Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 10. april 2016 i alle områder

  1. En tredagers på Hardangervidda, fra Solheimstulen til Rauhellern og tilbake. Tynt med snø i starten, men fortsatt gode forhold innpå vidda, mer snø jo lengre vest man kommer.
    12 poeng
  2. Målet om ett dusin turer "Over vidden" i 2016 ble litt glemt i mars, gitt - siste tur var 28 februar, med snø og sol over tåkehavet. Når jeg er kommet godt ut i april, er det virkelig på tide å ta tur nr 3 - spesielt når vårværet var så flott som i dag. Morgensolen jagde nattefrosten bort i god tid før jeg startet sånn i 10-tiden. Her er fra Rundemanen med Bergen gjemt bak fjellene (dette omtrent samme utsnitt som første bildet fra forrige tur - da var det vinter ennå): Hadde glemt å hive broddene i sekken, og var litt bekymret for om det skulle være mye is i nord- og østhellinger - men det var en unødig bekymring. Lite is, litt halvråtten snø som likevel hadde nok bæring til å være lett å gå på etter nattens kuldegrader. Sånn var de fleste myrhull også, men jeg merket at man sank lengre ned jo lenger ut på dagen solvarmen fikk virke. Holdt jevn og grei fart til jeg kom til Menneskerettighetsvarden på Storhaugen, da ble det en litt lengre pause med kaffe og mat. Når jeg fyrer opp "PirateBugen" stappet med vertikale 10cm korte vedpinner, tar det en drøy halvtime før den har laget aske av dem, så pausen blir fort tre kvarter alt i alt: God og mett ruslet jeg videre fra Storhaugen - da valgte jeg å gå et godt stykke vest for den trafikkerte hovedstien - jeg fulgte mer eller mindre fareskiltene langs vestkanten av hengene ned mot Svartediket. Litt bratte kanter og snøfonner å passere hist og pist, men det gikk greit. Skomakervatnet har også begynt å gi slipp på isen: Vel fremme ved Ulriken, måtte jeg knipse et bilde av en paraglider som lekte seg over Ulriksbanen: Three down, nine to go! Skikkelig fine turer så langt
    9 poeng
  3. På leit etter leik. Og på en slags jomfrutur med truger. Nå har jeg gått på truger før. Av typen snurret-sammen-kvister-med-reimer typen. Det er noen år siden. Men nå var jeg veldig sugen på en tur til skogs, og kjøpte et par moderne truger på impuls. Jeg tenkte å ta en tur for å sjekke hva som skjer i skogsfugl-verden. Det er litt tidlig, men det nærmer seg leik. Trugene var fine de. Veien inn vil jeg bare beskrive som blytung, men det hadde sikker vært tyngre uten truger. Totalt råtten snø, sank ned 20-30 cm, måtte løfte beina for hvert skritt og blei etterhvert skikkelig sur. Men det var andre som også hadde satt spor etter seg Jeg fant ingen sikre spor etter storfugl-leik. Det er det jeg leter etter. Men jeg fant mange spor etter storfugl, på kryss og tvers over et lite tjern, langs kanten og på tilgrensende myrdrag. Sannsynligvis er det litt for tidlig, men jeg satte opp et viltkamera, så det blir spennende å se om jeg kan få tatt bilde av troll-tiuren. Målet for turen er verdt litt slit Orrfugl trenger jeg ikke å lete etter. Når jeg sitter ute på trappa eller i hytteveggen på kvelden, er det som om lufta vibrerer. Det sitter orrfugl å spiller på nesten alle kollen rundt koia, jeg trenger ikke å se dem, de er veldig tilstedeværende. Koia har forresten alle fasiliteter, så det er nesten et for lettvint friliftsliv. Jeg var redd jeg måtte bytte ut vedovnen, det ble så røykfylt når jeg fyrte. Men jeg hadde vett nok til å feie pipa før jeg bestemte meg, og den var tett som en potte. Gammal pipe i tjukke jernrør som "flakruster" på innsiden. Jeg tok ut sikkert 1/2 kg. Nå funker det helt perfekt, og det er jo noe eget med eldgamle, sprukne vedover og sprakete furuved. På hjemturen i dag fikk jeg en annen opplevelse med truger. Kuldegrader i natt ble til bærende skare i morges. Kjempefin "rusletur" hjem. Akkurat slik jeg innbilte meg en tur med truger skulle være.
    9 poeng
  4. Tilbake etter et finfint døgn i Sveio, Hordaland, med telt og kano!
    8 poeng
  5. Søndagstur til Brusaknuten og Karten, fin rundtur på ca 9 km på Jæren
    6 poeng
  6. Nydelig dag på fjellet. Endelig kom "påskeværet" til Midt-Norge
    6 poeng
  7. Innimellom trenger man ikke mer enn en fjellknaus og et utsiktspunkt slik at man kan rope et rungende hurra til våren. Idag fikk Stensparken duge.
    5 poeng
  8. Føler meg fryktelig lite oppfinnsom for tida, men tok med ungene på skitur innover Sjusjøen i dag. Men så er det nå en fint tur å starte med - littegranne nedoverbakker bortover og oppover hjemover, men ikke så bratt at det går helt i stå for ungene. Masse plasser å raste på. Og når vi går litt utpå ettermiddagen er det nesten folketomt, og i tillegg har vi fått med oss to flotte solnedganger. I går ble det impulstur med bare litt sjokolade og vann med på turen. Og litt for lite klær, så rastene ble få og korte. I dag ble turen planlagt litt mer nøye. Bursdagsfeiring betød sen tur igjen, men med god tid til å pakke og være klar med en gang bursdagen var over. Målet var samme tur og sted som i går, men med mer klær, mer proviant, stormkjøkken og pølser og varmt vann og te/kakao/kaffe. Når man er 7 år hender det at motivasjonen sånn plutselig tar stopp. Eller heldigvis bare pause her. Finn en feil.. Gassbrenneren lå jo igjen på kjøkkenbordet. Så mye for å ha planlagt (nesten) alt annet.. (lompeboksen var jo også så godt som tom viste det seg da vi kom hjem). Men med nok nøtter og sjokolade i sekken ble man jo mett likevel. Og ungee var storfornøyde! Turning/dansing i løypa. Så fint å ha den nesten for seg selv.
    4 poeng
  9. Nettopp kommet hjem fra telttur til Finsland, kom gjerne med tips og kritikk! Har ett Sony Rx100 m3, men har ikke fått satt meg ordentlig inn i funksjoner osv.
    3 poeng
  10. Har vært på en liten tur her også. De større turene uteblir for tiden, jeg kommer meg liksom ikke av gårde på noe skikkelig. Jaja, motivasjon går litt i bølger antar jeg. I dag ble det i hvert fall tur med selskap av tre damer til, trivelig var det. En post i 10 på skjæret fikk vi oss også. Resten av turen finner du i bloggen HER.
    2 poeng
  11. To meget gode råd. Det viktigste er først og fremst at skoene passer. Og det har skjedd mye på 15-20 år. Ut fra egen erfaring (Alfa og Crispi) så holder Gore-Tex-en nesten like lenge som skoene. (jeg kan ikke tenke meg å gå tilbake til gammeldagse lærstøvler. I gamledager gikk jeg våt på beina i hvert fall en halv dag om det var bløtt. Og det er ofte bløtt på sørvestlandet...)
    2 poeng
  12. Tja - finner disse sannhetene fra 15 -20 år tilbake tvilsomme i dag. Det er en myte. Det har skjedd en stor utvikling i skallmateriale de siste årene. Om du finner et par skinnstøvler som passer på din fot som også har Gore-Tex - så kjøp de. Det er bare en ekstra barriere mot å få vann inn i skoene. De beste fjellstøvlene jeg har hatt har alle vært Gore-Tex. Det gjelder også skisko. Mine Alpha Skarvet skisko var sundslitte, men fortsatt tette grunnet gore-tex'en. Mine Varg Rastegaisa har ikke imponert meg så mye som de Viking Hunter støvlene - jeg har hatt to par av begge. Når det gjelder Rastegaisa støvlene - så kan det være at de lakk i sålen - ble våt før jeg startet turen, dette har vært omtalt tidligere også som et problem.. Jeg har også to par Varg Morgedal skisko - de imponerer meg ikke i det hele tatt, men det kan skyldes belastninger som 75mm skisko blir påført - som ikke er vanlig for vanlige fjellsko.. Jeg ville i hvertfall ikke vært skeptisk til Gore-tex på grunn av at det er gore-tex i de.
    2 poeng
  13. Vel, jeg har hatt det omtrent ett døgn så jeg har endel igjen å utforske. Sammenligningsgrunnlaget mitt er Canon 7D og jeg har vel ikke tatt i et kompaktkamera de siste 5 årene så jeg vet ikke hvordan dette er i forhold til andre kompaktkamera. Bildekvalitetsmessig kan det vel ikke sammenlignes, men det ville kanskje være litt mye å forvente. Vanntett og støtsikkert, tenker dette er et pluss på turkamera. Har riktignok ikke helt opparbeidet motet til å putte det under vann enda. Kjempestilig makrofunksjon som gir mulighet til å ha fokusavstand på en cm. Hestehov tatt med makrofunksjonen (det kommer ikke rett fra kamera) Som alle små og lette kamera er det lett å få kamerarystelser særlig når man bruker zoom. Det er ingen søker, men det er jo ikke uvanlig på kompaktkamera. Stilig panoramafunksjon som lar deg lage panorama av 3 bilder rett i kamera. Det er ikke noe deksel på linsa, vet ikke helt hvordan dette blir med riper over litt tid. Endel andre programmodus (HDR, LiveComposit, portrett, landskap,HDR, mat, dokument osv.) Disse har jeg ikke utforsket noe særlig enda. På den negative siden: Kamera kan ta RAW filer, MEN det er bare noen av programmene den kan ta RAW filer i så f.eks endel av programmene som er for nattfoto kan man ikke ta raw filer. Man kan heller ikke stille inn kamera på å ta bare RAW filer, det blir RAW + 16 MB, og disse kan heller ikke slettes uavhengig av hverandre (i redigeringsprogram) hvis man vil se på bilde på nytt på kamera. Innstillingene har også en tendens til å tilbakestille seg hver gang man skrur på programhjulet, litt irriterende. Olympus har en egen app som lar deg bruke telefonen som fjernutløser, så ut som kamera og telefonen kommuniserte litt dårlig, men er fortsatt bare på forsøksstadiet her. Alt i alt: Tror det er et helt greit turkamera (bra nok, men for fototurene er det nok speilrefleksen som blir med også i fremtiden), jeg kommer nok til å bruke gorillapoden endel for å unngå kamerarystelser. Har fortsatt endel igjen å utforske men så langt er i alle fall inntrykket stort sett positivt.
    1 poeng
  14. Fra Lysebotn til Kjerrag går det lett 5-6 timer om du ikke bruker bil opp til Øygardstølen. Noe kjappere ned. Det er tunell, men med lys. Fra Kjerrag til neste plass du kan ta båten ut (Flørli) er det lett over 9 timer. På søndag kan det være svært lurt å bestille, om du vil bruke hurtigbåten.(jeg tror de krever bestilling...) turistferje tar med alle som kommer, men også her kan det være greit å ringe ferja om du vil være med fra andre steder enn Lysebotn. nede ved fjorden finnes det litt skog, oppe i høyden (Kjerrag) fins det ikke kvist en gang.
    1 poeng
  15. IMHO er du grundig lurt som de fleste i Norge og vesten for øvrig av en presse som bare skriver det som er politisk korrekt. Jeg er enig i at man skal lytte til vitenskapen, men også når de påpeker åpenbare feil i klimateorien. Men det passer jo ikke, så da så. Da jukser man heller med data slik at de passer teorien. At det har vært en pause i oppvarmingen som de ikke kan forklare er begynt å bli kjent. Til og med Michael Mann, han som jukset frem "hocky-kølle grafen", har vedgått dette. Nå har vi hatt en kraftig El Ninjo oppvarming i Stillehavet, den kommer med noen års mellomrom, og etterfølges av en kaldere LaNina. Det er vel en grense for hvor lenge NASA og de andre kan overse sine egne satelitt- målinger, slik de har gjort de siste par årene. Før disse dataene viste null oppvarming de siste 18 år, var de jo helt å stole på. Det er faktisk klimafolket som tvinger på oss disse vindmøllene som IKKE vil høre på vitenskapen og upassende bevis.
    1 poeng
  16. Sony Rx100 er et skikkelig morsomt kamera ha med på tur, likte godt teltbildet ditt. Fine farger men teltet er litt ute av fokus. Hadde bakgrunnen vært i fokus kunne det blitt veldig kult men det er vanskelig når det er såpass mørkt ute. Anbefaler deg å sette på manuelt fokus når du tar kvelds/nattbilder, "dreit" meg litt ut på det når jeg var på Hardangervidda tidligere denne måneden. Tok et bilde av teltet med stjernehimmelen over, men både teltet og himmelen er ute av fokus. I det tilfellet burde jeg manuelt stilt inn fokuset på teltet(det lyste tross alt opp så det burde la seg gjøre selv med elektronisk søker selv om det kan være litt knotete å se på skjermen.) RX3 har kanskje optisk søker, om jeg ikke tar helt feil? Det nederste bildet ble veldig uklart, nok en gang tenker jeg at det hadde vært kult om feks. grenene i forkant eller vannet i bakgrunnen hadde vært i fokus. Prøv å stille litt på lukkertiden slik at du får så lav lukkertid som lysforholdene tillater, en flamme beveger seg fort så det gjelder å ta inn lyset såpass fort at det ikke blir for mye bevegelse i bildet. Takk for at du deler med oss andre! Har ikke delt noen bilder i denne tråden før så jeg kan jo kanskje bidra litt selv. Ikke riktignok dagens men fra en vintertur i Femundsmarka nå i Januar, knipset med et Sony RX100.
    1 poeng
  17. En gang, etter å ha sett på 71 grader nord så kjøpte jeg et par Viking Anaconda GTX. Ikke lett å få tak i, men til slutt fant jeg et par i en nettbutikk. En kjempestor skuffelse. Den var litt for smal til min fot og så satt skoen dårlig på foten. Den kjippet litt, var for løs bak ved hælen og det blir det lett gnagsår av. Men ellers var den tett og fin og litt stivere enn de fleste andre sko jeg har prøvd i samme klasse. I jakten på disse Viking skoene så ble jeg overtalt av en selger til å prøve par lette tursko fra Merrell. Disse skoene brukte jeg først på en to ukers tur til Island, og etter dette har de nesten ikke vert tørre. En fantastisk lett og fin tursko i "joggeskoklassen". Goretex membranen holder enda.
    1 poeng
  18. Går nok fort nå som det har begynt å tine, så fatt mot
    1 poeng
  19. Detta är väl exempel på varför man bör ha ett lätt grundkit. Då kan man ha med en tung kamera, extra lyxutrustning, klätterutstyr eller vad man vill utan att ryggsäcken blir allt för tung. T.ex om man har tält, ryggsäck, sovutstyr, kläder och kokkit som väger 6-7 kg kan man ha 10 kg klätterutstyr och totalvikten för säcken för en helgtur blir runt 20 kg. Är vikten på detta grundutstyr 16-17 kg blir ju istället säckens totalvikt 30 kg! Lättviktutstyr är ju inte endast för att få bära lättast möjlig ryggsäck, men för att få göra mera av det man vill och mindre av det man må. En klättrare med lättare ryggsäck får mer tid och ork att klättra, fiskaren får fiska, fotografen hinner finna flera flotta motiv att ta bilder av, den som älskar matlagning kan ta med bättre utstyr för det och de som gillar att gå långt klarar längre sträckor mez lättare packning. De som kanske inte direkt får en bättre upplevelse av lätt grundpackning är de som går en kort sträcka och vars högsta prioritet är att kosa sig i lägret. Är prioriteten att sitta i en campingstol framför bålet med en kall öl i handen, ja, då är såg, yxa, stol, kylbag och en del annat utstyr som ger en tung ryggsäck nödvändigt. Maximal turglädje bör alltid vara målet, och för de allra flesta är en lättare packning en väg att få en bättre upplevelse, men inte för alla under alla omständigheter. Ett gemensamt mål för ALLA på tur borde vara att ha en genomtänkt packning som gör att målet med turen nås på effektivaste sätt.
    1 poeng
  20. Kom to hengekøyer for noen uker siden fra "andre siden", og nå er det bekreftet at Amfibi har to sett Exped oppheng, klar til henting.
    1 poeng
  21. http://www.ut.no/finn/?types=trip&id=sherpa3%3A95704&type=person
    1 poeng
  22. 10 days from Kilpis to Abisko will be enough if you go from one hut to the next each day. There will be plenty of place in the huts as the norwegian summer holiday has ended at that time of the year. You have to be prepared for anything between full summer to snow and slush at that time of the year. Look out for the bear!
    1 poeng
  23. Har vært sofakjær og tiltaksløs en ukes tid, så i dag bestemte jeg meg for å lure meg med på tur med avansert lokkemiddel - en god medbrakt "fredagskaffe" på boks i ettermiddagssolen: Er ikke sikker på om det var jeg som lurte meg eller omvendt, men det spiller liten rolle - turen var fin uansett
    1 poeng
  24. Som nevnt over er dette firmaet et "enkeltmanns-initiativ". Det ble vel opprettet i forbindelse med at en kompisgjeng tilfeldig oppdaget båtene og syntes de virket interessante og ville ha dem til Norge om jeg har blitt fortalt historien riktig. Vi snakker altså ikke om logistikk-apparatet til XXL, skittfiske eller fjellsport her. Det bestilles så vidt jeg har skjønt et større antall båter og tilbehør på senvinteren som så leveres i løpet av våren og så er det liksom om å gjøre å få solgt dem ut i løpet av "sesongen". For oss som bestiltei god tid på vinteren har det derfor ikke alltid vært en heldig kombinasjon av "lavsesong" og produktet vi ønsket oss som har gitt leveringproblemer. Ikke den helt store aktiviteten hverken på FB eller på mail i vintermånedene virket det som. For et par år siden var det leveringproblemer allerede tidlig på sommeren da interessen for båtene eksploderte. Lageret fort var skrapet og etterbestillinger måtte sende til produsenten. Mye frustrasjon her på fjellforum da husker jeg. Jeg vil anta at du slik sett har bestilt på "riktig" tid av året og at levering fra andre siden av dammen er kommet eller at en stor leveranse er rett rundt hjørnet. Denne fordeles ut til et større antall utålmodige kunder fortløpende. Det er begrenset hvor mange pakker man får sendt ut pr dag til kunder når man bare har det som en bi-geskjeft og ikke er et firma med flere ansatte, gaffeltrucker og alt det der så det er lite annet å gjøre enn å starte et sted og pløye seg gjennom lagerbeholdningen i mer eller mindre ordnet rekkefølge tenker jeg. Stresser du med at allerede spikrede turplaner kanskje gruses fordi mai/juni blir for diffust og langt unna går det sikkert an å gjøre leverandøren oppmerksom på det så kan det kanskje hende dere skyves lengre frem i kø når "årets bestilling" skal pakkes og bæres bort på postkontoret.
    1 poeng
  25. Jeg har gått både trekanten i Trollheimen på ski og "Norge på tverrs-turen" gjennom Sylane på ski. Min subjektive mening er at det er en lettere tur i Sylane. Begge turene var på ski og begge turene brukte vi DNT-hyttene. Det er kortere etapper mellom hyttene i Sylane, mindre bratt og også kortere vei til bilvei og bebyggelse dersom man må avbryte turen. Hvis du føler deg trygg på terrenget og naturen i Trollheimen så ville jeg ikke hatt noen problemer med å anbefale Sylane! Nydelig terreng synes jeg, traff lite folk og fikk naturen tett innpå Lykke til
    1 poeng
  26. Har gått på ski rett nord for Sylane og gått til fots i området i flere år. Flott område i godt vær, men det kan skifte fort og gå fra solkrem til snøstorm på få timer, selv i september. Saken er at det er ikke så langt til havet som skyene flyr. Terrenget på norsk side er ganske slakt - får du skare og sol har du noen fine dager. Terrenget er ganske greit å orientere seg i, ikke bare på grunn av Sylane, men det ser du på kartet. Jeg har ikke den type erfaring fra vinter som mange andre i denne tråden har, men jeg ville ikke drømt om å gå i dette området uten å beherske teltet på forhånd. Det er langt mellom å ha sett noen videoer til å baske med et telt i sterk vind og null sikt. Neppe slik at du trenger kurs og årevis med trening for å greie det, men det er ekte fjell vi snakker om. Selv om du selvsagt får premievær hele veien, så er det lurt å ha teltet i fingrene (eller vottene). Hva dødsfall angår, så har jeg sett folk være "morsomme" på døde folks bekostning. Det er langt fra den type idioti, til en saklig opplysning om at Sylane og omegn bør respekteres.
    1 poeng
  27. Vi fikk plass til begge sekkene i ene inngangen, vi har en 95 l og en 55 l.
    1 poeng
  28. Du spurte om Sylene var middels eller krevende. Og fikk til svar at Sylene kunne være svært krevende. Vær heller taknemmelig for svar og at folk bryr seg med å svare.
    1 poeng
  29. Fikk en ekkel opplevelse igår hvor jeg hadde behov for hjelp for første gang i fjellet. Føler meg rimelig priviligert i ettertid som bor i Norge hvor folk kommer å hjelper til på Påskeaften. Håper dere fremdeles får en god påske.
    1 poeng
  30. Tok en tur opp på Løvstakken fra bussholdeplassen i Solheimviken etter jobb i dag, det skyet litt over etterhvert - men det var da fortsatt blå himmel hist og pist da jeg kom til toppen: Vel oppe, kllipset jeg sammen PirateBug-en og la opp to-tre håndfulle porsjoner med tørt trevirke jeg hadde med. Fyrte opp (jukset med litt rødsprit ), og varmet kaffevann samt tre pølser. Det var en kald trekk der oppe, så det var godt med noe varmt å bite i, og å varme hendene nær flammene: Spekulerer for tiden på om jeg skal pensjonere den enkle PirateBug-en i semi-rustfritt stål, og oppgradere til titanbasert løsning - men det koster jo en del, og jeg har begynt å mistenke meg selv for at det egentlige ønsket mitt er å kunne skryte av en fancy konisk rentbrennede løsning med godt navn, istedet for å tusle rundt med en billig kinakopi av en bålbeholder... Bug-en veier jo bare 135g med pakkposen (uten bunnlokk, ved, kjele etc), så det er jo grenser for hvor mye en titanløsning kan spare meg av vekt. Og den funker jo faktisk helt fint som bålbeholder med kjelestøtte Nåvel, titanløsningen er garantert noen hakk bedre, men om den er så mye bedre at det er verdt pengene er jeg fortsatt i tvil om. Etter at pølser var fortært og kaffen skylt ned, gikk turen ned til Melkeplassen - her er et tilbakeblikk fra nedturen, toppen av Løvstakken til venstre: Fin tur!
    1 poeng
  31. Vintertelting i 18 minus sammen med ungene, @MonjaHD og hunden vår. Koselig. Ådneram er fint.
    1 poeng
  32. Da har jeg unnagjort en uke med skiturer på Blefjell, på mandag til torsdag etter jobb og en litt lengre tur på lørdag (23km) og min lengste skitur hittil på 34km nå på søndag. Totalt ca 10 mil på ski. Føler virkelig jeg har fått utnyttet skiføret. Siden det er vinterferie, så har det også vært kjørt opp hver eneste dag, med så å si perfekte løyper. I dag startet turen litt over kl 11 fra Storli, rett opp til Solobua og derfra til Strutåsen. Sistnevnte strekning var det helt utrolig masse folk. Jeg og kjæresten gikk nesten å vasset i folk. Løypa tok oss fra Strutåsen mot Fagerfjell, og det ble plutselig nesten folketomt etter at vi tok til høyre i krysset mot Fagerfjell i stedet for den mest brukte løypa mot Krøkla, Vasshølet og Bletoppen. Vi gikk ikke helt ned til Fagerfjell, men tok bakveien opp til Krøkla. Det var der vi sjekket GPS-en som da viste 20km. What? Det hadde vært en veldig lett tur så langt, og ingen av oss var spesielt sliten. Utsiken fra Krøkla var helt fantastisk. Turen gikk derfra rett ned til Strutåsen, Solobua og ned til Storli. Bildene er fra ovennevnte tur og turen dagen før til Gunnulfsbua og Vasshølet.
    1 poeng
  33. Et mål for meg i 2016 er et dusin turer "over vidden", og inntil i dag lå jeg litt "etter skjema" som Per Jorsett ville sagt det, med en tur på to måneder. Da jeg våknet i morges , så det ikke ut som det skulle bli noen tur i dag - det var "ertesuppe" utenfor, kunne knapt se nabohuset over gaten. Slo fra meg turen, og slappet av - og først etter at en god kopp kaffe hadde sparket i gang hjernen, slo det meg at tåke nede i Bergen ikke betyr tåke 5-600 meter høyere opp. Sjekket webkamera på Ulriken, og der var det strålende sol. Pakket på 15 min og rakk bussen til byen med to minutters margin, jogget fra Festplassen til Fløibanen og rakk den med ett minuttsmargin - og fem kvarter etter at jeg gikk ut døra, tok jeg et bilde nær toppen av Rundemanen av en fortsatt tåkefylt Bergensdal/Puddefjord, jeg startet i tåkesmørja helt til høyre i bildet: Det var lett gåføre helt til jeg kom ned fra Rundemanen og skulle bryte av mot Jordalen - da ble det blytungt når man ikke hadde ski eller truger. Måtte ha en liten stopp for å få igjen pust, knaske i meg litt frukt og mote meg opp til turen opp Trappefjellet: Etter å kommet meg halveis opp der, begynte jeg å vurdere fjellvettregelen om snuing og null skam etc med fornyet interesse - men heldigvis ble det litt lettere å gå etter å ha kommet opp på toppen. Men jeg var bekymret fordi jeg anslo at jeg da hadde brukt en knapp time på den siste kiilometeren - og det er ti av dem mellom mastene på Rundemanen og Ulriken... Det viste seg imidlertid at lettere terreng og føre hjalp godt på farten, selv om jeg stadig ble forbikjørt av skigåere. Tok en pause på Vardegga ca to timer etter Rundemanen, med kaffekoking og litt varm mat - det gjorde godt i en småtrøtt skrott Da var også tåkelaget nede i sentrum dunstet bort, på den annen side begynte det å dukke opp flere høytflyvende skyer: Turen gikk videre mot Ulriken, og når jeg gikk der i gummestøvler med brodder påsatt, og stadig sank ned til knærne i snø, og så på utsikter som dette...: ... så tenkte jeg med meg selv "Du har ikke prioritert skiutstyr ennå, nei? Idiot!"
    1 poeng
  34. Haukebøtinden, Tjeldsund Eneste fjellet jeg observerte sola traff. Er de små øyeblikkene som teller
    1 poeng
  35. En kort men lang tur til Gursli gruvene og videre til Øvre Myssa med min stefar og familiens unge ungarer. Selve turen er ikke lengre enn omtrent 5 km, men vi tok en avstikker til en topp hvor vi brente bål og grilla pølser, drakk kakao og spiste "stekt" banan med sjokolade. På turens høyeste punkt var det egentlig perfekt skiføre (etter det lille jeg vet om ski og føre). Herlig tur i helt fantastisk vær! Lenge siden jeg har gått i det området selv, men så at det var satt opp nye skilt, i regi av Opplev Dalane, og godt markerte stier. Planen utover våren blir å utforske nærområdet samtidig som jeg blir friluftslivvandt
    1 poeng
  36. Taraldsviktinden, Kongsvika En tur innom Taraldsviktunnelen. Noe mere snø enn antatt for å kunne kjøre gjennom
    1 poeng
  37. Stadig småturer i nærområdet, men det regner heldigvis ikke hver gang.
    1 poeng
  38. 30 km på truger den siste uka. snart 10 kg mindre fett. Jeg koser meg veldig. God helg til dere her i forumet. Hilsen Lasse http://www.lassemyrdal.com/423943309
    1 poeng
  39. I går sydde jeg på noen horisontale hemper i innsiden på linningen på Keb-buksa jeg fikk knallpris på for en uke siden. Den er et par-tre tommer romsligere enn nødvendig i livet - den var merket 37 tommer (bruker vanligvis 36-37), men den føles som 39-40. Jeg fant ut at jeg skulle teste om bukseseler var behagelig og ikke minst ventilerende med så romslig lividde, derav syingen. Hadde nemlig liggende bukseseler av enkleste sort (elastiske bånd med borrelåser, fulgte med en langrennsbukse en gang) som trengte sånne hemper. Første Keb-tur gikk opp til Damsgårdsfjellet i strålende sol - men med en aldri så liten vegg av nedbør som nærmet seg fra nordvest: Jeg satset på at den vill gå nordøst for meg, og litt overmodig tenkte jeg å nyte en rødspritfyrt kopp kaffe mens jeg så på at Bergen ble dynket i hagl og snø: Etterhvert begynte bygeveggen å sige i min retning, så jeg avsluttet kaffepausen hastig og dro sørvestover til Holefjellet - der var det bare å erkjenne at ruten hejmover allerede var begynt å merke nedbøren. Her var det bare å få på vindjakken, legge ponchoen i lårlomma, krumme nakken og komme seg hjemover: På andre siden av bygen (som slett ikke var så ille), dukket atter Laksevåg opp på tur nedover Holefjellet: Keb-buksa funket ypperlig, den - litt varm, så ventilasjonsmulighetene satte jeg stor pris på. Og det var veldig behagelig med bukseseler
    1 poeng
  40. Ordentlig hverdagsfriluftsliv i dag. Raska med meg noen saker og ting, litt snop og en halv sekk med ved. Tusla til nærmeste skau for å ta formiddagsluren i hengekøya jeg fikk til jul. Et deilig lite avbrekk.
    1 poeng
  41. En to dags tur med overnatting i DNT hytta i Skrimfjella. Masse gøy å gå fra Omhold P til Ivarsbu etter til Darrebu og til Presterseter om Vindoren fjell og tilbake. (Det var idag dag 3.7 mil og 1280 høym) ...flære ganger siste måned. Jeg synes jeg kan gå sammen med fjellforum- folk til høyere turer nå. Vi ses!
    1 poeng
  42. Igjen en liten tur i Skrimfjella. Fra Stølte P over store Støltefjell til Støltevann og Ivarsbu til P. Bare 1.5 timer for hele 1.2 mil runden og 460 hm opp/ned. Vi ta sekk fylt med tinger, for å prøve ekte skitur med hammok. Total vekt var 15 kg. For oss ny rekord. Været var ganske bra og så vi tenkte å stå på ski hele pause fra jobb og gå tilbake etterpå. Takk for turen.
    1 poeng
  43. Det ble en tur på skibergfjell i dag.
    1 poeng
  44. Strandtinden, Lødingen Veldig populært toppturfjell vinterstid. Mange nedkjøringsmulighter og rutevalg oppover. Sånn sett er det flere fjell i fjellet God helg
    1 poeng
  45. Steget til siden. Det er kanskje det alt handler om. Det lille steget som tvinger hjernen til å se noe nytt, til å ikke passivt motta informasjon den har mottatt tusen ganger tidligere, men til å analysere, ta valg og være til stede. Det er kanskje der, i det ene klare øyeblikket, at eventyret ligger. Vinden dundrer inn i bakhodet mitt. Fokksnøen knitrer mot jakkehetta. Dytter meg videre. Det er som om den roper «Vestover!». Ikke meg imot. Ikke i det hele tatt. Denne turen har en pol. Ett mål som overskygger alle andre. Og det er ikke Norefjell. Det er ikke engang Blefjell, på tross av at det liksom er det endelige målet. Denne turens pol, stedet der jeg ville plantet flagg om jeg hadde et, tatt et minutts stillhet og gitt pokker i om jeg noen gang kom derfra, er Trillemarka. Forventningene til denne ansamlingen av vann, fjell og lier mellom Sigdal og Numedal er så høye at jeg er sikker på å bli skuffa. For hvordan kan den egentlig leve opp til beskrivelser som «Helt klart et av Østlandets mest magiske steder – Vassfaret når ikke opp til støvelkanten engang»? Kan det virkelig forsvares at den står på en amerikansk nettsides liste over the most unique forests of the world? Eller er jeg på vei mot et aldri så lite antiklimaks? Kanskje ikke. Utsikten fra åskammen under Norefjell er i hvert fall lovende. Selv om skydekket er lavt, løftes det nok til å gi et inntrykk av hva som venter. På den andre siden av dalen bukter landskapet seg i et høydedrag så bredt at det er umulig å se enden av det. Fjelltopper hviler i tåkesløret. Mørke og forlokkende. Jeg sitter på sekken i en snøfonn og sammenligner kartet med terrenget. Drar en finger fra topp til topp. Bak fjellene ligger daler og vidstrakte høyder med forbausende få hytter og veier. Om man er selektiv i rutevalget, kan man gå flere mil der oppe uten å møte andre tekniske inngrep enn én høyspentlinje. Det er mildt sagt ganske uvanlig i områder som hovedsakelig består av skogsterreng. Så er nok ikke Trillemarka (eller Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat som det egentlig heter) et vanlig område. Vernearealet alene er større enn Oslo by og rommer det som betegnes som den mest verdifulle skogen i Sør-Norge. Her finnes store naturskoger, lommer av steingammel urskog og ikke mindre enn 136 rødlistearter. Og vernearealet dekker grovt målt kun en halvpart av hele høydedraget. Helt rått. Og best av alt: Jeg skal henge der i en uke. Opplevelsen skal til og med deles. Noen timer senere. – Ikke verst at man ikke må reise lenger for å komme på fjellet! utbryter Thomas mens han traver i veikanten lengst nord i Sigdal. I hendene har han ski og staver, på ryggen en fullstappet sekk. Over oss ruver toppene blåhvite i skumringen. – Nåja, svarer han seg selv. – Det tok tre forskjellige busser, men det er ikke verst likevel! Thomas er den første av tre kamerater som slenger seg med i turfølget i løpet av de neste dagene. Det er godt å prate litt. Vi har allerede vært gjennom generelle betraktninger om damer, mat og norske medier, og rekker oppstart av en diskusjon rundt mayakalenderen og klodens nylig avlyste undergang, før vi tar inn på en smal skogsvei. På veiskiltet står det «Madonnaen». Dette peker mot en høy granittskulptur som for noen år siden ble reist på toppen av fjellet Bjørneskornatten på grensa til Trillemarka. Med 1020 meter over havet er plassen sannsynligvis blant de mer spektakulære stedene man har hamret ned en skulptur her til lands. Statuen, som viser en mor med barn på fanget, er et spennende mål for den som vil kombinere tur med kunstopplevelse. Vi lar likevel kunst være kunst, spenner skiene under føttene og tar inn på en enda smalere skogsvei, legger kraft i takene og brøyter spor videre. Rundt oss åpner stadig skrinnere fjellskog opp for landskap med nyanser og stemninger som ingen kunstner vil klare å fange. En av våre mest populære malere og tegnere, Theodor Kittelsen (1857–1914), gjorde likevel et ærlig forsøk. Han bodde i Sigdal og brukte sin nære natur da han blant mye annet laget klassikeren Soria Moria, et maleri av en vandringsmann som står her nede i dalen og ser Norefjell gløde som et slott i horisonten. Kittelsen illustrerte også norske folkeeventyr og har siden fått æren for å ha vist hvordan troll egentlig ser ut. Han var opptatt av mystikk og har preget generasjoner av nordmenns oppfattelse av fabelvesener. Mens vi stiger opp i terrenget, tenker jeg at han også må ha brukt nærområdene til å forme inntrykket av trolsk natur. Mitt bilde av eventyraktig terreng er i hvert fall akkurat som dette. Treløse knauser, bratte bergsider, klynger av krokete furuer og lav bjørkeskog. Et sted hvor man ser langt, men aldri vet hva neste sving skjuler. – Ikke verst plass, det her, sier Thomas da vi slår leir i et lunt skogholt. Snart blander knitring i kubber seg med lyden av lange samtaler mens tusser, troll, nisser og huldre tasser i mørket. Dagen etter er været krystallklart. Ikke et vindpust i lufta. Sola varmer, selv Thomas går i en slags imponert stillhet mens vi sklir over vann og sletter under Sølandsfjellet. Så bikker vi over en høyde, glir utfor i en slak bakke og stanser foran et loddrett stup mot dalbunnen. Fremme. Antiklimakset er avlyst. Trilledalen, inngangsporten til Trillemarka i nord, er muligens flottere enn forventet. En vid dal mellom høye fjellrygger. Der nede står skogen mellom små og store vann omgitt av kuperte hyller av bart berg. Overalt veksler vegetasjonen mellom store og små trær og tørre kjemper som står som grå fyrtårn i alt det hvite og mørkegrønne. I kulissene strekker Gaustatoppen hals blant Hardangerviddas sukkertopper som ligger som et gjerde lenger vest. Over oss svever en ørn i vide sirkler bare for å understreke villmarksfølelsen. – Rett og slett vakkert, sier jeg. – Absolutt ikke verst, sier Thomas. I dalen skal vi bli i tre døgn. På grunn av vernereglene (som kun tillater å fyre bål med tørrkvist fra bakken og dermed i praksis forbyr bål vinterstid) graver vi grop utenfor reservatet, på et utspring rett under tregrensa. Beliggenheten er av typen som hadde kostet millioner om den var en hyttetomt. Og så får vi selskap. Først av Sindre (eller Finnskogen-Sindre som vi hadde kalt ham om dette var et realityshow). Han kommer subbende gjennom vinternatta, utslitt og kald, tar plass i gropa og sovner midt i en setning. Dagen etter dukker Øistein opp. Han er storebroren min, har jobbet overtid i en uke for å få tid til tur og er vilt klar for meningsløst uteliv. Det skal han få. I to dager skal vi utforske dalen, gå toppturer og skravle rundt flammene, før vi den tredje morgenen våkner nedsnødde og smilende, pakker sekkene og glir videre sørover gjennom snøføyka. Hele veien imponeres vi over hvor urørt alt virker. Ikke at det aldri er løftet en stein her. Du finner også i Trillemarka spor etter mennesker. Setervoller, fløtningsdammer, en og annen hytte og mange tegn etter hogst gjennomført rundt forrige århundreskifte. Likevel skiller marka seg fra andre nære skogsområder med sine store avstander mellom nyere inngrep. For selv om andre østlandske strøk har vel så gode naturkvaliteter, er det størrelsen som gir Trillemarka stjerne i margen. Det og lommene med virkelig gammel vegetasjon. De eldste skogene, som har en blanding av dødt og levende planteliv lik den man finner i opprinnelig urskog, står spredt i området. Noen ligger nede i smådaler, andre rager værbitt på utsatte høyder. Over det 950 meter høye Vardefjell passerer vi furuer som har stått her så lenge at menneskeliv blir forsvinnende korte. Mange av trærne er grå og døde, men ruver fremdeles som majestetiske landemerker. Noen av dem har vokst i inntil 500 år, og så dødd og stått her, trosset vær og vind i enda et par århundrer. Altså kan noen av dem ha begynt å spire før Columbus gjenoppdaget Amerika. De er fulle av kvae og ville nærmest eksplodert på et leirbål, men å brenne dem for én natts varme ville være som å lappe en bukse med et Munch-maleri. Da lar vi dem heller stå. En dag får kanskje også tippoldebarna våre oppleve de samme kjempene. Nesten uansett hvor sliten man er på dagen: Rundt bålet er stemninga på topp. I gropa ligger alle med hodet mot flammene, noe som gir god utnyttelse av varmen og plass til matlaging og lignende. I og med at ikke alle kan prioritere samfunnsnyttige gjøremål som å vase rundt i skauen i ukevis, må halve gruppa etter noen dager dra hjemover. Øistein og jeg fortsetter gjennom Trillemarka og klarer fint å nyte stillheten. Her fra Gamleseterdalen. I Minneskleiv, en kupert dal sør i Trillemarka-Rollagsfjell, vokser Norges eldste levende gran. Treet er en hengslete krabat som forskerne mener er 533 år gammel. Vi finner ikke selve treet, men hilser på mange jevngamle naboer. Leir på Seteråsen over Minneskleiv. Virker ting for idyllisk? Jeg er nemlig litt redd for det. At du skal tro at jeg bare koser meg. Og, vel, jeg gjør jo egentlig det. Men det betyr ikke at alt bare er kos. Forvirrende? Helt sikkert. Men jeg mener at kosen i stor grad ligger i å ikke kose seg. Uten at det nødvendigvis gjør deg mindre forvirret. La oss ta et eksempel. En torsdag kveld over Numedal er ganske representativ for en typisk tursituasjon som ikke alle vil mene er direkte koselig. Da er jeg igjen alene ute. Rundt meg dempes lyset. De siste timene er brukt til å stige mange hundre høydemeter med en sekk som på ny er fullstappet. Den er så tung at jeg etter pauser står paralysert i flere minutter og manner meg opp til å løfte djevelskapen på ryggen. Når den så er på, blir alle bevegelser mer uforutsigbare. Sånn som nå, da jeg ned en slak bakke anstrenger all kjernemuskulatur, likevel mister balansen, tryner som en toåring og dynkes i løssnø. Bare et enkelt fall som dette starter en møysommelig prosess, der sekken må av og jeg må trampe en liten plattform i puddersnøen for å få balansert den på plass igjen. Dermed er flere dyrebare minutter med dagslys tapt, før jeg brøyter vei (i meningen «stamper langsomt av sted med pudder til knærne») over et vann og bare så vidt registrerer at Blenutens hvite profil tårner over meg. Det er mørkt da jeg en halvtime senere vingler ned i et elvejuv. I slike juv skjer overraskende mange rasulykker, så alle veivalg tas etter nøye vurderinger. Det samme gjelder over selve elva. Den brummer under isen, men slipper meg over i et bredt parti. Og så står jeg der, i bunnen av en kald gryte, med en lysende pære i panna og bratte snøsider på alle kanter. Utveien blir å følge en smal bekkekløft oppover, noe som føles logisk helt til jeg må krysse selve kløfta, isen brister, jeg detter gjennom med snø til over hofta, støvlene fylles av bekkevann og jeg banner så høyt at elgkuer i mils omkrets spontanaborterer. Da er ikke turlivet like fett lenger. Først etter cirka tusen forsøk på å fortsette, har jeg trampet nok snø til at skiene får feste. Og så er det bare å gyve løs videre, mens svetten siler og fryser til isbiter over ansiktet. Nå skal det hele gjentas et par ganger, før toppen er nådd og det blir en siste kamp mot vinden for å reise teltet uten at duken blåser tilbake til Numedal. Høres koselig ut? Det er faktisk det. For i dette latterlige strevet ligger en slags ro og forventning. Når man i mange år gradvis har presset kroppen mot grensene av hva den tåler, er det en slags hyggelig gjenkjennelse i å bli utslitt, kald og gjennomvåt. Jeg går uansett bare og slurer på omtrent tre fjerdedeler av kapasiteten, vet at kroppen har mer å gi, og kan triksene for å bli tørr og varm. Altså trenger jeg ikke å være redd for å møte veggen. Og hva blir alt slitet da? Egentlig bare friske utfordringer, noe som uansett er ganske kos. Selv om den virkelige kosen nok ligger i belønningen når sola treffer teltduken i morgen, og jeg kan brette soveposen til side og bare være. All denne nattevandringa er selvfølgelig ikke å anbefale. Den skyldes kun at undertegnede er en slask av et B-menneske. Det er mer fornuftig å bevege seg i dagslys. Litt tryggere og mye mer behagelig. Særlig når været er så strålende som da jeg dagen etter glir over treløse høyder rundt vannet Fiskeløysen. Da henger sola uforstyrret på himmelen. Til venstre for meg utsikt over ås etter ås, til høyre bølgende, hvite fjellformasjoner mot en knallblå bakgrunn. Så er det altså nådd. Blefjell. I enden av vannet glir skiene inn i en oppkjørt løype, noe som føles som å akselerere inn på en motorvei etter noen mils brøyting for egen motor. Endelig kan jeg rutsje nynnende videre uten å tenke veivalg og orientering bak hver minste haug. Løypa skal følges et godt stykke sørover gjennom stor granskog langs store vann, forbi stadig lavere trær opp en elvedal, opp over tregrensa på en forblåst fjellrygg og frem til platået foran Vassholet, hvor skogen ender, vinden pisker, og bare avblåste fjell leder videre. En reise gjennom et fantastisk spenn av variasjoner. Variasjon er blant karaktertrekkene som gjør det lett å bli bergtatt av Blefjell. Til tross for at området ikke akkurat er gigantisk, har mange rangert det som et av våre vakreste fjellmassiver. Blant dem var polarfareren og nasjonalhelten Fridtjof Nansen (1861–1930), som sammen med kona Eva kjøpte en fjellgård like nord for Blefjell i 1899. «På denne plett av Guds jord valgte jeg mitt kongerike … Jeg lenges ingen steder på jorden», skrev senere mannen som hadde reist til noen av klodens ytterste hjørner. Han omtalte årene her oppe som noen av de lykkeligste i sitt liv. Lokalt deles gjerne Blefjell i områdene Vesle Ble og Store Ble. Førstnevnte er et platå rett over tregrensa i sørøst, hvor man på toppen finner sletter av myrer og vann. Området har vid utsikt og er sannsynligvis det nærmeste vi kommer en vidde øst for Hardangervidda. Ikke minst er det kjent for å være hovedstadsområdets beste sted for vindseiling. Sportsfiskere kaller også strøket «det glemte fiskeområdet», noe som vitner om uutnyttede villmarksressurser til tross for relativt mye trafikk fra mange nære hyttefelt. Likevel. Store Ble er det virkelige Blefjell. Den drøyt 16 kilometer lange fjellrekka fra Blenuten i nord til Sigridsfjell i sør troner over Vesle Ble. Her inne er den 1342 meter høye Bletoppen høyeste punkt blant en mengde fjell over 1100 og 1200 meter. En lett tilgjengelig lekegrind for en hver toppturentusiast. Og et perfekt sted å avslutte et eventyr. Om du er en ørn og svever lydløst over Store Ble en lørdag morgen midt i februar, er landskapet under deg dekket av lange skygger og et kritthvitt teppe av nysnø. Nesten ingen spor noe sted. Du runder Åklinuten omtrent midt i massivet og seiler ned over Fjelldalen og Åklivatna, der en tynn stripe av røyk stiger fra pipa på turistforeningshytta Eriksbu. Under deg piler mus og gnagere i sikkerhet i huler under snøen, før du sirkler på luftstrømmer over Uverudfjellet og seiler over vann og skar sørover. Så kommer du over mektige Gråfjell på 1320 meter, sirkler noen ganger og lander med brede vinger på den høyeste av Brørsteinan, to enorme flyttblokker som tårner i terrenget. Navnet har de fått fordi de (med god fantasi) ligner to personer. Et sagn sier at de var to trollbrødre som ble til stein da de gikk seg vill og ble truffet av sollyset. Den typen menneskelige fabler er du totalt uinteressert i, så du letter med tunge vingeslag, vrir inn i en smal dal, surfer på oppdriften over avrundede topper og stuper ned i et trangt juv, et juv som snart vider seg ut i en åpen fjelldal der jeg løfter hånda for øynene, skygger for sola, og ser deg suse forbi. Snart er du en svart prikk mot himmelen. Jeg senker hånda og dytter primusen ut av teltåpningen. Så tenner jeg en fyrstikk, stikker den borti brenneren, vrir rundt gassventilen og plasserer en gryte bredfull av snø over den hvesende, blå flammen. Deretter er det bare å pakke seg tilbake i posen, nyte sola og vente på frokosten. Enmannsteltet er ikke større enn at jeg ligger inne og likevel er ute. Behagelig, selv om 17 kuldegrader og lett vind ikke gjør morgenen til noen direkte kokheit opplevelse. – Hva tror du? Får vi se folk i dag? spør jeg sekken, som av plasshensyn er forvist utenfor teltet under matlagingen. Den er allerede dekket av finkornet fokksnø og stirrer bare trassig tilbake. – Ikke? Tror du ikke folk drar ut når det er så fint helgevær? Jeg har ikke sett folk på dagevis. Ikke hørt noen heller. Bare rådet grunnen alene her i Vassholet, den vanligvis mest brukte inngangsporten til Store Ble. I dalen går nedsnødde skitråkk i alle retninger. Alle er mine. De er tråkket til topper og utsiktspunkter, på kveldsturer, rutsjeturer og generell basing i dalsidene. Jeg har rett og slett hatt noen solide hviledager, noe som har føltes fortjent etter en måneds tråkking gjennom årets kaldeste årstid. Nok en tur er snart over. Jeg har allerede begynt å forberede meg på følelsen. Av at sekken står i gangen hjemme, mens soveposen, den som har vært det mobile hiet og eneste sted å slappe fullstendig av i 30 hustrige dager, henger til tørk på loftet. Av at hverdagen kommer. Med kjøleskap, vannkoker og servise nok til et dusin gjester. Ikke en svartsota kjele og en halv plastskje. Vet allerede at det plutselig vil være litt som om jeg ikke var her ute. Som om siste måned var et blaff av et øyeblikk, noe man med fektende armer prøvde å gripe tak i og la vare, men som slet seg løs og bare etterlot litt bållukt og øm leggmuskulatur. Snart vil også det være borte. Så hva står igjen? Forhåpentligvis noen minner. Innsikt i natur jeg må og skal tilbake til. En følelse av ro og mestring, kanskje. Noen erfaringer å ta med videre. En haug med notater og fire fylte minnekort der minnene måles i pixler og bytes. Og akkurat nå: den boblende lyden av kokende vann. Løfter kjelen av varmen, men bråstopper bevegelsen da fire skikkelser kommer til syne nede i dalen. Jeg gliser mot sekken, som snart ligner en ganske ordinær snøhaug. – Der ser du! Nå lar vi dem gå foran. Med litt flaks tråkker de spor helt til Bletoppen.
    1 poeng
  46. Har selv tenkt å gå til anskaffelse av ovn. Har kjørt bål i lavo mange ganger, men særlig i sterk, skiftende vind er bål/åpen ovn tidvis plagsomt når vinden slår hardt ned i toppluka, med påfølgene røykhelvete. Samtidig har jeg, aller, aller mest lyst til å kunne bruke ovnen både til kano-/sykkel-/bilcamping med Tentipi-lavvoen på 11 kg -- ooooog til ryggsekkturer med Duomid: Altså, liten, lett ovn. Løsningen her er nesten garantert amerikanske lettvektsovner i titan. Eller i verste fall lage noe sjæl. Lukkede, "skikkelige" vedovner: TiGOAT cylinder stove, 12": 737g inkludert pipe TiGOAT WiFi stove, small: 737g inkludert pipe (foreløpig favoritt) Kifaru Parastove: 1.04 kg inkludert pipe Kifaru Oval Stove: 566g inkludert pipe
    1 poeng
  47. Omsider ble det rom for litt kvalitetstid med teltet, pulken og skiene igjen... Arctic tent pegs by Espen Ørud, on Flickr
    1 poeng
  48. Lutvann rundt i Østmarka i Oslo i dag. Skikkelig vår nå.
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.