Vinnerliste

Denne cella ligger ganske nære E16 ved Nes i Hole. Men husk at under krigen så var ikke dagens trasé bygget, men gikk langs Neslandet. Selv i dag er det over 200 høydemeter opp. Cella kan nåes fra enten oversiden eller som vi valgte og parkere på plassen rett nord for Nestunnelen. Der er det en plass som det går an å komme til hvis du kjører fra Oslo. Kommer du fra Hønefoss må du kjøre til E16 går inn på veien til Drammen RV285 og kjøre under E16 og tilbake. Det er doble sperrelinjer og mye trafikk. Skal du komme til cella med kollektiv transport må dere gå av ved Humledal og gå øvre vei. Bussen kjører så og si ikke via Neslandet lenger, men er et lite drosje for buss alternativ, hvis du bestiller i god tid. Vi gikk dem gamle seterveien til Nessetera opp Nesseterdalen. @kokken81 Var deltager 2 nok en gang. Anbefaler god sko, da det er steinete. Litt oppe i dalen, gikk vi stien litt nordover på Hvalpåssiden. Den er ikke merket. Blir noen meter oppover, og vi ser ned mot Lier. Vi hadde med en lokal kjentmann Ola Ø. Hoel som kunne veien, det var veldig lurt. Helt nede i høyre hjørne av bilde syns faktisk E16!. Det er 1.1 km å gå, og vi brukte 45 minutter på turen opp. Cella var under krigen helt dekket med granbar på taket, og busker oppetter veggene. Pappen på utsiden, skulle hindre refleksjoner. Laftet på stedet, med lokalt tømmer. Den er ulåst, og det var ikke mer en ca 10 navn i boka siste året. Kjentmannspost nr 13, 2006-2008. Det står at det fleste klokelig går inn ovnenfra. Men kan du veien, er nedenfra helt greit. Spartansk innredning Hytta er lav, sjelden lav faktisk. Cella er ikke tegnet inn på offisielle norske kart. Ble nok aldri søkt om byggeløyve. På Open street kartet er den tegnet inn. Der er også den øvre stibiten tegnet inn, men den nedenfra mangler. I denne tråden ligger det litt mer info om navigering som kan være kjekt å vite før dere går i gang. GPS posisjon. Her går stien fra E16. Legger ved gpx fila. Har valgt å lage et innlegg pr celle, slik at det skal være lettere å finne/søke opp. Det er mulig å besøke 3 celler på en tur, dette blir et eget innlegg, da det er noen triks ute å går. Er det noen som vil gå hit, men er usikker så ta kontakt, så kan jeg sikkert være med som kjentmann. Celle Baklia ver 2.gpx

Dessverre så er jo dette et problem over alt. Men, jeg har håp for framtiden. Det er mye mer fokus på dette nå enn det var før. Man skal ikke veldig mange år tilbake før det var allmenn akseptert at søppel, det graver vi bare ned. Jeg har unger i barnehage og barneskole. Der har de klart noe som de ikke klarte når jeg var i samme alder. De har solgt inn miljøperspektivet på en virkelig god måte. Mine unger, og mine ungers venner har en "selvfølgelig" holdning til at søppel skal ikke finnes andre plasser enn i søppelbøtten. Håper (og tror) at mange av dagens unger tar med seg denne holdningen opp igjennom oppveksten. Det fordrer at vi foreldre ikke ødelegger innsalget barnehage og skole har gjort. Da er det jo bra at barna passer på oss voksne

Det ble en liten jakttur bak huset når været først var av det greie slaget. (Dvs kjørte et par hundre meter opp veien her da jeg ikke liker rusle lags fortauet med våpen stikkende opp av sekken...) Det veksler mellom sommer og vinter nuh. Skal ikke så veldig langt opp i lia før det veksler til vinter...

I dette tilfelle er ikke syklisten «bare» til irritasjon, men han hindrer jo hele trafikken ut av Oslo i rushen. Han driter i at det sitter småbarnsforeldre på bussen med en sjukt stramt tidsskjema. Han driter i at det står folk langs veien på holdeplassene og venter på bussen. Mens de puster inn all eksos fra den tette trafikken. Han driter i andre så lenge han får sykle sine maks 40 km/t fordi han er viktigere enn alle andre. Å sykle på sykkelveien betyr jo at han kanskje må bremse opp en og annen gang. Det skulle tatt seg ut på Strava’n det 🤪 Strekket det er snakk om er trangt og uoversiktlig. Det er ikke plass til noe syklister der. Og sykkelveien bak gjerdet er brei nok for sykler i begge retninger og gående. Spør du meg er denne syklisten er skikkelig vott.

Veldig artig tanke. Her kommer det jeg ville valgt om jeg ikke hadde noe fra før, måtte kjøpe nytt og kun hadde 5.000,- Telt: Bergans Trysil 2 - 1499,- (Selges ofte til rundt 1000,- på tilbud) Sovepose: Mammut Ajungilak Nordic OTI 3-season 195L - 879,- Liggeunderlag: Mammut Bamse - 399,- Ryggsekk: Osprey Kestrel 68 - 1349,- Kjelesett: Trangia kaffekjele, Trangia stekepanne og klype 129,- + 129,- + 49,- = 307,- Gassbrenner: Firemaple roaring flame - 249,- Kniv - Morakniv - 89,- Sum: 4.771,- Da har jeg litt igjen til gass og eventuelt myggmiddel Kopp og bestikk kunne jeg tatt fra kjøkkenet hjemme. Egentlig skremmende øvelse. Jeg er helt sikker på at jeg hadde hatt det (nesten) like fint med dette utstyret. Bare teltet jeg har koster mer enn alt dette til sammen.

En bra oppfordring fra nasjonalparkforvalteren der - det blir flydd ut noen sekker med søppel..

Rota frem en klassiker, så ble det søndagstur med varm lunsj. SVEA 123 med Sigg tourist. Ikke helt stormkjøkken, men nesten. Utrolig at slikt virker omtrent uten vedlikehold når det er rundt 60 år gammelt.

Artig filosofi fra Andersen dette. Sykkelistene kan ikke dele areal men fotgjengerene på deres premisser..... men bilistene skal dele areal på sykkelistenes primisser!! Man kan ikke sykle fort på en sykkelsti, for da må man ta hensyn til de gående. Men at bilene skal snigle seg avgårde med en sykkelist eller to forran seg, er bare som det skal være. Jeg vil ikke ta hensyn til noen, men alle skal ta hensyn til meg!!

Inspirert av tråden om prisnivået på DNT-hytter, så satt jeg og tenkte på hvor billig jeg kunne kjøpt inn det meste av turutstyret jeg behøver for å dra på tur gjennom 3 sesonger (vår-høst). Poenget var imidlertid ikke å finne billigst mulig utstyr, men det billigste utstyret som jeg tror jeg kunne hatt det komfortabelt på tur med. Grunnlaget for valgene er altså egne erfaringer, men samtidig er litt av poenget at jeg skal late som jeg ikke har noe utstyr fra før av, og at jeg ikke har all verdens tid til å anskaffe utstyret. Så det er en hypotetisk problemstilling hvor jeg har følgende forutsetninger: Later som at det akkurat nå er blitt vår, og at jeg skal være klar til å dra på første tur om ca 2 uker (som vel er en vanlig start på innkjøp av turutstyr for de aller fleste) kunne derfor ikke vært avhengig av brukt fra Finn eller å sitte og vente på gode tilbud Utstyret skal være egnet for bruk fra vår til høst, både høyfjell og i skog, men så klart er det værforbehold (mest mulig allsidig førstegangsutstyr er poenget) Billig, men komfortabelt både i sol og regn (hva som er komfortabelt er selvfølgelig individuelt) Ser bort fra forbruksvarer, bestikk/kopp/tallerken, klær og sko For at jeg skulle hatt det komfortabelt på tur, måtte jeg ha lagt ut ca 10 000 kroner. Allikevel er det veldig mye småtteri som mangler før man er helt klar til tur, og som mange nok måtte kjøpt i tillegg. Her er lista mi: Handleliste på Prisjakt Jeg betaler altså ekstra for bedre plass i teltet, og har et opplåsbart liggeunderlag i tillegg til et reserveunderlag (bamse), som også brukes som sitteunderlag utafor teltet. Men begge disse ville jeg hatt dersom jeg skulle hatt det komfortabelt på tur med dette utstyret. Hvor billig kunne du dratt på tur?

Jeg digger NRK. De har lagt ut noen gode gamle klipp på «Fjellvett» Det ble en skikkelig mimrestund her nå. Og en aldri så liten «thank you» til teknologien. Verdt å se. Spesielt om du skal kose deg med litt cabaret og campari.

Bestilt. Stoler på dere og egen research

Nå er dere kranglete @Terka og @Gittiamo Caset er helt reelt for svært mange for tida. De har et ønske om å reise på turer, ikke en tur. Mange har kanskje vært med noen med mer erfaring et par ganger med lånt utstyr. Nå ønsker de å skaffe det de trenger for å være uavhengig av andre. Helt enig at det vil være lurt å kjøpe noe brukt men mitt eksempel viser at man kan få godt kvalitetsutstyr for prisen av en helg på hotell.

Dette er et godt tankeeksperiment, for det er veldig klart at det kan være en litt for høy startpris for mange. Jeg har selv kjøpt mye av basisutstyr det siste året, men hadde ikke hatt råd til å kjøpe alt på to ukers impuls. Jeg har gjort research og ventet til det jeg skulle ha kom på bra nok tilbud i løpet av et år. Jeg har ikke kjøpt noen dyre saker som telt, liggeunderlag, sovepose eller fjellstøvler uten svært gode tilbudspriser.

Slenger ut et par stemningsbilder fra Fjorda tatt 28.-29.oktober i fjor. ...sånn for å friste litt med dette området&årstiden. 😁

Man skal vel ikke felle trær noen sinne noen sted for bål. Trodde nå jeg da 🤔

Jeg og ei venninne stakk til Rondane i helgen. Høsttur og en - kanskje to topper var planen. Det ble kanskje mer vinter, og sykkelturen inn til Rondvassbu var heller strevsom med sykkelhjul som bare spant i løssnøen (så bedre ut ved parkeringen enn lenger opp langs veien) og med gir som enten ikke orket å flytte på seg eller plutselig flyttet på seg noen minutter etter man hadde forsøkt. Veslesmeden lørdag ble en luftig affære med vindkast så vi stadig måtte stoppe opp og et par ganger også sette oss ned for å ikke velte. Men opp kom vi! Søndag var det betraktelig bedre vær og en tur opp Storronden på planen. Gikk i sol og deilig vær - lite vind fram til siste biten før toppen og oppå. Litt tåke helt øverst, men av og til noen oppgløtt så det var mulig å se utover. Helt nydelig og veldig glad vi kom oss helt opp, selv om beina mine tidvis føltes som bly. En kjapp mat og kaffepause på Rondvassbu og så rusling tilbake til bilen. Med flotte Rondane bak oss, og et soldekt og snøfyllt Jotunheimen som blikkfang mot oss. Neste gang blir det forhåpentligvis tur med ski på beina! Jeg har slitt med høydeskrekk har syntes Hedmarksvidda og Ringsakerfjellene/Øyerfjellene her jeg bor har vært helt topp. De der høyere toppene i har kunne være for det samme siden de er så fryktelig bratte, så er jeg rimelig fornøyd med helga!! Man kommer langt med et forum som dette og venner (både fra forumet og utenfor) som dytter og drar og oppmuntrer og sier de rette tingene.

Hehe 😂Kunne i grunn vært et spennende prosjekt i seg selv å gi en XXL-selger utfordringen å sette sammen en like god pakke med et budsjett på 5000,-. Fordelen med å gjøre det selv er at en kan plukke litt av det beste fra noen forskjellige forhandlere. Jeg skjønner jo selvfølgelig også at vi som er over snittet mye på tur har mye bedre forutsetninger for å sette sammen brukbart utstyr til en billig penge enn en som er helt fersk. Uansett litt artig syntes jeg. Det gir litt perspektiv på "utstyrshysteriet". Jeg har vært litt der selv for noen år siden når jeg for alvor gjenopptok friluftslivet etter noen år med lite teltliv, men det har etterhvert gått over og nå syntes jeg i grunn det er mer moro å prøve å gjenbruke, la være å kjøpe (aller helst) eller kjøpe brukt om noe trenger erstatning.

Begynner vel å bli ganske mange her som har erfaringer med den posen etterhvert ellers har@Bjarne H.S. har skrevet en sak om denne posen på bloggen sin

Sliter litt med begrensningene du har satt her. Om jeg "plutselig" skulle på tur om to uker og ikke har noe av utstyret du nevner ville jeg først og fremst sjekker om jeg kunne låne av familie og venner. (Har selv mange ganger gladelig lånt ut telt, sovepose, liggeunderlag, brenner og kokekar/utstyr for å sende familie og venner ut på tur). Skulle jeg utelukke å låne, og ha "budsjettbegrensninger" mener jeg at 2 uker er helt ok tidsrom for på å skaffe noe på finn.no. (Solgte selv et telt i våres for 700,- som ble hentet samme dag dem skulle ut på tur.) Mine første 10-15 år på tur året rundt fra jeg flyttet ut hjemmefra var i telt jeg arvet (gitt videre til andre), Alta/Tyin soveposer fått og kjøpt billig, bamse+3cm oppblåsbart liggeunderlag, brukt storsekk, og et brukt Trangia sett med bensinbrenner. (At utstyrsomfanget i husholdningen nå ikke er sammenlignbart ift omfang og prisnivå lever jeg fint med all den tid inntektsnivået heller ikke er sammenlignbart. 😊) Om jeg skulle starte helt fra scratch (100% nybegynner uten peil på hvs jeg burde kjøpe) hadde jeg antagelig også vært veldig usikker på hva jeg burde kjøpe, ref. en del utsyrstråder her på fjellforum.no.

Finnemarka er et område mellom Drammen, Hokksund Vikersund og Sylling, og grenser til Tyrifjorden i nord. Et litt ukjent område for mange, selv om det ligger under en times biltur fra Oslo. For å spare litt høydemeter, tok vi bilen opp bomveien (50kr) som går til Breili, og videre bomveien (25kr) til Djupengropparkeringa. Da hadde vi spart over 500 høydemeter. Sto en bil parkert. Tydet på lite folk, noe som skulle vise seg å være rett, vi så ingen på 3 dager. Flott område som er vernet i nord, her er vi i kanten av naturreservatet. Vi gikk til den åpne koia Lunnaas, grunnen til dette var at det var tørt og bruk av primus var forbudt. Da hadde vi mulighet til å lage mat der inne om koia hadde vært opptatt. Fra koia gikk vi ned til Store Nykjua, der ble det fisket og konemor fikk en ørret. Lite vann der. Ørreten ble stekt på den panna som var i koia. Den smakt bra, som nyfisket og nystekt fisk alltid gjør. Lunnaas er en enkel og grei koie med både ved og gass, et stort rom, og et kott med en seng. Vi fisket også i Vesle Bumla og fikk en stor Abbor. Litt knotet og navigere, det er stier i område, men forskjellige kart gir forskjellig info. Kartet over er fra en plakat som stod ved koia. Kartet fra Geowier - kartverket skal være det mest oppdaterte, med det manglet også info om stier. Kart fra side 3 som jeg fant når jeg kom hjem. Men det er ikke telefondekning i området. Jeg syns det er fint, men det at det ikke er dekning stresser mange. Vi hadde med satelittelefon. Papirkartet viser enda mindre stier. Endte opp med å tegne av ruta på GeoViewer for å ha en viss peil på hvor stien gikk. Ingen av kildene viste seg og stemme, stien går helt langs land på Vesle Bumla. Vi gikk ned Jakobstigen. Trestiger er ikke hverdagskost. Stien på andre siden er small og tauet er bra og holde i. Var helt på grensa av hva konemor gjør, men hun gikk både opp og ned med sekken på. Vi gikk til det nordre «Pene Tjernet» hvor det er et flott nes. La merke til dette når jeg gikk Tyrifjorden rundt. Slike nes som ligger flott til, er det alltid spor etter bål og telt. Gode solforhold. Vi fikk plass til Duplexteltet, samlet sammen litt kongler og bøss måtte jevne litt men 200x115 cm i grunnflate gjør at teltet ofte smetter på plass steder en ikke skulle tro var store nok. De som tror små pinner og barnåler går gjennom bunnduken på Cuben fiber telt, burde vært her og sett på underlaget. Duplexteltet med dører slått opp, nesten som å ligge under en tarp som er myggfri. Ble noen timer med fiske, men her ble det ikke noe, på tross av mye vak. Konemor krever downmath 9 LW på tur, og det er ikke plass til 2 stk, så jeg tok neoair underlaget. Sony DAB-radioen henger i en krok i taket. Både den og GPSen ble ladet av Anker 21W panelet som funker knallbra. Litt dis om natta, her er kl 0530 Burde tatt ned klestørka, så hadde bilde blitt finere. Sekker må lagres ut når vi er to i teltet. Fint temp og bade i, greit å få vaske seg litt i varmen. Helinox stol er digg på tur. Siden det var forbud mot primus, varmet jeg vann på Barocook systemet. Til å med kokekaffe ble laget på dette. Driver å modifisere det litt, vondt å helle det over i en kopp/termos. Det er to fine plasser ved det søndre pene tjernet, så om plassen på neset er opptatt så er det flere muligheter, Lynnedslagsfuru blir alltid litt rare. Dette skiltet står ved en flat plass, helt av stein. Dette er ved Lårvika. Mange fine teltplasser langs Lårvika. Pause ved Gudbrandtjern, også en fin plass. Tre dager nesten uten dekning og ikke møtt folk føles litt ekslusivt. Så område anbefales, selv om det er mye opp og ned, og ikke av de raskeste stiene. For mere info: Kast deg utfor Jackobstigen

Det blir heldigvis færre av dem. Jeg ferdes på den veien mye med motorsykkelen og ser færre nå enn jeg gjorde for noen år siden, enda det er flere syklister på sykkelveien. Tror debatten etter "Tour de fyktløs" og dødsfallene påfølgende år gjorde sitt. Det er en vanvittig egoistisk og tåpelig tanke å si at det er jeg som syklist som utsetter meg for livsfare, så jeg kan ta sjansen. Det man da ikke tenker på er at bilister vil gjøre alt de kan for å unngå å skade syklisten, og det kan dermed oppstå kollisjoner mellom biler med påfølgende personskader. Jeg synes politiet har gjort noe veldig lurt gjennom å anmelde denne syklisten, så får man oppmerksomhet på saken igjen.

https://www.vegvesen.no/trafikkinformasjon/syklist/trafikkregler/hvor-kan-du-sykle

Har montert Omnilite i et nova adapter slik at den kan bruke i Trangia. Har også stillebrenner til den fra Berniedawg. For å slippe og demontere/montere har jeg laget et kutt i Trangia sin triangle. Da bruker jeg den som bein hvis jeg ikke vil ha med hele Trangia stormkjøkkenet. Vekt med stillebrenner er 367 gram. Har også senket brenneren ned slik at den fordeler varmen bedre, samt laget en karbonfilt som dekker hele bunn. Kan nå forvarme uten høye flammer.

Denne milorg cella er veldig enkel å finne, A - forutsatt at du vet at den finnes, og B - bruker riktig kart/ kjentmann vi hadde med Ola Ø. Hoel. Denne cella er restaurert og kom prefabrikert i sin tid under krigen. Mye papp utvendig på denne også, det er i ettertid satt på et ekstra tak, dette for å redde den. Hele hytta hadde sunket ned, så eieren har gjort en stor jobb med å løfte den/grave ut jord. Her ligger den på offisielle kart. På open street kart er den ikke avmerket, så her det motsatte tilfelle enn på Baklia. Ref tips om kart og navigasjon. Her er den ikke tegnet inn. Her er koordinatene til denne. Du kan komme til denne cella på flere måter, følge skogsbilveien fra Holmedal gjerne på sykkel, eller gå fra Sørsetera, abboråsen, Manaskaret eller fra Celle Baklia som vi gjorde. Fjellknausen på høyre side er et tips. Her går stien inn til cella, ikke veldig lett å se. Kommunevåpenet til Hole. Denne cella er låst. "Forbudt Selvskudd utlagt" Fra denne cella kan du gå til celle Rolighet. Lager en egen rapport på hvordan gå til alle 3 cellene. Legger også ved gpx sporet fra veien og bort til hytta, er ca 120 meter å gå langs stien, og cella ligger ca 25 meter fra skogsbilveien. Husk at under krigen var ikke skogsbilveien bygget. Så den gangen var det mere øde. Men de prøvde å få lagt litt tømmerdrift i nærheten, slik at spor i snøen i område var legalt. Har valgt å lage et innlegg pr celle, slik at det skal være lettere å finne/søke opp. Det er mulig å besøke 3 celler på en tur, dette blir et eget innlegg, da det er noen triks ute å går. Er det noen som vil gå hit, men er usikker så ta kontakt, så kan jeg sikkert være med som kjentmann. HQ milorg celle.gpx

Flotte greier! Då trur eg at eg går for den.

Hhmm er storfornøyd med det jeg har fått for 10 lapper jeg😉 TELT: MSR Freelite 1 2700kr https://www.outdoorexperten.no/p-40643-msr-freelite-1.aspx?gclid=Cj0KCQjwrszdBRDWARIsAEEYhrfy2TlLgxtpn8wPSNgekUuh3SK-kijcUhyQzhMqbTQhXlcnCbTuKf0aAkbwEALw_wcB SOVEPOSE: Western Mountaineering Summerlite (høst med Merino undertøy) 3000kr https://www.outnorth.no/western-mountaineering/summerlite SEKK: Osprey Exos 48L (2016mod) 1000kr https://www.addnature.no/osprey-exos-48-pacific-blue-431127.html LIGGEUNDERLAG: Exped synmat lw UL 1300kr https://www.fjellsport.no/exped-synmat-hl-lw.html MATLAGNING: Primus Omnilite ti m/flaske 1600kr https://www.fjellsport.no/primus-omnilite-titan.html + MSR keramisk 1,3L kjele 600kr https://www.outnorth.no/msr/ceramic-solo-pot + Gsi Pinnacle 8 stekepanne 200kr https://www.fjellsport.no/gsi-outdoors-pinnacle-frypan.html Vell, det ser ut til å havne på 10400kr men det er ikke så langt unna😉 prisene som er oppgitt er det jeg har gitt for det selv så de må da være lov å bruke. Føler her at jeg har fått mye for pengene mtp vekt og kvalitet!

Jeg hadde nok ikke kommet under 5.000 fordi jeg hadde valgt en Alta Long grunnet lengde og jeg vet at den funker for meg til litt under null grader med tynn ull, så hadde jeg gått for en Solostove siden jeg elsker bål, og jeg måtte hatt en tarp i tillegg til telt. Selv om jeg bruker luftunderlag i dag så vet jeg at bamse funker fint og at det ikke er så hardt å ligge etter et par netter. Resten hadde blitt noe ala @whistler sin liste. Etter hvert som erfaringen bygger seg opp så ser jeg jo at jeg kunne klart meg med enklere og enklere utstyr på en del områder, men så kommer jo også ønsket om ekstra komfort inn i bildet. En del av mitt komfort "jag" handler mest om at det skal være bekvemt selv om jeg er så uheldig å få dårlig vær på tur, derav tarp slik at jeg kan få stueforandring men likevel sitte tørt, men hvis solen skinner og været er knall er det egentlig ikke mye man trenger for å trives ute

Jeg er 163 på en god dag. Ville ikke hatt så mye som en cm mer pose enn min short-variant. Får fint stappet klær ned i posen om det er behov.

Men burde ikke første tanke som slår en være «hvor og hvordan kan jeg låne/leie utstyr»? Og «hva kan jeg bruke av det jeg har?» og «hva må jeg kjøpe selv?». Det er det for meg i hvert fall. Aldri om jeg hadde gått fra null utstyr til full pakke for å dra på en tur. Da hadde jeg rett og slett ikke hatt forutsetninger for å dra på tur. Jeg hadde ikke engang vurdert tur. Sorry for å ødelegge for caset ditt 😂 men det er litt utopi i min verden og gå å handle inn full pakke for en tur sånn.

Hehe, skjønner det 😀 Ideen gikk først ut på hvor billig jeg kunne ha det komfortabelt på tur, så la jeg til noen forutsetninger for moro skyld. Tanken bak forutsetningene var vel at folk kjøper jo inn sitt første utstyr nettopp for å dra på tur, og ikke alle kjenner noen de kan låne utstyr av. For dem kan det jo imidlertid være en løsning å benytte seg av turutstyr som leies ut på finn

Til Beef Jerky bruker jeg: 1 kg renskåret biff (i firkanter fra frysedisken) skåret i ca 3-4 mm tykkelse (skjæres med sylskarp kniv i halvtint kjøtt for da kan du egentlig skjære akkurat så tynt du vil uten problem). Skjær vekk evt fett. Jeg forsøker plukke så magert kjøtt som mulig med minst mulig synlig fett. Flatbiff kan godt benyttes eller annet kjøtt. Vi har forsøkt med gås med hell også. Marianade: 1 ½ dl Worchestershiresaus (Lee & Perrins synes jeg er best, tror de har den på Ica) 1 dl soyasaus ½ dl teriyaki-saus 1 ss chilisaus 1 teskje honning 5 ts salt 2 ts nykverna, svart peppar 2 ts løkpulver 1 ts med flak av tørka, rød chili (eller en knivodd cayenne) Bland kjøtt og marinade i en stor bolle eller zip-pose eller hva du nå pleier marinere i og legg i kjøleskap over natta. (Om du er av typen som har nattbesøk på toalettet så kan du riste posen en gang eller to i løpet av perioden) La kjøttet renne av det meste av marinaden i et dørslag. Du kan god dunke lett over kjøttet etter at det er spredd ut på tørkeristene med kjøkkenpapir eller lignende også for å tørke av litt mer. Tørkes i tørker (eller varmluftovn på 50 grader med åpen dør) i 4-5 timer. Det skal ikke bli så tørt at du kan knekke en nedkjølt bit. Jeg mener å huske at jeg får igjen ca 350 g av 1 kilo kjøtt. Så da vakuumpakker jeg ca 55 grams porsjoner, noe som tilsvarer ca 150 g før tørking. Kurant som tursnacks eller som tilsetning til Real-poser osv.

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark var et ubeskrevet blad for min del og hadde lenge stått på listen for potensielle fisketurer. Dette høyfjellsområde er blant annet kjent for å ha en bestand av villrein, og ikke minst moskus. Landskapet går for å være storslått og preget av spektakulære topper, som Snøhetta og Storskrymten. Dette er jo eksotisk i seg selv, men det var rykter om storfisk, som fikk meg til å sette kompasskursen mot områdene mellom Sunndalen og Lesja. Datoen viste 13 august og nå ventet fem dager med godt gammeldags villmarksliv. Telt, primus, fiskestang og kølsvart kaffi, en dødelig kombinasjon. Ikke minst skulle jeg være helt mutters alene. Fyttifasiken som jeg gledet meg! Det ble lagt opp til ei forholdsvis ambisiøs rute der det ville bli en del lengre etapper for å komme til områdene jeg ønsket å besøke. Etter en sommer med fotball VM, alt for mye usunn mat og voksenbrus, ville det mildt sagt ikke skade med litt ekstra trim. Dessuten begynte det å bli ei stund siden sist jeg passerte kilosgrensa på ørretfronten, nesten litt flaut for en som fisker såpass mye som meg. Dermed ble det store spørsmålet om Sunndalsfjella skulle være i det spandable hjørne, eller skulle skuffe en fjellfisker med ganske så høye skuldre? Oddsen var mildt sagt lav på at det ville bli nok en nedtur. Jakten på storfisken i moskusens rike. Dagen fikk en hyggelig start da jeg under lunsjpause på Bjorli kjente igjen et av mine egne bilder i brosjyren På tur i Lesja. Alltid trivelig når bildene mine blir brukt i sånne sammenhenger. Bare å sjekke ut linken for å se bilde og lese om flere flotte turmuligheter. Min tur startet på Skamsdalsætrin, ikke langt fra Aursjøen. I dag var det virkelig flott vær og det gikk rimelig fort unna når jeg trasket oppover langs Jori, elven som renner ut av Lesjøen. Det tok ikke lang tid før jeg virkelig fikk følelsen av å være på høyfjellet. Terrenget ble mer og mer preget av bratte fjell og steinur. Langt opp i fjellsiden kunne jeg se noen reinsdyr som stod i silhuett mot himmelen, men etter bare noen sekunder var de borte. Det fikk meg til å tenke på Helge Ingstads kjente ord om villreinen som han lærte av indianerne på tundraen. "De er som ånder, kommer ingensteds fra, fyller landet - og bare forsvinner". Jeg kunne bare puste den friske fjellufta godt inn, nyte utsikten og være veldig glad for at jeg var akkurat her akkurat nå. Det føltes nesten litt som å komme hjem. Ved Lesjøen stoppet jeg for å se litt på Lesjøhytta som Lesja fjellstyre leier ut. Dette så ut som et koselig krypinn, og den første tanken som slo meg var at opp hit, hadde det vært gull å tatt med Kathrine og Tormund på en familietur. Det er herved notert. Etter å ha passert Lesjøen observerte jeg det som etter mitt syn var en våk av et slag, kanskje en fjellvåk. Jeg ble stående å se på denne en stund og fikk tatt noen dårlige bilder, før jeg måtte sette kursen videre. Det var fortsatt langt igjen å gå. Så var jeg innafor nasjonalparkgrensa. Jori. Lesjøhytta. Første del av dagen fulgte jeg en DNT-sti. Fjellvåk Du må belage deg på en del steinur om du skal på tur i Sunndalsfjella. Av og til må man bare stoppe å nyte utsikten. Ut på kvelden var jeg endelig fremme ved Barmenvatnet, som jeg har døpt det til. Her så det lovende ut og teltet ble slått opp i full fart. Nå skulle det endelig fiskes, men ørreten var tydeligvis ikke helt i humør denne kvelden. Desperasjonen ble større og større. Etter å ha fisket gjennom stort sett hele slukskrinet, gikk jeg for en rød og svart kystwobbler. Ikke akkurat den som har blitt brukt mest de siste åra, men jeg kunne huske tilbake til min første langtur i Finnmark, da funket kystwobbleren som bare juling. Min skepsis sa at der oppe beit jo fisken på alt, å fiske i høyfjellet i disse trakter var noe helt annet. Men så feil kan man altså ta, det ble jaggu fisk på første kast. En flott ørret som ved første øyekast så ut som kilosfisk. Før turen fant jeg ut at den digitale fiskevekten min var ødelagt, så nå hadde jeg kun med en helt enkel analog vekt. Da var det helt innafor å runde oppover. Men den lille moralen jeg hadde igjen, satte en stopper for å runde den helt opp til kilosgrensen, det fikk holde med 800 gram. Kanskje det er håp for meg også? Moral eller ei, sprøstekt ørret til kveldsmat smakte uansett nydelig, og det var liten tvil om at første dag av turen her i Sunndalsfjella hadde vært en innertier. Dette lovde bra! Endelig fremme. Tok ikke lang tid før teltet var oppe, nå skulle det fiskes! Bingo! 800 gram....ish. Lite å si på kvaliteten her gitt. Proppfull av ørret betyr god natt. Neste morgen våknet jeg i åttetiden, godt uthvilt etter det solide ørretmåltidet kvelden før. Som alltid, stod vatnet klart i kjelen. Det var bare å fyre opp primusen og etterhvert unne seg en kopp med rykende fersk, og velsmakende kaffi. Fra teltåpningen hadde jeg det som for meg akkurat der og da, var verdens fineste utsikt. Barmenvatnet lå blikkstille kun forstyrret av et par vakringer av ørreten som slurpet i seg forsvarsløse insekt som sprellet i vannskorpa. Så jeg videre utover, stod Storskrymten der majestetisk med sine 1905 moh. På hver side hadde han selskap av to litt mindre kamerater, nemlig Salhøe 1853 moh og Grøvudalstinden 1844 moh. Nok en gang måtte jeg bare konstatere for ei perle dette var. Her kunne jeg egentlig lagt i dagevis og glana, men lysten etter å utforske nye områder fristet mer. Når frokosten var ferdig, ble det en kjapp fiskerunde før jeg gikk videre. Det ventet en lang marsj i dag også. Nå stod nemlig Haugenvatnet for tur, nok et vatn som har fått nytt navn av undertegnende. Denne etappen ble litt tyngre enn nødvendig, i stede for å følge sti, valgte jeg å gå korteste vei i luftlinje. Dette lønner seg sjelden, og plutselig stod jeg mitt i ei enorm steinur og banna for meg selv. Dermed ble det en møysommelig forflytning over krevende terreng, som krevde både mer tid og energi enn hvis jeg hadde tatt et bedre rutevalg. Jeg må vel gå på denne smellen et par ganger til før det er håp om at jeg lærer. Dagens teltutsikt. Kaffi og kartstudier. En bra start på dagen. Lite navnløst tjønn jeg passerte på dagens etappe. Ingen fisk å få her. Godt utpå dagen var jeg endelig fremme. Som alltid når man kommer til et nytt fiskevatn stiger forventingene, og det var ikke noe unntak denne gangen heller. Et aller annet i meg sa at her var det bra. Klok av skade har jeg lært å aldri stole på egen magefølelse når det kommer til fiskelykke, men akkurat i dag hadde jeg virkelig trua. En Aura flake 12 gram ble satt på svivelen. Nok et uortodoks slukvalg for min del. Jeg hadde ikke en gang fått tatt av meg sekken før stanga bøyde seg, og bremsa hylte. Jeg tok meg virkelig god tid med ørreten, denne skulle på land. Flere ganger raste den ut igjen da den nærmet seg land, en skikkelig spreking. Et eksempel på at jeg faktisk av og til lærer av egne feil, er at på denne turen hadde jeg med håv. Det har ikke vært vanlig de siste åra, men denne gangen skulle absolutt ingenting overlates til tilfeldigheter. Da den endelig var på land viste vekta et sted mellom 0,9 og 1 kg. Nok engang fikk jeg glede av analogvekta, ørreten ble sporenstreks stemplet som kilosfisk. Moralen ble tydeligvis brukt opp dagen før. Dermed ble det nok en ørretmiddag, og enda en kveld med slumring i posen der kaffikoppen aldri lå langt unna. Da det mørknet ble det stjerneklart, og bare for å toppe hele mannskiten, lyste plutselig hele himmelen opp av et enormt stjerneskudd. Eller kanskje det var noe annet? Det så ut som ei stor ildkule med en lang hale av flammer. Som du sikkert skjønner er ikke astronomi min sterke side. Bare så det er sagt, jeg hadde ikke med alkohol på turen. Uansett bidro dette til at turen så langt lå på 9,9 på den velkjente turkos-skalaen. Det er sjelden vare. Leir etablert ved Haugenvatnet. Kilosfisk? Kilosfisk...Ish. Snaddermat. En killer kombo. Polarbrød, smørsost, ørret og sprøstekt løk. Fin leirplass. Mer fisking utpå kvelden, men det ble ikke mer fisk. At været snur fort på fjellet, er vel noe som de fleste har hørt om. Det er egentlig ikke så rart siden dette ser ut til å stemme ganske så bra. Da jeg våknet var det ikke samme idyllen som dagen før. Nå var det grått, en del kjøligere og det regnet. Javel, ikke like lett å komme seg opp på morgenen da, men det fristet fortsatt å traske videre. I dag var det Skålevikvatnet som stod for tur. Der oppe visste jeg at det hadde blitt tatt virkelig stor fisk, da snakker vi over to kg. Det er nok til å gi en fjellfisker hjertebank og elveblest. Jeg måtte dit. I det jeg forlot Haugenvatnet la jeg merke til noe som så ut som en slags matstasjon, eller et menneskebygd hi. Det ble vist satt ut fjellrev i nasjonalparken i 2007, kanskje dette kan være noe som har blitt brukt som hi, eller til å mate disse små sjarmerende pelsdottene? Jeg holdt uansett god avstand i tilfelle det fortsatt var beboere tilstede. Når det gjelder Skålevikvatnet kan jeg kjapt oppsummere at storfisken ikke ville ta, og for så vidt ikke småfisken heller. Noen napp ble det, solide napp også, men det virket som at ørreten ikke var helt på hugget i det kalde været. Ut på kvelden ble det gråere og gråere, og jeg ble for det meste liggende i teltet å lese bok. Spennende lesning om ekspedisjoner i den Canadiske villmarken var ikke feil i dag. En dag..... Litt gråere i dag gitt. Til fjellreven? På vei til Skålevikvatnet. Her også kan du leie hytte av Lesja fjellstyre. Dårlig med fisk i dag. Teltkos. Av og til føles teltet litt i minste laget. Boklesing. På dag fire av turen var været fortsatt rimelig midt på treet. Det begynte å lukte hjemkomst, men først var det enda et spennende vatn jeg ville prøve. Etter en solid havregrøtfrokost, og en ufrivillig selfie da jeg skulle gå ut av teltet for å slå lens, pakket jeg sammen og gikk til Lanvatnet. Det regnet enda mer nå og jeg kjente at regntøyet ikke lenger er så veldig vanntett. Kanskje på tide å investere i noe nytt der snart. Det var tydelig at villreinen trasket en del i området her. Jeg kunne se spor flere ganger, dessuten fant jeg gamle beinrester. Trolig er det reinsdyrsjegere som har slaktet, men jeg lekte også med tanken at kanskje det kunne være et rovdyr som hadde tatt rein her. Kanskje en jerv? Nesten så jeg håper på det siste. Lanvatnet leverte som bare juling. Først fikk jeg opp en rugg på 1,1 kg, da var det hvertfall ingen tvil om at kilosgrensa var brutt. Endelig! I dag spilte manglende moral ingen rolle. Dette prakteksemplaret av en ørret fikk svømme videre siden han ikke var skadet. Å fiske med enkeltkrok har sine fordeler. Like etter landet jeg en på 0,6 kg. Perfekt til lunsj. Jeg søkte ly bak en stein der jeg fikk le for den kalde vinden, og unngikk det verste av plaskregnet. Siste rest av polarbrød og løk gikk ned sammen med sprøstekt ørret. Må virkelig si at jeg har fått smaken på ørret igjen etter å ha vært litt lei noen år. Under langturene våre på Nordkalotten ble det spist så mye fisk, at jeg faktisk fikk litt nok. At jeg nå hadde fått smaken igjen passet egentlig bra, siden jeg er seriøst dritlei Real turmat. Ufrivillig selfie. Ikke vakkert Det fyres med primus for å få en liten lunk i teltet. På vei til Lanvatnet. Turens største 1,1 kg. Fin matfisk. 0,6 kg. Blir ikke ferskere enn dette. Småkjølig. Har søkt ly bak en stein for å steike fisk og koke kaffe. Etter å ha tenkt litt frem og tilbake ble det bestemt at jeg skulle begynne å traske tilbake mot bilen. Planen var egentlig å ikke sette kursen hjemover før i morgen, men kombinasjonen av dårlig vær, og at det ventet en feit burger på Bjorli gjorde at fristelsen ble for stor. At det var drøye to mil tilbake tenkte jeg skulle gå helt fint, det var bare å mose på. Men så enkelt skulle det ikke bli. Etter å ha gått noen få usle minutter gikk jeg skikkelig på tryne i steinura. Jeg rakk knappest å tenke på cola og burger, før jeg mistet bakkekontakten med begge beina og deiste i bakken. Instinktivt reiste jeg meg opp med en gang, først sjekket jeg at fiskestengene var like hele, det viktigste først. Så kjente jeg at ribbebeina og høyre fot hadde fått seg en trøkk. Balle! Jeg vurderte å slå opp teltet å ta ei natt til, og håpe på at foten skulle bli bedre. Men jeg var redd for at den skulle stivne helt, og at det skulle bli enda vanskeligere å gå. Derfor tok jeg valget om å bare bite tenna sammen, og gå videre i sneglefart. Dette var et godt eksempel på at våt steinur, og en uoppmerksom løk av en fjellfisker i helt egne tanker, er en dårlig kombinasjon. Nok ei lekse lært på den kjipe måten. Dermed ble det noen veeeeldig lange timer før jeg endelig kunne skimte Lesjøen i det fjerne. Etter en kald elvekryssing som egentlig bare gjorde godt for foten, kunne jeg gå den siste biten til Lesjøhytta. Her skulle det bli en liten pause før den siste biten tilbake til Skamsdalsætrin. Ved innoset til Lesjøen traff jeg på to personer som skulle til å slå opp telt. Nå var jeg såpass kald og sliten at jeg ikke orket noen prat, det fikk holde med et lite vink. Ei lita pause på vei ned. Elvekryssing. Her har jaggu DNT vært på jobb. Rød T ut i elva. Pausen ble ikke lang. Jeg ble fort kald og da nyttet det ikke å sitte stille. Her var det bare å begynne å gå igjen. Men så, i det jeg reiste meg opp så jeg det stod noe digert midt på stien, ca 30 meter foran meg. Første tanken som slo meg var at det var en bjørn, men det virket veldig rart. Etter noen sekunder som gikk veldig sakte, skjønte jeg hva som stod der. I alle dager, tror du ikke det var en moskus! Det hadde jeg ikke trodd. Plutselig lettet han på hode og så rett på meg. Jeg så tilbake, og i rein refleks løftet jeg kamera og fikk knipset noen bilder, mens jeg bevegde meg langsomt bakover til baksiden av hytten igjen. Moskusen viste ingen tegn til aggresjon, og fortsatte med spisingen etter å ha sett på meg noen sekunder. Så stod jeg der da, iskald og gjennomvåt, med en moskus som blokkerte veien tilbake. Typisk, nå hang den burgeren på Bjorli i en tynn tråd! Men fra spøk til alvor, jeg var litt usikker på hva man skulle gjøre i en sånn situasjon, men kom etter hvert frem til at det beste var å gå i ei lang bue rundt moskusen så han ble ikke ble forstyrret. Her gjaldt det å vise respekt, det var tross alt jeg som var inntrengeren, ikke moskusen. Dermed gikk jeg stille og rolig et stykke tilbake, og så helt ned til Jori og fulgte den et par hundre meter før jeg gikk opp igjen til stien. Dette fungerte bra og moskusen viste ingen interesse for meg. Jeg kunne ikke se noen flokk, så trolig var denne karen på egenhånd. I ettertid har jeg forstått at det er de dyrene som er utstøtt av flokken som er de mest aggressive, heldigvis var denne karen rolig. Håper bare han ikke ble for satt ut når han så en gjennomvåt og illeluktende sunnmøring kave seg nedover stien, det kan jo være traumatisk for de fleste. Sjelden har jeg vært så sliten og kald da jeg endelig var tilbake til bilen. Nå var det bare å druse opp varmen og få på tørre klær. Om jeg ga full gass kunne jeg kanskje rekke kroa på Bjorli før den stengte. Ikke en stein gitt. Så stod moskusen der å så rett mot meg. For en tur dette endte opp med å bli. Til tross for at jeg fortsatt har en fot som ikke er helt god, så sitter jeg ikke igjen med noe annet enn gode minner om storfisk og mektig natur. At jeg skulle oppleve så godt fiske hadde jeg faktisk ikke trudd, er du glad i fjellfiske er det ingen tvil om at Sunndalsfjella anbefales på det sterkeste. Der oppe kan du finne virkelig stor fisk, også større enn de jeg klarte å dra opp. Finn frem kartet og prøv å finne dine godplasser, jeg har valgt å holde mine hemmelige denne gangen. Alle vanna jeg fisket i har som tidligere nevnt fått nye og egenkomponerte navn. Om du tar inspirasjonen til navnevalgene blir du den heldige vinneren av bokseren jeg brukte under HELE turen. Lykke til! I tillegg til fisket var det mye mer som gjorde inntrykk på denne turen. Flere ganger så jeg rovfugl, som oftest fjellvåken, men også det som høyst sannsynlig var ei jordugle. Så er det ikke til å komme unna at det å oppleve en moskus på nært hold var veldig spesielt. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Sånn i ettertid har jeg tenkt en del på om jeg burde ha gjort noe annerledes. Jeg kan hvert fall med hånda på hjerte si at jeg prøvde å gjøre det som virket mest fornuftig der og da. Så er jeg den første til å innrømme at jeg ikke er noen ekspert, og er åpen for at jeg kanskje kunne håndtert situasjonen på en annen måte. Det blir nok litt lesing av moskus-teori før neste tur i disse områdene. For tilbake, det skal jeg! Se hele artikkelen

He...he... ja du er vel gammel nok, til å ha fått med deg noe av ryktet om Lier. :) Utenfor Lier kommune, så var jo Lier kjent for "jordbær og gærninger". Men jeg vet ikke om Lier Asyl (senere, Lier sykehus) i seg selv, var så godt kjent. Men asylet hadde jo plassert "passienter" (i dag er det vel "brukere"), rundt på de fleste gådrene og noen av dem gikk jo fritt rundt i bygdene på fritiden. Og det ble nok oppservert, at det var en del anderledes folk i Lier. :) Bl.a. min nærmeste nabo (bonde) hadde vekselvis 3 og 4 passienter. Så det var hundrevis, kanskje ennå flere rundt på gårder og mindre instutisjoner her i Lier, utenfor gjerdene på Lier asyl. I ettertid har det jo kommet noe mer info. ut til folket, bl.a. i et tv-program på NRK, om norsk asyl historie som er sendt min. 2 ganger. Senest for ca et år siden, der Lier og Gaustad asyl også bedrev lobotomering, i samarbeid med CIA. Var kanskje noen som visste for mye? :) Men Lier har jo vært så mye mer enn jordbær og gærninger. Kan jo nevne at 2 av deltagerene på Eidsvoll, da Grunnloven ble til, var fra Lier. Vi var frukt og grønnsakshagen til både Drammens-området, Asker/Bærum og Oslo. Var vel få andre rundt i Norge, som kunne ha både 3 og 4 avlinger på samme jordet - utendørs, for 50 -60 år siden. Vi hadde det første trelastutsalg i Oslo by, på Høytorvet (Sjåstad trelast). Kunne selvfølgelig skrytt ennå mer, men tror jeg stopper der.

Sein tilbakemelding, men jeg ser du har fått infor fra TS. :) Men for interesserte, så fåes kartet hos Kartbutikken https://www.kartbutikken.no/turkart-serien/turkart-1-50-000/finnemarka-dnt-turkart De fleste stier er nok bra merket. Det er også gjort en stor jobb med skilting, de siste 2 årene. Men nordområdene der TS har fartet er nok noe mindre brukt, enn områdene noe lengere sør og dermed så får nok Kartveket færre tilbakemeldinger om bl.a. stier.

Ble litt voldsomt med felling av trær. Tenkte mer på kvister og annet dødt, tørt og nedfall som kan brukes til fyring. Får se hvor mye jeg får plass til i kajakk, er redd den er litt for liten for min turplan😄

Høst-tur rundt Li Det er ikke vinter riktig ennå. Likevel ble det en «vinter»-tur denne søndagen. Nede i lavlandet, opp på en topp... Rundt Lifjell i Sandnes er en mine faste vinterturer. Det er ofte lite snø og is nede ved sjøkanten, og selv om toppen er nesten 300 høydemeter lengre oppe, så sørger sjøen for at stien ikke er glatt av is og snø – for det meste. Det blir som regel litt for mange turer rund Dale-Li i løpet av en vinter. Jeg forsøker derfor å utsette denne turen lengst mulig. Denne søndagen var bestyrerinnen på sørlandet med «foreningen», og broderen så ikke syn på en tur etter jobbing dagen før. For egen del hadde jeg hatt trening eller tur siden mandag, og var egentlig ikke heller klar for en langtur. Rundt Lifjellet tar rundt to og en halv time. Noenlunde passe – trodde jeg. Værmeldingen var også med på gjøre valget av tur enkelt. Det var meldt vind og litt regn. Og gradestokken var ikke mange strekene over null på morgenen, Det var antakelig frost oppe i heia. En enkel og grei tur uten for mye vind, og så får heller regnet komme når det vil. Dale – Gramstad området er blitt et skikkelig populært turområde. Det er mange som tar på tur mot Dalsnutet. Unger, ungdom og voksne, og oss gamle... Fra Dale er det mer turvante folk, og ikke så mange unger. Det var biler på dale, men ikke mange til å være søndag. Antakelig var det været som hadde skremt vekk folket. Det var likevel noen som skulle på tur, Det startet en kar rett foran meg. Vi holdt samme fart nedover mot Dalsvågen. Her tok han opp turistforeningsstien og jeg den litt mindre bratte stien nedenfor henget. Ved stidelet til «Sprettraubakken» sto det en kar som ikke var sikker på hvor han skulle gå. Han lette etter stien rundt Lifjell, og vi tok følge et lite stykke utover langs sjøen. Stien på nordsiden av Lifjell kan ikke være så mye brukt. Den viste godt igjen, men ikke mer enn det jeg vanligvis finner den på vinteren. Som vanlig kom det en springende bakfra, og også en i mot. Stiløping er blitt populært. Oppe i bakken tok jeg rett opp. Stien her er ikke merket, og kan ikke være mye brukt utenom «oss». Den var helt overgrodd av grass, og vanskelig og finne enkelte steder. Det pleier alltid å være folk på toppen. Denne søndagen var det ikke et menneske. Det kom en del i mot nedover mot Dale. Folk må starte sent på dagen. Med tur både fredag og lørdag, var det ikke mye overskudd på søndagen. Bakken opp mot toppen ble tung, og det gikk smått. Det gikk litt lettere ned fra toppen, men «den fordømte bakken» var skikkelig tung – som vanlig. Pulsen var nok opp mot maksimalt på toppen av bakken. Nede ved bilen kunne jeg se at jeg ikke hadde gått på noen rekordfart. To pg en halv time omtrent. Les hele artikkelen

Produsenten lager ikke disse mere. Men lurer på hvorfor akkurat denne?

Hva er grunnen til at du siterer meg i innlegget ditt, som egentlig er mer generelt rettet? Jeg har presisert at syklisten handlet feil i dette tilfellet, og har lest saken det dreier seg om. Og det virker jo ikke som du er uenig i det.

Takk for tilbakemeldingen. Jeg sto i vinduet og så på kryssinge, og ble imponert over at alle tok over. Håper det var verdt det. Jeg la ut bilde på den andre bloggen : Blåfjellenden

Jeg har kjørt mye bil de siste 15 årene. I Bergen og omegn har vi mye trafikanter, både syklister og biler. Jeg har mistet tellingen over hvor mange ganger andre bilister irriterer meg (vi forandrer alle litt personlighet bak rattet ja, noen mer enn andre). Men syklister, de har aldri plaget meg. Jeg har lagt bak trege syklister noen minutter noen ganger, og spesielt siste stykket opp en virkelig seig bakketopp, men etter en kort stund kommer man seg alltid fint forbi, og man skal aldri presse seg forbi en syklist. De som ikke tåler syklister bør slutte å kjøre bil altså. Jeg skulle gjerne sett mye mer syklister på veien, og med elsykkelen får vi forhåpentligvis det. Og for å presisere det: 1. Jeg sykler ikke selv, i det hele tatt. 2. Syklisten i dette tilfellet burde absolutt brukt sykkelveien ja. Men generelt sett er andre bilførere ett MYE større og hyppigere problem enn syklister.

Er på høstferie, og hadde i går lyst til å dra med familien ut på tur i det fine været. Siden vi bor rett ved Sjusjøen, så bestemte vi oss for å prøve å gå rundt vannet. Var litt skeptisk, siden jeg var redd turen (ca 10 km) kunne bli i lengste laget for barna på 6 og 8 år... Og jeg må vel innrømme at det ble en del syting fra særlig hun minste de første kilometerne. Men etter en stopp med både kakao, marshmellows og potetgull tødde selv den mest innbitte turmotstanderen opp... Vi tilpasset tempoet etter barna, og tok rikelig med pauser. Turløypa er veldig godt tilrettelagt for bedagelige turgjengere (og rullestol) med grusvei helt rundt, og med rebusposter langs løypa. Etter tre timer og tre kvarter, så var vi tilbake ved hytta, og alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur. Det var også utrolig tilfredstillende å se mestringsfølelsen hos barna når de stolte kunne fortelle besteforeldre at de hadde gått en mil! Så selv om man følte seg litt ond i begynnelsen av turen, så var det verdt det!

Vet ikke om jeg forsto deg helt, men mener du dette har med allemannsretten å gjøre? Da har vi i så fall noe ulik oppfatning av hvor den gjelder. Ellers er dette et helt tåpelig sted å sykle, siden det er sykkelsti rett bak gjerdet til høyre. I tillegg har det vært flere dødsulykker med sykkel på den strekningen de senere årene. Jeg er glad for at politiet tar disse syklistene. Hilsen syklist som bruker sykkelstien på andre siden av gjerdet.

Artikkelen som er lenka til over framstår som polarisert og minst like overfladisk som dei insta-folka som den ønsker diskreditera. Når det på den eine sida vert kritisert at fargerike kle og telt må til for verta anerkjend og på den andre sida kun annerkjenner det gamle og tradisjonelle som autentisk kulturarv så er det sjølvmotseiande.Den norske kulturarven er òg folk i gul goretex med hengekøye som poster foto på insta i dag. Kom ikkje her og prøv å definer vekk andre måter å vera ute på sjølv om det ikkje er slik du meiner at det skal vera. Før du veit ord av det vil det til og med vera aksept for raude telt og espressomaskin på primus på tur. Ta med deg bosset ditt, far sporlaust utandørs og så får motivasjonen din for å vera ute vera ein sak mellom deg og telefonen din. Mvh Trekopp-jostein Influenser

Det er vel få som ikke mener Lars Monsen bedriver friluftsliv selv om han lager betalte serier av det. Det som her problematiseres er at friluftsliv er blitt et motefenomen med særlig Instagram som en motor. Personlig liker jeg Instagram veldig godt som inspirasjonskilde, men styrer unna kontoer med mye produktplassering og når bildene blir for upersonlige og reklamekatalog-perfekte.

Takk for alle svar. Vi hadde en fantastisk tur til Eriksbu på fredag! :)

Det vi kaller friluftsliv er jo en moderne oppfinnelse, og sånn sett en ny "kulturarv". Vi har 10 000 års tradisjon knyttet til det å være ute for å høste av ressursene i naturen. Dette såkalte friluftslivet er vel maks 200 år, og de første 100 kun drevet av noen få fra aller øverste samfunnslag. I hele den perioden dette friluftslivet har eksistert, har det vært folk ute i naturen som har fortsatt tradisjonen med høsting og produksjon der ute, uten at dette har vært friluftsliv. Skogsdrift, jakt, fiske, bærplukking, utmarksbeite osv. Gjennom lange tider har vi gradvis redusert verdien av utmarka som produksjonslandskap og er i ferd med å gjøre den til et rent rekreasjonslandskap, blant annet gjennom friluftslivet (Harvest har vel vært en bidragsyter selv her..). Jeg kan ikke se at det er så mye til kulturarv å bevare. La oss heller slå et slag for den dype kulturarven som er knyttet til høsting og produksjon i utmarka. Den er virkelig truet!

En ting jeg har begynt å ta med meg på tur er telys.. litt ekstra kos, og gir litt ekstra lys på kvelden uten å måtte bruke batteridrevet lys. Og så er de kjekke om man tilfeldigvis skulle slite med å få fyr på et bål (ikke at jeg ser det som noe problem her, siden du skal ha med gass uansett til mat). Er noe beroligende med det der for min del, sikkert fordi jeg liker best å kunne ha bål, men blir en slags "erstatning".. (og der ble man vel stempla som pyroman) Er spent på hva du ender opp med som vekt på sekken her. Jeg ender ofte med å legge alle tingene jeg har planlagt å ha med utover på gulvet, pakke det i sekken for så å veie den så man får første-sjokket. Så pakker jeg ut alt igjen og begynner å fjerne ting man egentlig ikke trenger... Og sånn blir det et par ganger til man kan leve med det

75 liter. Man kan pakke sekken så fint ved start. Alt er tetririsert etter alle kunstens regler og sekken virker romslig. Og så skjer det noe underveis på turen. Tetrisegenskapene virker til å fordufte litt etter litt etter hvor lenge du er ute i naturen. Og vips må du stappe oppi sekken selv om du har spist av maten oppi der. Ikke aner jeg hvordan dette skjer, men for meg er det et vanlig problem. Ergo vil jeg heller ha ‘litt’ ekstra plass før start.

Det er ikke mulig å være på den sikre siden! Jo lengere turer, jo mere mat og tyngre sekk. Jeg regner 1 kg mat PR dag. Så på ei uke blir det 7 kg i bare mat. Det er også stor forskjell på om det bare er sommerturer eller om du skal bruke den om vinteren også. Velger du en stor og tung sekk, som greier alle forhold på de tyngste turene, blir sekken alt for stor til småturer. Velger du en liten og lett sekk, greier du deg på de aller fleste turene, men sekken blir ikke god å bære de første dagene på lange turer med mye mat. Jeg har to hovedsekker, en superlett på 52 liter som holder for inntil 6 kg mat og fiskeutstyr med telt. Har også en reconpack på 125 liter. Hvert til sitt bruk. Var jeg deg hadde jeg funnet en liten lett sekk med et bæresystem som passer deg, og brukt denne til du har litt erfaring. Hvor ofte er du på ukesturer? Blir for de fleste mye skjeldnere enn vi liker å innrømme, selv om drømmen i det fjerne stadig vekk er der.......

Kjøpte 1kg parafin fra Panduro og 120g bivoks fra eBay. Laget nesten seg selv! Virkelig enkelt. Et par bilder: 1.1kg voks for mindre enn hva 2 blokker Greenland Wax koster. Bør holde noen år, dette.