Vinnerliste

Historien om en mann som dro på en lenge etterlengtet fjelltur. En hyllest til Skæhkere, til naturen, og om et kjærkomment møte med en god gammel venn. Dette var målet - stillhet, ro, lokkende vann og flotte fjell. Gjennom en tøff vår, på godt og vondt, med mye arbeid, studieinnspurt, stress med frivillige verv og familieforøkelse hadde jeg hele tiden hatt en solid gulrot liggende langt der fremme i horisonten - den årlige langturen på fjellet. Nå var tiden endelig inne, årets egotripp skulle gjennomføres. En kjapp gallup i familierådet tilsa at den åttedagers langturen som opprinnelig var planlagt kjapt ble redusert til fem dager. Behøver ikke tøye strikken unødvendig. Etter mye om og men angående hvem som kunne bli med ble det til slutt en kompis, la oss kalle ham Storfiskeren, som fikk skaffet seg nok fri til å være med. Trivelig å få med seg selskap! Turens mål var Skæhkere, eller Skjækerfjella som det heter på norsk. Nasjonalparken skulle angripes fra vest, med utgangspunkt i Lustadvannet i Steinkjer kommune. På grunn av turens begrensede varighet ble det lagt opp til en lengre marsj første dag for å komme seg bort fra DNT-nettet, og forhåpentligvis bort fra folk! Første etappe fra Lustadvannet til Setertjønnhytta går på merket sti. Det vil si, merket er den strengt tatt ikke, men hver bidige meter er klopplagt. En endeløs rekke med sviller snirkler seg gjennom landskapet, noe som har gitt stien navnet "svillestien" Dette er utsikten den første milen på turen. I det man har gått noen kilometer og nærmer seg området rundt Sottjønnin har man de stupbratte Grønlihøen på venstre side. Bakkene nedenfor Grønlihøen kalles gjerne "Apoteket" på grunn av den fruktbare rasmarken her som gir grobunn for en rekke planter og urter som kan brukes i medisinsk henseende. Stien er med jevne mellomrom akkompagnert av benker og grillplasser. Må være en drøm for småbarnsfamilier som ønsker en godt tilrettelagt tur i naturen. Personlig har jeg et ambivalent forhold overfor slikt. På en side er det et brutalt naturinngrep som skjemmer litt, samtidig gjør det slike transportetapper ut til den virkelige marken enkel. Etter pausen ved Sætertjønnhytta (ubetjent DNT-hytte) mistet vi stien, men orienteringen er overkommelig. Vi siktet på nordøstre hjørne av Skæhkerenjaevrie for deretter å følge lien vest for Storbrenta oppover mot Reinhorntjønna. Her var planen å finne en gamme. Gammen fant vi aldri, men i det fine været var telting null problem. En nydelig liten leir ved turens første vann! Fornøyd med å ha krysset grensene til nasjonalparken. Til venstre for fjellfussen skimtes Huvhpie. Svært lite multe i området, men en neve her og en neve der ble det. Relativt tørre forhold også her, selv om det kom regn 4 av 5 dager på vår tur. Ahhh, lite slår følelsen av å få etablert første leir! Her ved Reinhorntjønna. Marsjen ble lang for utrente bein (og skuldre). Skal ikke skryte av at finorienteringen på 50.000-kart gikk HELT smertefritt heller, men dette er jo småtteri man glemmer det sekundet man slenger sekken i lyngen og bestemmer at HER skal teltet stå. Da senker pulsen seg, man er på plass inne i fjellheimen og kan koble av. Fisket behøver vi ikke snakke all verden om, jeg valgte den siden med mye siv, mens Storfiskeren var betydelig mer rutinert og fikk betalt for det. Eneste nedtur denne kvelden blir at fisken tilberedes på gass og ikke bål, selv om det ikke er totalforbud her oppe må man bruke hodet. Gass var definitivt eneste alternativ for å få varme i skrotten i denne leiren. Kveldens øyeblikk: jeg vaser rundt på «feil» side av vannet på desperat jakt etter fiskbart farvann. Når Storfiskeren får på en sprelsk fjellaure setter jeg meg nedpå. Kveldssolen farger fjellene bak meg i de flotteste farger, bak Storfiskeren passerer en flokk elegant tamrein i rolig tempo. Roen jeg føler er komplett. Naturen er stor. Naturen er mektig, og vi er bare en bitteliten del av den. Det får være det samme med fisken, å få være en del av dette er bare så deilig. Det ble noen fine kveldsstunder i lag med solnedgangen. Ikke som et godt bål, men det gjør da nytten. Som vanlig når jeg har med meg kompiser på tur får jeg en lengre morgenstund alene. Dette bruker å være blant de beste stundene. Hjemme er det stress med å få i litt mat i en morgengretten unge før levering på barnehage og videre råkjøring til jobb. Er man heldig rekker man et kjapt sveip over en nettavis eller to. Her, ved Reinhorntjønna, kan jeg i ro og mak ordne meg en kaffekjele. Deretter kan jeg slappe av litt, før jeg tar den harde jobben med å skifte sene på fiskestangen, avslutningsvis kan jeg lene meg tilbake og bare se på naturen rundt meg. Aaahhh LIVET! Plan for dagen var at leiren skulle flyttes opp i terrenget. Vi skulle bakse oss opp til Hattjønna, en liten lekkerbisken klemt inn mellom Snåsas høyeste fjell Huvhpie og den alpine Gihperegaejsie. Turen er få kilometer, men det er 200 høydemeter på om lag 500 lengdemeter et stykke der. Det tar godt i lårene! Vi finner fin leirplass nordøst i vannet. Og vi fisker. Og fisker. Og fisker. Prøver ALT. Ingenting nytter. Kvelden brukes derfor til en flott utflukt til Gihperegaejsie. Mye kliving, og noe klatring, vips så er man på toppen. Fenomenal utsikt, herfra ser man MYE fjell og vann! Man skaper seg jo et indre bilde av hvordan terrenget er når man ser på kartet, men her er jeg for dårlig trent skjønner jeg. Det er betydelig mer alpint enn hva jeg trodde på forhånd. Mye bedre med luftig fjelltur enn resultatløs fiske! I bakgrunnen f.v: Skæhkerenjaevrie, Skjelbreien og Åsvatnet. Hattjønna sett fra oven. Med høye støvler kan man komme seg ut på den største holmen. Idyllisk, men tregt fiske. Mye tamrein i dette området. Vi ble sågar overrumplet av et nærgående helikopter, sannsynligvis noen som så etter husdyrene sine. Hattjønna ligger i kjerneområdet til Skæhkeren sijte, en sørsamisk siida. Visstnok er det samling av rein ved Hattjønna på tidlig sommer, og også en sommerboplass for samer i området. Den bratte lien som markerer starten på Skjækerfjella, her gikk vi både opp og ned. Reinhorntjønna i bakgrunnen. Neste post på programmet var det sagnomsuste Fjellskjækra. Skjæker-ekspert Kvernmo sa at vi MÅTTE innom der om vi var i området. Og det er vanskelig å si seg uenig i at dette vannet er vakkert. Usikker på hvor mange timer jeg brukte på å bare SE det døgnet vi lå der, men det var mange. Steile gresslier i øst, hvor sauene beiter i hopetall, rundere hauger i vest, og et fascinerende vann med dype og grunne partier i rekke og rad. Fisken måtte naturligvis prøves, og her fikk også jeg tilslag. En meget sprek halvkilos ørret ble dagens matbit. Et praktfullt eksemplar av arten med et mønster de fleste fisker vil være misunnelige på, og et kjøtt med farge som en perfekt moden multe. Ved utløpet av Fjellskjækra har naturen ordnet en bro til oss fjellfanter, utrolig hva den naturen får til. Et sjeldent vakkert eksemplar av arten Salmo trutta Lite å si på kvaliteten på fisken, mer å si på kvaliteten av filetøren. Stappmett ruller jeg meg ut i lyngen. En god General No.1 og varmende ettermiddagssol gjør meg dorsk. To fiskere på motsatt side av vannet blir dagens «pausefisker». Balsam for kropp og sjel! Det er vel dette turlivet handler om? Kaffekopp, sjelefred og null stress. Fjellskjækra Kveldens øyeblikk: i kveldingen er det solen som skal stå for underholdningen. Fra orkesterplass i den tørre lyngen blir jeg vitne til et makeløst skue. Jeg ligger vest for vannet, i skygge, på motsatt side av dalen lyssettes de irrgrønne liene slik bare en fager kveldssol kan lyssette. De gresskledde liene blir enda grønnere, det grå fjellet enda gråere og kontrasten til sauene som beiter blir enda skarpere. Dette stedet er uendelig vakkert. Kveldssolen ordner lysshow, det ble ikke tatt flere (eller bedre) bilder da jeg var travelt opptatt med å se. En klok prioritering synes jeg. 20 minutter senere kommer en siste krampetrekning fra solen som er i ferd med å gå ned. Igjen lyses motsatt side av dalen opp, denne gang i solnedgangens karakteristiske rød-lilla lys. Konturene av åsene bak meg tegner seg som tydelige bølgende linjer bortetter dalsiden. Jeg sitter i «mørke», men ser bort på de blankskurte bergene som bader i lys. Det er som en gigantisk jotun har tatt på seg sin fineste skjorte i glødende purpur. Og på hodet har jotunen tatt på seg en glødende krone - Huvhpie skinner, sterkere enn jeg kunne tro at grått fjell kunne skinne. Et mektig skue. En beskrivelse yter det ikke rettferdighet, og det ville heller ikke et bilde (som jeg heller ikke tok, jeg prioriterte å nyte). Men alle som har vært ute i naturen og tatt seg tid til å observere har nok hatt slike opplevelser. Det var et slikt øyeblikk hvor jeg kan skjønne at noen mener det finnes «noe større» som har skapt alt dette flotte. Morgenstund har gull i munn, for en gangs skyld. Natten ble tilbragt under åpen himmel for en gangs skyld. Godt med frisk luft og en annen utsikt enn gul teltduk! I dag skal nesen vendes hjemover, med leir ved Nåvatnet. En liten stans ved Djuptjønna i stekvarmen gir resultatløst fiske, ved et for øvrig fint og interessant vann. Snedige formasjoner mellom Fjellskjækra og Djuptjønna. Vi gikk på tvers av samtlige søkk og daler. Noen bær tåler tørken bedre enn andre, i år må det være "kreklingår". Påfyll av viktige antioksidanter. Kort tid etter ankomst Nåvatnet skifter været. Heldigvis har vi lært av tidligere blundere og slått opp teltet FØR regnet kommer. Et par timers søvn mens regnet dunker på teltduken og vips så er det oppholdsvær. Jeg hiver meg rundt for å ta en siste fiskerunde, men så kommer jeg på noe. Forholdene tillater for første gang i sommer et BÅL! Vi telter på en blautmyr, og har et steinete nes, og fralandsvind. Hurra! Fiskestangen kastes unna i hui og hast og jeg formelig løper til nærmeste granklynge. Kveldens øyeblikk: store delvis rå kubber legges nederst, før mindre pinner stables oppover, med noe smått og knusktørt på toppen. Fyrstikken ripes av og føres inn blant tørrkvisten. Første forsøk mislykkes. Men så – små skjøre flammer tar tak. En liflig duft av brent gran finner veien til nesen, mens alt konsentrasjon går på å pleie og beskytte disse skjøre små ildtungene som jobber seg stadig større. Stadig grovere virke varmes opp og tar fyr og den velkjente knitringen til granveden tar til. Snart er de små flammene vokst seg store, til brølende dyr som roper etter mer virke. Jeg legger på noen større pinner og lener meg tilbake. Kjenner varmen bre seg i ansiktet, på hendene og nedover føttene. Jeg setter på svartkjelen og nyter selskapet av en god gammel venn – bålet! Mine kjære gode gamle venn - bålet! ydmyk vise ydmykhet ærbødighet vise ærbødighet TIL LIVET NATUREN Áillohaš, "Eanni, eannázan", 2006

På 222 dagen i år har jeg gått 225 mil og 3 millioner skritt og mistet 7 kilo. Målet var "Norge på langs" og da er det ikke langt igjen, men jammen tror jeg at jeg går hjemover også om noen uker. Har gått i Norge, Sverige, Tyskland og Nederland. Høydemetrene blir det få av, og alt for mye asfalt, men målet er snart nådd og det er alltid godt når det er så mange muligheter til å gi f... og avslutte utfordringen. 365 mil på et år, hvem vet.

Postet on the fly fra Torghatten. Er mest her på vintrene men aldri feil med tur opp hit. Spesielt på stille sensommerkvelder. På vei hjem i dag kom vi rett i et steinras- det gir litt perspektiv på det der med å gripe dagen. Man vet aldri når himmelen kommer dalende!

Vi lekte klimaflyktninger og rømte fra regnvåte Vestlandet til varme Østlandet. Men det var alt for varmt på verandaen, så hele bøtteballetten tok turen opp Kjøsterudjuvet for å bade i Gamledammen. Vi har jo alle vært der noen turer men nå var det litt spesielt siden juvet nesten var helt tørt. Ble en veldig fin tur uansett.

Kva bymark? Trondheim=nei. Bjørnen liker ikkje folk, og i bymarka i trondheim så er det masse folk, som gjer at bjørnen held seg langt vekke. Ein god del av folka i bymarka er trøndere og rbk-fans. Dette har ein skremselseffekt som knapt kan overvurderast :-).

To «Ekspedisjoner» i dag, første var og komme seg til utgangspunkt for turen - 14 km fra Sokna innover ingenmannsland. Målet var en 10 på topp tur til Hestebrenna 772 MOH via Tjuvenborg. Panoramautsikt 😀 En litt luftig tur med litt klyving Mye historie rundt Tjuvenborg. Må være Holsfjorden i det fjerne. Så da er tur nr 8 av 20 i boks. Trolig den seigeste av turen. Skal prøve å lage en liten rapport om turen.

Jeg hadde tapet opp 2500 snella, og spolt over multisnøret fra C14 snella. Da hadde du også fått snudd snøre. Billig og bra

Skal ein ferdas i Noreg må ein først ta ei viktig avgjersle. Ønskjer ein å sjå på natur eller oppleve den? Mange norske turistatraksjonar i naturen er ikkje anna enn kuriositetar eller stader som er «kult å ha vært». «Sjå på den store steinen her som på eit merkeleg vis har kila seg fast i ein sprekk». Eller «Her er ein fjelltopp som liknar litt på ein katt når du ser den i frå ein spesiell vinkel». Eg spør. Har de nokon gong fått ei stor naturoppleving av å sjå på noko slikt? Er det ikkje litt som å gå på museum i grunn? Sjølvsagt kan det vere kjekt og spennande, men det er ikkje dette eg søkjer når eg er ute i naturen. Eg får ofte både frysningar og tårer i augo av ei flott utsikt, men det kjem aldri av eit enkelt element. Det har med heilskapen å gjere. Toppar, lys, himmel, vatn, skog og dalar. Det har også med min tilstand akkurat der og då. Kanskje har eg gått langt, er sliten og får plutseleg eit glimt av solskinn i horisonten. Kanskje sit eg under ein tarp i regnvêr og kokar ein lenge etterlengta kaffi på bålet. For meg er det dette som er ei ekte naturoppleving og denne lykken får i alle fall ikkje èg på eit museum. Noreg er truleg det vakraste landet i verda. De kjem til å ha det heilt topp uansett kor ferda ber så lenge de er medviten på kva de ønskjer å oppleve

Er helt enig med deg @Øyvind Hellenes. Men det vil avhenge litt av erfaring og kunnskap. Det jeg mener er at som helt fersk på friluftsliv og fotturer og overnatting ute så kan det i starten være lurt og kanskje begynne med de litt enklere turene. Det å bevege seg i områder hvor det er endel folk og relativt lett tilgjengelig tur mål gir en fin inngang til mer spenstige turer senere. Man blir jo også litt lettere imponert når man er helt fersk på naturopplevelser. Det å slå seg på fellesturer i nærmiljøet med andre kan være en veldig lur ide i starten, på disse turene er det kanskje også med mer turvante mennesker. Da kan man plukke opp mye gode tips og bygge litt erfaring med utstyr, bekledning osv i relativt trygge og sikre rammer. Alle har begynt et sted og få krysset vel Finnmarksvidda alene på første turen Hva som er riktig skal ikke jeg gi en fasit på men det å få erfaring og kunnskap kommer kun med tiden. Så jo mer man er på tur jo mer rustet blir man til å gjøre riktige valg og vurderinger. Et annet moment med det å starte litt enkelt er jo også knyttet til kostnader. Man trenger ikke allverdens av utstyr for og gjøre de litt enklere turene. Så kan man heller over tid bygge erfaring og handle utstyr etterhvert som behovene eventuelt melder seg. Jeg er veldig for de "enkle" turene også, alt har sin sjarm.

Jepp oljehyre er dønn tett og fungerer jo strålende til rolige aktiviteter. Fungerer overhodet ikke hvis man i tillegg skal bevege seg og blir varm. Riktig regntøy er derfor som andre har nevnt avhengig av bruksområde. En poncho kan være et smart valg og er relativt fleksibel, den er vanntett men gir også relativt gode luftemuligheter, f.eks helsport sin standard poncho.

Nydelig farge på mosen

Først og fremst: Grattis🙌 🤘 Ingen grunn til å slutte med turlivet selvom man blir foreldre. Så her må du bare kjøre på, og det kommer til å gå fisefint👍 Vi brukte babybjørn og var fornøyd. Har ikke satt meg voldsomt inn i dette, så finnes sikkert både bedre og dårligere løsninger. Legger ved et par bilder..

En flott tur over Bæråsen i Grane, med familien. 18 km i flott turterreng. Dårlig fiske, men så et digert fiskehode på en stein som en fisker hadde lagt igjen til almen beskuelse. Fikk på en fiskekrok fra krigens dager, som nå er havnet i fiskeskrinet den også. Spiste en Real som gikk ut på dato i 2014 - dvs produsert i 2009. Så av de mer kuriøse innslag på turen var at underskrevne forfatter slapp en realfart som ga ekko fra nærmeste bergvegg. En flott tur. Ungene var ikke så motiverte før denne turen- vi har tilbragt hele ferien i telt, men de var glade for at vi dro når vi var der oppe..

Dagens 10 på topp tur gikk til Hønefoss - Elvelangs. Etter min mening den kjedeligste, men er av de som blir gått flest antall ganger 778 hittil, i motsetning til gårsdagens tur som er gått 91 ganger. Har vært mye vind, mye som har blåst ned på turen. Møtte ingen på runden i de delene som var i parken eller langs elva. Min tur nr 9 av 20. Flott langs elva, det er ryddet fint her.

Håper ikke det blir til at vi må bruke teltet som vindsekk. Prøver å følge nøye med på værmeldinga, og søker ly eller går ned fra fjellet når meldes fra 17-20 m/s og oppover. Selv om det er spennende å teste grenser blir man raskt lei av å ligge våken i ett blafrende telt. Jeg syntes det er utrolig vanskelig å vite hvor mye teltet tåler før det plutselig kneler eller pluggene fyker avgårde. Vinden er aldri som på disse videoene folk legger ut her, med snøkanoner store vifter og lignende. Brått kommer det et kast fra en annen vinkel og da begynner morroa. Jeg tror stengene på fjellheimen og Nalloen er like lange, vurderer å ta med begge settene for sikkerhets skyld. Må se ann vekta på sekken...

Da har vi tatt en avgjørelse om å skifte telt i Fauske (droppa Sulitjelma). Det blir alså Nallo fra Fauske til Nordkapp. Med tanke på været som er på vei akuratt nå og de små frontene med vanvittige vindkast som dukker opp fra ingensteds, så gir det en ekstra trygghet.

Det er litt krise, ebay selgere legger faktisk ofte på ekstra null. 300 000mAh da må du antagelig ha egen sekk for å få med powerbanken! Anker sitt powerhouse er f.eks på 120 000mAh og ser da slik ut: (Ja, jo mere kapasitet jo mere plass tar batteriene)

Dro med toget til Movann i Nordmarka etter jobb, gikk via Sinober og Granberget til Griseputten, hvor det ble middag i lyngen: potetsalat og Charolaispysje kjøpt på Billingen seterpensjonat tidligere i sommer. Videre via Lille Gryta (bilde) til Kjelsås. Hadde planer om å gå helt hjem til Bjølsen langs Akerselva, men da jeg kjente de første regndråpene av et varslet regnvær, feiget jeg ut og tok bussen hjem. Movann-Kjelsås er rundt en mil, det går nesten bare på fine småstier. Denne turen kan anbefales!

Statskog har gitt ut et hefte på 88 sider med litt info om systemet med åpne koier. Du får den ved å henvende deg til Statskog Litt om brukervert og eksempel på hytter.

Finner litt lesing her mye av det som er nevnt fra før: https://www.ukclimbing.com/forums/expedition+alpine/best_stove_for_alpine_winter-653932 Linkes en del til karen her med del artikler : https://andy-kirkpatrick.com/articles/view/cold_weather_performance Tatt fra forum: My climbing partner in nepal had a great set-up for getting the jetboil to work well in the cold: a foam insulating ring was made to fit around the canister. a piece of copper was then tucked into this foam, and into the flame, meaning that heat from the flame was transferred to the gas canister. This should probably come with a safety warning, but it is very effective- we cooked with it in -20 conditions at nearly 6000m.

Ser ut til at Helsport har endret på dette fra 2018. Ikke at det hjelper trådstarter, men nyeste modell har en eller annen form for bånd innvendig. Relativt stivt, men ikke som ståltråden på Hilleberg. Slutt på skummet altså, så får vi se hva fremtiden bringer.... (Bilde fra Spitsbergen Pro, men har lagt merke til det på andre varianter også)

Har brukt FINS windtaimer i snart 5 år sammenhengende. I starten opp i 0,17 mm. De siste årene kun i 0,10 mm som jeg synes passer mitt fiske best. Har ikke hatt noe uhell med snøret. Gikk fra PowerPro til dette. Lignet litt på PP. Er lydløst i mine keramikkringer. Som nevnt over prøver jeg det nye snøret fra FINS i høst. Glattere og mykere enn FINS W. Det lover godt. PS. Jeg betaler ikke for dette multisnøret. Jeg får det levert som del av sponsing.

Fjellreven KEB jakke og Vidda Pro bukse. Er greit for meg at det ser veldig bra ut i tillegg til å være veldig bra ☺️

Har du innertelt i rumpa? Det er ganske spesielt....? (Sorry - det er fredag.....)

Poncho er et undervurdert produkt 👍🏻👏🏻

Som Islandshesten, den mest aerodynamiske enden mot vinden..dvs bakenden. Det beste er å ha inngangen i le, derfor settes enden uten inngang mot vinden. På telt med 2 innganger, en i hver ende, settes enden med det minste fortelt mot vinden (inngangen som blir minst brukt). Glidelåser og åpne innganger er "svake punkt" i sterk vind, derfor er det best at de er på lesiden.

Jeg bruker 30 cm og 50 cm plugger fra Helsport. Aldri hatt problemer med dem ift skarpe kanter, men jeg bruker dem i all hovudsak som vanlige plugger, dvs. "vertikalt". Innimellom må snøen bearbeides for å få den fastere, både for å få ok fasthet under innerteltet og feste til pluggene. Men når pluggene da har fått stått en stund så fryser dem fast. Antall plugger som brukes avhenger snøforhold, forventet vindstyrke osv. Viktigste plugger synes jeg er dem i teltduk og barduner i kortendene (satt opp med kortende mot vindretning, deretter i duk og barduner ved teltstengene. videre å få strammet opp teltduk ift snøfall som legger seg på teltet og evt blafring. Jeg samler innimellom flere barduner i en plugg. Svalbard 3 er et supert telt for 2 personer vinterstid, og med god plass til litt besøk og fellesmåltider. 😊

Jeg er jeger på østvidda (Mogen - Gjuvsjå) og vi er vant til turister på stien mot Lågaros. Trist å høre at noen av dere har fått leie kommentarer fra jegere. Meg bekjent går det fint å fiske i området vårt også under jakta. Allemannsretten står - også under jakta. Selvom jeg er tilhenger av å stenge enkelte turisthytter for å begrense tilrettelegginga og antallet fjellturister akkurat denne måneden. Fiskere er ikke akkurat i overtall sammenlignet med hytte - til - hytte turister og jeg synes det er rart å "ekskludere" en hel gruppe på den måten. Jeg synes det er hyggelig å treffe folk på stien, og jeg har heldigvis aldri møtt noen som er negative til jakt. Det har faktisk hendt at turister på stien har skremt dyra tilbake i vår retning også. Det vi derimot er opptatt av, er at flest mulig holder seg til turiststien. Ikke så mye for å unngå farlige situasjoner - der skal man ikke være redd - men mer fordi det kompliserer jakta for oss hvis mange beveger seg i utmark. Det er utrolig påfallende hvor lenge en dal er vindsatt etter at noen har krysset den. Det meste løser seg uansett hvis man prater sammen og finner gode løsninger. Det skal være plass til alle i fjellet. PS. En helt annen sak i denne tråden: Fisketuren min gikk til Nordmannslågen og Dimmedalshøgdene i år. Sistnevnte med magiske vann som visstnok skal inneholde magisk fisk. Pga uværet ble jeg værfast på Sandhaug en dag lenger enn nødvendig (men møtte på hyggelige turfolk her fra forumet!), så det ble kun litt over et døgn på meg i høgdene. Fasiten ble èn ørret på 250 gram. Men jeg takker for maten . Jeg talte 6 fiskestenger langs det største av Meinsvatna dag to - ingen fikk så mye som et napp - og det er en del effektive fisketimer. Vi valgte å skylde på værskifte (kaldt, regn og østavind) - for tidligere i sommer har godværet visstnok gitt rekordfangster. Ingen bortkasta tur likevel - langt derifra! Naturen i og rundt Dimmedalen må være blant den vakreste på vidda. Sildrende bekker, skvatrende ryper, rik flora og fantastiske utsiktspunkter mot Nordmannslågen. Anbefales! Skal prøve å komme med en lengre turrapport med bilder etter hvert.

Det første jeg ville gjort var å plotte ned de tingene dere har lyst å se på et kart. Da ser du at Preikestolen og Lofoten er rimelig langt fra hverandre. Velg heller ett område dere vil dra til og opplev det. Skal dere farte mellom Preikestolen, Hardangervidda, Jotunheimen, Rondane, Geiranger og Lofoten så blir dere sittende veldig mye i bilen. Hvis det er spektakulære fjell og fjorder dere vil se så er nok vestlandet eller Nord-Norge bedre enn f.eks. Hardangervidda. Tilgjengelighet med bil og spektakulær utsikt gjør at spesielt fylkene Sogn & Fjordane, og Møre og Romsdal peker seg ut. Det er også betraktelig kortere å kjøre til enn Lofoten. Områdene rundt Nordfjord, Sunnmørsalpene, og Hurrungane er forholdsvis nære, eller dere kan kjøre lengre opp i M&R.

Vått og grått på kveldens 10 på topp tur. Vet ikke om topper på 269 meter teller som topptur, men er i det minste høyere en Gol 😀 Blir jo svett, så litt varmt regn må være ok. 7 av 20 turer er gjennomført

Da ble det nok en 10 på topptur - til Ellingsetertjern. Dette er en del av Vassfarstien. Varmt og klamt i dag. Gikk denne turen i fjor, da var det vassing på grunn av mye vann, i år er det knusk tørt! Lita koie, med ovnen i midten, 3 bilder er nok for å få med alt! Litt niste hører med på enhver tur. Edit: Det er lite tyttebær, men den er utrolig søt i år👍

Etter litt trehytte- og trepram-vedlikehold (én økt gjenstår) var det klart for topp nr 9 på RIL Fjelltrimmen upå kvelden - det er litt melankolsk, det betyr at sommerferien i Trøndelag går mot slutten. Med 10 av 14 topper kvalifiserer man til et krus (altså ikke cruise ), og den tiende er det familietradisjon for å legge til Valøytind i romjula når ribbefettet skal forbrennes. Turen gikk til Dragstind, og med sine 150 moh ble jeg overrasket over hvor mye høyere jeg kom over havet med et aldri så lite hopp - hvor fanken ble det av bakken?!? når skal jeg lande 😮 ? Fin tur, once again

Skulle på en liten joggetur her på Halsnøy i Kvinnherad, men fikk oppleve hvor lett det er å miste retningen helt, og å gå i ring. Skulle jogge en enkel runde. Turen var estimert til 3.5 timer for barn, men jeg kom meg rundt på en drøy time pga pauser. Pauser var påkrevd for å prøve å finne igjen stien. Deler av stien var så igjengrodd at det var vanskelig å finne ut hvor jeg skulle. Såpass vanskelig at jeg tok av stien og endte opp på et dyretråkk, som var mye mer oppgått enn den merka stien. Og jeg endte opp med å gå i ring og banne høyt til jeg kom på rett spor igjen. Kjekt med GPS på telefonen så man kunne finne tilbake til stien igjen. Men sånn ellers veldig fin (og våt) liten joggetur.

Ringkolltoppen 702 MOH - er med i 10 på topp i år. Niste, kaffe og har meld meg frivillig til å spise opp gotterirester etter helgens bursdag. 16 grader og ikke sol, mere normalt vær. Den gamle utedoen -«Restedriteren» har blitt oppdatert, nå også plass til mere ved som kan kjøpes 🤑

Hvordan ser man at stengene er rett ved å knekke? (spør av nyskjerringhet, greit å kunne se slikt.)

Meget kjekk kombinasjon av jakke og bukse det der, bruker samme selv, bare andre farger

Stangen er helt konge den men litt kjedelig å kjøre fisk under kiloen med den. Syns den kaster greit med 12g ,langt bedre med 15-18. Bruker mest Berkley Skeletor 10 2-12 på fjellfiske og da går gliset nesten helt rundt med hvert kast. Som nevnt over: Pass på slitasje på multi! Spesielt du som trenger så mange kast så kan det nok slite litt på den første metern. Seff er 0.10 ekstra følsom for dette da den er tynn. ** ta med håv..

Bestilte en av hver Voyager turmat fra Hekta på tur. Den som så/hørtes best ut var tom - Biff med sopp. Blir artig å smake på disse, selv om porsjonene små ifølge @whistler Fristende å bestille noe mer, for å få det fraktfritt, men frakt på 89 kr er til å leve med. Bruke 438 ekstra blir litt tull.

Knallbra snøre som jeg bruker både på 1000-snella og 2500-snella, begge i 0,10 mm (brukt i flere år). Brukes både til vann-, sjø- og fjellfisket. FINS kommer med et nytt snøre snart som jeg prøver ut nå (Sling Braid). Virker veldig lovende.

@arbe: Veldig fin turrapport fra et helt ukjent område for min del. Notert på listen over steder jeg ikke har vært men som bør sjekkes ut nærmere.

Er det viktig at det er helt tett, er det ikke noe som slår Ålesund Oljeklede som blant annet fiskere bruker. Har et sett med disse og det tåler mye og er 100% tett.

Det er sjelden jeg oppplever at ventilene blåser flate og dermed mister funksjon selv om de ikke er "spent opp". Jeg bruker to varianter. Det ene er som du har oppfattet å tre bardunsnora gjennom hempa. Det andre er å bruke en minikarabin til å henge hempa på bardunsnora.

Hilleberg har veldig gode instruksjonsvideoer på Youtube etter mitt syn. Her er en av de, hvor de demonstrerer oppsett på snø, inkludert bruk av snøanker. Helsport selger snøplugger på 50 cm. Hilleberg klarer seg med 31 cm, men der får man disse midtveis bardunfestene med klips ferdigmontert til litt over dobbel pris kontra Helsport.

På snø bruker jeg bare plugger i hver ende samt 1-2 på hver langside. Det holder i massevis når man skuffer snø på stormmattene. Bruker heller pluggene og ski/staver for å få ut alle barduner. Jeg bruker 31cm plugger og det holder stort sett greit, men kunne vært kjekt med noen lenger også. Har 16 lange plugger og det har holdt fint for meg sålangt. Jeg tipper Helsport fikser det gratis eller tilnærmet gratis for deg. Send dem en mail og hør

Det går helt fint med telt i stua, ett sted må jeg jo tørke og teste....

Følger på med mer frosk/padde. Frog by KristianJV, on Flickr Tatt med Canon 5D mkII og 50mm f1.8 STM (1/100s - f2.8 - ISO 6400)

Jepp !

Bloggen er oppdatert med rundtur på Hardangervidda i sommer! Inneholder store naturopplevelser!

I sommer gikk turen tilbake til fjellene, Sognefjellshytta og Massiv-ruten. Ifjor måtte jeg gi tapt for tiden ved Sognefjellshytta, i år gikk da turen tilbake. Bloggen har nå blitt oppdatert med den første dagen på den siste delen av Massiv for min del. Jeg gikk bare en kort tur før jeg slo opp teltet, da jeg startet å gå sent på dagen. Les mer om turen her: (Massiv) Dag 18: Sognefjellshytta - Aurkvee Utsikt tilbake mot Sognefjellshytta med Smørstabbrean i bakgrunnen.

Her er en aldri så liten bildereportasje fra årets litt lengre «guttetur» sammen med kameraten min Jens. Vi fikk åtte herlige dager på tur meg hunder og sleder på Hardangervidda. Vi hadde til sammen halvannen dag med sol, resten bestod stort sett av lavt skydekke, dårlig sikt og lange perioder med whiteout. Men tur er tur, og vi koste oss skikkelig. En stor takk til @Elisabethsk som lånte oss telt til denne turen. Det var utrolig fint å få testet Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp uten å måtte kjøpe først. Teltet møtte de fleste av våre forventninger, så det er ikke utenkelig at det blir handlet telt nå i etterkant av turen. Jeg kommer ikke til å skrive en a-å reportasje, men lar bildene få hovedfokus og skriver heller litt tekst under hvert av dem. Ikke vær redd for å stille spørsmål om noen ønsker å vite mer. Vi startet seint fra Dyranut der vi parkerte, kjørte omkring 4 km i mørke med hodelyktene trygt nedpakket i bunnen av sledene. Både vi og hundene våknet om morgenen og kikket oss forventningsfulle rundt. To skiløpere nærmer seg leiren. Et spennende øyeblikk i en hunds liv. Flokk og familieliv. Unge Føyke hilser sin mor Eqqo med en sunn dose respekt ved å slikke henne i munnvikene. Eqqo viser dempende signal ved å gjespe. På tur har jeg hundene på en lang felleskjetting, med kortere utstikkere til hver hund. Tett nok til å ha kontakt med sidemannen, men ikke tett nok til at de kan surre seg om en annen. Jens og damene. Vi hadde med åtte hunder, fire tisper og fire hannhunder. To av tispene var i slutten av løpetiden, så vi valgte å kjøre kjønnssegregerte spann på denne turen for ikke å få for mye rot underveis. Jeg har stort sett hunder som er tett i familie med hverandre. Det gir en mer harmonisk hverdag med lite bråk og uro i flokken. Tispene i front er Jinta (lys) og hennes datter Eqqo. Tispene bak er Eqqos døtre Anori (lys) og Føyke(mørk). På vei over Tinnhylen. Vi veksler på å kjøre først. Både fordi det gi avveksling og er kjekt å være fremst, men også fordi hundene i bakerste spann alltid trekker litt mer intenst for å ta igjen spannet foran. Er du først må du gå litt mer selv, er du bakerst kan du henge mer på slep, hvile litt og fotografere. Særlig når gutta gikk bakerst kunne det gå heftig unna. Det luktet godt i front, og det var tilløp til angst og desperasjon om jeg bremset og lot luken bli for stor. Med fire grønlandshunder foran sleden får du stort sett med deg alt du trenger for en uke i fjellet. Du får egentlig med deg en god del du ikke trenger også... Sleden er av typen som kalles Nansenslede og bortsett fra styrebøylen og bremsen bak, så er den nesten identisk med sledene som ble brukt over Grønland i 1888. Denne type slede er ideell til hundekjøring i nordisk stil der hundekjøreren beveger seg på ski. Det er mange ulike teorier om hvor mye en hund kan/skal trekke. Jeg har erfart at om hunden ikke belastes med mer enn omkring sin egen kroppsvekt, så holder de jevnere fart og blir mindre påvirket av litt variasjoner i terreng og føre. For mine grønlandshunder vil det si ca 30 kg pr hund når spannet består noenlunde jevnt av hanner og tisper. Morgenstund ved Melrakktjønne, langs (Numedals)Lågen mellom Rauhelleren og Lågaros. Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp, et romslig og solid telt for de som tenker i kilo og ikke i gram. En stor takk til @Elisabethsk som lånte ut teltet sitt til denne turen. På vei mot Lågaros passerer vi denne kunstferdige varden. Kanskje bygget av eierne av en av buene like ved, som syntes utsikten ble for kjedelig? Damene Det ble klesskifte hver gang vi byttet plass. Den som gikk fremst svettet og den som gikk bakerst småfrøs. Etter to og en halv dag med dårlig sikt og whiteout gjorde det utrolig godt med en halvtime med sol i det vi stopper for å slå leir. Leirplassen var på en liten holme i Øvste Krokavatnet i Kvennavassdraget. Du skal leite lenge for å finne noe som er like robust, nøysomt og arbeidsvillig som en grønlandshund. Her er Branoq en fire år gammel hannhund, som gjør seg klar for nok en natt sammenkveilet i snøen. Pause foran Holken etter en seig oppstigning fra Litlos. Strekket fra Litlos til Besso var ett av stedene vi godt kunne ha tenkt oss at var ferdigstikket. Med flatt lys og elendig sikt ble det litt ekstraarbeid å orientere. Siste dag, på vei tilbake til Dyranut, ble vi endelig belønnet med strålende sol fra en nesten skyfri himmel. Glade hunder, strålende vær, skarp luft og tørr snø. Bedre enn dette blir det nesten ikke på tur. Vi mennesker har selektivt minne og avslutningen på turen har mye å si. Selv etter syv dager med langt fra ideelle forhold, så er det dag åtte med strålende vær den som huskes best. Neste år kikker jeg sikkert på bildene og tenker, - Hæ, var det ikke strålende sol alle dagene?