Vinnerliste

Dagsrevyens reportasje og værmelding - et deprimerende budskap for en som vil på tur. Men lot jeg meg stoppe av sterk vind, dårlig sikt og tung våt snø? Ikke tale om!! Særlig ikke når jeg satt x antall kilometer unna i Spania, varmt og godt. Men her også kan tingen skifte fort. I forvissning om at været i det minste, ikke ville endre seg dramatisk la jeg meg trygt til å sove. Men, selv her kan man ikke være trygg. Jeg var litt i det humoistiske hjørne da jeg tok bilde av en av de mange murstolpene langs veien, stolpe nr 42 og kalte den en brøytestikke. Men det kommer også snø her - og særlig i høyden. Jeg sa alt jeg la meg trygt til å sove. Men denne illusjonen ble brått noe annet. Kl 0430!! Slå den!! Da startet et forferdelig bråk. 3 verdenskrig? Nei da. Spanjolene benytter bare en hver anledning til å feire. Om dårlig økonomi eller høy arbeidsløshet ellers preger landet, så er det som blåst bort om anledningen byr seg. Og det gjorde den tydeligvis kl 0430. Da startet: "Våren er kommet og det er på tide og rydde i kjeller og loft festivalen" Fyrverkeriet hadde sikkert vært spektakulært, en aften kl 2000 da mørket hadde senket seg. Men neida. Et vanvittig tidspunkt hvor alle sover betyr ingen ting. Kl 0430! Det samme hendte kl 1200 samme dag. Da hadde jeg akkurat fyrt opp "Doleboxovnnen" (Se Tommetrix - gjør det selv) og nok en gang smalt det. Midt på dagen så jeg noen svake farger på en solfylt sydhimmel. Men før alt dette hadde jeg ikke engang startet på turen. ------------------ Siden morgenen var litt kjølig trakk jeg på meg en tynn overtrekksbukse, og av nostalgistiske grunner iførte jeg også min Devold trøye. Tok heisen ned på gateplanet. Og etter å ha venntet en stund så jeg "utrykningskjøretøyet" nærme seg. I Norge kalles det buss, noe de også gjør her, men farten gir likevel assosiasjoner til kjøretøy med blålys og sirener. Likevel, mot alle odds nok en gang steg jeg lettere sjokkert av i Alfas del Pl. Oppsøkte en bakgate, fant en liten restaurant, hvor jeg spiste min enkle frokost. Deretter dro jeg den nærmeste Supermercano, og tømte lageret for Mills kaviar, og gikk videre med en litt tyngre sekk. Men denne "gikkingen" skjedde med blandede følelser! Mot drosjeholdeplassen!! For jeg måte ta drosje, eller taxi, som det vel heter, ut til turområdet. Og problemet er ikke å finne en bil, men problemet handler mer om en annen form for kommunikasjon: Språket. På en måte stiller vi likt. De kan ikke norsk, og jeg kan ikke spansk. Men hva med engelsk? Null match. Den eneste engelsken de praktiserte sist jeg prøvde meg - med bilder og fakter å fortelle hvor jeg skal resulterterte sist bare i en i herdig hoderysting. Deretter grep han mikrofonen og etter en stund synes jeg at jeg så, litt diskre plassert i en sidegate en poiltibil og en ambulanse. Men det kan selvfølgelig ha vært et synsbedrag. Derfor denne gangen utstyrte jeg meg med enn skisse, som gjorde susen Likevel. et skår i gleden. Om det var en tilfeldighet vet jeg ikke, da takstameteret hadde passert 10€ var det stopp. Riktignok hadde et kraftig regnvær ødelagt litt av kjerreveien- - - - . Et kraftig regnvær hade ødelagt deler av kjerreveien. Nei, takke meg til en Volvo felt. Dermed måtte jeg ut å gå altfor tidlig på det jeg hater mest, vei. (Må ta enn parantes. For akkurat nå kl 0806 er de i fullgang med nok et fyrverkeri - og det pågår enda nå kl 0908, og det ser ikke ut som det er slutt på lang tid.) Så var det bare å labbe i vei, men før det forsvant overtrekkksbukse og Devoldtrøya opp i skken, og jeg vandtret videre i shorts og singlet. Omsider kom jeg til punktet jeg kulle vært ved for en time siden, men pytt, pytt Men ikke helt pytt, pytt. For langs denne veien er et en rekke overhengende furutrær og på denne tiden, foregår det ting og tang i dyreriket. Åmer som jeg kaller dem bygger reder i furutrærne. Og de blir tidvis erobret av tyngdekraften og de er giftige. Selvfølgelig fikk jeg nærkontakt med slike i en mørk kveld i fjor, noe som kostet meg 4 døgn på sykehus Men heldigvis for meg, tross en kink i nakken av å speide oppover etter dem, gikk turen uten dramatikk. Det er nok å se på en slik tur, hvert fall for meg som er rimelig interessert i fortidsminner. Riktignok fant jeg ingen dyregraver, men alle syd og vestvandte bar tydelige preg av livberging, en livberging som må ha foregått i tusener av år. Som bildene viser er det utført en strevsomt arbeide med å anlegge terasser fra bunnen til toppen på fjelllenne. Og olivivenhøsten må tydligvis ha vært og er lukrativ, For i dag skjer det en stor grad av revitalisering av feltene. Hvor minnene fra "forna dar" ses i form av ruiner i forkant Og mens det fremdeles er for tidlig i gamlelandet spirer det og gror langs veikanten her nede Og endelig er jeg oppe ved foten av det høyeste fjellet i rimelig nærhet: Puig Campala, 1407 meter over havet, et tall om skaper vibrasjoner i mitt indre for tankene flyr automatisk hundre meter ned til mitt kjære 1307. Sukk: "Vi sees 3 august! Joda, vi sees 3 august, men i et øyeblikks svakhet lot jeg meg avbilde og dette bildet minnet meg på de nakne tall 7 kilo minus som må bort!! Men inntil så skjer, vandret jeg videre langs en fjellkjede. Og nettopp vandre her er en fornøyelse. Alle stier er meget godt bygget og ditto vedlikeholdt Likevel, denne nedstigningen meg ennå skjelven. For her på slutten av turen er det virkelig bratt. : En kilometer hard nedoverbakke. Gru og redsel. Gjett om ikke knærne løp inn og ut. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg vurderte å hvile, men turde ikke av frykt for å ikke komme i gang. Og takk og lov for det. For tidsmessig var jeg heller sent ut og hadde avfunnet meg at siste etappe mot sivilisasjonen måtte foregå i mørke. Men noen ganger har også jeg flaks. Med 30 sekunders margin. For akkurat da jeg kom ned på et makadamisert område holdt en ung mann på å legge turtøyet i bilen og han skulle til - Benidorm. Så var det bare å innta heimen - motta ovasjonene - dusje,- og se på dagsrevyen. Hvor de fremdeles holdt på å snakke om sterk vind - og tung våt snø.

Labber rundt i Nore, litt vindfullt men ellers utrolig flott. Bikkjene syntes det var fint å få strekke litt på beina (og de er veldig behagelige å ha i hus nå)

Sveinsbufjell på vårføre må oppleves. Felleføre opp fra Ravalsjø gjennom skog preget av krokete bustefuruer, et fantastisk utsyn fra toppen og flotte utforkjøringer med kortsvinger på skare og telemarksvinger i litt bløtere partier. Herlig! EirikW

Skitur i hytteområdet i dag. Gikk stort sett i snøvær og flatt lys, men mot slutten av turen klarnet det litt opp. Mye nysnø i løpet av natta, så ingen vår i sikte i Røros-området enda. Heldigvis!

Jeg personlig er veldig lite glad i Nestlé. Både fordi de fremdeles kjører kampanjer i fattige områder av verden for å få mødre til å bruke morsmelkerstatning i stedet for å amme, og fordi styreleder i Nestlé Peter Brabeck-Letmathe mener at tilgang til rent vann ikke er en menneskerettighet. Mine penger går ikke til Nestlé hvis jeg kan unngå det.

Antar at flere her inne bruker tørrmelk. Et tips til billigere tørrmelk enn Viking er å kjøpe en boks med Nido på innvandrerbutikk. Den er produsert av Nestle og vanlig i mange afrikanske land. Bruker ikke tørrmelk selv, men mine søsken og tantebarn er veldig fornøyd. Boksen er av type hermetikk, gul og stor. Den minste er vel 1,3 kg. Greit å ha store kvanta iblant! Det var dagens økonomitips.

Selvfølgelig var den med, men siden jeg nå er i Spania - varme og tørre Spania med stor skogbrannfare måtte jeg sette meg ned og finne på noe nytt, selv om ingenting er nytt. For kaffe skulle jeg ha, og selv om det langt bak i hodet dukket opp et bilde - termos, blir alltid kaffe for meg - kokt på bål eller lignende. Frekventerte derfor den nærmeste Superen, eller Supermericado som det heter her og landet på to bokser ananas. Deilig. Så var det frem med saks og bor, og så var boksene forvandlet til en vindskjerm/kjelestøtte og den andre til kaffekjele I kaffekjelen fikk jeg plass til en kopp, en colaboksovn, en pose kaffe, ståltrådholdere og en lighter Og så var det bar å sette det hele sammen, tenne på, - og etter en stund var kaffen klar

Ja, det håper jeg også på. Som i fjor kommer jeg til å dra ca 1 august. Vet ikke om jeg kommer til dra rett frem, eller ta veien om Holken og Viktjønn. Fortell meg derfor hvor du er i lendet på denne tiden. Knærne ser ut til å funke bedre enn jeg trodde. Går noen harde økter her ned i Spania, så det ser lyst ut for en tur i juni.

Min eldste sønn på 22 viser sterke tegn på å bli like glad i å sykle som sin far, noe man ikke skulle tro for 22 år siden da han, akkompagnert av sirener og blålys, ankom denne verden 11 uker før termin og lignet mest på en halvdød frosk der han lå og gispet etter luft under en varmelampe inne på sykehuset. I dag er heldig vis situasjonen en helt annen. Jeg har alltid ment at den beste måten å få barn til å hate friluftsaktiviteter er å utstyre dem med dårlig utstyr og ta dem med på alt for lange og krevende turer. Derfor har jeg alltid praktisert det motsatte både når det gjelder sommer- og vinteraktiviteter. Syklene som mine barn har hatt har alltid vert av god kvalitet og riktig størrelse og derfor har jeg i dag to gutter som viser gode tegn på en sunn livsstil. Min eldste sønn sykler til og fra jobb, uansett vær, føre og årstid og etter at han kjempet seg gjennom Nordsjørittet i fjor sommer så har bare interessen for sykkel blitt sterkere. Han har et rom som er fullt med datautstyr, jobben hans er datautstyr og hodet hans er også til tider fullt av datautstyr, og den siste anskaffelsen på den digitale fronten var et lite kjekt GoPro Hero4 Session kamera som han skulle feste på sykkelhjelmen. Både GoPro og en kollega på skolen hvor han jobber mente at den limen som satt på festet var nok og kameraet kunne bare festes rett på hjelmen, men heldig vis konsulterte han ingeniøravdelingen i familien før han monterte kameraet, og konklusjonen var da at dette aldri ville gå bra. Kontaktflaten på hjelmen ville være ca. 10% av limflaten på festet og det kunne umulig være nok til å holde dette kameraet fast under en sykkeltur. Mekanisk avdeling tok saken og med en tilpasset metallplate, noe Araldite lim og tre skruer så var fundamentet klart og feste for kamera kunne limes på plass. I dag skulle nyanskaffelsen testes med en tur på Nordjæren og da måtte selvfølgelig far henge seg på. Tenk om den spreke faren hans kunne komme på film og kanskje bli vist et eller annet sted på nettet. Det hadde sikkert vert kjekt. Turen starte hjemmefra, men før de første fem kilometerne var unnagjort så så jeg ikke en gang gulfargen på jakken hans, og ved ca. 10 km. så jeg hvor dette kom til å ende. Jeg sendte ham bare en melding med beskjed om at jeg hadde endret strategi. (Jeg måtte ha noe mer utfordrende. 😬) Jeg sykler til Sola og tar om Tananger og Kvernavik hjem igjen. Han var sikkert allerede langt sør på Jæren før jeg nådde Sola, men jeg fikk en fantastisk tur tilbake ned litt kald motvind og en strålende vårsol over landbruks- og industriområder i Tanangerområdet. Turen var nok og vel så det for meg, og akkurat nå mens jeg skriver dette så ankom min sønn, godt fornøyd med sykkelturen men med diverse besvergelser over et kamera som på ingen måte hadde oppført seg etter forventningene. "Dette var bare en god bekreftelse på at det andre har opplevd og som kan leses om på nettet stemmer. Dette skal de få høre de som har solgt meg et sånn kamera ." Men ellers, hvordan var turen? "Turen var fin, men værgudene hadde sikkert bestemt seg for at denne syklisten skulle bli på Jæren og ikke sykle tilbake til Stavanger, og alt det de hadde av kald motvind ble satt inn, men hvem var det som vant?" Jeg kunne selvfølgelig vert litt sur siden han syklet fra meg, men jeg er faktisk litt stolt over den holdningen og det pågangsmotet som denne gutten viser. Etter at han var født så fikk vi, hans foreldre, beskjed fra legene om at vi hadde fått en gutt som ville være mye syk, måtte ha hjelp til det meste og som vi ikke kunne forvente at skille prestere særlig mye i livet. Vi måtte bare være glade for at han ikke endte opp som multihandikapet og pleietrengende. Men HELDIGVIS tok legene skikkelig feil, og det har denne gutten bevist utallige ganger i løpet av sine 22 år. Men en ting er sikkert. Far trenger ganske mange flere timer på sykkelsetet før det blir snakk om å dra på sykkeltur med sønnen.

Ja, en viktig ting i livet mitt er - å ha det gøy. Og som oftest er alt jeg finner på noe som kommer mens jeg sover. Og om jeg får en ide, sovende eller i halvsvima, slipper jeg ikke ideen, før jeg har testet den ut, noe som av og til ender på legevakta med brannsår og kuttskader. Men moro har jeg.det ---------------------- Nei, jeg har ikke bomull i colaboksovnen, men jeg er nøye på å ha en innervegg. ---------------- Tilgi meg. Jeg svarer på mye mer enn du spør om, men i fall andre også leser dette kan stoffet ha en verdi. Her er innerveggen plassert i bunnkoppen - "helt på bunnen" Høyden er ca 5 mm over toppen av bunnseksjonen. Legg merke til at det lønner seg å bøye kanten på bunnseksjonen litt inn slik at sammenføyningen går lettere Klipp et par Ver slik at rødspriten kan komme ut mellom innerveggen og godset på bunnseksjonen. Pga av varmen vil den der forgasse (tror jeg) og stige opp og komme som flammer ut av de 16 hullene . Slik lager jeg ringen, eller bruk gjerne et stifteverktøy Når toppseksjonen skal presses på sørg for å lage et lufte/påfyllinngshull i midten Før oppfyring plasser ovnen på et syltetøylokk (Noralokk) Sett ovnen på og drypp noen dråper rødsprit i lokket. Tenn på denne spriten og etter noen sekunder vil rødspriten forgasse og det brenner. Når det er full fyr, plasser en mynt over påfyllinngshullene for der med genereres mer kraft til brennerhullene Når ovnen er skikkelig vark kan godt en bønneboks settes direkte oppe på ovnen

Trådstarter må i sannhet være en fjellets mann når han ikke kjenner igjen ærfugl 😉

Er det noen som i det hele tatt har inkludert regntrekk for denne størrelsen sekk? Jeg har 3-4 forskjellige regntrekk og plukker med det som etter turens oppakning funker best. Noen pakker med ett eller to Bamseunderlag utenpå, noen har på langt nær full sekk, det er vanskelig å gjøre alle til lags med et inkludert trekk. Jeg tror produsentene ser at det er mye enklere at forbrukerne plukker det trekket de trenger og at det er lite hensiktsmessig at de som ikke tregner det skal betale for trekk. Både i kroner og vekt...

Å Lifjell! <3 Gikk mange turer der med forrige bikkja når jeg bodde i Stavanger! Må ta en tur med den nye bikkja snart. Gikk alltid den korte litt bratte veien opp og via Dalevann ned. Fin rundtur.

Du vil sikkert få mange forslag, men jeg vil innskrenke meg til ett: Vestlandslefsa. Jeg brekker den i to, på tvers lav rillene, og oppbevarer den i en isboks. Siden den er tørr veier den lite, og når du etter en lang og hard dag får lyst på litt godt til kaffen gjør du som følger: 1. Hell vann over - så mange biter du vil ha 2. Legg noen bitene over hverandre i en plastpose og knyt for. 3. Sett over kaffen om ca 10 minutter 4. Etter 15 - 20 minutter er lefsene bløte og du kan smøre på smør og strø litt sukker og kanel på 5. Rull dem som en pølse . og nyt. Og det samme jeg er i siget: Hvorfor ikke tørke f eks løk og gulrot? Tørk dem gjerne i stekeovn på ca 35 grader med døren på gløtt. De er tørre når du tar litt og putter i en plastpose. Blir det ikke kondens er de ferdige. Det jeg her tørker veier godt over en kilo før tørking og etterpå kun et par hundre gram. Utmerket i Bergens fiskesuppe, sammen med noen fiskebiter. For du skal vel fiske litt?

Tenkte å sette i gang en tråd der forumets medlemmar kan legge ut bilder av hunden(e) sine i friluftsøyemed. Vedlagt: grønlandshunden Harry, med en velfortjent pust i bakken etter ei økt med kløven under en tolvdagers tur på prins Karls forland (svalbard) sommeren 2015.

He-he, fornøyelig lesning @Tom42. Godt å se du ligger i hardtrening til sommerens høydepunkt😀. Vi ses.

Jeg bestilte en solid bunke med vanntette pakksekker med rullelåsing for et par uker siden da jeg skulle ha et par ekstra og det var noen kompiser som ikke tråler internettet så ofte som også skulle ha. Til kompis ordnet jeg 5 stk på 5-10-10-20-40 liter - det kom på 211,- inkl frakt. Det gir litt mer fleksibilitet enn inkludert regntrekk til en kurant penge. Og ikke minst - du kan bruke dem til pulkturer og annet der sekken ikke er med også...

Nesten rett. Ærfugl dekker vel både ea (hunnfuglen) og ekallen. (Det er altså ikke ea du har på det siste bildet.)

Vet ikke om dette er så mye til hjelp, men ett kjapt søk på Google gav flere tredjeparts løsninger og en del howto - har ikke GPS så får ikke testet om dette er modellspesifikt. http://garmin.blogs.com/softwareupdates/2009/10/creating-and-using-garmin-custom-maps-in-five-easy-steps.html#.WM0lZYWcGkI.

Warmpeace Viking 600. 1050gram sånn ca og komfort ned til -9 Billig er den også hos Hekta på tur. Står mye om den i dette forumet her inne.

Dette ser ut som ærfugl.

En liten oppdatering og noen bedre bilder her: http://www.hengut.no/2017/03/17/hengekoye-med-avtagbart-myggnett-episode-2/

Treakse kompass er selvfølgelig en stor forbedring og gjør det enklere å se retning sporet går i. Det er det eneste jeg savner på min gamle Oregon 300.

Det er mulig jeg tar feil, men også i denne debatten føler jeg at det skytes spurv med kanoner. (Som i den gripende debatten om kaffekoking på tur) Det vi snakker om her er vel ikke oppvasken på Theaterkafeen. Og når gjengroing av Mjøsa bringes inn skyldes det nok i liten grad av fosfatutslipp fra husholdningene, men fra industrien. Og når jeg først er i siget, selv et miljøvennlig oppvaskmiddel har en mørk bakside. Også de bruker tidvis elektrisitet fra et kullkraftverk, og når dette fyrlysetproduktet skal ut til butikkene må selv de ta en forurensende diesellastebil eller ti i bruk. For ikke å snakke om oss selv, som kjører milevis for å komme ut i den rene naturen. Jeg tror nok også at gjengroing av vann ikke er helt representativt for en smule bruk av Zalo som bl a jeg bruker Men, om jeg med en kraftanstrengelse skal komme tilbake til oppvasken i naturen. Det vi vel snakker om er rengjøring av et bestikk, en kjele og en stekepanne. Og til dette kunststykket bruker jeg en lite "dæsj" Zalo, og en måsadott, lik (ikke den samme) den jeg bruker i rectum. Ja, faktisk går det med så lite Zalo at jeg ikke engang trenger å etterfylle ved hjemkomst. Og mens jeg er inne på et kunststykker. Noen går 33 meter inn på land og slår ut vaskevannet der. Har de med sinkbalje, lik den vi som tilhører krigsgenerasjonen ble badet i? Når jeg tar mot til meg, og skal vaske opp altså; fyre jeg opp Blikkboksovnen og varmer opp en kjele med vann. Og denne kjelen sammen med det som skal vaskes opp tar jeg med bort til bekken eller vannet, vasker og skyller. Og når jeg er ferdig er det knapt vaskevann igjen på springe 33 meter for å slå ut. Og tilslutt la meg vise en oppvask jeg utførte i 1983 i vann 1307. Et vann jeg frekventerer hvert år, og som ikke bærer preg av gjengroing. Legger også med et bilde fra en oppvaskseanse i bekken ved Holken i 2009. Heller ikke dette vannet synes å ha tall nevneverdig skade av denne prestasjonen. Og hvis noen skule tvile, vasker jeg stort sett opp hvert år, selv om jeg ikke kan fotodokumentere det. ------------------------------------ Men jeg misliker sneipene og snusposene, flaskene og rustne blikkbokser. For ikke når jeg letter på en stein på en opplagt leirplass og finner etterlatenskaper som kun en arkeolog finner interesse for . Det er forurensning det!

En dag spurte meg selv om det er mulig å gå på fjellski en sommerstidsti opp bakken. Er det lettere å se en elg eller andre dyrene? I går var det fint vær. Da bestemte jeg meg å ta turen. Bak omkring 1/2 mil etter Funkelia i område av Linertdammen svingte jeg til venstre. Ingen vei, men jeg tro veien er i sommeren lett å finne. Jeg stole på min fornemmelse og begynte oppstigning. Første 300 m var det urolig stille. Men deretter kommet en sakte lyd til meg. Noen gikk veien ute av synsvidde foran meg. Etter jeg fortsette sakte, men sikkert funnet jeg ferske nye fotspor. Det var en ganske lystig fotspor. Krysset min veien fem timer per 50 m. Ser ut som slalåm. Hadde elgen ett gjæret frukt eller tuller det? Etter elgens fotspor forsvant i skogen, åpnet kratt av skogen og gikk morsomt utsyn. Og snart Haus Sachsen (Gruve) var i sikte. Her oppe er luften frisk og klart. Løype tilbake var ikke så imponerende, men verdigfull. Fort ved bratt veien ned kommet jeg til parkeringsplass. Takk for na -turen.

Må jo være enig i at dette ser helt magisk, fantastisk ut for pengene. 600g 850 cuin dun og en comf temp på -6? Den er det ikke mange som slår. Usikker på hvor i prosessen disse folka sparer penger, men warmpeace er vel fra samme land og de lager jo også mistenkelig billige poser så kanskje de har tilgang til eldre bestmødre som syr soveposer for 50øre i timen eller noe.

Det er generellt mye uetisk dun i dette markedet. Nå har jeg ikke sjekket dette merket spesielt, men det er ofte en sammenheng mellom pris og hvilken måte dunen er plukket, og når de ikke reklamerer spesielt med at de har etisk dun kan man være rimelig sikker på at dunen er plukket fra levende gjess. Personlig ville jeg i hvert fall spurt etter hvilken policy produsenten har på dette området før handel.. Jeg spurte en engelsk produsent om det samme en gang og fikk aldri svar og dermed ingen handel..

Denne dagen startet med klart fint vær og da er det ikke lett å sitte inne og se på at dagen ikke blir brukt. Det ble en rask frokost og akkurat da horisonten var full av mørke skyer var jeg klar til å dra. Det regnet nesten hele veien inn til Dale, men da jeg begynte på turen opp mot Dalevatnet så kom sola frem igjen. Oppe ved Dalevatnet begynte det å blåse og turen videre opp mot Lifjellet ble litt kald, men bratte motbakker sørget for at temperaturen på innsiden av jakken var passe høy. Været var fremdeles litt grått ute ved kysten, men her hos meg var det heldig vis opphold. Det hadde rast ned noen steiner fra den siste bratte brekka, og en hadde lagt seg godt til rette i en einerbusk. Sikkert på grunn av alt regnet som er kommet nylig. Jeg gikk ikke hele veien ut til senderen på Lifjellet, men dreide nordover og ned mot fjorden. Det går ikke sti her så det ble litt plundrete å komme seg ned, men selv om berget er glatt når det er vått så klarte jeg å komme ned uten større uhell. Området ned mot fjorden har enda spor etter brannen som var her for noen år siden. Utbrente einerbusker og svidde furustammer, men på bakken har gresset dekket alle spor. Nå er området dekket av høyt tørt gress og det skal ikke mye til før dette tar fyr igjen. Selv om det hadde regnet for bare et par timer siden så hadde vinden allerede blåst gresset nesten tørt. Selv om brannen tok knekken på noen trær så er det alltid et eller annet som kan klare å vokse på restene. Nede i Revsdalen ble det en liten rast med varm lunsj. Jeg tok ikke sjansen på å lage bål så det ble bare primus. Det var ganske greit for da fikk jeg tynt ut siste rest med gass av en av de mange små brukte gassboksene som har samlet seg opp i kjelleren. Den lille gassboksen holdt ikke til både varm drikke og varm mat, så jeg hadde med en boks til. Denne var det også bare en liten skvett med gass igjen på, men nok til at jeg slapp å varme den. Ikke mange folk å se ute på en fin onsdag, men det er jo bare bra. Da er det stille og fint, bortsett fra noen damer som holdt på og lekte apekatt i et langt tau som hang ned fra et tre nede ved Dalevågen. De laget støy nok for meg, så det var greit at jeg bare skulle passere så fort som mulig. Det er litt rart at det er noen mennesker som absolutt må lage så mye støy når de er ute. Det virker som om de er livredde for at det skal bli stille rundt dem. Ok, men denne støyen var ikke nok til å ødelegge en ellers fin dag, og det var jo bra.

Fagerheim fjellstue. Nydelig plass og fantastisk ørretmiddag! Vi parkerte der eit år og rusla innover mot Heinseter.

Hadde et fantastisk flott vinterferie vær her i nord. Dette bildet er fra en camp jeg hadde på Dalstuva på Vestvågøy i Lofoten. Ligger helt øst på øya med god utsikt mot bla. Henningsvær og Austvågøy. Fjellet er på 540 moh, bildet er tatt på toppen av fjellet i solnedgang. Bilde nr 2 er fra samme plass litt tidligere på kvelden, utrolig flott med det rødlige lyset som solen kaster over landskapet i det den er på vei ned.

Etter flere slitsomme dager på jobb hvor man virkelig kjenner på den kaotiske hverdagen av moderne tid melder behovet seg for å forlate det en for et øyeblikk, nyte livet slik man er skapt å gjøre det. Har en to dagers fri før arbeidshelg og det tar ikke lang tid før planen er spikret, det blir isfisketur på yttersida (Ringvassøya). Pulk og sekk blir nøye pakket, gleder meg stort til å prøve ut nytt utstyr som er handlet inn (Heatpal spritbrenner, Mammut King Size Pump Mat og ny sovespose). Været er upåklagelig, blå himmel og sol, idyllen er komplett når jeg ruller i stasjonsvogna utover øyriket. Endelig, jeg glir innover dalen med oppakkningen min mens Leo (en lykkelig eng.setter på litt over året) trekker ivrig i båndet. Det er tjukt av ryper så fokuset til bikkja er så som så i fht retningen jeg prøver å holde. Lyden av skiene og pulken som glir over snøen er magisk, det er lykke og idyll der jeg gliser fra øre til øre mens jeg speider utover et vakkert landskap. Så skjer det som ikke skal skje, en kort lyd av et feste ryker og all motstand fra pulken forsvinner. Jeg oppdager til min fortvilelse at festet mellom draget og hoftebeltet er ødelagt og kjenner øyeblikkelig et snev av irritasjon bygger seg opp, men kaster dette til side og lager en provisorisk løsning hvor jeg fester draget til sekken og tenker at dette er bare en liten utfordring som krever en praktisk løsning. Tråkker videre innover med litt mer motstand pga innfestningen av pulken, men det er overkommelig. Så er lyden der igjen, hullene på draget er så skarpe at de skjærer av tauet jeg fester med. Irritasjonen bygger seg opp, verken sol, blå himmel eller storslått natur kan gjøre noe med dette. Tanken på å snu slår meg, men jeg har bestemt meg for å dra på tur og på tur skal jeg da faen også. I ren irritasjon trekker jeg pulken for hånd etter meg, ski blir byttet ut med truger og jeg fortsetter innover. Det er blytungt og jeg får meg en skikkelig formsjekk, gjennomsvettet og med blodsmak i kjeften setter jeg camp litt tidligere enn planlagt. Jeg har i bakhodet at jeg må dra pulken for hånd tilbake også og gidder ikke dra nedover skogen til det opprinnelige målet for turen, men finner meg en fin plass som duger. Teltet kommer opp og utstyret inn før jeg tar isboret fatt og drar på isen, fisker litt uten noe lykke før jeg setter ut tre pilker og stikker til teltet. Det er på tur til å bli mørkt ute og magen forteller meg at det er påtide med påfyll snart, inne i teltet er det fin temp og jeg konstaterer at min nye Heatpal fungerer glimrende. Det er nok under ti blå ute nå, men med reinskinn i bunn og Mammut liggunderlaget oppå har jeg det ordentlig komfortabelt. Livet smiler og idyllen er tilbake, det er vindstille ute, stjernehimmel og nordlys som danser elegant innover dalen. Etter en kopp kaffe og litt avslapping i teltet stikker jeg nesa ut i kulda for å hente vann til matlaging og til morgendagen, Leo springer ivrig rundt omkring i mørket under stjenehimmelen. Livet er perfekt tenker jeg mens jeg fyller vann og trekker inn den kalde fjelluften som stikker i nesen. På tur tilbake til teltet roper jeg på bikkja men uten at noen hund dukker opp, jeg plystrer og roper flere ganger uten reultat. Dette er unormalt for en ellers så kontaktsøkende unghund, selv med en jaktiver over gjennomsnittet kommer han alltid inn på innkalling. Irritert over at middag blir utsatt får jeg på meg hodelykt og truger og vandrer i sporende til bikkja innover fjellet mens jeg kaller han inn. Etter en god halvtime roping og leting dukker det opp noe som ligner en hund men minner mest om en levende isklump. Bikkja har vært ute i vann! Han har blitt gjennomvåt og dressen er blitt et kompakt lag av is som dekker hele hunden. I redsel og frustrasjon roper jeg ut i den klare kvelden; HVA I HÆLVETE!! Bikkja er seriøst nedkjølt og det bærer i hu og hast tilbake til teltet, dressen må skjæres av hunden som rister og peser. Kommer oss inn i teltet og får av meg selv klærne, legger bikkje oppå meg selv inni min sovepose for å varme han opp. Det er som å ha en stor istapp oppå seg som rister, både Heatpal og Omnifuel går for fullt og det er sikkert 30 grader i teltet men føles som minus ti. Frustrert og forbannet på bikkje ligger jeg der og forbanner hele verden, vi er nå begge kalde og våte, soveposen min er våt og jeg er svært lite fornøyd med livet, Etter en stund har bikkja fått varmen og det er mer klamt i soveposen enn vått og kaldt, får på meg selv tørre ullklær og baller bikkja inn i varmetrekket sitt, en barnesovepose (som jeg heldigvis hadde tatt med om det skulle bli "bikkjekaldt" for kjøtern) og jakken min før jeg legger han på reinskinnet som ligger parallet med toppen av mitt. Til nå har det som kan gå galt gått galt, jeg åpner en øl som en liten trøst mens jeg koker vann til kaffe og mat, i dette øyblikket innser jeg at jeg faktisk like fort kunne blitt fri for hund, det kunne altså vært verre. Jeg legger meg på posen som er åpnet for å tørke så godt som mulig, finner frem boken min og leser litt mens vannet koker opp. Humøret stiger raskt ettersom varmen kommer tilbake og ølen blir tom, bikkja ligger ved min side og sover tungt, rypesteggen kjefter omkring ute i den klare vinterkvelden og livet er plutselig ikke så verst lengre. Maten smaker fortreffelig mens den skylles ned med en kald Bayer som heller ikke smaker fælt. Så glider jeg igjen posen mett og god, ligger på rygg og leser en tid før jeg slår av lyset og sovner så fort og tungt som en sliten kropp kan. Natta er svinkald utenfor, noe jeg finner ut når jeg våkner midt i natta og kjenner at noe øl må forlate kroppen. Det er sikkert mellom femten og tjue blå ute og på dette tidspunktet også i teltet, Leo åpner så vidt på et øye idet jeg karrer meg ut av teltet. Alt er plutselig magisk, stjeneklart, vindstille og et vanvittig nordlys som danser på himmelen over teltet mitt som står der som en svak glødepære av lykten som lyser på innsiden. Jeg er rask inni teltet igjen og faller like fort i dyp søvn igjen og våkner ikke igjen før nullsekshundre, denne gang av ei bikkje som ligger og rister ved siden av meg. Det første som slår meg når jeg åpner et øye å oppdager hunden som rister som et aspeløv er at han fryser fælt, men så hører jeg lyden av ryper springer i snøen før steggen setter i med sin fulle stemmeprakt. Den er rett utenfor teltveggen og dette vet Leo, han rister av jaktlyst og idet jeg kommanderer han til å legge seg ned hører jeg hvordan flere ryper tar til vingene. Dette er en fantastisk start på dagen, en opplevelse som får smilet til bre seg fra øre til øre på et morgenfjæs. Kaffen blir satt på kok, det mekkes egg og bacon til frokost (Leo får to stekte egg til sin store overraskelse) og livet smiler igjen. Jeg nyter starten på dagen i langdrag, spiser godt, drikker kaffe og bruker god tid i posen mens jeg fortsetter og lese i boken min. Turen blir avsluttet en dag tidligere en planlagt da engelsk setter i dyp snø ikke er særlig gøy uten heldekke på. Men vi fisker litt til uten hell, mistet en som hadde bitt på løpet av natten da hullet var frosset nedover (enda jeg hadde dekket det godt med snø) og ikke fikk den opp. På turen hjemover ser jeg sporene fra kvelden i forveien hvor Leo hadde løpt ut fra skogen og krysset isen, hvorpå han har løpt rett ut i ei råk. Antar han har jaget fugl og ikke tenkt annet før han havnet i vannet. Har hørt flere historier om unghunder som har druknet, falt utenfor fjellskrenter o.l i det ville jaget etter fugl. Det slår meg på nytt, det kunne ha blitt så mye verre resultat en det faktisk ble. Med dette drar jeg hjem i godt humør, selv om turen hjemover blir blytung da jeg må trekke pulken for hånd hele veien, men trøster meg med at det kan alltids bli verre Vel hjemme i sofaen sitter jeg og ler litt over hvordan turen utartet seg, men er takknemlig for opplevelsen og de nye erfaringer jeg har fått. Utstyret holdt mål selv om det ble mer styr enn planlagt, men på et magisk vis har man fått mer energi og klar for jobb helg i rus og psykiatri tjenesten. Livet i naturen er fantastisk, og enn så gale ting går er det bare å smile av det, for det kan alltids bli verre Ha en flott helg!!

Nattfoto er veldig artig, jeg og @whistler kjørte litt av dette fra turen på Lufsjå forrige helg.

Under en langhelg i Lofoten sammen med gutta som besto av Skreifiske, sightseeing og sosiale begivenheter både dag og natt så fikk vi klemt inn en grei topptur opp Tjelbergtinden mellom Svolvær og Kabelvåg. Skikkelig vintervær på vei opp med vind og snøfokk, men det roet seg kjapt når vi kom opp og sola glimtet gjennom skylaget.

Stadsbygda på Fosenhalvøya nå i ettermiddag. iPhone 6. Prøvde å få solspillet fra trærne mot snøen.

Lys i Nordmarka

Jeg er enig med de som er negative til denne brenneren.Fordelen er at den passer i settet, men fordelene stopper der. Reguleringen er elendig, og det er nærmest umulig å få den til å brenne med en ren blå flamme. Min var så dårlig at jeg ville reklamere den hos XXL, de renset dysen og mente at den var i orden, -så kom ikke lengre med den saken. Kjøpte i stedet en omnifuel 2, det er nivåforskjell på de brennerene. Ett annet problem med Trangia brenneren er at brennhodet kommer for langt unna underlaget til kokeelementet så man mister mye fuel på veien, -helt unødvendig. Stay away, -også fra XXL 😀

Skal man dele ut ris må man også dele ut ros når det er på sin plass. Sendte en mail til XXL på morgenen i dag og fortalte om disse produksjonsfeilene. Hørte ikke en lyd fra dem men pakket hele kanoen ned og dro innom etter jobb. De var kjempe imøtekommende og hadde en kano på lager som de tok en ny innerbunn fra pluss to seter. Så nå skal alt være iorden. Jeg er veldig fornøyd med servicen i allefall, raskt og null trøbbel.

Dette er Malika, Amerikansk Bulldog, midt i tenåringsopprøret. Hun skjerpet seg etter hvert.

Sånn kan man også ferdes med hund. Bilde fra øståsen på Hadeland for noen år siden. No words required

Mine søte små...

Jeg har brukt Helsport sin http://www.helsport.no/lavvo-vedovn i min Helsport Finnmark lavvo og er godt fornøyd med det, men ikke til de lengre turene. Til det blir det for tungt. (Med mindre man er såpass mange på tur at man får fordelt fellesutstyret så godt at det blir overkommelig å bære med ovnen også...) Varmer godt, plass til kjele og stekepanne på toppen. Finn en flat stor stein og legg oppå om man ønsker å holde lengre på varmen på natta f.eks... Har modifisert beskyttelsen rundt røykrøret og innfestingen til dette litt da min lavvo har fullt inndertelt og det derfor blir en del mer stoff i toppen. Har fått laget en ekstra halvdel maken til den som følger med som beskyttelse og fått laget "støttebein" mot hovedrøret for disse også. Da er det aldri i nærheten av at det kommer stoff i næreheten av selve piperøret selv om det er en del vind... Den blir drøyt varm om du fyller på med ved og vi har flere ganger hatt over 60 grader i "sittehodehøyde" ved "blodfyring" inne i lavvoen selv ved minusgrader ute... Da tørker tøyet som henger i taket fort for å si det pent... Har etter et par år ikke funnet andre ulemper enn vekten...

Leser man bøkene til Monsen er han vel ganske klar på at goretex ikke holder deg tørr - men likevel er bedre enn alternativene.

Har akkurat kommet hjem etter å ha jobbet i natt og er tung i hodet, Optimus111, men skal forsøke å svare deg en gang til og beklager hvis jeg har vært utydelig i svarene mine ovenfor Slik jeg leser det som står beskrevet på kanna, betyr det bare at dette er en lett naftatype som er laget av "Nafta råolje hydrogenBehandlet Tung". Igjen: TUNG nafta er omtrent det samme som råolje. Det er det ingen av oss som bruker på primusene våre. LETT nafta utvinnes av den TUNGE naftaen ved å raffinere denne ved hjelp av diverse kjemiske prosesser. Sammenligning: Både diesel og bensin er "lett" drivstoff til bil, men har forskjellige egenskaper. Begge er laget av "tung" råolje. Grønn parafin (kerosene), fritidsparafin, lampeolje, tennvæske, white spirit, m.m. er alle lette naftatyper, men med forskjellige egenskaper. Felles er at de er utvinnet av/ laget av tung nafta. Jeg tror Primuskongen formulerer seg feil når han beskriver at man skal unngå naftabasert brennstoff. Alle petroliumsbaserte parafintyper som benyttes til primus er pr definisjon lette naftatyper. På Optimus 111 kan du bruke det meste uansett, den er veldig robust og spiser pålitelig unna nesten alt som er brennbart. Forskjellene er mer hvor mye det soter, hvor blå flammen blir, avgitt varme, enkel å antenne i kulde, osv. Mitt råd er å ikke gjøre mer vitenskap ut av det enn dette Det som fungerer best for deg er uansett det riktigste. Lykke til Gjeeeesp, natta

Yepp.. og det er omtrent det jeg skriver i innlegg 22 over. Naftabasert tennvæske er alltid petroliumsbasert, altså en lett naftatype som igjen er et destillat av tung nafta ... Naftabasert tennvæske som ikke er petroliumsbasert er en motsigelse. Kom med korreksjoner dere som eventuelt kan petroliumskjemi bedre enn meg

Lars Fredrik.... .. jeg er litt Ole Brum, og sier "ja takk begge deler". I flere sammenhenger er det veldig praktisk med både Optimus 111 og en Omnifuel, og jeg synes disse overlapper hverandre i bruk på en fin måte. Fordi jeg velger å bruke alkylatbensin på Omni`n og tennvæske (parafin) på Optimus`n så har jeg også et veldig bredt bruksområde med disse. Historikken er tilfeldig; Bråkebrenneren har jeg arvet av pappa og den er antagelig etter den kalde (varme?) krigen da han var i militæret. Hvor gammel eller når den er fra vet jeg ikke, men den er like fin og pålitelig i dag som da jeg overtok den for omtrent 10 år siden. Eneste som er skiftet er blypakningen inn til reguleringen og den klarte jeg å ødelegge selv fordi jeg pumpet med regulatorrattet montert den første tiden jeg brukte den. 111`n er brukt mye. Pappa har tidligere brukt den på jakt og friluftliv i mange år siden han fikk den 70-80-tallet (?). Den bare virker og virker og jeg synes også den er kjempefin å bruke. Dessuten er den en "greie" å bli glad i og er morsom å ta vare på for oss som liker sånt Hvor mye jeg bruker den er vanskelig å si, men den er førstevalget mitt i pulk, kajakk og alle sammenhenger hvor jeg slipper å bære tungt. Den har også vært med på et par lengre turer til Svalbard og Island. På slike turer setter jeg funksjon og pålitelighet foran alt annet, og da er den nesten uten konkurranse. Den støyer litt (jeg har den originale bråkebrennerversjonen, nr. 111), men det koser jeg meg med, (tur)livet er for kort til å gremmes over sånne småting når den ellers fungerer under alle vær og vindforhold. Det kan være avgjørende sikkerhet i en pålitelig primus når man er i kalde områder. Jeg bruker kun rødsprit til forvarming. Denne oppbevarer jeg på liten plastflaske (ca. 1,5 dl) med 100% tett kork og heller fra flasken rett i hullet øverst på forgasseren uten "tut" eller trakt. Ligg unna de små rødsprit-metallkannene som er "originale" til Optimus`ene, de har dårlige korkpakninger og lekker ofte. Ja, jeg slipper alltid ut trykket fra tanken når jeg er ferdig med den. I tillegg pleier jeg å løsne/ stramme tanklokket raskt hver gang jeg har trykt pumpen inn i tanken når den er pakket sammen i kassen. Dette for å unngå siste rest av overtrykk som kan føre til lekkasje og kanskje ødelegge mat og klær. Det skal ikke mange "pump" til å få opp trykket, så det er unødig risiko å "spare på" overtrykket... Jeg har strengt tatt ikke så mye greie på primuser utover de to jeg har selv. De kan jeg imidlertid ettervert ganske mye om og har lært meg å bruke dem under de fleste forhold. Derfor tviholder jeg på teorien om at det enkleste ofte er det beste og det å holde seg til en type brennstoff med et bredt anvendelsesområde. Parafin (eller tennvæske) er antagelig det mest ultimate hvis du også tar med sikkerhetsaspektet (tregt antennelig). Omnifuel`en har jeg hatt 4-5 år (?) og synes også den fungerer kjempebra når sekken er pakket for overnatting. Jeg er ikke størst og sterkest og vi jenter bruker også ofte sekker med noe mindre volum enn dere. Synes derfor Omnifuel er et godt kompromiss mellom vekt, det å kunne pakke i flere små deler, å oppbevare bensinflasken(e) i sidelomme og ikke i sekken, osv. Konstruksjon på denne synes jeg også er idiotsikker og ved riktig bruk har jeg vanskelig for å se alle de tingene som enkelte mener kan gå galt. Jeg bruker alkylatbensin i denne og det er fordi jeg liker enkelheten ved å kunne forvarme direkte uten ekstra "lurium (vekt/volum). Effekten er suveren og dessuten er alkylatbensinen ekstremt flyktig slik at små dråper (lekkasjer) ved montering/ demontering forsvinner umiddelbart. Søler du parafin på klærne varer det hele turen... samtidig er alkylatbensinen ekstremt lettantennelig og brennbar, men fordamper i løpet av noen sekunder. Igjen kompromisser som du må ta stilling til selv