Vinnerliste

Jeg skjønner at denne diskusjonen kommer opp. Men, som nevnt over her så foregår kursene i et område hvor vi har avtale med grunneier, nettopp på grunn av dette. Vi lærer også detakerne om sporløst ferdsel (og allemannsretten), og rydder opp alt før kurset er ferdig. Trærne som blir brukt i dette området er nesten utelukkende nedfallstrær, da det er mye av det i det der. Ja, vi har brukt tarp på noen kurs hvor det f.eks. ikke er lov å røre vegetasjon. Hensikten er uansett å lære folk hva de kan få til i en nødsituasjon, og gi de selvtillit til å kunne dra ut på tur alene senere – med telt/hengekøye/tarp og sovepose. Håper dette ga litt mer innsikt. Mvh, Bodil

Hver mann si høne! Men over til saken. Instagram formatet gjør at ting blir bare fremstilt fra den siden som gjør seg best på et kvadratisk bilde. Dette er informasjon og inspirasjonskanalen til mange unge. En del grunnleggende informasjon blir utelatt, da det virker negativt inn på mange. Har ved et par tre tilfeller opplyst om at de de har lagt ut ikke er greit i forhold til allemannsretten eller helt klare brudd på hvorfor et sted er blitt vernet. Feks fyre bål rett på fjellet, når det er fjellformasjonen som er vernet. De bare blokker meg, så er problemet løst. I innlegget til Revir @Dilly, hadde det holdt med et par ord: med grunneiers tillatelse i samarbeid med grunneier Tror også at det hadde vært positivt i forhold til at flere hadde meldt seg på friluftskurs. På mine turer i Nordmarka dukker det opp en del slike hytter, gjerne med blått plast-tau. Allemannsretten er under press, spesielt i enkelt områder. Å ta seg til rette, slik at det ikke er hyggelig for de neste som kommer syns jeg ikke er greit. Og slike barhauger varer i ganske mange år, Ref hvordan hogstfelt ser ut.

Selv om det sikkert i noen tilfeller kunne vært en fordel å være høy og mørk så er det helt klart en luksus å være kort, stutt og skalla når det kommer til telt 😂

Knud i vest

Romeriksåsen en gang på 90-tallet. Eneste verktøy var samekniv og en bit av en trekantduk, ingen tau, ingen sovepose. Krypinnet som er avbildet litt lenger oppe har forøvrig litt tynt lag med granbar for å holde regnet ute, tror jeg. Buschcraft" er greit det så lenge det foregår på en god måte. Også fint om de lærer folk å kappe trær nede ved bakken og legge igjen minst mulig spor. Men er jo selvsagt fare for at noen blir "inspirert" og begynner å drive skammhogst på skog ved populære områder. Og gjerne etterlater seg vaklevorne reisverk som henger sammen med plasttau.

Bra at dere er ryddige ift grunneier. Og bra at dere får folk ut på tur. Håper dere får å tydelig inn tankesettet rundt sporløs ferdsel også, dette blir enda viktigere fremmover ettersom trykket på naturen øker. Det er en del populære camp-områder på østlandet som ser skamhugget ut nå. Men hvorfor lage en slik bivuac av greiner i en nødsituasjon? Antar dere også da har fokus på førstehjelp på tur? om ikke så blir det litt "gimmic"/trendy "bli med ut og bygg ditt eget shelter" over denne greia. En annen ting er de signalene slike bilder gir i sosiale medier; "Gå ut og bygg din egen hytte" Men det at man må avtale med grunneier, osv., når nok ikke like godt ut som selve bildene. Avsporing (Norge gror igjen): @whistler kanskje vi skal promotere tømmerhoggerkurs på fjellforum og og hjelpe grunneiere på dugnad? 😁 Rydding av grunn etter hogst er en selvfølge. Tømmer/ved kan grunneier få, om ikke man avtaler å gi det bort til et godt formål. #ryddkrattet #norgegrorigjen #tømmerhugger #trendy

Akkurat hvor grensen går for allemannsretten er ikke helt klar. Jeg syns saken om den lavvoen oppe i nord er svært beskrivende for hvor uklart dette er. Les saken her: https://www.nrk.no/nordland/ulovlig-telting-blir-rettssak-1.7282553 Han tapte saken til slutt (noe som for de fleste vel synes åpenbart) https://www.ranablad.no/nyheter/lavvo-dom-star/s/1-93-5733942 Men dette viser vel egentlig at man kan gå veldig langt på annen manns eiendom, men ikke i næring selvsagt. @Dilly Jeg kjenner ikke til de kursene dere holder, men her i Norge har vi et eget urfolk som har ferdes i fjellene og skogene uten spesielt mye bagasje i hundrevis av år uten å sette spor etter seg (før nå). Hvorfor ikke ha kurs i gammel samisk kunnskap om lett og sporløs ferdsel tilpasset her vi bor? Dette bushcraft greierne virker som noe importert kunstig og unorsk.

Bushcraft er friluftslivets svar på Crossfit.

Som selvutnevnt grinebiter klør jeg meg i skjegget🤔 Hvem trenger å bygge A-frame shelter i våre dager for å overleve? Holder det ikke med vindsekk/fjellduk og varme nok klær for å «overleve» til hjelp kommer? 😊

Jeg er ikke fan av bushcraft-navnet selv. Jeg ser bare for meg skjeggete amerikanske menn som har med seg en gammeldags sekk (eller en sekk med molle-fester), øks, sag, kniv, tennstål og et ullteppe. For å ikke glemme hatt! Ekte bushcraftere har en solid bushhatt. Men basert på det jeg har sett om dette kurset (f.eks. fra @Dilly sin insta) er at det ikke skiller seg vesentlig fra hva jeg lærte i Forsvaret. Vi bygget også gapahuk av granbar, lage OP med pinner og mose, fyrte bål uten fyrstikker, sov uten sovepose, spise lite og prøve å finne mat (for ordensskyld så gav de oss en svær fisk vi kunne ete da. Hvis vi fikk tilberedt den. Rå fisk var ikke helt "in" da). Nå er kanskje dette kurset enda mer fokusert på moderne friluftsliv og ikke bare overlevelse og rømning som det var i Forsvaret.

Jeg har sekk med mollefester. I bålsesongen har jeg med øks/samekniv, foldesag og en solid beltekniv. Jammen bruker jeg hatt og tennstål også! Fordi jeg liker det. Men ullteppet er erstattet av en god sovepose. På turene kikker jeg automatisk etter mulige "nødly" alternativ selv om jeg ikke trenger det. Fordi jeg en gang KAN trenge det. Jeg mener at det er lurt å lære seg diverse knep som kan hjelpe i en vanskelig situasjon. Hvordan man bygger seg et ly for vær og vind med det man finner på stedet er aldri bortkastet. Jeg bygger ikke barhytter i hytt og pine, men jeg vet hvordan. Og i en kritisk situasjon løper man ikke ned til grunneier og ber om lov. Barseng under en tarp er da ikke så uvanlig? Så lenge grunneier blir spurt i forbindelse med trening eller kurs ser jeg ikke noe problem bare man skjærer grangreiner med litt omtanke, slik at et enslig tre ikke blir stående igjen som ei ribba høne. Ta litt her og der fra flere tær. Og selvsagt rydder man opp etter seg! "Leave no trace" er et glimrende motto ute i naturen.

Vær trygg. Du er ikke alene som grinebiter 😂 Det er JEG som har fasiten 😂

Da er det enklere å være grinebiter; all nymotens trender er styggedom og bør ses på med ett hevet øyebryn og stor skepsis 😉

Nja, veldig mye av det som kalles bushcraft nå har vært standard opplæring i endel avdelinger i Forsvaret i mange år. Rota litt i bokhylla her og fant boka Overleve på naturens vilkår av Stefan Källman og Harry Sepp fra 2001. Så bushcraft er vel ikke noe nytt fenomen her i skandinavia. Vi har bare ikke brukt det amerikanske navnet på det

Høst, med litt sommervarme og flotte forhold. Yr er igrunnen greit å ha. Det er helt i orden å kunne sjekke været noen dager fremover. Det gjorde jeg på søndagen etter en litt kort tur – i regn. Værmeldingen var lite positiv – men tirsdag skulle været være mer en bra. Sol og varme, selv om det ville blåse litt. Resten av uka skulle det være drittvær med regn og vind. Nå er tirsdagen normalt opptatt med styrketrening og møte i eldreutvalget... Gjengen av kamerater fra ungdomstiden møtes hver tirsdag for å lufte gamle minner. En tirsdag i midten av september med sol og sommer, må likevel brukes til en tur. Jeg hadde lenge tenkt å ta en tur til Taumevatn. Det er ikke en spesielt lang tur, selv frem og tilbake samme dagen – om turen inn til Holmavatn kan gjøres med bil. Dette er en tur jeg har tatt en gang i året de siste årene, og forrige gang var også en slik «inneklemt» dag på høsten. Været, fargene – og turen den gang var fantastisk. Det gjorde at jeg godt kunne tenke meg en slik tur i år også. Turistforeningen har gjort det enklere å komme gjennom bommen i Flatstøldalen. Jeg holdt likevel på å gjøre en stor feil ved å ta med bomnøkkelen innover. Jeg måtte snu et stykke inn i dalen. Klokka var 11 da jeg startet fra parkeringsplassen ved Holmavatn. Det var fortsatt fuktig, men sola var fremme, og det så ut til å kunne bli en fin dag, helt som værmeldingen lovet. Et stykke lengre framme så jeg folk. De var på vei tilbake fra Taumevatn-hytta. Kjentfolk. Det ble en liten pause og en kjapp prat før vi skiltes. Det er alltid hyggelig å treffe andre som har samme interesse for hei og tur som meg. Det er lagt ut en god del lemmer i stien innover mot Taumevatn. Men fuktighet på gamle sviller er ikke en svært god kombinasjon. De blir ofte svinglatte., så jeg gikk forsiktig. Jeg så spor innover, og det så ut som om jeg tok innpå, men jeg så ingen andre enn de jeg traff helt i starten, Det ble som vanlig en ensom tur. Nå ble det så pass fint vær ette hvert at jeg også brukte litt tid på å ta bilder. Helt som sist gang, var høstfargene kommet, og selv om det denne gangen blåste, så var det mulig å ta noen skikkelig fine høstbilder. Turen inn til Taumevatn, gå for det meste i bjørkeskog. Og selv om det ikke helt kan kalles skog hele veien, så er det bjørkekratt og bjørk som dominerer. Selve hytta ligger på litt under 800 moh, og er antakelig ikke langt fra det høyeste punktet på turen. Skoggrensen ligger her betydelig høyere enn det jeg er vant med fra terrenget rundt Blåfjellenden. Det gjør også at høstfargene kommer bedre fram på denne turen. Etter en kort stopp på hytta, tok jeg fatt på tilbakeveien. Fortsatt var det sol og varme, selv om det kom noe mer vind etter hvert. Det ble en skikkelig flott høst tur dette året også. Les hele artikkelen

Kopierer denne fra en post for 1 år siden. Enda her blåser det ikke så veldig mye. Så oppfordringen må være å teste det teltet du skal ha på høyfjellet i vind, så du vet omtrent hva du kan vente deg. Det gjelder uansett telttype. Anbefaler alle som skal på telttur i vinter og se i hvertfall de første 10 sekundene av Vinterdrømmen på NRK. Bilde er skjermdump fra NRK, fant ikke annen måte å lenke det på. Her ser du helt tydelig hvor viktig det er å sikre teltet i pulken. Hadde han hatt et tau i andre enden også, hadde han sluppet mye blafring, men ikke fått så kule bilder 😂. Forøvrig anbefales serien, beste på lenge.

Vi kjøpte en sånn (eller noe svært likt), demonterte, klipte av handtak og vips hadde vi to. https://www.jula.no/catalog/hage/utemiljo/griller-og-ildsteder/grilltilbehor/biffrist-733505/

Norge gror igjen! Ingen fare om flere kutter ned litt småkvist og granbar. Men jeg er helt enig med deg, det er helt unødvendig og det blir et problem om mange gjør det i trafikkerte områder. Det gir heller ingen reell beskyttelse. Blir det mye regnvær er disse «shelterne» tilnærmet verdiløse.

Da spurt Skiforeningen om å få bruke bilde mitt, ble også delt på FB. Firkantformat syns jeg ofte er mer krevende. Tok flere bilder av samme motiv med tanke på instaformatet. Ikke justert. Hadde også dette, men her har jeg justert en del, lyset ble feil, og tok bare et bilde, og et insekt fløy også forbi.

Helt enig med deg, selv om jeg har forståelse for tilfredstillelsen det gir å bygge noe uten moderne hjelpemidler Jeg klarer altså ikke helt å bestemme meg for hvilken side jeg står i debatten 🤡😂

Godt observert. Dette skjønner ikke de kortvokste 😂

Om dere går 3 på halvtau/trad, tenk i tillegg på plassering av tau for klatrer nr 2 og 3 slik at de ikke risikerer store pendler ved evt fall.

Nord-Norge har vanvittig flott natur! For et par uker siden var jeg midt i dette paradiset rett øst for Bodø hvor jeg dro på en utrolig flott topp-tur klokken 5 på morgenen! Akkurat publisert video fra denne turen som jeg anbefaler å ta en titt på her:

Hørte en historie om en som ikke fant igjen sitt sandfargede hilleberg... Om det er sant eller ikke vites ikke.

Synes filmen virket grei nok jeg. Selv rager jeg 187 cm over bakken og kan ikke huske jeg har vært plaget med våt pose i fotenden, men så ligger jeg på sida med lett knekk i knærne og ikke på ryggen 😊 synes de var litt vel positive til sittehøyde, jeg liker høyde nok til å sitte oppreist greit og finner mitt Akto litt i det laveste laget, men i mitt Soulo og Nammatj synes jeg høyden er tilstrekkelig 😊

eBay............! Bare å gi seg først som sist, det måtte jeg.. 26x32cm (har denne selv): https://www.ebay.com/itm/32-26cm-Outdoor-BBQ-Barbecue-Fish-Meat-Net-Mesh-Grill-Iron-Wire-Barbecue-Grill/332751353905?hash=item4d7986b831:g:UkoAAOSw42JZMRPg 20x40cm: https://www.ebay.com/itm/Barbecue-Wire-Mesh-Outdoor-Picnic-Cooking-Grill-Fish-Meat-Rack-BBQ-Tools-2PCS/142448911633?_trkparms=aid%3D555018%26algo%3DPL.SIM%26ao%3D1%26asc%3D52885%26meid%3Dca1397111d6a4b32ba5c870967fc9635%26pid%3D100005%26rk%3D3%26rkt%3D12%26sd%3D332751353905%26itm%3D142448911633&_trksid=p2047675.c100005.m1851 Mindre alternativ, men garantert for små..: http://www.reisegrossisten.no/shop/grillrist/ Ellers så er jo ristene fra den Biltema-grillen kjekke. Så på den selv, og ristene kan selvsagt taes ut. Beste alternativet jeg fant etter mye leting. Men endte som nevnt opp på eBay..

Trollveggen på finn.no?

Var detta gammeldagse greiene med å bruke hue også da, men det er en litt utdøende greie som ikke er helt inn lenger 😂

Jeg påpekte det samme en gang og de opplyste vel om at de har spurt grunneier. Men enig i det ikke ville sett ut i skauen rundt Oslo om mange skulle sette i gang på dette viset. Er nok av forlatte bålplasser/ byggverk og presenninger som det er. Skjønner heller ikke poenget med at man ikke like så godt kan bruke en tarp da man uansett har med mange moderne hjelpemidler på bushcraft-kursene. At granbaren forsvinner på noen uker er jo en sannhet med modifikasjoner😊

Kjempefin tur fra august er kommet i bloggen nå endelig. Padlet fra Stø til Nyksund, omvendt av Monsen-ruta, og til havs. En av de fineste, men mest utsatte turene vi har her. Med innlagt gastropub-besøk med herlig mat. Utsøkt tur på alle vis, selskap på turen hadde jeg til og med. Bildene ligger HER i bloggen.

Mitt mål er og greie alle de 50 forskjellige turene som er i opplegget. Disse posten står i 3 år. 2018-2021. Bronse kravet er 15 forskjellige turer Sølv Kravet er 25 forskjellige turer Gull er 40 forskjellige turer. Postene ligger stort sett i markene rundt Oslo.

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark var et ubeskrevet blad for min del og hadde lenge stått på listen for potensielle fisketurer. Dette høyfjellsområde er blant annet kjent for å ha en bestand av villrein, og ikke minst moskus. Landskapet går for å være storslått og preget av spektakulære topper, som Snøhetta og Storskrymten. Dette er jo eksotisk i seg selv, men det var rykter om storfisk, som fikk meg til å sette kompasskursen mot områdene mellom Sunndalen og Lesja. Datoen viste 13 august og nå ventet fem dager med godt gammeldags villmarksliv. Telt, primus, fiskestang og kølsvart kaffi, en dødelig kombinasjon. Ikke minst skulle jeg være helt mutters alene. Fyttifasiken som jeg gledet meg! Det ble lagt opp til ei forholdsvis ambisiøs rute der det ville bli en del lengre etapper for å komme til områdene jeg ønsket å besøke. Etter en sommer med fotball VM, alt for mye usunn mat og voksenbrus, ville det mildt sagt ikke skade med litt ekstra trim. Dessuten begynte det å bli ei stund siden sist jeg passerte kilosgrensa på ørretfronten, nesten litt flaut for en som fisker såpass mye som meg. Dermed ble det store spørsmålet om Sunndalsfjella skulle være i det spandable hjørne, eller skulle skuffe en fjellfisker med ganske så høye skuldre? Oddsen var mildt sagt lav på at det ville bli nok en nedtur. Jakten på storfisken i moskusens rike. Dagen fikk en hyggelig start da jeg under lunsjpause på Bjorli kjente igjen et av mine egne bilder i brosjyren På tur i Lesja. Alltid trivelig når bildene mine blir brukt i sånne sammenhenger. Bare å sjekke ut linken for å se bilde og lese om flere flotte turmuligheter. Min tur startet på Skamsdalsætrin, ikke langt fra Aursjøen. I dag var det virkelig flott vær og det gikk rimelig fort unna når jeg trasket oppover langs Jori, elven som renner ut av Lesjøen. Det tok ikke lang tid før jeg virkelig fikk følelsen av å være på høyfjellet. Terrenget ble mer og mer preget av bratte fjell og steinur. Langt opp i fjellsiden kunne jeg se noen reinsdyr som stod i silhuett mot himmelen, men etter bare noen sekunder var de borte. Det fikk meg til å tenke på Helge Ingstads kjente ord om villreinen som han lærte av indianerne på tundraen. "De er som ånder, kommer ingensteds fra, fyller landet - og bare forsvinner". Jeg kunne bare puste den friske fjellufta godt inn, nyte utsikten og være veldig glad for at jeg var akkurat her akkurat nå. Det føltes nesten litt som å komme hjem. Ved Lesjøen stoppet jeg for å se litt på Lesjøhytta som Lesja fjellstyre leier ut. Dette så ut som et koselig krypinn, og den første tanken som slo meg var at opp hit, hadde det vært gull å tatt med Kathrine og Tormund på en familietur. Det er herved notert. Etter å ha passert Lesjøen observerte jeg det som etter mitt syn var en våk av et slag, kanskje en fjellvåk. Jeg ble stående å se på denne en stund og fikk tatt noen dårlige bilder, før jeg måtte sette kursen videre. Det var fortsatt langt igjen å gå. Så var jeg innafor nasjonalparkgrensa. Jori. Lesjøhytta. Første del av dagen fulgte jeg en DNT-sti. Fjellvåk Du må belage deg på en del steinur om du skal på tur i Sunndalsfjella. Av og til må man bare stoppe å nyte utsikten. Ut på kvelden var jeg endelig fremme ved Barmenvatnet, som jeg har døpt det til. Her så det lovende ut og teltet ble slått opp i full fart. Nå skulle det endelig fiskes, men ørreten var tydeligvis ikke helt i humør denne kvelden. Desperasjonen ble større og større. Etter å ha fisket gjennom stort sett hele slukskrinet, gikk jeg for en rød og svart kystwobbler. Ikke akkurat den som har blitt brukt mest de siste åra, men jeg kunne huske tilbake til min første langtur i Finnmark, da funket kystwobbleren som bare juling. Min skepsis sa at der oppe beit jo fisken på alt, å fiske i høyfjellet i disse trakter var noe helt annet. Men så feil kan man altså ta, det ble jaggu fisk på første kast. En flott ørret som ved første øyekast så ut som kilosfisk. Før turen fant jeg ut at den digitale fiskevekten min var ødelagt, så nå hadde jeg kun med en helt enkel analog vekt. Da var det helt innafor å runde oppover. Men den lille moralen jeg hadde igjen, satte en stopper for å runde den helt opp til kilosgrensen, det fikk holde med 800 gram. Kanskje det er håp for meg også? Moral eller ei, sprøstekt ørret til kveldsmat smakte uansett nydelig, og det var liten tvil om at første dag av turen her i Sunndalsfjella hadde vært en innertier. Dette lovde bra! Endelig fremme. Tok ikke lang tid før teltet var oppe, nå skulle det fiskes! Bingo! 800 gram....ish. Lite å si på kvaliteten her gitt. Proppfull av ørret betyr god natt. Neste morgen våknet jeg i åttetiden, godt uthvilt etter det solide ørretmåltidet kvelden før. Som alltid, stod vatnet klart i kjelen. Det var bare å fyre opp primusen og etterhvert unne seg en kopp med rykende fersk, og velsmakende kaffi. Fra teltåpningen hadde jeg det som for meg akkurat der og da, var verdens fineste utsikt. Barmenvatnet lå blikkstille kun forstyrret av et par vakringer av ørreten som slurpet i seg forsvarsløse insekt som sprellet i vannskorpa. Så jeg videre utover, stod Storskrymten der majestetisk med sine 1905 moh. På hver side hadde han selskap av to litt mindre kamerater, nemlig Salhøe 1853 moh og Grøvudalstinden 1844 moh. Nok en gang måtte jeg bare konstatere for ei perle dette var. Her kunne jeg egentlig lagt i dagevis og glana, men lysten etter å utforske nye områder fristet mer. Når frokosten var ferdig, ble det en kjapp fiskerunde før jeg gikk videre. Det ventet en lang marsj i dag også. Nå stod nemlig Haugenvatnet for tur, nok et vatn som har fått nytt navn av undertegnende. Denne etappen ble litt tyngre enn nødvendig, i stede for å følge sti, valgte jeg å gå korteste vei i luftlinje. Dette lønner seg sjelden, og plutselig stod jeg mitt i ei enorm steinur og banna for meg selv. Dermed ble det en møysommelig forflytning over krevende terreng, som krevde både mer tid og energi enn hvis jeg hadde tatt et bedre rutevalg. Jeg må vel gå på denne smellen et par ganger til før det er håp om at jeg lærer. Dagens teltutsikt. Kaffi og kartstudier. En bra start på dagen. Lite navnløst tjønn jeg passerte på dagens etappe. Ingen fisk å få her. Godt utpå dagen var jeg endelig fremme. Som alltid når man kommer til et nytt fiskevatn stiger forventingene, og det var ikke noe unntak denne gangen heller. Et aller annet i meg sa at her var det bra. Klok av skade har jeg lært å aldri stole på egen magefølelse når det kommer til fiskelykke, men akkurat i dag hadde jeg virkelig trua. En Aura flake 12 gram ble satt på svivelen. Nok et uortodoks slukvalg for min del. Jeg hadde ikke en gang fått tatt av meg sekken før stanga bøyde seg, og bremsa hylte. Jeg tok meg virkelig god tid med ørreten, denne skulle på land. Flere ganger raste den ut igjen da den nærmet seg land, en skikkelig spreking. Et eksempel på at jeg faktisk av og til lærer av egne feil, er at på denne turen hadde jeg med håv. Det har ikke vært vanlig de siste åra, men denne gangen skulle absolutt ingenting overlates til tilfeldigheter. Da den endelig var på land viste vekta et sted mellom 0,9 og 1 kg. Nok engang fikk jeg glede av analogvekta, ørreten ble sporenstreks stemplet som kilosfisk. Moralen ble tydeligvis brukt opp dagen før. Dermed ble det nok en ørretmiddag, og enda en kveld med slumring i posen der kaffikoppen aldri lå langt unna. Da det mørknet ble det stjerneklart, og bare for å toppe hele mannskiten, lyste plutselig hele himmelen opp av et enormt stjerneskudd. Eller kanskje det var noe annet? Det så ut som ei stor ildkule med en lang hale av flammer. Som du sikkert skjønner er ikke astronomi min sterke side. Bare så det er sagt, jeg hadde ikke med alkohol på turen. Uansett bidro dette til at turen så langt lå på 9,9 på den velkjente turkos-skalaen. Det er sjelden vare. Leir etablert ved Haugenvatnet. Kilosfisk? Kilosfisk...Ish. Snaddermat. En killer kombo. Polarbrød, smørsost, ørret og sprøstekt løk. Fin leirplass. Mer fisking utpå kvelden, men det ble ikke mer fisk. At været snur fort på fjellet, er vel noe som de fleste har hørt om. Det er egentlig ikke så rart siden dette ser ut til å stemme ganske så bra. Da jeg våknet var det ikke samme idyllen som dagen før. Nå var det grått, en del kjøligere og det regnet. Javel, ikke like lett å komme seg opp på morgenen da, men det fristet fortsatt å traske videre. I dag var det Skålevikvatnet som stod for tur. Der oppe visste jeg at det hadde blitt tatt virkelig stor fisk, da snakker vi over to kg. Det er nok til å gi en fjellfisker hjertebank og elveblest. Jeg måtte dit. I det jeg forlot Haugenvatnet la jeg merke til noe som så ut som en slags matstasjon, eller et menneskebygd hi. Det ble vist satt ut fjellrev i nasjonalparken i 2007, kanskje dette kan være noe som har blitt brukt som hi, eller til å mate disse små sjarmerende pelsdottene? Jeg holdt uansett god avstand i tilfelle det fortsatt var beboere tilstede. Når det gjelder Skålevikvatnet kan jeg kjapt oppsummere at storfisken ikke ville ta, og for så vidt ikke småfisken heller. Noen napp ble det, solide napp også, men det virket som at ørreten ikke var helt på hugget i det kalde været. Ut på kvelden ble det gråere og gråere, og jeg ble for det meste liggende i teltet å lese bok. Spennende lesning om ekspedisjoner i den Canadiske villmarken var ikke feil i dag. En dag..... Litt gråere i dag gitt. Til fjellreven? På vei til Skålevikvatnet. Her også kan du leie hytte av Lesja fjellstyre. Dårlig med fisk i dag. Teltkos. Av og til føles teltet litt i minste laget. Boklesing. På dag fire av turen var været fortsatt rimelig midt på treet. Det begynte å lukte hjemkomst, men først var det enda et spennende vatn jeg ville prøve. Etter en solid havregrøtfrokost, og en ufrivillig selfie da jeg skulle gå ut av teltet for å slå lens, pakket jeg sammen og gikk til Lanvatnet. Det regnet enda mer nå og jeg kjente at regntøyet ikke lenger er så veldig vanntett. Kanskje på tide å investere i noe nytt der snart. Det var tydelig at villreinen trasket en del i området her. Jeg kunne se spor flere ganger, dessuten fant jeg gamle beinrester. Trolig er det reinsdyrsjegere som har slaktet, men jeg lekte også med tanken at kanskje det kunne være et rovdyr som hadde tatt rein her. Kanskje en jerv? Nesten så jeg håper på det siste. Lanvatnet leverte som bare juling. Først fikk jeg opp en rugg på 1,1 kg, da var det hvertfall ingen tvil om at kilosgrensa var brutt. Endelig! I dag spilte manglende moral ingen rolle. Dette prakteksemplaret av en ørret fikk svømme videre siden han ikke var skadet. Å fiske med enkeltkrok har sine fordeler. Like etter landet jeg en på 0,6 kg. Perfekt til lunsj. Jeg søkte ly bak en stein der jeg fikk le for den kalde vinden, og unngikk det verste av plaskregnet. Siste rest av polarbrød og løk gikk ned sammen med sprøstekt ørret. Må virkelig si at jeg har fått smaken på ørret igjen etter å ha vært litt lei noen år. Under langturene våre på Nordkalotten ble det spist så mye fisk, at jeg faktisk fikk litt nok. At jeg nå hadde fått smaken igjen passet egentlig bra, siden jeg er seriøst dritlei Real turmat. Ufrivillig selfie. Ikke vakkert Det fyres med primus for å få en liten lunk i teltet. På vei til Lanvatnet. Turens største 1,1 kg. Fin matfisk. 0,6 kg. Blir ikke ferskere enn dette. Småkjølig. Har søkt ly bak en stein for å steike fisk og koke kaffe. Etter å ha tenkt litt frem og tilbake ble det bestemt at jeg skulle begynne å traske tilbake mot bilen. Planen var egentlig å ikke sette kursen hjemover før i morgen, men kombinasjonen av dårlig vær, og at det ventet en feit burger på Bjorli gjorde at fristelsen ble for stor. At det var drøye to mil tilbake tenkte jeg skulle gå helt fint, det var bare å mose på. Men så enkelt skulle det ikke bli. Etter å ha gått noen få usle minutter gikk jeg skikkelig på tryne i steinura. Jeg rakk knappest å tenke på cola og burger, før jeg mistet bakkekontakten med begge beina og deiste i bakken. Instinktivt reiste jeg meg opp med en gang, først sjekket jeg at fiskestengene var like hele, det viktigste først. Så kjente jeg at ribbebeina og høyre fot hadde fått seg en trøkk. Balle! Jeg vurderte å slå opp teltet å ta ei natt til, og håpe på at foten skulle bli bedre. Men jeg var redd for at den skulle stivne helt, og at det skulle bli enda vanskeligere å gå. Derfor tok jeg valget om å bare bite tenna sammen, og gå videre i sneglefart. Dette var et godt eksempel på at våt steinur, og en uoppmerksom løk av en fjellfisker i helt egne tanker, er en dårlig kombinasjon. Nok ei lekse lært på den kjipe måten. Dermed ble det noen veeeeldig lange timer før jeg endelig kunne skimte Lesjøen i det fjerne. Etter en kald elvekryssing som egentlig bare gjorde godt for foten, kunne jeg gå den siste biten til Lesjøhytta. Her skulle det bli en liten pause før den siste biten tilbake til Skamsdalsætrin. Ved innoset til Lesjøen traff jeg på to personer som skulle til å slå opp telt. Nå var jeg såpass kald og sliten at jeg ikke orket noen prat, det fikk holde med et lite vink. Ei lita pause på vei ned. Elvekryssing. Her har jaggu DNT vært på jobb. Rød T ut i elva. Pausen ble ikke lang. Jeg ble fort kald og da nyttet det ikke å sitte stille. Her var det bare å begynne å gå igjen. Men så, i det jeg reiste meg opp så jeg det stod noe digert midt på stien, ca 30 meter foran meg. Første tanken som slo meg var at det var en bjørn, men det virket veldig rart. Etter noen sekunder som gikk veldig sakte, skjønte jeg hva som stod der. I alle dager, tror du ikke det var en moskus! Det hadde jeg ikke trodd. Plutselig lettet han på hode og så rett på meg. Jeg så tilbake, og i rein refleks løftet jeg kamera og fikk knipset noen bilder, mens jeg bevegde meg langsomt bakover til baksiden av hytten igjen. Moskusen viste ingen tegn til aggresjon, og fortsatte med spisingen etter å ha sett på meg noen sekunder. Så stod jeg der da, iskald og gjennomvåt, med en moskus som blokkerte veien tilbake. Typisk, nå hang den burgeren på Bjorli i en tynn tråd! Men fra spøk til alvor, jeg var litt usikker på hva man skulle gjøre i en sånn situasjon, men kom etter hvert frem til at det beste var å gå i ei lang bue rundt moskusen så han ble ikke ble forstyrret. Her gjaldt det å vise respekt, det var tross alt jeg som var inntrengeren, ikke moskusen. Dermed gikk jeg stille og rolig et stykke tilbake, og så helt ned til Jori og fulgte den et par hundre meter før jeg gikk opp igjen til stien. Dette fungerte bra og moskusen viste ingen interesse for meg. Jeg kunne ikke se noen flokk, så trolig var denne karen på egenhånd. I ettertid har jeg forstått at det er de dyrene som er utstøtt av flokken som er de mest aggressive, heldigvis var denne karen rolig. Håper bare han ikke ble for satt ut når han så en gjennomvåt og illeluktende sunnmøring kave seg nedover stien, det kan jo være traumatisk for de fleste. Sjelden har jeg vært så sliten og kald da jeg endelig var tilbake til bilen. Nå var det bare å druse opp varmen og få på tørre klær. Om jeg ga full gass kunne jeg kanskje rekke kroa på Bjorli før den stengte. Ikke en stein gitt. Så stod moskusen der å så rett mot meg. For en tur dette endte opp med å bli. Til tross for at jeg fortsatt har en fot som ikke er helt god, så sitter jeg ikke igjen med noe annet enn gode minner om storfisk og mektig natur. At jeg skulle oppleve så godt fiske hadde jeg faktisk ikke trudd, er du glad i fjellfiske er det ingen tvil om at Sunndalsfjella anbefales på det sterkeste. Der oppe kan du finne virkelig stor fisk, også større enn de jeg klarte å dra opp. Finn frem kartet og prøv å finne dine godplasser, jeg har valgt å holde mine hemmelige denne gangen. Alle vanna jeg fisket i har som tidligere nevnt fått nye og egenkomponerte navn. Om du tar inspirasjonen til navnevalgene blir du den heldige vinneren av bokseren jeg brukte under HELE turen. Lykke til! I tillegg til fisket var det mye mer som gjorde inntrykk på denne turen. Flere ganger så jeg rovfugl, som oftest fjellvåken, men også det som høyst sannsynlig var ei jordugle. Så er det ikke til å komme unna at det å oppleve en moskus på nært hold var veldig spesielt. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Sånn i ettertid har jeg tenkt en del på om jeg burde ha gjort noe annerledes. Jeg kan hvert fall med hånda på hjerte si at jeg prøvde å gjøre det som virket mest fornuftig der og da. Så er jeg den første til å innrømme at jeg ikke er noen ekspert, og er åpen for at jeg kanskje kunne håndtert situasjonen på en annen måte. Det blir nok litt lesing av moskus-teori før neste tur i disse områdene. For tilbake, det skal jeg! Se hele artikkelen

Mye bra i denne filmen, men syns «Hilleberg» ikke er helt ryddig her. Værst på insta. Starter med ligge i et Kaitum 2 Når han skal reise seg, har det plutselig blitt et Kaitum 3 som er høyere.. Hvor mange sover uten pute? Blir feil i mine øyene! Ikke ryddig! Nallo 3 har samme liggelengde som 2 og 4 Ikke et ord om at de har forskjellige høyde! Litt mere ærlig på slutten, men dette ligner ikke Hilleberg... særlig når de sier at 1.90 er målene som har blitt brukt for å lage de. Er første gangen jeg er skuffet over Hilleberg.

Eg kjenner ingen som søv med hovudpute på tur

Been there...done that. Jeg hadde 2 par av den gamle typen Viking Boa, som jeg reklamerte på i tur og orden (sålene gikk sund på begge, innen det var gått et år), før jeg fikk pengene tilbake. Brukte pengene til å kjøpe et par Viking Boa Light, og etter 3 uker begynte "mønsteret" på disse å løsne. Tok ikke sjansen på å beholde dem, og returnerte dem. Min sønn opplevde nøyaktig det samme med sine 2 par Viking Boa av den gamle typen: sålen ble splittet/løsnet, han fikk Boa Light i bytte, og bruker disse enda....inntil videre Synd, for jeg likte den Boa-mekanismen veldig godt, og Boa light-skoene satt godt på foten, og hadde godt grep. Før jeg leverte tilbake Boa Light-skoene gjorde jeg en del research på hvilke sko som hadde godt grep også på vått føre (våt stein, røtter, gjørme, vått gress etc). Endte opp med Salomon X Ultra 3 GTX, og etter 2 måneders bruk er min erfaring at de sitter som spikret omtrent på det som finnes av underlag, og mønsteret på sålen er såpass grovt at det ikke tettes opp og mister grepet selv om man går i gjørme/sørpe. Fungerer også helt fint til hverdagsbruk, på asfalt, grus, fliser etc. Skoene virker generelt mer solid enn Viking-skoene. Snøringen på Salomon-skoene er ikke like enkel og bra som på Viking Boa, men det fungerer jo greit, bare litt mer knot (man må/bør surre opp lissen som blir til overs og putte den opp i den lille lomma foran på skoa) En ting som er greit å være oppmerksom på om du skal kjøpe denne skoen (kanskje gjelder dette Salomon generelt, vet ikke): du må gjerne gå opp ett skonummer i forhold til det du er vant med. Selv har jeg feks. "alltid" brukt størrelse 45. Kjøpte først størrelse 45 1/3 i denne skoa. Syntes den satt litt tett, men tenkte at den kanskje ville gå ut litt. Det gjorde den *ikke*. Dro tilbake og byttet den til størrelse 46 (takk og lov for "bli fornøyd garanti") og det ble meget bedre. X Ultra 3 finnes vel også som "middels høy" sko, X Ultra 3 Mid. Hadde jeg dr*ti penger skulle jeg kjøpt et par med slike også (kanskje etter lottotrekninga i kveld....vi får se)

NRK hadde foresten en Ut i Naturen episode fra survivalkurset til oppklaring på Setermoen i 1996. https://tv.nrk.no/serie/ut-i-naturen/DTRF75008096/19-12-1996 Advarsel: Inneholder kapping av trær, sanking av mose, bål, slakting, komatøse østlendinger og Flesvik.

Salomon Xa Pro 3d Gtx

Fikk denne på Facebook siden min i dag. Nå synes jeg jeg du er ganske kritisk, mannen er to meter høy og gir en bra informasjon om hvordan det er å lever med Hillerbergs telt for de som er over gjennomsnitts høyde. Som videoen også sier, det er Rolf Hilleberg på 190 cm som ofte er målestokken. Synes ikke du skal dømme ut denne videoen bare fordi den ikke har med måleparameter du hadde ønsket deg. Nå er jeg bare 187 cm da så jeg får uansett plass. Det er vel ofte en smak sak og en personlig preferanse hvor mye plass vi trenger. Jeg bruker ofte Helsport Ringstind 1-2 og synes jeg har god plass mens andre her synes dette teltet er klaustrofobisk.

Den veier så godt som ingenting og er tilsvarende spinkel. Men når du har brukt opp den eine har du fortsatt den andre igjen.

Kjøpte enn sånn her på xxl. Ser at de ikke har den på nettbutikken men de hadde den i butikk tidligere i sommer. https://www.coghlans.com/products/camp-grill-8775

Om du ikke har noe hast, så følg med på tilbud, outlets osv. Jeg fikk meg en Klättermusen Freke bukse i den prisklassen.

Det er litt artig å følge et slik prosjekt, litt lettere å se helheten når det blir samlet slik.

(Kopiert fra "Hvor har du vært på tur i dag"-tråden, 2018-09-21) I går ettermiddag sjekket jeg langtidsvarselet og ble litt bekymret for når jeg skulle ta "september-uteovernattingen" min - neste helg forsvinner til andre aktiviteter og været fremover så ublidt ut. Men natt til i dag så faktisk ikke så verst ut Men siden jeg skulle på jobb, måtte det bli så nært at det er borderline juks - og det ble like ved den gamle kanonstillingen ved Noven på Laksevåg (Link). Gikk oppover dit like før solnedgang i sildrende regn, fikk satt opp tarpen, og lagt liggeunderlag og sovepose i bivyvagen. Brukte dunsoveposen, så jeg ville beskytte den litt ekstra mot villfarne vanndråper. Burde brukt syntetsommerposen min i stedet, det ble et hakk for varmt med dun i bivy. Været gikk i bølger mot midnatt, fra yr til slåregn og fra svakt vinddrag til kraftige kastevinder - men så roet både regn og vind seg, og søvnen la sitt roende teppe over meg. Crappy bilder, sorry. Våknet av mobilalarmen like før kl 6 i morges - da var det oppholdsvær og så å si vindstille En drøy halvtime senere var jeg hjemme, og da jeg kjørte mot jobb etter en kjapp kattevask, var det jaggu begynt å regne igjen. This is Bergen calling. Men veldig fin timing for min del, da - og nå er jeg 75% i mål her (Ellers tror jeg at jeg kommer til å ta de - forhåpentligvis - tre siste postene ifm 2018-utfordringen min over i Klubben "Utfordringer" (Link), og i tillegg kopiere over relevante poster fra denne tråden dit. [DONE!])

(Kopiert fra "Hvor har du vært på tur i dag"-tråden, 2018-08-26) Da jeg utfordret meg selv til å ha minst en uteovernatting i hver måned av 2018, trodde jeg at August var en måned som ville "gå av seg selv". Men neida, trønderferiens tilgang på hus, hytte og feriehus pluss noen sammentreff gjorde at jeg ennå ikke hadde overnattet ute med bare noen få dager igjen av August - da måtte det bli en helgetur nærmest uansett vær for å holde utfordringen levende Turen gikk fra Hausdalen i går ettermiddag, med teltovernatting ved Vetlabrekkvatnet og tur til toppen av Svinningen (842 moh) i morges: Hadde shortsvær da jeg startet fra Hausdal i 17-tiden, men det var regn i luften da jeg begynte å sette opp teltet en time senere. Så fulgte en time slåregn, før jeg kunne gå ut å feste bardunene, og ta en øl i kveldsolen. Byger og sol vekslet utover kvelden, jeg prøvde fiskestanga litt uten hell (trengte jeg egentlig fiskekort der, mon tro?) rundt solnedgang, før jeg til slutt tok kveldsmat i form av ost og vin. Sov som en stein etterpå - har ennå ikke hatt en dårlig natt i dette teltet Neste morgen var det opp kl 8 for å ta turen opp på Svinningen (https://no.wikipedia.org/wiki/Sveningen) - men starten ble utsatt til kl 9 - det var en morgenbyge som måtte få gjøre seg ferdig først... Etterpå ble det fint shortsvær, og turen gikk oppover. Til tross for ganske synlig stier og småvarder, greide jeg å ta feil i et stikryss - men skjønte det etter 100 m og gikk tilbake. Flott utsikt mot Sydpolen, den ryggen har jeg gått opp et par ganger - den virker seig og uendelig når man går der, men plutselig er man på toppen. Litt sånn var det med Svinningen også Litt dumt at skodden ankom samtidig med meg på toppen, jeg har den beste utsikten til gode - det må nok bli en tur til: Turen ned gikk helt greit, selv med litt skodde øverst - det var vel èn gang jeg måtte opp med telefonen for å få bekreftet at jeg var på stien jeg hadde fulgt oppover. Da jeg kom ned til teltet, tok oppholdsværet som hadde vart hele turen en ende. Tok lunsj i teltet, slappet av og fulgte med på skyene når jeg kunne forvente en ny lang oppholdperiode - nok til å pakke ned leiren og gå ned til bilen. Slo til en gang før kl 15, og det gikk radig og greit Og August-overnattingen er i boks

(Kopiert fra "Hvor har du vært på tur i dag"-tråden, 2018-06-09) Månedsuteovernatting i juni er herved i boks Det ble Gullfjelltjørnane denne gangen: Startet fra parkeringsplassen i Hausdalen på ettermiddagen og gikk til oppstigningen av Sydpolen (Søndre Gullfjelltoppen), tok halvannen time oppover den drøye stigningen. Mer snø enn ventet mot Gullfjelltjørnane, men ingen problem. Fisket meg et stykke rundt det største - vurderte en vading for å komme over et sted, men vatnet var såpass iskaldt at jeg feiget ut og fortsatte rund baut til jeg fant en teltplass med skygge fra øst. Null fisk, null napp. Fikk satt opp innerteltet på Golite Shangri-La 1, ytterteltet fikk ligge i sekken - og oppsettet ble feiret med ost, fenålår, rødvinspølse og selvsagt rødvin. Noe skal man unne seg når man ikke får "gjøre opp ild" på snøflekkene Solen nådde teltet i halvnitiden neste morgen, og selv om jeg sto opp, var det labert tempo i leiren til nærmere lunsjtider - det var Dab-lytting og lesing, litt bruk av fiskestangen, tørking av sovepose (en hektisk aktivitet, som alle vet). Rundt lunsjtider hadde jeg pakket sammen og begynt på returen - med mål om å dyppe sluken i de andre tjernene og å få sett nærmere på Gullfjellfossen, før turen gikke nedover mot bilen. Slukdyppingen gikk litt som forventet - null fisk, null napp - på hele turen langs tjernene så jeg ikke et eneste vak. Kanskje bare et rykte at det er fisk her, så folk kan oppleve det kontemplative ved å sitte i vannkanten og kaste en sluk utover vann og dra den inn igjen? Ikke dumt dét, men ta med mat! Etter at "fiskingen" var over, gikk turen via Gullfjellfossen tilbake til standardløypa i Gullfjellet, som viste seg å være befolket med prustende folk med startnummer på brystet - hadde ikke fått med meg at "Gullfjellet opp" gikk i dag. Heldigvis var det ikke lange biten jeg gikk mot strømmen i løypa - etter Korketrekkeren brøt jeg av mot Toro, og fulgte ryggen nedover mot Brekkedalen, og så til parkeringsplassen igjen. En flott tur i et vær vi begynner å bli bortskjemt av

Advarsel, langt svar fra bæremamma som er glad i å gå turer! Anbefaler virkelig å dra på bæretreff - eventuelt dra på butikken Bæreglede i Oslo for å få hjelp. Jeg har brukt elastiske sjal, vanlige sjal og forskjellige seler, og det er litt som med ryggsekk, man må teste før man finner noe som sitter bra på din kropp (og som passer baby!). Bæretreff arrangeres av privatpersoner både hjemme hos folk og ute, sjekk Oslo bæregruppe på Facebook for arrangementer i Oslo-området. Bæremiljøet er fullt av dedikerte, kule, gærne damer som gjerne deler sine erfaringer med ulikt bæretøy! Det finnes flere seler som kan brukes fra fødsel av uten spedbarnsinnlegg, anbefaler virkelig det hvis det er sele du vil ha. De innleggene blir bare en ekstra greie som må justeres og læres. Men helt i starten syns jeg det var best med elastisk sjal, da er det også lett å ta baby ut og inn av sjalet uten at man må knyte det opp. Det føles rett og slett bedre å putte en bitteliten baby oppi et mykt sjal som er lett å justere, enn å styre med å få barnet nedi en stivere sele som klipses på. Fra rundt 6 måneders alder kan du begynne med ryggbæring, da er det litt mer mer å være obs på ettersom du må følge litt med på luftveier og varme/kulde som jo er enklere å ha oversikt over med baby på mage. MEN det er så mye lettere å gå i terrenget når du ser hvor du går pluss at det er bedre for ryggen å ha tyngden bak. Utfordringen da blir med bagasje ettersom sekken ikke kan være på rygg lenger. Mange bruker rompetaske med skift og mat til barnet, men det blir en utfordring å pakke ;) Angående meis så er det vel ikke anbefalt at de skal sove i meisen, dessuten skal ikke barnet sitte så lenge i meis av gangen når de er små. Dessuten er jo meis mye tyngre for den som bærer (egenvekta pluss at vekta kommer ganske langt ut fra rygg), men med meis så har man litt mer oppbevaring da.... anbefaler uansett å prøve før du kjøper! Norsk bæregruppe på Facebook har flere tråder om å gå på tur med baby, både klestips og hvordan man skal få med seg annen bagasje. Det er et stort marked for kjøp og salg av brukt bæreutstyr, så det trenger ikke koste mye å teste ut forskjellige ting og heller selge det man ikke faller for. Dessuten er det noe som heter Oslo Sling Library som leier ut sjal og seler slik at man kan teste mot en billig penge. Det er også mange som er villige til å låne bort bæretøy gratis!

Kjentmannsmerke min første tur av 50 mulig poster. Fikk selskap av Svein som er fastboende på Kleiva.

September betyr starten på rypejakta, og som vanlig spekulerte jeg ut en slu taktikk: Å ta med teltet og gå så langt inn i fjellet at andre jegere ikke rekker dit på en dagstur. Det resulterte i at jeg fant mange kull med ryper, men begrenset meg til en på steikepanna og to i sekken hjem. En liten turrapport fra første jakthelga ble det også på bloggen.

Jeg sondere og speider etter nye fjell til den lokale fjelltrimmen for 2019. Mye skal klaffe før man kan merke og sette opp bok og boks på et nytt fjell. Utsikten var flott men mye vått og bløtt i terrenget på denne navnløse knausen på 282.