Vinnerliste

Karasjohka juli 2019 Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd. I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra? Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato. 18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord! 15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke. Det jobbes knallhardt Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe. Basen og flyet til Mosquito Air Taxi Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken. Går an å leve med det her For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt. Toppen av storfjellet Lulimus Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat. Kursen er funnet Turens første fisk Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet. Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka Går ikke an å ikke kose seg nedover her Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske. En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter. Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine. Trygg avstand Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand. Lemenet Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen. Stolt type Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den. Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake Nyter livet i vannkanten vest for hyttene Multer må fotograferes de også Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre. I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy. Ville du lagt ut på langtur med denne? Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med. Drapsmann poserer med sitt offer Får oppleve mye flott når man drar på tur Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss. Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt. Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål. Camp Vuottasjávri Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien. Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen! Stolt ung mann Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda. I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under: Instagram video Lønner seg å slutte å spise når man er mett Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid. Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert. Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva. Det rekognoseres ved fossen De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene. Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen. Klar for avreise Camp Laila Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt! Et behagelig strekke av elva Utsikt fra ATV-sporet vårt Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje? Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten. Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta. Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!

Ingen fyrer så store BÅL som Lars Monsen. De prøvde en gang i Ålesund (Slinningsbålet), men tross i at det ble notat i GWR, så var det vel mere som et fortenningsbål i Lars Monsens størrelsesorden.

Fordi Lars Monsen nesten er like rå som Chuck Norris.

Uten å vite konteksten bryr jeg meg ofte lite om sånn. Det kan se ille ut, men i rette sammenhengen så er det kanskje ikke så galt likevel. I noen områder er det rett og slett alt for mye rev og det gjøres derfor bra dugnad mange plasser med målrettet uttak. Noen steder samler de disse dyrene sammen for å kunne ta vare på mest mulig av dem og utnytte disse når de først taes ut. Mistolker man bilde fra en sånn setting så skjønner jeg man kan tolke det i negativ retning. Tolker man slik bilde i motsatt retning så kan man se det posistive i at noen tar på seg oppgaven med å tynne bestander som både blir syke og skaper andre problemer når de blir for store. Vi som bor litt tett på naturen og har rev i både søppelkasser og på terrassen når bestanden begynner bli i største laget setter kanskje litt mer pris på slik dugnad.

Hvorfor skal alle være "helt Lars Monsen"?

Eg plar seie at skallkle skal vere nett det; skallkle. Skallkle som blir for tilsittende og tett på, gir dårlegare beskyttelse ved ver, då det ligg tett på huda og ikkje gir luftlag rundt. Meir som eit ekstra skinn. Eg ville gått opp ein storleik. Edit: det kan også virke som at membranane fungerar best om plagga er passelige, hverken for store eller for tilsittende.

Som nevnt: https://www.mapsmarker.com/ Fungerer supert selv på veldig lange gpx spor: http://www.utentur.com/2018/10/22/kart-med-ruta-vi-har-gatt/

Vel, kjøpte en skjorte som kom i posten i dag... fra Pinewood... utrolig kvalitet og passform. Rett og slett imponert (sammenlignet med fjellreven) Men det største høydepunktet kom i en annen pakke. Jeg må si jeg er utrolig imponert over håndverket som er utført her. Anbefaler dere å ta en titt på innholdet til https://www.instagram.com/seljeskog1977/

Haglöfs Roc Crevasse skallbukse i 3-lags GORE-TEX C-KNIT (vannsøyle 28.000 mm). Borrelås i linningen og laminerte glidelåser. Jeg lurte på Arc’teryx Beta SL i Gore-Tex Packlite, men ville ha en litt mer robust bukse. V Vet ikke om Packlite Plus puster bedre enn Gore-Tex C-KNIT?

Syns den ser litt snau ut i lengda ja. Prøv å sett deg på huk så ser du hvor mye den kryper opp.

Det er ikke teknisk mulig å sende noe ut fra en vanlig GPS. Du må ha noe med toveiskommunikasjon, altså inreach.

Å ha med en haug bøker i en Kindle Paper White på 182 gram er supert!

Siden det er er inn med "hvem liker du best" tråder på forumet nå om dagen, så tenkte jeg å lage en rundt middels brede toppturski. 😁 Hvilken vil være best av nevnte Vølkl VTA-98 og Mantra V-Werks, samt sesongens versjon av Black Crows Camox Freebird om man er ute etter en kjøresterk men samtidig "lett" toppturski? Andre anfalinger er velkomne, også fargerike beskrivelser. Ski Lengde Radius Mål Vekt VTA-98 177 cm 20,1 m 133-98-116 mm 1370 gram Camox Freebird 178,2 cm 17 m 133-96-114 mm 1500 gram Mantra V-Verks 178 cm 20,8 m 135-99-117 1630 gram Alle skiene har fått "best i test" og anbefalinger rundt om kring på av ulike nettsteder/forum. Tenkt situasjon: Skiene settes opp med Marker Alpinist 12 randoneebinding på 245 gram, som også har fått "best i test" anbefalinger, for å få et lett turorientert oppsett. Skiene kjøres enten med en lett sko på under kiloet og med 100 flex eller en mellomlett sko på 1320 gram og 130 flex, avhengig av hva som passer skia best. Målet er en god allround / all mountain ski, som det kan gåes langt og høyt med, men med fokus gode på kjøreegenskaper. Meg bekjent så har ingen av modellene eller produsentene brutt noen lover i andre land, og det bør dermed ikke være en eliminerende faktor ift hvorfor man ikke bør like "den" skia. Nymotens fargevalg eller tradisjonell look er bare en atributt som ikke er tellende, men gjerne er en pluss i dersom skia ellers vurderes like gode. Lettere oppsett for Rando-race eller ren ski alpinisme, samt rene freeride modeller anbefales å holde utenfor da disse stort sett vektlegger egenskaper i den ene eller andre ytterkanten og derfor ikke passer inn i allroundkategorien her. ==> Hvilke ville du valgt og hvorfor? 😄

Tja jeg var der sommeren 2018, og erfaringen jeg sitter igjen med er at man bør ha både slukstang og fluestang med seg, hvis man har. Jeg gikk og opp fra Grimås, prøvde fiskelykken i første vannet jeg kom til, og der ble det napp temmelig kjapt. Men ved vannene jeg teltet med vaket det mye fisk, men den ville ikke ta på sluk i det hele tatt, og jeg manglet desverre fluestang. Har planer om å opp igjen i år, så da blir det med begge deler! Fiskekortet hos iNatur forklarer og fint hvilke vann som kan være kjekt å besøke. Du har kanskje sett trådene, men legger uansett ved mine svar på andre tråder om samme emnet: https://www.fjellforum.no/topic/48238-fisketur-lifjell/?do=findComment&comment=446838 https://www.fjellforum.no/topic/48598-en-natt-på-lifjell/?do=findComment&comment=449164

Falketind er skjøre greier, og lekker fort. Trollveggen betydelig bedre. Jeg har hatt begge deler.

Var noen turer i sommer (var ikke kjent der fra før av). Fisk i alle vanna jeg prøvde meg i, mye var smått. Men det var noe storfisk også, største jeg fikk var 72cm men dårlig kondisjon og veldig tynn. uansett kjempeområde å være på tur i, masse vann innenfor kort gangavstand fra hverandre (og muligens bedre resultat for mer erfarne/ivrige fiskere enn meg) og flott natur. gikk opp fra Grimås, times gange til de første vannene

Ja, og som jeger og det å kunne overleve i naturen uten ferdigmat så går vel Jens lett forbi Monsen med god margin.

Jeg søkte på "GPS" og "GPS på tur" i forumet, men kom ikke til noe resultat om nøyaktig dette. Hvorfor skal man kjøpe en dyr GPS til turbruk, når man kan bruke den som følger med i mobiltelefonen? Den holder i massevis. På tur, så er det jo oftest snakk om å komme seg fra A til B. Den kan dessuten brukes til å legge inn punkter osv. Jeg har brukt den en del på tur, og kan ikke skjønne hvorfor jeg skulle ha noe annet. På min blogg kan man se en utmerket video av Tore Andestad om selve bruken av den. Den er nøyaktig nok, og dessuten så forbedres den stadig av mobilprodusentene. Hvis man laster ned kart før man drar på tur, så kan den også brukes der det ikke er dekning. Dette er et vesentlig poeng. Men den bruker mer batteri, så noen i reserve eller en powerbank er å anbefale. Vekta blir like vel langt under en egen GPS. For ikke å snakke om prisen.

VTA står i gangen min.. fordi de var i bruk i helga.. Synes de fungerer godt i løssnø, cruiser bra og gir fin "sprett" ut av snøen ved kortere svinger. Merker tendensene til "hooky tips" på hardt underlag, dette samsvarer med en av testene det refereres til. Har et par Skitrab Altavia (82 bredde) med identisk bindingsoppsett som velges ut fra føret. Vektforskjellen er bare 120g pr ski, så den er ikke så avgjørende for hva som velges når. Ellers så kunne kanskje Kastle TX98 vært lagt til drodlelista.

De var med på den første eller andre flygningen kanskje?

Wordpress har en del plugins som synes å kunne gjøre noe i retning av det du ønsker. Jeg har ikke prøvet noen av dem, så jeg kan ikke anbefale noen spesiell. Dette er jo egentlig noe jeg kunne ønske meg selv, gjerne med muligheter til å legge inn bilder tilknyttet steder også.

Ser ut som det er ment en løsning for dette her: https://support.garmin.com/en-US/?faq=Oa5mP2D5Zf7NZ8P17ATN58 (edit: iFrame er den jeg sikter til altså, bør kunne implementeres som en boks på nettsiden gitt at du kan legge inn html-elementer. edit2: las inreach, ikke ikke-inreach...)

Skal su ha live sporlogg så er vel Inreach og garmin forholdsvis grei, men er usikker på om du kan implementere kartet i bloggen eller om du må linke kartet. Funksjoner osv på nettsiden ser ca slik ut: De viste punktene er ikke sporinger forresten. Jeg har ikke benyttet sporingsfunksjonen på tur da det er lite ekspedisjonsbruk, men mer sikkerhet og kunne gi meldinger når jeg er utenfor dekning samt en del uttesting. Data fra Garmin-siden kan enkelt eksporteres og så importeres igjen til f.eks Google Earth om man ønsker lage litt fancy visning. Ser typisk litt slik ut etter at jeg brukte 2 minutter på å hente Inreach-datene over til Google Earth via en KML-fil (usikker på om man må være innlogget for å få den opp): https://earth.google.com/web/data=Mh4KHAoaCgASFgoUMEVDOTQ1NzVFNTExRjhGMDBBQjA Ellers skal alle GPS-data kunne eksporteres fra GPS` er og konverteres til KML-filer (gratis onlineløsninger for dette) og deretter importeres i Google Earth...

Ikke fornøyd med G3 skiene dine? 😢 Var det ikke til dette formålet du nylig kjøpte G3 (ettellerannet?). Jeg kan alt for lite om dette til å gi noe bra svar, men jeg vil være med på samtalen allikevel 😆😆 Jeg har vert heldig i det siste, og hatt del toppturer i det siste. Tilfeldigvis har jeg truffet andre å gå med også, som har mye forskjellige ski. Vi har kjørt i både pudder, gjennomslagsføre, og på oppkjørt (klumpeføre). Mine K2 Coomback (2011 mod), har oppført seg perfekt på alle typene føre! Sekken er lettere og formen er bedre, så vekten plager meg ikke lengre. K2 Wayback 106 er den nye «bedre og lettere utgaven av Coomback». Du har ikke vurdert den da? Vekten er lik de du ser på allerede, så da er den innenfor? Når det gjelder vekt har jeg en følelse at litt masse hjelper skien å «vinne» over skaren under nedkjøring på gjennomslagsføre? Aner ikke om det er noe i det? 🤔 Men skal du gå langt, så er det klart lett vekt som er viktig da

I starten var det spennende for å finne ut hvor god den var og hvor mye strøm den klarte å levere. Når jeg kom over «dings»-fascinasjonen så ble det bare et ekstra moment å tenke på hele tida mens sola var der. Hver gang jeg skulle ut og gå var det å ha den bakpå sekken. Om jeg stoppet og tok pause tenkte jeg over hvor jeg satte sekken. Jeg slår sjelden opp teltet før på kvelden, så akkurat det var ikke noe jeg brydde meg med. I praksis er det ikke så veldig stress, så jeg overdriver litt, men det var allikevel noe jeg tenkte på når sola stod på som jeg ikke gjorde før. Det ble nok en ting som jeg egentlig ikke trengte. Og skal du ha noe særlig effekt ut av det må du fort ha et som veier over halvkiloen. Da går vinninga opp i spinninga for min del. Jeg kan heller kjøpe en 26800 mAh batteribank for de penga og det vil gi meg nok strøm til 2-3 uker for samme vekt, men mindre styr med å sette opp noe solcellepanel. Bruker den aktivt til mye forskjellig. Telefon/SMS når det er dekning så klart. Ellers er det hoveddingsen til navigering når været er OK, tar noe bilder etter jeg slutta å ta med vanlig kamera, hører på podcast/lydbok når jeg går/er i leir og så har jeg en og annen TV-serie liggende til når jeg får abstinenser (det er vel nesten som å banne i kirka, men ja, jeg har det). Jeg liker ikke engangsbatterier, så jeg har prøvd å kjøpe alle dingser med innebygd, oppladbart batteri. På visse turer krever også inReach-en og hodelykta å få litt ekstra juice og da får de det fra samme batteribank.

Fjellpulken har også svart om dette nå: Aclima så meldingen torsdag, men har ikke svart. Ser ut som det var de tre jeg sendte til, for det var de jeg vurderte kjøp av framover.

Hvis PLB er noe for deg, (eks. ocean signal), koster dette 450kr året, og batteriet er garantert i minst 7 år. Fest den på skulderstroppen på sekken (Eller padlevesten, og den er alltid med og alltid aktivert, også «når du ikke trenger den». Men den kan kun sende nødmeldinger.

Skal ha meg en inreach enhet slik at jeg har litt ekstra sikkerhet når jeg er på tur eller på sjøen med båten. Jeg lurer imidlertid på litt i forhold til abonnementet. Jeg lurte på det billigste abonnementet safety uten binding. Det ser imidlertid ut til at det påløper en ekstra kostnad på 275 kroner i året bare for å kunne ha et abonnement uten binding? Månedsprisen kommer utenom? Er det slik at man kan deaktivere det løpende abonnementet og aktivere det når det passer, eller fryser du bare abonnementet for en måned i gangen? Det står: Jeg lurer også litt på priser. I det billigste abonnementet safety koster det 1,10 for send/spor punkter. Det står også at det er 10 minutters sporingsintervaller. Betyr det jeg blir belastet automatisk for dette? Det utgjør i såfall nesten 160 kroner i døgnet ekstra hvis det går automatisk. Det koster også 1,10 for plasseringsping - noe jeg ikke aner hva er? Noen tanker eller tips? Jeg er ikke borte lange turer i gangen så jeg trenger ikke noe dyrt abonnement. Prislisten i sin helhet https://explore.garmin.com/nb-NO/inreach/

Synes Tonje viste en svært dårlig holdning med det som skjedde i Vill i Hjertet. Mangel med respekt for regler, natur og dyrelivet. Før dette likte jeg hun veldig godt. Jens Kvernmo likte jeg også godt, inntil han la ut for mange bilder på instagram-storyen som viser er en overflod av store mengder byttedyr som blir drept pga. pelsen sin. Kanskje så mye som 60-70 døde dyr på bare ett bilde ble for drøyt. Jeg ble dårlig, og jaktgreiene hans har gått for langt for min smak. Jeg kommer nok til å se på begge igjen, om de kommer ut med ett bra TV program. Men etterhvert har dette også begynt å bli litt småkjedelig til tider Monsen virker som en greiere type enn begge disse to, synes jeg. Ekte, ærlig, og en bedre respekt til dyrelivet - i mine øyne.

Siden det har blitt en del diskusjon rundt validiteten til denne tar jeg meg friheten å oppklare litt. Jeg, og fem andre studenter (inkludert trådstarter) tar faget TIØ4165 - Markedsføring for teknologistudenter på NTNU (https://www.ntnu.no/studier/emner/TI%C3%984165#tab=omEmnet). Dette er et obligatorisk fag i utdanningen vår som krever at man gjennomfører en undersøkelse for en bedrift. Hvilken bedrift man ender opp med å jobbe med er relativt tilfeldig (valgte FATMAP siden vi er turinteresserte), og det er et krav om over 300 respondenter. Disse respondentene skal også gjerne være i en gruppe som faktisk har tilbøyelighet for å bruke produktet. Vi har slitt med å få nok folk til å svare, selv om NTNU gir bort gavekort som ekstra drahjelp for å sanke inn nok svar. Derfor prøver vi å nå ut på de rette kanalene slik at turinteresserte mennesker svarer på undersøkelsen. Litt selvkritikk - tråden er noe uheldig formulert og kan minne veldig om reklame. Det er på ingen måte et ønske fra noen av oss. Vi skal bare skrive en oppgave og trenger empirisk data. Angående mail: Det er helt frivillig å legge igjen mailen sin. Dette er ikke et påkrevd punkt og vi har absolutt null behov for å ha den. Undersøkelsen er ment å være totalt anonym, men om vi skal lodde ut et gavekort og om respondenter ønsker å delta i konkurransen er vi nødt til å kontakte de på et vis. Vi kommer ikke til å sende ut noen andre e-poster enn ved gevinst, og har ingen interesse eller ønske om å ha disse mailene. Angående kommentar om at NTNU ikke bruker Google Docs: Dette er feil og er ikke noe krav for dette faget.

Når man aktiverer og deaktiverer abonnementet så vil det være aktivt i minimum 30 dager og man vil få en måneds kostnad for dette, så det fungerer ikke å aktivere for en ukes tur og deretter deaktivere. Altså det fungerer, men man vil få regning for en måneds abonnement. Du kan deaktivere og la det være deaktivert så lenge man ønsker, det er ikke slik at man fryser det for en måned om gangen. Sporing og plassering kan skrus av og da trenger man ikke betale for det, og det er en årsavgift på 275 kr. for å ha mulighet til å aktivere og deaktivere abonnementet.

Har e-trex 30, bruker den mest som "farstsskriver".. Km/snittfart/tid. Holder 3 dager, 30 timer ish tenker jeg på batteri settet. Målet er og vite hvor en er på kartet til enhver tid, i godvær og på merka dnt stier sommerstid byr dette sjelden på problemer. Bretter det sammen så det passer i lomma forann på låret. Tlf bruker jeg sjelden som kart på lange turer, står og leter etter signal og spiser strøm. GPS brukes som nevnt over, så har jeg Garmin klokke, instinct, rimelig og med de viktigste funksjonene, holder bra på strømmen og om man ikke lager spor. Grei og ta ut koordinater med, akkurat som gps'n

Tja. Coop avsluttet ikke millionavtalen med Northug da han smadret Audien i fylla - det betydde ikke at Coop er tilhengere av lovbrudd generelt, ei heller fyllekjøring spesielt. De var nok interessert å bli assosiert med en vinner som gikk sine egne veier. Helsport vil nok gjerne at produktene deres kan assosieres med en ung pen jente, det kan trekke nye kunder til dem. Det er ikke så mange sånne med en habil tur-CV å velge blant. Skulle de i stedet ønske seg at produktene deres skal assosieres med middelaldrende menn på tur, ville de fått en enkel jobb - der er det jo tretten på dusinet å velge blant, bare på dette forumet er det en haug kandidater

Er ikke noe problem at han har nevnt Kvernmo eller Blomseth i en annen tråd, poenget er at det har allerede blitt nevnt, derfor synes jeg en slik tråd som dette er meningsløs. I den aktuelle tråden er det ganske tung debatt om hvorvidt serien er bra eller ei, og hvorvidt det hun gjør er bra eller ei. Hellig? Nei. Hun fremstår på ingen måte hellig eller urørt i den andre tråden her inne, der er det slakt fra både deg og meg også. At det finnes tråder her inne som folk synes er meningsløse, selvsagt, det er som @tubbs sier vanlig i mange forum, og ikke minst kommer an på øyet som ser, jeg er ett hundre prosent enig. Når det er sagt, kom igjen a, han lurer ikke på hvilken aktør som leverer det beste produktet. Han har bestemt seg for lenge siden sammen med mange andre her, inkl meg selv, at Kvernmo har levert det beste produktet, uavhengig av padleteknikk eller ei. Det er èn titt i Vill i hjertet-tråden og èn titt Jens i villmarka-tråden, så finner du ganske kjapt ut at denne tråden har null mening. For å ta dette "Men hun ER jo faktisk proff. Synes ikke det er urimelig å sette det opp mot hverandre når Blomseth lever av dette." Det at to personer er proffe og lever av noe, betyr ikke dermed at det bare er å sette de opp mot hverandre. Se på en idrett f.eks, mange som er proffe og lever av idretten sin, men du setter ikke opp Christiano Ronaldo mot John Arne Riise av den grunn. Mens jeg skrev dette, kan det faaaaktisk med littegrann vilje, i hvert fall være i nærheten av en ekvivalent til det vi prater om. Ja, jeg kverulerer med vilje her.

Er en sånn tråd virkelig nødvendig egentlig? Hva er formålet med den? Jeg mener, trådstarter @Bjarne H.S. her har allerede gitt sin tydelige mening om temaet i flere poster, i minst èn annen tråd, samt i et blogginnlegg. Føler bare du leter her, for å få det svart på hvitt at "nei, vi ekke fan av T.B og J.K er i en helt annen liga, og dette må vi utdype videre". Jeg er ikke i tvil om i hvilken leir jeg befinner meg, allikevel ser jeg bare ikke poenget å opprette en sånn tråd når det virker som alle er relativt enige. Om tråden har livets rett er ikke opp til meg, jeg bare synes dette blir og piske en død hest just for the gist of it.

Der er vi enige Men er man proff og lager tv program for å tjene penger så mener i hvert fall jeg at man bør følge reglene. Der viker jeg ikke på likestilling i det hele tatt. Har en del veninner som gudedyrker Tonje pga at hun er søt og ung jente som lever ut sin villmarksdrøm (via sponsorer) Som gammall grinebiter så respekterer jeg alle uansett kjønn som klarer å leve i naturen (Det er likestilling) Men de lokale reglene skal jaggu følges samma f...……... Edit. En kompis fra Askim har bodd 3 år i Tana nå og sier om programmet: Betyr det at man er "vill i hjertet" så kan man gjøre som man vil ?

Jeg har ikke kildeverifisert linken @Marius Engelsen 😄 Personlige observasjoner: Ski på 1,5 kg pr ski er lettere å gå 1000 høydemeter med enn ski på 2,9 kg (begge inkl binding i vekt.) Jeg har skallbukser som veier halvparten av andre jeg har, og er mykere og lettere å gå med. Kroppen veier per nå 9 kg mer enn det som var "normalvekta" i mange år. Jeg velger likevel å bruke de tyngste toppturskia og de tyngste skallbuksene når tur/aktivitet gjør at jeg foretrekker egenskapene de har. Siste punkt virker å være det jeg definitivt sparer mest vekt på å endre, men som virker tyngst å få endret. 😄

Smarttelefoner er overlegent raskere, har bedre software, bedre skjerm etc. MEN, de kan ikke betjenes med votter (som på en knappe GPS), med våte neoprenhansker i kajakken, kan ikke skiftes batteri på, og de har ikke ett like nøyaktig innebygget kompass (ihvertfall de modellene jeg har testet). Min etrex 30x har liten og treg skjerm, men to stk AA ladebatterier varer i dagesvis, og den virker alltid, uansett hvor tykke votter man har og hvor vått det er. En tur som på bildet, i greit vær, uten hansker snø og nedbør, er sikkert en smarttelefon ett fullgodt supplement til kart og kompass.

Jeg har fyrt Omnifuel i området rundt -15 med 450g boks fra Biltema (26% propan) på Valdresflya. Startet med ny boks og boksen var opp ned hver gang jeg fyrte. Dvs jeg hadde boksen opp/ned hver gang jeg åpnet ventilen, også når jeg skrudde boksen på brenneren. På denne måten unslapp ikke noe av propanandelen. Forvarmet med bensin, det var rett og slett ikke mulig å få fyr uten at brenneren ble forvarmet. Fungerte som bare det. Er en stund siden, men jeg kan ikke erindre at jeg byttet til bensin i løpet av den helga jeg var der.

Det er fleire trykkfeilar i artikkelen til Valle. Kokepunkta du refererer til er ved 1 atmosfærser trykk, og over ein rein fraksjon, altså ingen blanding i væskefasen. Når det er bare 20% propan i blandingen, er det bare 0,2 atmosfæres trykk av propan ved dei same -42°C. I ein full gassboksen er det meste av både butan, isobutan og propan i væskeform. Og så er det litt gass over dette. Denne gassen er også ei blanding av butan, isobutan og propan, men der andelen propan er noko høgare enn i væskefasen. Trykket i boksen er likevektstrykket for gassblandingen, altså det trykket som gjev eit kokepunkt som er det same som temperaturen i boksen, verken meir eller mindre. Så lenge temperaturen er så høg at dette trykket er større enn lufttrykket utanfor, vil gassen strøyme ut av brennaren når ein åpnar krana. Men når temperaturen er under kokepunktet til denne blandinga, får du ikkje overtrykk i boksen, sjølv om temperatureren er langt over -42°C og boksen er ny og ubrukt. Med boksen ståande, brenn ein av denne gassblandinga som har noko høgare andel av propan enn i væskefasen, slik at blandinga vil få mindre propanandel etter kvart. Med boksen oppned, brenn ein av væskefasen som har den andelen av propan som produsenten har fyllt på boksen, og blandinga vil vera den same heilt til boksen er så godt som tom. Primus er direkte diffus om gassblandingane sine. Eg har ikkje funne at pålitleg kilde for at det skal vera same gassblanding, eller at det skal vera ulik gassblanding. Sikkerheitsbladet er det same for både 'power gas', 'winter gas' og 'summer gas', og oppgjev -15ºC som kokepunkt for alle tre, sjølv om reklamen deira seier at 'winter gas' skal fungere ned til -22ºC og 'summer gas' bare ned til +15ºC. Den beste indikasjonen på at det ikkje er same gassblandinga, er Valle sin graf for oppnedbrenning som i følge artikkelteksten er ved -12ºC, ikkje -17ºC som det står under grafen, og gjev i snitt 44% høgare effekt med 'winter gas' enn med 'power gas'. Den einaste grunnen til denne differansen, er ulikt trykk, og det einaste som gjev ulikt trykk, er ulik gassblanding. Sjølv om det bare er 3 ulike gassar som er blanda, er det uendeleg mange måtar å blande desse 3 gassane.

Det er vel papir både i del med væskefase og del med gassfase også når man snur boksen? Ellers enig ift lav fordamping inne i boksen når gass tas ut flytende og fordamper ved brenner.

Jeg trodde det også var en litt ulike gassmiks enn Power Gas, men jeg finner ikke noe info om det på nettet. Tidligere listet de gassinnholdet på boksene sine, men virker som de har sluttet med det.

"Det gir mye større overflate for overgang fra væske- til gassfase enn i en boks uten papirinnlegg. Større overlate gir raskere fordamping, raskere fordamping gir større trykk i boksen og større trykk gir høyere effekt. Dette er faktisk hele hemmeligheten med Primus Winter gas." Står sort på hvitt forklart i linken du fikk, av en profesjonell skribent og tester av friluftsutstyr, med doktorgrad i realfaglig retning fra NTNU.

Feil - les https://randulfvalle.no/primus-winter-gas/ Jeg liker gass. Det er renslig og uovertruffent til kosefyring. Litt enkle forholdsregler for lagring av gassboksen er alt som skal til. Ja temperaturen på boksen går ned når man har full effekt, men ved lav effekt er dette ikke noe problem. Jeg har alltid med meg gass på vinterturer, men primærbrenner er bensin og Dragonfly. Om den skulle svikte er det veldig OK å ha den vintergassen i back-up.

Det er nok barnesikringen på korken som lager lyd.

Jeg skal ikke påstå at folk er skinnhellige, men selv har jeg valgt å se på serien, notere meg hva jeg ville gjort annerledes og følger interessert med på natur, bilder og annet. Jeg noterer meg at jeg, venner og bekjente har gjort mye rart både på tur og privat opp gjennom årene, men vi har etter hvert gjort oss erfaringer og har gjort valg som vi sikkert ikke ville gjort som 20-åringer. Det går endog an å se serien sammen med barna og sammen reflektere over hva man kunne gjort annerledes. Her kunne kanalen hjulpet med å belyse for de som ikke har personer å se på sammen med som kan informere på en god måte. Jeg ville neppe sendt med mine unger som oppdragelse på tur med meg eller bekjente som 20-åringer, men 2019-utgaven av de fleste av oss tror jeg hadde vært gode forbilder for de fleste. Så kan man selvsagt mene at TV-kanalen velger å ikke formidle hele sannheten, noe som hadde hatt god oppdragende effekt om de hadde vinklet annerledes, spesielt siden det meste er kjent. Jeg tror at dersom folk hadde visst mer "bak kamera info" om det meste av det de ser av "realiter på tv", så tror jeg det aller meste faller i en kategori det hadde vært mulig å kritisere.

Mye moral her! Flott at alle dere skinnhellige har alt i orden. Tonje har tatt noen snarveier og gjort ting som ikke er helt i henhold, men denne heksejakten syntes jeg ikke noe om.

Mja, mutta e ikkje mi ekspertise heller, men det er ei av dei rasene der mellom anna samkjønnsagresjon tradisjonelt har vore utprega. Ein flokk muttar krev sin leiar iflg dei eg kjenner som har/har hatt slike. Forøvrig mtp resten av tråden tenkjer eg at ein kan vere rivande usamd med Tonje Blomseth om ting, og ein har all rett til å tenke at regelbrot er ugreit. Likevel ville i alle fall eg tenke litt på koss eg formulere kritikken. Det kjem godt med uansett kva "kommentarfelt" ein er i, og hugsar eg ikkje heilt feil frå tid tilbake har ho ein brukar her inne. Målet er vel å diskutere kva som kunne vore gjort annaleis, ikkje å gjere folk lei seg med "ufiltrerte" karakteristikkar og insinuasjonar.

Gratulerer !! Jeg ble for sen til å komme med innspill før avgjørelsen ble tatt Jo eldre vi blir, dess mer ser vi at livet engang tar slutt. Og hvor viktig det er å LEVE, uansett hvor flosklete det høres ut. Jobb får du deg når du er ferdig med å være på tur, og jeg kan umulig tenke meg at et år eller to gjør at du ikke har til smør på brødskiva når du blir pensjonist. Jeg har kommet dithen at jeg tenker innimellom " hvis jeg er så heldig at jeg får bli pensjonist ". Så derfor velger jeg å gjøre det jeg har lyst til stort sett, og bruke de pengene jeg har. Barna mine har fått beskjed om at jeg forhåpenligvis er blakk når jeg dør, men at de får arve en gjeldfri leilighet. Tøft og kult valg du har tatt, lykke til

Man kan jobbe nok til å leve, eller leve av å jobbe! Jeg er nok typen som holder meg litt utenfor boksen og a4 livet, veldig mange foretrekker trygge rammer rundt seg og ser på det som skremmende å ikke vite hva som kommer neste måned. Jeg kan vel med trygget si at de fleste jeg kjenner går å drømmer om å det ene eller andre, men ingen som tørr å gjennomføre det. Som du beskriver, så har du økonomien og mulighetene til det.... Hopp i det, det kan være litt skummelt til å begynne med, men herregud for en økning du vil få i livskvaliteten. Norge er mulighetens land, jobb er sjeldent eller aldri noe problem... så lenge du ikke MÅ ha en bestemt stilling, eller tåler å bli litt skitten på nevene! Et slikt år eller to kan se pent ut på CV'en så lenge du fyller det med innhold Jeg har flere kompiser som driver bedrifter, som kikker bevisst etter folk som har opplevd litt i livet og ikke bare gått skole og jobbet Vi i Norge måler ofte hverandre på hvor mye vi jobber. Det er sjeldent du hører noen som spør om hvor mye fri har du da? Jeg jobber turnus med med en del fri, jeg får stort sett alltid spørsmål om jeg ikke har to jobber, siden jeg har så mye fri?? Haha! Nei, jobbe har jeg ikke tid til. Jeg har alt for mange turer og drømmer som skal realiseres Vi mennesker er også preget av misunnelse og er ofte negativ til ting vi selv ikke klarer å gjennomføre, Som igjen gjør at vi finner på og konstruerer problemer i stede for å lete etter løsninger. Jeg kan helt ærlig ikke finne noe negativt med det du har lyst å gjøre. Joda, det vil nok komme tider der hverdagen føles litt vanskelig og tankene om du har gjort noe dumt vil komme, det er helt naturlig. Nei, fy søren! Gi gass.... gjennomfør og lev livet! Før du vet ordet av det sitter du der med familie, unger eller full av sjukdom å angrer på alt du ikke fikk gjort