Vinnerliste

2007 Termin nyttårsaften. 13 dager på overtid kom endelig snøen, og vi dro på skitur. Det var det som skulle til, for endelig fant ungen veien ut. De første teltnettene fikk hun i april, noen hundre meter fra parkeringsplassen. Det var bleieskift i bilen før start, og det var de to eneste nettene hun sov hele natt på flere år. Mamma hadde tidenes melksepreng. I mai var vi i Børgefjell. Vi skulle sove noen netter på hytte ved Orrvatnet, men vi startet sent og hun sov ikke i pulken. Det var tungt føre og ingen spor å følge. Det eneste fornuftige var å slå opp teltet. Turliv med baby må læres. Jeg er prosjektleder og liker planer og mål. Det ble 7 utenetter det året og en beslutning om at vi skulle klare minst 15 hvert år videre. Så fikk jeg bare finne ut hvordan jeg skulle fikse det. 2008 Jeg bestemmer meg for å fokusere på det jeg tror er lettest. Ungen går og babler, men er ikke akkurat i stand til å ta vare på seg selv. Jeg satser på å få med flere voksne og ta turene i sommerhalvåret. Vi er på kanoturer, noen andre småturer og på noe som best beskrives som en villmarkscamp. En del familier, en del telt, en plass i Jotunheimen og en drømmesommer. Det var sol, bading i bekken og et behagelig liv. Og så drar vi på firedagerstur til Børgefjell, bare vi to. Det var da jeg oppdaget grensen for hva jeg kunne bære. Vinterturer er skremmende og får vente. Det ble akkurat 15 utenetter, og det var ingen tilfeldighet. 2009 Hun er to år, og kan gå selv. I alle fall et stykke. Hun kan krysse bekker og balansere på steiner. Kano er fortsatt fint, men litt kjedelig. Det er morsommere på land, masse å utforske og lettere å leke. I Børgefjell overrasker hun mamma med å gå et godt stykke, til og med utenfor sti, og på høsten har vi de første overnattingsturen der hun går hele veien selv - begge veier. Vi snakker ikke lange turer, men det føles som en revolusjon. Det ble akkurat 15 utenetter det året også, gitt. 2010 Tre år nå, og langt bedre til å gå. Det øker mulighetene, men jeg synes fortsatt at det er både trygt og hyggelig med selskap av flere voksne. Vi drar med andre barnefamilier og med tanter og onkler. Men vi drar også langtur, alene. Vi tar toget noen stasjoner unna og bruker pinsen på å gå hjem. Det er en ekte ekspedisjon og det er kjempestas. Hun går og går og går, fascinert og motivert av ideen om at vi skal gå hele veien hjem. Vi spiser og prater og leker og går. Hun er utslitt og svært stolt når vi kommer hjem etter 10-12 km og to netter i skogen. Jammen ble det ikke 18 utenetter av det også, og to av dem var vi alene. 2011 Det begynner å bli en selvfølge at hun går selv. Det blir flere aleneturer på oss, mest i skogsområder ikke alt for langt hjemmefra Jeg synes hun er stor, og ser lite begrensninger. Onsdagen før Kr Himmelfart skal vi innover i Østmarka. Må bare pakke først. Må bare hente noe utstyr som har vært utlånt. Må bare finne veien til parkeringa. Hun sykler innover skogsbilveien, jeg går med sekk. Ved Røyrvannskoia setter vi fra oss sekken og går videre på sti. Det blir kronglete. Fireåringen er trøtt, men går og går og går. Jeg finner ingen steder å slå opp teltet. Når klokka passerer ti begynner jeg å bli desperat. Klokka 2300 er teltet oppe ved sørenden av Tappenbergvann. Vi sovner fort. Som vanlig er vi også en tur i Børgefjell. Bekker og elver er rekordstore dette året, og vadingene skapte inntrykk som sitter enda. 17 utenetter fikk vi det året, og nå var vi faktisk alene på 7 av dem. 2012 Nå er vi godt i gang. Hun går, hun har en liten sekk og hun synes alt som har med tur å gjøre er kjempegøy. Vi synger og går, leker og prater. Hun må ha litt hjelp på slutten, men vi kommer oss opp på Hardangerjøkulen på 17. mai. Vi leker Ronja og sover i huler og vi prøver oss på sykkelturer. Vi ser mer av Børgefjell og og drar vi på sykkelferie på Helgelandskysten. Ikke minst får gjennomfører vi våre første skikkelige vinterovernattinger: Vi ligger ute de to siste nettene før julaften, og starter med det noe som har blitt en kjær tradisjon. 20 utenetter ble det totalt, 13 med bare oss to. 2013 Hun blir seks år og skal begynne på skolen til høsten. Jeg vil benytte fleksibiliteten mens vi har den, og tar seks måneder fri fra jobben for å dra på tur. Ikke en lang tur, men mange små. Den lengste sammenhengende turen er 10 dager i Skrim. Vi går på ski gjennom Finnemarka og Trillemarka, og vi går opp på Snøhetta. Vi drar til Altevann, Senja og Andøya. Og til Lofoten, Børgefjell, Jotunheimen og Sølen. Og til Alaska. Det var vel det aller største eventyret. I løpet av dette halvåret lærer vi oss vinterturer skikkelig og vi blir gode til å gå lange dager. Vi blir også veldig gode til å bare sløve. Vi etablerer en ny tradisjon: romjulsturen. Dette første året var vi på Ringebufjellet, 2 netter i telt og en natt i en bu. 72 utenetter fikk vi det året, 47 av dem alene. 2014 Det er hverdag, jobb og skole, og dermed mindre fleksibilitet enn før. Fordelen er at nå har vi rutine. Vi har også et nytt mål: Minst en utenatt i alle måneder. Det setter litt press på oss, og sikrer at vi prioriterer turer innimellom alt annet. Hun et helt tydelig på at hun vil ut, og som regel også på hva slags tur hun vil ha. Det er jobbeturer og koseturer. Enda en turtradisjon blir etablert: Vi går på ski over Hardangervidda for å feire påske på hytta. Definitivt en jobbetur, og mestringsfølelsen hun utstrålte når målet var i siktet var helt enorm. 51 utenetter ble det, 42 med bare oss. 2015 Det ruller på. Hun er åtte år og har fått sin første skikkelige kajakk og det blir en fin sommeraktivitet. Årets store tur går til Svalbard. Dyreliv og landskap gjør sterkt inntrykk på oss begge. Ellers er det sykkelturer, skiturer, fotturer og nærmiljøturer. Minst en utenatt hver måned, og alle tradisjoner ivaretas: bursdagsmorgen i skogen, påsketur, juletur og romjulstur. Og venneturer. 45 utenetter ble det, 23 med bare oss. 2016 Hun er litt eldre, litt sterkere og bidrar stadig mer. Hun kan sette opp telt alene, hun kan lage mat og hun bærer selv. Vi prøver oss på tur opp mot to uker i Børgefjell. Sekken min blir helt i overkant av det jeg klarer, men det går. Og hun tar sin del av jobben, henter vann, heier og oppmuntrer, slår opp telt og ordner opp. Vi er rett og slett et godt samkjørt team! 51 utenetter ble det, 39 med bare oss. 2017 Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne tid. 10-åringen har mange aktiviteter, det er kamper, konserter og bursdager. For første gang siden 2013 blir september 2017 en måned uten overnatting utendørs. Det svir litt for oss begge. Samtidig får vi stadig bedre rekkevidde. Kanskje var høydepunktet dette året våre to uker gjennom Lomsdal Visten. Det var en utfordrende tur med mye vær og heftig terreng, men også fantastiske naturopplevelser. Det blir nok ca 45 netter totalt i år. 2018 Ja, hvordan blir det? Blir det enda mer hektisk, enda flere kamper? Kanskje. Vi snakker også om å ta fri igjen, dra på langtur. Det er en drøm, men det er ikke like enkelt som før skolestart. Ikke er det like lett for meg å få fri heller. Målet om minst en utenatt pr måned blir nok uansett stående, og jeg setter pris på hver eneste tur vi har sammen. Når tar dette slutt? Når vokser hun fra mamma, og kanskje fra friluftslivet også? Det er ikke godt å si, men heldigvis er det ingen symptomer på det enda.

En tur fra Kringsjå til Viggohytten for en søndagskaffe og en vaffel, og samme vei tilbake igjen (over Gravdals- og Holefjellet). Tok på full Gore-Tex-mundur, og lurte i starten på om det var overkill, men det var helt greit å ha da en sluddbyge rullet over meg på Gravdalsfjellet. Det lysnet igjen da jeg begynte nedstigningen til Viggohytten, og solen lot som den var en adventsstjerne: Fikk noen minutter med skikkelig solskinn gjennom en skysprekk der jeg satt med kaffekopp og vaffel ved sørveggen På returen oppdaget jeg at jeg hadde sølt blåbærsyltetøy på jakken, så da ble det en rask "sluddvask" av den - det blir null flekk, ser det ut for. Fint å oppdage at sludd og isvann faktisk kan brukes til noe ...

Ble skitur i dag også, sol fra skyfri himmel og fine forhold. Deilig å komme i gang med skia! Så langt har jeg jaggu truffet relativt bra med min enkle smøring også

Jeg vil slå et slag for det som ikke er så fancy, nærområdet, og de små ting. Jo mer erfaren på tur og i kajakk jeg har blitt, jo mer fancy turer har jeg i likhet med mange andre drømt om. Men nå svinger pendelen andre vei igjen - og det tror jeg i grunnen er sunt. I fjor sommer padlet jeg en tur sammen med disse turistene i jobbsammenheng inn Lifjorden. Det er en fjord jeg har padlet X antall ganger før og det har vært fine turer – men entusiasmen til disse turistene slo meg. Så fint vi egentlig har det! Jeg nøt det litt ekstra denne dagen, og tok det som en tankevekker. Man kan ha godt av å se lokalområdet sitt med turistøyne. Jeg har også et bilde som gir meg en tankevekker hver gang jeg ser det. Historien bak er ikke spektakulær, men det er likevel et bilde jeg får en spesiell følelse av, og en episode jeg nok aldri kommer til å glemme. Det var første påsken etter den høsten jeg kjøpte meg kajakk. Jeg hadde padlet noen småturer, men nå var lyset kommet tilbake og dagene ble stadig lengre. Nå skulle jeg padle en litt lengre tur enn før. Jeg hadde enda ikke lært meg hvordan jeg skulle få opp eller igjen glidelåsen som var plassert oppe på ryggen, så jeg turte nesten ikke å drikke underveis. Tomat og druer var matpakken, for her var det om å gjøre å ikke måtte på do før jeg var framme. Turen gikk en strekning jeg aldri hadde vært før, heller ikke i annen båt. Jeg fant steder jeg ikke visste om fantes, sånn som denne vika. En gang bodde det noen på en gård ovenfor, men det er noen år siden nå. Våren kommer ikke først her, så isen lå tykk i fjæra. Jeg gikk ikke i land. Jeg padlet videre, og la merke til en småfugl i lia bortenfor. Den hadde tydelig kommet i vårmodus, selv om snøen lå i fjellet (sjåføren min var på skitur mens jeg padlet) og isen i fjæra. Jeg lyttet på sangen, og nøt dagen. Plutselig kom det flytende en forlist sommerfugl i vannsskorpa. "Mayday, mayday!!! "BF Tidliguteiår", posisjon tvers av Skålebøl, tar inn vann, trenger øyeblikkelig assistanse." "Mayday received. Redningskajakk to the immediate rescue!" Den fikk sitte på åra mi og tørke seg i sola til den selv fant det for godt å fly av gårde, en sommerfugl i vinterland. Dagens gode gjerning. Jeg kom over dette bildet igjen da jeg funderte på sommerferien, og det slo meg igjen at jeg burde være flinkere til å sette pris på turområdet jeg bor i midt i. Kroatia? Hvorfor drev jeg og sjekket ledige plasser dit? Betale tusenvis av kroner for å reise så langt bort, når det stadig blir flere som kommer hit, fordi det er så flott? Det ble for dumt, da skal jeg i det minste gjøre det på en tid av året de har noe vi har lite av her - varme. Nå har jeg bestemt meg, jeg skal bli flinkere til å ta inn over meg opplevelsene jeg har jevnlig her hjemme i Vesterålen m/omegn, ikke la meg påvirke av en sydenfull Facebook og tenke langt fram hele tiden. Det ble en flott sommerferie. Det første jeg gjorde var som turistene, en tur til Nyksund. Men jeg padlet dit, og underveis fant jeg formasjoner ikke ulikt de jeg har sett i syden før. Billig! (Så kjøpte jeg meg heller nytt telt for de pengene spart...) Flott tur ble det også, selen som kom så nært at jeg måtte stikke åra fram og imellom lever jeg lenge på, selv om bildet kun ble tatt på netthinna. Jo, jeg besøkte havsula dagen før også, for den del. Den får kanskje ikke telle med siden ferien egentlig ikke starter før mandag, men den er så fin at bildet får være med tross tyvstart. (Akkurat dette er et arkivbilde, fra da jeg turte å ha med speilrefleksen.) Neste tur gikk i hjemkommunen. Å være på havet sammen med staselige båter er alltid skøy, denne gang var det Christian Radich som ble hilset velkommen av nordlandsbåt, andre båter og én kajakk - meg. Deretter var det ut på tur igjen. Lonkanfjord har jeg i mitt indre som en litt kjedelig greie, og har derfor aldri dratt dit. Men på grunn av en feilvurdering med været måtte jeg legge om en tur og havnet der - for øvrig den fjorden mange starter innerst i, når de skal gå opp Møysalen. Den overrasket, for å si det pent - tross kjipt vær var det jo flott her! Det så jeg jo selv uten å ha med en gjeng turister. Har jeg lært det nå? Etter en snartur i Lofoten for å møte padlevenner, ble det ny tur i nabofjorden Ingelsfjord. Den går langs deler av Lofast, og har også sett litt kjedelig ut i mitt indre. Feil igjen. I tillegg ble det flotte opplevelser der - kanskje ikke så spekakulære, men mange små. Sånn som denne sjøstjernen, for eksempel. Eller svartstjerne, heter den kanskje. Første gang jeg har fått studere på nært hold. Brennmaneten underholdt meg i lang tid. Med det klare vannet her, var det som å se på et akvarium. Ren terapi, helt gratis. Burde utleveres på blå resept i store doser. Etter den turen dro jeg til fjells. Nei, ingen imponerende tur overhodet. Jeg kjørte til Sandvikhalsen, og gikk halvveis (knapt) opp på Bufjellet derfra og slo opp teltet. Du kan sikkert slå lens ned til bilen, en såkalt "pessbette". Nja, litt lengre var det nok, men dog. Noen ville neppe kalt det en tur - men der lå jeg, og fikk en fantastisk kveld, og en fantastisk morgen - for første gang i den nye utgaven av Rogen-teltet mitt. Så ble det "langtur". Mine padlevenninner Kirsti og Gunn var i Steigen nemlig, og nå syntes jeg det kunne være kjekt med selskap på havet igjen. Jeg satte kursen dit. Underveis satte jeg kajakken på vannet i Lødingen og padlet til Rotvær, før jeg duret i vei videre sørover. Roadtrip! Det ble en nydelig tur sammen med damene, fra Nordskott (4 timer hjemmefra) til Måløya. En rolig tur med sans for detaljer, fisk og vafler underveis ble det også. Jammen har vi det fint. Dagen etter dro jeg på flerdagerstur alene, for første gang i ferien. Det nærmeste jeg kom ekspedisjon. Jeg startet fra Engeløya og padlet i området vest for den. Slo opp teltet på toppen av en øy ytterst mot Vestfjorden, med panoramautsikt til Lofotveggen på andre siden. Den som nå heller hadde ligget på en tettpakket strand i syden? Eller ikke! Heldigvis. Da jeg kom hjem ble det en tur til Taen, heller ingen lang spasertur. Ellers i området lå tåka tett, men her hadde vi det flott. Frisk luft, godt selskap og et godt liggeunderlag i teltet etter en herlig solnedgang. Ren luksus. I innspurten av ferien ble det én padletur til, ut Åsandfjorden til Sandvika og Åsand. Et par perler i hjembygda Bø. Nå var strandlivet i ferien komplett. Dra gjerne til syden, det er for såvidt de fleste vel unt. Det kommer vel litt an på hvilket nærmiljø man har også, men jeg tror nok mange av oss blir litt vel blind for det vi ser hver dag. Kanskje har noen av oss flere og flottere ting enn vi tenker over til daglgi. Ikke minst - ta deg tid innimellom til å se det store i det små, og kom deg ut på tur også når det ikke blir de mest fancy bildene å legge ut på Facebook. Trollfjorden for eksempel, er populær, og selv om den har mistet litt sjarm etter hvert som det blir flere og oftere båter der, så er den fortsatt flott å besøke. Bilder som dette får mange likes både på Face og Insta. Men like stas som omgivelsene med fjellsiden rett ned i havet er, synes jeg personlig det er å kunne fylle opp vannflaska/-blæra fra fossen lenger bort, når jeg er på tur. Det er det jeg husker best fra turen, sammen med teisten som hekket oppi fjellsiden. En flott teltutsikt som denne med fine farger etter solnedgangen er såvisst ikke å forakte. Men det har sin sjarm å åpne glidelåsen i gråværet, og se to innpakkede turkompiser slå av en passiar nede på stranden også. Denne turen glemmer vi aldri. God advent, og god tur!

Her er ble det nærturer av det særdeles korte slaget i helga. Sesongåpning i det lokale skianlegget lørdag så da var det bare å labbe opp de 150 meterne det er opp til bunnstasjoen av heisen. Lørdagen ble brukt til å teste ut hvordan Åsnes Falketind var å kjøre på kunstsnø med noen isete partier og litt puckelpist med isklumper i partier som ikke var helt bra preppa. (Falketind er en mellomting mellom toppturski og fjellski iflg Åsnes.) Søndag formiddag var det verdensmesterføre og strålende sol. Dem hadde virkelig fått jobba bra med bakken ila kvelden i forveien. Stive støvler og bakkeski med nesten samme mål som Falketind-skia ble valgt for kjenne litt på forskjellene. 10 turer topp til bunn uten stopp med ski som søker fart. Resultatet var støle lårmuskler, og skikkelig andpusten skikjører hver gang jeg kom ned. Merka godt at det er sesongstart! 😄 Kremturen kom på kvelden, da jeg fikk disp av barna til å ta årets første tur på feller opp skianlegget. En god prat først med Erik som driver anlegget, og så labbe oppover i måneskinn helt alene. Jeg synes det er helt fantastisk å kunne ta slike kveldsturer like utenfor egen inngangsdør. 😀

Siste dagen gikk til Ivinghoe Beacon. Vel, strengt tatt gikk jeg siste dagen til Aldbury, men Harry Potter-filmatiseringen tro så deler jeg opp denne i to blogg-innlegg. Siden enden på The Ridgeway er Ivinghoe Beacon og ikke Aldbury (dit gikk jeg bare for stedet jeg skulle overnatte). Dette var dagen det regnet som mest i løpet av turen, hele femten minutter med plaskende regn, og det kan man igrunn ikke klage mye over. I alt var været adskillig bedre enn hva det var meldt (værmeldingen hjemmefra viste regn hele uken). Men det var ikke regnet eller de hyggelige skogene jeg gikk gjennom i starten av dagen som jeg minnes best fra denne delen, men den fine siste ryggvandringen fra Pitstone Hill over Steps Hill til Ivinghoe Beacon. Utsikt fra Pitstone Hill over Steps Hill til Ivinghoe Beacon. (The Ridgeway) Dag 6: Wendover - Ivinghoe Beacon

Var oppom i dag, da det var julemarked på Kleiva. Står veldig bra etter 4 dager😀 har vært litt regn også, litt lavere, men mye mindre enn ventet, da snøen var utrolig løs. Edit: Den er 7 fot utvendig ca 213 cm, og ca 185 cm innvendig.

Etter prepp av skia så ble ski sesongen også sparket i gang i dag. Noe trått føre og tendenser til litt stein/grus på noen få partier men ellers veldig deilig å få kommet ut!

Det ornær seg nok. Det var en lettpakke tråd vi hadde for en tid tilbake som hjalp meg med å få orden på pakkingen slik jeg driver mitt friluftsliv. Vår venn Bjarne, han med den fine bloggen, har testet den sekken jeg har og mener han kan klare seg med denne 65 liter'n i nesten ei uke om sommeren, men vi driver jo alle litt forskjellig med hvert vårt. Her er bilde av en 55 liter jeg også bruker, men da blir det ikke mye luksus med mat og drikke og ikke Helinox stol heller.

Det var klart for årets siste fisketur på fjellet. Datoen viste 27 september og nok en gang kunne jeg konstatere at årets sommer hadde gått altfor fort. Etter å ha sett på et av turkartene over Sunnmøre, ble jeg oppmerksom på et lite vatn som ligger under fjellet Skopphornet i Sykkylven. Dette var et helt ubeskrevet blad og jeg hadde ingen anelse om der var fisk eller ikke. Fra tidligere hadde jeg hørt vage rykter om at vatnet var svært dypt, og ut i fra høydekurvene på kartet kunne dette se ut til å stemme godt. Det er alltid spennende å prøve nye områder og dermed ble det bestemt at Tussavatnet skulle besøkes. Christoffer, en kompis jeg har vært på flere fisketurer med, slengte seg rundt og ble med. Nå gjenstod det å se om det i det hele tatt var fisk i vatnet, og ikke minst om der var storfisk. Klart for årets siste fjellfisketur. På en strålende fin høstdag begynte vi å gå fra parkeringen ved Åsen på Ikornes. Herfra gikk vi opp til Kalddalsstølen og forbi Kaldalsvatnet. Etter gode tips fra Trude som har bloggen "lillemann og mor i fjellheimen", fant vi ei grei rute oppover langs elva som rant ned fra Tussavtatnet til Kaldalsvatnet. Her var det stupbratt, men med god tid og x antall småpauser kom vi oss opp. Siste biten opp mot vatnet var virkelig flott, med solen som akkurat gikk ned bak Skopphornet, og de siste solstrålene som speilte seg i en liten pytt vi passerte. Vi hadde ikke med telt denne gangen, og satset på å sove i hver sin fjellduk. Det var første gang for min del, og jeg var litt småspent på hvordan kombinasjonen med sovepose og fjellduk ville fungere. Da vi endelig var fremme brukte vi god tid på å finne leirplass, og for en leirplass vi fant til slutt. Ei lita flate rett under et berg på nordsida av elva. Her hadde vi utsikt mot vatnet og nedover dalen vi kom fra. Mer eller mindre helt perfekt. Det ble ikke noe fisking første kvelden, men flere vak ble registret. Da var her hvert fall fisk. Utsikt mot Tussavatnet som vi passerte på turen oppover. Så var vi straks fremme. Tussavatnet med Skopphornet i bakgrunn. Neste dag ble den store fiskedagen. Vi jobbet oss systematisk rundt vatnet, men måtte konstatere at flere steder var det så bratt at der var umulig å komme til. Men fisk fikk vi, en hel del faktisk. Ikke av de største, men ut på kvelden fikk jeg en fin ørret på halvkiloen. Den var i full gytedrakt så den ble forsiktig satt ut igjen. En annen ørret som kom på land manglet deler av snuten. Jeg har aldri sett noe lignende før, og den ene syltynne teorien etter den andre ble lagt frem. Mest sannsynlig var alle feil, og den snuteløse ørreten er fortsatt et mysterium. Kom gjerne med innspill om noen har gode forslag. Dette ble en virkelig flott dag, med vakende ørret og strålende sol. Når sant skal sies, så vi ikke så mye til solen. Den befant seg stort sett bak fjellene forann oss, og det var ikke mange solstrålene som nådde fram til der vi sto. Tydelig at høsten var her, og solen lå lavt. Utpå kvelden fikk vi fyrt opp et lite bål som gjorde turen mer eller mindre komplett. Bålkaffe, og røyk i øynene mens man myser opp mot stjernehimmelen er aldri feil. Morgenstemning. Noen som sover lengre enn andre. Toppers liggeplass. Ikke noe å si på utsikten. Det nytes. Medbrakt. Svært bratt rundt store deler av vatnet. Spesielt. Flere ørreter tok på flue. Litt lesk før fiskeriet fortsatte. Halvkilos ørret i gytedrakt. Helt supert å droppe teltet og heller gå for fjellduken. Kveldsbålet er i boks. Fornøyd smilerynketryne klar for morgenkaffe. Etter nok ei natt i fjellduken var det klart for å tusle hjemover. Kombinasjonen av sovepose og fjellduk var virkelig en positiv overraskelse. Artig å kunne droppe teltet og heller ligge å kikke opp på stjernehimmelen til man sovner. Så dette ga mersmak, og skal absolutt prøves igjen. Det gir en litt annen følelse å sove sånn, enn å ligge inne i et telt. Begge deler er bra på sin måte, men så lenge været er noenlunde, er duken et meget bra alternativ. Når det gjelder Tussavatnet ble det ikke storfisk denne gangen, men for en flott plass. Og ryktene om at dette var et dypt vatn virket å stemme bra. Flere steder langs vatnet måtte vi stå lenge før sluken nådde bunn. Hvem vet? Kanskje langt nedi der, i det mørke dypet, skjuler det seg en kjempeørret som ikke har sett dagens lys på lenge. Forhåpentligvis er klar for å bite på en kobber og rød 12 grams spesial. Kanskje neste høst? Da skal jeg være der. Se hele artikkelen

Det er så sant. Her er for øvrig ett av bildene jeg egentlig skulle ha med, men ikke fikk helt tid til å lete fram. Denne brua kjører jeg forbi til og fra jobb hver eneste dag. Den står attpåtil i et veikryss, så det er ingen grunn til å tro at det skulle være fint her. Men når man går litt unna veien, eller under veien blir det jo her egentlig, så kan det plutselig bli ganske så fint. I år var vi på samme stedet, og jeg så noen fisker jeg aldri har sett før, som jeg ennå er litt usikker på hva var. Mer skal det ikke nødvendigvis til, enn å sjekke ut et sted som ser gørr kjedelig ut.

Regner med du vil få mange forskjellige svar men litt om min erfaring med Helsport Reinsfjell pro Jeg startet selv med et billigtelt Bergans Trysil 3 som har opplevd mest sommervær men og vått vestlandsvær høsten som gikk over til minus om natten. Det gikk fint det og med godt underlag og sovepose. Så oppgraderte jeg til et Helsport Reinsfjell pro 3 for få mer takhøyde og mer plass (romfølelse) . Teltet er veldig romslig, kjapt sette opp og fordel med selvstående der grunn er vanskelig og lufting er god. Vekten er ok men nå i dag kunne jeg tenkt meg et SL og til lengre turer . Så mitt råd er : skal du gå langt så vurder et Reinsfjell SL det er solid nok til kun sommerbruk lest om mange som har testet de hardt . Og tenk på om skal gå for 3 hvis har tenkt å ha litt bredde på underlag når er 2 personer. Derfor gikk jeg for 3 så kan ha brede underlag. Exped Orion er et kjempetelt det og ser ut til jeg vurderte det og men pga Helsport sin kundeservice så vart det Reinsfjell Mye tenke på og mange meninger men litt plass og takhøyde er veldig kjekt + såklart lettest mulig og lite pakkvolum.

Jeg har to favoritter blant teltprodusentene, det er Hilleberg og Helsport. Disse lager telt helt i verdenstoppen. Helsport har en "legendarisk" kundeservice, det ser jeg på som en fordel. Får du problemer kan du bare ringe dem. Jeg har selv snakket med dem om en modifikasjon på et av teltene, jeg fikk gode råd og ikke kostet modifikasjonen noe heller.Må du få utført reparasjoner kan du bare snakke med jentene på systua. Helsport har en filosofi om at telt er en investering for mange år framover. Det eldste Helsport teltet jeg har , ble i sommer 49 år. Hvis vekt er viktig for deg kan du, til tross for hva enkelte her måtte mene, satse på Superlight serien til Helsport. Det er det jeg bruker oftest på Hardangervidda. Jeg drar heller ikke på tur om vinteren. PÅ outlet siden til Helsport er det nå masse tilbud. Her har jeg kjøpt to telt og fire ryggsekker. Helsport har også nå kommet med en nye serie med dun poser.

Tre bilder fra en tredagerstur til Smørstabbtindene i Jotunheimen denne uka sammen med en kompis av meg. To netter i highcamp på Sauen (2077m) med bestigninger av blandt annet Storebjørn, Veslebjørn og Kniven. Avsluttet turen umiddelbart i går morrest da uværet slo til.

Jeg vet ikke hva den bioetanolen inneholder, men det anbefales å bruke rødsprit med en skvett vann i en slik Heatpal. Vannet forhindrer soting. Forhandleren i Norge mener Kemetyl brennvæske er det beste brennstoffet. Prøv å skylle tanken med ren rødsprit, og bland litt vann i rødsprit og fyr på. http://www.toppfritid.no/WebPages/Produkt/ProduktInfo.aspx?plid=1603

Ligner på eit kokeapparat eg hadde i ein båt. Der var det viktig å la veken stå å trekke sprit ei stund før oppfyring, særlig når det var lenge siden det var brukt. Veken soter fælt hvis den brenner uten sprit

Hilleberg lager pakkposen sine, slik at du også skal kunne ha footprint påsatt teltet, pluss at det er plass til å faktisk pakke teltet i posen. Hilleberg telt kan komprimeres ganske mye om du ønsker dette, etter at du har fått det ned i posen. Mistenker at Helsport blant annet bevist lager posene knøttsmå, slik at teltene skal fremstå som lettere og mindre enn de faktisk er. Da er de mye lettere og selge. TNF og Exped lager mye bedre pakkposer, som er komprimerbare, Hilleberg og Exped har best stang/teltpluggposer av de jeg har vært borti.

Hvis du begynner og leite her finner du en zillion meninger om pakking og sekker. Den største sekken min er på 65 liter, det regnes som lite, men her har jeg god plass, på bilde ser du sekken med soveposen i bunn og teltet på tvers over denne. Jeg har også med en "camping Stol" Helinox Zero. Når jeg bruker 55 liter sekken min legger jeg teltet under topplokket det er mange fordeler med det. Vekten av det jeg har med meg hvis jeg ikke skal leve helt asketisk er 12-14 kg.

Utrolig flotte bilder som virkelig understreker budskapet i teksten. Jeg tror det er lettere å være til stede her og nå på de lokale turene. På lengre turer er det lett for at fokuset glir over på dagsmarsjer, tyngden på sekken og man øker kanskje tempoet litt eller kutter ned på pauser når man ser at tidsskjemaet ikke holder helt. På mine lokale turer er jeg blitt flinkere til å være underveis, selv om jeg har et mål om å nå en fjelltopp eller padle til en holme. Det er inspirerende å lese bloggen din. Den er en flott ambassadør for nærturen.

Takk for det. Helt enig med deg @Tessatroll, overnatting i duken er virkelig en slager som gir sterkere nærhetsfølelse til naturen. Kunne ikke sagt det bedre selv.. Nå gjenstår det å prøve under kaldere forhold i vinter, gleder meg til det..

Skaffet dem i år ja, så vanntettheten er ikke den beste. Men når det er sagt så brukte jeg de ute i skikkelig drittvær og gikk i vått gress og lyng (uten gamasjer). Har brukt de flere ganger i sommer under mer tørre forhold uten problem. Konklusjonen min er at disse skoene er veldig behagelig og lett, og blir brukt på lette turer der meldingene ikke er av de værste. Da fungerer de utmerket. Har blitt brukt mye til helgeturer på fjellet og funket som bare det. Skal kjøpe et par lærsko også for mer krevende forhold og tyngre sekk, må bare finne ut hva jeg skal gå for. Crispi Skarven er ikke et alternativ lenger... Tydeligvis en evig prosess å finne de perfekte fjellskoa...

Da var mammut posene i hus, å den kjennes veldig solid og varm ut. Det står at temperaturen på posen er 25-, dette er komfortemperatur?

Veldig bra artikkel. Nærområdet har ofte mye å by på, bare man tar seg tid til å se, og nyte.

Det er sikkert noen som klarer seg fint med Rab Sleep limit, men jeg synes det bare er et skikkelig utspekulert salgstriks. Hvorfor ikke bare følge samme standard som alle andre? I mildvær er det utfordrende med dun uansett :-/ Den uttalelsen om Warmpeace sin konstruksjon høres mest ut som en "it's not a fault it's a feature!". Men når det er sagt, så er det dun jeg går for. Dun varmes mye lettere opp av den lille kroppsvarmen man har når man er ute i sprengkulde. Også er det jo lettere. Jeg har en WM Alpinlite og en WM Puma GWS. Vurderer også en WM Kodiak MF. Har tidligere hatt syntetposer i samme tempområde, og synes dunet varmer mye bedre.

GWS stoffet til Western Mountaineering. Kondensdråper og rim er bare å børste av, det perler seg på overflaten som på en nypolert bil. En ny Rab Andes (modellen før hydrofobisk dun, men samme ytterstoff som nå), så våt ut i samme telt. Har Antelope GWS, den holder fint temperaturen som den lover (-15) og veier 1275g. Trodde dampsperrepos (Hotsac VBL) skulle være som å ligge i en søppelpose, men det er den ikke. Soveposen må vrenges for å greie å pakke den i pakksekken. Dog er de ikke snill med budsjetter.

Jeg har forrige model av abisko skape 3. Gikk i år til innkjøp av reinsfjell 3 pro pga at jeg syns fjellreven teltet hadde før lav innvendig høyde. Jeg på på 183 kan ikke sitte i fjellreven teltet, tror det er 90 eller 95cm høyt. Tremanns modellen av reinsfjell er et pallass i forhold, eneste kjipe er at forteltene på reinsfjell er ganske mye mindre enn på skisko håpe (forrige modell). Men på langtur og litt dårlig vær er jeg ikke i tvil om at jeg kommer til å velge reinsfjell hver gang

Konstruksjonen av Reinsfjell er en blanding av kuppel- og tunneltelt (akkurat som Exped Orion), og det gir bedre romfølelse enn tunneltelt. De teltene som gir meg klaustrofobiske følelser er tunneltelt som skrår bakover (blir lavere og lavere). Jeg har hatt et par slike, aldri mer. Lofoten SL Camp er 105cm høyt helt i front av innerteltet, men blir fort lavere lenger inn i teltet. Og Abisko Shape er bare 95 cm på det høyeste helt i front. Skal du ha tunneltelt med god plass er det de med rette gavlvegger og to innganger som gjelder, f.eks. Hilleberg Kaitum eller Keron. Forresten vil du sette stor pris på to fortelt og to innganger enten du er alene eller sammen med noen på tur.

Du kommer til å få like mange forskjellige forslag som du får svar Mitt tips: Exped Orion 2 Extrem fordi det er få telt som git så stor romfølelse i den vektklassen. 125 cm takhøyde, rette vegger, to innganger og to fortelt gjør det til et av de mest komfortable fjellteltene. Robust og solid så det holder!

Jeg har en blandingshund. Blanding av Malamute, siberian husky og et lite hint av akita. Fantastisk hund som elsker å jobbe og tar seg gjerne en god hvil i teltet med matfar

Var ute å så etter nordlys torsdagskvelden, men så ikke noe til det. Fin kveld likevel 😊 Kopiert fra facebook og lagt ut fra iPaden, så ikke helt topp kvalitet 😊

Fine ord, som setter ting litt i perspektiv. Opplever at litt for mange skal ta de samme turene, og er avhengig av 100% vær for at turen etter deres mening er vellykket. Målet for turen for enkelte er et bra bilde. Du Terka nyter livet, og tar turer du husker. Selv liker jeg litt rufset vær, og kjenne at jeg lever. Behøver nødvendigvis ikke gå fort, langt eller til et spesielt pent sted. Holder noen ganger til å med ligge i telt i hagen og nyte det dårlige været/teste et telt. Når jeg drev med gruve/grotteklatring fikk jeg ofte spørsmål om hvorfor! Vet vel ikke hele svaret enda......

Jeg sparker like godt i gang julekalenderen med en liten ekstra «fortelling». Mange ganger har jeg hørt at jeg er litt ADHD-light. "Hvordan får du til å gjøre alle de tingene du gjør?" "Du er jo så aktiv hele tiden!" "Du finner på så mye!" Osv.,, Sannheten er at jeg egentlig er et stort dovendyr, lider litt av samme egenskaper som Donald. Jeg synes det er fantastisk godt å ligge på sofaen og drømme seg bort. Så hvorfor drar jeg på tur? Hvorfor stikker jeg ut på tur når det er bekmørkt? I striregn, vind og et par plussgrader. Hvorfor bader jeg frivillig i seks plussgrader I april måned? Smiler når jeg er våt inn til huden og fryser? Jeg har fundert litt på dette, og kommer egentlig aldri frem til det hele fulle og gode svaret. For det ser for min del ut til at svaret kanskje ligger bak neste fjelltopp, eller på neste øy man kommer til. Men en ting jeg har funnet ut er i hvert fall at det å være på tur er fantastisk godt. Det å være ute i naturen gjør noe med pulsen, «stressfaktoren» ift alt det man hele tiden skulle ha gjort. Det å føle elementene som vind, temperatur, fuktighet rett på kroppen. Det å gå seg go’sliten. Det å balansere i steinura og lure på veien videre, og deretter finne veien videre. Alle disse tingene er så uendelige mer ekte og alltid en bedre opplevelse enn det å sitte i sofaen og se på at andre opplever. Ikke noe kunstig laget i et studio eller fortalt ut fra hvordan andre opplever det. Det er mine opplevelser, direkte innstprøytning via mine sanser, 100% ekte. Hvorfor drar du på tur?

Femte og nest siste dag på The Ridgeway bød på den lengste dagen så langt, grunnet noen lange avstikker jeg fant det for godt å gjøre. Den bød også på et relativt skiftende landskap og muligheten for å bli fanget opp av sikkerhetskameraer og havne på en overvåkningsliste. Høydepunktet for turen var når jeg kom til Coombe Hill og istedet for å få den blå himmelen over monumentet der som jeg hadde håpet på, fikk jeg en flott dramatisk himmel med fokuserte solstråler som slapp gjennom skylaget og belyste deler av landskapet rundt. Coombe Hill med monumentet på toppen under en dramatisk himmel. (The Ridgeway) Dag 5: Watlington - Wendover

Ekte naturopplevelser direkte til sansene. Bli go'sliten, som du skriver. Endring av miljø; jeg har som målsetning å oppsøke nye og ukjente steder, istedenfor det lettvinte ved å gå i kjente, opptråkkede spor. Tenker det er sunt å bruke kropp og sinn på den måten. Mye sunnere enn mange alternativer.

Kjente meg veldig igjen i det du skriver😄

Dagens tur for å beundre gårsdagens byggearbeid i flott sol over Ringerike.

Hvorfor jeg fortsatt ikke har kjøpt et kamera og må ta bilder med iPhone på dager som dette er et mysterium.

Vanlege turen rundt bildevatnet på sotra. Snøbyger ute i havet

I dag ble truge sesongen offisielt åpnet her i Lardal! Ble opp den faste ruta til toppen av det gamle skisenteret. Det er fine 300 høydemeter på ca 2km med en fin rundløype på toppen. 20-30cm jomfruelig pudder.

Chainsen XL- Størrelse sko: 44-48- Størrelse støvel: 43-47- Vekt: 410 g -->> Kan gå akkurat? Er selv veldig fornøyd med de broddene.

God bedring!

Masse sny på fjellet over 300m her i øyTroms.Hunden måtte lokkes med pølsebiter opp bratta i løssnøen. Bygene som lå uti havet kom sigende inn, og sikten ble sånn passelig. Ei alvorlig god treningsøkt😅 og mye artigere ned enn opp😊

Første topptur på ski denne sesongen: Ruten, Hemne kommunes høyeste med sine 1039 moh 😊

Glimrende, Anders! Flotte bilder og fin turrapport. Lite slår en utenatt under stjernene.

Flotte forhold for nordlysselfie i kveld 😉

Cykeltur till Grønland (alltså gården i Vestmarka). Nysnö gjorde att det gick tungt upp. Cyklade vidare några 100 meter till utisktsplatsen dom har ordnat. Ser ut som ett kalhygge, så det blir inte bra på bild. Men utsikt mot Sylling med Gaustatoppen i fjärran. Bild nedan på honey-stove med trangia kaffepanna.

Va så vakkert i dag også, så måtte bare😄