Vinnerliste

Turens hovedmål var Bazarduzu Dagi, Aserbaijans nasjonstopp som ligger på grensen til den russiske republikken Dagestan, der fjellet også er høyeste punkt. Vi nådde toppen, men det sterkeste inntrykket var vel å møte en stor brunbjørn i over 3000 meters høyde. Med på turen var Lyngve som jeg nå har gått 14 nasjonstopper sammen med og Aud som jeg nå har 10 nasjonstopper med. Planlegging Først vil jeg takke Sputnik for hjelp med å finne en kontaktperson som kunne ordne papirarbeidet for oss. For å nå denne toppen, må alle tillatelser være i boks, og dette påbegynnes lang tid i forveien. Forsvaret sperrer inngangen til nasjonalparken, og det er nødvendig med tillatelse for å komme inn her og i grenseområdet mot Russland. Å forsøke å ordne slikt på egen hånd er ikke å anbefale med mindre man har lengre opphold i landet. Det er også et krav at man går med en godkjent fjellfører inne i Shahdagh nasjonalpark. Vi startet arbeidet med tillatelsene 2 måneder på forhånd. Like før avreise fikk jeg noen eposter fra vår lokale mann som gjorde meg usikker, og det skulle vise seg å være grunn til det. Tillatelsene våre var trukket tilbake på grunn av at forsvaret skulle ha aktivitet i området. Dette fikk vi først vite ved ankomst Baku. Han klarte likevel å få oss inn, siden han hadde kontakter i Aserbaijan alpine klubb, og inviterte oss inn. Medlemskap i DNT var godt nok. Reisen til fjellet Vi benyttet Turkish airlines via Istanbul, som virket som eneste fornuftige reisemåte til Baku. Kort overgangstid i Istanbul, men tett med fly til Baku, så vi bekymret oss ikke. Flyet fra Ullensaker var nærmere 2 timer forsinket ved avgang, så planlagt fly til Baku gikk heden. De 2 neste flyene videre til Baku var fulle, så det endte opp med 8 timer i Istanbul og fly midt på natten til Baku, der vi var fremme tidlig neste morgen. Etter en prat hjemme hos vår lokale turfikser, gikk turen med minibuss til Quba (2 timer) og videre opp noen skikkelige krongleveier til den lille landsbyen Xinaliq, ca 2300 meter over havet. Herfra var det å stappe oss inn i en 4hjulstrekker opp til leir 1. Denne «veien» krever en firehjulstrekker med reduksjonsgir og god bakkeklaring. Gjennom trange kløfter opp til landsbyen Smal kløft med litt ødelagt vei Smal kløft med litt ødelagt vei Bytte til Mitsubishi firehjulstrekker Litt bilmekking underveis måtte til Kontrollposten På kontrollposten like forbi landsbyen ble vi møtt av forsvaret med gevær. Passene måtte frem, og det var mye telefon og intercom frem og tilbake med venting før vi kom forbi. Med tanke på at våre tillatelser egentlig var trukket tilbake, var det ganske mye spenning i halvannen time før vi kom forbi. Passnumre og navn ble stavet og sjekket gang på gang før vi endelig kom gjennom. Etter halvannen times humping, elvekryssinger etc var vi fremme ved leir 1. To ganger underveis ble vi også kontrollert, først forbi en militærleir der det var mye folk med biler og hester, og til slutt like før leir 1 der vi møtte nok en militær bil. Leir 1 2850 moh. Her ble det en lang natts etterlengtet søvn før toppdagen. Slappe folk etter lang reise. Jeg hadde egentlig håpet at vi kunne kommet oss opp til leir 2 første dagen, men det ville ikke våre lokale fører. Utstyret de stilte opp med var heller ikke egnet til å bæres særlig langt, blytungt gassapparat og mat som ikke var av den lette sorten. Selv hadde vi pakket lett. Gammelt russisk kart over området. Ruten opp i blått, retur i rødt. Kartet viser store breer i toppområdet, men det er bare noen nordvendte hengebreer igjen. Kransekake i leir 1, før vi begynte å forgripe oss på den. Toppdagen. Planen var å starte klokken 6. Vi regnet med at fjellføreren vekket oss, men den gang ei, så vi ble en time forsinket. Lyngve var den som våknet først og fik røsket liv i oss andre. Kort etter avmarsj så vi ulvespor, og ikke lenge etterpå var det stopp. På andre siden av elven var det bjørn i sikte. En velfødd brunbjørn ruslet omkring og enset ikke oss som gikk på skyggesiden av dalen med vinden imot. Vi observerte bjørnen i flere minutter. Fotoutstyret var litt ymse. Lyngve stilte med mobiltelefon, men digital zoom fungerte ikke på såpass avstand. Selv hadde jeg et kompaktkamera med optisk zoom som jeg klarte å få til noe med, men ikke akkurat krembilder det heller. Aud hadde speilrefleks med telelinse, som selvsagt lå igjen i teltet, så da endte vi opp med noen middelmådige bilder. Avstanden til bjørnen ble anslått til ca 200 meter, med en bratt elvekløft i mellom. Siden vi bare var 2-3 kilometer fra Russland regner mi ved at det var en russisk bjørn. Bjørnen lusket vekk og ute av syne etterhvert Vi holdt oss på nordsiden av elven til like før leir 2 og fortsatt der opp mot høyre. Fra ca 3300 moh opp til 3700 moh var det temmelig tungt å gå i løsmassene, ett skritt frem og et halvt tilbake skled vi. Videre oppover var det fastere og ikke så bratt så da gikk det bedre. Vi rundet under en fortopp og fulgte så ryggen helt til topps, men ikke oppom alle småhaugene. Fine utsyn mot fjell i Dagestan herfra. En pust i bakken Bedre å gå oppe på ryggen Fjell i Dagestan Utsikt mot toppen. Fortsatt et godt stykke å gå, toppen er den bakerste knausen Utsikt mot Shahdagh 4243 moh Nesten oppe Toppen ble nådd etter ca 8 timer. Normale ritualer som toppdram, toppklem og kondorering ble utført, og Lyngve ville gjerne også ha et normalt bilde på toppen. Vi ruslet noen meter ut på en pynt godt inne i Russland også, sånn bare for å ha vært der. Det har vært nordmenn på toppen før i følge fjellføreren, men Aud var første norske dame der, så det måtte markeres. Feiring med Aserbajdsjansk flagg Kondorering på toppen, Shahdagh i bakgrunnen Vår lokale mann ville enda høyere Topp-punktet sett fra noen meter inne i Russland Hele Shahdagh-massivet sett fra toppen Ned igjen gikk vi normalruten til leir 2 og fulgte sydsiden av elven et stykke nedover før vi krysset over på en snøbro. Vi så at sporene fra bjørnen gikk nedover dalen i retning vår leir der teltene sto med en god del mat lett tilgjengelig. Heldigvis hadde ikke bjørnen våget seg frempå og ødelagt eller spist noe. Etter 12 timer på tur sluknet vi raskt etter litt mat i leiren. Mye humper innover i Aserbaijan "Mørdarbakken vi gikk opp, 3300 til 3700 moh i løs grus Mye fint landskap Shahdagh ? Planen var å ta en rolig dag nede i dalen etter en seig toppdag og gå Shahdagh(4243 moh) dagen etter. Fjellføreren ville vel egentlig ikke dette, og snakket om mulige skyer og regn og snø, uten at vi egentlig var skremt. Det hadde riktignok regnet en skvett om natten og det var noen skyer, men ikke akkurat uvær sett med norske øyne. Hovedmålet var nådd, vi hadde sett bjørn og var vel egentlig fornøyde, så vi kjørte ned i landsbyen og tok en dag der med noen småturer før vi reiste ned fra fjellet. Litt gremming ble det nede i landsbyen da vi så Shahdagh i sol dagen etter. Fra den bedre delen av "Veien" opp til lair 1 Søt liten nysgjerrig pjokk der vi bodde i landsbyen En av mange vannposter med godt drikkevann i landsbyen Landsbyen Grotter ovenfor landsbyen Mye vann kommer i grottene til tross for ellers tørt landskap Landsbyen sett fra grotten Fra samme sted med en fin topp bakom Ungdommene var opptatt av ringeapparatene sinde Kalkuner var det mye av i landsbyen Lokalt bilværste Et bilde i serien Aud skriver loggbok i søvne Pjokken fikk låne Lyngves solbriller. Propell ! Det største kålhuet Aud hadde sett, bortsett fra undertegnede Pjokken herjer med en kalkunkylling Gjestehuset vi bodde i. Kostet ikke mange manater Landsbyen sett i perspektiv Litt mere åpent og flatt landskap innimellom Farvel med Shahdagh Baku Vi fikk en dag i Baku før vi reiste hjem. Ikke så mye å se på for oss som ikke er bymennesker. Dubai i lettversjon er vel en passelig beskrivelse av byen. Tærne ble dyppet i verdens største innsjø som ikke akkurat så spesielt ren ut. 30 grader varmt, sol og høy luftfuktighet. Noe svett. Vi fløy hjem på natten uten de store hendelsene. Jeg ble heldigvis vekket da jeg sov tungt under mellomlanding på flyplassen i Istanbul

Etter en diskusjon på Praten i fjor vår/sommer, ble det ymtet fram fra flere at det hadde vært hyggelig med et treff ikke bare for voksne, men også barn. Etter litt diskusjon ble det @Imp som var så heldig å bli "tvunget" til å være primus motor for dette første Fjellforum barnetreffet, som ble arrangert i Rondane i september i fjor. Og det ble umiddelbart en suksess, på tross av at det ikke var flere enn fem barn påmeldt, så var det liten tvil om at alle hadde en fin helg og fått nye turvenner (seks voksne meldte sin ankomst). Det ble ytret et ønske om å følge opp dette treffet ganske umiddelbart. Og 25 -27 August 2017 var datoene som ble fastsatt. Det ble bestemt at årets tur skulle legges til Storrvatnet i Dovrefjell. Ikke langt unna Haverdalssætra. Storrvatnet er et vann som er demmet opp og som ligger ca. en kilometer i fra veien inn til Haverdalsseter. Ca. 5 timer fra Oslo, 4 timer fra Trondheim og en 3-4 timer fra sunnmøre/møre. Med andre ord, en plass hvor mange kan komme til. Fredag ble bilen pakket med turutstyr, bamser, sekker, en 2-åring, en 5-åring, fruen i huset og undertegnede. I godt driv sørover fra Trondheim ble far sulten, og insisterte på en stopp på Støren for en matbit. Der tok far en titt i bagasjerommet ettersom han hadde en litt uggen følelse på at noe manglet. For de av dere som fulgte litt med i tråden for barnetreffet i fjor, så husker dere kanskje at far og datter ble sendt på tur med familiens gamle bil (Den andre bilen ventet på reg.reim skifte, og ble anbefalt å ikke dra på langtur). Den gamle bilen ville også ha ny reg.reim fant den ut. Så da tok den å røk reg.reimen sin. Konklusjonen ble da full stopp, og timene gikk. Men vi kom oss på tur! (og motoren berget). Denne gange skulle det heller ikke gå som planlagt. Etter sommerens "langtur" hadde ikke stangen og pluggene til lavvoen blitt pakket i posen (jeg velger å si at dette er mor sitt ansvar). Så, nå var vi på Støren med lavvo, uten stang og plugger! Skulle vi snu og kjøre tilbake til Trondheim og havne mitt rush, vei arbeid osv? Og komme fram til Storrvatnet lang ut på kvelden/natten, eller var det andre muligheter? Far fikk fylt på litt blodsukker, mens mor tok noen telefoner til ymse Lavvo utsalgssteder på veien ned til Dovre. Dessverre lite hell! Måtte vi virkelig snu og kjøre hjem igjen? Grøseth Sport AS vet dere! Der var det en kar som mente det var for ille at turen skulle bli ødelagt av en manglende lavvo stang! "Kom innom så skal dere få låne en lavvo i helgen!" ..... Hørte vi riktig!? Skulle vi få låne en lavvo i fra en butikk? Vi kjørte til Oppdal, og innom G-sport og fikk lånt en Lavvo. Ikke skulle de ha en krone for det heller. Virkelig en snill sjel som var på jobb denne helgen! Da var det bare å komme seg ned til Dovre og svinge av opp mot Haverdalsseter. Turen gikk fint nå. (bortsett fra litt krangling i baksetet om hvem som skulle se på dvd, og hvem som skulle se på Ipad.) Etterhvert som vi kjørte opp lia, ble kranglingen mindre, og det var mer å se på for ungene. I det vi kjørte gjennom den nye bommen som holder på å monteres, så var det jaggu "Hippie Kyr" som stod og så dumt på oss. Langhåra karer og fruer med store fine horn. 2-åringen ble begeistret for de store sau/kuene som stod ved veien der. Var slettes ikke sikker på om de sa "mø!" eller om de sa "bææ". Vi kjørte videre innover fjellet på støvete grusveier. Fjellet var fylt med jegere som stod med kikkerter for å se etter rein. Vinden hadde snudd noen dager tidligere, så reinen var på flytting nordover. Vi svingte innom den bemannede bomstasjonen på fjellet og kjøpte et fiskekort i samme slengen. En hyggelig eldre herremann som kunne fortelle at det stort sett var lite folk i dette området, men under jakten er det mye folk i fjellet. Dette var det lite tvil om, ganske så befolket område. Vi kjørte forbi flere større camper med jegere. Vi skulle heldigvis lengre inn enn det jegerne hadde lov til å kjøre. Vel framme ved avtalt parkering, hadde @Elisabethsk og ungene allerede parkert og var i gang med å tømme bilen for utstyr. Vi var vel på plass ved parkeringen i 19:30 tiden. Like etterpå kom @David S.susende også. Han hadde vært i område i mange timer allerede og sett seg rundt. Vi viste at @Rolf_E og kompisen med sine to barn kom til å ankomme en del senere på kvelden. Sekkene ble pakket og 7 stk begynte å labbe avgårde fra parkeringen. Et virkelig fint skue i det vi kom over kammen og fikk se Storrvatnet. Etterhvert kom skumringen, og i samme draget var vi kommet fram til det vi mente var en fin leirplass med god plass til flere telt. Vi gikk over demning, fikk vandret over "elven" og la oss til på sør øst siden av vannet. Det ble litt bal å få satt opp en lavvo på "steingrunn" som man heller aldri hadde sett før. Det hjalp heller ikke og ha to særs sure og trøtte unger som krevde sitt. Men far fikk assistanse av David S. så ble det omsider mulig å få lagt ungene. Ikke lenge etter kom det fire skikkelser ruslende ut av mørket, det var @Rolf_E og kompisen med sine unger som kom ruslende i 23-tiden. De fikk satt opp sine telt, og ungene la seg til å sove ganske fort. Dette var deres første tur på fjellet! David.S, Elisabethsk og undertegnede tok en ekstra tur til bilen for å hente litt ved og de tingene vi ikke fikk med inn på første tur. Det blir fort litt utstyr når man har med seg unger på tur, spesielt når mor i huset går med bæremeis med minstemann. Ikke veldig lenge etter andre runde, tok også de voksne følge inn i drømmeland. Det var en skikkelig kald natt, tydelig at sommeren er på hell, og det var kald og rå luft fra nord som kom drivende. Lørdags morgen stod vi opp til strålende solskinn. Det var ikke en sky på himmelen! Og for et flott område! Etter en natt et lite stykke inn på den blå delen av graderstokken tinte rim rask av teltduker, og vi kjente at solen varmet godt. Man er gjerne opp 2-3 time tidligere når man er på tur med unger, enn hva far normalt sett ville ha vært på tur alene. Men det er godt å få med seg morgen solen. Det er et magisk fint lys tidlig på morgenen. Bare så synd at et utpreget "B"-menneske som far i huset er (forsåvidt resten av familien også), så sjeldent får med seg disse stundene. Det ble anlagt et felles frokostområde mellom teltene. Duften av Egg og bacon spredde seg raskt over området. Kaffe ble kokt, og en lang frokost ble fortært. Ungene hadde en kjapp hilse runde, før de var over alle hauger og utforsket alle krinkler og kroker. Aldersspennet på denne turen var fra en kar som fylte 2-år like over helgen, til en kar på 11 år. De voksne slappet av på "kjøkkenet" og nøt solen og fjellet med opp til flere kopper kaffe. Far hadde observert en utedo ved hytten som lå i den sørlige enden av Storrvatnet. Det var en jeger som var innlosjert der som det ble slått av en prat med. Han hadde en litt sen oppstart denne morgenen. Jobbet som lærer, og hadde hatt en skoleklasse på tur i området tidligere i uken, nå var han på jakt. En hyggelig herremann med mye lokal kunnskap om området- Han fortalte blant annet om flere fangstgroper som ligger opp i området. Far fikk tildelt kart, og instruksjoner om hvor vi kunne finne de, og hvilke som var godt bevart. Utedoen, den fikk vi også bruke. Datteren i huset var ikke så fornøyd med akkurat det. Hun liker ikke utedo, foretrekker å gjøre sitt bak en stein, eller i skogen. Ja ja, hun om det. Vi andre var iallfall fornøyd med tilgang på do. I tillegg så hadde det dukket opp et skikkelig eventyr med å lete opp fangstgroper. Både barn og voksne monterte fiskestenger. Far hadde fått informasjon om at vannet var overbefolket av Røye, men at denne skulle være vanskelig å få på stang. Tidligere i uken hadde det blir tatt opp i mot 100 røyer på tre garn. Vi så svært lite til det at vannet var overbefolket av fisk. Nå øker jo ikke unger som løper rundt å hoyer og kaster stein i vannet akkurat sjansen for å få fisk. Gleder meg til den dagen de kaster en stein rett i hue på en stor og fin ørret! Har det noen gang skjedd egentlig? Eldgammel fangstmetode? Vel, vi fikk iallfall bekreftet at Røyen var vanskelig å få på stang. Så det stemte godt! Etter mye leking, fisking og avslapping ble det inntatt lunsj, samtidig som de eldste ungene fikk forklart og øvd litt på bruk av kart og kompass. Deretter pakket vi 2-åringen, litt vann og kjeks/sjokolade i bæremeisen. Så var det å følge kompass kurs mot den store fangstgraven som skulle være mer eller mindre helt inntakt. De eldste gutta sprang først med kompass og kart, mens resten fulgte like etter. Litt leting ble det før vi omsider gikk oss på den store gropa. 17x2 meter og 2 meter dyp. Her ble det forklart litt om hvordan disse ble brukt i gamledager, vi prøvde å se om vi fant "skyttergravene" hvor fangstmennene stod bak. Så bars det videre opp i lia for å finne noen av de mindre fangstgravene. Dette var jo like spennende for de voksne som for barna. Vi stod mer eller mindre på gravene uten å se de. Men når vi først fant de, var det veldig enkelt å se hvor de lå. Etter en litt lengre rast ved to av de små fangstgravene, var ungene fast bestemt på at de skulle opp på toppen av fjellet vi var ved. Vi klatret opp steinura. Og hva finner vi der? Enda en "skatt" Her ligger det beinrester etter hva som trolig har vært en rein engang i tiden. De neste timene inneholdt mye snakk om de beinrestene, og dyret som hadde død. Ikke lenge etterpå så fant vi en helt inntakt (dessverre tom) øl, eller brusboks som var veldig mange tiår gammel. Far liker egentlig ikke å finne spor etter folk i fjellet, men denne var det faktisk litt sjarm over. Når steinura endelig var beseiret og toppen var i sikte ble vi belønnet med virkelig god utsikt. Snøhetta reiser seg i horisonten, og det var klart fint vær i alle retninger. Men nå var det tydelig at det hadde vært en strabasiøs tur for de små føttene som var med. De voksne begynte også å kjenne på hungeren etter middag. Kompassene ble stilt inn mot leir, og vi gikk tilbake for å begynne og lage mat, ordne klart bål og ikke minst finne fram lørdags godteriet. Det ble en skikkelig kosekveld. Ungene ville absolutt ikke at dagen skulle ende, men til slutt så hadde alle krøpet i soveposene sine og sovnet raskt. De voksne samlet seg rundt bålet og nøt stillheten. Det er utrolig koselig med unger på tur, men det er jaggu godt når de har lagt seg også! Litt fisking ble det også ut på kvelden. En stoooor hvit stein hvor det poppet fram unger. en etter enn Søndag startet med sol fra klar himmel, men med en litt sur vind. Rolf_E og kompisen var godt i gang med å pakke sammen i det far krøp ut av lavvoen. De hadde en lang kjøretur foran seg. Vi takket for turen! Resten av turfølge begynte etterhvert å samle seg på "kjøkkenet" og på nytt la duften av Egg og Bacon seg som et teppe over Storrvatnet. Stort sett bare slaraffen liv i dag. Ungene leket og fisket, mens de voksne slappet av, pakket og fisket litt. Fruen i huset tok en runde med den lille sekken til bilen, mens vi andre slappet av. Det var blitt betydelig mindre folk i fjellet i dag enn det var i går. Tydelig at mange jegere har fulgt etter dyrene. Vi så vel ikke en sjel i dag (bortsett fra naboene vi hadde fått i løpet av lørdag) før godt utpå dagen når det kom et turfølge gående opp i fra Haverdalsseter. I 14 tiden ble camp revet og vi begynte å rusle tilbake til bilen. Det å ha med unger på tur gjør at man må være forberedt på det meste. Enkelte kan slå seg helt vrang, nekte å gå, de kan bli syke, og et eventyrlystent barn kan fort skade seg. Denne gangen fikk vi et astmaanfall i turfølget like før vi skulle til å vandre tilbake til bilen. Heldigvis er man jo forberedt og barn fikk medisin, mens de voksne tok sekk og vekt. Da gikk jo turen likevel fint. Det er virkelig morro å se at de andre ungene også tar i et tak om nødvendig. En storebror som virkelig imponerte, med tung sekk dro han fra alle og var førstemann til bilen, mens en ny turvenn slo følge med vennen sin som ble syk. Når vi var kommet fram til bilen hadde medisin gjort sitt og alle var i godt gammelt slag igjen. Bilene ble pakket, og det ble sagt hadet og takk for turen denne gang. Snuten ble vendt mot sivilisasjonen og mange nye minner, opplevelser og venner ble skapt. 5-åringen sovnet fort i bilen. Første kommentar når hun våknet etter en liten time "Kan vi dra på tur med disse familien igjen snart? neste helg kanskje?". Og mandag kveld hørtes det fra soverommet til dattera som lekte med dukkene sine " .... vi skal på fjelltur skjønner du, da må vi ha på ordentlig klær når vi skal gå i fjellet ...". Tror verken far eller andre trenger doktorgrad i barnepsykologi for å skjønne at dette har vært en suveren helg! Full klaff med trivelig selskap, godt vær, spennende og fint område. Takk for Turen! håper flere har anledning til å bli med neste gang. Litt bilder:

Har hatt noen kjempe fine dager i Østmarka 😀 har gått flykningeruta fra skullerud stua til kirkebygda. Har også gått rund nord elvåga og oppom strusåsen. Hadde camp på eriksvann og Mosjøen. En kjempe fin tur med mye opp og ned 😀🌲⛰

Var på telttur i Nordmarka forrige helg. Vi gikk ikke så voldsomt langt, men tar man toget innover, så kommer man jo et godt stykke inn i Nordmarka. Gikk av på Movatn og trasket opp til en innsjø som heter Store Gørja. På vei tilbake gikk vi til Skar hvor bussen tilbake til byen går én gang i timen. Var heldig med været. Sol fra blå himmel lørdag og søndag. Spesielt søndag var utrolig fin og varm. Her et bilde fra campen med innsjøen Store Gørja og Gørjahytta i bakgrunnen. Solnedgang fra teltåpningen. 10 av 10. Stjerneklart. Her ovenfor Liggern Gård i Normarka med Øyungen der nede. Geiteramsen lagde et utrolig flott fargespill.

Friskt vær under føringstur til Store Austanbotntinden i dag.

Fisketjønni på Valdresflya med fruen. Tester ut et Hilleberg Keron 3 gt. Hjem på Søndag😀

Har brukt gamle snekkersager til å forme og bygge i snø med siden jeg var barn - fungerer helt greit tross litt spe tanning. Men til bygging av kantgrop finner jeg dem for fleksible og spe-tannet når jeg treffer på litt kraftige skarelag. En del av snøsagene på markedet har grove og fine tenner, men er enten for fleksible og bøyer seg for lett, eller så er bladet for tykt (de i aluminium). Felles for de jeg har vært borte i er at avstand/høyden fra tanningen til ryggen av bladet er for lav og dermed er det mer utfordrende å kutte rette blokker. Bladet gir for lite støtte/retnings-stabilitet. Til mitt bruk har jeg blitt nødt til å lage min egen. Halve bladet på en gammel tømmersvans og håndtaket fra en gammel rotterumpe gjorde susen. Jeg har kopiert snøsagen til Trond Augestad førstelektor ved Norges idrettshøgskole (NIH). Fikk prøve den selvlagde sagen hans og forelsket meg i den. Hadde ikke vett til å ta målene av sagen hans, så har lagd min kun ut i fra egen hukommelse. Men opplever at resultatet ble like bra. Jeg drar ALDRI på vintertur uten😍

Jeg kjøpte osprey xenith 88 utsett forrige uke, og sitter nå på bussen tilbake etter å ha prøvd sekken Finse Haukeli. Kjøpte sekken pga positiv omtale her på forum, og pga lavere vekt enn storsekken før denne, gregory Denali, gammel versjon. Utgangsvekt var 21 kg og det håndterte sekken fint. Hoftebeltet har bedre ergonometri enn Denaliens. I tillegg til det som allerede er sagt om den her på forum, bla tessatrolls test av dameutgaven xena, så likte jeg at de kurvede skulderremmene holdt godt på kartet når jeg stakk det under i vind; vadestaven kunne tas ut og inn uten at sekken måtte av; jeg kunne få mat ut av sekken uten at sekken måtte av for å spise gående i dårlig vær, samtidig som mobil, ekstra batterier, liten kikkert osv fikk plass i lommene utenpå hoftebeltet. Fornøyd med sekken og kommer til å beholde den.

Nuvel @Mareng, kanskje ikke helt så kategorisk 😉 Men ja det er hovedprinsipp men som @REJOHN er inne på så må du ha erfaring nok. Er det ned mot null grader, vind og mye regn så er nedkjøling/hypotermi en reel fare. Men så fremt du har telt, tørr sovepose og skift i sekken så kan man når som helst avbryte vandringen og slå leir Mitt prinsipp fungerer fint med denne forutsetningen.

@Prebb "Jeg sagde en tykk gren fra et dødt tre". Glem ved som du må sage i. Konsentrer deg heller om fingertykke greiner, f eks gran og einer, hvor all bark er borte og fargen er tilnærmet hvit. Selv om det regner, eller overflaten er dekket av et ispanser får du lett frem tørr ved om du skrape i overflaten. I mai i år overnattet jeg i et læger på Hardangervidda. Utenfor lå et det oppkappet grov tørrgran, uten noen form for tildekking. Knusk tørr. Det var bare å ta øksa fatt og hugge vedskier, og putte dem rett i ovnen. I løpet av de 4 siste årene har jeg, bortsett fra et par ganger hvor jeg benyttet gass, kun fyrt med ved mer enn 35 døgn på Hardangervidda, i tillegg til ganske mange døgn lokalt i skogsterreng. "Neste problem var at det blåste. Ikke mye, men nok til at enhver fyr jeg fikk på pinner eller gress sluttet å brenne i løpet av 10 sekunder. Det var ingen steder med le". Jeg har konstruert min ovn med Trangias stormkjøkken som modell. På to av sidene er det kun et fåtall trekkhull. Ved å snu ovnen er det ikke noe problem å få fyr. Men når det er sagt - i sterk vind jukser jeg litt. Har med en liten sprutflaske med lampeolje. Gir opptenningsbrikken, 1 x1 x1 cm, en liten dæsj. Det bruker å hjelpe.

To listetopper avkrysset forrige helg. På Røroslista: Klasberget. På Holtålenlista: Gardåhøgda. Førstnevnte lett og kort, sistnevnte betydelig lenger og innimellom tunggått terreng, men ellers en flott tur, særlig i det nydelige været som var denne søndagen.

Inspirert av bloggerne @Bjarne H.S. og @Anders Eriksen hadde jeg bestemt meg for en tur til Flensmarka mandag til onsdag.Dro litt spontant opp på søndags ettermiddag og hadde vel ca 1,5 mil igjen til Langen Gjestegård da det var så mørkt at det var like greit å stoppe på første og beste plass der det var vann og flat mark. Neste dag gikk vi opp til Kamptjønnan hvor vi fant delvis ly for vinden bak en gigantisk stein. Planen var å fiske, men det utgikk. Gikk en liten tur i området rundt og deretter ble det telt og lesing. Lurte en stund på om telt kom til å blåse bort i mangel på skikkelig feste for teltpluggene, men i løpet av natta var det bare en av de som hadde løsnet. Nok bråk fra blafrende teltduk var det i hvertfall. Sony DAB radioen overdøvet heldvis det da jeg var våken. Dyra brydde seg pent lite at bunn- og teltduk blafret - telefon midt i trynet derimot var ikke like populært I og med at Yr meldte samme vær på tirsdag så jeg liten grunn til å bli. Kunne ha gått ned i terrenget og blitt en natt til, men skog fristet ikke. Dro derfor hjem utpå dagen med en erfaring rikere - greit å ha et telt som gir greit inneklima selv om det bare blåser litt.

Vet ikke hva du har av utstyr men på slik camp ville jeg tenkt telt pluss en tarp i en treklynge. Da har man solid bolig når man skal sove men også tørr uteplass til matlaging, bål, opphold.

Var på tilbud, men siden jeg fikk med mer telt enn oppgitt må det jo ha vært et kjempekupp😁

Tolker jeg trådstarter riktig, så er det et poeng å pakke lett, men samtidig ha litt sikkerhetsmargin. Har selv de WM dunbuksene han linker til, og de er svært varme, og samtidig lette og komprimerer ned til størrelsen av en brusboks. Fordelen med å ha disse buksene (f.eks fremfor varmere sovepose, soveposeliner etc) er jo at man har glede av disse også FØR man kryper ned i posen for kvelden, altså når man er ferdig med å gå for dagen og ønsker å oppholde seg komfortabelt i camp utenfor teltet.

Å faen...................

Nå har jeg en 65 liter Helsport Fjellheimen ferdig pakket for helgen, drar nå til Hardangervidda. For 3-4 dager er 65 liter ganske romslig for meg, jeg har ingen ting på utsiden. Skulle du noen ganger få litt liten plass i den sekken du tenker å kjøpe så kan du bare feste soveposen under sekken, menge gjør det. Husk også på at de rådene du får er basert på den type friluftsliv hver og en av oss driver, så du får mange råd, men av alle disse får du sikkert et som passer deg. Det er et stort spenn, noen her drar på en ukes tur med en sekk på 55 liter mens andre her får nesten "angst" hvis de ikke har min 100 liter å pakke i. En løsning jeg foretrekker er en sekk hvor du kan åpne fronten, det blir lettere å pakke og mye lettere å finne ting

Flott rapport. Tusen takk for turen til alle. Eldstemann storkoste seg med å bli inkludert så mye som en ressurs tror jeg, og det var veldig stas å mestre så mye, og få lov til å være fortropp tilbake til bilen med David. Og selv om minstemann jo fikk en litt tung tur tilbake på søndag så var likevel første spørsmål da vi kom hjem "når kan vi dra på tur neste gang". Tusen takk @Hammerfor god hjelp med bæring av ekstra sekk. Vi satser vel på at dette blir en tradisjon, og ny tur neste høst?

Jeg har en kanal med film fra noen av turene mine Morten Nordhagen Ikke så mange filmer enda men kommer flere etter hvert, kvaliteten kan sikkert ikke måle seg med mange andre der ute, men satser på at det blir bedre etter hvert også.

1. Var jeg deg, ville jeg prøvd å fått lånt en sekk, hvis det bare er for to dager. 2. Du kan sikkert låne sekken til din mor, koster deg 140kr i porto en vei hvis du kjøper den på nettet. Må hun ha den tilbake er det totalt 280kr. 3. Min gode venn finn.no har mange sekker. Har kjøpt en gammel god Recon pack til 500kr der. Så 1000kr burde gi deg mange muligheter. Lag et autosøk, og legg ut en ønskes kjøpt annonse. Så bruk alt 1 eller 2 hvis 3 ikke gir uttelling med en gang.

Du har sjekket ut Trangia 27 stormkjøkkenet? 2 kjeler på 1 liter pluss stekepanne. Plass til gassbrenner (eller noe anna) oppi. Lettere og tar mindre plass enn 25-serien.

En kveld på forumchatten på vårparten var det som vanlig snakk om utstyr, fine turer og andre ting som ikke passer inn i en turrapport. Når jeg hadde skrudd av EDBen for kvelden var det bestemt. @graham og jeg skulle ta en uke i Saltfjellet. Det ble mange revisjoner av planen for turen. Nord - Sør, Øst - Vest, Sør - Nord... Er ikke lett å velge skasei! Eneste jeg visste var at jeg måtte være på jobb kl 0700 25. august i Oslo, så da bestilte jeg like gjerne flybillett hjem fra Bodø kvelden før. Etter dette ble det litt stille. Jeg hadde en tur til Rondane helgen før avreise til Saltfjellet, samt en tur til Tafjordfjella og Reinheimen en uke etter at vi skulle være hjemme igjen. Dette betyr mye planlegging, og jeg hater planlegging! Men etter litt mer research utover sommeren finner vi ut at det letteste logistikkmessig er å ta toget til Lønsdal, gå inn til Saltfjellstua så følge stien nordover mot Lurfjellstua og Bodø. Da bestiller jeg billetter med Norges Statsbaner over telefon. Jeg togbillett fra Oslo S til Lønsdal for kroner 389 inkludert komfort fra Trondheim. Vi fikk sitteplasser sammen hele veien fra Heimdal, hvor Jørgen hoppet på, noe som viste seg unødvendig på Nordlandsbanen, for der kunne man nesten få hele vogner for seg selv. Avreisedato for min del var fredag 15. august i 23 tiden. Torsdag 14. august satt jeg og skravlet med Graham om noen siste detaljer, og det var bra, for jeg hadde helt glemt at vi hadde gjort noen endringer i planene når vi bestilte togbilletten, som gjorde at jeg måtte reise fredag kveld, og ikke lørdag kveld. Da fikk jeg med andre ord et døgn på meg å handle inn all maten, og pakke sekken og utstyret. Dette økte stressfaktoren en liten skvett på fredag, men jeg skulle heldigvis ta nattoget som ga meg nok tid til å skaffe alt jeg trengte etter jobb. Pakkingen gikk også høvelig bra. Ble riktig nok noen bæreposer med mat for første kvelden jeg måtte drasse på. Men til slutt satt jeg på toget som planlagt. Nattoget var skikkelig dritt, som vanlig. Nordlandsbanen derimot var ganske åleit, med god benplass, og masse kaffe. Men etter 17 timer på toget kjente jeg at det vår skikkelig digg å komme fram til Lønsdal. Midt i ingenmannsland(relativt). Det var ca 900 meter å gå til første hytte på turen. Lønsstua var som alle andre hytter i området. En ny og en gammel stue hvor den gamle er forbeholdt folk som tåler hund. Det gjør ikke jeg, så vi holdt oss i de stort sett hundefrie hyttene. Der var det en dame på hytta når vi kom. Hun hadde vært ute og plukket bær, mens hun overnattet på ymse hytter på vei sørover. Vi fikk neste dag sitte på med hun til Semska. Like etter kom to andre damer som også var på bærtur. Så det ble nok plass heldigvis. Denne kvelden ble det noen masse koteletter, poteter og surkål til middag. Intet mindre enn et herremåltid. Det ble også noen obligatoriske øl denne første kvelden, i tillegg til at vi ble påspandert en Jaeger av bærplukkerne. Bra start på turen kan man si. Neste dag startet turen på ordentlig, selv om jeg allerede har hatt to netter på veien. Vi ble som sagt kjørt til Semska. Vi ble fortalt at det var bedre å gå inn derfra, enn fra Lønsdal, for da slapp vi å gå inn den tunge Steindalen. Jeg har dessverre null begrep om tid og kilometer på denne turen, men jeg tipper det var ca 20km, og vi brukte sikkert 7 timer. Da er vi i gang, på vei inn i Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark. Vi prøvde oss litt i et vann halvveis langs stien. Null liv her.. Flott dag, flott sti, dette ga et godt førsteinntrykk av turen Vi ser endelig Søndre Bjøllåvatnet, da er det ikke langt igjen: Flott bru over en forholdsvis stri elv før vi kom til stua. På hytta ble det reinsdyrsgryte med ymse ting og tang. Vi hadde lagt igjen rømmen en eller annen plass, så vi måtte klare oss uten denne gangen. Men det var en flott dag, vi hadde en flott hytte helt for oss selv, og kunne ikke gjøre annet enn å ta ting med knusende ro Saltfjellstua(sikringsbua) i solnedgang: Så ble det mandag. Neste stopp er Bjøllåvasstua. Dette er den korteste etappen på turen, men også den kjedeligste, da vi må følge et vann en tredel av turen. Jeg poserer foran Saltfjellstua før avgang. Og etter ca. 500 meter innser Graham at det er litt krise. Ene skulderreima på sekken har gått opp i sømmen der den er festet i ryggen på sekken. Heldigvis har han drassa rundt på forsvarets sysett i 10 år, og nå er det på tide å bruke det. Det tar ganske lang tid å sy igjennom det tøffe stoffet på reima, men vi kommer i mål, og kommer oss videre. Jeg satt stort sett på ræva og nøt utsikten. Men tilbød meg også å ta litt ekstra vekt for å avlaste sekken så vi ser om den holder. Langs stien finner vi mye levninger etter den gamle telegraflinjen som gikk over Saltfjellet i gamledag(g)er. Og det er jevnt over godt merket her i Saltfjellet, tidvis litt vel godt merket. Vi tok en rask lunsj på Midtistua, i mine øyne en av de finere stuene til Bodø og Omegns turistforening. Saltfjellstua som er enda finere tilhører Rana. Så går stien langs det ca 6km lange Nordre Bjøllåvatnet. Eneste avbrekket her er den flotte Steinbua en times tid før Bjøllåvasstua. Vi tok en liten lunsj på Steinbua, hvor det går helt fint å overnatte. Litt trekkfullt, og lite eller ingen ved. Jeg ser ut som en dust som vanlig: På Bjøllåvasstua tok vi sikringsbua. Var noen tyskere i hovedhytta som mente det var et lurt triks. Vi er ikke vond å be. Brukte ca. 45sek blank på å varme opp. Og til middag ble det litt stekt chorizo med sjalottlauk, hvitlauk og chili. Det er nå langt bedre enn real. Når vi kommer over haugen fra Bjøllåvasstua på vei til Tverrbrennstua innser vi at det blir ganske variert terreng. Det er lover godt, for å gå på flata er kjedelige greier. Vi møter så noen reinsdyr, som ikke blir de siste. Det blir en liten pause ved en idyllisk liten bekk. Jeg innser at det er veldig mye idyllisk i dette fjellet Så går vi på en smell igjen. Det kommer en regnskur så vi må ta på oss regntøy. Når vi skal ta på oss sekkene igjen innser Jørgen at det er noe muffens med magebeltet. Et nytt slag under beltestedet. To låsemuttere har låst seg selv opp, og som en halvhjerta tungpakker som Graham er, så har han selvsagt ikke med seg umbrako. Men jeg finner fram litt av ridgelinen jeg har til tarpen min, og trer om sekken så den kanskje vil holde til neste hytte: Ny pause ved et vann vest for Øver-Oksvatnet. Planen var opprinnelig å fiske i Øver-Oksvatnet. Men rep av sekk tok såpass lang tid at vi sløyfet det. Også var det uutholdelige mengder knott nede ved det vannet, så jeg holdt på klikke i vinkel hver gang vi stoppet opp. Litt synd for dette var det eneste vannet hvor vi så noe særlig liv. Men nå begynner vi å se mål. Med unntak av litt regnvær og sekketrøbbel, så har det vært en fin dag og fin etappe. Når vi kom fram til Tverrbrennstua var det et par bærplukkere der. Hun ene var også hyttetilsyn, og hadde tilgang til utstyrsboden i hytta. FLAKS, for der var det umbrakosett, og vi fikk reparert sekken til G. Det kom litt folk på denne hytta, men var ikke i nærheten av fullt. G og jeg fikk et firemannsrom for oss selv. Middag var omtrent det samme som kvelden før. Så ble det vel onsdag, og neste mål er Lurfjellstua. Vi har nå bestemt oss for å dra dit og ta et par dager der med topptur og fisketur. Klar for avmarsj: Mye spennende steinformasjoner etter Beiarskaret Lokale dusjfasiliteter nede i Misværdalen. Stien i fjellsia langs Gjømmervatnet er ikke så ille som vi liker å gi inntrykk av. Dette var avmerket på kartet som et bygg. Vi drømte om en pub eller lignende brun kneipe hvor vi kunne komme oss vekk fra regnværet for å spise lunsj. Vi ble mildt sagt skuffet Vi har nå de siste dagene tidvis sett det som vi(eller jeg) kalte Spisse Satan. Ifølge de lokale heter det visstnok Djeveltanna, men jeg mener fortsatt det fjellet heter Spisse Satan, så får de forvirra lokale kalle det hva de vil. Vi kom ganske sent fram til Lurfjellstua. Det ble en relativt seig tur med mye kupert terreng. Real til middag, og vi begynte å se bånn av 60% vår, og kokekaffen var det nesten tomt for. Ikke så mye å se fram til lengre, annet enn en finfin topptur på 1300 meter og rykter om godt fiske i Skorrigorri-vatnet. Helt krise var det med andre ord ikke At sekken til G hadde holdt hele veien hit var jo også et mirakel. Dette hyttetunet er ett av de mest idylliske jeg har vært på. Det er to hytter, samt et vedskjul som deles av en flott bekk. Det er brolagt mellom hyttene, så det er lett å komme seg til f.eks. utedassen selv i mørket. Vi hadde hytta vår for oss selv, og det lå et par med hund i den andre hytta. Ikke smekkfullt med andre ord Torsdag så været helt greit ut, så vi valgte å gå opp til Lurefjelltinden. Vi ble rådet å ta en liten omvei av de vi møtte på Tverrbrennstua. Så vi fulgte stien 5-600 meter mot Store Sandvatnet før vi skar ut i terrenget mot skaret opp mot Kjerringvatnet. G har stålkontroll som vanlig. Når vi har kommet opp i skaret gikk vi direkte mot tinden. Fin vei opp. Men mens vi gikk oppover kom det et ganske lavt skylag som akkurat tok tak i nabotoppene. Her ser vi Spisse Satan som er en del av de flotte Børvasstindan, og lofotveggen langt i det fjerne. G er kjempeglad for å nå toppen Jeg er bare skeptisk. På vei ned fra tinden på den smaleste delen av "eggen". Her måtte det andre paret snu, men som alle vet, så er jeg sabla tøff i trynet: På kvelden kom det en kar vi også hadde møtt på Tverrbrennstua. Han tilbød oss vin, og høflig som vi er takket vi pent ja Real til middag nå også, men vi kunne ikke akkurat klage Fredag, siste hele dag i fjellet, ble satt av til fisketur. Det hadde ikke blitt så mange kast med stanga denne turen, så nå var det vår tur å få stortorsken. Jeg hadde fluestang som jeg kjøpte for slikk og ingenting av @Nordhauk tidligere i sommer. Vi gikk til Skorrigorri langs en ekstremt våt og gjørmete sti. Det regnet selvsagt denne dagen, sånn det skal gjøre på fisketur ifølge Ø. Sunde. Når vi kom fram satte vi opp teltet. Vi gikk hver vår retning og fisket et stykke rundt vannet. Men det var helt dødt, og alt for grunt. Dette gikk litt fort og gæli, da ser det slik ut Vi gikk lei etter noen timer, og satte oss inn i teltet for litt kaffe og mat. Da pakket vi sakene og gikk tilbake til hytta. Det hadde ikke kommet noen flere når vi kom tilbake, men det tok ikke lang tid før det strømmet på med folk, og innen kvelden var omme, var vel begge hytter fulle. Noen endte på gulvet i stua(etter hvert,på grunn av snorking tror jeg). Men det var nå hyggelig stemning, og vi ble tilbudt både konjakk og skyss til Bodø dagen derpå. Vi sier ja takk, begge deler På lørdag avtaler vi å møtes ved bilen til de vi skal sitte på med i 2-3 tiden. Da drar vi til Skorrigorri for å kanskje prøve litt fiske igjen. I dag er det flott vær for både topptur og fisking, og vi ender egentlig bare med å slappe av ved Skorrigorri. Her prøver jeg å ta bilde av Lurfjelltinden, men det blir ikke veldig spektakulært. Vi slapper av en liten stund før vi tar beina fatt og går mot parkeringsplassen ved Svartvasssætra. Det tar ikke lang tid for oss å komme dit, og vi setter oss ned og venter. Men klokka går, og når den blir godt over 16 begynner vi å bli litt skeptisk. Vi må jo rekke ølsalget. Det kommer en gjeng, og vi spør om vi har sett skyssen vår. Vi får en rimelig grei beskrivelse, og indikasjoner på at de ikke kommer ned med det første. Da klarer vi å grine oss til å sitte på med det ene paret til Tverrlandet. Vi rakk ølsalget på Tverrlandet med 10min I Bodø tok vi inn på Radisson Blu, dusjet, spise en burger på Bryggerikaia, og saumfartet Bodø for brune kneiper. Ble ikke kjempeseint på to slitne karer. Vi hadde fly i 18-19 tiden. G til Trondheim, jeg til Oslo. Det ble litt tid å slå i hjel, men med finværet som endelig var kommet, så gikk det helt greit Takk for at du gadd å lese dette tøvet. Og takk til G for å gidde å drasse på en bleikfeit bergenser på tur. Saltfjellet anbefales virkelig. I hovedsak lite folk, og variert flott terreng. Det er noe for de fleste i dette kompakte fjellområdet. Det er ikke utenkelig at jeg reiser tilbake en vakker dag.

Denne helga skal me gå Skåla og overnatte i Skålabu, eller helst i tårnet. Starter fra Bergen straks og satser på telt ved parkeringen i Loen. Skal gå opp i morgen formiddag. Søndag ned igjen og deretter en kjøretur til Geiranger og en overnatting i telt der. Tips om flott teltplass i nærheten av bilvei tas i mot. Hvor skal dere denne helgen?

Så den dusjen ble våtere enn antatt? Antagelig ikke så dumt. Hvis jeg husker riktig og det er samme settet, så holdt regnsettet i nøyaktig en og en halv dagsmarsj med regn. Kjedelig resten av den halve dagen Folk liker å skjære ting over en kam her. Poncho virker fint på fjellet (sist fra Imingdalen via Johovda til Lufsjå - langt fra det verste regnet, men vind nok), MEN de fleste ponchoer på markedet er altfor slaskete. Skal være luftig, men ikke så luftig at det blir et seil. Typisk vil antagelig Felleskjøp-ponchoen som lenket til over gjøre en god job i lavlandet, men flakse godt i høyden. Den må være stor nok til å ha over sekken (noe av poenget med ponchen), men trang nok til at den holder seg noenlunde i ro. Vanskelig balanse, det. Membrantøy er etter min mening bortkastede penger, MEN passer utmerket til forholdene du kan finne på Hardangervidda utover i september/oktober: kjølig, vind og vekslende nedbør.

Nei, rundt 10-15 cm over 2000m, noe som lett komprimeres eller smelter bort i morgen tidlig når sola kommer opp så der har du ingen grunn til bekymring.

Hadde en svært vellykket fisketur etter Bergfylt i Raet nasjonalpark som du kan lese om på bloggen!

Det ble så jeg kjøpte McKinley Make 65+10. Den er litt hard på ryggen, men utenom det så er det god kvalitet på den som jeg ser. Gode løsninger. Og til 599kr er den ett kupp!

Det var noen som sa at jobben til regntøy egentlig ikke er å holde deg tørr, det er å holde deg varm. Sånn sett er det jo bedre å bli våt av svette enn av regn

Jeg er heller ikke veldig imponert over skalljakker i "pustende" tekstil - de funker for så vidt halvveis i tørt vær som småklam vindjakke, men blir det nedbør kan man undres hvor fuktigheten egentlig kommer fra, ja. Og vanntettheten varer inntil delaminering kommer alt for fort. Så jeg kjøper ikke sånne jakker uten minst 50% rabatt, rundt der er de verdt pengene - som klam vindjakke med regnbeskyttelse som ekstraservice ... Og de må ha lufteglidelåser uansett hvor pustende tekstilet hevdes å være. Jeg tror faktisk at jeg skal ta en av mine delaminerte med lufteglidelåser under armene og silikonimpregnere den Da kan jeg få en føling med hva et ikke-pustende stoff yter med ordentlig "mekanisk" lufting - mistenker at forskjellen er mindre enn pris skulle tilsi.

Normalt er hva det er laget av på utsiden🤣😂

Kanotur og #nattinaturen i Sveio, Hordaland fra lørdag til søndag! Litt som i fjor, men annet vann og mer selskap håper jeg på.

Personlig så synes jeg at det er enklere å evt ligge i ett tynt sett ullundertøy og ha en varmere pose. Justere varmen med glidelås på sovepose. Er vel ikke like enkelt å justere varmen i posen når man bruker så tykke enkeltplagg i forhold til flere tynne? Er vel smak og behag men jeg personlig har aldri vært noen tilhenger av å bruke klær som jeg har til forflytning/pauser og så evt ligge å svette i samme plagg på natta.

Etter helgas tur, en erfaring å dele: Hvis du har briller med anti-refleks belegg, eller fotokromatisk belegg (som du sikkert har betalt en del for...), så hold det borte fra akrylatbensin.Får du akrylatbensin på brilleglassene, så forsvinner coatingen der bensinen traff.

Så du har oppdaget på den harde måten at bensin er et løsemiddel. Og tydeligvis gjelder det også "miljøbensin" (alkylatbensin). Du får ta med vernebriller på neste tur

Mange veier til rom. Hva slags liggeunderlag har du? Min erfaring er at når jeg bruker Exped Downmat tåler jeg noen grader ekstra kontra Synmat Hyperlite. Poenget er at et godt underlag ikke skal undervurderes

Støtter dette. På høsten kan været på Hardangervidda bråsnu fra sol og sommer til stormfull vinter. Jeg sier ikke at dette kommer til å skje på Trell sin tur. Jeg sier at det har skjedd, tidligere enn september, og jeg sier at det kommer til å skje igjen. Man må derfor være forberedt.

Jeg håper den anbefalingen er basert på noen års erfaring fra tur på snaufjellet i september i dårlig vær?

For treåringen selv kan jeg anbefale Knuten i Medfjordvær. Passelig gå-selv tur. Det er bare å begynne å øve på "Det bor et troll i Senja", for dette er faktisk selve nesen! For de voksne vil jeg heller anbefale nabofjellene til Segla. For like fantastisk utsikt i uberørt natur går dere til Barden med start ved tunnelinnslaget på Medfjordeidet. Flott område på toppen for treåringen å gå selv. For å få se "Peakbook-bildet" av Segla går dere på Hesten med startsted slalombakken i Fjordgård. - Segla er blitt et fjell alle skal på med påfølgende trafikk og sundtrødde stier, men dersom dere liker Besseggentilstander så er det bare å legge av gårde. Kan ikke skjønne anna enn at det må bli sinnsykt tungt med meis opp de siste 200 høgdemetrene ☺️ Dette er heller ikke fjellet for å slippe en treåring løs! 600m rett i havet. Mens dere likevel er på yttersida kan jeg anbefale Husfjellet ved Skaland (startsted bak kirka). Slakt og fint med fantastisk utsikt. Fjæra i Bøvær etterpå.

Helt fantastisk og tusen takk for at du tok sekken til Jentungen med deg opp mot toppen av fangst gropene 😏 Gutungen vil dra på fjellet igjen, han spør hele tiden om når vi skal dra opp igjen så det ser ut som jeg fikk noen tur kamerater også, legger med en liten selfie 😂🤣

Da får jeg - igjen - påta meg rollen som "gammel grinebitter".... Hardangervidda i september er ingen lek - det kan lett bli blodig alvor. Regn er en ting, men i kombinasjon med vind og temperatur ned mot 0, da blir det - farlig - uten skikkelige klær. Som et eksempel kan jeg ikke anbefale å stole på en poncho,. Min erfaring er at den ikke er brukbar i vind.... Jeg har selv gått noen timer i regn i juli på vidda, og vært takknemlig for å ha på Norrøna Recon - betegnet som "bombesikker".

Nå så jeg for meg godeste Samvis Gamgod fra Ringenes herre, der gryter og stekpanne henger å skrangler utenpå sekken 😂 Ellers mener jeg også at det er best med en sekk som rommer alt utstyret og kun liggeunderlag og fiskestang utenpå sekken😊 Det er vanskelig å anbefale sekkstørrelse når en ikke vet hva som skal i sekken.... 😊

Fant igjen bilde av favorittkjelekoppen min! Denne har laget utrolig mye kaffevann/suppe/varmt vann i sommer. (De nye Knorrsuppene på ca 0,5l Kremet Soppsuppevariant og Kremet brokkoli og blomkål blir helt perfekt tykke/kremet ved full slik kopp. De gode gamle Rett-i-koppensuppene fra Toro (?) blir glimrende om man lager 2 av gangen.) Her har du kopp/kjele for ca 70 gram som tar en halv liter. (Kommer med lokk på 16 gram, men jeg har det sjelden med - en bit sølvapir gjør ca samme nytten om det skulle trengs.)

... og da gikk bestillingen på et Nallo 3 GT i vei. Tilbudet fra Fjellsport på Nallo, kontra Orion fra Outnorth gjorde det litt billigere. I tillegg så sa magefølelsen at Nallo var mer riktig enn så lenge jeg ikke har sett noen av teltene på noe annet en bilder og youtube.

Enig med de som legger seg på en "fornuftig" linje. På steder som opplagt benyttes av mange personer som f.eks leir plasser rundt fiskevann osv så benytter jeg aldri trevirke i umidelbar nærhet til leirplassen. Da rusler jeg heller en tur til områder som ligger litt mer "øde". Når det gjelder å finne ved så leter jeg stort sett opp døde eller halvdøde småtrær eller annet rusk og rask som uansett ikke betyr så mye. Veldig sjeldent jeg hugger ned friske busker/trær - med mindre jeg ikke trenger det til en kaffekjele eller til en tarp. Hvis alle hugger ned for fote all busk og trær rundt et leirområde så blir det jo grisestygt og lite trivelig! Derimot å rappe noe småtteri litt inne i et mer øde område syntes jeg ikke er noen krise så fremt du "tynner" ut litt. Dvs hvis du først skal ta en frisk påk så kutt den helt nede ved bakken, da syntes det mindre en om du kapper og lar det stå igjen en meter

Fra treningstur over Bøverbreen samt topptur til Kalven's tre topper.

Valget falt på en Bergans Trollhetta 95 liter. Så da havner den under juletreet i år:) Vi kommer til å teste med det vi trenger av utstyr for å se om der er plass til det vi føler vi trenger, og om den evt sitter godt på. Er den for liten bytter vi til 110 liter. valget falt på denne fordi det ser ut til at den har mange praktiske løsninger, den veier ikke all verden (2,7 kg mener jeg, kontra Osprey xenith som er 2,4), og den har fått gode skussmål. den virker også hakket mer robust, og jeg har inntrykk av at det er lettere å reklamere enn på de utenlandske merkene om ting skulle ryke. Ikke minst så fikk jeg den til en veldig fin pris, 2300,- på den lokale sportsbutikken, som i tillegg yter strålende service og er gode på Reklamasjonsbehandling. Så da får jeg bare håpe at det er en god sekk som dekker gubben sine behov:)

Svensken var så generøs at jeg skulle få en tube med silikon gratis, slik at jeg kunne kline inn teltet på egenhånd og håpe på at sømmen reparerte seg selv. Det lekte ca. et eggeglass med vann i timen fra en søm. Jeg tok bilde av lekkasjen med en hengende dråpe i sømmen, beskrev hvor mye det lekte, og sendte bildet med mailen. Svensken mente det ikke var noe å bry seg om siden det kun var EN dråpe............. Jeg burde nok ha sendt med bilde av ALLE dråpene

I vinter var jeg hos mormor for å feire jul. Hun bor på Stranda, bare en kort kjøretur til både Tafjord og Geirangerfjorden. Jeg har i alle år sett innover disse fjordene uten å tenke så mye mer over det. Men nå som friluftsinteressen har fått blomstre opp, så var det ikke like lett å ikke tenke på dette flotte område når jeg la meg til å sove på kvelden. Jeg har hatt lyst til å gå en skikkelig tur her en stund. Vurderte det faktisk i 2013, men jeg var i for dårlig form til å gyve løs på disse bratte fjellsidene som er et kjennetegn for det meste av vestlandet. Så når jeg kom hjem fra juleferien hadde jeg mer eller mindre bestemt meg, jeg skulle tilbake i sommer, og da med tursekk og fjellsko. Men jeg var ikke så interessert i å gå alene. Denne turen var først kalkulert til å ta en ukes tid. Det blir fort litt kjedelig spesielt siden jeg hadde tanker om gå gå litt ut på sensommer/tidlig høst. Det betyr som regel lite folk i fjellet. Så etter mye om og men, hadde jeg fått med meg @Walle. Endelig skulle mr. Saltfjellet få bryne seg på noe annet. @7homas og @Tor Magnus skulle egentlig også være med, men de måtte trekke seg av forskjellige grunner. Etter noen måneder med sporadisk planlegging og impulsiv shopping, satt vi med hver vår Guinness i hånda på Gardermoen søndag 31. august 2014. Selveste Walle: Selveste tronn: Vi måtte være hjemme innen to uker, plenty tid til å gå i fjella. Så lang tur har vi faktisk aldri gått før. Men jeg følte meg godt forberedt, med motbakketreninger gjennom hele året og to flotte turer i forkant som man kan lese om her: Vi hadde fly til Vigra og Ålesund, hvor vi tok buss til Moa, så ny buss til Stranda hvor mormor hentet oss på kaia. Der ble vi godt mottatt, med middag, kaker, vin og øl, akkurat som det pleier å være hos mormor Jeg har satt alle turdagene i spoilers, så det ikke blir så voldsomt å laste med en gang. Er en god del bilder i denne posten. Dag 1 Dag 2 Dag 3 Dag 4 Dag 5 Dag 6 Dag 7 Dag 8 Dag 9 Dag 10 Dag 11 Hva skal man si.. Dette var en herlig tur i et mektig fjellområde. De eneste vi møtte på sti, var de to gamle kara ved Torsbu, ellers var det helt folketomt. Jeg skal tilbake

Da var det dags å få slengt opp rapport nr. 2 fra 2. fjellforumtreff i Nordmarka. Som den kunstneren innen prokrastinering jeg er, starta jeg å pakke sekken etter jobb på fredagen. Det tok lang nok tid i seg selv, og når jeg endelig kom meg på veien, klarte jeg å drite meg ut på Røa når jeg skulle videre inn til Sørkedalen. Der hadde de bytta holdeplass, da uten å skrive noe om det på holdeplassen. Når klokka slo 1943 var jeg på vei fra Sørkedalen skole mot Finnerud. Det begynner å bli mørkt allerede. Når jeg ankommer Finnerud, ser jeg meg nødt til å finne fram hodelykta, da jeg skal inn i relativt tett skog. Får ikke behov for den med en gang, men den er nå kjekk å ha klar. Karrer meg igjennom skogen, og holder på å tryne på glatte steiner i mørket mer enn en gang. Men litt før klokka slår 2130 er jeg kommet til Øyvannet hvor jeg planlegger å overnatte. Ikke lenge etter finner jeg en gammel bålplass på et berg som går rett ned i vannet. Her får jeg etter mye blåsing fyr på noen kvister, som holder meg med selskap til jeg mener det er natta. Det er nesten skyfritt denne natten, og jeg titter opp på stjernene der jeg ligger under åpen himmel. En nydelig avslutning på en rimelig bedriten dag. Dette er utsikten fra soveplassen min når jeg står opp litt før kl. 0700 lørdag morgen: Dette blir da starten på en helt nydelig dag i Nordmarka. Jeg lager meg litt frokost, før jeg pakker sakene mine og setter kursen for Kobberhaughytta. Svak for vaffel som jeg er, blir skuffelsen stor når jeg finner ut det ikke selges noen vaffel på Kobberhaughytta før i 11 tiden. Furten og grinete setter jeg kursen videre mot Bjørnholt, og leke the waiting game der i stedet. Kom fram til Bjørnholt 1030, litt vel tidlig, men da ville jeg i hvert fall være på plass om det evt. ville dukke folk opp. Så jeg satt meg like gjerne på svaberget i sola ved vannkanten langs Bjørnsjøen med kaffe og litt mat. Etter hvert får jeg melding fra hesthov, som ønsker å bli med for en kanotur denne flotte septemberdagen. Da leier jeg meg en kano, og tar meg en liten sving for meg selv mens jeg venter. Tok selvsagt med meg en vaffel mens jeg først var der oppe og viftet med Sigrid Undset. Ikke lenge etter får jeg melding om at ost er ankommet Bjørnholt. Vi finner så ut at vi må slenge fra oss "lettvektsekkene" våre på øya vi skal overnatte på før vi tar med oss Hestehov, som kommer litt senere. Været er knall, og jeg finner ut at solkrem er lurt også i september. Vi finner en åleit øy hvor ingen andre har landa enda(det var en hel del mennesker ute med kanoer denne dagen). Det viser seg også at ost er relativt habil i kano, kanskje litt rusten, men bidro med fler triks enn jeg hadde å vise til. Etter hvert plukker vi opp Hesthov som har kommet med sykkel til nordøst siden av Bjørnsjøen, og vi turer tilbake til solsiden på øya vår for et bedre måltid. Etter hyggelig prat om friluft og mat reiser Hesthov igjen. Da tar jeg og ost en tur for å finne liggeunderlaget mitt, som jeg klarte å legge igjen på en annen øy tidligere på dagen. Det lå pent og pyntelig der det skulle, og det ble mer bålfyring med tilhørende akevitt og 60% til kaffen. Var litt mer skyer denne kvelden, som synliggjorde lysforurensning fra byn, men det var mer enn trygt nok å sove under åpen himmel denne natten også. Vi hadde utsikt mot Kikutstua på andre siden av vannet: Stod igjen opp i 7 tiden søndag morgen til en fantastisk soloppgang: Fyrte også opp et lite morgenbål før ost våknet. Da ble det frokost og mer sjitprat før vi fant ut at folk hadde ting å gjøre hjemme før kvelden snek seg innpå igjen. Vi tok en runde rundt på Bjørnsjøen og fant en hel rekke flotte leirplasser både på øyer og på land. Helt klart mange flotte alternativer her. Halv elleve leverte vi kanoen, og etter en nystekt bolle på Bjørnholt satte vi i vei mot Sognsvann i et stødig tempo. Dette er første dagen på turen jeg møter noe særlig mennesker på tur, samme gjelder ost, men jeg hadde vært litt vel tidlig eller sent ute for vanlige folk tenker jeg. Når vi runda hjørnet på Ullevålseter ble vi møtt av et hav av mennesker. Her gjorde vi det eneste riktige, som var og kjøpe seg en cola, og komme seg til helvete videre. Så snart vi var på blåsti igjen mot lynhytta, var vi så og si alene atter en gang. Merkelig det der. Nede ved Sognsvann fikk vi æren av å gå i kø fram til T-banen. Tøft å svelge etter en regelrett episk tur i Nordmarka. Eneste vi manglet var litt flere folk fra FF, men vi klager ikke, for denne helgen har vært innertier hele veien. Dersom det blir like flott vær til helgen blir det ny tur på meg, om folk vil hive seg på det, er det bare sende meg en melding Og her har du ost sin versjon: http://www.fjellforum.no/topic/29038-septembertreff-i-nordmarka/#entry265269

Har gått vestsiden av Hardangerjøkulen de siste dagene, med start på Finse. Dette ble en ren hytte til hyttetur. Tok toget fra Oslo i fire tiden tirsdag, for å overnatte på finsehytta til onsdag. Onsdag morgen gikk jeg mot Rembesdalseter. Det er en tur på 7-8 timer avhengig av hvem du spør eller hvem som går. Som tyskerne spør; Izt it Norwegian hourz? Utsikt mot Finse. Flott turvær denne dagen. Fant meg en gammel murer på veien, den var dessverre tom, men den ble med til hytta: Første syn av det regulerte Rembesdalvatnet Med litt frokostpause, skravlepauser, lunsjpause og tittepauser var jeg på Rembesdalseter etter ca 7.5 timer. Nedstigningen til hytta var tøffere enn jeg trodde, og tok hardt på beina. Men jeg er glad det var fint vær, for i regnvær ville det vært særdeles glatt. Med unntak av hyttevakta var jeg førstemann som kom fram den dagen, og vi endte vel med 3 ledige senger i sikringsbua. Utover kvelden ble det servert skrøner og godt drikke, og folk la seg med godt humør og godt mot for torsdagen. På torsdag sov jeg så lenge som mulig, spiste en minimalistisk frokost i form av kornmo og tubeost. Gikk rundt 1030 mot Kjeldebu, som er enda en 8 timers tur. Starter med å gå nedsiden av Rembesdalskåka før en grei stigning på noen hundre meter. Når jeg var kommet opp i høyden ble det en litt mer duganes frokost samt en liten kaffetår. Er ikke så dårlig utsikt for å være Hardangervidda. Finner en del slike festlige bruer, men det er bedre enn å vade i smeltevann. Over til Kjeldebu må man krysse en slik bro. Det gikk fint for meg, men når to karer kom en halvtime etter meg, forsvant plankeseksjonen under beina på førstemann. Han holdt heldigvis godt i vaierne, og falt ikke ned, men svingte seg fram til neste seksjon. Hyttevakta kom til unnsetning og fiksa biffen. Jeg bruke ca 8.5 timer til Kjeldebu, og var bra sliten i beina. Det ble en sen middag, et glass vin påspandert av hyttevakta og skravling til lenge etter at det var mørkt før jeg fant senga. Hadde alt i alt vært en flott dag både tur og værmessig. Fredagen derimot var litt kjipere. Jeg bestemte meg for å til Krækkja, for å ta en varm dusj og en treretters. Med til tider en del nedbør og litt vind, ble det en våt affære, men det ble den siste hele dagen på tur slik jeg planla det, så jeg ga litt blanke om jeg ble våt. Gikk bare med gamasjer utenpå bomullsbuksa, og det litt vann i den ene skoa etter hvert. Men etter noen timer hadde jeg Krækkja i sikte, og en trivelig kveld med enda mer godt drikke og god mat kunne starte, etter en god dusj selvsagt: Utpå kvelden fikk jeg avtalt skyss fra Halne til Geilo, hvor jeg tok toget hjem. Da rakk jeg akkurat en bedre middag hjemme hos mor på lørdagskvelden