Vinnerliste

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark var et ubeskrevet blad for min del og hadde lenge stått på listen for potensielle fisketurer. Dette høyfjellsområde er blant annet kjent for å ha en bestand av villrein, og ikke minst moskus. Landskapet går for å være storslått og preget av spektakulære topper, som Snøhetta og Storskrymten. Dette er jo eksotisk i seg selv, men det var rykter om storfisk, som fikk meg til å sette kompasskursen mot områdene mellom Sunndalen og Lesja. Datoen viste 13 august og nå ventet fem dager med godt gammeldags villmarksliv. Telt, primus, fiskestang og kølsvart kaffi, en dødelig kombinasjon. Ikke minst skulle jeg være helt mutters alene. Fyttifasiken som jeg gledet meg! Det ble lagt opp til ei forholdsvis ambisiøs rute der det ville bli en del lengre etapper for å komme til områdene jeg ønsket å besøke. Etter en sommer med fotball VM, alt for mye usunn mat og voksenbrus, ville det mildt sagt ikke skade med litt ekstra trim. Dessuten begynte det å bli ei stund siden sist jeg passerte kilosgrensa på ørretfronten, nesten litt flaut for en som fisker såpass mye som meg. Dermed ble det store spørsmålet om Sunndalsfjella skulle være i det spandable hjørne, eller skulle skuffe en fjellfisker med ganske så høye skuldre? Oddsen var mildt sagt lav på at det ville bli nok en nedtur. Jakten på storfisken i moskusens rike. Dagen fikk en hyggelig start da jeg under lunsjpause på Bjorli kjente igjen et av mine egne bilder i brosjyren På tur i Lesja. Alltid trivelig når bildene mine blir brukt i sånne sammenhenger. Bare å sjekke ut linken for å se bilde og lese om flere flotte turmuligheter. Min tur startet på Skamsdalsætrin, ikke langt fra Aursjøen. I dag var det virkelig flott vær og det gikk rimelig fort unna når jeg trasket oppover langs Jori, elven som renner ut av Lesjøen. Det tok ikke lang tid før jeg virkelig fikk følelsen av å være på høyfjellet. Terrenget ble mer og mer preget av bratte fjell og steinur. Langt opp i fjellsiden kunne jeg se noen reinsdyr som stod i silhuett mot himmelen, men etter bare noen sekunder var de borte. Det fikk meg til å tenke på Helge Ingstads kjente ord om villreinen som han lærte av indianerne på tundraen. "De er som ånder, kommer ingensteds fra, fyller landet - og bare forsvinner". Jeg kunne bare puste den friske fjellufta godt inn, nyte utsikten og være veldig glad for at jeg var akkurat her akkurat nå. Det føltes nesten litt som å komme hjem. Ved Lesjøen stoppet jeg for å se litt på Lesjøhytta som Lesja fjellstyre leier ut. Dette så ut som et koselig krypinn, og den første tanken som slo meg var at opp hit, hadde det vært gull å tatt med Kathrine og Tormund på en familietur. Det er herved notert. Etter å ha passert Lesjøen observerte jeg det som etter mitt syn var en våk av et slag, kanskje en fjellvåk. Jeg ble stående å se på denne en stund og fikk tatt noen dårlige bilder, før jeg måtte sette kursen videre. Det var fortsatt langt igjen å gå. Så var jeg innafor nasjonalparkgrensa. Jori. Lesjøhytta. Første del av dagen fulgte jeg en DNT-sti. Fjellvåk Du må belage deg på en del steinur om du skal på tur i Sunndalsfjella. Av og til må man bare stoppe å nyte utsikten. Ut på kvelden var jeg endelig fremme ved Barmenvatnet, som jeg har døpt det til. Her så det lovende ut og teltet ble slått opp i full fart. Nå skulle det endelig fiskes, men ørreten var tydeligvis ikke helt i humør denne kvelden. Desperasjonen ble større og større. Etter å ha fisket gjennom stort sett hele slukskrinet, gikk jeg for en rød og svart kystwobbler. Ikke akkurat den som har blitt brukt mest de siste åra, men jeg kunne huske tilbake til min første langtur i Finnmark, da funket kystwobbleren som bare juling. Min skepsis sa at der oppe beit jo fisken på alt, å fiske i høyfjellet i disse trakter var noe helt annet. Men så feil kan man altså ta, det ble jaggu fisk på første kast. En flott ørret som ved første øyekast så ut som kilosfisk. Før turen fant jeg ut at den digitale fiskevekten min var ødelagt, så nå hadde jeg kun med en helt enkel analog vekt. Da var det helt innafor å runde oppover. Men den lille moralen jeg hadde igjen, satte en stopper for å runde den helt opp til kilosgrensen, det fikk holde med 800 gram. Kanskje det er håp for meg også? Moral eller ei, sprøstekt ørret til kveldsmat smakte uansett nydelig, og det var liten tvil om at første dag av turen her i Sunndalsfjella hadde vært en innertier. Dette lovde bra! Endelig fremme. Tok ikke lang tid før teltet var oppe, nå skulle det fiskes! Bingo! 800 gram....ish. Lite å si på kvaliteten her gitt. Proppfull av ørret betyr god natt. Neste morgen våknet jeg i åttetiden, godt uthvilt etter det solide ørretmåltidet kvelden før. Som alltid, stod vatnet klart i kjelen. Det var bare å fyre opp primusen og etterhvert unne seg en kopp med rykende fersk, og velsmakende kaffi. Fra teltåpningen hadde jeg det som for meg akkurat der og da, var verdens fineste utsikt. Barmenvatnet lå blikkstille kun forstyrret av et par vakringer av ørreten som slurpet i seg forsvarsløse insekt som sprellet i vannskorpa. Så jeg videre utover, stod Storskrymten der majestetisk med sine 1905 moh. På hver side hadde han selskap av to litt mindre kamerater, nemlig Salhøe 1853 moh og Grøvudalstinden 1844 moh. Nok en gang måtte jeg bare konstatere for ei perle dette var. Her kunne jeg egentlig lagt i dagevis og glana, men lysten etter å utforske nye områder fristet mer. Når frokosten var ferdig, ble det en kjapp fiskerunde før jeg gikk videre. Det ventet en lang marsj i dag også. Nå stod nemlig Haugenvatnet for tur, nok et vatn som har fått nytt navn av undertegnende. Denne etappen ble litt tyngre enn nødvendig, i stede for å følge sti, valgte jeg å gå korteste vei i luftlinje. Dette lønner seg sjelden, og plutselig stod jeg mitt i ei enorm steinur og banna for meg selv. Dermed ble det en møysommelig forflytning over krevende terreng, som krevde både mer tid og energi enn hvis jeg hadde tatt et bedre rutevalg. Jeg må vel gå på denne smellen et par ganger til før det er håp om at jeg lærer. Dagens teltutsikt. Kaffi og kartstudier. En bra start på dagen. Lite navnløst tjønn jeg passerte på dagens etappe. Ingen fisk å få her. Godt utpå dagen var jeg endelig fremme. Som alltid når man kommer til et nytt fiskevatn stiger forventingene, og det var ikke noe unntak denne gangen heller. Et aller annet i meg sa at her var det bra. Klok av skade har jeg lært å aldri stole på egen magefølelse når det kommer til fiskelykke, men akkurat i dag hadde jeg virkelig trua. En Aura flake 12 gram ble satt på svivelen. Nok et uortodoks slukvalg for min del. Jeg hadde ikke en gang fått tatt av meg sekken før stanga bøyde seg, og bremsa hylte. Jeg tok meg virkelig god tid med ørreten, denne skulle på land. Flere ganger raste den ut igjen da den nærmet seg land, en skikkelig spreking. Et eksempel på at jeg faktisk av og til lærer av egne feil, er at på denne turen hadde jeg med håv. Det har ikke vært vanlig de siste åra, men denne gangen skulle absolutt ingenting overlates til tilfeldigheter. Da den endelig var på land viste vekta et sted mellom 0,9 og 1 kg. Nok engang fikk jeg glede av analogvekta, ørreten ble sporenstreks stemplet som kilosfisk. Moralen ble tydeligvis brukt opp dagen før. Dermed ble det nok en ørretmiddag, og enda en kveld med slumring i posen der kaffikoppen aldri lå langt unna. Da det mørknet ble det stjerneklart, og bare for å toppe hele mannskiten, lyste plutselig hele himmelen opp av et enormt stjerneskudd. Eller kanskje det var noe annet? Det så ut som ei stor ildkule med en lang hale av flammer. Som du sikkert skjønner er ikke astronomi min sterke side. Bare så det er sagt, jeg hadde ikke med alkohol på turen. Uansett bidro dette til at turen så langt lå på 9,9 på den velkjente turkos-skalaen. Det er sjelden vare. Leir etablert ved Haugenvatnet. Kilosfisk? Kilosfisk...Ish. Snaddermat. En killer kombo. Polarbrød, smørsost, ørret og sprøstekt løk. Fin leirplass. Mer fisking utpå kvelden, men det ble ikke mer fisk. At været snur fort på fjellet, er vel noe som de fleste har hørt om. Det er egentlig ikke så rart siden dette ser ut til å stemme ganske så bra. Da jeg våknet var det ikke samme idyllen som dagen før. Nå var det grått, en del kjøligere og det regnet. Javel, ikke like lett å komme seg opp på morgenen da, men det fristet fortsatt å traske videre. I dag var det Skålevikvatnet som stod for tur. Der oppe visste jeg at det hadde blitt tatt virkelig stor fisk, da snakker vi over to kg. Det er nok til å gi en fjellfisker hjertebank og elveblest. Jeg måtte dit. I det jeg forlot Haugenvatnet la jeg merke til noe som så ut som en slags matstasjon, eller et menneskebygd hi. Det ble vist satt ut fjellrev i nasjonalparken i 2007, kanskje dette kan være noe som har blitt brukt som hi, eller til å mate disse små sjarmerende pelsdottene? Jeg holdt uansett god avstand i tilfelle det fortsatt var beboere tilstede. Når det gjelder Skålevikvatnet kan jeg kjapt oppsummere at storfisken ikke ville ta, og for så vidt ikke småfisken heller. Noen napp ble det, solide napp også, men det virket som at ørreten ikke var helt på hugget i det kalde været. Ut på kvelden ble det gråere og gråere, og jeg ble for det meste liggende i teltet å lese bok. Spennende lesning om ekspedisjoner i den Canadiske villmarken var ikke feil i dag. En dag..... Litt gråere i dag gitt. Til fjellreven? På vei til Skålevikvatnet. Her også kan du leie hytte av Lesja fjellstyre. Dårlig med fisk i dag. Teltkos. Av og til føles teltet litt i minste laget. Boklesing. På dag fire av turen var været fortsatt rimelig midt på treet. Det begynte å lukte hjemkomst, men først var det enda et spennende vatn jeg ville prøve. Etter en solid havregrøtfrokost, og en ufrivillig selfie da jeg skulle gå ut av teltet for å slå lens, pakket jeg sammen og gikk til Lanvatnet. Det regnet enda mer nå og jeg kjente at regntøyet ikke lenger er så veldig vanntett. Kanskje på tide å investere i noe nytt der snart. Det var tydelig at villreinen trasket en del i området her. Jeg kunne se spor flere ganger, dessuten fant jeg gamle beinrester. Trolig er det reinsdyrsjegere som har slaktet, men jeg lekte også med tanken at kanskje det kunne være et rovdyr som hadde tatt rein her. Kanskje en jerv? Nesten så jeg håper på det siste. Lanvatnet leverte som bare juling. Først fikk jeg opp en rugg på 1,1 kg, da var det hvertfall ingen tvil om at kilosgrensa var brutt. Endelig! I dag spilte manglende moral ingen rolle. Dette prakteksemplaret av en ørret fikk svømme videre siden han ikke var skadet. Å fiske med enkeltkrok har sine fordeler. Like etter landet jeg en på 0,6 kg. Perfekt til lunsj. Jeg søkte ly bak en stein der jeg fikk le for den kalde vinden, og unngikk det verste av plaskregnet. Siste rest av polarbrød og løk gikk ned sammen med sprøstekt ørret. Må virkelig si at jeg har fått smaken på ørret igjen etter å ha vært litt lei noen år. Under langturene våre på Nordkalotten ble det spist så mye fisk, at jeg faktisk fikk litt nok. At jeg nå hadde fått smaken igjen passet egentlig bra, siden jeg er seriøst dritlei Real turmat. Ufrivillig selfie. Ikke vakkert Det fyres med primus for å få en liten lunk i teltet. På vei til Lanvatnet. Turens største 1,1 kg. Fin matfisk. 0,6 kg. Blir ikke ferskere enn dette. Småkjølig. Har søkt ly bak en stein for å steike fisk og koke kaffe. Etter å ha tenkt litt frem og tilbake ble det bestemt at jeg skulle begynne å traske tilbake mot bilen. Planen var egentlig å ikke sette kursen hjemover før i morgen, men kombinasjonen av dårlig vær, og at det ventet en feit burger på Bjorli gjorde at fristelsen ble for stor. At det var drøye to mil tilbake tenkte jeg skulle gå helt fint, det var bare å mose på. Men så enkelt skulle det ikke bli. Etter å ha gått noen få usle minutter gikk jeg skikkelig på tryne i steinura. Jeg rakk knappest å tenke på cola og burger, før jeg mistet bakkekontakten med begge beina og deiste i bakken. Instinktivt reiste jeg meg opp med en gang, først sjekket jeg at fiskestengene var like hele, det viktigste først. Så kjente jeg at ribbebeina og høyre fot hadde fått seg en trøkk. Balle! Jeg vurderte å slå opp teltet å ta ei natt til, og håpe på at foten skulle bli bedre. Men jeg var redd for at den skulle stivne helt, og at det skulle bli enda vanskeligere å gå. Derfor tok jeg valget om å bare bite tenna sammen, og gå videre i sneglefart. Dette var et godt eksempel på at våt steinur, og en uoppmerksom løk av en fjellfisker i helt egne tanker, er en dårlig kombinasjon. Nok ei lekse lært på den kjipe måten. Dermed ble det noen veeeeldig lange timer før jeg endelig kunne skimte Lesjøen i det fjerne. Etter en kald elvekryssing som egentlig bare gjorde godt for foten, kunne jeg gå den siste biten til Lesjøhytta. Her skulle det bli en liten pause før den siste biten tilbake til Skamsdalsætrin. Ved innoset til Lesjøen traff jeg på to personer som skulle til å slå opp telt. Nå var jeg såpass kald og sliten at jeg ikke orket noen prat, det fikk holde med et lite vink. Ei lita pause på vei ned. Elvekryssing. Her har jaggu DNT vært på jobb. Rød T ut i elva. Pausen ble ikke lang. Jeg ble fort kald og da nyttet det ikke å sitte stille. Her var det bare å begynne å gå igjen. Men så, i det jeg reiste meg opp så jeg det stod noe digert midt på stien, ca 30 meter foran meg. Første tanken som slo meg var at det var en bjørn, men det virket veldig rart. Etter noen sekunder som gikk veldig sakte, skjønte jeg hva som stod der. I alle dager, tror du ikke det var en moskus! Det hadde jeg ikke trodd. Plutselig lettet han på hode og så rett på meg. Jeg så tilbake, og i rein refleks løftet jeg kamera og fikk knipset noen bilder, mens jeg bevegde meg langsomt bakover til baksiden av hytten igjen. Moskusen viste ingen tegn til aggresjon, og fortsatte med spisingen etter å ha sett på meg noen sekunder. Så stod jeg der da, iskald og gjennomvåt, med en moskus som blokkerte veien tilbake. Typisk, nå hang den burgeren på Bjorli i en tynn tråd! Men fra spøk til alvor, jeg var litt usikker på hva man skulle gjøre i en sånn situasjon, men kom etter hvert frem til at det beste var å gå i ei lang bue rundt moskusen så han ble ikke ble forstyrret. Her gjaldt det å vise respekt, det var tross alt jeg som var inntrengeren, ikke moskusen. Dermed gikk jeg stille og rolig et stykke tilbake, og så helt ned til Jori og fulgte den et par hundre meter før jeg gikk opp igjen til stien. Dette fungerte bra og moskusen viste ingen interesse for meg. Jeg kunne ikke se noen flokk, så trolig var denne karen på egenhånd. I ettertid har jeg forstått at det er de dyrene som er utstøtt av flokken som er de mest aggressive, heldigvis var denne karen rolig. Håper bare han ikke ble for satt ut når han så en gjennomvåt og illeluktende sunnmøring kave seg nedover stien, det kan jo være traumatisk for de fleste. Sjelden har jeg vært så sliten og kald da jeg endelig var tilbake til bilen. Nå var det bare å druse opp varmen og få på tørre klær. Om jeg ga full gass kunne jeg kanskje rekke kroa på Bjorli før den stengte. Ikke en stein gitt. Så stod moskusen der å så rett mot meg. For en tur dette endte opp med å bli. Til tross for at jeg fortsatt har en fot som ikke er helt god, så sitter jeg ikke igjen med noe annet enn gode minner om storfisk og mektig natur. At jeg skulle oppleve så godt fiske hadde jeg faktisk ikke trudd, er du glad i fjellfiske er det ingen tvil om at Sunndalsfjella anbefales på det sterkeste. Der oppe kan du finne virkelig stor fisk, også større enn de jeg klarte å dra opp. Finn frem kartet og prøv å finne dine godplasser, jeg har valgt å holde mine hemmelige denne gangen. Alle vanna jeg fisket i har som tidligere nevnt fått nye og egenkomponerte navn. Om du tar inspirasjonen til navnevalgene blir du den heldige vinneren av bokseren jeg brukte under HELE turen. Lykke til! I tillegg til fisket var det mye mer som gjorde inntrykk på denne turen. Flere ganger så jeg rovfugl, som oftest fjellvåken, men også det som høyst sannsynlig var ei jordugle. Så er det ikke til å komme unna at det å oppleve en moskus på nært hold var veldig spesielt. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Sånn i ettertid har jeg tenkt en del på om jeg burde ha gjort noe annerledes. Jeg kan hvert fall med hånda på hjerte si at jeg prøvde å gjøre det som virket mest fornuftig der og da. Så er jeg den første til å innrømme at jeg ikke er noen ekspert, og er åpen for at jeg kanskje kunne håndtert situasjonen på en annen måte. Det blir nok litt lesing av moskus-teori før neste tur i disse områdene. For tilbake, det skal jeg! Se hele artikkelen

Vi har vært skikkelig trendy i kveld (??) med urbant friluftsliv. @Gittiamo på tur med med Blåhvalen og undertegnede med Kvitebjørn.

Din teori rundt den endringen som virkelig har skjedd i DNT, skyldes nok ikke folk med tjukke lommebøker, (de er muligens også med, men jeg har aldri klart å se hvem det er) men unge foreldre med barn på tur. Denne gruppen har virkelig økt de siste årene. Det er muligens også disse som "klager" mest på både lange turer og manglende T`er, men sannsynligvis med god grunn. Du skal ikke forvente at barn 4 til 10-12 år går like langt som voksne, og mange i denne "nye" brukergruppen har ikke allverdens erfaring. Nå er min eerfaring (og Turistforeningen) at folk (helt vanlige folk) ikke er i stand til å gå en "6 timers tur" på 6 timer lengre og Turistforeningen har derfor justert tidsangivelsen på mange turer. (De har i tilegg tatt bort fra tidsangivelse og setter nå opp avstand i kilometer på sine skilter.) For mange er en 3 timers tur det de syntess passer. Lengre turer betyr for mye slit - noe mange unge og gamle i dag ikke er i stand til å gjennomføre.

Jeg har lenge tenkt på å kjøpe et vintertelt, og nå var det gjort. Siden det er lagertømming på Intersport så ble det et nytt nigor spix med hjem på 30 prosent. Nå kan vinteren bare komme 😁

Om vi ser bort fra nærområder lokalt der folk bor, jakt, gjeting og seterdrift, så har vel friluftsliv i fjellheimen historisk sett ikke vært en lavterskelaktiviitet for allmuen? Tenker da på områder som Jotunheimen og tilsvarende. Fra Slingsby Keilhau, Boeck, Bertheau og alle de andre, til Heftye som starter DNT, ingen av dem var nok "mannen i gata", hvermansen som drev med friluftsliv, men noen som hadde spesiel interesse for fjellet og gjerne midler til å utforske fjellheimen. DNT, som Heftye var initiativtageren, til skriver selv: "Siden 1868 har DNT vært en sterk forkjemper for det enkle friluftslivet og for at flest mulig tar i bruk naturen, samtidig som vi tar godt vare på den. På 150 år har DNT gått fra å være forbeholdt en liten elite, til å bli en stor folkebevegelse. På 1800-tallet var det først og fremst lvre middelklasse som hadde tid og penger nok til å oppleve naturen slik Heftye og hans medstiftere kunne. Slik er det ikke dag." Forøvrig er det også mange eksempler både på at forståelde for miljø og vern av fjellheimen ikke alltid har stått like sterkt hos nordmenn. Hadde man råd hadde man lov? Før Nasjonalparken i Jotunheimen ble opprettet i 1980 var det ikke helt uvanlig med motorisert ferdsel inn fjellheimen. Bildene nedenfor er eksempler på det og viser folk som har tatt fly inn på Uranosbreen (nå innenfor Nasjonalparken) og står på ski ned igjen. Spørsmålet blir nok mer hvordan DNT ser på deg selv sammenlignet med hvordan alle andre opplever DNT, og hvem dem skal ha et tilbud til? (Og indirekte da hvem DNT er til for.)

Tja, Trøndelag og Dårlig vær er jo alltids en sikker kombinasjon...... Så da ble det dårlig vær under rypejakta. Planen var å ligge i telt, Men på veg opp til basecamp fant vi denne fine gammen/lavoen Må si at vi alle be glade da, spesielt undertegnede som skulle i utgangspunktet ha den VÅTE hunden i teltet. Ettersom det regnet er det helt ok å være under fast tak ifbm kokkelering og kos

Delvis enig. Men det er forskjell å operere som medlemsorganisasjon på lukket arena (Idrettsanlegg, forum, etc) eller i arenaer som er felleseie og åpen for alle (Nasjonalparker f.eks.). Tenker her då ikke på døgnpriser osv. men fotavtrykk ift merking, hytteutbygging, transport av varer og materialer ifbm hyttene, osv. Ved å operere innenfor en arena som er felleseie og en allemannsrett har DNT et ansvar ut over å kun forholde seg til betalende medlemmer.

For meg som allergiker ble det aktuelt å bruke DNT igjen da de fikk kontroll hvor hundene kan oppholde seg....

Uhoo. Nå brukes denne hytta mye ifm store samlinger som blant annet DNT har. FriFlyt har vel også opplegg her osv? Men det kjennes litt kjipt at det nå skal bli «hotell» uti skogen der. Dette er jo den hytta vi pleide å ri til for å drikke kakao med krem fordi det var helt greit å binde opp hestene utenfor. Det er ingen selvfølge hos Oslos stuer. Men all hytteutbygging hos DNT er vel fra tippemidler og sponsorer? Det er nok ikke mye av medlemsavgiften, som dekker dette. Og en god del hytter er utdaterte. Byggteknikk er helt annerledes nå. Man trenger ikke lengre lave små hus med knøttsmå vinduer. Med dagens teknolog kan man fint bygge mye mer hensiktsmessige hus. Og noe fornøyelse er helt greit. BTW. DNT er jo bygd opp av rikinger for rikinger. En gang i tiden i hvert fall. Nå er det for alle.

Flere bilder fra Sørengamma, Stordalen. Senja.

Turen hjem fra jobb gikk i dag over Lyderhorn, Skjenafjellet, Ørnafjellet og Kvarven - og jeg var langtfra den eneste som som hadde tatt turen oppom Lyderhorn, viste det seg. Det var skikkelig vind, og skyene filtret seg etterhvert tettere og tettere sammen foran solen, men temperaturen gjorde det likevel ganske så lunt - det var shorts og t-skjorte-vær Flott hjemtur

Sett fra utsiden, virker det som mye av det DNT gjør er "fredet" siden de tilrettelegger for "alle" . Derfor for de tillatelse for ting de ikke burde etter min personlig mening.

I boka Kjentmannsmerke var denne oversikten med hvor de forskjellige markene er.

Homlastien og fossene https://berntsturer.wordpress.com/2018/09/16/homlastien-og-fossene/

Som vanlig til Blåfjellenden på fredag. En liten kikk på værmeldingen for helga, ga klar beskjed om at det er høst. Regn, vind og temperatur ned mot 5-6 grader. I Hunnedalen var det fortsatt blader på bjørka, men det var dype brunrøde farger som dominerte på bakken. Og det regnet. Det kunne se ut som om turen innover heia ville bli våt. Regn og mer regn var det jeg så fram til. som så mange ganger før - som oftest - var jeg alt for pesimistisk. Oppe i bakken lettet regnet, og det ble mulig å hive hetta av hodet. Det ble ikke akkuratt finvær, men bra turvær. Høsten er en fin tid for fotografering. Det er flotte farger. Lufta er klar og selv om kontrasten mellom sol og skygge er stor, så kan det gjøre seg på bilder. Høsten er likevel tid for å se tilbake på sommersesongen og innse at alle vidunderlige planer på våren nok ikke er gjennomført, og at det minker på de gode mulighetene. Likevel har høsten vært den "store" sesongen for turer inn til de selvbetjente hyttene. Det var tidliger både 60 og 70 gjester på Blåfjellenden en fin høsthelg. Ofte var det gjenger av arbeidskoleger, og når to tre slike gjenger kom samtidig kunne det bli trangt. Stinn brakke var ikke bare et uttrykk - det beskrev tilstanden. Ikke slik nå lenger, det er ofte litt mindre folk - flere familier og mange færre voksne (over 50) med flasker i sekken, fordelt på to hytter i stede for en. For egen del gikk jeg innover heia og lurte på hvor sommeren var blitt av. Vi har hatt et kjempevær i omtrent to måneder. Og dette flotte været hadde jeg brukt til sydentur og en uke på Nilsebu... Det har blitt alt for få skikkelige turer dette året. Noe jeg antakelig må se på som en "naturlig" utvikling etter som haugen av gamle kalendere bare blir større og større. Det er ikke til å legge skjul på at det ikke er like "morsomt" å legge ut på en langtur - 6 timer eller mer. Både på grunn av et tregere tempo, ting tar tid, og at bein og rygg ikke helt er like villige til å holde koken så lenge. I tillegg har skader gjort det litt mer vondt å gå lengre enn langt. To-tre timer inn til Blåfjellenden er fortsatt godt innenfor rekkevidde - heldigvis. Jeg kom fram i god form og så fram til å få noen timer for meg selv på hytta. Det tok ikke lang tid før det kom en kar opp dalen fra Mån. Nå er det å snakke med nye gjester også helt greit. Vi fikk en hyggelig prat. Og en god latter - ikke lenge etter at vi hadde kommet inn, fått fyr i ovnen, varmet vann til te, og satt oss godt tilrette, dundret det i taket. Det regnet bøttevis, skikkelig slagregn. Og vi var inne i varmen med tørre klær.... Det tok tid før jeg startet opp bakken mot Hunnedalen på lørdagsmorgen. Nærmere 12. Årsaken var selvsagt været. Det var på morgenen mye regen med noen gode perioder inne i mellom. Det så en stund ut til å klare opp og bli bra vær, men ikke lenge etter datt det ned – regn i bøtter og spann. Jeg ventet. Selv om jeg startet i lett regn, ble det opphold bare et lite stykke oppe i bakken. Og turen tilbake over heia, gikk en god stund i bra vær med sol inne i mellom. Det varte likevel ikke mer en litt over halvveis, da kom regnet tilbake. Og nesten nede i Hunnedalen, gikk jeg på en hel flikk med unger og voksne som skulle til hytta. 22 stykker tilsammen. De fikk noen våte timer innover. Les hele artikkelen

Innimellom to regntunge dager var lørdag en perfekt turdag. @TerjeH og jeg satset på en kortreist tur: Kyle (505 moh) mellom Medfjordvær og Senjahopen. Over 30 grader bratt heile vegen til topps gjør at man får trimmet blodpumpa. Stien er merket og fin og uten vanskelige passasjer, men toppeggen med stup på begge sider gjør at de som er høyderedde godt kan finne seg en annen tur. Litt andpusten, men ved godt mot. Toppeggen i bakgrunnen. Det er like bratt ned på andre sida. Fint å gå bortover eggen mot kassen. Mykjetinden i bakgrunnen. Vi møtte på en fastboende og to turister underveis. Man har etterhvert så mye fint utstyr. I dag var det den gode gamle spritbrenneren som fikk luftet seg i et trekanstativ fra Trangia. Der lyngen stopper går det forresten 200 meter rett ned. Se, alle de fine fjellene innover fjorden med Breitinden innerst! Vi ser ned på hustaket til svigers også. Med flaks så vinner de ei kake i Helselagets lotteri mens vi sitter her.

Jeg pleier bare å tre en penn/skrujern eller lignende gjennom hullet i spolen som jeg støtter med en fot på hver side, så trer jeg sena gjennom den nederste (største) stangringen og inn på snella. Sveiver så på med ikke alt for hard brems, og styrer motstand med hvor hardt spolen presses ned mot underlag av beina. Har tilgode å oppleve trøbbel med tvinn.

Den spikkjiklubben er aldeles nydelig. Handler helst ikke spekemat på matbutikk lenger.

Takk for fine ord:) Tror Akto vil funke bra for en på 165. Jeg er veldig fornøyd og er 180 ish, men klarer ikke å sitte oppreist under stangbuen, men trooor det skal gå bra for en på 165. Finner sikkert mer info om det på nett👍 Ang BMI, har du aldri hørt om å vere innfeit?:)

DNT kan vel bare representere sine medlemmer slik jeg ser det. De av medlemmene som ikke er enig i det som DNT som forening gjør, må bruke stemmeretten (evt melde seg ut i protest, men da får de enda mindre innflytelse). Slik er det i alle organisasjoner.

Enda verre.

Det er et problem med fjellreven. Jeg har en "bymodell" som heter Nils, tror jeg. I khakifarge. Det er den beste buksa jeg eier og brukes på jobb og over alt. Kjøpt på Fjellrevenbutikken på Karl Johan. Jeg ville ha to til, en i koksgrå og en i "autum leaf". Jeg gikk innom butikken og tok med to i eksakt samme størrelse (54, long) uten å prøve dem. Den grå var litt for liten, og den andre litt for stor. Eksakt samme buksemodell i eksakt samme størrelse. Jeg dro ned igjen og prøvde flere, helt til jeg fikk to som satt like bra. Glad jeg ikke hadde gjort dette kjøpet på internettet...

Dette var en flott oversikt! Utrolig kult at du har tatt jobben med å samle inn denne informasjonen og gjøre den tilgjengelig for alle

Quilt - Sovepose uten rygg og hodeende. Teorien er som følger - når man ligger i sovepose presses den delen som er under kroppen sammen så mye at det ikke er effektiv isolasjon her. Da kan man like gjerne ta bort denne delen og erstatte den med liggeunderlaget. Spesielt om liggeunderlaget er dun/luftfylt i seg selv og holder på varme. I tillegg tas hodeenden bort, man kan like gjerne bruke lue/hals/balaklava. Eks: Quilt jeg bruker det ikke selv, men har sittet på gjerdet lenge for å vurdere det. Grunnene til at jeg ikke bruker det er at jeg misliker å bruke pysjamas/ullklær på kropp når jeg sover. Systemet legger i stor grad opp til at man har klær på kropp på om natten. Når jeg ikke bruker det er jeg redd friksjonen mellom underlag og kropp blir for ubehagelig.

Herlig lesing Gratulerer med kilosfisk, vel fortjent!

Knall! Endelig heldig med fiske også.

Takk for nok en god sofatur (For leseren altså). Godt skrevet og gode bilder.

Dette var flotte greier! Takker så mye.

Bare et tidsspørsmål...

Da var min post nr 2 av 50 i kjentmannsmerke i boks. Ikke veldig vanskelig, siden jeg gikk her i våres på turen rundt Tyrifjorden. Litt kald blåst og regn i det fjerne i kveld, nabokona hadde på lue når jeg kom hjem. Høsten og soppen er i anmarsj. Kjerraton går forbi her. Det startet med en utdrikkingslag hvor brudgommen måtte sykle opp bakkene fra Åsa på en gammel herresykkel med 1 gir (eller uten gir som noen kaller det) i praksis måtte han gå. Han måtte også frakte med seg sykkelen på luftmadrass over Damtjern på svømmeetappen, før han syklet inn til dammen på Storflåtan hvor det var sikkelig målgangsfest. Er vel sikkert 30 år siden tipper jeg.

Helgen ble benyttet til fjellturer i nærområdet. I motsetning til andre har vi ikke lagt fjellturene til perioder med opphold, men lagt avgårde i øsende regn. Kan jo hende det blir opphold underveis! Fjelltrimmens gamle topp Mardalsfjellet 435 ble besøkt på Lørdag. øsende regn (og da mener jeg styrtregn) når vi skulle ha pause, men det gikk bra! Haggelvær når vi gikk ned, så det går den veien.. Bratt tur, med en del myr.. (gutten gikk hele veien med småsko - på slutten var han ikke nøye med å gå utenom myrene for å si det sånn) Søndag var ikke alle skoene og klærne tørre, men vi rasket med oss det vi fant og gikk på en annen liten topp i samme området som jeg var på tidligere i uken. Bekkene var blitt til elver og veien til en grushaug.. Å gå på tur i skiftende vær har sin egen sjarm, og blir til turer man aldri glemmer!

På lørdag var vi hele 11 personer fra familien som la av gårde mot Elgpiggen (1604 moh). Flertallet av oss hadde ikke vært der tidligere, men alle hadde ett stort ønske om å komme oss opp. Elgpiggen var en av de store fjellene for morfar, det var derfor ekstra stas at alle slentsgrenene var representert med barn, eller barnebarn. Vi gikk fra Orvdalssetra i fint høstvær og nydelige farger. Til å begynne med gikk jeg fremst med følges yngste deltaker på 8 år. Jeg hadde ett stort ønske om at alle skulle klare å komme seg til toppen og hadde bestemt meg for å legge meg bakerst når det begynte å bli bratt. Drøye 7 km er turen og den er ganske hard for utrente, med endel store steiner og løse partier. Vi klarte å komme oss opp alle sammen og både latteren og tårene satt løst på toppen. En fantastisk tur med familien, og ett av årets store mål er gjennomført. Elgpiggen =check!!

Prisliste hytter - DNT Oslo -> For meg er det å velge telt et ganske enkelt valg. F.eks. ei kort veke i Jotunheimen for 2 voksne og 2 barn finansierer jo eit bra telt man kan bruke så mykje man vil ellers også, om man tar DNT-hyttepriser som utgangspunkt. HØSTFERIE I JOTUNHEIMEN MED SJØRØVERTOKT - Oppført som 4 dagers (ankomst kl 16 dag 1, og avreise kl 10 dag 4) --> 2 voksne og 2 barn, alle medlemmer i DNT, kjem på 10942,- (2100,- ekstra for ikke-medlemmer.) Eg støtter DNT og synes dei gjer mykje bra av organisering, turer, merking osv. Men fotavtrykk, "eierskap" til fjellheimen, og mykje anna er diskuterbart. Og det er fullt forståelig at ikkje alle har råd til, eller kan prioritere økonomisk, å bruke DNT sine tilbud. Fjellheimen via DNT er ikkje innenfor rekkevidde for alle som bur i Norge.

Mye luftfuktighet i Bergen for tiden. Da regnet begynte å slakke opp litt i halvsju-tiden, ble det imidlertid åpning for en liten tur på på velkjente tråkk Traff ikke et menneske på turen, gitt. Som utsynet mot Bergen, Fyllingsdalen og Laksevåg viser, er vel den folkelige meteorologiske betegnelsen "Gråvær": Fant en termos på stien ved radiomasten på Holefjellet, det var saft (var det blåbær eller solbær det luktet, mon tro?) som fortsatt var lunken og vel så det. Jeg tok den med ned nesten til starten av stien (ved Øvre Holen 36), og satte den godt synlig der - håper eieren finner den

Planen i dag var å gå opp til base camp ifbm. rypejakten, MEN frøken Yr.no er ikke blid på oss.... så da avventer vi. Fikk derfor med meg gamlinen ( +76 år) på en liten skogstur mens vi avventer. Da er det selvfølgelig fint vær !!

Fjällräven Abisko Shape 3 på vei i posten, 40% hos G Sport. Har siklet på denne en stund etter å ha vurdert forskjellige helårstelt, og måtte jo bare slå til med den prisen. Men har foreløpig ikke turt å informere Bedre Halvdel...

Dagens tur gikk til Dyrskuen i Seljord, var ikke alene for å si det slik. Tror 1% av Norges befolkning var her i dag. En god del turutstyr å se. Blant annet Garmin 66 og et ullsett/hettegensersystem fra Aclima. De har også en Lars Monsen ANÁRJOHKA serie. Bålkaffe på bedehuskjele er alltid bra. Smakte også på gris som var foret opp på flis. Den helgrilla grisen var ikke ferdig når jeg var der. De fleste kjøper endel på slike messer, jeg kjøpte ingenting, men var verdt turen. Magasinet hadde en bra stand i år også.

Fikk Fjellreven Anorak No.8 i posten i dag, takk til @Sjimpansen for tips om nedsatt pris

I mangel på tid ble det et mere hurtig sammenfattet innlegg om turen videre fra Sprongdalen mot Arentzbu i Breheimen, som jo ble gått i juli men er publisert i dag i september. Turen var uansett fin den, enn så lenge etterpå beskrivelsen av den dukket opp. En rolig dag gjennom Breheimen

Dagens planlagte tur var til Prestaksla over Eidsvågtraversen i Nesset kommune. Parkerte ved Meisalvatnet. Etter å ha gått i litt over et par timer, måtte jeg snu, da det var mye lengre enn jeg antok. Men uansett mye fin utsikt på alle kanter. Slo på GPS på vei tilbake, som viste 6,3 km (én vei). Det var trolig litt over én km igjen til Prestaksla før jeg snudde. Bildet viser Blånebu-hytta på Blåfjellet. Mye opp og ned. Én av mange varder som ble passert. Utsikt mot Eresfjorden.

Bare bruk bilder. Det var en stor type parafinovn der inne, men den så ut til å være ute av drift. Reagerte også på veden, men den eneste plassen den så ut til å være brukt var utenfor. Den ligger på 1040moh 32V 345923 6849261 (UTM)

I Kjæsvika på Skaland, Senja, har det blitt bygd en lekker gapahuk! Ser ut som det er plass til to for evt. overnatting. Bålpanne, ikke ferskvann.

Jeg synes beste løsningen er å klipse av innerteltet og pakke for seg selv i sekken. Litt prakk er det selvsagt, men når en slår opp teltet har en i allefall tørt innertelt om ytterteltet er bløtt 😊

Rett i koppen er godt som saus på potetmos Potetmos med spekemat er også god knall, ta med litt ketsjup på ei lita flaske 50 gr kjøtt og mos til lunsj er deilig variasjon, og du får både proteiner, feitt og stivelse.

@josteink Støtter burgerforslaget! En annen sak som er en suksess på tur er kokosmelk med ferske grønnsaker kuttet på forhånd. I tillegg en liten klatt med rød eller grønn curry paste. Vi bruker ørret på tur, men funker sikkert bra med f.eks bacon👍 Mye smak😊

Ja, skjønar tidsadpektet. Kan sei at burger er undervurdert turmat, det er lett og raskt å lage. Før turen, skjær opp agurg/tomat/lauk/sylteagurk eller kva du likar i små biter og putt i pose, del burgerbrød og smør dressing eller ketchup på brødet og legg dobbelt og putt i ny pose (ikkje ha for mykje slik at brødet blir soggy). Det einaste du treng gjera på turen er å steika burgeren på 5-6-7 min (steik i smør!). Kjapt men ikkje så kjapt som real.

Nibbehytta på ca 1000moh, på vei til Traudalsnibba (1175moh), på Sandane i Gloppen kommune, I Sogn&Fjordane. Uten vedovn. Trang køyeplass til 4. Fin utsikt! Nibbehytta ligger rett bak toppen, på dette bildet. Traudalsvatnet foran.

Bare en liten "morgenstemning fra Oggevann", og et bilde av den eneste "naboen" vi hadde på turen.

Her er en fin padletur jeg enda ikke har fått gjenomført... Start ved Tjønnefoss i Telemark (rett etter kommunegrensa fra Aust-Agder). Her kan du padle ett flott vann (Kjørull) og så en bitte liten bæring over til enda et flott vann (Stokksvatn). Når du kommer til enden av Stokksvatn følger du bekken (og veien) ned til Nidelva. Herfra kan du følge Nidelva sin flotte rute helt til den renner ut i sjøen. Denne strekningen har mangne flotte områder for overnatting og du kan greit bruke mange dager på turen. Noen små bæringer er det. Men med en Ally er det ingen problem