Vinnerliste

Litt off topic, men jeg må bare skryte litt av kundeservicen til hilleberg. Jeg har tidligere fått nye strikker til stengene i mitt Keron 4GT. I inngangen til det store forteltet er det et sort bånd i nedkant i døråpningen. Dette har bikkja tygget sund. Jeg skrev en e-post til hilleberg i går og spurte etter en ny, og i dag er den på tur i posten, vederlagsfritt👌🙂

Har blitt veldig glad i min Trangia Triangle etter at jeg kjøpte den. Helst med spritbrenneren, som da er helt lydløs. Fordelen med denne er jo at jeg har fullt Trangia 27-serie-kjøkken fra før både med sprit- og gassbrenner. Så da kan jeg heller å ta denne med på dagsturer eller mindre overnattingsturer der man ikke trenger allverdens av kjøkkenutstyr for å spare både vekt og plass i sekken.

Ble en 5 timers skogstur i går, for å utforske nye lokale muligheter for overnattigsturer og fiske fremover. Ble for det meste utenfor sti og med innlagt lunchpause Merker det godt i beina idag, men sånn er det når det blir for mye sofa og Netflix. Fiskestanga var selvsagt med, men ble lite fisking, da billigstanga ble brukt med ny billig sene som bare "hoppet" av spolen og lagde en evig usse, holdt på å hive hele skiten på vannet.. Neste gang blir go'stanga med, og billigstanga skal få ny sene i dag, Fireline. (Billigstanga brukes der det er tett skog og gode muligheter for å hekte seg fast både til vanns og på land og ødelegge noe). Det var fisk som hoppet, så skal inn igjen når sesongen er enda bedre i gang.. kanskje til og med med kajakken. Var et par bortgjemte småvann her også, med bekker som rant ut i de større vannene, og det er der jeg er mest spent på om kanskje storørreten kan lure En som vil være med på tur og lite kø på ferjekaia.

Det er en knapp for stramming ja. Lik slike man har på jakker og sekker, osv. Tenkte først det var bardunstrammere, men det fantes nederst på bardunen. Jeg tror kanskje det kan være for å samle bardunene når teltet pakkes ned. Surrer bardunene i en bunt, puttes i løkka mot teltet, så stram til. Bør fungere hvertfall. Så ikke strikk som pro- og xtremteltene har på dette teltet. Kan det være svaret?

Trodde ikke folket handlet på XXL lengre jeg Så lenge varte det.... *plystre*

I drøye fem år har jeg vært på jakt etter sjøørreten på Sunnmøre, å kalle det en suksess er å ta en smule i. Dette handler såklart ikke om fiskeren, men at jeg har hatt store problemer med å finne de virkelig gode spotsa. Det som viste seg tidlig var at taushetsplikten står sterkt blant sjøørretfiksere, og jeg har slitt med å få rista ut noe juicy informasjon fra den gjengen der. Dermed har det blitt mye prøving og feiling, og som seg hør og bør, lite fangst. Denne vinteren har jeg vært en vaskekte sofagris, og det har blitt lite tur. Jeg skjønte det hadde gått for langt når jeg ble rørt til tårer av bromancen til Pølsa og OnklP på 71 grader nord, noe måtte gjøres. Etter litt kommunikasjon på sosial medier med en dedikert sjøørretfisker fikk jeg noen gode tips til hvor jeg burde ta turen, men måtte sverge på tro, ære og alt mulig anna at taushetsplikten måtte holdes. Tørr ikke tenke på hva konsekvensene blir om den brytes. Som et lite takk kunne jeg dele noen gode tips på fjellvatn sommer verdt å besøke i sommer, dessuten ble en brun konvolutt med en betydelig sum overlevert i ei skummel bakgate midt på natta. Det blir smalhans resten av 2020 for å si det sånn! Kilosfisk Det skulle vise seg at det jaggu noe i de tipsa jeg fikk (betalte for). Fisk på første turen, og mye aktivitet i sjøen. Dette var tydeligvis en spot sjøørreten trivdes veldig godt. Det har blitt flere turer i området og fisken ble bare større og større. Til slutt kunne jeg krone verket med en sjøørret på så vidt over kiloen. Kilosfisk så tidlig på året er nytt for meg og ga absolutt mersmak. Det gikk ikke like bra på sist tur da jeg tok med meg poden og fruen for å vise hvordan sjøørretfiske skulle gjøres. Her skulle jeg ta frem den pedagogiske verktøykassa mi og virkelig gi av min kunnskap til neste generasjon. Det endte med fiskestanga mi knakk på første kastet, og dessverre for poden knakk fiskestanga hans også like etterpå da jeg skulle "låne" den litt. Jeg får bare håper at traumene ikke er for store, og at han eller har lært at fisketur som oftest handler om motgang og skuffelse. Hvert fall når du er på fisketur med meg. Denne ble middag. . Magen full av Tobis. Selvforsynt Feit og fin. Turens største. Sommeren nærmer seg med stormskritt, men jeg håper på å få lurt et par sjøørreter til før fjellfisket er i gang. Må bare kjøpe ny fiskestang først, både til meg og guttungen. Inntil da, stay safe og husk å vaske hendene. Se hele artikkelen

Dette er forsøkt, målt og sammenlignet av Randulf Valle i boken «hvorfor er det så kaldt å være våt». Temperatur på væsken målt etter noen få timer. Konklusjonen er at de er en myte. I praksis er temperaturen på drikken lik når den skal drikke, både med og uten forvarming.

Hadde fort blitt MSR Dragonfly. Tålig driftsikker, og lett å justere slik at man ikke svir sausen.

Min erfaring: Brenner er viktigere enn kjele når det gjelder fastbrenning. Her er det viktig med brenner som gir god varmespredning og som lar deg skru ned varmen tilstrekkelig. Kjeller med bred bunn egner seg for matlaging, kjeler med smal bunn egner seg til å koke vann i. Jeg bruker hovedsaklig to titankjeler med grei størrelse på til "avansert koking" på tur. Her representert ved oppvarming av fløtepoteter i den nederste og for å holde kjøtt osv varmt etterhvert som det stekes i panne i mindre porsjoner i den øverste. Jeg har ikke hatt noe mer problem med titankjelene enn jeg hadde med de gamle stålkjelene som ble byttet ut pga vekt.. (Men jeg har en regel: Aldri tom kjele på varmen uten innhold med mindre du skal brune noe og da foretrekkes stekepanne om den er med...)

Hvis stöveln er litt romslig kan det absolut vaere lurt å få seg en ny innersko, i tillegg til såle. Foten beveger seg litt rart og aktiverer "feil" muskler når den hele tiden må stabilisere deg inne i stöveln. Og jeg har også erfart att såler som er fine i en sko ikke er saerlig gode i en annen, kanske på grund av forskjell i bredde. Men for å svare på ditt spörsmål så finns det massor flere Superfeet som kan fungere, fremst Merino Grey och Green kanske. Icebug har også en såle med stötte for fremfoten som er nydelig. Men i randoskoene mine har jeg stöpte såler fra skibutikk.

Jeg har høy fotbue, og bruker "Sidas"- High såle i randostøvlene. Har også et par såler fra "Sole" - av den typen man varmer og former etter foten. Fornøyd med begge disse og de er lysår foran de lefsene som pleier å følge med orginalt, som etter min mening er helt ubruklige. De fleste velutstyrte sportsbutikker fører et greit utvalg av såler, kan være greit å prøve hvordan de passer din fot hvis du ikke har noen preferanser fra før.

Tipper det er som før i tiden da jeg bodde i Oslo: Beveg deg ca 10 minutter bort fra sti/skogsbilvei, så ser du ikke en sjel hele helgen...

Helt enig , de har ikke peiling. Og den helikopterlyden er ikke bråk, men musikk...

Kjapp formiddagstur i vårsola. Sol fra skyfri himmel og nesten ikke vind. Fra parkering tok vi kjappeste rute til Holmetjenn som ble runda på nordsida. Jakka måtte etterhvert av i bakkene opp mot Habbertjenn. Greit å gå i det gamle sporet som fortsatt er godt synlig i terrenget. Valgte etterhvert i dra ut i terrenget og følge høydedraget mot Ormemåsan. Fant et æljetråkk og skar rett forbi måsan med stå kurs for Nordre Skjebergtjenn hvor det ble mat og en kaffedråpa før hjemreise.

Jeg har planer om å avlegge han et besøk i lunchen i morgen så med mindre jeg blir helt opphengt i å sankke om vårturer på fjellet så skal jeg forsøke å få det sjekket.....

En brenner for bruk året rundt, med snøsmelting på kalde vinterturer og kokkelering av forskjellig mat; MSR Dragonfly.

Skjønner funksjonen på av en bardunpreder ift en mast gamle grinebiter 😄 ..men her med kort avstand til singelpunkt på begge sider? Er det en glideknute på utsiden og en fancy fjærbelastet bardunstrammer med trykknapp på toppen?

Det er bardunspreder

Denne tegningen er merkelig. Innerteltet oppleves rektangulært, så vinklene i fotenden er helt feil. Noe lengre i midten er det nok. Teltet minner ellers mer om Lofoten enn Fjellheimen. Ok da tror jeg at jeg var ferdig 😅

Hva er denne til gitt at bardunen er knytt sammen på "utsiden" (bort fra teltet)?

Har redigert innlegget over. 187cm Mer inntrykk. Duken var litt mer crispy enn duken på øvrige silnylontelt jeg var vært innom. En slags mellomting av silnylon og pu. Kanskje budsjettgreier? Kanskje noe nytt Helsport har kokt opp som kommer i andre modeller snart? Spennede likevel Edit: fargen er definitivt lys grå. Minner om bresand. Liker det.

Mange spørsmål her så usikker på om jeg svarer rett Min erfaring er at titan panner/kopper tåler mye bedre høye temperaturer på bål en stål. Jeg har opp igjennom ødelagt flere stål panner eller gryter på bål som er blitt deformert. Titan har jeg derimot enda ikke merket noen problemer med.

Fungerer som trangia brenneren. Har aldri opplevd at vinden klarer å slukke noen av brennerne. Den som fungerer best mot vind er vel den med veke i. Skule den velte så vil rødspriten ikke renne ut. Vindskjerm er å foretrekke uansett synes jeg.

Eller bare gjøre som jeg. Bruke Jerven Extreme på vinteren til det formålet? Den veier jo en del mer, men har en fleksibilitet som du ikke får med Overbag. Da har du også muligheten til å overnatte rett på snøen, bruke den i pauser, eller som ekstra isolasjon på kvelden før du legger deg i posen. På vinteren merker jeg ikke noe særlig kondens i dette systemet, men det er jo alltids litt. Det er også fare for at noen opplever mer enn andre. På lengre turer anbefales vel uansett dampsperre dersom man bruker dunsovepose?

Jeg kjøpte en xenith 105 i fjor, og den kan jeg ta av lokket på. Fulgte ikke med regntrekk.

Jeg kan sjekke når jeg setter opp mitt 😃 Kom i posten i går! Hittil virker det som et greit telt, for en ok penge 🤷‍♀️🤞

Hvis konstruksjonen er likt som mitt SL-telt er innerteltet festet i ytterduken i fotenden. Dvs. at mellomrommet blir mindre og mindre ned mot bakken i fotenden. Kanskje det er konstruert slik? Kjenner ikke til pro-varianter av Fjellheimen-serien o.l.

Er det kun lufting via fortelt, eller er det ventil i bakkant av telt også? Klarer ikke helt å se at tegningen matcher teltet (de grønne linjene), men ut fra tall på tegning så skal det være 15 cm mellom innerduk og ytterduk på hver side ved midtre stang. Mulig det da kun er ytterteltet som skrår nærmere innertelt i bakre/ytre hjørner. I såfall hvor nærme (mtp vind og vann)?

Fascinerende! Dette er min favoritt. Det er en liten kopp med hull i - stilig. Kan praktisk talt lages på minutter og er relativt effektiv! Kjekt i nødstilfeller. Takk som deler

Uten noen form for garanti: Kjør til Solemskogen og gå til Store Gryta. Ikke langt å gå og en del fine teltplasser rundt vannet.

Hvis du har sykkel kan du bruke en sykkelcomputer til logging. Hvis du ikke har sykkel, kan du fortsatt bruke en sykkelcomputer.. Jeg har brukt en Garmin edge 705 til å logge absolutt alle utendørsaktivitetene mine siden 2008, bruker den fortsatt. Noe av det rimligste du kan komme fra det, er med en Wahoo Element mini, den koster 600,- og har knappecelle batteri. Opgitt batterilevetid 250t (CR2450)

Du ber om det umulige. I disse Coronatider - kliiin umulig. Det finnes ikke gode vann kort fra parkering med god teltplass OG PRIVAT/ALENE i Nordmarka nå.

Liten oppdatering! Lastet sekken med teltet (Frisport Taiga) i bunn, fylte opp med en ukomprimert sovepose samt en full 50 liters "dagstursekk" under lokket. Kunne fint stappet inn mer både her og der og ikke startet på sidelommer eller topplokk. Også god plass og tilrettelagt for enkel innfesting av minst tre liggeunderlag utenpå. Alt i alt veldig fornøyd med Recon Pack'en som løser problemet med å få med Taiga pluss bagasje til familietur, og samtidig fremstår som en skikkelig gjennomført og bunnsolid kvalitetssekk. Litt lei meg for at jeg ikke fikk dratt og sett/prøvd Eberlestocken, men dette er totalt sett en mye bedre løsning for mitt behov.

Strandtur i sol og vindstille. Det har blitt mye tur i det siste. Selvsagt håper jeg på flere turer i fint vær. Yr er fortsatt sterkt optimistisk når det gjelder de nærmeste dagene. Likevel kan det bli mye, og det skader jo ikke å ta det med ro. En rolig tur var nettopp det broderen foreslo. Den vanlige turen fra Reve til Orre og retur. Den største fordelen i disse koronatider er mangel på folk. Dette er ikke en tur for «folk flest». De kjenner antakelig ikke til muligheten for å gå nettopp her. En annen fordel for oss «lokale», er selvsagt at det ikke langt ned til stranden. Det tar meg bare 6-7 minutter å kjøre til Reve. Noe lengre for broderen, men ikke mer en et kvarter i alt. Vi møttes på moloen, og tok utover mot Revtangen. Det første som vi la merke til, var hvor langt ute sjøen lå. Det var nok lav-vann, men selv med lav-vann var vannstanden besynderlig lav. Jeg har aldri sett stranden så bred. Når det i tillegg omtrent var flatt hav, ble det en tur i strandkanten litt utenom det vanlige. Sola sto høyt på himmelen. Det var ikke en sky å se, og den lille trekken som var, kom bakfra. Det var ikke nødvendig med vinterklær... Vi gikk snart i bare ullblusen, omtrent for første gang dette året. En skikkelig flott våropplevelse. Det er jo ikke så mange blomster blant marehalmen, men enkelte plasser var det et gult dekke av hestehov. Et flott syn. Folk som kom i mot, var fortsatt kledd for kald trekk og vår – ikke som oss, som gikk omtrent i sommerklær. Det var folk på farten denne dagen. På avstand kunne det se ut som om det var tett med folk, men da vi kom litt nærmere så vi at folkene, familier med unger, ungdom og eldre, holdt god avstand. Det var langt fra trangt om plassen. Langt mellom sjøen og sand-dynene, er en ting, men hvor er all rullestein blitt av. Sist jeg gikk her, var mye av stranden mot Revtangen dekket av rullestein. Skikkelig ubehagelig å gå på. Nå var det flat sandstrand. Det endrer seg fort. På Revtangen var det folk utover tangene. I tillegg kunne vi se Kobbasteinene. De kan være synlig ved grov sjø, men som oftest er de gjemt i bølgene. Nå var de lette å se. Det ble en kjapp tur bort til Friluftshuset, som selvsagt er stengt. Det virker heller ikke som om arbeidet med taket har blitt prioritert. Hjemover – nordover – gikk på innsiden av sand-dynene. Det er enkelt å gå på flate marker, men langt fra så kjekt som å gå ute på stranden. Det går i hvertfall kjappere. Vi traff kjentfolk på tilbakeveien. Broderen fikk snakket med datter og svigersønn. De var på vei mot dagmerket på Revtangen. I det flotte været var turen frem og tilbake til Orre, helst i korteste laget. Vi kunne godt ha fortsatt mot Bore. Det ble likevel litt under to timer. En godkjent tur. Les hele artikkelen

Svea 123R. Liten bensinbrenner med sjarm. Noen vil nok si bråkete og tung, men de har ikke peiling!

Stort fortelt er ❤️❤️ Nå har jeg endog laget meg et sitteunderlag som passer perfekt i trappa, så man kan ha sitteplass der mens man koker eller ordner i kjøkkenet, og det frigjør plass til flere som kan få plass inne i teltet. Hadde det ikke vært så tungvint og sølete så hadde jeg laget grop i forteltet også om sommeren

Spennende å følge med på om de får det til. Mange om det markedet nå. Mulig det er en avsporing, men alltid når jeg ser gamle Norrønaprodukter med den gamle Norrøna logoen, så har jeg inntrykk av at det er kvalitet. Uansett hva det er nesten, og artig å se dette teltet. Ligner litt på noen av dagens tunnelltelt med "rett vegg" Jeg tror at spesialisering innen ett felt er veien å gå. F.eks. Hilleberg, som jeg har inntrykk av forsøker å perfeksjonere sine telt. Om Norrøna klarer noe lignende er de på vei med noe. Bergans hadde jo sitt legendariske Cho-Oyo, og det er fortsatt muligheter for å få design som er enda mer optimale.

Nja, ser ut som det er 20%. Det kan jeg heldigvis motstå til en annen gang, for jeg aner ikke hvordan jeg skal kamuflere eller skjule enda et nytt teltkjøp for øvrigheta. Det går an med telt i samme farge som de andre, for de forsvinner inn i samlinga😄

Jeg er stort sett glad i Fjällräven sine klær, de er ofte funksjonelle plagg uten dill og dall og plast. Jeg prøvde Keb-jakken lenge og vel i en butikk, men ble ikke fortrolig med passformen, jeg fant ut at jeg ikke ville bli fornøyd med å bruke den på tur. (Jeg er ganske så lang og smal). Størrelsesmessig fant jeg ut at jeg måtte ha hatt noe mellom L og XL. Det endte med at jeg kjøpte en Singi anorakk, et flott vinterplagg i vanlig bomull/plastblanding som Fjällräven kaller G1000. Etter litt modifisering av lommesystemet er det et en jakke jeg er blitt glad i. Tykt og godt stoff, stor og god hette. Men dessverre med plastpels - ingen tør vel lengre å bruke ekte dyrepels, dessverre. Men hva er det med Fjällräven og størrelser? Singi-anorakken måtte jeg ned i M (medium) for å passe meg! Jeg er 187 høy med lange armer, og har aldri kunnet bruke M i noe plagg. Så skal man ha et Fjällräven-plagg anbefales det å prøve det først.

Da er det kanskje du som har handlet feil jakke til den bruken du så for deg? Fjällräven har jo mange jakker, og skal du ha tilsvarende jakke uten stretch så er det vel Skogsö som er mest lik. Jeg har Keb-jakka selv og er kjempefornøyd! Jeg kjøpte den fordi jeg blir så j**lig varm når jeg går på tur, så trenger noe som puster bra og er luftig, så da passet det veldig bra med denne jakken som har stretch på ryggen osv. Under jakka har jeg ullgenser og merino-ulltrøye når det er kaldt om vinteren. Blåser det litt kaldt tidlig vår/sen høst og det er for varmt med ullgenser under, blir det bare jakka og merinoulltrøye. Men blåser det mye og det blir kaldt eller regner mye, evt begge deler, så tar jeg på meg en skalljakke/regnjakke som passer bedre for det været.

For noen år siden gikk jeg og en venninne Hadrian’s Wall Path i England. På en av dagene var det et gufsete vær, det hadde regnet og over muren blåste det en kraftig vind fra nord. Likefullt var stemningen over landskapet atmosfærisk. Fra toppen av knausene kunne vi se muren bukte seg videre forbi et sparsommelig landskap med små gårder spredt rundt her og der. I den tause utsikten, bare avbrutt av vindens uling, kunne vi bare forestille oss hvordan det var for en romersk soldat å være utstasjonert her. Her ved Romerrikets ende, og med barbarene hylende på den andre siden av muren. Ved starten av The Pennine Way i Edale. Underveis passerte vi et enslig skilt, som sto der alene ved siden av Hadrian’s Mur og pekte ut mot et øde hei-landskap. På skiltet sto det The Pennine Way og jeg visste med en gang at en gang ville jeg begi meg ut på den enslige stien over heden. The Pennine Way er en langdistanse-rute som går fra Edale i Derbyshire til Kirk Yetholm akkurat over grensen til Skottland. Ruten var hjertebarnet til Tom Stephenson, som allerede i 1935 drømte om ‘en lang og grønn rute’, noe ala det Statene hadde i sin Appalachian Trail. Tom Stephenson var en britisk journalist som også var tilknyttet The Ramblers’ Association og en ivrig forkjemper for at vandrere skulle ha rettigheter til å kunne ferdes ute i naturen. I april 1965 ble The Pennine Way offisielt åpnet, som den første langdistanse-ruten i England. Det skulle altså ta 30 år for drømmen å bli en virkelighet. Det skulle ta seks år fra jeg sto og så ut over det tomme hei-landskapet, til jeg befant meg i Edale, klar for å gjøre alvor ut av min drøm. Foran meg lå rundt 430km og ventet. Kinder Scout. Vale of Edale er en nydelig og sjarmerende dal som ligger i midten av Peak District, en av de tre nasjonalparkene som ruten passerer gjennom. Å komme seg dit er relativt enkelt. Fra Oslo fløy jeg til Manchester, hvorfra det går et lite lokalt tog som passerer Edale på sin vei til Sheffield. Et kjent syn på The Pennine Way, broer av stein over de våteste myrene, her opp mot Black Hill. Ruten starter i Peak District, og siden det er i England, som seg hør og bør utenfor dørene til en pub, The Old Nag’s Head. Fra Edale møter vandrerne på det første hinderet omtrent med en gang, der ruten går over Kinder Scout, den tar seg opp mot det golde landskapet på en stigning kjent som Jacob’s Ladder. Kinder Scout var og åstedet for den første masse overtredelsen av privat land, i etterkant kjent som ‘the Kinder Scout mass trespass’, på veien passer jeg stedet. Dette skjedde i 1932, og de kom aldri så langt som til toppen. Tidene har forandret seg, men fortsatt er det steder og ruter som er utilgjengelige for vandrere. Vandringen over Kinder Scout er en nydelig tur, med både god utsikt og over et goldt landskap, men det er mange folk ute. Noe som skulle endre seg når jeg kom ned fra platået og bega meg over de vidstrakte myrene i retning Dark Peak, da gikk jeg helt alene. Utsikt mot Stoodley Pike fra ovenfor Hebden Bridge. På den første natten ligger jeg i telt på Bleaklow Head, en topp med et like blekt og goldt landskap som navnet tilsier. Neste morgen våkner jeg til tett tåke og mye vind, heldigvis skulle det lette når jeg begynte å gå. For overnatting på The Pennine Way hadde jeg bragt med meg et telt, men reglene for hva som er lov og hva som ikke er lov når det gjelder telting i England er ganske så diffuse. Hovedregelen er at det ikke er lov, men at hvis man gjør det litt utenom allfarvei og ikke er til sjenanse for andre, spesielt grunneierne, så sees det litt mellom øynene på. Likefullt hører jeg historier om vandrere som har blitt vekket opp av illsinte grunneiere med hagle. Det er uansett et godt tilbud med overnattingssteder underveis på ruten, det blir til at jeg veksler mellom å overnatte på ungdomsherberger, puber, gjestehus og hoteller, utenom de nettene jeg tilbringer i teltet. På toppen av Malham Cove. The Pennine Way er kjent for sine myrer. Når jeg hadde luftet mine tanker om å gå The Pennine Way med andre engelske vandrere som jeg hadde møtt på mine tidligere turer i England, hadde jeg blitt møtt med at ruten var en ‘slog’. En betegnelse på en vanskelig og slitsom vandring, ofte med en følelse av å ikke gjøre stor fremgang. Disse vandringene over myrene får ofte skylden for det. I boken ‘Walking Home’ skildrer den engelske dikteren Simon Armitage vårens imøtekomst med synet av slitne og gjørmete vandrere som kommer ned fra lyngheien, fulle av skitt etter å ha vandret med beina dypt nedi myrene på toppen. Black Hill var beryktet for sine myrer, der vandrerne fort kunne finne seg å måtte gå i myr opp til midjen. Nå ligger det store flate steiner over myrene, for å hjelpe vandrerne, men selv steinene er på vei til å synke sakte ned i torven. Hull Pot med Pen-y-Ghent i bakgrunnen. Skiftet mellom å gå på de harde flate steinene og det myke og våte underlaget til myrene gjør at jeg får problemer med føttene. I Hebden Bridge får jeg den første blodblemmen på den ene foten min, i Gargrave noen få dager senere får jeg den andre. Det gjør at jeg må ta det litt roligere på resten av turen. Denne delen av The Pennine Way, etter at Dark Peak har blitt tilbakelagt, består av et mer undulerende kulturlandskap forbi små pittoreske engelske landsbyer, men utenom det erke-engelske heilandskapet kommer jeg ikke utenom, Vandrerne møter ikke bare myrer på sin vei. England er ikke viden kjent for sine fjell, men landskapet er ikke akkurat helt flatt heller. Fra den lille landsbyen Malham går The Pennine Way opp til Malham Cove, en imponerende klippe som stiger rundt 70 meter til værs. Et flott syn å vandre opp mot, men det er toppen av Malham Cove som er det virkelig interessante. Her vandrer jeg på toppen av steiner som av utseende best kan beskrives som å se ut som toppen av jeksler, så intrikate er mønstrene som har dannet seg i de kalkrike steinene. På vei ned fra Great Shunner Fell. Vær er noe man må regne med om man vandrer i England og The Pennine Way er intet unntak. En interessant observasjon når man vandrer i England er fraværet av trær og skog, ikke det at de finnes, for det gjør de, men landskapet er merkverdig nakent. Det gjør at vind og regn får ekstra godt tak, og vinden møter da lite motstand på sin vei, det er lite som bremser den opp underveis. Våt og kald ankommer jeg The Golden Lion Hotel i Horton in Ribblesdale på den sjuende dagen, da hadde jeg vandret gjennom regn og vind over Fountains Fell og Pen-y-Ghent. Hotellet var stappfullt, puben likeså, men de hadde en ledig seng igjen på sovesalen. Det fristet ikke å overnatte i teltet på den like stappfulle campingplassen. Det var lørdag og folk hadde ankommet i hopetall for å gjennomføre The Yorkshire Three Peaks Challenge. High Force. Vær skulle også være i fokus på det som skulle bli den aller beste av dagene jeg hadde på The Pennine Way, tre dager senere. Jeg lå i telt i den lille landsbyen Hardraw, dagen før hadde jeg blitt advart av de lokale at det var uvær på vei. Grytidlig om morgenen starter jeg å gå for å unngå det meste av uværet, men lykken står meg bi. Over Great Shunner Fell går jeg med mørke skyer rundt meg, med sollys filtrert gjennom skylaget, men over meg kom det ikke noe regn. Vakkert. Når jeg ankommer Keld, etter en flott tur over Kisdon, er jeg fortsatt uberørt av uværet. Keld er en landsby med spredte hus, hvor The Pennine Way og The Coast To Coast Walk møtes, og er kjent for noen flotte fosser. Unnslippe uværet skulle jeg likevel ikke gjøre, når jeg går opp fra Keld er det en mørk vegg som baner seg frem på himmelen bak meg. Over de øde heiene setter jeg opp farten, jaget fram av uværet, men rundt en halvtime før jeg ankommer Tan Hill Inn må jeg gi tapt. Søkkvåt går jeg inn dørene til den høyestliggende puben i England. Ute regner det etterhvert så mye at en steinbro kollapser i en landsby ikke så langt unna. To motorsyklister står i baren og betaler for pilsen med gjennomvåte pund-sedler, de hadde kjørt over samme bro før den kollapset, med vann til godt over midjen. Vertinnen tørker sedlene med hårføneren. Inne spraker det fra peisen. High Cup of tea Nick. Om kvelden ved, vel, High Cup Nick. En annen tanke med The Pennine Way var at det skulle være en rute som krevde at man måtte bruke kart og kompass for å finne fram. Dette har endret seg med tiden, men da først og fremst i henhold til moderne hjelpemidler. Ruten er veimerket i begge retninger fra start til slutt, men man vil ikke finne veimerker rundt hvert hjørne for å si det sånn. Allerede på den første dagen, over Kinder Scout merket jeg fort hvor vanskelig det ville ha vært å finne rett vei hvis tåken hadde ligget lavt over terrenget, der jeg kom over flere stikryss uten noen som helst form for merking hvor ruten gikk. Glad jeg hadde med meg guideboken fra Cicerone, som i tillegg kommer med en nyttig og komprimert kartbok som inneholder alle kartene man trenger for å finne fram. Flere steder langs ruten møter jeg bare på en vag sti over enger og jorder. High Cup Nick. På den tolvte dagen setter jeg opp teltet mitt ved High Cup Nick. Det hadde vært en nydelig dag og vandring, med flere flotte fosser i fokus (Low Force, High Force og Cauldron Snout), men mest av alt det litt eiendommelige landskapet jeg går igjennom. Med alle de nakne åsryggene som stiger opp av bakken får jeg følelsen av å vandre høyt oppe i et alpint landskap, selv om en knapt holder seg rundt 500 meter over havet. Det er fraværet av trærne som fører til denne følelsen, vanligvis på denne høyden ville åsene vært dekket av trær. High Cup Nick er et annet geologisk og landskapsmessig høydepunkt på The Pennine Way. Fra der ruten går ser det ut som om noen har tatt en iskremskje og skrapet ut en del av fjellet nedenfor, igjen ligger det en symmetrisk dal med doleritt- og kalksteinsformasjoner langs sidene. På toppen av Cross Fell. Mest spenning på ruten er knyttet til turen over Cross Fell, det høyeste punktet på The Pennine Way med sine 893moh. Cross Fell innehar også rekorden for dårlig vær i England. Over her har utallige vandrere gått seg bort når vinden har blåst som verst og tåken ligget tykt om landskapet. Og det er ikke vanskelig å forstå, veimerker er det få av og stiene er av og til diffuse. Etappen fra Dufton over Cross Fell til enten Garrigil eller Alston er regnet som den hardeste og tøffeste på ruten, det er også den lengste etappen. Fra teltplassen min ved High Cup Nick hadde jeg gått ned til Dufton og derfra videre i nesten jevn stigning opp til Cross Fell, over de omtrent like høye Knock Fell og Great Dun Fell. Været var overskyet, men heldigvis var det ikke tåke. I horisonten kunne jeg se solstrålene bli filtrert over Lake District. Etter å ha gått over Cross Fell overnattet jeg i Greg’s Hut, en liten og spartansk steinbu som før ble brukt av gruvearbeiderne til å sove i når gruvene her var i drift. Jeg fikk steinbua for meg selv, om kvelden sitter jeg inne og slapper av, utenfor gløder det et varmt lys gjennom vinduene fra stearinlysene innenfor. Greg's Hut. Turen går mot slutten når jeg igjen kommer til Hadrian’s Mur. Her gjør The Pennine Way en slags ‘best of’ av Hadrian’s Wall Path, for meg er det en vandring ned memory lane. Det er lite som har endret seg siden jeg gikk her for seks år siden, bortsett fra at det er betydelig flere folk som går ruten. Etter to sløve dager langs muren står jeg igjen ved siden av skiltet og speider ut mot det øde heilandskapet, men nå virker det ikke like øde lengre, ikke etter de øde og golde områdene jeg allerede har gått igjennom. Idet jeg setter mine føtter på den enslige stien, begynner det å regne. Hadrian's Wall Path. Det siste hinderet på The Pennine Way er The Cheviots som ligger på grensen til Skottland. Fra Byrness er det om lag 45km til Kirk Yetholm og enden på ruten, det er ikke noe sted imellom. De fleste vandrerne går ned fra åsryggen til overnattingssteder som finnes i dalene nedenfor, andre telter ett sted underveis og enkelte få går hele strekningen i ett. Noen dropper kanskje også å ta turen opp til The Cheviot (815moh), selv om ruten går opp til toppen (og ned igjen). Vandringen over The Cheviots er nydelig, over et rullende grønt åslandskap. På den siste natten på ruten var planen min å telte ved siden av den lille nødbua på Auchope Rigg, men det blir til at jeg overnatter i den. En storm kommer inn fra havet og når jeg ankommer den lille bua har vinden allerede økt kraftig. Utover kvelden øker vinden i intensitet og jeg er glad for å sitte god og varm inne i den, mens det knirker og knaker rundt meg. Om natten våkner jeg opp av at vinden uler enda kraftigere, utenfor styrtregner det. Sau, The Cheviots. Siste dagen er en kald og våt affære. Jeg blir omtrent tatt av vinden idet jeg setter foten ut av døren fra nødbua og resten av turen ned til Kirk Yetholm blir en liten kamp mot elementene, da vinden og regnet konstant pisker meg i ansiktet. Fra pub til pub kan det sies, fra det ene våte elementet til det andre, endepunktet til The Pennine Way er ved The Border Hotel i Kirk Yetholm. Jeg ankommer når været endelig har lettet litt og når jeg sitter inne og slapper av etter å ha erkjent at jeg har fullført The Pennine Way, dukker til og med solen opp på himmelen. Det kaller jeg å avslutte en flott vandring i godt vær. I regnvær ned mot Kirk Yetholm. Det er mange som har påstått at det finnes penere og mer naturskjønne ruter i England enn The Pennine Way, men det er likefullt en veldig flott tur som tar deg gjennom noe av det beste av natur som England kan by på. I enhver beskrivelse av ruten burde det fremgå at den går gjennom tre nasjonalparker (Peak District, Yorkshire Dales, Northumberland), samt North Pennines Area of Outstanding Natural Beauty. For de som er ute etter litt mer utfordringer så sies det og at The Pennine Way er den hardeste og tøffeste ruten i England. Vel tilbake i Norge har jeg ikke angret et sekund på et jeg gikk ruten. For en dag for dag beskrivelse av vandringen, gå inn på bloggen min på følgende lenke (på engelsk): https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/07/the-pennine-way.html.

Hvis du fikk tips om å flytte monteringspunktet bakover, så må "tipseren" også forklare hvorfor og hvor mye. Selv må du tenke gjennom hvilken bruksmåte du i hovedsak skal ha på skien, og hvilke egenskaper du vil den skal ha. Montert på balansepunktet vil skien alltid ligge flatt når du løfter den opp av snøen, lengre bak vil alltid gjøre at tuppen vipper fremover, lengre foran at den vipper bakover. Dette varierer selvsagt litt om det legger seg snø oppå skien. Montert bakover vil du få "mer fremski", det kan gjøre den tyngre å styre, og mer ski å løfte ut av snøen når den synker ned. På den annen side "flyter" den bedre. Montert fremover blir den mer "aggresiv" og kanskje lettere å svinge, men du får mer "bakski" som noen ganger kan være vanskelig å få med rundt svingen. Skien kan flyte mindre fordi de synker mer ned foran. Valgt lengden på skien har også innvirkning, en kortere ski er lettere å håndtere men flyter dårligere. Din egen vekt spiller også inn, og om du skal gå med oppakning. Selvsagt vil skiens konstruksjon kunne gjøre at du treffer bedre i forhold til radiusen med endret monteringspunkt, og vektfordelingen i skiens konstruksjon er litt "frem eller baktung", men da skal du "analysere" den grundig. En Gamme 54 med BC binding er i utgangspunktet en fjellski, å montere på balansepunktet vil da ikke nødvendigvis bli veldig feil.

Den heimelaga kvistbrenneren min kanskje?

Jeg er veldig fornøyd med mitt sikkert 20 år gamle Stetind 2 telt fra Helsport. Det veier 2 kg med alt . Jeg har i mange år vurdert arvtageren til dette teltet , Ringstind teltet , men det som har holdt meg igjen der er at de valgte å lage akkurat det teltet med bare en bøyle , i stedet for 2 , som Stetind har. Det har gjort at det er vanskeligere å få Ringstind teltet til å stå fint og jeg syntes det var ett dårligere telt. Nå har jo Ringstind blitt modifisert etterhvert, og i mine øyne har de prøvd å finne tilbake til Stetind igjen. If it aint broken , dont fix it...

Nei. I vedvarende regn kan alt bli litt fuktig, og setter du opp teltet i en myr har du bedt om problemer. Har jeg telt med fortelt, har jeg alltid ett lite avklippet liggeunderlag i deler av forteltet. Der kan jeg sitte, støtte meg, sitte på knè eller ligge småting som jeg ikke vil ligge rett på mosen.

Hvor mange turkjeler har du kontra kjeler på kjøkkenet? Og hva brukes mest? 🤔 og hvor mye energi bruker du på turkjeler kontra de på kjøkkenet? Fant selv ut i går at jeg har mange kjeler jeg ikke bruker. Jeg arva et triangiasett like etter at jeg hadde skaffet meg noen kjeler. Før dette hadde jeg tura rundt i 20 år med kun en bulkete kjele og en stekepanne. Gikk helt fint, siden jeg kun hadde en brenner. Og så skjedde fjellforum 🙈😂

@Hammer sitt system ser velkjent ut Kjører mer eller mindre samme system selv. Bokser brukte jeg før, men nå er det pakkposer som gjelder. Men jeg har alt av bestikk, sukker, krydder, kopp, piezo, fyrstykker, etc i en slik veske: https://www.ultralightoutdoorgear.co.uk/equipment-c3/washroom-c14/washbags-c99/eagle-creek-pack-it-specter-quick-trip-p2881. Øker vekten, men lager bedre struktur og orden. I tillegg ligger toalettsaker og "teknisk utstyr" (hodelykt, powerbank, repsett, noe tau, etc) i hver sin: https://www.ultralightoutdoorgear.co.uk/equipment-c3/stuffsacks-drybags-c29/stuffsacks-c176/air-zippditty-p9075 - minste størrelse. Førstehjelpsutstyr ligger i topplokket i en tett pose fra Zpacks. Sovepose, toalettsaker, etc ligger nederst i sekken. Over der ligger telt. Mat og kjøkkenutstyr pakkes så mot ryggen og klærne legges utenfor. Fiskeutstyr og niste på toppen. I lommene finner du sneller, toalettpapir, regntrekk, regntøy, etc. I topplokket myggolje, toalettsaker, solbriller, teknisk utstyr, etc. I teltet tar jeg med klær og soveutstyr inne, mens mat, fiskeutstyr, sekk og sko står ute i forteltet. Har også skrevet om dette tidligere i julekalenderen:

Statistisk sett så har jo du doblet teltbeholdningen din, det er en mye større endring enn om jeg kjøper meg ett telt til. 😁