Vinnerliste

... også kjent som @Sovjetunionen : https://www.abcnyheter.no/helse-og-livsstil/helse/2018/08/26/195426539/i-friluftsliv-fant-johanne-selvstendighet-var-vanvittig-redd-foerste-natta

Da har jeg jammen ny turvenninne på vei. Skal hente henne om et par uker, men måtte nesten annonsere det her allerede. Jeg klarer ikke helt huske hvem som anbefalte denne rasen til, men noen her inne foreslo Eurasier som en flott turkamerat og til slutt ble det jammen en Eurasier.

Prøvde i øvrig å reklamere for Fjellforum her i artikkelen, men det ble endret til "forum på nettet" 🙈🙈

Eller melkespreng som vi kaller det er i Groruddalen !

Da jeg utfordret meg selv til å ha minst en uteovernatting i hver måned av 2018, trodde jeg at August var en måned som ville "gå av seg selv". Men neida, trønderferiens tilgang på hus, hytte og feriehus pluss noen sammentreff gjorde at jeg ennå ikke hadde overnattet ute med bare noen få dager igjen av August - da måtte det bli en helgetur nærmest uansett vær for å holde utfordringen levende Turen gikk fra Hausdalen i går ettermiddag, med teltovernatting ved Vetlabrekkvatnet og tur til toppen av Svinningen (842 moh) i morges: Hadde shortsvær da jeg startet fra Hausdal i 17-tiden, men det var regn i luften da jeg begynte å sette opp teltet en time senere. Så fulgte en time slåregn, før jeg kunne gå ut å feste bardunene, og ta en øl i kveldsolen. Byger og sol vekslet utover kvelden, jeg prøvde fiskestanga litt uten hell (trengte jeg egentlig fiskekort der, mon tro?) rundt solnedgang, før jeg til slutt tok kveldsmat i form av ost og vin. Sov som en stein etterpå - har ennå ikke hatt en dårlig natt i dette teltet Neste morgen var det opp kl 8 for å ta turen opp på Svinningen (https://no.wikipedia.org/wiki/Sveningen) - men starten ble utsatt til kl 9 - det var en morgenbyge som måtte få gjøre seg ferdig først... Etterpå ble det fint shortsvær, og turen gikk oppover. Til tross for ganske synlig stier og småvarder, greide jeg å ta feil i et stikryss - men skjønte det etter 100 m og gikk tilbake. Flott utsikt mot Sydpolen, den ryggen har jeg gått opp et par ganger - den virker seig og uendelig når man går der, men plutselig er man på toppen. Litt sånn var det med Svinningen også Litt dumt at skodden ankom samtidig med meg på toppen, jeg har den beste utsikten til gode - det må nok bli en tur til: Turen ned gikk helt greit, selv med litt skodde øverst - det var vel èn gang jeg måtte opp med telefonen for å få bekreftet at jeg var på stien jeg hadde fulgt oppover. Da jeg kom ned til teltet, tok oppholdsværet som hadde vart hele turen en ende. Tok lunsj i teltet, slappet av og fulgte med på skyene når jeg kunne forvente en ny lang oppholdperiode - nok til å pakke ned leiren og gå ned til bilen. Slo til en gang før kl 15, og det gikk radig og greit Og August-overnattingen er i boks

Jeg har modifisert mitt mitt Trolltind, for å takle litt snø, og for å kunne bruke den til et tarpfeste. På siden på toppen, fikk jeg satt på to bardunfester som er for å feste tarp. Meget pent utført arbeid av Helsports serviceavdeling. Kan ikke se at dette ikke er standard. Ekstra bardun på ventilen, slik at den holder seg oppe ved snø. Ekstra pluggfeste for å holde ytterduken unna innerteltet ved snø. Ekstra Bardun på ventilen nede, for å holde den åpen i snø, samt ekstra pluggfeste her også. Veide også en stang, for å se om det var mye å spare på å bytte til Carbon. Det blir ca 180 gram å spare hvis jeg ønsker å gjøre det. Vil da få vekta inkl plugger ned i ca 1.2 kg. Snøen har jo kommet tidlig i høyden i år, og med disse modifikasjonene er jeg klar for høstsesongen med hvit overraskelse.

Med forbehold om at XXL har gjort en liten feil: Abu Garcia "Best i test sett" fiskesett ørret, bestående av Berkley Twilight 8' 3-15g, 4delt + Abu Cardinal Stx10 (inkl ekstraspole) + Fireline 0.12, gul 270m. Til den nette sum av 419,- Tilbudet står i epost fra XXL fra tidligere i dag, de klødde seg godt i hodet i varehuset, men jeg gikk avgårde med et sett på prismatch. Ikke ofte en får 270m Fireline med stang og snelle på kjøpet..

Jeg har fått nye såler på andre sko hos en flink skomaker på Lillehammer som heter Hilroy. På mine fjellsko har sålen holdt like lenge som resten. https://www.facebook.com/hilroyskorep/ Har høy score med 5.0 av 5 mulige. Ville tatt kontakt med de. Gode fjellsko er gull.

Takk for tips dere. Saken har tatt en litt annen vending. Jeg surfet litt på alternative telt i samme kategori, og fant ut at eneste reelle alternativ er Hilleberg enan. Men jeg så at den har mesh dør på innerteltet, noe som er skikkelig turn-off. Tok meg derfor en testovernatting på skauen i går - teltet er tross alt reparert og stangmuffen er byttet til en mer solid og stangkanalen er forsterket rundt muffen. Jobben ser solid og ordentlig ut, så jeg vurderer kvaliteten som forbedret i forhold til originalen. Bestemte meg omsider for å beholde teltet. Neste problem er at teltet sagger, men et nyttig tips fant jeg i denne tråden, så det problemet er jeg optimistisk i forhold til. https://www.fjellforum.no/forums/topic/46068-ringstind-superlight-som-sagger-når-vått/?tab=comments#comment-427274

Endelig var det sommerferie og klart for familiens store happening for året. Som i fjor og forsåvidt tidligere år, blir deler av ferien brukt på tur. Som den planleggingsnerden jeg er blir disse turene grundig planlagt i månedsvis på forhånd, ikke minst ligger det mye tankevirksomhet bak hvilket område vi bestemmer oss for å besøke. I år ønsket vi å ta en kanotur. Da blir det lettere å få med seg alt utstyret man trenger, og det er ikke helt lite når man har med en liten pode. Etter nøye vurdering ble det bestemt at Skjækerfjella fristet. Planen ble dermed som følger. Kjøre til Snåsa og videre opp til parkeringen ved innsjøen Grøningen. Herfra skulle vi padle noen kilometer før vi forhåpentligvis skulle trekke med oss kano og alt utstyr opp Heggsjøelva, og etablere leir ved Litlheggsjøen. Da var vi akkurat innafor nasjonalparkgrensa, og dette så ut som et strålende utgangspunkt for dagsturer, padling og ikke minst fisking. Dessuten er det alltid spennende å besøke et nytt område, så dette gledet vi oss til. I hvert fall Kathrine og meg, Tormund brydde seg nok ikke såååå mye om akkurat hvor vi la turen. Han er ikke den mest kravstore på den fronten. Akkurat sånn skal en sommerferie brukes. Det var helt vindstille da kanoen var ferdigpakket og alt var klar for avgang. Tormund har vært i kano flere ganger tidligere, så han storkoste seg da vi padlet rolig langs land på vestsiden av Grøningen. Bare for å ta det med en gang. Sikkerhet står i høysete når vi er på sånne turer. I kano på et forholdsvis stort vatn er man jo utsatt for vind og dårlig vær. Derfor padlet vi bare noen få meter fra land hele turen. Om det skulle blåse opp var planen selvsagt å gå i land sporenstreks, og vente til været ble bedre. Om så dette tok flere dager ville det ikke gjort noe som helst. Joda vi hadde en plan om å komme til Litlheggsjøen, men det lå ingen prestisje i å nå fram dit. Så om vi måtte ha etablert leir 500 meter fra bilen og blitt der resten av turen hadde det ikke gjort noe som helst. Det viktigste er å kose seg på tur, ikke hvor langt eller hvor du forflytter deg. Dette gjelder i enda større grad når man har med seg små barn. Uansett, padlingen gikk knirkefritt og det tok ikke mer enn en drøy time før vi nærmet oss Heggsjøelva. Det store spørsmålet var om det var høy nok vannstand i elven til å trekke med seg kanoen et stykke oppover. Så det var med litt kribling i magen vi padlet de siste meterne inn mot utoset der elva startet. Alle gleder seg. Det var helt vindstille på Grøningen denne dagen. Liten lunsjpause. Så nærmet vi oss Heggsjøelva. Heggsjøelva var ikke mye å skryte av, den var nemlig knusk tørr. Her må nok planleggeren ta litt selvkritikk. Med tanke på den varme sommeren i år, burde ikke de ikke være noen bombe at det var lite vatn i elva. Men det var fint lite å gjøre med det nå, så da ble det litt mer bæring enn planlagt. Vi slo fort fast at vi bare la igjen kanoen, det ville blitt for mye styr å drasse den med seg nå. Dermed fikk vi pakket alt utstyret i to digre sekker. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg fikk æren av å bære sekkene. Det ble noen turer frem og tilbake for å få med alt. Det var jo ikke snakk om lange avstander så det gikk egentlig helt fint. Etter noen timer var alt av utstyr og mennesker plassert trygt ved Litlheggsjøen. Endelig kunne vi slappe av. Tormund stortrivdes og ble aldri lei av å kaste stein ut i vatnet. Som seg hør og bør valgte jeg å legge skylda på dette for at fisken ikke ville bite denne kvelden. Etter en lang dag ble det tidlig kveld, og klokken var ikke mye når alle hadde sovnet i teltet. Det tar på å kaste stein. Ikke mye vann å skryte av her gitt. Dermed ble det bæring. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg tok sekkene. Utrolig hvor spennende det er å kaste stein i vatnet. Så var siste lass oppe. Da kunne det endelig fiskes, men lite fangst å skryte av. Vi tok tidlig kveld i et stappa fullt telt. Tidlig på morgen våknet vi av den karakteristiske trommingen på teltduken, det hadde begynt å regne. Men det gjorde absolutt ingenting. I dag var nemlig planen å ta seg inn på ei lita koie som lå bare noe få hundre meter fra oss. Heggebu hadde vi lånt via Inatur. Vi bestemte oss for å gå for dette, da vi i forkant av turen så at værmeldingene ikke var de beste. Nå gledet vi oss virkelig til å bo der noen dager. Her skulle vi som vanlig bare slappe av, fyre litt i peisen og bruke dagene på å utforske området. Etter en kjapp frokost var det bare å pakke sammen og flytte inn på hytta. Den lå idyllisk til midt i ei lita treklynge godt beskyttet for vær og vind. Her var det akkurat så koselig som vi hadde håpet på. Det tok ikke lang tid før det var en behagelig lunk i hytta, og vi kunne høre knitringen fra Jøtulovnen. Blir ikke bedre ferie enn det. Helt greit å flytte inn på ei hytte når været er dårlig. Inni treklynga der lå hytta. Heggebu. Guttaboys godt innlosjert i Heggebu. Det klargjøres for fyring. Alltid kjekt med litt hjelp. De neste dagene passerte stille og rolig. Vi brukte en del tid inne på hytta, spesielt når været var dårlig. Deilig å bare sitte inne og egentlig ikke gjøre noe som helst. Vi fikk også gått flere dagsturer, og fisket stort sett hver eneste dag. Fiskefangst ble det dårlig med, litt merkelig siden dette skulle være et godt område for å få både ørret og røye. Vi får legge litt av skylden på den unormalt varme sommeren og ikke minst steinkasteren i familien. Vi koste oss uansett, og fikk utforsket en god del av den vakre naturen rundt Litlheggsjøen. Terrenget var preget av slake daler, store myrer og spredt skog. Dette var helt annerledes natur enn det vi var vant med hjemme. Jeg kan se for meg at Skjækerfjella virkelig må være ei perle om vinteren også. Kanskje vi får til en tur med pulk hit en gang i fremtiden? Ut på nye eventyr. Alltid spennende med elvekryssing. Elva mellom Litlheggsjøen og Heggsjøen. Her skulle vi hatt kano! Kveldstemning. Slitsomt å være på tur. Prøver fiskelykken i Litllivatnet. En liten lur. Hengekøya er slått opp ved Nausttjønna. Etter fem dager var turen over og det var på tide og begynne å bære utstyret ned igjen til kanoen. Dette gikk helt fint, men det var en del vind og vi var litt spent på hvordan forholdene skulle være på Grøningen. Da vi var nede ble vår bange anelser bekreftet. Det blåste kraftig, og det var helt uaktuelt og padle i samlet tropp tilbake. Kathrine tok Tormund i bæremeisen og gikk tilbake til parkeringsplassen, mens jeg padlet kanoen tilbake. Med sterk vind i ryggen gikk det rimelig greit for å si det mildt. Jeg trengte nesten ikke å ta et padletak, måtte bare bruke åra som ror for å holde styringen. Da jeg kom inn til enden var det umulig å padle siste biten, kanonen ble bare presset inn til land. Derfor måtte jeg bare hoppe uti og dra kanoen etter meg siste biten. Da ble jaggu fjellskoa våt på denne turen også, da var alt som normalt. Når jeg var fremme tok det ikke lang tid før Kathrine og Tormund stod der. Vi var begge enig om at dette var helt riktig vurdering. Nå ventet en herlig natt på hotell før vi kjørte hjemover. Så gikk turen tilbake. Heldigvis lå kanoen der vi forlot den. Var egentlig ikke veldig bekymret. Kraftig vind på Grøningen.. Dermed ble det ikke noe padleetappe på Tormund denne dagen. Her kommer en liten advarsel. Er du som meg og egentlig ikke liker klisjeer og sukkersøte beskrivelser om familielivet? Du er herved advart. Hopp over neste avsnitt! For det er utrolig fint å være hele familien sånn på tur, her var vi helt alene og det var ingen ytre forstyrrelser. Ingen TV, ingen telefon eller sosial medier. Dermed føler jeg at vi på en måte kommer enda nærmere hverandre som familie. Her er det kun oss, kun fokus på at vi skal være sammen og kose oss. Ikke minst blir jeg egentlig veldig stolt av både Tormund og Kathrine, utrolig nok kanskje litt av meg selv også. Jeg tenker at det er utrolig fint at vi drar på disse turene selvom det krever en del arbeid, spesielt når man har med et lite barn. Alt er ikke fryd og gammen. Det tar litt tid med legging på kvelden, det blir en del tyngre sekker og litt ekstra bæring, det er litt styr med bleieskift, og ikke minst at man må bære de brukte bleiene tilbake også. Men alt i alt får vi mye tilbake, og det kjennes godt av vi skaper sånne minner sammen. Så håper jeg at dette resulterer i at Tormund blir den nye Lars Monsen når han blir stor. Da kan han ta med sin gamle skrukkete pappa å gå Canada på tvers. Det er egentlig allerede bestemt. Punktum! Ett av mange gode minner fra turen. Hengekøyemorro. Krekling er undervurdert. Vedhogging var en av favorittaktivitetne til både far og sønn. Da var jo bare en bitte liten del av det enormt område vi fikk sett på denne turen. Blåfjella-Skjækerfjella er jo tross alt Norges fjerde største nasjonalpark, så her er det mye villmark å boltre seg i. En en ting er helt sikkert, hit skal vi tilbake. Kanskje vi til og med klarer å finne ei elv som er mulig og padle? Hvis ikke ser det ut som en flott tur å bare følge Grøningen videre innover, og fortsette å følge vassdraget mot svenskegrensen. Mulighetene er enormt mange, det er helt sikkert. Det kan fort bli en del planlegging fremover også skjønner jeg, både for store og små. Hilsen Anders, Kathrine og Tormund aka fremtidig Lars Monsen og nåværende steinkaster. Se hele artikkelen

Så utrolig koselig å lese en sånn tråd på mandagskvelden, nå ble jeg skikkelig glad 😃. Tusen takk for både deling @a_aa og fine kommentarer @Memento mori @tolsen87 og @ThomasE det er både utrolig trivelig og veldig inspirerende ift å fortsete prosjektet 😁🌅🌲.

100 døgn på tur ved siden av full jobb! Det er ca 230 arbeidsdager i året, så da er det rimelig klart hva som blir prioritert. @Sovjetunionen Gjør en god figur for friluftslivet i Norge. Med en arving innabords blir fortsettelsen spennende å følge fra sidelinja. Stå på Johanne👍 Du gleder mange!

På feks sørvestkysten i USA hvor det knapt regner så vil det jo nærmest ikke være behov to-lags telt. Men når det blir kjølig og fuktig luft så legger jo kondensen seg på alt. Inkludert hengekøyer under tarp som må sies å være en relativ luftig konstruksjon med god ventilasjon.

utrolig fine bilder ho legger ut på instagram

For ei dame! Herlig artikkel. Tipper det ikke bare er meg som kjenner meg igjen i det å finne ro i alenetid på fjellet.

Det kommer an på type telt og under hvilke forhold, som @Memento mori er inne på. Jeg har et enduks MH EV 2 telt som jeg har brukt på noen turer. På vinterturer, kald og tørr luft, vil all fukt du produserer (mat, pust under søvn etc) kondensere og fryse på innsiden om du ikke har god nok luftsirkulasjon. Er det minusgrader og vindsille så har du gode muligheter for dette. Litt borti ytterduken, eller vind etterpå, så har du et fint lag med rim over sovepose og allt annet inni teltet. Har også testa teltet en tur med temperatur rundt null grader, tåke og deretter regn og vind for å erfare det selv. (mange er negative overraska hvor dårlig teltet fungerer under slike forhold, selv om teltet egentlig er designet for bruk under "alpine vinterforhold". Det blir markant mer kondens inne mot oppholdsrommet enn ved bruk av innertelt (hvor kondensen legger seg på innsiden av ytterteltet.). Blåser det godt så kan man fort få en liten dusj slik Monsen nevner i @tubbs sin video. 20171014_021040.wmv Jeg velger telt ut fra hva slags behov jeg har og hvilke forhold det kan bli på en gitt tur. På sommeren er sikkert Hilleberg Rajd osv finfine. Men f.eks. i oktober måned på vestlandet når det et varmt på dagen og nær eller under null grader på morgenen og allt ute er vått pga kondensering fra fuktig sjøluft så velger jeg ikke enduks telt.. 😊 Lett vekt er ikke eneste kriterier som prioriteres.

Har vært flere en-duks telt med membran som fungerer passe greit mtp kondens. Kansje der Gore-Tex og Dermizax passer best. Store flater som kan slippe ut fuktigheten. Men de som har fungert best har hatt en type mesh laminert på innsiden slik at rim har kunnet feste seg i kulda. Monsen testa vel Fjällräven sitt en-duks og var lite fornøyd (selv om det hadde bra lufting) Kondensen rant langs veggene og ned på gulvet. Han var heller ikke glad i vannspruten han fikk i ansiktet når teltduken blafra i vind ! Sjekk 2 minutter ut i snutten:

Jeg har hatt Hilleberg Rajd som er enkel duk og lite mesh, og har Zpacks Duplex. Har sikkert 80 netter tilsaman i disse 2. Den store forskjellen mellom disse to teltene, er mesh panelet. Når kondensen renner ned på innsiden, treffer den meshpanelet og renner ut av teltet på Duplex. På Rajd renner det på gulvet. Når det blåser og er litt snø, blåser snøen gjennom mesh og inn i teltet. Det blir luftig, men også et kaldt telt. Så til sitt bruk er singel vegg, fint. Men når det blir kuldegrader eller mye kjølig vind er tolagstelt en helt klar vinner i forhold til komfort.

Samme med min. Tok av mykje. Vart like slapp. Når ein ser på strekket så er der tydelege punkt der den vert strekt heilt tynn. Ein skal få halde på lenge og i etapper for å løse det med det strekket som er der. Eg spelte det inn til VPG som ei attendemelding, sidan det er nye produkt for dei. Fekk ny strikk av meget god kvalitet tilsendt i posten.

Min badeglade flat-coated retriever Ulv

Sendte avgårde den beste forhandleren i familien til XXL på Alnabru, og jaggu kom ikke Dragen tilbake med en rull Fireline med tilbehør, som besto av stang og snelle. Virkelig ett Røverkjøp til 419,- Det var visst litt frem og tilbake og sjekking om mailen var autentisk eller ei samt at betjeningen repeterte stadig vekk at det var ett vel godt tilbud. Betjeningen skulle vist kontakte kundeservice hos XXL for å høre hvordan de skulle forholde seg til tilbudet videre, så man må nok kjappe seg om man har ønsker om å skaffe seg det som som ut til å være en fin stang til en finfin pris.

Det flotte med nordiske telt er at ein enkelt kan legge igjen innerteltet når ein skal på tur. Eg likar best å ha innertelt når det er kaldt, men kanskje du syns det går heilt fint utan? Berre å prøve det

Hva slags røykeovn man trenger kommer jo an på om man vil kald eller varmrøyke Aburøyken og tilsvarende varmrøyker fisken med veldig høy temp og gir veldig konsentrert røyk. Man burde egentlig klare å legge hånda på lokket på Aburøykern om man ikke vil ha veldig varmebehandlet fisk. Og da fungerer ikke spritbrennerne som følger med. For å få best mulig resultat så bør det være litt størrelse på røykovner. Men til turbruk så er Abu og tilsvarende eneste alternativ

Er dere litt nevenyttig, kan dere jo kjøpe nye vibram såler på Skinnlåven, og bytte selv.

Det @Memento mori sier. Ved tørre, varme forhold er en-duks helt fint, men ved fuktige og kjøligere forhold får man kondensproblematikk.

Skal være noen bruksmerker, som det sies «over there»; never trust a guy with new shiny gear😉

Fremmedord for dagen: Egiett https://no.wikipedia.org/wiki/Egiett

Det vet man aldri hvordan blir, og det var det med nyere og bedre (ting utvikler seg) jeg hadde en kommentar på tidligere i tråden Ang interesser så lover det foreløpig bra, hun på ni år spør om overnattinger på topper over totusen meter, har satt som pappa/datter mål å krysse Grønland på ski og å gå Kilimanjaro, og på vei hjem fra helgas tur så var hun allerede klar for ny natt ute. Dog kan allt dette snu med alderen, og turpappaer bli kjipe greier. Sånn er det bare, ikke helt opp til meg hvor dem lander ift egne interesser. 😊 ...men jeg kan smugpåvirke litt. 😁

Fikk testa teltene i litt tordenvær og regn på tur i helga. Tommelen opp ift å holde tett. 😊 Litt tørking ute måtte til etter å ha pakka ned våte telt i dag morges. Strikken i stengene er forøvrig superslapp på Sierra Leone teltet er forøvrig svært slapp (har vært slik hele tiden), testa litt i dag og kunne enkelt dra ut 1.5 m strikk mellom to ledd. Skal strammes! Uten at det var planlagt så ble det tur sammen med en eldre modell av Sierra Leone teltet (der grønne teltet). Synes definitivt det har vært litt utvikling! 😊

Jeg aventerte etter en svarkjele på finn.no, fikk etterhvert masse fine svar fra folk med skogsglade besteforeldre som hadde lagt inn årene o.l. Endte med å få en kanonfin kaffekjele fra en her på forumet, helt genial både i utforming og funksjon (langt bedre enn de eaglekjelene som selges rundt omkring), det var egentlig både spennende og morsomt prosjekt, vurderte et øyeblikk å begynne å samle på gamle bålkjeler siden det var så mye fint

Min turhund

Ukens 3. kommunetopp i dag, siden jeg liksom var så godt i gang. Så i dag ble det Ursknappen 501 moh. og høyeste topp i Nes (AK). Dårlig utsiktstopp, men fin skogstur.

Det er en ting jeg aldri har skjønt med det utsagnet: Om du har 2 par skinnstøvler, en med membran og en uten membram, så er de jo prikk like, med unntak av membranen selvsagt, eller? Så derfor er membranen en ekstra barriere mot lekkasjer. Jeg har god erfaring med Gore-Tex i sko, og i grunnen tror jeg at utsagnet er en gammel myte. Det var gyldig for 10-15 år siden, men det har skjedd en stor utvikling siden da. Jeg har hatt begge deler og utsagnet er basert på erfaringer både med egne med også med familiens fjellsko. Gore-tex er bra greier. Skinnstøvler lekker fortere om de ikke har membran

Einaste måten å få Toro tørrmelk i daglegvarebutikk er om fleire gjer som meg og sender ei oppmoding til Orkla food

Hilleberg Rajd er i prinsippet en vindsekk, som settes opp med gåstaver. Bare litt ventilasjon på toppen under dørene. Men utrolig god kvalitet på duken. Med et lite forbehold om at deg jeg hadde var en prototype, siden det var lettere og kjøpt rett på fabrikken. Zpacks Duplex er i prinsippet en tarp, med badekargulv som er satt sammen med mesh. Utrolig luftig, finnes ikke bedre på slike sommere vi har hatt i år, og er sikkert ganske likt de forholdene som er på sørvestkysten av USA. @Thomas E Det er bare å kaste seg ut i det, gjerne med Duplex som er en testvinner! Men når kuldegraderne kommer er fordelene med et tettere og to lag mot vær og vind å foretrekke. Særlig våt tung nysnø og vindstille syns jeg gir mye kondens. Her klapper også Ringstind SL litt sammen og blir nesten enduks. Snøen tetter også rundt kanten og minsker ventilasjon enda mere. Slå opp og teste telt inne gir mye info, og testing i hagen gir enda mere info! Her blåste det til å med ned, da vinden snudde 90 grader, og en plugg bøyde seg. Men da hadde jeg gått inn, da det kom for mye snødrev inn i teltet.

Tja... tviler på det siden jeg ikke finner noe skrift på den (kun kikket kjapt) Følgene spec. står på nett: Pole diameter: 8.5 cm Pole quantity: 3 Poles: 7001 T6 ultralight Aluminium Bilder av mine stangsett (Litetrek + Sierra Leone):

Ja det ble i tyngste laget. Gikk avsted i shorts, tskjorte og Joggesko. Dermed var alle tunge klær og fjellsko også oppi sekken.

Nå er BMI'en riktig👍

Du kan få kjøpt nye skolisser i butikken. Koster ikke så mye heller gitt 😉 Og det der er en skade som kan skje uansett hvor mye/lite skoene koster. Jeg har dyrere støvler enn dette med sportstape på tuppen. Cluet er å ikke tråkke på lissene.

Tur inn til Sørsetera i dag, mye folk ute i nordmarka. Vi var på rett side av været i dag også. Edit: var flott på toppen av kleiva nå i kveld når jeg var der!

Når duken blir gjennomvåt, trenger du nok hele glippa på stramme teltet. Test før du kapper. Reinsfjell er flotte telt. Skulle det vært et offisielt Fjellforumtelt, hadde det nok blitt dette eller Nallo tror jeg

Har du hatt den lenge? Og brukt den mye på bål? Var litt skeptisk til hvordan den var laget, på en måte opp/ned med en fals i bunn. "Tuten" er også spesiell, hvordan er den å helle fra? Den har jo en fin fasong, stort lokk, gode håndtak, og passer inni en del kjeler. Holdt den i handa, men litt usikker og kostbar ble den lagt tilbake for min del.

Takk for en flott film uten for mye musikk, passet fint å kaste over på tv'en fra paden en søndagsmorgen. 👍 @Turvenn hvis du slakker bardunene på barduneringsflaka, og strammer opp teltet bedre, så står teltet bedre. Hvis du strammer barduneringsflaka for mye mister teltet litt fasong, og ytterduk og innerduk kommer lettere i kontakt med hverandre, etter min erfaring.

Jeg har denne fra MSR. Ikke den letteste men tåler bål bedre enn aluminium. Også her er det ganske stort lokk https://www.oslosportslager.no/produkt/msr-alpine-teapot-te-kaffekjele-6744.aspx

Det verste som kan skje om du forsøkar å klage er at du får nei. Vær audmjuk, høfleg og korrekt i klaga og ta det som ein mann om du får nei. Mange butikkar strekkar seg langt for kundane, lengre enn lova pålegg dei.

Kanalisering av turstier er nok dessverre det minste problemet naturen har i vente. La heller de stiene bli gått og brukt, så kanskje folk lærer å sette pris på naturen vår nå. Før det er for sent.

Yaiks!! 30,5 kg krever sitt Men høres uansett ut som et fornuftig teltvalg for «reisen» videre. Hyggelig å treffe dere på Midtistua! Lykke til videre på turen👍

Stengene ser like lange ut, men siden de til fjellheimen er bøyd blir det litt vanskelig å sammenligne. Uansett er sekken pakket og jeg tok med doble stenger. 15 dager fra Fauske til Narvik står nå for tur. Sekken ble litt vel tung og havnet på 30,5kg. Nå skal det spises nøtter og sjokolade til det tyter ut av øra!

Forfatterens anmerkning Det umake paret Eggen og Omgåelsen befinner seg nå halvveis rundt en hesteskoformet fjellrygg i den sørøstre delen av Jotunheimen, bedre kjent som Gjendealpene. Hvis du lurer på hvordan de kom seg dit, kan del 1 av reiseskildringen leses her. Vi vender tilbake til skaret mellom Vestre og Austre Leirungstinden i det Omgåelsen blir vekket av sin venn etter en natt med varierende søvnkvalitet… Akt 2: Omgåelsen dro lua vekk fra øynene, kikket opp og så Eggens ansikt over seg omkranset av noe stort og blått. Han konkluderte i løpet av ganske få sekunder med at det var himmelen. Det neste han la merke til var glimtet i Eggens øyne. Det var tydelig at det ikke var snakk om noen pinlig retrett ut Leirungsdalen lenger. «Du har vært oppe en stund?», halvt spurte, halvt bekreftet Omgåelsen. Eggen nikket. «Jeg har funnet litt smeltevann ned mot breen». Omgåelsen var glad han ikke hadde kommet seg nærmere vertikal posisjon enn opp på siden, hvilende på albuen sin. Hvis han spilte kortene sine rett nå var det logisk at det var Eggen som skulle ned å fylle flaskene. Han strakk på seg og gjespet. La seg litt ned på ryggen igjen. Gned søvnen ut av øynene. Eggen gjorde ingen mine til å forflytte seg noe sted. «Hvis du stikker ned og fyller vann, så kan jeg koke kaffe med det som er igjen på flasken din fra i går?», kjøpslo Omgåelsen. Han var ganske desperat etter vann, men det var viktig å ikke gi uttrykk for det. Det ble et øyeblikk utkjempet en stille kamp mellom kaffetørsten til Eggen og den mer alminnelige vanntørsten til Omgåelsen, men kaffetørsten led snart et smertefullt nederlag. Omgåelsen hjalp til med å samle sammen flaskene og finne en pakkpose å bære dem i. Eggen forsvant, og Omgåelsen kunne sette seg rolig ned på en stein i den livgivende morgensolen og fokusere på den knallharde oppgaven det er å sørge for at vann koker riktig. Eggen kom ganske kjapt tilbake, og frokosten bestående av noen skiver og et par kopper kaffe ble inntatt i relativ fordragelighet. Eggen var nå fast bestemt på å rekke siste båten ut fra Gjendebu. Omgåelsen regnet kjapt på tidsbruken i hodet. Dette kom definitivt ikke til å bli noen kosetur. Men samtidig kjentes det trygt og godt. Det var sånn det skulle være på tur med Eggen. Du skal helst ha gangsperre og redusert psyke noen dager i etterkant. De pakket kjapt sammen etter frokosten og cirka kvart over åtte var de klare for avmarsj, Eggen selvsagt litt før sin noe mer makelig anlagte venn. Omgåelsen var, klok av skade, fast bestemt på å ta mer aktiv styring over rutevalget denne dagen. Som pedagog ved en barneskole visste han at det var viktig å forberede det nokså ensporede individet han hadde foran seg grundig, samt at det kunne være lurt å benytte seg av flere ulike innfallsmetoder for å trenge gjennom med budskapet. «Det ser ut som det er lurt å ta litt til høyre under den skrenten der oppe og så runde opp mot eggen igjen i en bue», sa han. Eggen stirret litt uinteressert opp mot toppen av Vestre Leirungstinden. Omgåelsen gikk til plan B og trakk frem mobilen. «Se her – jeg har tatt et bilde av kartet fra Norges fjelltopper over 2000 meter, det ser ut som det er den anbefalte ruta». «Det ser nå veldig fint ut rett opp her, da», svarte Eggen uanfektet og begynte å gå. Omgåelsen erklærte raskt Eggen for et håpløst spesialpedagogisk tilfelle og bestemte seg for å gi opp videre forsøk på omvending. I begynnelsen virket det allikevel som om Eggen hadde valgt å ta hensyn til Omgåelsens ønsker. I alle fall skrådde de på høyre oppunder skrenten. Men det gikk ikke mange minuttene før Eggen ikke klarte å styre seg lenger og simpelthen bare måtte tafse litt på det bratte berget. Her valgte Omgåelsen å trekke seg stille unna og inn i en grusrenne. Når de to vennene var ute av syne for hverandre, skrudde han opp tempoet betraktelig. Hvis Eggen ikke forsto at omgåelser hadde verdi i form av at de var teknisk enklere, måtte han i alle fall sette pris på dem om de var raskere. De hadde tross alt dårlig tid! Grusrenna ble fulgt på skrå oppover mot høyre, før en annen renne ledet ham opp igjen mot venstre til der det bratteste partiet flatet ut. Nå var det bare en kort spasertur opp langs ryggen til toppen. Han snudde seg og kikket bakover akkurat i det Eggen bikket over kanten på bratta. Omgåelsen hadde et knapt forsprang og ingen tid å miste. Han langet ut mot toppen av Vestre Leirungstind – fast bestemt på å holde turkameraten bak seg, noe han også klarte. Nå var dagens lengste motbakke unnagjort, og de hadde ikke brukt mer enn 40 minutter til toppen. Dette kunne gå! På toppen virket det som om Eggen gikk inn i en (så godt det lar seg gjøre for en sindig gudbrandsdøl) nærmest sakral sinnsstemning over omgivelsenes velde. Han satte seg ned og foreslo noe overraskende at han skulle ta et panoramabilde over fjellrekken med Omgåelsen i sentrum. Eggen har mange gode kvaliteter, men smidig omgang med nyere teknologi er dessverre ikke en av dem. Etter tre mislykkede forsøk ga Omgåelsen opp å lære Eggen panorama-funksjonen på mobilkameraet og tok grep selv. Det er en grunn til at forholdet mellom bilder av de to vennene på deres felles turer er 10:1 i favør Eggen. Omgåelsen var glad for å finne ut at de bratte nord-vendte svaene ned fra Vestre Leirungstind var snøfrie og tørre. Eggen danset lett og ledig nedover, men det var helt greit for Omgåelsen på dette tidspunktet. Han koste seg på tur nå, og virkelig nøt den enkle klyvingen over enda en av turens mange tulletopper. På den særdeles lettgåtte flata frem mot Skarvflyløyfttinden tok han sågar igjen Eggen, og de gikk sammen i kontrollert tempo opp mot denne. Livet var så herlig som det bare kan være i øyeblikkene før problemene oppstår. Livet er rart sånn. De kom seg greit ned og opp på Søre Skarvflytinden. Eggen ledet an rett på alle vanskeligheter, og enda var det bare en liten murring i fryktsenteret til Omgåelsen som antydet at han kanskje ikke var fullt ut mentalt restituert etter gårsdagen. Videre ned fra toppen av Søre ville Eggen sjokkerende nok omgå vanskelighetene litt ned i østsida! Om det var lærepengen han hadde fått på starten av dagens etappe (neppe) eller det faktum at han en gang hadde måttet snu her under en skitur over Skarvfly-ryggen vites ikke, men Omgåelsen begynte å tenke at det kanskje allikevel var mulig å lære gamle hunder nye triks. Den tanken skulle han nokså umiddelbart slå fra seg. Det ble en strevsom tur over «toppen» med det velklingende navnet Midtre Skarvflytinden Søre og bort til foten av den ekte Midtre Skarvflytinden. Tørre og fine forhold – ja, men siste rest av Omgåelsens beholdning av ro og sindighet var nå på billigsalg og ble raskt revet vekk fra lagerhyllene. «Gikk du rett over her?!?», ropte han gang på gang til Eggen som nå var langt foran ham, hver gang med et smil og en tommel opp som svar. Omgåelsen ville ikke være noe dårligere, og med et og annet unntak fulgte han Eggens rute med en lett skjelving i beina. Omgåelsen begynte nå å glede seg til å iføre seg klatresele og hjelm. Men da han kom bort dit hvor hammeren på Midtre Skarvflytind bratt tårner seg opp, fikk han til sin forskrekkelse se at Eggen alt var et langt stykke opp og ut til venstre! «Hva skjer?», spurte han så lett og ledig han kunne og håpet at det bare var han selv som registrerte skjelvingen i stemmen. «Det er veldig fint opp her», svarte Eggen og kikket oppover mot toppen. Nå begynte det for alvor å rakne for Omgåelsen, som uten evne til å kontrollere seg selv eller sine reaksjoner ropte høyt: «Jammen, hvordan i helvete kom du deg dit?!?». «Jeg gikk der», svarte Eggen og pekte litt diffust på et sted foran Omgåelsens føtter. Nå plikter jeg som forfatter igjen å skyte inn at den mentale tilstanden Omgåelsen var i på dette tidspunktet kan ha forvrengt den kommende fremstillingen noe. Men slik han husker det, var «der» en mikroskopisk list under et svakt innoverskrånende sva, kjemisk fritt for noe som helst som kunne være i nærheten av å kvalifisere som håndtak. Under åpnet avgrunnen seg glupsk. «DER?!?». Omgåelsen var ikke imponert, og dessuten relativt irritert. Dette syntes han var langt utenfor sin egen komfortsone, og han mente at Eggen burde ha forutsett nettopp dette. Eggen på sin side skjønte straks alvoret i situasjonen, og før Omgåelsen hadde rukket å komme for langt i tankerekken som gikk ut på å snu og gå alene ut Leirungsdalen, hadde han returnert til sin motløse venn. «Jeg kan ta sekken din». Omgåelsen protesterte ikke. «Det er lett - du bare går ut sidelengs på lista, lener overkroppen inn mot svaet og smyger deg over». Eggen var tilbake forbi det vanskelige punktet før han var ferdig med setningen. Omgåelsen gikk inn i seg selv og klarte å skrape sammen akkurat nok zen til å få plassert den venstre foten ut på lista. Et raskt blikk på avgrunnen under var dessverre nok til å bringe ham ut av fatning igjen. «Nei, jeg tør det faen meg ikke!», utbrøt han noe skuffet. Nå var gode råd dyre, og Eggen var desperat nok til å foreslå noe som brøt totalt med alt av æreskodeks i den lokale fjellsportklubben han tilhørte. «Gi meg hånda di». «...». «Gi meg hånda di». «OK». Omgåelsens svette håndflate møtte Eggens knusktørre i et fast håndtrykk over avgrunnen. Så var han plutselig over. Mens Omgåelsen satt seg ned på den andre sida og reflekterte litt rundt den egentlige betydningen av ordet livsglede, satte Eggen straks i gang med å binde seg inn. Snart var han oppe i veggen. Omgåelsen kom til seg selv og kikket rundt seg. Det var ingen standplass denne gangen heller, men nå hadde Omgåelsen vendt seg til den litt uortodokse fremgangsmåten til Eggen. «Har du meg?», kom det ovenfra. Omgåelsen kikket på taukveilen som lå på bakken og videre til rappellbremsen som hang ned fra utstyrsløkka på venstre side av klatreselen sin. Han registrerte at tauet ikke gikk gjennom. «Eh, nei – vent litt», svarte han og fikk koblet seg på i en rasende fart. Så forsvant Eggen oppover igjen, og ikke lenge etter ropte han at nå var det bare å komme etter. Men hvordan? Omgåelsen er langt fra noen storklatrer og dette her syntes han var litt kinkig. Han skulle over en stor blokk med en romslig sprekk i seg, og inni sprekken lå det en oppstikkende stein. Ellers var det ingenting å holde seg i. Etter en stund med litt prøving og feiling fikk han stukket den høyre foten sin så langt inn i sprekken at han kunne stå på steinen, og så slang den andre foten rundt blokken på venstresiden og jukket seg opp. Det var ikke pen klatring, og han måtte bruke krefter – men opp kom han. Resten av turen til topps var en parademarsj. Nå var det angstfremmende over, konkluderte Omgåelsen. Herfra og ut ble det bare smertefullt. Og det trivdes han bedre med. Han var i strålende humør nå, og klarte til og med å le av seg selv når Eggen la fram krav om at alle bilder fra turen skulle merkes med #haldmegihanda. De spiste og drakk godt og begynte så smått å forberede seg mentalt på hvordan drøyt tusen høydemeter ned ville kjennes på kroppen. Når de etter noen minutters gange ned fra toppen av Midtre Skarvflytind måtte stoppe opp og klø seg litt i hodet, var ikke det fordi ruta foran dem var vanskelig eller uoversiktlig. Her var det himmelsk lettgått og de kunne holde godt tempo. Tankevirksomheten besto i å finne ut hvilke av grushaugene foran dem opphavspersonene til det målstyrte og liste-baserte friluftslivet hadde vurdert som viktigere enn de andre. Etter en kjapp sjekk med kartet var de i gang igjen. De to første toppene var noe av det minst «toppete» noen av dem hadde gått på, men den siste hadde bestemt seg for å vinne tilbake noe av respekten Eggen og Omgåelsen hadde mistet for den nordlige delen av Skarvfly-ryggen. Snart var de på vei nedover, denne gangen for godt. Omgåelsen konfererte igjen med kartet og fastslo at de burde klyve ned mot Knutsholet i en bue, først mot sør og så mot nord. Eggen mente som vanlig at det så fint ut rett ned. Det kunne da umulig være verre enn det de allerede hadde vært igjennom, vedgikk Omgåelsen, og fulgte etter. I starten gikk nedstigningen såre enkelt for seg. Eggen gikk først, og Omgåelsen diltet etter. Men etter hvert ble svaene større og mer tallrike, og partiene med lyng og gress som snirklet seg rundt dem ble færre og smalere. Til slutt var det nok for Omgåelsen. «Nei, dette gidder jeg faen meg ikke», meddelte han i det han ble stående bak og observere hvordan Eggen med begrenset hell prøvde å lirke seg ned et klissvåt sva. «Jeg går rundt». Omgåelsen trakk opp igjen, traverserte i overkanten av svaet og krysset seg ned mot en gressrenne drøyt hundre meter lenger sør. Til sin store glede oppdaget han at Eggen også hadde gitt opp og nå sto et par hundre meter lenger opp i lia. Enda større ble gleden og skadefryden da Eggen ropte ned til ham: «Hvor var det du gikk?». «Veien sier seg selv!», ropte Omgåelsen tilbake og småsprang nedover. Som leser kan du sikkert forstå at Eggen og Omgåelsen på dette tidspunktet av turen bare hadde en ting i hodet - å komme seg tilbake til Gjendebu før båten gikk. De hadde allerede kommet langt ned i Knutsholet da de la merke til at Knutsåe virket heller lite lysten på å la dem passere. De sjekket på nytt med kartet og innså at de nok burde ha beveget seg lenger opp mot breen der vannføringen var mindre. Men nå var ingen av dem innstilt på flere positive høydemetre. Derfor ble det til at de satset på å komme seg over på et eller annet tidspunkt. Terrenget på østsiden av breelva var nådeløst, men nå hadde de kommet inn i den mentale tilstanden av regelrett likegyldighet som ofte inntreffer på slutten av en lang og utmattende tur. De brøytet seg gjennom bregner og vier, dundret over grov ur og ramlet og skled seg ned flanker av grus og sand. Flere steder vurderte de å krysse, men hver gang slo de det fra seg av frykt for å bli feid avgårde nedover med strømmen. Å si at de til slutt klarte å krysse Knutsåe blir faktisk feil. De måtte så langt ned at det ville være mye mer sannferdig å si at de krysset Gjende. Nå fulgte tre knallharde kilometer gjennom urskogen som er sørsiden av Gjende. Eggen kommuniserte at han hadde det vondt nå, noe som selvsagt gjorde at Omgåelsen fikk nye krefter. Lite ble sagt, men mye ble følt. Sauetråkket kom (jubel) og forsvant (bunnløs fortvilelse) på nytt og på nytt – men til sist møtte de stien som kom ned fra Svartdalen. Nå vendte humøret tilbake, og de to utslitte vandrerne gikk stivbent sammen det siste stykket tilbake til Gjendebu mens de småpratet om de siste to dagers hendelser. De rakk båten med forholdsvis god margin. Eggen, som var mest sliten, la seg ned i gresset utenfor hytta mens Omgåelsen gikk inn og fikset to øl. At det smakte godt er en grov underdrivelse. Eggen skamroste sin flaske (Kvernknurr fra bryggeriet Små Vesen om det skulle være av interesse) i panegyriske ordelag. Denne flasken med flytende gull ble nevnt med jevne mellomrom hele hjemturen. Å legge ut i det vide og det brede om det som skjedde på turen hjem har lite for seg. Det ville vitne om dårlig fortellerkunst fra forfatterens side, all den tid hjemreisen var mer eller mindre blottet for interessante hendelser. Dessuten var de så slitne at Den Gode Samtalen uteble. Men de kom seg hjem på et vis. Vel hjemme ble Omgåelsen konfrontert med det faktum at sist gang han hadde hatt et så stort behov for å prate seg gjennom en opplevelse var i etterkant av hans førstefødtes fødsel. Eggen ble sist observert samme kveld med et kaloritomt blikk på vei inn på en av bygdas to bensinstasjoner.

Walk king advanced i styggavær:og i finvær (pynta med chainsen pro):