Vinnerliste

Tja, det må være den gang jeg hadde kjøpt ny steikepanne til å ha over bålet..og glemte den hjemme da den skulle testes...synd for maten jeg hadde med var av typen: Må stekes i stekepanne. Og jeg hadde ikke noe annet å tilberede maten i med meg. Men toppen av glemskhet står en kompis av meg for. Vi var en gjeng som skulle på fisketur til Sjøvegan. Med overnatting i telt ved elva. Da vi kom fram viste det seg at kompisen hadde glemt fiskestengene hjemme... Men ok, vi satte opp teltet, og dro for å ordne med fiskekort...lommeboka til kompisen lå hjemme. Men ok, penger til fiskekort gikk greit, og han fikk lånt reservestanga til en annen i gjengen. Vi fisker til langt på natt, det blir kaldt og det regner. Tid for å komme seg i sovepsoen...kompisen har glemt soveposen hjemme...ble en kald natt for han. Da vi leverte han hjemme stod fiskestang og sovepose på trappa...han måtte skreve over den for å komme seg uta av huset da vi dro...

Trasset dårlig værmelding og var klar for tur i 7:30 tiden lørdag morgen. Sjekket Storm og Yr og de lovet ikke regn før et stykke ut på ettermiddagen, men lokalsendingen på radioen advarte mot ekstreme nedbørsmengder. "To mot en". jeg stolte på Storm og Yr. Det skulle jeg ikke ha gjort. Avtalen var å møte min danske venn ved porten til Vatneleiren, en nedlagt militærleir like utenfor Sandnes. Noen har kanskje hørt om HTKSØ, (Hærens transportkorps, skole og øvingsavdeling.) Nedlagt og overtatt av kommunen. (Hva skal vi med et forsvar, Vi er jo så snille at det sikkert ikke er noen som vil gjøre noe mot oss. De få soldatene og utstyret som vi har sender vi jo bare ut i kriger som USA starter like vel.) Det var allerede noen regndråper i luften da jeg plukket ham opp, men vi fortsatte med friskt mot, og en halvtime senere var kanoen på vannet. Vi svinge innom noen av mine mange kantarellsteder, men utbyttet ble ganske magert. Men vi måtte jo ha litt mat så vi fikk satse på en fet ørret eller to. Jeg hadde ikke satt ut noen garn, noe jeg hadde hatt planer om for et par dager siden, sånn for sikkerhetsskyld, men uten garn så fikk vi prøve lykken selv. Først forsøkte vi oter, burde være bankers, men nei. Ikke et eneste napp. Så ble fiskestengene montert og vi fisket med alle slags sluker og spinnere, fra kanoen og fra land, men uten resultat. Så etter ca. 3 timer og etter å ha passert en flokk med speidere som forsøkte å ta seg hjem fra tur i kano, noe de slet en del med, så gikk vi i land øst i Forenesvatnet, i Fattlia for de som er lokalkjente. Vi håpet på å finne noen kantareller her, men nå regnet det slik at ingen av oss var særlig interessert i å traske rundt mellom gress og bjørketrær, i dette været, på jakt etter sopp, så det ble bål på stranden. Ingen av oss hadde regntøy med så etter en stund måtte dansken hente tørt tøy i den vanntette sekken, mens jeg, som ikke hadde med noe ekstra, bare måtte konstatere at en tynn ulltrøye og en Arcteryx Goretex skalljakke holdt meg tørr og varm på overkroppen, men fra jakken og ned var jeg våt som en vaskefille. Det surklet i skoene når jeg gikk. Men tøffe gutter klager ikke, og nå hadde det nesten sluttet å regne, så vi fant frem diverse medbrakte remedier og så ble det stekte kantareller, varme ostesandwich, en pose jegergryte fra en "real turmat kopi" av ukjent merke, solbærtoddy og kaffe og så var humøret på topp igjen. Det regnet nesten ingen ting hele hjemturen og på ny så vi en flokk speidere, også de på vei ut på tur med kano. De styrte rett inn til det området hvor jeg tidligere her på forumet har klaget over forsøpling og vandalisering av naturen, men i dag tenkte jeg kun på å komme meg hjem. Våt og sulten og med et bilde inne i hodet som viste tørre klær, en iskald pils og lørdagsmiddag med familien var mer interessant enn å starte en diskusjon med speiderne, ute i en våt natur, Forhåpentligvis ville disse oppføre seg finere enn de som hadde vert der før, vi kan bare håpe. Kanoen ble tømt for vann og bagasje, lagt på plass i naustet og så bar det hjemover. Vi hadde så vidt kommet oss inn i bilen før himmelens sluser åpnet seg på nytt. Det regnet så kraftig, og fløt så mye vann på motorveien inn mot Stavanger at det nesten var uforsvarlig å kjøre. Jeg lurer litt på hvordan speiderne hadde det der ute på holmen i dette været. Men vi kom oss vel hjem og "alle var enige om at det hadde vert en fin tur".

Glemte hele turen en gang. Så stod det en kompis på trappa med sekk ...

Meg og packraften min på tur.. Så var det endelig tid for alenetur. Klarsignal for avreise gitt fra mandag ettermiddag. Værmeldinga sier at jeg nok får regn iallefall den første kvelden og gjerne litt neste dag og, men så klarner det opp til å blir bare overskyet. Helt perfekt! Målet for turen har vært klart lenge nå. Jeg vil finne ut om det er mulig å padle øvre delene av Kvina eller Kvine. Start er satt til Håhellervatn. Via Rågeloni til Øyarvatn og deretter bare følga Kvina nedover til Kvifjorden. Derfra gå til Gaukhei og padle nordover mot Håhellervatn igjen, via Søra- og nordra Monsvatnet, Sandvatnet og Øyuvsvatnet. Underveis skal det selvsagt fiskes, og troa på at premiefisken biter er STOR! Klokka er blitt 18.00 innen båten er rigga og pakka å jeg vinker farvel til bilen. Parkerte på rasteplassen ved Håhellervann. Det er ganske surt og litt regn i lufta i det jeg legger utpå. Padler ganske hardt for å holde varmen, og for å i det hele tatt komme noen vei i motvinden. En sluk henges på slep i god tro. Der blir den hengende ganske så ifred! Gjør ikke lange etappen ut av dagen, og i sydenden av Håhellervatn finner jeg en fin plass å slå leir for natta. Prøver noen kast på kvelden fra land og men overaskende lite aktivitet. Sovna tidlig etter litt kveldsmat. Natta var ganske kald. Kan vel skylde på en godt brukt Helsport Alta LT og et skumplast underlag bare. Våkna grytidlig morgenen etter til tjukk tåke og lettere regn inne i teltet. Ble en slapp morgen med mye kaffe. Men etterhvert letta tåka til en fin dag. Fra Håhellervatn måtte jeg bære båten ned til Rågeloni. Det var ikke så lange stykket. Her padler man forbi flotte sandstrender og flotte innos. Angret nesten litt på at jeg ikke telta her om natta. Her var det og tid for første fisk på kroken. En liten ørret som måtte hatt selskap av mange flere for å fylle ei steikepanne. Det vaka tett og fisken tok villig på flue og. Alle jeg fikk svømte videre. Måtte bære forbi et lite stryk under ei hengebro mellom Rågeloni og Øyarvatnet. Her stod sauene å kikka dumt på meg. Skjønner ikke hvorfor? Sydover i Øyarvatnet gikk det trått. Motvind og plaskebølger. Gjorde vel og 10 bytter på hva jeg hadde i enden av snøret bak båten, for det var ikke antydning til liv her heller. I sydenden av vannet ventet en litt lenger bæring til nedsiden av demmningen. Det ble med et roligere i været når jeg kom ned i "elva" og etter ei lite stund kom sola og ut en liten tur. Det gikk ikke fort nedover resten av dagen heller, det var så fint at jeg ofte bare lå å dreiv å kikka meg rundt. Et par småbæringer til ble det og før jeg fant en fin plass i Kotådalen å bosette meg for kvelden. Morgenen etter våkna jeg til strålende SOL! Dette blir en HERLIG dag! Videre nedover måtte det en del bæring til, forbi fosser og små demmninger. Men og lange loner og vann som kunne padles. Her fant jeg og noen små stryk som kunne padles, MEGET morro for en komplett amatør. Fikk testa om packraft er så solid som det sies. Og jeg tror på det iallefall. Ble over mange stein, istedet for rundt dem. Laga en liten video med GoPro som kan ses her: https://www.youtube.com/watch?v=v6nkO50apgo Nede ved Langlona ble det igjen stillevann å padle. Her var det uhorvelige mengder meget bitevillig fisk. Ok størrelse, men desverre tynn og mager fisk. Tydeligvis overbefolket. Her tok jeg og en avgjørelse på å gjøre om på ruta mi litt. Har ikke tro på at stort mer av elva er padlbar, å velger derfor å pakke ned båt å traske østover. Målet for dagen ble dermed Skrubbhusvannet. I kulpene oppover var det plenty av fisk, og jeg fikk samla meg nok til å få ei god fiskesuppe. I fiskerus gikk tida fort og jg måtte plutselig innse at jeg måtte finne teltplass i mørket. Det var ikke i overflod av egnede plasser, så teltet ble satt på den tørreste delen av ei myr Men det var nå iallefall mykt . Morgenen etter var det igjen strålende vær og mulighet for tørking av litt utstyr og klær Båten ble blåst opp på nytt for å padle lengden av Skrubbhusvannet med sluk på slep. Atter en gang resultatløst fiske. Skylder selvfølgelig på forholdene, tilnærmet vindstille og sol er vel ikke optimalt. I enden av vannet ble båten pakket ned i sekken igjen for å "klatre" over Dansarfjellet og komme meg ned til Søra Monsvatnet. Herfra skulle jeg etter min tro kunne padle helt opp til nordre enden av Nordra Monsvatnet. Nå hadde det og blitt en liten trekk som gav meg medvind hele veien. På toppen av Dansarfjellet. Båten rigges igjen ved Søra Monsvatnet Padlinga over Monsvatna gikk som ei kule. Måtte bære opp et lite stryk mellom de bare, ellers klarte jeg å padle resten i motstrøm. Dagen ble avsluttet med en bæring opp til Sandvatn hvor jeg slo leir i herlig kveldsol. Neste morgen ble det kjapp nedpakking av leir. Litt fiske mens jeg padla over Sandvatnet, selvfølgelig resultatløst. Bæring opp til Øyuvsvatnet. padla kjapt inn i vestenden hvor det vokste helt enorme mengder fine store blåbær. Tok meg en liten time med rumpa i været å plukka meg et lite kilo. Fint å ha til pannekaker første morgenen hjemme igjen. Deretter bar jeg båten ned til Håhellervatnet og la ut på siste lille padleturen tilbake til bilen. Ganske nøyaktig 4 døgn på tur. Helt utrolig fornøyd med packraften og turen i det hele P.S Første turrapporten min...

Da har jeg fått nytt liggeunderlag i posten av fjellsport.no! Sendte bare inn bilde av hullet i min madrass, så sendte de ny. Det var ikke en skade de hadde sett før, så jeg sender inn mitt gamle, så de kan ta det med produsenten. Super service!

Kråkvasstind (Sandåhøa) er omsider besteget. Prøvd to ganger før. Førsts gangen ble vi stoppet av snøsmelting i vårfjellet, andre gangen av min hælbetennelse. I dag kom vi omsider til topps på 1700 moh på en vakker "sommerdag" i høstfjellet. En helt fantastisk dag i fjellet.

Efter att ha frusit om fötterna en tätltur så tänkte jag skaffa mig något bra att ha på fötterna. Varmt och lätt och komprimerbart och tvättbart (alltså går dun bort). Själv är bäste dräng. Så jag tog lite stoff jag hade liggande. 2 lager, innerst fleece (ca 400gram/m²), ytterst F111 (en slaktad Apco PP16, klassiskt fallskärmsduk annars.) Varma som *** själv. Går inte att ha på sig någon längre tid inomhus - för varmt! Inner fleece. Koplett med yttertyg i F111.

Hallais. Hvorfor er det ikke egnet til å bruke på snø? Jeg har mange døgn i Ringstind II Light på snø. Fungerer helt flott! ** Fiksa riktig bilde. .

Er akkurat kommet hjem fra helgetur med to overnattinger, med litt garnfiske og mye fisking fra båt. Har spist mye fisk og jegergryte som middag på fredag. Kjempemessig! Skal se om jeg får snekret sammen en fyldigere rapport fra helgen.

Hatt en fin og fuktig tur i Suldalsheiene denne helga

Nok en vakker og varm høstdag i Trollheimen. Etter gårsdagens topptur ble det en litt slakere tur i dag. Gikk innover Halsbekkdalen til tjønna ved foten av Halsbekkhøa. Nesten ikke folk å se, men 8 flotte reinsdyr møtte vi på.

Ta me lettøl, det er ikke så tungt

Var på fisketur, og skulle koke kaffe, men hva med fyrstikker. Borte. Prøvde å slå stein på en lommekniv, men det eneste jeg oppnådde var å ødelegge kniven. Det var da jeg kom på nødblusset. Dynket bålet godt med rødsprit, og dro i utløseren. En fosforstjerne for ut og antente bålet raskt og brutalt. Puh. Det var da stjerne nr 2 kom, og jeg var uforberedt. Og den gikk ikke ned, men opp. Og jeg som ikke var så langt i fra Bardufoss flyplass. Grov raskt ned bevis og håpet det beste. Heldigvis kom det ikke noe helikopter, så jeg slapp med skrekken. Men kaffe ble det, og bålet voktet jeg som en smed. Og siden har jeg ikke glemt fyrstikker, men en gang var jeg så heldig å bli kjørt ut i terrenget av en ung dame. Mulig det var hun som distraherte meg, og da jeg vinket etter henne, vinket hun hyggelig tilbake, Men det jeg prøvde å signalisere var STOPP. For all maten min lå igjen i bilen hennes. Det gikk bra tilslutt, for etter en time kom hun tilbake.

I dag ble det delfinsafari i Kragerøskjærgården!

Glemte å ta inn brødet i teltet om natta. På morningen var det forandret til sauebæsj

I dag kom det et 2014 modell Helsport Ringstind Light 2 i posten. Jeg har et eldre Ringstind 2 telt fra før og er veldig fornøyd med det, men jeg kunne tenkt meg noe lettere. Derfor kjøpte jeg tidligere i sommer et Ringstind Superlight 1-2 for lettere turer, men jeg solgte det etter to turer pga at det var alt for lite og trangt for min smak... Derfor kom jeg inn på tanken at jeg skulle holde meg til mitt gamle Ringstind 2, men jeg kom til å kikke innom helsport sin hjemmeside en kveld jeg satt og surfet, der fant jeg Ringstind Light 2 i ny modell av året som ble påstått og være opptil 30% lettere enn før og med oppgradert ventilasjon som gjorde teltet til et firesesongers telt. Jeg var skeptisk til dette, men bestilte ett likevel. I verste fall får jeg et telt med ventiler jeg kan lukke, noe jeg savnet på mitt gamle telt. Jeg veide teltet og satte det opp på plena nå i ettermiddag. Pakket i posen. 1644 gram! Helsport oppgir 1,6 kg på hjemmesida, så dette er innafor. Samme størrelse som mitt gamle Ringstind, men 0,4 kg lettere. Behagelig å kunne lukke igjen luftingen på innerteltet, det går ikke på mitt gamle Ringstind 2. Denne ventilen kan heller ikke stenges på mitt gamle telt. Etter førsteinntrykket er jeg kjempefornøyd. Da gjenstår det bare å se hva teltet tåler av bruk, det er tynnere og lettere duk enn mitt gamle. Teltstangen er DAC featherlite og den regner jeg med tåler bønna. Jeg kan også nevne at jeg byttet ut pluggene med DAC V-pegs som jeg hadde liggende, har aldri likt pluggene til Helsport noe særlig...

I Nord-Rogaland kommer man ikke utenom Etnefjellene når helgeturer skal planlegges. Foruten aktiviteter langs kysten så er det også fine muligheter for bl.a. padling på større vann både på sørsiden og nordsiden av fylkesgrensa her nord. Fra Etnefjellene: Fra Vigdarvatnet:

Ja, det er sant. Jeg har gått en drøy mil med dem nå, og jeg er ikke sånn lenger. Hehe.. Men jeg skal gi dem en sjanse. Er visst mer fornøyd med mine Crispi Besseggen enn jeg først trodde! Jeg kommer til å legge inn dempesåle i Mira. Takk og pris for rådet du ga med om størrelse, for da får jeg plass til det. Ellers er det bare en ting som er fryktelig irriterende og det er det at smågrus setter seg fast i sålene ekstremt lett! Har du merket noe til det? Nå er det heldigvis ikke mye grus i fjellet, men det hender jeg bruker fjellsko på rundene rundt om der jeg bor også, hvis det er veldig vått, og da er det et stykke med asfalt og grus. Og dette vet jeg høres teit ut, men jeg fikk blåmerke på leggen etter at skoen hadde trykket der! Bare på den ene, og jeg strammet ikke for hardt. Tenker at det er nok et lite herdet område og at det vil bli bedre etterhvert. Men, jeg tror de tørker mye fortere enn Besseggen om de blir våte, så da har jeg vel løst problemet jeg hadde i utgangspunktet, og det var jo derfor jeg startet denne tråden.

Å ta med vatn på Vestlandet er fullstendig unødvendig. Har gått på tur her i snart 40 år og har aldri slite med å finne vatn sommerstid. Har heller aldri blitt dårleg av å drikke vatn. Ta med deg to tomflasker som du kan fylle visst du skal campe på ein høg topp eller liknande. Rensetablettar dropper du, i skog og fjell er vatnet reint, med mindre du skal campe i solheimsviken. Finn eit turmål, sjekk kartet kvar næraste bekk eller vatn er og så legg du campen der. mange små bekker er ikkje på kart, treng ikkje vera store saken for at du har alt det vatnet du treng.

Glemte hele klesposen hjemme da jeg skulle på en tredagers kanotur. Måtte bære forbi noen stryk fordi jeg ikke kunne bli våt, men det verste var å få minusgrader på natta, uten ullstillongs, lue eller lakenpose... Har heller ikke hatt for vane å ha med dopapir på korte turer, drite kan jeg gjøre hjemme. Helt til jeg fikk akutt magetrøbbel her i vår, og dermed fant ut nøyaktig hvor mange doturer man kan gjøre med en enkelt brødpose... Heretter er dopapiret med på alle turer!

https://turhistorie.blogspot.com/ 15 mai 2014. Første av fem langturer på Nordkalotten 2014 skulle bli i Pasvikdalen. I 2012 utforsket vi selve nasjonalparken, det var en utrolig flott opplevelse som ga mersmak. Nå skulle vi starte i Vaggetem, gå til Ellenkoia og derfra bevege oss ut av nasjonalparken, nordover langs grensa til Finland og det hele skulle ende i Svanvik der bilen var parkert. Den store bekymringen var om det fortsatt var for mye snø i terrenget til å bevege seg til fots. Vinteren var treg med å slippe taket og vi fryktet det kunne bli noen kjølige opplevelser på denne turen. Så er jo det alltid ett spørsmål som melder seg når man planlegger en tur i Pasviks skoger, ville det bli nærkontakt med bamse brakar? Frihetsfølelsen i Pasvikdalen. Så var endelig dagen kommet, etter nesten to års planlegging var vi nok en gang klar for nye eventyr på Nordkalotten. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre til Svanvik i Pasvikdalen, var sekkene pakket og klar for tre uker på tur. Via Fjellforum hadde vi kommet i kontakt med en trivelig kar med navn Helge. Han ordnet det slik at vi kunne parkere bilen utenfor nasjonalparksenteret i Svanvik, veldig praktisk. Men ikke nok med det, han og madammen tilbydde seg liksågodt å kjøre oss til skogsvegen i Vaggetem der turen skulle starte. Makan til hjelpsomme mennesker, det er virkelig noe vi setter stor pris på, takk til dere begge. Når vi satt i bilen deres spurte jeg om det var mye folk som ferdet i Pasvikdalen på denne tiden av året. Med et smil om munnen svarte Helge "Det er ingen som er dumme nok til å ferdes i Pasvikdalen så tidlig på våren". Hmmm, det hørtes jo lovende ut, men det var ingen veg tilbake, nå skulle disse dype skogene utforskes. Kathrine er klar. Da vi hadde gått ut av bilen og takket så mye for hjelpen til Helge og hans bedre halvdel, så vi på hverandre og smilte. Begge var i strålende humør og ekstremt klare for at eventyret endelig skulle begynne. Dette hadde vi gledet oss til lenge. Da vi begynte å gå på skogsvegen var det tydelig at det var mer snø nå enn da vi var her i 2012, dette ble ytterligere bekreftet av at to personer på ski kom susende forbi oss, det gikk tydeligvis lettere med ski enn fjellsko så tidlig på sommeren. Etter en lang dag med mye organisering orket vi ikke å gå mange kilometerne før teltet ble slått opp, vi fant en snøfri flekk ved Gåsdammen, perfekt! Kveldsbålet ble tent opp, himmelen var klar, det var kjølig og motivasjonen var på topp. En rev kom springende mot oss på isen, uanede om at det var mennesker i nærheten. Den snudde fort da han la merke til to personer som satt rundt bålet med kaffikoppen i hånden. Pasvikdalen hadde ønsket oss velkommen på beste måte. Vi la oss til i teltet og kjente den gode varmende effekten av soveposene, det var ikke sommertemperatur ute enda. God natt. Skiforhold? Mer snø nå enn i 2012. Ser etter aktuelle leirplasser. Her hadde vi leir i 2012. Bålet er klart og teltet er slått opp ved Gåsdammen. Utoset ved Gåsdammen. En leirplass slik en leirplass skal være. Real turmat med potetmos, helt greit. Reven ser skeptisk på oss. Neste dag satte vi kursen mot Ellenkoia. Dette ble en slitsom etappe, til tider gikk vi med snø til godt over knehøyde. Heldigvis var stien godt merket, dette gjorde alt lettere for oss og kursen ble holdt stødig mot koia. Vi fikk sett turens første sangsvaner og flere andre fuglearter som ikke vi ikke kunne navnet på, ikke akkurat noen fuglkjennere vi. Skogen hadde virkelig våknet til liv denne dagen og vi måtte stoppe jevnt og trutt for å finne frem kameraet og dokumentere alt livet vi så. Det tok si tid. Da vi endelig ankom Ellenkoia bestemte vi oss for å bli her noen dager for vente på snøsmeltingen, tanken på å bakse videre i "dypsnøen" med tunge sekker fristet ikke veldig. Noen sløvedager her var ikke å forakte. Denne sjelfulle koia er virkelig noe som er verdt å få med seg om man farter i disse trakter. Den har tidligere blitt brukt som oppholdssted for reingjetere om vinteren, dessuten var den hvilleplass og mellomstasjon på vinterveien mellom Vaggetem og Enare. Nå står den åpen for alle friluftsfolk som farter i nasjonalparken som trenger husvær, takk for det. Pakket og klar med kurs mot Ellenkoia. Gulerle. Sangsvaner. Storlom, tror vi. Sidensvans så vi en del av. Lunsj ved Sortbrysttjernhytta. Kanskje vi skulle ha tatt med ski? Gapahuken ved Sortbrysttjern. Ja ja, det var bare så vidt. Ellenkoia, endelig. Dette ble rolige dager, selvsagt. Vi gikk en tur til Ivargammebekken, her var det isfritt i utoset og fiskestangen kunne bli brukt for første gang i år. Dette er kjent som en god fiskeplass med mulighet for harr, abbor og stor gjedde. Men fangst ble det dårlig med, ikke antydning til liv, vi fikk klare oss med tørrmaten. To sangsvaner som var av den fotogene typen fulgte med oss fra isen da vi stod å fisket, virkelig noen vakre skapninger det der. Noen korte dagsturer for å se etter bjørnespor ble også gjort uten hell, men det var uansett flott å gå i urskogen igjen. Det ga en egen følelse, alt er stille, men samtidig er det alltid en lyd, det var lett å finne roen der. Ellers ble det mye boklesing, kaffidrikking og slumring. Vi hadde jo tross alt ferie, og stress var det siste vi ønsket. Nei, det var bare å nyte stillheten her ved Ellenkoia og se at vinteren slapp mer og mer taket på terrenget, vi kunne lukte sommeren. Det ga oss begge en god følelese. Andre mennesker hadde vi ikke sett siden vi traff de to skikjørerne på grusvegen, vi hadde alt for oss selv. Det var virkelig prikken over den såkalte i-en med å være i Pasvikdalen på denne årstiden. Fortsatt is på mesteparten av Ellenvann. 17 mai feiring på Ellenkoia. Skiltet mot Piilolahytta, der var vi i 2012. En liten tur til Ivargammebekken. Dette er broen over Ellenelva. Merket sti hele vegen til Piilola. Vårstemning. Fortsatt litt snø noen plasser. Ei lita isfri vik på Ellenvann, ingen fangst. Ivargammebekken. Utoset til Ivargammbekken. Ingen fangst her heller. Fotogene Sangsvaner. Ny vedovn på Ellenkoia, den varmet godt. Morgengretten. En liten tur rundt Abbortjønna for å se etter bjørnespor. Det er en egen følelse å bevege seg i urskogen her. Stillheten i skogen. Vi hadde fine dager når vi bodde på Ellenkoia. Varmt og godt. Kveldsstemning. Kathrine tar seg av indretjenesten. Hytta skulle se bra ut til neste besøkende. Adjø til Ellenkoia, nå skulle vi videre. Turen gikk videre mot Kolvatn. Det hadde vært nokså varmt vær de siste par dagene og vi kunne se at det hadde smeltet en del snø, faktisk så var det helt snøfritt på flere områder. Vi stoppet ved Partisanhytta som ble bygd under krigen for å blant annet bli brukt som skjulested av motsandsfolk. Før hytten ble bygd var der en hjembrenthule som ytterst få kjente til, sikkert mye rart som har skjedd der. Kan forøvrig informere om at der ikke ligger noe hjemmebrent i dag. Etter noen km videre gjennom skogen fikk vi turens høydepunkt så langt. Vi kunne se at det var tydelige kloremerke på et tre foran oss, kloremerke etter bjørn. Disse så faktisk ganske ferske ut, og vi var begge enige om at her var det ingen tvil, det måtte være bjørn. Etter dette kjente jeg "bjørnefeberen" begynte å herje i kroppen. Typiske symptom er å tro man ser spor etter bjørn, hører bjørn og til og med ser bjørn uten at det er reelt. Titt og ofte snudde jeg meg til Kathrine og spurte, "Hørte du den lyden? Sikkert bjørn" "Ehh, nei" svarte hun. "Dette må jo være ei liggegrop etter bjørnen" "Ehhhh ,nei bare ei grop." "Dette må da være bjørnedrit? "Anders, det er en menneskedrit". Etter hvert roet de verste symptomene seg og jeg innså at mest sannsynlig var bjørnen langt unna. Etter noen timers vandring i sommervarmen ble det etablert leir ved Kolvatn og kort tid etter begynte det å regne, typisk. Det varte i to dager. To teltdager. Som ikke ble brukt til noe annet fornuftig enn å fyre et kaffibål og boklesing. Lenge leve latskapen. Planen var nå å gå mot Kolvatn. Partisanhytta, blant annet brukt av motstandsfolk som skjulested under 2. verdenskrig. Litt spesielt. Meget varmt denne dagen, da er det viktig å lufte ut. Kloremerke etter bjørn. Ser jo nesten litt ferske ut. Ett stk. Anders rammet av bjørnefeber. Lunsj ved enden av Øvre Kolvatnet. Isen ligger tjukt på Kolvatnet. Leir i nordvest-enden av Kolvatn. Bekken som kom fra Svartåstjørna rant ut ved leirplassen. Kathrine ordner middag. Dette var en av få ganger vi sov i telt på denne turen. Høy vannstand. Bål i tåke og regn. Den 21. mai ankom vi Føllvanskoia, ei flott koie med gode sengeplasser, mengder av ved og en litt sliten, men effektiv vedovn. Å komme hit gjorde godt, på denne etappen hadde det blitt tre elvekryssinger og skoa hadde blitt akvarium. Nå fikk vi muligheten til å tørke opp. Ut på kvelden stod jeg utenfor hytten for å trekke litt frisk luft. Plutselig hørte jeg et solid knekk fra skogen og et tydelig plask i bekken som rant ca 30 m fra hytten. Bjørn eller bjørnefeber? Stillheten i koia ble brutalt avbrutt da jeg kom stormende inn for å hente kameraet. Jeg snek meg ned til bekken, men så ingen tegn til liv, da var det vel bjørnefeberen da som nok en gang hadde spilt meg et puss. Dagens etappe startet med en liten elvekryssing, denne klarte vi tørrskodd. Det var rikelig med "kvilesteiner", heldigvis. Kryssing av Kaurelijohka. Tørkepause etter å ha krysset Føllelva. Det er godt med varm lunsj etter kald vading. Føllelva i bakgrunn. Føllvannskoia. Det som skulle bli ei natt på Føllvannskoia ble til tre netter, sur nordavind, til tider snø og sluddbyger gjorde sitt til at vi bestemte oss for å ta det piano. Det gjorde egentlig ingenting. Disse ødestuene som blir vedlikeholdt av Fefo er et kjempetilbud for friluftsfolk, topp standard og rikelig med brensel. Det er bare å ta av seg hatten for arbeidet som blir gjort. Så er det selvsagt viktig at koia blir etterlatt i best mulig stand. Rydd, vask, fyll opp vedkassa og gjør klar oppfyringsveden. Dette gjorde vi alltid, selv om det ikke alltid var slik standard når vi kom. Koia lå like i nærheten av grensen, bare et par hundre meter dit. Vi tok derfor en liten tur over på finsk side. I det kalde været var det ikke mye spennende dyreliv å se, ett eneste reinsdyr, det var alt. Det kunne virke som skogen nærmest hadde gått i vinterdvale igjen, forstålig nok. Da vi skulle tilbake til koia fikk vi nok en gang bekreftet at undertegnede ikke har retningssans, jeg ledet oss lenger vekk fra hytten. Da Kathrine bemerket dette ble jeg blitt irritert og mente at hun tok feil. Dum som jeg var. Det hele endte med at vi måtte finne frem kartet, og så Gps-en før jeg kunne innrømme nederlaget. Kathrine fikk lede veg tilbake til koia. Det var kaldt ute, men ikke så kaldt. Termometeret var ødelagt. Et typisk bilde når en ikke gidder å gå ut i kulden. Her fikk vi tørket utstyret som hadde blitt vått. En helt vanlig dag på Føllvannskoia. Vi koste oss her. Hyttespøkelset. Grensen til Finland. Vi fant jaggu en stor stein i Finland også. Ingen retningssans. Etter tre dager satte vi kursen over grensen, vi hadde et håp om å finne isfritt vann, fiskelykken gnagde nemlig i kroppen. Det ble med håpet. Teltet ble slått opp ved et isbelagt Aslakinlentamajarvi. Været var fuktig og tilværelsen i teltet var klam. Kathrine ga den litt stive ødøren i teltet navnet "Torosvette", et resultat av mye frysetørket mat og svetting. Lekkert. Ellers kan vårt lille turnè i Finnland oppsummeres med at der er steinur, mye steinur. Skjønner godt at mange velger kano når de skal farte i de traktene, blir litt lettere da. Teltet slått opp ved Aslakinlentamajarvi. Steinur (som det er mye av i Vatsari) og Aslakinlentamajarvi i bakgrunn. En våt dag, men Allak-teltet holdt oss tørr. I hytteboka på Føllvanskoia hadde vi lest at en del hadde kommet hit via ei hytte som hadde navnet Nilsgamma. Vi siktet oss inn på to alternativ på kartet der vi mente hytta kunne ligge, og pakket sekkene. Grensa ble passert i lett snøvær, og etter bom på første forsøk fant vi Nilsgamma ved Oaivejavri på andre forsøk. Ei lita enkel gamme med vedovn, det passer alltid bra. Denne hytta eies av en privatperson som lar den stå åpen for andre fjellfolk som trenger overnatting under tak eller få varmet seg litt. All ære til han (eller ho) for dette. Etter en nokså lang dag unnet vi oss dobbel dose med finsk pasta, det smakte godt. Og med litt sjokolade til dessert var vi meget fornøyd. Vi hadde ikke basert oss på å få fisk på denne turen, så mat hadde vi med nok av. Vi kunne lese i hytteboka at her var det besøk jevnt og trutt, de aller fleste for å prøve fiskelykken. Isen lå fortsatt tykt på vannet her, så det ble ikke fisking på oss. Surt ute i dag. Her var det bare å gi sats. Reingjerdet passeres. Et lite lunsjbål. Her håpte vi Nilsgamma skulle ligge, det gjorde den ikke. Vinteren preget fortsatt landskapet her. Så fant vi Nilsgamma. Siden vi ikke ville bruke så mye brensel fikk vi aldri noe særlig varme i gamma. Etter ei kald natt på Nilsgamma var planen å gå via Haglklumpen til Lerkevannskoia. Vi fulgte våre egne spor oppover høyden vi kom fra. Etter ca 30 min kunne vi se noen andre spor, de var ikke fra mennesker. Bjørnespor. Både store og små, vi så også sklimerker i snøen, bjørnen hadde laget sin egen lille akebakke her. Vil tro at dette var bjørnebinne med et par, tre unger på slep. For en herlig opplevelse, det er noe eksotisk med å vite at bjørnen har vært så nære. Vår teori var at bjørnefamilien hadde hatt en lekestund i snøen her i løpet av natten vi sov på Nilsgamma, vi hadde ikke sett disse spora da vi gikk til koia dagen før. Dette ble selvsagt godt dokumentert før vi gikk videre, og vi begge lurte på det samme. Var bjørnefamilien langt unna nå? Dagens tannpuss. Et isbelagt Oaivejavri. Der nede lå Nilsgamma. Her hadde det vært liv i løpet av natten. Små spor. Store spor. Mye spor. Haglklumpen er Pasvikdalens høyeste punkt på 338 moh. Det var laget til et slags utsiktstårn man kunne klatre opp for å nyte utsikten fra noen meter over bakken. Og for en utsikt, her kunne man se utover de enorme norske, finske og russiske villmarksområdene. Utrolig flott og det var vanskelig å ikke føle seg ærbødig. For noen enorme områder med villmark som finnes her oppe, og her sto vi, midt i det. Vi kunne ikke annet enn å smile fra øre til øre, og vi ble stående lenge uten å si et ord. Den kjølige vinden gjorde oss til slutt så kalde at vi måtte bevege oss. Lerkevannskoia var ikke lange stykke unna, her skulle vi nok få varmen i oss. Da vi kom frem kunne vi konstatere at dette var nok ei ødestue av ypperste kvalitet og vi bestemte oss for å bli her et par dager. Isen hadde gått på deler av de nærliggende vanna, men ingen fangst her heller. Det kalde været kunne være noe av forklaringen eller unnskyldningen da, for i følge hyttebøkene skulle dette være et godt fiskeområde. Nå hadde vi snart vært på tur i to uker og fortsatt hadde vi ikke møtt en kjeft, hytteboken kunne fortelle at det stort sett ikke hadde vært folk her siden påske. Utsikt mot de norske ødemarksområdene og man kunne se helt over til Russland. Haglklumpen. Utsiktstårnet kan skimtes i bakgrunn. Grensegjerdet mellom Norge og Finnland. Utsikt mot de finske områdene, passende nok var der reinsdyr på beiting i nærheten. Kathrine liker det hun ser. Lerkevannskoia. Vedkassa fylt opp og oppfyringsved klargjort før vi dro videre. Lerkevasskoia klar for å ta i mot nye besøkende. Endelig ble det varmere i været og vi kunne stramme skolissene og sette kursen mot Vestkoia. Det var en god følelse og endelig kunne kjenne sola varme i ansiktet igjen, nå hadde vi endelig trua på at sommeren hadde kommet for å bli. Vestkoia lå forresten ikke der Vestkoia skulle ligge i følge kartet. Etter litt styr fant vi koia ca 1 km lenger sør. Rype så vi mye av denne dagen, ikke særlig lettskremte heller, ofte stod de bare tre meter foran oss før det bestemte seg for å stikke. Vi hadde egentlig tenkt å ta ei teltnatt før vi kom hit, men det var ikke lett å finne noen gode teltplasser mellom Lerkevasskoia og Vestkoia. Terrenget var kupert og til tider preget av mye stein. Dagen etter våknet vi til blå himmel og enda varmere vær. Frokosten kunne bli spist ute, det var første gang dette året. Vi fant et lite tjern som var isfritt, men her også var det fisketomt. Merkelig. Ut på kvelden var vi så frekke at vi forsynte oss litt av hvetemelet som noen hadde lagt igjen, det ble stekte brød-pannekaker som smakte godt med meierismør og sukker. Greit med litt variasjon fra havregryn og frysetørket mat. Ikke lett å finne teltplass her. Froskeegg. Liten pause ved et navnløst tjern. Endelig sommer. Det hadde enda ikke blitt fisk så langt på turen. Hva skal man si? Det er bare å beklage. Middagskvil på Vestkoia. Neste mål var Oksvannskoia, og her hadde vi forhåpninger om at Lille Oksvann skulle være isfritt. Da vi var fremme skjønte vi fort at her var det liv, mye liv. To fiskeørner hadde reir i nærheten av hytta og de var tydeligvis ikke fornøyd med vårt nærvær. De kom stupende mot oss og hylte en klar beskjed om at vi burde holde avstand. Ikke nok med det, plutselig kom det ei røy spurtende forbi oss, den hadde reir rett ved utedassen. Her gjaldt det å trø varsomt. Etterhvert monterte vi haspelutstyret og gikk i ei lang bue rundt ørnereiret og reiret til røya for å ikke skremme de enda mer. Vi stilte oss ved innoset til Lille Oksvann, her var store deler isfritt. Det tok ikke lang tid før tre fine harr lå sprellende i lyngen. Harren var i det bitevillige humøret og vi kunne se den bare en meter fra land, det var bare å plassere sluken foran den og pilke litt. Mer skulle ikke til for å lure den til å bite. En del abbor ble det også, men nesten alle fikk leve videre. Så ble det selvsagt også en kamp med storgjedda. I ti min holdt jeg på med den før sena sleit da jeg skulle lande den. Tipper vekta var på en ca fire kilo. Kanskje like greit, men det var synd at gjedda måtte svømme videre med en 12 grams kobber og rød i kjeften. Og da tenkte jeg på gjedda, ikke på sluken. Harren ble tilberedt på bål utenfor hytta, mens de to fiskeørnene fulgte godt med oss fra reiret sitt. De hadde tydeligvis blitt mer vant med oss og forholdt seg rolige. Utover kvelden mens vi satt inne i hytte kunne vi med jevne mellomrom observere de to fiskeørnene svevende over hyttetaket, akkurat som at de ville forsikre seg om at vi holdt oss inne i hytta. Det gjorde vi. På veg til Oksvannskoia. Oksvannskoia. Fiskeørn som ikke liker besøk. Her sto den i treet og fulgte med oss. Det var faktisk litt småskummelt når ørna kom stupende mot oss. Så sitter den. Harren trygt landet. Den var ikke lett å skremme. Så var gjeddekampen i gang. Gjedda med kobber og rød spesial i kjeften. Så skulle den landes. Det gikk ikke bra. Dagens fangst. Oksvannskoia var av den litt mer slitene typen. Rikelig med madrasser hvertfall. Kathrine gjemmer seg for ørnen. Etter denne innholdsrike dagen gikk vi til Lille Røyrvatnet, her hadde vi forhåpninger om å få røye, mest på grunn av navnet på vannet. Ei ny fiskeørn svevde forbi oss rett før vi skulle til å slå leir, det tok vist aldri slutt. Nok en gang så vi tydelige kloremerke etter bjørn, Pasvikdalen sluttet aldri å pøse ut med flotte naturopplevelser. Vi gikk forbi ei hytte, den var låst. Dessuten var utedassen veltet, like greit å gå videre da. Teltet ble slått opp på en liten høyde over vannet slik vi fikk en passende utsikt. Det ble kun abbor i Lille Røyrvannet og alle fikk leve videre. Det var kjekt med harr, abbor og gjedde, men nå kjente vi at savnet etter rødfisk begynte å melde seg. Den finnes i noen vassdrag i Pasvikdalen, men vi hadde ikke lyktes med å ta den. Det gjorde for så vidt ikke så mye, vi visste det skulle bli rikelig med ørret og røye fisking resten av sommeren. Isen er i ferd med å smelte på Oksvann. Vi nærmer oss dagens mål. Sørenden av Lille Røyrvann, ei hytte kan skimtes i bakgrunn. Flere kloremerker. Det var til tider nokså tett bjørkeskog på denne etappen. Dassen ute av drift. Lille Røyrvann. Leir etablert. Med passende utsikt. Kobber og rød, en sikker vinner. Denne fikk leve videre. Morgenkaffi. Neste dag satte vi kursen mot Store Sametti. Dette ble en flott etappe gjennom til tider tett skog. Vi klarte å krysse Okselva tørrskodd, det var opptur. Derfra fulgte vi en skogsveg mot Samettihotellet. Ut på ettermiddagen slo vi opp teltet ved elven mellom Store og Lille Sametti. Her lå det både båter og kanoer, og for første gang på nesten tre uker så vi andre mennesker. Tre personer satt seg i en båt og vinket til oss før de freste utover vannet med hver sin fiskestang i hånden. Nesten litt uvant, vi vinket forsiktig tilbake. Snickers til lunsj er en sikker vinner. Et navnløst tjern vi passerte før vi kom til Okselva. Okselva. Glad for å ha krysset tørrskodd. Skogsvegen mot Store Sametti. Kathrine forsyner seg grovt av nøtteposen. Turen nærmet seg slutten. Store Sametti. Siste natt i teltet. Herfra gikk det en skogsveg hele etappen til Svanvik der bilen sto parkert, ca 2,5 mil. Planen var å bruke to dager på dette, men suget etter en varm dusj og ei kald pils gjorde slik at vi gikk hele vegen på en dag. Denne etappen kan kort oppsummeres med at det var langt å gå, veldig langt, støle bein, verkende føtter og vi så ei ugle. Da vi kom til Svanvik var kroppen rimelig ødelagt. Nå skulle det bli godt noen dager med kvile og god mat før vår neste tur skulle starte. Da skulle endelig ørreten til pers, Gallokvidda sto for tur. Pause ved Myrbekkoia Fjellsko ble byttet ut med joggesko på denne etappen. Slik så det ut i nesten 2,5 mil. Endelig fremme. Da vi satt oss i bilen kjørte vi til Thon hotell i Kirkenes, her skulle det bli to dager med luksus før vi i det hele tatt skulle begynne å tenke på neste tur. Alt i alt så var Pasvikdalen et eventyr fra dag en og vi anbefaler absolutt friluftsfolk til å ta turen dit. Så må vi nok en gang få takke Helge og madammen for at det hjalp oss med å finne trygg parkering til bilen vår og ikke minst at de kjørte oss til Vaggetem. Dette gjorde alt så mye lettere for oss. Dessuten hjalp Helge oss med logistikken til neste tur også, men det kommer vi tilbake til. Uansett veldig kjekt å få møte så hyggelige mennesker. Hei til dere. https://turhistorie.blogspot.com/

På fredag kom dagen jeg hadde ventet på. Så og si på dagen som ble lovet av Sean @ Oookworks kom "hentelappen". Har ikke så mye informasjon å komme med om selve innerteltet akkurat nå. Rakk kun å sette det opp under en familiemiddag på hytta i dag. Todelt innertelt -Cuben bunnduk -Myggnetting på øvre deler samt hele vegger ved inngangsparti -Cuben på nedre deler av vegger - med myggnetting som forsegler overganger fra bunnduken til overdelen. -Glidelås i inngangsparti Legger til noen bilder for å tilfredstille sulten til @RuneH Siden jeg ikke får anledning til å knipse noen in action på tur med det første.

Takk for alle gode råd. Dette blir nok bra!

Om jeg skal gå med støvlene lenge, altså mer enn bare ettermiddagstur med hundene så har jeg på sportstape eller lignende på hælene også har jeg funnet ut at støvlene er mest behagelige når jeg har på sokker med litt tykkere frotté på hælene. Disse http://www.magasinet.no/display.aspx?menuid=261&prodid=16695 og disse http://www.magasinet.no/display.aspx?menuid=261&prodid=8777 er mine favoritter. Jeg har spesialsåler som jeg må bruke i alle sko og støvler så har aldri gått med de med orginalsålene. Har ikke hatt problemer med grus i såla, ikke noe mer enn på alle andre støvler ihvertfall. Vet ikke om de har samme såle som da jeg kjøpte mine, men vil vel tro de har det. Blåmerke på leggen har jeg heller ikke fått. Vet ikke om det er fordi jeg er vant med å gå med så høye støvler. Bra du ikke gir opp enda. I begynnelsen var det et helvete å gå med beverstøvlene jeg har. Hver gang jeg gikk i skrått terreng så gnagde de på ankelkulen, men det ga seg og da var de veldig gode. Får håpe dine Mira blir gode etterhvert også. Du bør nok passe på at de ikke er for slakke også og at det ikke blir noen bretter i læret som trykker mot leggen. Lykke til ihvertfall Håper du blir fornøyd etterhvert og at jeg ikke har gitt deg et dårlig råd. Er jo ikke så lett for noe som sitter perfekt på en kan passe dårlig til en annen.

Måtte google Lundhags Mira og ser at de jo antagelig er samme som mine. Jeg har vært inne i fjellet i helgen, og i dag har det vært veeeldig vått, men støvlene klarer seg bra de. Grattis

Dyraheio med nærliggende venner sørover for helgeturer. Lett å komme seg til via en mengde anleggs- og bygdeveier og gir en god villmarksfølelse selv med all vannkraftutbyggingen. Godt utvalg av STF hytter om en setter pris på det. God tilgang på jakt og fiskekort. Lange dagsturer er det litt verre med da ferjene til Ryfylke suger tid. For vår del blir det gjerne Gjesdal. Maudal og hunnedalen er gode utgangspunkt. Området rundt Lutsi for ettermiddagsturer. Sandnes har en mengde små toppturer utover dalsnuten.

Etter fire timer i bilen var vi ved startstedet for helgeturen, og skulle ta på fjellskoene..... Eh... Hvor var de? Redningen ble et par gummistøvler jeg hadde glemt i bilen etter en båttur.

Klarer vist ikke å sitte stille å ta rolige dager helt jeg. Så etter en dag med restitusjon så var det ut med raceren i dag igjen . Har vist i løpet av denne helga sykla over 300km . http://connect.garmin.com/page/activity/activity.faces?activityId=584902518&actionMethod=page%2Factivity%2Factivity.xhtml%3AuserSwitcher.switchSystem&cid=4215565 for de som liker å se litt treningsdata... over 140km i dag gitt. Noe lenger enn det som står i loggen da lure meg kom borti pauseknappen i Vikersund og i allefall i Mjøndalen ser jeg... Nå er det en dusj før det er ute å gå seg en tur. Hvile kan man gjøre andre tider .

Tlt skoa er veldig smale så mitt råd er å prøve dei før du bestemmer deg. Tlt var kjempetrange på min fot.

Tverrstanga til teltet for ikke så lenge siden. Teltet kom opp med litt fingerferdighet, men godt at det ikke var særlig vind den helgen. Samme tverrstang gjemte seg under bunnen av teltet på en senere tur og gav et øyeblikks panikk og en senere beslutning om nytt, enklere telt.

Did he dieded? [emoji2]

På min første telttur alene tilbake i 1990, presterte jeg å glemme posen med mat. Heldigvis hadde jeg noen knekkebrød (uten pålegg) i en sidelomme på sekken, som ble inntatt sammen med et par kopper halvlunkent vann utpå kveldingen. Snakk om bratt læringskurve! Ellers har jeg mistet alt fra kompaktkamera til bilnøkler, selv om det begynner å bli lenge siden de helt store brølerne.

Mye smørsopppå hytta, rett utenfor hytteveggen og overalt ellers i terrenget. Mange furutrær overalt. Har dessverre ikke funnet noen furumatrisket. Jeg har renset hatt og ring fra smørsoppen og er spent på hvordan den smaker sammen med fersk ørret. Mannen min fikk en på nesten 2 kg! Også mye tyttebær overalt.

Og selv på kammerset bør personalsaker håndteres behersket og med folkeskikk.

Støttes. Har ennå ikke vært et problem for meg heller. Den lange sideåpningen er noe av det jeg liker best på teltet.

    Eg gjer tydelegvis ting på ein annan måte når eg går inn og ut av teltet mitt. Etter 10 års erfaring med Ringstind 1 har eg aldri tenkt tanken at dette skulle vera eit problem.

Det viktigste jeg har glemt? Nei, det har jeg glemt hva var

Hadde akkurat slutta å røyke så jeg klarte å glemme lighteren når jeg skulle grille på fjellet. Fant det ut 5 minutter etter jeg ble alene der jeg var og endte opp med å svært sulten gå i to timer for å få kjøpt en fyrstikkeske.

Jeg har hatt Ringstind siden 2008 og har mange overnattinger i det, jeg har aldri hatt problemer med at dukene har klistret seg sammen og fått gjennomslag. Jeg har heller ikke måtte legge steiner under teltstanga for å få duken stram. Men jeg er grundig når jeg slår opp teltet, strammer stangkoppen maks , strekker ut teltet skikkelig i hele sin lengde når jeg setter det opp og strammer alle barduner godt. Blir duken slappere etterhvert er det bare å stramme etter på bardunene i fotenden. Ringstind Light 2 har akkurat samme mål som mitt tilårskomne Ringstind 2 så jeg regner med at det ikke er noe problem med dukene klistrer seg sammen. Jeg har til dags dato aldri hatt vann inn i forteltet og jeg har noen netter bak meg i regn. Skikkelig og grundig oppsett av teltet eliminerer mye problemer. Jeg kjøpte et Ringstind Superlight i sommer og brukte på to turer før jeg solgte det. Der var det mindre avstand mellom dukene og gjennomslag av vann vil nok kunne oppstå. Jeg vil nevne at Ringstind Light 2 og Superlight er to helt forskjellige telt som ikke kan sammelignes med hverandre, selv om de ser ganske like ut. Ringstind 2 er slett ikke bare et godværstelt. Jeg har ligget i dette teltet i vind med storm styrke flere ganger og kraftig regn, jeg har aldri hatt noe problemer. Det er stort nok til å fyre multifuelbrenner i forteltet og lage mat der. Samtidig er det høyt nok under stangbuen at jeg med mine 187 cm kan sitte opreist og lage mat. Ringstind Superlight er et telt jeg ikke vil ligge værfast i, for lavt til å sitte oppreist og for lite fortelt til at jeg har følt meg komfortabel med å fyre multifuelbrenner.

Ikke egentlig, men å dra på telttur alene rett etter jeg så Blair Witch Project står fremdeles som en idiotisk idé.

Sjekk hvor mange ting som bare veier litt som du kan la være hemme. Lag først en haug med "hva ønsker jeg å ta med". Hvis den er for stor, må du redusere haugen til "Hva trenger jeg virkelig å ta med". Så ser du hvor mye vekt du har igjen innenfør din tålefaktor og så plukker du noen ekstra ting fra "kjekt å ha" haugen.

Værmeldingen sa kuling og regn hele lørdagen, men vi bestemte oss uansett for at vi skulle gå til Sandsa. Det er jo noe som heter: "Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær." Søndagen skulle uansett bli finere, med noe sol også. Hyttetur er alltid fint, uansett vær. Vi laget oss nistepakke til kjøreturen, med DNT matpapir selvfølgelig. Deretter var det avgårde på fjellet. Turen startet ved sørenden av Sandsavannet og følger vannet langs vestsiden til toppen av vannet. Alle var glade for å starte på turen, og det var fint at regnet fremdeles ikke hadde meldt sin ankomst. Etter 3 km vandring tok vi første matpausen. Ask og Eliah synes det er stas når vi skriver navnene deres på maten. Vi vandret videre Og kom etterhvert til en stilig hengebro, det likte guttene godt. På slutten av turen forandret terrenget seg fra å gå i skogskanten langs vannet til å bli litt mere kuppert opp og ned på berg og gjennom skogen. Førstemann opp, får ta en liten pause mens han venter på resten. Som alltid når man er i fjellet på denne årstiden så må man inspisere den lokale sauebestanden tidt og ofte. Og plutselig er man fremme ved hytta. Og vi hadde fremdeles ikke opplevd noe av det voldsomme regnværet som var meldt. Nok en gang kan vi konkludere med at været er mye bedre når man ER på tur enn når man planlegger tur. Vi er glade for at vi nok en helg benyttet oss av DNTs mange og fine hytter og merkede stier. Eliah fant en bomerang utenfor hytta, som ble mye brukt mens vi var der. Hytta var stor og tom, men vi koste oss med mat og digg utover lørdagskvelden. Det er alltid godt å sitte forran ovnen og varme seg. Søndasgmorgenen gikk med til å plukke (og ikke minst nyte) blåbær rundt hytta, der var MASSEVIS! I ett-tiden gikk vi mot bilen igjen. Denne dagen var det sol også, nydelig å være ute. Maten smaker jo også så utrolig mye bedre ute Så var nok ei helg over. Bilen fraktet oss hjem til byen hvor barnehage, skole (for Tobias som ikke var med på denne turen siden han var på leir en annen plass) og jobb for oss voksne står på "plikttapeten" før ei ny helg gir oss nye eventyr. Neste helg er det "Kom deg ut dagen" i regi av DNT og vi skal stå på Pil & Bue standen på Gramstad i Sandnes, håper vi møtes der!!!

Har noen små "hemmeligvann" men ellers så fisker jeg på mange forskjellige så har ingen problem med å røpe fangst og sted, og som regel ligger de langt til fjells og unner alle den mosjonen det krever for å komme frem

Jeg skal fortelle "kort" om min erfaring med det å slutte med nikotin. For meg var det sikkert letter å slutte enn det er for mange andre, og jeg har fått bekreftet at røyking og snusing er usunt Jeg begynte med snus og røyk da jeg var omtrent 15. Røyket i 10 år og snuste i 15 år. Jeg brukte løs General i omtrent 9 år og løs Grov snus de siste 6 årene. Jeg røyket i snitt 17 sigaretter per dag og hadde en snusboks i ca 1,5 dager. Det var snus mellom hver røyk og omvendt. Dette var omtrent på det tidspunktet jeg var feitest, latest og mest usunn i mitt liv.....mulig jeg gikk opp 5 kilo til etter jeg sluttet å røyke.... Jeg sluttet med røyk en dag jeg ikke hadde mer og istedet for å reise ut en lørdag kveld for å kjøpe mer avsluttet jeg det kapittelet. Har ikke tatt et trekk siden - det hjalp sikkert at jeg fortsatt hadde og brukte snus. Etter omtrent 2 uker merket jeg stor forskjell når jeg gikk opp trapper. Da jeg tok dykkerlappen 5 år etterpå (da jeg var 30) hadde jeg lungealder på 25 år ifølge de omfattende testene hos dykkerlegen. Han fortalte at det tar omtrent 6 år fra man slutter å røyke til lungene er tilbake til normalen (med mindre man har pådratt seg en røyke-relatert lungesykdom). SNUS i 2005 skulle jeg en tur til Australia. Jeg fikk ordnet med en time hos tannlegen en uke før avreise og han sa da "så....du har ikke sluttet å snuse enda...". Jeg spurte hvordan han så det og han svarte da at det var lett å se fordi slimhinnene i munnen var ødelagt/ borte (snus er basisk og derfor nøytraliserer det syreangrep på tennene. Men, siden det er basisk etser det på tannkjøttet). En uke etter reiste jeg til Australia og kjøpte med 5 bokser fra Gardermoen. I Australia er "oral tobacco" forbudt, dvs alle former for tobakk man ikke røyker, derfor er ikke snus å få tak i og derfor hadde jeg heller ikke med mer enn de 5 boksene fordi jeg var litt redd for beslag og hvordan straff de evt. delte ut. Jeg hadde ikke helt tenkt på hvordan jeg skulle løse snusproblemet annet enn å få foreldrene mine til å sende stokker i posten. Hadde hørt om andre som hadde gjort det sånn. Problemet var at jeg skulle reise rundt på motorsykkel og bo i telt i bushen, så det var vanskelig å koordinere "oral tobacco drops". Vi hadde litt trøbbel med å få syklene gjennom toll og karantene så det ble 2 uker på hotell i Melbourne mens vi jobbet med saken. Jeg var litt sparsom med snusen og brukte 3,5 dager på en boks istedetfor de normale 1,5 dagene. 4 av de 5 boksene forsvant og da vi begynte å kjøre nordover åpnet jeg den siste boksen og innførste umiddelbart et to-priser-om-dagen-regime. Det holdt i en uke før boksen var tom. De to siste dagene gikk jeg ned til en pris og den siste prisen tok jeg etter middagen på en pizza restaurant her den 5. september 2005 kl. 17.40 lokal tid. Så, da var boksen tom, jeg hadde ikke snus for hånden for første gang på 15 år og var litt bekymret. Men, jeg hadde jo sluttet å røyke "på dagen" så hvorfor skulle jeg ikke kunne slutte å snuse på samme måte ? Det gikk veldig bra og jeg har ikke tatt en pris siden den dagen. Innimellom låner jeg boiksen til noen, løfter lokket og tar et magadrag. Det lukter fortsatt veldig godt, men jeg får ikke lyst til å ta en pris alikevel. Etter vi kom hjem fra Australia i 2006 var jeg igjen hos tannlegen for kontroll og da sa han: "har du sluttet å snuse nå 'a...." Jeg svarte bekreftende og spørrende og han sa da at slimhinnen i munnen var tilbake til normalen.

Bestemte meg for nok en tur i Jotunheimen, denne gangen skulle Skardstinden bestigast. Sto opp kl 4.30 og komt i bilen 5.30. Fremme ved Geitesetra i Leirdalen ca 7.30 og la i vei.Litt skeptisk på været men får bli som det blir tenkte no eg.Hadde en kjempehærlig tur tross tåke og snø på toppen. Prøvde også noen brodder kjøpt på felleskjøpet og fungerte som bare rakkeren.

Idag har jeg sett Besseggen i tåke, og snudd og dratt hjem..... Men på torsdag feiga jeg glatt ut det siste stykket før toppen på Store Austabotntind, og igår satt jeg på Veslepiggen og så alle som kom ned fra Galdhøpiggen, som perler på en snor over breen. Tenkte jeg faktisk skulle skrive en turrapport denne gangen.......imorra kanskje For turen var flott nemlig!

Så, då var tiden kommen. Flera dagar på rad med vettigt väder. Dags att prova att cykla den där turen i Hemsedal som jag planerat ett år eller så. Start vid Storfjorden. Här finns parkering och det är här man kommer tillbaka dag 2. Se karta. Grönt är bil/cykelväg. Gult är trillesti. Rött är en väg man absolut skall undvika, i alla fall med cykel och annan fotbeklädnad än gummistövlar. Blått är den väg istället för den röda som man bör ta... Det är bra grusväg hela vägen fram till Larsgarden, och det går att köra bil hela vägen hit, om man vill. Betalväg. Därefter kommer ett "trilleparti" som bitvis går att cykla, bitvis är väldigt blött och lite stenigt. Men i stort sett OK. Fat bike på tur Vy mot Hydalen Smådalen mot norr Norra Smådalen, vy mot syd. Väg mot Helin till vänster Därefter går vägen vidare sakta uppåt genom Smådalen. Så småningom kommer man till ett vägskäl: Norrut till Grindetjernet eller direkt ned till sjön Helin. Jag fortsatte mot norr, till Grindetjernet där jag tänkt tälta. Väl framme vid sjön så öppnar vyerna upp sig mot öst och Valdres. Men jag vill ha utisikt åt syd också, så jag tältar ca 1 km väst om Grindetjernet med utsikt mot S och Öst. I väst, ett stycke bort så blir et mer fjäll och i norr så är det en vägg, mer eller mindre, i form av bergen Grindane. Vid tältplatsen Tältet, vy mot väst Grindetjernet There is nothing like the smell of titanium in the evening... It smells like... Victory! Vy mot Valdres Dag 2 vaknar jag till strålande sol. Frukost med bröd och den korv som blev kvar sedan kvällen innan. Så bär det av ned mot Helin. Äkta nedförsbacke. Jag kör sedan på östsidan av sjön. Enligt kartan så finns en stig på västsidan där bilvägen tar slut, men hur den stigen är vet jag inte. Det får jag ta reda på någon annan gång. På väg mot sjön Helin Vy upp mot Grindane där tältplatsen låg Det finns småbruk längs sjökanten lite här och var. Det är bilväg fram till Tangane. Sedan kommer ett "trilleparti" igen. Här är det nästan inget som går att cyklar. Stenigt, kupperat, blött. Men mest sten. Så småning om kommer man fram på ny bilväg och naturligtvis går inte den till Hemsedal eller Panorama vägen med mindre att man tar en omväg på ett par mil... Så det blir "trillesti" igen. Man kommer då till en plats där stigen delar sig: Till Jaslangen 2,3 km, eller 1,5 km till bilväg som går till Jaslangen. Jag tog stigen mot bilvägen. Gör inte det. Den är rödmarkerad på kartan och består av sten och träsk och elände. Det är dessutom mycket längre än 1,5 km. Så småningom kom jag i alla fall upp på bilvägen och därifrån var det nedförsbacke i princip hela vägen till bilen. Ser tillbaka på dagens resa längs Helin. Snart tillbaka vid bilen. En fin tur. Men tung, speciellt med fat bike... Dagen efter detta spektakel så var jag upp i områden väst om skidanläggningen i Hemsedal. En varning är på sin plats; Den stig som finns på kartan norr om Flævatn är inte farbar med cykel.Bara så ni vet. Väldigt fint område i övrigt. Tål att utforskas mer.

Jeg må innrømme jeg ikke har helt sansen for endel av de "macho" "klarer du deg ikke uten ditt og datt" greiene. Jeg vil at naturen skal være for alle, uansett om du går i army surplus eller de nyeste og mest moderne duppedittene.

På vei til Bodø for øl og burger etter en uke i Saltfjellet.

For all del ikke bry deg om skeptikerne - vi er mange som bor i Lavvu- og det går helt fint! Er dog ikke så mange som sprer om seg med info:) Jeg bor fast i lavvo og kombinerer det med jobb og byliv - for et år siden gikk jeg gjennom samme prosess som deg... som de fleste her har sagt vil ikke en enstangslavvu fungere på vinterstid med mye snøfall. Kondens og styrkemessig ville jeg også gått for en duk av bommull/polyester. Etter mye research endte jeg opp med en venor ovnslavvu med vedovn (En jente overvintret også i finnmark med denne lavvuen) Jeg valgte denne fordi den er bygd over et aluminiumsgrid og er solid og enkel = derfor grei å vedlikeholde over lang tid, Men til gjengjeld går man glipp av endel smarte løsninger med ventilasjon, festemekanismer for bunn etc.. som f. eks Tentipi er mye bedre på. Skulle jeg gjort valget på nytt ville jeg heller gått for en "gammeløsning", Venor har en, Holmslett sin har også fått mange gode skussmål. Etter hvert savner man mer høyde/ mulighet til å stå etc.. spesielt vinterstid. Det averteres til stadig lavvuer på finn.no til greie priser! Fyring: Bållukt setter seg i klær og det er for meg vanskelig å kombinere med jobb- så på grunn av dette og andre praktiske og sikkerhetsmessige årsaker-fyrer jeg med vedovn- skulle gjerne ønsket meg en løsning hvor jeg tryggere kunne fyre på natt vinterstid(f.eks forsvarets mulifuel) men det er ganske så stramme priser på disse ovnene så forløpig går det i god sovepose...Ang. snø må du koste vekk snøen fra duken. Andre tips: For sikkerhets skyld har jeg lagt et ventilasjonsrør inn under duken vinterstid(da det er vanskelig å løfte på teltduken for trekk ved mye snøfall) Vær også obs på mus spes. høst om du ender opp i marka. Flere som har prøvd å bo lavvu har gitt opp pga. dette. også greit om man har mulighet for å ta med seg soveposen innendørs og tørke den enkelte dager. Jeg kjører et opplegg med 2 lags sovepose med en 3 sessongs dun innerst og en tynnere fiberpose utenpå på kalde dager. (og bare fiberposen nå på sommeren). Husk også sikkerhet spesielt om du bor alene. Vær ordentlig i forhold til fyring og primus! Jeg har også alltid en kniv hengende på fast sted ved sengen slik at jeg kan skjære meg ut i tilfelle brann. Lykke til! Kjør på med prosjektet!