Vinnerliste

Hadde en meget flott helg på HighCamp Turtagrø. Ble guidet tur på Hurrbrean og Veslbrean og tur med kompis på Dyrhaugsryggen.

Barnas Turlag turen til Pershusfjellet på søndag ble avlyst pga av for mye snø. Jeg og en annen Pappa bestemte oss for å ta med barna til drammen for å gå opp Kjøsterudjuvet. Det er ett skar i fjellet ca 1300m langt og opp til 50m dypt med nesten loddrette vegger, 8-15m bredt. Ett veldig spesielt skue. Dette var første turen min. Det var litt vannføring i bekken men vi tok med 4åring 6åring og 12åring opp renna. Det gikk veldig bra. Masse gøy å klatre på. 12åring hadde nok bestemt seg litt på forhånd at dette bare var dumt men etter noen obligatoriske småuhell med våte sko og litt surving så kom vi da opp til den øverste fossen. Vi og flere andre fant ut at det ikke var forsvarlig å prøve seg på fossen denne gangen, var for mye vann. Hadde man vært alene voksen så hadde det sikkert gått greit men ikke med små unger. Vi trasket ned igjen ett lite stykke til nødutgangen. Ett lite skar som går opp i siden. Så litt løst ut nedenfra så vi gikk en voksen og barn i sammen mens de andre sto og ventet, vell oppe så kunne man konstatere at det ikke var så løst som det så ut. Vi gikk bortom sykkelløypa og så noen downhillere på tur ned. Så gikk vi opp til toppen og tok en lang lunsj. 12åring badet til og med. Det var kaldt. Så tok vi skiheisen ned igjen. Det var spennende for små barn Edit: Bildene er i omvendt rekkefølge

Dette er noe som skjer i større og større grad. Leverandørene er redde for at "billigkjedene" dumper prisen, og kvier seg for å handle med dem. Dette av den enkle grunn at leverandøren vil miste flere av sine andre forhandlere, da lønnsomheten på produktene stuper. De vil så sitte igjen med "billigkjeder" som forhandlere (som nå har langt sterkere forhandlingskort med tanke på å presse priser), og et svekket omdømme. :For oss forbrukere betyr dette at kvaliteten på produktene synker, som en følge av at leverandørene må kutte kostnader. Mange leverandører prøver å komme dette problemet til livs ved å lage flere modeller av "samme" vare, og tilby de forskjellige aktørene hver sin, for å unngå prissammenligninger. :For oss kunder betyr dette et uoversiktlig marked, med mange "kunstige" veiledende priser. Billigkjedene kjemper en hard kamp, og måler marginer og kostnader i alle ledd for å være billigst. Dette gjelder også lønnskostnader, og kostnader knyttet til opplæring og utdanning av ansatte. :For oss forbrukere betyr dette at det blir mindre fagkompetanse i butikkene. Og hvorfor blir det slik? Mye av skylden må nok vi forbrukere ta, da vi ukritisk går etter pris når vi handler, og ikke lenger ser verdien av service og fagkunnskap. Eller?

Sendt til [email protected]:

Jeg har full forståelse for de som ikke vil selge varene sine via de store kjedene som kun fokuserer på pris. XXL har som mål å konkurrere ut så mange andre sportsbutikker som mulig, og de bruker pris som våpen. Det ble litt rabalder i Tromsø da avisene dokumenterte at det på bakrommet hos XXL hang bilder av de andre sportsbutikkene i byen, med et rødt kryss over de butikkene som allerede hadde måttet stenge. Hvis den varen jeg vil ha er å få hos en sportsbutikk som ikke er tilknyttet en stor kjede, handler jeg heller der, selv om jeg må betale litt mer. Så at Norrøna, Hilleberg, Arcteryx og andre ikke vil selge via XXL synes jeg er sympatisk, og de har min fulle støtte.

Bra du er miljøvennlig på en rekke måter. Valget av el-bil er ikke et av dem. El-bilene må lades med fornybar energi for å være miljøvennlige (ift CO2-utslipp). For å produsere mer fornybar energi utbygges, nedbygges og ødelegges norske naturverdier, hver eneste dag. Noe antagelig både du og jeg er lite glade for.

Takk for det. Men når sant skal sies så har jeg to innlegg igjen før jeg sier meg ferdig, en liten epilog og en om tips og triks til turen.

En aldri så liten tur med "Oppblåsbare Anna" langs med Nidelva igjen i dag. Packraft altså. Også denne gangen avrundet jeg en fin turdag i packraften med fast fisk. 36cm lang og 425 gram tung. Det holder akkurat til kveldsmat det. Surre med litt sjalottlauk i panna. Et par spiseskjeer rømme og noen dråper hvitvinseddik. Og voila. Just add flatbrød:

Takk for linken! Ja det var en megetsigende sak. Nesten så jeg angrer på at jeg har fire Ajungilak poser "på samvittigheten", tre av de har fortsatt ikke nådd pensjonsalderen. Litt dumt å kaste de, men kanskje blir det lagt merke til om jeg i ren protest sover med posene åpen neste gang jeg bruker de?

Det stadig økende antallet el-biler må lades. For å være miljøvennlige, må de lades med fornybar energi. Derfor bidrar el-bilparken til utbygging og nedbygging av norske naturverdier; mer vindmøller, småkraftverk, stor-kraftverk, mer veier osv. El-biler er værre enn det meste annet for norsk natur. Skal man være miljøvennlig i et land der både staten og hver enkelt innbygger har altfor mye penger til natur- og miljøødeleggelse, så trenger man selvdisiplin. Selvdisiplin bygger på innsikt, ansvar og bevissthet. Det er der man må begynne, med seg selv.

Bodø og Salten har mye innbydende natur. Har bodd i byen siden 2010 og fått meg noen turer i distriktet. Øyene utenfor kysten kan anbefales, men det er viktig å sette seg godt inn i rutetabellene på forhånd. Legger ved et knippe turrapporter (med kartlenker) som kanskje kan være av interesse: Åselidalen Skautuva Langsanden på Sandhornøya (2 km lang sandstrand) Landegode Hovdsundet Fugløya Børvatnet Bolga - Bolgtinden På nordsida av Bodø er det for øvrig en rekke lett tilgjengelige mindre og større strender med fine teltplasser bak, slik som Austvika, Auvika, Geitvågen og Mjelle.

Liten tur i går i skogen på Sørumsand, Romerike. Knipset dette med mobilen.

Hatt ein liten turnè i Jotunheimen og på Myklebustbreen, Galdhøpiggen, Storebjørn og Snønipa vart vitja. Ei natt i tørr furuskog på Sjåk i mellom, og ein strandryddedag i kajakk på tampen (vart forøvrig så mykje søppel me måtte rekvirere båthjelp for å få frakta innatt). Salig blanding av mine og turfølget sine bileter.

Sitt i teltet å trykker og venter på flere forumfolk som skal tilbringe helgen her ved Finse. Planleggingstur før Elbrusturen. Teltplassen er samme teltplass som en gjeng her fra forumet brukte i 2008 - før en Jan Mayen tur. Det var en drøy men fin togtur hit fra Majavatn - retur samme vei på søndag. Jeg innser at jeg burde hatt med fler teltplugger - det er vinterlige forhold enda her oppe på 1222 - over og ut.

Løpeturen til Østremsetra i dag, ble det litt mer action enn normalt, da en illsint/vårkåt Tiur nektet å slippe meg forbi, og hoppet til slutt opp på meg, flott fugl, men litt for nærgående

Skal prøve meg på egen komposisjon av matretter som skal "rehydreres" på tur og da hadde det vært kjekt med en liste over hva en kan få kjøpt ferdig tørket i butikken. Så langt har jeg funnet: Frukt Melk Egg Fisk Tomat Krydder Ris Pasta Nudler Har ikke funnet tørket kjøtt annet enn beef jerky i Norge. I USA får en bla kjøpt frysetørret kylling på pose. Noen som har funnet andre ting jeg kan legge til listen? Jeg vet det meste kan en tørke selv men nå er jeg ute etter ting en kan få kjøpt.

Myklandsvatna - Froland En sen kveld ringer min svigerfar og spør om jeg har lyst til å være med på den årlige orrfuglleika, som han og en gjeng drar på i den siste uka i april. Det er noe jeg lenge kunne tenkt meg å være med på, siden det passet med friperiode fra jobb så takket jeg gledelig ja til denne turen. Noen dager senere sitter jeg på bussen fra Sandefjord ned til Arendal, for å bli plukket opp av svigers. Planen er å kjøre innover til Froland kommune og parkere på en lomme langs Evjeveien, ved starten av Langevatn, for så å padle med kano derifra. Jeg har aldri vært her inne, men har hatt lyst til å utforske disse sammenhengende vannene etter at jeg leste og så rapporten fra samme området til @Helge.R. At svigers, Tore er hans navn, skulle inn hit på orreleik passet jo helt ypperlig Vi var litt spente på været, for tidligere i uken var det meldt regn hele døgnet på utfartsdagen vår og da blir jo turen litt stusselig med øs pøs nonstop. Men for hver dag som nærmet seg, så meldte de bedre og bedre vær. Hele natten før vi skulle dra hadde det regnet og fuktet terrenget skikkelig, så vi kontakter brannvesenet og får konsesjon til å fyre kaffebål inne i Myklandsvatna området. Stedet har jo en trist skogbrann bak seg i 2008 som var ganske omfattende, med totalt 26000 dekar brannareal så er det faktisk den største skogbrannen i Norge i etterkrigstid. 40000 arbeidstimer, 15 helikopter og flere hundre mann måtte til for å slukke katastrofen som ble forårsaket av en gnist fra en skogsmaskin i et knusktørt terreng som hadde bare fått et par millimeter med nedbør på 38 dager. Jeg var spent på hvordan det så ut inne på branntomta nå snart syv år etter. Vi får kanoene på vannet og padler stille og rolig nedover Langevatn mens vi åpner oss hver vår kanoøl, en halv liter med svensk Blågul sterkøl fra systembolaget til ni kroner som var smuglet inn på en av harryrundene til Tore. Den smaker helt utmerket i det flotte været og det lille som er av vind avtar mer og mer til det blir helt stille. Jeg snur meg rundt og ser et bredt glis på 69 åringen som røper at han har det veldig bra bak der han sitter, dette er en kar som virkelig nyter det å være på tur og har en lang fartstid innen friluftsliv bak seg. Han har tonnevis med gode historier fra sine år på Svalbard til sitt jegerliv rundt om i det ganske land. Det er alltid en fornøyelse å høre om opplevelser som isbjørnangrep og vandrerliv med børsa på skuldra fra nært og fjernt. Han har opplevd mye, men er alltid sulten på nye eventyr Vi glir gjennom det stille vannet som en pil med hvert åretak vi tar, og etter en liten stund kommer vi inn i området hvor skogbrannen var. Terrenget er tydlig preget av brannen og det er en slags mystisk stemning her inne som jeg ikke kan sette fingeren på, men naturen holder på å restaurere seg selv og det er mye grønt blant de gamle svidde restene av katastrofen. Det er tilfredstillende å se naturen prøve å gjennopprette sitt virkelig vesen til sin naturlige tilstand. Jeg kjenner at det er en fryd å være på tur i denne perlen av et padleområde, trange passasjer og variert terreng i vannet med små holmer og skjær samt et yrende fugleliv gjør padleopplevelsen morsom. Etter å ha padlet oss gjennom Langevatn, Myklandsvatnet og et stykke inn i Ytre Langevatnet så finner vi frem til stedet vi skal gå i land og gjøre camp. Vi skal sove under en stor gapahuk som er rigget tidligere og blitt brukt før, skjellettet står igjen av den og vi trenger å trekke duken over og kamuflere den med kvist og kvast fra terrenget rundt. Den er plassert ved kanten av to forskjellige myrområder som det ofte skal være spill på, jeg er spent på om det dukker opp noen fugl på plassen vår. Området ser hvertfall veldig lovende ut, og på samme plassen ifjord var det masse liv. Etter å rigget ferdig gapahuken og gjort klar soveposen er det dags for å kose seg med bål, mat og drikke til en hyggelig prat med gjengen. Jeg tar en kjapp runde rundt bålplassen ved vannet og finner brensel, det er ikke akkurat vanskelig å finne ved her inne siden det er uendelig mengder med døde trær som har tørket ut og gått over ende. Tore er bålfyrer og får fart på kaffebålet, han rusler muntert ned til vannkanten og fyller svartkjelen sin og plasserer den nøysomt blant de gule flammene. Om litt er det kokekaffe og en liten en sier han og smiler lurt mens kan rister på lerka si, kan ikke nekte på at det smaker nå. Skumringen har startert, et par gjess lander elegant på overflaten av det blikkstille vannet som avslører en og annen Ørret som gir fra seg forsiktige vak i blåtimen som straks er over oss. Jeg nyter hvert minutt, morgen og kveld er den beste tiden på døgnet synes jeg Etter å ha spist oss mette, fått i oss nok å drikke og mørket faller på er det dags å falle tilbake i posen for å få seg noen timer søvn før forhåpentligvis spillet begynner. Plutselig suser det to sorte skygger rett over hodet på oss og innover myrområdet ved gapahuken vår, det er to Orrhaner som flyr inn på spillplassen og setter seg i toppen av noen nedbrente furuer. De starter med kveldsspillet og dette lover godt for morgenen når lyset kommer tilbake. Jeg sovner relativt fort til lyden av forskjellige snorkevarianter, men bare etter noen timer med søvn våkner jeg av kutring og sjoing fra Orrfuglene. Lufta blir helt fylt opp av langtrekkende "Tsjoo-yysch". Jeg stikker snuta frem gjennom åpningen av gapahuken og ser en tjukk graut av en tåke, men spotter flere fugler som sitter i toppen av trærne rundt. Men ingen fugl er nede på bakken og slåss, er ingen hunnfugler å se gjennom tåkehavet heller. Jeg drar frem kamera og får tatt noen bilder av den nærmeste fuglen som sitter å sjoer i et tre. Etter en stund så trekker vi ut av gapahuken og ut på plassen, fuglene har flyttet seg lenger vekk til et annet området kan jeg høre. Jeg blir ivrig og legger i vei med telezoomen under armen i håp om å få sett hanene i kamp og få tatt noen gode bilder av dem før leika er over. Jeg følger lyden av fuglene som virker som at de er nærmere enn de er, jeg går en god stund gjennom tåka mens jeg prøver å ikke lage for mye lyd. Men når jeg kommer frem til plassen så klarer jeg knekke en stor grein på bakken og fuglene blir skremt, de satt bare i toppene her og men uansett ergerlig. Jeg snur meg og skal gå tilbake men skjønner at jeg egentlig har rota meg litt vekk, tåka er tjukk og ser ikke mange meterne foran meg. Men jeg skimter sola og følger øst for å komme til vannet som jeg kan følge tilbake til bålplassen vår, etter en halvtimes tid ser jeg såvidt siluetten av hatten til Tore og fortsetter mot den. De er allerede igang med morgenbålet og er på frokosten, jeg kjenner at jeg er sulten selv og setter meg ned for å nyte en porsjon grøt mens jeg ser dagen lysne til og tåken lette på sløret sitt. Det ser ut til å bli en strålende dag idag og det er null vind, gleder meg som en unge til å ta fatt på kanopadlingen og gli gjennom et blikkstille vann. Vi pakker sammen og blir enig om at det kunne vært en bedre orreleik, men turen og været har vært helt upåklagelig. Vi setter kursen videre nedover med kanoene og ender tilslutt dagen tilbake til parkeringen og avslutter turen vår. Hit må jeg tilbake til ved en annen anledning og da skal jeg ha med fiskestangen og. Takk for nå

Måtte kjøpe mini ketchup og sennep, som viser seg å være svært praktisk på turen. Bytter nok innholdet i sennepen til vanlig type når den er tom. Flott iniativ av produsenten som tenker på oss turfolk!

Sånn er markedet for soveposer! XXL paralellimporterer Ajungilac soveposer og selger de billig. Ajungilac Norge kjøper opp alle posene de selger for å holde prisene oppe - og kontrollere markedet. Stygg sak. Sikkert noe man kan skrive seg bak øret neste gang man spør seg selv om man skal importere selv fra utlandet eller støtte "Norske produkter" (Ajungilak var en gang en Norsk produsent) . http://www.dagbladet.no/2015/05/12/nyheter/xxl/ajungilak/okonomi/hegnarno/39140779/

Litt off-topic, men: "Norge på tvers, korteste rute"? Det er ved Narvik, fra Svenskegrensen til Hellemobotn. Den turen tar du på under en time.....

tror ikke de algoritmene senorge bruker tar hensyn til det "rare" været vi har hatt de siste vinterne.

Denne regjeringen har nok en gang vist hvor de står med tanke på natur og miljø, og dette har de visst klart helt uten hjelp fra Ola Borten Moe. http://www.bt.no/nyheter/okonomi/Haper-gruvedriften-er-i-sving-om-fire-ar-3341486.html http://www.bt.no/meninger/kronikk/Jeg-undrer-meg-over-de-larde-3336353.html Fjorden blir ikke permanent ødelagt sier de. Det var godt å høre for verken natur eller miljø blir permanent ødelagt av at hunder får drite fritt over alt uten at eieren fjerner dette. Så til dere hundeeiere som bor i strøket der disse politikerne oppholder seg. Slutt å ta opp hundedritten og skulle dere tilfeldigvis være utenfor dørene på løvebakken så er ingen ting bedre.

Bortsett fra at kartet viser barmark på mine kanter, mens det fortsatt er opp mot en meter snø.

@Kristian123 : Litt pessimistisk Det er jo en bomullsveke gjennomtrukket med bensin som må tørke først i så fall. En pussig ting jeg nå kom til å tenke på, er at da jeg fikk Svea'n i posten, så var det jo rester av en væske på tanken, som til og med piplet opp igjennom dysen da tanken ble varm i hendene mine og jeg fiklet med nøkkelen. Sjekket ikke om den var brennbar, men om det ikke var bensin, må det i hvertfall være en væske som blander seg godt med bensin - hvis ikke hadde jeg ikke fått fyr på sakene Og om det faktisk var bensin eller noe tilsvarende brennbart, ja hva da? Posten har jo også strenge regler for brannfarlige væsker i forsendelser. Hmm...

Jeg har vært på tur i disse områdene vinterstid. Milevis fra scooterløyper! Vet du hva jeg hørte til stadighet? Scooterstøy.. Er vel ingen som faktisk mener at kommunene vil legge scooterløyper i hvert eneste dalføre i hele norges land. Det er bare mange som ikke er så ufattelig naive og tror at folk kun kommer til å kjøre på de få løypene de får tildelt. Som nevnt av andre debatanter tidligere her: det foregår jo allerede MASSIVT med ulovlig kjøring. I tillegg: den røde streken på kartet som viser hvor løypene går er bare der løypene går. I tillegg til det visuelle støyet, er mange "redde" for er støyen scooteren lager. Støyen, i likhet med sporene etter "rånerne", beveger seg nok et godt stykke utover den røde linja..

I alle dager. Tapt omdømme for Ajungilak og hva hindrer XXL i å bare fylle lagrene sine igjen? Hva oppnår man egentlig med dette? Man kontrollerer markedet for Ajungilak-soverposer i en kort periode til XXL har fått importert nye, og man fremstår som en tosk i mediene.

Stygg sak!! La oss håpe at de kan donere posene til speiderbevelsen eller noen andre samfunnsnyttige organisasjoner for barn og unge!

@Arcticpeak Den norske misunnelsen er som kjent sterkere enn kjønnsdrifta. Hvordan kan du vite at elbilen kommer i tillegg til bensinbilen og ikke i stedet for. I over 25 år har min fanilie hatt behov for to biler og det er ikke bare noe jeg tror, men jeg vet at dette også gjelder for de aller fleste her i Stavangerområdet. Selv om elbilen skulle komme i tillegg til bensinbilen uten at dette var nødvendig så kan man jo bare kjøre en bil om gangen. I de aller fleste småbarnsfamilier jobber far et sted, mor et annet sted, barna går i barnehage eller skole et tredje og kanskje fjærde sted, og barn skal hentes og bringes både til skole, barnehage og fritidsaktiviteter. Denne kabalen går skjelden opp uten to biler. Det er veldig enkelt å klare seg uten bil, eller bare med en hvis du er en singel ungom som går i Fjellreven jakke, bor og jobber i oslo, eller nære sentrum i en av våre større byer. Jeg for min del bruker mellom 30 og 45 minutter å sykle til jobben. Bil tar min. 30 minutter og mange ganger enda mer. Det går buss flere ganger i timen fra der jeg bor til der jeg jobber, men det tar mellom 1 og 1.5 timer hver vei. Jeg sykler mye og har derfor to sykler. En til sommebruk og en til vinterbruk. Jeg bygget en gang en elsykkel men den er solgt for lenge siden. Elsykkelbatterier produseres vel på samme måte som bilbatterier? http://www.tu.no/industri/2014/10/14/ny-batteriteknologi-skal-kunne-lade-en-elbil-pa-15-minutter Du kan vri og vrenge på hypotesene dine så mye du vil, men jeg er rimelig sikker på at jeg slipper å spise elbilen min.

Det finnes oppladbare knappceller men jeg har vel ikke sett det her i landet. Har dog ikke letet etter det heller. http://www.megabatteries.com/cat_featured_items.asp?cat1=18&cat=2&id=469&uid=1718

Fantastisk reise å følge med på, gleder meg til de to siste innleggene

Værsågod og sett i gang med å spise. Her i Norge er det ikke slik at el-biler erstatter bensin eller dieselbiler, istedet er de ett supplement til bensin og diesel biler, nesten alle som har en el-bil har i tillegg en bil med forbrenningsmotor. Folk kjøper seg el-bil for å slippe å ta buss og tog, ikke fordi de skal erstatte bilen med forbrenningsmotor. Uansett tilverkningsmåte og type motor, flere biler = større global forurensning. På kort sikt løser el-biler kun lokal forurensning, men ikke global forurensning. På grunn av el-bilenens popularitet (hovedsaklig her i Norge!!) har tidligere nedlagte nikkel og kobolt gruver blitt gjennåpnet og nye gruver planlegges. (Nikkel og kobolt brukes i litium-ion batteriets katode.)I tillegg medfører produksjonen av selve batteriet store utslipp av svovel hexafluorid som er en 20 000 ganger kraftigere klimagass enn CO2. Foreløpig er ikke disse utslippene så store at det gir noen særlig effekt, men effekten vil bli dramatisk dersom man skal erstatte alle verdens biler med el-biler. Skal man være miljøvennlig bør man så langt det er mulig sykle eller gå, det har også en positiv bieffekt i at helsen blir bedre og det igjen medfører mindre utslipp fra produksjon av medisiner. El-sykler og el-mopeder er også gode løsninger (på grunn av vesentlig lavere energiforbruk er dette mye mer miljøvennlige alternativer enn el-bil). Har man ikke mulighet for å sykle eller gå, er det nest beste alternativ buss eller tog. Buss og tog i dag er ikke spesielt miljøvennlige, men ved å erstatte dagens forbrenningsmotorer i busser med elektriske motorer og drift fra el-nettet (trolleybusser), hydrogen eller batteri (i nevnte orden) kan man vinne mye. På togsiden har man svært mye å hente, her er det en sløsing med energi uten sidestykke, man har noen gammeldagse el-motorer som drar rundt på kompakte og tunge støpejernsklosser, her har togindustrien mye å lære av flyindustrien og el-bilindustrien ved å utvikle nye og lettere tog med energieffektive el-motorer. Og så står vi igjen med oss som enten ikke har mulighet til å bruke alternativene ovenfor eller foretrekker personbilens komfort, hva skal vi gjøre for å være mer miljøvennlige og belaste miljøet minst mulig? Det første vi skal gjøre er å la være å kjøpe ny bil fordi flere biler = mer utslipp, det er bedre å beholde den gamle bilen sin litt lengre og heller vedlikeholde den enn å kjøpe en ny bil, selv om den gamle bilen forurenser mer enn en ny bil, vil utslippene fra den gamle bilen likevel være langt lavere enn utslippene til produksjon av den nye bilen. Så kan vi legge om tidspunktene vi kjører til og fra jobben dersom vi har mulighet til det, alle biler med forbrenningsmotor har større utslipp ved køkjøring enn når man kan kjøre med normal hastighet fordi utslippene per tidsenhet er noenlunde konstante, og ved køkjøring tar det rett og slett lengre tid å komme seg til og fra. Skal man trekke det enda lengre og bli mer katolsk enn Paven, bør man i miljøvernets navn avstå fra å formere seg, for uansett hvordan man vrir og vrenger på det, den største trusselen mot miljøet er og blir det økende antallet mennesker på jorden.

Det forbrukes mindre energi og slippes ut mindre forurensning ved produksjon av dagens elbilbatterier enn ved produksjon av bensin / diesel til tilsvarende kjørelengde. Elbilbatteriet i min bil er garantert full ytelse i åtte år. Det blir ganske mye bensin / diesel for tilsvarende kjøring i åtte år. Batterier fra "døde" elbiler kan fremdeles brukes i mange år som energibank til f.eks. solcelleanlegg, selv om de ikke yter like mye lenger, og etterpå kan de gjenvinnes og brukes til å lage nye batterier av. F.eks. hvis du gjenvinner aluminium så bruker du ca. 10% av den energimengden som trengs for å produsere ny aluminium. Hvordan tallene er for andre metaller og kjemikalier vet jeg ikke. Ja, elnettet er felles, men selv om vi i perioder i importerer kraft fra kull- og atomkraftverk så eksporterer vi mer strøm fra vannkraft enn det vi importerer. Vet du forresten hvor mye strøm en oljeplattform bruker og hvordan denne strømmen lages? I dag er det vel bare Valhallfeltet og Gjøa som får strøm fra land. Jeg hadde faktisk en gang en bil med tosylindret motor. En Honda 600. Men selv om bilmotorene blir mindre og mer energigjerrige så blir de mer og mer avanserte både når det gjelder deler og elektronikk. Har mann god tro så kan man gå på vannet heter det og jeg er overbevist om at elbil er riktig både med tanke på miljø, økonomi og kjørekomfort. Men den dagen den økonomiske gevinsten forsvinner så har jeg ingen problemer med å gå over til bensin.

Hvis du klarer å bevise den påstanden så skal jeg spise elbilen min. Jeg har bare en liten ting som du ikke må glemme å ta med i beregningen din. Bensin og diesel blir faktisk ikke til av seg selv inne i bensinpumpa. Oljeindustrien står for ca. en fjerdedel av det totale norske klimautslippene og til sammenligning så er min. 97% av strøm som brukes i Norge fornybar vannkraft. Produksjon av en børsteløs elektromotor krever også mye mindre av både energi og materialer enn produksjon av en bensin / dieselmotor. Bensinmotor og Elektromotor. http://www.miljostatus.no/Tema/Klima/Klimanorge/Kilder-til-utslipp-av-klimagasser/Olje--og-gass/ https://www.naf.no/tips-og-rad/elbil/miljo-og-elbil/totalregnskapet/ http://www.elbil.no/nyheter/elbiler/3433-slik-produserer-nissan-elbilbatterier P.S. Jeg er ikke en miljøfanatiker. Jeg kjører elbil hovedsaklig fordi det er mye billigere og så snyter jeg staten for en del avgiftskroner. Det første året jeg hadde elbil så reduserte jeg bensinutgiftene med ca. 10 000,- kroner. Her gikk staten glipp av mange avgiftskroner.

Godt observert... vi kunne hyre nutnfancy, men innen helgen var omme ville alle være smittet av knivsyken, vite mer om ildvåpen enn norsk lovverk tillater og være grundig kurert for frysetørret posemat

Her er noen bilder i fra en fin helg ved Finse - der vi som skal til Elbrus treftes for første gang. Det er forøvrig tredje gangen jeg er på treff på Finse med en gjeng fra forumet - et sentralt møtested. Denne gangen var målet å treffes og bli kjent og diskutere aktuelle problemstillinger og utstyr før turen til Russland og Kaukasus og få noen turer i nærområdet. Jeg ankom Finse på Torsdag sånn i 14 tiden etter en lang togtur fra Majavatn - 18 timers tur. Dag G. kom natt til fredag og Gal Krokfot og Håkonst kom på fredagen. Torsdag Teltet er slått opp. Jeg trodde jeg satte teltet i le for steinen - men så snart teltet var oppe dreide vinden 90 grader og jeg fikk den inn mot den ene åpningen - ikke så bra teltplass plutselig. Jeg har bare med 6 snøplugger denne gangen også. Sist jeg var på tur med dette teltet var det Graham som hadde ekstraplugger med - denne gangen måtte jeg klare meg med det jeg hadde - og det gikk bare fint. (Jeg sendte en melding til Gal Krokfot som tok med stikker hjemmefra dagen etter) Fredag: Kaffen og frokosten var konsumert og jeg var på vei ut av teltet da jeg hørte en kar som kom. Med pulk og fullt utstyr kom Dag. Han hadde sovet delvis i venterommet på morgenkvisten, men definitivt ikke hatt mye søvn etter en natt med kjøing og tog. Etter litt småplunder fikk vi opp teltet til Dag også - denne gangen helt i le av steinen på denne teltplassen -som egentlig er en holme i Finsevatnet (tror jeg ut i fra kartet) Det blåste litt - men etter hvert la fokksnøen seg rundt teltet og det frøs godt fast der det sto. Vi bestemmer oss for ta en tur opp i mot Appelsinhytta og kanskje mot Harangerjøkelen. Det blåser friskt og skyene ligger lavt over brepartiet Vi skimter Appelsinhytta i det fjerne. Vi stikker innom her (den var åpen) - og det kommer noen flere skigåere som tenner opp i ovnen. Vi skriver oss inn i boka og slår av litt fjellprat med de andre skituristene - og setter etter hvert kursen videre oppover den kvistede løypen mot selve Jøkelen i blæsten. Etter som vi kommer oppover i høyden legger skyene seg mer og mer og vi snur og renner ned igjen. På kvelden treffer vi Håkon og Gal Krokfotsom kommer med hvert sitt tog. Lørdag: En strålende dag når vi våkner. Helt vindstille (en sjeldenhet på Finse det vel). Dag må hjem på ettermiddagen - så derfor er det bare ett mål som gjelder på denne flotte dagen - Hardangerjøkelen. Vi legger avgårde i 9 tiden - og det er tydelig at det er 3 som er svært mye kjappere enn meg. Vi holder vel allikevel ganske OK tempo (slik jeg ser det!) oppover brearmen og vi bruker ca 2 timer og 20 minutter opp til Jøkelhytta. Vi tar oss en kjapp matbit i hytta - og dette blir den eneste pausen vi har på denne flotte dagen. Dag konstaterer at Champagneflasken beklageligvis var tom.. På topp-punktet - som jeg forstår er en Nunatak. Dag imponerer med sine kunnskaper om de forskjellige toppene vi ser rundt oss - og vi kunne nok stått der lengre enn langt, men det er en kald vind og vi ønsker å komme oss videre. Dag og Gal Krokfot går ned igjen samme veien som vi kom, mens jeg og Håkon har dagen foran oss og bestemmer oss for å gå hele runden - som er ca 21-22 km. Gal Krokfot kommer opp med både Skotsk edelvann og Seigmenn! Jeg må beklageligvis takke nei da mie skiferdigheter er dårlige nok som de er. Vinden og snøen lager de underligste konstruksjonene på pinnene. Pinnene er ellers et veldig godt hjelpemiddel - og noe uvant for meg. Oppå breen her er det ikke så lett å orientere seg i tett tåke så de er nok til stor hjelp. På kvelden blir det en bedre 3 retters middag på hytta - med tilhørende kald drikke. Det hjemmelagde brygget de trakterer oppå fjellet faller absolutt i smak! Søndag En fin skitur opp til Klemsbu. Denne dagen har jeg på feller for første gang denne helgen - kortfeller. På Klemsbu er det fire jenter som serverer oss vafler og kaffe og varm solbærtoddy. Helt nydelig. Rett før oss er en kar som har drukket sin kaffe - det viser seg at han var foran oss også dagen før - som eneste skiløper begge dagene. Gal Krokfot går opp på St Paal, mens jeg nyter dagen nedover med å skli sakte nedover. En fantastisk dag og en kjempefin slutt på skisesongen. Nå kommer toget straks kommet til Majavatn etter 18 timer og jeg har bare 2,5 timers kjøring igjen så er jeg hjemme. Takk for en kjempefin helg - dette borger for suksess i Russland om en måneds tid! Legg på mer bilder @Gal Krokfot Dag G og Håkonst

Planen er å kikke litt på vestvidda i sommer. Etter å ha gått igjennom "ting som er greit å ha på tur", fant jeg ut at o-ringen til cruxbrenneren var såpass at det kunne vært lurt med en reserve. Kikket litt rundt uten å finne spesifikasjonen til den aktuelle o-ringen og bestemte meg for å maile optimusstoves.com. Michael på det nevnte nettsted sendte meg 2 o-ringer fra Katadyn i Sveits uten at det kostet meg en zloty! Fantastisk synes nå jeg

Hm... vanskelig... hva med å gå Landego rundt? 25 km rundt hele øya. Flott variert natur og muligheter for topptur på Kvigtind. Ellers er området rundt Steigtindvatnet en favoritt, lett tilgjengelig og flere toppturmuligheter (Finnkonnakken, Steigtind, Mjelletindene)

Steigen, 2 timer med hurtigbåt fra Bodø, vannvittig flott plass. http://info.steigen.kommune.no/?page_id=668

Lørdag 09.05 dro jeg opp til Øyungen i Nordmarka (Oslo). Ergerlig nok kunne jeg ikke dra etter jobben på fredag, tross nydelig vær. Tror jeg kom opp til vannet rundt klokka 10, og for et forferdelig leven jeg kom til To voksne (ene rundt 30ish, den andre kanskje rundt 35ish-40), den ene jublet og hoyet mens den andre hakket løs på et forsvarsløst tre rett ved vannkanten. Jeg spurte hva de drev med, de ble helt stille. Litt senere sa han ene at de skulle bruke det til noe. Jeg bare nikket og gikk videre. I ettertid var det dumt av meg at jeg ikke heller gikk rett forbi, tok frem telefonen og ringe til de som driver med stedet.... Etter en voldsom natt med masse regn under et tarp (neste gang skal jeg planlegge å ligge lengre inn ettersom regnet selvsagt måtte gå inn i åpningen jeg lå i, gikk jeg forbi stedet hvor de to jeg tidligere hadde møtt hadde vært. Bildene sier resten:

For øvrig så jeg en Linerle her forleden, og snakker fremdeles om fugler for de som ikke henger med. Mener jeg så ett par Svaler også, men det var tidlig synes jeg. I tillegg så jeg en Gåsbu på lokalspråk, for de uvitende er dette en Storspove. For å gjøre det enda verre - her kommer noen dialektnavn fra Vefsn på fugler: Grasand: Svortæ: Feskand: Fjelljyvo: Falkje: Spær: Rypfalkje: Steinfalkje: Ørre: Akerlo: Mekregeit - her kalt hommarhest: Trollrokkæ: Strand-dekkæ: Stenål: Harehukræ: Regnkråkæ: Sakssvalæ: Gransjur: Skittrast: Gaptrast: Steintrast: Møkerdongsiri: Bulerkæ: Kaldverfauel: Oller-rytæ: Seselsjit: Snyteteng: Talgokse: Fauelkonge: Vinneren får en klapp på skulderen som må gives av ham/henne selv. Rette fuglenavn på bokmål kommer når undertegnede føler for det.

Søndag gjorde jeg den mest nervepirrende turen på ski hittil. Gikk opp østrenna på Stabben i Aure kommune og sto på ski ned igjen. Renna har over 40 grader helling og er det bratteste jeg har opplevd med ski på beina til dags dato. Skikjøringen min var ikke av den mest lekne og ledige typen, men jeg kom meg ned. Kan vel legge til at jeg var en del nervøs på nedkjøringen. Et steinsprang der tre steiner kom susende forbi oss på tur opp la heller ikke noen demper på spenningen. Følelsene og gledesrusen etter å ha kommet ned er verdt all nervøsiteten. Jeg skal tilbake! http://youtu.be/wFh5OolWS1 Bilde fra nettet, renna ses til venstre på fjellet

Gikk opp Fannaråki på rando på lørdag, og ble en tur opp til en ruin av en gammel sætra i Sunndalen på søndag. Ei helg med mye fint vær! Populært på Dyrhausryggen Opp mot Fannaråki Nedsnødde hytter på toppen Litt gråvær i Sunndalen Men det ble fint etter hvert! Utsikt fra Litlfalesetra. Snøvasskjerdingan

Var på dagstur til Preikestolen i går :

Er en tur i barndommens rike pga konfirmasjon i familien, så i går gikk jeg en times tur på kyststien. Utrolig grønt her nede sammenlignet med bartebyen!!

Ja, det ble det. En veldig, veldig enkel tur med veldig, veldig mye kos. Vi campet på et friområdet ved Selsverket, helt nede ved elva. Tok en rusletur til Kvitskruiprestein på lørdag og en liten skitur fra Mysuseter på søndag. Ellers var det masse leking og sosialt, og dermed var det viktigste målet med denne turen oppnådd. Rapport kommer på bloggen i løpet av dagen. Takk for tips og innspill!

Ny fjellhund!

Femundsmarka - pinse 2014 Fjorårets jomfrutur til Femundsmarka gav såpass mersmak at det aldri var noen tvil om at jeg skulle tilbake. På tross av at turen ble svært strabasiøs rent fysisk og at fisket var heller dårlig bestemte vi oss - i hvert fall jeg - tidlig i fjorhøst for at turen skulle gjentas. Den opprinnelige planen var å dra inn samme uka som i fjor, dvs. i midten av juli. Men; når vinteren gikk mot slutten og man begynte å se vårtegn tidlig i april meldte abstinensene seg med overraskende stor kraft. Draget mot villmarka og turlivet, med alt det innebærer av fiske, vandring, bålkaffe og nye inntrykk, ble såppass altoverskyggende at jeg igjen pusset gammel lyng og bålsverte av kartene over Femundsmarka. Mange vil nok kjenne seg godt igjen i disse abstinensene jeg forsøker å beskrive. Det gjorde i hvert fall Arne. Jeg omtalte Arne i fjorårets turrapport, som han jeg opprinnelig skulle ta debutturen til Femundsmarka med. Han bestemte seg i stedet for å dra til en litt annen type villmark, nemlig Moshi, Tanzania. Der ble han i omtrent 9 mnd., før han atter vendte hjem og satte føtter på norsk jord 1. mai, proppfull av turabstinenser. Selv om han i løpet av sitt Afrikaopphold besteg selveste Kilimanjaro, var ikke suget etter naturopplevelser tilfredsstilt. Villmarka på det afrikanske kontinent er nok litt for forskjellig fra norsk natur, vil jeg tro. Arne var derfor ikke tung å be da jeg foreslo en pinsetur innover til Femundsmarka. Avreise torsdag kveld, retur mandag. Vi hadde heldigvis begge anledning til å ta fri fredag. I tillegg ønsket også fjorårets turkamerat Stein Ola å bli med. Det samme gjorde en tredje barndomskompis, Ola (ja, det var Ola, Ola, Stein Ola og Arne som dro på tur. Vi er ikke særlig oppfinnsomme mtp. navn der hvor vi kommer fra). Stein Ola og Ola ville komme etter på fredag, da de var forhindret i å dra torsdag. De var heller ikke særlig involverte i planleggingen, da de kom inn i bildet nokså sent. Faktisk snakket jeg ikke direkte med Stein Ola om turen før et par timer før jeg kjørte fra Trondheim. Jeg og Arne har brukt et betydelig antall timer til å studere kart og gjøre research på Femundsmarka, og har således brukbar oversikt over området. I hvert fall liker vi å tro det. Stein Ola og Ola hadde ikke engang sett på kartet, og hadde vel strengt tatt ikke peiling på hvor turen gikk. Allikevel var vi ikke bekymret for at de ikke skulle finne fram. Disse to har vært ute både en sommer- og vinterdag i marka før, og er uredde og godt trent. Alt i alt var turfølget mitt en gjeng som er perfekte å ha med på tur. Så hvor skulle turen gå? For min del var det ikke tvil om at Grøtådalen og Kratlland skulle være målet. Dette området har en slags trollsk, mystisk, uforklarlig tiltrekningskraft. Flere deler denne følelsen, skal jeg tro det som skrives på diverse nettsider og i flere bøker. I vinter har jeg bla. lest Terje Mathisens "Villmark og mennesker møtes". Man kan være både enig og uenig i mye av det Mathisen skriver, men det viktigste med boka for min del er de delene hvor han beskriver det draget dette området har på ham, og stemningen man føler når man er der. Allerede etter min første tur inn hit kjente jeg meg igjen i disse skildringene. Arne var ikke uenig i at turen skulle gå hit. Arne er som meg oppvokst med å fiske småørret med langstang (langbambus) i små bekker i områder rundt hjemmet sitt, og finner stor glede i dette enkle fisket. Da trenger man ikke å tenke seg lenge om for å forstå at Grøtåa er forlokkende. Riktignok ble langstanga lagt igjen hjemme, men haspelstang og en god gammeldags dupp er like morsomt og effektivt. Dessuten vet man jo at Grøtåa huser betydelig større fisk enn småbekkene omkring husene våre her hjemme. Etter å ha lest "Villmark og mennesker møtes" ble jeg mer nysgjerrig på områdene sør og øst for Grøtådalen - Svukuriset, Sylengrenda osv. Etter å ha fastslått at båten på Femunden ikke gikk enda bestemte vi oss for å kjøre til nabolandet for å starte turen på Grövelsjön. Slik kunne vi få oppleve Grøtådalen helt fra Grøtåas utløp på Grötvallsjön. Avstandene virket heller ikke forskrekkende. I utgangspunktet håpet vi å få båtskyss over vannet til Sylen, for deretter å gå opp til Grötvallsjön. Dessverre fikk vi ikke kontakt med folket på Sylen/Ryvang, så vi fikk ta beina fatt fra første meter. Det så vi ikke mørkt på! I grove trekk var planen å ta første natt på Grötvallsjön, fiske oss ned Grøtåa til setra, for så å campe et par netter i området her. Hjemturen skulle gå opp dalen langs Vonbekken mellom Sylfjellet og Svukus østligste topp, med en avstikker opp på Svuku dersom tid og krefter tillatte det. Siste natt ble planlagt til Rönsjön, før siste dagsmarsj skulle gå til Sylengrenda og videre til Grövelsjöns Fjällstasjon langs stien på sørvestsida av Grövelsjön. Jeg vil på forhånd beklage kvaliteten på bildene. Jeg er ingen ivrig fotograf, og hadde dessverre ikke med annet kamera enn mobiltelefon på denne turen. Bildene kommer også med til dels ujevne mellomrom, da fotograferingen går litt i rykk og napp. Avreisetorsdagen forløp seg som et langt mareritt for meg. I forbindelse med jobben var jeg og en kollega utstasjonert på Stokkøya på Fosen. Jobben vi skulle gjøre denne dagen var veldig avhengig av andre aktører, slik at det ble umulig å si hvor langt tid det ville ta. Utålmodigheten etter å starte på kjøreturen sørøstover meldte seg allerede i 9-tida på morgenen. Første tekstmelding til Arne stipulerte avreise fra Meldal (hjemstedet vårt, der Arne fortsatt bor. Selv lever jeg i eksil i Trondheim) mellom 16.00 ("tidligst") og 20.00 ("absolutt senest"). Det endte med at vi kjørte fra Meldal 21.30. Da hadde jeg lidd meg igjennom en 12-timers arbeidsdag med stadig økende rastløshet etter å komme seg på tur, samt en konstant irritasjon over det horrible arbeidstempoet til mine arbeidskumpaner. Uansett, etter 46 mil i bil, parkerte vi på Grövelsjöns Fjällstasjon omtrent 01.00. Tåka lå langt ned i fjellsiden mot Grövelsjön denne sene junikvelden, og idet vi startet marsjen var det så mørkt som det kan bli på denne årstiden. Allikevel så vi ikke mørkt på tre timers marsj over fjellet denne natten. Det skyldes nok først og fremst den velkjente gleden man føler idet man er i ferd med å starte en ny tur - ingenting kan ta humøret fra deg. Vi tok ut kompasskurs og skrudde på den stakkarslige hodelykten jeg hadde med. Den første kilometeren eller så gikk i bløt myr i motbakke. Ikke det letteste terrenget der altså, men vi gikk oss fort varme og kom etter hvert over tregrensa og inn i steinrøysa. Det tok ikke lang tid før tåka var så tett at hodelykta ikke lyste opp stien foran oss. Sikten var redusert til under 10 meter. Og ikke nok med det - vi fant ikke stidelet hvor stien mot Pråahta og Grötvallsjön tok av fra den merkede stien. Stiene er ikke veldig tydelige i dette terrenget, men vi var ganske sikre på at vi ikke hadde passert stidelet. Dette skulle ligge noen hundre meter nedenfor toppen av Jakobshöjden, omtrent der hvor terrenget starter å helle ned mot Fosksjöene. Vi var naturligvis ikke i nærheten av å se Jakobshöjden, men vi merket godt når terrenget flatet ut og endret helning. Vi gikk og speidet etter stien i sikkert ti minutter etter at vi hadde passert stedet der hvor vi mente at stidelet lå. Sikten var slik at vi så en eller to markeringsstolper foran oss. Etter hvert som vi kom lenger og lenger ned i lia ble vi mer og mer usikre. Hadde vi gått oss bort i tåkeheimen? Vi stoppet og diskuterte, så på kartet, sjekket kompasset og så etter holdepunkter i terrenget for hver eneste markeringsstolpe. En stolpe til, en til, og enda en. Etter hvert hersket det ingen tvil om at vi hadde tatt for mange høydemeter nedover lia i forhold til hva kartet sa. Plutselig dukket det opp et vann langt nede i dalen. Dette gjorde oss enda mer usikre. Var det Fosksjöene? En stolpe til, enda en, og atter et titalls høydemeter nedover i dalen. Vi var nå så sikre på at vi var på villspor at vi rett og slett bestemte oss for å slå leir og håpe at tåka letnet til i morgen. Det var riktignok en voldsom nedtur å ikke klare mer enn noen få kilometer den første dagen, men vi så ikke noen annen løsning. Å vase rundt i ukjent terreng i tett tåke er et mareritt som i verste fall kan være farlig. Vi fant et mer eller mindre egnet sted å slå opp teltet på. Jeg hadde akkurat løsnet magebeltet på sekken da det kom et lite vindkast som flyttet litt på tåka foran oss, slik at vi så litt lengre nedover lia. Og tror du ikke at det der nede ved neste markeringsstolpe var et stidele. Hadde man trodd på slikt ville det vært lett å tro at høyere makter bisto med en hjelpende hånd i siste liten. Vi tok en titt på kart og kompass igjen, og kom fram til at dette måtte være stidelet eller krysset mellom de to markerte vinterledene som går mot hhv. Fosksjöene og Hävlingen. Det stemte bra med avstand og antall høydemeter. Vi oppdaget også at det som vi trodde var Fosksjöene nede i dalen foran oss i virkeligheten var to snøfonner som ikke var mer enn 30-40 meter fra oss. Tåka kan virkelig spille sansene et puss. Vi forbannet svenske karttegnere idet vi tok til venstre og la i vei langs stien. Tåka letnet litt nå, og siden juninatta er så lys fikk vi noen glimt av det fine, vidstrakte terrenget her oppe. Slake helninger og sletter med lav eller ingen vegetasjon som deles opp av små bekker på tur ned i dalbunnen. Lettgått terreng som utvilsomt nytes best i godt vær og god sikt. Vi ble fort sikre på at vi var på rett vei, og der stien begynner å svinge svakt mot høyre en drøy kilometer nord for Jakobshöyden, fant vi uten problemer stien som fortsetter mot Grötvallsjöen. Marsjen var lengre enn vi trodde, men Grötvallsjöen åpenbarte seg foran oss akkurat i det himmelen åpnet sine sluser denne natta. Vi småløp ned lia mot vannet og rakk akkurat å bli gjennomvåte før vi hev opp teltet og tok kveld. Klokka var nok ca. 5. Det er ikke hver dag man våkner i havgapet på Fosen og legger seg i norsk-svenske grensefjell. Et slags "Norge på tvers" der altså. Selv om natta i tåkeheimen opplevdes ganske dramatisk der og da, var det naturligvis aldri fare for liv og helse. Vi hadde telt, tørre klær og masse mat. Hadde vi vært litt tryggere og mer fjellvante hadde vi gitt blaffen i kartet og gått kun på kompasskurs. Det hadde sannsynligvis vært uproblematisk i dette terrenget. Uansett er det irriterende at kartene ikke stemmer med virkeligheten. Nå skal vi ikke være for bastante og si at kartet helt sikkert er feil, men den prikkede stien (såkalt "markerad sommarled") som tar av fra hovedstien ("markerad sommar- og vinterled") i området noen hundre meter sør for Jakobshöjden er i beste fall svært utydelig. Det var i alle fall umulig å finne stidelet. Dette er sikkert uproblematisk i dagslys og godt vær, men fryktelig forvirrende i mørke og tett tåke. Den første morgenen ble vi vekket av et reinsdyr som gikk og snuste på teltet vårt og småsnublet i bardunene. Når vi åpnet teltet for å skremme det vekk, stakk det hodet helt inn gjennom åpningen og snuste videre. Dette var et særdeles tamt og rolig reinsdyr som viste seg å tilhøre en gruppe samer som holdt til nede ved vannet. Om de var der allerede kvelden før, eller om de var ankommet før vi våknet, er usikkert. Bildet over: Arne er forundret over dette tamme reinsdyret som nærmest kom inn i teltet og vekket oss ved Grötvallsjön. Grøthogna i tåke til venstre, Nilsvålen til høyre og Kratlvola i det fjerne mellom disse. Vi pakket sakene og la i vei over den store sletten forbi vannet, med kurs for Grøtådalen, som starter nokså "plutselig" i nordenden av myra, tydelig definert av majestetiske Grøthogna og noe mer beskjedne Nilsvålen på hhv. venstre og høyre side. Været var mye bedre; god temperatur og delvis overskyet, men trusselen om regn var høyst tilstedeværende. Vi droppet fiske i Grötvallsjön, da vi ikke hadde fiskekort her. Første planlagte stopp var vannet på sør-/vestsida av Grøtåa bare noen hundre meter over grensa. Reinsdyret fulgte med oss et stykke før dets eiere ropte det til seg. Senere fikk vi høre av Stein Ola og Ola at samme reinsdyr hadde vært så nærgående at eierne måtte fram med lassoen for å unngå at det ikke skulle følge etter dem nedover Grøtådalen. Bildet over: Matpause i øvre Grøtådalen. Strålende vårsol og spirende bjørk. Bildet over: Grøtåa er ikke stor så langt opp i dalen Det ble noen kast med mark og dupp i Grøtåa rett etter at vi hadde trengt oss igjennom gjerdet som markerer grensa, mest for å tilfredsstille kløen etter å få svingt stanga. Det ble ikke noe helhjertet fiske, da vi rett og slett var usikre på om det sto fisk her. Vi labbet videre over den vidstrakte og tunggåtte myra, til vi kom til det navnløse vannet like innenfor grensa, som ikke er tilknyttet Grøtåa med annet enn en liten bekk. Vi var således usikre på om det fantes fisk her. Vannet så svært grunt ut, men jeg mener å ha lest en turrapport på nettet et sted som hevder at det i hvert fall finns masse småfisk her. Vel, den så vi ikke noe til. (For ordens skyld: Det finnes fisk her. Stor fisk. Det fikk vi opplyst av oppsynsmann Terje senere på sommeren.) Vi spiste godt med mat under tarpen mens en regnskur passerte over oss, før vi siktet oss inn mellom fjelltoppene foran oss i nord. Grøtådalen ventet. Solen strålte mens vi fisket oss nedover øvre Grøtådalen. Her oppe er det fantastisk vakkert. Den lille bekken veksler mellom fosser, stryk, håer og kulper gjennom den vårgrønne bjørkeskogen. Duppen og marken ble lagt uti i hver en kulp. Allikevel hadde vi ikke føling med fisk før omtrent halvveis ned til Stormyrtjerna. Det var nok litt tidlig for bekkefisken så langt oppe enda. Uansett var timene vi brukte nedover øvre Grøtådalen et av høydepunktene på denne turen. Utover dagen begynte vi å speide etter Stein Ola og Ola. Avtalen var at vi skulle møtes langs Grøtåa et sted ovenfor setra, og dersom klokka ble mer enn 8 på kvelden skulle vi møtes på setra, sånn i tilfelle vi hadde omgått hverandre langs bekken. Vi hadde tatt oss god tid nedover dalen og forventet at etternølerne skulle innhente oss. Ved håen like ovenfor den første brua, omtrent en km ovenfor Stormyrkoia, tok vi oss ekstra god tid, for her vaket fisken som besatt. Vi forsøkte oss med både mark og spinner, uten hell. I slike håer er det nok flue som gjelder. Fisken beiter på de klekkende insektene i vannoverflaten og er uinteressert i hva som måtte finnes på bunnen. Min erfaring er at det i slike større, grunne håer hvor vannet står helt stille er nytteløst å fiske med noe annet enn flue. Mark er mer effektivt i mindre kulper hvor vannet har litt mer fart. Vi gav etter hvert opp, lokaliserte "brua", og gikk mot Stormyrkoia. Bildet over: Innbydende kulper i bekken. Vi så et menneske oppe ved den indre Stormyrtjønna idet vi passerte koia. Han bodde tydeligvis der. Avisen og snapsglassene på bordet utenfor inngangsdøra avslørte det. Nede ved koia var det imidlertid ikke folk å se, og vi så vårt snitt til å prøve fisken i den innbydende håen like nedenfor husene. Her ble det endelig fast fisk! Arne fikk (med noe hjelp av undertegnede) landet en sprek Grøtåørret på i overkant av tre hekto. Selv om fisken ikke var av det kaliberet man skryter uhemmet av (som man vet finnes i håene her oppe) vart det en stor opptur etter en ellers dårlig fiskedag. Når vi kom ned mot Rundhåen begynte undertegnede å kjenne seg igjen. Her stoppet turen oppover dalen i fjor sommer. Det var et gledelig gjensyn, og "Grøtådalsfølelsen" kom for alvor tilbake i kroppen. Allikevel stemte ikke ting helt på dette tidspunktet. Det er rart hvordan opp- og nedturer følger hverandre sekvensielt når man er på slike turer. Etter oppturen med fisk ved Stormyrkoia begynte nedturen ganske fort for min del, og det tror jeg også gjaldt for Arne. Det var mange faktorer som bidro til dette. For det første hadde myggen begynt å markere sin tilstedeværelse for alvor. For det andre var vi skikkelig slitne, sekken var tung, og vi var gjennomsvette. For det tredje gav fisket i kulpene mellom Stormyrkoia og setra null resultat, noe som begynte å frustrere meg. Disse kulpene hadde jeg regnet som nesten bankers, i hvert fall mtp. å skaffe seg noe småfisk å legge på kveldsbålet. Man tåler mindre motgang fiskemessig når man er sliten, men uansett er en hel dag med resultatløst fiske mentalt tungt. Og, sist men ikke minst; klokka var passert 8, og vi hadde ikke sett snurten av Stein Ola og Ola. Vi var rimelig sikre på at vi ikke kunne ha omgått hverandre, og vi stresset dermed litt med å komme oss ned til setra. Fiske i Seterlona ble derfor sløyfet. Begeret var fullt for min del, ikke i den forstand at jeg var sint og sur, men jeg var såpass lei og sliten at jeg bestemte meg for å gire opp og få gjort unna den siste biten ned til setra fort som fy. Arne hengte seg på. Om det var tempoet/pulsen eller det faktum at var lei og slitne som gjorde at vi nesten ikke vekslet et ord før vi kom til setra vet jeg ikke. Den siste biten gjennom bjørkekrattet langs Vonbekken ned mot setra, med blodhungrig mygg og vanskelig terreng, sugde siste rest av fysisk og mental kraft ut av oss. Når vi endelig kom til setra og fant et selskap på sju-åtte mannfolk i usedvanlig godt humør, men ingen Stein Ola og Ola, ble vi nokså rådville. Skulle vi sette oss til å vente? Skulle vi finne oss en leirplass? Vi lurte oss rundt tunet til den andre siden og begynte halvveis å lokalisere stien mot Grøtåa. Helt ærlig hadde vi ikke noe interesse av å snakke med folk, vi var slitne, svette og i dårlig humør, og gjengen på setra var åpenbart i en helt annen stemning enn oss. Idet vi stoppet for å ta en kjapp rådslagning hørte vi rop bak oss: "Dere har vel ikke tenkt å passere uten å si hei?" Vi snudde oss og konstaterte at vi var "oppdaget". Og dermed fulgte oppturen som alltid kommer etter nedturen. Vi trasket tilbake mot benken på tunet og hilste høflig på gjengen. De ba oss innstendig om å slå oss ned og overrakte oss hver vår halvliter med øl som vi ikke hadde sagt nei takk til om den hadde kostet oss gård, grunn, skjorta og det hvite i øyet til sammen. Praten kom i gang. De var nysgjerrige på hvor vi kom fra, hvor vi skulle, osv. Vi fikk raskt inntrykk av at dette var en gjeng som var over middels godt kjent i området. Den ene mannen, den eldste av dem, var ekstra nysgjerrig og pratsom (på en hyggelig måte, naturligvis). Jeg fikk umiddelbart en følelse av at jeg hadde sett denne mannen før. Han kunne fortelle at han hadde vært her hvert eneste år i 40 år, og at han i år hadde samlet en ekstra stor gjeng og leid setra for å virkelig feire 40-årsjubileet. Praten fortsatte rundt fisket her inne. Jeg og Arne har som nevnt brukbar andrehånds kjennskap til områdene her inne gjennom uttallige timer med kartstudier, mens denne mannen åpenbart hadde førstehånds kjennskap til hvert eneste vann og hver eneste sti og leirplass her inne. Vi spurte og grov, og han svarte mer enn villig på alle spørsmål. Jeg tror vi diskuterte omtrent hvert eneste vann i området her inne, før han så smått ymtet frampå om at han faktisk hadde skrevet noen bøker om området. Det var først da vi skjønte at mannens navn var Terje Mathisen. Umiddelbart ble jeg nesten litt "starstruck", for navnet Terje Mathisen har vel alle med forkjærlighet for dette området hørt om. Jeg fortalte at jeg nettopp hadde lest "Villmark og mennesker møtes", og det virket som han satte oppriktig pris på at "ungdommen" var interessert i området. Etter dette ble han enda mer åpen hva angår fisketips. Vi var naturligvis lutter øre. "Nå skal jeg gi dere noen virkelige gulltips" sa han, og pekte på noen vann og områder på kartet. Ofte når man mottar fisketips fra fremmede er man litt skeptisk - hva har de å tjene på at jeg får vite om deres gode fiskeplasser? Av en eller annen grunn fikk jeg ikke den følelsen nå. Om det skyldes at herr Mathisen hadde tatt seg en øl eller to, eller om det var fordi han ble litt smigret av vår oppriktige interesse for hans kjennskap til området vet jeg ikke. Uansett skulle det vise seg at tipsene var gode som gull. Sjelden har vi mottatt fisketips som har slått såpass voldsomt til. Førstehånds kjennskap til et fiskeområde over flere tiår lønner seg. Bildet over: Vi blir påspandert øl på Grøtådalssetra. En øl som blir rangert som en av de tre beste vi har smak, noensinne. Etter at herrene rundt bordet nær sagt hadde fortalt hver sin historie om storfisk i de ulike vannene i området, og vi begynte å gå tom for spørsmål, ymtet vi frampå om at vi måtte se oss om etter en leirplass. Vi kom fram til at fjorårets leirplass ved Setertjønna var kurant. Denne visste Stein Ola hvor lå, og gutta på setra lovde å guide Ola og Stein Ola dit dersom de skulle komme fordi - noe vi forventet at de gjorde etter hvert. Før vi dro måtte vi bli fotografert sammen med Terje, og vi fikk ikke dra før vi hadde fått hvert vårt halve hjembakte brød. Like før vi labbet i vei smatt Terje inn i "kokhuset" og hentet et eksemplar av sin roman "Journalistens sekk", som han overrakte oss. (Både jeg og Arne har lest den, og boka ble levert tilbake på Grøtådalssetra på en senere tur. På første side i boka sto det "Denne boka tilhører "Kokhuset", Grøtådalssetra", så jeg følte jeg måtte returnere den til sitt rette hjem). Vi takket Terje Mathisen og resten av gjengen for alt - samtalen, tipsene, brødet, boka, og ikke minst ølen, som både jeg og Arne rangerte til topp 3 på listen over beste øl vi noensinne har smakt. Stunden på tunet på Grøtådalssetra var kanskje den fineste på hele turen. Vi labbet i vei mot brua med fornyet mental og fysisk kraft. Vi skisserte planer for fisket de kommende dagene, samtidig som vi diskuterte i hvor stor grad vi skulle stole på tipsene vi hadde fått. I løpet av timen på setra hadde vi fått hørt historier om kilosfisk i nesten alle vannene her inne. Slik blir man motivert av. Nå er det jo en gang slik at der finnes stor fisk i alle vann, like sikkert som at det finnes små fisk i alle vann. Balansen mellom stor og smått vil dog variere. Det samme vil folks oppfatning av et fiskevann. Besøker du et vann én gang, og får tre hektosfisker, skryter du ikke uhemmet av det vannet. En annen kan besøke samme vann hvert år i 20 år, og i løpet av disse årene få 7-8 kilosfisk. Denne personen vil kanskje mene at dette er et utmerket vann. I Femundsmarka varierer fisket utrolig mye, fra uke til uke. Dette vil føre til at folks oppfatning av de ulike vannene er svært spredt. Man hører folk si at fisket i Femundsmarka er dårlig. Jo da, det kan det være. Fjorårets tur inn hit var skuffende rent fiskemessig for oss. Årets tur skulle derimot bli ganske annerledes. Er man heldig, har man sitt livs fiske her inne i løpet av en uke. Jeg har kamerater som sier "hvorfor i all verden drar dere til Femundsmarka, når det er så mye bedre fiske i Lierne?". De har sikkert rett i at fisket er bedre der, men Femundsmarka har så mange andre kvaliteter som jeg mistenker at man ikke finner andre steder. Man får en totalpakke her inne som er utrolig fin. Høyfjellsterreng, steinur, vidder, myrer, barskog, lauvskog, små vann, store vann, bekker, mulighet for både sosialisering og isolasjon, variert fiske, muligheter for padling, toppturer, hytter, koier - alt etter hva man måtte ønske. Som Mathisen skriver; man drar ikke til Femundsmarka utelukkende for de store fiskeopplevelsene. Men er man heldig og dyktig, kan man få dét også. Bildet over: Leirliv Vi etablerte leir ved bålplassen på moreneryggen mellom Sætertjønna og Grøtåa, helt i østenden av vannet. Tarpen ble spent opp slik at den ble en perfekt gapahuk. Den store rota som vi brente bål på i fjor lå her enda, nesten like stor. Vedsankingen gikk greit, men vi måtte samle ved i en større radius enn i fjor. Vi registrerte også at det var knekt en god del grener, og like til benyttet sag på en del av trærne på leirplassen. Ikke bra. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har knekt noen grener selv, men jeg forsøker å begrense dette til det absolutte minimum. Det er ikke nødvendig her inne i Grøtådalen. Nede ved Røa er det sikkert mer rensket langs bakken, men i Grøtådalen er trykket såpass lite at det er lett å finne nok ved til bålet på lovlig vis - i hvert fall om du orker å jobbe litt for det (og det er da vel noe av sjarmen med leirlivet?). Det ser ut til at trær velter og kvist faller ned i ganske stort omfang hver vinter. Kanskje var vinteren 13/14, med alle vinterstormene, særlig snill mot oss som ønsker bålkos både til kvelds og på morgenkvisten. Vi hadde akkurat slått oss til ro da Ola og Stein Ola plutselig dukket opp i leiren. Snakk om god timing. De hadde ramlet inn på Grøtådalssetra ikke lenge etter at Arne og jeg forlot den, og hadde som oss blitt påspandert en kald en. De var dyktig slitne etter å ha gått fra Grövelsjön til Sætertjønna på én dag. Det er en dagsetappe det står respekt av. Vi tilberedte middag (Real turmat og Grøtåørret) og tok en liten en fra lerka. En perfekt avslutning på dagen. I morgen ventet en skikkelig fiskedag! Vi våknet til overskyet pent vær med fare for regn denne morgenen. En herlig følelse å stikke hodet i Grøtåa etter å ha kranglet seg ut av teltet. Kjenne at kroppen kvikner til. Ta en munnfull friskt fjellvann for deretter å sette svartkjelen over bålet som bålmester Arne har fyrt opp, og la vannet koke mens man inntar noen skiver til frokost. Det er viktig å ta seg god tid om morgenen. Drikke litt mer kaffe enn man burde. Glemme klokka og ikke stresse. Stikk motsatt av det man gjør i hverdagen. Dagstursekk ble pakket og kursen satt mot vannet som Terje Mathisen satte pekefingeren over på kartet i går kveld. Vi gikk oss mer eller mindre rett på. Det var duskregn og antagelig tidlig formiddag. Alle hadde over 40 i fiskefeber og vi var raskt i gang på hver vår side av vannet. Tre av oss med sluk og en med fluestang. Allerede på andre kast var det fast fisk. Ikke noe størrelse å snakke om, men det lovet godt mtp fiskebettet. Jeg og Stein Ola gikk langs den ene siden av vannet, den som ved første øyekast så dypest ut, mens Arne gikk på motsatt side. Ola med fluestanga ble stående igjen i den innerste, grunne vika. Og for et bett vi skulle få oppleve! Nesten på hvert kast var det fisk etter slukene våre, særlig på den siden jeg og Stein Ola gikk. Etter en times fiske hadde vi et titalls fisk hvor den største var sju hekto, en var seks, et par var rundt fem, mens de resterende var fra tre og nedover. Riktignok uteble den virkelig store ruggen, men de ultraspreke halvkilosfiskene i dette vannet var virkelig morsomme å ta. Bildet over: Fast fisk i et nytt favorittvann En stor opptur, da jeg hadde forberedt meg mentalt på et relativt dårlig fiske, basert på fjorårets erfaringer. Allerede etter en time hadde vi sikret at turen ikke ble en fiskemessig fiasko, i tillegg til at vi hadde masse mat. Jeg liker å ha det slik at jeg er litt avhengig av å ta fisk til maten på slike turer. Jeg bærer rett nok med meg mer enn nok mat til å overleve, men uten fisk blir det litt spedt. Sånn skal det være, synes jeg. Vi var noe overrasket over at fisken bet så godt på denne tiden av døgnet. Klokka var sikkert rundt 12. Man vet jo at fiskens aktivitet i stor grad styres av klekkinger og insektenes aktivitet, men man har jo erfart at bettet ofte ikke er på topp midt på dagen, uansett. Det er tydeligvis ikke tilfelle her. Det fortalte også Terje Mathisen oss kvelden i forveien. Fisken biter oftest mellom 1 og 2 på ettermiddagen mente han. Det er ingen grunn til å betvile dette. Hvorfor det er slik kan man bare undre seg over, men det er jo ikke ugunstig mtp at man kan tillate seg å sove godt utpå uten å tenke på at man går glipp av morgenbettet. Etter at bettet avtok på dette vannet, var det konsensus at vi skulle gå inn til Kratlland. Et intensivt fiske her inne i fjor gav null resultat, men vannene her inne er likevel så forlokkende, og drømmen og grov Kratlrøye gjorde at vi ikke klarte å holde oss unna. Bildet over: Fin utsikt bakover mot Vonsjøen og Vonsjøgusten fra høyden mellom Grøtådalen og Kratlland. Etter noen polarbrød og litt eksotisk rødvinssnabb der vi kom ned ved Kratltjønna, labbet Stein Ola og jeg medsols rundt vannet, mens Arne og Ola la i vei mellom Kratltjønna og Stortjønna, mot Rundtjønna. Vi avtalte å møtes til lunsj et sted ved sistnevnte vann. Min og Stein Olas taktikk var store sluker og få kast på hvert sted. Det er bedre å dekke et stort område og håpe å treffe fisk, enn å stå å slenge flere titalls kast på samme sted. Står fisken der, så står fisken der (etter det jeg har lest, har ørreten ganske faste "beiterunder"). Er den ikke etter sluken på et av de første kastene, så vil den sannsynligvis ikke være etter på kast nummer 10 heller. Bildet over: Kratlørret Det tok ikke mer enn et kvarters tid før Stein Ola hadde fast fisk. For en opptur! Etter hundrevis av kast her i fjor uten så mye som et napp skal jeg innrømme at jeg ikke hadde helt trua. Man vet at dette er et vanskelig vann. Men det går altså an! Etter en forsiktig landing måtte seks hekto nyyydelig Kratlørret bøte med livet. Fantastisk fin fisk i god kondisjon. Ikke noe monster, men en perfekt stekefisk. Vi fisket oss videre innover mot bua innerst i Kratltjønna med store forhåpninger om det videre fisket. Innerst i Kratltjønna falt jeg for fristelsen og tok den luksuriøse utedassen i bruk. Det skal ikke mange dagene med asketisk turliv til før man anser slike fasiliteter som luksus. Men jeg satt der inne hørte jeg de første tordenskrallene, og det tok ikke lang tid før det begynte å dryppe på taket. Jeg beveget meg etter hvert utover på odden mellom de to innerste vikene i vannet. Regnet tok til for alvor, og jeg bestemte meg for å ta på regnjakke og regntrekk, og søke ly under ei furu. Alle regnskurene hittil på turen hadde vært kortvarige, og jeg antok at denne også ville passere i løpet av en halvtimes tid. Jeg satte meg godt til rette og konstaterte at jeg vill holde meg tørr en godt stund. Slik satt jeg sikkert et kvarters tid mens regnet ble mer og mer intenst. Furukrona over meg ble etter hvert såpass oppfuktet at treet ikke gav noe ly i det hele tatt. Jeg tittet hele tiden opp mot Kratlvola, og de mørke skyene som hang der oppe så ikke ut til å være på vei noen steder. Jeg husket etter hvert at jeg hadde Arnes regnjakke i sekken, og mens jeg bredte denne over lårene mine sendte jeg noen tanker i retning ham som stod borte ved Rundtjønna i høljregnet, kun iført en tykk ullgenser. Så lenge man holder seg tørr, og man føler at regnet vil avta relativt fort, er det bare hyggelig å sitte slik og vente mens man stirrer tanketomt utover terrenget. Dessverre forsvant denne følelsen fort for meg. Makan til regnvær har jeg sjelden opplevd. Jeg gav etter hvert opp å holde meg tørr, og labbet i vei mot Rundtjønna, kanskje mest fordi jeg hadde litt vondt av Arne som stod der uten regnjakke. Allerede før jeg forlot Kratltjønna var jeg gjennomvåt. Borte vel bålplassen omtrent midt på Rundtjønnas nordlige bredd fant jeg alle mine tre turkamerater stående som saltstøtter under hver sin furu, gjennomvåte helt inn til margen. Vi vedtok å forsøke å fyre opp et bål, og fikk etter hvert fisket fram noen tørre kvister fra under steinblokkene rundt omkring. Jeg hadde "tørt" avispapir i sekken. Alle fire sto i ring rundt bålplassen i et desperat forsøk på å dekke til bålet slik at vi fikk fyr. 20 minutter og to fyrstikkesker tok det oss før vi måtte gi opp. Ingenting var tørt i denne haugen av småkvist og avispapir lenger. Regnet så ikke ut til å avta. Det var ingenting annet å gjøre enn å legge i vei hjemover mot Sætertjønna. Gjennomvåte, kalde, slitne og sultne trasket vi med labert humør gjennom blokkbarka mot Grøtådalen. Trøsten fikk være at nestemann som kom til bålplassen ved Rundtjønna fikk en enkel jobb med å tenne bål, dersom kvisthaugen noen gang skulle bli tørr igjen. Vel hjemme i leiren kunne vi konstatere at vi ikke hadde vært forutseende nok til å legge veden inn under tarpen, så Arne og Ola gikk i gang med å tørke opptenningsved på gassbrenneren, da det ikke fantes så mye som en tørr barnål i hele nasjonalparken. Bildet over: Klok av skade flyttes veden inn under tarpen. Etter en hederlig og vellykket innsats for å etablere varmekilde kunne vi endelig få på oss tørt tøy. Du verden hvor behagelig det er å skifte til tørre klær etter å ha vært gjennomvåt i flere timer. Vi koste oss en stund på den tørre flekken under tarpen mens regnet avtok. I kveldinga gikk undertegnede i gang med det som skulle være turens kulinariske høydepunkt; foliestekt fersk ørret med løk og konjakkflambert sjampinjong og kremet soppsaus. Jeg er overhodet ingen stor kokk, så leirplassen oppe på moreneryggen der nede i Grøtådalen får nok aldri noen Michelinstjerne. Men turkameratene virket fornøyd, og vi koste oss virkelig denne kvelden. Det er jo umulig å ødelegge nyfisket, bålstekt ørret. Bildet over: Konjakkflambert ørret og løk Bildet over: Nydelig Grøtådalsørret "Alt er godt i marka" er en frase vi gjentar etter nesten hvert måltid når vi er på tur. Appetitten er jo alltid voldsom etter lange marsjer med tung sekk, og det er jo ikke utenkelig at man i tillegg senker standarden noe når man er ute på tur. Vi tok noen slurker fra flaska, pratet og stirret inn i bålet en god stund utover natta. Det er mye god underholdning i et godt bål. En ny dag rant og morgenstellet i Grøtåa ble foretatt i strålende vær. Vi hadde bestemt oss for å starte hjemturen i dag. Turen til Rönsjön og videre over fjellet til Grövelsjön ble vurdert til å være for drøy for en dagsmarsj, så derfor bestemte vi oss for å gå til Rönsjön denne søndagen. Ruta skulle gå via Finnvolltjønnan og videre opp dalen langs Vonbekken mellom Sylfjellet og Svukus østligste topp. Bildet over: Arne poserer med Svuku i bakgrunnen. Bildet over: Ola forserer brua over Grøtåa ved Grøtådalssetra. Dagen startet med en liten nedtur. I det jeg skulle ta på meg fjellskoene som hadde ligget inntil bålet for tørking, merket jeg at tørkingen hadde blitt vel intensiv, slik at noe plast på tåa hadde smeltet og skar som en kniv i mot tærne mine. Nybegynnerfeil. Ikke optimalt, men jeg tok på rikelig med sportsteip rundt tærne, og vi labbet avsted. På setra var det tomt. Vi hadde håpet å treffe disse herrene igjen slik at vi kunne få takket skikkelig for tipsene vi fikk. Vi snuste litt rundt på tunet og tok noen bilder på denne fantastisk idylliske setervollen før vi trasket videre langs autostradaen av en sti som går vestover fra setra. Bildet over: Grøtådalssetra er virkelig en perle. Etter en times marsj var vi ved Finnvolltjønnan. Her ble det en pust i bakken og litt fiske. Vi så masse småfisk som svømte rundt i det grunne vannet, men ingen ville ha agnet vårt. Bildet over: Finnvolltjønnan. Bildet over: Finnvolltjønnan med Svukus tre hoder i bakgrunnen. Marsjen gikk videre i den slake stigningen opp mot det høyeste punktet før terrenget bikker ned mot Rönsjön. Her oppe ligger det ei lita tjønn, hvor jeg mener Vonbekken har sitt utløp. Her ble det en lengre matpause, med stekt ørret og avkjøling av såre føtter i det iskalde, klare vannet i Vonbekken, like under en snøfonn. Terrenget her oppe i skjæringa, hvis man kan kalle det en skjæring, mellom Sylfjellet og den minste toppen på Svuku er vidstrakt og med bare lav vegetasjon, og utsikten bakover mot Grøtådalen, Kratlland og Røavassdraget er fantastisk, særlig i det klare, fine været vi hadde. Utsikten fra toppen av Svuku må være helt ubeskrivelig, og jeg bestemte meg for at jeg skulle opp dit neste gang jeg var på disse traktene. Bildet over: Fantastisk utsikt bakover mot Grøtådalen og Kratlland. Bildet over: Vonbekkens spede begynnelse Bildet over: Litt klatring måtte til Bildet over: Rönsjön i det fjerne. Herfra og ned til Rönsjön tok det bare en halv times tid. Vi bestemte oss for å gå et stykke langs vannet, for å få kortest mulig marsj på siste dag. Rönsjön er veldig lang, og terrenget på sørsiden viste seg å være fryktelig tunggått. Steinur overgrodd med mose, stedvis tett bjørkekratt, mye opp og ned, og tilsynelatende stiløst. Vi jobbet og slet en time eller to langs vannet, til vi var litt over halvveis. En del av vannet tilhører Sylen fiskekortområde, men vi var usikre på hvor denne grensen går. Vi fant en perfekt leirplass som vi antok at lå på "lovlig" side, ute på en opphøyd odde, med godt utsyn utover vannet og fjellene bak, og med teltplasser litt lengre fra vannet. Bildet over: Rönsjön Det tok ikke mange minutter før slukene var våte. Man vet jo at såpass store vann kan være vanskelige å fiske fra land, så forventningene var ikke all verden. Vi var uansett rimelig fornøyde med fangsten på denne turen. Den av oss som er minst ivrig på fiske, som alltid surrer med et eller annet i leiren mens vi andre fisker, den eneste av oss som kan være på tur uendelig lenge uten å bli frustrert over dårlig fiskebett, den av oss som heller eksperimenterer med fluestanga mens vi andre hover inn fisk med sluk, bestemte seg også for å svinge slukstanga denne ettermiddagen. Jeg snakker da om Ola. Med en 7-grams sluk (alt for liten etter vår mening) stilte han seg opp for å fiske akkurat på samme flekken som alle vi andre nitidig hadde fisket over flere ganger (amatør!). Ett kast, to kast. Pang! Ørret. 1 kg blank. Større fisk enn både jeg og Arne noen gang har tatt i ferskvann. Bildet over: Kilosørret Velvel. Tilfeldig. Flaks. Vi unnet i hvert fall Ola fisken. Mens storfiskeren kunne ta seg en kaffekopp og en pust i bakken, følte vi andre at vi måtte intensivere innsatsen. Her var det tydeligvis muligheter. Arne og Stein Ola fisket vestover, jeg østover. Stort sett når jeg er i villmarka, liker jeg stillheten, roen og enkelheten. Legge vekk mobilen, ikke vite hva klokka er. Av og til synes jeg likevel at det er fint å ta med seg et element fra sivilisasjonen som egentlig ikke hører hjemme på en slik tur, nemlig musikk på øret. Når man skal fiske helt alene rundt et vann, for eksempel. På min solotur oppover langs Rönsjöns sørlige bredd hadde jeg litt stemningsskapende musikk på øret. I slike øyeblikk, når fiskebettet er totalt fraværende, og man strengt tatt kjeder seg litt, er det fint å løfte blikket og se mot fjellene i bakgrunnen, mens musikken forsterker følelsene og inntrykkene fra syns- og luktesansen. Det fører til at tankene vandrer litt ekstra, og man slapper enda mer av. Riktig type musikk er selvfølgelig en forutsetning. Jeg hadde ikke føling med fisk før jeg kom til den odden hvor jeg hadde bestemt meg for å snu. Da hadde jeg vel fisket i en liten time. Her landet jeg to ørreter på to kast, begge mellom 3 og 4 hg. Akseptabelt. Aldri har jeg fått så sprek og vilter fisk. Begge snurret sena så mange ganger rundt sluken og hempevirvelen at jeg måtte fram med kniven. Morsom fisk. Tilbake i leiren lød rapportene at det hadde vært null bett vestover. Hva Ola hadde bedrevet mens vi andre fisket spurte jeg ikke om, men jeg tviler på at han hadde fisket så mye. Uansett bestemte han seg for å igjen ta noen kast der ute på odden hvor vi campet. Ett kast. Pangpang! Ørret. 1,2 kg. Samme sted, samme sluk. Bildet over: Kilosørret nr. 2. Nå kunne det ikke være tilfeldig lenger. Han måtte gjøre noe riktig, som vi andre ikke gjorde. Jeg velger å "skylde" på sluken. Det er ikke ofte man ser at en bestemt sluk fisker så mye bedre enn andre lignende sluker, men det kan ha vært tilfelle her. Slik jeg forstår det, kan det ofte være slik med røya, men ørreten, der hvor jeg kommer fra, tar stort sett uansett variant av Lillauren, Sølvkroken Spesial etc., dersom den tar noe i det hele tatt. Uansett unnet vi oppriktig talt Ola å ta fisk. Vi unnet ham også å ta stor fisk, til og med størst fisk. Men at han skulle ta to av arten størst fisk var kanskje i overkant. Vi stekte mine to småfisk på bålet og spiste dem med potetmos. Bildet over: Hva mer kan man ønske seg? I det fjerne hørte vi et tordenskrall. Vi hadde så langt hatt en del værskifter på turen, så vi antok at det snart ville bli regn. For å være føre var spente vi opp tarpen. Gode og mette, døsige og late etter dagens strabaser tenkte vi at teltene får vente. Nå skal vi kose oss under tarpen mens regnet passerer. Vel. Jeg har aldri sett et uvær komme så raskt. Jeg tror ikke det tok mer enn ti minutter fra blå himmel til det blåste opp og de første regndråpene falt mot den femundske bakken. Vi skjønte fort at dette var et uvær med stor u. Det hersket en stund kaos i leiren; teltene ble satt opp i rekordfart, det ble lagt steiner på tarpen, og alle gjenstander ble kastet under denne. Bildet over: Uvær. Vi rakk alle å montere oss under duken, sånn noenlunde tørre, før regnet tok til for alvor. Vi blandet oss en toddy mens tordenværet eskalerte. Det lynte og tordnet intenst på alle kanter; mot Svuku i vest, mot Sylen i øst og mot Rönsjöruten, Grøthogna og Sylfjellet i nord. Det var umulig å si hvor været kom fra og hvor det var på vei. Vi hadde utsyn over vannet, mot Rönsjöruten og Grøthogna. Synet av lyn som lyste opp fjellene foran oss, i områdene mellom Grøtådalen og Rönsjön, var både skremmende og mektig. Regnet, vinden og tordenskrallene gjorde det nesten umulig å snakke sammen der vi satt på rekke under tarpen, tarpen som vi sverget på at vi aldri skulle dra på tur uten igjen. Selv om det ikke var fritt for at vi var noe redde, følte vi oss på en måte trygge i vårt lille krypinn. I slike situasjoner er det godt å være flere. Personlig har jeg aldri vært utendørs i et slikt uvær før, i direkte kontakt med naturkreftene uten beskyttelse fra fire vegger og tak. Det var som nevnt skremmende, men også en stor og mektig opplevelse jeg ikke ville vært foruten i ettertid. Der vi satt hadde vi panoramautsikt mot det som så ut til å være tordenværets kjerneområde, og sikksakklynene herjet vilt i fjellsidene helt ned mot Rönsjön. Hvor lenge tordenværet pågikk, vet jeg ikke. Det må ha vært over en time. Hver gang vi trodde det var over, smalt det på nytt i motsatt himmelretning og Rönsjöruten sto igjen i lys lue. Etter hvert som tordenværet gav seg, økte vinden. Den rev og slet i tarpen og bardunene og truet med å gjøre den luftbåren. Og med et gjorde vinden alvor av truslene; en bardun røk og tarpen stod rett til himmels, kun holdt tilbake av noen steiner vi hadde lagt på i bakkant. Vi var på føttene i løpet av millisekunder, fikk tarpen ned på jorda igjen, brettet den over tingene våre, la på rikelig med steiner, og krøp inn i teltene. Den natta sov jeg svært dårlig. Vinden rev i teltet og jeg var ikke trygg på at det var godt nok bardunert. Teltet mitt, et Ajungilak Anjan 2, som jeg ellers er svært godt fornøyd med, lager dessverre mye lyd i vinden, slik at man hele tiden føler at teltet er i ferd med å klappe sammen. Kanskje sto det ugunstig plassert i forhold til vindretningen, kanskje var det for dårlig oppspent, kanskje var jeg overengstelig denne natten. Dette er uansett det eneste jeg har å utsette på teltet. I ettertid, i lys av opptil flere hendelser hvor folk har blitt truffet av lynet i fjellet, innser jeg at vi ikke levde helt ufarlig denne kvelden ved Rönsjön. Vi satt utsatt til på en forhøyning ved en stor vannflate, mens et kraftig tordenvær herjet like over oss. Om vi var heldige som ikke ble rammet av lynnedslag er umulig å vurdere, men uansett bør man ha respekt for alle typer uvær så høyt til fjells, det være seg nedbør, tåke, vind, temperatur eller tordenvær. På denne turen fikk vi oppleve både tett tåke, kraftig regn og intenst tordenvær. Selv om ingen av værsituasjonene vi kom borti var livstruende for oss, er det ikke vanskelig å tenke seg at været i verste fall kan gå på livet løst i fjellet. Er man langt unna ly, gjennomvåt, kald, uten mulighet for å få på seg tørt, mens skitværet vedvarer, kan det være skummelt. Likeledes om man er fanget på snaufjellet i et kraftig tordenvær, eller i ulendt terreng i tett tåke. Værskiftene kommer utrolig raskt i fjellet. Et eller annet sted har jeg lest eller hørt at det en gang på tidlig 1900-tall var en dame som frøs i hjel ved Røa, i midten av juli. Terrenget ved Røa er på ingen måte det mest ekstreme, så dette får stå som et tragisk eksempel på et worst case scenario. Vi våknet neste morgen til vindstille og oppholds. Alle tingene hadde overlevd natten under tarpens beskyttelse. Vi pakket, spiste, og tok fatt på den siste marsjen. Denne dagen skulle bli en ren transportetappe på merket T-sti fram til Grövelsjön. Før turen hadde jeg lest litt om Sylen, samt sett NRK-programmet "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" fra denne utposten, og gledet meg til å se stedet. Vi hadde et lite håp om å kunne kjøpe oss båtskyss over Grövelsjön, og håpet således å treffe folk på Sylen eller Ryvang. Vi brukte vel omtrent to timer ned til vannet. Marsjen gikk knirkefritt på bra sti og i godvær. Bildet over: Grövelsjön. Sylen og Ryvang ligger i enden av vannet nærmest de tre poserende turistene. Bildet over: Sylen og Ryvang med Sylfjellet i bakgrunnen Nede ved vannet møtte vi det som jeg mener er fruen på Sylen. Vi spurte høflig om det gikk båt over vannet, men vi fikk negativt svar. Hun kunne imidlertid fortelle oss at det ikke tok mer enn et par timer herfra til Fjällstasjonen. Det var oppløftende da jeg nesten fryktet det dobbelte. Den første kilometeren eller så fra Sylen innebar bratt stigning og mye melkesyre i ulent terreng. Vi måtte liketil tråkke oss over en enorm snøskavl som fremdeles skjulte stien. En påminnelse om at det fremdeles var tidlig på sommeren høyt til fjells. Bildet over: Spor av vinter i fjellet. Etter hvert ble terrenget slakere og mer vidstrakt. Vi krysset flere flomstore bekker; våren kom tydeligvis noe senere her enn i Grøtådalen. Vi slukket tørsten i bekkene og nøt solskinnet. Opp mot stiens høyeste punkt satte Stein Ola opp en fryktelig fart, og det var med nød å neppe jeg klare å henge på. Han mente nemlig at hvis den eldre damen på Sylen kunne gå strekningen på to timer, måtte jammen vi, fire mannfolk i vår beste alder, klare det betydelig fortere. Langs stien møtte vi et par andre turgåere, sannsynligvis på tur mot Svukuriset, som må ha trodd vi var steingærne som gikk tur i dette tempoet. Uansett angret vi ikke på at vi hadde gasset på litt da vi rundet toppunktet og fikk utsyn mot Fjällstasjonen. Fantastisk utsikt. Bildet over: Siste etappe. På tross av nedoverbakke, klopper og ellers fin sti, var den siste biten seigere enn den så ut til, mest fordi føttene mine for alvor begynte å verke. Særlig den aller siste etappen langs asfalten opp til bilen var vond. Men - vi klokket inn på to timer og fem minutter. Turen var over for denne gang. Vi var sultne som okser, men da Fjällstasjonen ikke hadde åpnet for sesongen enda, ble det ikke burger og cola før vi kom til Tolga. For å oppsummere: en fantastisk tur! Det aller meste klaffet denne gangen. Totalt sett var vær og temperatur upåklagelig årstiden tatt i betraktning. Det samme gjelder fisket. Jeg tror ikke man vanligvis kan forvente et slikt fiske så tidlig i Femundsmarka. Riktignok kom våren relativt tidlig, men jeg tror også vi hadde griseflaks med timingen vår. Jeg skal ikke spekulere for mye i årsaker til det gode fisket, men det er mulig vi traff akkurat den perioden fisken hvor alvor våkner fra vinterdvalen og blir aktiv, og kanskje er noe ukritisk i matveien? En annen svært positiv ting var at vi var lite plaget av insekter. Vi merket deres tilstedeværelse bare sporadisk. Det betyr vel at vi var griseheldige med timingen også på dette punktet. Det er ikke mange dagene her inne man kan få behagelig vær, normal vannføring, tørt terreng, gryende vårstemning, godt fiske og lite insekter samtidig. I kommende år skal jeg absolutt tilstrebe å treffe på disse dagene, men jeg er forberedt på at det kan være vanskelig. Turfølget må også sies å være upåklagelig. Ingen syting og klaging, bare positivitet og trivelige kvelder rundt bålet. Vi fikk oppleve nærhet til naturen på både godt og vondt, og gjorde oss mange nyttige erfaringer i forhold til dette. Det som kommer til å sitte igjen lengst i minnet etter denne turen er utvilsomt kvelden i tordenværet ved Rönsjön. En mektig opplevelse! Det eneste jeg virkelig angrer på etter turen er at vi ikke gjorde den lengre. Det er bare å takke både turfølge og Femundsmarka for turen og si på gjensyn!

Da er pakken mottatt, det gledes! http://www.fjellforum.no/gallery/image/3406-/

Flott film det der. Siste jeg så den var på barselhotellet da mellomste guttungen var født. "Hva ser du på?" kom det fra fruen, "En film om en mann som dro til skogs og ble der i 30 år" svarte jeg uten å tenke meg noe særlig om. "Er det noe du vurderer også..?" Uansett herlig film!