Vinnerliste
.thumb.png.67ea3183f116c3089f1bfa0badf7c2aa.png)
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 30. juni 2019 i alle områder
-
Jeg har kviet meg skikkelig for å dra på tur alene til Nordmarka. Har ikke hatt lyst i det hele tatt egentlig. Dette er grunnene: 1: Imaginære busemenn 2: Fulle folk med boomblaster 3: Kjede seg (jeg er født rastløs og sosial) 4: Å få «gode» teltnaboer totalt blotta for sosial intelligens. Men siden ingen lot seg lure til tur i helgen, så dro jeg sjæl. Må ut! Må puste! En så fin helg må brukes. Så avsted jeg dro rett fra jobb fredag og rett på toget til Hakadal. Måtte vekk fra Oslo. Orker ikke campe for nærme Oslo. Derfor bar det inn til Elvannet. De fleste tar grusveien ut og ender opp i sørenden av vannet, men jeg valgte sti igjennom skogen for å komme til østsiden, som er litt mindre tilgjengelig. Fant en fin odde hvor jeg fikk rigga meg til for litt glamping. Heldigvis ingen folk på østsiden natt til lørdag. Men sørsiden var full av hengekøyefolk som hugge trær hele ettermiddagen 🤦🏼♀️ Uansett så var det så digg å sove ute at jeg bare tok en natt til. Jeg kjeda meg ikke engang. Jeg hadde akkurat nok strøm til mobilen, gass til kaffe og smågodt. Litt mat også men ikke nok sånn egentlig 😂 planen var jo kun en natt, men planer er til for å endres. Dessverre kom det nok en hengekøyegjeng med øks utover lørdagen. De sleit som f for å få ned et friskt tre de prøvde å fyre opp senere 🤦🏼♀️ Men jeg orka ikke si noe. Hadde nok med å kjefte på en familie med to løse chow chow’er. Den ene totalt døv. Men etter at de rulla inn bikkjene var de helt OK. Alt i alt en topp tur. Ikke var jeg redd og jeg kjeda meg heller ikke. Faktisk var det skikkelig digg med litt zen-tid 🙏🏻
9 poeng -
Måtte gjøre noe med akutt fjellabstinens, heldigvis relativt lett kurert når man er i Nore og Uvdal med fjell på alle kanter. Hardangervidda ble dagens mål, starta ved Solheimstulen, gikk opp til Kistenuten, videre til Storhovde og Remmarhovde før retur til Solheimstulen. Klokka inn på 18,2 km ifølge GPS'en.
7 poeng
-
Mikroekspedisjon 2019 nr 2 gjennomført. Har to døtre og to hengekøyer. Når begge vil på hengekøyetur må det bli en ekspedisjon på hver. Størstejenta (10) var ute i mai, nå var det minstejenta (8) sin tur. En mikroekspedisjon må jo ha snev av ekspedisjon i seg. Derfor valgte jeg ut et område/skogholt jeg aldri hadde vært i før. Lille Gryta i Lillomarka var målet. (Jeg har vært i Lillomarka før, men aldri ved Lille Gryta.) For å leve opp til mikrobegrepet ble avreise satt til lørdag etter middag. Halv åtte satt vi i bilen. En stor time etterpå fant vi en flott plass litt bortenfor vannet. Noen hadde nok vært der før, det var hengt opp en huske i ett tre. Rett i koppen nudler til kveldsmat, samt litt lørdagsgodt, husking og litt ooodagelsestur i nærområde, og så natta. Nydelig vær, ikke behov for tarp. Enda godt vi hadde med myggnett. Myggen hadde fest. Havregrøt til frokost, rolig morgen, popkornrester til gåmat, hjemme før lunsj. Vel gjennomført mikroekspedisjon. Ca 1,5 km labbing, nytt område og (For jenta) ny sovemetode.
5 poeng
-
Mitt første turinnlegg her på siden, satser på at det blir flere etterhvert 😀 Tok meg en overnattingstur ved Glimvatnet på Ringvassøy forrige uke. Hovedformålet var å ta første natt i nytt telt, Helsport Reinsfjell Superlight 2, i en flott lilla utgave, samt å teste nytt fiskesett, Fenwick Ironfeather 4-22 g med Mitchell Avocet 2000 snelle og 0.10 Fireline. Må si meg fornøyd med både telt og fiskeutstyr. Det teltet jeg har benyttet meg av så langt var altfor lavt og klaustrofobisk, Reinsfjell ga en annen opplevelse. Slukene ble også kastet langt avgårde med det nye utstyret og jeg fikk kjørt en liten steikørret og konstatert at det var morro selv med liten fisk på denne stangen.
5 poeng
-
Nå skal også den andre pakkerammesekken (Hagløfs Alaska) her på huset få ny sekk. Får se om den rekker å bli ferdig til sommerferien... X-pac V15 stoff fra Ripstopontheroll, forsterkninger i 1000D Cordura fra Extremtextil.
4 poeng
-
En dagstur på Blefjell med innlagt fiske. Ble ei napp eller fisk. Men du verden for en fin natur! Heldigvis var det godt at egg & bacon samt kaffe& sjokolade var med.
4 poeng
-
Det er pussig at vi reagerer så kraftig på denne typen praksis og vurderer å slutte å handle hos butikken, men vi fortsetter å kjøpe produkter som blir montert/sydd sammen av barn eller arbeidere som lever under mildt sagt elendige forhold.... Pussig hvordan slikt fungerer4 poeng
-
Mener du seriøst at dersom en konkurrent må legge ned så er det normalt å stå å danse og juble over det mens man krysser dem ut på et bilde man har hengt opp? Det har ingenting med konkurranse å gjøre.3 poeng
-
Ingen vanntette skalljakker (membranjakker) har svært gode pusteegenskaper, uansett hva reklamen sier. Forskjellen mellom forskjellige merker og membrantyper er heller ikke spesielt stor. Du må finne en jakke med gode luftemuligheter - lange lufteglidelåser under armene hjelper godt. Det beste er å gå i en softshell- eller bomullsjakke, og hvis det begynner å regne tar du på noe vanntett og roer ned tempoet så du ikke blir så varm.3 poeng
-
Men @tubbs, om jeg ikke kjøper det så har jeg spart 1/10 av hva jeg må ut med for et Staika. Mangler bare ni situasjoner til hvor jeg ikke bruker 800,-, så kan jeg argumentere overfor meg selv at nå er det innafor å kjøpe et Hilleberg Staika. 😄3 poeng
-
Ja, fornuftige endringsønsker, det :-) Omvendt T-glidelås savnet også jeg på mitt tidligere MLD-innertelt jeg en gang hadde til MLDs Cricket Tarp/Tent (en liknende teltduk-konstruksjon som ditt SMD-telt). Ble noe "krøkkete" å komme ut/inn av teltet med en halv dør. Artig at du legger ut bilder av teltet ditt og kommer med betrakninger. Det er gull mht å forstå teltløsningenes konstruksjon og cons/pro :-)3 poeng
-
Gratulerer med nytelt Mener du det gule pluggfestet, som du ser på det midtre bildet i førsteposten? Du kan bruke den og en plugg til å holde dør-enden i en eller annen posisjon når glidelåsen er dratt nedenfra og opp. Men som @Gittiamo nevnte ovenfor, er det også en glidelåsdrager helt øverst, og drar du den nedover får du en spalte som kan gi ekstra ventilasjon. (Faktisk er vel samtlige glidelåser i teltet toveis, altså har to dragere.) Jeg har satt den ene ekstrabardunen fast på langsiden som ligger på motsatt side av dørene - jeg regner det som "vindsiden". Jeg setter opp teltet ganske stramt , og da skal det litt vind til før dukene møtes - men oftest bruker jeg den bardunen, det tar jo bare noen få sekunder. Da er jeg trygg om vinden øker, eller det blir regn som slakker duken. Jeg har ikke prøvd det selv (må få gjort det i sommer), men selve oppsettet ser veldig enkelt ut. Jeg antar at det som kan være mest knotete, er å hekte fra innerteltet og hekte det på igjen etterpå - akkurat det viser de ikke så mye av i denne videoen: Men vær oppmerksom på omgivelsene - duken i innerteltet på UL er svært lett og ganske skjørt, den kan fort få rifter fra tornebusker, katteklør etc. Viktig å ha denne skjørheten i bakhodet når man hekter av/på også. 40D nylon er mer eller mindre standard for UL-telt. Jeg har intet å utsette på den, synes den virker sterk. Uansett bør du jo fjerne spisse steiner etc.2 poeng
-
Men dørene skal vel ha to glidelåser? Slik at man kan åpne ovenfra og ned også. Ikke bare nedenfra og opp. Jeg hadde dørene oppe slik i natt. Ellers barduner delvis rundt pga utsatt plass. Og som du ser helt åpen dør på bilde 😂 men var det jeg hadde
2 poeng
-
Det at de krysser ut bilder av konkurrerende butikker når de legges ned er en generell xxl praksis som har eksistert i mange år. Synd at dette er ungdoms første møte med arbeidslivet. Selvsagt fører konkurranse til at noen kanskje må stenge, men det bør være unødvendig å danse rundt å glede seg over det. Dette er en syk bedriftskultur.2 poeng
-
Nå vett ikkje eg hvilke tau du har, men di skal henge så høgt att får en vinkel på ca 30 grader. Bruk tommel og pekefinger. (Se bilde👉) bruk en tynn ca 3mm tau som ikkje kan strekkes og lag den 83% av lengden på køya. Henges på løkkene i hvær ende av køya.
2 poeng
-
Vi tenker nok helt grunnleggende forskjellig her. Slik jeg ser det, blir duk og sømmer utrolig hardt belastet slik. Litt avhengig av hvordan teltet er laget blir det punktbelastning og Kuppeltelt er mye mere utsatt en tunneltelt. Du får mange punkter hvor det kommer inn vann langs sømmene. Orion 3 har vel stenger på rundt 5 meter og strekker silnylon seg 3% blir dette 15 cm. Så jeg slakker teltet, slik at det aldri står i mye spenn. Silnylon den lever av Nortelt er verdt å lese. Hvis stengene ikke glir lett frem og tilbake i stangkanalen, blir det også ekstra krefter. Jeg tror ikke jeg hadde byttet til 19 modellen. Tipper at ved 40 cm fri høyde er praktisk liggelengde helt lik.
2 poeng
-
Her bør kanskje noen kjenne sin besøkelsestid (ikke min annonse), @Terka https://www.finn.no/151222710
2 poeng
-
Bare litt bilder og sånn for den som måtte lure. Og før noen kritiserer, det er mye ved dette teltet jeg skulle endret på, men det er nå dette jeg har. Teltet ferdig oppslått: Full luftemodus: Overgang duk - myggnett- gulv: Jeg har en easton karbonstang som holder teltet oppe. 54 gram og 120 cm lang (ca). Når jeg bruker den får jeg ca 20 cm klaring mellom gulv og telttak der hvor myggnettingen er, ca 30 cm der hvor bardunfestet på sideveggen er. Hadde jeg brukt gåstaver ville jeg ha satt høyden på ca 130-140 cm. Da ville gulvet også fått litt mer karmer på kanten. Det får jeg ikke til med karbonstangen min. Dette kunne gitt meg kanskje 5 - 10 cm mer klaring også. Jeg er 189 cm høy, og ligger ca fra bardunfestet til bardunfestet. Jeg bruker vanligvis å spenne opp bardunene for å ha litt mer klaring innvendig. Bredden på det smaleste innvendig er ca 1 meter. Teltet veier 729 gram på kjøkkenvekten min. Man trenger 6 plugger, men jeg bruker 8 for å få med bardunene også.
2 poeng
-
Mange unge ser ikke at de må være med i en fagforening. Jeg har alltid sagt dette til både kolleger og de jeg var leder for. Det er mye elendighet som skuler seg bak det som kalles naturlig avgang. For en del år tilbake jobbet jeg på et sted hvor det var to grunner til oppsigelse, 1, jenter som ble gravide og 2 medlemskap i fagforening. Jeg har merket en endring hos XXL, selgerne er mer pågående og ønsker å selge andre ting enn tilbudsvarene. Jeg fortsetter å handle hos XXL, de ansatte må ta denne kampen sjøl. Det jeg aldri vil gjøre er å kjøpe kopi produkter og annet d**tt fra Ali Express eller tilsvarende fra Kina2 poeng
-
Nok en turrapport fra Femundsmarka. Trenger vi flere nå? Nei, vil nok mange si. Femundsmarka er allerede et av våre mest (over-)eksponerte områder, og følgelig et av de mest "slitte". Flora og fauna er under press. Flotte bilder av store bål og store fisker vil bare lokke flere turister til Femundsmarka, og ikke alle disse turistene respekterer naturen i sin higen etter opplevelser og flotte bilder. En stor del av meg tenker slik. Jeg burde dra på tur, minimere mitt fotavtrykk, dra hjem og holde kjeft om det. Folk flest gjør det, og det er nok bra. Men så har man argumenter som trekker meg den andre veien. Turrapporter og bilder er inspirasjon for mange til å komme seg ut. Det er bra i et folkehelseperspektiv. I tillegg kan en turrapport være nyttig i opplysningsøyemed, dersom den har riktig fokus. Formidling av hvilket regelverk som faktisk gjelder i nasjonalparken samt generelle og konkrete tips om hvordan man skal oppføre seg i møtet med slik sårbar natur er eksempler på det. Akkurat dette siste argumentet gjør at jeg lander på å skrive turrapport fra Femundsmarka igjen. Det er ikke å komme unna at det å skrive turrapport er litt egoistisk motivert. Rapportskriving gjør at turen varer lengre (gjerne hele høsten og vinteren), og jeg synes det er gøy å vise fram Femundsmarka, som har så mye å by på. Jeg "rettferdiggjør" min eksponering av Femundsmarka gjennom å forsøke å bevisstgjøre folk på at nasjonalparken er under press og på hvordan det er lurt å ta hensyn til det. Jeg er hverken biolog eller oppsynsmann, så jeg er langt fra noen ekspert, men det trenger man heller ikke være. Man kommer langt med sunn fornuft og folkeskikk, samt litt selvdisiplin. Andre som eksponerer Femundsmarka gjennom turrapporter og sosiale medier må ikke føle at jeg rakker ned eller kritiserer. Jeg synes det er helt greit at andre skriver og tar bilder, og jeg koser meg med mye av det jeg leser og ser. Mange mener at all eksponering er uproblematisk, fordi det til syvende og sist er opp til den som drar på tur å oppføre seg. Allerede i DNTs årbok 1987 ble det stilt spørsmål ved vår bruk av Femundsmarka. I artikkelen «Slit vi ut Femundsmarka?». påpeker forfatteren nettopp dette - at det er opp til hver enkelt. Det beste virkemidlet man har for å beskytte marka uten å innføre begrensende lover er i mine øyne å forsøke å påvirke folks holdninger. Jeg velger derfor det standpunktet at den som eksponerer kan gjøre en liten innsats for å bevisstgjøre folk om tingenes tilstand i Femundsmarka. Såpass skylder vi den. Men; alle kan ikke gjøre det i hver turrapport og hvert bilde, og det kommer sikkert ikke jeg til å gjøre i framtiden heller. Jeg har heller ikke tenkt slik i tidligere turrapporter, men denne bevisstheten er noe som har vokst fram etter hvert som jeg har blitt bedre og bedre kjent med nasjonalparken. Her kommer i hvert fall en rapport fra min 4-dagers i Femundsmarka i sommer. Som vanlig er rapporten av det lengre slaget. Veldig mange har det slik med Femundsmarka, at de bare må tilbake, år etter år. "Femundssjuka" kalles det av mange. Jeg har ikke inntrykk av at så mange har det på samme måte med andre områder. I hvert fall ikke helt på same måte. Hvorfor det er slik kan vi bare spekulere i. Professoren Nina Witoszek kaller den norske tilhørigheten til naturen for geofromhet. Det synes jeg er et fint ord på det jeg føler for dette området. Hun skriver at «geofromhet skaper erstatningsguder som for eksempel fjell, fjorder eller bjørker i storm». Eller blokkmarker. Eller ei krokfuru. Eller Grøtåa. Fyll inn det som passer for deg. Denne turen skulle egentlig være en tidlig vårtur. Jeg skulle vandre opp langs en folketom Røa like etter vårløsningen og nyte de lange, lyse nettene. Etter en intens høst og vinter med lite søvn grunnet en stk. førstefødt som kom til verden i fjor sommer, var behovet for en liten avstikker fra hverdagen overveldende. Alle ledige stunder gjennom vinteren hadde som vanlig gått med til å se på kart Z59 Rogen og til å lese all litteratur i bokhylla om Femundsmarka om igjen. Våren kom, og gikk igjen, det hele i løpet av noen få dager, føltes det som. Den førstefødte sov like fordømt lite. Juni kom, og gikk. Tørken kom, brakte med seg skogbrannfare og bålforbud, og en planlagt avreise ble utsatt på grunn av det. En forkjølelse kom og gikk. Det klaffet aldri. Ikke før ferien (og pappapermen) gikk mot slutten, og samboeren sa at "nå drar du bare, ildforbud eller ikke, jeg skal klare brasene her hjemme, noen dager uten søvn går fint". Heldigvis har jeg en samboer som forstår hvor viktig dette er for meg. Etter å nesten ha skrinlagt hele turen, var det uvirkelig å sette seg i bilen og kjøre mot Femundshytten en dag i slutten av juli. Endelig skulle jeg få vårturen min! I løpet av mine seks turer i Femundmarka har jeg prøvd de fleste inngangsporter, men Røoset og nedre Røa har jeg fremdeles til gode. Det er nesten flaut for en som liker å kalle seg femundsentusiast. Nedre Røa var som nevnt den opprinnelige planen, men det ble ikke aktuelt nå i fellesferien. Jeg har en teori om at nedre Røa nytes best utenfor høysesong. Dessuten klaffet ikke båttidene helt med min stramme tidsplan. Det endte dermed som det ofte har gjort de siste turene - båttaxi fra Femundshytten til Storvika og straka vegen inn i marka. Må nesten si at jeg er litt lei av denne innfallsporten, men når man har det travelt og ønsker seg langt inn, er denne løsningen svært gunstig, og logistikken er kurant. Som vanlig ønsket jeg å nå så langt inn mot grensa som mulig, men jeg hadde ikke noen konkrete mål. Den hektiske vinteren hadde gjort sitt med formen, så jeg var usikker på hva jeg orket. Aldri hadde kiloene vært flere og lungene mindre. Jeg hadde bevisst unnlatt å se på kart over Grøtådalen denne vinteren, for dersom jeg gjør det, vet jeg hvor jeg ender opp når sommeren kommer. Jeg ville spare Grøtådalen en sesong nå. Dermed ble det å komme seg over Røvolfjellet og ned til Øvre Roasten, følge Røa oppover, for deretter å improvisere. Tre netter hadde jeg til rådighet. Skulle gjerne hatt en til. Det er virkelig en forbannelse som hviler over meg i Femundsmarka - jeg har alltid en natt eller to for lite til disposisjon. Skal tro om det er fordi jeg alltid planlegger for å tyne maks ut av dagene, og dermed alltid blir litt for ambisiøs? Det er jo så mange områder og vann jeg skal rekke over! Over Femunden til Storvika med Tommy som kaptein. "Den skummende innsjøen" var rolig i dag. Navnet Femunden kommer trolig av "Feim", som betyr noe sånt som skummende (på engelsk "foam"), og "undr", en endelse knyttet til vann og innsjøer. Etter en drøy halvtime er man oppe på Røvolfjellet, og endelig har man utsikten innover det forjettede land. Jeg ser Kratlvola langt der fremme, og synes den virker veldig fjern. Skal jeg klare å nå helt inn dit i år da, mon tro? Som forventet er det en del folk rundt Røvoltjønnan. Jeg ser i hvert fall 4-5 turfølger. Jeg snakker med noen, og de fleste kan fortelle om dårlig fiske. Det er 22 grader i vannet her, visstnok. Det vil jeg nesten si at er eksepsjonelt. Ikke rart fisken er slapp da, det er jo fort 10 grader over komforttemperaturen til ørreten og røya det. Kratlvola har allerede rykket nærmere. Her har den trukket helt ned mot Skogtjønna. Røa nærmer seg. Her ser man så vidt Nedre Roasten. Allerede før Skogtjønna er beina vonde fra stortå til hofte. Det blir dermed lunsj ved den lille tjønna nedstrøms Skogtjønna. Været er upåklagelig, men truende. Mens jeg sitter der og spiser og observerer duppen ute i vannet, kommer en gruppe med 8-10 unge karer gående langs stien. "Her er vi gutter! Øvre Roasten!" roper den ene til de andre, mens han begynner å speide etter leirplass. Jeg småflirer litt inni meg, men får nesten litt dårlig samvittighet av det, og vurderer å gå bort og hjelpe karene på rett vei. Heldigvis finner en i følget fram kartet og de blir fort enige om at Øvre Roasten er et betydelig større vann enn denne lille tjønna. Jeg tar meg tid til en god pause her. Dypper føttene i det lunkne vannet og lar femundsstemningen presse seg på og finne veien inn i kropp og sinn. Fisk blir det ikke. Jeg kjenner at jeg er litt rastløs. Jeg må lenger inn. Nedover mot Øvre Roasten storkoser jeg meg. Beina er plutselig fine. Tørrfuruene ønsker meg velkommen. Det er første gangen jeg er alene i Femundsmarka. Det er litt rart, men også fint. Når man går alene er man mer oppmerksom på naturen rundt seg. Jeg går i mine egne tanker og ser på alle detaljene i landskapet. En furu har gått over ende og er i ferd med å bli til en læger (veltet tørrfuru). Den velta furua kan kanskje være 500 år gammel. Etter at den går over ende og tørker ut, kan furua ligge i ytterligere 1000 år. En læger kan altså være opp mot 1500 år - tenk det! Teodor Caspari skrev om disse områdene at "her er det intet om har hast". Furua har virkelig tatt dette inn over seg, og nettopp derfor må vi ta vare på disse. Du har faktisk ikke lov til å knekke greinene av furua du ser på bildet - det står i reglene for nasjonalparken. Det er nemlig disse som gjør Femundsmarka til Femundsmarka. Så tenker du kanskje, når du sitter i leiren en fin midtsommerkveld og får lyst på kaffe fra svartkjelen, at det gjør jo ingen verdens ting om du knekker et par greiner av denne lægeren. Og det har du kanskje rett i. Det påvirker svært lite, isolert sett. Men - faktum er at det fyres hundrevis og kanskje tusenvis av bål i nasjonalparken i løpet av en sesong. Dersom alle tenker som deg, og knekker noen greiner, vil det etter hvert begynne å vises og utgjøre en forskjell. Som nevnt trenger furua hundrevis av år for å bli slik, og vi bør derfor tenke oss om to ganger før vi bryter den ned i løpet av noen minutters ubetenksomhet. Det er opp til hver enkelt! Flere steder i marka er realiteten at det ikke finnes en kvist igjen i flere titalls og kanskje hundretalls meters omkrets. Mange steder ser alle trærne ut slik som på bildet over. Dette gjelder særlig langs Røa og deler av Grøtåa, og er i mine øyne med på å redusere kvaliteten på naturen her inne. Så, når du i et svakt øyeblikk vurderer å brenne en læger, og finner gode argumenter i hodet ditt for å gjøre nettopp det, løft tankene og tenk litt større - ikke vær blant dem som er med og bryter ned marka. Ha såpass selvdisiplin at du ikke setter dine egne behov foran reglene, selv om du tenker at du fortjener et stort, sprakende bål på turen din. Husk at mange bekker små - osv. Det er opp til deg og meg å ta vare på dette, og det er de små handlingene som du gjør eller ikke gjør som utgjør forskjellen. Det du faktisk har lov til, er å plukke opp løse kvister fra bakken under lægeren, og de er det ofte en god del av, dersom du gidder å lete litt. Du kan faktisk få bålet ditt, men kanskje skal du senke forventningene litt; nøy deg med et lite bål, og ikke fyr gjennom hele kvelden og natta. Når du ser Monsen fyre gigantiske bål i den Kanadiske ødemarka, husk at forutsetningene er vidt forskjellige. Femundsmarka tåler ikke at alle skal gjøre som Monsen. Jeg leste et intervju med den nå pensjonerte oppsynsmannen Torfinn Sletvold, hvor han sier noe sånt som at "Mange mangler ydmykhet ovenfor naturen. Folk oppfører seg som Monsen og benytter en hel vinterforsyning med ved for å koke en kopp kaffe". Sletvold er en mann det er verdt å lytte til når det gjelder Femundsmarka. Så mitt tips er; sett av en halvtime til å lete etter lovlig ved, begrens størrelsen på bålet, og tenk deg om en ekstra gang før du bryter ned tørrfurua. Dersom du har slitt litt ekstra for det, blir bålet enda litt koseligere, og du kan nyte bålkaffen med god samvittighet denne midtsommerkvelden i Femundsmarka. Opp moreneryggen over mot innoset i Øvre Roasten røyner det på, og jeg bestemmer meg for en fiskepause i det øvre innoset. Mye folk både til lands og til vanns her rundt Roastkoia. Et par kanoer, et par kajakker, og noen packrafter, samt noe folk på stien. Litt i overkant for min del, men dette er jo "sentrum" i Femundsmarka, så jeg var jo forberedt på det. Om man klarer å stenge ut trafikken, den slitte stien, de strippede trærne og det brukte dasspapiret på bakken er dette virkelig en perle. Ikke rart det er mye folk her, for å si det sånn. Innbydende, vakkert, og intimt, på et vis. Små, rolige håer mellom moreneryggene skaper en intimitet som gjør at man trives. Jeg tror noe av bakgrunnen for "femundssjuka" ligger her. Der er noe ved dette terrenget som appellerer til mange av oss. En biolog ved navn Edward O. Wilson har skrevet om noe han kaller biofili. Dette er etter mitt skjønn nært beslektet med geofromhet. Biofili er rett og slett menneskers medfødte kjærlighet til naturen. Det er plausibelt at sterk tilknytning til naturen, eller kanskje en naturtype, kan gi en evolusjonsmessig fordel. Dersom du har sterke følelser for naturen rundt deg, vil du trolig utforske den mer, bli bedre kjent med den, og ta mer vare på den enn om du ikke føler noe særlig for den. Det er nok irrelevant i dagens samfunn, men for våre fjerne forfedre kunne dette trolig bidra til økt sannsynlighet for overlevelse. Dermed videreføres genene som gjør at vi føler kjærlighet til naturen. Så det er godt mulig at femundssjuka rett og slett er noe som er forankret i genene våre. Hvis man tenker seg om, ser man fort at naturtypen her inne kan være fordelaktig med tanke på overlevelse; ubegrenset mengde rent vann, fiskerikt, god tilgang på materialer (tre og stein), lett å finne skjul og beskyttelse mot vær, rovdyr og fiender blant blokker og morener. Kanskje er vi som har falt for Femundsmarka genetiske etterkommere av et folk som bodde i en slik landskapstype, og som overlevde fordi de følte en sterk tilknytning til denne? Eller er det slik at folk som forelsket seg i denne landskapstypen, og bosatte seg i en slik, hadde større sjangle for å overleve, fordi den er så gunstig? Dette blir mye spekulasjoner, men slik går jeg altså og tenker mens jeg tar meg videre oppover Røa. Det som i hvert fall er hevet over en hver tvil, er at jeg skulle ønske jeg var her for 50 år siden, da dette fremdeles - til en viss grad - var urørt villmark. Det napper på mark og dupp i innoset. Fisken drar ned duppen gang på gang, men jeg får den ikke til å sitte. 4-5 marker spiser den opp, uansett hvordan jeg fester den på kroken. Intelligent fisk jeg har med å gjøre her, som trolig har sett krok før. Men, nå har du møtt din overmann tenker jeg, og tar vekk duppen og fester et par søkker på lina i stedet. Dette gir bedre kontakt med kroken, og jeg kan gjøre skikkelig tilslag. Dermed sitter ørreten. Dessverre ikke veldig stor. Idet jeg skal til å gå kommer en kar med en schæfer gående langs stien. Turfølget hans glir ut i håen i en Ally i samme øyeblikk. Vi kommer i snakk, og det viser seg at disse gutta har gjort en skikkelig tur. De startet i Hävlingen og har padlet hit via Vonsjøen, Lille Vonsjøen og Rogen. En spennende rute! Karene er ikke så positive, for turen har vært betydelig tøffere enn de så for seg, særlig bæringene. Fra Vonsjøen til Lille Vonsjøen skal de aldri gå igjen, det sverger de på. Jeg har selv bært kano der, og kan skrive under på at det er ikke spesielt lystbetont. Jeg trasker videre opp langs Røa, uten å vite hvor langt jeg skal. Føttene er overraskende gode, men jeg er sliten. Ovenfor Øvre Roasten blir det betydelig mindre folk. Jeg ser to karer mens jeg tar den obligatoriske fiskestoppen i innoset i Grisslehåen. Deretter ser jeg ikke folk på lenge, lenge. Den obligatoriske fiskestoppen blir obligatorisk resultatløs som alltid. Et av Grøtåas utløp i Grisslehåen. Legendariske Grisslehåen. Jeg vurderer å ta kvelden her ved Grisslehåen, men rastløsheten har ikke gitt seg helt. Jeg må lenger inn. Det er ikke langt opp til Storbuddhåen. Her campet vi på forrige tur. Jeg slår meg ikke til ro ved Storbuddhåen. Jeg bøtter nedpå litt turmix og finner stien opp mot Kløfthåen. Jeg forlater Røa her og tar "bakveien" mellom moreneryggene oppover. Nå bli det gradvis mer og mer villmark og mer og mer blokkmark. Jeg er sliten nå, men koser meg allikevel. Det er nå Femundsmarka begynner for alvor. En enorm morene mellom Storbuddhåen og Kløfthåen. Kløfthåtjønna med Kratlvola i bakgrunnen. Det går ganske fort til jeg når krysset med T-stien like etter den gigantiske lægeren ved Kløfthåen. Jeg skal ned hit igjen i morgen tidlig, bestemmer jeg meg for. Det er nemlig noe jeg vil finne her. En gammel sliter har bukket under for naturkreftene i løpet av vinteren. Heldigvis skal den være med i mange hundre år enda. Nå er jeg fornøyd med dagens innsats, og vil finne en fin leirplass. Jeg fantaserer om åsen mellom Kløfthåen og Storfisktjønna. Sikkert litt utsyn der oppe. Dessverre orker jeg ikke å begynne å lete etter teltplass oppe i steinrøysa. Jeg går litt langs Nedre Storfisktjønn, og slår opp teltet ytterst på det første neset etter den enorme flata sør i Nedre Storfisktjønn. Beliggenheten er fin. Mot nord ser jeg Bustvola. Mot sør er det naturligvis Svuku. Leirplassen er slitt, som slike fine leirplasser ofte er. Det er nok lenge siden det var kvist på trærne her. T-stien går jo bare et steinkast unna. Men folk det ser jeg ikke nå i kveld. Jeg slepper av meg sekken, som velter over ende. Jeg går ned til vannet for å slukke tørsten, og på tur opp igjen sparker jeg borti fiskestanga som er festet på siden av sekken. Stangtuppen knekker, naturligvis. Jeg får flashback til Lemmenjoki. Svarte. Velvel, jeg får spjelke slike jeg gjorde der inne i Finnlands dype ødemarker. Spjelkingen blir ikke 100 %, men det får greie seg. Sjeldent lav vannstand. Legg for øvrig merke til at Svuku har tatt på seg hatt. Alle med litt fartstid i marka vet hva det betyr. Etter et måltid blir det litt fisking oppover langs vannet. Jeg har ingen store forhåpninger siden vannet er så varmt. Jeg får heller ikke kastet så langt, nå som stanga er knekt. Allikevel hogger det til ved en av de mange leirplassene oppover mot det smale sundet. Småfisk tenker jeg. Det var ikke mye krefter her. Jeg blir derfor overrasket da en voksen harr dukker opp i enden av sena. Den er jo riktig stor! Når jeg får den inn etter noen minutter, snur den seg med buken opp, som om den er i ferd med å dø. Trolig er det det varme vannet som gjør at fisken ikke har de kreftene er slik fisk skal ha. Jeg tar ut kroken, tar et rask mål, og setter den ned igjen. Den svømmer heldigvis ut. I ettertid har jeg lært at man ikke skal bedrive catch and release når det er så varmt i vannet. Påkjenningen for fisken er for stor da. Beklager det, harr. Får håpe du berger til det blir litt kjøligere. Fisken var ca. 45 cm. Det burde tilsi en vekt på tett oppunder kiloen. Moro! Ikke ofte man kan gå tørrskodd over innløpet til bekken fra Øvre Storfisktjønn. Nedre Storfisktjønn med Kratlvola og Svuku. Jeg velger å gå langs toppen av moreneryggen langs vannet på tur tilbake. Sola titter fram og lager et fint fargespill med den mørke himmelen som kulisse. Jeg får kjenne litt på den trolske kveldsstemningen. Her er jeg åpenbart helt alene i kveld. Det er fint å kjenne litt på det å være alene i dette flotte landskapet på en slik trolsk og vakker kveld. Oppe på toppen av morenen går jeg meg på det som ser ut som rester etter et byggverk. En del stein er stablet opp, og det ligger en del gammelt treverk rundt. Jeg vet det skal ligge rester etter en koie her, men jeg får det ikke helt til å stemme med plasseringen. Jeg antar allikevel at dette er rester av ei koie som folket på Femundshytten og Haugen satte opp på 30-tallet til bruk under fiske og bærplukking. Det kan ikke være så mye annet, egentlig. Jeg synes det er spennende og interessant å finne slike kulturhistoriske minner rundt omkring i marka. Det gir en merverdi til turen. Så det er slik furua reproduserer seg... Synes han kunne funnet seg en på sin egen alder. En svært lang dag ender her ved Nedre Storfisktjønn. Som sagt er det nesten uvirkelig å være her. Alt gikk så fort. Nå er jeg her, der hvor jeg har drømt om å være i hele vinter. Jeg sovner fort. Været er upåklagelig neste morgen. Jeg har sovet greit, tatt i betraktning at jeg ikke har sovet så mye i telt i det siste. Det er sen morgen, men jeg trenger på ingen måte å stresse. Frokosten blir lang. Enda en grunn til å ikke brenne tørrfurua. Den fungerer nemlig også som boligblokk for fuglene i marka. Før jeg går videre, er det noe jeg vil forsøke å finne nede ved Kløfthåen. Jeg setter fra meg sekken i krysset der hvor stien fra Storbuddhåen møter T-stien, og går løs på en liten leteaksjon. Det er kanskje mest av interesse for Femundsmark-nerder, men dette området mellom vika i Kløfthåen og den fremste Kløfthåtjønna bærer på litt historie. Ofte kalles dette området for Jo Larsa-tomta. Mange har nok hørt eller lest historien om Jo Larsa. Jon Larsen Femundshytten, som var hans egentlige navn, ble som navnet antyder, født på Femundshytten. Han tok etter hvert over Haugen gård på den andre siden av Femunden, men gårdsdrift lå ikke for Jo-Larsa, og han måtte etter hvert forlate Haugen. Hele livet var han svært knyttet til Femundsmarka, særlig områdene sør for Røa, innover Grøtådalen mot Vonsjøen. Det sies at han midt i slåttonna plutselig kunne finne på å stikke av inn hit. Han var nok tungt belastet med Femundssjuka, Jo-Larsa. Han flyttet etter hvert til Røros for å jobbe for kobberverket, men trivdes aldri med det. Det ville seg slik at han også mistet sin kone i sykdom, og da var det nok for Jo-Larsa. Rundt 1910 flyttet han like godt inn i Femundsmarka. I begynnelsen var ofte Grøtådalssetra basen hans, men han hadde etter hvert også flere koier og gammer han benyttet. Blant annet her, ved Kløfthåen. Her bygde han seg sin egen koie som han benyttet som base, mens han streifet rundt i marka på jakt og fiske, og som bærer for sportsfiskere. Venner av Jo forsøkte flere ganger å få ham tilbake til Røros, og ordnet med husvære for ham der. Men trass i forsøkene vendte Jo tilbake til marka. Det var her han trivdes. Jeg har ofte tenkt at historien om Jo-Larsa kunne blitt til et godt historisk drama på film. Historien om Jo Larsa ender i 1916 på tragisk vis her jeg står, innerst i Kløfthåen. Koia til Jo tar fyr. Han løper ut, trolig for å slokke brennende klær, men på ett eller annet vis faller han og slår seg i hjel mot en stein. Dette sier i hvert fall historien. Sønnen hans finner ham død og koia nedbrent noen dager senere. Jeg vet det finnes en markering av stedet hvor han ble funnet, og det er det jeg ønsker å finne. Etter en halv times systematisk leting ser jeg det. To kors er satt opp for å minnes Jo-Larsa. Jeg tar av meg hatten og tenker at det er fint å minnes slike mennesker og historier fra Femundsmarka. Får håpe korsene får stå i fred og at de vedlikeholdes i framtiden. Koietomta finner jeg ikke, men det finnes nok noen som vet hvor den sto før den brant ned til grunnen. Så er det tilbake til virkeligheten. Sekken skal på, og jeg skal ut i stiløst terreng. Jeg vil nemlig over mot Kratlan. Føttene er såpass gode at jeg vil forsøke det. Jeg har bestemt meg for å gå straka vegen, fra Kløfthåen og over mot Kratlan via Midtrøsta. På båtturen over konfererte jeg med Tommy, som har jaktet elg her inne i 30 år. Han kunne fortelle meg ganske nøyaktig hvor jeg burde gå. Dette terrenget er tilnærmet uframkommelig dersom man ikke vet hvor man skal gå. Jeg forlater stien noen titalls meter fra krysset. Følelsen av å være i urørt villmark kommer umiddelbart. Her er det ikke mange som har ferdes, med unntak av Tommy, og elgen, og kanskje Jo-Larsa. Femundsmarka som helhet er ikke urørt villmark, men det finnes fremdeles "lommer" uten spor av menneskelig aktivitet. Et viktig poeng med Femundsmarka er at den i stor grad må kalles et kulturlandskap, eller en blanding av kulturlandskap og villmark. Disse områdene er ikke urørte - opp gjennom historien har Femundsmarka vært mye brukt, selv om det er få virkelig store inngrep. Til gjengjeld er det veldig mange små inngrep; hytter, koier og stier knyttet til blant annet jakt, fiske, setring, fløting og tømmerhugging. Av store inngrep er vel så vidt jeg kan skjønne alle knyttet til gruvedriften på Røros - snauhogst og tilrettelegging for fløting i Røa. Femundsmarka er ikke store, urørte ødemarksområder, og det bør man ha i bakhodet når man ferdes her som turist. Man bør ikke opoføre seg som om man er i Alaskas dype skoger. Femundsmarka er mye mindre og mye mer sårbar. Østre Kløfthåtjønna skimtes. Et hyggelig lite krypinn ved Midtrøsta. Disse områdene kan karakteriseres som de dypeste delene av Femundsmarka. Her får man følelsen av urskog. Her er ingen stier, bare et og annet elgtråkk. Etter en drøy time ser jeg Midtrøsttjønna. Det blir med en kopp med vann her på Midtrøsttjønna. Vannet er ærlig talt så varmt at det smaker vondt, og derfor gidder jeg heller ikke montere opp fiskestanga. Jeg stålsetter meg for den virkelig tunge etappen over mot Kratlan. Her blir det litt stigning, samtidig som steinblokkene blir store som hus. Her gjelder det å ikke tråkke feil. Det er dyrisk varmt, og svetten siler. Terrengtypen her inne er tørr, og med ekstremtørken man har hatt gjennom sommeren, er det nesten så man hører marka rope på fuktighet. Selv uten ildforbud ville det ikke falt meg inn å tenne hverken bål eller brenner her nå. Det går sakte. Jeg stopper ofte og ser meg tilbake. Det er ikke mange høydemeterne, men her får man endelig litt utsyn over "de lange linjers land". Noen har svingt øksa og truffet stein. Jeg finner etter hvert fram til målet mitt. Dette er mitt "hemmelige" sted i Femundsmarka. Ikke hemmelig som i at ingen andre vet om det, men som i at svært få, om noen, tenker på å stanse her, og enda mindre på å campe her. Her vet jeg at jeg får være i fred. Det er litt fint å tenke på. Midtsommers treffer man folk nesten hvor som helst i Femundsmarka, også langt inn mot svenskegrensen. Her er det i beste (eller verste) fall noen som passerer forbi. Det er heller ikke så mange som vet at det faktisk finnes brukbar fisk her. Det vet jeg, selv om jeg aldri har fått noen på land. Når jeg får satt opp teltet og setter meg til for å spise litt, gjør den umiddelbare nærheten til Kratlvola, som var så fjern i går, at jeg virkelig føler på det å være alene langt fra folk. Jeg har ærlig talt ikke kjent så mye på denne følelsen før - jeg har stort sett hatt turfølge. Jeg er ikke redd eller utrygg, men kjenner litt på ensomheten allikevel. Kratlvola blir med ett litt stygg og truende. Uroen har ennå ikke lagt seg - jeg må lenger inn. For noen år tilbake padlet jeg med to kamerater over Lille Vonsjøen, og denne sjøen har siden den gang virket svært forlokkende. Hit skal jeg tilbake, tenkte jeg. Jeg pakker fiskesaker og noen kjappe kalorier i lommene, og trasker i vei. Midtrøsttjønnan nærmest, og Øvre Storfisktjønn til høyre. I bakgrunnen skimtes Roasten. Tilbakeblikk mot Kratlvola (nærmest til høyre). Grøthogna og Sylfjellet ruver over Grøtådalen bakerst til venstre. Også her har jeg fått tips om valg av rute, denne gangen fra Bjarne H. S. Det er overraskende lettgått, selv om det tidvis er litt klyving i ura. Endelig, for første gang på flere år, ser jeg Lille Vonsjøen. Synet av Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen leder tankene tilbake til padleturen vi hadde i 2014. Det var virkelig en fantastisk tur, som jeg skal få gjort igjen. Synet av Rogen og Bredåsjøen bekrefter også at nå er den nær, svenskegrensa. Jeg har faktisk kommet meg hit i år, og det er jeg svært fornøyd med, omstendighetene tatt i betraktning. Målet er nådd. Jeg kommer ned til vannet ved denne koia. Koia er eid av Haugen og leies ut. Det hadde vært noe å ligge her en ukes tid en sommer og fiske røye. Koia er tom, men en reinsbukk holder meg med selskap mens jeg fisker. Bak der, over passet mellom Vonsjøgusten og Søndre Lillevonsjøvola, ligger Store Vonsjøen. Over der kom med kano og tunge sekker for fire år siden. Det var en strabasiøs bæring, men vi fikk godt betalt i form av en helt topp padlerute. Bæringa over mot Lille Vonsjøen må sies å være en slags "Pikes Portage" for padleruta vi tok. Bredåvålerna. Skulle gjerne fått til en tur i områdene mot Bredåsjøen en vakker dag. De truende skyene som har fulgt meg i to dager bestemmer seg endelig for å gjøre alvor av truslene her jeg står alene og uten muligheter for tak over hodet. Mens jeg står der og skuer utover vannet åpner slusene seg, og det høljregner, på grensen til hagl. Det går ikke lenge før jeg gir opp å holde meg tørr. Det blir fort kaldt å stå å fiske, så jeg må bare starte på hjemturen. Når jeg først er blitt våt, bestemmer jeg meg like godt for å legge hjemturen via toppen av Nordre Lillevonsjøvola. Jeg har lyst til å få meg en liten topptur. Gjennom vinteren har jeg fantasert om Rogsvola og utsikten derfra. Fortellingen om Erling Sands siste tur opp dit, ført i pennen av Cato Hultmann, har vært med å romantisere denne toppen for meg. Dessverre tilsier hverken tid, krefter, eller vær at jeg får en romantisk opplevelse på Rogsvola på denne turen. Jeg innser at det blir for langt, men Lille Vonsjøvola er et fint plaster på det såret. Det viser seg fort at det er lettgått hele turen opp på toppen, og ikke er det særlig langt heller. Vola er mer som en haug enn et fjell, og "topplatået" er stort og flatt. Jeg har aldri likt kvasse tinder og stupbratte fjellsider uansett, så det passer meg i grunn perfekt. Når det omkringliggende terrenget er så flatt og vidstrakt som her, får man allikevel en upåklagelig utsikt. Det letner litt innimellom skurene, slik at jeg får godt utsyn. Den nordre bredden av Lille Vonsjøen med Våndåhåen og Rogen i bakgrunnen. Lille Vonsjøen og Bredåsjøen. Det lysner østover. Vestenden av Store Vonsjøen. Vonsjøgusten rager opp til venstre. Vestover mot Røa. I forgrunnen Midtrøsttjønnan og Øvre Storfisktjønn. Bak til venstre Storbuddhåen og Rosasten, og ser du nøye etter, skimter du så vidt Femunden der nede. I det fjerne bak til høyre sees et parti av Styggsjøan, så vidt jeg kan skjønne. Også vestover, men et lite knepp lenger sør. Midt i bildet Røvoltjønnan, og litt til venstre ser man så vidt en del av Krokethåen. Sørover mot Grøtådalen. Kratlvola og østre topp på Svuku til høyre. Grøthogna og Sylfjellet til venstre. Den ser karrig og lite innbydende ut herfra, Grøtådalen. Nesten som et månelandskap, men selv om den ser ut som månen fra Vonsjøvola, er det virkelig en frodig og vakker dal, jeg vil nesten si paradisisk. Neste sommer, da blir det atter en gang Grøtådalen. Panorama østover, med Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen. Virkelig gøy å komme opp litt i høyden og skue 360 grader utover "Morgen-Norge", som Falkberget kalte det. Fint å få litt perspektiv på disse områdene, som jeg har blitt så glad i. "Alt flyter harmonisk sammen", er det sagt om Femundsmarka. Det synes jeg er vel talt. På vei ned fra vola kommer jeg over denne steinen som ligger an på tre mindre steiner, oppå en gigantisk stein. Steinen på toppen er alt for stor til at en mann alene kan løfte den, kanskje også to. Er det rett og slett isen som ved en tilfeldighet har anlagt den slik for tusenvis av år siden? Jeg ser ingen andre spor etter menneskelig aktivitet i nærheten, så jeg kan ikke annet en anta at det er isens kjempekrefter som har gjort dette. Om ikke, kan det være en gammel grensemarkering eller en utligger fra riksrøysa? I så fall har de løftet tungt, de karene som hadde jobben med å lage denne markeringen. Turen tilbake til teltet er fort unnagjort. Det regner fortsatt, og nå er jeg klar for en liten siesta i teltet. Det finnes ikke noe bedre enn å få av seg det våte tøyet, få på seg varm, tørr ull, for så å krype ned i posen og gafle i seg mat. Det blir en god pause i teltet, med litt kartlesing, litt podcast, og mye mat og drikke. Det trommer fremdeles hardt mot teltduken. Utover kvelden hører jeg at regnet er i ferd med å gi seg. Energien er tilbake i kroppen. Jeg bestemmer meg for å kle på meg den gjennomvåte buksa og ta en tur bort til Kratltjønna og Rundtjønna. Jeg er overrasket over at jeg gidder dette. Hvor kommer all energien fra? Jeg hadde ikke forventet et slikt pågangsmot. Det er jaggu ikke gøy å dra på seg våte klær og labbe ut i duskregnet, men håpet om storrøye i Kratlan trumfer åpenbart alt. Eller er det kontrasten til det krevende småbarnslivet som gir så mye energi? Jeg tenker at forholdene må ligge til rette for fiskebett nå. Det er antydning til tussmørke, og det har vært en skikkelig syndeflod etter en lang tørkeperiode. Skal jeg endelig lure storfisken i Kratlan? Det er en lett marsj bort til Kratltjønna. Jeg fisker relativt fort rundt neset på nordsiden. Det er skikkelig gråvær, og dørgende stille. Ikke et menneske å se eller høre her innerst i Kratlan. Det drypper fra furukraggene, og det renner små bekker etter stien. Begrepet "trolsk stemning" blir for litt platt og forslitt når man skriver om Femundsmarka, men det er veldig beskrivende. Man skal være skrivefør og godt poetisk anlagt dersom man skal klare å fange denne stemningen ved hjelp av ord. Jeg skulle ønske jeg hadde en Falkberget, en Caspari eller en Børli ved min side her jeg står og fisker i dette urtidslandskapet. Ytterst på neset blir jeg med ett var noe bevegelse på stien foran meg. Det er jaggu en minkfamilie som er ute i sensommernatta. De kveser når de ser meg og kryper inni nærmeste steinur. Jeg ser hodet på noen inn under steinene. Noen etternølere kommer løpende etter, og jeg får så vidt fanget en av de på kameraet. Moro med litt dyreliv, selv om minken vel er en uønsket art. Jeg labber bort til Rundtjønna og fisker langs den nordre bredden. Det er like lite aktivitet på land som i vannet. Jeg tror jeg har rekord i antall resultatløse fisketimer i Kratlan. Det er åpenbart bare jeg som aldri får fisk her inne. Det er sjette gangen jeg er her, og sjette gangen jeg ikke får fisk. Jeg mister ganske fort motivasjonen, og starter tilbaketuren mot leiren. Jeg vet at jeg kommer tilbake en annen gang med uforskammet optimisme. Kratlvola oppleves stygg og truende i skodda og tussmørket, selv om jeg ser at bildet ikke nødvendigvis viser det samme. Jeg får et ambivalent forhold til den - den er mørk og lite innbydende, og gir meg en litt klaustrofobisk følelse når jeg er så nær den, ettersom den er så bratt og dominerende fra denne siden. Jeg trives best med lange linjer og åpne landskap. I vinter gikk det med en del reinsdyr i snøskred akkurat her, i den bratte lia jeg går under. Slikt er ikke moro å tenke på. Samtidig representerer Kratlvola alt jeg har fantasert om i vinter - de dype delene av Femundsmarka, villmark og det å være alene langt fra folk. Neste morgen våkner jeg til et helt annet vær, men klærne er like forbasket våte som når jeg la meg. Heldigvis har jeg med en lett shorts som jeg tenker å ta på mens klærne tørker. Det skal vise seg at shortsen blir på hele dagen. Det er stekvarmt, vindstille og ikke en eneste mygg, knott, svartflue eller klegg i lufta. Etter en rolig morgen legger jeg i vei hjemover igjen. Denne snodige portalen ønsker meg på gjensyn og peker meg i riktig retning. Det ble ikke tid til å lure storfisken her inne i år heller. Men - jeg har fremdeles en del å glede meg til. Turen er ikke helt over enda. Jeg velger å gå litt høyere opp i lia mot Kratlvola på turen tilbake mot Kløfthåtjønnan. Det viser seg å være et godt valg. Jeg får fin utsikt, og det er ganske lettgått i og med at man unngår det verste steinrammelet ned mot Midtrøsttjønna. Jeg støkker opp et stort rypekull, det tredje på denne turen. Midtrøsttjønna med Skedbrofjellet og Bustvola i horisonten. Jeg slepper meg etter hvert ned i skogen, men roter litt før jeg omsider finner riktig lei. Kildevann og molte. Ved Kløfthåtjønna blir det lunsj. En abbor blir det også. Ikke mye å skryte av fisket på denne turen, så alle monner drar. Polarbrød med multe plukket i ødemarka mellom Midtrøsta og Kløfthåtjønnan. Disse moltemyrene får man ha for seg selv, for å si det sånn. Etter lunsj finner jeg fort T-stien mellom Kløfthåtjønnene. Jeg følger den sørover en ti minutts tid før jeg tenker at nå får det jaggu holde med sivilisasjon for i dag, og tar av inn i stiløst terreng igjen, like etter den sørligste Kløfthåtjønna. Jeg har nemlig noe jeg vil finne også her, i området øst for Abbortjønna. Det skal visst finnes rester av ei finnkoie (gamme) her et sted. En samefamilie holdt en gang til her i "føresfalla" - vårløsninga - når det ikke var mulig å ferdes rundt omkring i marka. Tidlige omtalte Jo-Larsa kom forbi koia en gang, og historien vil ha det til at Jo tittet innom koia, og at det der hang en død samekone opp under taket. Røyken fra ildstedet skulle gjøre at den døde kroppen "holdt seg" til det var mulig å begrave vedkommende når føret ble bedre. En fascinerende historie synes jeg, og jeg bestemmer meg for å lete etter koia. Jeg har spurt litt rundt om det er noen som kan hjelpe meg med en detaljert beskrivelse av lokasjonen, men jeg har ikke funnet noen som kan gi meg det. Dermed har jeg bare en markering på et noe upresist håndtegnet kart å gå etter. Reneste skattejakten. Jeg går bare fem minutter før jeg er i det aktuelle området, og det virker plausibelt at noen kunne bygge en gamme her, synes jeg. Jeg begynner å lete ganske bredt, slik at jeg dekker en feilmargin på kanskje 200 m med tanke på markeringen på kartet. Det bør holde lenge tenker jeg. Området er ganske naturlig avgrenset med ulike terrengformasjoner. Jeg leter og leter og leter, systematisk først, deretter usystematisk. I kanskje halvannen time holder jeg på. Det er stekende varmt. Fram og tilbake, øynene leter, mens svetten siler over panna. Dessverre må jeg gi opp. Jeg finner et enslig tre som en gang har vært felt med sag. Det er i seg selv litt spesielt her inne, så jeg tenker at det kan ha sammenheng med koia og samefamilien. Jeg finner også noe annet veldig interessant - et tydelig vardet tråkk. Små steiner på større steiner som markerer en sti. Selve stien er ikke mulig å se, og flere steder ligger det læger på tvers av tråkket som forteller meg at det ikke er benyttet på mange tiår. Men vardingen er tydelig og levner ingen tvil. Jeg orker ikke følge varidngen så langt, men det skal jeg jaggu gjøre en gang. Retningen på tråkket gjør at jeg gjetter at det går mellom Røa ovenfor Grisslehåen og innover mot Krokethåen. Kanskje var det dette tråkket Jo-Larsa kom gående etter den gangen han traff samefamilien? Jeg koser meg med slike spekulasjoner når jeg etter hvert gir opp videre leting og legger i vei mot Abbortjønna. Moro med litt historie og leting etter fortidsminner. Jeg passerer langs Abbortjønna, men orker ikke å sette samme fiskeutstyret. Det er dyrisk varmt. Jeg er helt ferdig når jeg har slitt med opp moreneryggen over mot Røa. Røa var virkelig et vakkert syn nå. Nå skal jeg ta en god pause, drikke litervis, og kjøle meg ned. Jeg slepper meg ned til elva ved den store leirplassen mellom Storbuddhåen og Grisslehåen. Dette er en av de finere leirplassene i marka, i mine øyne. Naturlig nok er den ganske slitt og nedtråkket, men beliggenheten er nydelig. Her er det i hvert fall bare å glemme å fyre bål, for her fins hverken kvist på trærne eller på bakken. Elva er klar og fin. Jeg drikker meg utørst, og dypper føttene i vannet. Fristelsen blir etter hvert for stor - hele legemet må ned i vannet. Jeg bader lenge i det strømmende vannet. Dette badet blir trolig rangert som det beste i mitt liv så langt. Det er ikke antydning til å være kaldt. Jeg tror det blir mange år til man igjen kan bade i Røa slik uten å fryse juvelene av seg. Det har vært en eksepsjonell sommer. Mens jeg ligger og dupper i det lunkne vannet reflekterer jeg litt over hva dette kunne vært. Det var en gang svært nære på at Røa ble ødelagt for godt. Allerede i 1949 begynte debatten om regulering. Debatten varte helt til 1973, da Stortinget valgte å frede Røavassdraget. Debatten pågikk altså mer eller mindre i et kvart århundre. Sterk motstand, både lokalt og fra diverse interesseorganisasjoner, samt et tregt byråkrati, reddet vassdraget. Særlig det med tregt byråkrati er viktig i denne sammenhengen. Saksbehandlingen gikk tregt, og det medførte at saken trakk ut i langdrag. Utover 60-tallet skjedde det et stemningsskifte i Norge, mot miljøvern og naturverdier. En bevissthet vokste fram. Hadde saksgangen vært kjapp kunne man vedtatt utbygging allerede på 50-tallet, og da hadde Røa vært solgt. En utbygging ville medført at Røa hadde fått 1/10 av normal junivannføring. Jeg hadde knapt blitt våt på bena her jeg ligger og bader om dette hadde blitt realitet. Hadde jeg levd på 50-tallet skulle jeg jaggu lenket meg fast til en stein her oppe ved Grisslehåen om anleggsmaskinene hadde begynt å rulle inn. Jeg er usikker på hvor jeg vil campe i dag. Grisslehåen frister, men det får holde med en fiskestopp her. Jeg titter også bortom oppsynshytta, men den er tom og låst. Jeg har aldri vært nord for Røa, og tenker at nå er kanskje muligheten her. Vannstanden ved vadestedet like nedenfor oppsynshytta er rekordlav, og vannet er varmt. Jeg vasser over, går i land, og vasser tilbake. Jeg gidder ikke en gang å ta av meg skoene. Sånn, da har jeg vært nord for Røa. Vadingen er uproblematisk nå når vannet er varmt og når meg kun til knærne, men jeg tenker at det ikke er noen spøk med kaldt vann og normal vannføring. Strømmen tar godt selv nå. Grøtåa er virkelig vakker her i de nedre delene av Grisslehåen. Nye klopper like nedenfor oppsynshytta. Det tror jeg var lurt! Det har etter hvert blitt vel mange tråkk på de bløte myrene rundt Grøtå-deltaet. Jeg trasker ufortrødent videre nedover langs Røa. Her ser jeg igjen Øvre Roasten. Kratlvola har blitt litt fjernere igjen. Den er mye finere fra denne siden, synes jeg. Jeg ser ikke en kjeft før jeg kommer ned til Roastbuene. Her har man dekket bord ute og skal virkelig kose seg denne lørdagskvelden, ser jeg. Jeg går en god bue rundt den første bua, men folkene hilser til meg allikevel. Hyggelig det. Jeg har ikke truffet folk siden jeg forlot Øvre Rosten på tur oppover, og følgelig heller ikke åpnet kjeften. Jeg mumler et ullent "hei" uten å rense stemmen først, samtidig som jeg snubler litt i en rot. Det så nok passe dumt ut. Det tar bare en par dager alene i ødemarka før man mister all sosial kompetanse, åpenbart. Jeg bestemmer meg etter hvert for å gå helt ned til Vassviktjønna. Der har jeg aldri vært, og dersom jeg camper der blir morgendagens marsj ned til Storvika enkel og grei. Vassviktjønna ligger midt på både en vertikal og en horisontal kartbrett. Mitt Z59 Rogen er snart modent for utskifting. Heldigvis vet jeg hvor tjønna ligger, og det er ikke langt fra Roasten. Enormt spennende å bevege seg inn i slike hvite flekker på kartet, slik Ingstad gjorde da han dro inn i den kanadiske villmarken. Det viser seg dessverre at Vassviktjønna allerede er oppdaget av andre mennesker. Her er det både sti og bålgruer. Jeg tar den første og beste plassen på østsiden av vannet. Teltet blir stående nesten på stien. Jeg legger steiner på bardunene, for det blåser etter hvert skikkelig. Været har vært litt truende hele ettermiddagen, og nå er det skumtopper ute på det lille vannet. En strek i regningen er at jeg klarer å kjøre teltstanga rett igjennom kanalen like ved hylsa som den skal stå i. Ingen krise, men ganske irriterende. Er det dårlig kvalitet, eller må man utvise større forsiktighet med disse superlight-teltene? Jeg tror mest på det siste. Jeg var nok litt stressa og hardhendt. Teltet er forøvrig et Helsport Reinsfjell 2 SL, 2018-modell. Jeg har lenge fantasert om kuppeltelt. Egentlig landet jeg på Exped Orion som førstevalg, men da Helsport hadde åpen dag på Melhus i juni kunne jeg få et Reinsfjell til en svært hyggelig pris, og da ble det slik. Teltet virker svært godt basert på denne første turen, men jeg synes kanskje at stengene er noe vanskelige å tre i kanalene. Den ene hempa for oppheng av innerteltet er plassert helt inntil kanalen, og stanga hekter seg fast i hempa. Jeg løsnet etter hvert innerteltet fra denne hempa, og da gikk det noe bedre. Det blir bare en liten, resultatløs fiskerunde før jeg kryper inn i teltet og spiser. Solnedgangen er fin. Duskregnet blir etter hvert til en skikkelig haglskur. Det er et forferdelig uvær. Det pisker så hardt mot bakken at det spretter jord inn under teltduken og inn på innerteltet. Jeg hører også noen tordenbrak. Det gir seg heldigvis ganske fort, og jeg får et glimt av solnedgangen. En liten reinsflokk passerer like forbi teltet, men de unngår heldigvis bardunene. Det blir litt kvalitetstid i teltet før natta kommer. Neste morgen blir også rolig. Jeg har god tid. Må dessverre innrømme at Vassviktjønna ikke blir noen umiddelbar favoritt i Femundsmarka. Jeg "føler" det ikke helt her, som man sier. Uten at jeg ønsker å framstå som noen feinschmecker må jeg si at denne tjønna føles for tilgjengelig og slitt. Jeg vil heller ligge ved et mer utilgjengelig vann, selv om fisken sikkert er stor her i Vassviktjønna. Jeg velger å gå straka vegen opp mot Skogtjønna, langs bekken som kommer derfra. Da går jeg meg også på den velkjente kullmila, som jeg ikke har sett før. Greit å ha sett den også. Et eksempel på et av inngrepene som gjør Femundsmarka til et kulturlandskap. Det går ikke lenge før jeg er oppe på Røvolfjellet. Litt mindre folksomt her i dag. Svuku nekter å ta av seg hatten selv om jeg hilser høflig i det jeg passerer Skogtjønna. Så er turen snart over igjen. Da jeg våknet i morges tenkte jeg at jeg var fornøyd og hadde fått nok av Femundsmarka for en stund. Når jeg stanser ved Skogtjønna og ser innover mot Grøtådalen drømmer jeg meg igjen bort. Den som hadde ligget inne ved Vonsjøen nå, like under Vonsjøgusten som stikker seg fram lang der bak... Så er Kratlvola igjen blitt fjern. Jeg blir etter hvert nesten tatt igjen av gjengen jeg så den første dagen, de som bomma på Øvre Roasten. Jeg gløtter meg tilbake og ser at de stopper ved stikrysset mot Haugen, hvor de står og spekulerer litt. De bestemmer seg etter hvert for å følge etter meg ned mot Storvika. Det er åpenbart unge, spreke karer, og de passerer meg like etter nasjonalparkgrensa. Jeg krysser fingrene for at de har navigert rett og ikke skulle til Haugen. Etter litt venting nede ved brygga blir de plukket opp av en båt som kommer fra Jonasvollen. Jeg venter enda litt, før Tommy kommer tøffende over Femunden. Og dermed var eventyret over også for i år. Kommet jeg tilbake? Ja.
1 poeng
-
1 poeng
-
Som Jokke synger; Hvis jeg var deg så ville jeg... tenkt meg litt om. Innvendig høyde (ikke bare høyeste punkt) mtp å bevege seg inne i teltet, er dette viktig? Innvendig volum, hva er du komfortabel med? (Grunnflate er ikke alltid lik bruksvolum.) Vekt, hva er akseptabel vekt for ditt bruk? Ønsker/Trenger du fortelt? (Lagre sko og sekk inne i teltet, og annen bruk)) Ut fra det du skriver så er 3 sesongs telt dekkende. Dersom det er aktuelt å telte tidlig vår/høst og i mye vind så ville jeg også tenkt over om det er greit med telt dom har store nettingpaneler i innertelt som standard/Ikke kan dekkes til (kan bli i overkant luftig.) Personlig så trives jeg ikke i "åleskinn" som HelsportRingstind og tilsvarende pga høyde (mulig du vil trives med det). Men f.eks Hilleberg Soulo kan jeg leve med. Solgte nylig et Salewa Litetrek II, mikroskopisk fortelt men plass til en person pluss utstyr inne i teltet. Altså, null anbefalinger herfra, men noen punkter å reflektere over ift dine behov/ønsker på hva som fungerer som ditt telt. 🙂
1 poeng
-
Blir vel Orion 3 eller Allak 3 etterhvert Mtp. min vegring for vintercamping så får det holde med Red Label o.l1 poeng
-
Nordmarka-teltet er mye telt for pengene, men innvendig er høyden 90 cm på det meste. Hvis jeg skal kjøpe telt vil jeg gjerne kunne sitte oppreist innvendig, ikke bare ligge. Skal du sjekke rygglengden din når du sitter på gulvet må du huske å tenke på tykkelse på liggeunderlag også. Hvis pris ikke er et kriterie og du skal kjøpe over disk ville jeg sett på Helsport Lofoten SL i 2manns utgaven, eller Hilleberg Anjan 2. Sportsnett har det siste. Alternativt Hilleberg Niak 1,5. Dyrt, men spesielt svenske Hilleberg er kjent for fantastisk kvalitet. Det som tiltaler meg i Anjan og Lofoten er muligheten til å brette inngangen helt vekk. For markabruk har jeg ofte behov og ønske om å nyte sene solnedganger, gjerne fra teltet. Da må man ha utsiktmulighet. Samtidig er jeg av den typen som sparer vekt. Over 2 kg telt for tre-sesongs alene i marka er unødvendig tungt. Personlig ville jeg gått for hengekøye eller bare presenning og myggnetting. Her er ett bilde fra sist natt i Lillomarka fra innsiden av hengekøya mi (Hennessy explorer Deluxe).
1 poeng
-
Jeg har slått meg til ro med at om jeg skal være i aktivitet i regnvær, så blir jeg våt uansett. Av regn og/eller svette. Mulighetene for å ventilere/kjøle er viktigere enn pustevnen til stoffet. Poncho i helt upustende materiale kan faktisk funke flott i mange tilfeller. Hvis man likevel vil prøve mest mulig pustende stoff, kan jakker laget av Polartec NeoShell (Link) muligens være noe å se nærmere på, selv om vanntettheten er noe mindre en en rekke andre membranstoffer. Men det ser ut som det er blitt færre og færre produsenter som benytter NeoShell. Jeg er fornøyd med min Mountain Hardwear Cyclone (gått ut av produksjon), men som sagt - våt blir jeg uansett dersom jeg er i aktivitet.1 poeng
-
Jeg er blitt skikkelig imponert over pusteegenskapene til dermizaxen i Bergans. Har 'regntøy'-settet Bergans Super lett, kjøpt billigere på XXL, og er riktig fornøyd. Har herreutgaven selv.1 poeng
-
Ikke om kundene kjøper betydlig dyrere sko som de fortsatt synes er ett godt kjøp pga at de er nedsatt ?1 poeng
-
Joda, jeg er også fornøyd med min lokale XXL, de ansatte gir god service (kompetansen er så som så, men det er ofte unge mennesker med begrenset erfaring, så det godtar jeg). Men det er ikke poenget, det er ledelsens kultur som er problemet. Som dimex sier, det er synd dette er ungdoms første møte med arbeidslivet. Trakassering av ansatte (for noen av eksemplene er det) skal selvsagt ikke forekomme.1 poeng
-
Det er på grunn av det som er beskrevet i artikkelen at jeg presiserte at jeg strammet en tørr duk hardt. Jeg strammer ikke en våt duk hardt, da er jeg mer forsiktig. Teltet tåler fint å bli satt opp i spenn. Javisst blir det belastning på duk og sømmer, men det er nettopp det de er lagd for å tåle. Og etter at man har opphold seg i teltet en kort stund, har spennet avtatt - rett og slett fordi duken har tatt til seg fukt fra pust, fra bakken, etc og blitt mer elastisk. Og skal man ta fortøyningsanalogien i artikkelen ett hakk videre, kan man jo påpeke at om det blir uvær er det en fordel at trossene er stramme - da blir det mindre "jaging" i båten.1 poeng
-
Hei. En tur som er veldig fin, men litt ukjent er fra E6 (ca 3 km før Kongsvoll), og mot Gåvålisætra. Alternativt kan du gå sørover opp mot Hjerkinnshøe (da går du på pilgrimsleden/gamle kongevegen). Parkeringsplass ved E6. Begge er fine lette turer.
1 poeng
-
Eurax fungerer mot knott - preventivt altså (ikke bare etterpå)! https://www.apotek1.no/produkter/eurax-10-krem-60g-42648p1 poeng
-
Takk @esphojo, må gå noen nye runder med meg selv her nå 😄1 poeng
-
Det var MLD (sett inn diverse teltløsninger) som sto øverst på ønskelisten min, men tilgjengelighet og økonomi spilte en vesentlig rolle når jeg først kjøpte. Lunar Solo kjøpte jeg i Norge av en kar som hadde importert det, men som ikke var fornøyd. Nesten ubrukt, og til halvparten av importprisen på noe annet.1 poeng
-
Produsent > Importør/Grossist > Butikk > Forbruker, alle har et samfunns- og miljøansvar. I firmaet jeg jobber før har vi en "code of business conduct (code of ethics)" som skal følges. Den sier helt klart at vi har ansvar for at også våre underleverandører og deres underleverandører igjen følger denne. Spørsmålet er om vi som privatpersoner er kapable til eller villige til å kikke forbi produktet vi "overtar" og ta ansvar når vi vet det skjer noe uetisk tidligere i kjeden før produktet når vårt eierskap, eller om vi lukker øynene og tenker at det andres ansvar. Siste er enkleste valg, men det er flere eksempler på at forbrukermakt virker når mange nok velger bort eller er tydelig i mot.1 poeng
-
Det er vel 3 regler som er viktig. Ikke bli for kald, ikke bli for våt og sov bra om natta. Trengs en stor exped er det helt innafor, konemor sover på 9 LW i Duplex og jeg på Neoair large i Duplex. Hva de forskjellige elementene veier har egentlig ikke noe å si, det er totalen (vekt/volum) på sekken når du tar sekken på ryggen når starter som teller. Så valget av hva du velger å pakke betyr mere enn teltvekta. Sier du at teltet kan veie 10% av totalen kan det veie 1.5 kg hvis du har 15 kg som mål. Her er 9lw og WM Puma -32 grader komfort herre for personlengde 200 cm i Plexamid. Hodeenden. Fotenden. Det går faktisk uten at posen er inni duken. Men i Duplex kan du i tillegg ligge på diagonalen.
1 poeng
-
En svært annerledes tur. Etter en dag med regn og tur var opplegget et helt annet for onsdag. Da var det snakk om byvandring i York, med besøk av både bymur og kirke. Det betød igjen en biltur på opp mot halvannen time. Starten på turen går gjennom Yorkshire moors. Og utsikten burde være enestående. Dessverre lå tåka lavt over terrenget, og vi fikk ikke sett mer en det som var like i nærheten av veien. Egentlig har ikke en bytur noe å gjøre i min logg, men Bestyrerinnen insisterte på at jeg burde ta med denne turen, Den ble etter hvert ganske ganske minneverdig. Skal jeg klare å ta vare på «minner» må de noteres og dokumenteres. Vi, det vil si Bestyrerinnen, Torill og Martin. Vi fikk senere med oss Jannikken og Terje. Ble med andre ord 6 på turen. Vi hadde mange timer til rådighet. Buss tilbake var planlagt til halv fem. Vi sto i byen og viste ikke helt hva vi skulle gjøre klokka 11. Hele 6 timer til rådighet... Butikkbesøk var utelukket. Det er ingen ting vi «trenger» og lite som frister. Vi startet likevel med en liten rundtur i sentrum. York er verdt en tur. Mange og gamle gater og huser. Vikingmuseum – som vi ikke besøkte. En svær kirke med glassmalerier – som vi ikke besøkte. Jernbanemuseum, som vi heller ikke besøkte.... Det ble heller andre kulturelle opplevelser. Vi gikk på pub. Ikke hvilken som helst pub. Vi fant et lite hus med en dør og et vindu i front. Fra middelalderen helt tydelig. Innenfor var det en helt alminnelig pub. Tom for folk, utenom jenta bak disken. Vi og drikkevarene tok plass ved vinduet. Med god utsikt over gata utenfor og av de som kom. Det kom folk etter oss, og puben ble full etter hvert. Praten gikk livlig. Vi hadde en koselig stund, og da også Jannikken og Terje dukket opp ble det et livlig selskap. Jeg tror en del av de andre gjesten nok savnet «innestemmer» etter en stund. Det ble snakk om mat. Uten mat og drikke.... Heltene var ikke direkte sultne, men det ville bli for lenge å gå til middag. Vi oppdaget at det ble servert mat lengre inne i lokalet. Skulle vi fortsette hva vi hadde begynt på – et skikkelig hyggelig besøk på en ganske alminnelig pub? Maten ble servert i et lokale som hadde inngang fra andre siden. Det var egentlig to puber i hver sin ende av huset. Også andre enden var skikkelig hyggelig. Med mye drikkevarer innabords ville det være vanskelig å navigere mot «doen» Gulvet hellet sterkt ned mot peisen, og det var antakelig ikke i vater noen plass. Det viste seg at puben hadde aner tilbake til 1502 – det var den kulturelle delen av oppholdet for vår del. Vi spiste i selskap med et skjelett som satt på en stil ved baren. Det var piano i en krok, og ikke en stol eller et bord som var likt. Det ble noen greie og kjekke timer. Praten gikk lett og latteren satt løst. Skikkelig hyggelig i kjekke omgivelser. Vi kunne umulig sitte lenge enn 3 timer. Rundt tre satte vi kursen mot bussen. Med god tid, ble det en rundtur gjennom sentrum før vi fant en bar – ikke pub. Baren var ny, med skikkelig fin innredning. Bartender i dress og slips og servitør med hvit jakke og forkle. Dette var helt annerledes enn puben, men like koselig. Jentene satte pris på en likør til kaffen, Det gjorde ikke oppholdet mindre kjekt. Vi nådde bussen med god margin... Les hele artikkelen1 poeng
-
Da har jeg laget en liten tråd med bilder av Lunar Solo. Kan komme med flere bilder/vinkler hvis det ønskes. https://www.fjellforum.no/forums/topic/48852-swix-moon-designs-lunar-solo/1 poeng
-
Julbo generelt har litt brede nesebroer, så selv med "non slip" gummi siger de litt. Jeg har lagt på en liten klump med Kinsuglue for å bygge opp litt mer (samme som Sguru). Kintsuglue fåes på Jula, en 5g klump er stor, så den holder fint til å fikse noe annet i samme slengen. Liker godt Spectron 4 glassene, de gir fine kontraster og er behagelige å bruke til det meste.1 poeng
-
Pris har ikke vært tema i tråden. Duplex koster 549 USD hos Zpacks, og frakt 20 USD det blir 4716 kr. Mva blir 1179. Fedex tar vel 375 kr importgebyr. Så totalen blir 6270kr. Men i løpet av året har de Duplex ned til 450 USD og fraktfritt. Er noen her inne som har fått det til ca 4000kr. Var også 20 Stk Duplex som gikk for 4000 DKK for en stund siden. Men å betale 10500 SEK er alt for mye. Verdt å merke seg at jeg ikke har sett Duplex til salgs brukt i Norge, så de virker som det er telt folk beholder. Vi burde hatt et lite treff for telt under 1.5kg.1 poeng
-
Hvis man ikke driter penger ut av hue og rævva kan jo verdi også vurderes. På backpackinglight.se selges Lunar Solo for 2500 SEK, Zpacks DUplex koster 10500 SEK... Når det er sagt - det ene er DCF, det andre silnylon. Det alene forklarer vel prisen, men det blir vel også som epler og pærer, eller Helsport Superlight mot Helsport Nordmarkaserien for XXL.1 poeng
-
Jeg har ikke fått sett på Bonfus enda, men ut fra bildene, har det en par svakheter i konstruksjon. Det er ikke til å unngå at det blir kondens under enkelte forhold. På bonfus er meshveggen mere vertikalt, på Duplex og Plexamid er den horisontalt/nedover. Det betyr at kondensen som renner ned langs duken havner inni teltet og ikke ut av teltet. Mange enduks telt er i prinsippet en tarp med mesh og et badekargulv. Det gjør at det blir lite kondens. Men på Bonfus er det tett, med ventiler. Jeg er usikker på om dette vil funke bra nok i praksis. Skal det være tett må det være 2 duker, med en duk er det masse lufting som gjelder. Ulempen med «tarptelt» generelt er at de er veldig luftig når det er kaldt eller blåser. Ved vind og lett snø kommer snøføyka helt inn, når teltet er satt opp normalt. Så Bonfus prøver noe som ikke går til i praksis. Faktisk liggelengde på Bonfus ved «mitt» krav på 40 fri høyde blir også betydelig kortere. Jeg har hatt Moutain Hardware innom. Og det er laget litt som bonfus. Mer om det her: Tur1 link Forrige eieren skrev: Hei. Bra du likte teltet, det gjorde jeg også. Hadde det tom på vinteren og sov på isen i minst -15 grader. På sommeren var det og bra, selv om det regnet, men så var det tåke og ekstremt mye dugg en helg, du kunne se vannet i lufta, og da var det søkkvåt inni teltet, så det dryppet og rant fra tak og vegger. Kompisen min hadde 2 lags telt, det var helt tørt inni.
1 poeng
-
Sol og flott vær Etter en hviledag i York, var det klar for en ny tur. Denne gangen nesten i nærområdet for der vi holdt til. Nærmeste landsby til vertshuset vi lå på. var Reeth i Swaledale, mens vertshuset lå i sidedalen Arcledale. Dagen begynte derfor med en busstur på bare noen minutter. Reeth er en liten landsby med stor markedsplass i sentrum. Flere puber og stedet er nevnt i James Herriots bøker. (Veterinæren som skrev om dyr og folk i dette området.) og det er laget en rundtur (James Herriot way.) som går innom Reeth. Det første stykket mot «the swing bridge» - en gangbru over elva Swale fulgte vi denne rundturen. Vi skulle opp i høyden og gikk på god sti slakt oppover, Litt lengre oppe traff vi en vei og fulgte denne til vi igjen tok ut i terrenget. Denne stien tok oss forbi en gammel «borg» fra tidligere tider, antakelig tilbake til jernalderen. (Maiden castle). Vi gikk litt ute i terrenget, men kom etter en liten stund opp på en ny grusvei og fulgte denne over helle sletta. Oppe i høyden hadde vi god utsikt ned i dalen. Og mye av turen gikk slik at vi kunne se ned mot bilen som sto parkert i midten av Reeth. Landskapet oppe i høyden var mye likt høgjæren. Lyng og blåbær og ikke et tre. Åpent og med god sikt. Høy himmel. I det flotte været vi hadde, ikke en sky på himmelen og bare litt vind. Nede i lavlandet – et åar hundre høydemeter under oss, var det sommer, Oppe i høyden – ikke mer enn 400 meter over havet, var det noe kaldere.Nede i lavlandet – et åar hundre høydemeter under oss, var det sommer, Oppe i høyden – ikke mer enn 400 meter over havet, var det noe kaldere. Det må være blant de mest øde stedene i England. Likevel var det tegn på gammel virksomhet. Det var slagghauger og gamle revner i jorda. Bakken hadde en gang vært full av blymalm. Antakelig et fantastisk slit og jobbe i en mine og spesielt så pass høyt og ensomt. Etter noen kilometer på vei, ned like mye som vi hadde gått opp, var vi tilbake i bebygde strøk. Det ble tid til en liten kikk på den romanske kirken i Grinton, før vi tok fatt på det siste stykket mot bilen. Turen gikk langs elva tilbake til «the swinging bridge» og landsbyen. Alt i alt ble det 13-14 kilometer, Med en god del stopp underveis og en lang lunch brukte vi omtrent fem timer. Under lunchen leste en av guidene fra James Herriots bøker, og fortalte litt om veterinæren. Alle deltakerne på turen sammen med turleder Helge Johanson hadde små problemer med å følge med. Det var ingen store utfordringer underveis, og bakken var ikke for lange. Nå satte nok de «lokale» guidene opp en litt høyere fart enn det vår mann Helge mente var riktig. Helge Johanson fikk oss likevel opp i god stil. Dette var ingen lang og krevende tur. God sti der vi gikk i terrenget, men mye på vei. Likevel var turen kjekk, Den ga – på tross av at den var litt kjedelig – godt innblikk i natur og terreng i Yorkshire Dales. For oss som var med Helge, og mange hadde vært med på hans turer flere ganger, var det som vanlig hyggelig. Med prat og historier og mye morro. Turen ble selvsagt avsluttet på en lokal pub i Reeth. Les hele artikkelen1 poeng
-
Jeg tenker vel at det hadde vært bedre med en tråd som het @Terka telt 🤗1 poeng
-
Hadde en liten sykkeltur til Kløsa, et lite vann i nærheten av Degernes i Østfold, og overnattet på en øy der. Oppsett: Komplett gummibåt i ryggsekk. Diverse campingutstyr i den ene veska. Mat og klær i den andre. Dunjakka kom godt med - det ble kjølig på morgenkvisten. Naturehike Taga1 på tur. Her har vi det "enorme skipet" som brakte meg ut på øya. Dette fungerte bedre enn jeg hadde ventet, og for min del, tror jeg at jeg kunne ha rodd noen kilometer uten større problemer. Litt svinsing og svansing blir det i vannet for det er ingenting som styrer farkosten, men det går. Billig moro for kun 300kr. Et krølltre.... ...og et kameltre Litt ut på mandags morgen bar det tilbake til sykkelen igjen men ikke uten litt utforsking i det pene været. Storkoste meg!1 poeng
-
Jeg liker spesielt overgangen fra vår til høst. I fjor var det på en torsdag, om jeg husker rett.1 poeng
-
Da jeg rak rundt i fjellheimen med to alaskans for mange år siden laget jeg meg et snøanker til hver hund: To solide aluminiumsplater på ca. som et A4 -ark. Boret to hull i midten av hver plate, og laget ei løkke av solid nylontau (som feste for kjetting). Disse platene gravde jeg godt ned i snøen (vannrett selvsagt) etter at jeg hadde festet hundekjettingen i dem, og trampet godt til. Hundene trakk sideveis, og klarte aldri å trekke dem løs. De måtte graves fram med spade etter bruk. Noen ganger frøs de jo fast nedi der også. Tok lite plass i pulken, men var ypperlig til å feste hundene i under rast eller overnatting. Og så var de billige i anskaffelse.1 poeng
-
Hoka er vel fort blant de letteste halvhøye turstøvlene du får. Men har ikke testet de: https://sport1.no/varemerker/hoka-one-one/m-sky-toa-1102951-phn-phantom/1 poeng
.thumb.jpg.d656d8c8633884a1a540f98dc0b51a1b.jpg)
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00