Vinnerliste

I dag var det så fint vær at jeg spratt opp på morgenkvisten og maste på å komme oss ut. Jeg er ingen morgenperson vanligvis 😂 men vi rakk litt i hvert fall. Først padlet vi oppover Drammenselva og testa ut en sideelv for å se hvor langt opp vi kom. Helt tydelige at det ikke var vanlig å padle opp der, for vi skremte både noen hester, som beita helt nede ved elva, og noen svaner på vår vei. Uups 😂 Men vi klarte å padle hele sideelva til den forsvant. Og etter en lunsjpause hjemme, bar det ut på en tur opp Kjøsterudjuvet. Det har vært en perfekt dag for uteaktiviteter 😍

Da har @kokken81 og jeg gjennomført «Ultimate extrem outdoor WW2 millorg tour - guidede by a x-cop»  Som den dekkene tittelen sier, ble vi guidet på turen, millorg hytter til «gutta på skauen» ligger kronglete til. Vi var innom 3 hytter Baklia, HQ og roligheten. Det er lite info å finne om disse på nettet, så skal lage en turrapport om disse 3 hyttene, slik at andre også kan besøke disse.

Endelig en dag med et vær man kunne være ute i uten spesialbekledning og solid ulykkes- og livsforsikring. Dagen begynte med en melding fra en nabo: "Klar for en spasertur rundt Store Stokkavann?" En 8 km spasertur blant familier med barnevogner, sykler, joggere, pensjonister etc. etc frister ikke meg så mye så jeg foreslo heller en tur i kanoen for å sjekke om det kanskje var noe sopp å finne et eller annet sted, og sånn ble det. Noen timer på vannet i et flott høstvær, primus og kaffekjele og faktisk så var det litt sopp også her og der. Ikke akkurat noen langtur, men det ble i hvert fall tur nok til at naboen sovnet i bilen på vei hjem. Takk for turen.

Jeg startet min friluftslivskarriere da utstyret besto av flanellskjorte, bomullsanorakk og en gammel uniformsbukse. Flanellskjorte ble iskald når den ble våt av svette, bomullsanorakken ble gjennomvåt av den første regnskuren, og plaggene tok et døgn åtørke. Sekken var en gammel grå Bergans, med skinnremmer som bar all vekt på skuldrene. Å få en anatomisk sekk med hoftebelte var en åpenbaring. Å få tynne, fine ullplagg rett mot kroppen en nytelse. Og skalljakken, med Gore Tex var, om den ikke holdt alt den lovte av vanntetthet og pustbarhet, også en fantastisk opplevelse. Poenget er: jeg ser ikke for meg å gå tilbake til «barske glæder», ved å bytte bort disse tekniske nyvinningene, for å praktisere et mer autentisk friluftsliv. Når jeg møter mine venner så forteller jeg naturligvis om de fine turene jeg har hatt, hvor stor fisk jeg fikk, hvor mange ryper jeg så, hvor mange kg multebær jeg plukket osv. Og selv om det ligger en blanding av mestringsfølelse, helsehensyn, spenning, høsting, «flyt-følelse», estetisk nytelse, så er det jo også en glede å dele dette med andre. Om dette er bare ren entusiasme eller selveksponering tør jeg ikke konkludere på. Poenget her er at jeg tror ikke det finnes endimensjonale motiver bak ens friluftslivsaktiviteter, det er sammensatt. Og jeg er skeptisk til at noen motiver skal være mer legitim eller autentisk enn andre. Ut på tur, sier nå jeg.

Altfor fint til å sitte innendørs i dag, så da ble det tur fra Vikkelihytta (DNT) til Marifjell (717 moh. kommunetopp Nannestad) Temmelig vått og myrlendt, ellers fin tur.

Bare en enkelt overnatting noen kilometer hjemmefra. Måtte komme i gang igjen etter å ha vært litt sløv mens sommerens tørke la en demper på turlysten. Kjedelig å ikke en gang kunne fyre opp en liten primus for morrakaffen. Nå skulle vel den verste skogbrannfaren har gitt seg, så i går kveld ble det bålkos. Natta ble tilbragt i hengekøye der jeg benyttet anledningen til å teste ut hvordan et oppblåsbart liggeunderlag fungerte i en Ticket to the moon hengekkøye. Konklusjonen ble at skumunderlag fungerer mye bedre enn et oppblåsbart "Thermarest", der luftkanalene er på tvers (langsgående kanaler kan muligens forme seg bedre rundt kroppen, slik at det ligger bedre på plass). Liggeunderlaget mitt fikk meg til å føle at jeg lå og balanserte på en tømmerstokk, og jeg måtte opp flere ganger for å hente det på plass etter at det hadde endt opp på tvers av hengekøya. Irriterende. Men så vet jeg det. Neste tur med hengekøye blir med skumunderlag. Et par bilder tatt fra "leiren" i natt: Nei, Nero. Du kan ikke få sove hos mor i hengekøya! Får du lov til det, da vil Freki også vet du, og da blir det trangt!

En konspirasjonsteori. Yr må støtte de mest radikale naturvernerne. De som vil ha en uberørt natur (eller naturen for seg selv...) Både denne uke og forrige uke sende YR ut varsl om sterk kuling og mye nedbør. Helga som var, virket det skikkelig bra. Jeg var alene i heia. Denne uke var det mange som hadde gjennomskuet YR og tatt på tur selv om væremeldingen var dårlig. Været var i hvert fall ikke noen hindring for å ta ut i heia. Varselet for fredagen lød på stiv kuling opp mot 17 m/sek. Det er så pass sterk vind at jeg helst ikke vil være ute. Det er bedre å sitte inne og høre været romesterer ute – spesielt om «inne» er på Blåfjellenden og det er fyr i ovnen og det er varm te på bordet. Etter hvert er det kommet vær-stasjoner på mange plasser. Slikt utstyr står det også på en hytte i Hunnedalen. Informasjonen fra denne spesielle værstasjonen legges på nettet, og den viste vind på bare 6-8 m/sek. Det er barnemat i forhold til 16-17 m/sek. Været var derfor ingen hindring for ukas tur over heia fra Hunnedalen til Blåfjellenden. Spørsmålet jeg stilte meg selv, var om jeg også denne uka ville være alene på hytta. Forrige uke var jeg der natt til søndag, og det er normalt flere folk på lørdagen enn på fredagen. Hvor mange ville komme? En hel del viste det seg. Vi ble omtrent 20 stykk på hytta natt til lørdag, og jeg møtte omtrent det samme antall på vei inn, på lørdagen. Oktober er like rundt hjørnet. Det er normalt den siste måneden i sommersesongen. Det hender (ofte) at snø og vær hindrer meg i å komme opp i heia en eller flere fredager i oktober, men normalt er 1. november dato for sesongslutt. Nå er det ikke mange år som er normale.... Det er med andre ord bare fire-fem turer igjen i 2018. Det er alltid trist å konstatere at nok en sesong er slutt, uten at mange flott og spennende turer som sto på programmet, ikke er gjennomført, og at tiden nå renner ut. Det er enda mindre morsomt å måtte innrømme at årsaken ofte er kroppslige skavanker – som igjen ofte har sin bakgrunn i et tall på fødselsattesten... Utgått på dato? Eller best før? Uavhengig av disse tingen, er det like kjekt å være på tur i heia. Se på naturen og legge merke til endringene uke til uke. Høsten er her. Bjørka mister blader, og de bladene som fortsatt henger på trærne, er gule og brune. Rogna lyser rødt inne i mellom. Bakken er brun og mørkebrun. Det surkler og renner etter alt vannet, men frosten holder seg fortsatt borte. Selv om småfuglene stor sett er vekk, er det en og annen rypeflokk som letter. Lengre vekk fra meg nå enn tidligere. Jaktsesongen er begynt og fuglene holder god avstand. Det smeller rundt meg av og til på vei over heia. Fortsatt er det en og annen lemen som piler mellom det gulbrune gresset. Hadde de holdt seg rolig, ville de gått i ett med omgivelsene. Sola tittet frem av og til, og legger et gyldent skjær over myr og tjern. Selv om det er behagelig med sol og sommer, så er høsten en fin tid for tur. Det er kjekt å være på tur, selv om det kommer snø og vinden gjør det surt inne i blandt. Jeg håper det holder noen uker til. Les hele artikkelen

The Stavanger Trekking Association is a progressive outdoor activities organization. The "Kvitlen" cabin is one of their fairly new and modern cabins with a smart layout - so much so that usually all seven bedrooms are booked well in advance. Do not be afraid though, there are several mattresses on the loft if you want to hike in but all beds are booked. This weekend I was fortunate to be a host on behalf of STF here. Driving in to park the car in the lush and wonderful Bjordal valley is no more than 1hr 15mins from Stavanger. Click here for the trail info on UT.no. All images can be clicked on for full size. Once in the Ørsdalen valley you pass the old Molybden and Wolfram mines that were abandoned in the late 70´s, so this is a site I have to come back to later and explore! The entire trail from start to finish is along the Kvitlen river, first part slightly uphill with some slippery rocks but not too demanding as long as you pay attention. On a few occasions there are the added safety of chains and ropes to hold on to in case the weather makes the rocks slippery. The hike only takes app. 2 hrs. Looking back down to the Bjordal valley Lush surroundings Looking in to the cabin Prior to the cabin there are several excellent places for tenting or hammocking The Kvitlen cabin was opened in August 2015. It has 12v lighting, bookable beds via the online service (as also many other Norwegian trekking association cabins have now), food to be bought on site and a clever layout where the social zones and bedrooms are separated. They also have a separate room for hikers with dogs. So you only really have to bring you sleeping liner! Click here for direct link to info on the cabin. The cabin blends nicely in the terrain As usual the evening progresses with good food, making new friends over a game of cards and then the house rules calls for the cabin to be quiet between 23 at night and 06 in the AM. Social evening And to throw in a little teaser on how this is during summertime, here is a picture from two years ago....

Jeg hadde en Breheimbukse som revnet under beltet bak etter et års bruk og sendte buksa inn til Bergans med spørsmål om de kunne reparere. Gikk ikke mange dagene før det kom en ny bukse i posten😊 Den har nå vart i 10 år og er fullstendig utslitt.

Jeg har bare reklamert en gang hos Bergans selv. Det var en dunjakke som ble veldig krøllete etter en tur i vask selv om om jeg fulgte anvisningene til punkt og prikke. Nesten som et papir som var krøllet og brettet ut igjen. Jakken var ikke ødelagt, så bare veldig krøllete ut. Jeg fikk ny uten noen diskusjon. Det kaller jeg service.

Fredag reiste jeg direkte fra jobb til fjells. Overnattet ved et vann uten navn, ved Skinanutan. I dag tidlig gikk jeg en tur til en topp (1413 moh) uten navn(?) på Heddersfjell. Fin utsikt mot Gaustatoppen. Sterk vind mesteparten av turen gjorde at jeg ble lei og dro hjem tidligere enn planlagt.

Jeg er full av snørr og har tilbrakt mye av helgen på sofaen, men fikk inn en liten tur langs kyststien mellom Nevlunghavn og Helgeroa.

Og mens gjengen i hipstermagasinet harvest sitter på Insta og irriterer seg over at folk ikke går på tur slik de beskriver at de skal gjøre det, er er folk ute på tur på sin måte...

Lager en nerdetråd om et relativ rimelig og enkelt tunneltelt. Bergans lager vel dette teltet til flere, men da med litt forskjellige navn. Trysil/trollhetta. For å gjøre forvirringen enda verre er data som blir oppgitt også forskjellige. Grønt er riktig, Rødt er feil, og gult er tvilsomt eller litt feil. intersport Trillemarka 2-pers er et fantastisk turtelt med relativt lav vekt. Det består av inner- og yttertelt i solide materialer. Det har middels lav vekt og passer til camping og enkle fjellturer. Teltet har flere utstyrslommer, tørkesnor og ventilasjonsluke på begge kortsidene. Innerteltet har følgende mål: Bredde: 135 cm, lengde: 220 cm, :høyde 90 cm. Sovearealet er på 2,4 kvadratmeter. Vekt 2,5 kg. Fjellkjeden.no Bergans Trillemarka 2 personer telt har lav vekt, høy stabilitet og meget rask montering. Mye telt for pengene når du trenger et telt til bruk i skog og mark og enkle fjellturer. Mål på innertelt: BxLxH 135x 220x90 cm. Soveareal: 2,4 m². Egenskaper: Fortelt med glidelås i siden, utstyrlommer og tørkesnor, stor ventilasjonsluke i begge ender, yttertelt i polyesterduk 210, vannsøyle bunn/duk: 5000/3000mm, Vekt 2,5kg. Outnorth.no Mer om Trillemarka 2-pers Tent fra Bergans Lav vekt, høy stabilitet og meget rask montering. Fortelt med glidelås i siden. 2 Utstyrslommer og tørkesnor. Stor ventilasjonsluke i begge ender. Yttertelt i lett, formstabil polyesterduk som motstår UV stråling. Lette og sterke aluminiumsstenger som står godt i sterk vind. Bardun- og pluggfester for stabil montering. Kompresjonstrekk i superlett duk Egenskaper for Trillemarka 2-pers Tent: Vekt: 2,54 kg Beregnet på antall personer: 2 stk Vannsøyler, ytterduk: 3000 mm Vannsøyler, gulv: 5000 mm Dimensjon utvendig LxBxH: 360 x 170 x 95 cm Innertelt mål: 220 x 135 x 85 cm Pakkmål ca. (lengde x bredde x høyde):50 x 21 cm Antall innganger: 1 Antall teltplugger: 15 Ytterteltduk: Polyester Tykkelse ytterteltduk: 75 D Gulvduk: Polyester Tykkelse gulvduk:75 D Innerteltduk:Nylon/Polyamid Tykkelse innerteltduk:70 D Gsport Trillemarka 2-pers er et fantastisk turtelt med relativt lav vekt. Det består av inner- og yttertelt i solide materialer. Det har middels lav vekt og passer til camping og enkle fjellturer. Teltet har flere utstyrslommer, tørkesnor og ventilasjonsluke på begge kortsidene. Innerteltet har følgende mål: Bredde: 135 cm, engde: 220 cm, høyde: 90 cm. Sovearealet er på 2,4 kvadratmeter. Vekt ca 2,5 kg. Tomannstelt med glidelås i siden Ideelt turtelt for camping og enkle fjellturer Stor ventilasjonsluke på begge kortsider Riftforsterket yttertelt Utstyrslommer og tørkesnor Lett å sette opp Her er mine mål og betrakninger. Lite pakkevolum, her ved siden av 1,5 litersflaske. Strammere på posen er et pluss! Oppgitt vekt stemmer, ikke noe Helsport tillegg her, dette er med alt som kom med posen Vekt plugger og pluggpose, bra pluggpose som ikke må knytes, nok et pluss. Oppgitte mål på lappen på teltet stemmer dessverre ikke. Begge høyder er feil, samme med innerteltbredde. OK infolapp Litt info om allemannsretten også. Meget god kvalitet på stangkoppene, plass til doble stenger i de, men tror nok at stangkanalen blir i minste laget. Lang og god strammer, gjennomført kvalitet. Billige barduner uten reflex, men hakke bedre enn de billigste til Helsport. Krøller seg, og er ikke glad i alustrammere. De låser seg ikke uten press, og det blir for litt surr med bardunene under pakking. Men kommer til å bytte de ut til hilleberg sitt system. 15 enkle aluplugger, blir å bytte en del av disse til Y-typen fra eBay. Gode løkker til pluggene, men mangler strammere på alle sammen, burde i de minste vært 2 stk, helst i begge ender. Ekstra løkke og plugg til døra, det er også leppe over glidelåsen. Borrelås for å feste klaffen, men det er ikke tråd på glideren, blir ofte litt klirring av dette, kommer til å klippe de av og erstatte med tråd. Bra forsterkninger på pluggfester Står fint, døra på hit siden Litt rar bardunløsing på ventil og topp, legg merke til alu utgjevneren. En alu skive med litt grove kanter, bytter den ut med en plastring ALA Helsport. Stor dør, med full myggnetting med 2 egne glidelåser. Dørholder er på innsiden, litt uvant, og litt tungvint fra utsiden, men glidelåsen er ikke i bakken. Foretrekker den vanlige løsningen. Løsner døra, og du har brenneren på inne, og det løsner, havner døra fort i brenneren. Enkel lomme på ei side Dobbel på andre sia, vanlig løsning på innerteltdøra Kort glidelås på innerteltet få å kunne lukke ytre ventil på fotenden av teltet. Fester til tørkeloft/snorer. Med det er ingen tørkesnor, som en del skriver. Klirre system på glidelåsen her også, Her syns både indre og ytre glidelås. Hadde den vært lettere og lenger kunde det vært full åpning. Vil nok begrense ventilasjon litt. Ingen mulighet til å lukke helt i innerteltet. Mesh i hodeenden er fast og uten mulighet til å lukke den helt God avstand mellom inner og ytterteltet, gode strikker på innerteltet. Målt takhøyde i innerteltet. Det er lavt, og betydelig lavere enn de 90 cm som er oppgitt av enkelte. Målt bredde på innerteltet, oppgitt er 135 cm! Detalj av breddemål innvendig. Mål innvendig lengde, mangeler 10-12 cm i forhold til oppgitt mål. Teltet skrår mye i fotenden, og jeg har 40 cm høyde som et OK mål. Da blir innerteltlengden bare 157 cm. Høyde i ytterteltet på det høyeste. Konklusjon så langt. Bra håndverk, mye bedre enn prisen skulle tilsi. Står bra i vind, pga lav høyde. Er nok ingen problemer og brukte det fjellet. OK ventilasjon, det meste er greit. Ankepunket er innvendig høyde, og lengden på innerteltet. Litt håpløst med så mye feil i opplysninger, når det er førstegangskjøpere som sikkert går for dette teltet. Har så langt utført følgende: la det i vann, for å få tråden til å trutne. Smurt opp stenger/stangkanaler/glidelåser med siliconspray. Står på vent: Bytte barduner, strammere, endel av teltpluggene, sette tråd på glidere på glidelåsene, sette inn snor til tørking, ha på litt impregnering på sømmer og ytterteltet.

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark var et ubeskrevet blad for min del og hadde lenge stått på listen for potensielle fisketurer. Dette høyfjellsområde er blant annet kjent for å ha en bestand av villrein, og ikke minst moskus. Landskapet går for å være storslått og preget av spektakulære topper, som Snøhetta og Storskrymten. Dette er jo eksotisk i seg selv, men det var rykter om storfisk, som fikk meg til å sette kompasskursen mot områdene mellom Sunndalen og Lesja. Datoen viste 13 august og nå ventet fem dager med godt gammeldags villmarksliv. Telt, primus, fiskestang og kølsvart kaffi, en dødelig kombinasjon. Ikke minst skulle jeg være helt mutters alene. Fyttifasiken som jeg gledet meg! Det ble lagt opp til ei forholdsvis ambisiøs rute der det ville bli en del lengre etapper for å komme til områdene jeg ønsket å besøke. Etter en sommer med fotball VM, alt for mye usunn mat og voksenbrus, ville det mildt sagt ikke skade med litt ekstra trim. Dessuten begynte det å bli ei stund siden sist jeg passerte kilosgrensa på ørretfronten, nesten litt flaut for en som fisker såpass mye som meg. Dermed ble det store spørsmålet om Sunndalsfjella skulle være i det spandable hjørne, eller skulle skuffe en fjellfisker med ganske så høye skuldre? Oddsen var mildt sagt lav på at det ville bli nok en nedtur. Jakten på storfisken i moskusens rike. Dagen fikk en hyggelig start da jeg under lunsjpause på Bjorli kjente igjen et av mine egne bilder i brosjyren På tur i Lesja. Alltid trivelig når bildene mine blir brukt i sånne sammenhenger. Bare å sjekke ut linken for å se bilde og lese om flere flotte turmuligheter. Min tur startet på Skamsdalsætrin, ikke langt fra Aursjøen. I dag var det virkelig flott vær og det gikk rimelig fort unna når jeg trasket oppover langs Jori, elven som renner ut av Lesjøen. Det tok ikke lang tid før jeg virkelig fikk følelsen av å være på høyfjellet. Terrenget ble mer og mer preget av bratte fjell og steinur. Langt opp i fjellsiden kunne jeg se noen reinsdyr som stod i silhuett mot himmelen, men etter bare noen sekunder var de borte. Det fikk meg til å tenke på Helge Ingstads kjente ord om villreinen som han lærte av indianerne på tundraen. "De er som ånder, kommer ingensteds fra, fyller landet - og bare forsvinner". Jeg kunne bare puste den friske fjellufta godt inn, nyte utsikten og være veldig glad for at jeg var akkurat her akkurat nå. Det føltes nesten litt som å komme hjem. Ved Lesjøen stoppet jeg for å se litt på Lesjøhytta som Lesja fjellstyre leier ut. Dette så ut som et koselig krypinn, og den første tanken som slo meg var at opp hit, hadde det vært gull å tatt med Kathrine og Tormund på en familietur. Det er herved notert. Etter å ha passert Lesjøen observerte jeg det som etter mitt syn var en våk av et slag, kanskje en fjellvåk. Jeg ble stående å se på denne en stund og fikk tatt noen dårlige bilder, før jeg måtte sette kursen videre. Det var fortsatt langt igjen å gå. Så var jeg innafor nasjonalparkgrensa. Jori. Lesjøhytta. Første del av dagen fulgte jeg en DNT-sti. Fjellvåk Du må belage deg på en del steinur om du skal på tur i Sunndalsfjella. Av og til må man bare stoppe å nyte utsikten. Ut på kvelden var jeg endelig fremme ved Barmenvatnet, som jeg har døpt det til. Her så det lovende ut og teltet ble slått opp i full fart. Nå skulle det endelig fiskes, men ørreten var tydeligvis ikke helt i humør denne kvelden. Desperasjonen ble større og større. Etter å ha fisket gjennom stort sett hele slukskrinet, gikk jeg for en rød og svart kystwobbler. Ikke akkurat den som har blitt brukt mest de siste åra, men jeg kunne huske tilbake til min første langtur i Finnmark, da funket kystwobbleren som bare juling. Min skepsis sa at der oppe beit jo fisken på alt, å fiske i høyfjellet i disse trakter var noe helt annet. Men så feil kan man altså ta, det ble jaggu fisk på første kast. En flott ørret som ved første øyekast så ut som kilosfisk. Før turen fant jeg ut at den digitale fiskevekten min var ødelagt, så nå hadde jeg kun med en helt enkel analog vekt. Da var det helt innafor å runde oppover. Men den lille moralen jeg hadde igjen, satte en stopper for å runde den helt opp til kilosgrensen, det fikk holde med 800 gram. Kanskje det er håp for meg også? Moral eller ei, sprøstekt ørret til kveldsmat smakte uansett nydelig, og det var liten tvil om at første dag av turen her i Sunndalsfjella hadde vært en innertier. Dette lovde bra! Endelig fremme. Tok ikke lang tid før teltet var oppe, nå skulle det fiskes! Bingo! 800 gram....ish. Lite å si på kvaliteten her gitt. Proppfull av ørret betyr god natt. Neste morgen våknet jeg i åttetiden, godt uthvilt etter det solide ørretmåltidet kvelden før. Som alltid, stod vatnet klart i kjelen. Det var bare å fyre opp primusen og etterhvert unne seg en kopp med rykende fersk, og velsmakende kaffi. Fra teltåpningen hadde jeg det som for meg akkurat der og da, var verdens fineste utsikt. Barmenvatnet lå blikkstille kun forstyrret av et par vakringer av ørreten som slurpet i seg forsvarsløse insekt som sprellet i vannskorpa. Så jeg videre utover, stod Storskrymten der majestetisk med sine 1905 moh. På hver side hadde han selskap av to litt mindre kamerater, nemlig Salhøe 1853 moh og Grøvudalstinden 1844 moh. Nok en gang måtte jeg bare konstatere for ei perle dette var. Her kunne jeg egentlig lagt i dagevis og glana, men lysten etter å utforske nye områder fristet mer. Når frokosten var ferdig, ble det en kjapp fiskerunde før jeg gikk videre. Det ventet en lang marsj i dag også. Nå stod nemlig Haugenvatnet for tur, nok et vatn som har fått nytt navn av undertegnende. Denne etappen ble litt tyngre enn nødvendig, i stede for å følge sti, valgte jeg å gå korteste vei i luftlinje. Dette lønner seg sjelden, og plutselig stod jeg mitt i ei enorm steinur og banna for meg selv. Dermed ble det en møysommelig forflytning over krevende terreng, som krevde både mer tid og energi enn hvis jeg hadde tatt et bedre rutevalg. Jeg må vel gå på denne smellen et par ganger til før det er håp om at jeg lærer. Dagens teltutsikt. Kaffi og kartstudier. En bra start på dagen. Lite navnløst tjønn jeg passerte på dagens etappe. Ingen fisk å få her. Godt utpå dagen var jeg endelig fremme. Som alltid når man kommer til et nytt fiskevatn stiger forventingene, og det var ikke noe unntak denne gangen heller. Et aller annet i meg sa at her var det bra. Klok av skade har jeg lært å aldri stole på egen magefølelse når det kommer til fiskelykke, men akkurat i dag hadde jeg virkelig trua. En Aura flake 12 gram ble satt på svivelen. Nok et uortodoks slukvalg for min del. Jeg hadde ikke en gang fått tatt av meg sekken før stanga bøyde seg, og bremsa hylte. Jeg tok meg virkelig god tid med ørreten, denne skulle på land. Flere ganger raste den ut igjen da den nærmet seg land, en skikkelig spreking. Et eksempel på at jeg faktisk av og til lærer av egne feil, er at på denne turen hadde jeg med håv. Det har ikke vært vanlig de siste åra, men denne gangen skulle absolutt ingenting overlates til tilfeldigheter. Da den endelig var på land viste vekta et sted mellom 0,9 og 1 kg. Nok engang fikk jeg glede av analogvekta, ørreten ble sporenstreks stemplet som kilosfisk. Moralen ble tydeligvis brukt opp dagen før. Dermed ble det nok en ørretmiddag, og enda en kveld med slumring i posen der kaffikoppen aldri lå langt unna. Da det mørknet ble det stjerneklart, og bare for å toppe hele mannskiten, lyste plutselig hele himmelen opp av et enormt stjerneskudd. Eller kanskje det var noe annet? Det så ut som ei stor ildkule med en lang hale av flammer. Som du sikkert skjønner er ikke astronomi min sterke side. Bare så det er sagt, jeg hadde ikke med alkohol på turen. Uansett bidro dette til at turen så langt lå på 9,9 på den velkjente turkos-skalaen. Det er sjelden vare. Leir etablert ved Haugenvatnet. Kilosfisk? Kilosfisk...Ish. Snaddermat. En killer kombo. Polarbrød, smørsost, ørret og sprøstekt løk. Fin leirplass. Mer fisking utpå kvelden, men det ble ikke mer fisk. At været snur fort på fjellet, er vel noe som de fleste har hørt om. Det er egentlig ikke så rart siden dette ser ut til å stemme ganske så bra. Da jeg våknet var det ikke samme idyllen som dagen før. Nå var det grått, en del kjøligere og det regnet. Javel, ikke like lett å komme seg opp på morgenen da, men det fristet fortsatt å traske videre. I dag var det Skålevikvatnet som stod for tur. Der oppe visste jeg at det hadde blitt tatt virkelig stor fisk, da snakker vi over to kg. Det er nok til å gi en fjellfisker hjertebank og elveblest. Jeg måtte dit. I det jeg forlot Haugenvatnet la jeg merke til noe som så ut som en slags matstasjon, eller et menneskebygd hi. Det ble vist satt ut fjellrev i nasjonalparken i 2007, kanskje dette kan være noe som har blitt brukt som hi, eller til å mate disse små sjarmerende pelsdottene? Jeg holdt uansett god avstand i tilfelle det fortsatt var beboere tilstede. Når det gjelder Skålevikvatnet kan jeg kjapt oppsummere at storfisken ikke ville ta, og for så vidt ikke småfisken heller. Noen napp ble det, solide napp også, men det virket som at ørreten ikke var helt på hugget i det kalde været. Ut på kvelden ble det gråere og gråere, og jeg ble for det meste liggende i teltet å lese bok. Spennende lesning om ekspedisjoner i den Canadiske villmarken var ikke feil i dag. En dag..... Litt gråere i dag gitt. Til fjellreven? På vei til Skålevikvatnet. Her også kan du leie hytte av Lesja fjellstyre. Dårlig med fisk i dag. Teltkos. Av og til føles teltet litt i minste laget. Boklesing. På dag fire av turen var været fortsatt rimelig midt på treet. Det begynte å lukte hjemkomst, men først var det enda et spennende vatn jeg ville prøve. Etter en solid havregrøtfrokost, og en ufrivillig selfie da jeg skulle gå ut av teltet for å slå lens, pakket jeg sammen og gikk til Lanvatnet. Det regnet enda mer nå og jeg kjente at regntøyet ikke lenger er så veldig vanntett. Kanskje på tide å investere i noe nytt der snart. Det var tydelig at villreinen trasket en del i området her. Jeg kunne se spor flere ganger, dessuten fant jeg gamle beinrester. Trolig er det reinsdyrsjegere som har slaktet, men jeg lekte også med tanken at kanskje det kunne være et rovdyr som hadde tatt rein her. Kanskje en jerv? Nesten så jeg håper på det siste. Lanvatnet leverte som bare juling. Først fikk jeg opp en rugg på 1,1 kg, da var det hvertfall ingen tvil om at kilosgrensa var brutt. Endelig! I dag spilte manglende moral ingen rolle. Dette prakteksemplaret av en ørret fikk svømme videre siden han ikke var skadet. Å fiske med enkeltkrok har sine fordeler. Like etter landet jeg en på 0,6 kg. Perfekt til lunsj. Jeg søkte ly bak en stein der jeg fikk le for den kalde vinden, og unngikk det verste av plaskregnet. Siste rest av polarbrød og løk gikk ned sammen med sprøstekt ørret. Må virkelig si at jeg har fått smaken på ørret igjen etter å ha vært litt lei noen år. Under langturene våre på Nordkalotten ble det spist så mye fisk, at jeg faktisk fikk litt nok. At jeg nå hadde fått smaken igjen passet egentlig bra, siden jeg er seriøst dritlei Real turmat. Ufrivillig selfie. Ikke vakkert Det fyres med primus for å få en liten lunk i teltet. På vei til Lanvatnet. Turens største 1,1 kg. Fin matfisk. 0,6 kg. Blir ikke ferskere enn dette. Småkjølig. Har søkt ly bak en stein for å steike fisk og koke kaffe. Etter å ha tenkt litt frem og tilbake ble det bestemt at jeg skulle begynne å traske tilbake mot bilen. Planen var egentlig å ikke sette kursen hjemover før i morgen, men kombinasjonen av dårlig vær, og at det ventet en feit burger på Bjorli gjorde at fristelsen ble for stor. At det var drøye to mil tilbake tenkte jeg skulle gå helt fint, det var bare å mose på. Men så enkelt skulle det ikke bli. Etter å ha gått noen få usle minutter gikk jeg skikkelig på tryne i steinura. Jeg rakk knappest å tenke på cola og burger, før jeg mistet bakkekontakten med begge beina og deiste i bakken. Instinktivt reiste jeg meg opp med en gang, først sjekket jeg at fiskestengene var like hele, det viktigste først. Så kjente jeg at ribbebeina og høyre fot hadde fått seg en trøkk. Balle! Jeg vurderte å slå opp teltet å ta ei natt til, og håpe på at foten skulle bli bedre. Men jeg var redd for at den skulle stivne helt, og at det skulle bli enda vanskeligere å gå. Derfor tok jeg valget om å bare bite tenna sammen, og gå videre i sneglefart. Dette var et godt eksempel på at våt steinur, og en uoppmerksom løk av en fjellfisker i helt egne tanker, er en dårlig kombinasjon. Nok ei lekse lært på den kjipe måten. Dermed ble det noen veeeeldig lange timer før jeg endelig kunne skimte Lesjøen i det fjerne. Etter en kald elvekryssing som egentlig bare gjorde godt for foten, kunne jeg gå den siste biten til Lesjøhytta. Her skulle det bli en liten pause før den siste biten tilbake til Skamsdalsætrin. Ved innoset til Lesjøen traff jeg på to personer som skulle til å slå opp telt. Nå var jeg såpass kald og sliten at jeg ikke orket noen prat, det fikk holde med et lite vink. Ei lita pause på vei ned. Elvekryssing. Her har jaggu DNT vært på jobb. Rød T ut i elva. Pausen ble ikke lang. Jeg ble fort kald og da nyttet det ikke å sitte stille. Her var det bare å begynne å gå igjen. Men så, i det jeg reiste meg opp så jeg det stod noe digert midt på stien, ca 30 meter foran meg. Første tanken som slo meg var at det var en bjørn, men det virket veldig rart. Etter noen sekunder som gikk veldig sakte, skjønte jeg hva som stod der. I alle dager, tror du ikke det var en moskus! Det hadde jeg ikke trodd. Plutselig lettet han på hode og så rett på meg. Jeg så tilbake, og i rein refleks løftet jeg kamera og fikk knipset noen bilder, mens jeg bevegde meg langsomt bakover til baksiden av hytten igjen. Moskusen viste ingen tegn til aggresjon, og fortsatte med spisingen etter å ha sett på meg noen sekunder. Så stod jeg der da, iskald og gjennomvåt, med en moskus som blokkerte veien tilbake. Typisk, nå hang den burgeren på Bjorli i en tynn tråd! Men fra spøk til alvor, jeg var litt usikker på hva man skulle gjøre i en sånn situasjon, men kom etter hvert frem til at det beste var å gå i ei lang bue rundt moskusen så han ble ikke ble forstyrret. Her gjaldt det å vise respekt, det var tross alt jeg som var inntrengeren, ikke moskusen. Dermed gikk jeg stille og rolig et stykke tilbake, og så helt ned til Jori og fulgte den et par hundre meter før jeg gikk opp igjen til stien. Dette fungerte bra og moskusen viste ingen interesse for meg. Jeg kunne ikke se noen flokk, så trolig var denne karen på egenhånd. I ettertid har jeg forstått at det er de dyrene som er utstøtt av flokken som er de mest aggressive, heldigvis var denne karen rolig. Håper bare han ikke ble for satt ut når han så en gjennomvåt og illeluktende sunnmøring kave seg nedover stien, det kan jo være traumatisk for de fleste. Sjelden har jeg vært så sliten og kald da jeg endelig var tilbake til bilen. Nå var det bare å druse opp varmen og få på tørre klær. Om jeg ga full gass kunne jeg kanskje rekke kroa på Bjorli før den stengte. Ikke en stein gitt. Så stod moskusen der å så rett mot meg. For en tur dette endte opp med å bli. Til tross for at jeg fortsatt har en fot som ikke er helt god, så sitter jeg ikke igjen med noe annet enn gode minner om storfisk og mektig natur. At jeg skulle oppleve så godt fiske hadde jeg faktisk ikke trudd, er du glad i fjellfiske er det ingen tvil om at Sunndalsfjella anbefales på det sterkeste. Der oppe kan du finne virkelig stor fisk, også større enn de jeg klarte å dra opp. Finn frem kartet og prøv å finne dine godplasser, jeg har valgt å holde mine hemmelige denne gangen. Alle vanna jeg fisket i har som tidligere nevnt fått nye og egenkomponerte navn. Om du tar inspirasjonen til navnevalgene blir du den heldige vinneren av bokseren jeg brukte under HELE turen. Lykke til! I tillegg til fisket var det mye mer som gjorde inntrykk på denne turen. Flere ganger så jeg rovfugl, som oftest fjellvåken, men også det som høyst sannsynlig var ei jordugle. Så er det ikke til å komme unna at det å oppleve en moskus på nært hold var veldig spesielt. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Sånn i ettertid har jeg tenkt en del på om jeg burde ha gjort noe annerledes. Jeg kan hvert fall med hånda på hjerte si at jeg prøvde å gjøre det som virket mest fornuftig der og da. Så er jeg den første til å innrømme at jeg ikke er noen ekspert, og er åpen for at jeg kanskje kunne håndtert situasjonen på en annen måte. Det blir nok litt lesing av moskus-teori før neste tur i disse områdene. For tilbake, det skal jeg! Se hele artikkelen

Det gjør jeg også og er selv forholdsvis ivrig i sosiale medier. Forskjellen jeg prøver å få frem er om målet med turen er å ta bilder eller om man tar bilder når man er på tur. Ingenting galt med noen av delene men det er en vesentlig forskjell.

Grattis med ny bil! Det som er viktig å tenke på er å nappe ut alle dingser som bruker strøm som ikke er originalt i bilen. Sitter en GPS (Garmin) i et sigarettenneruttak som ikke skrur seg av med tenningen bruker denne kanskje ca 200mA selv om den "skrus av" med knappen, på et døgn er dette 4.8Ah, på en uke 33.6Ah. Bilen denne satt i når jeg målte hadde et egetforbruk på 80mA, som i utgangspunktet skulle gjøre at bilen fint kan stå i en mnd, men med GPSen i bilen holdt de ikke mye over en uke selv med nytt batteri.

De "nye" brukerne av naturen, de som ikke hadde vært ute hvis de ikke fikk postet på Insta og FB, de gjør vel også det gamlekara og de som i sin tid praktiserte "barske glæder" hadde gjort hvis IN of FB hadde vært tilgjengelig på den tiden. Men muligheten var ikke der da. Hvor mange ganger har man ikke hørt historier om de gamle bragder og barske glæder, de frøs og de hutret, gikk i ei gammel slitt hullete ulltrøye innover Hardangervidda i storm midtvinters uten å bruke de forfrosne vottene til å fjærne isen på øynebrynene. Selv om kanskje max halvparten var sant så ble det ei god skrøne - den fortellerglade vandrer kunne bruke dikterens frihet til å dramatisere og skape teater til den beundrende gemene hop. Ingenting var etterrettelig, var det en skrøne eller ikke? Lever de gamle historiefortellerne i dag på IN og FB - 2018-versjonen av de gamle dramatikerne? Mer etterrettelig, og med bilder etc som dokumentasjon? De med besteforeldre som frøs og hutret og fortalte om sine kanskje overdrevne barske glæder, er det deres barnebarn som forteller de samme historiene, men på IN og FB, i det nye formatet? Ikke vet jeg, jeg føler ikke noen på IN og FB. Men mennesket er det samme, opportunistisk, bruker sine tilgjengelige muligheter, om det var for 150 eller 1 år siden. Han med den forfrosne bumullsanorakken som for 50 år siden tråkket innover vidda med sine slitte sko var sikkert velutrustet til å være på tur etter datidens teknologi, og han ville sikkert snakke om sin tur selv om han ikke hadde IN og FB, og ville trolig gjort det på IN of FB hvis det fantes da.

Når man har hatt en flott tur er det kjekt å kunne dele noen høydepunkter med med-interesserte, men syns det lyser fort igjennom på disse kontoene der dem drar på tur for å ha noe å kunne dele. Høy faktor av Iscenesetting og stress for å mate følgere. Man kan velge hvem man vil følge, og utover det så får folk gjøre det dem trivs best med. Om det er å sette seg 500m inni skogen å tenne seg ett kaffebål for å senke pulsen, dra på topptur for å kjenne på mestringfølelsen eller kanskje man er ute for å få knipset det "perfekte" tur bildet? Hver sin interesse og hobby, men jeg syns det er litt synd om man skal stresse seg igjennom naturen for å få komme seg tilbake til 4g dekning for å få delt bildene sine da jeg mener friluftsliv er en god måte å få koblet av litt. Men kanskje ikke alle tenker slik eller har dette behovet. Jeg henter mye inspirasjon på Instagram, men er noe selektiv på hvem jeg følger. Kontoer med mye iscenesettelse etc ser jeg på som reklame og får fort en unfollow.

Når jeg nå startet en tråd om dette kan jeg føye til at jeg tidligere har hatt ok erfaring med de små "Micro Lantern" fra Coghlans: www.coghlans.com/products/led-micro-lantern-0842. De drives av et enkelt CR2032 batteri. Skrus av eller på ved enkel bryter, men når jeg pakker denne ned så løsner jeg alltid på lokket som holder batteriet på plass (på samme vis som med Nextorch/Nitecor omtalte over) og sjekker at jeg har skrudd det løst nok ved å prøve av/på bryteren. Unngår da at det tappes for strøm ev. blir påslått i sekken. Tar liten plass og er grei å henge i telttaket. Veier bare 23g med batteri og karabiner på kjøkkenvekta her. Gir et nokså svakt lys, så når jeg har brukt denne og har hatt behov for å finne noe på teltgulvet, så er det enten ned med den - for å holde den i hånden, eller frem med hodelykten. Men greit nok lys til vanlige gjøremål i teltet (men har ikke brukt denne som leselys, leser som sagt sjelden i teltet). Lang varighet på batteriet, men når denne har vært med har jeg også hatt et ekstra CR2032 i utstyrsmappen, just in case. Veier jo så godt som ingen ting.

Er du på tur for å ta bilder eller tar du bilder på tur? Det er egentlig to scenarier som beskriver veldig godt. I dag er veldig mange på tur for å ta bilder og det medfører mye av essensen i innlegget slik jeg ser det. Jeg tar bilder når jeg er på tur og det gjør nok veldig mange av oss aktive fjellforumere

Etter mye om og men (jeg er tidenes vinglepetter) gikk jeg for Mountain Hardwear optic 3,5 kjøpt på outnorth.no. Ønsket var først og fremst kuppeltelt med muligheter for utsikt, da søstra mi har et Helsport tunneltelt jeg kan låne hvis jeg trenger stort fortelt. Valget falt på dette blant annet pga god takhøyde (122 cm) og relativt lav vekt (rett under 3 kg med alt) for kuppeltelt å være (Turte ikke å kjøpe billigteltet da jeg var redd for at bunnduken ikke ville tåle så mye). I tillegg fant jeg god pris på outnorth.no og med nyhetsbrev-rabatten kostet det meg drøye 1800,- og det er vel så bra som man kan få til. Anmeldelser av teltet er generelt gode. Har satt det opp i stua og jeg ble litt overrasket over hvor luftig det er. hele innerteltet er netting (mesh?), noe jeg ikke hadde skjønt helt fra bildene, men da får dette bli godværsteltet og tunnelteltet til søstra bli uværsteltet 😬 digger takhøyden og at man kan åpne begge dørene og få stor, fin utsikt. Føles som om jeg har kjøpt meg et hus 😅 Pluggene som følger med er av den runde typen (vet ikke hva det heter) og det følger bare med to barduner, men hvis det blir en ulempe får jeg bare shoppe litt på ebay tenker jeg. Var også skeptisk til dette med vannsøyle (1500mm yttertelt, 3000 mm bunnduk), men har lest her inne at dette skal man ta med en klype salt. Anmeldelsene mente at teltet holdt dårlig vær godt ute, så håper det stemmer. Så nå er jeg klar med mitt nyinnkjøpte utstyr - telt (hus), liggeunderlag fra exped og sovepose fra warmpiece, venter nå bare på at det skal bli litt pause fra regnet her i Trøndelag så jeg kan komme meg ut på minst én fin høsttur før løvet forsvinner helt fra trærne. 🏕

Så lenge jegeren ikke er fargeblind og mørkredd så satser jeg på at det går bra. 😁

Gikk en rundtur fra Kleiva, via Buruheim og i scootertrasen til Torgetjern. Sjekket der hvor igloen stod i vinter, plukket et par søppel, ellers så det greit ut, men de som kutter busker rett over snøen burde ha vært å sett, ser litt dumt ut når det er bart. Litt kaldt i dag, og vind. Trenger bare litt snø nå, og en løypekjører ved navn Kjell😀 Høstfargene begynner å komme.

Skjermdump av bilde jeg fikk på snap av jentungen. Hun hadde ikke lagret det, men fikk lov til å dele det. Men tatt gjennom togvinduet i fart, ved Finse. Skjønner at turister blir slått av den fine naturen vi har, og høsten er en flott tid.

DNT eller skiforeningen har vel ikke noen enerett på merking i naturen? Så lenge grunneieren gir tillatelse er det fritt frem, hvis det ikke er vernet da.

Kledelig navn, gitt fasongen. Kjekk sak det der, lades mens du går. Finner den i salg her: https://www.hyttetorget.no/sunturtle (høy frakt!)

Alt man lærer av slikt går fort, et lite blikk på mobilen tar mer enn et øyeblikk, og da har man mistet noe. Nei mobil skal ikke brukes i timen, men ikke alle gjør alltid som de skal. De fleste ulykkene skjer når man må etterfylle sprit, da har man det travelt, og kanskje det ikke ble øvet på akkurat etterfylling. Skal man bruke spritbrenner så må man kanskje ha med en ekstra brenner slik at man hurtig kan fylle en kald brenner, sette den på plass og fyre opp igjen. Etter man har fått mer erfaring (det rekker man (kanskje) ikke i skolen) så kan kanskje ekstrabrenneren bli hjemme. Det er også en del boksene som får slike skader så hvem lærer bort hva? Jeg tror ikke det finnes et undervisningsopplegg i trangiabruk. Kanskje noen skulle lage en video og publisere på youtube? Kokeapparater som ikke trenger fylling underveis i måltidet løser mye. dsk

Kjøpte et Trillemarka 2 selv i sommer. Kjøpte det på salg til godt under 1000-lappen, tenkte det var kjekt å ha et telt til ungene. Jeg har ikke sovet i teltet selv, men må si at teltet overrasket meg på en positiv måte 😊 Jeg kommer nok til å bruke det litt selv også.

Lite statlig med den. Høyst kommersiell aktør som står bak.

Jeg har montert 2 sidelommer fra Bergans , hver på 5 L , på min Bergans Helium. Så nå er den en 65L som veier 1200 gram. Og med sovepose stroppet utenpå i en drysack klarer jeg å få med mat for i allefall ei uke i den. Med å bruke Deyteck noen dager skulle jeg garantert fått med mat for 10 dager.

Uka som gikk ga en forsmak på vinteren i Troms. Endelig er den herlige fine tida her Advarsel: Inneholder jakt.

Finnes det virkelig folk som irriterer seg over at noen sier de bedriver friluftsaktiviteter uten å sove under åpen himmel i liten storm og 10 minusgrader? 😂 Må det å bestige fjelltopper inkludere en spesifikk livsstil før man kan si at man er ett friluftsmenneske? Jeg som bor midt i byen, jobber med IT og går med skjorte på jobb vil jo aldri bli ett friluftsmenneske, for selv om jeg er ute på tur 5-6 dager hver mnd så er livsstilen min ganske urban resten av tiden. Jeg legger også ut bilder i sosiale medier 😱

Forum på nettet har ofte mye innlegg, noe går ofte igjen. Her er mine betraktninger av en vilkårlig post om en TV-serie.... Hvor mange fjellforumere trengs for å bli irritert på et TV program? 1 flink bruker som har sett et bra program og ønsker å dele det med andre, og lurer på hva andre syns! 3 bruker til å bifalle serien 1 superbruker til å henge seg opp i en liten detalj 1 nerd som lurer på hvilke kamera som ble brukt 1 til å mene at det er Sony 4 som med en gang ser at det er et Canon 1 som vet at ene deltageren er medlem her! 1 som gir NRK berettiget kred for god serie 1 som vet at den helt eksakte typen på Canon kamera 3 brukere som bidra med artig øyeblikk fra serien 1 idiot som er litt skeptisk, det er dronefilming og noe som ikke helt stemmer... 2 bruker som er litt kritiske til «helt alene» tittelen og setter fyr på tråden 2 som trekker inn «Alene» fra en helt annen kanal 1 som heller mere bensin på bålet, ved å si at man faktisk er alene selv om man møter noen 3 syns man i gata opplegget er trolig bra 1 Gretne gamel dame er irrirte på gretne gamle gubber og deres bagateller Da ble det endelig en popcorntråd igjen og konklusjon er vel at de fleste her må se alle episoder så langt. God helg Ps: om 6 mnd er det 1 forum bruker som har googlet dette emne og fant det tilfeldig etter 7 mnd, og som spørr i samme tråd på nytt. Og starter det hele på nytt........

"Dyr" er jo en svært mangfoldig gruppe, og fargesynet varierer fra art til art. Men generelt sies det vel at fargesynet er dårligere hos veldig mange dyr enn hos mennesker og jo mer nattaktive jo dårligere fargesyn. Hjortevilt f.eks sies vel å være "fargeblinde" altså at de ikke ser rødfarger som noen spesielt skrikende farge. De reagerer vel langt mer på kontraster og bevegelse, så da er vel kamuflasjebukse lurt, men fargen spiller ikke så stor rolle så fremt den ikke danner veldig kontrast mot omgivelsene. Artikkel om pattedyrs fargesyn Pleier å putte på meg den knall-oransje lua mi når jeg beveger meg der jeg vet de jakter. Ikke for at jeg er så veldig bekymra for å bli skutt etter, men ser ingen grunn til å la være. Er forøvrig helt enig med grunneieren Kjell Iver omtaler i innlegget sitt, men vet jeg hvor de holder på legger jeg like gjerne turen et annet sted om jeg kan, ser ingen grunn til å vase midt oppe i et drev.

Synes det er et utrolig "press" på at så lenge man møter folk, så er man ikke alene. Det er jo (unnskyld språket) noe forbanna tull! For en god del mennesker i verden, så er man aldri så alene som når man vandrer rundt i det ukjente. Selv om man møter folk hver 100 meter. Her er det tre ungdommer som setter seg selv ut i det ukjente, og ønsker å mestre en situasjon uten hjelp fra trygge kjente personer/omgivelser. Det gjør de jo! At det er en drone som snurrer rundt av og til betyr jo ikke at det går en fotograf rundt vedkommende. Man får jo kjøpt konsum produkt droner med 7 km rekkevidde. De som driver "proft" med dette vil jeg tro kanskje har tilgang på enda bedre utstyr. dvs. at Jens trolig satt 5 km unna og filmet en del av de bildene som blir omtalt her. At han kom med kamera er jo veldig bra, hvis ikke ville jo han rockeren hatt turen og opplevelsen for seg selv. Så ville ikke vi hatt noe å diskutere/klage/sutre over. Synes det er helt greit at serien heter "Helt Alene", ut i fra de involverte sine erfaringer. Det er en del svært bastante meninger ute å går og veldig mye "Jeg mener "dette" om saken, alt annet er tull". Hva med å prøve å sette seg inn i situasjonen til de som utfører, og til den menige innbygger? For folk flest er dette "helt alene". Og Nrk lager tv for folk flest.

September betyr starten på rypejakta, og som vanlig spekulerte jeg ut en slu taktikk: Å ta med teltet og gå så langt inn i fjellet at andre jegere ikke rekker dit på en dagstur. Det resulterte i at jeg fant mange kull med ryper, men begrenset meg til en på steikepanna og to i sekken hjem. En liten turrapport fra første jakthelga ble det også på bloggen.

Kveldstur i Sørmarka i dag, kjentmannspost min nr 3 av 50. Flott vær nesten 20 grader og klamt. Gikk via Viertjern ene veien, flott plass, med do og benker. Bra tårnet stod rett vei, litt høyre venstre problematikk er kjent for oss som har merket. Her ble tårnet en rake... men bra merket om ikke helt etter standarden. Litt opplæring også. Nærbilde av skiltet under. Stod på flere steder. Det betyr at Sørmarka er ferdig. Kikkert og 100% klarvær er nok en fordel på denne turen.

Turen hjem fra jobb gikk i dag over Lyderhorn, Skjenafjellet, Ørnafjellet og Kvarven - og jeg var langtfra den eneste som som hadde tatt turen oppom Lyderhorn, viste det seg. Det var skikkelig vind, og skyene filtret seg etterhvert tettere og tettere sammen foran solen, men temperaturen gjorde det likevel ganske så lunt - det var shorts og t-skjorte-vær Flott hjemtur

Vi har vært skikkelig trendy i kveld (??) med urbant friluftsliv. @Gittiamo på tur med med Blåhvalen og undertegnede med Kvitebjørn.

Da var min post nr 2 av 50 i kjentmannsmerke i boks. Ikke veldig vanskelig, siden jeg gikk her i våres på turen rundt Tyrifjorden. Litt kald blåst og regn i det fjerne i kveld, nabokona hadde på lue når jeg kom hjem. Høsten og soppen er i anmarsj. Kjerraton går forbi her. Det startet med en utdrikkingslag hvor brudgommen måtte sykle opp bakkene fra Åsa på en gammel herresykkel med 1 gir (eller uten gir som noen kaller det) i praksis måtte han gå. Han måtte også frakte med seg sykkelen på luftmadrass over Damtjern på svømmeetappen, før han syklet inn til dammen på Storflåtan hvor det var sikkelig målgangsfest. Er vel sikkert 30 år siden tipper jeg.

Helgen ble benyttet til fjellturer i nærområdet. I motsetning til andre har vi ikke lagt fjellturene til perioder med opphold, men lagt avgårde i øsende regn. Kan jo hende det blir opphold underveis! Fjelltrimmens gamle topp Mardalsfjellet 435 ble besøkt på Lørdag. øsende regn (og da mener jeg styrtregn) når vi skulle ha pause, men det gikk bra! Haggelvær når vi gikk ned, så det går den veien.. Bratt tur, med en del myr.. (gutten gikk hele veien med småsko - på slutten var han ikke nøye med å gå utenom myrene for å si det sånn) Søndag var ikke alle skoene og klærne tørre, men vi rasket med oss det vi fant og gikk på en annen liten topp i samme området som jeg var på tidligere i uken. Bekkene var blitt til elver og veien til en grushaug.. Å gå på tur i skiftende vær har sin egen sjarm, og blir til turer man aldri glemmer!

På lørdag var vi hele 11 personer fra familien som la av gårde mot Elgpiggen (1604 moh). Flertallet av oss hadde ikke vært der tidligere, men alle hadde ett stort ønske om å komme oss opp. Elgpiggen var en av de store fjellene for morfar, det var derfor ekstra stas at alle slentsgrenene var representert med barn, eller barnebarn. Vi gikk fra Orvdalssetra i fint høstvær og nydelige farger. Til å begynne med gikk jeg fremst med følges yngste deltaker på 8 år. Jeg hadde ett stort ønske om at alle skulle klare å komme seg til toppen og hadde bestemt meg for å legge meg bakerst når det begynte å bli bratt. Drøye 7 km er turen og den er ganske hard for utrente, med endel store steiner og løse partier. Vi klarte å komme oss opp alle sammen og både latteren og tårene satt løst på toppen. En fantastisk tur med familien, og ett av årets store mål er gjennomført. Elgpiggen =check!!

Tur opp Mont Saleve i Frankrike i går, fikk lagt inn en ekstra dag ifm jobbreise. Absolutt ingen villmarksfølelse, men fin natur og utsikt, og bra stigning oppover. En selskapssyk sau på toppen.

Kjentmannsmerke min første tur av 50 mulig poster. Fikk selskap av Svein som er fastboende på Kleiva.

Sitter å ser bort på sømnas høyeste knaus (lysingen)på 648 fra Bjørufjellet - 307. Skulle egentlig dit men veien var stengt på grunn av asfaltarbeid . Så det ble Mardalsfjellet i stedet som er 435 og dette på 307. Det er mye igjen av dagen så peiler meg mot et par til. Går opp GPS spor.. Så ble det ett fjell til - Ramntinden Sømna 240 flotte meter opp. Regnet kommer hvert øyeblikk.

Da ble det en ettermiddagstur på Hensmoen for å ta tur nr 19 av 20 for min del. Tok en alternativ rute for å bli bedre kjent i område. Havnet inni en trasé for Villmann NightRun. Valgte å stå over «10 Burpee’s» vet ikke hva det er, men høres ut som å spy😂

Jeg sondere og speider etter nye fjell til den lokale fjelltrimmen for 2019. Mye skal klaffe før man kan merke og sette opp bok og boks på et nytt fjell. Utsikten var flott men mye vått og bløtt i terrenget på denne navnløse knausen på 282.

Høsten kommer fort i Nord-Norge. Etter måneder med lyst hele døgnet, tar det bare et par uker før naturen skifter farge og natta er mørk. På slike netter frister det å ligge på en fjelltopp og se nordlyset danse.

Det ble solo-husmorferie på Lifjell for meg i helga. Ingen turvenner kunne bli med, og med det været kunne jeg ikke la muligheten gå fra meg. Så var jeg da også langt fra aleine på fjellet, nattinaturen bidro nok med flere teltere enn vanlig. Starta fra Jønnbu midt på dagen fredag, gikk opp Krinto og så over Gleksefjellet og ned i Oksladalen, opp til Mjeltetjørna og så sørover til Sautjørna hvor natta ble tilbragt. Ned til Holmen og opp på Jøronnatten lørdagen, tilbake igjen og over Nybufjellet til nattas leir ved Kloppsteintjørna, nydelig leirplass. Ned i skaret ved Falketind, forbi setra Nyhus, krysse bekken i Okslagjuvet og Anebudalen ned til parkeringsplassen. Fikk haik med en trivelig sørlending som jeg traff på Jøronnatten og fikk sitte på helt hjem til Porsgrunn. En super tur, med egg og bacon til frokost, rypekakling på kveldene, sol og vindstille og en og en halv bok lest på Kindle’n (det er sjelden vare for en småbarnsmor). Ny-teltet sto også til forventningene. Det eneste kjipe er at jeg må ha fått i meg noe sauemøkk-befengt vann, for nå har ettermiddag og kveld blitt tilbragt på ramma og det høres ut som jeg bare tisser... takk og pris for vannklosett i sivilisasjonen!