Vinnerliste

En fellesnevner for disse artiklene er at artikkelforfatterne setter sitt eget friluftsliv i en annen og bedre bås enn andres tilsynelatende friluftsliv. (på spissen). At noen liker ekstremsport eller å gjøre noe som ingen andre har gjort før er vel bare greit. Slik har det vært til alle tider. Jeg velger å se det positive i at folk faktisk kommer seg ut på tur - at de drasser med seg f.eks. en selfiestang er en ting i tiden. Manges store helt Lars Monsen brukte selfiestang lenge før vi visste hva det var eller at det hadde et navn. Jeg tipper at mange som klager på at folk gjør merkelige ting i naturen også klager på at det er for mange som sitter foran TV eller spillmaskinene. Nei - la folk bruke sin allemannsrett i fred. Hadde jeg vært yngre hadde jeg lært meg paragliding så jeg kunne flydd ned fra fjelltoppene jeg gikk opp på - det ser utrolig flott ut.

Hadde med 3 voksne damer på tur til Draumarnuten - 710 moh i dag. De 500 høydemeterene opp fra Bygland sentrum gikk som en lek. Mens praten gikk for fullt mellom veninnene la jeg på sprang opp på Lyseheia. Fikk plukka 5 topper mellom 770 og 830 meter som fyll i toppboka. I tillegg rappet jeg med meg et par liter modne multer. Da jeg kom tilbake på Drøymarnuten gikk praten fortsatt for fullt. Ja de hadde nesten ikke merket at jeg hadde vært borte et par timer...

Jeg tror du skal være temmelig glad du ikke lever slik folk levde før i hverdagen. Det var et slit, med små og få gleder, og masse tungt kroppsarbeid. Gutter på 11 12 år ble satt til å passe dyr en uke alene i heia. Uten noe særlig utstyr, uten kart og kompass. Og de var ikke i heia for "moro" skyld.

Det trådstarter @larka driver med her og i en rekke andre tråder er idealisering. Idealisere seg selv ved å kritisere andre. Enkelte har stort behov for å idealisere sine egne bedrifter. Å være mot snøskuterkjøring vil jeg kalle politikk og det kan diskuteres i det vide og det brede. Å være mot toppturer, randokjøring og "ekstremsport" er kun å rakke ned på andres friluftsliv for å hevde sitt eget. Ergre seg over surfing på Bjørnøya på TV ? Bør dem ikke ta et kurs i bruk av fjernkontrollen, eller kjøpe seg slegge !

Vindfjell – Vindfullt og mye vær Fra Lørdag til Mandag var det bare meg. Bare meg og Vindfjell. Helt siden i fjor har jeg gledet meg til en retur til dette flotte område og bare nyte dens stillhet og ro. Tidlig på formiddagen ble jeg satt av med løfte om å bli hentet igjen mandag kl. 17 Noe folk er å se og høre. Det er nemlig så at moltene er modne i disse dager og det skal ikke gå hus forbi. Jeg går fra Grønli og mot Marivann. Det dundrer det rundt et helikopter og kalker vannet og andre nærliggende vann. Blir meget skeptisk mtp fiske når jeg står der i støvskya av kalk og brunt vann. Kalkrøyk i lufta Jeg går så videre mot Kringlevann som er det vannet jeg har sett meg ut som et rolig og fint sted. Om fiske er bra eller ikke betyr ikke all verden denne gangen. Her skal det bare nytes. Jeg finner fort frem roen etter å ha slått leir på en utstikkende odde øst på vannet. En vakende ørret blir huket inn på vårflue og sluppet ut igjen. Tipper vekta var rundt 350gr. En til går på litt senere. Utpå ettermiddagen stuper jeg inni teltet samtidig som vinden og uværet siger inn over område. Der blir jeg liggende til dagen etter i halv åtte draget. Natta som gikk besto mest av kuling og kraftig regn samt mye lyn og torden. Den andre dagen går med til nyte det å kunne være alene på tur og nyte det fullt ut. Plunder fælt med kneet til tider men bevist lar jeg ikke det ødelegge. Det kan få oppmerksomhet når jeg er hjemme igjen. Smertestillende tabletter hjelper meg med den jobben å glemme akkurat nå her oppe. Slaraffenlivet i Ticet To The Moon hengekøyen er slett ikke ubehagelig Dagen blir som dagen før, en dag med mye vær. Kraftig regn kommer og går. Det samme gjør lyn og torden. Uvær på vei inn Men kvelden blir helt episk. Stille vann, masse vårfluer svinsende rundt og lite vak. Men det jeg fokuserer på er det knøtt lille bålet jeg fyrer på kvelden for å komme i stemning. Med gode 50-60mm regn i bakken, ser jeg ikke akkurat brannfaren som overhengende. Bruk vettet gutt så går det som oftest bra sa`n. Siste natta er stille som under kistelokket. Våkner i 7 tia og tar meg en som alltid i naturen, nydelig frokost med polarbrød med speilegg og masse bacon. Som dagen før. Så pakker jeg sakene og rydder opp leirplassen og tasser mot et annet vann for å bli der til jeg skal hentes. På vei dit støkker jeg en orrhøne med 4 unger. Alltid flott med slike opplevelser. Se gjerne filmen om det frister. Et veldig godt minne for meg. Liten snutt fra turen her https://www.youtube.com/watch?v=AaX9snE677M

I så fall er det absolutt ingen som driver med friluftsliv i Norge i dag. Ikke de som flytter i ut skogen eller på fjellet et år eller to heller. For vi har alle retrettmuligheter, teknisk utstyr og all verdens hjelpemidler som de ikke hadde for 200 år siden. For min del blir det veldig merkelig om friluftsliv skal handle om å pines, det er i hvert fall veldig langt fra mitt mål.

I det minste så er iallefall de fleste toppsamlere flinke til å ikke forsøple sånn sett, da er det verre med de som skal leike Monsen og ligge i skauen og fiske, der har jeg sett mye slitasje og søppel på dems leire. Jaja, da får jeg vel kjeft igjen fordi jeg burde være fornøyd med at folk kommer seg ut i folkehelsas navn - ingen som tenker på min og mine likesinnedes helse da? Jeg og flere blir så frustrert over framferden i naturen til mange, og det verste er at det ikke nytter å banke noe vett i sknolten på de heller. Dét er det verste! Ikke sunt å bli så frustrert over det egentlig, men ja; det går veldig inn på meg og andre jeg kjenner når folk viser så liten respekt for naturen.. Noen ganger kan kanskje listemanien, aktivitetstypen (da mere sportslige framfor det tradisjonelle friluftslivet) ta litt overhånd. Men det viktigste må være at man ikke forsøpler, at man innretter seg etter slik naturen er og ikke planerer og opparbeider for å kunne bedrive de bestemte aktivitetene. Så kan noen kalle det kvasifilosofi eller anna, men hvorfor er det så problematisk at noen spør seg om tendensene i samfunnet ift at bruken av naturen blir mer actionfyllt framfor å nyte stemninger og se detaljer i naturen på turen? Jeg bruker også marka til å trene i, men som opplevelsesverdi er turene større, det er utallige turer som har gjort meg kjent overalt i marka på ukjente tråkk og utafor tråkk. Jeg veit hvor Spurveugla holder til, jeg veit hvor det var celler fra krigen i marka, gamle tømmerveier for hest og en mengde navn som ikke står på karter. Dette og mer til ville jeg ikke fått med meg om jeg skulle ha sett på naturen kunnsom en arena for actionfyllte aktiviteter. Vi er mange som lar oss inspirere av andre helter som frekventerer i media som feks Monsen, men også han påpeker verdier og kunskaper som er iferd med å gå i grava med gamlekara. De som har "Med svartkjele og fiskestang"(eller var det omvendt) av en av de to første utgavene iallefall kan lese det som jeg er inne på ovenfor, ingen stor filosofi eller poetisk beskrevet av han - likevel også han påpeker det at det er bra med forskjellige brukergrupper men spør også om det kommer flere etter gamlekarene(i dette tilfelle etter Egil "Gammern" Paulsen). Som kjenner marka, tar vare på friluftsverdiene, veit hvor tiuren spiller osv.

Han sto vel ikke å vifta med en selfie stang, som han hadde kjøpt inn spesifikt til denne turen, mens han stod å kjeftet i tillegg? Det hadde vært så typisk. Det er ikke så nøye med liv og helse i disse dager, selfie og sosiale medier og status er det som betyr noe... for er det noe som går galt kan de jo bare ringe redningstjenesten så blir de flydd ned, de har jo tross alt krav på god service må du forstå. De der er like ille som kondomdress mafian som hyler og skriker i skiløypa hvis du ikke går fort nok. God tur sier jeg bare.

Og siden denne artikkelen er diskutert tidligere, passer det å kopiere inn et svar fra forrige gang. Det dekker mitt syn, og får sagt det på en mye bedre måte enn det jeg vil klare....

Jeg tror ikke temperaturen betyr så mye for kvaliteten på resultatet. Lav temperatur = lengre tørketid og omvendt. Jeg ser fra tiden like etter at denne tråden ble startet at noen nevner min. 60 grader på kjøtt for å drepe bakterier. Til dette er det bare en ting å si. Du dreper ikke mange bakterier ved 60 grader, og på kjøtt sitter bakteriene stort sett bare på utsiden. Disse fjerner du ganske mye av ved å strø godt med salt på kjøttet, gni det litt inn i overflaten og la kjøttet ligge med et godt lag salt fra 15 minutter til en halv time. Da skyller du av saltet i kaldt rennende vann og så er kjøttet ok. Denne metoden kan faktisk brukes på kjøtt som har ligget så lenge at du får ubehagelig lukt og et tynt slimlag utenpå. Dette er kjøtt som de fleste ville kastet, men med rikelig med salt så forsvinner både lukt og slimlag. 60 grader er den temperaturen hvor det starter en prosess i kjøttet som gjør at det blir mørt og spiselig.

For noen år siden dukket toppturer og samling av topper opp som en greie. En dille. Hvor kom det fra? Det å leve i pakt med naturen er seigt og hardt arbeid, ikke adrenalinkick. Gleden over å fange mat du trenger når du virkelig er sulten - det er ekte friluftsliv.

Blant alle uhåndterlige turprimusser har jeg vel nå fått tak i landets første og så langt eneste 3 bluss bensinprimus: Ca 10 Kg og anslagsvis 7 kW samlet effekt (2+3+2) Et forferdelig drog, som jeg er veldig stolt av.

Tur opp til Heilhornet (1058 moh) i Bindal i går, en flott dag - i dag er det regn og grått og dårlige mobilforhold, så bildene er kraftig komprimert før jeg lastet dem opp Utsikten nordover var fin denne gang, her er både Vega, Ylvingen og Torghatten å se over nabofjellet Lesshornet - og helt i horisontdisen er en skygge som jeg tror er Lovund, og et stykke til høyre for den skimtes noen av de Syv søstre, mener jeg: På nordsiden lå det litt snø helt opp i ruten mot slutten: Utsikten sørvestover, med Austra og Leka badet i solen:

Vi dro rett fra kjempekoselig bryllup lørdag kveld til hytta Kittanstu i Namdalseid. Kom fram til hytta kl 0300 natt til søndag. Kom hjem i dag etter flotte dager med det nydeligste sommervær! Vi hadde med ca 40 ørret hjem, det bet villig i Sørsandvatnet!

Jeg har alltid en kniv med meg i teltet som ligger ved siden av lykta og vannflaska. "Teltkniv" er jo et kjent begrep om det skulle bli brann. Men også om det skulle begynne å tetne seg til... Altså, ærlig talt: det skjer ingenting på tur i områder langt fra folk og vei. Jeg var på tur akkurat på Hardangervidda og den eneste skrekkopplevelsen var at begge armene hadde sovnet i soveposen og jeg måtte vri meg til en stilling som ga blodomløpet tilbake.

Kom ned fra Etnefjellene i går etter 6 dager der oppe. Snø og is over 7-800m gav ikke det beste fiskebettet. Neste år derimot bør det bli bra!

Hvis du er til tarptent's og bruger stave, så ville jeg gåe efter et stratospsire 1 eller 2. Bruger selv et protrail og ville ikke være bekymret over at brugde på fjellet, kæver dog mere viden om valg af plads end et kuppeltelt med 3 krydsende stænger Se evt http://nielsenbrown.com/2014/09/07/what-works-for-me-shelters/

Du kommer til å få like mange anbefalinger på Bergans, Norrøna, Arcteryx, Klattermusen osv osv. De fleste anbefaler sin egen dyrekjøpte jakke . Kjøp den som passer deg og pengeboken.

Jeg har også en Duomid med et solomid innertelt, dette gjør at jeg har et rimelig stort fortelt hvor jeg kan kokkelere etc.... På turer der jeg ikke bruker staver bruker jeg en skytestøtte fra Biltema som jeg har moddet(kappet litt), denne kan justeres opp til ca 160cm og veier 220g. Man kan enten ha en dør åpen som på bildet over, man kan ha begge åpne, man kan ha en delvis åpen, eller lukke helt igjen alt etter hvordan været er Er man veldig opptatt av å spare vekt, kan man kjøpe den i cuben fiber

Man trenger ikke være på fiske eller jakt for å være "i pakt med naturen". Og det kan da heller ikke være noe mål å forsøke å leve som folk gjorde før? Da er man i så fall ikke i pakt med naturen, for menneskets historie er en eneste lang rekke av eksempler på at man har overforbrukt ressurser som var lett tilgjengelige. Myten om "the noble savage" er grundig knust.

Før måtte man samarbeide med flere for å overleve. Mennesker fungerer jo best i grupper med fler - det er eneste mulighet for å overleve over lengre tid uten moderne innslag. Men da er detjo kanskje ikke så flott allikevel for det medfører ofte konflikter osv. I dag har vi større mulighet for å klare oss alene over lengre tid - men det er lett å romantisere med "i pakt med naturen". I hvert fall i fjellet. Det er lett å glemme at på de fleste av årets dager er det vanskelig å finne mat i fjellheimen over lang tid. Mange har prøvd - få klarer det.

Tittel på filmen: Skogtur, eller: Den lange rusleturen som ble kort. Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Lagt til: 02 august 2015 - 21:13 Hr Av: rayun Kort beskrivelse: En planlagt spasertur fra Løken til Sjusjøen. Her kommer videofilm fra min planlagte spasertur fra Løken i Aurskog-Høland til Sjusjøen Pinsen 2015. Det gikk ikke helt som planlagt, men dette kan det leses om i posten: Den lange rusleturen som ble kort. Snurr film. View Video

Takk for informasjon Skal sjekke ut Ustaoset istedenfor Finse. Har litt knapt med tid og kjenner ikke til snøforholdene der, så takk for tilbakemeldinger.

Har akkurat kommet derifra nå, fin tur men vi gikk Bukkelægeret i regn og tåke så det la litt demper på utsikten. Viktig med gode sko, mine fjellstøvler var litt vel glatte på fjell når det var vått og det var skummelt! Veldig enkelt med "latmannsversjonen" ta båten inn til Gjendebu og sende bagasjen med båten tilbake i etapper slik at man bare trenger å bære dagstursekk. Jeg tenker at det er greit å se an hvordan høsten blir. Blir det en fin høst og tørt vil jeg tro det er flott i fjellet i slutten av september. Er det fare for snø ville ikke jeg gått, men det er nå meg og jeg er sikkert pysete, folk går jo Besseggen vinterstid også. Jeg mente ikke jeg var spesielt høyderedd men jeg syntes det var utfordrende nok å klatre over eggen i fint tørt vær, priset meg lykkelig for at vi gikk den oppover og at bikkjene var igjen hjemme.

Men når de kjører og styrer på den måten så må vi jo kunne rakke ned på dem? Det er jo en glede i seg selv! Surfe ved Bjørnøya? Så utrolig dekadent. Lolz.

Takk for link og svar

 Turen starter dårlig, eller rettere sagt merkelig. Billettøren er en 55+ heks, som åpenbart hater “unge” menn som driver med friluftsliv. “En vei, kan jeg betale med kort?”. “Du kommer ikke tilbake igjen...” (med halveis hånlig tonefall). “Hvor lenge skal du være?” “Eh..jeg er ikke helt sikker, men ca. en u..." “Vet du ikke hvor lenge du skal være borte?!” “ Det planlegger man ikke i detalj på tur” “Er du aleine?” “ “Ja..(?)” “Ja, ja du får vel kose deg da....” Vel, vel... Ankommer Mogen klokken tre og går oppover mot Gjuvsjåen. Tar meg først en røyk utenfor turisthytta, men merker ikke mye til den oppover bakkene siden jeg ikke røyker fast, men bare når jeg får ånden over meg. He he.... Tankene kretser på veien oppover rundt hvorfor disse 55+ heksene hater menn, og da særlig yngre menn? Kan det være at de gikk i tog på 70-tallet, og nå som de ikke lenger er reproduktive så har aggresjonen økt ytterligere? Har hatt en del slike episoder der jeg har hisset meg opp kraftig, men dette var for rart. Oppe på platået brytes tankespinnet og en flokk reinsdyr stormer forbi 100 meter unna, rett ved Gjuvsjåen. Teltet slås opp ved ovennevnte vann. Spiser spekeavskjær og brød til kvelds. Leser i boken “Skarpskytter på Østfronten” og blir sjokkert over all den groteske volden. Tyve sovjetiske soldater voldtar kona til en ungarsk restauranteier og hun drepes så på bestialsk vis, mens han ser på bundet til en lyktestolpe - må røyke enda mer for å roe meg ned. Går frem og tilbake langs bredden på kvelden og kjeder meg. Dagen etter starter med to sigaretter og marsj til Gjuvsååi, hvor jeg finner en fin teltplass. Gruer meg til å krysse over neste dag, men forstår fort at dette bare er småplukk etter å ha rekognosert litt. Ikke akkurat noen Mcckenzie river. Dessverre ingen fisk å få i den fine kulpen midt på dagen. Været blir sommerlig ut på ettermiddagen og jeg leser “Elitesoldat - i krig på fremmed jord” av danske Tomas Rathsack, mens jeg ligger ute på bamseunderlaget. Solen varmer godt og jeg røyker og leser om sekkene fallskjermjegerne bærer i Afghanistan. De kalles "teger", og hans veier denne gangen 85 kilo. Min på 20 virker nå ganske beskjeden. Nå har også sigarettene begynt å smake faretruende godt, og jeg er faktisk glad for at pakken er tom. Går på formiddagen neste dag nedover mot Elgsjåbekken og krysser også den, og følger så fjellet sørover mot Skardvann ved å holde høyden. Prøver noen kast med spinner i en kulp i nevnte bekk. Kommer etterhvert inn på vardemerket sti og følger denne opp til Skardbu, hvor teltet slås opp - her blir jeg i to dager. Fantastis utsikt og beliggenhet dette stedet har. Her ville jeg også satt opp en bu, det er helt på det rene. Fisket her er imidlertid dårlig og jeg har ikke engang fått kommet i gang før noen slår seg til rett ved meg på andre siden og begynner å fiske i samme innos. Merkelig nok slår de ikke opp teltet, men legger i vei rett opp en fjellside klokken 9 på kvelden? Ja, ja, hver sin lyst. Det er tid for retur etter noen dager og etappen tilbake til Grisletjønn blir lang. Jeg er nå nede på kun havregryn og potetmos og har ikke noe kjøtt eller skikkelig protein igjen. Jeg får utrolig lyst på sprøstekt fisk og fisker mer intenst enn før. Været slår heldigvis om på kvelden, og snart ser jeg snøret stramme seg. Jeg gjør mothugg, og den sitter. Når det trengtes som mest får jeg fisk. Sprøstekt ørret er alt jeg klarer å tenke på mens jeg renser den og fyrer opp optimusen. Aldri har fisk smakt så godt. Turen tilbake er plankekjøring, og heldigvis med en annen billettør.

Selsom opplevelse på Rondvassbu for noen få dager siden. Stod i fett & sukker-kø (vaffel) inne på turisthytta da en fyr ga betjeningen "hårføner" fordi det ikke var en guide tilgjengelig for å ta ham (og kona) over bandet mellom Veslesmeden og Storesmeden. Utlåmodig, med lavt blodsukkernivå fikk meg til foreslå at han kanskje kunne kjøpe seg et kart over området, og ta seg en alternativ tur i stedet - hvorpå undertegnede også fikk seg en hårføner, men kommentaren "det var ikke derfor han var kommet". I dag traff vi noen hyggelige dansker på flatfjellet (i øsende regnvær) - bare glade for å ha muligheten for å være på tur.

Vi har vel alle godt av å tenke igjennom hva vi holder på med fra tid til annen, er det for egen del, eller blir vi automatisk revet med av trender og den prestasjonskultur som gjenspeiles i samfunnet for øvrig, også når vi er på tur. Jeg tror svaret er både ja og nei, og at de fleste av oss gjør begge deler. Kanskje vi kaster en sluk uti, håper på en storfisk, men bare nyter å være i nuet, se den vakre solnedgangen eller høre den intense summingen av insekter en varm sommerkveld. Andre ganger jaktes det kanskje kun på storfisken, som ett mål i seg selv. Mediene og i hvert fall overskriftene lever jo sitt eget liv og vil alltid søke feite typer. For Birkebeinerrittet var det en kort periode mye fokusering på børsmeglere som skrøt av egne tider, dyrt utstyr og at alle som deltar er folk med høy lønn (ifølge media), men en spørreundersøkelse foretatt av Birkebeinerkontoret av bekreftet dette, de finnes like mange motiver til å delta som det finnes deltakere, og svært mange ønsker kun å delta i opplevelsen, demografi var også mye mer variert, og merkevarens styrke var dens appell til svært forskjellige beveggrunner. Men man kommer altså ikke unna at for noen er det prestasjonene og snakkisen rundt det som trekker. De samme trender ser man på fjellet. Og av 250-300 folk med randoneeski på Leirvassbu 1.mai helga i år, tenkte jeg at her var det mange ekstremister, som alle vil renne bratte renner. Faktum her var det samme, noen vektla bratt kjøring og sikkert prestasjonen, men de øvrige 95% oppfattet jeg som folk på tur, med god tid, gikk på snille topper og bare koste seg med pudder i lettere terreng nedover igjen. Utstyr og bruk av fjellet endrer seg, men beveggrunnene er nok ganske like med det de alltid har vært, selv om media og enkelte sier noe annet.

Det er lite til ingen snø inn til Tomannsbu nå. Vi har vært der tre uker i sommer og anbefaler absolutt å ta turen. Det er ingen plasser hvor du må gå over snø nå, det er en liten snøflekk rett ved Øydevann, men den kan du gå rundt ved å gå 5 meter høyere i terrenget. God tur! Statusbilde fra rundt hytta for 2 uker siden:

Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil...

Er vel mye av det jeg har tatt opp i andre tråder; bare skrevet på en bedre måte - naturen reduseres til en arena. Eller en leikegrind som artikkelforfatteren velger å kalle det.Enten det er som i artikkelen mht actionfyllte aktiviteter som er ganske langt unna det klassiske friluftslivet, mer korrekt benevnt; ekstremsport. Eller med at spesielt nærnaturen bygges ned til en arena for skifantomer med planering og sprenging av løypetraséer. I en hektisk hverdag er det viktig med noen dråper med stillhet nå og da, man kan ikke til enhver tid dra langt avgårde for litt stillhet og ikke utbygd-ihjel-natur. Men; én ting skal mange ekstremsportutøvere ha; og det er at de ikke nødvendigvis krever å bygge ned naturen for å renne ned snørenner. Mm. Så, hvorfor skulle det irritere meg at folk kjører utfor på ski i snørenner? Imponerende skiferdigheter av de må sies! Men vi er tilbake til at naturen blir en leikeplass og dens egenverdi kan gis inntrykk av å være mindre essensielt i aktiviteten. Men; jeg ser de ikke de gangene de faktisk bare er å går i naturen og gjør det som regnes som klassisk friluftsliv. Noen greier å sette pris på begge delene. Men det er en trend at ting må være kult, at det må være fart og hele tida må skje noe - klarer vi ikke å ta det med ro? Vi skal liksom prestere på alle områdene i samfunnet, klarer vi ikke å gi slipp på dette i naturen? Min interesse for naturen starta med at jeg syntes naturen var pen, å se dyr og fugler i den hvis jeg var så heldig - alltid har naturen vært det sentrale. For meg, men at få gidder å høre på meg og synes jeg er en dust som ikke vil tilrettelegge nærnaturen ihjel for idretten - eller for ekstremsport - får så være. Jeg har alltid gått mot strømmen, det kommer jeg fortsatt til å gjøre.

Min hund har fått en Kennel klöv, den fungerar bra. Den har lommer som lutar framöver, så packvikten hamnar över frambenen och inte över ryggen. Den må packas med vikten likt fördelad i lommene, annars glider den över åt den tunga sidan, detta förhindrar att lasten snedfördelas och belastar fel på hundens rygg. Nackdelen jag sett är dels att den är lite stor, vilket beror på att den köptes när hunden var ett halvår och min hund visat sig vara lite mindre än rasstandard, så en storlek mindre klöv står på att-köpa-listan. Det fastnar också mycket gjörme och hundhår på den, jag önskar ofta att materialet vore enklare att vaska av. Det är bara denna jag har erfarenhet av, så jag kan inte jämföra den med andra märken. Inte helt vad du frågade efter, Laika är en klöv som många har goda erfarenheter av, men tänkte det kunde vara bra att få annan input också.

Eg var aldri plaga med slikt.....før eg fekk born. Eg drog dit eg ville, kva tid eg ville, og via det ikkje ein tanke. Så fekk eg born. Av ein eller annan grunn tynga ansvaret for ungane meg slik, at eg vart mykje reddare det meste. Desse kjenslene kom totalt overrumplande på meg, og første gong eg kjende på dei (eg og ungane på telttur i Huldreheimen) vart eg liggande med kniven under hovudet heile natta, klar for å stikke ned den første og beste som skulle komme for å ville skade borna mine....(???). Etter den episoden vart eg klar over at dette med å ha fått born hadde gjort noko med meg, og starta å jobbe med den mentale biten av det, systematisk. Gjennom vanleg "HMT" tenkning før turane me skulle på, fekk eg sila reelle og mindre sannsynlege farar frå kvarandre, og gjort tiltak for det som var reelt, og lagt frå meg tankane på dei mindre sannsynlege. Dette gjorde meg tryggare, og i dag gjer eg det aller meste åleine med ungane mine utan å kjenne på slike kjensler. Så kanskje det kan være ein idè for deg også, å sortere "farane" skriftleg på skjema, sjalte vekk dei usannsynlege og sette i verk tiltak/ha ein plan for dei sannsynlige? Eg trur at det å ha tenkt gjennom ting og ha ein plan for relle eventualitetar gir ein ei kjensle av litt kontroll, og då føler ein seg kanskje tryggare?

Rask tur opp til Skiftingspynten i Nærøy (376 moh) med utsikt nordover mot Leka - variabelt skydekke gjorde at sikten ikke gikk særlig lenger nordover i dag: Btw: Dette er jo et jubileumsinnlegg 100 stk gitt!

Topptur til Høa (1188 moh). Gikk over Høa på returen og ned til Lontjønna. Returnerte derfra på T-merket sti mellom Storli og Kårvatn. To stk mennesker møtt på turen, så det er ikke akkurat køgåing her i Trollheimen (om man unngår Trekanten hvertfall). Feilberegna lengde og antall høydemetre mellom toppen på Høa og Lontjønna. Makan til mange mikroraviner som jeg måtte opp og ned.... Kneet ble lagt på is så fort jeg kom meg tilbake til leiligheten for å si det sånn. Men utsikten fra Høa på en godværsdag... det er verdt litt smerter altså.

Jeg har vært litt redd å overnatte ute alene. Også redd for folk med skumle hensikter. Har fortsatt gjort det bare et par ganger, men det er også fordi jeg oftest er sammen med noen. Jeg har derimot vært på veldig mange dagsturer alene i skogen og på fjellet og det gpr så bra, også på kvelden. Det hendercat jeg møter menn som lufter bikkja eller som trener, men det gjør bare det. Jeg pleier å være litt ekstra forsiktig for å ikke få ulykke alene. Jeg har hatt mange overnattinger i telt og aldri opplevd skumle dyr. Det er ikke noe å bekymre seg over.

Som alltid, når jeg er i Nore & Uvdal er ikke turen komplett før man har vært en tur på fjellet. Det blir som regel samme hver gang, men men. Først en tur på "toppen" det vil si litt ovenfor hyttefeltet i Killingdalen og Vegglifjell skisenter, akkurat like før det begynner å gå nedover til Skirvedalen i Telemark er det parkeringsplass. Ble bare en kort tur ut herfra i dag, bare opp for å se på utsikten i grunn, med 2 hunder som drar i hver sin retning både opp og ned og mange mørke skyer på himmelen var det ikke langtur som stod på programmet. Men det er fint utgangspunkt for turer, Daggrø ene vegen og Lufsjå andre vegen. Fine skyer, med en god del vann i ... Lur som jeg er hadde jeg utstyrt meg med regnklær, og det medførte at jeg fikk ta deler av turen to ganger for å finne igjen regnbuksa mi som lå igjen på stien ... mista den vel ved en av de anledningene jeg snurra rundt meg selv en tre fire ganger for å komme meg løs fra diverse hundebånd (tvillingkobbel er satt opp på innkjøpslista). Jeg hadde lagt buksa i lommen på regnjakka altså, jeg hadde den ikke på Jaja, jeg kom frem og tilbake og tilbake igjen uten å bli våt. Så, neste post på programmet når jeg er på fjellet i Nore er Dalsettjønn ... eneste vann av litt størrelse på "egen" eiendom. Det er satt ut ørret her en gang, men de tror jeg har rømt for jeg har aldri hørt om noen som har fått fisk der. Men når jeg tenker meg om har jeg vel sett det har vaka en gang, så kan vel hende det lurer en på bånn ... Den lever trygt for meg, jeg må bare bortom med kamera jeg. Vel tilbake i bilen tok regnet meg igjen ... Men gir jo ikke opp for det, ventet til det verste regnet gav seg så tok vi en liten spaser tur til ... oppover denne gang. Startet på turen opp mot Eidsfjell. De har laget lengre skogsbilvei siden forrige gang jeg gikk opp denne vegen så lett å gå, men bratt nok er det i grunn likevel. (Spesielt spennende nedover igjen, 2 hunder som drar i bratt nedoverbakke kan bli i overkant .. vi må nok trene litt på kommandoer som "sakte" "rolig" og "vent") Og takket være mitt potte tette, ikke-pustende regntøy var jeg kliss våt når jeg kom ned igjen .. fra innsiden. Det var dagens høyst bråbestemte tur, ingen planlegging .. ikke noe utstyr (tok ikke med sekk engang) og bilen rett i nærheten stort sett hele tiden .. men tilsammen ble det da noen kilometer på bena likevel. Kan jo ikke dra på ekspedisjon hver gang man skal ut døra

Kjenner meg veldig igjen i flere av dine frykter. For meg var det og uaktuelt å dra på tur alene for 4-5 år siden. Mørkredd, angst for skogstroll og øksemordere skulle ta meg virket overraskende troverdig. En dag skulle jeg og brodern på overnatting med kajakk, Jeg var tidlig ute og bar utstyr og kajakk ned til vannet. Så tikker inn mld om at noe kom i veien og han kom ikke. En blanding av fluahet for å dra hjem til kone og barn og dette finnes jo ikke farlig fikk meg til å dra likevel. Jeg fant fort roen og fikk en magisk tur helt alene. I ettertid har jeg sluttet helt med å se thrillere og filmer som omhandler skumle ting i skogen for det fucker opp tankene om jeg vil eller ikke. Det har hjulpet utrolig. I dag får jeg ikke nok. Jeg elsker å være alene på tur og finner ikke skikkelig roen før jeg er alene. Vil anbefale deg som andre her å begynne med små dagsturer og utsette deg for det elementet du frykter i små doser. Nemlig alenetid ute. Trenger ikke være lange stunda. Prøv å finn noe annet å tenke på en øksemordere og voldtektsmenn. skulle gjerne gitt deg den tryggheten på Box men sånn funker det ikke. Du må bare jobbe med deg selv og forstå at det er ikke farlig og du er faktisk på det tryggeste sted. Bli vant til lyder og stillheten. Ønsker deg virkelig lykke til og håper du kommer dit jeg er nå. Da er det ingen vei tilbake. For øvrig tøft av deg å stå fram og si det åpent at du er redd. Det gjorde aldri jeg før jeg hadde overvunnet frykten. Fant da ut at jeg slett ikke var alene om den frykten og at mange i min omgangskrets hadde slitt med det eller gjorde... Igjen, Lykke til. Du fikser dette.

Mitt lille tips, hvis du er redd ville dyr, er å ta med deg en liten sprayboks,nesten hvilke som helst.. tenner du lighteren foran denne, så skremmer du garantert alt av dyr som "ikke" kommer i løpet av natten... tenker det fungerer med myggspray på boks, så får du brukt den i løpet av turen også

Velg og vrak i rådene du har fått, men jeg får en følelse av at en eller annen form for psykolog (kan utmerket godt være en person med tid og sympati), kan være til god hjelp i begynnelsen. Mitt lille råd er å se om en form for kosedyr kan være til hjelp. Enten i form av, vel, et kosedyr eller en eller annen form for våpen; kniv og en robust gåstav samt fortrolighet med bruken av begge burde gi en viss trygghet mot alt av tobeinte rovdyr.

Når du er så tøff at du kan gå langt utenfor komfort sonen din med å fortelle det her, er jeg helt sikker på at du har guts til å krysse dine andre grenser også! Du utvikler deg selv når du krysser grensen for hva du synes er komfortabelt.. Stå pÅ!

Har opplevd noen ganger at mine ikke-turgående venner spør meg om jeg er redd for å møte på galninger i fjellet. Til det svarer jeg at det er ganske mye større sannsynlighet for å møte på galninger på bussen, eller på byn en lørdagskveld. Så enten du er lettskremt eller ikke, så tror jeg det eksisterer en liten feiloppfatning blandt folk om at det finnes farlige mennesker i fjellet.

Ble toppturer i Lyngensalpene og en 5 dagers vandretur på Hardangervidda de siste 10 dagene. Flott vær i nord, men litt av alt på Hardangervidda. Mye snø for å være midt/seint i juli overalt. Tinnhølen - Sandhaug - Lågaros - Rauhelleren - Tinnhølen (89km totalt) på Hardangervidda. Bål på gang, undertegnede til høyre. Utforsking av steiner å øyer på Laken Greit å stikke innom ei hytte å senke skuldrene! Så ble det en topptur til Kristianstinden (1324m) i Lyngen. En tur som var mer krevende både i tid å fysisk enn antatt. Mye fin klyving av alle vanskelighetsgrader, men mye løse steinmasser og bergmasser. Passe luftig å utsatt, noe som jeg likte godt. Dessverre mista jeg bildene fra siste del av turen pluss de jeg tok etter denne toppturen. Holmbukttinden (1666m) til venstre og Kristianstinden (1324m) til høyre. Mye erosjon ved startet av turen Noe godt hører med! Ble også en kort gåtur til en lett liten topp på Holmevassfjellet. Flott utsikt til Piggtinden herfra.

I helgen padlet jeg og ei venninne kajakk på Lysefjorden Flotte fjell og en fin tur! Dag 1 ble det 30 km padling, dag 2 gikk vi Flørlitrappa (anbefales sterkt i kombinasjon med en svipp innom museet på Flørli) og padla gjenstående 12 km. Dag 3 gikk vi til Kjerag og tok turistferja tilbake til utgangspunktet. Den kunne by på historier fra området, jettegryter og svømmerne sel. Dag 4 tok vi turen (sammen med alt for mange andre) til Preikestolen. Konklusjonen er at det er vanvittig flotte fjell rundt Lysefjorden, men at jeg vil anbefale å reise dit utenom fellesferien - med mindre man er veldig glad i folksomme fjell

Nettopp kommet hjem etter en uke (ikke på fjellet, men det er jo fjell der òg) på en plass som heter Roligheten, like ved Åna-Sira, som er like ved Flekkefjord. Gikk en "topptur" som bringer en 200 meter over havet og som gir en fantastisk utsikt over den lille, idylliske plassen, samt havet som ruver i bakgrunnen.

Kommet et par stykker til etter sist tur. Matta er helt ubrukelig å ligge på nå Kan ikke si jeg vil anbefale denne typen.

Nå er det ingen grunn til å henge seg opp i de personene med øl i sekken. For den saks skyld kan det hende de gutta tar med seg søpla tilbake. Koser meg godt med noen pils og en knært på tur. Men at søppel generelt er et problem både på fjellet og i marka, finnes det ingen tvil om. Det er utenfor min fatteevne at man lar driten ligge igjen etter seg. Søpla veier mindre når innholdet er spist/drukket, og har man klart å bære det inn i fjellheimen, så må en pinadø klare å ta det med tilbake også. Sjelden noe som irriterer mer enn å komme til en idyllisk leirplass, for så å finne halvbrente Realposer og svartsvidde hermetikkbokser. Eventuelt alle kålhodene i trafikken som irriterer mer.

Gjør deg selv en tjeneste og ikke gå deg unødvendig vill i sekke- jungelen. Som så mange andre skriver her; prøv sekken på i butikk. Ikke sitt og les test ditt og anmeldelse datt. De sekkene du har nevnt over er alle knallgode sekker, men det har ikke et dugg å si hvis den ikke passer din rygg:) Så mitt råd er, uten å blande meg for mye eller gjøre deg helt forvirret, å prøve sekken i butikk. Kun på denne måten kan du være sikker på å finne riktig sekk. Lykke til.

Like mye friluftsliv som å ha DNT nøkkel