Vinnerliste

Ta med en lett regnbukse til å dra over hvis det skulle bøtte ned. Marmot Precip er ganske lett og ikke så dyre. Finnes med og uten hel glidelås.

Jeg byttet det ut med Vaude space seamless 1-2. Dette veier 1590 g og kan slåes opp med inner- og yttertelt sammen. I tillegg kan det brukes med bare innertelt, som er 50/50 stoff og mesh. Når jeg bruker sea to summit etherlight liggeunderlag som er 10 cm høyt har hodet fortsatt klaring til taket. Veldig god trivselfaktor i dette teltet med en ekstra oppbevaringsvestibyle. Men jeg har tilgode å teste det på snaufjellet i vind og vær. Ytterduken er løftet i buer nede ved bakken på samme måte som Hilleberg Niak, som jeg også vurderte. Kanskje det ikke er lunt nok når det blåser mye? Tiden vil vise om jeg beholder det, men foreløpig liker jeg teltet godt. https://www.widforss.no/vaude-space-seamless-1-2p-cress-green

Gikk på en teltsmell - Hilleberg Anjan 2.

Hei. Mitt beste tips er å bruke en god turbukse, gjerne i bomull og gjerne med lufting i sidene. Med i sekken har du en lett regnbukse med hel glidelås på beina. Jeg synes det er mer behagelig å gå med bomullsbukse. Skallbukse blir ofte klamt når det er varmt. Synes også der er bortkastet å slite ut dyre skallbukser i fint vær. God tur.

Sauene kommer med sommeren. For meg som er på tur en del dager hver uke, betyr været en del. Jeg prøver å nytte de dagene med godt vær, og heller sitte hjemme i dårlig vær. Denne uka meldte yr mindre bra vær flere dager i trekk. Skulle jeg til Blåfjellenden måtte det bli med Gore-Tex i sekken, eller på . Jeg måtte velge de dagene som så minst dårlige ut. Det ble til at jeg tok innover torsdag med retur fredag. Og været? Yr nevnte litt regn på torsdagen og mer regn på fredagen, sammen med tåke. Det kunne bli en våt opplevelse på tilbaketuren. Det var bestilt et par senger på hytta natt til fredag, jeg ville antakelig ikke bli alene, men på parkeringsplassen var det bare en bil utenom min. En våt bil. Det hadde nettopp regnet. Jeg valgte likevel å la jakken bli liggende i sekken, og fikk ikke behov for den i det hele tatt. Turen gikk i ullbluse. Det kom til og med noen solglimt inne i mellom. Selv om jeg har gått denne turen svært mange ganger, er det like kjekt hver gang. Innover - og oppover første halvpart, kan være «tungt», men denne gangen holdt jeg rette fart, og kom til topps i god form. Etter å har jobbet hjemme før jeg tok ut, og så vært på tur i nesten tre timer, trodde jeg det ville bli tungt å gå i gang med noe på hytta. Uthuset fikk gjennomgå. Det ble rydding og vask – av dassene. Et par timer og jobben var gjort. Det er lange og lyse kvelder tidlig i juni. Skumringen snek seg inn i hytta omtrent samtidig med at jeg krøp til køys. Det ble haller ikke skikkelig mørkt den natta. Det regnet på morgenen, og jeg tok det med ro, og litt ut på dagen kom sola igjennom – en stund. Jeg tok opp bakken mot Hunnedalen i bare blusen, og lurte på hvor lenge det ville gå før jakken måtte på. Det kom noen dråper, men først oppe ved vaet, etter omtrent 1/4 av turen, måtte jakken på. Da var jeg også så pass høyt og med trekken i mot, at det ble kaldt uten. Noen regnbøyer fikk jeg også i mot meg etter hvert, og det var surt en stund, men det varte ikke lenge. Nesten nede ved Hunnedalen gikk jeg på folk. Sauebønder i tre generasjoner, på tur innover. Yngstemann på sin første tur. Sauene sto ved Fossebekken. Det er en normal plass å hvile sauene på turen innover. Tre-fire stykker som skulle drive sauene videre sammen med like mange hunder. Denne gangen var det bra forhold. Forholdsvis tørt, god temperatur og ikke flom eller snø. Sauene var omtrent utålmodige etter å komme innover. For tyve år siden, den gang også 11. juni, fulgte jeg sauene til Olav innover heia. I sludd og vind, med 20-30 cm nysnø på bakken. En helt annerledes opplevelse enn dagens, hvor jeg ikke engang ble kald da jeg snakket med folkene. Det ble nok en stopp nede i hyttebyen. Første besøket på terrassen på Karibu, med hyggelig prat og kjekt selskap. Jeg var stiv i beina da jeg reiste meg får å gå de siste meterne ned mot bilen.

Liten snutt fra siste tur.

Tynn, vindtett bukse og poncho over er hva jeg har brukt de siste årene og det holder ganske bra. Blir våt fra knærne og ned, hvilket ikke er store problemet så lenge du er i bevegelse. Liker ponchoen siden den dekker sekken, men ikke like god i skikkelig vind. Ekstra turminner når regnet slår i teltduken mens du holder den søkkvåte buksa langt unna dunteppet og gjør klar til å stige inn i stillongs. Kan ikke si at jeg gjør dette for å spare vekt (selv om vekten på mye av utstyret mitt ligger noe under gjennomsnittet), mer fordi skallbukser har lett for å være varme når det ikke er direkte kjølig. Dessuten gråter jeg ikke like mye over et hull i en billig vindbukse som over hull i en Miraculix-bukse til flerfoldige tusenlapper. "Vannavstøtende" er et ord som virker best i hodet på markedsførere. Ikke noe du kan regne med dersom det virkelig pøser ned.

Gått mange ukesturer i høyfjell med kun billig turbukse, sikkert i polycotton. Gått helt greit. Blie bløt tvers gjennom i regnvær, men tørker fort etterpå, og med ull under buksa slipper man å fryse selv om man er bløt. I leir er det bare å vrenge av seg buksa og så tørker den forbausende mye til neste dag. Har gått tilsvarende turer i skallbukse også, uten å ha vært mer komfortabel av den gang. Men er det meldt vedvarende og mye regn, så er en regnbukse i sekken man kan ta på utenpå kjekt å ha med.

Hei. Jeg har i flere år laget tørket turmat selv og har nå beskrevet mine erfaringer på en webside til nytte for dere. Vær så god: http://lindasturmat.simplesite.com Moderator edit, ny side: https://lindasturmat.wordpress.com/ Kom gjerne med innspill i denne tråden om det er noe som mangler. Websiden er på ingen måte kommersiell og derfor håper jeg at det greit å lage litt reklame for den her.

Fint å telte ved Yngelsvann👍

Var ikke klar over at denne jakken strakk seg så langt tilbake i tid. Men jakken virker veldig god. 3-lags skalljakke, store lommer med plass til skifeller, gode luftemuligheter, Helly Hansen Hellytech som etter min erfaring er slitesterkt og godt. Skal teste denne jakken på en liten tur med to overnattinger nå til uken med det ruskeværet vi har her i Nordland

Du er på Hardangervidda når du er på Imingfjell, riktignok ikke innenfor Hardangervidda Nasjonalpark, men Hardangervidda som område er større enn nasjonalparken. Nasjonalparkgrensa er den grønne streken. Tror ikke du trenger å bekymre deg for å gå i kø, du vil sikkert se andre mennesker, men så lenge du ikke booker deg inn på de aller mest populære hytte-til-hytte rutene tviler jeg på at det er noe å bekymre seg for. Raskeste vei fra Imingfjell og inn i selve nasjonalparken, hvis det er et mål, er vel for øvrig å reise til Solheimstulen å gå inn derifra.

@Myriameter Takker for info.. da får vi håpe på at det blir åpning i juni..

Dette kommer litt an på som flere gir uttrykk for. Og det er en del parametere som spiller inn for mine valg. Det ene er hvor lang turen er. Det andre er om det er mulig å droppe å gå en dag om været er skikkelig ille. Det tredje er hva man har av tørre alternativer osv og hvor vant man er til å være våt, en fjerde ting er hvordan evt etapper foregår og om man bare går eller om man skal bruke det samme kærne til f.eks å fiske 4 timer med på kvelden. Fra egne eksempler er høstjakta. Jeg jakter støkk (uten hund) så dermed er jeg stort sett i bevegelse hele dagen. Jeg bruker da en bukse som ikke er isolert, men har "innerforing" i mesh. Den blir dermed ikke like kald som en tynn skallbukse. Denne er langt fra vanntett, men jeg kan gå hele dagen med den vår og fortsatt holde varmen, selv i regn og vind klarer jeg holde varmeproduksjon og aktivitet så dette fungerer. Etter dagens jakt er det enten tilbake til hytte eller inn i telt hvor resten av dagen kan tilbringes i stilongs/sovepose som da må være tørre. MEN dette er svært individuelt. Jeg har minst 2 kompiser som i samme forhold måtte kjørt stilongs og skallbukse hele dagen for å holde varmen. Så her er det en fordel å kjenne seg selv godt. Om man ikke kjenner seg godt nok så kjør safe så du har et tørt og varmt alternativ/backup

Det er ikke farlig i seg selv å bli våt. Men nedkjøling kan i verste fall være farlig. Skal du gå i høyfjellet og har et tidsskjema som ikke tillater at du ligger over dårlig vær i teltet bør kanskje skallbuksa være med. I alle andre tilfeller hadde jeg vært nokså komfortabel uten den.

Selv planlegger jeg en tur opp i Vikbekkfjell for å rusle litt rundt i området. Mål for turen blir Holken, Melrakktjønnan, Gunvaldstjønni, Sletteidvatn for så retur til p-plass Synken..

I dag ble det padle- og fisketur på Kvikneskogen. Begynte selvsagt å regne da jeg skulle ut på vannet, men det måtte jeg tåle. Ble litt sol etter hvert. Fisket meg opp en kanal ca. 2 km. For første gang, fikk jeg endelig en *stor* ferskvannsfisk. Da jeg fikk den opp i packraften, var jeg nesten litt skjelven. Fikk masse småfisk som jeg slapp ut igjen. På vei tilbake, fikk jeg flere fisk med grei størrelse. Veldig morsomt med så mye aktivitet i vannet. Frister til gjentakelse.

Det varierer med været, kanskje ikke overaskende svar. Jeg har på en natts tur droppet skalltøy og hadde vanlig turbukse og vindjakke. Regn ble det ikke men det kom vind på ettermiddagen. Da hadde skalltøyet vært kjekt å ha siden det er rimelig vindtett. Husker ikke helt hva jeg tok i stedet med type fjellreven bukse og en bomullsjakke. Har blitt en del turer gjennom årene hvor vind har blitt langt kraftigere enn meldt og er det ikke da veldig varmt blir det kjølig. Det hender jeg dropper det nå også men har da med poncho for å ha noe vann og vindtett men stort sett har jeg med skalltøy. Vekt på en solid turbukse blir ikke særlig mindre enn skallbukse. Jeg har som regel en tynn zipoff bukse i tillegg til skallbukse.

Når barna spør om jeg kan lage posjonspakker så de kan plukke det de selv vil til tur, da blir mor glad. Så i dag hadde jeg mye ledig tid og kunne kose meg med dette. Skal gjøre dette med mye forskjellig i ledige stunder. Vi skal ikke på noen langtur, men ideen var så hyggelig at jeg tok utfordringen tvert. Måleenhetene er med ting vi alltid har med oss slik som f.eks spork og kopp, derfor disse litt rare enhetene. Kanskje det var et lite sommertips til andre også.

Som vanlig, en kjekk tur til Blåfjellenden. Jeg liker ikke snø og is. Det er opplest og vedtatt. Det har blitt mindre og mindre ski etter som årene går, og jeg blir mer og mer forsiktig når underlaget er glatt. Selv det å krysse fenner på sommeren er ikke like lett som før. Jeg går forsiktig, og går gjerne rundt i stedet for tvers over. Jeg har sett noen skader etter at folk har tråkket gjennom og hatt noen ubehagelige overraskelser elv også. Heldigvis uten skader. De første turene innover mot Blåfjellenden på sommeren kan bli «lange» - det går senere enn vanlig. Forrige tur, den første denne sommeren, gikk på omtrent tre timer. En del mer en «normalt». Det ville fortsatt være en del snø igjen på den andre turen – mente jeg. Det var ikke snøflekken fø over Oleskaret, og den vanlige fonna på nordsiden hadde minket til nesten ingen ting. Det var fortsatt hvite flekker innover, men ingen i stien. Jeg kan huske et år der det omtrent ikke kom snø på vinteren og at det var bart tidlig, men utenom det, var den andre turen innover en tur nesten uten snø. Selv fonna i Ølbakken var det mulig å gå rundt. Bare helt øverst var de det snø på de vanlige plassene. Jeg sjekket bilder fra snøvinteren 2015, og da var det like mye snø nå som i midten av juli. En og en halv måned i forskjell. Tidlig bar bakke betyr også at sauene kan tas inn før normal tid. Jeg traff Olav og sønnen. De hadde vært inne med sauer til Fidjastølen og var nå på vei hjem. For Olav var det 61. gang han var innover med sauer. Denne gangen litt redusert. Det var noe med en fot. På turen inn var det fortsatt litt flom i Fossebekken, men alt dagen etter, virket det som om snøsmeltingen var på hell. Det var egentlig tørt i bakken og flotte forhold. Sommertemperatur og lett antrekk er kjekt. Det var snakk om regn og greier på tilbaketuren, og jeg hadde kledd meg deretter. Med sola i nakken og vinden bakfra ble varmt oppover bakkene. Det var ingen andre på hytta, og først langt ut på kvelden om det en kar. Han ville til Flørli neste dag. Jeg skulle bare hjem – mot Hunnedalen. En flott vårkveld på Blåfjellenden er kjekt. Det blir jo ikke mørkt på denne tiden av året. Det er så pass kort tid nettene er lyse, at jeg prøver å få med flest mulig – på Blåfjellenden. Uten sauer var det bare gjøken som holdt meg våken. En litt varm natt ble avløst av en disig morgen. YR hadde nevnt nedbør utpå dagen, og jeg ville starte tidlig på hjemveien. Jeg hadde gjort unna mesteparten av jobbene jeg hadde planlagt om kvelden og var klar til å gå rett etter frokost. Det var merkbart mindre snø og vann enn da jeg gikk innover dagen før. Sommerforhold, og selv om jeg egentlig var ganske «kjørt» i beina, gikk det greit å komme opp bakken. Det var litt dis i lufta, men regnskyer manglet helt. Bare helt i horisonten i sør kunne det se ut som om det var på vei noe regn. Tørre flotte forhold. En kjekk tur over heia. Nede mot Hunnedalen var saufolkene i gang med å sette opp gjerdene. De må tas ned på høsten for ikke å bli ødelagt av snøen, og må opp tidlig på sommeren før sauene tas til fjells. Nesten nede mot veien kom det en hel gjeng med jenter i mot. De ville en tur inn til hytta, og i det flotte været ville det bli en fin opplevelse.

Sikkert bare Oslo-ungdommen som er ute for å prøve machetene sine til aktverdige formål?

Det var før, ikke nå lenger. https://forskning.no/bakterier-dna-menneskekroppen/stor-bakterieflora-i-urin/845196

Anbefaler at du koker vannet skikkelig ved snøsmelting. Ulempen med det er at man må vente litt før det er kaldt nok til å drikkes. Fordelen er at man slipper magesjau. Koking dreper det meste. Jeg pleier å finne egnet område i leir som jeg henter snø fra helst noen (flere) meter fra telt etc. Det vil si et minst mulig uberørt område uten tilknyttet en eller flere forurensningskilder (feks ikke nærheten av vei eller sti, eller der jeg slår lens). Jeg pleier å børste av øverste partiet og den ferskeste snøen. Sjekker at snøen hvit og ikke inneholder elementer av andre ting som kan ses med det blotteøye. Jeg koker også vannet på sommerstid om det har vært tørt lenge og jeg jeg ikke finner rennende vann. Spesielt ved museår. Litt vann kan drikkes rett fra kilden, men det kan være greit å kunne drikke skikkelig ved camp. Mye styr, men digg når du finner rutinen i det. Kan gå greit å ta med medbrakt vann, men ulempen hvis det er skikkelig kaldt kan man risikere å drasse rundt på stor isklump Har jeg tilgang til rennende vann vinterstid bruker jeg seff dette.

For meg fremstår det noe merkelig at folk klarer å få rifter i teltduken, dette tror jeg ville skjedd uansett valg av telt med de samme brukerne. Jeg har aldri fått noe rifter i mine Helsport SL telt, selv med hund. Heller ikke mine kamerater har klart dette kunststykket.

Etter tips fra @Walkabout i denne tråden, om at Brukshunden i Smalvollveien kan sy på D-ringer, så har jeg nå fått gjort det på mitt favoritt-hoftebelte. Hoftebeltet er til en Arcteryx Arrakis 65 og jeg bytter på å bruke det på den og Arrakis 40. Resultatet ble veldig bra og jeg har brukt det mye i vinter. Både til pulk, hund og kombinasjonen av begge. Må si jeg setter veldig stor pris på slike bedrifter som fortsatt kan og vil ta på seg sånn type praktisk arbeid - anbefales!

Kan si med en gang at helsport fjellheimen superlight 4 camp ikke tåler hverken stiv kuling eller storm. Vi har brukt 3 pers versjonen ganske mye og har blant annet fått bøyde stenger og blåst løs halve teltet og da var det knapt meldt 15 m/s. Korte og få barduner samt pluggfester i duken som ikke er justerbare gjør det vanskelig å få teltet strammet opp noe særlig bra. Men som andre sier her, du har jo telt som takler storm. Kjøp det letteste og bruk det på fjellet når det ikke er meldt stiv kuling.

Advarsel: langt innlegg, med høy grad av selvutlevering fra forfatterens side, inkludert dårlig dømmekraft, feilvurdering av egne evner og mental stabilitet på nivå med kvikksand. For den utholdende leser anbefales pute, men det venter et seriøst spørsmål i enden av anstrengelsen, tro det eller ei. Tidligere i sommer befant jeg meg plutselig alene på hytta nordøst i Valdres, med noen blanke, frie dager foran meg, og ingen forpliktelser å fylle disse med. Naturligvis måtte disse dagene brukes til turer, noe annet ville vært uhørt. Nå pleier undertegnede å surre rundt på tur daglig, men det er en helt annet å frihet å kunne dra ut, uten at det sitter noen hjemme og venter på å kunne klage på det man serverer til middag. Jeg begynte derfor å se utover mitt elskede Valdres, mot skumle Vågå. Fullstendig uakseptabel oppførsel, jeg vet, men det var altså ingen der til å stoppe meg. Blant alle bøker og nettsteder blinket det seg ut én særskilt tur som virket spesiell forlokkende: Knutshø. Alle som en var enige om at dette var et prakteksemplar av et fjell, men enigheten strakk seg ikke til vanskelighetsgraden på turen. Noen mente det var bare å sprette over, andre mente den kunne være litt lei for de med høydeskrekk. Er det én ting jeg har, så er det høydeskrekk. Men jeg har jo ikke bare én ting, jeg har flere. Høydeskrekken gjør liksom ikke så mye utav seg her jeg tusler til daglig nede i lavlandet på Romerike, her er det andre skrekker som skriker høyere, så den er lett å be om å ta seg en bolle i hverdagen. (Jeg vil gjerne til mitt forsvar her skyte inn at jeg har vært mye i klatreparker sammen med eget avkom, og der har vært relativt mange meter oppe i lufta, der både frivillighet, latter og livsglede har vært fremtredende. Sannsynligvis var Høydeskrekken i disse tilfellene opptatt med å spise bolle, den var i hvert fall ikke spesielt plagsom.) Den oppmerksomme leser vil allerede her kunne se katastrofen komme i mot meg som et godstog, men den leseren var ikke på hytta i det avgjørelsen ble fattet, og kunne heller ikke fortelle meg at det jeg bla annet leste her på Fjellforum, om at advarslene om Knutshøs vanskelighetsgrad var sterkt overdrevne, kanskje var skrevet av en helt annen primattype enn meg selv med dertil annerledes gripeklo og gripefot. I følge turbeskrivelsene jeg hadde lest på forhånd skulle Knutshø være en relativt lite besøkt topp, og hvis forfatterne av disse har hatt Mumbai eller Tokyo som sammenligningsgrunnlag skal jeg være enig i at det var lite mennesker der. Men alene, det var jeg på ingen måte. Og alle andre gikk med målbevisste, fryktløse, bestemte skritt i retning toppen, mens jeg vinglet ubestemmelig i bakgrunnen. Skulle jeg forsøke? Det så slettes ikke faretruende ut nedenfra. Litt som en morsom skråning jeg stadig vekk prøver meg på hjemme. Tralala. Vi prøver. Den som kjenner Knutshø vet at den har to "litt luftige" partier. Et helt nederst, og et helt i toppen. Halvveis i den første, "morsomme skråningen" kommer et klyveparti som absolutt og på ingen måte var det minste lattervekkende morsom. Heller lattervekkende på en hysterisk måte. Høydeskrekken var ferdig med å spise bolle og hadde bestemt seg for at nå var det oss to. Høydeskrekken og jeg. Jeg oppover klyvepartiet med Høydeskrekken på ryggen, mens han visket meg i øret at et lite feilgrep, og vips lå vi langt der nede i steinura som makrell i tomat. Nå er jeg glad i makrell i tomat, men har ingen intensjon om å bli det selv. Dessuten kjentes det mer ut som om det var gelé jeg var laget av, og det tror jeg ikke er fullt så godt i tomat. Bakfra kom stadig nye mennesker helt uten geléfingre eller Høydeskrekken på ryggen, og jeg ble stående en stund og se på at oldemødre, treåringer, hunder, geiter, spedalske, vanføre og de midt i mellom spratt oppover. Eller sånn føltes det. Til slutt var det en som ikke lot seg vinke forbi, men som sa "jeg venter, jeg", og da hadde jeg ingen unnskyldning lenger. Det var nok et godt menneske, og muligens ble Høydeskrekken en smule betatt, fordi han glemte meg et øybelikk, og vips var jeg over det skumle partiet. Nå var det bare å komme seg videre før Høydeskrekken tok meg igjen, og et lang strekke gikk det "fint". "Fint" på den måten at høyre hjernehalvdel jamret over hvor bratt og langt det var ned til Gjende på ene siden og Leirungsdalen på andre siden, mens venstre hjernehalvdel holdt moralen oppe ved å fortelle at for å havne i Gjende måtte vi legge oss ned og med vilje rulle utfor kanten. Og det sto ikke på planen i noen av turrapportene jeg hadde lest, så det var helt utelukket. Og sånn gikk samtalen. (I det daglige er jeg altså langt mindre schizofren enn jeg her framstår, men jeg syntes nå venstre hjernehalvdel hadde et godt poeng, og høyre hjernehalvdel fant jeg ikke avknappen til, så jeg lot de holde på.) Overmot er jo også mot, på sin egen særegne måte, og det skader ikke med litt hybris for å nesten nå sitt mål. Helt til man faller. Eller er redd for å gjøre det. Jeg trodde jeg ville overvinne Knutshø helt til den siste, livsfarlige, stupbratte, se-seg-selv-i-sakte-film-falle-ned-mange-hundre-meter-toppen. Den som alle oldemødrene og treåringene danset seg oppover. Der var det Høydeskrekken tok meg igjen. Og fant meg i full panikk. Panikk har aldri gjort det helt store for beslutningsevnene mine, men nå hadde jeg tre alternativer jeg måtte velge mellom: a)legge meg ned i krampegråt og ringe mamma b)ringe redningshelikopteret og be om å bli hentet ned c) snu og gå tilbake, hvilket betydde ned det første, skumle partiet. Å gå opp på toppen var uaktuelt. Venstre hjernehalvdel stemte for alternativ c), og ettersom høyre nå var i bevisstløs tilstand, ble det sånn. Tilbaketoget gikk relativt udramatisk for seg, med samme beslutningsalternativer a, b eller c øverst på makrell-i-tomat-klyvepartiet, men ned kom jeg på en måte, og den måten involverte verken redningshelikopter eller mamma, dermed sier jeg meg etter forholdene fornøyd med det. Ned kom jeg altså, men den natten drømte jeg at jeg skled nedover fjellsider og inn i fortapelsen. Rystelsen var såpass stor at da jeg dagen etter valgte å gå på Skaget, et meget mer anstendig og typisk Valdres-fjell som bare står der og ikke gjør så mye ut av seg, var panikken aldri langt unna. Stadig så jeg meg selv ramle ned fjellsidene. Folk som vil meg vel, og som sannsynligvis er langt klokere enn meg, spør meg hvorfor jeg vil opp på disse toppene. Men det er nå gøy også. Så sant man ikke faller ned. Og det er det jeg blir så redd for at det skygger for alt annet. Og det er derfor jeg lurer så innmari på hvordan jeg skal få det til, uten å bli uhensiktsmessig, panisk redd. Jeg har tenkt meg på klatrekurs i løpet av høsten, men jeg undres på om det ikke er realistisk nok. Sånn som i klatreparken. Man kan ikke falle ned, ikke på ekte. Og det er en fin ting, altså, du verden! Men jeg er ikke sikker på om det hjelper når jeg står der på fjellet, uten sikring, og er redd for å falle...? Men altså, som overskriften sier, hvordan overvinne høydeskrekk?

Kommer nå! @Snutemor Fantastisk beskrivelse av høydeskrekken, nesten etter boka vil jeg si og veldig gjenkjennelig. Jeg har ca samme reaksjonsmønster og indre dialog når jeg går i den norske fjellheimen og da spesielt Jotunheimen, denne dødens dal fylt av onde, høye, sprikende fjell som vil lokke deg på toppen før de sender deg i døden ned stupbratte fjellsider. Ikke søren om jeg lar meg lure av denslags, holder meg pent på Vangsiden av Bygdin takk. Jeg skal ikke engang begynne å snakke om Lofoten, det var en uke der jeg var sikker på at jeg kom til å dø. Sånn for å komme til det faglige (og her skal jeg prøve å holde det kort): Høydeskrekk er en adaptiv frykt som man sier, den har som formål å holde deg i live. Få mennesker med høydeskrekk dør av høyder (jeg tror du allerede har illustrert hvorfor). Det betinges veldig fort, dvs at du trenger veldig få negative opplevelser med høyder før du utvikler en høydeskrekk, samme greie som med rotter og slanger i øvrig, det skyldes at det er en veldig god ide å være redd for disse tingene siden de ofte kan være farlig for oss. Det er imidlertid noe som heter litt for mye angst og det er kanskje det du beskriver i ovenstående innlegg. Måten man jobber med dette (dette kalles i øvrig en enkeltfobi og er noe av de lidelsene som er aller lettest å jobbe med psykologisk, det skal ofte lite til for å hjelpe folk med dette med andre ord) er ved gradvis å eksponere til det. Eksponere er et teit og langt ord som betyr å gradvis tilnærme seg, det er sånn vi lærer på psykologistudiet for å sikre at klienten ikke forstår hva vi sier 😎. Jeg har skrevet litt om gradvis eksponering her, riktignok i sammenheng med å sove ute alene, men det er samme prinsippene: https://www.psykologmedsovepose.no/blogg/2018/2/2/new-series-how-to-overcome-fear-of-camping-alone-5 Faktisk tror jeg du kan bruke hele denne serien på høydeskrekken, her er serien: https://www.psykologmedsovepose.no/blogg?category=Overcoming fears Det er imidlertid en ting jeg ikke har skrevet om, som er viktig for deg, og det er stikkordet GRADVIS. For meg høres det ut som du kanskje dro på litt hardt med Knutshøe. Når du skal utfordre høydeskrekken så ta det gradvis, det bør ikke være høyere enn at du kan sette deg ned, slappe av og etter hvert få angsten til gå ned. Når du kjører på med alt for høye høyder kan en av to ting skje: 1. Du blir mer redd (hørtes litt ut som du fikk denne effekten) eller 2. Du blir helt kvitt redselen. Det siste er en teknikk som kalles flooding (eksempel, ta en fyr med slangeskrekk og putt han i et bur med slanger) og det er veldig omdiskutert om den virker eller ei, ofte blir det for mye, de fleste enes om at gradvis tilnærming er greia. Så med andre ord: Finn en bakketopp som er passelig høy og bratt, gå opp til du merker angstsystemet begynner å reagere, sett deg ned der til du merker at det går ned, gi deg selv en kjempeklapp på skulderen, en stor bit sjokolade, en pokal og/eller andre ting. Gjenta prosessen neste gang og gå gradvis frem. Veldig kort innføring dette, det finnes masse smarte avslapningsteknikker du kan bruke i denne sammenhengen også, så dt kan du jo ta en kikk på. Sånn avslutningsvis så må jeg si at du gjør veldig mye riktig i bestigningen av Knutshøe, du utfordrer angsten, du diskterer med den indre stemmen, du forsetter selv om du har angst og du avslutter turen når angsten blir så høy at den potensielt kan bli lammende (kroppen går stort sett i flykt eller kjemp tilstand, men den kan også gå i "spill død" og lamme deg, det er alltid smart å stoppe når man merker at angstsystemet er såpass overaktivert). BRA JOBBET!