Vinnerliste

Det har blitt ordentlig kaldt igjen på Østlandet, men det er bare utrolig deilig - det er ikke så mange i verken bakken eller skogen da! Fire timer brett fredag kveld - helt magisk! Tlf ville jo selvfølgelig ikke være med, så bilde ble det ikke... Men på toppen av bakken stod trærne som marshmallows dekket med snø, det var såå tettpakket og kaldt, ubeskrivelig vakkert Lørdag og søndag var det skogstur på 2,5 mil, innmari tungt, men bare såå vakkert.

Slitsom tur jeg undervurderer hver eneste gang.. Men jeg syntes det er verdt det. Hver eneste gang...

Panorama fra Kvaløya, Troms tatt 14.01.16 (Sony RX100iii)

Etter å ha blitt overbevist av en kammerat om at truger er konge på vinterturer så var det påtide og teste. Et par nyinnkjøpte Tubbs Mountaineer var klare til bruk! Været virket lovende denne lørdagen så bestemte meg for å legge ut på langtur Terrenget som skulle pløyes har jeg gått mye i om sommern og mange av rutene er blåmerkede populære tur ruter her i bygda - deler av turen måtte dog tas på GPS kurs. Her er oversikt over ruta jeg hadde planlagt: (start er nede i bunn av skisenteret og brekker da nordvest mot rognestulen) Ruta tok totalt 5 timer inkludert stopp på de forskjellige del målene. Første delen av ruta gikk fra det lokale skisenteret og opp på Rognestulen - denne delen er veldig grei å gå og tar deg opp en flott åskam i glimrende tur terreng. Det føltes veldig deilig og vasse oppover i snøen med trugene og jeg fikk ingen problemer oppover. Fantastisk hvor bra nye truger er blitt kontra de gamle jeg gikk på for 10-15 år siden Her kommer noen bilder fra veien til skisenteret og opp til stulen: Vel oppe på Rognestulen var det på tide med en rast, litt vann, nøtter og kaffe fra Thermosen er aldri feil Så var det å fundere litt over neste etappe som jeg viste kom til å bli litt mere pes da den må gåes på GPS kurs opp en åsside gjennom tykk gammel skog - Jeg satset på å finne naturlige leier gjennom skogen i dyretråkk og andre natrulige lysninger. Rognestulen ligger skikkelig vakkert til oppi åssiden med god utsikt nedover i bygda: Så da var det bare og feste truger, sekk og kamerabag og stake en kurs måt neste delmål som er en lokal topp kalt Oppsalfjell. Vel fremme der så er resten av ruta blåmerket Det skulle bli rimelig tungt dog denne etappen viser det seg, det er mye snø inne i skogen og vanskelig og bedømme hvor dyp den er på forskjellige steder. Det gikk ikke raskt men relativt gjevnt fremover. Sjekket stadig GPS på telefonen (TopoMaps m/offline norgeskart og gpx spor lagt inn) - Etter å ha tråkket både oppver åsen, ned et dalsøkke og videre oppover kom jeg endelig inn på den blåmerkede stien til Oppsalfjell! Denne klarte jeg elegant og overskyte Så da ble det litt trasking frem og tilbake for å finne igjen blåmerker. Du verden så lett denne stien er på sommern men på vinteren så er det jaggu ikke alltid lett å finne merkene og den naturlige stien! Kom omsider godt i driv på blåmerked løype og både kropp, hode og ben føltes fortsatt veldig bra! Her er et par bilder fra Ruta mellom Rognestulen og Oppsalfjellet: Det føltes skikkelig digg å endelig komme frem til postkassen på Oppsalfjellet! Den mest usikre biten av ruta var tilbakelagt uten de helt store vimseriene Men den hadde vært tung og slitsom så det var deilig og få litt varm kaffe i kroppen og skrive seg inn i turboka, lenge siden det hadde vært folk her nå Bilder fra Oppsalfjellet: Skylaget som tidligere hadde ligget ganske tungt over åsene hadde sprukket opp og det var riktig så trivelig med sol igjen - føltes ut som det var ukesvis siden den hadde blitt observert på tur Etter 10 minutter var det kalrt for neste etappe som gik ned til toppen av skisenteret, denne har store deler av veien tydelig lende og god blåmerking så jeg regnet med den skulle blit lett. Selvfølgelig klarte jeg og vimse meg bort etter kun 2 minutter ned fra toppen her!!! Gode gud som jeg rotet rundt oppi fjellsida her for å desperat finne frem til blåmerker igjen. Etter 15 minutter med endel bannskap, to skikkelig tryningser i dypsnøen og graving i snøen etter mistet iphone fant jeg endelig igjen blåruta! Puh! Det var en skikkelig lettelse og resten av ruta ned mot skisenteret gikk uten videre komplikasjoner. Men jeg merket at jeg burde fylt på med litt energi i kroppen, bena føltes litt tunge og hodet litt lett - klassisk feil! Melkesyra hadde begynt å bygge seg opp i benmuskulaturen.... Heldigvis var det ikke altfor langt frem til skisentertoppen og ruta var tydelig og fin. Her er et bilde fra ruta mellom Oppsalfjellet og skisenteret: Vel fremme på toppen av skisenteret var det første på timeplanen og få i seg mat! Hadde et ferdigsmurt pitabrød i sekken med masse godsaker i. Du verden hvor godt det var og få litt påfyll av energi Resten av vannet og kaffen ble intatt - begynte å bli litt kald både på fingre og tær så bestemte meg raskt for og komme meg videre til neste mål. Bilder fra skisenteret: Neste delen av turen var en ganske kjapp avstikker ute på en åskam som kalles Askimåsen, dette er en populær liten tur siden den går innover i ganske flatt lende fra skisenteret. Her er det også godt blåmerket og det var truge spor fra en kammerat som hadde gått denne avstikkern for noen dager siden. Vel inne på Askimåsen ble det en kjapp stopp for og føre meg inn i turboken og ta noen flere bilder. Kjente at selv om påfyll av energi hadde gjort underverker begynte nesten 5 timer med trugetrasking i løssnøen og tære litt på kreftene Et par bilder fra Avstikkern til Askimåsen: Nå var jeg ganske klar for og komme meg tilbake ned den slakkeste bakken i skisenteret og ned på parkeringen hvor bilen ventet Nedover i løypa ser jeg at noen har vært og lekt seg med en slik firhjuling med belter - bruker derfor beltesporene til og raskt gå ned løypa, helt greit og slippe løssnøen! (Skisenteret gikk forresten nylig konkurs og det er derfor ingen prepping eller aktivitet i bakkene) Vel nede på parkeringen kjenner jeg at turen ikke skulle ha vært veldig mye lenger. Det føltes deilig å være litt stiv og støl i kroppen. GPS klokka mi viser rett i overkant av 5 timer totalt med stoppene underveis. Det kommer ikke til å bli siste gang jeg går i dette terrenget og definitivt vil det bli mer trugegåing! Neste gang håper jeg på og få turfølge og kanskje ikke gå like langt Tilbake til utgangspunktet i Svarstad Skisenter: Trugeturer er noe jeg varmt anbefaller til andre turgåere - fint å kunne bruke turterrenget hele året

Jeg må tilstå at jeg liker sommertemperatur bedre enn vintertemperatur, men med 3 lag ull og termodress så kan man jo være ute likevel Må en liten tur ut med kamera, kaldt men fint ute nå. På den positive siden: helt myggfritt. Vinterlandskap og frostrøyk ved elva. Utedag først, og hyggelig middag (innendørs) på kvelden med damene i jeger- og fiskerforeningen på lørdag. Solnedgang ved Nessjøen i Eidskog. Var kaldt, så det gjorde seg å fyre opp i bålpanna. Liten tur på myra på søndag, egentlig bare for å se om man kunne få brukt kamera litt, finfint og kaldt

Etter å ha tilbrakt formiddagen med hodet under panseret på min gamle Subaru i et fåfengt forsøk på å få ut den hersens startmotoren som døde på meg på fredag, avsluttet jeg med noen kraftige gloser og smekket panseret ned mørk til sinns. Det var på tide med litt sol-og-fjell-terapi, kjente jeg Fikk samtidig testet de nye broddene mine - Snowline Chainsen Light på et par lette gummistøvler (som koster halvparten av broddene...). Det funket veldig bra, rett og slett. Gikk stort sett i opptråkket sti, med halvhard snø og is - bare et lite stykke gikk ruten min sånn at jeg var førstemann til å gå opp sporet. Gikk over Holefjellet og opp til Olsokfjellet, der jeg tok en pause. Været var flott og Fyllingsdalen badet i sol: For aller aller første gang skulle jeg lage snøkaffe med min selvbygde spritbrenner, altså smelte snø og bringe det opp til kokepunktet. Fylte på ca 0,7 dl sprit på brenneren (så godt som full), og en bittelien skvett vann i kjelen for øke varmeovergangen til snøen som jeg øste oppi. Etterfylte snø et par ganger. Etter ca 15 minutter hadde jeg ca 3,5 dl kokende vann og brenneren fortsatte i ennå 5-6 minutter før den ga seg. Kaffen var både god og varm, men gummistøvler blir gjerne kalde om man blir stillestående for lenge, så det var på tide å komme seg videre til Damsgårdfjellet og gå ned derfra - toppen av det ligger midt i bildet: Stoppet på et utsiktpunkt på turen nedover Damsgårdsfjellet, og knipset Fjellsiden i Bergen i ettermiddagssolen: En flott tur som jagde irritasjon og mørksinn bort til fordel for god kaffe og masse lys

Tur til en eller annen myr mellom Lørenseter og kobberhaughytta sammen med @Mossy og @qwer993 fra lørdag til søndag. Flott vær og grønn swix. Ble 21 grader i 20:00 tiden, som holdt seg til morgenkvisten. Men bra fyring i teltet og liten innabords varmet godt. Mye folk i marka, noe som tidvis blir interessant når man trekker pulk.

Ble en fem kilometer lang utstyrscheck på Nordseter i dag i forkant av vår lille ekspedisjon i Langsua om et par dager. Kjøpt mye nye klær, samt nye fjellski, og vi syns det er greit å forberede seg så mye som mulig før man legger ut på slikt. Finne ut om skoene gir gnagsår, hvor man blir kald, om det er noe vi har glemt etc. Konklusjonen er vel at vi er så klare som vi kan få blitt. Ble uten pulk i dag ettersom den er testet for litt siden. Nydelig vær og 13 blå. Vindstille og lite folk. Sånn vi liker det aller beste. Selv om de få som passerte oss stussa litt over å møte folk med skikkelige klær i marka og ikke heldress fra Swix, Dæhlie-lue og Johaug-hansker.

Det beste kameraet er det som er så hendig og lett å betjene, at du har det med deg.......................

denne helga har det vært litt vinteraktiviteter. Hele gårsdagen var jeg i Tryvann vinterpark. I dag våknet jeg opp til strålende sol heiv meg i bilen og tok et par timer til oppe på Tryvann. Deretter tok dama og meg en fin langrennstur langs Maridalsvannet i kulda. Langrenns hanskene var ikke akkurat varme kjente jeg i dag,burde nok brukt alpinhansker

Hei, På lørdag var en kompis og jeg på vår første vintertur i år. Værvarselet har ligget på mørkeblått hele uken, men på torsdag så virket det litt bedre med klarvær og -14 grader på natten. Vi kliner til og går for å overnatte og siden det skal være såpass "varmt" pakket jeg ikke den varmeste soveposen. Den gamle fjellpulken som forsatt har det orginale bambus draget ble lastet med mitt Hilleberg Unna telt, zpacks 10' quilt, reactor lakenpose, mitt trofaste thermarest neoair og et tynt skumgummi underlag. Selvfølgelig lastet vi også med en del godt drikke og mat. Tilleggs utstyr som blei med var en tarp og nødteppe. Ferden gikk til et øde skogsområde i indre Østfold. Planen var at vi skulle gå et par kilometer i skog, krysse et mellomstort tjern også komme til noe store myrområder hvor vi skulle ha camp. Når vi gikk ut av bilen så skjønte vi vel at værvarselet kanskje ikke stemte, men været var jo helt konge. Etter en del slit gjennom skogen så kom vi frem til vannet vi skulle krysse. Isen virket trygg, og snøen virket også mye hardere der så vi gikk på med friskt mot og fikk endelig litt fart på skia. Farten stoppet plutselig. Det var som om pulken og skia satt på bremsene og det var jo egentlig det som skjedde også. Jeg snudde meg rundt og så at sporene våre var brune. Yes, overvann og massive isklumper under skia og pulken. Planer er til for å endres så vi gikk til nærmeste egnede plass for å sette opp camp. Campen var flott, med vidt utsyn over tjernet og masse ved i nærheten. Vi satt opp telt og startet med bålplassen og ved. På bålplassen hang vi opp en tarp og på tarpen tapet vi opp nødteppe. Teipet endene, lagde hull i teipet sånn at vi fikk festet det til bakken som en gardin ca 30 cm bak ryggen vår. Tanken var at stråle varmen fra bålet som var lovlig nærme skulle varme ryggen litt også. Vi ble fornøyd med oppsettet og kommer garantert til å gjøre det en annen gang. Når veden var brent opp så gikk vi i hvert vårt telt. Unna er et lite telt og jeg fikk varmen ganske fort. Posen er beregnet på temperaturer ned til -12 grader, men jeg var varm hele natten. Sikkert litt pga at jeg la to håndvarmere inne i posen. De skulle varme i 10 timer og når jeg våknet var de fortsatt varme. På hodet hadde jeg en balaclava og zpacks dunhette. Anbefaler det når man ligger med quilt. Erfaringer fra turen er at værvarselet ofte ikke stemmer. I bilen var det 22 minus når vi dro hjem og jeg trur vel kanskje at det var ennå kaldere på natten når vi sov. Batteriet på telefonen sa takk for seg iløpet av de første timen siden jeg glemte den i kulden så derfor fikk jeg ikke tatt noen bilder.

Suverent! Fin tur og flotte bilder. Neste gang er jeg med

Det ble lørdagstur likevel. Det holdt nesten på å ikke bli noen lørdagstur. Slikt blir jeg stresset av. Årsaken er direkte komplisert. Ny bil og snøfall. Jeg har kjøpt ny bil, den blir levert på mandag – i Egersund. Og er bestilt med sommerdekk. Vinterdekk har jeg, - i gårdsrommet. Jeg har ikke skiftet dekk, nettopp fordi jeg skal skifte bil. Sommerdekk og snøfall er en dårlig kombinasjon. Værmeldingen hadde ikke nevnt noe om snø, og jeg beholdt sommerdekkene på bilen. Nå måtte jeg skifte. Det tar tid, men ved hjelp av en arving ordner det meste seg. Noe sent. Klokka var over ett, da jeg endelig kunne tenke på tur. Og hvor skulle jeg ta ut. Selv om det endelig var vinterdekk på bilen, kunne det ikke bli snakk om lang kjøring. Is og snø la også hindringer i veien for noen av de vanlige valgene. Jeg valgte å kjøre ned til Reve. Det var andre som også hadde tenkt på tur denne dagen. Det var biler parkert og spor utover. Ikke så merkelig egentlig. Været var som skapt for tur – bortsett fra litt vind og temperatur langt under null. Det var sol, ikke en sky å se. Jeg fikk trekken i ryggen utover, og godt var det. Det var kaldt. Det var ingen hindring for karen som kom med surfebrett under armen. Stranden hadde endret seg på bare en uke. Det var kommet grushauger ute ved sjøkanten. Sanden var tilbake enkelte plasser, og stranden var bred. Det første stykket gikk jeg i ensomhet, men på vei mot Revtangen dukket det opp flere turgåere. Og sporene i snøen viste at det hadde vært mye folk tidligere. På Orrestranden var det flere gjenger – familier med unger som hadde slått seg ned. På parkeringsplassen ved Orrestranden var det en god del biler, og det på en lørdag. For egen del tok jeg fatt på tilbakeveien uten pause, selv om det var fristende å sitte ned i sola. På tilbaketuren holdt jeg meg innenfor selve sanddynene. På vei mot Orre, gikk jeg på selve sanden. Løs sand et tungt… Selv om turen ikke er lang, blir det opp mot et par timer, og i løs sand ble det høy puls og pusting og pesing på flate stranden. God trening i det minste. En fin tur i det fine været, men på tilbaketuren oppe på toppen av sanddynene ble det kaldt. Temperaturen var ned mot -5 grader, og med vindfaktoren føltes det adskillig kaldere. Det ble tur, og jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på tur, da jeg kom tilbake til bilen. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Hei Planlegger en tur fra Cambridge Bay til Gjoa Haven i april 2017. Dette er vel etter hvert blitt en klassiker, så regner med at noe her har gått denne før. Noen som vet hva som kreves av tillatelse fra Canadiske myndigheter for å gjennomføre turen? Tilleggsforsikringer som medisinsk evakuering osv. er vel uansett smart å tegne, men er dette noe som kreves? Om noen vet hvilke offentlig instans som skal kontaktes hadde det vært til stor hjelp. Vanskelig å finne info på nett, i motsetning til Grønnlandskryssing hvor informasjon er veldig lett oppdrive. Setter stor pris på svar! Hilsen Alex

Var et eventyr-vinterland i marka i helgen. Ble skitur både lørdag og søndag, med lørdagen som den desidert vakreste og mest vellykkede. Lørdagen ble en storslått tur gjennom Krokskogen og Nordmarka fra Skansebakken til Sognsvann, om Løvlia, Storflåtan, Langli, Fyllingen og Bjørnsjøhelvete. Søndagen ble en litt dårligere opplevelse, hovedsaklig pga litt dårlig rutevalg og at mine idiotfingre slo seg komplett vrange etter en pause på Sinober. Turen gjennom Lillomarka, hvor jeg ellers elsker å gå, ble ikke like fin da jeg hele tiden gikk med iskalde og vonde hender. Gikk fra Hakadal og endte opp på Kjelsås, via Holmetjern, Ørfiske, Nittedal, Movatn, Sinober, Griseputten, Solemskogen og siden jeg ikke rakk bussen der, Kjelsås. Bilder fra lørdagen: Bilder fra søndagen: Flere bilder: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/01/vinter-eventyrland-i-marka.html http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/01/vinter-eventyrland-i-marka-2.html

For BC - autobindinger, eller andre bindinger med lignende mekanismer, spray jevnlig silikonolje i de bevegelige delene da fryser de ikke så lett! De bindingene har også blitt bedre enn de var i starten ift frysing! Har de på fjellskia, som jeg har gått med både igår og idag både utenfor og i løypene til noens ergrelse , fornøyd med de igjen etter mange år med 75mm. Sistnevnte slites høla under i filler eller kabelen gnager seg gjennom læret avhenhig av bindinger, så det er ikke bare positivt med 75mm heller. Sålebrekk kan en oppleve også, det slipper en med BC.

Ja det er nok sannhet i det - har jobbet noen år på skole og de auto bindingene som er på skiene til ungene kunne være et herk å få på...

BC er mye mer lettgått enn 75mm, men mye mer uforgivelig mot dårlige støvler. Er støvelen myk i sålen/forfoten mister du mye skikontroll. 75mm er mer tilgivelig siden sålen ligger nedi bindingen. Så skal du ha BC, så legg så mye du kan i støvlene, Crispi Stetind og Svartisen er gode støvler. Jeg har BC på skiene jeg bruker til lengre turer (Amundsen), og 75mm for de litt kortere og høyere. Voile 3pin overgår den gamle Rottefella Telemark, den er kraftigere i tåjernet og det er vidje på den som stiver av mye mer enn du kan oppnå med BC. Vidjene har du i sekken og huker de på ved behov. De psser rett i skruehullene i skiene du har. 3pin Traverse er samme, men med 10mm oppbygningsplater. Jeg har disse på Ingstad skiene mine.

Det er vel som "å banne i kjerka", men jeg glemmer aldri mitt første speilreflekskamera - Nokon FM. Analogt, manuelt og ikke minst batterifritt. (Nesten) . En nyttårsften i Drammen var det 25 mørkeblå grader og jeg skulle ta bilder av fyrverkeriet. En time før midnatt satte jeg kameraet ut i en kald gang, og etter en halv time bar det ut i friluft. Og så tok jeg de blidene jeg ville ha, og reverserte prosessen. Kanskje jeg skal se litt på finn.no og kjøpe meg et FE, eller et kamera jeg hadde på 80 og 90 tallet. Nikon 801 tror jeg det het. Riktignok trengte det batterier, men de var vanlige AA batterier, lette å holde varme, og så går jeg aldri tom for strøm.

Har brukt BC Magnum noen år nå og har aldri hatt problemer med mine bindinger. Opplevd et par ganger at skoen frøys fast i bindingen så vi måtte ta alt med inn i hytta for å tine.. Greit å ikke skulle overnatte i telt når sånnt skjer.. Det eneste slitasjen jeg har sett er at plasten foran kan få en del juling - kona sine knakk faktisk av men fungerte greit likevel men valgte å bytte de.. Har ikke opplevd noen svakheter med bolten og festemekanismen heller.

Har kjøpt Laika kløv (rød) til Brutus så nå må voffsene belage seg på å bære maten sin selv på tur ...

@a_aa snørkaffe? Ja takk edit - SNØkaffe... Dropp r-en :/

Min erfaring med LedLenser er heller miserabel. Jeg har hatt 2 stk H7, det var mildt sagt noe dritt. Spinkle ledninger som løsner, idiotisk batteriskift, slår seg på av seg selv i sekken, og andre irritasjonsmomenter. Aldri mer LedLenser på meg. Generelt unngår jeg nå hodelykter med ledninger og batteripakker - både løsthengende og fast i bakhodet.

Julekalender 21 desember Det var en vakker høstdag den 1 september. Endelig skulle jeg på tur igjen igjen, på tur til Govatnet i Eventyrlandet. Jeg skulle egentlig dra i lag med en kompis, men pga diverse omstendigheter så ble ikke han med likevel. Å la være å dra var likevel aldri et tema for meg. Denne turen hadde jeg planlagt og lengtet etter så lenge at det aldri var noe alternativ for meg å vurdere å droppe den engang, enten turkompiser ble med eller ikke. Jeg fikk derfor ingen bærehjelp denne gangen og måtte bære både telt, primus, parafin og kasseroller sjøl. Øl ble derfor droppet og etter å ha proviantert opp satte jeg meg i bilen og kjørte i retning xxx. Regnet piska på bilruta og vindusviskerne gikk for fullt. Den 7-9 timers lange gåturen hjem til fjells lå an til å bli ei blaut og kald affære, i tillegg til den vanlige energitappinga med dertilhørende komplett utmattelse, melkesyre og kramper i lår og leggmuskler og intense smerten i skuldrene. Men hva betyr vel det for en fjellfant som ikke har vært på Govatnet på et år?! MOTIVASJONEN har det så langt aldri vært nå galt med. Men da jeg nærmet meg startstreken så skjedde det som jeg innerst inne hadde ganske så store forhåpninger om at skulle skje akkurat her, det har nemlig skjedd mer enn en gang før. Pessregnet begynte å minke i styrke og noen få kilometer før jeg var framme så begynte det også å klarne opp! Dette er et ikke helt uvanlig fenomen inne i disse trakter. Jeg parkerte bilen, slengte ut ryggsekken og skiftet til turklær. Sekken var røslig, men ikke direkte blytung. Men det skulle nok likevel gjøre vondt nok å bære den hele veien til Govatnet... Jeg startet ut i rolig tempo og kroppen kjentes OK ut, ja jeg hadde ikke gått langt før jeg fikk trua på å komme fram i dag. Målet var å få opp teltet og fiske seg en fiskepinne til middag før mørket satte inn. Etter noen kilometer så tok jeg en pause, fyrte opp et bål for å holde varmen, spiste et par brødskiver og drakk ½ liter Coca Cola. Jeg trasket videre og da skrotten hadde gått seg varm igjen så begynte formen å kjennes direkte bra ut! Det var åpenbart at forrige tur hadde hjulpet drastisk på formen. Jeg gira opp tempoet flere hakk og småsprang faktisk litt til tider! Jeg langet ut og da jeg nærmet meg halvveis så jeg at det røk fra et bål et lite stykke lengre fram. Ved bålet satt det ei dame som bød meg på kaffe. Jeg ble sittende ei stund og ho fortalte at det var en skoleklasse lengre opp som også var på tur. Da tenkte jeg at nå var det bare å peise på for å prøve å ta dem igjen og gå forbi. Jeg fikk etterhvert los på skoleklassen da jeg igjen fikk gått meg varm og jeg hompet avgårde i jervetempo! Pga delegasjonen som hadde gått før meg så var det ikke noe ryper eller andre dyr å se langs stien. Det førte til at all konsentrasjonen ble brukt på å gå så fort jeg klarte i timevis. Etterhvert kom jeg høgere opp i fjellet og fikk videre utsyn. Til slutt så gikk det også opp for meg at skoleklassen nok var for langt forran meg i løypa til at jeg kom til å klare å ta dem igjen. Motivasjonen hadde likevel ført til at jeg hadde gått steikanes fort og lå an til å klare å komme fram før mørkets frambrudd. Etterhvert kom jeg så langt ut i gokk at stien begynte å bli dårlig og nå begynte jeg virkelig å kjenne det. Stien forsvant og jeg måtte kjempe meg gjennom melkesyresugende myrer, kratt og kjerr. Den ene tverrstående moreneryggen etter den andre tappet ut de siste kreftene da jeg gikk opp og ned fra de. Og myrer og kratt i mengder fulgte mellom hver morenerygg. De siste kilometrene inn mot vatnet byr på et usedvanlig tunggått terreng som virkelig tapper ut de siste kreftene av en stakkars skrott. Jeg hadde gått halvveis i koma og tempoet var redusert til sneglefart. Det gjør SÅÅÅÅ vondt å gå det siste stykket! Men da jeg omsider så det forjettede vatnet ligge der borte med ei mystisk gråa på overflata så ble smerte overdøvet av ei intens spenning, kom jeg til å få på storørreten denne gangen? Omsider så kom jeg også fram til teltplassen min i skumringa. Det var intens smerte i skuldrene og jeg gikk rundt som ei gammel kjærring som er dårlig til beins... Men fytti hvor godt det var å endelig være framme og bare stå å skue utover vatnet atter en gang. Det var en fantastisk følelse. Følelsen ble også enda bedre av at jeg ikke trengte å stresse nå. Jeg hadde ikke bestemt meg for hvor lenge jeg skulle være. Kanskje bare noen dager, til storfangsten var berget? Kanskje over ei uke til jeg var tom for parafin? Den følelsen er den ultimate følelsen av frihet for meg. Frigjort fra klokka, kalenderen og sivilisasjonen på ubestemt tid. Jeg stappa i meg litt godteri, vrengte av meg storskoene, fikk på meg tørre lester og crocs og slo opp teltet. Jeg rigget fiskestanga og det var ikke mange kastene som skulle til før jeg dro en ørret som bikka kiloet opp i fjærsteinene. Fisken var av den nydeligste kvalitet og jeg vurderte å spise litt sushi der og da. Det var rukket å bli helt mørkt da jeg krøp inn i teltet, la meg i posen og fyrte opp primusen. Snakk om god timing! Jeg må si jeg var meget godt fornøyd med å omsider være her inne i starten av september. Nå fikk jeg endelig muligheten til å utnytte sommerens siste pust på ei årstid som er skikkelig lavsesong – sommerferien var for lengst over og jakta hadde ikke starta enda. Jeg hadde hele vatnet for meg sjøl og fikk virkelig muligheten til å oppleve den sanne stillheta her inne nå. Da jeg entret drømmeland kakla rypa rett utfor teltdøra. Dagen etterpå våknet jeg opp til en av årets siste sommerdager. Jeg skulle også få oppleve den mest romantiske morran en ørretfisker kan forestille seg. Sola varmet opp teltet og det ble plutselig for varmt i posen, så jeg måtte opp og ut for å slå lens. Jeg skuet utover vatnet som lå blikkstilla på verdens vakreste plass. Noen få, uregelmessige vak åpenbarte seg spredt på vatnet. Jeg kokte opp en god kjele med kaffe og la meg ned i lyngen og bare nøt følelsen av å være her inne. Jeg tok med meg en kaffekjelen opp i skråninga bak teltet og så ned på flere pene ørreter fra 1 til drøye 2 kg som seg sakte langs land og spiste marflo. Noen fisker forsvant ut i dyprenna, mens andre kom sigende opp i ”fjærsteinan”. Jeg bare stod der og drakk den ene koppen kokekaffe etter den andre og nøt dette Guds under som åpenbarte seg for meg på denne nydelig høstmorran. Det var som å kvælle gull i strupen! Jeg bare stod der og nøt øyeblikket, livet og Eventyrlandet. Det falt meg ikke engang inn å skulle renne etter stanga akkurat nå for å prøve å få has på en av fiskene som svømte rett forran nesetippen min. Jeg bare slappa av. Det gikk noen timer før jeg startet fisket denne dagen og jeg fikk heller ikke så mye som et eneste napp. Det var blikkstilla over hele vatnet hele dagen og forholdene lå ikke akkurat til rette for slukfiske. Noen russefluer og døgnfluer var å se, men det var ikke nok til å initialisere noen regelmessig vakaktivitet. Marfloa var nok for altoppslukende. Andre halvpart av fisken som jeg fikk kvelden i forveien sørget for middagen utpå kveldinga. Jeg prøvde også å fiske litt etter mørkets frambrudd, men det ble med forsøket. Fisken hadde tatt kveld. Dagen etterpå fisket jeg uten suksess hele dagen. Først utpå kveldinga skjedde det noe og det var ei liiiita gråa på vatnet da en pen fisk høgg til! Jeg hadde ikke med håv på denne turen og jeg stod på en kinkig plass mtp landing av fisken så jeg måtte slite den ut skikkelig før jeg til slutt klarte å få satt inn det dødelige nakketaket på en flott ørret på 1,2 kg. Dette var med helsa som innsats! Det var bratt ned til vannkanten og jeg var nær ved å gå på trynet uti vatnet på de algegrodde, sleipe og runde steinene. Nytt kast og ny fisk! Denne var vel ca 0,8 kg. Akkurat denne plassen har jeg aldri før fått fisk på. Jeg fisket meg et langt stykke langs land, men nå var alt plutselig dødt igjen. Denne avstikkeren var likevel ikke bortkastet! Jeg kom over den mest velfylte moltemyra jeg har sett i år! Jeg lå langflat i myra og jafset i meg molte som om jeg var en bjørn. Da jeg kom tilbake til den nyoppdagede goplassen så var det skikkelig skjømt og da hogg det i enda en 1,2 kilos. Raskt etterfulgt av en på 0,6 kg. Fisken på 0,6 var proppfull av rogn, alle de andre fiskene på turen var enten gjeldsfisk eller kvilere. Dette var også punktum for kvelden. Jeg prøvde litt til, men det var slutt og nå var det bare å finne veien tilbake til teltet før det ble bekmørkt i den overskyete høstkvelden. Den påfølgende fiskedagen var heller ikke akkurat noe å skrive heimatt om. Resultatet var mye frisk luft og en fersk kilosfisk til middag. Dagen etterpå derimot! Det var rett og slett surt da jeg våknet. En bris fra nordvest og kaldt regn var ikke akkurat så veeeeldig fristende å dra seg ut av soveposen i så jeg ble liggende leeeenge i påsan å bare trøkke som ei redd rype. Utpå formiddagen fikk jeg likevel kokt meg både en dugelig porsjon havregraut og hodepinen ble jagd vekk av ½ kaffekanne. Jeg hyrte meg og kom meg opp og ut. Været var surt, men det var da slett ikke så ille at en sugen fisker ikke frister lykken i timesvis. Dette skulle virkelig vise seg å bli turen der alle gamle godplasser sviktet, men nye plasser skulle vise sin fortreffelighet! Fisken går virkelig i absolutt HELE vatnet. Det er antakeligvis ikke snakk om at noen plasser er bedre eller dårligere enn andre her, det gjelder snarere å finne fisken! Jeg blir stadig overrasket. Jeg kom til en ny plass der jeg aldri før har slengt uti sluken og vips først DA hogg han i! GULLFISKEN. En usedvanlig flott og velproporsjonert ørret med fantastisk flotte farger. Bildet får fram fargene høvelig greit, men den var rett og slett et magisk skue å se til med sine egne øyne der og da. Buken glinset i gull og det var et blåskjær i hodet, langs sidelinja og opp mot ryggen. Gullfisken ga seg ikke uten en seig kamp. Også her var det særs ekle landingsforhold uten håv. Men når jeg først får satt i et nakketak så berger jeg som oftest fangsten. Gullfisken var en hviler på 1,5 kg, den hadde en dyp rød kjøttfarge og et tjukt isterlag rundt innvollene. Men historien om denne minneverdige dagen stopper ikke med Gullfisken. Ei stund etterpå befant jeg meg på enda en helt ny godplass der jeg fortsatt hadde til gode å få fisk, da det skjedde noe som fikk Gullfisken til å blekne! Lett iskaldt yr fra nordvest, noen få plussgrader og så godt som vindstilla er tilnærmet fullstendig forferdelige og umulige forhold for fjellfiske. Men plutselig og uten forvarsel vil storingen likevel! Stanga var ikke langt ifra å forsvinne ut av nævvan mine da det plutselig hogg til så hardt at jeg nesten mistet balansen! Her var det heller ikke snakk om å vinne noen meter med snøre! Det var langt ute det hogg til og jeg hadde litt lite snøre på spolen også, men fisken bare raste utover med utras så heftige at de fleste fiske(porno)filmer blekner! Jeg var helt skjelven og fiskefeberen kokte som aldri før. Snella var nært ved å tømmes og jeg strammet inn bremsa så hardt som jeg turte og stanga stod i helspenn. Jeg lykkes også å snelle inn noen meter før det neste utraset kom! Men bekymringene tårnet seg opp i form av kvasse og spisse steiner som stakk opp av vannflata der ute. Fisken raste skrått utover, jeg hadde ikke sjans til å holde den igjen, og så slipte den snøret rett av mot en av steinene laaaaangt der ute. Jeg hadde ikke engang hatt den nært nok land til å anslå ca vekt, men at vi her snakket om en som nok hadde passert 4 kilo. Jeg tuslet resignert tilbake til teltet. Det ble en mørk kveld, til og med nordlyset uteble i den krystallklare høstnatta. Det var nysnø på fjelltoppene neste morran. Vinteren var ubønnhørlig på vei, men regnværet var over og en lett bris gjorde forholdene for slukfiske noe bedre sammenlignet med dagen i forveien, det var dog kaldt og helt ”feil” vindretning. Det bringer ro i sjela å bare være på fjellet og eksistere mens man observerer forandringa i årstidene. Angrepslysten var det derimot ingenting galt med! Nå gjalt det bare å få i seg frokosten og morrakaffen og springe tilbake til goplassen. Jeg fisket ei god stund før det skjedde noe, men jeg fikk etterhvert en på 1,9 og en på 2 kg. Rett utfor stuedøra fikk jeg enda en rundt kiloen og alle var røde og fine i kjøttet. Etter 6 netter hadde jeg etterhvert lite parafin igjen og fisketilbehøret var spist opp. Jeg skjønte at tida mi på tur nærmet seg sluten for denne gangen og at sommersesongen 2015 var over nesten før den rakk å starte, men jeg hadde da berget noen flotte ørreter. Nå var det på tide å returnere heimatt og gjøre seg klar for jakta som startet om noen få dager. Jeg hadde sett godt med ryper denne sommeren så jeg hadde store forventninger til jakta også! Jeg drøya morrakaffen i det lengste før jeg pakka ned teltet. Kokekaffen så ut som råolje og smakte som gull. Jeg bare satt i stillhet og nøt kaffen mens jeg gruet meg til å pakke ned teltet og til å traske hele den lange turen heimatt. Hjemturen herifra har den merkelige effekten at den føles betydelig lengre enn turen opp! Vanligvis er det jo motsatt?! Noen dager etterpå ble det likevel nye glis da de første rypene fant veien ned i sekken! Det er alltid nye opplevelser å se fram til for en veidemann, uansett årstid!

Jeg er forsåvidt mer interessert i hvilken variant du bruker av den løsningen der du fester kamera til skulderstroppen på sekken din. Syns det høres ganske så genialt ut.

Ortlieb har noe tilsvarende, bare vanntett. Ortlieb Aqua Zoom med bæresele.

Sony RX100, en av modellene.

Var på G sport og kjøpte cheinsen. de har de på xxl også, til samme pris Gikk opp en styggbratt skogsvei i går. Sammenhengende speilhålke oppover, poenget var at isen var dekt av 2 cm nysnø Ti minusgrader. Altså uten brodder ville det det ikke blitt tur nei. Med chainsen på og mine gode vandrestaver ble turen riktig hyggelig, det var som tørrt sommerføre oppover veien:)

Den er grei, blir forhåpentelig mange muligheter. Vi kan jo vurdere å ta med pulkene og campe på Oppsalfjell

Litt usikker på hvor du mener? Det går uansett en tømmervei rett nedenfor demningen ved Skjærsjøen. Den går opp mot "krysset" til Kamphaug, Hønefoten og Båhushøgda. Her har det aldri vært kjørt opp løyper (ikke frem til nå i hvert fall). Denne brukes flittig av ryttere. Og fra krysset og ned til Hønefoten i Maridalen så holdes stien åpen hele året av ryttere. Her har vi en avtale om å rydde stien hele året og for da å bruke denne fritt. Eksen kjørte løyper i marka og vi hadde begge full oversikt over hvor ski kontra hest kunne ferdes. Vi har foresten fått mye positive tilbakemeldinger fra folk til fots fordi vi har holdt stier åpne hele vinteren. Ikke alle vil gå på ski og det er ikke enkelt å bevege seg i marka til fots akkurat nå. Hilsen en som surra seg ut i skisporet i dag uten ski på beina Men å ri i skiløyper er uaktuelt. Der jeg hadde hest kunne man risikere å bli kasta ut av stallen om man red i skiløyper.

Crispi Sydpolen tilsvarer Stetind i 75mm. De får du sikkert billig, da de er på vei ut. Crispi Bre heter den som skal ta over.

Da er det jo som det egentlig alltid har vært. Det er lov å tenne bål så lenge det ikke skjer uhell. Du har ikke gjort noe ulovlig før du har satt fyr på skogen

Det er også ekstremt dårlig folkeskikk å snakke til andre folk med den tonen du har her. Hvis du har så dyre ski at folk ikke skal få ploge i løypa, bør du kanskje få deg bedre råd eller kjøpe billigere ski...

Det ble en trivelig omvei hjem fra jobb i dag også Først litt buss, så litt vandring på asfalt, deretter litt grusvei, og så kom jeg fram til en av badestrendene ved Tennbekktjørna, da var det på tide å grave frem piggsko fra sekken og gjøre et lite skobytte i strålende solskinn: Spaserte over vatnet forbi glade folk på skøyter, og satt kursen opp mot Gravdalsfjellet fra Nipedalen. En del issvuller i bratthengene, men det gikk som vanlig greit med OK fottøy - og på toppen var det selvsagt tid for lage en kopp kaffe. "En kaffe på toppen" har nå nesten blitt det "en røyk på toppen" var før jeg stumpet den permanent for fem år siden - og så liker jeg å bruke utstyret jeg har, så jeg blir godt kjent med det. Har fortsatt ikke greid å ta knekken på kjelestøtten i tyyyynnn aluminium på DIY-lettvekstsspritbrenneren min. Selv om jeg her ennå har solskinn, ser man jo skyene lurer i nordøst bak masten på Rundemanen, og snart var jeg omringet av skyer - i sørvest senket snart solen seg ned i skyene som snek innpå derfra. Da var det bare å svelge kaffen, kle på seg litt mer klær, pakke sammen og vandre videre hjemover. Etter en sånn tur hjem fra jobb smaker det ekstra godt med en middag og en dupp på sofaen etterpå

Kald skitur over bæråsen med @Henrik og @graham. Minus 26 river I nesa! No venter badstue og Henrik sin selvskutte rudolf

Jula er vel hos de fleste nordmenn preget av mat og familiesamvær, hvis alt foregår etter boka. Derfor var det befriende å stikke avgårde sammen med et annet fjellforum-medlem mot fjelltraktene i nord-Troms for en seksdagers vintertur. Romjula og nyttårsaften skulle tilbringes mellom spredt bjørkeskog, furutrær og et bølgende og variert fjellandskap. Det skulle også bores noen hull i de nærliggende vannene for å se om det var noe gang i fisken på denne tida. Vi startet denne turen med en halvannen times vandring oppover li og fjell, med en voksen last på ryggen og fjellski med feller. Hadde sett oss ut et vann på ca 280 moh, relativt lunt beliggende, hensyntatt klarvær, streng kulde og sterk vind som dominerte langtidsprognosene. Og nettopp denne lumske kombinasjonen gjorde at vi valgte å holde oss i samme baseområde hele tiden, og ikke iverksette forflytning. Så tok vi heller dagsturer rundt omkring for å utforske områdene. Har bl.a en stygg plan om å gjøre et seriøst fremstøt mot et tilliggende ørretvassdrag til sommeren. Da er det gunstig med litt forhåndsrekognosering. Undertegnede på fremmarsj gjennom en fullemåneopplyst furuskog Turkompanjongen like ved der vi etablerte base. Teltet slo vi opp i et nordvendt skogholt like ved det nevnte vannet. Pri 1 var å finne et lunt sted som var nogenlunde skjermet for den sterke vinden, som tidvis nok ihvertfall kunne være oppe i sterk kuling i de heftigste periodene. Med temperaturer ned i 8-12 minusgrader (det er friskt ut mot kysten) er dette en værkombinasjon å være på vakt ovenfor, og ta hensyn til. Vi bygde derfor en stor mur (som vi kalte "berlinmuren") til vern mot vinden. Dette hadde enorm betydning både ift lunhet i teltet, og det å oppholde seg i og ved teltet, bålplass og latrine. Været hele uka var for øvrig fantastisk, med klar himmel, stor måne og nordlys. Periodene med vindstille/rolig vind var magisk. Frokost dag 2 Festningen Telt og bålplass Ettermiddagskaffe på bålet (høyeste prioritet å få sota ned den nye kaffekjelen til kompanjongen!) Dagene ble ellers brukt til mye turing på fjellski rundt omkring i området, utforske landskap og natur, nyte de fantastiske lysforholdene og fargene, ta litt bilder, fiske litt og rekognosere. Vi kjørte en ganske ambisiøs middagsplan, som besto av følgende: Dag 1 elgkjøttwok. Dag 2 wraps m/røkt laks. Dag 3 finnbiffgryte. Dag 4 pannekaker med bacon. Dag 5 omelett med krydderpølser. Dag 6 primuspizza med chorizo og lammepølser. Ellers spiste vi nytrukket fjellfisk, diverse brødmat og pålegg, lassevis med sjokolade og hjemmebakte kaker + drakk whisky, kakao m/minttu og litervis med kaffe. Mat er viktig i felt. Fiskemessig var det altså ikke den helt store innsatsen som ble lagt igjen. I vannet nærmest teltet hadde jeg stående et par ståbruk noen dager, før jeg ved ifm et nedslipp plutselig fikk en røye. Følte meg ganske sikker på at det var et ørretvann, og fisket altså passivt etter ørret primært. Så feil kan man altså ta. Ellers dro jeg et par ørreter i et lite vann lengre opp i lendet. Aktivt fiske var det særs lite med, vind og temperatur tatt en del i betraktning. Det var nok mer turopplevelsen, turselskapet, ro og velvære ute i vinterfjellet som var fokus denne turen.

Fra Søndagsturen til Lifjellet i Sandnes. Majestetisk synes jeg

(igår, 03.01) Gikk på kjentmannsjakt gjennom Deledalen, den distinkte og kronglete dalen mellom Kobberhaugene og Vindernhøgda. Les om hele turen her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/01/deledalen.html.

I dag skulle julegavene testes. Ullundertøy (hvordan har jeg klart meg så lenge uten ull-BH?) sekk, jakke og belte skulle få sin første tur. Så da måtte det bli de såkalte Maridalsalpene i Oslo. Turen gikk en fin runde fra Vaggestein og opp til Gaupekollen, Mellomkollen og Skar i nydelig fluffy puddersnø og perfekt temperatur på ca 7-8 minus. Deler av turen er på umerket sti, men opp til Gaupekollen så var det ett sett med fotspor vi fulgte. Men derfra og videre til Mellomkollen så er det mer rufsete terreng. Heldigvis møtte vi to damer som gikk motsatt vei og de lovet oss at det var trygt å følge deres spor. Så da gjorde vi det. Problemet var bare at de hadde med seg 9 (!) aktive hunder, og med dalende pudder, så ble det veldig mange utydelige spor. Men det gikk ganske fint med kun en plump i ei myr. Turen er kjempefin. Det går mye opp og ned og hit og dit og rundt en liten bit i rufsete terreng. Helt perfekt en søndag med nydelig pudder.

Jeg anbefaler "frokostblanding" og "sjokolademüsli" fra REAL turmat

Fortsatt i Nore & Uvdal .. Var nesten så man kunne se utsikten i dag, og jeg blir ikke lei. Samme hvor mange ganger jeg har sett den før. Men nå er det vel bare å innse at ferien er over og man må sette kursen mot mer befolkede områder igjen.

En tidlig morgen i Trillemarka i midten av september. Våkner av orrhanenes buldring borte i fra lia, det er høstting på orremyra. Storlomens villmarksrop ljomer gjennom disen over speilblankt vann. En god måte å våkne på. Det knitrer under fjellstøvlene når jeg forlater teltet, frosten setter sitt knugende preg på omgivelsene. Frostdisen har innhyllet gammalskauen i sitt mystiske slør. Så dukker morgenens første varmende solstråler over åsene i øst. Konfrontasjon.

Det finnes ikke noe "beste kamera"! De fleste kameraene har potensiale til å levere bilder i verdensklasse om bare brukeren er kompetent. Du må først bestemme deg for om du skal ha speilrefleks(1), speilløst systemkamera(2) eller kompaktkamera(3). Til tross for det jeg skrev i første setning vil jeg rangere kameratyper i den rekkefølgen. Når du har bestemt dette er det bare å dra til en butikk med godt utvalg og kjøpe det du synes passer best ergonomisk...

Jeg har et Explorer S4, varianten med ett fortelt. Det er fra 2004 tror jeg, så det er noen år gammelt nå. Varianten med to fortelt var ikke oppfunnet enda da jeg kjøpte mitt. Jeg har aldri savnet et ekstra fortelt, men hadde muligheten vært tilstede når jeg kjøpte teltet hadde jeg sikkert valgt to innganger. Generelt er jeg veldig fornøyd med teltet og har brukt det på mange turer. Vi har brukt det både som familietelt og som telt på litt lengre turer med to til fire voksne. Som slagordet sier er dette virkelig telt du kan bo i. Det er stort og romslig og derfor svært komfortabelt innendørs. Jeg har brukt teltet mest på vinteren og pakker da teltet i hundesleden, så vekten har jeg aldri tenkt noe over. For meg er det noen få, men klare bakdeler med et telt av denne størrelsen: - Teltet har er et stort vindfang og er derfor krevende og kanskje umulig å reise i sterk vind. Tre voksne karer reiste relativt greit teltet i liten kuling, men om vi hadde kommet ut for sterkere vind som sterk kuling eller liten storm hadde vi nok kanskje endt opp uten overnattingsplass. Når teltet først er reist og bardunert tror jeg det står støtt selv i svært sterk vind. - Takhøyden gjør at det kan være vanskelig å få komfortabel temperatur i gulvhøyde når det er skikkelig kaldt ute. Da tenker jeg primært -20 og kaldere. På lengre turer med hundespann har vi som regel to og noen ganger tre primuser tilgjengelig. Da er det ikke så merkbart, men er det kun én enkelt brenner i bruk blir det litt kjølig i liggehøyde. Samlet sett er jeg veldig fornøyd med dette teltet. Særlig som familietelt til to voksne og to barn er det ypperlig. Det er ikke noe problem å ha lange fine kvelder i teltet og gjør familieturer lune og trivelige. Det er gode forhold for klestørk i toppen av teltet, noe som er viktig på tur med barn. Er man bare to voksne på tur så har man jo et hav av plass i teltet. Det er fort gjort å bli bortskjemt slik at andre telt virker små i etterkant. Bilde av teltet i liten kuling. Vinden kommer inn fra venstre side i bildet. Med tre primuser får du laget et respektabelt måltid og holder samtidig greit varmen.

Hei Mads Dersom du går for Paris'en nevnt ovenfor har vi en tråd her i forumet hvor det er presentert forskjellige løsninger for drag. Fimax og jeg lagde for en del år siden en løsning som er helt ok og er basert på ting du kan kjøpe på biltema for under 200 kr. http://www.fjellforum.no/topic/6264-trekk-til-paris-pulkskibrett/?hl=drag+til+paris#entry138828