Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 23. des. 2017 i alle områder

  1. Dagen før dagen, den 23 desember. Dette har for meg alltid vært en dag for ettertanke. Jeg reflekterer over året som har gått, turer jeg har gått, leirplasser jeg har satt opp teltene mine på, bål jeg har sett inn i. Jeg reflekterer også lengre tilbake i tid. I år har ikke vært noe unntak. Til tross for at det ikke har blitt så mange turer til fjells som jeg har ønsket har jeg da fått noen. Jeg vil trekke fram noen få av turene. Jeg hadde en 4 dagers tur til Sunnmøre med en kompis hvor vi hadde det meste av vær. Det hele var noe spontant, vi hadde ikke noe definitivt turmål. Jeg kjøpte kart i Ålesund og vi satte oss ned og studerte kartet, fant et sted hvor topper og hav møttes. Så satte vi snuta mot Søre Sunnmøre. Det ble en veldig fin tur i fantastiske omgivelser, topper ble besteget og utsikter ble beundret samt multer ble funnet og spist. Det var godt å endelig være på telttur i naturen hvor jeg vokste opp og trådte mine barnesko. En av de mest hyggelige turene i år var Fjellforumturen til Rondane i overgangen mars – april 2017. Nye mennesker å bli kjent med, en blanding av erfarne samt ikke så erfarne vinterteltere. Bålkos til de sene timer med fine samtaler og smaksprøver av delikatesser fra både panner, poser og flasker. Etter å ha holdt på med Fjellforum i mange år er jeg veldig glad for at man har klart å dra i gang slike fellesturer. Det har gitt enda en dimensjon til mitt eget friluftsliv og forhåpentligvis også andres. Ukjente mennesker har blitt knyttet sammen på disse turene, vennskap og til og med samboerskap har blitt ut av det. Dette grunnet noen ildsjelers utrettelige arbeid med å skape et forum hvor folk kan trives. Det er godt å ha vært en del av gjennom mange år. Jeg kjenner jeg er litt stolt av det. Så vandrer tankene videre innover i Rondane og bakover i tid. Fra Gudbrandsdalssiden hvor vinterturen 2017 ble avholdt, og over til den andre siden, til Østerdalssiden. Jeg har i årevis hatt med hundene mine på tur, sommer og vinter, til blant annet disse traktene. Alvdal/Vestfjell og Rondane. Vi har delt flotte turopplevelser sammen der. Turer med pulk og turer med kløv. Vi har hatt alskens vær, ligget i lyngen og på solvarme steinheller, vi har ligget værfaste i telt. Vi har gått lange turer i mange uker som har endt i de traktene og vi har hatt korte helgeturer dit med late dagsturer. Grunnet disse opplevelsene som vi har delt, samt at jeg har sett hundene mine trives så godt i disse massive landskapene, bestemte jeg meg for en del år siden at jeg ville la dem bli igjen der når tiden for avskjed var kommet. To av mine hunder har sine hvilesteder der. Da de døde fikk jeg asken deres tilbake fra kremasjon i nedbrytbare urner. Dette er urner som brytes ned selv i dårlig jordsmonn. Jeg har kjørt opp til utkanten av Rondane Nasjonalpark, parkert bilen og plukket ut sekken av bilen. Deretter har jeg funnet fram urnen og lagt den ned i sekken. Så har jeg tatt dem med i sekken, på deres siste tur sammen med meg. Før har de gått ved min side og hjulpet til med å bære utstyr. Disse gangene har de ligget i sekken sammen med utstyr. Jeg har gått alene men ikke vært alene. Det har vært et spenn i følelser, gode som vonde. Deres aller siste tur. Mens jeg har gått oppover har jeg tenkt på opplevelsene våre, alt vi har gjort sammen. Turene, treningen, deres egenheter og styrker. Når jeg har kommet opp dit jeg skal, har jeg satt fra meg sekken og satt meg ned og latt blikket hvile i landskapet nedenfor, toppene rundt og kjent godt etter hvor fint dette livet har vært sammen med mine hunder. Jeg har valgt meg ut noen topper på utsiden av selve nasjonalparken, med viden utsikt over terreng og fjell.Steder hvor vi har vandret, løpt, lekt og hvilt Nå ligger de der på sine siste hvilested og har blitt en del av landskapet. På hver sin topp, ikke langt fra hverandres leie. Tidvis har jeg tatt turen opp til toppene, jeg har fått enda en dimensjon og noe annet som også drar meg dit. Det er godt å være der og jeg har vært oppom senest i høst. Nå var det jo ikke min hensikt at dette skulle bli deprimerende og trist lesing nå rett forut jul. For meg er det ikke trist, det er livets gang. Vi er alle forgjengelige og jeg lever godt med det. Slik er naturen og vi er en del av den. Jeg søker ut mot naturen så ofte jeg kan. Det er stedet jeg henter inspirasjon, krefter, overskudd og finner livsmening og mestring. Det er godt å kjenne på sin egen naturlige rytme. Friluftslivet har vært med meg som barn i speideren, og fra da jeg som 13 åring hadde min første solo telttur i Rondane. Den turen fikk jeg lov til av min stefar, min mor sov kanskje ikke så godt den natten, men hun visste da jeg kom tilbake til hytta at jeg hadde hatt en sjelsettende opplevelse og at min stefar hadde lært meg opp godt. Det gav en enorm følelse av mestring. Jeg hadde gjort alle valg alene ute i fjellet. Siden fortsatte det både alene og sammen med andre. Jeg husker også fantastiske turer sammen med gode venner oppigjennom i snart 35 år rundt om i Norge og Sverige. Slikt binder folk sammen. Under er det noen bilder fra forskjellige turer jeg har hatt med min faste turkompis siden tenårene. . Utsikt 2007 På kanotur Femundsmarka I Sverige, på vei ned mot Tõfsingdalen Nationalpark i kano, leir på en liten øy. Dette året har jeg blitt bestefar til ei lita tulle som akkurat har begynt å gå nå rett før julen. Hun er 11 måneder gammel. Jeg gleder meg enormt til å la henne få innblikk i friluftslivets mange aspekter samt oppdage naturens alle under sammen med henne. Vi skal få mange fine stunder sammen ute i det fri. Friluftslivets sirkel er igjen påbegynt. Den siste turen jeg tenker på her jeg sitter og rekapitulerer er en solotur jeg hadde rett på utsiden av Oslo i våres. Det å være alene, selv bare for en kveld, gir også turgleder. Turene trenger ikke alltid å være lange. Den som ønsker kan lese litt om turen i denne tråden: Med dette vil jeg avslutte og ønske alle et nytt godt år med nye turer og nye flotte, sterke opplevelser der ute.
  2. Mange ting som skulle vært gjort, men viktig å nyte en sånn flott dag. Vanna i Troms
  3. Nå er vi snart til veis ende i julekalenderen, å det første som slår meg er at folk burde bruke enda mere tid på å formidle turene sine i løpet av året. Fy flate så inspirerende og kjekt det er å lese om turene til folk. Takk for alle bidrag
  4. Ryktene sier at det finnes en hemmelig passasje inn til julenissens verksteded som kun er åpen på lillejulaften og selve julaften. I dag gjorde @Gittiamo og undertegnede en helhjertet innsats for å finne den. 😄
  5. Mens jeg sitter her og funderer på hva jeg skal benytte denne plassen til kommer jeg på at jeg hadde tenkt til å skrive noen ord om turen min gjennom Femund nasjonalpark i fjor. Jeg var akkurat blitt gangbar igjen etter 5 uker med dårlig rygg og bestemte meg for at jeg skulle koste på meg et gjenblikk. Stedet hadde jeg egentlig bestemt for lenge siden, men ruten var jeg veldig usikker på. Det har gått vel 23 år siden sist jeg var i Femund og de årene vi dro oppover for å fiske i skoleferien, tok vi båten til Røa eller Haugen før vi ruslet opp lia til Roasten og Grøtådalen for å prøve lykken i et par uker. Jeg husket fortsatt turene forbi Store Svuku og Oasen og gledet meg til å se det igjen. Fisking sto ikke på programmet denne gangen; jeg ville forsøke å bare vandre. Med så lite og lett utstyr jeg synes var mulig. Etter noen dager med kart og ruter på nettet, bestemte jeg meg for å gå turen "Langhelg i Femundsmarka" som ligger på ut.no (http://www.ut.no/tur/2.6356/) Dag 0 Transporten - bil fra Moss Tirsdag 12.07.2016 Bilturen oppover til Elgå gikk "bakveien" via Askim og Kongsvinger til Elverum før jeg stoppet i Trysil for å hilse på en bekjent. Etter en pizzapause nede i sentrum kjørte jeg videre oppover til Drevsjø og omtrent 18km før Elgå fant jeg et sted å reise tempelet. Det virket som om myggen sloss med knotten om ledige landingsplasser på kroppen min og da jeg så det jeg mener var en knott som gikk og sugde blod på en mygg - da var det nok. Jeg orket ikke ilddåpen og satt meg i bilen med hodet dinglende ned på brystet - hva i all verden har du funnet på nå....... Dag 1 Starten Onsdag 13.07.2016 Tid 4 timer Dist. 12 km Det kom en skur i løpet av natta, men det var litt drag i lufta så teltet var så godt som tørt da jeg sto opp. Pakket og klart startet jeg bilen rett før åtte og rullet sakte de siste kilometerene til Elgå, hvor jeg hadde lest man kunne parkere hos Femund Fjellstue for 25,- døgnet. De var stengt for en liten renovasjon, men tok imot camping- og parkeringsgjester. Etter at parkeringen var i boks begynte jeg å tenke på frokost, og med kaffe i koppen vurderte jeg mulighetene videre. Regnet hadde startet omtrent med det samme jeg begynte å kjøre, så det var jo litt flaks. Værmeldingen meldte bedre vær utover uka og med det i tankene, sammen med vurdering at det var enklere å ta båten nord til Synnivika, for så å gå sørover enn å gå nordover og nå båten sørover 09.00 den dagen jeg ankom Synnivika. Sånn var logikken min og jeg synes også i ettertid at det var riktig valg å ta. Problemet var bare at båten nordover ikke gikk før 12.30. Båten, Femund II, sjøsatt i Femunden i 1905 for første gang, og med undertegnede som passasjer i både 1992 og 1993, anløper Synnivika kl.15.30. Først ombord og med bagasjen på motordekselet fant jeg plass i salongen. Jeg satt sammen med et par Nederlendere, Femke og Joost, og de skulle ta veien rett over til Nordvika også sti videre øst til Nedre Muggsjøen. Antakelig. Joost var vel bevandret og kom rett fra 6 uker i Svenske Sarek. Femke var førstegangsreisende til Femund. Det virkelig bemerkelsesverdige er at hun lærte seg Norsk da hun jobbet som sykepleier i Voss, mens han bare lærte seg selv det, hjemme i Nederland fordi han er så glad i norsk natur! Jeg var litt usikker på formen og pinglet ut. Vi sa ha det bra og god tur videre på brygga før jeg sto igjen alene. I regnet. Det fortsatte å regne til omtrent 16.00 og de 3km på grusvei opp til Langen var unnagjort etter en snau time. Var jo på tur. Den røde sti begynner på Langen og selv om det var litt dårlig merket på selve tunet fant jeg riktig vei ved hjelp av kartet jeg bar på brystet. Før avreise hadde jeg reist rundt i begge kommunene som utgjør Moss og Rygge uten å finne annet enn Østfold- og Oslofjordkart. Da selv ikke den lokale DNT avdelingen hadde kart, bestemte jeg meg for at de måtte da i det minste ha kart i enten Elverum, Trysil eller Elgå, men i et innfall gikk jeg inn på norgeskart.no og begynte å leke litt. Vipps hadde jeg laget turkart over Femund i 1:50.000 som lå ved siden av meg, printet på begge sider av A4 ark i dårlige farger fra en gammel blekkskriver med lite blåfarge. 3 ark og 6 sider. I ettertid viste det seg at jeg kunne klart meg med 4 sider på 2 ark. Det var skikkelig deilig å endelig gå inn i skogen og merke roen senke seg på ordentlig. Så svær og gammel furu at den har fått navn. Om enn noe Svenskinspirert. Noen ganger ønsker jeg faktisk mer inngrep i naturen så jeg slipper å bli så våt på beina. For det var vått de første 4km. Skikkelig vått. Det hadde vært store mengder nedbør i området den foregående uka og bakken var rett og slett mettet. Ved å være litt forsiktig klarte jeg meg stort sett bra, men måtte uti ei myr før jeg kom meg ned til tømmerrenna. Valget hadde falt på et lettvektsprinsipp som går ut på at man bruker ullsokker i membranløse vandresko/ trail runners. Vann renner like fort ut som det kommer inn og ull holder en varm. Med tørre sokker i sekken er det bare å skifte når man slår leir og de våte sokkene er omtrent tørre igjen til dagen etter. Det er med andakt man betrakter tidligere generasjoners svette, blod og tårer... Like etter tømmerrenna kom jeg over denne farkosten. En spellflåte. Den ble brukt til sleping av «bunter» med tømmer frem til tømmerrenna. Så vidt jeg kan forstå ved at man først rodde ut et svært anker med 200m tau festet til flåta. Så skrudde man skruen rundt og viklet inn tauet før man gjentok prosessen til man var fremme. Det var slitsomt arbeid og det pågikk fra 1764 til 1940. Etter flåta forandret stien karakter. Egentlig kan man vel knapt kalle det en sti lenger. Den bar preg av at det er mye trafikk med firehjuling, så jeg antar at det er en del trening av trekkhunder her oppe. Men sånt gjør ikke meg noe, jeg er jo indikert litt lengre opp langt fra noen purist, og når man støkker opp en svær hare i det åpne landskapet kan en ikke klage. Den løp ut 5 meter foran meg, sprang i en bue og satt seg til ro i perfekt siluett. Kjerreeveien var kjempelett og behagleig å ferdes på. Det var tørt og fint og regnet holdt seg stort sett borte. Og da det etterhvert begynte å le mot kveld så det var på tide å finne en leirplass. Den fant jeg ved rett ved en låst hytte som heter Hestbetåsbua og det var også en liten elv med friskt vann der. Bakken var paddeflat, med et deilig lag av gul/hvit mose eller om det er lav kanskje. Deilig og mykt er det iallefall. Teltet har desverre ikke blitt brukt så mye som planlagt og når man ikke engang husker å juster ut begge stavene de siste 5cm fra startoppsett til ferdigoppsett blir det hele litt skjeivt. Med enkle grep kunne myggen holde på mens jeg musestille kokte kaffe og et måltid Real over spritbrenneren. Fantastisk deilig, men jeg var litt sigen og selv om det var lyst, viste klokka at det var innafor å krype til køys. Dag 2 Öppna landskap Torsdag 14.07.2016 Tid 5 timer Dist. 13,5 km Totalt 25,5 km Jeg var oppe og spratt ganske tidlig. Kroppen føltes ok. Med liten og ganske lett oppakning selv i starten av turen holder selv en skranten kropp stand. Stavene hjelper meg også med avlasting og tar ikke minst av for de verste rykk og napp når man sklir eller tråkker litt ujevnt. Leiren ble pakket og jeg fikk meg litt frokost i form av hjemmekomponert frokostblanding med tørrmelk. Ikke akkurat egg og bacon, men det er enkelt. Akkurat i det jeg skulle begi meg avgårde kom det en kar med en polarhund gående. Vi slo av en prat og han fortalte at han hadde gått fra Røros et par dager tidligere og skulle til Ljøsnåvollen og hilse på de som drev stedet. De var tydligvis gamle kjente. Jeg lot han få et lite forsprang før jeg diltet etter bort mot Stallbakken og Stallmyra. Stien var godt brukt og noen av myrene var forsøksvis kloppet. Jeg fløy gjennom terrenget og var nær ved å gå feil da jeg kom til Svartvika, men fant raskt riktig sti og vipps var jeg i Femundsmarka nasjonalpark. Det er ikke mer enn ca 100 høydemeter herfra opp til Ljøsnåvollen, men de var friske nok så jeg tok det veldig pent og rolig oppover og stoppet flere ganger bare for å ta noen bilder og nyte inntrykkene. Vel oppe ved Renstrømyra møtte jeg igjen karen med bikkja. Vi utvekslet igjen noen ord før han fortsatte og jeg overtok pauseplassen hans. Det var et par-tre km til setra så en pust i bakken synes jeg at jeg kunne koste på meg. Jeg hadde jo forsåvidt ikke dårlig tid heller. Da jeg kom til setra var det ingen ute, så jeg tok med litt til rette og pumpet vann fra brønnen før jeg kokte kaffe og hang opp ulltrøya jeg gikk med til tørk i sola. Med kaffe og et par polarbrød i magen, og tørr skjorte på ryggen satte jeg kursen sørover i retning Muggsjøen. Terrenget skiftet igjen litt karakter fra den flate furuskogen jeg gikk i dagen før til åpent fjellandskap. Stien følger en rygg bortover et stykke før den går paralelt med mange småvann og myrer hele veien ned til Muggsjølitjønna. Alt regnet den siste uka hadde gjort de hule stiene til bekker små og jeg gikk praktisk talt og plasket i bekke-sti eller vanlig myr de neste 5km. Da jeg kom ned til Muggsjølia verket det ganske bra i kroppen og jeg var sikker på at føttene så ut som roastbeef. Det er 2 åpne Statskog -koier her og begge var tomme. Jeg valgte den minste i tilfelle det skulle komme en eller flere grupper etter meg, men det gjorde det aldri. Klærne jeg gikk i ble først tørket i solveggen på koia og senere hengt opp i taket inne da myggen begynte å surre. Ved å fyre i ovnen sparte jeg rødspriten den dagen og det ble godt og varmt i hytta. Fint for å tørke klær, men helt forferdelig med vinterunderlag og dunpose. De våkne timene ble brukt til å slappe av med middag, kaffe og hyttebok. Dag 3 Paradis Fredag 15.07.2016 Tid 10 timer Dist. 17,5 km Totalt 43 km Da jeg kom frem til koia dagen før klarte jeg å plumpe skikkelig uti myra på nedsiden da jeg skulle hente vann, så etter en kjapp rekognisering - ville jo ikke begynne dagen med ufrivillig bad - fant jeg ut at stien egentlig svingte av rett før koia. Og for en sti! For en dag dette skulle bli! Jeg var veldig spent på den famøse hvite sanden i Femund som jeg bare hadde sett bilder av, og trodde jeg så den rundt hver sving, men skjønte det raskt at jeg faktisk så den da jeg kom til nedre Muggsjøen. Med kontrasten til det rødbrune vannet og sola fra blå himmel var det en spesiell stemning på stranda. Jeg synes jeg måtte ta et bilde av stokken man går på for å krysse bekken.... ....og mens jeg sto der å prøvde å ramme inn motivet perfekt, fikk øye på Femke og Joost 60 meter unna bak et lite skogholt. De drev å pakket sammen for å gå videre de også. Morsomt at vi tilfeldigvis møttes igjen. Joost ga meg en rask oppfriskning av navigering med kart og kompass (jeg har lært det noen ganger, men bruker det aldri så jeg bare glemmer det igjen). Det viste seg at de skulle ta en annen vei enn meg etter elva Mugga så vi ønsket igjen hverandre god tur videre sa ha det bra. Som nevnt var mange av stiene ganske bløte etter alt regnet som hadde falt over Femund den siste tida, dagen før vasset jeg en del og glemte å ta bilder, så det måtte jeg ikke glemme i dag Man må vade over Mugga. Ikke noe problem, jeg hadde jo med meg Crocs. Jeg pratet med noen jeg møtte dagen før og de sa det var to steder man måtte vade, så da jeg ganske raskt kom til et dypt sted tenkte jeg at dette nok var det ene av de to stedene og skiftet til vade-ensembelet. Vakkert (notér at fargene på alle bildene er justert litt i redigeringen) Å krysse over var jo enkelt nok og jeg bare fortsatte å gå i Crocs til den neste kryssingen, men det drøyde og det varte. La meg si først som sist at å gå barbeint en kilometer i våte Crocs ikke er så morsomt som det høres ut, og spesielt ikke ned den bratte og våte skråningen til den faktiske kryssingen av Mugga. Det er spent opp et vakkert blått nylontau over begge løpene av Mugga så man har noe å holde seg i om man trenger det, og det nordre løpet var grunnere enn det søndre, men ingen av løpene gikk noe særlig over kneet. Vannet var sånn passe sommerlig. Mens jeg viftet vekk noen mygg og klegg og lot apostlene lufttørke, hørte jeg Joost og Femke komme ned stien på den andre siden. De brukte bare gamasjer over ganske høye fjellstøvler og sa de ikke ble så våte. De skulle ta stien vest mot Langmyrbua et lite stykke før Femke skulle prøve å gå lede dem på kompasskurs videre sørover, og jeg skulle følge rød sti til den krysser Volsjøbekken, så nok en gang bød vi farvel. Det var brått en del insekter så jeg forbannet først den plutselige varmen som akkompagnerte det stadig bedre været, men da jeg kom opp til tregrensa ved Volsjøbekken og veiskillet mitt, var det litt drag i lufta så jeg fant ut at jeg skulle ta lunsj her hvor jeg visste jeg fikk være i fred. Lite visste jeg da at det skulle bli min kanskje beste turlunsjopplevelse noensinne. Gjenbruk av Realposer er en selvfølge om man prøver å pakke lett. Turens første middag ble båret i den og resterende dagers middag hadde jeg pakket om i mindre og lettere zip-lock poser. Realposen brukes også til tilberedingen av lunsjnudler. Og det var disse nudlene og deres krydderpakke med smak av reker og lime som der og da var det beste jeg noengang hadde smakt. Har siden smakt igjen her hjemme på kjøkkenet og de er bedre på tur. Og selv om det var her jeg fant ut at "Reeses peanut butter cups" egentlig ikke er så godt (jeg hadde med fem 2-pack for sikkerhets skyld...), så var totalopplevelsen av å sitte på denne steinen, spise lunsj og skue utover landskapet pur lykke. Da jeg begynte å gå igjen kom jeg bare 75 meter. Jeg skulle akkurat krysse Volsjøbekken med kurs mot Røvollen, men det var bare å stoppe med en gang for å kle seg om. Det var blitt skikkelig varmt! Sikkert opp mot tropevarme! - og det fantes ikke kjølig selv i særdeles tynn t-sjorte (72 gram). Terrenget hadde ganske plutselig forandret seg fullstendig. Borte var de flate fine sandette stiene og foran meg var bare stein. Små stein, middels stein og store stein. Etterhvert også steinblokker. Og tidvis var det en del opp og ned også. Og et veldig blidt øyeblikk da jeg endelig får et gjensyn med Store Svuku Jeg tok det ganske pent og rolig, tittet på ting jeg så mens andre tittet tilbake lenge før jeg så dem. Ser du den? Det var en stor bukk med perfekt kamoflasje Oppe på Gråvola møtte jeg en svett eldre tysk herremann som hadde gått fra Haugen samme morgen. Det er langt, og oppover, men han sa han hadde gått i Femundsmarka før og at det gikk bra så da fikk jeg vel stole på det. Selv begynte jeg å merke det i føttene og fryktet igjen hva jeg kom til å finne da jeg kom ned til Røvollen. Jeg hadde først tenkt til å slå leir et sted ved Langeggtjønnan, men jeg hadde så lyst på en boks med Bacalao, og medlemskapet i DNT er jo bortkastet om man ikke bruker det, så da ble det hytte og seng. Dag 4 Falkfangarhøgda over Svuku Lørdag 16.07.2016 Tid 6,5 timer Dist. 18 km Totalt 61 km Etter en sen frokost var jeg endelig klar for å traske videre og i dag skulle jeg endelig gå på Svuku igjen, men før den tid kom det et par opp fra Røa. Tror de hadde kommet med båten på morgenen. Mulig de hadde ligget over nede ved elveoset forresten, men det er ikke så nøye – det som er nøye er at de hadde med seg en boks øl som de delte med meg. Skummende varm bayer i den oransje snyltekoppen med litt kafferester var oppsiktsvekkende godt og jeg fikk allerede da en mistanke om at jeg måtte til Svukuriset for å få meg en kald øl eller to den kvelden. Stien langs Røa fra Røvollen til Nedre Roasten er trafikkert og ikke særlig spennende, det er litt som å dra på tur i det lokale skogholtet mellom byggefeltene hjemme. Men etter at man krysser Røa og stien vender 90 grader, begynner det å ta seg opp. Landskapet åpner gradvis på vei opp mot tregrensa samtidig som skyene gradvis dukker opp i horisonten. Jeg kan ikke unngå å legge merke til at noen dammer er tomme, men rett på andre siden av stien er det vann. Merkelig fenomen. Og tankene går; er det geolgiske bevegelser på gang? Eller kanskje det er en form for synkehull, men da ville jo normalt ikke bunnen ligge sånn og dessuten er vel ikke grunnen her av sand- eller kalkstein. Kanskje det er grunnvannet som har sunket, men hvorfor bare på den ene siden av stien? Nei dette var merkelig greier og plutselig går jeg rett på Femke og Joost. Igjen. De har tatt seg en fem-minutter og skal akkurat gå videre. Har en følelse at disse tilfeldighetene frarøver meg enhver mulighet til å innkassere en fremtidig jackpot i Eurolotto. Det er liksom ikke flere tilfeldigheter igjen nå. Nå kommer vi garantert ikke til å treffes igjen da de, så fort de er over tregrensa ved Abbortjønna skal de tråkke innover Grøtådalen, mens jeg jo skal over Falkfangarhøgda på Store Svukus vest side. Rett etter nordre stikrysset Haugen-Svukuriset begynner regnet. Og som det regner. Hele veien opp omtrent. Surt og guffent. Jeg har skalljakke, men fra midt på låret og ned er det bløtt. Veldig bløtt. Også blåser det bra, sånn at kulda svir på lårene. Også plutselig slutter regnet hundre meter fra toppen og det er igjen hyggelig. Buksa tørker på de siste 200 metrene opp og over og på baksida blåser det ikke. Jeg har kommet til turens høyeste punkt, ca 960moh og er såpass høyt nå at jeg kan se nordover utover «hele Femund». Nordover Er ganske imponert over meg selv når jeg ser hvor jeg startet og kan følge omtrent hele ruta med blikket. Været jeg var i har allerede kommet seg halvveis til Sverige, men i motsatt retning ser det ut som om det regner i retning Store Sollerøya. Det er riktignok et stykke unna så kan hende det ikke rekker frem. Det er uansett bare vann. Sørover Terrenget nedenfor vestsiden av Store Svuku oppleves som særs slitsomt med morene etter morene å krysse. På fjerde dagen, og med 5-6 mil i joggesko, på stein, begynner jeg å kjenne det i fotsålene. Må innrømme at jeg begynner å få nok av all steinen egentlig. Jeg kan ikke huske at det var så mye stein her på 90-tallet. Ved søndre krysset Haugen-Svukuriset treffer jeg en ung mann med svær sekk. Diger. Sånn 130 liters med topp. Klokka er blitt mange, sånn ca 17-18 og han hadde allerede gått fra Elgå og skulle over til Grøtådalen. Voksen dagsetappe. Håper han fikk bruk for alt i sekken. Kanskje det var stort sett bare myggmiddel i den sekken. Jeg hadde ihvertfall fått nok etter 10 minutter nede i bjørkeriset. Det zummet og buzzet rundt hodet så jeg holdt på å bli gal. Så var regnet tilbake. Med hetta trukket over hodet sa jeg farvel til nasjonalparken for denne gang og de siste 2,5km ned til Svukuriset gikk raskt. Jeg kom inn døra akkurat idet middagen ble servert, og selv om jeg hadde glemt å spise hele dagen, var jeg mest keen på å få av meg det våte tøyet og få meg en dusj. Fikk hengt opp klær til tørk/ lufting på rommet oppe i 2. etg på stabburet og tok et par-tre polarbrødskriver til lunsj/middag før jeg stakk over til hovedhuset for å ta meg den pilsen jeg hadde drømt om hele dagen. Oppe i peisestua satt det noen spredte einstøinger, men det måtte bare én som tørte å hilse på for å bryte isen og få igang praten. Og når jeg kom med en øl var det visst plutselig innafor, for da ble tomme kaffekopper byttet ut. Alle hadde gått litt og bar preg av det med roser i kinnene og gryende gangsperre. Han ene hadde gått en DNT-gruppetur ned fra Rørostraktene om jeg ikke husker feil. Var vel en ukestur som hadde avsluttet på hytta kvelden før. Nå skulle han bli på hytta noen dager frem til neste DNT-tur som skulle være en rundtur sør-øst i Femundsmarka. Og mannen klarte så vidt å gå, men han var ved godt mot og regnet med han var klar for ny tur på mandag etter et par dagers hvile. Imponerende. I forbindelse praten om DNT-turene kom vi over på fottøy og vi var i motsatt ende av skalaen, han med solide fjellstøvler og jeg med joggesko. Jeg forklarte konseptet om lett fottøy og drenering og den eldre damen tvers over for meg kjimet i at endelig møtte hun noen med samme tankegang – hun hadde nemlig gått med vandresandaler i over 20 år og var helt enig i at det var mye bedre enn tunge fjellstøvler. I hvert fall på sommeren. Spenstig. Dag 5 Å f***....bjørn, eller!? Søndag 17.07.2016 Tid 2 timer Dist. 8,5 km Totalt 69,5 km Det ble bare et par pils og en tidlig kveld for en sliten kropp og dermed også en tidlig morgen. Var ikke noe å vente på egentlig, jeg hadde jo en lang tur i bil foran meg også, så jeg var avgårde i gryinga. Dette var bare sjarmøretappen ned til Elgå, men morsomt med ganske annerledes terreng igjen nedover furuskogen. Rett som det er får jeg øye på en hengekøye inn blant furuleggene. Som forventet var det lite aktivitet i den leiren så tidlig. Hengere sover jo sjelden dårlig på tur. Stien er bløt og sleip mange steder og det er stedvis bra kloppet. Både nye og eldre klopper, korte og lange partier, vinglete klopper, godt forankrede klopper, oversvømte klopper osv. Alle kjenner seg vel igjen i det, og derfor ble det marginalt med speiding inn i naturen rundt meg, men jeg løftet blikket innimellom og plutselig gikk det kaldt nedover ryggen på meg; hva var det? Hva var den mørke klumpen oppe i brynet 50 meter unna. Den brune, runde formen med snute i midten og bustete Mikke Mus-ører. Ååå shit. Ehh....hva gjør jeg nå? - stå helt stille? - gå sakte videre? - lage masse lyd – mer enn jeg allerede lager? Jaja, mens jeg vurderer alternativene må jeg ihvertfall få tatt noen bilder! Så beveger klumpen seg og en skikkelse begynner å ta form.... Hahaha. Jeg ler høyt. Det er jo bare en elg med ræva rett mot meg. Jeg ser det nå som det har snudd hodet og ser nedover i min retning. Litt lettet legger jeg ned kameraet og trasker videre mens jeg forbanner den plakaten på veggen i Svukuriset som viser alle dyrene man kan treffe på i Femundsmarka, deribland alle de store rovdyrene i Norge inkludert bjørn. Jeg kommer hjem igjen utpå søndag kveld og er veldig fornøy med turen. Jeg klarte å gjennomføre uten altfor store problemer fysisk. Utstyr og tankegang fungerte optimalt selv om flere av nettene ble under solide tak. Skulle i ettertid gjerne sett av flere ble i teltet, men sånn blir det noen ganger. Tilfeldighetene rår. Siter
  6. Gaustatoppen denne uka med teltovernatting
  7. Så flott innlegg! Det gjøres en solid jobb med forumet. For meg har forumet betydd enormt mye på mange måter og jeg også setter veldig pris på innsatsen som legges ned i å holde det i drift, fellesturene og møtene med nye, spennende mennesker. Er veldig fornøyd med at du har vært blant disse, du er en flott mann med mange gode og fine tanker og betraktninger. God jul og godt nyttår Martin!
  8. Flott innlegg og særlig om hundene dine. Har hund selv og fikk klump i halsen når jeg leste dette. Flott gjort! 😃 God jul 😃
  9. Og eg som er så lettrørt! Og som allereie etter 6 månader har problem med å sjå for meg livet utan desse energirike og flotte pelsane som eg har i hundegården. Forstår kjenslespekteret. Også samd i at forumet her er ein sann berikelse. Livet ville vore litt tomt, også utan det. Litt merkjeleg, men forumet er ein flott "sosial konstruksjon" . God jul Martin! Vonar å sjå deg ila 2018
  10. Pakklister?? Vi var en gjeng på forumet som skulle på en to dagers skitur her for noen år siden. Først var det en av oss som tok med kart over Hardangervidda, istedet for det området vi skulle i. INGEN nevnt. Så var det en som glemte teltstengene på hytta vi overnattet i, så vi måtte snu og hente de, før vi oppdaget at de var med allikevel. INGEN nevnt. Så var det en som strødde salt på grauten i stedet for sukker...INGEN nevnt. Akkurat så jeg glemte noe.. jau.. var vel en som brakk staven også.. jaja
  11. Flott morgen, bare 9 minus. Føles mer som null. Kroppen tilpasser seg tydeligvis. Nykokt kaffe og real til frokost i bare stilongsen. Dette blir en flott dag 😀 mister dekning helt i perioder, så bildene så som så. Edit: Nå sto sola opp😀, kjenner jeg gleder meg!
  12. Da har jeg pyntet til jul i teltet, lyslenke til 30 kr fra Rusta funker som nok lys i bruk inni teltet. Flott sol og minus 13 grader. Er på Torgseterhøgda ca 3 km fra Kleivstua (Krokskogen). Smelte snø på primusen og Lyofood tradisjonelle polsk sauerkraut, med hele einerbær. Får litt julestemning av dette😀. Helsport Patagonia telt. Parispulk og fjellpulken drag/sele. På pulkturer hører det vel med et bilde av en veltet pulk, som har kilt seg fast i hugstfeltet.
  13. Endelig nok snø til at man kan tusle på tur hjemmefra. Nærtur i sola i dag. Tur ved Øyungen mot Mortenshøgda i går. Utrolig deilig at man glemte å melde seg på julestresset i år! Satser på like flott vær i romjula og, så man rekker flere slike turer i år!
  14. Gjør meg klar for vinter turene. Gikk forbi ei Mammut Ambler dun jakke i dag. En igjen i butikken til 50%. Heldigvis var den ene min størrelse 😁
  15. Norgeskart, Navida til iPhone har fått en etterlengtet oppdatering i dag! Mulighet til å spore turene sine, oversikt på koordinatene dine i kartvinduet og litt annet småtteri! Der er også mulig å importere/eksportere gpx ruter! Se om jeg ikke får testet dette ut i løpet av nærmeste framtid.
  16. Bjørn J

    Quaser ETC

    Anerkjente produsenter som Helsport, Exped og Hilleberg har noen meget gode vintertelt. Men så vidt jeg vet er det bare Helsport som leverer telt med stormmatter. Det er som nevnt delte meninger om det er viktig. Derimot er det svært praktisk med et stort fortelt ved telting om vinteren! (Helsport er forresten også kjent for suverén kundeservice.)
  17. Fine refleksjoner og tanker du deler. Og mange fine bilder. Nå fikk jeg lengselen etter sommer! God jul
  18. Bjørn J

    Quaser ETC

    Har ingen erfaring selv med det teltet, men skulle jeg valgt vintertelt er det to ting med Quasar som ville gjort meg betenkt: - Innerteltet settes opp først, så trekkes ytterduken over. Det er en konstruksjon som fungerer dårlig i regn/snø, og ikke minst i sterk vind. - Det har ikke stormmatter. Det er delte meninger om stormmatter, men hvis det brukes hovedsakelig på vinteren synes jeg de gjør stor nytte. Utvalget av solide, gode vintertelt er stort, og jeg ville helt klart vurdert andre modeller enn akkurat Quasar.
  19. 1 poeng
    zyrpe

    Harstad 001.jpg

    Fra albumet Diverse fra tur

  20. Forfrysninger, skredulykker, drukning, dykkesyke, brudd -og kuttskader, brannskader med mer. Behandling/prioritering med enkle midler man har til rådighet. Finnes kurs i AWLS (AdvancedWilderness Life Support) https://sykepleien.no/2015/01/sykepleierutdanning-i-villmarka
  21. Jeg fikset det - det var ingen liten jobb. Takk for fin turrapport!
  22. For meg er det sammensatt, som det er for alle andre. Men en ting jeg tenker er at for det lekende mennesket (Homo ludens) er naturen et av de stedene hvor jeg kan oppleve hele meg selv, med alle mine sanser, i mitt eget tempo, uten mange av de kreerte restriksjoner og forordninger som finnes i samfunnet som omgir oss til daglig. Dette gir tilstedeværelse og ro. Man får rom for lange tanker og stille kontemplasjon, og man får oppleve at man er i et miljø vi naturlig er en del av. Det er glede og nytelse. Når jeg skriver det lekende mennesket tenker jeg på de aktiviteter jeg bedriver, alt fra klatring, sledekjøring, skikjøring osv.
  23. Jeg gikk ikke så langt fra vinterparkeringen på Svineroi. Lå på rett under 1100m.
  24. fin turrapport, jeg må nok få sparka fart på gjennomføringsevnen og komme meg en tur til Femundsmarka igjen snart. Har fabla om det lenge nå
  25. Ja, flotte bilder! Det fine er at bildene får oss til å reise tilbake i minnene fra tidligere turer. Da jeg så bildet fra Nedre Muggsjøen og den hvite sanden, ble jeg tatt tilbake til en tur i det forrige århundre med knallvær og 30 grader i skyggen nettopp der. Etter noen dager med regnvær, slo det om i det vi nærmet ossNedre Muggsjøen og vi hadde sydenferie et par dager PS: Badetemperaturen minnet ikke så mye om syden ;D
  26. Skulle kjøre min eldste datter på julegaveshopping sist helg, da vi kom over noen havørner som var nede på noe slakteavfall. Bildet ble ikke helt skarpt. Dårlig lys, lyssvak zoomlinse og uerfaren fotograf må nok ta skylden for resultatet 😊 kommer sterkere tilbake tenker jeg 😉
  27. Hvor slo du opp teltet? 😊 (Har selv teltet nede nær heisen og oppeved hytta på snø, og nå sist (oktober) i steinura et godt stykke opp mot toppen.)
  28. Not all those who wander are lost .. slik starter et av mine favorittdikt fra Ringenes herre, skrevet av J.R.R Tolkien. Det er vel ikke til å komme unna at Ringenes herre er en av mine favoritter, både i bok- og filmutgave. En av de flotteste scenene fra filmen og som bidro sterkt til reiselyst var scenen hvor vardene tennes. (The lighting of the beacons: https://www.youtube.com/watch?v=i6LGJ7evrAg) Jeg vet ikke om jeg bestemte meg allerede etter film en, men etter nummer 2 og 3 var jeg I alle fall helt sikker på at en tur til New Zealand måtte det bli. Når man først skal reise til andre siden av verden så burde man jo være borte en stund, så etter en god del organisering, målrettet sparing og administrering var jeg i begynnelsen av mars 2007 klar for utreise og 10 måneders gårdsarbeid gjennom Agriventure. Nå er jo dette et Fjellforum så skal ikke skrive så veldig mye om gårdsarbeid, men jobben var utendørs så ble mye frisk luft det året. Og det er jo helt greit å ha arbeidsomgivelser som dette: New Zealand er ikke så stort, og det er ikke så mange folk .. til gjengjeld mange kuer og enda flere sauer, men noe man er helt avhengig av er bil. Det er heldigvis ikke like dyrt som her og det tok ikke lange tiden før «Lillegrå» var innkjøpt og parkert utenfor huset der jeg var innlosjert. Klar for eventyr! Å kjøre på «feil» siden av veien var jo da ikke noe jeg så frem til men med et stort klistremerke med «Keep left» plassert godt synlig var det bare å bite tenna sammen og hive seg ut i det .. til opplysning kan jeg informere om at det er ikke skummelt i det hele tatt før man begynner å kjøre på autopilot, for da hender det autopiloten slår inn på feil spor ..Men dette kalenderinnlegget skal fokusere på fritida og turer rundt om på Nord- og Sørøya. Så her er et tilbakeblikk på noen av stedene jeg besøkte i løpet mine 10 måneder på New Zealand, tur-edition. Vel, bilen på plass og blitt kjent med andre traineer i området så da kan turlivet begynne. En av de første turene vi gjennomførte var Tongariro (alpine) Crossing, frem til 2007 het denne bare Tongariro Crossing, men «alpine» ble lagt til i 2007 for å legge mer vekt på de vanskelige forholdene som kan oppstå i høytliggende og værutsatt terreng. En av verdens beste dagsturer ble det sagt, det er i alle fall en av de mest populære dagsturene på Nordøya. Turen er totalt 19.4 km lang og starter på Mangatepopo Carpark 1120 m.o.h, opp til «Red crater» som er høyeste punkt 1886 m.o,h for deretter å avsluttes ved Ketetahi Carpark 760 m.o.h. 4 traineer på tur, 2 svenske, ei engelsk og meg, vi hadde en kjempetur! Har bladd i arkivet og sett hva jeg sa om turen den gang i 2007 og oppsummeringen ble: «Var ganske artig, men det var en lang tur .. og det var til dels bratt noen steder, men egentlig var det verste nedstigingen … kilometer på kilometer med nedoverbakke er ganske tungt for beina det også .. Vel .. vi kom da i alle fall levende gjennom alle sammen» Hanne 2007 Med turen noen år på avstand, og til å oppdage på bildet 10 år etter, til min store forskrekkelse at jeg gikk fjelltur i olabukse (!!) så kan jeg si at det var en flott tur, anbefales selv om det er i overkant mye folk på NZ beste dagsturer også. Det er jo et kjent fenomen også her. For å holde den røde tråden med Ringenes herre: Mount Ngauruhoe som ligger i Tongariro nasjonalpark ble brukt som modell for Mt. Doom. White Island og geotermisk aktivitet Det bobler, damper og koker på flere forskjellige plasser på New Zealand, og særlig i området «Bay of plenty» og rundt byen Rotorua er den geotermiske aktiviteten stor. Her er det mange muligheter til å oppleve vulkansk aktivitet på nært hold. En av de turene som ble arrangert for oss av organisasjonen vi reiste gjennom var en dagstur til White Island som er New Zealands eneste aktive marine vulkan. Den ligger 5 mils båttur fra Whakatane og er en av verdens mest tilgjengelige aktive vulkaner. Utstyrt med hjelm og gassmaske blir man guidet til krateret. Følelsen av å gå i land på en aktiv vulkan, Kjempestilig! Området kan bare besøkes gjennom organiserte turer (som det er mange av) og guidene forteller om geologi, dyreliv og også om forsøket på å utvinne sulfur på øya. Restene etter anlegget kan fortsatt sees, godt gjennomrustet men alt blir jo et kulturminne etter hvert. I tillegg til White Island besøkte vi flere andre geotermiske områder og varme kilder på egenhånd. Utrolig at boblende leire kan være så fascinerende. I tillegg til geotermisk aktivitet er Rotorda kjent for flere Maorilandsbyer, så flere kulturelle opplevelser ble det også her. The Shire “It’s a dangerous business, Frodo, going out your door. You step onto the road, and if you don’t keep your feet, there’s no telling where you might be swept off to” J.R.R Tolkien. Hobsyssel, eller the Shire for de som foretrekker engelsk ligger i Matamata, rettere sagt det som er igjen av kulisser ligger i Matamata. Det var bare en halvtimes kjøring unna der jeg bodde men det tok sannelig flere måneder før jeg klarte å komme meg dit. Uansett, man må være rimelig hardcore LOTR fan for å få noe særlig ut av det besøket, det er i bunn og grunn et sauebeite med «skallene» av noen hobbithuler stående igjen. Mesteparten ble tatt ned etter filmingen, til trass for dette er (var?) det massevis av besøk på stedet. Men jeg har lent meg på «The party tree da :P) Når det er sagt, NZ har gjort en kjempegreie ut av Lord of the rings og det er mange mange flinke guider på forskjellige innspillingssteder som er gode til å fortelle selv om mesteparten av kulissene ble tatt ned. F.eks ble det lagt ned et kjempearbeid i å håndmale bladene på trærne både i skogen som var kulisse for Lothlorien og trær i Hobsyssel (dagens LOTR nerdefakta) Nord – Sør, opp og ned, rundt og rundt … Det ble mye kjøring i løpet av oppholdet, vi kjørte både Nordøya og Sørøya rundt, det er mye fin natur på New Zealand ingen tvil om det. På turen vår rundt Sørøya ble det dagstur til Fjordland Nasjonalpark, båttur på fjorden .. det ble kommentert at når man var fra Norge hadde man kanskje sett en fjord før … og ikke minst noen dagers opphold i Queenstown, det er et sted jeg gjerne reiser tilbake til. Det ble kanskje ikke mye dedikert fokus på friluftsliv men vi både padlet kajakk, stod på ski på mt. Ruapehu, dro på båtturer, ridetur, parasailing, grottevandring, de tøffe (ikke meg altså) hoppet i fallskjerm og strikkhopp, noen fotturer ble det også. Oppholdet ble avsluttet med ferietur til Australia, men det får man heller spare til en annen gang. Alt i alt var det et fantastisk opphold på New Zealand og med 10- års jubileum i år er det vel snart på tide å reise tilbake for å ta bildene med litt bedre oppløsning og gå litt flere turer.
  29. En veldig kort, men supertradisjonsrik tur i dag, den mørkeste i året. Den inneholdt alt som skal være der når det nærmer seg jul nord på Trøndelagskysten - 4-5 plussgrader, stiv vestlig kuling, byger med regn, sludd og hagl, og velkjente oppgaver som skal løses Her er "gamlingan" på tur på min onkels skogsvei med sag og øks, og jeg er halehenget som er med for å bære julegrana tilbake til sivilisasjonen (samt knipse et og annet bilde): Som alltid ble resultatet bedre enn noen gang tidligere (i hvert fall blir det sånn når pynten etterhvert kommer på plass)
  30. Når man var så "dum" at man tok utfordringen i julekalenderen, så må man vel kanskje bidra litt også. Hva det handler om er ikke godt å si. Men jeg ble sittende en kveld å tenke på hvorfor begynte jeg å dra med meg tunge sekker, til tider sutrete barn (til og med sutrete voksne en sjelden gang) ut på tur og til tider både kjip seng og mat? Her må jeg bryte av og advare om store mengder mimring, og at jeg innser at man fort skulle tro jeg er 30 år gamlere enn jeg er! I tillegg så fantes det ikke digitale foto dingser ei heller lomme tlf. med kamera. Så dere slipper å se Hammer som barn rave rundt i kledelig -80 tall bekledning. Men, tilbake til tanken: Det å tilbringe livet i fjellet og bo i telt er ikke noe jeg fikk inn med "morsmelka". Vel! Vi var mye på dagsturer i marka, skogen og fjellet i områdene rundt hus og hytter. Men, jeg hadde ikke mange døgn i telt før jeg ble voksen! Men, de få nettene jeg hadde i telt, de huskes! Og det med kun positivitet og gode opplevelser. Husker spesielt en opplevelse fra noe som må ha vært en tur i Brungmarka utenfor Trondheim med barneskolen. Det regnet, stort sett bare myr. Vi ble bløte (kan ikke huske at vi ble kalde, men ble sikkert det?). Teltet var overfylt og ekstremt fuktig. Men det var jo en helt fantastisk tur! Femundsmarka 2017 (fant ingen barnebilder, men fant plutselig det her bildet. var jo fint) Etterhvert som jeg satt der å tenkte. Og egentlig burde har gjort en hel del andre ting. Så slo det meg at veldig mye jeg husker fra min barndom innebærer en eller annen form for friluftsliv. Jeg hadde ett sett med besteforeldre som bodde utenfor byen med marka i hagen, hvor vi ofte gikk på tur. Vi plukket bær, hentet ved, badet og lekte i et lite vann. Nå gjorde tilfeldighetene det til at akkurat ved dette vannet hadde vår datter sin aller første overnatting i telt. De hadde også en hytte opp i fjellene i Nordland. Kjørte tog opp dit, og fikk hoppe av på en "ikke stasjon" mitt i skogen. Hytten gikk vi til, og lå helt oppe ved skoggrensen. Her fantes det verken strøm eller innlagt vann. Vi pakket maten inn i jordkjelleren som var anlagt et stykke nedenfor hytta, hentet vann i bekken og storkoste oss. Gikk turer opp i fjellet og badet i isvanne like ved en isbre. Og vi akte ned snøen i shorts. Fisket, og skapte minner sammen. Det andre settet med besteforeldre bodde i byen. Men! De hadde hytte på fjellet! Hvor vi også tilbragte en del tid. Veldig mye tid faktisk! Her hadde vi stafett hver påske, med pil og bue (hjemmelaget sådan). Utallige turer med bål og skilek. Fisking i små bekker og vann. Bygget hytter i trærne, snøhuler osv. Det er nettopp på denne hytten jeg har lagt grunnlaget for det meste av friluftsliv og opplevelser i skogen og fjellet. Jeg kunne skrevet på hundrevis av sider med minner (og jeg er som nevnt før, ikke spesielt gammel). Når jeg ble litt eldre bygget mine foreldre seg en hytte ved havet. Min bror og jeg bodde mer eller mindre i fjæresteinene eller ute i en av båtene min bestefar bygde til oss. Fiske, spennende dyr og "skrap" som fløt i land. Husker spesielt en stor død hval som lå mellom to svaberg. Den luktet! Vi klatret i bergene. Anla moloer i fjæra (de fleste står halvferdig enda ... eller. Alle gjør det!) Så slo det meg. Det må jo være en grunn til at disse minnene sitter så godt i? Hvorfor husker jeg alt dette så godt? Jeg innser jo at vi faktisk var mye ute, men jeg vil jo tro at timene med håndball, fotball, ishockey, musikk, korps etc. er flere enn timene ute i skauen. Så, hvorfor akkurat disse minnene sitter i så godt har jeg ikke noen god forklaring på. Kanskje noen her inne har forslag? Jeg regner med det er flere i "min kategori". Sønn og datter i Forollhogna Nasjonalpark. (alternativ til et bilde av en ung Hammer i knæsj 80-talls genser med en fiskestang laget av ei lita bjørk) For en del år siden, etter en heller lengre periode med svært lite interesse (og tid) for friluftsliv. Så gikk jeg på den smellen med rett og slett jobbe for mye. Medisinen legen skrev ut den gangen var å komme seg på fjellet og ta det med ro. Jeg tok en tur på hytta og gikk opp på en fjelltopp bak hytta, hvor jeg ikke hadde vært på svært mange år. Og da våknet interessen igjen med engang. ikke det at jeg hadde vært totalt fraværende fra å være ute på tur i perioden. Men det ble nedprioritert. Men nå! Nå skulle jeg sette av tid! Forøvrig, så hjalp denne resepten mye bedre enn noen andre jeg noen sinne har fått. Og hjelper den dag i dag når det står på for mye. Men det er vel gammelt nytt for de fleste her inne. For snart 6-år siden fikk jeg en datter. Det var jo både spennende, skremmende og mere til! Men jeg så det også om en gylden anledning til å få en turkamerat, og ikke minst det å legge grunnlaget for slike minner jeg mimrer om. Det ble mange fine turer i nærmarka og på hytta de første årene. Mye koselig stunder med bål, kakao, grille pølser osv. I tillegg fikk både datter og far fine tv stunder sammen med villmarksbarna som gikk på NRK. Det var nok dette som for alvor vekket interessen til datteren i huset. "pappa, kan ikke vi å sove i sovepose og telt og sånn?!". Det var liksom ikke nok å være på hytta, dra opp i skogen eller fjellet, tenne bål og kose oss. Vi måtte ut på "ordentlig tur" som hun så fint beskrev det som. (og fortsatt gjør). Vi pakket vi opp sekken til bristepunktet. Jeg hadde jo aldri hatt med meg et barn på telttur! Allierte oss med en tante som bor nære marka, fant et fint lite vann ikke langt unna. Nå skulle vi endelig få vår første natt ute! Den natten, ble som nevnt tidligere, ved et vann jeg var en del som barn. Det ble suksess. mildt sagt! 14 dager etterpå ble det en ny tur! Samme sommeren tok vi like gjerne med oss bestemor og onkel og besteg Forollhogna også. Vi har hatt utrolig mange opplevelser på tur sammen siden da. Og nå, 3 år etter, er min datter min beste turvenn, og mest sannsynlig den største årsaken til at jeg virkelig har blitt hektet på teltlivet også (igjen?)! Nå holder det ikke med å være ute hele dagen for å så gå tilbake på hytten eller dra hjem. Må jo på "ordentlig tur"! Alva Sofie (3-år) på toppen av Forollhogna 2015. Selv om vi ikke får så mange turer alene nå, så prøver vi iallfall å ha minimum en tur som bare er oss to hvert år. Og i vinter skal hun få prøve seg på sin første vintertur. Det har også kommet en sønn i huset, som nettopp er blitt to år. I år så fikk han 8 netter ute, og er absolutt bitt av "basillen". Til og med mor i huset har blitt med på turer, og trives! Jeg ser faktisk antydning til noe som kanskje (med godviljen til) kan være en liten frilulftsfamilie i emningen. Hvem skulle tro det?! Til Venstre: Alva Sofie og far i huset hadde "alene påske" i fjellet 2015 Til Høyre: Ludvig Leander i blåbærlyngen. "pappa da! du trenger jo ikke ta bilde hele tiden!" Rondane 2016 (en tur vi slo sammen med tidenes første FF-Barnetreff) Nå er det min tur å prøve skape slike minner jeg har, for mine barn. Slik at de forhåpentligvis om 30 år sitter å lurer på hvorfor akkurat friluftslivet fra barndommen sitter så godt i minnet. (Og forhåpentligvis finner de en del bilder de kan legge ved sin egen mimrekavalkade til FF sin julekalender i 2047!) D Vil benytte anledningen til å takke fjellforum for fantastisk mange tips og triks, samt inspirasjon. Flotte fellesturer og mange nye turvenner for både barn og voksne.
  31. Dypt inne i Indre Østfolds grønne skoger, i en liten bygd, i nærheten av et veikryss som heter Morstong - navnet avstedkom fra hedensk tid, da mordere og andre forbrytere fikk satt hodene sine på pæler i dette veikrysset etter avrettingen til skrekk og advarsel for de øvrige borgere - flytter Berit og Philip inn i et hus som blir bygget på en utskilt tomt på det lille stedet hvor Berit vokste opp. Tre år senere bærer det avgårde til Sarpsborg sykehus - da er Maria på vei, tre uker over tiden. Det blir en dramatisk fødsel med akutt keisersnitt, uten bedøvelse, og mor og barn er nære ved å dø, men det går bra. Mor overlever, og Maria får et mèn som ikke blir oppdaget før hun er to år - hun er nesten døv. To år senere får hun plantet på seg et høreapparat, og verden blir ny. Hele dagen går Maria rundt i huset og slamrer med dører og drar ned i do, det er nye, spennende lyder...og når hun kommer ut i skogen som ligger rett bak huset der familien bor, står hun helt stille og lytter til fuglekvidderet. _______________________________________________________________________________________ Det er mitt første møte med naturen, fuglekvidder i skogen... Den svære furua rett bak huset hvor ekornene bodde, nesten i toppen. Jeg husker godt alle de gangene jeg sto og tittet opp for å få et glimt av dem - og vips! Der var de! Og tittet ned på meg, dette rare mennesket. Pappa laget en huske i den furua, i den tykkeste sidegrenen han fant. I den husket vi så høyt vi kunne, så vi kunne sparke borti nabobjørka. I dag er min barndoms furu borte. Senere lagde vi trehytte i den samme skogen, jeg og brødrene mine. Vi gjemte oss litt lenger unna, lenger inn i skogen, så ikke foreldrene våre skulle se oss. Jeg plukket skogsstjerner, gikk tur med cockeren vår Laica og ble kjent med, og glad i skogene rundt den lille bygda vår. Vintrene var snørike i Østfold den gangen, og vi var ute på ski hele tiden, på jordene. Vi var ikke bortskjemte med bakker, så vi oppsøkte det lille som var, og der traff vi også alle andre bygdas barn. Med familien var vi ofte på skitur, mamma og pappa pakket sekken med kakao på termos og brødskive med svett gulost...og appelsin og kvikklunsj! Vi gikk til Måsan, et gammelt torvuttak, og vi gikk til Monaryggen, en av Norges største morener som nesten er forduftet nå. Fra toppen av morenen kunne man se helt til Fredrikstad. På 60tallet lå Norges største idrettsanlegg der. Nå er alt borte og erstattet med ny E18 som skjærer tvers gjennom morenen. De første somrene i min barndom ferierte vi på Hvaler i telt, og jeg husker med fryd showet vi fikk når Tor med Hammeren laget til lysfest ute i Skagerrak. Vi barna dro på skattejakt i fjæra og krabbejakt på grunna. Senere dro vil til fjells hver sommer....min mor var som ung jente en ordentlig fjellgeit som både overvintret på Hardangervidda og gikk lange turer på Dovre....og nå dro hun oss med på fjellturer i Rondane, den ene toppen etter den andre. Min engelske far var sånn passe begeistret for dette, så han tok helst med seg fiskestanga ned til Lågen og fisket der. Vi fikk også bli med på mange av disse fisketurene, men jeg syns det var best å vandre langs stier fremfor å sitte stille og se på en dupp. Og jeg husker med vill glede alle toppturene, vi skuet mot Jotunheimen og Norges høyeste fjell, vi så hare og rein, vi lå i lyng som luktet brent sommer, og vi badet i iskalde fjellbekker, og vi elsket det. Årene går. Jeg blir hestegal, noe som bringer meg enda mer ut i skogene og på enda flere ukjente stier i min lille bygd. Så kommer hormonene, og hesteinteressen byttes ut til fordel for gutter og festing. Det tar bare et par år, så er jeg ferdig med utdannelsen, og etter bare et år i jobb i Oslo, treffer jeg en odelsgutt på vestlandet og flytter dit. På Vestlandet finner jeg virkelig friluftsjenta i meg. Jeg kjøper mitt første telt, som jeg har enda, et billig plastunderlag og en passe varm sovepose. Med blytung sekk og kokt pasta i sekken går jeg på min første overnattingstur alene opp i fjellet i over 1000 meters høyde, og finner meg et stille vann, langt vekk fra den nedtråkkede stien. Her oppe ruger stillheten, og det er skremmende og vakkert på en gang. Men jeg finner ut at jeg elsker stillheten, ensomheten og roen jeg finner her. Jeg går på tur alene i fjellet, og blir fort interessert i alle de gamle stølene vestlandet har å by på, og deres historie. Jeg arbeider med gamle mennesker, som kan fortelle meg mye om slitet på stølen, men også gleden i samholdet og sammenkomstene hver lørdag kveld. De likte å være på stølen. Og når man får høre om ei som gikk til flere mil til støls med en toåring, høygravid og fødte alene på stølen - ja, da får man en voldsom respekt for tidligere tiders harde liv. Vi skal være takknemlig for det trygge landet vi bor i, det er noen som har slitt og bygget det for oss. Dessverre blir det ingen vestlandsbudeie av meg. Etter fem år flytter jeg til Østlandet igjen, og nå, etter noen år sitter jeg her på Hurum med to barn, verdens snilleste mann, en hund og fire katter. Kattene fordi jeg elsker deres rolige mentalitet og vakre vesen. Barna fordi jeg har alltid ønsket meg barn og de var svært etterlengtet. Mannen fordi han er verdens snilleste og tryggeste.Det finnes ingen jeg kan stole mer på enn ham. Og hunden fordi han er den glade og positive turkameraten jeg alltid har ønsket meg. Sammen med barna har jeg tatt friluftslivet et steg videre, med flere dagers overnattinger, kajakkturer, bålturer, skiturer...av og til syns ikke barna det er så stas å skulle ut og gå tur igjen, men så kommer vi ut og de koser seg glugg ihjel med bekker som flommer over, vakre øyenstikkere, vafler på bålet og en varm sovepose. Nå har de kjøpt seg hver sin kajakk for egne penger, og vi er frie til å dra på enda lengre turer. Vi har fått så mange fine minner, ungene og jeg. Sigurd på sin første lengre gåtur, han møtte noen andre, og han, 4 år, gikk fra meg fordi han var så ivrig på å prate med turfølget... Sigurd som har sin egen gode, tykke, varme sovepose....men likevel vil han alltid ligge i min når jeg står opp om morgenen på tur...og når han har badet i sommervann, da er det ekstra godt å ta en liten lur i mammas sovepose etterpå. Sigurd, min fine villmarker som danser naken rundt bålet en stemningsfull høstnatt. Sunniva og jeg en uke på padletur....vi tilbrakte timer i teltet i regnværet, vi tilbragte mange kilometer i kajakken og padlet og skvatret sammen med endene. Sunniva nøt synet, padlet med dem og de padlet med henne og håpet på noen godbiter. Og det fikk de, de fikk noe så råflott som marken vi skulle fiske med. Gjett om Sunniva ble populær blant de endene? En kald vinternatt hadde jeg tatt med meg Sunniva på vår første vinterovernatting. Det var gnistrende klart og kaldt i luften, bålet sendte smågnister høøyt opp i luften - vesla var 6 år, hun la seg bakover i soveposen sin, så opp mot himmelen og sukket - du er verdens beste mamma! Og det, det er den beste belønningen jeg kan få. Riktig god jul.
  32. Var ute og lufte randoskiene i dag 😊 motivasjonen manglet, så det ble ikke helt til topps, men langt nok opp til å få sette noen svinger 😉
  33. Kjempe start på dagen i dag! Ikke veldig mye snø, men nok til at vi fikk testet de nye skiene 😁 Å se Silver(hunden) jobbe er vanvittig gøy! Utrolig flink og imponerende hvor mye krefter som bor i han💪🏼 Turen var av kjempe kvalitet, bildene var så som så 😅
  34. Tja, i dag ihvertfall. Tok med artic pumpa uttestet og tilbakeslagsventilen hang😵. Hadde med den gamle, så bare byttet om. Reparasjon etterpå. Men alt av pakninger er mye mykere i kulda. Trenger to flasker og pumper for å hotswape. Det er vel også i kategorien "ikke gjør dette hjemme" og nå er jeg ikke hjemme heller 😇.
  35. I dag ble det en av mine faste ruter i hjembygda. Runden kan gåes begge veier og denne gangen valgte jeg å spise høydemeterne kjappest mulig Var spent på føret oppe på Oppsalfjell men det var helt greit trugeføre. Dette er en veldig fin rundtur med variert terreng og er en helt herlig effektiv vintertur.
  36. Tur i Nordmarka, lite snø, hadde tenkt å bygge en iglo, men ble ikke på plassen jeg hadde tenkt. 11 kuldegrader, msr xgk er kjekk å ha, første turen med artic pump. Dårlig dekning, men prøver med et vasket bilde. Hogstfeltet var plutselig blitt et juletre felt av den naturlige sorten 😀
  37. Jeg vil slå et slag for det som ikke er så fancy, nærområdet, og de små ting. Jo mer erfaren på tur og i kajakk jeg har blitt, jo mer fancy turer har jeg i likhet med mange andre drømt om. Men nå svinger pendelen andre vei igjen - og det tror jeg i grunnen er sunt. I fjor sommer padlet jeg en tur sammen med disse turistene i jobbsammenheng inn Lifjorden. Det er en fjord jeg har padlet X antall ganger før og det har vært fine turer – men entusiasmen til disse turistene slo meg. Så fint vi egentlig har det! Jeg nøt det litt ekstra denne dagen, og tok det som en tankevekker. Man kan ha godt av å se lokalområdet sitt med turistøyne. Jeg har også et bilde som gir meg en tankevekker hver gang jeg ser det. Historien bak er ikke spektakulær, men det er likevel et bilde jeg får en spesiell følelse av, og en episode jeg nok aldri kommer til å glemme. Det var første påsken etter den høsten jeg kjøpte meg kajakk. Jeg hadde padlet noen småturer, men nå var lyset kommet tilbake og dagene ble stadig lengre. Nå skulle jeg padle en litt lengre tur enn før. Jeg hadde enda ikke lært meg hvordan jeg skulle få opp eller igjen glidelåsen som var plassert oppe på ryggen, så jeg turte nesten ikke å drikke underveis. Tomat og druer var matpakken, for her var det om å gjøre å ikke måtte på do før jeg var framme. Turen gikk en strekning jeg aldri hadde vært før, heller ikke i annen båt. Jeg fant steder jeg ikke visste om fantes, sånn som denne vika. En gang bodde det noen på en gård ovenfor, men det er noen år siden nå. Våren kommer ikke først her, så isen lå tykk i fjæra. Jeg gikk ikke i land. Jeg padlet videre, og la merke til en småfugl i lia bortenfor. Den hadde tydelig kommet i vårmodus, selv om snøen lå i fjellet (sjåføren min var på skitur mens jeg padlet) og isen i fjæra. Jeg lyttet på sangen, og nøt dagen. Plutselig kom det flytende en forlist sommerfugl i vannsskorpa. "Mayday, mayday!!! "BF Tidliguteiår", posisjon tvers av Skålebøl, tar inn vann, trenger øyeblikkelig assistanse." "Mayday received. Redningskajakk to the immediate rescue!" Den fikk sitte på åra mi og tørke seg i sola til den selv fant det for godt å fly av gårde, en sommerfugl i vinterland. Dagens gode gjerning. Jeg kom over dette bildet igjen da jeg funderte på sommerferien, og det slo meg igjen at jeg burde være flinkere til å sette pris på turområdet jeg bor i midt i. Kroatia? Hvorfor drev jeg og sjekket ledige plasser dit? Betale tusenvis av kroner for å reise så langt bort, når det stadig blir flere som kommer hit, fordi det er så flott? Det ble for dumt, da skal jeg i det minste gjøre det på en tid av året de har noe vi har lite av her - varme. Nå har jeg bestemt meg, jeg skal bli flinkere til å ta inn over meg opplevelsene jeg har jevnlig her hjemme i Vesterålen m/omegn, ikke la meg påvirke av en sydenfull Facebook og tenke langt fram hele tiden. Det ble en flott sommerferie. Det første jeg gjorde var som turistene, en tur til Nyksund. Men jeg padlet dit, og underveis fant jeg formasjoner ikke ulikt de jeg har sett i syden før. Billig! (Så kjøpte jeg meg heller nytt telt for de pengene spart...) Flott tur ble det også, selen som kom så nært at jeg måtte stikke åra fram og imellom lever jeg lenge på, selv om bildet kun ble tatt på netthinna. Jo, jeg besøkte havsula dagen før også, for den del. Den får kanskje ikke telle med siden ferien egentlig ikke starter før mandag, men den er så fin at bildet får være med tross tyvstart. (Akkurat dette er et arkivbilde, fra da jeg turte å ha med speilrefleksen.) Neste tur gikk i hjemkommunen. Å være på havet sammen med staselige båter er alltid skøy, denne gang var det Christian Radich som ble hilset velkommen av nordlandsbåt, andre båter og én kajakk - meg. Deretter var det ut på tur igjen. Lonkanfjord har jeg i mitt indre som en litt kjedelig greie, og har derfor aldri dratt dit. Men på grunn av en feilvurdering med været måtte jeg legge om en tur og havnet der - for øvrig den fjorden mange starter innerst i, når de skal gå opp Møysalen. Den overrasket, for å si det pent - tross kjipt vær var det jo flott her! Det så jeg jo selv uten å ha med en gjeng turister. Har jeg lært det nå? Etter en snartur i Lofoten for å møte padlevenner, ble det ny tur i nabofjorden Ingelsfjord. Den går langs deler av Lofast, og har også sett litt kjedelig ut i mitt indre. Feil igjen. I tillegg ble det flotte opplevelser der - kanskje ikke så spekakulære, men mange små. Sånn som denne sjøstjernen, for eksempel. Eller svartstjerne, heter den kanskje. Første gang jeg har fått studere på nært hold. Brennmaneten underholdt meg i lang tid. Med det klare vannet her, var det som å se på et akvarium. Ren terapi, helt gratis. Burde utleveres på blå resept i store doser. Etter den turen dro jeg til fjells. Nei, ingen imponerende tur overhodet. Jeg kjørte til Sandvikhalsen, og gikk halvveis (knapt) opp på Bufjellet derfra og slo opp teltet. Du kan sikkert slå lens ned til bilen, en såkalt "pessbette". Nja, litt lengre var det nok, men dog. Noen ville neppe kalt det en tur - men der lå jeg, og fikk en fantastisk kveld, og en fantastisk morgen - for første gang i den nye utgaven av Rogen-teltet mitt. Så ble det "langtur". Mine padlevenninner Kirsti og Gunn var i Steigen nemlig, og nå syntes jeg det kunne være kjekt med selskap på havet igjen. Jeg satte kursen dit. Underveis satte jeg kajakken på vannet i Lødingen og padlet til Rotvær, før jeg duret i vei videre sørover. Roadtrip! Det ble en nydelig tur sammen med damene, fra Nordskott (4 timer hjemmefra) til Måløya. En rolig tur med sans for detaljer, fisk og vafler underveis ble det også. Jammen har vi det fint. Dagen etter dro jeg på flerdagerstur alene, for første gang i ferien. Det nærmeste jeg kom ekspedisjon. Jeg startet fra Engeløya og padlet i området vest for den. Slo opp teltet på toppen av en øy ytterst mot Vestfjorden, med panoramautsikt til Lofotveggen på andre siden. Den som nå heller hadde ligget på en tettpakket strand i syden? Eller ikke! Heldigvis. Da jeg kom hjem ble det en tur til Taen, heller ingen lang spasertur. Ellers i området lå tåka tett, men her hadde vi det flott. Frisk luft, godt selskap og et godt liggeunderlag i teltet etter en herlig solnedgang. Ren luksus. I innspurten av ferien ble det én padletur til, ut Åsandfjorden til Sandvika og Åsand. Et par perler i hjembygda Bø. Nå var strandlivet i ferien komplett. Dra gjerne til syden, det er for såvidt de fleste vel unt. Det kommer vel litt an på hvilket nærmiljø man har også, men jeg tror nok mange av oss blir litt vel blind for det vi ser hver dag. Kanskje har noen av oss flere og flottere ting enn vi tenker over til daglgi. Ikke minst - ta deg tid innimellom til å se det store i det små, og kom deg ut på tur også når det ikke blir de mest fancy bildene å legge ut på Facebook. Trollfjorden for eksempel, er populær, og selv om den har mistet litt sjarm etter hvert som det blir flere og oftere båter der, så er den fortsatt flott å besøke. Bilder som dette får mange likes både på Face og Insta. Men like stas som omgivelsene med fjellsiden rett ned i havet er, synes jeg personlig det er å kunne fylle opp vannflaska/-blæra fra fossen lenger bort, når jeg er på tur. Det er det jeg husker best fra turen, sammen med teisten som hekket oppi fjellsiden. En flott teltutsikt som denne med fine farger etter solnedgangen er såvisst ikke å forakte. Men det har sin sjarm å åpne glidelåsen i gråværet, og se to innpakkede turkompiser slå av en passiar nede på stranden også. Denne turen glemmer vi aldri. God advent, og god tur!
  38. Kveldstur på meg ble 3,5 timer i denne løypemaskina. Et lokalt prosjekt med kunstsnø, som trengte hjelp til å få kjørt opp skiløyper. Barnehagen ligger rett ved og de skal bruke den delen jeg glatta i kveld. Fint å kunne bidra.
  39. Med innspurt på jobben og julestria godt i gang så er det vanskelig å lure inn turer. I dag ble det tid til en av standard turene opp det lokale skisenteret igjen. Etter å ha truget opp her tidligere så gikk det helt fint å nå gå opp uten truger. Deilig å få litt høydemeter i beina igjen!
  40. Tidligere i uka gikk turen til Grøvelnebba i Sunndalen. Gikk fra Viromdalen en time før sola sto opp og rakk oss akkurat ned igjen idet mørket senket seg. 1400 høydemeter, litt over 12 km tur/retur. Fantastisk pudderføre under tregrensa og i østhellingen fra 1300m ned til 1100m. Ellers noe vindblåst. Og som ellers i fjellet denne vinteren, mye snø! Grøvelnebba ser grei ut å bestige herfra, men en krevende hammer gjør det værre enn det ser ut til. Vi gikk ei litt mindre krevende rute og besteg toppen vestfra. Vestruta opp med ca 80 høydemeter lett klyving.
  41. Etter at møtet etter lunsj ble amputert og halvert i tid, grep jeg sjansen og stakk fra jobb for å rekke en liten tur før solen gikk ned. Skyet litt over da jeg kjørte hjemover, men fikk likevel en fin dose sol ved postkassen på Damsgårdsfjellet. Deretter ble den dimmet av skyer igjen, men det var for så vidt et trivelig syn det også
  42. Klokken 8, 3. Desember, gikk turen fra Movatn stasjon til Gaupekollen. Gikk derfra opp til Midkollen og videre til Mellomkollen før jeg tilslutt endte opp på Skar. Utrolig fin tur! Og må si det frister å overnatte på Midtkollen! Ikke originalbildene, så noe redusert kvalitet...
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.