Melder du fra hvor du går?

[+Miamaria]

Som utløp fra tråden om SOS-signaler og denslags, kom jeg til å undres på – hvor mange av dere melder egentlig ifra hvor dere går – hver gang? Tenker da spesielt på dere som ikke bor sammen med noen. Hvor lange turer skal til før dere melder ifra?

 

Jeg må bare si som sant er, at som voksen person føler jeg det overhodet ikke naturlig å melde ifra til mine foreldre (eller egentlig noen andre heller) for den minste filletur jeg skal på. Jeg meldte ifra da jeg dro på ukestur i sommer, men ellers er det nok heller sjelden.

 

Sender noen ganger en "nå drar jeg på tur"-melding med Spot'n hvis jeg har tenkt å ha den på sånn at folk kan følge med på kartet, men som oftest er den med uten å stå på, for å ha den i tilfelle nødsfall. For hvis jeg har den på er sannsyntligheten rimelig stor for at jeg glemmer å slå den av, og da er den kanskje tom for batteri neste gang, når jeg kan komme til å trenge den til nødmelding. Så det er ikke veldig ofte.

 

Jeg vet det står i fjellvettreglene og det er sikkert fornuftig logisk sett – men i hvor stor grad gjør man det i praksis?

[esstrom]

Jeg har samboer så hun blir informert når jeg drar opp turer. Hvis vi skal på tur ilag så sier jeg ifra til mine foreldre.

Men på dagsturer der jeg og min samboer går ilag må jeg ærlig innrømme at vi er dårlig til å si ifra hver gang. Går litt i glemmeboken.

[Heriks]

Må vel tilstå at det er denne og "gå ikke alene"  jeg synder mot stort sett .. (altså .. jeg reiser stort sett alltid alene, er jeg i en gruppe holder vi sammen) 
InReachen ligger i sekken, men veldig sjelden på .. selv om jeg stadig sier til meg selv at jeg skal bli flinkere til å utnytte mulighetene som finnes i den. 
  

[Hege P.]

Jeg melder fra til mine nærmeste naboer dersom jeg skal være borte over flere dager. Grunnen til det er at vi pleier å se etter husene til hverandre under fravær. 

[TerjePerje]

Jeg har et lite krypinn i fjellene ved svenskegrensa der jeg har vært mesteparten alene i sommer og hatt som utgangspunkt for daglige turer i fjellet  Har vært flink til å gi beskjed til kona eller broderen om hvor jeg skulle og siden at jeg var trygt i hus. Så var det en kveld at jeg rapporterte vel i hus etter en særs vellykket fisketur. Tre ørret med vekt fra kiloen og opp til nesten to kilo. Hadde ikke med kniv og noe å pakke fisken i så den ble med usløyet tilbake. Vel, vasken på kjøkkenet var ikke så veldig egnet men det gikk jo en bekk langs riksveien trehundre meter lenger bort.Tar med kniv og fryseposer, setter meg i bilen og kjører bort til bekken som ligger ganske usett fra riksveien. Bratt ned til sommerlav bekk med syv åtte centimeter dybde. Greit, sløyer og vasker fisken, pakker pent i pose og klatrer opp fra bekken. Så skjer det, tar tak i en busk halvveis oppe. kvisten ryker og jeg faller baklengs med ryggen flatt ned i bekken fra en og en halv meters høyde. Heldigvis er det runde og sleipe stener der ryggen treffer,heldigvis er det noen centimeter med vann som demper fallet, heldigvis er det litt dypere der hodet treffer så jeg ikke mister bevisstheten. Men fryktelig forslått. Heldigvis bare forslått. Riksveien 10 meter unna, bilene passerer i 90. Ingen ville hørt rop om hjelp, ingen visste hvor jeg var, mobilen lå i hytta, klokka var halv tolv om kvelden, de fleste lå og sov. Så fort kan det skje!! Har slitt med vond rygg endel uker men det blir bedre. Våkner av og til med skrekktanker på hva som kunne ha vært resultatet av dette.Spisse stener i bekken, bli slått bevisstløs. 

[Noli]

Nei. Jeg sier i fra til pappaen til barnet mitt når vi drar steder der vi blir uten mobildekning, men ikke nødvendigvis hvor vi går. Vi er uansett sjelden så langt fra sivilisasjonen at vi risikerer å sitte fast i dagevis uten at noen kommer forbi.

[HegeJohnsen]

Så fort kan det skje!! Har slitt med vond rygg endel uker men det blir bedre. Våkner av og til med skrekktanker på hva som kunne ha vært resultatet av dette.Spisse stener i bekken, bli slått bevisstløs. 

 

Enda godt at det gikk bra! Håper du blir helt bra i ryggen etterhvert. 

 

Selv synder jeg mye mot fjellvettregelen om ikke å gå alene og også den om å melde fra hvor jeg går. 

Nå er jeg f.eks på Gran Canaria og har vært en del på tur rundt omkring. Ingen som har visst hvor jeg har vært, og på en av turene var det også skralt med mobildekning. Møtte heller ingen på denne turen, så det hadde kanskje vært lurt (i etterpåklokskapens navn) å ha sagt fra til kjæreste eller foreldre hvor jeg gikk. 

 

Dog - jeg synder mindre enn før mot begge nevnte fjellvettregler. Det er gjerne slikt som skjer når man får seg kjæreste. Alene går jeg fortsatt rett som det er, men da vet som regel kjæresten hvor jeg er. 

[friluftsloffern]

Fruen er flink å spørre hvor jeg skal når jeg ikke sier det selv. På dagsturer så sier jeg at er jeg ikke hjemme og du ikke får tak i meg innen midnatt så ring brodern så setter han i gang det som er nødvendig. Skal jeg på ovenatting avtaler vi at jeg skal ta kontakt når jeg får dekning på vei hjem eller være hjemme til et tidspunkt. Ikke hjemme den samme dagen så varsle videre instanser. Heldig vis aldri fått behov for  hjelp selv om jeg kanskje burde hatt det når ryggen har slått seg vrang og jeg formelig har krøpet til bilen. 

[Dag G - Evje]

Uff. Her syndes det.

[Stonis]

Pleier å si fra til  familien om vilke fjell og topper eg går til. Greit for dei å vite hvor dei skal lete om uhellet er ute

[Martin HJ]

Har alltid en plan hvor jeg skal ferdes i morgen og denne blir alltid delt med samboer.

[Thoreau]

Sier fra at jeg skal et visst sted, men ringer ikke. Har med mobil i tilfelle, men ofte er det ikke dekning.

[REs]

Nå er jeg en familiemann med kone og barn som har gitt opp å få kona med på tur. Jeg informerer alltid kona om hvor jeg går eller har tenkt å gå. Jeg er en individualist som vanligvis ikke forteller hva jeg gjør eller har tenkt å gjøre når jeg er hjemme, og hadde jeg ikke hatt familie så hadde jeg helt sikkert ikke informert noen om mine turplaner. Jeg går mye alene og hadde helt sikkert også gjort det hvis jeg hadde vert "eneboer".

Min kone må vel sies å være en liten "kontrollfrik" og maser stadig om hva jeg skal gjøre eller hva jeg holder på med når jeg er hjemme. Det hadde nok ikke vert lett å dra på tur uten å gi beskjed.

På lengre turer, lengre enn fredag til søndag, pleier jeg å legge igjen en rutebeskrivelse, men på helgeturer sier jeg bare hvilke hytter jeg har tenkt å besøke eller hvor jeg planlegger å overnatte. Hvis noe går galt så vet jeg hvor lenge det går før jeg blir savnet og må forholde meg deretter.

En gang jeg skulle ut på en søndagstur så gikk det galt etter å ha gått ca. 15 minutter fra bilen. Jeg lå midt på stien med brukket leggbein. Da ringte jeg kona og sa at det ikke ble noen tur for jeg hadde brukket beinet og at jeg kommer hjem igjen.

Kona satt selvfølgelig igjen med en del ubesvarte spørsmål etter en sånn telefon, men klarte merkerlig nok å holde seg fra å ringe tilbake.

Ca 2,5 time senere stod jeg, "blek men tattet", i døra hjemme og lurte på om kona kunne kjøre meg til legevakten.

Dette sier vel noe om hva slags type jeg er.

[Ullsokk]

Ja. Men slik blir det vel av praktiske grunner når jeg oftest er på tur med begge barna. Det sagt; jeg er veldig glad for at makkeren i heimen er av den avslappa typen, med tillit og stor tur- og fjelltrygghet i seg selv. 

 

Jeg gir ikke detaljert turplan, men grovplan over tidsforbruk/hvilket område vi er i. Noenganger har det hendt, som i sommer, at jeg ikke får tatt kontakt når jeg lover pga manglende telefondekning på tross av at dekningskartet viser god dekning i hele området. I sommer tok det 2,5 døgn før jeg fikk tatt kontakt, da er jeg glad for at makkeren i huset ikke går av skaftet eller iverksetter store greier på tross at jeg og ungene ikke gir lyd fra oss. Har kjøpt SPOT i slike tilfeller, men har ikke iverksatt abonnentet i år. 

[Dal-z]

Ja. Men slik blir det vel av praktiske grunner når jeg oftest er på tur med begge barna. Det sagt; jeg er veldig glad for at makkeren i heimen er av den avslappa typen, med tillit og stor tur- og fjelltrygghet i seg selv. 

 

Jeg gir ikke detaljert turplan, men grovplan over tidsforbruk/hvilket område vi er i. Noenganger har det hendt, som i sommer, at jeg ikke får tatt kontakt når jeg lover pga manglende telefondekning på tross av at dekningskartet viser god dekning i hele området. I sommer tok det 2,5 døgn før jeg fikk tatt kontakt, da er jeg glad for at makkeren i huset ikke går av skaftet eller iverksetter store greier på tross at jeg og ungene ikke gir lyd fra oss. Har kjøpt SPOT i slike tilfeller, men har ikke iverksatt abonnentet i år. 

Så i værste tilfelle kunne du, og barna, vært i 2,5 døgn i livsnød? Og det ikke ble iverksatt noen aksjon for å finne dere?

 

Det er jo, i etterpåklokskapens lys, riktig å ikke begynne å lete etter dere. Men i den situasjonen så tror jeg at jeg hadde satt pris på om noen hadde startet en aksjon for å finne oss....

 

Hadde dere noen avtale om at det ikke skulle iverksettes noe hvis det skulle skje at du ikke fikk gitt beskjed over sms/telefon om at alt er ok? Var det en dato/tidspunkt som var forhåndsbestemt på når eventuelt en leteaksjon kunne iverksettes?

 

Veldig spenennde tema dette, og veldig vanskelig å finne en god fasit.

[Gisle Uren]

Som samboende gir jeg naturligvis beskjed til min samboer om hvor jeg drar på tur. Vanligvis bare omtrentlig område, men på lengre turer legger jeg igjen en beskrivelse av antatt rute.

 

Jeg har heldigvis en samboer som har vært mye på tur og som fortsatt er med på tur, og som derfor godt kjenner kompetansenivået mitt, hvilket utstyr jeg har og hva jeg kan forventes å evt få problemer med. Vi har en fast avtale om at jeg ikke skal meldes savnet før det har gått to døgn over forventet tilbakekomst, særlig om det er uvær eller andre vanskelige forhold som kan forsinke. Jeg varsler selvfølgelig hvis jeg kan.

 

For to år siden endte jeg likevel opp med å bli dratt med i en redningsaksjon. Jeg var sammen med en kamerat på ukestur på Dovrefjell, det blåste opp til storm og vi la oss i teltet for å ri av stormen. Seks skiløpere som var i området ble meldt savnet den dagen og da søket etter dem startet opp ble bilene våre som sto parkert ved inngangen til gamle skytefeltet på Hjerkinn, gjenstand for undring hos redningsmannskapet.

 

Politiet fikk naturligvis ikke kontakt med oss og sporet opp våre pårørende for å høre hvor vi befant oss. De fikk forhåndsavtalt beskjed om at vi var innpå fjellet, at vi var utstyrt for å klare uværet og at de ikke måtte sette i gang et ettersøk. Av naturlige grunner måtte jo likevel et ettersøk settes i gang, systemet er jo sånn innrettet og bra er jo egentlig det. 

 

Det er likevel frustrerende i etterkant å få vite at du har vært ettersøkt. At noen har vært ute i liten til ful storm og trålet fjellet etter deg. Heldigvis ikke natten gjennom, men i hvert fall så lenge det var dagslys.

 

Ikke minst frustrerende fordi vi i god tro om å ikke bli meldt savnet, koste oss godt der vi lå i teltet.  Vi hadde rikelig med parafin, fyrte godt med primus og spiste «nødproviant» bestående av hjortebiff, mandelpoteter, blomkål, brokkoli og gulerøtter. Det eneste savnet vi hadde var etter fløte i sausen, for den forsvant som pisket krem til eplekaken noen dager i forveien.

 

Jeg forstår selvfølgelig hvorfor søket ble satt i gang og er glad for at systemet fungerer på den måten. Som lærdom vurderer jeg etter denne episoden å gå til anskaffelse av SPOT, inReach eller tilsvarende. Primært for å kunne avverge en leiteaksjon ved et lignende tilfelle senere, men selvfølgelig også for å kunne tilkalle hjelp om det trengs.

[smgj]

Jeg tror vel ikke det er noen fasit som vil passe alle. Det er også viktig å huske at uhell like gjerne skjer nå man bare tar en liten søndagstur som på en lenger tur.

 

For min egen del så vet stort sett samboer hvilken cache (geocache) jeg går etter, og mine turer er som regel korte og i nærmiljøet - innenfor dekning. Hadde jeg ikke gitt livstegn i fra meg/svart på tlf så hadde det nok maks gått 4-5 timer. Det er ikke ut ifra noe bevisst trygghetsperspektiv, men rett og slett ut ifra vaner.

 

På lengre turer der vi er sammen er vi nok dårlige til å si ifra. Det er ikke bra - spesielt siden vi ofte drar i kano, og det er en type tur hvor uhellet - dersom det skulle ramme - godt kan ramme begge samtidig. Når  det er sagt er det også som regel en situasjonstype hvor man som oftest enten vil redde seg selv, eller omkomme før man får et reddningsapparat til stede. Sånn i motsetning til "brukket bein i fjellheimen" hvor uhellet i seg selv kanskje ikke er særlig truende, men konsekvensene av å ikke komme i kontakt med folk kjapt nok kan være fatale.

Da jeg var alene i Troms for 20 år siden fikk jeg en støkk. Jeg hadde ventet og ventet på at havskodda skulle lette sånn at jeg skulle komme meg til fjells. Og med en gang det var litt opplett så stakk jeg avgårde. Det jeg ikke hadde tenkt over var at den kom like fort tilbake og i form av ertesuppe. Jeg var ikke særlig godt kjent i området og ingen visste hvor jeg var/ville savne meg før jobb på mandag. Jeg hadde heller ikke mobil på den tiden. Det gikk nå bra og jeg fant veien ned, men jeg lærte vel å tenke litt mer på den turen.

 

Jeg tror ikke man kan gardere seg for alt. Jeg tror også det er viktig å være klar over at det i all hovedsak er to ulike situasjonstyper man kan komme opp i

- man er i stand til å varsle, men ikke bevege seg hjem

- man er ikke i stand til å varsle, og det står mer om tid

 

Den første situasjonen kan man gardere seg mot gjennom diverse utstyr ganske greit. Den andre... der er det kun automatisk anrop (her regner jeg en tidsbasert avtale med venner/bekjente/samboer/postmannen også som "automatisk") som vil avhjelpe - og selv da vil effektiviteten avhenge av hvor prekært tidsaspektet er. I mange tilfelle vil den andre typen bli en avveining mellom fleksibillitet, risikovilje og sannsylighet. Dykker man så er f.eks avtalt tid hellig og man skal ikke ha marginer på å overgå avtalt tid. Mens en fjelltur med 2,5 dag uten kontakt er en helt sak med en annen risiko, og en annen sannsynlighet for et uhell hvor minutter er en prekær faktor.

 

Hva som passer hver og en er helt sikkert individuelt, men at man trenger/bør tenke igjennom det er iallfall sikkert. Og takk til trådstarter for å sette igang den prosessen.

[Ullsokk]

Så i værste tilfelle kunne du, og barna, vært i 2,5 døgn i livsnød? Og det ikke ble iverksatt noen aksjon for å finne dere?

 

Det er jo, i etterpåklokskapens lys, riktig å ikke begynne å lete etter dere. Men i den situasjonen så tror jeg at jeg hadde satt pris på om noen hadde startet en aksjon for å finne oss....

 

Hadde dere noen avtale om at det ikke skulle iverksettes noe hvis det skulle skje at du ikke fikk gitt beskjed over sms/telefon om at alt er ok? Var det en dato/tidspunkt som var forhåndsbestemt på når eventuelt en leteaksjon kunne iverksettes?

 

Veldig spenennde tema dette, og veldig vanskelig å finne en god fasit. 

 Jeg forstår godt at du lurer, men for oss som var på tur(en) blir dette krisemaksimering utifra mangel på info om hvor vi var/vær/terreng/nærhet til sivilisasjon mm. Er enig i at det ikke finnes noen fasit.

 

Vi voksne er kjente begge området, og snakket om hvisomattedersomatte før turen. Vi er begge så fjellvante at vi vet å ikke stole på mobildekning/mobilavtaler, men jeg vet at det finnes mange som blir sittende i hjemmet og som ikke har samme tryggheten - uansett avtaler eller kriseplaner - og er glad vi ikke er "der". Det vi kanskje burde ha gjort var å få satt opp SPOT-abo'et igjen, men, jau, det får bli senere når behovet er større. Akkurat denne turen var av et slag og lagt til et området hvor vi (jeg og/eller ungene) kunne ha klart å fått hjelp selv dersom noe skulle oppstått, ungene og jeg snakket om hva jeg/vi/de skulle gjøre i så måte, og turens varighet uten dekning var av naturlige årsaker tidsbegrenset. 

 

Ellers tenker jeg at det er viktig å gi beskjed til noen om omtrentlig turområde/tidsforbruk, men at den ikke må være så detaljert at det vanskeliggjør turgjennomføringen. Og at kunnskap og en god, gjennomtenkt turplanlegging er viktigere enn å aldri dra alene. 

[Espp]

Jeg sier alltid fra hvor jeg går og ca hvor lenge jeg blir borte. Har samboer som ikke alltid blir med på tur og da vet hun iallfall hvor jeg skal. Veldig kjedelig hvis ingen vet om det og ingen finner meg etter en stund. Norge er et stort land og det kan ta veldig lang tid før noen snubler over den døde kroppen din langt ute i naturen. Skal ha en InReach i nærmeste framtid, og da blir jo det hele mye enklere. 

[+Miamaria]

Det er jo også et spørsmål hvem man skal si fra til. Jeg dro for en stund siden ut i litt bølger, det vil si egentlig slett ikke mye, men for båtfolk som står på land og ser - fryktelig mye for en kajakk. Skulle padle til ei DNT-hytte, der jeg skulle treffe ei venninne m/familie. Jeg sa ifra til dem når jeg padlet og når jeg regnet med å være framme, så hadde de kontroll og kunne melde fra hvis jeg ikke dukket opp som planlagt.

 

Det som ikke falt meg inn, var hva andre folk kunne komme til å finne på. Da jeg padlet ut, møtte jeg nemlig en båt. Den noterte seg at jeg padlet ut. Da det ble kveld og bilen min fremdeles sto parkert der (det var her snakk om overnattingstur), begynte man å ane uråd. Padler ute i litt bølger og ikke kommet tilbake, nei og nei.

 

Naboen til mine foreldre som da igjen fikk beskjed (vanlig varslingsvei på landet) om at jeg hadde padlet ut og ikke kommet tilbake. Min far prøvde da å ringe meg, som ikke hadde på telefonen (som vanlig) når jeg ikke brukte den, for å spare strøm... Nei og nei, jeg svarer ikke heller... Uuuuuuuu, skummelt.

 

Heldigvis er ikke mine foreldre hysteriske, men han var nå likevel glad da jeg etter et par timer slo på telefonen og fikk SMS'n han hadde sendt da han ikke fikk svar, sånn at jeg ringte opp. For jeg var heldigvis innafor dekning, sånn at vi fikk det avklart.

Jeg syntes jo det fornuftige var å melde ifra til de som evt. ville bli sittende og vente på meg. Jeg synes det er evig nok "meldeplikt" for et voksent menneske. Hadde jeg bodd sammen med noen ville det vært naturlig å si fra til vedkommende, men det gjør jeg jo ikke nå. Og om jeg og vedkommende hadde vært på tur ville vi neppe tenkt på å varsle andre igjen. Mulig man bør, men jeg får meg ikke helt til det likevel.

[Dag G - Evje]

Det kjedelige med å si fra om hvor en går er at en blir så bundet til en oppgitt stekning.

Satelitt-telefon er absolutt det greieste.

[Ole Gerhardt Johnsen]

Selv sier jeg ifra hvor jeg skal går og når jeg skal være tilbake. Hvis jeg er borte mer enn èn dag ekstra får de begynne å lete. Nå deler jeg leilighet med en kamerat, så det føles ikke som meldeplikt - mer som en liten samtale

Har alltid med meg fjellduk, til og med på dagstur.

 

Nå vet jeg selv at jeg er litt vimsete, det gjør nok at jeg er litt forsiktig på tur.

[thrill]

No bevegar eg meg mykje åleine utan å seie i frå. Mellom anna dreg eg 10 km kvar veg for å koma meg til jobb. Og det utan å seie i frå. Vurderar å skaffe meg ein spot i tilfelle bilen streikar.

[Geir68]

Melder fra til samboer og foreldre ved overnattingsturer, men disse vil ikke sette i gang noen leteaksjon før midnatt den dagen jeg skal returnere.

Jeg begynte derfor å bruke en Inreach i år. Dette systemet gir deg mulighet for å sette opp en nettside med kart hvor du kan poste meldinger. Man kan også tegne inn planlagt rute på forehånd og det er akkurat det jeg har gjort her:

Noen vil kanskje rynke på nesen over at den planlagte ruten "ligger på internet", men for meg fungerer dette på samme måte som å legge igjen rutebeskrivelsen hjemme. 

 

[Lindap]

Vi har en gang lagt igjen en lapp i bilruten med beskjed om når vi gadde tenkt å komme tilbake. Ideen var at noen som savnet oss kunne etterlyse og finne bilen og så få beskjed. Men senere har vi sluttet med det for å ikke oppfordre til innbrudd i bilen.

Når jeg eller min mann er på alentur, forteller vi hverandre stort sett hvor vi drar. Også på dagsturer forteller vi om hvilket område. Ellers er vi begge 2 ikke veldig bekymret for at den andre skal komme i problemer. Vi avtaler aldri å sende en ok-melding på faste tider, men regner med at den andre gir livstegn en gang iblant.