Vinnerliste

Det er ikke alltid man trenger dra så langt, noen ganger er 1km akkurat passe. Turkompisen og jeg har vært på mange turer med de eldste ungene, begge 7, men småsøsknene har ofte måttet bli igjen hjemme. De klarer ikke gå så langt, eller det er for kaldt, det passer ikke denne gangen osv har blitt brukt som unnskyldning. Men endelig skulle det bli en tur med de minste ungene igjen, på deres premisser; det vil si bøtter og spann med kakao, lek og moro! Ikke så langt og ikke så lenge, men akkurat nok til at de kan si de har vært ute en vinternatt før. Egentlig skulle vi dra ganske langt hjemmefra, en 20 minutters kjøretur kan føles ganske lang når det eneste som blir sagt er "Er vi snart fremme?". Men da vi ankom planlagt sted var det andre folk der og Georg (3.5 år) måtte innse at han nettopp hadde gått 1km til ingen nytte, så vi måtte snu og traske tilbake til bilen. Litt godteri hjalp på motivasjonen. Dermed ble det nok en biltur og vi dro dit vi egentlig burde dratt med en gang, i Vår Egen skog. På vei innover i skogen på leting etter den perfekt leirplass fant vi restene av en gapahuk på en liten topp med flott utsikt. Her ble det vurdert om vi skulle gjøre den i stand igjen, men så kom vi på at det var jo ungene som skulle få bestemme, og de ville ha telt. Skikkelig telt og ikke bare en ussel presenning. Georg klatrer i gapahukrestene. Vi tuslet ned til vannet igjen, fant en fin plass og samarbeidet om å slå opp teltet; annenhver teltplugg, rettferdig må det være. Neste prosjekt var kakao / kaffe / pølser. Jeg trodde det fantes grenser for hvor mye kakao som kunne drikkes, og hvor fort man kunne få i seg en kakaokopp, der tok jeg skammelig feil gitt. Den neste timen dreide seg stort sett om å koke opp vann, røre inn kakaopulver i vannet og pent formane ungene om å ikke søle så veldig mye på tøyet sitt. Plutselig ble det leggetid og joda, det ble litt "Jeg vil hjem til mamma" i noen få minutter, men det ga seg heldigvis raskt. Bøker ble lest, bamser ble kost og ritualer ble fulgt. Og før vi visste ordet av det sov vi alle fire. Helt til to av oss våknet igjen og satte kursen ut mot bålet for litt voksentid Nå som ungene sov kunne vi jo nyte en øl eller to, og pølsemiddagen var egentlig mest for ungene, så vi delte en pose Fuizion Freeze Dried Coq Au Vin og noen flasker Austmann Onkel i Amerika. (Om Fuizion så synes jeg det er god smak og bra mat, men porsjonene er litt små, og de veldig dype og smale posene er utrolig upraktiske, man ender jo opp med bare griseri.) Neste morgen våknet vi brått og med kjempesmil om munnen. Og da vi omsider fikk somlet oss inn i klær og ut av teltet ble vi overrasket av et lyst og hvitt landskap. Snø! Her måtte det utforskes på nytt! Vi sanket ved, fant uttallige grevlinghuler, beverspor og ikke minst ekornspor. Joda, helt sant. "Morrabålet er det beste bålet" pleier jeg å si, og her ble det servert eggerøre, kakao, bacon, kakao, polarbrød med nugatti og kakao. Og kaffe selvsagt. Og kakao. Det finnes grenser for hvor lenge en treåring kan holde seg varm ved å drikke kakao og før man vet ordet av det så er man kald og man vil hjem. Nå. Soveposer, liggeunderlag, krimskrams, sekker og telt ble pakket i rekordfart og vi gikk den korte turen ned til bilen. Tur med unger er alltid gøy og denne turen var intet unntak. Men tur med små unger er ikke bare ferie og lek, det er også masing og enda mer masing Men det blir bedre etterhvert, helt klart. Og så får vi bare håpe at de husker noe av dette når de blir eldre og at et bittelite frø blir sådd slik at de også drar på akkurat passe lange turer med sine barn, en gang i fremtiden.

Ser ut som vi kan gratulere @Martin HJ med rundens seier. Han vinner da også en billett til Rondaståk, God tur Og det blir Martin HJ sin oppgave å finne nytt tema for ny runde

Det er blitt en tradisjon etter hvert. Komler på skjærtorsdag. Også i år spanderer vi komler på overnattingsgjester skjærtorsdag til langfredag. Nå gjelder det bare at værgudene samarbeider, noe de ikke gjorde i fjor. Påsken var velsignet med et usedvanlig godt vær – unntatt torsdagen selvsagt. Heldigvis gir ikke fastegjester opp så lett. Fem friske ungdom tok turen i det dårlige været, og vi fikk en hyggelig stund rundt komlene. Dette året får vi håpe været skikker seg, og at det blir anledning for flere å ta turen til Blåfjellenden. Vi, bestyrerinnen og jeg, skal i hvert fall gjøre vårt til at ingen går sultne fra bordet denne dagen. Hytta vil også være klargjort for sesongen 2015. Selv om ikke alt er på plass, så vil det ordne seg i løpet av uka. Det er nok snø, og løypa inn fra Hunnedalen har fått nye kvister til erstatning for de første som ble satt opp. Ta gjerne kontakt om det er behov for ytterligere opplysninger om turen eller hytta. Det hadde også vært kjekt å fått en tilbakemelding om noen tenker på å ta turen inn skjærtorsdag.

La folk definere turen sin og formålet med den selv. Forøvrig er "den enkle turen" fortsatt den vanligste og praktiseres av store deler av befolkningen hele tiden. Artikkelen er både velskrevet og har mange gode poenger, men den har for mye preg av en intellektuell overklasses spark mot middel- og arbeiderklassens "feil" bruk av naturen. Det blir litt som å se på Campingliv og Sydenliv på TV og la seg sjokkere av hvor harry det er mulig å bli.

"Den enkle gåturen" bedriver vi så og si hver dag, hundene og jeg. Vi bor slik til at vi aldri behøver å bruke bilen til slike turer her oppe øverst i Songdalen kommune i Vest-Agder. Her er et eksempel på en slik tur (lørdag 21. mars), kopiert fra min Facebookoppdatering samme kveld: Dagens tur ble litt lenger enn vi pleier. Startet som vanlig hjemmefra, slik at slapp å bruke bil. Og hvorfor skulle vi nå sette oss i en bil og kjøre til et annet sted når vi tross alt bor midt i et sted med utrolig mange fine turmuligheter? Videre gikk turen via gamle Eikeli gård og ned til Mannflå og Mandalselva. Der ble den lille rødspritbrenneren vår plukket fram, og kaffen kom på kok. Så ble det kjeks for hunder til hundene, og sjokoladekjeks til mor. Og kaffe med noe godt i. Ja, for vi hadde med oss ei lita lommelerke denne gang. Så bestemte vi oss for å følge veien langs elva et stykke, før vi ruslet rolig langs hovedveien over heia og ned til Breivoll. Derfra var det bare å traske hovedveien hjem til hula vår igjen. Det er faktisk ganske langt å gå den runda. Med innlagte kaffepauser, tissepauser, jakte på mus i veikanten (Neros Buhunds spesialitet), kjefte opp et ekorn og et rådyr og en tiur, litt røykepause med noko attåt, og sånn bortetter, så brukte vi sånn omtrent syv timer. Men du verden så koselig!!

Noen som har gjort det? Jeg har grublet meg til at jeg kan starte i Lønsdal og ende til slutt opp i Misvær. Har en Gammel-Onkel som gikk der for ca 70 år siden og han sa at det var en fin tur. Hvis jeg tar hytte til hytte kan jeg kanskje starte i Lønsdal, gå til Saltfjellstua, bjellåvasstua, tverrbrennstua og da ende til slutt opp i Misvær. Høres det logisk ut eller? Ute på nettet klarer jeg ikke å finne noen eksakte merkede stier som kan lede meg dit. Jeg må vel gå til anskaffelse av et lokal-kart av turistforeninga? Er den lengste turen jeg skal ta til nå så jeg er litt spent Blir nok iløpet av juni.

Takk for seieren og flott premie Men den helgen jobber jeg, så da kan vel billetten gå videre til andreplassen @JanRH og hans flotte bidrag Teamet neste runde blir Vann.

Hvis du begynner å summere i sammen antall litre på liggeunderlag, soveposer, telt osv, og i tillegg tar høyde for at man må ha med skikkelig mat og klær - så ville jeg tro at 75 liter er for lite. Jeg ville anbefalt en sekk som kan forlenges i høyden - slik at du om nødvendig kan ha større volum i sekken. Jeg bruker Norrøna Svalbard 100 - men denne sekken er gått ut av produksjon nå. Uansett er bærekomfort veldig viktig selvsagt. Vi har kjøpt av de korteste liggeunderlagene som Exped har - til ungene - og de duger helt OK. Vi har ikke kjøpt dunpose til våre enda, men har vurdert det!

Takk for alle tips og ikke minst tilbud om å låne sykkelvogn. Her er det flere alternativer enn det jeg har tenkt på. Akkurat nå er fokuset påsketur, men jeg plukker opp dette så snart vi er tilbake. Lover å oppdatere dere om hva vi gjør!

Jeg mistenker at forfatteren (mis)bruker disse "enkle turene" til å bli inspirert til å skrive slike tekster, og dermed oppnå anerkjennelse for sin forfekting av det rene og umotiverte friluftsliv, satt i et filosofihistorisk perspektiv. Pokker, finnes det ikke folk igjen i naturen uten baktanker?

Snø på Høgjæren. Søndagsturen ville bli annerledes enn lørdagsturen. Det var både storm og YR enige om. De meldte begge om nedbør. Det ble en del titting på værsidene både lørdagskvelden og på søndagsmorgen. Hvor ville det bli anledning til å ta turen – helst uten å vasse i vann for mye, og aller helst uten å bli gjennomvåt. Nå har jeg gått tur i regnvær i noen år, så det er så avgjort ingen nyhet… Jeg satset på en tur på Hørjæren. Synesvarden og Steinkjerringå er et greit turmål og en grei tur, uten tunge og lange bakker, men med innlagt naturlig intervall et par plasser. En god treningstur som fort tar tre timer fra parkeringsplassen i Tovfdal til Steinkjerringå og tilbake. Men ingen nevnte snø. Det ble til at jeg startet tidlig. Årsaken var at værmeldingen lovet regn først et stykke ut på dagen, og om jeg startet tidlig kunne jeg muligens unngå noe av nedbøren. Det var 3-4 grader hjemme. Og det var yr på bilruta hele veien opp mot parkeringsplassen. Det siste stykket var det ikke nødvendig å bruke vindusviskerne. Ikke fordi det ikke var nedbør, men fordi den kom som snø. Det var jeg ikke helt forberedt på. Det var kaldt i vinden, selv om det ikke blåste noe særlig. Til å begynne med smeltet snøen på bakken. Det var egentlig tørt etter solskinnet på lørdagen. Første delen gikk greit – eller som vanlig. Nedover mot Holmvatn fikk jeg været og vinden litt i ryggen, og da var det greie forhold. Det tegnet til å bli en heller grei tur. På vei mot Steinkjerringå kom det mer og mer snø. Vinden frisknet på. Hetta måtte tas i bruk og det ble heller surt. Det var selvsagt andre på tur. Jeg møtte folk som jeg også har truffet før. Vi fikk en liten prat før jeg igjen tok avgårde. Nesten ved Steinkjerringå traff jeg en hel gjeng. Det var besteforeldre, mor og far og sønn på antakelig 5-6 år. De tok pause og forsvant bak da jeg gikk mot Holmavatn fra Steinkjerringå. Og noe til min overraskelse dukket de opp ved Synesvarden – i snøkavet. Litt snø og vind var ingen hindring for søndagsturen. For fra jeg snudde ved Steinkjerringå og til jeg igjen var ved bilen, ble det mer og mer hvitt. Det ble vinter. Til å begynne med var det bare litt snø i kanten av stien og i groper ute i terrenget. Etter hvert ble det mer og mer hvitt, og siste stykket var det vinter. Turen startet med tørr bakke og helst vårstemning, og ble avsluttet med vinterstemning. Det ble kaldt. Og jeg gikk og funderte på hva som er best: snø eller regn. For at det skal komme snø, må det være kaldt. Regn kommer med litt høyere temperatur. Regn vil gjøre at jeg før eller siden blir gjennomvåt. Snø kan være kaldt, men jeg holder meg tørr lengre. Og det er alltid mulig å ta på mer tøy, selv om jeg meget sjelden har tatt spranget og kledd av meg skalljakke for å hive på fleece’en. Jeg tror jeg foretrekker nedbøren som snø. Men ikke om det blir glatt. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Djises, det var pretensiøse greier, den Harvestartikkelen. Det fins mange måter å snobbe på. Han kunne stoppet etter den første setningen. Resten av teksten har vel egentlig ikke noe annet formål enn å vise at han er ferdig med masterstudier og at han har lest en masse intellektuell litteratur...

Fire menn i 20-årene fra Sandefjord kan vente seg det politiet kaller en kraftig bot for ulovlig snøskuterkjøring i Vinje kommune i Telemark. http://www.dagbladet.no/2015/03/21/nyheter/innenriks/snoskuterkjoring/38332871/

Lørdagstur i selskap med mange andre. Turen til topps i Sandnes er en vår og høst tur. Det ble meldt om finvær og sol alt i begynnelsen av uka. Og jeg fikk selvsagt lyst på denne spesielle vårturene. Turen er en skikkelig fjelltur, og gir god trening for senere langturer i heia. Normalt tar jeg denne turen for første gang på våren rundt 2. påskedag. Det har nærmest blitt en «tradisjon». Nå er det fortsatt en stund til påske, men finværet lokker. Broderen er nesten fast følge på søndagsturene. Med god melding for lørdagen og ikke fullt så god for dagen derpå, ble det endring i det vanlige opplegget. Det ble to på tur lørdag. Og vi ble så langt fra alene. Parkeringsplassen på Seldalsheia var langt fra full, men det var opp mot 20 biler og folk på vei. Vi startet sammen med et par, og holdt sånn passe følge til topps. Det gikk så pass greit, at vi passerte en hel del på veien. Nå var det greit å gå, selv om det var sorpe og glatt enkelte steder. Steinene var tørre, og vi måtte helt opp i Svartdalen før vi støtte på snø og is i stien. Litt oppe i høyden hadde det nok vært frost om natten. Vi gikk på noen fenner, og det var dekket av et lag med is. Det ble skikkelig glatt. I den lille dalen før siste kneiken opp mot kanten, ligger det ofte en fonn. Den var på plass i år også. Tidlig på året er det mulig bare å gå rett fram og ned i dalen på fonna. Det var tydelige spor – fra dagen før eller tidligere. Vi gikk forsiktig rundt, og kunne se at folk bak oss også tok det rolig og forsiktig her. I kneikene opp mot kanten ble det tydelig at vi ikke helt hadde sommerformen inne. Vi måtte ta det litt med ro, det var ikke mulig å holde presset på. For å gå rett bak folk, så forbi, og så bak igjen oppover, gjør ofte at det blir tatt ut litt mer enn «heldig». Da blir de siste bakkene tunge. På toppen var det mindre snø enn vanlig så pass tidlig på året. Innover heia var skillet mellom snø og barmark tydelig og det lå et stykke oppe i høyden. Det kunne se ut som om Røssdalen alt var snøfri, og da er det ikke lenge før Mån også kan være et turmål. Utsikten var bra. Det var mulig å se Feistein fyr og langt inn i heia. Nedover tok vi det som vanlig rolig. Det er ikke særlig stas å få en skade som gjør det umulig å komme seg ut på tur. Spesielt rett før påske og vår. På vår vei nedover, møtte vi selvsagt de vi hadde gått forbi, men også en del i tillegg. Det hender at turen til Bynuten oppleves som et sammenhengende syttendemaitog, men da helst på en glad søndag i mai. Og det var det spesielle denne gangen. Det var lørdag og så pass tidlig som i mars. Kan det være at det er flere som går på tur nå enn tidligere? At flere ser nytten av å bevege seg i naturen? I så fall er det bare greit. Men det kan være at alle ikke helt har kontroll på hvor lang turen er, og når det blir mørkt. Da vi kom ned til parkeringsplassen etter en vel gjennomført tur, passe mør i beina, var det en gjeng som salte opp. Da var klokka rundt 3 og de kan få problemer med daglyset om de ikke gir på oppover – og nedover, om turen går mot toppen i Sandnes. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Flere klipp fra en overnattingstur ihelgen. Mye ruskevær og 0 sikt iblant. Forsåvidt meldt det men greit å praktisere slikt uvær også

Synes disse jentene er helt greie. Kan ikke forvente 60 års erfaring selv samlet i to 23 års kropper. Var likeens jeg på den alderen. Min første hagle kjøpte jeg da jeg var 16 år på dagen. Den første rev ble skutt på for langt hold, sprang som gal og fikk av gårde det fellende skudd. Nå er ikke det viktigste for meg å skyte noe - hvis man ser bort fra mink og kanskje kråke/ravn/skjære. Der ser jeg resultater av dette på private holmer og skjær blant sjøfugl. Liker egentlig ikke bilder der 60 - 70 stk Grågjess ligger, eller Ærfugl skutt. Av flere årsaker, ikke minst at Ærfugl var husfugl her i tidligere tider. Grågåsa er også husvarm nå grunnet ørn. Men når mengden felt vilt er så stor at den høyst sannsynlig ikke blir spist, da er det noe som sier stopp hos meg. Blir som en lokal Elgjeger sa det, da jeg spurte hvor stor kvote de hadde. De hadde 8 dyr på kvoten, men skjøt bare 6 stk sist høst, fordi de ikke greide å spise flere Elg. For øvrig er ikke ribbe stort bedre........ Har jobbet på slakteri i 2,5år - riktignok som kjøttskjærer. Grisa skreik som griser gjør, skulle slåes i svime med strøm før de ble skutt...og skoldet. De fleste ble slått i svime med elektrisitet, men noen ble ikke skutt, og våknet til livet i skåldekaret..... For ett liv og for ett leven før man fikk avlivet den lidende gris. Dette ser ikke den urbane bruker og kan således gå med ryggen rak...tenker hun og han kanskje?

Fin overnattingstur på Ørskogfjelleti går. Strålende vær og godt føre. Fikk prøvd litt utstyr, bl.a Bergans Wiglo telt, Fireball varmer, og Biolite M/ grill. Teltet stod til forventningene

"107 gås på en morgen" Hentet fra Kammeret.no

Jeg er langt på vei enig med deg, men det er en del ting med de aktivitetene de (tvillingene) nå har deltatt på som ikke kan anses som jakt i mine øyne, som å skyte alligator i bånd. Det samme gjelder villsvinjakt i Sverige og fasan- og hjortejakt i Danmark for ikke å snakke om troféjakt i Afrika. Det har ikke så mye med jakt som å skyte på blink eller ren avliving å gjøre. Sammenlignet med f.eks villreinjakt hvor en sniker seg innpå en flokk hele dagen for å komme i posisjon uten at viltet værer jegeren - det er jakt. Det krever faktisk litt list å jakte. I mine øyne. Og det er gledelig å se søstrene si at de ikke ønsker å skyte på blink i dyrehagen.

Fordelene med å ikke jakte er mange. Her i stor omkrets får alt untatt elg gå i fred. Skaper et tillitsfult forhold mellom fugl, dyr og mennesker. Slikt som nå ved frokosten...

Jeg dør nok ikke av å ikke spise bever, men dersom jeg likevel vil spise en, da må den nok jaktes på først. Men uansett, ALT kjøtt må drepes før man spiser det, også tamdyr. Forskjellen på slakting av tamdyr og på skyting av vilt er bare dødsmåten. Og tro meg, jeg har sett ting i et slakteri som er mye verre enn det jeg har sett under jakt.

Jeg er jævlig misunnelig på jentene, som kan leve slik de gjør. Det skulle gjerne vært meg. De drar til fjells, fisker og jakter, og tilbereder fisken og viltet de får i teltet eller lavvoen, eventuelt hjemme samme kveld. De lever midt i et villmarksparadis, ett av de vakreste naturområdene i Norge, hvor skogen og fjellet bugner av naturgitte ressurser de kan høste av. Deres dyptgripende lidenskap for naturen, hundene sine og veidemannslivet er beundringsverdig. Tvillingene Thybo har, til å være så unge, en enorm kunnskap om, og respekt for naturen. De som kjenner de, vet dette. Trådstarter, med sin agenda mot jentene, fremstår bare enda dummere. Ikke bare ut fra sine gjentatte tvilsomme og løgnaktige påstander om jentene, men også i lys av hvordan man blant annet i gårsdagens episode, kunne se litt av det de står for.. For øvrig heter serien "Jegertvillingene".. Ikke "Jakttvillingene". Venter også fortsatt på en link til sesong 1..

Å være i USA, er en kulturkolisjon. Samme med deres jaktformer/metoder og villsvin, også denne måten å bruke hund på. Men å bruke kniv i halspulsåre, etter felling, er ikke uvanlig. Mulig det var et lite kultursjokk å bruke kniven, uten at dyret er skutt først. Men, det er da en rask avlivning! Hva med en elg her hjemme, som har fått et dobbeltsidig lungeskudd og likevel kan løpe 1,5 - 2 km, før det segner om? Er det mer humant?

Jeg så mesteparten av første sesong, og også episode 1 i denne sesongen. Det er rart hvor mye jantelov og drittkasting som kommer, spesielt fra folk som ikke har sett programmene. Vi snakker om to jenter som hoppet av skolen etter åttende klasse. Da var de lei, og skolevesenet var tydeligvis ikke tilpasset dem. Så vidt jeg kan forstå har de siden livnært seg som jegere, og hva andre slags jobber de måtte ha skaffet seg. Språkbruken deres, og forsåvidt sigarettforbruket også, er grov, men også sterkt preget av lite skolegang og hva jeg vil gjette på er et resultat av jaktopplæring i et sterkt mannsdominert miljø i Reisadalen. Nå er jo nordlendinger (alt nord for Trøndelag) kjent for å snakke rett fra levra, og disse er intet unntak. Jentene har altså lite skolegang, men kvalifisert og godkjent som jegere på bl. a store rovdyr. Nå er jeg overhodet ikke jeger, men jeg gjetter på at folk som har (norsk) godkjenning for jakt på ulv og Bjørn kan sine saker. Nok om det. TVNorge har invitert jentene med til USA for at de skal få oppleve jakt der. Serien er en samfunnsstudie i hvordan jakt delvis/tydeligvis foregår der borte (igjen: jeg kan lite om jakt) og interresant ut fra perspektivet at man kan lære noe der og. Det er verdt å merke seg at jentene (så langt) fremstår som seg selv og ikke som noe regissert. Om bøffelepisoden, som det bare er vist teaser fra så langt, ser man at en av jentene takker nei til å skyte, da jakten er ren troféjakt, eller bærer preg av det, og det strider mot hennes prinsipper. Villsvinjakten derimot, og også krokodillejakten er jakt på skadedyr slik det fremstilles. Serien viser to viljestreke jenter, som mot samfunnets vilje (ikke følge normal skolegang) likevel kommer seg frem på sitt vis. Temaet er jakt, hvor også avliving vises. Med tanke på hvor mye vold, skyting og generell dårlig oppførsel som vises på TV i dag, både gjennom serier, men også på nyhetssendinger, så er det som vises i denne serien rimelig harmløst. NOAH gjør mye bra, men når det kommer til realisme omkring vanlig dyrehold (type gårdsbruk og jakt) og hva dette (kan) innebære®, mener jeg de er rimelig langt ute på prærien/viddene.

Dette utsagn har nok større rot i forfatterens eget patetiske selvrealiserings prosjekt og forherligelse i et perspektiv fra det (media)dominerende urbanisert friluftsliv. Å reise inn i nauten for å ikke “… oppnå noe eller for å trene, ikke for å nå et bestemt mål, men bare det å komme seg ut, hvor avvekslingen er en verdi i seg selv”. Dette blir jo fullt så målorientert som det forfatteren for alt i verden vil ta avstand fra – med det har så klart større «akademisk» verdi, og høres veldig flott ur i media. Virkeligheten er jo den, formålet eller fraværet av formål, bare kan defineres av den som utfører handlingen. Ho som springer til toppen av fjellet, er kanskje ute etter det samme som han som ligger i lyngen. Store undersøkelser viser at størstedelen av befolkningen selv definerer deres ferd i naturen, som «enkle turer i nærmiljøet» og med «stillhet», «avveksling» og «avkobling» som dominerende motivasjonsfaktorer. Her avslører nok forfatteren mere om seg selv, end virkeligheten. I hvert fall i perspektivet av den virkelighet jeg ferdes i, for den er sammensatt av nået helt annet – men her betyr det heller ikke så mye for folk flest om dagens tur kommer på facebook, eller blir til en artikkel i et eller annet selvopptatt magasin. Her går folk både ut og inn i naturen, uten at det betyr så mye for dem hva samfunnets oppfattelse blir av det de driver med inni der.

Er den forsvunnet da? Har inntrykk av at den lever i beste velgående, men folk som kanskje har litt andre mål også dermed er mer opptatt av å søke info om utstyr, turmål etc etc, tar mer plass på internett. Og de som ikke har mål og mening med turene sine har vel heller ikke noen grunn til å ta plass på internett.

En kveld på forumchatten på vårparten var det som vanlig snakk om utstyr, fine turer og andre ting som ikke passer inn i en turrapport. Når jeg hadde skrudd av EDBen for kvelden var det bestemt. @graham og jeg skulle ta en uke i Saltfjellet. Det ble mange revisjoner av planen for turen. Nord - Sør, Øst - Vest, Sør - Nord... Er ikke lett å velge skasei! Eneste jeg visste var at jeg måtte være på jobb kl 0700 25. august i Oslo, så da bestilte jeg like gjerne flybillett hjem fra Bodø kvelden før. Etter dette ble det litt stille. Jeg hadde en tur til Rondane helgen før avreise til Saltfjellet, samt en tur til Tafjordfjella og Reinheimen en uke etter at vi skulle være hjemme igjen. Dette betyr mye planlegging, og jeg hater planlegging! Men etter litt mer research utover sommeren finner vi ut at det letteste logistikkmessig er å ta toget til Lønsdal, gå inn til Saltfjellstua så følge stien nordover mot Lurfjellstua og Bodø. Da bestiller jeg billetter med Norges Statsbaner over telefon. Jeg togbillett fra Oslo S til Lønsdal for kroner 389 inkludert komfort fra Trondheim. Vi fikk sitteplasser sammen hele veien fra Heimdal, hvor Jørgen hoppet på, noe som viste seg unødvendig på Nordlandsbanen, for der kunne man nesten få hele vogner for seg selv. Avreisedato for min del var fredag 15. august i 23 tiden. Torsdag 14. august satt jeg og skravlet med Graham om noen siste detaljer, og det var bra, for jeg hadde helt glemt at vi hadde gjort noen endringer i planene når vi bestilte togbilletten, som gjorde at jeg måtte reise fredag kveld, og ikke lørdag kveld. Da fikk jeg med andre ord et døgn på meg å handle inn all maten, og pakke sekken og utstyret. Dette økte stressfaktoren en liten skvett på fredag, men jeg skulle heldigvis ta nattoget som ga meg nok tid til å skaffe alt jeg trengte etter jobb. Pakkingen gikk også høvelig bra. Ble riktig nok noen bæreposer med mat for første kvelden jeg måtte drasse på. Men til slutt satt jeg på toget som planlagt. Nattoget var skikkelig dritt, som vanlig. Nordlandsbanen derimot var ganske åleit, med god benplass, og masse kaffe. Men etter 17 timer på toget kjente jeg at det vår skikkelig digg å komme fram til Lønsdal. Midt i ingenmannsland(relativt). Det var ca 900 meter å gå til første hytte på turen. Lønsstua var som alle andre hytter i området. En ny og en gammel stue hvor den gamle er forbeholdt folk som tåler hund. Det gjør ikke jeg, så vi holdt oss i de stort sett hundefrie hyttene. Der var det en dame på hytta når vi kom. Hun hadde vært ute og plukket bær, mens hun overnattet på ymse hytter på vei sørover. Vi fikk neste dag sitte på med hun til Semska. Like etter kom to andre damer som også var på bærtur. Så det ble nok plass heldigvis. Denne kvelden ble det noen masse koteletter, poteter og surkål til middag. Intet mindre enn et herremåltid. Det ble også noen obligatoriske øl denne første kvelden, i tillegg til at vi ble påspandert en Jaeger av bærplukkerne. Bra start på turen kan man si. Neste dag startet turen på ordentlig, selv om jeg allerede har hatt to netter på veien. Vi ble som sagt kjørt til Semska. Vi ble fortalt at det var bedre å gå inn derfra, enn fra Lønsdal, for da slapp vi å gå inn den tunge Steindalen. Jeg har dessverre null begrep om tid og kilometer på denne turen, men jeg tipper det var ca 20km, og vi brukte sikkert 7 timer. Da er vi i gang, på vei inn i Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark. Vi prøvde oss litt i et vann halvveis langs stien. Null liv her.. Flott dag, flott sti, dette ga et godt førsteinntrykk av turen Vi ser endelig Søndre Bjøllåvatnet, da er det ikke langt igjen: Flott bru over en forholdsvis stri elv før vi kom til stua. På hytta ble det reinsdyrsgryte med ymse ting og tang. Vi hadde lagt igjen rømmen en eller annen plass, så vi måtte klare oss uten denne gangen. Men det var en flott dag, vi hadde en flott hytte helt for oss selv, og kunne ikke gjøre annet enn å ta ting med knusende ro Saltfjellstua(sikringsbua) i solnedgang: Så ble det mandag. Neste stopp er Bjøllåvasstua. Dette er den korteste etappen på turen, men også den kjedeligste, da vi må følge et vann en tredel av turen. Jeg poserer foran Saltfjellstua før avgang. Og etter ca. 500 meter innser Graham at det er litt krise. Ene skulderreima på sekken har gått opp i sømmen der den er festet i ryggen på sekken. Heldigvis har han drassa rundt på forsvarets sysett i 10 år, og nå er det på tide å bruke det. Det tar ganske lang tid å sy igjennom det tøffe stoffet på reima, men vi kommer i mål, og kommer oss videre. Jeg satt stort sett på ræva og nøt utsikten. Men tilbød meg også å ta litt ekstra vekt for å avlaste sekken så vi ser om den holder. Langs stien finner vi mye levninger etter den gamle telegraflinjen som gikk over Saltfjellet i gamledag(g)er. Og det er jevnt over godt merket her i Saltfjellet, tidvis litt vel godt merket. Vi tok en rask lunsj på Midtistua, i mine øyne en av de finere stuene til Bodø og Omegns turistforening. Saltfjellstua som er enda finere tilhører Rana. Så går stien langs det ca 6km lange Nordre Bjøllåvatnet. Eneste avbrekket her er den flotte Steinbua en times tid før Bjøllåvasstua. Vi tok en liten lunsj på Steinbua, hvor det går helt fint å overnatte. Litt trekkfullt, og lite eller ingen ved. Jeg ser ut som en dust som vanlig: På Bjøllåvasstua tok vi sikringsbua. Var noen tyskere i hovedhytta som mente det var et lurt triks. Vi er ikke vond å be. Brukte ca. 45sek blank på å varme opp. Og til middag ble det litt stekt chorizo med sjalottlauk, hvitlauk og chili. Det er nå langt bedre enn real. Når vi kommer over haugen fra Bjøllåvasstua på vei til Tverrbrennstua innser vi at det blir ganske variert terreng. Det er lover godt, for å gå på flata er kjedelige greier. Vi møter så noen reinsdyr, som ikke blir de siste. Det blir en liten pause ved en idyllisk liten bekk. Jeg innser at det er veldig mye idyllisk i dette fjellet Så går vi på en smell igjen. Det kommer en regnskur så vi må ta på oss regntøy. Når vi skal ta på oss sekkene igjen innser Jørgen at det er noe muffens med magebeltet. Et nytt slag under beltestedet. To låsemuttere har låst seg selv opp, og som en halvhjerta tungpakker som Graham er, så har han selvsagt ikke med seg umbrako. Men jeg finner fram litt av ridgelinen jeg har til tarpen min, og trer om sekken så den kanskje vil holde til neste hytte: Ny pause ved et vann vest for Øver-Oksvatnet. Planen var opprinnelig å fiske i Øver-Oksvatnet. Men rep av sekk tok såpass lang tid at vi sløyfet det. Også var det uutholdelige mengder knott nede ved det vannet, så jeg holdt på klikke i vinkel hver gang vi stoppet opp. Litt synd for dette var det eneste vannet hvor vi så noe særlig liv. Men nå begynner vi å se mål. Med unntak av litt regnvær og sekketrøbbel, så har det vært en fin dag og fin etappe. Når vi kom fram til Tverrbrennstua var det et par bærplukkere der. Hun ene var også hyttetilsyn, og hadde tilgang til utstyrsboden i hytta. FLAKS, for der var det umbrakosett, og vi fikk reparert sekken til G. Det kom litt folk på denne hytta, men var ikke i nærheten av fullt. G og jeg fikk et firemannsrom for oss selv. Middag var omtrent det samme som kvelden før. Så ble det vel onsdag, og neste mål er Lurfjellstua. Vi har nå bestemt oss for å dra dit og ta et par dager der med topptur og fisketur. Klar for avmarsj: Mye spennende steinformasjoner etter Beiarskaret Lokale dusjfasiliteter nede i Misværdalen. Stien i fjellsia langs Gjømmervatnet er ikke så ille som vi liker å gi inntrykk av. Dette var avmerket på kartet som et bygg. Vi drømte om en pub eller lignende brun kneipe hvor vi kunne komme oss vekk fra regnværet for å spise lunsj. Vi ble mildt sagt skuffet Vi har nå de siste dagene tidvis sett det som vi(eller jeg) kalte Spisse Satan. Ifølge de lokale heter det visstnok Djeveltanna, men jeg mener fortsatt det fjellet heter Spisse Satan, så får de forvirra lokale kalle det hva de vil. Vi kom ganske sent fram til Lurfjellstua. Det ble en relativt seig tur med mye kupert terreng. Real til middag, og vi begynte å se bånn av 60% vår, og kokekaffen var det nesten tomt for. Ikke så mye å se fram til lengre, annet enn en finfin topptur på 1300 meter og rykter om godt fiske i Skorrigorri-vatnet. Helt krise var det med andre ord ikke At sekken til G hadde holdt hele veien hit var jo også et mirakel. Dette hyttetunet er ett av de mest idylliske jeg har vært på. Det er to hytter, samt et vedskjul som deles av en flott bekk. Det er brolagt mellom hyttene, så det er lett å komme seg til f.eks. utedassen selv i mørket. Vi hadde hytta vår for oss selv, og det lå et par med hund i den andre hytta. Ikke smekkfullt med andre ord Torsdag så været helt greit ut, så vi valgte å gå opp til Lurefjelltinden. Vi ble rådet å ta en liten omvei av de vi møtte på Tverrbrennstua. Så vi fulgte stien 5-600 meter mot Store Sandvatnet før vi skar ut i terrenget mot skaret opp mot Kjerringvatnet. G har stålkontroll som vanlig. Når vi har kommet opp i skaret gikk vi direkte mot tinden. Fin vei opp. Men mens vi gikk oppover kom det et ganske lavt skylag som akkurat tok tak i nabotoppene. Her ser vi Spisse Satan som er en del av de flotte Børvasstindan, og lofotveggen langt i det fjerne. G er kjempeglad for å nå toppen Jeg er bare skeptisk. På vei ned fra tinden på den smaleste delen av "eggen". Her måtte det andre paret snu, men som alle vet, så er jeg sabla tøff i trynet: På kvelden kom det en kar vi også hadde møtt på Tverrbrennstua. Han tilbød oss vin, og høflig som vi er takket vi pent ja Real til middag nå også, men vi kunne ikke akkurat klage Fredag, siste hele dag i fjellet, ble satt av til fisketur. Det hadde ikke blitt så mange kast med stanga denne turen, så nå var det vår tur å få stortorsken. Jeg hadde fluestang som jeg kjøpte for slikk og ingenting av @Nordhauk tidligere i sommer. Vi gikk til Skorrigorri langs en ekstremt våt og gjørmete sti. Det regnet selvsagt denne dagen, sånn det skal gjøre på fisketur ifølge Ø. Sunde. Når vi kom fram satte vi opp teltet. Vi gikk hver vår retning og fisket et stykke rundt vannet. Men det var helt dødt, og alt for grunt. Dette gikk litt fort og gæli, da ser det slik ut Vi gikk lei etter noen timer, og satte oss inn i teltet for litt kaffe og mat. Da pakket vi sakene og gikk tilbake til hytta. Det hadde ikke kommet noen flere når vi kom tilbake, men det tok ikke lang tid før det strømmet på med folk, og innen kvelden var omme, var vel begge hytter fulle. Noen endte på gulvet i stua(etter hvert,på grunn av snorking tror jeg). Men det var nå hyggelig stemning, og vi ble tilbudt både konjakk og skyss til Bodø dagen derpå. Vi sier ja takk, begge deler På lørdag avtaler vi å møtes ved bilen til de vi skal sitte på med i 2-3 tiden. Da drar vi til Skorrigorri for å kanskje prøve litt fiske igjen. I dag er det flott vær for både topptur og fisking, og vi ender egentlig bare med å slappe av ved Skorrigorri. Her prøver jeg å ta bilde av Lurfjelltinden, men det blir ikke veldig spektakulært. Vi slapper av en liten stund før vi tar beina fatt og går mot parkeringsplassen ved Svartvasssætra. Det tar ikke lang tid for oss å komme dit, og vi setter oss ned og venter. Men klokka går, og når den blir godt over 16 begynner vi å bli litt skeptisk. Vi må jo rekke ølsalget. Det kommer en gjeng, og vi spør om vi har sett skyssen vår. Vi får en rimelig grei beskrivelse, og indikasjoner på at de ikke kommer ned med det første. Da klarer vi å grine oss til å sitte på med det ene paret til Tverrlandet. Vi rakk ølsalget på Tverrlandet med 10min I Bodø tok vi inn på Radisson Blu, dusjet, spise en burger på Bryggerikaia, og saumfartet Bodø for brune kneiper. Ble ikke kjempeseint på to slitne karer. Vi hadde fly i 18-19 tiden. G til Trondheim, jeg til Oslo. Det ble litt tid å slå i hjel, men med finværet som endelig var kommet, så gikk det helt greit Takk for at du gadd å lese dette tøvet. Og takk til G for å gidde å drasse på en bleikfeit bergenser på tur. Saltfjellet anbefales virkelig. I hovedsak lite folk, og variert flott terreng. Det er noe for de fleste i dette kompakte fjellområdet. Det er ikke utenkelig at jeg reiser tilbake en vakker dag.

Har den vanlige Camp 4, og har brukt det mye på fjellet i til dels hard vind. Det står godt synes jeg, bare man er nøye med barduneringen. Det eneste jeg synes er et minus, er at det blir fort kontakt mellom inner og ytterdtelt i bak-kant, men går greit så lenge man ikke er over 190 lang. Det store forteltet er et kjempepluss og gjør matlaging og tørking av klær veldig enkelt.

Har selv sett begge episodene og gleder meg til i kveld til den neste Jentene er så ekte som man får det. Fint å få noen jenter som ikke er redde for å løpe uten sminke. Sminken deres er heller unødvendig mye jaktklær Ja, de har et heftig språk og kniser ofte, men kjenner ikke at det gjør noe. Nå banner jeg ikke mye selv , men jeg kniser utrolig mye - om ikke mer.

Jeg klarte jaggu å presse ut noen ord ja Håper det kan være til inspirasjon!

Genialt. Tok ungene med på overnatting i marka en del da de var små , men aldri om vinteren. Og de var eldre enn disse. Godt gjort av både unger og voksne .

Tusen takk @steingrd. Akkurat så enkelt, men og så beskrivende at det er god inspirasjon for andre (kremt - meg). Heldige unger du har.

Anker funker fint på pulk også. Fest det gjerne i linefestet til hundene, på samme måte som med slede. Hvis det er en hund med stivt drag, så har jeg gjerne festet det rundt bøylen bak på draget, der den er festet til pulken. Det kan være kinkig å få ankeret til å henge på pulken når du kjører, men hvis du har strikk som holder bagasjen på plass, kan det gjerne smettes under et strikk.

Ja, det var skispor omtrent rett ut fra busstoppen.

En solo-overnatting for en uke siden, det var en varm natt med tanke på at det var midten av mars, brukte underlaget som vises og en -5 grader-pose i et 3-seongs-telt.

Kommersiell men likevel flott: Rallarvegen. Enkel å komme til med tog. Om du er vestpå: øyhopping på nordøyane eller Værlandet og bulandet

SVEA 123 tilbake på salg til 795,- på cdon.com Klarte ikke la være...

Jeg kaller all jakt for underholdning, iallefall den jakt som vi driver i Norge. Ingen her i landet må jakte for å få mat på bordet. Vi jakter for at vi synes det er spennende, altså underholdning. Men det blir flere og flere mennesker i Norge i dag som overhode ikke vet at dyr må dø for at vi skal få kjøtt på bordet. Det er ikke så mange igjen som forstår hva de skal gjøre med et slakt om de fikk en dyre skrott på benken. De spiser ikke kyllingfile fordi kyllingen har det så vondt under oppveksten, men kyllingpålegg spiser de fordi det er så lite fett i den. Kjøttdeig kjøper dem på butikken fordi der har ingen dyr måtte bøte med livet for at de skal få spise fredagstacoen. Forstå det den som kan. Så jeg synes det er flott at det enda finnes noen som har lyst til å leve et liv som jegere, endatil to unge jenter. Måtte det bare være flere som tør å leve ut en slik drøm.

Det er vel greit å ha meninger, diskutere, være ueninge, også brenne for saker. Men følte dette ble så veldig feil og når du kommer med både halv-sanneheter og kommer med påstander som er feil. Eks. for lang skyteavstand (relatert til USA oppholdet) og ikke leitet etter rype. Samtidig henger du deg opp i språkbruk, væremåte og fnising og gjør et nummer av dette! Ja - de fniser (jeg kommenterte også det, i den andre tråden, som noe negativt), men hva så? Hadde kanskje vært mer realt, om du hadde skrevet litt mer da du startet tråden, om at du ikke likte jakt som underholdning. Men, da bude du angrepet TVN og ikke jentene! Det hadde også vært mer realt å diskutere jaktmetoder i utlandet, eks USA, enn å angripe jentene. De er i USA og på deres premisser. Og det blir noe annet enn jakt i Norge. Og det er vel en del av poenget med serien.

Tenkte det samme men konkluderte raskt med at det kan like godt skyldes klipping. Å se to jenter kontrollere våpen for n'te gang er ikke akkurat tv-underholdning.

Det er et ærlig synspunkt. Det burde kommet tydelig frem i trådtittel og første post, i stedet for å bruke argumenter om dårlig språk, fjortisoppførsel og dårlig våpenføring av jentene. Å rette skytset mot "jakttvillingene" er rett og slett tendisiøs argumentasjon med vikarierende motiver.

Nei.

Vennligst støtt oppropet: https://www.change.org/p/tv-norge-dear-tv-norge-please-do-not-air-the-show-jegertvillingene

Huff for noen umoralske blodtørstige fjortiser dette er,og for ikke å snakke om for et dårlig ordforråd de har.

Dette er feil. De letet veldig lenge og var lei seg over at de ikke klarte å finne fuglen.

Ser noen bruker betegnelsen skadedyr. Duverden. Det største skadedyret i naturen er jo mennesket. Ellers er det jentenes totale mangel på respekt for byttedyret som gjennomsyret første programmet. Skyting på alt for langt hold mm gjør at respekten for slike jegere blir minimal. Fjortiss oppførselen kan en heller bære seg over med. En av det eldste og mest erfarne jegeren i distriktet her uttalte at han følte med hver elg han hadde skutt. For å komme dit har disse jentene en lang veg å gå.

Jeg har ikke sett den nyeste serien så kan ikke uttale meg noe om den. Men etpar punkter til debatten så langt: Det må være helt greit å mene at dreping av dyr ikke egner seg som underholdning på tv, og det uten å ha sett programmene. Den forrige serien som gikk for noen år siden så jeg etpar episoder av og jeg synes tvillingene har en litt vel nonchalant holdning til risikoen for skadeskyting; Altså at man skyter selv om man langt ifra er rimelig sikker på å treffe og avlive dyret. Håper dette ikke er gjennomsnitt-jegerens holdning.

For en herlig rapport! Kjekk lesing på sengekanten så man sovner med et smil, og med lengsel ut i fjellheimen [emoji4] trur eg må finne fleire av dine turer og lese!

En ting jeg lurer på. Sparer men egentlig vekt på å ta med mat som er tørket, og annen mat som man må tilberede med vann (eks. havregryn) på en tur som varer en helg eller en langhelg? (2-3 dager). For å få til å spise denne maten må man ha med både brenner, nok drivstoff til å lage all denne maten, kjeler, en dyp tallerken, bestikk (en skjè). På vintertur er det vel slik at mat fryser uansett, og da trenger man allikevel noe varmt. Men på tur i plussgrader, som bare varer ett par dager, vil man ikke da komme lettere unna med vanlig mat som man ikke trenger å tilberede med primus? Kanskje litt kjedelig, men hvis vi kun tenker vekt nå. Hva blir tyngst?