Vinnerliste

Gjengen samlet i Basecamp etter vellykket bestigning. Fra venstre Aud, Stian, Johnny, Gangaamaa, Petter B, Lars og Petter K Etter et forsøk på Mongolias høyeste fjell Khuiten Uul i 2011 hadde jeg bestemt meg for å forsøke igjen. Første forsøk kulminerte i 2 døgn i snøstorm i ABC, før vi så vidt kom oss ned. Denne gangen skulle det gå bedre. Vi var 6 nordmenn på tur, fra Bergen, Hakallestranda, Brumunddal, Rena, Lillestrøm og Horten. Det er en lang reise for å komme til fjellet, med omfattende logistikk. Jeg hadde i god tid engasjert vår fjellfører Gangaamaa Badamgarav, som er den som kan fjellet best. I tillegg til nesten 50 bestigninger av Khuiten Uul har dama besteget bl.a. 7 summits og K2 siden forrige tur. Dag 1: Avreise fra OSL til Moskva med Aeroflot, og videre på kvelden til Ulan Bator med MIAT, 6 timer østover. Dag 2: Ankomst Ulan Bator, 3 personer hadde forsinket bagasje og måtte på shopping i storbyjungelen. Propellfly til Ulgii, 3-4 timer vestover igjen. Flyplassen var oppgradert med fast dekke på rullebanen siden sist. Overnatting i geercamp i Ulgii. For å reise inn i Mongolia kreves visum. Nytt av året er at visa on arrival er tilgjengelig, men bare for mongolske reiseoperatører. Vi hadde dette i orden og slapp dermed å bruke tid på å besøke den mongolske konsulen i Oslo på forhånd. Dag 3: Lang kjøretur fra Ulgii via landsbyen Tsengel, og videre inn til White river, inngangen til nasjonalparken(2600 moh). Like etter Tsengel fikk vi et flatt dekk, men dette ble raskt og probremfritt byttet. Disse gamle russiske bilene er det mange av i Mongolia, og de er enkle å reparere. Over 200 km kjøring i hjulspor. Besøk på gradkryss 49 grader nord, 89 grader øst, et gradkryss som tidligere ikke er dokumentert. Gradkrysset lå ca 1 minutts gange fra hjulsporet vi likevel kjørte i. teltovernatting ved inngangen til nasjonalparken. Gradkryss-rapport her: http://confluence.org/confluence.php?visitid=21962 Punktering etter kort tid Gradkryss-foto Gangaamaa på gradkrysset Picnic på vei innover langs White river, elven som kommer fra isbreene lenger opp Dag 4: Lang og lett vandring inn til basecamp(3100 m). Kameler tok bagasjen. Overnatting i telt, med tilgang til en felles geer for bespisning og slikt. Dag 5: Vandring opp til ABC(3800 moh). Hestetransport 4 km langs breen og et stykke opp breen for tyngre utstyr. 2 bærere tok telt og mat videre opp til ABC. Gangaamaa på breen Hester på breen Lunch på breen Oppe ved ABC Dag 6: Skumle vindkast om natten. Forholdsvis klart ved avgang, men en skydott på toppen av Khuiten Uul. Dessverre lå denne dotten der helt til vi hadde kommet ned i ABC igjen, så her var vi uheldige. Ellers på turen var toppen klar hver eneste dag. Flat vandring over bre med sprekker fra ABC til foten av fjellet, varierende bratthet oppover, max 40-45 grader på snø. Noen steiner stakk opp her og der. Det siste og litt flatere stykket mot toppen var slakere og med null utsikt dessverre. Toppdram, kransekake etc på toppen og noe diskusjon om dette var høyeste punkt på fjellet. Vi måtte bare stole på vår fjellfører som var på toppen for 49. gang. Nedturen gikk raskt og greit og etter en kvikk lunch valgte 3 av kara å gå ned til BC med hjelpeguiden. Lang slapp etterniddag med en svipptur opp på den steinete ryggen i bakkant av ABC. Vi har begynt klatringen opp snøeggen Virvar på toppen мисс халбага og Gangaamaa på toppen Snart nede igjen Noen timer senere så toppen slik ut Fra steinryggen bakom ABC Teltutsikt ABC Dag 7: En strålende dag der vi gikk opp til Nairamdal, treriksrøysa mellom Russland, Kina og Mongolia. Deretter videre til en noe høyere hump som har et navn som betyr Russisk telt. Retur til ABC, før vi pakket sammen og gikk nedover igjen mot basecamp. Såpass sent for dagen var det duket for å tråkke i bresprekker. Selv tråkket jeg gjennom 3 ganger og vår lette fjellfører klarte også å pådra seg et gjennomtråkk. Vi somla oss ned det siste stykket til BC. Khuiten sett fra Nairamdal På Nairamdal Belukha, Sibirs høyeste fjell i det fjerne, 4505 moh Profilen på Khuiten мисс халбага promoterer Felleskjøpet Kondorer Småpikene med Russland i bakgrunnen Gangaamaa i bresprekken Det rant godt på breen utover dagen. Styrtet helikopter på breen Dag 8: Det ble en dagstur opp på Malchin, og en ekstrarunde langs den russiske grensen før vi sklei ned til Basecamp igjen. På kvelden ble turens quiz-karusell avsluttet. Gamlingene sto over den foreslåtte avslutningen på quiz-karusellen med 200-meter sprint. Fare for strekk ble det sagt av fagfolk. Et murmeldyr kikker opp мисс халбага når toppen av Malchin En Løitens på toppen av Malchin Flatt langs russergrensen Russisk grensestolpe nr 1 Mongolsk grensestolpe nr 1 Mongolsk bronsemonument nær grensen Turens blinkskudd. Uante foto-effekter I dyp konsentrasjon om dagens quiz Dag 9: Utmarsj via en annen rute fra basecamp. Lang og fin tur. Vi kjørte deretter et stykke ned til en elv, med en flott leirplass med Yak og Nak beitende omkring. Mongolias svar på Flåklypa, må vi vel kalle terrenget her. Farvel BC Kameler klare for opplasting Tre runder rundt denne steinrøysa betydde lykke Farvel til fjellet Siste glimt av Khuiten Uul Stort sletteland ut av nasjonalparken Flåklypa-terreng ved campen Fin camp Yak beitet rundt oss Dag 10: Vi fortsatte kjøreturen og endte opp i Ulgii. Flott avskjedsmiddag i geercampen, med musikalsk underholdning som gikk rett i ryggmargen. Fin frokost ved elven Kjøkkengutten la sjåføren i bakken i mongolsk bryting Flott musikk-innslag på avslutningsmiddagen Etter noen øl ble det en hikking tour Dag 11: Vi hadde mye av dagen Ulgii, med tid til museumsbesøk, postkortskriving, hårklipp, øldrikking osv. Fly til Ulan Bator på kvelden. Dag 12: En reiste hjem til Norge, tre reiste videre til Japan for å bestige Fuji, mens undertegnede og мисс халбага dro en tur for å besøke Gobi-ørkenen og oppleve litt luksusliv og vandre i varmere strøk sammen med noen østerrikere. Klokka 6 om morran kom denne karen og pirket meg på skulderen, Hey Lars. Til feldig sammentreff, og han kjente meg igjen etter 8 år. Gobi-do Luxus geercamp i Gobi Øde lende Kveld i Gobi Kveld i Gobi Dag 13: Tur i sanddyner i Gobi, noen red på kamel мисс халбага poserer i selskapssko kjøpt på Island. Hvem skulle tro at disse skulle brukes i Gobi-ørkenen ? Kondorer på en 200 meter høy sanddyne. 200 høydemeter opp i løs sand var temmelig slitsomt, men gørmorsomt ned igjen. Soloppgang i Gobi Kamel i Gobi Morgenstemning med hester Fargekontraster ved vann Dag 14: Tur i en dyp fjellkløft i Gobi-ørkenen, Sjåfører og biler i Gobi Nyttig informasjonsskilt for nybegynnere Det krydde av jordrotter Gjennom dype kløfter Forfholdsvis grønt ørkenstrøk Dag 15: Lang kjøretur(9 timer) på god vei tilbake til flyplasshotellet. Deretter skulle vårt lokale reiseselskap invitere oss på middag i Ulan Bator sentrum. Vi brukte 2,5 time i bil på noen få km og endte opp i en håpløs trafikk-kork før vi ga opp i mørke og regnvær og smog. Å komme tilbake til flyplasshotellet tok ytterligere en time. Heldigvis var vi positivt innstilt, og middagen ble en improvisert buffet på et hotellrom med fettflak, øl, vin, ost og kjeks. En noe annerledes avskjedsmiddag. Det finnes asfalterte veier i Mongolia Etter 640 kilometer med dette var det ikke så spennende å sitte totalt fast i bilkø i 3,5 timer i Ulan Bator Dag 16: Fly hjem Ulan Bator – Moskva – Gardermoen. Alt i rute og bagasjen kom frem som den skulle.

Blefjell, Nordstulvannet, med kone og kids.

Dette er riktignok gårdagens bilde, men jeg synes det var så kult at sola fikk parykk at det får bli med likevel.

Tok toget til Hakadal tidlig i går ettermiddag. Etter en transportetappe på grusvei og forbi hogstfelter, begynte fin og ganske uberørt skog i nærheten av Store Hyttetjern, tok en liten rast der. Etter det gikk jeg vekk fra stien for å gå i terrenget til dagens mål: Glotjernskollen. Til tider veldig fint i området, som her ved Blekketjern: Mot Glotjernskollen: Det er en del trær på Glotjernskollen, men jeg fant en passe åpen og vestvendt plass litt før toppen. Kom dit rundt seks og satte opp tarpen, som jeg ikke hadde planer om å bruke, for det var meldt finvær fram til søndag, men man skal jo være forberedt på uvær selv på korte turer.... Solnedgang fra Glotjernskollen, slapp tarp og føtter: Himmelen holdt seg skyfri på kvelden, gjennom natta og videre i dag, og stjernehimmelen var flott. På vei hjem fant jeg nok traktkantarell til en middag. Et døgn under åpen himmel, det ble utenatt nummer femti hittil i år, en av årets beste,.

Jeg var veldig aktiv med både tur og ski tidligere. Men for 7 år siden ble jeg syk og har ikke blitt bra igjen. Noe som resulterer i at jeg kan gå svært korte turer, bære lite, trenger hjelp til å sette opp teltet osv. Jeg har endelig begynt å bevege meg ut i skogen igjen det siste året. Vi velger turer som det er kort å gå fra parkeringsplass og mannen min bærer det meste av utstyret. Vi startet på campingplasser bare for å i det hele tatt se om kroppen min tålte å sove i telt. For min del er hengekøye bedre enn telt. Enklere å sette opp og ikke så mye bøying av ryggen som er et av mine problemer. For meg har det vært en enorm frihetsfølelse å i det hele tatt klare å gå tur i skogen. Selv om vi bare er en km fra bilen, og må ha flere pauser på veien. Selv om det er vanskelig å akseptere at man ikke tåler de høyeste toppturene lenger, er det viktig å sette pris på det man kan. Jeg har sittet i rullestol, måttet ha hjelp til å ta på meg sko og sokker, hjelp til å snu meg i sengen osv. Det å nå kunne gå en hel km på en god dag er fantastisk, men det er ikke til å stikke under en stol at jeg forbanner sykdommen og alle friske som løper forbi meg i løypa når jeg har en dårlig dag. For det suger skikkelig å miste det man har hatt. Men hvis jeg snur på det kan jeg heller tenke at det er fantastisk å kunne gå på mine egne ben og ikke være avhenging av så mye hjelp. Ved å legge til rette turen etter dine premisser får du mestringsfølelse, istedenfor å prøve på noe du ikke får til og blir deppa istedenfor.

Er på overnattingsbesøk hos min mormor. Hun fikk søndagsbesøk, så da måtte jeg evakuere fra leiligheten hennes i noen par timer (av eget ønske). Skulle egentlig fiske i sjøen, men endte opp på en liten fjelltopp: Snytå (619 moh) i Surnadal kommune. På norgeskart.no heter toppen Åsbøsnytå. Rask og enkel tur med fin utsikt.

I dag ble det en tur til Blåfjellet og steinhytta Blånebu i Nesset kommune. Mørke skyer tidlig på morgenen, og mye vind. Utsikt fra parkeringsplassen mot målet. Solen kom etter hvert frem. Vinden derimot holdt seg like bra. Hadde planer om å fortsette lengre bortover fjellet til en/to topper. Etter noen minutters gange, ombestemte jeg meg pga. mye vind. Så da ble det bare med bildet mot dit jeg egentlig ville. Neste år... Blånebu på vei tilbake/ned.

En del basking og et blåmerke, men heeelt umulig var det ikke å komme seg til topps i formiddag (Blir noen flere bilder og ord i 2019-utfordringstråden min.)

Solnedgang oppe ved suleskard Noen få minutters mellomrom mellom disse to bildene. Gøy og se hvor stor forskjell det var på lyset

Jeg tenker at her er det viktig å gå inn i seg selv og se på hva du faktisk får til, og være takknemlig for det. Ikke fokuser på de gamle opplevelsene og hva du ønsker deg tilbake til - men hva får du til med den kroppen og de midlene du har til rådighet nå? Innlegget til Per Fredrik er viktig syns jeg. Alle trenger vi en påminnelse om hvor heldige vi er, for livet er skjørt og plutselig kan det være slutt. Da gjelder det å tenke at «jammen gjorde jeg det jeg kunne for å leve livet da jeg hadde sjansen til det».

Turer prioritert ut fra enkelhet Dagsturer med fotoutstyr, med eller uten primus og mat Samme som over, men med overnatting i hengekøye eller telt (enkelt oppsett) Base teltturer i nærheten av bilen, med fotografering eller fisking Dagstur først, har sett meg ut et flott sted hvis jeg treffer lyset og høstfargene. Mye barskog så ikke de enorme fargene men et flott sted.

Fisking, sanking, foto, padling, riding, slede, ha med en hund på tur. Ting jeg kommer på i farten som kanskje ikke krever allverden.

Magisk solnedgang over Nordmarka og Maridalsvannet i går kveld!

Jeg fotobomba jo Terka her og selv om jeg er neste litt manisk opptatt av «rule of the third” så liker jeg lengden og midtstillingen selv. Var noe med at jeg gikk hele lengden. Veldig glad i det bilde 😀 Men jeg var på sopptur i dag og dette er min form for soppjakt. Tatt med iPhone 7. Savner kamera for jeg digger å ta makrobilder. Bildene er uredigerte.

Da ble det jammen Steindalsnosi likevel Utfordring er utfordring, og selv om jeg hadde fått råd om at dette kunne bli slitsomt og vondt pga ugunstige føreforhold, så tenkte jeg at jeg alltids kunne snu om det ble for galt. Men jeg hadde nok aldri lagt i vei uten 2019-utfordringen min ... Egentlig en ganske beskjeden tur i lengde: Startet lørdag morgen med å sette vinterdekk på bilen, og i halvett-tiden ble kursen satt fra Bergen mot Galgeberg på Sognefjellet. Var fremme ved en ubenyttet parekringsplass i 17-tiden. Tok litt tid å få på utstyr, og så måtte jeg koble sammen to ryggsekker for å få med det jeg ville ha med - og min største, en 65 -liter, er for tiden ikke tilgjengelig. Jeg kunne ha gått ned et par hakk på komforten og brukt en bivysekk, men bestemte meg for at telt var bedre. Har en hofte som er på bedringens vei, og en skulder som akkurat har begynt å krangle, og da gjelder det å ha frihet til å finne gode sovestillinger i nattens løp Jeg gikk en times tid fra parkeringen, og var da kommet opp på så vidt over 1600 moh. Det var flott kveldssol, den gjorde sitt til at snøen var temmelig råtten på turen opp, og jeg var sliten. Men utsikten mot Steindalsnosi var lovende - det burde gå an å komme seg opp der, vel? Nøt kveldssolen og spiste jeg litt og satte opp teltet ved en varde. Etter solnedgang trakk jeg inn i teltet og leste litt mens jeg hørte på radio, før jeg sovnet. Var litt kjøligere enn jeg hadde tenkt på natten, så da ble det opptil flere nattlige ærend, og jeg la dunjakken over soveposen - det hjalp Søndag morgen var jeg oppe litt før 8, og etter å ha tatt ned telt og pakket den ene sekken full av leirutstyr, satte jeg den igjen - den andre, som var mye lettere, tok jeg på ryggen da jeg startet på turen mot toppen i 9-tida. Tråkket skikkelig gjennom ned i en bergsprekk en plass, men det gikk bra - og jo høyere jeg kom jo bedre bar snøen. Ganske bratt steinur før man rudner kanten mot toppen. Halvannen time etter at jeg startet, var jeg på toppen - svett og fornøyd Solen varmet, nesten ikke vindpust, og fantastisk klar utsikt! Der og da tenkte jeg med meg selv at det ikke var så dumt å utfordre seg selv litt Slappet av og koste meg en halvtime toppen, men jeg ville ikke sitte for lenge - når solen fikk bearbeidet snøen ble den fort råtten. Så jeg kom meg ned til leiren igjen, spiste litt og dro videre mot bilen med to sekker. Det gikk greit uten uhell - og jeg var tilbake i Bergen i halvsyvtiden. Og dermed ble det to nye fulle "progress bars" i andreposten i denne tråden - jeg manglet en uteovernatting og jeg mangøet en 2k i Jotunheimen Nå mangler jeg bare to kommunetopper og en Fjelltrimtur - og da føler jeg meg ganske overbevist om at jeg kommer i mål her

Tenkt på det lenge men i går fikk jeg kjøpt meg ett bål 🙂

Traff på denne lille saken her i kveld

Jeg tenker at en av de største fordelene med å "være hekta på" friluftsliv, evt. inkludert jakt og/eller fiske er at man "aldri" blir for gammel eller skrøpelig til det. At gamle destinasjoner etterhvert blir umulig å nå frem til ser jeg for meg at man må "jobbe litt" med seg selv for ikke å deppe for mye av, men klarer man å justere ambisjonene er det en hobby som kan vare hele livet. Har prima turer sammen med 6åringen min selv om det er langt unna ekspedisjonsklasse. Håper du finner gleden i overkommelige mål og kommer deg ut. 😊 Lett tilgjengelige steder ved kysten kan være supre for ei natt eller 2 for eksempel. Sjøørret-rig på plass da kan det gi gode minner👍

Hvorfor skal det gjøres så ambisiøst? Innimellom kan det holde helt fint med et par joggesko og en liten utsiktsplass. Jeg er mer for en jevn tilgang av litt tur hele tiden, fremfor kun en massiv nå og da. Med jevnt med lavterskelturer, så har man også mer å gå på for de hardere støtene. Og om man mangler utstyr for en type tur, så finn på noe annet. Jeg elsker selv harde turer og grandiose opplevelser men jeg setter jo like stor pris på de nære hverdagsturene og de enkle oppsettene også. Så om man da må telte nære bilen i ny og ne, så er det faktisk ingen krise. Lær å like det enkle og hverdagslige også fremfor å bli innaktiv. Det blir litt sånn at man kan ikke kjøre bil i det hele tatt fordi man ikke har råd/mulighet for en formel 1 bil.

Tur hjem fra jobb over Lyderhorn i dag Et tilbakeblikk fra oppgangen: Dette skulle vel egentlig vært i fotøy-bilde-tråden - Haglöf-sko og halvlave Norrøna-gamasjer: Skikkelig kald og kraftig nordavind på toppen, og jeg antok at bygeskyene i nord ville dynke meg med litt vann før jeg var ferdig med hjemturen i motvind. Det stemte med bygene - og ponchoen funker ennå fint Enda bedre er det at en strekk (i skinka, av alle steder) jeg gikk på meg da jeg gled i en fjellsti for snart to uker siden, endelig er på vei til å slippe taket

Vindfylt, masse juv, hjortelus og mere vind var det som preget turen vår i dag. Vi måtte ut og avreagere etter en helg med konfirmasjon og loppemarkedvakt. Nok en topp topptur på Hurum ❤️

Om hunden ble frisk pga Zoolac er uvisst. Vanligvis går jo «omgangssyke» over av seg selv etter et par dager uansett. Men Zoolac er probiotika og justerer bakteriekulturen i magen. Så det er aldri feil å gi det. Zoolac kan man gi til alle dyr, stort som smått, og fint ved antibiotikakurer og ved urolig mage. Har hunden din virus, så hjelper det lite, men har den en bakterie i magen som skaper krøll, så kan det hjelpe. Med loff med smør skjønner jeg ikke? Melk og hvete er vel ikke det beste å gi om magen er i ulage?

Så kult. Og så misunnelig 😂 så at det var bedre føre der i helgen, og håpet du hadde dratt okke som 👍🏻

Flotte skildringer av sopp...

Finfint turvær på sunnmøre i dag. Ikke fornøyd med måten P20Pro kjører skarphet oå og automatisk fargebehandler bilder, men helhetlig er kameraet i den godt nok.

Xxl kjører vennefest. Så da ble det et reinsfjell 2 til ca. 4000.

Det er jo litt sort-hvit tankegang. Jeg f.eks. gidder ikke gå steder som Besseggen fordi det er for mye folk der, men det finnes mange andre steder med mindre folk. Mange fine steder nær veier uten campingbiler også 🙂

Etter fjorårets ubetingede suksess med trekanten i Trollheimen fant vi ut at årets hytte til hytte tur fikk bli en annen trekant, denne gangen i Tafjordfjella. Værmeldingen antydet at det nok kunne være lurt å ha med regntrekk til sekken, og avreise fredag kveld etter jobb tilsa en overnatting på tur opp. Plukket opp turselskapet på Eidsvoll verk stasjon før vi vente nesa nordover, overnatting ble ved Muen. Ganske så våt natt, og lørdag morgen opprant relativt grått og overskyet så vi fant ut at svipptur opp på Muen var bortkastet tid og kjøre videre mot Reinheimen. Etter en passe lang grusvei, hvor vi fant ut at det var sabla kjekt at vi kjørte helt til enden fant vi parkeringsplassen på Tunga. Deretter litt omorganisering og pakking før vi la i vei innover mot Pyttbua langs den nedre stien. Fin tur i oppholdsvær inn til hytta, hvor vi møtte en hyttevert og 3 andre gjester. God plass med andre ord. På vei inn til Pyttbua Pyttbua i kveldssol Dagen etter var det strekningen Pyttbua – Reindalsseter som stod på planen, eller sær og folkesky som undertegnede er sikta vi oss inn på ubetjente Jacobselet. Så ikke et menneske hele dagen, eller kvelden for den del med unntak av 2 stykker som passerte på stien forbi hytta. Fin dag med noen meter oppover, og mange meter nedover, mest overskyet men både pause i lyngen og en regnskur fikk vi også i løpet av dagen. Turfølget hadde noen ca. 30 år gamle minner fra forrige besøk i Tafjordfjella om et skrekkelig bratt snøfelt med utlagt tau, var litt spent på den. Om vi skal skylde på klimaendringene eller årets store snøsmelting er noe uvisst men de taua var nå for så vidt kjekke å ha for å komme seg opp fjellet også Snøfeltet man har gruet seg til i flere timer Utsikten fra navnløs topp (1544 eller no) på vei fra Pyttbua til Jacobselet Jabobselet, ubetjent hytte Dagen etter var det Jacobselet til Veldalshytta som var målet og nå kom det regntrekket til nytte. Mulig det er fin utsikt der, ikke godt å si. Fotograferinga ble av typen «nærbilde» tåke og regn så å si hele dagen. Men vi la inn en tur bortom Fieldfarehytta på veien og kom da etter hvert frem til Veltdalshytta også. Helt greit å bli møtt av hyttevert og varm hytte der. Hadde en del å tørke kan man si. Ganske så grått og trist, så ble "nærfoto" som ble dagens tema ... Fieldfarehytta Fra Veldalshytta gikk turen tilbake til Pyttbua i regn og tåke via Radiovatnet og uendelige mengder stein. Litt mer mennesker (6) på Pyttbua når vi ankom denne gangen, men fortsatt god plass. Trivelig kveld. Stein, stein, stein .. så langt øyet kan se ... de stavene jeg gikk og dro på de første dagene kom nå godt med til slutt ... Siste etappe gikk fra Pyttbua ned til Tunga, denne gang over fjellet i nydelig vær (så vi faktisk endelig fikk se toppene vi må tilbake og besøke en annen gang)

Hei Poenget mitt var, at jeg IKKE forventet å få boble i et Silva kompass, men kanskje ikke var blitt så forbauset hvis det var hendt med et Biltema kompass. Jeg ville blott ha et kompass med lupe for å slippe briller hele tiden. Nå har jeg/vi flere kompass tilsammen: et Suunto, et speilkompass - bruker vel mest speilet når skjegget skal trimmes, et dykker kompass. I tidens løp har jeg mange typer kompass fra gammelmodig med kompassrose (på skip) inndelt i streker, som er de 64 dele nevnt ovenfor. Fx rorkommando: styr: nord til nord-nord-øst. Flere moderne båtkompasser og Suunto fin peilekompass , som kan avlese med halv grad gjennom et forstørrelses sikte. Og kikkert med peilekompass. Der har aldri været feil på de uansett fabrikat Jeg hadde et Silva kompass med samme aluminiumshus som Gittiamo viser, men på plastplate. Og med strekdeling på 64 streker, men med 400 nygrader på platen. Det lå og raslet rundt i mange år i verktøysboksen til gummibåten og var funksjonellt lenge. Så korroderte det i sjøvannet og boble kom. I øvrigt var det grodd fast på plastplaten tross CRC. Desimalgrader var litt på mote en gang i 60-70-tallet, men ble mest brukt hos landmålere. Jeg har en gang målt en kystnær konstruksjon inn med sekundteodolitt med 400 nygrader og har derfor stadig en 400 nygrader gradmåler liggende i skuffen til utarbeiding av det relevante kart. Dengang var GPS scramplet og unøyaktig med opp til 100 m. Jeg er så gammel, at jeg har gjort turen med fra Decca via Ap-navigator, oppstillet referanse stasjoner til Gps, til den nå nøyaktige GPS. Jeg er for så vidt enig i at skala for kompensasjon av misvisning kan være like forvirrende som til hjelp, avhengig av om man retter fra misvisende til rettvisende kurs eller omvendt. Elgen

Etter hva jeg har skjønt så er den store forskjellen atter fenix har kart, men du får visst ikke hund opp på kart uansett 😊

Jeg har sittet å lurt litt på hvordan jeg skulle formulere meg fordi jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg fikk en helsemessig smell for noen år siden. Etter kreftbehandlingen tok det meg 1 1/2 med opptrening for å komme på beina igjen. Jeg måtte slutte med å kjøre MC og trodde at jeg aldri skulle komme på tur mer. De første ukene etter at jeg kom hjem klarte jeg ikke å gå rundt huset engang. Gradvis ble det bedre, men aldri sånn som det var. Så fant jeg dette forumet og så begynte tur livet. Da var jeg tilbake på Hardangervidda hvor jeg gikk med unga da de var små. Jeg går ikke langt, jeg kan presse meg, men da blir dagen etter et he***te. De sa på Ullevål at jeg fikk nok ikke alle plagene på liste over senskader, men det gjorde jeg. Fjellturen er for meg en mental renselse prosess, jeg tenker ikke så mye mer nå på hva som ble tatt i fra meg, men heller at jeg var heldig tross alt som har fått disse årene, ikke alle fikk det. Jeg får, mens du strever deg videre, ønske deg lykke til. Håper du finner en ny vei.For meg er det roen og stillheten som er viktig, ikke hvor langt jeg kommer.

Du kan jo alltids sy en slik:

... og for å vippe tråden inn til utgangspunktet - 1000 ganger DETTE! Ikke gå i høyfjell uten sikkerhetsmargin.

Vi testet hengekøye I helgen. Han fikk et deilig hjemmestrikket ullteppe som lå ved siden av soveposen min og det fungerte fint. Han fikk tilbud om å sove i soveposen, men takket nei. Så tenker vi kjører denne løsningen helt til det blir for kaldt. Da må symaskinen frem og jeg syr en liten dunpose til han.

@Fotogubbe, konstruktive tilbakemeldinger er alltid velkommen 👍🙂 Jeg har fått meg meg litt om om enkle regler som "bevege seg inn eller ut av motivet", linjer "inn" for å få dybde, deling av høyde ift horisont ++ Men her var det bare snakk om å få hansken å hånda og mobilen opp fra lomma før motivet hadde passert 😄 Her har jeg har jeg tatt et utsnitt og leka meg litt på telefonen, men jeg liker fortsatt originalbildet best pga mer luft/horisont osv. (antagelig pga at jeg var der og så hele scenarioet 😄)

Har slik pipe på Svalbard 3 selv. Både inner og ytter. På mitt er det hvertfall såpass mye duk ovenfor røret at det kan henge ned. Så i praksis vanntett. Aldri fått vann inn der men teltet er ikke brukt så mye sommerstid pga vekt.

Vi valgte på både inner- og yttertelt for å være sikret maks effekt. Bare ytterteltet vil også ha ganske god effekt tror jeg, fordi det jo er her kondensen primært samles. Men betjeningen blir jo noe lettere om du kan gjøre det fra innerteltet uten å måtte åpne døren ut til ytterteltet. Vi plasserte også pipen i "hodeenden" av teltet siden vi smelter vann og koker all mat i innerteltet, med primuser plassert mellom oss i fremre halvdel av innerteltet. Da blir det kort vei for damp opp av grytene og ut pipen.

Topptur til Lauvdalsbrea 1597 moh på lørdag. Her ser man utover Breadalen og Blåbergi. Det blåste friskt sammen med både sol, snø og tåke.

Jeg tolker ingen innspill som kritikk av "min liste", og trenger heller ikke å "forsvare meg". Men hvis jeg viser frem lista mi og ber om vurderinger kommer det selvfølgelig vurderinger på en del ting som avviker fra hva jeg har tenkt. Dette får i alle fall meg til å tenke en gang til om mange ting, og en prosess starter. Det er jo det som er så bra med dette forumet, masse erfaring og kunnskap som man er villig til å dele. Etter de innspillene jeg har valgt å følge så langt er jeg nå nede på 9.8kg ... så langt ... Tusen Takk, og kom gjerne med mer alle sammen.

For å spare vekt tror jeg det du kan vinne mest på er å droppe mye av "kjekt å ha". Du har ekstremt mange "ting" på pakkelista. Ikke at det er noe feil med det, men istedet for å kjøpe enda flere lettere saker ville jeg heller sett på hva du kan ta bort, uten at du egentlig mister noe. F.eks: Ekstra bukse, et par ekstra sokker holder i massevis inntil ei uke på tur, vannrensesystem er stort sett unødvendig, deodorant, såpe, håndkle, mye oppbevaringsposer, karabinere, tau osv. som kanskje kan droppes?

Alenenatt i Maridalsalpene. Ut lørdag, parkerte på Skar og gikk opp via Mellomkollen til Midtkollen. Null sikt, vind og regn. Fant en plass til hengekøya syd på Midtkollen. Våknet til strålende sol og varm høsttemperatur. Retur via Gaupekollen og Vaggestein. Nyinnkjøpt hengekøye og presenning fra Warbonnet, hhv Eldorado og Minifly leverte varene.

Som ett ledd i trimplanene kan man likegodt ta med det tunge kameraet i sekken når man jakter. Selv om jeg er over middels fornøyd med bildekvaliteten på Samsung S10+ så er nuh engang fullformat med ordentlig glass noe HELT annet: Lagopus by Espen Ørud, on Flickr

Alt vær, er padlevær 😅💦 Adrenalinfyllt padletur i Davangervågen i dag 🤪

Tenker løsningene et 2 telt for å dekke den store variasjonen i kravene dine. Et solo telt, og ett som er brukernes for 2 pers over gjennomsnitthøyde. Alternativt ett telt som et dårlig på de fleste kravene, eller at du aksepterer større vekt på solo-turer. Ang Helsport SL telt så er jo Trolltind 2 brukt på telting under vinterforhold. ..men på andre Helsport SL modeller ville jeg tenkt over størrelse på lufting/ventiler, bæreevne ift snølast på telt med mer horisontale flater (og tynne stenger), antall baduneringspunkter (redusert på SL versjoner) osv. ift bruk i vinterfjellet.

Har du sett på Nemo sine poser? De er romslige i bredden, har en helt annen fasong enn vanlig mumiefasong. Jeg har flere av dem i forskjellige temperaturer

Ordnet meg barnevakt i kveld. Det resulterte i langtur i Hurumskauen, full soppkurv og bålkos for meg og hunden.

Helgens tur var i Maridalsalpene. Planen var å få med meg en del av kollene, som betydde at jeg måtte gå mye utenom sti, og på tvers av terrengformasjonene. Startet fra Skar, tok stien opp mot Furmuokollen, det gikk jevnt og seigt oppover på stien. Videre nordover før jeg tok av fra stien for å gå opp til Øyungskollen, småbratt, så at traktkantatellen har begynt å komme, i tillegg til endel annen sopp som jeg ikke kjenner. Deretter bratt nedover fra Øyungskollen i østlig retning: Videre opp til Raudløkkollen litt sør for Tømtehytta, ned lia, så opp mot Mellomkollen, det var så bratt at jeg måtte klyve enkelte steder, men ikke vanskelig å finne en farbar vei. Fikk med meg utsiktspunktet på Mellomkollen, her lå det to jenter i hengekøyer. Fortsatte ned til Svartputten, hvor jeg måtte ha meg en liten rast med nøtteblanding. Fortsatte østover, over Gaupekollen, så ned til Sjuputtmyra, som var dagens mål, som jeg nådde etter tre timer underveis. Grov-målte på kartet på ut.no da jeg kom hjem, og jeg hadde ikke beveget meg mer enn 5-6 km, i luftlinje. Utpå kvelden ble det nesten helt klar stjernehimmel, så et par meteorer. Mye regn på morgenkvisten, og noen tordenbrak. Jeg så bare to mygg mens jeg var i leiren. På turen i forrige uke, hvor jeg også lå ved en myr, var det lite mygg. Ser ut som tiden er inne for å bare ta med seg en tarp på tur i Nordmarka. Tok nesten raskeste vei fra Sjuputtmyra ned til Skar, på sti. Tilsammen litt over et døgn på tur.

Brukte snor mellom pulkringene på hoftebelte og klipset karabin til båndet på den.

Når jeg hadde bikkje og gikk på tur festet jeg et 1-1,5m strikktau i hver av D ringene på siden av hoftebeltet og koblet lina inn på denne med en karabiner. Siden karabineren løper fritt på strikktauet ble belastningen/kreftene sideveis til å leve med. Mine storsekker 80 og 130L hadde slike fester beregnet på pulk.

For en tid siden benyttet min eldste sønn en hver passende anledning til å beklage seg over at sykkelsetet hans ikke var særlig bra, og siden jeg aldri klaret å prioritere min tid på en slik måte at jeg fikk kjøpt et nytt, så lot jeg han få det som stod på min noe tilårskomne hybrid. Min gamle hybrid ble så utstyrt med et sete jeg av en eller annen grunn hadde liggende blant en haug med gamle, men sikkert brukbare sykkeldeler. problemet løst. Nå har dette setet som min sønn fikk, og som han ble veldig godt fornøyd med, blitt så utslitt at det var på tide å skifte det ut. Det fungerte fremdeles greit, men det var bare et spørsmål om tid før det ikke lenger gjorde det. - Ok, hva slags sete vil du da ha? - Et helt likt selvfølgelig. Og som den gode far jeg er, logget jeg inn på internettet for å finne et nytt. Jeg visste hvilket merke det var, og så bar det bare å gogle. Men Google kunne snart fortelle at et slikt sete ikke var noen vanlig handelsvare noe sted i verden, men etter å ha både tryglet, lokket, bedt og truet, så dukket det plutselig opp et sete i en nettbutikk i Hellas. Det skulle senere vise seg at dette var en vanlig sykkelbutikk et sted i Hellas, BikeCenter - Αφοί Βοσνίδη, og litt videre undersøkelser skulle også vise at den også var å finne på Facebook. https://www.facebook.com/BikeCenterGR/ Jeg tok sjansen og bestilte et nytt sete, men fant ingen vanlig måte å betale for dette på. Da var det bare å sende en mail med spørsmål om hvilke betalingsordning han hadde, og det skulle videre vise seg at eneste måte å betale på var over innehaverens PayPal konto. Ok, ingen problem, penger ble overført via PayPal til oppgitt adresse. I mellomtiden mottok jeg en mail som fortalte at dette setet dessverre ikke var i hans butikk, men at det ville bli sendt til ham fra hans leverandør. Så, noen dager senere en ny mail med beskjed om at nå hadde han fått setet og ville sende det til meg. Samtidig fikk jeg en mail fra PayPal om at betalingen var avvist på grunn av ukjent adresse. Nå ville det være normalt at en del røde varsellamper hadde begynt å lyse, men fremdeles like oppsatt på å få tak i dette setet sendte jeg en ny mail og informerte om at betalingen var avvist. Siden jeg nå begynte å ane konturene av en situasjon hvor penger kunne gå ut, men også uten at det kom noe sete, så ble jeg ganske overrasket over svaret. Beskjeden var at setet var sendt og at han beklaget feil adresse for hans PayPal konto. Ny adresse var vedlagt og beskjeden var at han satte stor pris på at jeg hadde stolt på ham og forsøkt å sende penger før varen var mottatt og at jeg kunne forsøke igjen med den nye adressen. Men hvis jeg ikke var interessert i å prøve på ny så måtte jeg ha lykke til med nytt sete uansett. Penger ble sendt og denne gangen gikk betalingen igjennom ute problemer. Setet kom i posten og prisen ble ca. halvparten av det jeg hadde betalt for det gamle setet i en lokal sykkelbutikk for over 10 år siden. I dag ble setet montert og det var visst på tide. Og her er det bare en ting å si: Hurra for Internett!