Vinnerliste

... også kjent som @Sovjetunionen : https://www.abcnyheter.no/helse-og-livsstil/helse/2018/08/26/195426539/i-friluftsliv-fant-johanne-selvstendighet-var-vanvittig-redd-foerste-natta

Da har jeg jammen ny turvenninne på vei. Skal hente henne om et par uker, men måtte nesten annonsere det her allerede. Jeg klarer ikke helt huske hvem som anbefalte denne rasen til, men noen her inne foreslo Eurasier som en flott turkamerat og til slutt ble det jammen en Eurasier.

Prøvde i øvrig å reklamere for Fjellforum her i artikkelen, men det ble endret til "forum på nettet" 🙈🙈

Eller melkespreng som vi kaller det er i Groruddalen !

Da jeg utfordret meg selv til å ha minst en uteovernatting i hver måned av 2018, trodde jeg at August var en måned som ville "gå av seg selv". Men neida, trønderferiens tilgang på hus, hytte og feriehus pluss noen sammentreff gjorde at jeg ennå ikke hadde overnattet ute med bare noen få dager igjen av August - da måtte det bli en helgetur nærmest uansett vær for å holde utfordringen levende Turen gikk fra Hausdalen i går ettermiddag, med teltovernatting ved Vetlabrekkvatnet og tur til toppen av Svinningen (842 moh) i morges: Hadde shortsvær da jeg startet fra Hausdal i 17-tiden, men det var regn i luften da jeg begynte å sette opp teltet en time senere. Så fulgte en time slåregn, før jeg kunne gå ut å feste bardunene, og ta en øl i kveldsolen. Byger og sol vekslet utover kvelden, jeg prøvde fiskestanga litt uten hell (trengte jeg egentlig fiskekort der, mon tro?) rundt solnedgang, før jeg til slutt tok kveldsmat i form av ost og vin. Sov som en stein etterpå - har ennå ikke hatt en dårlig natt i dette teltet Neste morgen var det opp kl 8 for å ta turen opp på Svinningen (https://no.wikipedia.org/wiki/Sveningen) - men starten ble utsatt til kl 9 - det var en morgenbyge som måtte få gjøre seg ferdig først... Etterpå ble det fint shortsvær, og turen gikk oppover. Til tross for ganske synlig stier og småvarder, greide jeg å ta feil i et stikryss - men skjønte det etter 100 m og gikk tilbake. Flott utsikt mot Sydpolen, den ryggen har jeg gått opp et par ganger - den virker seig og uendelig når man går der, men plutselig er man på toppen. Litt sånn var det med Svinningen også Litt dumt at skodden ankom samtidig med meg på toppen, jeg har den beste utsikten til gode - det må nok bli en tur til: Turen ned gikk helt greit, selv med litt skodde øverst - det var vel èn gang jeg måtte opp med telefonen for å få bekreftet at jeg var på stien jeg hadde fulgt oppover. Da jeg kom ned til teltet, tok oppholdsværet som hadde vart hele turen en ende. Tok lunsj i teltet, slappet av og fulgte med på skyene når jeg kunne forvente en ny lang oppholdperiode - nok til å pakke ned leiren og gå ned til bilen. Slo til en gang før kl 15, og det gikk radig og greit Og August-overnattingen er i boks

Jeg har modifisert mitt mitt Trolltind, for å takle litt snø, og for å kunne bruke den til et tarpfeste. På siden på toppen, fikk jeg satt på to bardunfester som er for å feste tarp. Meget pent utført arbeid av Helsports serviceavdeling. Kan ikke se at dette ikke er standard. Ekstra bardun på ventilen, slik at den holder seg oppe ved snø. Ekstra pluggfeste for å holde ytterduken unna innerteltet ved snø. Ekstra Bardun på ventilen nede, for å holde den åpen i snø, samt ekstra pluggfeste her også. Veide også en stang, for å se om det var mye å spare på å bytte til Carbon. Det blir ca 180 gram å spare hvis jeg ønsker å gjøre det. Vil da få vekta inkl plugger ned i ca 1.2 kg. Snøen har jo kommet tidlig i høyden i år, og med disse modifikasjonene er jeg klar for høstsesongen med hvit overraskelse.

Med forbehold om at XXL har gjort en liten feil: Abu Garcia "Best i test sett" fiskesett ørret, bestående av Berkley Twilight 8' 3-15g, 4delt + Abu Cardinal Stx10 (inkl ekstraspole) + Fireline 0.12, gul 270m. Til den nette sum av 419,- Tilbudet står i epost fra XXL fra tidligere i dag, de klødde seg godt i hodet i varehuset, men jeg gikk avgårde med et sett på prismatch. Ikke ofte en får 270m Fireline med stang og snelle på kjøpet..

Jeg har fått nye såler på andre sko hos en flink skomaker på Lillehammer som heter Hilroy. På mine fjellsko har sålen holdt like lenge som resten. https://www.facebook.com/hilroyskorep/ Har høy score med 5.0 av 5 mulige. Ville tatt kontakt med de. Gode fjellsko er gull.

Takk for tips dere. Saken har tatt en litt annen vending. Jeg surfet litt på alternative telt i samme kategori, og fant ut at eneste reelle alternativ er Hilleberg enan. Men jeg så at den har mesh dør på innerteltet, noe som er skikkelig turn-off. Tok meg derfor en testovernatting på skauen i går - teltet er tross alt reparert og stangmuffen er byttet til en mer solid og stangkanalen er forsterket rundt muffen. Jobben ser solid og ordentlig ut, så jeg vurderer kvaliteten som forbedret i forhold til originalen. Bestemte meg omsider for å beholde teltet. Neste problem er at teltet sagger, men et nyttig tips fant jeg i denne tråden, så det problemet er jeg optimistisk i forhold til. https://www.fjellforum.no/forums/topic/46068-ringstind-superlight-som-sagger-når-vått/?tab=comments#comment-427274

Endelig var det sommerferie og klart for familiens store happening for året. Som i fjor og forsåvidt tidligere år, blir deler av ferien brukt på tur. Som den planleggingsnerden jeg er blir disse turene grundig planlagt i månedsvis på forhånd, ikke minst ligger det mye tankevirksomhet bak hvilket område vi bestemmer oss for å besøke. I år ønsket vi å ta en kanotur. Da blir det lettere å få med seg alt utstyret man trenger, og det er ikke helt lite når man har med en liten pode. Etter nøye vurdering ble det bestemt at Skjækerfjella fristet. Planen ble dermed som følger. Kjøre til Snåsa og videre opp til parkeringen ved innsjøen Grøningen. Herfra skulle vi padle noen kilometer før vi forhåpentligvis skulle trekke med oss kano og alt utstyr opp Heggsjøelva, og etablere leir ved Litlheggsjøen. Da var vi akkurat innafor nasjonalparkgrensa, og dette så ut som et strålende utgangspunkt for dagsturer, padling og ikke minst fisking. Dessuten er det alltid spennende å besøke et nytt område, så dette gledet vi oss til. I hvert fall Kathrine og meg, Tormund brydde seg nok ikke såååå mye om akkurat hvor vi la turen. Han er ikke den mest kravstore på den fronten. Akkurat sånn skal en sommerferie brukes. Det var helt vindstille da kanoen var ferdigpakket og alt var klar for avgang. Tormund har vært i kano flere ganger tidligere, så han storkoste seg da vi padlet rolig langs land på vestsiden av Grøningen. Bare for å ta det med en gang. Sikkerhet står i høysete når vi er på sånne turer. I kano på et forholdsvis stort vatn er man jo utsatt for vind og dårlig vær. Derfor padlet vi bare noen få meter fra land hele turen. Om det skulle blåse opp var planen selvsagt å gå i land sporenstreks, og vente til været ble bedre. Om så dette tok flere dager ville det ikke gjort noe som helst. Joda vi hadde en plan om å komme til Litlheggsjøen, men det lå ingen prestisje i å nå fram dit. Så om vi måtte ha etablert leir 500 meter fra bilen og blitt der resten av turen hadde det ikke gjort noe som helst. Det viktigste er å kose seg på tur, ikke hvor langt eller hvor du forflytter deg. Dette gjelder i enda større grad når man har med seg små barn. Uansett, padlingen gikk knirkefritt og det tok ikke mer enn en drøy time før vi nærmet oss Heggsjøelva. Det store spørsmålet var om det var høy nok vannstand i elven til å trekke med seg kanoen et stykke oppover. Så det var med litt kribling i magen vi padlet de siste meterne inn mot utoset der elva startet. Alle gleder seg. Det var helt vindstille på Grøningen denne dagen. Liten lunsjpause. Så nærmet vi oss Heggsjøelva. Heggsjøelva var ikke mye å skryte av, den var nemlig knusk tørr. Her må nok planleggeren ta litt selvkritikk. Med tanke på den varme sommeren i år, burde ikke de ikke være noen bombe at det var lite vatn i elva. Men det var fint lite å gjøre med det nå, så da ble det litt mer bæring enn planlagt. Vi slo fort fast at vi bare la igjen kanoen, det ville blitt for mye styr å drasse den med seg nå. Dermed fikk vi pakket alt utstyret i to digre sekker. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg fikk æren av å bære sekkene. Det ble noen turer frem og tilbake for å få med alt. Det var jo ikke snakk om lange avstander så det gikk egentlig helt fint. Etter noen timer var alt av utstyr og mennesker plassert trygt ved Litlheggsjøen. Endelig kunne vi slappe av. Tormund stortrivdes og ble aldri lei av å kaste stein ut i vatnet. Som seg hør og bør valgte jeg å legge skylda på dette for at fisken ikke ville bite denne kvelden. Etter en lang dag ble det tidlig kveld, og klokken var ikke mye når alle hadde sovnet i teltet. Det tar på å kaste stein. Ikke mye vann å skryte av her gitt. Dermed ble det bæring. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg tok sekkene. Utrolig hvor spennende det er å kaste stein i vatnet. Så var siste lass oppe. Da kunne det endelig fiskes, men lite fangst å skryte av. Vi tok tidlig kveld i et stappa fullt telt. Tidlig på morgen våknet vi av den karakteristiske trommingen på teltduken, det hadde begynt å regne. Men det gjorde absolutt ingenting. I dag var nemlig planen å ta seg inn på ei lita koie som lå bare noe få hundre meter fra oss. Heggebu hadde vi lånt via Inatur. Vi bestemte oss for å gå for dette, da vi i forkant av turen så at værmeldingene ikke var de beste. Nå gledet vi oss virkelig til å bo der noen dager. Her skulle vi som vanlig bare slappe av, fyre litt i peisen og bruke dagene på å utforske området. Etter en kjapp frokost var det bare å pakke sammen og flytte inn på hytta. Den lå idyllisk til midt i ei lita treklynge godt beskyttet for vær og vind. Her var det akkurat så koselig som vi hadde håpet på. Det tok ikke lang tid før det var en behagelig lunk i hytta, og vi kunne høre knitringen fra Jøtulovnen. Blir ikke bedre ferie enn det. Helt greit å flytte inn på ei hytte når været er dårlig. Inni treklynga der lå hytta. Heggebu. Guttaboys godt innlosjert i Heggebu. Det klargjøres for fyring. Alltid kjekt med litt hjelp. De neste dagene passerte stille og rolig. Vi brukte en del tid inne på hytta, spesielt når været var dårlig. Deilig å bare sitte inne og egentlig ikke gjøre noe som helst. Vi fikk også gått flere dagsturer, og fisket stort sett hver eneste dag. Fiskefangst ble det dårlig med, litt merkelig siden dette skulle være et godt område for å få både ørret og røye. Vi får legge litt av skylden på den unormalt varme sommeren og ikke minst steinkasteren i familien. Vi koste oss uansett, og fikk utforsket en god del av den vakre naturen rundt Litlheggsjøen. Terrenget var preget av slake daler, store myrer og spredt skog. Dette var helt annerledes natur enn det vi var vant med hjemme. Jeg kan se for meg at Skjækerfjella virkelig må være ei perle om vinteren også. Kanskje vi får til en tur med pulk hit en gang i fremtiden? Ut på nye eventyr. Alltid spennende med elvekryssing. Elva mellom Litlheggsjøen og Heggsjøen. Her skulle vi hatt kano! Kveldstemning. Slitsomt å være på tur. Prøver fiskelykken i Litllivatnet. En liten lur. Hengekøya er slått opp ved Nausttjønna. Etter fem dager var turen over og det var på tide og begynne å bære utstyret ned igjen til kanoen. Dette gikk helt fint, men det var en del vind og vi var litt spent på hvordan forholdene skulle være på Grøningen. Da vi var nede ble vår bange anelser bekreftet. Det blåste kraftig, og det var helt uaktuelt og padle i samlet tropp tilbake. Kathrine tok Tormund i bæremeisen og gikk tilbake til parkeringsplassen, mens jeg padlet kanoen tilbake. Med sterk vind i ryggen gikk det rimelig greit for å si det mildt. Jeg trengte nesten ikke å ta et padletak, måtte bare bruke åra som ror for å holde styringen. Da jeg kom inn til enden var det umulig å padle siste biten, kanonen ble bare presset inn til land. Derfor måtte jeg bare hoppe uti og dra kanoen etter meg siste biten. Da ble jaggu fjellskoa våt på denne turen også, da var alt som normalt. Når jeg var fremme tok det ikke lang tid før Kathrine og Tormund stod der. Vi var begge enig om at dette var helt riktig vurdering. Nå ventet en herlig natt på hotell før vi kjørte hjemover. Så gikk turen tilbake. Heldigvis lå kanoen der vi forlot den. Var egentlig ikke veldig bekymret. Kraftig vind på Grøningen.. Dermed ble det ikke noe padleetappe på Tormund denne dagen. Her kommer en liten advarsel. Er du som meg og egentlig ikke liker klisjeer og sukkersøte beskrivelser om familielivet? Du er herved advart. Hopp over neste avsnitt! For det er utrolig fint å være hele familien sånn på tur, her var vi helt alene og det var ingen ytre forstyrrelser. Ingen TV, ingen telefon eller sosial medier. Dermed føler jeg at vi på en måte kommer enda nærmere hverandre som familie. Her er det kun oss, kun fokus på at vi skal være sammen og kose oss. Ikke minst blir jeg egentlig veldig stolt av både Tormund og Kathrine, utrolig nok kanskje litt av meg selv også. Jeg tenker at det er utrolig fint at vi drar på disse turene selvom det krever en del arbeid, spesielt når man har med et lite barn. Alt er ikke fryd og gammen. Det tar litt tid med legging på kvelden, det blir en del tyngre sekker og litt ekstra bæring, det er litt styr med bleieskift, og ikke minst at man må bære de brukte bleiene tilbake også. Men alt i alt får vi mye tilbake, og det kjennes godt av vi skaper sånne minner sammen. Så håper jeg at dette resulterer i at Tormund blir den nye Lars Monsen når han blir stor. Da kan han ta med sin gamle skrukkete pappa å gå Canada på tvers. Det er egentlig allerede bestemt. Punktum! Ett av mange gode minner fra turen. Hengekøyemorro. Krekling er undervurdert. Vedhogging var en av favorittaktivitetne til både far og sønn. Da var jo bare en bitte liten del av det enormt område vi fikk sett på denne turen. Blåfjella-Skjækerfjella er jo tross alt Norges fjerde største nasjonalpark, så her er det mye villmark å boltre seg i. En en ting er helt sikkert, hit skal vi tilbake. Kanskje vi til og med klarer å finne ei elv som er mulig og padle? Hvis ikke ser det ut som en flott tur å bare følge Grøningen videre innover, og fortsette å følge vassdraget mot svenskegrensen. Mulighetene er enormt mange, det er helt sikkert. Det kan fort bli en del planlegging fremover også skjønner jeg, både for store og små. Hilsen Anders, Kathrine og Tormund aka fremtidig Lars Monsen og nåværende steinkaster. Se hele artikkelen

Så utrolig koselig å lese en sånn tråd på mandagskvelden, nå ble jeg skikkelig glad 😃. Tusen takk for både deling @a_aa og fine kommentarer @Memento mori @tolsen87 og @ThomasE det er både utrolig trivelig og veldig inspirerende ift å fortsete prosjektet 😁🌅🌲.

100 døgn på tur ved siden av full jobb! Det er ca 230 arbeidsdager i året, så da er det rimelig klart hva som blir prioritert. @Sovjetunionen Gjør en god figur for friluftslivet i Norge. Med en arving innabords blir fortsettelsen spennende å følge fra sidelinja. Stå på Johanne👍 Du gleder mange!

På feks sørvestkysten i USA hvor det knapt regner så vil det jo nærmest ikke være behov to-lags telt. Men når det blir kjølig og fuktig luft så legger jo kondensen seg på alt. Inkludert hengekøyer under tarp som må sies å være en relativ luftig konstruksjon med god ventilasjon.

utrolig fine bilder ho legger ut på instagram

For ei dame! Herlig artikkel. Tipper det ikke bare er meg som kjenner meg igjen i det å finne ro i alenetid på fjellet.

Det kommer an på type telt og under hvilke forhold, som @Memento mori er inne på. Jeg har et enduks MH EV 2 telt som jeg har brukt på noen turer. På vinterturer, kald og tørr luft, vil all fukt du produserer (mat, pust under søvn etc) kondensere og fryse på innsiden om du ikke har god nok luftsirkulasjon. Er det minusgrader og vindsille så har du gode muligheter for dette. Litt borti ytterduken, eller vind etterpå, så har du et fint lag med rim over sovepose og allt annet inni teltet. Har også testa teltet en tur med temperatur rundt null grader, tåke og deretter regn og vind for å erfare det selv. (mange er negative overraska hvor dårlig teltet fungerer under slike forhold, selv om teltet egentlig er designet for bruk under "alpine vinterforhold". Det blir markant mer kondens inne mot oppholdsrommet enn ved bruk av innertelt (hvor kondensen legger seg på innsiden av ytterteltet.). Blåser det godt så kan man fort få en liten dusj slik Monsen nevner i @tubbs sin video. 20171014_021040.wmv Jeg velger telt ut fra hva slags behov jeg har og hvilke forhold det kan bli på en gitt tur. På sommeren er sikkert Hilleberg Rajd osv finfine. Men f.eks. i oktober måned på vestlandet når det et varmt på dagen og nær eller under null grader på morgenen og allt ute er vått pga kondensering fra fuktig sjøluft så velger jeg ikke enduks telt.. 😊 Lett vekt er ikke eneste kriterier som prioriteres.

Har vært flere en-duks telt med membran som fungerer passe greit mtp kondens. Kansje der Gore-Tex og Dermizax passer best. Store flater som kan slippe ut fuktigheten. Men de som har fungert best har hatt en type mesh laminert på innsiden slik at rim har kunnet feste seg i kulda. Monsen testa vel Fjällräven sitt en-duks og var lite fornøyd (selv om det hadde bra lufting) Kondensen rant langs veggene og ned på gulvet. Han var heller ikke glad i vannspruten han fikk i ansiktet når teltduken blafra i vind ! Sjekk 2 minutter ut i snutten:

Jeg har hatt Hilleberg Rajd som er enkel duk og lite mesh, og har Zpacks Duplex. Har sikkert 80 netter tilsaman i disse 2. Den store forskjellen mellom disse to teltene, er mesh panelet. Når kondensen renner ned på innsiden, treffer den meshpanelet og renner ut av teltet på Duplex. På Rajd renner det på gulvet. Når det blåser og er litt snø, blåser snøen gjennom mesh og inn i teltet. Det blir luftig, men også et kaldt telt. Så til sitt bruk er singel vegg, fint. Men når det blir kuldegrader eller mye kjølig vind er tolagstelt en helt klar vinner i forhold til komfort.

Samme med min. Tok av mykje. Vart like slapp. Når ein ser på strekket så er der tydelege punkt der den vert strekt heilt tynn. Ein skal få halde på lenge og i etapper for å løse det med det strekket som er der. Eg spelte det inn til VPG som ei attendemelding, sidan det er nye produkt for dei. Fekk ny strikk av meget god kvalitet tilsendt i posten.

Min badeglade flat-coated retriever Ulv

Sendte avgårde den beste forhandleren i familien til XXL på Alnabru, og jaggu kom ikke Dragen tilbake med en rull Fireline med tilbehør, som besto av stang og snelle. Virkelig ett Røverkjøp til 419,- Det var visst litt frem og tilbake og sjekking om mailen var autentisk eller ei samt at betjeningen repeterte stadig vekk at det var ett vel godt tilbud. Betjeningen skulle vist kontakte kundeservice hos XXL for å høre hvordan de skulle forholde seg til tilbudet videre, så man må nok kjappe seg om man har ønsker om å skaffe seg det som som ut til å være en fin stang til en finfin pris.

Det flotte med nordiske telt er at ein enkelt kan legge igjen innerteltet når ein skal på tur. Eg likar best å ha innertelt når det er kaldt, men kanskje du syns det går heilt fint utan? Berre å prøve det

Hva slags røykeovn man trenger kommer jo an på om man vil kald eller varmrøyke Aburøyken og tilsvarende varmrøyker fisken med veldig høy temp og gir veldig konsentrert røyk. Man burde egentlig klare å legge hånda på lokket på Aburøykern om man ikke vil ha veldig varmebehandlet fisk. Og da fungerer ikke spritbrennerne som følger med. For å få best mulig resultat så bør det være litt størrelse på røykovner. Men til turbruk så er Abu og tilsvarende eneste alternativ

Er dere litt nevenyttig, kan dere jo kjøpe nye vibram såler på Skinnlåven, og bytte selv.

Det @Memento mori sier. Ved tørre, varme forhold er en-duks helt fint, men ved fuktige og kjøligere forhold får man kondensproblematikk.

Skal være noen bruksmerker, som det sies «over there»; never trust a guy with new shiny gear😉

Fremmedord for dagen: Egiett https://no.wikipedia.org/wiki/Egiett

Det vet man aldri hvordan blir, og det var det med nyere og bedre (ting utvikler seg) jeg hadde en kommentar på tidligere i tråden Ang interesser så lover det foreløpig bra, hun på ni år spør om overnattinger på topper over totusen meter, har satt som pappa/datter mål å krysse Grønland på ski og å gå Kilimanjaro, og på vei hjem fra helgas tur så var hun allerede klar for ny natt ute. Dog kan allt dette snu med alderen, og turpappaer bli kjipe greier. Sånn er det bare, ikke helt opp til meg hvor dem lander ift egne interesser. 😊 ...men jeg kan smugpåvirke litt. 😁

Fikk testa teltene i litt tordenvær og regn på tur i helga. Tommelen opp ift å holde tett. 😊 Litt tørking ute måtte til etter å ha pakka ned våte telt i dag morges. Strikken i stengene er forøvrig superslapp på Sierra Leone teltet er forøvrig svært slapp (har vært slik hele tiden), testa litt i dag og kunne enkelt dra ut 1.5 m strikk mellom to ledd. Skal strammes! Uten at det var planlagt så ble det tur sammen med en eldre modell av Sierra Leone teltet (der grønne teltet). Synes definitivt det har vært litt utvikling! 😊

Jeg aventerte etter en svarkjele på finn.no, fikk etterhvert masse fine svar fra folk med skogsglade besteforeldre som hadde lagt inn årene o.l. Endte med å få en kanonfin kaffekjele fra en her på forumet, helt genial både i utforming og funksjon (langt bedre enn de eaglekjelene som selges rundt omkring), det var egentlig både spennende og morsomt prosjekt, vurderte et øyeblikk å begynne å samle på gamle bålkjeler siden det var så mye fint

Min turhund

Ukens 3. kommunetopp i dag, siden jeg liksom var så godt i gang. Så i dag ble det Ursknappen 501 moh. og høyeste topp i Nes (AK). Dårlig utsiktstopp, men fin skogstur.

Det er en ting jeg aldri har skjønt med det utsagnet: Om du har 2 par skinnstøvler, en med membran og en uten membram, så er de jo prikk like, med unntak av membranen selvsagt, eller? Så derfor er membranen en ekstra barriere mot lekkasjer. Jeg har god erfaring med Gore-Tex i sko, og i grunnen tror jeg at utsagnet er en gammel myte. Det var gyldig for 10-15 år siden, men det har skjedd en stor utvikling siden da. Jeg har hatt begge deler og utsagnet er basert på erfaringer både med egne med også med familiens fjellsko. Gore-tex er bra greier. Skinnstøvler lekker fortere om de ikke har membran

Forord Det har nå gått noen dager siden turen ble gjennomført, og jeg har fått mulighet til å bearbeide den og legge den noenlunde bak meg. Jeg vil derfor forsøke, med så stor grad av nøyaktighet som mulig (samt en selvutleverende sannferdighet på grensen til det Knausgaardesque) å beskrive de drøyt 30 timene jeg hadde på tur rundt Knutsholet. Når det er sagt kan jeg ikke garantere at enkelte situasjoner kan være over- eller underdrevet i denne fremstillingen, da jeg under store deler av turen var enten A) sliten, B ) dypt konsentrert eller C) redd. Mangelen på mentalt overskudd er også grunnen til at det ble tatt sjokkerende få bilder under denne langturen. Men før jeg går over til reiseskildringen må selvsagt persongalleriet presenteres. Jeg har valgt å anonymisere disse, men for den oppvakte leser bør det være åpenbart at en av dem er meg. Eggen er en mann som konstant er i sin beste alder, men som for tiden kanskje kondisjonsmessig er et stykke bak der vedkommende var i glansdagene, i størst grad grunnet forpliktelser på hjemmebane (fire av dem, for å være helt eksakt). Dette blir dog oppveid av godt over gjennomsnittlige klatreferdigheter og god psyke i fjellet (herunder evnen til å lide). Det går som regel litt tid mellom hver gang Eggen er på tur med den andre hovedrolleinnehaveren i denne to-akteren, men når de først befinner seg sammen i Guds frie natur er det ofte store porsjoner smerte og som regel også en del frykt involvert (sistnevnte kanskje mest for én av dem). Eggen lar seg i liten grad lokke ut på tur for å bestige en obskur krumning på jordflaten i en eller annen gudsforlatt del av landet – nei, han sparer turdagene sine til turer som virkelig betyr noe – det bør helst være langt, hardt og bratt. Eggen går på tur under mottoet «light and fast» og selv om det noen ganger kan virke som om sekken hans er vel «light» har det i skrivende stund fremdeles ikke gått galt. Bakgrunnen for navnet han er gitt i denne fortellingen er hans hang til å alltid gå rett på vanskelighetene. Omgåelsen er også en mann i sin beste alder, og denne alderen ser faktisk ut til å bli bedre og bedre for hvert år som går. Man kan kanskje si at han er i sitt livs form. Omgåelsens sekk er som regel velfylt (men ikke for tung). Hederlige unntak er den gangen han glemte solbrillene sine på en april-bestigning av Holåtindene (med noe varig svekket mørkesyn som utfall) og da han ikke fant vindvottene sine når han dro på Hesthøe i 20 blå (med fingre som begynner å valne så snart sola går ned som resultat). Uansett: han har lært, og stiller alltid beredt. Dette gjelder også research til rutevalg. Omgåelsen leter alltid etter enkleste vei og trives godt i løse grufsrenner (fortinnsvis når han får gå først opp/sist ned). Det er relativt enkelt å se når Omgåelsen ikke trives på tur. Da kan han for eksempel si ting som «Dette liker jeg faen meg ikke!», «Hæ?!? Hvordan kom du deg dit?» eller rett og slett bare «Nei, nå må du hjelpe meg for helvete!». Men Omgåelsen har også innsett at eksponeringsterapi må til, at denne typen aktivitet er viktig for å føle seg trygg i fjellet og at man alltid lærer mest når man går litt utenfor sin egen komfortsone. Og når rollelisten nå er besatt kan jeg begi meg i kast med reiseskildringen! Prolog Akt 1 Så enkelt starter som regel turene til Eggen og Omgåelsen. Og la meg med en gang bare si at jeg har valgt å hoppe over den videre enveiskommunikasjonen per SMS der Omgåelsen har tusen spørsmål og forslag til rutevalg og alt utstyr som må med og blir avspist med en halv setning i retur. Sånn er det bare – tur blir det uansett. Og derfor hadde det seg slik at Eggen og Omgåelsen – etter felles bil- og båttur befant seg i fint, men rolig driv oppover bakkene fra Gjendebu inn i Svartdalen. Ved avmarsj hadde de selvsagt gjennomgått det faste tur-ritualet som innebærer å kjenne på vekten av hverandres sekker, og Eggen måtte motvillig innrømme at Omgåelsens sekk (med tau, Jetboil, gass, kaffe, GPS og litt førstehjelpsutstyr) var markant tyngre enn Eggens. Allikevel følte Omgåelsen at han hadde gode ben oppover lia. Og dessuten hadde han noe enda viktigere: muligheten til å nevne det faktum at sekken hans var tyngre for Eggen resten av turen. Noe han også gjorde. Et stykke forbi bratta valgte de å krysse elven og tråkke seg oppover mot 1590-vannet. Her passerte de noen dansker i telt som selvsagt ble meget imponert over fjeld-apernes vidløftige turplaner. Omgåelsen vurderte en stund å fortelle om sin ekspedisjon til Danmarks høyeste fjell (Møllehøj), men fant ut at sånt kanskje ville oppfattes som nedlatende. Ved 1590-vannet (eller i realiteten et lite stykke overfor) fylte de flaskene sine og spiste et par skiver. Eggen (som på mystisk vis alltid er ferdig med pausene sine først) tuslet utålmodig oppover mot breen. Her gjeldt det for Omgåelsen å tråkke til for å holde følge. Det er nemlig viktig å ikke vise svakhet i de innledende fasene av en slik ekskursjon. Sånt kan nemlig trekkes frem i etterkant av turen. Svakhet burde erfaringsmessig i størst mulig grad spares til slutten av turen, da motparten forhåpentligvis selv er så sliten at han ikke registrerer den. Noen forferdelige morenepartier måtte forseres før de kom opp til breen. Her var det (selvsagt, etter sommerens hetebølge) stort sett blåis, kun oppe i kanten mot Knutseggen var det snø. «Du tok med deg stegjern, ikke sant?», spurte Omgåelsen. Han hadde antatt det da han så isøksen på utsiden av Eggens sekk. «Nei», svarte Eggen stoisk. «Du kan få låne et av mine, da», prøvde Omgåelsen seg – men ble umiddelbart møtt med et blikk som tydelig sa at det var det siste Eggen skulle. Han skulle klare seg med det som var i sin egen sekk, uansett. Omgåelsen fikk sin lille triumf et par minutter senere da Eggen skled på en løs sten og skrapte opp armen sin. Omgåelsen kunne da prompte trekke frem en desinfiserende engangsserviett fra sin lille pakke med førstehjelpsutstyr. Eggen tok litt motvillig i mot, og hevdet resten av turen at det egentlig ikke hadde vært nødvendig å rense såret. De to kumpanene testet deretter isen og fant ut at det var en del friksjon i den og at det var enkelt å tråkke bortover det flate brepartiet mot foten av Burchardts tind. Sekkene ble forlatt på en stor stein. Turen til toppen forløp uten noen som helst form for dramatikk, og de var snart nede igjen. De besiktiget deretter den forestående turen over breen. En utglidning på de brattere partiene med blåis var lite ønskelig og det var en stor tverrgående sprekk like oppunder Knutseggen. Kun midtpartiet litt til høyre for Trillingnålene var dekket av en snøbro. Eggen godtok å binde seg inn, men uten å avsløre for mye kan man fastslå at hans foretrukne innbindingsmetode var nærmere 1918 enn 2018. Så gikk de med forholdsvis stramt tau over breen, Eggen først og Omgåelsen (med stegjern og et godt grep om isøksa for å avverge alle katastrofene han så for seg kunne inntreffe) bak. Nå hadde det passet fint for Omgåelsen om det hadde skjedd et eller annet dramatisk i kategorien «hva-var-det-jeg-sa», men den gang ei. Begge kom seg velberget opp på Knutseggen uten andre mén enn litt tungpustethet. Omgåelsen hadde, som han pleier, god oversikt over hvilke topper som skulle bestiges og hvilken rute man burde benytte seg av for å gjøre det på enklest vis. Han visste selvsagt at Trillingnålene i realiteten var firlinger, og at den sørligste av dem var den som gjaldt. De andre tre kunne omgås. Dette prøvde han på beste vis å kommunisere til sin turkamerat, som dessverre var i fint driv rett over eggen allerede. Forsøkene på å endre felles kurs ble kontant avvist («det er veldig fint her, altså!»), så nå gjaldt det bare å henge på for å ikke tape ansikt/vise svakhet. Å klyve bortover en rotete egg med tung sekk er ikke noe Omgåelsen setter videre pris på, i alle fall ikke når sekken beviselig er tyngre enn den som sitter på ryggen til han som danser seg lekende lett fremover noen meter foran ham. «Når er det egentlig du skal overta tauet?», prøvde han seg. «Nå har jo jeg faktisk drasset det med meg opp over tusen høydemeter, her!». Eggen snudde seg et øyeblikk og repliserte lett: «Jeg kan ta tauet om du leder opp Søre Nål». Sjakk matt. Etter litt diskusjon, veiing av Eggens minimalistiske rack opp mot Omgåelsens tau med et tenkt tillegg for sistnevntes fellesutstyr (formelen for utregningen var ganske rotete, men både gjenstandenes vekt, antall høydemeter de ble båret opp og turens resterende lengde i kilometer var med i likningen) ble de to allikevel enige om at Eggen skulle overta tauet etter at nålene var besteget. Etter å ha karret seg opp og ned over alle de større og mindre utfordringene på Nørdre og Nestnørdre Nål var de fremme ved foten av Søre. Sekkene ble anbrakt i skaret mellom Søre og Midtre (der rapellen var tenkt å komme ned). Eggen begynte å stirre drømmende opp på nordvest-hjørnet av Søre Nål. «Skal vi ikke bare ta opp der borte?», sa han og pekte. «Nei», sa Omgåelsen. «Nei?», spurte Eggen. «Nei», sa Omgåelsen (som selvsagt hadde satt seg inn i at normalveien var i sørvest-sida), «jeg vil bare ha det så normalt som mulig». «Er du helt sikker?», spurte Eggen. «Ja», svarte Omgåelsen. «OK, da», kom det skuffet fra Eggen. De trakk begge i klatreuniform og drasset med seg tauet rundt hjørnet av fjellet. Omgåelsen var litt spent, for dette var faktisk første gang han skulle sikre noen på naturlige sikringer. Men han følte seg trygg på at de grunnleggende kapitlene i «Klatreboka» satt godt. Tauet ble kveilet ut, Eggen bandt seg inn og Omgåelsen fant fram taubremsen sin. Snart var Eggen et par meter opp. Men hvor var standplassen? Dette var ikke helt som i boka, merket han. «Hva med standplass?» prøvde han seg med. «Det er så fint her, setter en god én straks», kom det fra oven. «Javel», svarte Omgåelsen så likegyldig som overhode mulig mens han prøvde å mane vekk bildet han hadde i hodet av å bli trukket ned over kanten av fjellet med Eggen som lodd. Heldigvis holdt Eggen ord og satte en bombe rett etterpå. Eggen kløv kjapt opp hele nåla i en jafs og Omgåelsen kom etter og fikk med seg alle sikringene. Suksess! Men hvor skulle egentlig rappellen tas? Omgåelsen måtte innrømme at her hadde han bare vage minner fra støvete turrapporter. Prøvde et par ganger, men tauet var for kort. På tredje forsøk gikk det greit, og begge kom seg ned på snøfeltet i østsida. En kjapp tur oppom Midtre, og så var det klart for et velfortjent kvarters friminutt i Mordor-landskapet mellom Midtre og Søre. Omgåelsen slukte i seg brødskiver, lefse, sjokolade (den nye gode fra Freia med toffee og helnøtt mhmhmm) og iste. Han var fast bestemt på å ikke gå seg tom. Eggen sto som vanlig og trippet etter å komme i gang lenge før Omgåelsen hadde begynt å pakke ned innholdet i sekken, som nå lå strødd utover en stor stein. Klokka begynte å tikke mot fire, og det var fremdeles langt igjen. Men godt innafor det kvarteret de hadde innvilget seg var de i gang med tusleturen bort på Nørdre Knutsholstinden. Ura ble etter hvert befriende lett å forsere og det tok ikke mange minuttene før de begge sto på toppen. Eggen begynte deretter å klage på at både tauet (som nå lå i hans sekk) og beina var tunge, og hintet til at de kanskje ikke kom helt frem til skaret mellom Vestre og Austre Leirungstind (eller om hele traversen i det hele tatt var mulig) om ikke sekken eller beina hans ble lettere ganske snart. Omgåelsen foreslo så henslengt som overhode mulig at han nok kunne ta tauet igjen (noe han OVERHODE ikke hadde lyst til), men Eggen (som sikkert var redd for at Omgåelsen skulle lukte svakhet) mumlet noe om at det sikkert kom til å gå seg til. De kom etter hvert fram til en minnelig løsning om at Omgåelsen skulle ta Eggens klatresele og kiler i bytte når de kom til Store Knutsholstind. Mot Midtre Knutsholstind ble det igjen mer klyvete, en type terreng som skulle vedvare mer eller mindre hele resten av dagen. Omgåelsen begynte på dette tidspunktet å bli nokså sliten (både fysisk og mentalt). Det er rart hvordan ting som vanligvis er helt uproblematisk kan bli fryktelig slitsomt når det er på slutten av en lang dag i fjellet. Omgåelsen skulle i alle fall få erfare at det å bevege seg lenge i eksponert terreng er noe helt annet enn når nevnte eksponering bare er et kort krydderdryss på en ellers nokså traust fjelltur. Nå begynte han i tillegg å grue seg til de tre rappellene han visste kom. Ekstra irriterende var det å se Eggen danse seg lett fremover 10-15 meter foran ham. Heldigvis ble forskjellene utliknet i motbakkene, noe som gav en viss selvtilfredsstillelse. Omgåelsen har i ettertid problemer med å skille de tre forestående rappellene fra hverandre, men han mener at de opplevdes som gradvis verre etter hvert som turen skred frem. Derfor sier vi at han kom seg greit over Midtre Knutsholstind, videre ned til rappellfestet og at selve rappellen ble gjennomført på en hederlig måte uten altfor høy puls. Eggen ledet an videre fram til foten av Store og opp den første bratta. Når terrenget ble litt mer medgjørlig satte Omgåelsen inn støtet og parkerte Eggen. Viktig å vise seg fram litt innimellom. Den barnslige gleden over å høre at Eggens pust gikk merkbart tyngre enn sin egen var bare bensin på bålet i så måte. På toppen av Store Knutsholstinden ble det en kort pause med påfyll av karbohydrater. Omgåelsen begynte å pakke sekken og gjøre seg klar for nedstigningen mot Vesle. Han hadde så klart fått med seg at Eggen hadde tatt ut klatreselen og kilene sine og lagt dem på bakken ved siden av ham, men valgte å overse dette for å teste Eggen litt. «Tar du sikringsutstyret, eller?», kom det etter en liten stund. «Selvsagt!», svarte Omgåelsen smilende og stappet det ned i sekken. Nok en liten seier i boks. Men hovmod står for fall, sies det. Og det skulle Omgåelsen få erfare bare noen minutter senere. Eggen var som vanlig 20 meter foran nedover og Omgåelsen hadde funnet ut at gule trekanter i kombinasjon med slitne bein og enda mer sliten psyke var en dårlig kombinasjon – i hvert fall når det skal klyves nedover! «Nei, nå må du komme tilbake og hjelpe meg her!», ropte han motvillig ned til sin turkamerat. Eggen returnerte (var det et lite smil om munnen der?) og fikk geleidet sin nervøse venn ned de mest kinkige passasjene. Opplevelsen hadde dessverre satt en støkk i Omgåelsen, som resten av turen var nokså rystet. Allikevel kunne han glede seg over at det nå ikke gjensto lange biten før de var trygt fremme ved dagens endelige mål, skaret mellom Vestre og Austre Leirungstinden. Men to utfordringer gjensto, nedgangen fra Vesle Knutsholstind og Vestre Leirungstind. Jeg vil før jeg går videre med historien bruke et par linjer på å komme Omgåelsen litt i forsvar. Det er ikke det at rappellene gjør ham redd (som i redd for å dø), det er mer det at han føler et nokså sterkt ubehag ved å henge i en tynn snor festet i en steinblokk med mange meters fritt fall under seg. Rasjonelt forstår han selvsagt at faren er minimal, men ubehaget får han ikke gjort så mye med. Og det er nevnte ubehag som førte til at han valgte å gjøre Eggen oppmerksom på at det var fullt mulig å omgå rappellen fra Vesle Knutsholstind i sørsida. Eggen på sin side var lite lysten på å tyne lårene sine med ekstra høydemetre. En kort meningsutveksling fulgte (hvor mange høydemetre var det egentlig snakk om?), men Omgåelsen var nå såpass sliten i hodet at han kapitulerte raskt. Rappell skulle det bli. På toppen av Vesle Knutsholstind ble det ganske kjapt klart at de fleste nok omgår dette punktet, for her fant de ikke en eneste rappellslynge. Men Eggen lokaliserte kjapt en passende stein, og etter å ha knuffet litt på den sa han seg fornøyd. Omgåelsen måtte innrømme for seg selv at det å rappellere fra noe ingen andre hadde rappellert fra før bare øket ubehaget hans, en følelse som kun ble marginalt bedre av at Eggen viste seg som en sann gentleman og satte utfor først. Etter å ha dobbel- og trippelsjekket at rappellbremsen satt riktig vei og at klemknuten fungerte som den skulle kom Omgåelsen etter. Han overlevde uten større om og men. Nå gjensto bare en kort spasertur over en liten knaus og opp bakken mot Vestre Leirungstinden. Men nå kom også dagens kanskje største ukjente element – hvordan var nedgangen fra Vestre? Informasjon om denne hadde vært vanskelig å innhente, og Eggen begynte å forberede Omgåelsen på at det kanskje var flere rappeller ned. Dette likte sistnevnte dårlig. Han var farlig nær bristepunktet nå, i alle fall tenkte han det selv akkurat da. Fra toppen av Vestre var det litt bratt klyving nedover. Eggen fant rappellfestet greit og gjorde seg klar, slang tauet over kanten og lente seg ut over henget. «Tauet ligger på bunnen – det blir bare en rappell», kom det kjapt. Gleden i Omgåelsens ansikt var helt umulig å mistolke. Nå var det snart gjort! Om Omgåelsen hadde vært glad over å finne ut at de bare var en rappell unna sikkerheten, var han direkte euforisk når han sto med fast grunn under seg og tauet hengende slapt over seg. Derfor var han i særdeles godt humør når de kløv seg ned den siste biten, over Midtre Leirungstind og ned i skaret. Der nede var det to relativt slitne karer som la seg langflate ned med hver sin sekk under hodet. Ikke et ord ble vekslet på en god stund. Omgåelsen satte etter hvert i gang med å koke vann til middagen, henholdsvis kebabgryte og chili con carne. Sjelden har frysetørket mat smakt så godt. De ble sittende å diskutere morgendagen litt. Eggen virket noe tvilende til om han orket Skarvflytindene, og om de ikke gikk fort nok til å rekke båten fra Gjendebu måtte det bli retur ut Leirungsdalen. Den hadde begge gått før, og det fristet ikke nevneverdig til gjentakelse for noen av dem. Det ble til at de bestemte seg for å vente med å ta en avgjørelse til morgenen etter. Etter nok en lang stund i stillhet begynte våre to venner å rigge seg til for natten. Omgåelsen fant en liten flekk med ikke altfor mange oppstikkende steiner og dekket de mest kritiske partiene med mose. Her blåste han opp Exped-underlaget sitt og la ut dunposen. Eggen la seg i ly for vinden bak en stor stein med et tynt, oppblåsbart liggeunderlag og en jervenduk. Og så ble det stille igjen. Omgåelsen ble liggende en lang stund å kikke på skodda som drev opp over kanten fra breen. Det var trolsk her. De var langt fra folk nå. Natten ble urolig. Eggens liggeunderlag hadde problemer med å holde på luften (noe som bryter skarpt med skikk og bruk hva oppblåsbare liggeunderlag angår), og han frøs under jervenduken. Omgåelsen hadde vondt i kroppen og slet med å finne en behagelig liggestilling, på tross av state-of-the-art liggeunderlag og sovepose. Etter litt på-og-av-søvn fant han i firedraget ut at han skulle prøve å trekke lua ned over øynene for å se om det gjorde det lettere å sovne. Etter dette husket han ingenting før en finger pirket ham i sida gjentatte ganger og en lavmælt men bestemt stemme sa «Hei, du må stå opp»…

Har også brukt morsmelkserstatning før, det funker greit nok. Bonusen er at man kan unngå Nestle hvis man ønsker det. Har brukt den for de minste. En type fikk jeg skikkelig vondt i magen av, det ble en kjip tur. Grøtpulver funker fint i frokostblanding eller havregrøt, den har morsmelkerstatning i seg og gir mye næring per gram. Men det er virkelig kjipt at vi ikke får tak i tørrmelk lenger!

Den der var så søt at jeg fikk akutt karies her 😍

Tok nettopp kontakt med VPG spørsmål rundt slapp strikk (begge telta..), samt en skade ytterst på ene stangleddet for Sierra Leone teltet som skyldes at leddene ikke har vært satt helt sammen eller har glidd fra hverandre mens teltet ble satt opp under drittvær i helga. (Etterspurt info på hvor jeg kan få tak i erstatningsledd.)

Så bra. For teltet er helt supert det, men å sette opp telt i full fart i regn og lyn og torden, med slapp strikk, kan bli litt knot 😂 Men det er uten tvil vanntett 😀

Du kan også presse på metalldelen fra en kabelskohylse på enden. Vent med å ta av plastdelen til du har fått den på plass. Fordel og ha en egnet tang for best resultat.

Innimellom så blir det litt forandringer i boden. Andre ganger går det lang tid i mellom. I år har det vært brennerskuffen som har fått gjennomgå. Jeg skiller mellom brennere jeg bruker med gass og brennere for bensin, bytter heller hele brenneren enn å bytte dyse mellom de ulike turene. Dvs det er "noen" brennere i skuffen med brennere. Bensinbrennere brukes mye, og med gass så har jeg likt det enkelt (type Optimus Vega eller MSR PR2). Jetboil Zip har fått stå tilnærmet ubrukt, inntil nå, jetboil'ene overlever nok ikke 2018, nye brennere har annkommet. Og når det først er bevegelse på innholdslisten, hva med de gamle Trangia settene? Sist brukt for 1,5 år siden; Trangia 25, med Nova bensinbrenner. Fra forrige årtusen, både hatet og hjertevarmende turkjøkken, mishandlet og banket tilbake i fysisk form. Mye brukt og gode minner. Nesten ubrukt: Trangia 27, kjøpt inn med datidens lettpakkerfokus, det er jo mindre en Trangia 25 settet. Men.. rutinemessig så ble det gamle settet med på tur. Nymotens påfunn: Kjøpe gassbrenner til Trangia settene slik at de blir brukt. Holdt en sesong... bruken altså, brenneren er like fin. Så hva gjør man? Selge allt det fine Trangia utstyret? Man får jo tilnærmet null og niks for det i dag? Gi det bort/låne bort til familie og venner som ikke har eget? Eller beholde det, ta det frem innmellom og mimre om turene for et halvt liv siden? Hva gjør dere med gammelt turutstyr? Hilsen, Terka - godt ned i glass nr 3 av fredagsrød

Ingen ting å beklage. Det var bare en spøk. men kanskje til neste åt

Hanwag tilbyr vel sko med mulighet for resåling. Kan være verdt å se på.

Lit salt i såret. men bortsett fra det - godt å se Holken igjen

Det ble en fin kanotur i vakre Sveio i dag, i godt selskap. Flere bilder å se derfra finnes på bloggen!

Veldig bra! Blir tur i helga så da skal jegfå testet litt 😊

Tusen takk for fine utfordringer - i dag ble det tilgjengelig en ny oppdatering i AppStore hvor du kan endre farge på sporinger. Både blå og svart er tilgjengelig som alternativer I samme versjon er det også mulig å skru på "forlenget retningspeker" fra innstillinger som var et ønske fra @Tor-Erik-L-77. Jeg tror også @ArveS har nevnt at det kan være nyttig å markere hvor man satte bilen, så nå er det også mulig å endre ikontype for punkter man oppretter til "Parkering" eller andre ikoner som teltplass, bålplass og observasjon av sopp.

Kanalisering av turstier er nok dessverre det minste problemet naturen har i vente. La heller de stiene bli gått og brukt, så kanskje folk lærer å sette pris på naturen vår nå. Før det er for sent.

Jeg skilte dette ut som et eget emne.. Om man ikke merker stier blir stiene og veiene og slitasjen ekstremt stor. Det er mange eksempler på det langs populære turmål. Folk går i hytt og gevær og finner sin egen vei, og bredden på stien blir 20-30-40 meter, mens om det hadde vært merket en fast sti ville slitasjen blitt en meter bred. (Jeg tenker her på svært trafikerte stier). Jeg har med årene endret mening om dette. Det skyldes vel erfaringen jeg har fått med å merke stier. Jeg ser at de fjellene som ble merket for 20 år siden, og som ikke har hatt trafikk de siste årene, så har naturen tatt tilbake områdene og rødmerkene er nesten borte. Så de lokale fjellknausene som blir merket er en innfallsport for mange, som bruker de til innføring i gåing i fjell, bruk av kompass, utstyr, klær osv. Neste steg er da at man går i områder uten merking, nasjonalparker osv. Vi må alle starte et sted, og de røde prikkene (som vi bruker) har jeg innsett er til god hjelp for de som har lett for å rote seg bort, og det er også bra for folkehelsen..

Yaiks!! 30,5 kg krever sitt Men høres uansett ut som et fornuftig teltvalg for «reisen» videre. Hyggelig å treffe dere på Midtistua! Lykke til videre på turen👍

Har du noe du kan bruke nå? Det eneste jeg kjøpte før min første tur, var et telt. Jeg gikk rett og slett for det butikkmannen anbefalte meg, et 3-manns helsport. Det har holdt i tjue år og gikk først på dynga på mandag, etter -mye- bruk. Mitt råd er: ikke gjør så mye research. Ikke kjøp så mye nå. Gjør det du har lyst til. Ta det du har og ta din første tur. Sovepose, presenning, myggmiddel og noe du vil spise. Da har du fått din første erfaring og allerede da har du noen ideer om hva du vil anskaffe deg neste gang - slik har vi det alle her på FF! 😄 Da er også sjansen større for at dette blir noe du fortsetter med.:) På min første tur hadde jeg telt, sovepose, liggeunderlag og en 30l sekk, og masse deilig pasta jeg hadde laget hjemme. Den svei seg under oppvarminga, men det beste jeg fikk under denne turen, var naturopplevelsen, ikke utstyret jeg hadde med (eller ikke hadde med). God tur!