Vinnerliste

«Kidnappet» Terka’s datter og en venninne av henne, og dro på jentetur til skogs (eller var det jeg som egentlig ble kidnappet av henne? 🤔). Jentungen med sitt helt eget telt og jeg i mini-Salewaen. Veldig koselig med en egen jentetur til Gamledammen i Finnemarka. Ender ble matet og småfisken lagde eget fotspa for unge turføtter. Og jeg rakk endelig å lese litt i sommerens bok 😂 Vår sherpa tok et par bilder av oss før han og guttungen måtte forlate stedet. Gutter ingen adgang må vite 😂 Vi rakk en natt hjemme i senga fra forrige tur, før turlysten til jentungen tok overhånd. Forrige tur får @Terka skrive om 😊

Litt forsinket, men hadde en liten tur i kajakken på lørdag. Veldig deilig å nyte stillheten på vannet etter at man har vært og knipset bilder av båtrace-trening(rundbane) med motorstøy og folk rundt seg i flere timer. At jeg ikke har handlet kajakk for mange år siden er et under, er jo den perfekte avkobling fra alt! Bare padle rundt og utforske, stille og rolig helt for seg selv..perfekt for meg :p Et par åretak og man kunne drive helt lydløst bortover og nyte stillheten og lydene fra skogen.

Stavenesodden i Askvoll med nytt telt. Stas!

Jeg beholder belegget på kjelen. Og når det av ulike grunner er umulig å komme seg ut på tur, setter jeg kjelen på ei varm kokeplate og anger inn duften av bål og tenker tilbake på turene fra sist sommer. Dessuten gir det cred hos andre fjellfanter å trekke opp ei sotete kjele fra sekken.

Et av sommerens mange høydepunkter ble en tur med packraft i Junkerdalen nasjonalpark. Planen var enkel: Bare gå inn i fjellet, og nyte late sommerdager mens jeg gjorde mitt beste for å lure en av de skikkelig store ørretene i Sulitjelmafjellene.

I forgårs var det bortimot 14 timer i bilsetet med kursen sørover mot Bergen og jobb, og som vanlig ble jeg fascinert av utsikten fra Tindevegen. Det blir forhåpentligvis en tur tilbake dit ila høsten - Steindalsnosi og Vestre Austabottstind lokker på meg Førstnevnte er naboen til Fannaråken og er helt til venstre i bildet: I går var første dag på jobb. Litt for tidlig... Godt med standardturen over tre små topper rett utenfor husdøra etterpå - og da kommer også standardmotivet: Etter jobb i dag ble det tur "Over vidden" uten noe banejuks - det ble 17 km fra bussholdeplassen ved Haukeland Sykehus til bussholdeplass i Christies gate, med snittfart 4,1 km/t (inkl pauser) iht GPS-en Fint vær i starten, faktisk i overkant varmt oppover Ulriken - jeg silsvettet i hvert fall. Litt mer overskyet etterhvert, og det ble faktisk en liten regnbyge ved Fløyen. Midtveis tok jeg en matstopp med verdens mest forenklede cheesburger - en tykk skive ost med en kald karbis oppå og litt sjokolade til dessert. Tror nok eneste grunnen til at det smakte fortreffelig var at jeg knapt hadde spist noe som helst tidligere på dagen Sultfølelse er verdens mest velsmakende krydder. Tilbake i hverdagen igjen, altså. Egentlig ikke så verst

Brukte helgen i packraft og kano gjennom Nordmarka. Mylla-Ølja-Tverrsjøen på fredag, Skarvann-Buvann-Pershusvann-Finntjern-Aklangen-Katnosa-Sandungen på lørdag og Hakloa-Bjørnsjøen-Rottungen-Gåslungen og Øyungen Søndag. Opplevde alt fra hvite skumtopper, rotvelt og striregn til blikkstille og skyfri himmel.

En liten oppdatering etter hjemkomst Vi endte opp med å kjøre til Bessheim og gå ut derfra. Vi kom oss litt sent avgårde fra Oslo og var ikke oppe før rundt 21:00. Litt i tvil om vi skulle sette oppover den kvelden eller slå opp teltet på campingen forhørte vi oss i resepsjonen og fikk beskjed om at vi ville rekke opp før det ble mørkt. De gikk med nød og neppe og vi fikk slått opp telt i sydenden av Bessvatnet i det det siste lyset forsvant. Det blåste og småregna litt men det var ikke noe ett nyinnkjøpt Helsport Fjellheimen Pro 3 ikke tok unna for. Dagen etter våknet vi i nitiden til knallsol og mye mindre vind. Fordi vi hadde slått opp teltet helt nede ved vannet (og all knotten) besluttet vi å bryte opp campen og gå videre innover før vi lagde oss frokost. Etter ett par kilometer langs vannet fant vi en flott plass i le mellom to knauser og satte opp teltet. Stor var gleden da flere reinsdyr kom på 10-20 meters hold for å sjekke ut hva vi dreiv med. Målet var egentlig å gå til toppen av Besshøe, men en liten realitetssjekk i forhold til fysisk form gjorde at vi droppet det og heller gikk oss en god tur langs vannet før vi returnerte til teltet for litt mat og lesing. Vi sov lenge på dag tre også og tok det med ro før vi pakka teltet i tolvtiden. Ideelt sett skulle vi nok ha vært litt raskere, for den siste timen av nedstigningen til Bessheim regnet det sidelengs. For oss gjorde det ikke noe, for vi hadde tørre klær i bilen, men vi synes litt synd på de få vi møtte som var på vei oppover. Alt i alt er vi superfornøyde med turen. Nytt telt funka kjempebra, hunden debuterte med kløv uten problemer og vi kommer til å dra på flere turer med overnatting i fjellet

Da er ENDELIG en ny versjon av Topokart godkjent av Apple og tilgjengelig for oppdatering i AppStore! I denne versjonen er følgende gjort: Nyheter: • Retningviser i kartet som viser hvilken retning du peker telefonen. • Nye og bedre koordinatformater. • Åpne GPX-filer (f.eks fra ut.no). • Eksporter GPX-filer. • Last ned område for offline bruk, endelig! (PREMIUM) • Eksport og import av data fra backups. (PREMIUM) Feilrettinger: • Grafikk for sporlogg skal ikke forsvinne lenger. • Trykk på sporing under "dine data" skal ikke kræsje lenger. • Bedre ytelse for skalering av kartfliser. Tusen takk for all feedback! @tshansen, @Tor-Erik-L-77, @sofasliter, @ArveS, @Memento mori og @Freebird, dere kan alle kontakte meg på PM om dere vil ha en gratis oppgradering til premium

Shug tester/viser frem XL versjonen

En siste tur på Mofjellet før jobb. På de 18 sekundene videoen over varte rakk jeg en formidabel utsikt sørover og ikke minst nedover, samt plukket en neve multer. Det har vært utrolig utfart opp her i sommer, og hele 700 har skrevet seg inn i boken på toppen. Det er litt rart å se stien vi lagde i vår nå har blitt en skikkelig løype og sti. Regnvær deler av turen, og bratt og glatt sti opp

Har du barn? Hvis ikke har du allverdens tid til tur 😂

Jeg oppdaterte firmware på min Delorme Inreach og bestilte nytt årsabb. sist uke. Men da jeg skulle bruke den så fikk jeg opp feilmelding: "Unit is damaged. Can not send or receive messages". Feilmeldingen dukker opp umiddelbart når jeg skrur den på, og den kom ikke opp før jeg oppdaterte firmware. Snakket med Garmin sist uke, og i dag fikk jeg vite at de ikke opprettholder norsk forbrukerkjøpslov, men at de heller hviler seg på at garantitiden på knappe 2 år er utgått og at de ikke vil hjelpe meg. De kan imidlertid gi meg 1030,- i rabatt hvis jeg vil kjøpe en ny enhet. Nå har jeg sendt inn en formell klage og startet prosessen via forbrukerrådet. Men det kan ta over et år før jeg får vedtak om ny enhet eller full reparasjon. På mobiler og gps mottakere så er det forventet levetid på mer enn 24 måneder. Så de kommer seg nok ikke unna denne saken. Abb. på satelitt-tjenestene er også kjøpt via Garmin internasjonalt. Så hvordan de forholder seg til at enheten min ble ødelagt av dem, og at jeg ikke engang fikk aktivert Inreach enheten, gjenstår å se. Jeg har bedt om å få kansellert års-abb. som jeg bestilte, og de to første gebyrene som de allerede har trukket. I mellomtiden vil jeg advare dere andre med eldre Delorme Inreach enheter om å tenke dere om en gang eller to før dere oppdaterer firmware. I verste fall må dere gjennom samme suppe med Forbrukerrådet dere også...

magneticdeclination.com har oppdatert misvising til ei kvar tid. Å nytte utrekning frå eldre kart basert på at det er opgitt at misvisinga aukar eller minkar med so og so mykje per år vert unøyaktig, då endring i misvisinga diverre ikkje går føre seg i jamn takt. Dette har eg styra mykje med mtp turar i terreng der det ikkje finnast kart. Ikkje eingong GPSen innstilt med referanse magnetisk nord gav så nøyaktig/korrekt kurs som å nytte kompass der kursen var stukke med GPS referanse true north og så justert med oppdaterte tal frå magnetic declination.com når eg var på Grønland i fjor.

Her er film nr to laget 3 år etter den første filmen publisert her i 2015. Som du kan se under. Ideen var å gjenskape den første turen og filmen 3 år etter. Her er første filmen https://youtu.be/CKhz56dHpdU

Og det er jo mulig å få seg jobb i fjellet også. Jeg har i sommerjobb som oppsyn i en Lakseførende elv i Nordnorge og er ute hele dagen

Om ikke fjellet kommer til deg så kan du komme til fjellet? For noen år siden tok jeg blant annet konsekvens av fritidsinteressene og flyttet til Finnmark. Nå får jeg lurt ekstremt mye mer jakt/friluftsliv/fiske/finnmarksliv/skog/telt/osv innimellom enn jeg hadde mulighet til før. Om det er en mulighet....

En seig tur ti på (topptur)x2 i dag. Brukte 2.5 time på 4 km og 560 høydemeter. Men fin belønning på toppen, og flott turvær i dag. Min tur nr 11 av 20 forskjellige. Dette skal være den tyngste turen i år, og er på grensa hva jeg orker med formen jeg er i nå. Nydelig myr før toppen Bra utsikt fra varden på Fjøsvikfjellet Brannvakthytter har bestandig flott utsikt!

Fjelltur i Irland , som på alle måter er annerledes er i Norge. Vi gikk 2 etapper av Wiclow Way , som er sør for Dublin. Utgangspunktet. Ballyteige House , med verten Sean som lager mat og var en svært hyggelig vert sammen med en svær hund av ukjent opphav, som vi måtte være bestemt med for at den ikke skulle komme med oss inn på rommet. Bare 4 gjesterom her, og en ubeskrivelig malerisk plass nesten en mil fra nærmeste butikk og landsby. Huset ble bygd av en velstående lege i år 1900 som en jakthytte for han og kamerater. Vi så hjorten fra soveromsvinduet vårt. Vi gikk 2 etapper av The Wiclow Way som gikk ett par hundre meter fra huset hans. Begynnelsen nede i dalen var som i ett maleri Så tråkler veien seg over fjellene. Det var veldig tilrettelagt med plankesti over myrer, som de var redd for. Det er en del av en nasjonalpark Vi gikk bare med en sekk som jeg bar. Ikke noe som minner om turer jeg tar i fjellene her i Norge. Før vi etter en 4 timers tur kommer ned i en ny dal , der vi får oss ett måltid og en øl på den lokale puben. Som var svært populær nå i høysesongen av turgåere som oss. Traff 3 damer fra Bergen som var på jentetur og flere andre fra kontinentet. Så var Sean der og hentet oss og kjørte oss hjem til Ballyteige for middag og sundowners i den utrolige hagen hans. Wiclow Way er 17 mil lang og går helt til Dublin. Vi gikk bare 2 etapper av den , men jeg tror virkelig vi kunne tenkt oss hele veien en gang vi hadde litt bedre tid

Yes! Det hjalp! Tusen takk, nå vet jeg hva diopter kan brukes til.

Virker som det meste funker bra, men at det avhenger veldig av været. Noen ganger er spinner best (stille vann), andre ganger er sluk best (bølger). Og noen ganger er en stor sild bra dersom du vil langt ut for å fange storfisken. For vi fiskere har gjerne favoritter, og det vi fisker mest med gir naturlig nok mest fisk. Ser du i utlandet har de helt andre tips enn oss i Norge, men de får masse fisk forde. Viktigste er nok hvordan du fisker, og om du kaster på fisken

Da er det bare å finne fram kvittering og ta en reklamasjon direkte med di, det er veien og gå, som @Espen Ørud skriver. Det vil også være det raskeste for din del som også @whistler påpeker. Jeg har også hatt en sak med Garmin ang en GPS som de ikke løste, tok en vanlig reklamasjon hvor den var kjøpt og fikk en ny enhet. Dette var dog innen ca 1 år etter at enheten var ny. Fint om du oppdatere tråden når saken har fått en endelig løsning, men utrolig kjedelig når slik skjer, spesielt når dette er en enhet som skal øke din sikkerhet.

Trenger du å dra så langt da, med nordmarka og lignende rundt Oslo skulle det vel være gode turmuligheter? Trillemarka er vel også innafor gjennomførbar avstand kanskje. Sikkert flere turmuligheter også, men siden jeg ikke er fra Oslo er jeg ikke så godt kjent. Jeg hadde selv en fysisk tung jobb tidligere. Løsningen for meg var å pakke ferdig sekken på torsdag og dra på tur rett etter jobb på fredag. Siden jeg ofte var sliten på fredag gikk jeg bare et lite stykke før jeg slo opp teltet. Da var turen i gang og jeg fikk en teltnatt mer enn om jeg ventet til lørdag 😊

En liten kommentar. På bildet ser det ut som om du har justert litt over 8 grader på kompasset. stemmer dette eller str jeg feil? (greit å ikke gjøre denne feilen på tur og få "overkorreksjon". 😊)

eBay

Har en kort oppsummering av sommerturene på bloggen i dag. Flotte turer, selv om ikke alt gikk som planlagt, som vanlig.

Ti på topp Ringerike, pleier å ha en "høgfjellstur" hvert år. I år det det Hestebrenna og Tjuvenborg som var denne turen. Bare det og komme seg til utgangspunktet som ligger ved Saksentjern er en liten ekspedisjon. Først til Sokna, så inn 10 km inn Strømsoddbygda på asfalt. Det er teknisk mulig å kjøre med bil til Hedalen (Vassfaret) via små åpne grusveier. Derfor skiltet over. Etter 10 km, er det over på en liten grusvei med bompenger 4 km til. Hestebrenna er er del av Ådalsfjella, hvor Vikerfjell og Høgfjell (1010 MOH) er mest kjent. Litt for langt for en nærtur, etter min mening. Men en flott tur, med mye historie. Dette er den minst gåtte turen i år, sikkert på grunn av reiseveien. Tjuvenborg ligger som en vorte som stikker opp i terrenget. Fra stupbratt, til bratt på alle sider. En tur som har vært merket opp lenge. Selve røverhula ligger her, og du kan se den fra nedsiden, hvis du vet hvor den er. Det er mye sagn om Tjuvenborg kilde: Ifølge sagnet skal røverne ha overfalt gjeterjenta Tiril-Tove på Oppensetra og fraktet henne og mye tjuvgods opp til røverhula. Her ble den stakkars jenta holdt som fange, og fortvilet diktet hun ei vise med følgende tekst: Tiril-Tiril-Tove, tolv mand i skove, vesle baane dænger de, buhunden hænger de, bjeldekua binder de, storstuten stinger de, budraatten bær de fra, mig vil de med sig ha, langt, langt borti skove. – ukjent opphav Tiril-Tove sang visa utover dalen, men ingen hørte henne. Da røverhøvdingen ville gifte seg med henne, sa Tiril-Tove ja, på den betingelse at hun fikk gå tilbake til Oppen og etter brudesølv. Det fikk hun, men måtte love å ikke snakke med noen. Men på veien tilbake merket hun veien med tøystykker så husbondfolket kunne skjønne hvor hun ble holdt fanget. Tilbake på Tjuvenborgen skjenket hun røverne fulle, og bygdefolket tok seg ned til røverhula fra den minst bratte sida og overmannet tjuvpakket. Flere av røverne styrtet i døden utfor stupet fra Tjuvenborgen, som fjellet ble hetende etterpå, men for Tiril-Tove endte historien godt. Litt stein, og ras før du går inn på kanten. Ut til selve hula er det satt opp tau. Mer info på Peakbook link Litt lengere film jeg fant om selve røverhula. Luftig, det er tau på de værste plassene. Det er klyving for å komme opp. Fra toppen ser du langt både sør og vestover. Bilde er tatt sydover. Vestover og ned ser du parkeringsplassen. Fint og raste på kanten. Her er det også rester etter bål. Må være den perfekte plass for ættestup . Ref NRK serien Vikingarna episode 1 ca 1.50 utti. Fra Tjuvenborg ser du bort på Hestebrenna, som var dagens mål. Fra østsida av Tjuvenborg ser du også ganske langt. Ganske lett å gå en umerket sti for å gå rett til Hestebrenna. Ti på topp har hengt opp et merke her. Det et ca 5 km i luftlinje til Høgfjell på 1010 MOH, Hestebrenna ligger på 772 moh. Tjuvenborg sett fra Hestebrenna. Rett nordover fra Hestebrenna Det begynte å blåse, så jeg gikk ned til Tjuveborgkoia, for å raste der. Partistan steinen er et krigsminnesmerke Det er to koier her, en gammel og en litt mindre og nyere. Vassfarstien går forbi her. Nok et flott naturreservat. Antagelig har det vært skogbrann her, og området har fått stå utrørt etter dette. Lett å finne stien her. Lynet slå ofte ned i furu, og de blir litt rare etterpå. Soknaområdet er kjent for mye bær, etter krigen gikk det "bærtog" til område. Plukket en pose til min far. Litt uvær på gang, men jeg slapp unna med litt vind. Her er ruta jeg gikk.

Jeg kan trøste med at vi er flere som henger etter, det er for min del uunngåelig på sommeren. Del 2 av packraft-turen til Rago er nå kommet i bloggen HER. Det ble også en kjempedag, riktignok en helsikes tordenbyge som jaget meg på land, men det var jo både litt action og imponerende. Så tok jeg sjansen på litt navigering utenfor sti, og det gikk jo aldeles strålende så jeg følte meg jo som villmarkens dronning et øyeblikk. (Det gikk jo fort over når jeg fulgte sti og merking videre.) Flotteste turen jeg har hatt på lenge, dette var nok sommerens høydare i år. (Her rett før det braker skikkelig løs)

Godstemning rett før soveposetid i går...

Ally ble montert opp igjen på terrassen i dag, etter sist å ha vært i bruk i Rogen og Femundsmarka i sommer. Der hun så lå, fristet hun meg til en liten kanotur på vakre Vigdarvatnet i dag.

Er det ikke slik at R-verdi egentlig betyr Reinskinnverdi? Altså at reinskinn har R-verdi på 10, og er referansen. Alle andre underlag sammenlignes med det, men kommer aldri i nærheten.

Akkurat dette med lukt er viktig for meg nå for tiden. Ennå har jeg en liten eim av bål her på gutterommet,og drømmer om Hardangervidda

De fleste av oss kan trygt fjerne sot og belegg fra kaffekjelen. "Måten vi opptrer på vil nok avsløre oss selv om vi noen ganger må ty til "shiny gear".

Never trust a man with shiny gear blir vel neppe mer treffende 😁

Bare et Googlesøk på misvising på bilder. I Norge øker misvisningen med ca 1/10-dels grad per år. Så du kan fint bruke dette ennå. Edit: ofte er det bedre å ikke kompensere hvis du er usikker spesielt i felt. Du ender du ofte med dobble feilen. Hadde du i tillegg brukt første innstilling, hadde de blitt nesten 13 grader feil. Spesielt når en begynner å bli sliten kommer navigasjonsfeilene. Dette er av egne feil, og mange eksempel i feks 71 grader nord, på de siste etappene.

På åpent hav, kan en jo teoreitisk følge en rett kompass kurs, hvis en ikke har øyekontakt (sikt) til målet og det ikke er sjær som kan være til fare. Og ved bruk av kompass, bør en jo over lengere avstander ha oppdattert feilvisning med, før en "setter kurs". Men også oppdaterte marine kart (draft). Men som det er nevt i tekst her, missvisning er relativt komplisert. Den endrer seg hele tiden. For bruk på land, har dette skjelden stor betydning (ser bort fra enklete områder og i spessielle tilfeller), da en går like mye etter kart og terreng, som etter kompassert. Men til bruk på sjø, er det mer enn missvisning du må ta hensyn til, for å komme til rett sted etter kompasset. Og det er avdrift (vann i drift/strøm og vind) og det kan ha ennå større betydning for hvor du havner.

fikk det til tilslutt, na skal alt merkes og nummereres, så går det nok litt lettere neste gang, når alt har satt seg litt.

Har hørt/lest at å feste enkelte deler midlertidig med strips kan gjøre de første monteringene litt enklere, hvertfall til ting har satt seg litt.

Ifølge statens kartverk: Misvisningen varierer avhengig av hvor du er i Norge, fra ca 12 grader østlig misvisning i Øst-Finnmark til ca 3 grader vestlig misvisning på Vestlandet. Du korrigere mot øst. En av kildene må ta feil her, og det er nok ikke kartverket.... De skriver også:Hvis du skal orientere en strekning på ca 1 kilometer vil du bomme med mindre enn 90 meter dersom du benytter kompass og dropper å ta hensyn til en misvisning mindre enn 5 grader. Jeg pleier ikke å greie å gå helt rett, så det blir litt bom uansett, så med så lite avvik pleier ikke jeg å kompensere.

Ettersom jeg hadde bursdag fredag så ble det feiring etter eget ønske: Pulk og ski ble pakket og dette området ble sirklet inn: https://kart.finn.no/?lng=24.22357&lat=70.15892&zoom=13&mapType=normaphd Planen var todelt. Fredag skulle jeg inn til en plass kompis har camp med Venor-gamme og både parafinovn og propanovn. Det ble en fin tur inn og en flott aften med både fiske, mat og fersk kake fra stekovnen!!! Far selv tok i mot: Man skal ikke klage på fasilitetene når det serveres nybakt bursdagskake! Forsvarets gode gamle multifuel hold lunk i teltet på natten.. Dagen etter var planen å møte en kollega som skulle bruke skiseilet innover og måke frem døren til en gamme han har tatt initiativ til å få i stand igjen. Vi regnet med måking var påkrevet og derfor hadde vi utstyrt oss med ekstra spader som skulle legges igjen på stedet. Dvs vanligvis henges disse høyt på hytteveggen, men pga snømengdene som tidvis samler seg her valgte vi å henge dem høyt i et tre da vi dro. Kompis kom en halvtime før meg og hadde allerede klart å måke frem selve døren og var i gang med å hugge vedkubber til fyring da jeg ankom med enda flere vedsekker i pulken. Det ble en økt med måking og fyring der.... Etter en stund var det klart for en pils og lunch i sol"veggen"... Det ble en fin kveld med både tid til litt radio, lesing og løsninger på verdensproblemer. God middag med rødvin til ble en fin kroning av kvelden. Pulkene måte pent finne seg i å sove ute.. Søndag morgen var det klart for rydding og avskjed. Vi skulle gå hver vår vei ut igjen også. Jeg skulle oppom campen til kompis igjen og fiske litt på isen før hjemtur...: Heldigvis hadde ikke sporene føyket for mye igjen i løpet av natten. Sporet hadde satt seg så det var mye mer behagelig tur gjennom løssnøen på tilbakeveien...

Advarsel: langt innlegg, med høy grad av selvutlevering fra forfatterens side, inkludert dårlig dømmekraft, feilvurdering av egne evner og mental stabilitet på nivå med kvikksand. For den utholdende leser anbefales pute, men det venter et seriøst spørsmål i enden av anstrengelsen, tro det eller ei. Tidligere i sommer befant jeg meg plutselig alene på hytta nordøst i Valdres, med noen blanke, frie dager foran meg, og ingen forpliktelser å fylle disse med. Naturligvis måtte disse dagene brukes til turer, noe annet ville vært uhørt. Nå pleier undertegnede å surre rundt på tur daglig, men det er en helt annet å frihet å kunne dra ut, uten at det sitter noen hjemme og venter på å kunne klage på det man serverer til middag. Jeg begynte derfor å se utover mitt elskede Valdres, mot skumle Vågå. Fullstendig uakseptabel oppførsel, jeg vet, men det var altså ingen der til å stoppe meg. Blant alle bøker og nettsteder blinket det seg ut én særskilt tur som virket spesiell forlokkende: Knutshø. Alle som en var enige om at dette var et prakteksemplar av et fjell, men enigheten strakk seg ikke til vanskelighetsgraden på turen. Noen mente det var bare å sprette over, andre mente den kunne være litt lei for de med høydeskrekk. Er det én ting jeg har, så er det høydeskrekk. Men jeg har jo ikke bare én ting, jeg har flere. Høydeskrekken gjør liksom ikke så mye utav seg her jeg tusler til daglig nede i lavlandet på Romerike, her er det andre skrekker som skriker høyere, så den er lett å be om å ta seg en bolle i hverdagen. (Jeg vil gjerne til mitt forsvar her skyte inn at jeg har vært mye i klatreparker sammen med eget avkom, og der har vært relativt mange meter oppe i lufta, der både frivillighet, latter og livsglede har vært fremtredende. Sannsynligvis var Høydeskrekken i disse tilfellene opptatt med å spise bolle, den var i hvert fall ikke spesielt plagsom.) Den oppmerksomme leser vil allerede her kunne se katastrofen komme i mot meg som et godstog, men den leseren var ikke på hytta i det avgjørelsen ble fattet, og kunne heller ikke fortelle meg at det jeg bla annet leste her på Fjellforum, om at advarslene om Knutshøs vanskelighetsgrad var sterkt overdrevne, kanskje var skrevet av en helt annen primattype enn meg selv med dertil annerledes gripeklo og gripefot. I følge turbeskrivelsene jeg hadde lest på forhånd skulle Knutshø være en relativt lite besøkt topp, og hvis forfatterne av disse har hatt Mumbai eller Tokyo som sammenligningsgrunnlag skal jeg være enig i at det var lite mennesker der. Men alene, det var jeg på ingen måte. Og alle andre gikk med målbevisste, fryktløse, bestemte skritt i retning toppen, mens jeg vinglet ubestemmelig i bakgrunnen. Skulle jeg forsøke? Det så slettes ikke faretruende ut nedenfra. Litt som en morsom skråning jeg stadig vekk prøver meg på hjemme. Tralala. Vi prøver. Den som kjenner Knutshø vet at den har to "litt luftige" partier. Et helt nederst, og et helt i toppen. Halvveis i den første, "morsomme skråningen" kommer et klyveparti som absolutt og på ingen måte var det minste lattervekkende morsom. Heller lattervekkende på en hysterisk måte. Høydeskrekken var ferdig med å spise bolle og hadde bestemt seg for at nå var det oss to. Høydeskrekken og jeg. Jeg oppover klyvepartiet med Høydeskrekken på ryggen, mens han visket meg i øret at et lite feilgrep, og vips lå vi langt der nede i steinura som makrell i tomat. Nå er jeg glad i makrell i tomat, men har ingen intensjon om å bli det selv. Dessuten kjentes det mer ut som om det var gelé jeg var laget av, og det tror jeg ikke er fullt så godt i tomat. Bakfra kom stadig nye mennesker helt uten geléfingre eller Høydeskrekken på ryggen, og jeg ble stående en stund og se på at oldemødre, treåringer, hunder, geiter, spedalske, vanføre og de midt i mellom spratt oppover. Eller sånn føltes det. Til slutt var det en som ikke lot seg vinke forbi, men som sa "jeg venter, jeg", og da hadde jeg ingen unnskyldning lenger. Det var nok et godt menneske, og muligens ble Høydeskrekken en smule betatt, fordi han glemte meg et øybelikk, og vips var jeg over det skumle partiet. Nå var det bare å komme seg videre før Høydeskrekken tok meg igjen, og et lang strekke gikk det "fint". "Fint" på den måten at høyre hjernehalvdel jamret over hvor bratt og langt det var ned til Gjende på ene siden og Leirungsdalen på andre siden, mens venstre hjernehalvdel holdt moralen oppe ved å fortelle at for å havne i Gjende måtte vi legge oss ned og med vilje rulle utfor kanten. Og det sto ikke på planen i noen av turrapportene jeg hadde lest, så det var helt utelukket. Og sånn gikk samtalen. (I det daglige er jeg altså langt mindre schizofren enn jeg her framstår, men jeg syntes nå venstre hjernehalvdel hadde et godt poeng, og høyre hjernehalvdel fant jeg ikke avknappen til, så jeg lot de holde på.) Overmot er jo også mot, på sin egen særegne måte, og det skader ikke med litt hybris for å nesten nå sitt mål. Helt til man faller. Eller er redd for å gjøre det. Jeg trodde jeg ville overvinne Knutshø helt til den siste, livsfarlige, stupbratte, se-seg-selv-i-sakte-film-falle-ned-mange-hundre-meter-toppen. Den som alle oldemødrene og treåringene danset seg oppover. Der var det Høydeskrekken tok meg igjen. Og fant meg i full panikk. Panikk har aldri gjort det helt store for beslutningsevnene mine, men nå hadde jeg tre alternativer jeg måtte velge mellom: a)legge meg ned i krampegråt og ringe mamma b)ringe redningshelikopteret og be om å bli hentet ned c) snu og gå tilbake, hvilket betydde ned det første, skumle partiet. Å gå opp på toppen var uaktuelt. Venstre hjernehalvdel stemte for alternativ c), og ettersom høyre nå var i bevisstløs tilstand, ble det sånn. Tilbaketoget gikk relativt udramatisk for seg, med samme beslutningsalternativer a, b eller c øverst på makrell-i-tomat-klyvepartiet, men ned kom jeg på en måte, og den måten involverte verken redningshelikopter eller mamma, dermed sier jeg meg etter forholdene fornøyd med det. Ned kom jeg altså, men den natten drømte jeg at jeg skled nedover fjellsider og inn i fortapelsen. Rystelsen var såpass stor at da jeg dagen etter valgte å gå på Skaget, et meget mer anstendig og typisk Valdres-fjell som bare står der og ikke gjør så mye ut av seg, var panikken aldri langt unna. Stadig så jeg meg selv ramle ned fjellsidene. Folk som vil meg vel, og som sannsynligvis er langt klokere enn meg, spør meg hvorfor jeg vil opp på disse toppene. Men det er nå gøy også. Så sant man ikke faller ned. Og det er det jeg blir så redd for at det skygger for alt annet. Og det er derfor jeg lurer så innmari på hvordan jeg skal få det til, uten å bli uhensiktsmessig, panisk redd. Jeg har tenkt meg på klatrekurs i løpet av høsten, men jeg undres på om det ikke er realistisk nok. Sånn som i klatreparken. Man kan ikke falle ned, ikke på ekte. Og det er en fin ting, altså, du verden! Men jeg er ikke sikker på om det hjelper når jeg står der på fjellet, uten sikring, og er redd for å falle...? Men altså, som overskriften sier, hvordan overvinne høydeskrekk?

Tusen takk for alle svar! Dere er gull 🌼 Trodde jeg ville få så hatten passet for å begi meg ut på en tur jeg ikke hadde forutsetninger for å mestre. Det var en stund der oppe på fjellet jeg tenkte at mitt neste bidrag her på FF ville være å møte samlet fordømmelse for å ha satt i gang nok en unødvendig redningsaksjon... I likhet med dere @tronn, var jeg særdeles liten lysten på å gå ned ogjen samme veien, nettopp pga det første klyvepartiet. Helt til jeg kom til den siste motbakken. Der var jeg i ferd med å gå inn i total shutdown, helt lammet, slik @Sovjetunionen beskriver, litt sånn som Tommy Steine (arme mann, han har min fulle medfølelse i klippet fra @Memento mori 😱) Da var det bare å puste med magen, snakke strengt til seg selv, og vente til beina ville bære meg ned igjen. Det gikk bra. Kjekt å ha flaks når man ikke har vett. Men eksponeringsterapi er vel nøkkelen her. Særdeles gradvis. Aller helst sammen med en som ikke er fullt så redd. Drar tilbake til fjells til helga. Da går vi for Storen. Én gang i mitt liv må jeg få prøvd helikoptertur... (Neida 😊) (Men @Gittiamo, tror nesten jeg tar Storen framfor rottene og slangene 😂)

Henger etter både med tid til å skrive ned sommerens turer og oppdatere her. Sist tur ut på bloggen er en særdeles varm tur i Kvænangen.

Gratulerer! Jeg brukte bæresjal hele veien, også i kombinasjon med storsekk ved behov. Fleksibelt og komfortabelt og gir svært god støtte for barnet. Det ble mye magebæring på tur for å få med alt utstyr, men ryggbæring i kombinasjon med rumpetaske fungerte på kortere turer.

For meg kan tråden stenges. Ikke nødvendig å bruke mer tid på det.

Nå skal jeg ikke forsøke å gi noe som helst innrykk av kunskap på dette området 😁 ..men vi brukte bæresjal fra dem var små. Det gir mange mulige måter å bære barnet på. Første gangen jeg slengte eldstemann bak på ryggen var det med litt sommerfugler i magen. 🤣 Litt startinfo om bæresjal her: https://www.bereglede.no/nybegynner-guide-baeresjal/ Jeg har ikke helt sansen for Babybjörn og hvordan bena til barna blir låst ut til siden, og et par andre ting. (Mulig fagfolk tenker annerledes en meg her.) (Bilde er lånt fra nettsiden til Babybjörn/linken over.) Vi bar i sjal frem til vi tok i bruk bæremeis på enkelte turer.

Norge på langs ekspedisjonen går mot en slutt for i sommer, det er kun litt over en uke igjen! Vi har gått ca. 1000 kilometer og har kommet oss helt til Alvdal i Hedmark! Sjekk ut blogginnlegg med mange bilder fra etappen mellom Ringebu og Alvdal her! Etter en hviledag her i Alvdal går ekspedisjonen videre mot Røros som blir aller siste etappe for i sommer!

Følger på med mer frosk/padde. Frog by KristianJV, on Flickr Tatt med Canon 5D mkII og 50mm f1.8 STM (1/100s - f2.8 - ISO 6400)

Del 1 av en super tur til Rago nasjonalpark er nå kommet HER i bloggen. Det var ingen dum ide å dra hit, det er helt sikkert. Litt tungt å gå med så tung sekk for meg som knapt er vant med å gå på føttene i marka for tiden, spesielt i varmen, men det var det definitivt verdt. Packraft er kjekke greier, selv om det blir litt ekstra vekt.

Etter først å ha tatt det piano i vel to uker med antibiotika-kur for å bli kvitt noen hissige borrelia-jyplinger, så fire dager senere kjøre på en bil på sykkel med skikkelig forslåtte lår som resultat, ser det nå ut som jeg endelig er kommet i gammel form igjen (ikke at den var/er all verden, da ) I dag lastet jeg opp sekken med mer enn nødvendig - 14 kg - og la i vei for å kjenne hvordan det gikk med litt belastning. Fire nære (og for meg svært så velkjente) fjelltopper - Damsgårdsfjellet, Olsokfjellet, Holefjellet og Gravdalsfjellet - ble passert i greit tempo, og uten å merke noen smerter fra "lårhønelåret" Det ble to pauser, på første og siste fjell. Hadde pushet på oppover til Damsgårdsfjellet, så jeg var god og svett da jeg satte meg for å nyte været og utsikten - Askøy til venstre, Bergen til høyre og Byfjorden i midten: Da jeg kom til Gravdalsfjellet, så jeg at jeg kunne rekke å lage en kopp ettermiddagskaffe og likevel nå bussen i Nipedalen så jeg kom meg hjem i god tid før solen gikk ned. En neve med "tørrtupper" fra einer (tror jeg leste at @REs anbefalte det, og det er en glimrende anbefaling når det er litt småfuktig rundt omkring) og en TinderStick oppdelt til fliser fikk kokt opp vannet på no time: Kaffen ble god, jeg rakk bussen, og kom meg hjem i fin tid Fin tur!