Vinnerliste

Med fare for å spore av helt så kunne jeg faktisk tenkt meg dette teltet fra The North Face:

Jeg synes faktisk fargen på innerteltet er viktigere enn fargen på ytterteltet. Hilleberg bruker en mye varmere gulfarge i duken på sine innertelt. Det gjør også fargene innvendig langt mer trivelige i mine øyne, uavhengig av hvilken farge ytterteltet har. Når det gjelder foto så synes jeg heller ikke farge har så veldig mye å si. Jeg legger ved noen eksempler av de forskjellige fargene jeg selv har hatt:

Er det ikke lilla (eller oransje) så kan det være det samme. Før jeg havna her på forumet var jeg så naiv og godtroende at jeg ikke trodde farge på telt spilte noen rolle 🤦🏼‍♀️ Jaggu tok jeg feil.

Njaaa, at folk ikke er enige i farge på telt er vel heller en bagatell enn ille

Jeg er rød/grønn fargeblind, så jeg ser ikke forskjell og finner aldri tilbake til teltet 😁

Morgentur i våt og veldig sopprik skog. Møtte en gammel mann. Han gikk saakte. Det er ikke før en blir eldre at man lærer seg å gå sakte, sa jeg. Han humret og sa at jeg hadde så rett. Han hadde en diger grønn sekk med ramme, den typen folk hadde på 70-tallet. Og ellers bekledning som ikke var byttet ut på et par-tre tiår. Et tankekors for de fleste av oss her inne? Og med saga i handa, skulle han til skogs og kose seg i noen timer med bål og kaffe. Jeg ønsket ham god tur før jeg stresset videre med min unge kropp som enda ikke har lært seg å gå sakte...

Det har vel ikke vært intenst i denne tråden? Noen spredte forsøk på humor rundt fargevalg og preferanser derimot.. 😄 Siste grønne telt jeg hadde ble solgt for en del år siden. Dersom det blir et nytt "familietelt" rettet hovedsakelig mot barmarksbruk, vil det være aktuelt med sandfarget. Eller grønt eller blått. Eller enda et i rødt. 😄 Per nå har jeg telt i fargene nedenfor.

Er vi heldige så kryper temperaturen OVER 15 grader her. Om SOMMEREN....

Friluftslivet for min del fikk seg en enorm oppsving etter jeg fikk unge... Å da på en helt annen måte enn de fleste ser for seg. Det startet ut med tidenes irritasjon, en unge som var lei, sulten, trøtt, masete osv osv. Ja det kunne gjøre en lett fjelltur til et hel#$!"$ Men, så var det noe i meg... som ga slipp på det jaget etter toppene, komme seg til et forhåndsbestemt sted. Ja, å være på tur og ikke minst ture på hans premisser ble straks langt mye mer innholdsrikt og spennende... en det jaget å nå enten hit eller dit. Hvorfor "må" alle turer gå innom en eller flere topper, hytter eller være så forbanna lang alltid? retorisk spørsmål. Dette har smittet veldig over på flere aspekter i livet, å jeg ser nå langt større glede i det å være på tur enn selve turen isolert sett.

Fikk snø som vi håpet på. Igår I dag

Er på tur med kidsa nå. Like ved Reinsjøen, nord for Haglebu i Buskerud. Meldt -1, snø og 8 sekundmeter i natt. Liker litt vær.

Jeg har gitt opp gore tex, dermizax, hellytech og hva enn det finnes av finurlige membraner. "Guaranteed to keep yoy dry" lover Gore Tex og de mener man kan klage om man ikke er 100% fornøyd med vanntetthet og pusteegenskaper. Det hjelper bare så lite når man står der midt i skogen, gjennomvåt! Og klærne gjør ingen nytte liggende på et eller annet verksted for testing. For 10 år siden kjøpte jeg min første gore tex jakke, den fungerer fortsatt. Eneste grunnen til at jeg ville ha en ny er fordi jeg trenger noe som beskytter mer mot vind. Har også en 9 år gammel gore tex bukse som er tett, med unntak av hullene jeg har fått i den da, så klart. Men utover det, har ingenting holdt meg tørr. Har prøvd dermizax, hellytech (riktignok ekstremt mange år siden), Klättermusen, Fjellräven eco shell, dri3, gore tex, gore tex light, gore tex pro. Største problemet med den helt nye jakka jeg har nå, er at man ikke kan komme borti noe uten at vannet trekker inn. Jeg klarer ikke gå i skogen, og ihvertfall ikke trene spor, uten å komme borti en og annen kvist. Så slo det meg at kanskje jeg trengte noe som var beregnet på jakt. Kjøpte en recon-bukse på tilbud. Den har bedre impregnering enn jakka jeg kjøpte, men let's face it, impregnering varer ikke lenge og alt man senere smører på, blir raskt borte. Uansett begynner stoffet og trekke vann etter en liten stund i regnet. Men gore tex mener likevel at membranen skal holde tett, så det burde ikke ha noe å si. Jeg syns det kjentes litt fuktig ut i lommene på buksa, men jeg må teste den mer for å være sikker på noe. Jeg har uansett en følelse av at om et år, er jeg gjennomvåt i den buksa også. Membranbukse kan uansett være greit på dager det har regnet og ikke tørket opp i lyngen enda, selv om det ikke funker i regnvær. Jeg har lest litt rundt og konkludert med at det er lite vits i å kjøpe recon-jakka. Så jeg prøver å finne noe annet enn membran, noe som faktisk kan holde meg tørr. Googler regntøy, for opp skallklær med vannsøyle helt ned i 5000 mm. Det kan virkelig ikke kalles regntøy. Har tenkt på poncho, men det er upraktisk med hunder, hoftebelte med stropper som skal mellom bena, sportrening o.s.v. Og det jeg har sett av vanlig, ordentlig regntøy, virker ikke som noe jeg ville satset stort på på en forblåst dag i fjellet. Jeg vil ha noe som er vanntett, ikke bare noe som påstås å være vanntett. Og helst vil jeg ha noe med samme design som en skalljakke (lommer som ikke kommer i konflikt med hoftebelte, god justering av hette o.l) og noe som ikke veier mer enn at jeg kan gå med en vindjakke og ha regnjakka i sekken. Finnes noe sånt? Alternativt, finnes det noe man kan impregnere så godt at vannet bare preller av? Kan man f.eks ha på så mye greenland wax at ingenting trenger igjennom?

Jo, du kan... Men da har du etter kort tid kun bruk for enmannstelt(a) i utstyrshylla😉

Jepp, dem sier så. 😄 EDIT: Litt av grunnen til at jeg havner i den kategorien din @tubbs er at jeg drar med barna (og andre) på nær allt av aktiviteter jeg driver med, og da havner jeg på telt for 1-2-3-4 pers, og fra lette til robuste for ulik bruk året igjennom. 😉

Jeg benytter også dessverre hyttene alt for sjeldent, men det skjer da jeg føler det er en fin allsidig måte for småen å oppleve friluftslivet. Telt eller køye er helt klart favoritten. Men det er som du også nevner... det der forbanna km jaget. Folk stresser av gårde, eller må mose i seg matpakka for de må haste videre skal de "rekke" helt fram før middag, mørke osv osv. Er det slik at man får flere likes på instagram, eller facebook om turen gikk 5, 10, 15, eller 20 km? (dette vet jeg ikke) Turglede er jo som musikk, veldig individuelt. Men jeg tror langt flere hadde hatt godt av å gi slipp på km jaget å heller kikke rundt seg å oppleve alle sanseinntrykkene.

Helt enig! Varm gulfarge er behagelig og rolig, og gir en lunere følelse inne i teltet. Jeg har et telt med lyseblått innertelt, det er utrivelig, og turkompisen ser dødssyk ut med den gustne, blåaktige hudfargen

Dét er ikke så langt unna. Letteste toppmonterte brenneren jeg har veier ikke mer enn 25g dog. Og da har jeg også muligheten til litt større kaffekjele de dagene det er et par til med. Jeg bruker bensin i den kaldeste tiden. Men har større deler av året der jeg synes minste gassboksen er ideell. Dessuten har jeg veldig mange halvfulle bokser jeg trenger å bli kvitt. Alternativt med sprit bør jeg over på Caldera cone eller lignende for å matche vekten. Og har et mål om å ikke handle noe særlig mere turutstyr på et par år da jeg er godt dekket opp...

@SnorreL Det er nå en fersk versjon av Topokart tilgjengelig i AppStore, med denne skal du nå kunne laste ned og se offline kart også for iOS 13 👍👌

Finnmarksvidda på ski – Et to ukers vintereventyr Far og sønn to uker sammen gjennom Finnmark midtvinters. Senior (68) er pensjonert tannlege og tidligere grensevakt i Pasvik. Yngstemann er 41 år gammel, ingeniør og sesongkortholder på Ranheim. Har verdens mest tålmodige kone som har gjort det mulig å kombinere livet som trebarnsfar med noen vinterturer alene de siste årene gjennom Sylan og over Hardangervidda. Nå ventet et to uker langt eventyr Finnmark sammen med far. Begge to har for såvidt mye turerfaring, men vi har aldri vært så lenge sammen på tur tidligere. Det skulle bli en utrolig opplevelse som handlet om kulde, mestring, samspill og en utrolig sprek pensjonist. Samt noen engelskmenn i kabriolet og banneord i Stabbursdalen. I denne turrapporten har vi inkludert mange bilder og detaljer om trasevalg som kanskje kan være nyttig for andre som planlegger tur i samme området. Nederst finnes også et kart med detaljer om ruta. God lesning! Hilsen Tore (68) og Haavard Haaskjold (41). Dag 0 – Buss for fly Vi startet turen 28 februar 2019 fra Lakselv etter å ha ankommet med "buss for fly" en dag forsinket. Dash-8 maskinen fra Tromsø til Lakselv hadde gitt opp i vindkastene kvelden før og måtte lande i Alta. Uværet gjorde at E6 over Hattir var stengt til neste dag, så da ble det hotell i Alta og buss dagen etter for passasjerene på flight WF958. Smilende passasjerer og god stemning til tross for forsinkelsen. I Finnmark er man vant med å tilpasse seg etter været vinterstid. "Hvis du har så dårlig tid, koffor reiste du ikkje i går?" Forøvrig en sterk kontrast til stemningen blant mange utålmodige reisende på Gardermoen hvis flyet til Trondheim er en time eller to forsinket. Dag 1 – Idjajavri (Nattvann) ved E6 nord for Karasjok I Lakselv plukket vi opp pakken med primus og tomme brensel-flasker som vi hadde sendt med posten. Vi gikk også innom Circle K stasjonen og hentet dunkene med fritidsparafin som vi hadde bestilt. En busstur, og tre kvarter senere stod vi i brøytekanten langs E6 ved Idjajavri (277) litt nord for Karasjok. Terrenget vestover mot snaufjellet går delvis gjennom områder med en del bjørkeskog og vi fryktet at det kraftige snøfallet det siste døgnet hadde gitt mye løs sukkersnø. Tidligere hadde jeg ringt bestyreren på Ravnastua fjellstue og fått gode tips om rutevalg gjennom dette landskapet. Ved Idjajavri (277) traff vi en reineier fra området som ga oss gode råd og tegnet svært nøyaktig på kartet den letteste traseen gjennom bjørkeskogen opp mot vidda. Mørket kom og vi slo leir i vannkanten etter å vasset til knærne i bunnløs snø. Det polare lavtrykket var erstattet av høytrykk med klarvær, og termometeret viste 36 minusgrader. Vi sov godt i soveposen på hvert vårt reinsdyrskinn og bamseunderlag. Over oss danset allerede nordlyset. Bilde 1: En sprek 68-åring klar for et to ukers eventyr i bitende vinterkulde Dag 2: Idjajavri (277) - Dimbbarnjunni (427) Vi fortsatte vestover opp mot Mailevadda (405) og deretter ned igjen mot Mailejavri (327). På vei opp mot Mailevadda kom reineieren fra dagen før kjørende. Han hadde tenkt på oss i den bunnløse snøen og bestemt seg for å kjøre opp et scooterspor som vi kunne følge de neste kilometerne mot Mailejavri (329). Han skulle jo uansett ut og se etter flokken. Snakk om service! Han fortalte også noe som ga grunn til litt ettertanke. I midten av Februar hadde det vært et kraftig og unormalt mildvær. Det hadde ført til mye overvann inne på vidda av smeltet snø. Deretter hadde kulda kommet tilbake og dannet et tykt islag som nå var gjemt under snøen, og som gjorde det vanskelig for dyrene å komme gjennom til lavet de spiser. Enda et eksempel på konsekvenser av et klima i endring. Her var småkupert terreng med en del skog og da går det sakte med pulk i dyp snø. Men, med nykjørte scooterspor fikk vi opp farten. Opp fra vannet Mailejavri (329) var det relativt bratt, men motivasjonen for å komme oss ut av bjørkeskogen og inn på vidda var sterk mens vi klatret de hundre høydemetrene opp mot Dimbbarnjunni (427). Endelig inne på vidda! Selv om det to dager tidligere hadde snødd mye i området hadde allerede snøen satt seg godt og blåst av toppene. Den bunnløse sukkersnøen i lavlandet var allerede glemt. Klokken ble 16 og dagslyset ebbet ut. Vi fant en nydelig leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427). Det var bitende kaldt, krystallklar himmel og vi begynte allerede å bli bortskjemt med spektakulære nordlys. Bilde 2: Endelig inne på vidda. Bilde tatt nordover fra området ved Dimbbarnjunni (427). Stiippanjohka i fremgrunnen med fjellpartiene mellom Lakselv og Stabbursdalen i bakgrunnen. Tror det er fjellet Vuorji (1024) som er til venstre i bildet. Bilde 3: Leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427) Dag 3: Dimbbarnjunni (427)- Nord av Mollesjavrrit Siden Finnmark ligger såpass langt øst oppleves tidssonen som litt pussig vinterstid. Dagslyset kom allerede i sju-halvåttetiden om morgenen og vi hadde fast rutine med å være klar til å gå tilda. Vekkerklokka ringer 05.00 og dagen starter med å skrape rim fra innsiden av teltet. Dette er en kald fornøyelse, men svært viktig for å holde teltet tørt. Med is-skrape fra Biltema og tapetbørste fra Jernia blir teltet tømt for snø og is. Det ble tidlig enighet (?) om at dette er en typisk junioroppgave på turen så pensjonisten fikk sove litt lenger i posen hver morgen. Frokosten gjør vi enkel med rasjoner av havregrøt. Så er det bare å komme seg ut av posen og ut i aktivitet. I denne kulda er det om å gjøre å få på skiene med en gang. Skiene isolerer litt ekstra mot underlaget. Gode ullsåler, tynn ullsokk innerst, deretter dampsperre og en kraftig tovet ullsokk hjalp godt i kulda. I tillegg brukte vi tå-ladder utenpå skiskoene de kaldeste dagene. Bilde 4: Fjerning av ispartikler og snø med snøbørsten er viktig for å holde ting tørt i kulda. Vi hadde allerede fått gode rutiner for ned-pakking av leir og vi trengte knapt å utveksle ord mens vi utførte arbeidsoppgavene våre og gjør oss klar til avmarsj. Dunjakka beholder vi på den første halvtimen til vi går oss varm. Deretter havner den i den lille baggen på toppen av pulken for å unngå at vi svetter. Når vi er i bevegelse går vi bare med ull innerst, en kunstfiber-trøye og skalljakke. Så snart vi stopper er det på med dunjakka igjen. Vi holdt en vestlig kurs i noen timer før vi dreide nordvest over Gieddoaivi (515). Deretter tok vi ny kurs, fortsatt mot nordvest, mot Beavkkehangielas (460) mens vi rant ned og krysset vassdraget som lå i dalsøkket mellom disse slakke toppene. Her er det viktig å ikke krysse for langt øst da det er bratt og ulent mot Stiippanjohka. Når klokka ble 16 var det på tide å slå leir i en skråning nord for Mollesjavrrit. Vi hadde hatt god fremdrift denne dagen hvor forholdene var krevende. Sprengkulde med en del vind hadde gjort at vi måtte være ekstremt nøye med alle detaljer for å unngå forfrysninger. Bilde 5: Brr… kaldt ja. Dag 4: Nord av Mollesjavrrit - Gasadatjavri (396) For et magisk sted. Fullstendig øde. Vi hadde lagt opp ruta over vidda et godt stykke unna scooterløyper og den populære Karasjok-Alta ruta. Fremdriften med ski og pulk langs merkede scooterløyper er jo vesentlig høyere, men opplevelsen ved å gå helt alene i ødemarken, gir en annen form for mestring. Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men den er for det meste avslått. Det å navigere utelukkende med kart og kompass gjør at en hele tiden skjerper sansene, saumfarer terrenget, oversetter dette til kartet. Krysspeiler. Igjen og igjen. Denne dagen handlet mye om navigering. Vi hadde begynt å dreie mer nord-nord-vest og skulle gjennom passet mellom Likcacearru (510) og Buolzajohgielas (559). I utgangspunktet en grei oppgave, men i løpet av natten hadde det begynt å blåse opp og sikten var dårlig med snøføyke. Det meste var hvitt denne dagen. Mestringen en opplever ved å trygt navigere uten å være avhengig av elektronikk under slike forhold er noen av de sterkeste opplevelsene jeg har under langturer på vinteren. Ta ut ny kompasskurs og sikte mot en enslig fjellbjørk. Gå, ikke mist den av syne. Stopp igjen. Speide. Nytt siktepunk. Det krever en kombinasjon av forarbeid og trening i å lese kart, men samtidig alltid være ydmyk for potensielle farer. Spesielt når sikten er dårlig. Hvor kan det være farlige skavler, usikker is? Hvilke sikkerhetsavstander legger en inn til slike områder osv? Sjekke posisjonen vår på nytt. Fokus-fokus-fokus. Det går sakte, og ja, det hadde nok gått mye fortere med GPS med waypoints, men opplevelsen blir annerledes. Det ble ikke mange kilometer denne dagen, men vi jobbet oss sakte og trygt fremover og slo leir ved Gasadatjavri (396). Utover kvelden forsvant skylaget og vi fikk oppleve turens kraftigste nordlys den natten. Bilde 6: Godt å komme seg inn i teltet ved Gasadatjavri (396) etter en dag med litt ruskevær Dag 5: Gasadatjavri (396) - Bojobæskihytta Dagens etappe nord mot Bojobæskihytta var kort og lett å navigere i det klare vinterværet. Kraftlinja til Lakselv krysser også her. Kraftlinjer kan jo ofte være et nyttig hjelpemiddel i navigeringa. Bilde 7: Yngstemann i turfølget er glad i å skryte over navigeringa si. Her med stødig(?) kurs over vidda. Vi hadde lest at Bojobæskihytta kan være litt vanskelig å finne i krattskogen, men siden vi kom fra sørøst var den lett å se på god avstand over myra. Vi gledet oss til en natt innendørs med fyr i vedovnen som en avveksling til teltlivet. Vi har gode soveposer og gode telt-rutiner, og hadde for så vidt hatt det komfortabelt i teltet i temperaturer under 35 minus. Vi sover med dampsperre i soveposen (laget fra bygningslast som vi har "sveiset" sammen med strykejern til en pose) for å unngå at fuktighet fra kroppen trekker inn i posen og reduserer isolasjonen. Ikke så viktig på korte turer, men på lange vinterturer kan det være lurt. Litt klamt og ubehagelig i starten, men en blir fort vant til det. Uansett. Det var godt å komme inn i hytta, og i løpet av ettermiddagen hadde det begynt å blåse opp noe skikkelig mens junior satt ved bordet og gjennomførte vedlikehold av primusen. I følge hytteboka var det en stund siden forrige besøk, så vi ble ganske paff da plutselig fem studenter kom inn døra. De studerte arktisk-friluftsliv i Alta, og var på en tredagerstur i fjellet i forbindelse med studiene. En flott gjeng med mye kunnskap om fjellet. Vi hadde en trivelig kveld sammen på hytta og de bydde på herlig viltgryte med rømme, en kjærkommen avveksling fra Real turmat. Ute hadde det virkelig begynt å blåse opp og vi hørte på radioen om stengte veier som følge av et nytt polart lavtrykk. Disse polare lavtrykkene med sterk vind og kraftige snøbyger dannes på kort varsel i Barentshavet og er noe en må være forberedt på vinterstid i Finnmark. Bilde 8: Bojobæskihytta synlig i skogen når en kommer over myra fra sørøst. Dag 6: Bojobæskihytta – Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) Vinden startet å løye på morgenkvisten og selv om det snødde tett og blåste friskt når vi forlot hytta lovet værmeldinga at det skulle løye mer utover dagen. Det går en scooterløype fra hytta som er grei å følge gjennom skogen ned til Stabbursdalsvannet (366). Vi trasket videre nordover over vannene og forlot Nordre Stabbursdalsvannet (365) en kilometer fra enden hvor vannet blir smalere mot utløpet. Her fryktet vi usikker is, og vurderte det som tryggest å trekke vest og opp i høyden. Vi var nå inne i selve Stabbursdalen-nasjonalpark som vi skulle følge nordover de neste sju milene. Vi holdt hele tiden god høyde på vestsida av elva, noe som virket fornuftig. Østsida er kupert og det å gå nede langs elva fremstod heller ikke som noe fornuftig alternativ. Vi trives begge to best uansett her oppe på snaufjellet, iallefall så lenge været er bra Bilde 9: På vei opp fra Nordre Stabbursdalsvannet (365) med kurs NNV. Det polare lavtrykket svekket seg gradvis utover dagen. Klokka ble 16 og vi slo opp teltet. Det meste går på rutine. Junior slår opp telt (ligger ferdig sammenrullet i pølse på pulken med tredde stenger), mens eldstemann losser pulkene og flytter inn i innerteltet. Det tar ikke mange minutter før primusen er i gang og vi starter det daglige arbeidet med snøsmelting. Snøsmelting ble også en junioroppgave mens pensjonisten jobbet møysommelig med snøbørsten og fjernet is og snø fra klærne og vottene våre. En viktig rutine på langtur vinterstid. Etter hvert er det klart for dagens porsjon med Real turmat. Blir det kebabgryte eller chili-con-carne i kveld mon tro? Pulken til pensjonisten er forøvrig en gammel sliter som har vært med på mye. Pussig å tenke på at for førti år siden trakk senior den samme oransje fjell-pulken med junior innpakket i reinsdyrskinn. Nå førti år senere drar vi hver vår pulk over vidda. Bilde 10: Teltplass sørøst for Holmvannet (385) Hver av oss trenger fire liter vann per døgn, så snøsmelting tar fort noen timer. Alene på vinterfjellet er en jo helt avhengig av en velfungerende primus. Uten den, ingen drikkevann. Vi bruker en MSR XGK-EX og har med en identisk primus som backup i tillegg til reparasjonssett. Selve pumpa til flaska bæres på kroppen når vi går og er med i soveposen om natta. Dermed slipper o-ringene i pumpa å bli utsatt for de aller verste temperatursvingningene, noe som reduserer sjanse for lekkasje. Vi bruker parafin som brensel. Parafin eller bensin? Det handler vel til syvende og siste hva en er mest komfortabel og trives best med. Selv om det betyr at en må forvarme med rødsprit foretrekker vi parafin. Vi regnet 0.8L parafin dag som tilstrekkelig for å smelte snøen vi trenger for to personer pluss litt til. Men, vi setter begge to pris på luksusen det er å kunne kosefyre noen timer i teltet om kvelden mens vi tar en kaffekopp og spiser middag i et oppvarmet innertelt. Derfor dimensjonerte vi med tilsammen 1.0 liter per dag. Det varierte litt hvor mye vi brukte, men stort sett et sted mellom 0.8-0.9L. Den tidligere grensevakten i turfølget refererer til stadighet til en episode i Pasvik i 1969 hvor han var med å gå tom for parafin i førti minusgrader, og han hadde absolutt ikke noe ønske om å gjenta den opplevelsen femti år senere! Dag 7: Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) – Skråning øst for Bohkosgielas (428) En nydelig dag i Stabbursdalen. Kaldt klarvær og så godt som vindstille. Terrenget var stort sett lettgått her oppe i høyden hvor vi så ned på Stabburselva i øst. Vi krysset elva Bohkosjohka ved utløpet av Bohkosjavri (378) hvor isen var trygg og terrenget mindre kupert enn lenger øst ned mot Stabburselva. Deretter fortsatte vi på skrått rundt på Bohkosgielas (428) uten å gi fra oss dyrbare høydemeter før vi slo leir i en skråning øst for toppen. Her er det endelig mulig å få plassert teltet slik at vi kan sove med hodet høyest utbrøt pensjonisten! Så langt på turen hadde vi endt opp hver eneste kveld med å sove i nedoverbakke med beina høyest etter hvert som snøen pakket seg. Her i skråninga, lå alt til rette for en god natts søvn med hodet høyt hevet over Stabbursdalen. Vi våknet begge to neste morgen av at vi hadde sklidd nedover og endt opp med hodet klistret i teltduken. Vi konkluderte med at tyngdekraften tydeligvis virker annerledes så langt nord. Ingeniøren mente at det sikkert har noe med magnetisme å gjøre. Bilde 11: Myrområde mellom Stabburselva og Holmvannet (385) Dag 8: Skråning øst for Bohkosgielas (428) – Skogholt ved Stuora Navggastatjohka. Dagen startet fint oppe på snaufjellet. Kaldt, klarvær og vindstille. Et Seaking helikopter krysset Stabbursdalen høyt over oss og minnet oss på hvor heldige vi er som har en redningstjeneste som er alltid beredt til å hjelpe både sjøfolk og fjellfolk i nød. Alene i ødemarken uten å møte mennesker gir det en slags god følelse å vite at noen høyt der oppe ser ned på oss to skiløpere med pulk. De vet om oss. På samme måte som pilotene på Dash 8 flyene til Widerøe som flyr over vidda noen ganger daglig. Duren fra motorene på dash 8'en var vår eneste kontakt med sivilisasjonen her oppe. Mobilsignal hadde vi ikke hatt siden vi forlot E6 for over en uke siden. I skulderlommen på skalljakka har SPOT-senderen sin faste plass. Med FM båndet slukket var det ikke mange teltplasser hvor vi fikk inn signal på radioen. Værmeldingene fra radioen på Bojobæskihytta var for lengst utdatert. I serien Heimebane på NRK omtaler supportere av fotballaget Varg frå Ulsteinvik naborivalen som "Jævla Ålesund". Når vi nærmet oss nordenden av den fantastiske Stabbursdalen ble idyllen etter hvert forvandlet til "Jævla Stabbursdalen". Så snart vi måtte slippe oss ned i bjørkeskogen var vi tilbake til bunnløs sukkersnø, småkupert terreng med koller, elveløp og tett bjørkeskog. Det går en sommersti her og vi hadde planlagt å krysse elva Stuora Navggastatjohka der hvor stien gjør det. En selvsikker Junior bommet på navigeringa, og selv om ikke feilen var på mer enn noen få hundre meter var det nok til at vi havnet i feil søkk som tok oss for langt øst og nedstrøms det planlagte krysningspunktet. Det var helt umulig å krysse elva her nede hvor det var altfor bratt. Vi brukte lang tid på å kave oss gjennom denne labyrinten av bjørkeskog opp igjen til krysningspunktet. Og ja. Antall pulkvelt denne ettermiddagen hadde vi sluttet å telle for lenge siden. Vi satt opp teltet rett etter elvekryssinga og grudde oss til morgendagen med bunnløs snø i bjørkeskogen. Bilde 12: "Jævla" Stabbursdalen Dag 9: Skogholt ved Stuora Navggastatjohka –Geinnodatgielas (409). Dagen i dag bestod av å tråkle seg gjennom jungelen nordover mot vannet Bastinjavri (271) og deretter opp mot snaufjellet igjen ved vann (302). Luftlinjeavstand fra leirplassen ved Stuora Navggastatjohka opp til vann (302) er fem kilometer. Vi brukte åtte(!) timer på denne distansen. Lavtrykket for noen dager siden hadde dumpet en god halvmeter nysnø i Stabbursdalen. Regelrett blodslit og pulken veltet utallige ganger i den løse snøen. Bjørkeskog tett som hagl. Vi oppdaget raskt at den mest effektive måten å komme seg frem gjennom skogen var å følge helt nøyaktig traseen til sommerstien. Vi kunne se en og annen rød T innimellom på bjørkestammer, men stort sett var snøen så dyp at de røde T-ene var havnet under snøen. Prosedyren ble derfor som følger i det verste skogkrattet: Junior koblet fra pulken og søkte systematisk i sektor fremover helt til neste T ble funnet. Fulgte deretter skisporet tilbake hvor pensjonisten ventet og koblet på pulken. Sånn holdt vi på helt frem til vann (280) sør for Bastinjavri (271) hvor terrenget åpnet seg litt opp. Vi forlot stien for å krysse Bastinjavri (271) og klatret opp til vann (302). Når klokka var fire stod vi på høyden Geinnodatgielas (409) og så ned i Stabbursdalen. En perle å beskue fra avstand. Vi får heller komme tilbake hit på sommeren. Bilde 13: Et lite opphold i bjørkeskogen når vi krysser Bastinjavri (271) før siste klatreetappe opp bjørkelia til vann (302) nord for oss. Dag 10: Geinnodatgielas (409) – Vest for Gorbovuonjavri (364) Nordover mot Leaktojavri (367) var det viktig å hele tiden holde god høyde og ikke falle for langt øst hvor terrenget var litt ullendt. Oppe i skråninga ved høyde (430) er terrenget mer lettgått og derifra er det et fint slakt nedrenn mot Leaktojavri (367) på Sennalandet. Her er vi ute av nasjonalparken, scooterne dukket opp og vi kom i hyggelig prat med en far og datter som var på isfiske. Her går det scooterløype og vi fulgte denne østover. For en kontrast. Fra bunnløs sukkersnø til hardtråkket scootertrase. Fra kart og kompass til merkestopler ved refleksbånd. I løpet av få timer hadde vi tilbakelagt en distanse tilsvarende en dagsmarsj utenfor løypa. Ja, det er effektivt, men samtidig annerledes. En dras på mange måter litt ut av bobla hvor en hele tiden er fokusert på terrenget og kartet. Nå er det liksom bare å følge sporet frem mot neste merke. Vi slo leir like vest for vannet Gorbovuonjavri (364). Bilde 14: Sporene bak oss over Leaktojavri (367) Bilde 15: Blåtime ved leirplassen vest for Gorbovuonjavri (364) Dag 11: Vest for Gorbovuonjavri (364) - Ikkaldas (E6) – buss til Honningsvåg Vi brukte bare noen få timer ned til E6 ved Ikkaldas i scooterløypa. Føret var helt perfekt. De bratte bakkene nedover mot kysten var en drøm å renne med pulk på dette silkeføret. Hadde føret vært hardt og isete kunne dette blitt ganske guffent, men det var myk snø i det brede scootersporet. Nede ved E6 pakket vi om pulkene for busstransport videre mot Honningsvåg. Vel fremme i Honningsvåg tok vi inn på Havly hvor vi fikk god hjelp av den hyggelige betjeningen til å lagre pulk og ski. Vi gledet oss til å avslutte turen med noen dager på ski på mektige Magerøya. Bilde 16: Unna vei! Silkeføre ned scooterløypa til Ikkaldas ved Porsangerfjorden Dag 12 – Honningsvåg – Jalgavarri (332) Værmeldingen de neste dagene viste snøbyger og vind. Her ute ved havgapet veksler været utrolig fort og en må være forberedt på at det det kan slå om på få minutters varsel. Vi hadde planlagt å følge scootertraseen opptil Honningsvågfjellet for å komme inn på fjellet. Men, det er tidvis bratt i dette området og skredfaren i området var såpass høy at vi ikke tok sjansen på denne ruten. Det å følge E69 på ski ut av byen, og opp på fjellet vurderte vi som utrygt p.g.a trafikk, noe som var en helt riktig avgjørelse. Veien er tidvis uoversiktlig og det ville vært ufornuftig å gå i veibanen oppover her. Det er heller ikke plass til å gå trygt ved siden av veien i de bratte skjæringene. Vi valgte heller å bestille skyss med taxi de svingete bakkene opp fra Honningsvåg sentrum og ble satt av innpå fjellet. Sjåføren ønsket oss god tur videre der vi losset pulk og ski, mens det blåste godt rundt ørene. Turen innover Magerøy var en mektig opplevelse. I det ene øyeblikk var det blå himmel og vindstille. Brått ble himmelen mørk med kraftig vind og snøvær. Sånn vekslet været disse to dagene på Magerøya mot Nordkapp. Veien mot Nordkapp er stengt vinterstid fra Skarfjordskrysset men det kjøres daglige brøytebilkolonner til og fra Nordkapp-platået med bussturister så lenge været tillater det. Etter noen timers marsj nådde vi bommen ved Skarfjords-krysset og vekslet noen ord med en hyggelig brøytebilsjåfør. Han ønsket oss god tur videre og ga sin vurdering av værmeldinga de neste dagene. Ruten videre fra Skarsfjordskrysset gikk over vann (66) videre oppover over haugen og ned til Kjeftavatnet (83) før en skikkelig solid stigning med pulk opp mot Jalgavarri (332). Når periodevis sikten forsvant valgte vi å vente på bedre sikt før vi fortsatte for å være trygg på at vi ikke havnet utenfor bratte skrenter i området. Det går en scootertrase mot Nordkapp, men den var bare tidvis merket og det var ingen synlige spor. Vi slo leir rett nedenfor Jalgavarri (332) fem kilometer sør for Nordkapp-platået. Temperaturen her ute ved kysten er jo mye mildere enn hva vi hadde opplevd inne på vidda, så med knappe minus ti på gradestokken ble det nesten litt for varmt i soveposen. Bilde 17: Stille før stormen. Vi opplevde utrolig skiftende vær på Magerøya. I det ene øyeblikket blå himmel, før en mørk vegg med snøbyger og vind kommer veltende inn fra havet. Bilde 18: Få minutter senere. Dag 13 –Jalgavarri (332) – Nordkapp-platået Vi sto opp ekstra tidlig denne morgenen for å få med soloppgangen over Magerøya. De siste fem kilometerne opp mot Nordkapp-platået tok et par timer p.g.a av vanskelige værforhold også denne dagen. Vi hadde flere stopp hvor de mørke skyene fra havet tok med seg snø og vind før de plutselig forsvant like fort som de hadde dukket opp og etterlot seg solskinn og et magisk lys. Bilde 19: Soloppgang over Magerøya Bilde 20: Mektige Magerøya Vel fremme på Nordkapp-platået var parkeringsplass og besøkssenter helt nedsnødd. Det så ut som ingen hadde vært her på ukesvis. Rart å tenke på at det dagen før hadde vært hundrevis av bussturister her. Under et døgn senere var alt nedsnødd. Senteret er ubemannet nattestid om vinteren og de ansatte kommer opp med brøytebilkolonnen med turistene noen timer hver dag. Bilde 21: Nedsnødd besøkssenter. Etter vi hadde tatt de obligatoriske bildene på platået kom den første brøytebilen. Det var kompisen vår fra dagen før, og i løpet av kort tid var anlegget ryddet for snø og klargjort for de første turistene. Uværet hadde lettet og solen skinte. Kjørende kom busser med hurtigrutepassasjerer og et par Mazda sportsbiler uten tak (!). De skulle filme en reklamesnutt for en ny bilmodell. Det føltes litt absurd. Her hvor kong vinter hadde herjet halvannen time tidligere, og hvor vi hadde kjempet oss frem med pulken kom plutselig noen engelskmenn kjørende i kabriolet. Inne på besøkssenteret ble vi godt mottatt og fikk gratis inngang siden vi hadde gått på ski. Vi feiret en vel overstått tur med et glass øl i restauranten før vi fikk hjelp av en trivelig sjåfør til å ordne oss skyss med en av bussene tilbake til Honningsvåg. Bilde 22: Ikke en sjel å se når vi er alene i snøbygene på Nordkapp-platået. Halvannen time senere; blå himmel og engelskmenn i kabriolet. Dag 14/15 – Honningsvåg -Hjemreise til Trondheim (Dash 8 Widerøe) P.g.a snøskred var veien fra Honningsvåg stengt, så den planlagte bussturen til Alta for å ta fly sørover ble endret til fly med Widerøe fra Honningsvåg. Dagen etter gikk vi om bord i en Dash-8 maskin som hadde trengt to forsøk på å lande i ruskeværet i Honningsvåg. Vel oppe i marsjhøyde kunne vi titte ned på den endeløse villmarken mens de to motorene fra Dash-8’en duret. Kanskje ser vi to skiløpere med pulk langt der nede? Dette var en oppsummering av to utrolige flotte uker i månedsskiftet februar-mars i Finnmark. En flott opplevelse å gjennomføre sammen, far og sønn. Et minne vi begge to kommer til å ha med oss for resten av livet. Jeg har alltid hatt stor respekt for Finnmarkingene. Det å leve under så krevende værforhold som det er her lengst nord krever noe helt spesielt. Løsnings-orienterte, rause og hjelpsomme. Dette er stikkord som beskriver de menneskene vi møtte i løpet av to uker i Finnmark. Takk Finnmark! vi kommer tilbake P.S. Vedlagt følger to bilder som viser ruten vår. Dette er ikke noe nøyaktig GPS track, men tegnet opp etter beste evne basert på ruten som vi tegnet på papirkartene. Disse finnes også på .pdf format hvor en kan zoome mer inn. kart1.pdf kart2.pdf

Godt innlegg @tshansen Det er kun antall mil, på tid og antall høydemeter som gjelder hos noen når man sitter rundt middagsbordet på betjente DNT-hytter. Er du ikke på nivå med dem, er du ikke spennende nok! Sjelden jeg var innom hyttene da telt er min form for friluftsliv.

Det der er et rødt innetelt... 😁

Null problemer med å sove eller oppholde meg i røde telt med gult innertelt her i gården. 😄 Synes det er mye lunere og triveligere i et rødt telt m/gult innertelt telt enn f.eks. blått med lys grått innertelt.

Det ble en syv km lang padletur i Oslofjorden i dag tidlig. Nydelig med blikkstille og klart vann, ingen båter, høstfarger og sol. 22D4C51E-3312-437E-B035-903AEEECE45D.MOV

Hehe! Og tomannstelt når man er to på tur, og tremannnstelt for to pers på pulktur på vinteren. Og de andre til kidsa, når de skal på tur med venner, basecamp osv. 😄

Ja, du trenger en krabbekoker, en kleshenger og 4-8kg voks. 😜 Fra spøk til revolver: Det sies at regntøy ikke skal holde deg tørr - det skal holde deg varm. Og det er nok riktig, men jeg liker å være tørr så lenge som mulig, både fra svette og regn. Før brukte jeg poncho og lårings på tur, nå bruker jeg Packa og lårings og er strålende fornøyd med det. Den eneste ulempen er at man ser _skikkelig_ teit ut når man ikke har sekk under.

Han var nok over åtti, minst.

Ja, skyld på unga 🤔🤣

Prylbög ! 🤣

Hjelper dette? https://t.ly/RmzWV dsk

(Dette er en av grunnene til at jeg kun bruker flytende drivstoff. Fyll opp med så mye drivstoff du har lyst å ta med, og ha full effekt og full kontroll til det er helt tomt, uansett temperatur 👍. Ett mye enklere prosjekt )

Hva er stein hva er telt i skumringen? OK, en refleksbrikke hjelper en del! Rød er sikkert bra sikkerhetsfarge, men i forbindelse med "sniktelting" i utlandet har jeg vært fornøyd med det olivengrønne. Elgen

Hei Her er et par fotos av de påsydde D-ringer på en gammel hofterem, som jeg bruker daglig. Ser man nøye, kan man se, at en snor er stukket gjennom hofteremmen som ekstra sikkerhet, om syningen skulle ryke. Men dette har altså holdt i 7 år til hverdags bruk med 2 huskyer foran på de daglige turer. Hanefot med karabin og svirvel til å sette liner i med 1 stk karabin. Så slippe man snoning, når hundene surrer rundt. Prinsippet er selvfølgelig det samme på hofteremmen på ryggsekken. Disse D-ringer er så av nylon, men fremstillet til bruk for fisketrål. De får du bare på et trålbinderi. D-ringer i rustfri stål får du (NB sveist!) får du i båt- og dykkerbutikker og butikk med utstyr for lærarbeider. På rumpetasken er blott en sterk paracord stukket i gjennom hofteremmen og knyttet på baksiden med fiskerstikk. Det er stukket igjennom på et utvalgt sted, hvor det er en utvendig rem til forsterkning. (sidestrammer). Samme har jeg brukt på en medium sekk både til trekk av pulk kombinert med hundene foran. Dette har også holdt i mange år, men blir selvfølgelig ikke brukt hver dag. Dett har vært den ideelle løsning for meg. Jeg syns at enertien i en litt tung sekk oppfanger de værste rykk og napp, som kommer når huskyer værer lemmen mm. Mine går altid med sele: trekksele på tur og en billig sporsele på daglig turene. En del veterinærer mener nemlig, at mange hunder lider av nakkeslengskader fordi eieren "oppdrager" med rykk og napp, eller fordi de selv kaster sig frem i ulike situasjoner. Bor du i Oslo-regionen kan jeg hjælpe med syarbeidet etter uke 42. Men det blir for hand med seilmakernål og hvit spesialtråd (twist) som er sterk nok. Ikke maskinsydd. Elgen

Denne veier 2 kg og er jo nærmest som et enduks telt uten fortelt (med eventuelle kondensutfordringer som kan følge av det med riktig værtype) Myggnettingen bør forsåvidt holde myggen ute. Men hvorfor ikke gå for et telt innenfor samme vektområde?

Takk for fin rapport, nå ble vinterturabstinensene mine bare enda værre..

Du får spørre dem om de har dårlige minner fra Amsterdam når nevrosene dukker frem 😁

Hvis du planlegger teltet som vesentlig del av majoriteten av dagslysmotivene på tur: Rødt! Ellers så spiller det ingen rolle. På nattbildene spiller det veldig liten rolle etter mitt syn: Grått telt: Grønt telt: Personlig spiller det liten rolle hvilken farge forskjellig duk gir inne i teltet, men jeg har bekjente som ikke fikser det røde lyset over tid som de røde teltene gir...

Heilt einig, og eg bryr meg null og niks om kva farge andre velger på sitt telt. 😄

De tre nyeste teltene mine er røde, rett og slett fordi jeg liker fargen. Jeg har sluttet å tenke på rødt Allak som en halv tomat i naturen. Det er ikke nødvendigvis en ulempe med rødt telt nær sivilisasjonen: tenk på det som et signal som på lang avstand sier "her er det opptatt, finn en annen teltplass"

Av sikkerhetsgrunner så skal det neste teltet mitt bli rødt. Dette for at letemannskap og luftambulanse skal lettere se teltet. Er ikke slik at jeg planlegger å hentes ut av fjellheimen, men har vært med på redningsoppdrag og vet hvor mye dette kan hjelpe for å lokalisere noen. 😊

Alle fargene til Hilleberg er bra, men det er bare en riktig farge på et telt som skal brukes hele året. 😄

Ja, flate... det har du helt rett i. En kortslutning fra min side, men fin utsikt likevel Bilde fra gårsdagens nærtur i Strindamarka undrr.

Snakk om suveren service ❤️ Takk så mye! Ser frem til å få testet 😊

Hatt Unna siden april og kan ikke annet enn å rose det opp i skyene. Brukt det nå 40 netter i all slags vær. Hadde liten storm i Indre Troms på første turen i april, sto urokkelig med kortsiden mot vinden. Plassen, fleksibiliteten og full sideåpning trumfet over Soulo for meg som ga litt for klausfølelse når jeg hadde det til låns.

Eg bur for tida i Hammerfest så tenkte eg hadde lyst å utforske nærmiljøet. Byen er plassert på vestsida av øya Kvaløya. Eg har allereie gått store deler av denne vestsida som også er den sida der det er veg. Østsida av øya er for det meste ubebodd og har ikkje veg, det er knapt nok nokon stier der. Her er eit kart: https://www.norgeskart.no/?_ga=2.83005974.1297170945.1569759086-1586674118.1528628408#!?project=norgeskart&layers=1002&zoom=9&lat=7858404.44&lon=828379.60 Viss du er sprek og går med liten oppakning er det mogleg å gå heile øya på langs på ein dag. Men eg hadde berre planer om å gå eit større stykke av øya på langs, og eg ville bruke ei veke. DAG 1: Sidan eg ikkje har bil tok eg buss frå Hammerfest til Kvalsund, noko som er omtrent ein time i buss. Så gjekk eg langs veg i omtrent ein time til eg kom til Storbukt. Storbukt er ein bitteliten bygd på kanskje 20 hus. Dette er slutten på sivilisasjonen på austsida av øya. Så gjekk eg vidare til Gorvatna der eg campet for natta. I løpet av natta blåste det litt, og inne i mitt Hilleberg Akto telt føltes det som om himmelen skulle falle ned i taket på meg. Veggene blafra og eg blei uroleg for om teltet skulle halde. Så midt om natta måtte eg ut og sikre meg at alle teltpluggene var korrekt satt i. Dette var ei kald og litt ubehagelig oppleving. DAG 2: Om morgonen var det litt vind og kanskje rundt tre grader. Eg spiste ein del av mitt godteri og gjekk vidare til Storfjorden der eg telta mellom to morenehauger for å vere trygg på at teltet ikkje skulle blafre. DAG 3: Dagen etter var planen å gå til Instefjorden. Det regna kontinuerleg, det blåste litt og var rundt 4 grader. Då klokka var rundt seks var det relativt mørkt og eg skulle byrje nedstigninga frå Gråkammen ned til Instefjorden. Eg hadde aldri gått der før og min sekk veidde 26 kilo så eg følte meg ikkje heilt høg i hatten når eg skulle byrje nedstigninga på det som såg ut til å vere eit stup. I tillegg var alt gjennomvått etter at det hadde regna uavbrutt i mange dager. Etter å ha gått ned nokon bratte helninger og følt at ting berre blei brattare og brattare og at eg kunne risikere å bli sittande fast på ei berghylle midt i mørket i ingenmannsland bestemte eg meg for å "gi opp", og klatra opp igjen og la meg på ein trygg plass ved sidan av eit lite vatn. Hadde eg hatt eit sterkare og meir solid telt, som til dømes Hilleberg Staika ville eg nok tatt sjansen på å campe med utsikt ut mot fjorden på ein meir eksponert stad. Men fordi eg "berre" hadde eit Hilleberg Akto telt, og fordi vinden tidvis kan bli ganske sterk på denne øya, og fordi eg var ganske kald og ikkje hadde lyst å stå opp om natta og rette på teltpluggene, så valte eg denne trygge litt keisame staden å campe. Når klokka var ni om kvelden var alt bekmørk. Det var mørkt i utgangspunktet, og det verka som om det var enda mørkere fordi det var tjukk tåke der. I tillegg yrte det små regndråper nonstop noko som gjorde at alt var veldig fuktig, inkludert sekken min og innsida av mitt telt. Eg hugser at eg klokka ni om kvelden satt i innerteltet mitt og stirra på ytterfeltet og på all fuktigheten der, medan eg kjente kulden rundt meg og tenkte kvifor gjer eg dette, kvifor vil eg dette. DAG 4: Neste dag var det heldigvis litt meir sol. Då gjekk eg to kilomenter til Mannvatnet og bestemte meg for å campe der rett ved sidan av vannkanten. Eg lot teltåpningen vende ut mot vannet, så då tåka kom sigende hadde eg fin utsikt over vannet og tåka, og som ein sakte film såg eg korleis tåka tok over meir og meir av vannet og gjorde alt gråere og mørkere. Underlaget hellet både i lengderetning og på tvers og dette gjorde at eg kontinuerleg fekk ei mild oppleving av å rulle over kanten på liggeunderlaget mitt. Dette irriterte meg også på ein slik måte at eg stort sett ikkje fekk blund på augo den natta. DAG 5: Eg våkna på nytt til at alt i teltet mitt var fuktig, og til at det var tåke utanfor. Ifølgje yr.no skulle det bli litt kaldere, og risiko for snø. På dette punktet var eg blitt litt lei av telttur, fukt, regn og tåke så eg tenkte at no vil eg heim. Så eg bestemte meg for å droppe å gå heile vegen til Risvåg og så til Hammerfest, og i staden gå rett frå min noverande teltstad (Mannvannet) og til Hammerfest. Så då pakka eg sekken og gjekk vel dei rundt 16 kilometerne til eg kom til Hammerfest igjen. Då eg kom til Hammerfest igjen og bilvegar brukte eg dei siste prosentene på mobilen og ringte til taxi for å kome og hente meg. Når eg ikkje har bil føler eg at eg kan gjere slik ting med godt samvit. KVA HAR EG LÆRT: 1) Tåke, vind og regn kan vere vakkert, men det fordrer gjerne at ein har eit trygg og varm tilhaldsstad. Eit lite einmannstelt der ein ikkje fyrer, er ikkje ein slik trygg og varm tilhaldsstad. For meg er Akto ikkje eit regnværstelt/hausttelt, men eit godværstelt. I løpet av turen fantaserte eg om å kjøpe Nammatj eller Staika, eller kanskje enda betre begge to. 2) Å gå langt med 25 kilos sekk er veldig slitsamt. Å gå langt med 25 kilos sekk i ulent terreng er ikkje gøy. Sekken må bli lettare. 3) Bensin varer lenge. Eg hadde tatt med meg ei reservebensinflaske ifrå Biltema med bensin. Berre flaska veg 400 gram. Eg brukte aldri denne bensinen, og eg tenker eg så tunge flasker kan ein ikkje drasse med seg om ein ønskjer å halde vekta nede. 4) Eg trur det blei litt for mykje "fysisk trening" på meg på denne turen, og litt for lite natur. For meg er nok høgdepunktet det å kome fram til teltstaden, drikke kaffe og sjå på den vakre naturen. Det er då eg føler meg lykkeligst. Å vite at ein har gått ei eller tre mil på ein dag gir meg ikkje så mykje. 5) Det er noko vakkert og fascinerande å vere så einsam i naturen. I Finnmark er det ofte slik at går du 50 meter bort frå vegen så kan du sitte der 5 timer utan at du får auge på ein annan person. Ikkje berre kan du ikkje sjå ein person, du kan heller ikkje høyre ein person. Dette gjeld ikkje berre vinterstid, det gjeld også mot på dei varmaste sommerdagene. Du får alltid i fred. Kjensla av å vere einsam, å vere fri og aleine er deilig, men når den oppretthaldast over fleire dager så kan ein bli litt overmanna. Korleis folk har klart å vere aleine på tur eit år er for meg ei gåte. Konklusjon: Det er noko eget og spesielt ved å gå tur. Det er ganske slitsamt, og tidvis noko monotont. Det er kanskje i stor grad innbegrepet av ei voksenglede. Du må yte og du må gjenta den same aktiviteten om igjen og om igjen og til gjengjeld får du sjå vakker natur og leve eit enkelt liv i nokre dager. Du lærer også deg sjølv betre å kjenne og du sett i enda større grad pris på livet i sivilisasjonen. Einsemje i naturen er som meditasjon. Du sliter deg gjennom timer med krevande aktivitet, og som belønning får du ny innsikt og vakre stunder av harmoni og indre stillhet.

Dag 1: Storbukt. Dag 2: Gorvatna. Dag 4: Utsikten til Instefjorden/ Ytre Torskefjord. Dag 4: Utsikten til Instefjorden/ Ytre Torskefjord.

Alt vær, er padlevær 😅💦 Adrenalinfyllt padletur i Davangervågen i dag 🤪

Har brukt alt fra Amerikanske militære ponchor til Helsport sine på dagsturer med liten sekk og det er gull. Sammen med lårings så finner man ikke noe luftigere. Og jeg får plass til sekken under ponchoen.

Etter flere gode tips her og en reklamemail fra xxl, fant jeg ut at jeg skulle kjøpe en Helsport poncho til 400 kr og lage en jakke av den. Den har sånt stoff som jeg vil ha, og jeg få den akkurat slik jeg vil Ponchoen veier 300 g og er av typen tett. Hetta var overraskende bra. Får snurpet godt igjen rundt ansiktet. Den har også brem. De hadde bare str L og den er enorm, så vekta på stoffet blir lavere når jeg har klipt bort det jeg ikke skal ha. Men så skal jeg sy inn vanntette glidelåser på sidene, så det blir litt ekstra vekt der. Nå må jeg bare lære meg å bruke symaskin 😅 Ikke for det, jeg kan finne på å sette meg ned og sy for hånd, bare fordi jeg alltid må fikle med et eller annet og da like godt kan fikle med nål og tråd. Men jeg har innsett at jeg ikke er spesielt flink til å sy rett når jeg syr for hånd, i tillegg blir nok sømmen mer solid på maskin. Uansett, det blir et artig prosjekt 😊

De har den på xxl, men det er dermizax. Og tydeligvis er pustende membraner og jeg en dårlig kombinasjon.

Ser at det er uklarheter, men ikke enig i at det er det helt store problemet. Det er noen gram forskjell på vekten av boksen og gassmengden, men gjengene er vel de samme. For avanserte brukere kan det være et poeng å kjenne forskjellen på ulike blandinger av gass om den skal brukes når det er kaldt. For noen kan vekt også spille en rolle, særlig med små bokser. Bruker selv stort sett store bokser, og har en kasse Power gas 450g stående. Veier ca. 660 gram full, og skriver vekt på med tusj før de settes i hyllen etter tur for å ha kontroll på innhold. For nybegynnere er det greit å ikke overkomplisert. Alle boksene som er listet opp, og avbildet vil fungere på den samme gassbrenneren om sommeren. Liten boks varer kort tid, stor boks varer lenger. Da er det bare å velge en boks, skru på brenneren og fyre opp. Enig i at det er forvirrende når butikken ikke spesifiserer vekt på gass eller vekt på boks og gass. For Primus så er det enkelt når gassvekten er en del at produktnavnet. Ikke like enkelt for de merkene som ikke har samme praksis. Minner meg foresten om en skrivebordsartikkel om lettpakking i Ute for noen år siden. Der veide gassboksen 100g på pakklista. Neppe veid boksen selv, men bare lest på boksen, og produktbrosjyrene for resten av utstyret på lista.