Vinnerliste

Traff på jerv da jeg gikk til Storsomrungnebba igår. Jerven hadde ett reinsdyrbein i kjeften. Da den så meg ble den stressa og presterte å miste beinet 3-4 ganger på ett 50 meters-strekk i det den passerte!

En uke siden vi kom hjem etter en fantastisk flott 5-dagers fjelltur i Saltfjellet i nordland. Et helt fantastisk fjellområde med blandt annet et av Norges beste røyevatn Hadde alt fra styrtregn og TETT tåke til knallsol fra skyfri himmel. Gikk fra hytte til hytte (DNT-hytter) og må si jeg er imponert over standarden disse hyttene innehar. Er absolutt å anbefale for de som har lyst på fine turopplevelser i nordland Gikk opp på Semska, som ligger midt oppe på Saltfjellet etter E6, og endte opp i Trettnes i Saltdalen. Totalt tilbakela vi over 70km i fjellet på disse 5 dagene Opp fra Semska i regnvær og vind, men du så flott alikavell Ned i Bjøllådalen med Bjøllåga rennende nedi Skogens konge (dronning) kom å hilste på når vi begynte nedstigninga til Krukki i Bjøllådalen Krukkimyrene er fantastisk flotte å se til med Bjøllåga rennende gjennom. I denne elva er det fin fisk å få Steinbua i Bjøllådalen Et av norges beste røyevann, Søndre Bjøllåvatn Sikringshytta på Midtistua, hvor vi lå Utsikten fra kjøkkenvinduet i sikringshytta mot søndre Bjøllåvatn Hovedhytta på Midtistua innhyllet i tåke Elva som renner fra nordre Bjøllåvatn Steinbua ved nordre Bjøllåvant Nordre Bjøllåvant er STORT Siste dagen i fjellet ved nordre Bjøllåvatn i et fortreffelig vær

Nede igjen etter en flott høsttur i mine nærfjell, Etnefjellene

Da var jeg vel hjemme fra Tomannsbu. En fin tur, men også en noe selsom opplevelse. Turen inn gikk kjempefint. Litt sakte, men det var kun fordi det var så fint vær at turen bare måtte nytes i langdrag. Jeg burde vel tenkt meg at en så fin dag ville lokke flere enn oss til fjells, men at protokollen skulle vise 54 overnattingsgjester på en hytte med 31 senger hadde jeg ikke ventet. Unger som hylte, kø for å lage mat, bråk og støy når folk skulle legge seg og de siste la seg ca. kl. 03:00 Men middagen var bra. Helstekt svinefillet innpakket i bacon. Ristede Amadinepoteter og sjalottløk Sotterte grønnsaker og rødvinsaus. "Noe å drikke til?" Bayerøl fra Aass bryggeri, like kaldt som bekken på utsiden av hytta. Søndag morgen startet med barneskrik, diverse telefoner som var satt på vekking til forskjellige tider og nye køer over alt. Noen hadde valgt å sove ute. Kanskje et fornuftig valg siden natten både var stjerneklar og månelys. Det var godt å komme seg ut og få noe frisk fjelluft i lungene igjen. Det er ikke tvil om at terrenget her er både fint og variert.

Første klyvetur for de små - toppen av Torghatten - imponert over energien

Tilbake etter en natt i Kvitladalen.

Uansett hva hun har postet eller ikke postet på blogg og FB; dette er et absolutt lavmål. Fjellfolk eller skogsfolk? Neppe. Jeg håper iallefall ikke det, for de er ikke verdig en slik titulering i tilfelle. Som noen skriver her: én ting er hva hun har mistet av verdier. Det er nok ikke problemet, for hun får erstattet der fra sponsorene sine, men tryggheten og gleden over å ferdes ute alene er også mistet. For alltid? Jeg håper inderlig ikke det, men hun har nok en jobb å gjøre med seg selv før hun er tilbake der hun var for noen dager siden. Min gjetning er at vi kommer til å høre mindre fra Maria (Villmarksjenta) i forhold hva hun planlegger å gjøre og hva hun gjør i nåtid - fordi hun er tvunget til taushet av noen idioter. Forhåpentligvis får vi fortsatt være med på turene hennes i ettertid.

Takk for mange gode tips. Da drar jeg nok til butikken og forteller dem nøyaktig hva jeg syns

I 2014 tror jeg det blir vanskelig å leve av hobbyen sin hvis man melder seg ut av det "digitale samfunnet". Det er noe litt annet med etablerte villmarkinger som kan bruke et par år på en ekspedisjon og selge filmen/ serien, men selv de holder navnet sitt varmt (all PR er god PR, Monsen). Inntill du når den statusen må du delta for å spre ordet om deg sjøl. Hjelper sikkert at hun er en søt, pen og sjarmerende ung dame, og jeg merker at selv med ganske høy aktivitet her på forumet er jeg ikke blitt kjendis enda, så jeg vet det ikke er så lett Nå har jeg ingen ambisjoner av å leve av friluftsliv heller - bare glad når jeg har overlevd en tur

Årets fjelltursesong går mot slutten for meg. Der andre gleder seg til å ta frem fjellskiene, sier jeg «takk for i år, vi sees igjen neste sommer». Men helt slutt er det ikke enda. Sola fortsetter å skinne over Trøndelag, og nysnø er hittil ikke observert i noe fjellområde nær meg, så fredag morgen var sekken pakket med alt jeg trengte for et døgn i fjellet. Jeg valgte telt denne gangen. Jeg ville være alene i fjellet. Denne helgen er nemlig siste åpningshelg i sommersesongen for de betjente hyttene i TT sitt rutenett, og med det været som var spådd, antok jeg at det kom til å bli fullt på hyttene. Etter en, til meg å være, uvanlig sosial sommer på fjellturfronten, ville jeg ha en solotur. Det er noe helt eget ved å være alene på tur. Naturen oppleves nærmere og tydeligere, og jeg kan høre meg selv tenke. Innimellom trengs det. Sylmassivet slik man ser det på veien mellom Stugudal og Nedalshytta. Allerede på veien opp fra Stugudal kjente jeg forventning og glede spre seg i kroppen. Utsikten innover Sylan og mot Skarvan og Roltdalen er ubetalelig, og man skal være bra følelsesdød om man ikke lar seg berøre. Turen startet ved Nedalshytta hvor det fredag formiddag enda var godt med parkeringsplasser. Til tross for det valgte jeg å parkere slik at jeg lett kunne komme meg ut dagen etter, uansett hvordan andre måtte parkere. Himmelen var blå, ispedd spredte skyer da jeg begynte stigningen opp den T-merkede stien mot Syltjønna. Det var relativt varmt i sola, men vinden hadde et umiskjennelig høstpreg i seg, så et stykke opp på snaufjellet måtte jeg dra på meg en ullgenser med vindtett front. Siden jeg forlot Nedalshytta hadde jeg ikke sett noe levende vesen, verken menneske eller dyr. Stien mot Syltjønna er lettgått, med klopper over (potensielt) våte områder. Så tørt som det har vært i sommer er det mange klopper som virker unødvendige nå, men fra tidligere turer, vet jeg at de er gode å ha i et mer normalt år. Landskapet er åpent og man ser vidt og langt, men jeg synes likevel ikke det er et kjedelig landskap å gå i. Det er alltid noen høye fjell eller vann å feste blikket på, og det bidrar til variasjon i det lettgåtte terrenget. Denne turen hadde to formål: Det ene var rett og slett bare å sove i telt og være alene på tur. Det er en deilig frihetsfølelse i det. Det andre var en topptur på Bandaklumpen, ett av Storsylens nabofjell. Bandaklumpen er et hesteskoformet fjell med ikke mindre enn fem topper fra 1376 til 1553 moh, og jeg ønsket å gå hele hesteskoen. Teltet hadde jeg derfor en plan om å sette opp inni hesteskoen hvis mulig. Og mulig var det. Jeg fant en relativt flat og tørr lyngrabb ved en bekk et stykke fra stien. Fin utsikt hadde jeg også mot Esandsjøen og Nesjøen. Godt fornøyd med valget av teltplass spiste jeg sen lunch etter at jeg hadde fått opp teltet og gjort klart soveplassen inni det. Alltid greit å få opp teltet med det samme man kommer til leirplassen. Klokka hadde rukket å bli nesten fire på ettermiddagen før jeg begynte på bestigningen av Bandaklumpen. Jeg siktet meg inn mot den nordre toppen (1380 moh) og kløv bratt oppover fra leirplassen. Litt steinur havnet jeg også i, men ikke noe som forårsaket problemer. Vel oppe er det relativt flatt over mot 1396-toppen som ligger litt sørvest. Herfra ser man ned på Syltjønna hvis man går ut på kanten av fjellet, og Storsylen virker å rage over fjellet jeg selv sto på. Fra denne vinkelen ser det nesten umulig ut å bestige Storsylen. Steinura virker stupbratt, og jeg kunne ikke helt forstå at jeg i juli hadde beveget meg opp og ned nettopp der. Ingen «walk in the park» akkurat, å bestige Storsylen fra Syltjønna. Fra 1396-toppen siktet jeg meg inn mot ryggen av 1553-toppen. Her er det drøyt 150 høydemetre som skal forseres på liten avstand, så det er bratt og en god del stein. Likevel greit å komme seg opp. Oppe på toppen er det storslagen utsikt i nesten alle retninger. Storsylen skygger selvsagt for utsikten mot nordøst, men det gjør ingenting for Storsylen er så fantastisk å se på i seg selv. Hele Syltraversen (fra Storsola til Nordsylen) er godt synlig og man ser langt innover i Sverige. Rester av en gammel hytte ligger også på toppen. Klikk på lenken for litt historie om denne hytta. Sola begynte nå å stå ganske lavt på himmelen, men jeg tok meg likevel tid til en liten kaffepause på toppen. Sol, varmt og vindstille på topptur i Sylan i september er ikke dagligdags kost og må nytes som best man kan. Dessverre kunne ikke pausen bli så lang som jeg ønsket. Turen rundt på Bandaklumpens topper hadde tatt lenger tid enn jeg trodde, og idet jeg begynte å bevege meg nedover i sørvestlig retning mot 1427-toppen innså jeg at jeg neppe ville rekke alle toppene før sola gikk ned. Å måtte ta meg ned den bratte skråningen på sørsiden av «klumpen» i tusmørke var definitivt noe jeg ikke ønsket, så idet jeg kom ned i skaret mellom 1553-toppen og 1427-toppen bestemte jeg meg for å komme meg ned i dalen med en gang. De to siste toppene måtte vente til en annen gang. Typisk meg presterte jeg å velge en høyst ugrei rute ned i dalen. Jeg havnet i et område fullt av skrenter og stein, men det er jammen ikke så lett å se når man står langt oppe, og på kartet så det helt greit ut. Skjønt… på vanlige kart med høydekoter på 20 meter kan man faktisk oppleve skrenter på 19 meter uten at dette gir noe utslag på kartet annet enn en enkelt høydekote…. Jeg kom meg omsider ned, men det tok tid, og jeg var tilbake ved teltet bare 20 minutter før sola gikk ned. Idet sola gikk ned så jeg 3 vandrere på stien på vei mot Syltjønna. De første og eneste menneskene jeg så denne dagen etter at jeg forlot Nedalshytta. Foruten disse tre, hadde jeg skremt opp to flotte ryper på Bandaklumpen, men disse var ikke videre interessert i noen nærkontakt med meg. Det var betydelig kjøligere da jeg kom ned til teltet. Heldigvis hadde jeg en leirplass hvor jeg hadde sola helt til den gikk ned (i motsetning til om jeg hadde teltet ved Syltjønna. Da ville jeg mistet sola mye tidligere), men direkte varmt var det likevel ikke i den lave høstsola. I tillegg hadde vinden frisknet til, så jeg tok på meg sommerdunjakka mens jeg kokte vann til dagens middag; chili con carne fra Real Turmat. Jeg er egentlig ganske lei denne typen mat, men når jeg har pakket sekken med alt jeg trenger av telt, sovepose, liggeunderlag, primus, gass, ekstra klær, sikkerhets/førstehjelpsutstyr og toalettsaker, så er det fint lite plass igjen til luksus som mat, og da er Real Turmat greit. Tar nesten ingen plass, veier lite og metter godt nok. Jeg trenger rett og slett en større sekk om jeg skal drive med dette teltlivet. Pga kulden og vinden krøp jeg inn i teltet rett etter at jeg hadde spist. Den lille gradestokken jeg har hengende på sekken viste 4 grader, men vinden nullet nok ut de 4 gradene, så følt temperatur var nærmere null. Heldigvis har jeg en varm og god sovepose, spesialdesignet for damer, så jeg fikk fort varmen i meg. Men sove, nei det fikk jeg ikke. Jeg sover aldri godt i sovepose, og denne kvelden verket i tillegg venstre kne. På turen hadde jeg knapt merket noe til knærne, men det tok ikke lange tiden ved teltet før jeg kjente at spesielt det venstre kneet hadde fått hard medfart på toppturen. Uansett stilling klarte jeg ikke å få det til å slutte å verke, så det var langt på natt før jeg omsider sovnet. Man skulle tro det ville bli bekmørkt i teltet når solen gikk ned, men nei… Det var en stjerneklar natt og etterhvert kom også en stor måne opp. Ikke helt full, men stor nok til at den lyste opp teltet med en dus nattbelysning. Hadde jeg orket å sitte mer ute denne natten, hadde jeg kanskje sett nordlys også, for det hadde visst vært et spektakulært skue rett på andre siden av Storsylen (fra Sylstationen). Tidlig neste morgen våknet jeg til nok en vakker dag. Skyfritt, men fortsatt en del vind. Sola hadde enda ikke rukket å komme opp over Bandaklumpen, så det var kjølig i teltet. Jeg ble derfor liggende lenge i soveposen med åpen teltdør mens jeg drakk kaffe, hørte på lydbok og kikket på utsikten. Kvart på ni så jeg de to første vandrerne på stien mot Syltjønna og Storsylen. Utover formiddagen skulle de bli mange. Jeg skulle ingenting annet enn å komme meg tilbake til bilen. Kneet var skitondt og alle planer jeg måtte ha hatt om en runde til Syltjønna og oppom Neklumpen på vei tilbake, måtte skrinlegges. Her gjaldt det kun å komme seg tilbake til bilen for egen maskin. Jeg hadde det imidlertid ikke travelt og latet meg lenge ved teltet. Vinden hadde løyet, så temperaturen begynte å bli riktig så trivelig. Jeg spiste frokost utendørs etterhvert, nøt utsikten og kikket på de mange vandrerne som passerte på stien 2-300 meter nedenfor meg. Samtlige på vei mot Syltjønna. I tolvtiden begynte jeg å pakke sammen leiren og halv ett var jeg på vei mot Nedalshytta. Kneet verket, men det gikk greit å gå. Jeg måtte jo tilbake til bilen, så det var bare å ta det med ro og unngå brå bevegelser og for mye vridning på kneet. Rett etter at jeg begynte å gå hørte jeg 4 skudd. Det hørtes ut som de kom fra Bandaklumpen. Kanskje rypene «mine» snart er noens middag? Sylan i høstdrakt. Utsikt mot Storsola og Ekorrdørren. Tilbake ved Nedalshytta konstaterte jeg kjapt at jeg hadde valgt rett da jeg valgte telt fremfor hytteliv denne natten. Parkeringsplassen var overfylt, og for å si det rett ut: enkelte parkerer som idioter, helt uten tanke for hvordan andre skal komme seg ut. Heldigvis hadde jeg parkert sånn at jeg klarte å lirke meg ut mellom en svær campingbil (som definitivt IKKE burde ha vært parkert der den sto) og en Audi som sto halvveis ute i veien. Teltplassen ved hytta var også stappfull med to store lavoer og 3 fem- eller seksmannstelt, så her hadde det nok vært folksomt i går kveld. Det kan virke som om knærne har bestemt at fjelltursesongen 2014 er over, men FOR en sesong det har vært! Supervær, superturer og mange flotte mennesker har jeg hatt gleden av å være på tur med. Har «plukket» noen topper i løpet av sommeren og utfordret min frykt for luftige egger og stupbratte steinurer, og er både stolt, glad og takknemlig for de opplevelsene jeg har fått i sommer, enten det har vært toppturer eller vandreturer. Nå håper jeg bare at knærne kommer seg med litt hvile, så er jeg tilbake i fjellet neste sommer. Helst før! Livet er for kort til å sitte inne! ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Original blogginnlegg med flere bilder finnes her: http://stifinner.wordpress.com/2014/09/14/telttur-med-innlagt-topptur-pa-bandaklumpen/

Noen som har en formening om hva som kan være galt?

Vi ble jo som skrevet på forumet før, frastjelt noen kilo musli i sommer i Femundsmarka mens vi sov noen meter fra gapahuken! Tidligere har jo Trond Strømdahl skrevet om en en pulk som ble stjålet etter å ha ligget ute etter at skiføret forsvant. Det var vel også bladet Villmarksliv som testet et jakttårn, og de konkluderte med at det var så bra at det i tillegg ble stjålet mens testen pågikk! Jeg har flere ganger gått fra telt og slikt ute i naturen mens jeg har fisket, gått tur osv. men det har aldri vært uten en gnagende frykt for at ting blir stjålet. Særlig allyene har jeg vært veldig redd for. Yndede tyveriobjekter.

Sylan igjen. Og nok en gang i fantastisk vær. Glad jeg valgte telt som bolig, for ut fra antall mennesker som passerte på stien et stykke nedenfor teltet mitt i dag og antall biler og telt/lavoer ved Nedalshytta, var det sykt mye folk på hytta. Siste åpningshelg for betjente hytter i TT sitt rutenett denne helgen, så det var mange som benyttet sjansen til en siste helg der. Topptur på Bandaklumpen i går, hvor jeg rakk 3 av 4 topper på "klumpen" før jeg måtte komme meg ned til teltet siden dagene allerede er altfor korte etter min oppfatning.

Lørdag 16. aug til søndag tok jeg en tur til Nordre Krokvannet i Østmarka i Oslo, nøyaktig posisjon her: https://www.google.no/maps/place/59%C2%B050'54.4%22N+11%C2%B001'07.6%22E/@59.8484516,11.018784,15z/data=!3m1!4b1!4m2!3m1!1s0x0:0x0?hl=en Jeg starta turen med en vaffel og kaffe på Losby besøksgård, flott plass. Det går an å leie kano der, noe jeg vurderer å gjøre i fremtiden. Like før jeg ankom tordnet det heftig bortpå himmelen, så jeg fant ut at det kunne være lurt å komme i ly så fort som mulig. Jeg fikk surra opp tarpen/presenningen i siste øyeblikk før det fossa ned fra himmelen. I ly av regnet var det en særdeles stemningsfull pause: Så litt om lokasjonen: - Tok ca 1,5t å gå hit tipper jeg (så aldri på klokka dog), mest grusvei, noe blåmerka sti til slutt - Stor teltplass, det var god plass til mitt Helsport Superlight 3 camp, og det var fortsatt plass til overs. - Praktisk med teltplass veldig nært vannet. - Av andre folk så jeg et par kanoer som passerte øya jeg var på vei mot Røyrivannet, og en annen overnatter et annet sted på vannet (så bare bålet om natta). På søndagen så jeg noen som besøkte halvøya rett nordøst for meg. Så litt egne erfaringer og lærdommer: - Må skaffe meg ny ryggsekk (har nå Bergans Telemark 80L (tror jeg) nå), får alltid vondt i ryggen øverst, selv med bare 16-17kg slik som denne turen. Glemmer det alltid mellom hver tur, men er uaktuelt å bruke denne på turer som er lengre enn en til-to dager. - Forøvrig, hvor store sekker bruker dere folkens? 80L er et minimum synes jeg, jeg klarer bestandig å pakke sekken helt full. Det eneste unødvendige jeg har med meg er presenningen fra Clas Ohlson, 3x4 (evt 2x3) meter tror jeg, og førstehjelp (bandasjer, plaster, etc) på størrelse med en liten toalettmappe. Ja og i tillegg pakka jeg ned turbuksa og jakka fordi det var varmt nok å gå uten (men de måtte jeg ha på kvelden). Med ny sekk har jeg lyst på i alle fall 90-100L. - Kan klare meg uten presenningen, bare å kle på meg og finne meg et tre dersom det ikke regner altfor voldsomt. Men det er mye mer kos å ha den - Prøv å test ut telys-i-sko som tørketeknikk over natta. Gikk over litt halvdypt vann som gikk over skoa for å komme meg på øya (men det finnes tørrere veier!), og fjellskoen ble aldri tørr igjen. På veien hjem tok jeg et halvhøyt steg for å komme meg opp på en liten hylle, og med ett stirra jeg øye-til-øye med denne karen: Jeg har aldri sett en huggorm før (ikke så vanlig i Nord-Norge der jeg er fra tipper jeg), så jeg gikk i full Japansk-turist-modus og dokumenterte i vei. Etter å ha gått videre kom jeg plutselig på at jeg hadde vaset rundt natta før uten å overhode tenke på at det var slike krypdyr i lyngen rundt meg. Glad jeg har høye fjellsko! Og like etter, i ei myr, ser jeg enda en huggorm! Denne gangen svart, men mindre villig til å bli tatt bilde av. Så til slutt litt erfaringer med to nyinnkjøpte ting: Helsport Superlight 3 camp: + Teltet er vel akkurat stort nok til 3 personer, noe som er flott om jeg vil ha med meg folk. Samtidig veier det kun 2kg og har passe lite volum, med andre ord flott til soloturer som denne. + Enkelt å sette opp, har satt opp et annet Helsport-telt før, og klarte dermed å sette opp dette helt fint uten bruksanvisning (stor applaus til meg) - Det regna en del på turen, mest på søndagen, i korte, men kraftige regnskurer. Jeg ligger i innerteltet, og skal strekke meg ut i ytterteltet for å finne fram noe, og hva merker jeg? Jo, det regner ørsmå dråper igjennom hele taket på ytterteltet! Fram med en plastpose for å dekke over fjellskoa som står og "tørker". Jeg tror det kanskje skyldes noe jeg leste om i bruksanvisningen/reparasjonsinstruksjonene dagen før, om at det er tråder inni teltduken som utvider seg første gang de kommer i kontakt med vann. Med andre ord vil dette neppe skje på nytt. Håper jeg. Det var tørt inni innerteltet, så det var på ingen måte noen katastrofe. - Innterteltet åpnes ved hjelp av to glidelåser, en nede, og en oppe. På mitt forrige Helsport-telt var det to glidelåser oppe, og dette likte jeg litt bedre, fordi jeg føler at jeg har mer kontroll ventilasjon, og, litt flauere, på hvor lett insekter kan snike seg inn. - Ventilasjonen på den siden av teltet uten inngang, henger ned i innerteltet, og det var ingen måte å krølle det opp og/eller feste det på noe vis, slik som i mitt forrige Helsport telt. Dermed ble ventilasjons-teltduken hengende ned midt i teltet, akkurat der jeg lå og leste. Ikke noe verdensproblem akkurat, og går sikkert an å ordne på et vise, men jeg nevner nå alt. Bilde på akkurat dette: Trangia 25-4UL stormkjøkken med gassbrenner: - Brukte det til kaffe, koke vann, og steike bacon, og dette funka det super til. - Liker at apparatet står støtt (en av grunnene for at jeg kjøpte det), og - at jeg slipper å vase med utbrettbar vindskjerm slik som på mitt forrige apparat.

Vi har gått Stikkvannsmarsjen i dag. Første marsj vi var med på, er tre arrangerte turer til Stikkvannshytta hvert år. Men det var koselig og fristet til gjentakelse. Gøy å være på tur med så mange andre blide mennesker! Har dessuten meldt meg som interessert til å bli turleder i Barnas Turlag, som var der på stand. Tok med soppkurv og fikk mange kommentarer på det. Mye gammel sopp nå, men vi fant en fin steinsopp samt mye god rimsopp! Og rødnende fluesopp...har sett mye av den i år, men rett og slett pga navnet ikke turt å spise den...

Vel, ikke akkurat en turrapport, da vi aldri kom oss på tur pga. forkjølelse, men iallefall en liten påminnelse om hvor vakkert høstfjellet kan være, også selv om man ikke går så langt unna bilveien. Bildene er av hundene mine Embla på 12 år (elghund) og Bud på 1,5 år (blanding), og er tatt i Lom/Bøverdalen/Sognefjellet/opp mot Juvasshytta. Fortsatt god turhøst! Mot Fanaråken og Steindalsnosi på Sognefjellet. Mot Smørstabbtindene, bl.a. den karakteristiske Sokse. Sognefjellet. Kampen, langs veien opp mot Juvasshytta. Hadde planer om å nå Piggen i bakgrunnen i dag, men min forkjølelse satte en stopper for det. Jaja, Norges høyeste fjell ligger der til våren også det, så vi tar oss en tur da! Bud leker ved gården til foreldrene mine. Gamlemor Embla kan også posere, men da helst i roligere tempo. Bikkjene sammen med min lillesøster i høstsola, rett ved gården til mamma og pappa.

Jeg syntes ikke det er spesielt mye hemmelighetskremmeri, men det er jo langt mindre mijø som driver med naturlig sikring kontra sportsklatring. Dere har kurs i naturlig sikringer som både Kolsås og Oslo klatreklubb samt DNT holder i Osloområdet. Hvis dere har lyst til å ferdes i fjellet finnes det gode fjellsportkurs om sommeren. DNT, bre og fjell, det finnes en rekke aktører. Så tar det litt tid å utvikle ferdigheter i dette, mye handler om erfaring. Anbefaler kurs, så kan dere heller prøve å finne noen med litt erfaring til å gå med dere på treningsøkter, for eks Vardåsen i Oslo. Da kan dere bruke den hjelpen til å få tilbakemeldinger og vurdering av hvordan dere håndterer sikringshåndtverket. Hvis man vil lese litt først så anbefaler jeg boken Mountaineering: Freedom of the hills. Klatreboka av Ragnar Bell kan også gjøre nytte. Men erfaring er alfa omega i dette gamet, ingenting erstatter det.

Den skal jeg hvertfall ikke gå! Ikke har jeg føtter som takler å være så lenge på beina som kreves + at det er grenser for mye jeg ønsker å utfordre høydeskrekken. Men god tur om du tar den! Kjæresten har gått den og synes det er en flott tur.

Er jo ganske tydelig at det står primus, så her lukter det reklamasjon!

For mye kaffe i spriten...

I dag gikk turen til Halssjøen i Østmarka for å lete etter en gammel liten koie jeg hadde blitt tipset om på Instagram. Fantastisk vær i marka i dag. Topp dagstur. Og koia var akkurat der jeg antok den ville være. Sveipet innom en gammel seter som så spennende ut på kartet, der var det bare et lite skilt og noen steinruiner. Super dag i Østmarka

En av kommentarene i tråden på Facebook setter ord på det jeg forsøker å si. Jeg tillater meg å sitere: Lars Monsen lar også utstyr bli liggende når han tar avstikkere i terrenget. De aller fleste gjør det. Jeg legger aldri fra meg våpen, lommebok, eller lignende saker, men telt og camputstyr blir liggende. Men om jeg en gang kommer til å ta en drittsekk på fersken i å stjele utstyret mitt, da risikerer han også å bli liggende..

Empati er en fin bil. Trist hvis man må gå med 80literssekken på seg til enhver tid ute i naturen i frykt for at den skal bli stjelt når man går seg en tur vekk fra teltet.

"Villmarksjenta" fikk stjålet alt utstyret sitt, i følge ny status på Facbooksiden hennes: https://www.facebook.com/permalink.php?story_fbid=792753364096938&id=317292851642994 Utrolig at det finnes folk som synker så lavt at de stjeler utstyret fra folk på tur. I en gitt situasjon kan de jo sette eieren i livsfare. Jeg har i alle år følt meg trygg på at folk jeg møter på tur er redelige mennesker. Men det finnes tydeligvis råttskaller der også.. Håper drittsekkene blir tatt, og at hun får utstyret sitt tilbake!

Jeg var innom G-Max på jakt etter noe fiskeutstyr og på veien ut passerte jeg et stativ fult av sportstape. Jeg bruker sportstape til alt mulig. Jeg taper beina for å unngå gnagsår, den brukes som plaster og til å reparere ting som er ødelagt hvis det er mulig. Tapen kostet bare 15 kroner og jeg huket med meg en rull. I kassen spurte jeg om tapen var bra, om den holdt eller ramlet av når du ble litt svett. Jeg skulle bruke den på beina på fjellturer.Ekspeditøren mente den var bra og sa at den i hvert fall holdt en hel fotballtrening og da holdt den sikkert også en fjelltur. Jeg har alltid ment at fotball var en sport for pingler, men tok rullen med tape med for å teste den. Igjen må jeg dessverre innrømme at jeg fikk rett. Etter en time med fjellsko og motbakke lå tapen i en krøll nederst i sokken. Tapen var av merket SELECT coach tape. Den ble så erstattet av en tape uten kjent navn, men den hadde en kjerne av plast og sikksakk kant for å lette avriving. Jeg tror den kommer fra et apotek. Muligens et Snøgg eller Scansport produkt. Den holdt hele turen både frem og tilbake, ca. 4 timer hver vei, og slapp ikke en gang taket i dusjen. Konklusjon: Det dyreste er ikke alltid det beste, men det billigste er alltid dårligst.

Fin turrapport fra "min" mark Nordre Krokvann er et fint vann og herfra og videre innover i naturreservatet er man i mitt favorittområde i Østmarka. Her er det masse supre teltplasser, flott skog og gode fiskevann. Anbefaler virkelig å ta vannveien hit fra Mønevann med kano, og videre til Tappenbergvann, Midtre Krokvann og Søndre Krokvann.

Støtter den anbefalingen Saltfjellet er utrolig flott. Gikk der selv i sommer og i fjor sommer, i samme område. Flotte ubetjente hytter og ikke overbefolket, hadde enkelte av hyttene helt for oss selv.

Syltraversen må man da gå, har planer om å ta den nesten sommer.

En kjapp trimtur på raceren i dag. Og har også nå padlet en times tid med packraft. http://connect.garmin.com/activity/590199866

Takk Jeg forstår ikke helt kartet. FInner ingen forklaring på hva linjene betyr- er liten stiplet linje grense for beitelag ? De går akkurat der T-merkede stier går, så jeg regner med det er stier, men det er som sagt ikke tegnforklaring i kartet. Trykker man på knappen tegnforklaring kommer det bare opp en logo for "skog+landskap". De større lilla stiplede linjene er kommunegrenser, torr jeg. URL'n linken din viser til sier "VEGETASJON_SAUBEITE" - jeg er usikker på om det er beitelagsgrenser eller om det viser hvor det er bra beite for sau. Når jeg velger Beitelag -> Beitelagsgrenser får jeg følgende melding: Det finnes ingen informasjon for valgt tema Har uten hell forsøkt å rote litt rundt for å se om det kan være andre linker som gir litt mer info, f eks http://kilden.skogoglandskap.no/map/kilden/index.jsp?theme=BEITELAG men den viser det samme kartet som de andre linkene. Her vises tegnforklaringer http://kilden.skogoglandskap.no/map/kilden/index.jsp?theme=BEITELAG&mapLayer=SAU_KM2 så jeg tror det er noe feil med kartet når man spør etter beitelagsgrenser Nei - nå tror jeg jammen jeg fant beitelagsgrenser også: http://kilden.skogoglandskap.no/map/kilden/index.jsp?theme=BEITELAG&mapLayer=SAU_KM2 (må åpne denne URL også velge "beitelagsgrenser" istedetfor SAU pr km2. I følge kartet dukker det ikke opp noen beitelagsgrenser i Østfold, beytyr det at ingen har beiterett i Østfold fylke. Høres ikke det litt rart ut ?

Den ideelle kombo er vel egentlig dun innerst og synt ytterst, hvis det skal brukes over flere dager. Grunnen er at kondens fra kroppen blir til is i de ytterste lagene, og da mister dun sin fordel... vekt/varme. Dun/dun kombo blir lettere, men har jo samme "problenet". Dampsperre er også en mulighet. For en natt eller to går ideen din utmerket

Sannsynligheten for at noen skal stjele fra hverdagsturisten er nok fortsatt svært liten. Det at hun hadde et stort publikum har nok hatt mye å si, samt at hun skulle være alene på samme sted i en måned. De fleste tyverier skjer ved at det er beleilig. Her var det åpent kjøleskap som tyven kunne forsyne seg av uten å bli sett.

Om jeg skal tolke hva overnevnte skriver vil det bli taust her på forumet. Utstyret vårt betyr mye for oss og er derfor ofret mye spalteplass her på forumet. Og ofte er dette utstyr av høy kvalitet og priset deretter. Når vi skriver er naturopplevelsen, mestringen det viktigste, og da er det ikke til å unngå at vi priser utstyret i tekst og bilder.. Dette gjør oss også sårbare for potensielle tyv som driver med "bestillingsoppdrag" For jeg tviler påp at det er friluftsinteresse som driver dem. Det skal ikke mye recurch her på forumet for å identifisere hverandre selv om vi til en viss grad skjuler vår identitet. Om noen ikke har ærlige hensikter er det bare å finlese og se på bilder for å danne seg et bilde av oss, og hvor vi f eks bor. F eks ble det arrangert en lettvektstur i høst åpen for alle, og behørig bekjent her på forumet. Om jeg ikke hadde rent mel i posen var det bare å møte opp og være med en liten periode. Men når det er sagt håper jeg at vi fremdeles står frem som vi gjør, og ikke gir etter for frykten. Og det sier jeg som akkurat er blitt svindlet på finn.no. (Saken selvfølgelig henlagt selv med kjent gjerningsperson. Edit. Når det er sagt la meg ikke bli tatt til inntekt for at det kun er kostbart utstyr som gir den rette turopplevelsen. Har akkurat gjennomført en liten ukestur på Hardangervidda med en sekk kjøpt på et loppemarked til kr 50. Og den fungerte utmerket. På samme måte som en billig plastpresenning fra Biltema.

Oh la la og halleluja! Vakkert! Definitivt verd litt frost - frostworthy...?

Hva med en litt mer allsidig kombinasjon skall/vindvotter og innerhanske i ull? Da kan du også ha en innervott i dun når du bare skal ha varme hender. http://www.oslosportslager.no/produkt/mountain-equipment-pro-shell-mitt-overtrekksvott-19700.aspx Jeg bruker en vindvott i kombinasjon med disse fra magasinet: http://www.magasinet.no/display.aspx?menuid=18&prodid=8544 Da har jeg all den handlefriheten jeg kan få behov for, uten å måtte ta av alt. Pluss muligheten til å veksle på innervott/hanske.

Du er ikke særlig villig til å se løsniger, eller? Du har gjentatte ganger sagt at bonden ikke har økonomi til å sette opp gjerder og når noen mener staten kunne gjøre det så kommer du med kommentarer som indirekte sier "haha...det er umulig å sette opp så mye gjerder". Og når noen foreslår at kanskje skur hadde holdt de litt unna tunneler så mener du at sauen har det så fint i tunnelene at det ville ikke fungere. Jeg tror ikke sauene syns det er så kult å hele tiden måtte flytte seg fra biler. Å finne tilsvarende le i skogen er ikke så lett og ihvertfall ikke når man er tett opp under tregrensa. Noe må det jo være mulig å gjøre for å få sauene til å søke ly andre steder enn i tunneler. Uansett forslag på løsninger så forkaster du dem umiddelbart. Hvorfor det? Vil du ikke at det skal finnes noen løsning som fungerer? Vil du ikke at man tester ut mulige løsninger? Ønsker du å kun sitte og klage over rovdyr og løshunder? Sauer og mennesker har ikke større rett på jorden enn rovdyr og løshunder. Og i tilfellet til @Ugla. Hva om hunden hans hadde vært av den brutale typen og drept sauen som angrep han. Hadde Ugla (ikke den kloke med vinger) måtte betale erstatning for sauen da? Hadde bonden fått noen form for straff for at hans dyr hadde ødelagt hunden mentalt. Om en normal hund, som ikke jager sauer, blir angrepet av en sau, vil den etter den hendelsen begynne å jage fordi det tross alt er bedre å jage enn å bli angrepet. Og, sorry, men noen meter med bånd er ikke nok når en hund føler seg truet. Hendelsen til Ugla er også et bevis på at hunder flest ikke har noe ønske om å angripe sau, de kan jage fordi de ser på det som lek, men de færreste ville ha angrepet og drept en sau.

Og sånn går no dagane....

Tragisk sak. Det verste er vel kanskje den utryggheten som hendelsen har satt i henne.. Uansett - det er å håpe at hun hadde forsikring - det er en klar sak sånn sett..

Villmarkshelt? hmm.. Det må bli hver mann eller kvinne som fremmer friluftslivet å får nye uerfarne til å prøve ut villmarkslivet selv. Et rikt friluftsliv fremmer en god helse og et godt liv for de som utøver det. Ja, de som skriver eller snakker om sine erfaringer til andre, ja de er mine helter. En applaus til dere.

Et tips forresten: Bruk monofilament sene (vanlig sene) på denne snella fireline fremhever bare ujevn gange

Synd att slik skjer, men man kan jo også passe litt på, er kanskje ikke så lurt og legge ut akkurat hvor du skal være de neste 30 dagene. Jeg hadde vært fall vært forsiktig med det hvis jeg var jente, Finnes dessverre masse syke menneske. Og når det kommer til utstyr har hun vel forsikring på det?

En liten avsporing med jeg er uenig med deg. Olav Gjærevoll var sterkt engasjert i kraftutbyggingen i Alta Kautokeino. Denne kraftutbyggingen burde aldri vært gjort - og hans navn vil for alltid være beskjemmet av den "jobben" han gjorde der. Dette fremkom under en NRK dokumentar etter saken. Les f.eks her http://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&source=web&cd=3&ved=0CCsQFjAC&url=http%3A%2F%2Fwww.nasjonalparkstyre.no%2FDocuments%2FReisa_dok%2FSaker%2520og%2520m%25C3%25B8tepapirer%2FNyheter%2FTrua%2520karplanter%2520Alta-Kautokeino_til%2520endelig%2520godkjenning%2520-%2520jan2011.pdf&ei=gyITVJu4NcjmyQPIooLoAg&usg=AFQjCNFyZmN_DEAd0a6qfsHhLehnQAgKMQ&sig2=VVTe3QDcyzEbFUmcqA6vzA Det er nevnt mange gode villmarkshelter som jeg også kan identifisere meg med. Monsen osv. Jeg tenker allikevel mange ganger på mine forfedre som gode villmarkshelter. Man skal ikke så mange generasjonene bakover før man levde av og med naturen på en helt annen måte enn det vi gjør i dag. Alle mine forfedre var fiskere og bønder og hadde et godt og fritt liv - men under tøffe forhold. Jeg tror det kan være lurt å se tilbake av og til også - kanskje vi har noe å lære fra den tiden.

Ta kurs. Lær håndverket på en det grunnleggende metodisk og sikker måte. Du kan treffe flinke folk som lærer bort, eller en sånn fyr jeg traff som omtrent knøt kjerringknute med sløyfe istedenfor åttetallsknute når fyren skulle "lære" meg klatring første gang. (Heldigvis hadde jeg såvidt vært borti en vegg før og skjønte tegninga før det gikk gale)

Siste fjelltur i årets sommerferie ble lagt til nord-Troms. Et fjellområde med noen vann som angivelig skulle inneholde ørret, måtte utforskes. Jeg tok med meg min 15-årige nevø, for å løsrive han vekk fra den elektroniske verdens nedbrytende monotoni. Vi lå tre netter i et baseområde, som vi fisket og undersøkte områdene rundt. Vi kom i kontakt med noen lokale, som bedrev kultivering der, og som ga meg mye interessant informasjon om området og vannene rundt. Fiskemessig lyktes vi godt, selv om de virkelig store ble igjen på fjellet. Jeg stanset opp på seks ørreter over 1 kilo, som ble saltet lett i buken og båret ned. Skal nytes utover vinteren! Kommer garantert til å besøke dette området igjen. For det er fantastisk natur her. Og potensialet er formidabelt for å få kontakt med fjellfisk i flerekilosklassen.

Med nytt utstyr fra Zpacks fristet det å teste både seg selv og utstyret på en tur med litt lengre dagsetapper enn jeg normalt pleier ha. Onsdag kom pakken med nytt telt, sekk, bukse og jakke fra Zpacks og samme kveld var sekken ferdig pakket etter å ha slått opp teltet et par ganger i hagen og sett at alt var som det skulle. Værmeldingen så også bra ut når jeg sjekket tidlig i uken, nesten så det var litt for godt vær til å få testet utstyret skikkelig. Totalt kom sekken med alt utstyr før mat og drikke på 4,8 kg, det er vel strengt tatt 0,3 kg tyngre enn ultralett, men med klær og sovepose for norsk høyfjell i september bør det vel likevel være innafor. Totalt med mat og en halvliter cola var startvekten på ca 8,5 kg. For de som måtte være interessert i full pakkliste: http://lighterpack.com/r/rwdbh Dag 0 Torsdag etter jobb setter jeg meg på bussen til Bergen og videre med natttoget til Finse. 01:30 natt til fredag stopper toget på Finse stasjon og jeg er klar for tur. Med hodelykta går jeg forbi finsehytta og over dammen. Etter en times gåing i mørket finner jeg en ok teltplass og setter opp teltet. Neste morgen våkner jeg til soloppgangen. Flott å ha god utsikt fra teltet uten å trenge stå opp, noe jeg savnet i tunnelteltet jeg hadde tidliggere. Dag 1 Finse - Bjoreio (37 km) Kommer meg avgårde kl 8 og går mot Kjeldebu, en utrolig flott rute selv om det er noe kupert enkelte steder. Sliter litt med høyrekneet deler av dagen pga det kuperte terrenger, men etter en ibux og en støttebandasje rundt kneet går det bedre. Nesten hele dagen har jeg utsikt mot Hardangerjøkulen først i vest og senere bak meg etter som jeg nærmer meg Kjeldebu. Kjeldebu ser folketom ut og jeg fortsetter raskt ferden videre mot Dyranut hvor det blir en kopp kaffe og et kakestykke før jeg går videre mot Bjoreio. Litt etter broa over Bjoreio finner jeg meg en grei teltplass for kvelden. Klokka har blitt 8 og jeg har hatt 12 timer på beina kun med noen småpauser innimellom. Tross knevondt gikk det veldig greit, utrolig hvor lett det er å gå med så lite på ryggen. Dag 2 Bjoreio - Grotflott 37 km Neste morgen våkner jeg igjen til soloppgangen. Koker meg havregrøt før teltet blir pakket og turen går videre mot Sandhaug, egentlig hadde jeg tenkt å gå om Hadlaskard, men pga knevondter valgte jeg å gå den noe lettere ruten om Sandhaug. De to milene til Sandhaug går veldig greit på lettgått sti og delvis traktorvei. Når jeg nærmer meg Sandhaug begynner været å bli gråere og det kommer også noen regndråper. Det blir en kort stopp på Sandhaug før jeg går videre stien mot Litlos. Terrenget her skifter ganske fort karakter etter at Besså er passert. Det blir litt mer opp og ned og fin avveksling fra det flate partiet inn mot Sandhaug. Det blir også mer og mer regn utover kvelden og etterhvert må også regnbuksen på. Går forbi tre stk som har teltet rett ved stien midt mellom Sandhaug og Litlos, de er de eneste jeg treffer etter Sandhaug. Selv går jeg noe lengre og har bare en liten mil igjen til Litlos før jeg setter opp teltet. Dag 3 Grotflott - Borda 30 km Neste morgen er det fortsatt gråvær og det regner godt hele dagen. På Litlos er jeg innom for en liten kaffekopp. Bestyreren har sendt avgårde de siste gjestene og det er siste dagen det er åpent for i år. Han forteller meg at det er ventet enorme nedbørsmengder mot natten og jeg antageligvis kan forvente meg ei våt natt i teltet. Det regner allerede gått når jeg går fra Litlos og ruten går også litt mer sydøst og jeg får vinden rett i ansiktet. Heldigvis holder jakken tett og jeg er god og tørr hele veien. Kneet har heldigvis blitt bedre denne dagen, antageligvis hjalp det godt med en dag i lettgått terreng, men nå begynner jeg å kjenne smerte på forsiden av leggene etter to lange dagsetapper dagene før. Det er lite fristende å ta pauser i det sure været så når jeg kommer til Hellevassbu stikker jeg innom hytta for å varme meg litt og få i meg noe mat. Treffer et par fra Tyskland som også har gått fra Finse, de startet for 7 dager siden, men har gått en noe lengre rute om Torehytten og gått fra hytte til hytte. Etter en kort stopp på Hellevassbu går jeg videre noen km, men det er ikke så lenge før smertene i leggene blir så store at jeg ikke orker å gå lengre så jeg finner en teltplass for natten øst for Borda. Regnværet har roet seg noe når jeg slår opp teltet og jeg håper det verste har gitt seg. Men det går ikke lenge etter jeg har krøpet ned i soveposen før deg begynner å hølje ned og slikt fortsetter det hele natta. Dag 4 Borda - Haukelister 20 km Klokka 4 våkner jeg av at det er noe vått i teltet. Jeg kjenner etter hvor det kommer fra og ullskjorta jeg har brukt som hodepute er klissvåt, den ene armen ligger ned fra liggeunderlaget og mot bunnduken, der er det masse vann og jeg ser fort at det er vann rundt inni hele teltet. En pakkpose har ligget på kanten av bathtuben slik at vannet har kunnet renne inn. På utsiden av bunnduken er det imidlertid enda mer vann og der er ca 10 cm dypt vann. Alle klærne og mye av utstyret er vått, eneste som er noenlunde tørt er soveposen og klærne jeg har sovet i. Jakka og buksa har også ligget oppå sekken så de er heldigvis tørre. Kameraet lå nede i vannet, så det har jeg enda ikke våget å skru på. Tror ikke det er mange telt som hadde holdt vannet ute på en så dum teltplass, så her kan en nok ikke skylle på teltet, kun på en dårlig valg av teltplass. Jeg bruker snyltekoppen til å øse bunnduken for vann og prøver å sove litt videre fram til det blir noe lysere ute, så lenge soveposen er tørr er det ikke så mye mer jeg kan få gjort før det blir lyst uansett. Klokka seks står jeg opp og får pakket sammen utstyret og jeg tar fatt på siste etappe mot Haukeliseter. I etterpåklokskapens navn er det lett å se at dette var et særdeles dårlig valg av teltplass... Leggene har ikke blitt mye bedre av en natt med dårlig søvn så de kilometerene mot Haukeliseter blir tunge og smertefulle. Ved Mannevatn tar de to tyskerne fra hellevassbu meg igjen og de tilbyr meg noen 600 mg ibux. Disse hjelper på de verste smertene og resten av turen går noe bedre. Men etter en lang og hard tur var det deilig å komme fram til Haukeliseter akkurat tidsnok til å rekke bussen hjem. Bet nok over litt for mye med lange dagsetapper, men jeg kom nå fram og det er det viktigste

Sist helg ble tilbragt på telttur sammen med min samboer Anniken og @kpl. Vi dro til Kvistdalvatna i min hjemkommune, der har grunneierlaget et lite naust med både båt og garn som en kan bruke. En del garnfiske de siste år har resultert i fisk av god kvalitet. Vi dro etter jobb på fredag og campet til søndag. Selv om vi kunne ha overnattet i naustet valgte vi å ligge i telt. Helgen ble brukt til å fiske fra båt, sette og dra garn, gå topptur og bare kose seg i godværet. Vi fikk mye småørret på garn, de største tok vi på stang og vi fikk spist mye fisk i løpet av helga. På tur innover dalen. Etter halvannen time var vi ved målet. Opp med boligen før vi setter garn og lager middag. Undertegnede er i gang med middagen. Toro jegergryte med kjøttdeig av hjort er smaskens turmat. Resultat etter en runde i rundt vannet med båt. Anniken har fått fisk, og det før hun kommer seg ut på vannet. Fiske fra båt. Bacon til frokost. Campen vår. De største tok på sluk, småfisken tok vi på garn. Fiskekoteletter. Anniken lager fiskesuppe. Kaffe og sjokolade. Småørreten er av god kvalitet. Månen kommer opp over Hardfjellet. Kveldsstund i naustet. Leggetid. Anniken fisker. Undertegnede på tur hjem på søndag I fjor hadde vi hatt i alt 22 flått på oss da vi kom fram til naustet(http://www.fjellforum.no/topic/29057-en-flått-søndagstur-en-liten-rapport-om-en-storveies-dag/), denne gangen bare et par stykker. Det er tydelig at den tørre vinteren med lite snø og lite nedbør i vår og sommer har tatt knekken på mye av utysket.

1:Alder og bosted, evt. navn Emma, Linköping Sverige, 24. 2:Første topp - Glittertind 1997. 3:Antall hittil og kriterium for samlingen (Røyne, 30 m p.f. osv.) 6, jag följer 10pf listan på peakbook. 4:Flotteste topptur så langt Surtningssue via Hestdalen, helt otroligt väder! 5:Hvorfor en samler För att få motivation att gå ännu mer, plus att det är roligt att samla och se hur många man lyckas ta. 6:Planlagt progresjon og eventuelt største hinder i progresjonen Några toppar om året tills mina ben inte bär mig längre. Jag hoppas att jag aldrig blir för gammal 7:Hvordan det hele startet Jag blev intresserad av toppar ända sedan min första som 7åring och på den banan är det.

På tur i både godt og dårlig vær. Så forskjellig kan været bli. Fredagens tur innover heia til Blåfjellenden gikk i bra vær. Ikke en dråpe regn, med gløtt av sol og vinden, den som var, kom fra sør - bakfra, Lørdag gjorde værgudene sitt beste for å få oss dødelige til å forstå at det nok er de som bestemmer. Vind i mot og regn i bøtter og spann. Det føltes som om værgudene virkelig forsøkte å ta igjen for alle de fine dagene vi har hatt i sommer. Bestyrerinnen er på reise i utlandet i helga. Det gir egentlig anledning til en langtur. Nå var værmeldingen ikke spesielt god, og - ikke minst – jeg hadde ikke vært på Blåfjellenden på 14 dager. Fy skam og skjendsel. Det måtte derfor bli innover mot hytta. Den vanlige fredagsturen med andre ord. Det var ikke mange biler på parkeringsplassen og jeg ventet ikke å se så mye folk i det hele tatt. Men det var spor innover. 3 voksne karer på tur. Noe de hadde gjort sammen i en del år. Og fisking var en del av turgleden. Nå er det ikke så mye fisk i vannene på vei innover heia, men det er fisk i elva under hytta. Og det tok ikke så lang tid før karene hadde fått noen (små) fisker. Disse ble tilberedt og spist til frokost på lørdagen. Karene ville også fiske på sin vei mot Langavatn, og jeg er nesten sikker på at det vil vanke større fisk på frokostbordet søndagsmorgen. For egen del ble det litt jobbing lørdagsmorgen – i opphold. Litt utpå formiddagen kom regnet. Jeg tok fatt på en grundig omgang av hytta. Det er nødvendig med en stor-rengjøring en gang i blant. Det er bare første gjest etter at jobben er avsluttet som ser resultatet av arbeidet, men slippes hytta ned, vil alle se at det IKKE er orden i sysakene. Lørdag er normalt turdag. Uten å ha tatt i for mye, ble jeg etter hvert «sulten» på noe mer enn å sitte rolig i stua. Jeg pakket og tok fatt på turen over heia like rundt 4 på ettermiddagen. I regn og vind. Og det datt ned og det blåste. Til å begynne med var det som vanlig ubehagelig å gå i motvind med regn. Men en blir ikke mer våt enn gjennomvåt – hovedsakelig av svette. Etter å ha kommet opp bakkene fra hytta, og kommet godt i gang med turen over heia ble det en vanlig tur. På tross av været. Og noe til min forundring, så glemte jeg faktisk at det regnet og blåste. Det ble en kjekk tur nedover liene mot Hunnedalen. Lørdag er normalt den dagen det er flest folk på Blåfjellenden. Denne dagen hadde nok mange lest værmeldingen. Det var ikke en kjeft på vei innover. Nå ville det være en del folk på hytta. Det hadde kommet en gjeng fra Sandvatn. I tillegg kom det to jenter fra Flørli. De hadde brukt i overkant av fem timer over heia. Og da hadde de brukt noe over en time i trappene. De jenten er spreke. For de som ønsker ensomhet og å beholde heia for seg selv, så gjelder det bare å følge med på værmeldingen. Regn og vind – ingen andre. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Mjøsørret på 7,5 kg

Utforsking av brekanten der vi skal opp neste dag. Ikke lett å komme opp her uten teknisk utstyr! Bilde av Arne Ranvik. Lettere å gå under Grønlandsisen! Sprekker på Nordgletcher. Eneste tegn til folk vi så var denne gamle leiren fra 80 tallet. Høyere opp. Bilde av Arne Ranvik Håpet på mye hardere snø, men den kalde sommeren på Grønland i år hadde ikke laget det enda. Bilde av Arne Ranvik Teltleir dag 4. Større panorama (1Mb) Graving av teltleir. Bilde av Arne Ranvik. Å så voknet vi opp til dag 5! http://www.youtube.com/watch?v=H-jBpUglQ0Q På tur opp til 1810m toppen. Frokost! Tørking av kamera og kart, alt ble vått! Vi så flere Polarharer på turen, her er bilder av en av dem. Jeg som tar bilde av polarharen! Bilde tatt av Arne Ranvik Valhaltinde Fosser ned fra Nordbosø Enda en flott foss Havørn sett på dag 10. Taxi over elva inn til Narsarsuaq. Tilbake til sivilisasjon! Så gikk vi opp til Mellomlandet å fikk se litt kalving fra denne breen, desverre fikk jeg ikke tatt bilde/filmet noe av det. Mygg og småfluer var det mer enn nok av da det sto på som værst!