Vinnerliste

Hei Christian, Jeg bor også i Trondheim. Som om du vil sjekke ut ymse ting så er du velkommen til å stikke innom. Våre barn er blitt 5 og 9 år. De har vært med på teltturer hele sitt liv. Jeg anbefaler ikke! å kjøpe voksen soveposer til hele gjengen. Men det finnes mange gode barneposer som utvides etterhvert som de vokser. Disse er også en del rimeligere enn voksenposer. Vi har ikke kjøpt dunposer til våre med bakgrunn i at de drar de rundt, søler både saft,vann og kan tisse seg ut i de. Liggeunderlag: Her har vi etterhvert byttet til STS sine underlag. Synes de har bedre comfort enn Exped, samt at de er lettere. Ungene har nå også slike. Aldri opplevd at de har punktert. Men de har fått streng beskjed om å ikke hoppe og leke på de, og de skal ikke ut av teltet. Vi har bamse underlag e.l. som de drar med seg ut av teltet. Våre barn bærer sekker med sine egne klær, bamser og evt. leker. Minstemann har en 22L og hun eldste har en 40L. Vi har også kjøpt en del slike pocketbøker:https://www.norli.no/skogen om skogen, dyrelivet, fugler, fjellet osv. Det er stas. Så har vi med litt tegnesaker. og en speiderkniv. Jeg har en Bergans Powerframe som ene og alene er kjøpt til formålet tur med barn. Og den er som oftest full. Ikke pga. den må, men pga. at vi ønsker at tur skal utelukkende være en god opplevelse for ungene. Vi har med mye ekstra "kos og trygghet". bl.a. stort telt, eller lavvo. Samboeren min er heller ikke den lengste i verden. (og relativt frøssen) Hun har en 170cm dunpose fra Warmpeace, og et kort dame underlag fra STS som er 10cm tykt. Av sekk så har hun prøvd ut svært mange forskjellige sekker. Og for å bruke hennes ord "den ene sekken var blytung, mens den andre merket jeg neste ikke". Hun prøvde sekkene over tid, med eksakt samme vekt. Endte til slutt opp med en Lowe Alpine sekk. Den er vel maks 85L men kan komprimeres til 65L. Det er mange fine områder i umiddelbar nærhet i Trondheimsområdet. Så jeg anbefaler dere å stikke å ta overnattinger så fort snøen drar i midten av mai. Mange plasser er nære parkering også.

Tusen takk alle for gode tips Helt gull med så mye erfaring på en plass! Etter litt research tenker jeg Helsport Rago til meg og fruen og Helsport Rago Jr. til barna kan være greie alternativer. Med mindre andre har noen spesifikke tips i samme prisrange. Jeg tror vi havner på Exped-underlagene ettersom jeg synes Chair-kitene virket veldig ok, og disse er på salg på Fjellsport akkurat nå. Sekk til meg blir det nok en Norrøna Recon 125l, ettersom den også har ramme som kan være greit - og med en størrelse der jeg får med all kos, bamser, og bagasje til hele gjengen. Sekk til fruen skal jeg gjøre litt mer reseach på ettersom rygglengden er det avgjørende. Har sett på Osprey Ariel Plus 85l i Str Small enn så lenge, men kan være greit å prøve først.

Bare så det er sagt... man trenger ikke dyre knivsett for å lage tre figurer eller diverse mønster! denne laget jeg med bare en kniv fra start til slutt.... mora 120 👍🏻 jeg finner faktisk Mora knivene overlegen til alt annet jeg har av kniver til denne type arbeid. Virkelig en fryd å jobbe med, lett å holde skarp og passer veldig godt i hånden.

Litt usikker på hva jeg skal med den men jeg kjøpte 3...

Med en god bunke med Kjentmannsbøker i hylla man har jobbet seg sakte men sikkert igjennom de siste sju åra, var det nå duket for #25 i 2012-14, 614m topp sør for Branntjernhøgda (ovafor Sandungen) Jeg tok et par andre gamle poster oppi høgget der til forts høsten 2019, og la da en plan om at jeg skulle ta minst en av de tre gjenværende der med truger, og i dag var den dagen. Jeg er alltid forberedt på at det ikke funker med truger. (som turen på første nyttårsdag, da var det for løst, og da ble det en finfin fottur med truger på sekken i stedet). Men å ta toget til Stryken ti over sju fra Grefsen var helt klart. Fulgte veien opp fra Stryken til Sandungen. Hadde en liten trugeavstikker via Vesle Daltjuven på veien, og der var forholdene gode, så da regna jeg med det ville være bra for å nå dagens mål. Hadde det ikke funka, hadde jeg fått en super tur med truger på sekken i stedet. Kom fram til krysset ovafor Sandungen og der startet truginga. Gikk bortom tunellutløpet ved Ingevaldsflaten og satte kurs mot veien som snirkler seg opp til platået nord for Kjerkeberget. Var noen trugespor deler av veien, men den er ubrøyta, så nok av snø. Jeg kom fram til målet mitt, 614 meterstoppen. Ikke noe minneverdig å si om den, men må man et sted, så må man. Det var ganske greie forhold, men tidvis tungt med nesten 200 m stigning på ca 3 km. Jeg vurderte å prøve å komme meg opp på Kjerkeberget, eller å gå over mot veien som kommer ned fra Katnosa, men tenkte det var greiest å safe med raskeste vei, som var ned til Sandungen, og gå til forts hele veien til Hakadal stasjon via Trehørningen (gått mye der på vinterstid når det ikke er skiføre), og gamble på at det ikke var for lenge å vente på bussen. Er det mer en 10 min å vente på buss langs RV4, går jeg alltid langs veien til jeg det er fornuftig å stå å vente. 33 km ble denne turen 7 på truger. Atter en minnerik dag, som får terningkast 10. (Jeg DIGGER å være ute, så alle truer jeg er på får egentlig en 10’er)

For å variere. Jeg går på ski, truger, går til fots, eller som i dag, motbakkeøkt (20 x løp) i en lokal brattbakke. Det er "vanskelig" å ikke gå fort på ski (selv om jeg har elendig teknikk). Jeg nyter å peise på, men det er noe helt eget ved å truge i vei. Med truger får jeg opplevd mer, ta bilder og får mer ro i sjelen. Jeg får også gått steder jeg vanligvis ikke får vært. I morgen blir det ny tur. Fra Mylla, og planen er å komme opp på Helgehaugen (siste av High-Five jeg ikke har somla meg opp på). Så er tenker jeg å ta gjennsyn Lamannshaugen og Svartjernshøgda også.... men tar det som det kommer. Jeg lovet meg selv meg selv å ha mer fokus på truger enn ski denne vinteren, ettersom jeg siste åra har endra fokus mer fra trim/trening til utforsk og ekspedisjon med lavere puls. I morgen er også ca -15 når jeg starter på Mylla i 8-tiden, så da er truger å foretrekke bekledningsmessig også. Samt at det begynner å bli ganske hardt i bakker tenker jeg (har ikke testa føre så langt nord på noen uker nå) Kan også rett og slett si at truger er UTROLIG DIGG!!!!!!!!!😁😁😁😁 Ellers, som kommentaren under her sier: - krever ingen ferdigheter utover å kunne gå. Støttes. - kan brukes uten staver (finfint for en som liker å gå med kamera i handa). Jeg bruker staver, veldig greit i bratt terrneng, og samtidig litt trening. - lettere å manøvrere med i skog/kratt/kulete terreng. Støttes. - enkle å spenne på sekken når de ikke trengs. Støttes. - trenger ikke smøres, kladder ikke, blir ikke bakglatte. Støttes.

Kan ikke svare for DenGladeVandrer, men det er både fordeler og ulemper med truger. Kommer hvertfall på noen punkter for egen del: - krever ingen ferdigheter utover å kunne gå - kan brukes uten staver (finfint for en som liker å gå med kamera i handa) - lettere å manøvrere med i skog/kratt/kulete terreng - enkle å spenne på sekken når de ikke trengs - trenger ikke smøres, kladder ikke, blir ikke bakglatte Så er selvsagt ski helt overlegne på andre områder - men altså ikke til alt.

Jeg må innrømme at jeg bare skummet gjennom tråden og egentlig svarte på det opprinnelige spørsmålet til trådstarter, før jeg innså at tråden var gammel og at ditt spørsmål var i en annen retning. 😊

Så hyggelig at du syns det! Enig med deg Dette er starten, så får vi se hva fremtida bringer..

Hvor i landet skal dere? Det er nytteinfo... For her i Finnmark er sommerpose det de kaller 3-sesongs nede rundt Sinsenkrysset.... 😉

Hei! Jeg tillater meg å kommentere på denne. Veldig fint å se at det er så mye engasjement rundt dette. Legger ved begge artiklene som stod i Trønderbladet i går hvis noen har interesse av å lese de. Og la meg understreke det jeg sa der; vi skal tilby våre tjenester til alle. Vi tror på samarbeid, og tenker at jo flere som får glede av den unike spesialkompetansen og erfaringen de som har jobbet med dette i over 40år har - jo bedre. Så hos oss er det mulig å få hjelp, uavhengig av hvilket merke som er din favoritt, og hvor teltet eller soveposen er kjøpt. Håper dette er info som kanskje kan bidra til å betrygge hvis noen er urolige, og glede noen som ikke har et slikt tilbud i dag. Foreløpig er bare en landingsside oppe (mer innhold og info kommer snart) men det er mulig å kontakte oss allerede nå hvis du trenger hjelp til noe: via www.utigjen.no eller på mail [email protected] eller telefon 41 42 13 00. Drop-in på Melhus i Helsport sine gamle lokaler er foreløpig mulig bare mandag, tirsdag og torsdag. Så kanskje vi høres eller sees - Jeg har tatt tilbake bygget - vi ser på muligheten for å skape flere arbeidsplasser - Trønderbladet.pdf Helliksen starter på nytt i de gamle Helsport-lokalene - Trønderbladet.pdf

Det er denne: https://www.ebay.com/itm/10-New-Rubber-Handle-AUS-8A-Steel-Survival-Bowie-Hunting-Knife-JH17T/224065331636?pageci=ac1951da-a09a-4d72-9575-07815cddf80b#vi__app-cvip-panel Det ble 3 stk fordi jeg fikk de så billig på auksjon på ebay. Tenkte å dele ut til knivglade venner i fiskeklubben Aurejegerkommandoen.

Her er ett tips

Jeg kunne legge ut masse om turene mine. Er jo ute på tur i en eller annen form 3-7 dager i uka året rundt, både kort og lange, med høy og lav puls, til fots, med og uten køye/telt. Ski, truger, sykkel på grus og asfalt, og nytt av fjoråret, packraft.... Hadde jeg lagt ut det jeg kunne, hadde det blit regner som spam.

Kloke ord.

Jeg har Helsport Alta Winter Jr Flex til 5-åringen. 8 åringen har voksenpose som jeg knytter igjen i bunnen. Men husk at med så små barn kommer du ikke langt når du skal bære alt for barna inklusiv telt. Jeg har brukt sykkelvogn endel om sommeren og pulk om vinteren for å få med meg alt. Men ellers er det nesten håpløst når barna ikke kan bære sovepose, liggeunderalg og klær selv. vekt er kanskje ikke det største problemet men volum når du skal ha med deg alt for alle. Jeg vil anbfale å starte med turer der dere kan parkere like i nærheten å gå noen hundre meter. F.eks Nævra i hommelvik er et lite Paradis på sommeren Vil anbefale boka "Utenetter er en praktisk guide til friluftsliv med hele familien" for de som ønsker å starte å ha med familen på tur. https://www.utenetter.no/ Kan sikkert lånes billig på biblioteket. Eller bor jeg i Trondheim. Så du kan komme å låne den hvis du ønsker Bare å sende meg PM!

Kan informere om at ett eksemplar av "hva de nå heter" : Western Mountaineering Bag Expander Three Season fjellogfriluft.no/produkt/friluftsliv/western-mountaineering-bag-expander-three-season/ Passer til mine Mountain Hardwear poser (Ratio 15 Azul Regular og Ratio 32 Sherwood Regular). Så da utsetter jeg foreløpig kjøp av WamPeace Viking 600 (90cm bredde) som jeg hadde tenkt på nå. PS: Har hørt noe rykter som at sovposer fort kan bli litt trang dersom man har hjemmekontoret for nær kjøleskapet, men det velger jeg å tro er bare tull.

..sikkert lurt å ha fleire for å dele ut til medlemane i JegerKomandoen, slik at alle kan skremma aurene skikkeleg? 🤔

Tenker 5 cm under kroppshøyde. Det vil matche litt bedre ut ifra vekt, da skia bærer litt mer og er litt mer stabil nedover på variert ført. Så feil på bindinga du foreslo, marker Alpinist er helt topp.

Den egner seg jo veldig godt til å se farlig ut når man skal true til seg mobilen og jakken fra ungdommer på trikken 😀

Jeg ville da gått for "allround" som gir de en veldig bra plattform for variert bruk, både oppover og nedover under de felste førefohold. Midtbredde 88 eller 96 er begge da innafor. Ikke velg for lange ski, og velg noen som er litt myke da er de lettere å starte med. K2 wayback er helt sikkert fint. Når det gjelder vekt er jeg usikker på om Marker er kanskje litt i den tyngre enden.

1. Vanskelig å fortelle andre hvor stor sekk de trenger, men min første reaksjon var "stor" - som i 100+ liter. Kanskje ikke nødvendig for hytte-til-hytte, men om dere skal ut med 5 soverposer og liggeunderlag, telt, mat til 5, klær til 5... Det vil ta plass. Og man må ikke bruke all plassen om man ikke vil 2. Har lite erfaring med sovepose til barn, men Fiskepadde har kanskje et poeng med at voksenpose kan bli litt vid. 3. Synmat 7 skal holde godt ned på minussiden. Er veldig fornøyd med mitt. 4. Når det gjelder ryggsekk så er det som Oksen sier rygglengde som er avgjørende. Både Gregory og Osprey opererer med ulike størrelser/lengder på sekkene sine, så verdt å sjekke der. Ser også at temaet har vært oppe på forumet før, f.eks her:

Angående ryggsekk så handler det mer om rygglengde enn høyde. Du finner guider til å måle rygglengde på ulike produsenters hjemmeside. Skal du ha sekk som sitter godt på en veldig kort rygg (35-36cm) blir det fort veldig dyrt. Gregory Deva 70L og 80L i str XS er en slik sekk, men koster fort 3000kr. Jeg kjøpte nettop en Sydvang 100+20L ryggsekk fra fjellsport.no på tilbud til hele 999kr! Til den prisen fremstår den bare helt awesome, selv om den ikke er helt på høyde med f.eks Bergans. Exped synmat 7 LW (og MW) anbefales. Disse er veldig comfy å ligge på, og jeg tror de vil øke turgleden. Eneste minus jeg kommer på er at de kan skli litt om ikke underlaget er flatt. Dette slipper du med skumunderlag som bamse. Ved valg av sovepose står du ovenfor tre valg: varme, vekt/pakkevolum og pris, og kan kun velge to. Varm og billig blir stor og tung å dra på, varm og lett pose blir dyr i innkjøp, samt en liten og billig blir en kald sovepose.

Takk uansett @Freebird, bedre enn ingen forslag. Foreløpig ok fornøyd med egenmekka både oppover og nedover. Vekta kunne selvsagt vært litt bedre (De veier mer enn en del andre også umodifisert.)

Jeg er litt gira på å se om jeg kan få til noen Kjell Aukrust karakterer på sikt. jobber også med litt mønster som jeg kan dekorere kopper, skaft osv med. Greit å ha noe å putle med når man sitter i camp eller nyter en kopp kaffe 😉

Har ikke turt å kjøpe verken dun (tiss) eller oppblåsbart (trampoline) til mine enda 🤣 De er fornøyd på bamseunderlagene, der sklir de ikke heller, men eggekartongunderlag var lite populært. En fullstørrelse voksenpose kan jo bli litt brei for en liten knøtt, men du finner sikkert smale og korte modeller om du sikter deg inn i det øvre prissjiktet. Så kan du alltid bruke dobbel pose om vinteren. Hvor stor sekk du trenger kommer nok an på hvor kompakte komponenter du handler.

Din økonomiske analyse er samsvarende med vår hittil! Vi er i et tidlig stadium, så det er mange løsninger som vil utforskes ila. de neste ukene. Her har vi tenkt på en del muligheter, men en egenutviklet løsning vil trolig være altfor kostbar mtp. utvikling og produksjon (spesielt for småskala). Ideelt sett tenker vi på en truge-binding, men rettet mot snowboardsko (helst både hard og soft boots). Noen av de store spørsmålene blir jo om vi må ha noe ekstra støtte da skiene kan bli vanskeligere å håndtere med så "løse" bindinger. Vi har planer om å forhøre oss med forskjellige produsenter for å få en bedre forståelse av problemstillingen, samt høre hvordan de ville realisert bindingen. Her vil også undersøkelsen vi gjør være sentral, da hvilke kvaliteter potensielle kundene prioriterer vil også bli en prioritet hos oss! Elan leverer for oss noe som ser ut som et solid produkt, men i en helt annen prisklasse. Bretteløsningene de har virker veldig solide, men der er det så tett integrasjon mellom låse/brette-mekanismen at vi er usikre på om vi kan benytte en lignende løsning dersom vi skal basere på gjenbruk av ski. MTN Approach leverte også et spennende bretteprodukt, men digitale spor tilsier de gikk konkurs. Vi prøver å komme i kontakt med dem også, for å kunne høre nøyere om hva som gikk galt for dem. Utifra erfaringer fra andre og våre analyser stilte de svakt med tanke på størrelse og vekt spesielt. Løsningen deres som helhet var også relativt sett veldig dyrt når nærmeste alternativ er truger. Låne/leieløsninger er også noe vi vil undersøke om det er etterspørsel etter. Vi er enig med deg her, men håper at en leieopplevelse (eller to) vil motivere til å kjøpe et eget produkt dersom opplevelsen faller i smak (enten av fornøyelsesårsaker eller kostnader ved gjentatt leie/lån). Tusen takk for tilbakemeldingene og spesielt angående soft boots vs hard boots når det kommer til skibredde! Det skal vi ta med oss i videre analyser!

Herlig! Skikkelig karakter det der. Kanskje det blir ferie til Petra når verden åpner opp igjen? 😉

Haill & Knall

Start enkelt ; swix - lysegrønn, blå og blå ekstra. (evt polar/kvit om du er i eit veldig kaldt område). Sett deg inn i symbol for ny og gammal snø (gammal snø har "avrunda" former på snøkorn). For varmare temperaturar (der du må over på mjukare voksar) nyttar du fellar, til du har fått litt meir kål på det heile. Legg voks frå omlag kortfellefeste og til bakkant helkloss. Evt forleng smøresona om det trengs. Er du i tvil om festevoks ein dag, tek du på den kaldaste/hardaste heime og tek det mjukare alternativet med i lomma. Det et betre å smøre seg frå kaldt til varmt enn omvendt (voks for kalde tilhøve er hardare). Eit tips til grøn og blå på tur, er å ha ein lighter på lomma som du held så vidt borti voksen før smøring, dersom den har blitt veldig hard i kulda. Det er ABSOLUTT verdt å lære seg å smørje kontra å gå på kortfell heile tida, spesielt gjer dette seg gjeldande på lengre dagsturar/og eller tur over fleire dagar.

Driver å leker meg med tanken på å inkludere dyr i kopp håndtakene, men ikke helt sikker på hvordan jeg skal løse det enda. Driver å trener litt på mindre hoder, men sliter litt med å få det til når håndtaket buer. vel vel, øvelse gjør mester

https://kultar.no/billetter/jens-kvernmo-live/

Noen grunn til at du velger truger og ikke ski?

2021 startet med tur på borestranden (ingen bilder) og så litt turer langs hafrsfjord i vinterværet og også langs figgjoelva på vagle før jeg de 2 siste ukene har vært ved eikeland skole og først til bursfjedl og idag via skogen til bjødnalia. Den dumme myra før skogen var jo superlett å gå med frost. På hjemturen kom en skikkelig snøbyge så mulig jeg må finne frem skiene etterhvert..

Naturehike teltet til en kompis røyk under prøveoppsetting på stuegulvet hjemme.

På større turgjenstander synes jeg gjerne prisn gjenspeiler kvaliteten ganske godt. Dersom målet er å komme billig ut av det så er det masse muligheter (så lenge du ikke skal campe i ekstremvær som mye vind, mye nedbør eller en kombiasjon av disse) Eksempelvis har jeg hatt dette som bolig på noen helgeturer der jeg kun trengte et myggfritt sted å sove og et tørt sted å sitte mellom fiskeøktene (laksefisketur). Totalpris på "telt" og presenning ca 1000,- Dersom måle

Berghaus er en legendarisk produsent som startet opp i 1966. De lagde utstyr og klær av aller ypperste kvalitet. En periode skulle "alle" ha jakken Berghaus Trango Extreme, og etter å ha spart lenge og vel fikk jeg selv en slik . Verdt hver en krone. https://en.wikipedia.org/wiki/Berghaus Coleman lager primuser, campingtelt og diverse annet. Samt noen gassbokser som ikke passer på alle kokeapparater. Styr unna!

2020... For et krevende år på mange vis, for oss og mange andre. Og det virket som om ting virkelig bare ballet på seg gjennom hele året. Covid eller Corona er vel hovedårsaken til mye problemer i 2020, dette resulterte i at barnehager og skoler ble stengt. Det ble noen krevende måneder med to små jenter på 1 år som akkurat hadde startet opp i barnehage og jeg hadde akkurat startet med oppussing av eneboligen som vi flyttet inn i rett før jul. Samt hjemmeskole for 11 åringen måtte også tas hånd om. Jeg måtte håndtere skiftarbeid med 12 timere natt og dag, og passe på barna våre på dagtid mens konemor var på jobb. Vi tok en high five i døra når hun kom hjem igjen og jeg fikk gjort litt av det mest nødvendige på huset før det var jobb igjen. Etterhvert ble hun, som mange andre, permittert og videre sagt opp og ting ble usikkert og bekymringer meldte seg. Litt senere ble min mor rammet av kreft og døde fort etter hun fikk beskjeden. Dro også på meg en meniskskade i sommer etter et fall og påfølgende vridning. Så det gikk i et bankende kjør med hendelser og ulykke følte vi før det løsnet etterhvert nå til jul. Hvordan ble da turåret for min del? Det å dra på tur er en helt nødvendig del av meg selv som må utøves med jevne mellomrom. Og selv om forrige år var hektisk på alle plan, så ble det heldigvis satt av tid til rekreasjon og turliv både med og uten barn. Legger med en liten bildeoppsummering av turåret 2020 En sen vårløsningen i fjellet fikk vi med oss, her hendende på Skrim Endelig tid for et bål og avslapping mens isen trakk seg tilbake Fjelltur på Fantefjell Fisken beit ikke som vanlig, ikke no avvik der Lufte packraftene i Vestfoldmarka fikk vi tid til, her ved Trollsvann Leir ved samme vann Fornøyd herremann Kveldsstemning Vi pakka bilen og dro til Jotunheimen med store og små sammen med noen venner Hoppende glad på setra Småjentene våre i bæremeisen på tur Både kjente og mindre kjente områder ble besøkt Sjoa bruser hvitt som alltid Barna badet i iskalde Gjende Og de voksne også Tur til Blefjell en sommerdag Slapper av bak en stein etter en drøy mil Enda en tur til Jotunheimen ble det Topptur på flere snødekte fjell over 2000 meter Mektig i heimen Ser oss tilbake mot et krevende år som vi gjorde det beste ut av, ser frem mot et nytt år som blir bedre enn noen gang

Gull tråd. Visste ikkje om hverken FEFO eller Villmarksliv sin!

For noen år siden gikk jeg og en venninne Hadrian’s Wall Path i England. På en av dagene var det et gufsete vær, det hadde regnet og over muren blåste det en kraftig vind fra nord. Likefullt var stemningen over landskapet atmosfærisk. Fra toppen av knausene kunne vi se muren bukte seg videre forbi et sparsommelig landskap med små gårder spredt rundt her og der. I den tause utsikten, bare avbrutt av vindens uling, kunne vi bare forestille oss hvordan det var for en romersk soldat å være utstasjonert her. Her ved Romerrikets ende, og med barbarene hylende på den andre siden av muren. Ved starten av The Pennine Way i Edale. Underveis passerte vi et enslig skilt, som sto der alene ved siden av Hadrian’s Mur og pekte ut mot et øde hei-landskap. På skiltet sto det The Pennine Way og jeg visste med en gang at en gang ville jeg begi meg ut på den enslige stien over heden. The Pennine Way er en langdistanse-rute som går fra Edale i Derbyshire til Kirk Yetholm akkurat over grensen til Skottland. Ruten var hjertebarnet til Tom Stephenson, som allerede i 1935 drømte om ‘en lang og grønn rute’, noe ala det Statene hadde i sin Appalachian Trail. Tom Stephenson var en britisk journalist som også var tilknyttet The Ramblers’ Association og en ivrig forkjemper for at vandrere skulle ha rettigheter til å kunne ferdes ute i naturen. I april 1965 ble The Pennine Way offisielt åpnet, som den første langdistanse-ruten i England. Det skulle altså ta 30 år for drømmen å bli en virkelighet. Det skulle ta seks år fra jeg sto og så ut over det tomme hei-landskapet, til jeg befant meg i Edale, klar for å gjøre alvor ut av min drøm. Foran meg lå rundt 430km og ventet. Kinder Scout. Vale of Edale er en nydelig og sjarmerende dal som ligger i midten av Peak District, en av de tre nasjonalparkene som ruten passerer gjennom. Å komme seg dit er relativt enkelt. Fra Oslo fløy jeg til Manchester, hvorfra det går et lite lokalt tog som passerer Edale på sin vei til Sheffield. Et kjent syn på The Pennine Way, broer av stein over de våteste myrene, her opp mot Black Hill. Ruten starter i Peak District, og siden det er i England, som seg hør og bør utenfor dørene til en pub, The Old Nag’s Head. Fra Edale møter vandrerne på det første hinderet omtrent med en gang, der ruten går over Kinder Scout, den tar seg opp mot det golde landskapet på en stigning kjent som Jacob’s Ladder. Kinder Scout var og åstedet for den første masse overtredelsen av privat land, i etterkant kjent som ‘the Kinder Scout mass trespass’, på veien passer jeg stedet. Dette skjedde i 1932, og de kom aldri så langt som til toppen. Tidene har forandret seg, men fortsatt er det steder og ruter som er utilgjengelige for vandrere. Vandringen over Kinder Scout er en nydelig tur, med både god utsikt og over et goldt landskap, men det er mange folk ute. Noe som skulle endre seg når jeg kom ned fra platået og bega meg over de vidstrakte myrene i retning Dark Peak, da gikk jeg helt alene. Utsikt mot Stoodley Pike fra ovenfor Hebden Bridge. På den første natten ligger jeg i telt på Bleaklow Head, en topp med et like blekt og goldt landskap som navnet tilsier. Neste morgen våkner jeg til tett tåke og mye vind, heldigvis skulle det lette når jeg begynte å gå. For overnatting på The Pennine Way hadde jeg bragt med meg et telt, men reglene for hva som er lov og hva som ikke er lov når det gjelder telting i England er ganske så diffuse. Hovedregelen er at det ikke er lov, men at hvis man gjør det litt utenom allfarvei og ikke er til sjenanse for andre, spesielt grunneierne, så sees det litt mellom øynene på. Likefullt hører jeg historier om vandrere som har blitt vekket opp av illsinte grunneiere med hagle. Det er uansett et godt tilbud med overnattingssteder underveis på ruten, det blir til at jeg veksler mellom å overnatte på ungdomsherberger, puber, gjestehus og hoteller, utenom de nettene jeg tilbringer i teltet. På toppen av Malham Cove. The Pennine Way er kjent for sine myrer. Når jeg hadde luftet mine tanker om å gå The Pennine Way med andre engelske vandrere som jeg hadde møtt på mine tidligere turer i England, hadde jeg blitt møtt med at ruten var en ‘slog’. En betegnelse på en vanskelig og slitsom vandring, ofte med en følelse av å ikke gjøre stor fremgang. Disse vandringene over myrene får ofte skylden for det. I boken ‘Walking Home’ skildrer den engelske dikteren Simon Armitage vårens imøtekomst med synet av slitne og gjørmete vandrere som kommer ned fra lyngheien, fulle av skitt etter å ha vandret med beina dypt nedi myrene på toppen. Black Hill var beryktet for sine myrer, der vandrerne fort kunne finne seg å måtte gå i myr opp til midjen. Nå ligger det store flate steiner over myrene, for å hjelpe vandrerne, men selv steinene er på vei til å synke sakte ned i torven. Hull Pot med Pen-y-Ghent i bakgrunnen. Skiftet mellom å gå på de harde flate steinene og det myke og våte underlaget til myrene gjør at jeg får problemer med føttene. I Hebden Bridge får jeg den første blodblemmen på den ene foten min, i Gargrave noen få dager senere får jeg den andre. Det gjør at jeg må ta det litt roligere på resten av turen. Denne delen av The Pennine Way, etter at Dark Peak har blitt tilbakelagt, består av et mer undulerende kulturlandskap forbi små pittoreske engelske landsbyer, men utenom det erke-engelske heilandskapet kommer jeg ikke utenom, Vandrerne møter ikke bare myrer på sin vei. England er ikke viden kjent for sine fjell, men landskapet er ikke akkurat helt flatt heller. Fra den lille landsbyen Malham går The Pennine Way opp til Malham Cove, en imponerende klippe som stiger rundt 70 meter til værs. Et flott syn å vandre opp mot, men det er toppen av Malham Cove som er det virkelig interessante. Her vandrer jeg på toppen av steiner som av utseende best kan beskrives som å se ut som toppen av jeksler, så intrikate er mønstrene som har dannet seg i de kalkrike steinene. På vei ned fra Great Shunner Fell. Vær er noe man må regne med om man vandrer i England og The Pennine Way er intet unntak. En interessant observasjon når man vandrer i England er fraværet av trær og skog, ikke det at de finnes, for det gjør de, men landskapet er merkverdig nakent. Det gjør at vind og regn får ekstra godt tak, og vinden møter da lite motstand på sin vei, det er lite som bremser den opp underveis. Våt og kald ankommer jeg The Golden Lion Hotel i Horton in Ribblesdale på den sjuende dagen, da hadde jeg vandret gjennom regn og vind over Fountains Fell og Pen-y-Ghent. Hotellet var stappfullt, puben likeså, men de hadde en ledig seng igjen på sovesalen. Det fristet ikke å overnatte i teltet på den like stappfulle campingplassen. Det var lørdag og folk hadde ankommet i hopetall for å gjennomføre The Yorkshire Three Peaks Challenge. High Force. Vær skulle også være i fokus på det som skulle bli den aller beste av dagene jeg hadde på The Pennine Way, tre dager senere. Jeg lå i telt i den lille landsbyen Hardraw, dagen før hadde jeg blitt advart av de lokale at det var uvær på vei. Grytidlig om morgenen starter jeg å gå for å unngå det meste av uværet, men lykken står meg bi. Over Great Shunner Fell går jeg med mørke skyer rundt meg, med sollys filtrert gjennom skylaget, men over meg kom det ikke noe regn. Vakkert. Når jeg ankommer Keld, etter en flott tur over Kisdon, er jeg fortsatt uberørt av uværet. Keld er en landsby med spredte hus, hvor The Pennine Way og The Coast To Coast Walk møtes, og er kjent for noen flotte fosser. Unnslippe uværet skulle jeg likevel ikke gjøre, når jeg går opp fra Keld er det en mørk vegg som baner seg frem på himmelen bak meg. Over de øde heiene setter jeg opp farten, jaget fram av uværet, men rundt en halvtime før jeg ankommer Tan Hill Inn må jeg gi tapt. Søkkvåt går jeg inn dørene til den høyestliggende puben i England. Ute regner det etterhvert så mye at en steinbro kollapser i en landsby ikke så langt unna. To motorsyklister står i baren og betaler for pilsen med gjennomvåte pund-sedler, de hadde kjørt over samme bro før den kollapset, med vann til godt over midjen. Vertinnen tørker sedlene med hårføneren. Inne spraker det fra peisen. High Cup of tea Nick. Om kvelden ved, vel, High Cup Nick. En annen tanke med The Pennine Way var at det skulle være en rute som krevde at man måtte bruke kart og kompass for å finne fram. Dette har endret seg med tiden, men da først og fremst i henhold til moderne hjelpemidler. Ruten er veimerket i begge retninger fra start til slutt, men man vil ikke finne veimerker rundt hvert hjørne for å si det sånn. Allerede på den første dagen, over Kinder Scout merket jeg fort hvor vanskelig det ville ha vært å finne rett vei hvis tåken hadde ligget lavt over terrenget, der jeg kom over flere stikryss uten noen som helst form for merking hvor ruten gikk. Glad jeg hadde med meg guideboken fra Cicerone, som i tillegg kommer med en nyttig og komprimert kartbok som inneholder alle kartene man trenger for å finne fram. Flere steder langs ruten møter jeg bare på en vag sti over enger og jorder. High Cup Nick. På den tolvte dagen setter jeg opp teltet mitt ved High Cup Nick. Det hadde vært en nydelig dag og vandring, med flere flotte fosser i fokus (Low Force, High Force og Cauldron Snout), men mest av alt det litt eiendommelige landskapet jeg går igjennom. Med alle de nakne åsryggene som stiger opp av bakken får jeg følelsen av å vandre høyt oppe i et alpint landskap, selv om en knapt holder seg rundt 500 meter over havet. Det er fraværet av trærne som fører til denne følelsen, vanligvis på denne høyden ville åsene vært dekket av trær. High Cup Nick er et annet geologisk og landskapsmessig høydepunkt på The Pennine Way. Fra der ruten går ser det ut som om noen har tatt en iskremskje og skrapet ut en del av fjellet nedenfor, igjen ligger det en symmetrisk dal med doleritt- og kalksteinsformasjoner langs sidene. På toppen av Cross Fell. Mest spenning på ruten er knyttet til turen over Cross Fell, det høyeste punktet på The Pennine Way med sine 893moh. Cross Fell innehar også rekorden for dårlig vær i England. Over her har utallige vandrere gått seg bort når vinden har blåst som verst og tåken ligget tykt om landskapet. Og det er ikke vanskelig å forstå, veimerker er det få av og stiene er av og til diffuse. Etappen fra Dufton over Cross Fell til enten Garrigil eller Alston er regnet som den hardeste og tøffeste på ruten, det er også den lengste etappen. Fra teltplassen min ved High Cup Nick hadde jeg gått ned til Dufton og derfra videre i nesten jevn stigning opp til Cross Fell, over de omtrent like høye Knock Fell og Great Dun Fell. Været var overskyet, men heldigvis var det ikke tåke. I horisonten kunne jeg se solstrålene bli filtrert over Lake District. Etter å ha gått over Cross Fell overnattet jeg i Greg’s Hut, en liten og spartansk steinbu som før ble brukt av gruvearbeiderne til å sove i når gruvene her var i drift. Jeg fikk steinbua for meg selv, om kvelden sitter jeg inne og slapper av, utenfor gløder det et varmt lys gjennom vinduene fra stearinlysene innenfor. Greg's Hut. Turen går mot slutten når jeg igjen kommer til Hadrian’s Mur. Her gjør The Pennine Way en slags ‘best of’ av Hadrian’s Wall Path, for meg er det en vandring ned memory lane. Det er lite som har endret seg siden jeg gikk her for seks år siden, bortsett fra at det er betydelig flere folk som går ruten. Etter to sløve dager langs muren står jeg igjen ved siden av skiltet og speider ut mot det øde heilandskapet, men nå virker det ikke like øde lengre, ikke etter de øde og golde områdene jeg allerede har gått igjennom. Idet jeg setter mine føtter på den enslige stien, begynner det å regne. Hadrian's Wall Path. Det siste hinderet på The Pennine Way er The Cheviots som ligger på grensen til Skottland. Fra Byrness er det om lag 45km til Kirk Yetholm og enden på ruten, det er ikke noe sted imellom. De fleste vandrerne går ned fra åsryggen til overnattingssteder som finnes i dalene nedenfor, andre telter ett sted underveis og enkelte få går hele strekningen i ett. Noen dropper kanskje også å ta turen opp til The Cheviot (815moh), selv om ruten går opp til toppen (og ned igjen). Vandringen over The Cheviots er nydelig, over et rullende grønt åslandskap. På den siste natten på ruten var planen min å telte ved siden av den lille nødbua på Auchope Rigg, men det blir til at jeg overnatter i den. En storm kommer inn fra havet og når jeg ankommer den lille bua har vinden allerede økt kraftig. Utover kvelden øker vinden i intensitet og jeg er glad for å sitte god og varm inne i den, mens det knirker og knaker rundt meg. Om natten våkner jeg opp av at vinden uler enda kraftigere, utenfor styrtregner det. Sau, The Cheviots. Siste dagen er en kald og våt affære. Jeg blir omtrent tatt av vinden idet jeg setter foten ut av døren fra nødbua og resten av turen ned til Kirk Yetholm blir en liten kamp mot elementene, da vinden og regnet konstant pisker meg i ansiktet. Fra pub til pub kan det sies, fra det ene våte elementet til det andre, endepunktet til The Pennine Way er ved The Border Hotel i Kirk Yetholm. Jeg ankommer når været endelig har lettet litt og når jeg sitter inne og slapper av etter å ha erkjent at jeg har fullført The Pennine Way, dukker til og med solen opp på himmelen. Det kaller jeg å avslutte en flott vandring i godt vær. I regnvær ned mot Kirk Yetholm. Det er mange som har påstått at det finnes penere og mer naturskjønne ruter i England enn The Pennine Way, men det er likefullt en veldig flott tur som tar deg gjennom noe av det beste av natur som England kan by på. I enhver beskrivelse av ruten burde det fremgå at den går gjennom tre nasjonalparker (Peak District, Yorkshire Dales, Northumberland), samt North Pennines Area of Outstanding Natural Beauty. For de som er ute etter litt mer utfordringer så sies det og at The Pennine Way er den hardeste og tøffeste ruten i England. Vel tilbake i Norge har jeg ikke angret et sekund på et jeg gikk ruten. For en dag for dag beskrivelse av vandringen, gå inn på bloggen min på følgende lenke (på engelsk): https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/07/the-pennine-way.html.

Jeg bruker følgene rutine: Etter opptenning lar jeg den brenne ett par minutter uten kjele - da blir den gjennomvarm. Tar så en full gjennomlufting for å fjerne CO som blir laget under oppstarten. Da starter jeg i prinsippet med 0 i CO inni teltet (jeg vil allikevel ha fått noe av det i blodet) når snøsmelting begynner. Setter ventiler /gleppe på døra slik at jeg lufter gjennom hele teltet. Gjennomlufter hvert 15 minutt. Når jeg er ferdig tar jeg en solid gjennomlufting slik at all CO blir luftet ut. Ingen vits i å spare på varmen, og få i seg unødvendig CO. Ref figur 4.1. Bruker bare XGK med flat kjele til snøsmelting. Syns denne fra Yara er grei å ha i bakhode når en holder på med gass. Det som er spesielt med CO forgiftning er at de som blir det ikke skjønner at det er det som er årsaken. Så dette blir litt som fjellklatring/gå på tynn is: du vet du utsetter deg for fare, men gjør alt du kan for å minske den. Valg av utstyr/ bra vedlikehold og nødvendig kompetanse fjerner det aller meste av risikoen. Legger ved et samlebilde av det jeg har av brennere nå. De er reparert og renset. Og noen blir med meg videre. Brennere er gøy😀 og jeg har ikke blitt kullosforgiftet på tross av mye testing.

Etter rens og god forvarming funket Shell Premium Parafin like dårlig. Jeg kjøpte inn fritidsparafin, som heller ikke hjalp. Jeg forsøkte å brenne med Bensin, noe som funket meget bra. Det ga en nydelig blå flamme, så fra nå av blir det bensin i tanken. Takk for all hjelp.

Jeg bruker ett rør lengre i høyden enn hva som er strengt nødvendig. Det gjør at evt glør ut toppen har litt mer tid til å slukke før de kommer ned igjen på duken. Det meste brenner - lufting i dør osv er utformet så det jeg tror aldri jeg har fått gnist/glør ut der. Litt avhengig av trekk/type ved osv så hender det vi fyrer med åpen dør til det komme i gang. Min erfaring er at 2 "kubber" er ok. Tre som brenner skikkelig blir svinvarmt! Pleier å fyre opp med å legge en kubbe flatt og en liggende skrått oppå og så ha oppteniingskvist/flis osv under denne. 3 kubber som fater skikkelig ender som regel med store rødglødende flater på ovnen. Og det blir badstuehett om man ikke måker opp døra. Så vi fyrer som regel med 2 og legger på 1 ny hver gang det begynner dabbe av... Når du først får varmen i gang så brenner det meste inni der. Pga hvor jeg bor så fyres det 90% av tilfellene med bjørk. Ellers går det noe i nedfallsfuru i Stabbursdalen og kasserte reingjerdestolper der det finnes på fjellet ellers. Fantastisk når man får bløte dager i fjellet eller andre steder å ha muligheten til litt skikkelig tørk

Ærlig svar: Ut og test! Men: det var egentlig litt interessant spørsmål... dessverre fordrer nok et fornuftig svar høyere kompetanse enn løse spekulasjoner med dårlig funderte premisser. Men jeg prøver litt: For det første: Alle disse grensene er tatt ut fra europeisk standard, EN-13537. Disse grensene er selvfølgelig akkurat så arbitrære som slike grenser nødvendigvis må være, gitt at vi snakker om mennesker her. Poenget er allikevel at "komfort" er ment å beskrive hvilken utetemperatur en 25 år gammel dame på 1,60 meter og 60 kg kan benytte soveposen i, og oppleve en komfortabel natts søvn. Jepp, såpass spesifikt. T-Lim er temperaturen en 25 år gammel mann på 1,73 og 73 kg kan sove 8 timer i mer eller mindre fosterstilling, uten å våkne. Dette forutsetter OK isolasjon mot bakken, og ett "baselayer", e.g. merino stilongs og skjorte. For å teste dette er det selvfølgelig meningsløst å bruke "folk", som jo er ekstremt subjektive (folk, ass), så man bruker temperatursensitive dokker som måler temperatur på forskjellige steder.. nå etterhvert dokker som også kan svette og så videre (men tror ikke de må opp klokka fire for å tisse). Altså: gitt ditt eksempel -- vi starter med en sovepose med -10 minus som "grense". Hvor mange grader "+" snakker vi om, egentlig? Utetemperatur -10 og komfortabel sovetemperatur INNE i posen? Jeg gjetter (veldig) villt på ca. 20 grader (kanskje lavere, men la gå for eksempelets skyld). Da har vi en "+" på 30 grader. Den andre posen er +7, ergo en "+" på 13 grader. Til sammen har vi da en "+" på 43 grader. Gitt min påståtte innertemperatur på 20 grader, går da sovesystemet nå til -23 grader. Dette blir selvsagt nesten garantert HELT feil. Enhver ingeniør med respekt for seg selv vil garantert finne en haug med feilaktige premisser i utregningen min ovenfor (Jeg finner noen selv også: den ytterste soveposen vil muligens ikke bli "tett" rundt deg hvis ordinær størrelse, 20 grader er sikkert feil, utregningene kan sikkert ikke være rent lineære, opplevd kulde er kanskje logaritmisk og kan ikke måles eksponensiellt og så videre...). Men kanskje det kan gi en grov pekepinn? Jeg koser meg! "Kilder" og videre lesning: https://en.wikipedia.org/wiki/EN_13537 https://en.wikipedia.org/wiki/Thermal_manikin Verdens beste artikkel for nybegynnere om sovesystemer: http://www.backpackingnorth.com/ultralight-makeover-change-your-bedding/ Joe Newton om to poser: http://thunderinthenight.blogspot.no/2011/04/thunder-on-tundra-gear-sleep-system.html Jörgen Johansson om to poser (samme turen som Joe): http://www.fjaderlatt.se/2011/04/finnmarksvidda-two-of-everything.html