Vinnerliste

Målet var Sandgroveggen (i Molde kommune). Kjørte av ved E136, mot Brue, og over på anleggsvei (grusvei) som går opp til fjellet. Det var tett tåke, med 4-5 meters sikt. Kjørte i sneglefart i lang tid. Det åpnet seg litt da jeg kom godt opp i høyden. Siden jeg kom frem sent og det var dårlig vær/sikt, valgte jeg å slå opp telt rett ved bilen. Fryktelig mye mygg! I fjor kjøpte jeg inn et stort og billig telt i forbindelse med en overnattingstur med en nevø. Hadde en overnattingstur med han sist helg, og teltet lå derfor i bilen. Fint med stort telt, gir luksusfølelse. Neste morgen var det kjempeflott vær. Utsikt mot målet. Kastet telt og alt annet i bilen, tok på meg den lille dagstursekken, og startet gåturen. På andre siden av fjellet, mot målet. Ganske bratt med en gang. Dårlig form og stekende sol gjorde at svetten begynte å renne med en gang. Utsikt mot Børa. Ett stykke opp, var det plutselig en liten hare som hoppet ut få meter fra meg. Tok frem kameraet, i håp om å få se den igjen. Var klar til å ta bilde. Litt lengre opp, satt den plutselig på en stein. Veldig vanskelig å se. Ett sekund etterpå hoppet den bort. Jeg var ikke rask nok til å ta foto. Etter hvert som jeg kom lengre opp, og fikk se videre fremover, tenkte jeg at det går ikke an å komme seg opp der. Ved Sandgrovsnyta, tenkt jeg igjen at det går ikke an komme seg opp der. Men fortsatte likevel, for å se hvor langt jeg kunne komme. Før jeg begynte på det bratteste, og underveis, hadde jeg hele tiden i tankene om alle nyhetene om folk som sitter fast i fjellet, ikke finner veien opp/ned og må ha hjelp. Enkelte ganger kan det være enklere å komme seg opp, enn ned. Det å måtte få hjelp av noen kan trolig være litt ekkelt/pinlig. Men når det ikke var og ikke hadde vært mobildekning siden jeg kjørte opp, ville det heller ikke være mulig å tilkalle hjelp skulle behovet oppstå. Jeg var, som alltid, veldig OBS på at jeg måtte være 100% sikker på at jeg også kom meg ned uten hjelp. Ingen sti eller andre merker som viste hvor jeg skulle gå. Det så ut som det var bedre å gå litt på høyre-siden. Men mulig jeg valgte helt feil. Etter hvert som jeg kom lengre opp, ble jeg mer og mer ukomfortabel. Det ble brattere, glattere og mer vanskelig. Kjente at jeg begynte å få problemer med nervøsitet, alt for bratt for meg. Tok noen bilder, og startet turen ned. Her skulle jeg trolig ha sett Eikesdalsvatnet. Måtte sette meg på ræva og skli/krabbe for å komme ned et par plasser. Var en lettelse når jeg kom ned fra det bratteste. Kikket tilbake, for å se etter en bedre rute opp, men var ikke noe som var veldig tydelig bedre rute. Dette er trolig en enkel tur for noen som er vant til brattere terreng. Men for meg, alt for usikkert. Kjenner at det jeg blir "ekkel" i kroppen bare å se på noen av bildene som jeg tok på det verste/bratteste. Valgte en annen rute videre ned. Utsikt mot Børtjønnin. Gikk en tur innom Geitsida på vei tilbake, en "omvei" på ca. 6 km. Ble litt tåke. Utsikt fra Geitsida. Skuffet over at det ikke ble noe utsikt mot Eikesdalen/Eikesdalsvatnet. Fra Geitsida mot Sandgroveggen. Litt fugleliv på vei tilbake. Etter gåturen, ble det tid for en tur på et vann med packraften og litt fiske. Men å fiske midt på dagen i stekende sol, har aldri gitt noe resultat for meg. Men fint å være ute på vannet i et par timer. Da klokken var 17, var det på tide å slå opp telt. Valgte å bruke det store teltet igjen for litt luksus. Camp ble bare 150 meter bilen. Hadde luftmadrass og en vanlig overmadrass, bedre enn min egen seng. Siden det ikke ble noe fisk, måtte jeg åpne matkassen i bilen. Ble potetmos og joikakaker. Kjempegodt når man er veldig sulten. I 23-tiden begynte det å bli litt vindt. Teltet bråkte ganske mye. Ca. en time senere våknet jeg av kraftig vind, og teltet hadde problemer med å stå. Da var det ikke så mye valg. Pakket sammen, tok ned teltet i mørket. Det var ikke SÅ mye vind, bare elendig telt. Fint å se stjernehimmelen i mørket. Valget var å slå opp mitt vanlige telt som tåler vind, eller å kjøre lengre ned og slå opp telt. Valgte det siste. Men det var lengre å kjøre enn jeg husket, så brukte 40 min. Akkurat da angret jeg. Tidlig neste morgen var jeg sliten, og det ble ikke noe mer tur. Kjørte til Dovrefjell, der ble det frokost og rydding/organisering av en stappfull bil med turutstyr, før jeg kjørte hjemover. Alt i alt en fin tur. Blir trolig flere turer til dette området.

Hele fjellforumet holder pusten og venter i spenning på dette svar.... Kan det være transport av gullbarrer fra DNTs gullreserver på Finse?

Kan bekrefte at sekken veide 20, 8 kg. Dette bekreftet både badevekta hjemme + transportvekten på togstasjonen. Min plan var selvsagt å gjøre sekken så lett som mulig, men når planen er å i utgangspunktet ikke kjøpe noe på noen betjente hytter, krever det at jeg har med alt av utstyr og mat. Både sovepose, stormkjøkken, termos, to gassbeholdere, kniv, fjellduk, stor powerbank, (20100 mAh) en bok til togturen, turbestikk, førstehjelpsutstyr, ekstra bekledning, mye mat, (real turmat, havregryn, sjokolade, nøtter, kjeks...) toalettsaker osv. gjør at sekken blir ganske mye tyngre enn antatt. Kunne droppet boka og hatt med en mindre powerbank, ellers var resten nødvendig. Løpeturen på 35 km var ekstremt utfordrende med den tunge sekken i kupert terreng med mye høydeforskjell... Legger ved tre bilder: avmarsj fra Finse midnatt, bilde av skilt ved Hellevassbu + klokke når jeg ankom Haukeliseter 23:29 med 102k skritt det siste døgnet. IMG_0126.HEIC IMG_0184.HEIC

Ja det var oppklarende takk. Ble en Thermarest NeoAir XTherm Max Regular Rectangular Classic på Oslo Sportslager til 1499,-

Hei! Jeg vil dele en erfaring med forumet angående gassforbruk på tur. Vi er en gruppe på fem stykker som har hatt en tur på 10 dager (9 overnattinger) i Nord-troms og vestlige deler av Finnmark, turen gikk utelukkende over tregrensen. Været var meget godt og vi fant ved/fjellbjørk slik at vi hadde bål hver kveld, noe som reduserte gassforbruket betraktelig. Vi hadde med seks gassbokser, hver på 300 gram, totalt 1800 gram. Vi gikk tom for gass siste dag og dermed var mengden gass vi hadde med akkurat tilstrekkelig. Med dårligere vær og mindre tilgang på brennbart materiale, ville vi hatt for lite gass med på denne turen. Forbruk per person ble 40 gram gass per person per overnatting (1800 g gass/9 overnattinger/5 personer) For neste tur vil jeg beregne mengde gass slik: antall personer * 50 g gass per person per overnatting * antall overnattinger. Dersom en ikke kan forvente å finne brensel eller det er meldt regn og kaldt vær, vil gassforbruket øke.

Etter logoen å dømme, vil jeg tippe denne er en Ticket-To-The Moon-larve...

Enkel lykke er når ting du impulshandler på nett bare funker. Pådro meg en Buflam i en miksa lot med bla. lampe og blåselampe. Smørte opp pumpeskinnet, fyllte tanken med god parafin, forvarma bra og lot det stå til. Siden det fulgte med kjeleholder fra Sverige ble det ärtsoppa til nattmat😋.

Ja, hva i all verden var oppi sekken på 20 kg?

Da er prosjektet "Hardangervidda på langs under 48t" fullført! Begynte å gå fra Finse kl. 00:00 søndag, mulig litt overivrig, og startet i et godt tempo. Jeg var ikke forberedt på at det kom til å være så vanskelig å finne de røde T-ene. Surret rundt på en stor snøfonn i over 1t, og har aldri vært så frustrert. Etter 4-5t inn i nattemørket begynte allerede usikkerheten om jeg kom til å rekke frem til Haukeliseter i tide å treffe hodet. Etter 60 km begynte jeg å kjenne gnagsår som utviklet seg. Gikk inn til nærmeste betjente hytte, (Sandhaug) og følte en umiddelbar svimmelhet når jeg stod ved resepsjonen. Jeg deiset ned i steingulvet, besvimte i 5sek og våknet opp til at to menn dro meg opp i en stol. Den erfarne hytteverten kunne bekrefte at jeg har inntatt for lite næring og væske, at tempoet er for høyt, for lite søv og for tung sekk. (20 kg) Nå måtte jeg ta et valg: skal jeg fortsette, eller må jeg avbryte turen? Valgte å fortsette. La meg under åpen himmel for å sove 1t, sov selvsagt over alarmen... Ble 4t for mye, og nå begynte noen nervepirrende timer. Nå hadde jeg 18t på å fullføre de 70 resterende kilometerene. Gikk videre mot Litlos. På veien hallusinerte jeg opptil flere ganger, så silhuetter, hørte lyder, bevegelser... Sovnet gående, og kjente når jeg hadde 40 km igjen at gnagsårene hadde utviklet seg til åpne, kraftige kjøttsår. Klokken gikk alt for raskt. Hvis jeg hadde tenkt til å nå Haukeliseter innen midnatt, måtte jeg springe inn til mål. Det endte med en 35km løpetur med alt for tung sekk etter å ha tilbakelagt 95km. For hvert steg føltes det som knivblader som ble stukket oppgjennom fotbladet. Sårene hadde stor påvirkning. Løp inn til Haukeliseter 23:29, klarte turen med 31 minutters margin. For en tur, for en opplevelse jeg ikke vil være foruten! Det var beinhardt, til tider helt ubeskrivelig. Jeg har sett nye sider av meg selv, fått mye erfaring og er gang på gang overrasket over hvor mye mer kroppen tåler enn man tror. Jeg aksepterte ingen negative tanker, og holdt meg positiv på tross av mange utfordringer som egentlig er "gode" nok til å avbryte turen. Nei, vet dere hva? Dette var gøy!

Fruen bestille et slikt for noen uker siden - og det kom med pumpesekk. Hun er forøvrig strålende fornøyd etter de første par nettene 🙂

Enig med siste taler

https://orakel.artsdatabanken.no/ kan ofte være behjelpelig. Den har ikke alltid 100% treff, men veldig kjekt verktøy.

Fin kveld med "tåkebanken" i horisonten.

Samme erfaring med samme telt.

Jeg har brukt Zpacks Duplex i sommerhalvåret i et par år nå, og opplever ikke større problemer med kondens og fukt her enn på andre telt. Det er klart det blir litt kondens på innsiden av taket når det er høy luftfuktighet og temperaturen faller om natta, men det er såpass god lufting i teltet i og med at det er god bakkeklaring og mesh hele veien rundt, at dette tørker/fordamper ganske raskt. Duplex er også konstruert slik at dersom det danner seg vanndråper på undersiden av duken så vil dette renne på undersiden av taket, gjennom mesh'en og dryppe på utsiden av teltgulvet.

Jeg har 4 eller 5 Shimanosneller, det er svært gode sneller av høy kvalitet, det har aldri vært noe tull med dem. Min Twin Power 4000 er helt suveren til sjøfiske fra land, den oser kvalitet hele veien. ABU Sorön har også vært pålitelig, og ei flott snelle. Jeg har ei lita Daiwa-snelle til fjellfiske, den er helt OK, men kvalitetsinntrykket er ikke i nærheten av Shimano.

Jeg gleder meg til nye Monsen-serien. Av samme grunn til at de første episodene av 71-grader nord er artige. Man kan le av- og med de som ikke har peiling.

Det er madamen som bruker den mest. Det kommer an på hvor hardt du blåser den opp, men den er veldig behagelig! vi sover fint på siden med denne, veier vel 1,8 eller noe sånt i mw størrelse.

Vi er fem i familien og pleier å ha med oss en 4-mannstelt på tur som vi kombinerer med et 2-mannstelt og/eller hengekøyer. Av og til passer det best å sove alle i et telt, så jeg har laget et lite gjesterom til meg i forteltet på 4-mannsteltet. Et lite myggtelt fra e-bay, litt strikk og noen karabinkroker ble til en enkel løsning som kan strekks ut og festes på kvelden. Det er ikke veldig romslig, men tett for insekter. Det kostet ca 200,- og veier ca 300g tilsammen. Kanskje ikke noe for en uke i strekk, men for en natt eller to fungerer det helt fint. Noen andre som har erfaring med tilsvarende løsninger?

Sist onsdag var det lavterskeltur med padleklubben, det var kjempegøy. Vi hadde deltakere helt ned i barnehagealder, og fantastisk flott lys på turen. ikke minst var det oppløftende å se at det ikke hadde kommet så veldig mye strandsøppel i land i løpet av vinteren. Men noe var det dessverre, antar vi hadde to-tre fulle sekker til sammen og det er jo egentlig litt mye årlig, på ei lita øy på relativt skjermet sted. Hele turen i bloggen HER.

Ser at det er et par uker siden tråden ble opprettet, men vil bare føye til at jeg også har ymse erfaringer med Exped. Hadde en Synmat Hyperlite som delaminerte seg. Jeg reklamerte og fikk en ny, og så skjedde det samme igjen. Siste underlaget mistet også luft i løpet av natten uten at jeg klarte å lokalisere noe hull (selv med underlaget under vann i et badekar). Usikker på hva det kan ha vært, men må ha vært noe som kun oppstår under press. Butikken hadde ikke mulighet til å levere ny, så fikk heldigvis hevet kjøpet da delamineringen oppsto for andre gang. Har faktisk ikke hatt noe problemer med Downmat'en, men den er relativt ny. Har hørt mye bra om Thermarest, så har nå bestilt et Thermarest Neoair Xlite som erstatning for Synmat'en. De nye oppgraderte ventilene ser langt bedre ut enn den gamle varianten. Ser at Xtherm Max også har fått dem i 2020-modellen. Men da koster liggerunderlaget 800 kroner mer enn gamlevarianten som @Walle fant på tilbud her i en annen tråd. Gammel modell: https://www.oslosportslager.no/produkt/thermarest-neoair-xtherm-max-regular-rectangular-classic-liggeunderlag-63cm-28760.aspx Ny modell til lavest pris: https://www.vpg.no/therm-a-rest/303098/therm-a-rest-neoair-xtherm-max-vapor-regular Angående pumpesekk til Thermarest, så virker det som den nye vanntette pumpesekken (Blockerlite) kun virker på underlag med enten den nye WingLock-ventilen eller TwinLock-ventil (https://www.thermarest.com/ie/sleeping-pads/sleeping-pad-accessories/blockerlite-pump-sack/13228.html). TwinLock har to ventiler, én for inn og én for ut. Den gamle varianten av Xtherm Max har en helt standard enkeltventil, så da må en bruke en annen pumpesekk (https://www.thermarest.com/ie/products/archived/neoair-pump-sack/06674.html). Så vidt jeg kan se så følger det med pumpesekk på 2020-modellen, og ikke på den forrige. Når jeg undersøkte Neoair Xlite-underlaget så kom jeg over mange som nevnte at pumpesekkene til Thermarest (både til gammel og ny ventil) har en tendens til dette av ventilen når man fyller underlaget med luft. Det er antakelig designet slik for at man ikke skal kunne overfylle underlaget, men det kan også bli en frustrasjon hvis det skjer støtt og stadig før underlaget er fylt opp. Jeg ser for meg at det kan gjøres perfekt på en stor benk i et studio, og kanskje ikke like perfekt når en står krokbøyd i et lite telt for å blåse opp underlaget fordi det regner utenfor. Nå har jeg ikke mottatt mitt underlag enda så kan ikke dele noen egen erfaring der. En annen ting er at den gamle ventilen har en lavere flow rate, så den gamle ventilen vil nok føles noe likt som å pumpe opp Exped-underlaget gjennom den integrerte pumpen.

Det var vel strengt tatt en versjon av Spitsbergen Extreme de brukte? (Og med 3 stangkanaler i stedet for fire? >> to små fortelt i stedet for ett stort og ett lite?)

Har ikke noe med erfaring å gjøre for min del. Artig med ferskiser på tur – men det blir noe annet når de plukker dem fra folk man er drit lei av fra før. 🥱

I går kom avlysningen av 7-fjellsturen: https://www.bergenoghordalandturlag.no/artikler/nyheter/21630-7-fjellsturen-2020-avlyst/ Og i dag ble erstatningen iverksatt Det tar ca en halvtime med buss mellom disse busstoppene, Sandvikstorget og Gravdal: Jeg brukte imidlertid over 11 timer på å gå nesten 38 km: Da fikk jeg med meg Stoltzekleiven opp, Over vidden, Oppstemten ned, samt en omkalfatret versjon av 7-fjellsturen (rekkefølge 7-5-6-4-3-2-1). Ufattelig tungt oppover de siste fjellene, men det gikk da når man tok tiden til hjelp Da regner jeg årets 7-fjellstur-utfordring som overkommet, til tross for at den er avlyst - må jo være litt slækk i disse tider. Og jeg nyter i skrivende stund en belønning i form av pizza og velsmakende fluider med skummelt innhold

Hei mulig jeg misforstår spm ditt , men eneste forskjellen på hode/fotende er vel at det er lommer til oppbevaring i hodeenden? personlig ender jeg merkelig nok nesten alltid opp med hodet i fotenden. Senest i natt

4033,7 km! https://bettystjernen.no/2020/08/15/stiklestad-roma-oppsummering/

Lite teltbilde fra en av sommerens hardangervidda turer.

Jeg har dårlig erfaring med multidisk. Den tåler ikke varme Det ble i hvert fall for varmt for den når jeg fyrte med gass. Synd, for ellers er den ganske hendig.

Trangia multidisc finnes i to størrelser tilpasset 27 og 25. Kan brukes til litt mer enn bare lokk.

hva med en oppblåsbare pute?

Og nå en sykkeltur: https://berntsturer.wordpress.com/2020/07/27/helgetur-til-frosta/

På kvelden torsdag niende juli bærer det endelig avgårde mot Nord-Europas største høyfjellsplatå, sagnomsuste Hardangervidda. Ryggsekken (157 liter) er pakket - litt for tungt skal det vise seg, men jeg tar høyde for en drøy uke på fjellet. Attpåtil har jeg med en reservesekk i bilen, med både gass, gassbrennere og reservetelt. Reservesko er også med. Det er en typisk nybegynnerfeil å ta med seg for mye, men det skader ikke å ha litt ekstra liggende i bilen, i tilfelle det blir bruk for det. Jeg har med en ganske turvant hund, en ca syv år gammel Border Collie-tispe ved navn Mia. Hun har båret litt kløv før, og skal bære mesteparten av sin egen mat denne gangen. Jeg vet det er mye snø i fjellet fortsatt, og at mange vann på vidda sikkert er dekket av is, men værmeldingen ser sånn halvveis lovende ut, så jeg vil benytte anledningen til å dra nå fremfor å gamble på knallvær i slutten av juli eller starten av august. Forøvrig bør det nevnes at jeg aldri før har vært på langvarige teltturer, kun maks tre døgn i strekk, og nesten utelukkende på fjellet i min egen hjembygd i Romsdal. Dette blir altså en helt ny type opplevelse for meg, og attpåtil min jomfrutur til Hardangervidda, som jeg har fått kunnskap om via TV, blogger, YouTube og en bok eller to. Fra Løten, hvor vi er bosatt, kjører vi til Hamar, og derfra på ny firefelts motorvei med 110-sone opp til Brumunddal. Deretter en slitsom strekning med veiarbeid opp til Moelv, over Mjøsbrua og sørover til Gjøvik. Så går ferden via Valdres og etterhvert det nydelige Golsfjellet. Siden jeg har snudd døgnet og kjører om natten, unngår jeg den store trafikken. Over Golsfjellet møter jeg null biler i finværet. (Men til gjengjeld ligger det sauer og sover midt på veien. En hare ser jeg også.) På Geilo, etter å ha kikket på hjort i Hallingdal, stopper jeg, går inn på inatur.no og kjøper fiskekort for en ukes fisking i Eidfjord kommune. Jeg kjører videre inn på vidda, en overraskende lang strekning før jeg omsider kommer til Tråastølen, hvor jeg bruker bankkort til å betale kr 200(!) i bompenger til den lange og snirklete Tinnhølveien. Vel fremme ved Tinnhølen, styggtidlig om morgenen, parkerer jeg på den drøyt halvfulle parkeringsplassen. Det er strålende sol, men det blåser en iskald vind fra nordvest, og jeg er allerede glad jeg har med skjerf, lue, hansker og vintersovepose. Vi spiser medbrakt frokost, spaserer en liten tur over brua og tilbake igjen, og jeg foretar den siste pakkingen før det omsider bærer avgårde, med Bergans PowerFrame og kløv fra Biltema. Etter å ha gått noen kilometer opp på vidda får jeg øye på det jeg skjønner må være Langavatnet. Både papirkartet og GPS-appen Geoviewer bekrefter det. Siden jeg har vært våken i snart et døgn og er ganske sliten etter lang kjøretur og tung bæring, bestemmer jeg meg for at vi skal ha første basecamp der nede. Vi går forbi noen hytter ned til vannet og finner fort første teltplass, et ikke akkurat usjenert sted ute på et nes, oppå en liten haug mellom to større hauger. Dette er en tørr og fin teltplass hvor jeg naturligvis ser spor av tidligere ferdsel. En kano og noen andre båter like ved, understreker at jeg ikke akkurat befinner meg i urørt natur. Men jeg fylles av en dyp ærefryktfølelse, og får sterke frysninger, når jeg skuer sørvestover, mot den enorme vidda på andre siden av Langavatnet. Etter å ha fått opp teltet, et Helsport Sarek Ultralight 2+ Camp (verdens lengste teltnavn), prøver jeg fiskelykken. På tredje eller fjerde kastet får jeg faktisk napp, med en 15 grams holografisk Møresild i rød og sølv. Jeg mistenker, med rette, at det dreier seg om nybegynnerflaks, men er takknemlig uansett, og steker fisken senere samme dag. Fra ytterst ute på neset kan jeg kaste i medvind, siden jeg har kuling fra nordvest i ryggen. Denne vinden treffer også tilfeldigvis forteltets kortside, noe jeg ikke bevisst hadde tenkt over da jeg slo opp teltet, men som viser seg å være perfekt, all den tid den iskalde kulingen skal blåse stabilt fra nordvest de neste to døgnene, irriterende nok. Utpå ettermiddagen oppdager jeg at jeg har prestert å glemme igjen reservemobilen, etter alt å dømme i bilen. Dette er en Nokia 105, angivelig med lang batterilevetid, som jeg har kontantkort på. Meningen var å ha den i tillegg til smarttelefon. Selvsagt har jeg også med meg noen powerbanks, deriblant en testvinnende en med kapasitet på 20 000 milliampere. Sliten som jeg er etter å ha vært våken i godt over et døgn, kjørt langt og båret tungt, tar jeg likevel den tunge beslutningen om å gå ned til Trondsbu/Tinnhølen igjen, og lete etter reservemobilen der. Mia og jeg legger i vei, og jeg blir overrasket over hvor lang turen føles i nedoverbakke uten ryggsekk, all den tid den føltes så kort da jeg gikk oppover og hadde latterlig tung sekk på ryggen. Dette er forøvrig et fenomen jeg har vært borti annetsteds også, at samme tur kan føles mye lengre når man går den ned kontra opp, uavhengig av hvor sliten man er. I bilen finner jeg heldigvis fort mobiltelefonen, og vi begynner å gå opp igjen, slitne som bare pokker. Ovennevnte fenomen gjør seg heldigvis gjeldende, så turen tilbake oppleves kort, på tross av at jeg er dødssliten og har mørbankede bein. Mia hadde en gang en traumatisk opplevelse i telt på høyfjellet. Jeg brukte et billig NatureHiketelt som, viste det seg, ikke tålte sterk vind, og som derfor kollapset gjentatte ganger. Dette ga henne en aversjon mot å ligge i telt, så hun starter natten med å holde seg utendørs. Selv ligger jeg våken og lytter til regnbygene og kulingen. Den sterke vinden høres ut som torden pga teltets naturlige akustikk, og jeg er bekymret for Mia som ikke vil inn. Heldigvis, etter at jeg har sovnet, søker hun tilflukt i forteltet, og det er der jeg finner henne når jeg selv våkner utpå morgenkvisten, til sedvanlig vind og regnbyger. Jeg skjønner også at det bare var vind, ikke torden, jeg hørte i løpet av natten. Og jeg er glad for at Mia nå ser ut til å ha lært seg å sove i telt, på tross av blafrende og bråkete teltduk. Vi går en dagstur til elva Snero og Kristentjønn, hvor jeg fisker litt, uten hell. Så går vi til begge Vombstjønnene. Heller ikke der får jeg fisk. Tilbake på teltplassen begynner jeg å bli lei av vinden, kulda og regnbygene. Jeg har heldigvis mobildekning like ved teltet, så jeg kan utveksle meldinger med samboeren min, og på den måten holde meg oppdatert på hva slags vær som er meldt fremover. Det ser ikke akkurat kjempebra ut, men jeg kan ikke gi opp ennå, og teltet er ihvertfall mer enn bra nok til å holde seg stående og holde oss begge tørre og noenlunde varme. På dag tre, fortsatt med nordvest kuling og bygevær, bryter jeg leir. Vi vil vandre videre i retning Sandhaug, og pakker sakene. Sekken er ikke blitt noe særlig lettere siden sist, så etter å ha gått et stykke begynner jeg å se meg om etter ny teltplass i Eriksbudalen. Jeg finner noen lovende steder, men en bedring i været gjør meg likevel motivert til å fortsette opp til Reinsmyrtjønna. Og det er der vi ender opp tidlig på kvelden på dag tre. Jeg tar første og beste teltplass, og finner blant annet en plugg i jorda, en bekreftelse på at noen har teltet akkurat der før. Ølflasker og annet søppel er det heller ikke vanskelig å finne, og "sporløs ferdsel" er vel et fremmed begrep for mange, også i nasjonalparker -- eller kanskje særlig der. Rett etter at jeg har fått opp teltet, kommer et par andre karer og slår opp sitt telt på andre siden av vannet. Været er litt mildere nå, vindretningen er en annen enn før, og det blir en stille og rolig natt - om man ser bort fra Mia som bjeffer, uler og løper ut for å markere revir overfor en ny gruppe teltere som ankommer tjønna midt på natta. På dag fire får jeg en liten fisk i Reinsmyrtjønna. Denne får jeg på en 15 grams Møresild i rød og gull -- de holografiske røde har jeg slitt bort. (Det er generelt grunt vann på Hardangervidda, og lett å slite bort sluker, særlig for amatører som undertegnede.) Denne fisken viser seg å være hvit i kjøttet, i motsetning til den jeg fikk i Langavatnet. Jeg koker den og gir den til Mia senere samme dag. (Koking i stedet for steking, siden jeg likevel skulle koke opp vann til Real turmat.) Det er regnbyger, men ikke noe særlig vind. Mia er stiv og støl i forbeina etter bæring av kløv, og jeg er litt bekymret for henne. Jeg går alene opp på de nærmeste knausene på østsiden av vannet, de som ligger litt nord for Krakavadnutane. På dag fem, tirsdag, går vi opp på noen av Trondavadnutane, og nyter utsikten derfra. Jeg fisker i to navnløse vann, et lite og tilsynelatende dypt, og et større men tilsynelatende veldig grunt, muligens så grunt at det bunnfryser om vinteren. Det blir igjen resultatløs fisking, ikke overraskende nå. Vi går ned til Sandhaug. Der spør jeg en jente om hun vet hvorvidt Vipps godtas som betalingsmiddel - jeg la igjen penger og kort i bilen. Det svarer hun avkreftende på, men hun tilbyr seg uoppfordret å legge ut for kaffe eller øl til meg mot at jeg vippser henne penger når jeg er tilbake i sivilisasjonen. Jeg takker nei til det generøse tilbudet, for øl har jeg ikke behov for, og kaffe har jeg egentlig mer enn nok av i teltet. En kraftig regnbyge kommer mens jeg står nede i Laken og fisker, og jeg søker tilflukt i entreen på Sandhaug, mens Mia må ligge fastbundet til en benk utenfor. (Hunder får ikke komme inn på Sandhaug.) Regnet gir seg etterhvert, og vi går korteste vei tilbake til teltet, stort sett i oppholdsvær. Så kommer en mye verre byge, og vi blir liggende i teltet resten av kvelden og natta. På dag seks blir det finere og varmere vær, og myggen begynner å gjøre seg gjeldende. Før har den ikke vært noe problem, så jeg har ikke angret på valget jeg tok om å legge igjen myggmiddel i bilen. (Tror ihvertfall det var der jeg la det.) Men denne dagen begynner altså insektene å vise seg, og det er enorme mengder vakende fisk i Reinsmyrtjønna. Vi går rundt vannet, og jeg fisker resultatløst med sluk før jeg prøver metoden dupp og flue. (March Brown Silver, anbefalt av autoriteten Tore Qvenild.) Og da greier jeg omsider å få en fisk, en som er ganske liten, men likevel med fin fasong og rød kjøttfarge. Fra dypet drar jeg også ufrivillig opp noe fiskesene og en sluk som andre har slitt bort, en gammel Halnekonge produsert på Remen Slukfabrikk i min egen hjembygd. (Hvor også Møresilda opprinnelig ble produsert.) En ny kraftig regnbyge kommer utpå ettermiddagen, og vi har fisk og potetmos til middag. På torsdag kommer det syv gutter og slår opp fem telt på andre siden av vannet. Fire av dem var der også en liten tur kvelden før. Jeg snakker med to av dem, og han ene vil gjerne gi bort Møresild til meg, når han hører at jeg har slitt bort mine egne. Han fisker kun med flue, sier han, og de viser meg de fine fiskene (fem og seks hekto) de har fått i tjønna. Jeg burde vel takket ja, men gjør det ikke. Et mønster har avtegnet seg, et jeg også har lagt merke til før, at fremmede folk veldig ofte er ekstremt gavmilde mot meg, uvisst av hvilken grunn, og at de spanderer uten å kreve noe tilbake. To nye telt dukker opp samme kveld, og Mia og jeg går tur opp på Trondavadnutane igjen, på et par andre topper denne gangen. Vi er i tillegg innom enda et dypt og navnløst lite tjern, men fiskestang har jeg ikke med denne gangen. På fredagen, mens det regner og vi pakker sammen for å dra ned, blir jeg tilbydd to ørreter av et par fiskere som skal dra ned selv akkurat nå. De får ikke spist disse fiskene selv, for de skal videre til hotellovernatting. Siden jeg er iferd med å pakke sammen må jeg dessverre takke nei til det generøse tilbudet. Men jeg noterer meg igjen at menneskers godhet er endeløs. Før vi får pakket helt sammen og dratt ned, blir vi liggende i teltet og vente på at enda en regnbyge skal gi seg. Oppsummering: Jeg møtte, som vanlig i villmarka, veldig hyggelige og gavmilde mennesker. Noen er nevnt her, men jeg hadde også samtaler med andre trivelige folk. Været var så som så, men jeg fikk i det minste testet teltet, som tydeligvis tåler både vind og regn, og som også er veldig lett. Romslig fortelt har det også, noe jeg setter stor pris på. Når man ligger værfast er det nok imidlertid smart å ha et høyere telt, selv når man er så kort som jeg. (Ca 176 cm.) Våken innetid i teltet kan bli litt kjedelig uten skikkelig takhøyde. Til neste tur skal jeg også pakke lettere, bruke sekk med lavere egenvekt, og ikke ta med så mye mat. Jeg dro ned igjen med en del uspist mat og godteri denne gangen, og det var en tung tur å gå fra Reinsmyrtjønna og ned til bilen ved Trondsbu. Hardangervidda kommer jeg ihvertfall tilbake til, enten det blir i år eller senere!

Det ble kun fem dager på Hardangervidda i sommer i kaldværet. Tinnhølen, Kleivshovd og sykkel kan være stikkordene.

Her ble det anbefalt koronakarantene siste uka i ferien, om ikke annet har jeg fått blogget en tur før ferien. Dagstur ut Malnesfjorden, vi slapp unna å bli innhyllet i havtåke heldigvis. Fin tur, selv om det er litt "juks" å dra innom kafé underveis så er det nå samtidig kjekt å kunne velge fra en meny også. Ei ny hule var høydepunktet denne dagen. Innlegget i bloggen HER.

Noen ord om det å søke til fjells og gjøre seg utilgjengelig, i en verden hvor det ellers forventer at man er tilgjengelig overalt hvor man ferdes. https://veidemannsblod.no/2020/07/14/utilgjengelig-i-fjellet/

Sørbølfjellet i Flå er Hardangervidda i miniatyr fortalte den trivelige taxisjåføren som kjørte oss fra Flå sentrum og opp til Røde kors hytta på Veneli. Onsdag 08.07 klokka 19:00 starter jeg og kona årets første fjelltur, som skal følge deler av Vassfarstien fra Veneli, over Sørbølfjellet og ned til Gulsvik. Omtrent 30 km fordelt på 5 dager. Et kraftig overtråkk for 4 uker siden gjør at turen må gå i Lasaron-tempo med fiskestang og kryssord. Med støttebandasje rundt venstre pote vandrer vi i vennlig fjellskog med myrull og summende mygg rundt oss. Over Veslefjellet bestemmer vi oss for å krysse myrene og følge stien over tregrensa før vi slår leir. Mer vind, mindre mygg og nydelig utsikt til solnedgangen. En sterk kandidat til fotokonkurransen "crocs i solnedgang" Neste dag våkner vi til blå himmel og deilig vær. 200 høydemeter skal nedlegges før vi er oppe på platået. På vei oppover skyer det raskt over og vinden stilner helt. Mygg og fluer er på oss så snart vi stopper opp, så vi går uten pause til vi kommer til et sjarmerende lite tjern på vel 1200 meter. 4 kilometer og begge er klar for lunsj. På grunn av mygg og noen lumske skyer setter vi opp teltet på en flat høyde ved tjernet. Etter en matbit blir vi bare liggende der og ender opp med å slå leir for dagen. Etter litt trøstespising av tørket frukt blir det en tur rundt til forskjellige nabovann med fiskestanga. Som regel er dagsetappene mine mye lenger, og da blir det lite tid og energi til fisking. Så egentlig ganske fint dette: Denne natten drømmer jeg så levende at jeg oppdager et hull like ved ventilen på Exped liggeunderlaget. Og selvsagt våkner jeg på morgenkvisten med ræva på bakken. Etter noen desperate minutter med visuell inspeksjon må jeg etter frokost frem med såpe og vann. Hullet lokaliseres på det siste området jeg såper inn. Lim og lapp. Tørke tørke såpe... Og så kommer de lumske skyene igjen Så lumske at regntrekket må på: Men regnet uteblir på mirakuløst vis og vi fisker oss fra vann til vann. Og i vann 1221 ved hytta Harehopp blir det endelig fangst. Mye vak og napp. Mister 2 fisk, så det blir bare 1 som havner i panna sammen med sopprisotto. Etter Harehopp-hytta blir det mer og mer stein i terrenget. Jeg kjenner den dårlige ankelen blir sliten over steinfeltene og er veldig forsiktig her. Har ikke lyst til å vrikke ankelen på nytt. Vi ender opp ved tjern 1160. Mye rennende vann og flat og fin leirplass. Det blir egg og bacon til frokost neste morgen. Jeg har tørket egg i dehydtratoren min, kjørt det til pulver i kjøkkenmaskinen og er spent på om det blir noe eggerøre å skrive hjem om...Overraskende god, men ikke helt som ferske egg. For å unngå en alt for lang siste etappe på søndagen så ser jeg at vi i alle fall må gå til Fekjaløken ved 963 i dag. Da har vi i det minste en plan for dagen, i motsetning til de 2 foregående der vi uten mål og mening virkelig fant fjellroen. Det er et mektig og flott landskap når vi nærmer oss Ørneflag. I det nydelig været bestemmer vi oss for en avstikker til toppen av Ørneflag. Lett stigning og etter 20 minutter er vi ved toppvarden. Tilbake på stien igjen runder vi Ørneflag. På østsiden er fjellet bratt og knudrete i motsetning til den grønne bølgende nord-vest siden. Det er et storslått og lettgått terreng fra Ørneflag og ned til Fekjaløken. Og akkurat der tregrensa starter står en staselig fjellfuru, som har vokst seg mye større enn alle de andre. Det er ikke tvil om hvor teltet skal stå. Her er det super utsikt over til Norefjell. Vi sover veldig godt sammen med det gamle treet og det svake bruset fra elva. Sørbølfjellet har vært et hyggelig bekjentskap, og ligger bra til om en skal reise fra Oslo. Med kollektivt er det knappe 2 timer med tog eller buss. Så får en velge om en skal gå opp på fjellet for egen maskin, eller ta taxi som vi gjorde. Jeg betalte rundt 450 kr. for turen. Det er bomvei opp, og jeg er litt usikker på parkeringsmuligheter. Nesten ikke noe snø der. Nesten ikke noen folk der. Siste dag blir en ren transportetappe nedover grusveier og hyttefelt, og nede i Gulsvik ligger Hallingporten kro, der vi avslutter med middag. Etterhvert føler jeg på en måte at jeg kjenner meg igjen her. Plutselig husker jeg en episode av Åndenes makt, der Lilli Bendriss renset opp hele Hallingporten. Hun har tydeligvis gjort en god jobb, for her var det ingen skygger lenger...

Litt forsinket turrapport, men nå som regnet høljer ned på utsiden så passer det jo fint å skrible ned noen ord. La ut link til bildene på Instagram i "Hvor har du vært på tur i dag - 2020"-tråden tidligere, men tenkte det var bedre med en liten skriftlig rapport med fler og større bilder Planleggingen for turen startet vel 2-3 uker før avreise, tanken var å ha så lett sekk som mulig, så ble mye utstyr utover gulvet og to mulige sekker, en Fjällräven Kajka 85l og en Fjällräven Abisko Friluft 45l. Tanken var å ta med teltet, et Hilleberg Unna. Det ble først testet i den minste sekken, men da ble den så stappfull at jeg var redd sømmene i sekken skulle gå opp. Pakket så alt i den store sekken og da jeg fikk se at vekta viste litt over 20kg ble det bestemt å droppe både stor sekk og telt! Stor sekk veier 2kg mer enn den lille, + 2kg telt + Exped oppblåsbart liggeundelag = ca 5kg spart! Det ble liten sekk og hengekøye.. Det var mye fram og tilbake for å komme fram til et så enkelt svar... Endte opp med en totalvekt på 14,2kg til slutt. Det var inkl 2 stk Coca Cola bokser og en biff! Så var det tid for tur! Hadde ikke satt noe bestemt avreisedag, det var bare tilfeldig at det ble i pinsedagene. Har vært oppe i dette området før, ved Stolsvassodden og sandstranden der, og den gang kjørte jeg inn til Uvdalen, en jævlig grusvei der tilstanden er svært variabel fra fin til helt jævlig dårlig, jeg brukte 45 min å kjøre inn i snegletempo med lav bil (Grusveien er 16km). Så denne gangen bestemte jeg meg for å kjøre til hyttefeltet ved Sandtjønn, der er det stor parkeringsplass. Dette er også der man kan parkere om man skal gå til Havrefjell og Solhomfjell. For å komme inn dit må man betale bomavgift ute ved hovedveien. Her kan man betale med kort. Her kan man gå rødmerket sti til Gautefall, og det er den jeg skulle følge delvis over Solhomfjell og ned til Uvdalen i stedenfor å kjøre den lange grusveien. Noe jeg skulle andre på senere... Selv med god stigning i starten, så gikk turen ganske greit, ble nok reddet av lett sekk og mye turgåing i ukene før denne turen. Eneste ulempen var kanskje at det var helt blå himmel og steikende sol, 22 grader i skyggen. Ikke mitt favorittvær å gå tur i egentlig. Stiene er godt merket hele veien, ser ut som ruta har fått nye skilt hele veien. Veldig bra! Ruta gikk som nevt tidligere på merket løype, men rett før man begynner stigningen opp til Mjeltenatten dreide jeg mot Nord-Øst langs vannet (521moh) for å sette kursen mot Hellersvann. Herifra var det ingen sti som jeg kunne finne eller se, så ble straks litt mer kronglete å gå, men er igrunn litt slik jeg liker det, da må man ha litt mer fokus og se og planlegge litt mer hvor man går, og ikke bare følger blindt en sti. Etter 5 timer var jeg framme ved camp 1, da hadde jeg og utforsket hele halvøya jeg var på, for å finne potensielle plasser å være. Fant en fin åpen plass midt på halvøya. Det var flere steder der med bålplasser osv, men de var ikke så bra for hengekøye. Endelig var jeg framme der jeg hadde planlagt å dra tilbake til siden turen til Stolsvatn i 2016. Hengekøya ble hengt opp og campen gjort klar. Så da ble det tid for middag, fiske og avslapping - endelig kunne turen nytes! (Disse to bildene av campen er fra dag 2, da måtte tarpen opp pga sola!) Tid for middag! Hele tiden mens jeg lagde og spiste middag vaket det masse fisk i vannet rett foran meg, så det lovet bra! Det var ikke tvil hva jeg skulle etter middag for å si det slik... Måtte bare ta en liten hvil i hengekøya etter middagen, med en en kjølig coca cola...sykt digg etter en lang dag i varmen, og verdt den lille ekstra vekta i sekken. Litt selskap var og bra, men det ble faktisk mindre bruk av radioen enn jeg hadde satset på. Men kjekt å ha med, den veier jo ikke akkurat mye og tar ikke mye plass i sekken. Fiske i solnedgang, man kan ikke klage da, spesielt siden det var 99% mygg- og knottfritt Ble fangst, men det var ikke store fisken, denne på bildet ble veid til 195gr. Den andre jeg fikk var bittelitt større, men den sprellet ut i vannet før jeg fikk veid den. Fikk flere på kroken som løsnet før jeg fikk de inn.. Veldig fin fisk, både som pannefisk og utseendemessig. Skulle jeg spist fisken, så hadde jeg ikke trengt noe større enn dette, egentlig Litt varm kakao på kvelden. Pakket bare med meg Trangia Triangle og gassbrenneren denne gangen, det holdt i massevis, trenger igrunn ikke så mye mer på slike småturer. Og er jo en fordel at det tar mye mindre plass enn et fullt Trangia 27-serie kjøkken. Dag to ble brukt til å utforske området, fiske litt og ikke minst sove en del. Hadde så flaks at det var en gjøk(fuglen, ikke et annet menneske..) som bodde der jeg campet, så måtte ligge å høre på KO-KO hele natta uten stopp, da den satt i forskjellige trær bare 15-20 meter fra meg. Koselig med dyreliv sier de...vel Senere på morgenen hadde jeg dog en bedre opplevelse med dyrelivet. Mens jeg halvsov i køya hørte jeg plutselig kraftig og økende susing rett over vannet jeg lå ved. Jeg kikket kjapt opp og så en kongeørn i fritt stup ned mot en annen mindre fugl. Ganske heftig å se, spesielt i det ørna sprer vingene for å bremse. Den lille fuglen slapp unna med livet i behold.. Etterhvert måtte tarpen opp, som vist på bilder tidligere, pga sola. Vinden sto inn fra øst, så det samlet seg mye pollen i vannkanten ved camp, så flaks at jeg bare kunne gå noen få meter over på andre siden av halvøya for å hente vann. Planen var å overnatte 2 netter ved camp1, men vinden økte ganske kraftig utover ettermiddagen så jeg bestemte meg for å pakke sakene og gå halveis tilbake mot bilen og overnatte en annen plass, litt også så jeg fikk delt opp hjemturen i to etapper for å slippe å gå så langt når jeg skulle hjem. Siden turen ned til Hellersvann var ganske tung og kronglete valgte jeg nå å gå langs vannet og bort til der elven fra Stolsvatn renner ned i Hellersvann. Dette fungerte ganske så bra, opp fra Hellersvann gikk som en drøm å gå på flatt fjell, litt mer kronglete i selve elva, men gikk greit det også, her er det nok ikke så mange som har gått, bare noen kanopadlere som skal ned tenker jeg. Liten sandstrand før man kommer bort til elva: Utsikt fra elva og ned mot Hellersvann: Så var det dalen elva renner gjennom, jeg måtte holde meg på venstre side, for å komme på rett side av Stolsvatn. Langt å gå rundt om man går på høyre side og skal mot Uvdalen/Gjerstad. Men vil man til sandstranden på Stolsvatn, holder man til høyre. Her var det godt å ha skikkelige sko med godt støtte, og lange armer og bein, for her ble det litt klatring innimellom: Her ser man Stolsvatn helt bakerst i bildet: Her ble kameraet pakket ned i sekken, siden jeg måtte klatre og styre en hel del, så ble faktisk ikke tatt noen flere bilder på turen, desverre. Når jeg kom et stykke bort langs Stolsvatn, kom det nok et parti med flatt fjell som gikk oppover lia mot stien mot Uvdalen, så jeg valgte å bruke dette, fremfor å gå ute i lyng og skog. Fulgte så bare stien tilbake til Kvenntjønnane, som ligger der man går ned til Uvdalen. Og da kommer den delen hvor jeg angret kraftig på at jeg ikke kjørte bilen inn Uvdalen...for da hadde jeg bare trengt å gå 15 minutter til ned i dalen og kunne kjørt hjem, men istedenfor ble det en overnatting med masse mygg og en 2,5 timers lang, bratt og tung gåtur i solsteika, som var enda værre enn første dagen. Jeg er ingen fan av å bade så mye, men var så varmt denne dagen at ved vannet rett før jeg kom til bilen vurderte jeg å bare hive meg uti... Men alt i alt så var det utrolig deilig å ha kommet ut på denne turen, selv om jeg nok en gang går på en smell når det kommer til mat. Biffen første dagen var greit, men dagen etter skulle jeg ta en Real, men det gikk heller dårlig. Er så lei av Real nå at jeg brekker meg nesten bare av tanken..! Fikk heller ikke noe fisk på dag 2 ved Hellersvann før jeg fant ut at jeg skulle pakke sammen. Hadde litt godteri, en cola og kakao med masse sukker. Jeg kan leve lenge på sånt Ved Kvenntjønnane er det ikke fisk visstnok, sier folk jeg har snakket med. I ettertid er det jo litt gøy å presse seg litt, men må finne på noe lurt når det kommer til mat på tur.. For i lengda er det jo ikke bra! Kan ikke gjøre slik på lengere turer!! Siste dagen her ble igrunn reprise av siste dagen på Hardangervidda i fjor... Kan sterkt anbefale dette området mellom Gjerstad og Gautefall, utrolig flott her Fiskekort: https://www.inatur.no/fiske/5672a2c0e4b09d5eeb580f26/fiskekort-i-ase-vollestad-skogen Kart over ruta og camp 1 & 2: Fotoutstyr som var med: Kamera: Canon EOS M100 Optikk: Canon EF-M 15-45mm f3.5-6.3 IS STM / Canon EF-M 22mm f2.0 / Canon EF 50mm f1.8 med EF-M-adapter. Stativ: Gorillapod 1K

Et lite referat fra mine dager i Femundsmarka. Dag 1: Kaia Røoset – Skogtjønna. Dag 2: Skogtjønna – Grislehåen Dag 3: Grislehåen – Djuphåen Dag 4: Djuphåen – Kaia Røoset. Dag 5: Båt hjem 0930. Mandags morgen satte jeg kursen mot Jonasvollen. Hodet var fylt til randen av fisketips og sekken var pakket så lett som forsvarlig er, den var knappe 18 kg, en 55 L Bergans. En halvliter Pepsi Max var gjemt under passasjersetet. Min lille luksus til jeg kommer tilbake til bilen. Med en litt skral rygg, så vil jeg nødig bære på for mye unødvendig vekt. Ruten var også litt åpen, med tanke på nettopp det. Det var utrolig «stas» å se Fæmund II legge til kai, selv om jeg har mjøsutsikt og ser Skibladner hjemmefra daglig. Været var grått men fint. Jeg gikk om bord, la sekken på anvist plass for oss som skulle av ved Røa. I god covid19-ånd, så var billett forhåndsbestilt. Et lite «hav» av sekker, noen med flere fiskestenger og 130 liter store. Her var det folk som skulle være lenge på tur! Jeg satt foran i båten og bare dro inn inntrykkene fra den flotte naturen, orienterte meg litt og tittet på terrenget. Det var med vilje jeg valgte å gå på båten på Jonasvollen, da jeg ville ha en god båttur også som en del av turopplevelsen. Det var vel ca 10 personer som gikk av på Haugen og ca 15 som gikk av på Røa sammen med meg. Gikk av båten på Røa ca 1445. Mygghordene kom brått på i skogholtet mellom kaia og den første broen. Det kom en regnskur, så jeg stoppa for å ta på meg regnjakke. Jeg trodde jeg sto midt i myggstimen, men var like mye overalt. Planen min var å gå på sørsiden av Røa oppover. Jeg hadde ikke tenkt så mye over hvor jeg skulle «ta av» for å komme bort der, men regnet nok med at det var et veiskille før broen. Det stemte ikke helt. Ved broen gikk det ingen sti til høyre, men jeg så jo at det var ikke særlig langt bort til morenehaugen. Jeg gikk rett gjennom kratt og steinhauger og fant til slutt stien. Det var verdt slitet. Når jeg kom oppå moreneryggen på sørsiden og gikk østover hadde jeg en spektakulær utsikt ned til strykene. Det var tørr skogsbunn, god plass mellom furuene og fin sti. Det var lett å gå ned til elva og ta en kikk eller fiske. Her oppe var det en del vind og dermed nesten ikke mygg heller. Det går ikke bare en sti, men det går mange stier på kryss og tvers og ned mot elven. Likevel mistet jeg stien ved Vollhåen. Derfra måtte jeg manøvrere litt med kart og kompass for å finne enkleste vei til Svarttjønna og kloppene som går over myra sør for tjernet. Endelig kunne jeg gå ned til Nedre Roastens bredd, ved den hytta nederst der. Kjenne på vannet(varmt!) , ta en slurk og noen sjokoladebiter. Fortsatt et lite stykke igjen til kveldens planlagte leir ved Skogtjønna. Jeg skulle gå via Røvolltjønnan. Det var litt godt å komme litt oppå fjellet. Det ble lengre mellom furutrærne og kampesteinene ble større. Jeg var nå inne på rødstien til DNT og den var ganske lettgått. Ikke er det stor stigning opp til Røvolltjønnan heller. Sola skinte og vinden blåste idet jeg kom opp til det første tjernet. Nå skulle endelig fiskestangen frem. Prøvde lykken med kobberspinner i Røvolltjønnan og Abbortjønn. Bytta til sluk. Nei. Bytta farge på spinner. På sluk. Nei. Mark. Nei. Mulig det måtte bli en Real til kvelds. Jeg så et par andre turfølger ha leir der oppe. Her oppe må det ha vært ulevelig varmt for noen dager siden. Jeg er glad temperaturen nå er under 20 grader. Triveligere turtemperatur for meg det. Jeg la meg til på vestsiden av Skogtjønna, så et par andre leire på sørsiden. Fisket litt, men ikke noe napp. Var sliten og trøtt så la meg i teltet ganske tidlig. Dag 2: Skogtjønna til Grislehåen. Våknet med en veldig vond rygg. Da må etappen bli som den blir. Heldigvis er jeg alene på tur, så tempoet styrer jeg selv. Jeg bestemte meg også for å ikke ta hele hjemturen ned til Røa på en dag, men dele det inn i to dager, tilfelle ryggen ikke er helt på lag. Det var en nydelig morgen. Varmt men vind så myggen var ikke så plagsom. Fisket litt, fikk i meg frokost(ikke fisk), og kom meg avgårde. De to karene i teltet lengre bort hadde fisket hele dagen i går , og fått en fisk. Og de så skikkelig proffe ut også. Gikk forbi en gjeng voksne og barn som skulle slå leir på nordsiden av Skogtjønna. Veldig fint der også. Panoramautsikt opp mot Stor-Svuku. Jeg fisket litt i utoset på Skogtjønna, samt ved et navnløst tjern jeg passerte, men ikke noe. Det ble kaldere på ettermiddagen og noen smådrypp. Fulgte stien ned til de tre hyttene ved Roasten. Traff to gutter fra sørlandet med en veldig flott hund, ellers folketomt. Jeg var rimelig sliten når jeg kom til den lille «broen» over utoset til Grøtåa. Hvordan i alle dager skulle jeg komme meg over der. 3 glatte bjørkestokker og en slags slarkete streng å holde seg fast i. Vurderte å ta på meg crocs og vade. Over måtte jeg og halvveis på broa ville hodet snu, men jeg tvang meg selv over. Den er jo ikke veldig skummel, jeg var bare så sliten i kroppen. Jeg slo leir nedstrøms fra Oppsynsbua på en slags halvøy, mellom utoset Grøtåa og selve vassdraget. Fortsatt på sørsiden av elva. Oppsynsbua sto tom nå, og det var ikke et telt eller et menneske å se. Fikk opp teltet i den kraftige vinden. Frem med fiskeutstyret, etter noen kast bet en fryktelig gjedde på kroken. Jeg har aldri fått gjedde før, så funderte på hvordan dette skulle ende. For et sjukt kick å få den på land! Sykt sterk sak! Den dro ut og dro ut. Jeg dro den inn igjen. Den lå i sivet og summet seg, før den dro ut igjen med stor kraft. Løsnet bremsen masse, var redd alt skulle ryke. Den dro ut i sjuk fart. Jeg tenkte på hvordan i alle dager jeg skulle få denne i land. Jeg har aldri fått gjedde før, men visste den hadde skarpe tenner. Kan jeg ta ut kroken og hive gjedda uti igjen? Eller setter en ikke gjedder ut igjen? Det endte med at den måtte bøte med livet da den kom i land. Kroken var langt nedi halsen. Det ble en gjeddebit stekt i meierismør til kvelds. Gjedde er ikke min favorittmat, det er vel konklusjonen. Utrolig flott kjøtt, men smaken var jo ikke noe særlig. Jeg hadde ikke vekt eller målbånd, men brukte et kartet mitt på a4-ark som målbånd. Som gammel handelogkontor-blåruss vet jeg jo at et A4-ark er 29.7 cm langt.. Gjedden var noe lengre enn 2 ark, så ca en 70 cm lang. Dag 3: Våkna tidlig til sol, skyer og en iskald vind. Jeg visste temperaturen skulle synke utover i uka. Det er bare å kle seg. Det er heldigvis ikke mygg da! Jeg tok morrakaffen i teltet. Jeg har exped chair-kit til liggeunderlaget mitt og kan stramme det opp til en ryggstøtte. Utrolig behagelig for ryggen, og de grammene ekstra i sekken bærer jeg gladelig. Så jeg sitter og ser på vannet, på sola og bare lar tankene fly. Ladet fiskestangen med noen jeg antok var passende. Kastet ut i Grislehåen og fikk napp før kroken landet i vannet omtrent. En flott ørret!! Stor også. I hvert fall en kilo, eller rundt en kilo. Den ble renset og skjært opp i biter, saltet og lagt i rene ziplock poser. Denne fisken gir meg både lunch og middag i kveldingen. Utpå dagen så går jeg fra Grislehåen og langs sørsiden av Roasten-vannene. Jeg tenkte det kanskje skulle bli en litt kjedelig tur langs vannet, men jeg beveget meg litt opp i terrenget til tider, alt etter hvor det var fornuftig å gå. Det var HELT nydelig å gå der. Svippet oppom Vassviktjønna. Der var det et telt som sto, det skjønner jeg godt. Der var det utrolig fint. Fant til og med en topp med litt dekning, så jeg fikk gi livstegn hjem. Det er masse viker, leirplasser og hvite små strender langs de to store vannene. Når jeg var tilbake nederst i Nedre Roasten, så kom jeg inn på rødstien igjen. Traff et par damer på DNT-tur, de var ikke var veldig interessert i å prate. Jeg fulgte rødstien over elva, og gikk ned til Djuphåen og slo leir der. Været holdt seg stort sett bra, sol, mye vind fra nordvest. Små regn/yr byger. Traff noen gutter med massiv oppakking øverst på nordsiden av Røa. Lengre nede traff jeg faren til en av gutta og hunden hans. De hadde matpause. All ære til de som er på vei opp Røa, med kano, bikkjer, koner som ikke helt visste hva de sa ja til, samt massiv oppakning. For en jobb! Forhåpentligvis er det en gulrot i enden for kanofolket. Det kom en ung kar innom leiren min i Djuphåen. Han hadde vært ute i 8 dager, og vært helt inni Rogen til fots. Han var «litt sliten» sa han. Det ble ikke noe fisking i Djuphåen, da jeg fortsatt hadde masse ørret igjen, som ble kveldsmaten. Og den smakte fortsatt helt nydelig. Dag 4: Sov lenge, men har ligget vondt i natt. I en bitteliten nesten usynlig nedoverbakke. Likevel nok til at jeg sklei nedover hele natta. Det regnet en del den natten. Jeg var ute på do kl 05, da var det trolsk stemning med et lite tåkelag over vannet. Flotte naturopplevelser døgnet rundt! Våkna igjen 0830. Får godt sovehjerte på tur. Satt i teltåpningen med kaffen da det kom 6 personer i 3 kanoer padlende nedover styrkene. Tøffinger. Nå skulle jeg bare bruke dagen på å surre meg ned til båtkaia. Fiske og kose meg. Hadde allverdens med god tid. Fikk en knøttliten ørret nedenfor ett av de strykene i Røa, den fikk gå fri. En ordentlig regnskur på veien, blir litt glatt på de store steinene noe som senker marsjfarten betraktelig. I tillegg er det veldig mange stier som går samme vei. Tror det jeg vekslet mellom 3 stier på veien ned langs Røa. En sti helt nede ved vannet, men litt lengre opp, og rødstien som er merket på kart. Noen stier leder bare rett ned til vannet og ikke videre, så det ble mange turer ned sånne, for å snu og opp igjen. Jeg synes vegetasjonen på nordsiden var mye mer frodig enn på sørsiden også. Mer kratt og løvskog. Stien går generelt lengre unna elven også. Jeg likte nok best stien på sørsiden. På grunn av elver og alle vannene er denne delen av Femundsmarka, der det lett å navigere seg rundt, selv om den er relativt «flat». Så om jeg havnet uttafor sti, eller var litt forvirret en stund, så gikk jeg bare opp på nærmeste morenerygg, så finn jeg overblikket igjen. Av og til må en få litt overblikk også, for å finne letteste vei gjennom steinhavet. Kartet mitt printet jeg ut fra norgeskart.no, 1:25000. De småhaugene og moreneryggene var ikke lett å se på kartet, men de er vel ikke så høye at de gir utslag i en høydekurve heller kanskje. Litt fisking med både mark, sluk, spinner og sild langs med elva…men ingenting falt i smak hos ørreten. Til og med den flotte helblanke spinneren min greidde de å motstå. Da så. Har masse spekepølse igjen jeg, om det er slik det skal være. De fleste jeg har snakket med har ikke fått noe fisk som helst. Så den flotte ørreten jeg fikk skal jeg være evig takknemlig for. Den veier nå for øvrig 2 kg. Ikke 1 kg som i sta. Det er vel slik det skal være i fiskehistorier? Så var broen over Starrhåen(trenger virkelig litt vedlikehold) i sikte, og jeg var straks ved veis ende. Litt kjedelig å «kaste bort» et halvt døgn på å sove ved kaia var en tanke jeg hadde. Da jeg kom ned til de godt brukte leirplassene ved kaia kom jeg i prat med to trøndere, en eldre far og og en voksen sønn. De hadde tent bål og kaffen var på gang. Det var helt passe med vindpust og kveldssolen tittet frem. Og der ble jeg sittende. Det ble en utrolig koselig kveld med to flotte folk. Eldstemann delte villig vekk turhistorier, fiskehistorier og gode råd. Min neste fisketur ble planlagt inni hodet mitt…. Når jeg la meg i teltet den kvelden følte jeg meg som et rikere menneske. Det ble en vindfull natt med masse regn. Morgenen rant med et blikk stille Femunden, og solskinn. Det var melisdryss på fjellene på andre siden av vannet. Fra båten så jeg at også Stor-Svuku hadde fått et kraftig melisdryss godt nedover fjellsidene. Det var godt jeg måtte ha solbriller på og var alene på dekk. Det var vemodig å forlate Femundsmarka. For en perle. Jeg kommer tilbake neste år.

Tilley lager fantastiske hatter til tur og reise, dette er min favoritt: https://www.tilley.com/uk_en/ltm6-airflo-hat.html Den har god lufting, UV-beskyttelse og stor brem. Den kan krølles, brettes, vaskes, daskes og stappes, og blir bare finere med årene. Og den har livstidsgaranti. Den koster en del, men du har hatt for resten av livet.

Kjenner i hvert fall 2 meget erfarne fjellfolk som har leita etter det grønne teltet sitt på fjellet i tåka. Begge disse har røde telt nå

M77 regner jeg med du mente? M72 er nok ikke så lett å gå med 😛

Hypotese 1: Så det du sier er at jeg ble medlem på forumet for 4 år siden, skrev 600 innlegg om alt mulig rart. For så å skulle benytte profilen min til å markedsføre en film som jeg har ingenting med å gjøre. Hypotese 2: Jeg er meget interessert i bigfoot og er ute etter informasjon om den i skandinavia. Tror du helt ærlig at hypotese 1 er mest sannsynlig? ------------- Hypotese 1B: Folk springer rundt over hele USA med bigfoot såler klistret under beina og 200kg sekker på ryggen. Sålene har forskjellige størrelser men identiske karakteristika. Stegene som blir tatt er 1 meter lange, i snitt! Stegene blir laget med å sette sporene i linje istedet for parallell høgre/venstre. Stegene blir gjort med vridning i beinet og tvist i foten for å traversere vanskelig terreng. Personene legger ned disse sporene over mange hundre meter opp til flere km for å overbevise tilfeldige forbipasserende. Hypotese 2B: Bigfoot eksisterer og fotavtrykker blir lagt igjen av og til. Tror du helt ærlig at hypotese 1 er mest sannsynlig?

Vel.. det sporet der forekommer ikke hele tiden. Og om det er spora etter hunden din så trenger den enten en slankekur eller ormekur Når det er sagt så er jeg helt enig med...deg!! haha Sporene som er større men annerledes enn menneskeføtter er selvfølgelig bigfoot avtrykk. Ikke uforklarlig i det hele tatt. Faktisk så åpenlyst at jeg er sjokkert over hvor mange som tror at det finnes masse folk som løper rundt i USA og Canada med bigfoot såler klistret på beina og ekstremt tunge sekker. Ikke for å snakke om faktum at alle som gjør det har helt like karakteristika på sålene seg i mellom. Og ikke bare det.. folka må gå på en spesiell måte også siden BF har tvist i fotbladet før den tråkker (tilpasset for lettere å traversere høyt terreng). OG i enkelte tilfeller gærne nok til å lage perfekte spor i mange kilometer! DET er 10 ganger mer blåst en at det ganske enkelt bare er bigfoot. Tenk på det...

I historiske artikler finner vi forresten 38 BF som har blitt drept. 1 av alle disse ble påvist som falsk, resten er åpen for tolking og ganske moro lesing. Historien til Ostman er kanskje mest interessant. Han ble kidnappet av BF og klarte å unnslippe ved hell da storefoten spiste hele skråtobbakken hans og løp etter vann. Om noen er interessert i noen av historiene så kan jeg seff poste dem her