Vinnerliste

Som eit apropos. Denne veka har det vore henta ned folk 3 gonger frå fjellet her På Sunnmøre, i mitt næraste område. Alle gongane med helikopter,alle gongane fordi dei har gått seg fast i fjellet. Alle gongane er folk uskadd og heile på alle vis når dei kjem ned. Det er bra folk ringer etter hjelp og ikkje utfordrar lukka, men eg er jammen litt betenkt. Skal det halde fram slik vil det være enorme ressursar i omløp ila eit år...

I hovedsak enig i det du skriver, men sitatet ovenfor føler jeg viser til litt snevert syn på hvordan man best mulig kan sikre seg i fjellet. Hvorfor skal man ikke kjøpe seg Spot eller lignende? Det er ny teknologi som kan være til god hjelp den dagen det vil være behov for det. Noen kan kanskje kjøpe seg Spot av feil årsaker, men det er deres problem. Dersom det blir en uting at nødpeilesendere brukes i hytt og gevær, så vil det nok bli laget klarere retningslinjer for hva som er akseptabel grunn til å tilkalle hjelp. Skal sies at jeg har selv Spot, og bruker meldingssystemet aktivt.

Der er to sider ved "ny sikkerhets teknologi" jeg reagerer på. Den fyrste er at slike dingser har det med å endre atferden til de som kjøper den, slikt at eksponering for (livs)fare øker og da blir dingsen en falsk trygghet, og den reelle subjektive fare øker. Den annen tingen er at jeg ser dette som et led i urbaniseringen av fjellet/naturen, hvor man forsøker å frata naturen sine (liva)farer - hvilket man ikke kan, uten å frata naturen sin egenart (urbaniserer den). Sikkerhet i fjellet ivaretas av et godt "friluftsliv-håndverk", ikke dingser. Premissen for en hver tur må være at folk kan ta vare på seg selv. Jeg husker å ha lest en artikkel for 15-20 år siden, om folk fra sentral europa sitt møte med norsk natur, og hvordan deres skjermede hverdag gjorde dem ute av stand til å ta inn over seg hvilke fare som ligger uforløst i fjellet/naturen, og ikke kunne forholde seg til hva som ville være "tur etter evne" for dem. Dette syn på utlendingene (turister), eksisterer stadig, sjå bare i kommentarfeltene når en stakkdels turist blir kvast av breis, eller fryser ihjel en vinternatt. Men dagen hvor det bare var utlendinger som ikke "forstod" norsk fjellnatur er over. Jeg ser dingser som SPOT som et led i utviklingen av et samfunn hvor hverdagen blir mer og mer skjermet for fare. Samfunnet tar vare på oss (heldigvis), og når det går gale likevel, snur folk seg mot etatene for å få plassert ansvar og gjøre tiltak slik folk ikke igjen skal eksponeres for fare. Denne utvikling ses av de mange (unødige) redningsaksjoner aksjoner i fjellet (ikke nødvendigvis utløst av SPOT, utbygningen av mobilnettet går fort...) Denne mentalitet hører bare ikke hjemme i fjellet, her er det tur etter evne - (livs)fare er ikke farlig for den som farer varlig, slikt som Nils Faarlund sagde engang, og dette bør være mulig uten en SPOT o.l.. Som jeg skrev i første innlegg, dersom helgeturen til fjells krever kommunikasjonsutstyr som bare eksotiske ekspedisjoner hadde for 15-20 år siden, da er turen kanskje over evne. Om ikke sikkerheten til alle i turfølget kan ivaretas uten SPOT o.l., da bør man kanskje stoppe opp i 10 sekunder å revurderer om dette er turen å ta? Kanskje ta risikoanalysen igjen?

Turfolk som ferdes over evne, er ikke et ukjent problem, ikke bare på Sunnmøre (og ikke bare i alpint terreng). http://www.nrk.no/sognogfjordane/turfolk-overvurderer-seg-sjolve-1.12474219 Det er dessverre en trend blant noen å kaste seg ut i prosjekter som ligger langt over det nivå forberedelser og kunnskaper er til - heldigvis går det ofte bra! Dette i kombinasjon med en oppfattelse av at hjelpen i fjellet er like nær som i urbane strøk, er en uheldig trend, som blir godt hjulpet på veg av økt tilrettelegging og markedsføring av, hvor enkelt og like til det er å kaste seg ut i fjell-eventyr...! En kan spørre seg hvorfor kjøpe en slik SPOT? Jeg går ut fra det bunner i en eller annen form mangel på trygghet? Da undres jeg hvorfor da drive med en slik aktivitet om en ikke er trygg ved det??? Kanskje det er et signal på at aktiviteten ligger litt over evne, at det ikke er mulig å drive på med passende overskudd?? SPOT er ikke en direkte link til HRS - og HRS er ikke en brannstasjon som det så fint ble formulert! Der går en beskjed til Houston, som så forsøker å finne rette mottaker i landet/området SOS'et kommer fra. Deretter må denne etaten begynne å finne hovde å hale i hva som skjer. Å måtte vente 5 timer i fjellet er etter min oppfattelse ikke lang tid.

I flera av ovanstående poster nämns det att det är en god ting att gå ner i vikt, men det är ju endast förutsatt att man har en övervikt. För den som ligger på normalvikt eller på låga normalvärden på BMI kan det vara betydligt hälsofarligare att gå ner 10 kilo i vikt än att gå upp motsvarande. Alla kan inte gå ner 10 kg i kroppsvikt, men alla med en packvikt på 25 kg för en långhelg (så länge man bär för en person) kan lätta packningen 10 kg. Vilket absolut inte betyder att man VILL eller PRIORITERAR det. Möjligheten finns dock för den som syns packningen är tung och vill göra något med det.

Ville ikke tatt han med der det er mange folk til å begynne med. Det kan fort bli flooding. Da blir det for mye for hunden og den oppfører seg rolig, men er egentlig ikke det. Den har bare tuna helt ut fordi den ikke takler det. Utstyr heller de hunden er usikker på med godbiter og be de overse hunden. Tar den kontakt kan de gi en godbit. Etterhvert vil hunden forbinde fremmede med godis. Og vær så snill og ikke bruk bjeffehalsbånd. Strøm er ulovlig å bruke av vanlige folk og ikke på annet enn strøm. Samme er det med sånne halsbånd med sitron og sånn som er automatiske. Det er veldig mye som kan gå galt med sånne. Så dermed må du stå der med en bryter hver gang hunden bjeffer. I verste fall er det deg den blir redd. Hele shiten burde vært forbudt å selge.

Det er mange hundeeiere som, i beste mening, tenker som et menneske og handler som om hunden er et menneske. Hunden har stukket av og kommer tilbake til deg etter en tid med roping, så vil det være naturlig, hvis det var et menneske, at du kjefter litt for at dette ikke skal gjenta seg. Hunden vil i dette tilfellet oppleve at den får kjeft for å være lydig og komme når du roper. Det samme skjer hvis du henter hunden inn når den bjeffer. Hunden vil da lett finne ut at hvis den bjeffer så får den komme inn. Min fetter var en gang på tur i skogen med en vorstehhund og en golden retriver. Begge var store hanhunder og begge var løse. Så mødte han en dame med en annen stor hund, husker ikke rase, men da han så henne så ropte han på sine hunder og de gikk pent en på hver side av ham. Damen som kom i mot hadde store problemer med å holde sin hund som gikk i bånd, og hun lurte veldig på hva han hadde gjort med sine hunder som gikk så pent uten bånn. "Mye ros og enda mer juling" var svaret hans. Nå skal ikke jeg være dommer over hans måte å dressere hunder på, men det var tydelig at han hadde fått et bedre resultat enn damen han mødte. Jeg opplevde ogå en gang en pike som kom gående med en sjeferhund som hun ikke hadde kontroll på for fem øre. Jeg foreslo dresurkurs. "Den har vert på dresurkurs" var svaret. Jeg mente ikke hunden, men eieren. Hva med å kjøpe denne boken hvis du ikke allerede har den. https://www.ark.no/ark/boker/Nordenstam-Geir-R-Nye-Du-er-sjefen-om-valpeoppdragelse-og-hundeforstaelse-9788299518628?simpleSearchString=NYE+DU+ER+SJEFEN+Nordenstam%2C+Geir+R.&gclid=CM6Un-et7scCFeLFcgodNd8PlA#.VfJ1OBGqpBc Kanskje du kan få noen nyttige tips her. Flere av mine bekjentskaper har brukt denne boken, eller en tidligere utgave, som veiledning når de skaffet seg sin første hund.

Har gratulert meg selv i dag - for det første for å ha prioritert å avspasere fra jobb og heller ta en fjelltur, og for det andre fordi akkurat denne fjellturen tok meg på en topp over 2000 moh for aller første gang i mitt 46-årige liv Dette var et mål for 2015 for meg, og nå er det i boks, gitt. For en som har vokst opp i en øykommune med høyeste fjelltopp på svimlende 173 moh, ble turen en flott opplevelse av fremmed landskap. Kjørte fra Bergen mot Tindevegen tidlig på morgenen, startet ved Tverrelvi halvtolv og nøt turen opp og ned Soleibotntind (2083 moh) til i firetiden før jeg returnerte mot Bergen igjen. Skulle samme ypperlige mulighet dukke opp neste høst, blir det med telt og sovepose - dette ga mersmak, og såpass mye bilkjøring bør vel strengt tatt balanseres med mer opplevelser i naturen over flere døgn... La forresten merke til at OneCall var uten dekning fra start til slutt på fjellturen, og siden jeg mislikte tanken på å brekke en fot uten kommunikasjon, tok jeg hele turen ganske så bedagelig og veloverveid

Veldig enig i det meste du skriver, men jeg skal uten tvil ha en InReach i år. Jeg er ofte på tur og mange av de er jeg alene. Ikke én eneste gang har det gått galt og jeg har aldri trengt hjelp hverken med eller uten andre. Derimot så tenker jeg at en InReach kan være utrolig kjekt å ha av tre ulike grunner: 1) Hvis det kommer en dag hvor jeg glir på en stein å knekker ryggen / lår osv. og ikke klarer å bevege meg, ja da får jeg hjelp. Om det tar 2 timer eller 12 betyr ingenting for meg, men det faktumet at jeg til slutt faktisk kommer meg ned er betryggende. Dette kan skje de beste, uansett hvor mye du har analysert turen din. 2) Hvis jeg stortrives på tur og har lyst å være lengre, ja da kan jeg forlenge turen uten å måtte gå langt for å gi beskjed. De gangene dette har hendt, har jeg pakket ned alt og dratt hjem til avtalt tid. 3) Hvis jeg skulle få et alvorlig illebefinnende liker jeg tanken på at kroppen min er lett å finne. Jeg har selv deltatt i en del søk sommer og vinter i regi Røde Kors og jeg vet hvor utrolig omfattende søk kan bli. Det kan ta dager, uker og noen blir aldri funnet igjen. Det vil være lettere for alle som må delta, det vil koste mindre og alt vil skje mye kjappere. Personlig har jeg null behov for å holde kontakt med noen hjemme når jeg er på tur, det er jo en av de beste sidene ved å være på tur.

Kajakktur utanfor Engeløya i Steigen i sommar.

Gass.

Som første punkt tror jeg det kan være lurt å forhøre deg hos folk som driver med hund og hundeatferd direkte. Det er for mange ukjente faktorer med i bildet til at det er lurt å hente og støtte seg til råd du får fra oss andre hundeiere her på Fjellforum eller på andre nettforum. Begynner du med feil tiltak kan du risikere at du forverrer og forsterker problemet fremfor å redusere det. Gjør du ting virkelig galt kan du ende opp med å ødelegge hunden for livet. Generelt er harde metoder unødvendig og vil ofte ende opp med å bearbeide symptomet fremfor problemet. Hunden er ikke tjent med det og i lengden trolig ikke eieren heller.

Godt sagt @RAS . Vi har selv en inReach (praktisk talt det samme som Spot). Det gir en trygghet når en ferdes i fjellet, spesielt med tanke på at vi alltid har med barna våre. Vår konklusjon for å gå med en slik enhet på turene er at barna ikke nødvendigvis vil klare å overleve like lenge i en nødsituasjon som vi voksne. Men trass i dette har vi selvfølgelig alltid med oss nødutstyr som vindsekk, ekstra klær, ekstra mat, nødbluss, opptenningsutstyr, førstehjelpsutstyr, osv osv for å kunne drive selvberging i størst mulig grad. Men i tillegg til trygghetsfølelsen den gir oss så gir den også familie hjemme en trygghetsfølelse. For vår del så er det også kjekt at familie, foreldre (besteforeldre til barna) kan følge med på turene, hvor vi går osv, det gir de en "nærhet" til oss, selv om vi bruker tiden vår på å reise "vekk" fra de (inn i fjellet, istedenfor inn i stuene deres). Men folk må jo velge selv. Det viktigste er, som det har blitt sagt mange ganger før, ikke ta seg vann over hodet.

Eg er dels samd og dels ikkje. Personleg eigde eg aldri ein slik device. No har eg ein rein nødpeil av typen fastfind. Kan ikkje sende mld med den eller legge spor. Den er til rein naud, og den er påkravd utanfor område 10 på Svalbard, difor har eg den. Eg ser også at når eg guidar grupper i enkelte områder her heime, og først har den, puttar eg den i sekken/kajakken. Det vil ikkje seie at vanleg HMS ikkje står i sentrum, det gjer den i aller høgste grad. Den utgjer berre eit suppplement. Eg vonar eg aldri får bruk for an. Litt som med skredsøkjaren. Som eg forøvrig brukte nokre år på å bestemme meg for om eg skulle ha. Nødpeilen er heller ikkje med på private turar der det ikkje er påkravd. Av ein eller annan grunn kjenner eg meg like "kontrollert" med denne som eg gjorde den gongen eg var på tur saman med ei vennine med spot. Gubben hennar satt heime og fulgte med på ruta vår. Men DERSOM eg skulle få bruk for an, er situasjonen kritisk. Då svarar eg neppe på SMS eller telefon. Hadde eg hatt dekning, hadde eg trykt fint på luftambulansen sin naud-app og prata med dei over førsthjelpa, eller fått andre til å snakka for meg. At responstida vil variere med årstid, vær og vind er eg heilt på det reine med. Det er ein del av vurderinga du gjer når du bevegar deg inn i fjella. EIn veit at risikoen for at noko skal skje også her er tilstades, men at hjelpa ikkje nødvendigvis er nær. Kan forøvrig sjå for meg andre situasjonar der eg ville sett pris på tryggleiken, og meinar det må være opp til kvar enkelt å vurdere. Helsetilstand, årstid, type tur og tilhøver heime er alle faktorar som i samspel verkar inn for dei som eg kjenner som brukar slike dippeduttar. Det må være lov. Litt som med bilbelte. Du er ikkje garantert noko som helst, men du aukar sjangsane litt. Dersom uhellet skulle være ute. Eller som eg likar seie; dersom livet skjer.

"Mye ros og enda mer juling" er sikkert en fin one-liner, men overhodet ikke noe jeg vil anbefale, og for meg er det ikke slik at målet helliger middelet. Det er totalt unødvengig å bruke makt eller vold for å få hunder til å bli lydige. Jeg pleier å sammenligne det med barneoppdragelse, og stille følgende spørsmål: Ønsker du at hunden skal gjøre som du vil fordi den ønsker å gjøre deg glad, eller fordi den er redd for hva som skal skje hvis den ikke gjør det? I likhet med barn overfor sine foreldre, så ønsker hunder å blidgjøre eieren sin, de vet bare ikke alltid hvordan, og det er dette de må lære. For de aller fleste hunder er det mulig å finne noe som de bare digger mer enn alt annet, og som derfor egner seg godt som belønning. For min hund så er det for eksempel å hente ball. For andre kan det være mat, dralek eller whatever, bare bikkja digger det. Jeg er også enig i at altfor mange tenker på hunden som et menneske, og forholder seg til hunden som om den skulle tenke og reagere som et menneske, noe som selvfølgelig er feil. I likhet med mange her, så tror jeg også at hunden har lært seg til at bjeffing er en måte å komme inn på. I de aller fleste tilfeller vil dette løses ved å kun ta inn hunden når den er stille. Det kan være en tålmodighetsprøve, men hunden behøver faktisk ikke være stille så lenge, har den vært stille det siste minuttet, og så blir sluppet inn, så er det nok i massevis, og vil den i hvert fall ikke lenger koble bjeffingen med å bli sluppet inn. Det å få bort uønsket bjeffing kan imidlertid være ganske vanskelig, da det er noe som er veldig naturlig for mange hunder å ville varsle om absolutt alt mulig. De "vanlige" reglene med å rose når den er stille osv er det ikke alltid funker, da mange hunder er "bjeffehunder", og bjeffingen i seg selv forsterker seg selv. En ting som i hvert fall garantert ikke funker er å kjefte. Å "bjeffe" på bikkja for å få den til å slutte og bjeffe vil naturlig nok ikke virke. Jeg vet enkelte har hatt suksess med f.eks. en vannpistol eller lignende, men om du vil gjøre sånt er selvfølgelig opp til deg. Enkelte hevder også at det å lære hunden å bjeffe på kommando kan være noe som kan hjelpe, men jeg må innrømme at jeg hittil har til gode å se at dette faktisk funker... En hund vil jo ikke slutte å sitte og ligge bare fordi du har lært den "sitt" og "dekk"... At enkelte eiere trenger dressurkurs er imidlertid hevet over enhver tvil...

Jeg har heller ikke kjøpt Fällkniven U2 i dag. Syns det er litt ekkelt med noe som andre siklet på, så det gjør det jo lettere å avstå. Får nøye meg med min F1.

Var strengt tatt i går, men vi kom hjem kl 03 i morges fra Børgefjell. Tror noen hadde et digert bål bak fjellet Skjønner dem godt, det var rimelig kjølig i blæsten.

Seier takk for alle innspel i tråden og tar til etteretning at eg nok kanskje er litt overambisiøs når det gjeld levetid på mitt eget turutstyr. Har eit Nallo 2 GT som er like gammalt og noko meir brukt - er blitt litt skeptisk til om det skal med på dei seine haustturane i krevjande vestlandsfjell - det må iallefall vurderast nøye etter denne episoden. Så får eg vurdere etterkvart om det blir nytt Hilleberg eller andre merke denne gong. Trur nok neppe eg skal kaste meg på eit telt med ennå tynnere duk neste gong iallefall,

Sony Xperia Z3 - enten i vanlig eller i Compact-versjon - er den beste smarttelefonen jeg har testet. Vanntett og med suveren batterilevetid. Den har også en egen stamina-mode som gjør at batteriet i teorien kan vare i nesten to uker. Ta med deg en powerbank som du har ladet på forhånd og du er sikret. Ellers brukte jeg Samsung Galaxy S5 på telttur i Afrika i sommer, og med dens ultra stamina mode, varte batteriet i drøyt 10 dager. Da brukte jeg den iblant til Facebook etc, men for det meste var det kun basisfunksjonene som var påslått, dvs muligheten for ringing og SMS.

Har brukt dette i 30 feldøgn nå, funker suverent!

Mange er tøffe nok til å bære 30kg, jeg er tøff nok til å drikke frysetørket kaffee. MEN Whiskyen tas alltid med i en skikkelig lommelerke av rustfritt stål.

Håper ikke du tror jeg siktet til deg når jeg skrev det. Jeg skriver det som regel i alle innlegg når folk snakker om hund. Alt for mange tror de må være aggressiv eller fysisk. Igjen, jeg verken mener eller tror at du gjør det, jeg vet jo ikke

Jag gjorde två turer denna sommar. Den första, i Sydalperna, var på 18 dagar och gick hårt in för att ta många höga höga pass (upp till 2800 m ö h) för att utnyttja det fantastiska snöläget. Jag ska återkomma med bilder från den turen. Fjällen skippade jag iår, eftersom jag fick stora besvär med ett gammalt diskbråck i början av juli - dessutom var ju snöläget långt ifrån perfekt! I slutet av augusti kände jag mig såpass bra att jag satsade på en lite kortare tur i Österrike och Schweiz; som vanligt med flertalet nätter (7, varav 6 fritt) i tält. Bilderna finns på min sajt huthyfs.com, närmre bestämt här: http://www.huthyfs.com/aug15gal/index.html

Så er der det med "holdningsskapende arbeider", det hadde vert flott om de kommersielle krefter ville investerer mer i dette, men jeg har dessverre lite tru på det. Utstyrsleverandører og reiselivet har vekst som hovedinteresse, ov vil heller tilrettelegge seg ut av "problemet" end å jobbe med holdninger og verdier...

@tronn les hva jeg skriver igjen. Skriver nettop at "Den annen tingen er at jeg ser dette som et led i urbaniseringen av fjellet/naturen", altså nettopp et produkt av samfunnsutviklingen. Jeg er ikke istand til å ta vare på meg selv i alle tenkelige situasjoner, derfor setter jeg meg ikke i alle tenkelige situasjoner, men velger turer etter evne, hvor jeg vet jeg er i stand til å ta vare på meg selv. Men viktigst av alt, veg erkjenner risikoen ved det jeg driver med - og AKSEPTERER den. Føler jeg meg ikke trygg, blir risikoen for stor, da avstår jeg fra å gjøre det! (jeg har dratt meg ut av fjellet med et ødelagt kne forøvrig, ikke koselig men heller ikke umulig!) Problemet slikt som jeg opplever det, er at folk ikke klare å forholde seg til fare og risiko - nettopp fordi folk flest er skjermet for slike refleksjoner i sin hverdag. Mulig du synes det er gammeldags, men det er vel ikke nødvendigvis dårlig? Er alt nytt altid bra? (Om ikke en ser forskjell på turer i velkjente, velbeskrevet, let-tilgjengelige norske fjell og ekspedisjoner til ukjente lokasjoner med bare blanke ark, da bør en vel definitivt tenke en ekstra gang, om fjelltur no er det en bør drive med...)

Denne skal jeg ramme inn

Punktet ditt om adferd er jeg enig i. Men slik adferdsendring kan motarbeiders med holdningsskapende arbeider både hos leverandørene av utstyret, samt SAR tjenestene og turistnæringen. Og ikke minst, Fjellforum Ditt andre punkt finner jeg en smule gammeldags. Og mener du at du er i stand til å ta vare på deg selv i alle tenkelige situasjoner? Skal du dra deg ut av fjellet om du faller og brekker ryggen? Muligheten til å sende rop om hjelp sammen med koordinater er jo en gavepakke i noe som uansett ville endt opp i en redningsaksjon. Selvsagt vil ikke en SPOT hjelpe i alle tilfeller, men det er et fint verktøy som kan hindre en hel del dødsfall. Og hva er egentlig forskjellen på å reise ut på en helgetur, og en 3 måneders ekspedisjon? Fjellet er like farlig uansett. Det er bare sannsynligheten for at fare kan skje som øker over tid. Samfunnet er i dag overbeskyttende ovenfor sine innbyggere fra de er født, og det er på mange plan problematisk. Å ta med en SPOT i fjellet er ikke nødvendigvis problemfritt det heller. Men det er isåfall ikke Spoten i seg selv som er problemet, men samfunnet som gjør det til et problem. Og la oss heller fikse roten til problemet framfor å fjerne et hjelpemiddel for oss som liker å ferdes i fjellet. Jeg skriver dette på mobil, så det er mulig jeg har formulert meg litt klønete her :-s

Jeg har ikke kjøpt ny Arcteryx Alpha AR på supertilbud hos Sportsnett i dag. Men det hadde jeg gjort om jeg ikke hadde inngått avtale med meg selv og kona om kjøpestopp på friluftsrelaterte ting ut året. Kjipt.

Jo jeg vet det finnes slike men det ser jeg som absolutt siste løsning. Kan han ikke tro at det er vedkommende han bjeffer på som gir han støt? Vil hunden forstå at det er båndet som støter slik at han bjeffer når man tar det av?

3 dager på Nilsebu. Naturen er lunefull. Etter en trist, kald og våt vår og sommer - med enkelte hederlige unntak, så vartes det opp med skikkelig sommer i september. Sol, 20 grader og nesten ikke vind - og det i heia. Vi, det vil si min eldste bror og meg, har de siste årene hatt en ukestur til Nilsebu. Mest som hyttevakt, men også for å fiske og ta en tur eller to. Dette året var det ikke mulig å komme opp til hytta å den vanlige tiden. Det så lenge ut som om vi ikke fikk besøkt området i år. Det meste ordner seg. Etter igjen å ha hatt en runde for å skaffe nøkkel til bommen, (det er ikkehelt enkelt å ordne for oss sivilister..) så ble det til at vi kunne ta en tur likevel. Værmeldingen var en pådriver i så måte. Sol og helst sommer. Og for en gang skyldt hold de hva de hadde lovet. Fra vi startet hjemme til et stykke på tilbakeveien, var det knapt en sky på himmelen. Da vi kjøret over heia fra Sirdal til Lysebotn, viste termometeret over 20 grader enkelte plasser. På 1000 moh i september. De neste to dagene var ikke dårligere, Nå var det kalde morgener, men så snart sola nådde terrassen uten for Nilsebu, steg temperaturen. Etter noen år på samme plass, har det selvsagt blitt noen “tradisjoner”. Selv om turen i år ble vesentlig kortere enn vanlig måtte de faste programpostene gjennomføres. Det ble komlemiddag. En gang i løpet av uketuren vår, lager vi komler og serverer de gjestene som vil ha. Slik også på denne turen, selv om det bare var to utenom oss som syntes komlene fristet. Det ble tur til Stakken. Min eldste bror har fått litt problemer, han ser ikke helt syn på tur i terrenget. Derfor ble det en alene tur til Stakken. Det er ikke en lang og krevende tur, men i det fine været vi hadde, så var det så avgjort riktig å ta ut. Kjekt å gå i slikt fint vær, og kjekt å se igjen Stakkenhytta. Det ble raddel, lått og løye med andre fjellfolk. Første kvelden var vi alene på hytta. Dagen etter kom det en masse folk. De fleste fra “dammen” i båt, men også far og sønn på tur fra Grautheller til Melands-grøna-hei. Det er to dager med 9 timers tur. Selv om været var kjempefint, så er det en drøy tur. Det ble fisket, og denne gang med godt resultat. Siden vi fisker for å få fisk, og helst mange, uten å bruke for mye tid, blir det med garn. Vi satte ut garnet første kvelden og da vi trakk det m morgenen var det temmelig fullt med fisk - 30 til sammen. Vi sto tidlig opp - rundt 7. Det ble frokost og en liten pause før vi tok ut får å trekke garnet. Vel inne på hytta med to bøtter garn og fisk, måtte vi først få løs fisken før vi kunne rense fangsten. Alt dette tar tid. Først i tolvtiden kunne vi rette ryggen og avslutte arbeidet. Selvsagt ble det også grundig vask og generell rengjøring av hytta. Det tar også tid å ta en grundig omgang av hele hytta. Vi hadde ingen planer for siste dagen, og da passet det godt å ta en runde rengjøring. 　 På dammen, der vi to egentlig skulle dra båten opp en lang bakke, møtte vi en gjeng sauefolk. De spurte om vi hadde sett dyr. Vi kunne fortelle om dyr både rundt hytta og lengre ute. Det ble til at Sverre kjørte to inn til hytta for at de skulle få med seg de sauene som sto der, og fikk vist de andre hvor dyrene ellers sto. De var takknemlige for hjelpen, og til gjengjeld var de med og fikk båt og motor på plass. Det sparte oss for en god del slit. En skikkelig fin avslutning på en skikkelig fin tur. 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Fire stk Wildo-spisesett har vi ervervet oss. Har klart oss med diverse deler fra gamle spisesett, men nå syntes vi at vi fortjente nytt, også for at ungene skal få hvert sitt, og vi har savnet en stor kopp/bolle på tur. Og koppen i dette settet er helt topp. Kommer nok ikke til å bruke alt utstyret her, kjekt å utelate det man ikke trenger. Pluss for forskjellige farger, vi har hver vår farge og det syns ungene er stas. Også lett for oss å se hvem som ikke har ryddet og vasket etter seg Ikke kostet det skjorta heller.

I dag kom det nok en tilbudsmail fra XXL og da ble det en ny øks. Ikke fordi jeg absolutt trengte den, men jeg synes den er fin og har lenge tenkt på å kjøpe en.

Garnfisk? Fin fangst.

Timmey78: det du har tatt bilde av er to sommerfugler, humlesvermere

Hunden bjeffer og får komme inn? Belønning? Da kan det fort bli at du forsterker bjeffinga.

Som nevnt tidligere så er ikke hovedredningssentralen eller AMK noen "brannstasjon" som rykker ut fordi noen har trykket på en knapp. De ønsker best mulig informasjon før de sender ut noe som helst. Kommunikasjon er derfor viktig. Til de som mener at det ikke bør ta tid, hva om det er umulig på grunn av vær eller andre redningsoperasjoner å sende ut helikopter? Om politiet er udugelig har jeg problemer med å vurdere, da det ikke er noe å sammenlikne med, men min erfaring er at de gjør et godt arbeid ut fra de forutsetningene som finnes. De vil alltid være tilbakeholdne med å sette i gang et stor apparat, det krever innsats fra frivillige og/eller utkommanderte. Ikke noen ønsker å være deltaker i unødvendige operasjoner.

Når det gjelder dette lettvektshysteriet mange sverger til, er det ikke bedre å gå ned noen kilo? Snakker også for meg selv i den forbindelse..... Kan det være så viktig med lettest mulig vekt om utstyret blir skjørt og lite holdbart?

Synes dette var et bra innlegg. Det er fort gjort å gå i skyttergrava når man blitt skuffet.

Får hunden nok mosjon? Mange hunder blir støyende eller "rare" hvis de ikke får ut nok energi, spesielt raser beregnet for jakt o.l. Du kan også trene bort uønsket atferd, og som med all trening, det tar lang tid. Faser og faser, som brukeren over sier så kan det være usikkerhet. Husk nå å aldri vær aggressiv eller fysisk ovenfor hunden, man taper bare på det.

Eg kjenner at eg har problem med å konkludere om generell Hillebergkvalitet tufta på eit tynt datagrunnlag. Om me byrjar leite trur eg me finn fleire historier om alt folk har utsett sine Hillebergtelt for, som dei har tolt godt, enn me finn slike historier som dette. Men det er berre gjetning, kanskj tek eg feil. Samd i at Hilleberg på forespørsel kunne vore litt meir serviceinnstilte, som eit minimum tilby seg å ta ein kik på det.

Bestemte meg for at i dag ( Lørdag 5 september ) Skulle eg få tid til en topptur i Jotunheimen igjen. Bestemte meg for å prøve meg på Dyrhaugstindene og se hvor langt eg klarer å komme der. Er desverre kommet nysnø i høgda men tenkte eg fikk prøve. Pakka sekken og kom meg av gårde tidlig. Heldig med været tross snø på toppene. Godt var det man hadde pakka ned skikkelige brodder og dei kom godt med . Hadde en fantastisk dag i fjellet men komm desverre ikke så langt eg hadde satt meg som mål. Var ikke godt å finne sikker rute etter å ha forsert første toppen så ble til at eg bestemte meg for å snu,er jo ingen skam å snu .Her er litt bilder fra turen

Kveldstemning på Imingfjell, her og nå.

Dette er kunst med stor K! Vakkert bilde, blir liksom ikke det samme når man legger pakklista inn på lighterpack.com og excel. Man snakker om nostalgi i denne tråden. Det å fremdeles ta seg til til å skrive slike menyer og pakklister er riktig nostalgi og er med på å bygge opp under spenningen før man endelig skal få dra på årets første langtur.

Er det virkelig sånn at man skal forvente å få nytt produkt av en produsent om noe en har brukt i 10 år går i stykker? Og hvilken rett har man til å sutre i sosiale medier om en ikke får viljen sin?

Målerisk i Hjørundfjorden 22. juli 2015

Sommerens mest storslagne teltplass på Børgefjell.

Morgensola hilser på Bitihorn. Bildet er tatt med mobiltelefon 20. juni ved Vinstra på Beitostolen.

Ja. Reinbremsen formerer seg annerledes leste jeg - men samme møkka. Festbremser er det uansett!

Er forholdsvis ivrig på å pakke lett, men kjenner meg igjen i trådstarters betrakninger. Som jeg ser det så er mye av kosen knyttet til tingenes historie. Den lette titankjelen har nå vært med på tur i fire år og den har fått sjarm og patina med tiden. Samme med flere andre ting, deriblant en kniv som gjør turen komplett enda jeg knapt har bruk for den. Skal ikke kimse av minnene som knyttes til tingene våre, men samtidig er det mulig å lage nye minner.

Jeg har brukt billigste sort fra IKEA. Tror den kostet 19,90....