Vinnerliste

Tja, det må være den gang jeg hadde kjøpt ny steikepanne til å ha over bålet..og glemte den hjemme da den skulle testes...synd for maten jeg hadde med var av typen: Må stekes i stekepanne. Og jeg hadde ikke noe annet å tilberede maten i med meg. Men toppen av glemskhet står en kompis av meg for. Vi var en gjeng som skulle på fisketur til Sjøvegan. Med overnatting i telt ved elva. Da vi kom fram viste det seg at kompisen hadde glemt fiskestengene hjemme... Men ok, vi satte opp teltet, og dro for å ordne med fiskekort...lommeboka til kompisen lå hjemme. Men ok, penger til fiskekort gikk greit, og han fikk lånt reservestanga til en annen i gjengen. Vi fisker til langt på natt, det blir kaldt og det regner. Tid for å komme seg i sovepsoen...kompisen har glemt soveposen hjemme...ble en kald natt for han. Da vi leverte han hjemme stod fiskestang og sovepose på trappa...han måtte skreve over den for å komme seg uta av huset da vi dro...

Trasset dårlig værmelding og var klar for tur i 7:30 tiden lørdag morgen. Sjekket Storm og Yr og de lovet ikke regn før et stykke ut på ettermiddagen, men lokalsendingen på radioen advarte mot ekstreme nedbørsmengder. "To mot en". jeg stolte på Storm og Yr. Det skulle jeg ikke ha gjort. Avtalen var å møte min danske venn ved porten til Vatneleiren, en nedlagt militærleir like utenfor Sandnes. Noen har kanskje hørt om HTKSØ, (Hærens transportkorps, skole og øvingsavdeling.) Nedlagt og overtatt av kommunen. (Hva skal vi med et forsvar, Vi er jo så snille at det sikkert ikke er noen som vil gjøre noe mot oss. De få soldatene og utstyret som vi har sender vi jo bare ut i kriger som USA starter like vel.) Det var allerede noen regndråper i luften da jeg plukket ham opp, men vi fortsatte med friskt mot, og en halvtime senere var kanoen på vannet. Vi svinge innom noen av mine mange kantarellsteder, men utbyttet ble ganske magert. Men vi måtte jo ha litt mat så vi fikk satse på en fet ørret eller to. Jeg hadde ikke satt ut noen garn, noe jeg hadde hatt planer om for et par dager siden, sånn for sikkerhetsskyld, men uten garn så fikk vi prøve lykken selv. Først forsøkte vi oter, burde være bankers, men nei. Ikke et eneste napp. Så ble fiskestengene montert og vi fisket med alle slags sluker og spinnere, fra kanoen og fra land, men uten resultat. Så etter ca. 3 timer og etter å ha passert en flokk med speidere som forsøkte å ta seg hjem fra tur i kano, noe de slet en del med, så gikk vi i land øst i Forenesvatnet, i Fattlia for de som er lokalkjente. Vi håpet på å finne noen kantareller her, men nå regnet det slik at ingen av oss var særlig interessert i å traske rundt mellom gress og bjørketrær, i dette været, på jakt etter sopp, så det ble bål på stranden. Ingen av oss hadde regntøy med så etter en stund måtte dansken hente tørt tøy i den vanntette sekken, mens jeg, som ikke hadde med noe ekstra, bare måtte konstatere at en tynn ulltrøye og en Arcteryx Goretex skalljakke holdt meg tørr og varm på overkroppen, men fra jakken og ned var jeg våt som en vaskefille. Det surklet i skoene når jeg gikk. Men tøffe gutter klager ikke, og nå hadde det nesten sluttet å regne, så vi fant frem diverse medbrakte remedier og så ble det stekte kantareller, varme ostesandwich, en pose jegergryte fra en "real turmat kopi" av ukjent merke, solbærtoddy og kaffe og så var humøret på topp igjen. Det regnet nesten ingen ting hele hjemturen og på ny så vi en flokk speidere, også de på vei ut på tur med kano. De styrte rett inn til det området hvor jeg tidligere her på forumet har klaget over forsøpling og vandalisering av naturen, men i dag tenkte jeg kun på å komme meg hjem. Våt og sulten og med et bilde inne i hodet som viste tørre klær, en iskald pils og lørdagsmiddag med familien var mer interessant enn å starte en diskusjon med speiderne, ute i en våt natur, Forhåpentligvis ville disse oppføre seg finere enn de som hadde vert der før, vi kan bare håpe. Kanoen ble tømt for vann og bagasje, lagt på plass i naustet og så bar det hjemover. Vi hadde så vidt kommet oss inn i bilen før himmelens sluser åpnet seg på nytt. Det regnet så kraftig, og fløt så mye vann på motorveien inn mot Stavanger at det nesten var uforsvarlig å kjøre. Jeg lurer litt på hvordan speiderne hadde det der ute på holmen i dette været. Men vi kom oss vel hjem og "alle var enige om at det hadde vert en fin tur".

Glemte hele turen en gang. Så stod det en kompis på trappa med sekk ...

Meg og packraften min på tur.. Så var det endelig tid for alenetur. Klarsignal for avreise gitt fra mandag ettermiddag. Værmeldinga sier at jeg nok får regn iallefall den første kvelden og gjerne litt neste dag og, men så klarner det opp til å blir bare overskyet. Helt perfekt! Målet for turen har vært klart lenge nå. Jeg vil finne ut om det er mulig å padle øvre delene av Kvina eller Kvine. Start er satt til Håhellervatn. Via Rågeloni til Øyarvatn og deretter bare følga Kvina nedover til Kvifjorden. Derfra gå til Gaukhei og padle nordover mot Håhellervatn igjen, via Søra- og nordra Monsvatnet, Sandvatnet og Øyuvsvatnet. Underveis skal det selvsagt fiskes, og troa på at premiefisken biter er STOR! Klokka er blitt 18.00 innen båten er rigga og pakka å jeg vinker farvel til bilen. Parkerte på rasteplassen ved Håhellervann. Det er ganske surt og litt regn i lufta i det jeg legger utpå. Padler ganske hardt for å holde varmen, og for å i det hele tatt komme noen vei i motvinden. En sluk henges på slep i god tro. Der blir den hengende ganske så ifred! Gjør ikke lange etappen ut av dagen, og i sydenden av Håhellervatn finner jeg en fin plass å slå leir for natta. Prøver noen kast på kvelden fra land og men overaskende lite aktivitet. Sovna tidlig etter litt kveldsmat. Natta var ganske kald. Kan vel skylde på en godt brukt Helsport Alta LT og et skumplast underlag bare. Våkna grytidlig morgenen etter til tjukk tåke og lettere regn inne i teltet. Ble en slapp morgen med mye kaffe. Men etterhvert letta tåka til en fin dag. Fra Håhellervatn måtte jeg bære båten ned til Rågeloni. Det var ikke så lange stykket. Her padler man forbi flotte sandstrender og flotte innos. Angret nesten litt på at jeg ikke telta her om natta. Her var det og tid for første fisk på kroken. En liten ørret som måtte hatt selskap av mange flere for å fylle ei steikepanne. Det vaka tett og fisken tok villig på flue og. Alle jeg fikk svømte videre. Måtte bære forbi et lite stryk under ei hengebro mellom Rågeloni og Øyarvatnet. Her stod sauene å kikka dumt på meg. Skjønner ikke hvorfor? Sydover i Øyarvatnet gikk det trått. Motvind og plaskebølger. Gjorde vel og 10 bytter på hva jeg hadde i enden av snøret bak båten, for det var ikke antydning til liv her heller. I sydenden av vannet ventet en litt lenger bæring til nedsiden av demmningen. Det ble med et roligere i været når jeg kom ned i "elva" og etter ei lite stund kom sola og ut en liten tur. Det gikk ikke fort nedover resten av dagen heller, det var så fint at jeg ofte bare lå å dreiv å kikka meg rundt. Et par småbæringer til ble det og før jeg fant en fin plass i Kotådalen å bosette meg for kvelden. Morgenen etter våkna jeg til strålende SOL! Dette blir en HERLIG dag! Videre nedover måtte det en del bæring til, forbi fosser og små demmninger. Men og lange loner og vann som kunne padles. Her fant jeg og noen små stryk som kunne padles, MEGET morro for en komplett amatør. Fikk testa om packraft er så solid som det sies. Og jeg tror på det iallefall. Ble over mange stein, istedet for rundt dem. Laga en liten video med GoPro som kan ses her: https://www.youtube.com/watch?v=v6nkO50apgo Nede ved Langlona ble det igjen stillevann å padle. Her var det uhorvelige mengder meget bitevillig fisk. Ok størrelse, men desverre tynn og mager fisk. Tydeligvis overbefolket. Her tok jeg og en avgjørelse på å gjøre om på ruta mi litt. Har ikke tro på at stort mer av elva er padlbar, å velger derfor å pakke ned båt å traske østover. Målet for dagen ble dermed Skrubbhusvannet. I kulpene oppover var det plenty av fisk, og jeg fikk samla meg nok til å få ei god fiskesuppe. I fiskerus gikk tida fort og jg måtte plutselig innse at jeg måtte finne teltplass i mørket. Det var ikke i overflod av egnede plasser, så teltet ble satt på den tørreste delen av ei myr Men det var nå iallefall mykt . Morgenen etter var det igjen strålende vær og mulighet for tørking av litt utstyr og klær Båten ble blåst opp på nytt for å padle lengden av Skrubbhusvannet med sluk på slep. Atter en gang resultatløst fiske. Skylder selvfølgelig på forholdene, tilnærmet vindstille og sol er vel ikke optimalt. I enden av vannet ble båten pakket ned i sekken igjen for å "klatre" over Dansarfjellet og komme meg ned til Søra Monsvatnet. Herfra skulle jeg etter min tro kunne padle helt opp til nordre enden av Nordra Monsvatnet. Nå hadde det og blitt en liten trekk som gav meg medvind hele veien. På toppen av Dansarfjellet. Båten rigges igjen ved Søra Monsvatnet Padlinga over Monsvatna gikk som ei kule. Måtte bære opp et lite stryk mellom de bare, ellers klarte jeg å padle resten i motstrøm. Dagen ble avsluttet med en bæring opp til Sandvatn hvor jeg slo leir i herlig kveldsol. Neste morgen ble det kjapp nedpakking av leir. Litt fiske mens jeg padla over Sandvatnet, selvfølgelig resultatløst. Bæring opp til Øyuvsvatnet. padla kjapt inn i vestenden hvor det vokste helt enorme mengder fine store blåbær. Tok meg en liten time med rumpa i været å plukka meg et lite kilo. Fint å ha til pannekaker første morgenen hjemme igjen. Deretter bar jeg båten ned til Håhellervatnet og la ut på siste lille padleturen tilbake til bilen. Ganske nøyaktig 4 døgn på tur. Helt utrolig fornøyd med packraften og turen i det hele P.S Første turrapporten min...

Da har jeg fått nytt liggeunderlag i posten av fjellsport.no! Sendte bare inn bilde av hullet i min madrass, så sendte de ny. Det var ikke en skade de hadde sett før, så jeg sender inn mitt gamle, så de kan ta det med produsenten. Super service!

Kråkvasstind (Sandåhøa) er omsider besteget. Prøvd to ganger før. Førsts gangen ble vi stoppet av snøsmelting i vårfjellet, andre gangen av min hælbetennelse. I dag kom vi omsider til topps på 1700 moh på en vakker "sommerdag" i høstfjellet. En helt fantastisk dag i fjellet.

Efter att ha frusit om fötterna en tätltur så tänkte jag skaffa mig något bra att ha på fötterna. Varmt och lätt och komprimerbart och tvättbart (alltså går dun bort). Själv är bäste dräng. Så jag tog lite stoff jag hade liggande. 2 lager, innerst fleece (ca 400gram/m²), ytterst F111 (en slaktad Apco PP16, klassiskt fallskärmsduk annars.) Varma som *** själv. Går inte att ha på sig någon längre tid inomhus - för varmt! Inner fleece. Koplett med yttertyg i F111.

Hallais. Hvorfor er det ikke egnet til å bruke på snø? Jeg har mange døgn i Ringstind II Light på snø. Fungerer helt flott! ** Fiksa riktig bilde. .

Er akkurat kommet hjem fra helgetur med to overnattinger, med litt garnfiske og mye fisking fra båt. Har spist mye fisk og jegergryte som middag på fredag. Kjempemessig! Skal se om jeg får snekret sammen en fyldigere rapport fra helgen.

Hatt en fin og fuktig tur i Suldalsheiene denne helga

Nok en vakker og varm høstdag i Trollheimen. Etter gårsdagens topptur ble det en litt slakere tur i dag. Gikk innover Halsbekkdalen til tjønna ved foten av Halsbekkhøa. Nesten ikke folk å se, men 8 flotte reinsdyr møtte vi på.

Ta me lettøl, det er ikke så tungt

Var på fisketur, og skulle koke kaffe, men hva med fyrstikker. Borte. Prøvde å slå stein på en lommekniv, men det eneste jeg oppnådde var å ødelegge kniven. Det var da jeg kom på nødblusset. Dynket bålet godt med rødsprit, og dro i utløseren. En fosforstjerne for ut og antente bålet raskt og brutalt. Puh. Det var da stjerne nr 2 kom, og jeg var uforberedt. Og den gikk ikke ned, men opp. Og jeg som ikke var så langt i fra Bardufoss flyplass. Grov raskt ned bevis og håpet det beste. Heldigvis kom det ikke noe helikopter, så jeg slapp med skrekken. Men kaffe ble det, og bålet voktet jeg som en smed. Og siden har jeg ikke glemt fyrstikker, men en gang var jeg så heldig å bli kjørt ut i terrenget av en ung dame. Mulig det var hun som distraherte meg, og da jeg vinket etter henne, vinket hun hyggelig tilbake, Men det jeg prøvde å signalisere var STOPP. For all maten min lå igjen i bilen hennes. Det gikk bra tilslutt, for etter en time kom hun tilbake.

I dag ble det delfinsafari i Kragerøskjærgården!

Glemte å ta inn brødet i teltet om natta. På morningen var det forandret til sauebæsj

I dag kom det et 2014 modell Helsport Ringstind Light 2 i posten. Jeg har et eldre Ringstind 2 telt fra før og er veldig fornøyd med det, men jeg kunne tenkt meg noe lettere. Derfor kjøpte jeg tidligere i sommer et Ringstind Superlight 1-2 for lettere turer, men jeg solgte det etter to turer pga at det var alt for lite og trangt for min smak... Derfor kom jeg inn på tanken at jeg skulle holde meg til mitt gamle Ringstind 2, men jeg kom til å kikke innom helsport sin hjemmeside en kveld jeg satt og surfet, der fant jeg Ringstind Light 2 i ny modell av året som ble påstått og være opptil 30% lettere enn før og med oppgradert ventilasjon som gjorde teltet til et firesesongers telt. Jeg var skeptisk til dette, men bestilte ett likevel. I verste fall får jeg et telt med ventiler jeg kan lukke, noe jeg savnet på mitt gamle telt. Jeg veide teltet og satte det opp på plena nå i ettermiddag. Pakket i posen. 1644 gram! Helsport oppgir 1,6 kg på hjemmesida, så dette er innafor. Samme størrelse som mitt gamle Ringstind, men 0,4 kg lettere. Behagelig å kunne lukke igjen luftingen på innerteltet, det går ikke på mitt gamle Ringstind 2. Denne ventilen kan heller ikke stenges på mitt gamle telt. Etter førsteinntrykket er jeg kjempefornøyd. Da gjenstår det bare å se hva teltet tåler av bruk, det er tynnere og lettere duk enn mitt gamle. Teltstangen er DAC featherlite og den regner jeg med tåler bønna. Jeg kan også nevne at jeg byttet ut pluggene med DAC V-pegs som jeg hadde liggende, har aldri likt pluggene til Helsport noe særlig...

I Nord-Rogaland kommer man ikke utenom Etnefjellene når helgeturer skal planlegges. Foruten aktiviteter langs kysten så er det også fine muligheter for bl.a. padling på større vann både på sørsiden og nordsiden av fylkesgrensa her nord. Fra Etnefjellene: Fra Vigdarvatnet:

Ja, det er sant. Jeg har gått en drøy mil med dem nå, og jeg er ikke sånn lenger. Hehe.. Men jeg skal gi dem en sjanse. Er visst mer fornøyd med mine Crispi Besseggen enn jeg først trodde! Jeg kommer til å legge inn dempesåle i Mira. Takk og pris for rådet du ga med om størrelse, for da får jeg plass til det. Ellers er det bare en ting som er fryktelig irriterende og det er det at smågrus setter seg fast i sålene ekstremt lett! Har du merket noe til det? Nå er det heldigvis ikke mye grus i fjellet, men det hender jeg bruker fjellsko på rundene rundt om der jeg bor også, hvis det er veldig vått, og da er det et stykke med asfalt og grus. Og dette vet jeg høres teit ut, men jeg fikk blåmerke på leggen etter at skoen hadde trykket der! Bare på den ene, og jeg strammet ikke for hardt. Tenker at det er nok et lite herdet område og at det vil bli bedre etterhvert. Men, jeg tror de tørker mye fortere enn Besseggen om de blir våte, så da har jeg vel løst problemet jeg hadde i utgangspunktet, og det var jo derfor jeg startet denne tråden.

Å ta med vatn på Vestlandet er fullstendig unødvendig. Har gått på tur her i snart 40 år og har aldri slite med å finne vatn sommerstid. Har heller aldri blitt dårleg av å drikke vatn. Ta med deg to tomflasker som du kan fylle visst du skal campe på ein høg topp eller liknande. Rensetablettar dropper du, i skog og fjell er vatnet reint, med mindre du skal campe i solheimsviken. Finn eit turmål, sjekk kartet kvar næraste bekk eller vatn er og så legg du campen der. mange små bekker er ikkje på kart, treng ikkje vera store saken for at du har alt det vatnet du treng.

Glemte hele klesposen hjemme da jeg skulle på en tredagers kanotur. Måtte bære forbi noen stryk fordi jeg ikke kunne bli våt, men det verste var å få minusgrader på natta, uten ullstillongs, lue eller lakenpose... Har heller ikke hatt for vane å ha med dopapir på korte turer, drite kan jeg gjøre hjemme. Helt til jeg fikk akutt magetrøbbel her i vår, og dermed fant ut nøyaktig hvor mange doturer man kan gjøre med en enkelt brødpose... Heretter er dopapiret med på alle turer!

https://turhistorie.blogspot.com/ 15 mai 2014. Første av fem langturer på Nordkalotten 2014 skulle bli i Pasvikdalen. I 2012 utforsket vi selve nasjonalparken, det var en utrolig flott opplevelse som ga mersmak. Nå skulle vi starte i Vaggetem, gå til Ellenkoia og derfra bevege oss ut av nasjonalparken, nordover langs grensa til Finland og det hele skulle ende i Svanvik der bilen var parkert. Den store bekymringen var om det fortsatt var for mye snø i terrenget til å bevege seg til fots. Vinteren var treg med å slippe taket og vi fryktet det kunne bli noen kjølige opplevelser på denne turen. Så er jo det alltid ett spørsmål som melder seg når man planlegger en tur i Pasviks skoger, ville det bli nærkontakt med bamse brakar? Frihetsfølelsen i Pasvikdalen. Så var endelig dagen kommet, etter nesten to års planlegging var vi nok en gang klar for nye eventyr på Nordkalotten. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre til Svanvik i Pasvikdalen, var sekkene pakket og klar for tre uker på tur. Via Fjellforum hadde vi kommet i kontakt med en trivelig kar med navn Helge. Han ordnet det slik at vi kunne parkere bilen utenfor nasjonalparksenteret i Svanvik, veldig praktisk. Men ikke nok med det, han og madammen tilbydde seg liksågodt å kjøre oss til skogsvegen i Vaggetem der turen skulle starte. Makan til hjelpsomme mennesker, det er virkelig noe vi setter stor pris på, takk til dere begge. Når vi satt i bilen deres spurte jeg om det var mye folk som ferdet i Pasvikdalen på denne tiden av året. Med et smil om munnen svarte Helge "Det er ingen som er dumme nok til å ferdes i Pasvikdalen så tidlig på våren". Hmmm, det hørtes jo lovende ut, men det var ingen veg tilbake, nå skulle disse dype skogene utforskes. Kathrine er klar. Da vi hadde gått ut av bilen og takket så mye for hjelpen til Helge og hans bedre halvdel, så vi på hverandre og smilte. Begge var i strålende humør og ekstremt klare for at eventyret endelig skulle begynne. Dette hadde vi gledet oss til lenge. Da vi begynte å gå på skogsvegen var det tydelig at det var mer snø nå enn da vi var her i 2012, dette ble ytterligere bekreftet av at to personer på ski kom susende forbi oss, det gikk tydeligvis lettere med ski enn fjellsko så tidlig på sommeren. Etter en lang dag med mye organisering orket vi ikke å gå mange kilometerne før teltet ble slått opp, vi fant en snøfri flekk ved Gåsdammen, perfekt! Kveldsbålet ble tent opp, himmelen var klar, det var kjølig og motivasjonen var på topp. En rev kom springende mot oss på isen, uanede om at det var mennesker i nærheten. Den snudde fort da han la merke til to personer som satt rundt bålet med kaffikoppen i hånden. Pasvikdalen hadde ønsket oss velkommen på beste måte. Vi la oss til i teltet og kjente den gode varmende effekten av soveposene, det var ikke sommertemperatur ute enda. God natt. Skiforhold? Mer snø nå enn i 2012. Ser etter aktuelle leirplasser. Her hadde vi leir i 2012. Bålet er klart og teltet er slått opp ved Gåsdammen. Utoset ved Gåsdammen. En leirplass slik en leirplass skal være. Real turmat med potetmos, helt greit. Reven ser skeptisk på oss. Neste dag satte vi kursen mot Ellenkoia. Dette ble en slitsom etappe, til tider gikk vi med snø til godt over knehøyde. Heldigvis var stien godt merket, dette gjorde alt lettere for oss og kursen ble holdt stødig mot koia. Vi fikk sett turens første sangsvaner og flere andre fuglearter som ikke vi ikke kunne navnet på, ikke akkurat noen fuglkjennere vi. Skogen hadde virkelig våknet til liv denne dagen og vi måtte stoppe jevnt og trutt for å finne frem kameraet og dokumentere alt livet vi så. Det tok si tid. Da vi endelig ankom Ellenkoia bestemte vi oss for å bli her noen dager for vente på snøsmeltingen, tanken på å bakse videre i "dypsnøen" med tunge sekker fristet ikke veldig. Noen sløvedager her var ikke å forakte. Denne sjelfulle koia er virkelig noe som er verdt å få med seg om man farter i disse trakter. Den har tidligere blitt brukt som oppholdssted for reingjetere om vinteren, dessuten var den hvilleplass og mellomstasjon på vinterveien mellom Vaggetem og Enare. Nå står den åpen for alle friluftsfolk som farter i nasjonalparken som trenger husvær, takk for det. Pakket og klar med kurs mot Ellenkoia. Gulerle. Sangsvaner. Storlom, tror vi. Sidensvans så vi en del av. Lunsj ved Sortbrysttjernhytta. Kanskje vi skulle ha tatt med ski? Gapahuken ved Sortbrysttjern. Ja ja, det var bare så vidt. Ellenkoia, endelig. Dette ble rolige dager, selvsagt. Vi gikk en tur til Ivargammebekken, her var det isfritt i utoset og fiskestangen kunne bli brukt for første gang i år. Dette er kjent som en god fiskeplass med mulighet for harr, abbor og stor gjedde. Men fangst ble det dårlig med, ikke antydning til liv, vi fikk klare oss med tørrmaten. To sangsvaner som var av den fotogene typen fulgte med oss fra isen da vi stod å fisket, virkelig noen vakre skapninger det der. Noen korte dagsturer for å se etter bjørnespor ble også gjort uten hell, men det var uansett flott å gå i urskogen igjen. Det ga en egen følelse, alt er stille, men samtidig er det alltid en lyd, det var lett å finne roen der. Ellers ble det mye boklesing, kaffidrikking og slumring. Vi hadde jo tross alt ferie, og stress var det siste vi ønsket. Nei, det var bare å nyte stillheten her ved Ellenkoia og se at vinteren slapp mer og mer taket på terrenget, vi kunne lukte sommeren. Det ga oss begge en god følelese. Andre mennesker hadde vi ikke sett siden vi traff de to skikjørerne på grusvegen, vi hadde alt for oss selv. Det var virkelig prikken over den såkalte i-en med å være i Pasvikdalen på denne årstiden. Fortsatt is på mesteparten av Ellenvann. 17 mai feiring på Ellenkoia. Skiltet mot Piilolahytta, der var vi i 2012. En liten tur til Ivargammebekken. Dette er broen over Ellenelva. Merket sti hele vegen til Piilola. Vårstemning. Fortsatt litt snø noen plasser. Ei lita isfri vik på Ellenvann, ingen fangst. Ivargammebekken. Utoset til Ivargammbekken. Ingen fangst her heller. Fotogene Sangsvaner. Ny vedovn på Ellenkoia, den varmet godt. Morgengretten. En liten tur rundt Abbortjønna for å se etter bjørnespor. Det er en egen følelse å bevege seg i urskogen her. Stillheten i skogen. Vi hadde fine dager når vi bodde på Ellenkoia. Varmt og godt. Kveldsstemning. Kathrine tar seg av indretjenesten. Hytta skulle se bra ut til neste besøkende. Adjø til Ellenkoia, nå skulle vi videre. Turen gikk videre mot Kolvatn. Det hadde vært nokså varmt vær de siste par dagene og vi kunne se at det hadde smeltet en del snø, faktisk så var det helt snøfritt på flere områder. Vi stoppet ved Partisanhytta som ble bygd under krigen for å blant annet bli brukt som skjulested av motsandsfolk. Før hytten ble bygd var der en hjembrenthule som ytterst få kjente til, sikkert mye rart som har skjedd der. Kan forøvrig informere om at der ikke ligger noe hjemmebrent i dag. Etter noen km videre gjennom skogen fikk vi turens høydepunkt så langt. Vi kunne se at det var tydelige kloremerke på et tre foran oss, kloremerke etter bjørn. Disse så faktisk ganske ferske ut, og vi var begge enige om at her var det ingen tvil, det måtte være bjørn. Etter dette kjente jeg "bjørnefeberen" begynte å herje i kroppen. Typiske symptom er å tro man ser spor etter bjørn, hører bjørn og til og med ser bjørn uten at det er reelt. Titt og ofte snudde jeg meg til Kathrine og spurte, "Hørte du den lyden? Sikkert bjørn" "Ehh, nei" svarte hun. "Dette må jo være ei liggegrop etter bjørnen" "Ehhhh ,nei bare ei grop." "Dette må da være bjørnedrit? "Anders, det er en menneskedrit". Etter hvert roet de verste symptomene seg og jeg innså at mest sannsynlig var bjørnen langt unna. Etter noen timers vandring i sommervarmen ble det etablert leir ved Kolvatn og kort tid etter begynte det å regne, typisk. Det varte i to dager. To teltdager. Som ikke ble brukt til noe annet fornuftig enn å fyre et kaffibål og boklesing. Lenge leve latskapen. Planen var nå å gå mot Kolvatn. Partisanhytta, blant annet brukt av motstandsfolk som skjulested under 2. verdenskrig. Litt spesielt. Meget varmt denne dagen, da er det viktig å lufte ut. Kloremerke etter bjørn. Ser jo nesten litt ferske ut. Ett stk. Anders rammet av bjørnefeber. Lunsj ved enden av Øvre Kolvatnet. Isen ligger tjukt på Kolvatnet. Leir i nordvest-enden av Kolvatn. Bekken som kom fra Svartåstjørna rant ut ved leirplassen. Kathrine ordner middag. Dette var en av få ganger vi sov i telt på denne turen. Høy vannstand. Bål i tåke og regn. Den 21. mai ankom vi Føllvanskoia, ei flott koie med gode sengeplasser, mengder av ved og en litt sliten, men effektiv vedovn. Å komme hit gjorde godt, på denne etappen hadde det blitt tre elvekryssinger og skoa hadde blitt akvarium. Nå fikk vi muligheten til å tørke opp. Ut på kvelden stod jeg utenfor hytten for å trekke litt frisk luft. Plutselig hørte jeg et solid knekk fra skogen og et tydelig plask i bekken som rant ca 30 m fra hytten. Bjørn eller bjørnefeber? Stillheten i koia ble brutalt avbrutt da jeg kom stormende inn for å hente kameraet. Jeg snek meg ned til bekken, men så ingen tegn til liv, da var det vel bjørnefeberen da som nok en gang hadde spilt meg et puss. Dagens etappe startet med en liten elvekryssing, denne klarte vi tørrskodd. Det var rikelig med "kvilesteiner", heldigvis. Kryssing av Kaurelijohka. Tørkepause etter å ha krysset Føllelva. Det er godt med varm lunsj etter kald vading. Føllelva i bakgrunn. Føllvannskoia. Det som skulle bli ei natt på Føllvannskoia ble til tre netter, sur nordavind, til tider snø og sluddbyger gjorde sitt til at vi bestemte oss for å ta det piano. Det gjorde egentlig ingenting. Disse ødestuene som blir vedlikeholdt av Fefo er et kjempetilbud for friluftsfolk, topp standard og rikelig med brensel. Det er bare å ta av seg hatten for arbeidet som blir gjort. Så er det selvsagt viktig at koia blir etterlatt i best mulig stand. Rydd, vask, fyll opp vedkassa og gjør klar oppfyringsveden. Dette gjorde vi alltid, selv om det ikke alltid var slik standard når vi kom. Koia lå like i nærheten av grensen, bare et par hundre meter dit. Vi tok derfor en liten tur over på finsk side. I det kalde været var det ikke mye spennende dyreliv å se, ett eneste reinsdyr, det var alt. Det kunne virke som skogen nærmest hadde gått i vinterdvale igjen, forstålig nok. Da vi skulle tilbake til koia fikk vi nok en gang bekreftet at undertegnede ikke har retningssans, jeg ledet oss lenger vekk fra hytten. Da Kathrine bemerket dette ble jeg blitt irritert og mente at hun tok feil. Dum som jeg var. Det hele endte med at vi måtte finne frem kartet, og så Gps-en før jeg kunne innrømme nederlaget. Kathrine fikk lede veg tilbake til koia. Det var kaldt ute, men ikke så kaldt. Termometeret var ødelagt. Et typisk bilde når en ikke gidder å gå ut i kulden. Her fikk vi tørket utstyret som hadde blitt vått. En helt vanlig dag på Føllvannskoia. Vi koste oss her. Hyttespøkelset. Grensen til Finland. Vi fant jaggu en stor stein i Finland også. Ingen retningssans. Etter tre dager satte vi kursen over grensen, vi hadde et håp om å finne isfritt vann, fiskelykken gnagde nemlig i kroppen. Det ble med håpet. Teltet ble slått opp ved et isbelagt Aslakinlentamajarvi. Været var fuktig og tilværelsen i teltet var klam. Kathrine ga den litt stive ødøren i teltet navnet "Torosvette", et resultat av mye frysetørket mat og svetting. Lekkert. Ellers kan vårt lille turnè i Finnland oppsummeres med at der er steinur, mye steinur. Skjønner godt at mange velger kano når de skal farte i de traktene, blir litt lettere da. Teltet slått opp ved Aslakinlentamajarvi. Steinur (som det er mye av i Vatsari) og Aslakinlentamajarvi i bakgrunn. En våt dag, men Allak-teltet holdt oss tørr. I hytteboka på Føllvanskoia hadde vi lest at en del hadde kommet hit via ei hytte som hadde navnet Nilsgamma. Vi siktet oss inn på to alternativ på kartet der vi mente hytta kunne ligge, og pakket sekkene. Grensa ble passert i lett snøvær, og etter bom på første forsøk fant vi Nilsgamma ved Oaivejavri på andre forsøk. Ei lita enkel gamme med vedovn, det passer alltid bra. Denne hytta eies av en privatperson som lar den stå åpen for andre fjellfolk som trenger overnatting under tak eller få varmet seg litt. All ære til han (eller ho) for dette. Etter en nokså lang dag unnet vi oss dobbel dose med finsk pasta, det smakte godt. Og med litt sjokolade til dessert var vi meget fornøyd. Vi hadde ikke basert oss på å få fisk på denne turen, så mat hadde vi med nok av. Vi kunne lese i hytteboka at her var det besøk jevnt og trutt, de aller fleste for å prøve fiskelykken. Isen lå fortsatt tykt på vannet her, så det ble ikke fisking på oss. Surt ute i dag. Her var det bare å gi sats. Reingjerdet passeres. Et lite lunsjbål. Her håpte vi Nilsgamma skulle ligge, det gjorde den ikke. Vinteren preget fortsatt landskapet her. Så fant vi Nilsgamma. Siden vi ikke ville bruke så mye brensel fikk vi aldri noe særlig varme i gamma. Etter ei kald natt på Nilsgamma var planen å gå via Haglklumpen til Lerkevannskoia. Vi fulgte våre egne spor oppover høyden vi kom fra. Etter ca 30 min kunne vi se noen andre spor, de var ikke fra mennesker. Bjørnespor. Både store og små, vi så også sklimerker i snøen, bjørnen hadde laget sin egen lille akebakke her. Vil tro at dette var bjørnebinne med et par, tre unger på slep. For en herlig opplevelse, det er noe eksotisk med å vite at bjørnen har vært så nære. Vår teori var at bjørnefamilien hadde hatt en lekestund i snøen her i løpet av natten vi sov på Nilsgamma, vi hadde ikke sett disse spora da vi gikk til koia dagen før. Dette ble selvsagt godt dokumentert før vi gikk videre, og vi begge lurte på det samme. Var bjørnefamilien langt unna nå? Dagens tannpuss. Et isbelagt Oaivejavri. Der nede lå Nilsgamma. Her hadde det vært liv i løpet av natten. Små spor. Store spor. Mye spor. Haglklumpen er Pasvikdalens høyeste punkt på 338 moh. Det var laget til et slags utsiktstårn man kunne klatre opp for å nyte utsikten fra noen meter over bakken. Og for en utsikt, her kunne man se utover de enorme norske, finske og russiske villmarksområdene. Utrolig flott og det var vanskelig å ikke føle seg ærbødig. For noen enorme områder med villmark som finnes her oppe, og her sto vi, midt i det. Vi kunne ikke annet enn å smile fra øre til øre, og vi ble stående lenge uten å si et ord. Den kjølige vinden gjorde oss til slutt så kalde at vi måtte bevege oss. Lerkevannskoia var ikke lange stykke unna, her skulle vi nok få varmen i oss. Da vi kom frem kunne vi konstatere at dette var nok ei ødestue av ypperste kvalitet og vi bestemte oss for å bli her et par dager. Isen hadde gått på deler av de nærliggende vanna, men ingen fangst her heller. Det kalde været kunne være noe av forklaringen eller unnskyldningen da, for i følge hyttebøkene skulle dette være et godt fiskeområde. Nå hadde vi snart vært på tur i to uker og fortsatt hadde vi ikke møtt en kjeft, hytteboken kunne fortelle at det stort sett ikke hadde vært folk her siden påske. Utsikt mot de norske ødemarksområdene og man kunne se helt over til Russland. Haglklumpen. Utsiktstårnet kan skimtes i bakgrunn. Grensegjerdet mellom Norge og Finnland. Utsikt mot de finske områdene, passende nok var der reinsdyr på beiting i nærheten. Kathrine liker det hun ser. Lerkevannskoia. Vedkassa fylt opp og oppfyringsved klargjort før vi dro videre. Lerkevasskoia klar for å ta i mot nye besøkende. Endelig ble det varmere i været og vi kunne stramme skolissene og sette kursen mot Vestkoia. Det var en god følelse og endelig kunne kjenne sola varme i ansiktet igjen, nå hadde vi endelig trua på at sommeren hadde kommet for å bli. Vestkoia lå forresten ikke der Vestkoia skulle ligge i følge kartet. Etter litt styr fant vi koia ca 1 km lenger sør. Rype så vi mye av denne dagen, ikke særlig lettskremte heller, ofte stod de bare tre meter foran oss før det bestemte seg for å stikke. Vi hadde egentlig tenkt å ta ei teltnatt før vi kom hit, men det var ikke lett å finne noen gode teltplasser mellom Lerkevasskoia og Vestkoia. Terrenget var kupert og til tider preget av mye stein. Dagen etter våknet vi til blå himmel og enda varmere vær. Frokosten kunne bli spist ute, det var første gang dette året. Vi fant et lite tjern som var isfritt, men her også var det fisketomt. Merkelig. Ut på kvelden var vi så frekke at vi forsynte oss litt av hvetemelet som noen hadde lagt igjen, det ble stekte brød-pannekaker som smakte godt med meierismør og sukker. Greit med litt variasjon fra havregryn og frysetørket mat. Ikke lett å finne teltplass her. Froskeegg. Liten pause ved et navnløst tjern. Endelig sommer. Det hadde enda ikke blitt fisk så langt på turen. Hva skal man si? Det er bare å beklage. Middagskvil på Vestkoia. Neste mål var Oksvannskoia, og her hadde vi forhåpninger om at Lille Oksvann skulle være isfritt. Da vi var fremme skjønte vi fort at her var det liv, mye liv. To fiskeørner hadde reir i nærheten av hytta og de var tydeligvis ikke fornøyd med vårt nærvær. De kom stupende mot oss og hylte en klar beskjed om at vi burde holde avstand. Ikke nok med det, plutselig kom det ei røy spurtende forbi oss, den hadde reir rett ved utedassen. Her gjaldt det å trø varsomt. Etterhvert monterte vi haspelutstyret og gikk i ei lang bue rundt ørnereiret og reiret til røya for å ikke skremme de enda mer. Vi stilte oss ved innoset til Lille Oksvann, her var store deler isfritt. Det tok ikke lang tid før tre fine harr lå sprellende i lyngen. Harren var i det bitevillige humøret og vi kunne se den bare en meter fra land, det var bare å plassere sluken foran den og pilke litt. Mer skulle ikke til for å lure den til å bite. En del abbor ble det også, men nesten alle fikk leve videre. Så ble det selvsagt også en kamp med storgjedda. I ti min holdt jeg på med den før sena sleit da jeg skulle lande den. Tipper vekta var på en ca fire kilo. Kanskje like greit, men det var synd at gjedda måtte svømme videre med en 12 grams kobber og rød i kjeften. Og da tenkte jeg på gjedda, ikke på sluken. Harren ble tilberedt på bål utenfor hytta, mens de to fiskeørnene fulgte godt med oss fra reiret sitt. De hadde tydeligvis blitt mer vant med oss og forholdt seg rolige. Utover kvelden mens vi satt inne i hytte kunne vi med jevne mellomrom observere de to fiskeørnene svevende over hyttetaket, akkurat som at de ville forsikre seg om at vi holdt oss inne i hytta. Det gjorde vi. På veg til Oksvannskoia. Oksvannskoia. Fiskeørn som ikke liker besøk. Her sto den i treet og fulgte med oss. Det var faktisk litt småskummelt når ørna kom stupende mot oss. Så sitter den. Harren trygt landet. Den var ikke lett å skremme. Så var gjeddekampen i gang. Gjedda med kobber og rød spesial i kjeften. Så skulle den landes. Det gikk ikke bra. Dagens fangst. Oksvannskoia var av den litt mer slitene typen. Rikelig med madrasser hvertfall. Kathrine gjemmer seg for ørnen. Etter denne innholdsrike dagen gikk vi til Lille Røyrvatnet, her hadde vi forhåpninger om å få røye, mest på grunn av navnet på vannet. Ei ny fiskeørn svevde forbi oss rett før vi skulle til å slå leir, det tok vist aldri slutt. Nok en gang så vi tydelige kloremerke etter bjørn, Pasvikdalen sluttet aldri å pøse ut med flotte naturopplevelser. Vi gikk forbi ei hytte, den var låst. Dessuten var utedassen veltet, like greit å gå videre da. Teltet ble slått opp på en liten høyde over vannet slik vi fikk en passende utsikt. Det ble kun abbor i Lille Røyrvannet og alle fikk leve videre. Det var kjekt med harr, abbor og gjedde, men nå kjente vi at savnet etter rødfisk begynte å melde seg. Den finnes i noen vassdrag i Pasvikdalen, men vi hadde ikke lyktes med å ta den. Det gjorde for så vidt ikke så mye, vi visste det skulle bli rikelig med ørret og røye fisking resten av sommeren. Isen er i ferd med å smelte på Oksvann. Vi nærmer oss dagens mål. Sørenden av Lille Røyrvann, ei hytte kan skimtes i bakgrunn. Flere kloremerker. Det var til tider nokså tett bjørkeskog på denne etappen. Dassen ute av drift. Lille Røyrvann. Leir etablert. Med passende utsikt. Kobber og rød, en sikker vinner. Denne fikk leve videre. Morgenkaffi. Neste dag satte vi kursen mot Store Sametti. Dette ble en flott etappe gjennom til tider tett skog. Vi klarte å krysse Okselva tørrskodd, det var opptur. Derfra fulgte vi en skogsveg mot Samettihotellet. Ut på ettermiddagen slo vi opp teltet ved elven mellom Store og Lille Sametti. Her lå det både båter og kanoer, og for første gang på nesten tre uker så vi andre mennesker. Tre personer satt seg i en båt og vinket til oss før de freste utover vannet med hver sin fiskestang i hånden. Nesten litt uvant, vi vinket forsiktig tilbake. Snickers til lunsj er en sikker vinner. Et navnløst tjern vi passerte før vi kom til Okselva. Okselva. Glad for å ha krysset tørrskodd. Skogsvegen mot Store Sametti. Kathrine forsyner seg grovt av nøtteposen. Turen nærmet seg slutten. Store Sametti. Siste natt i teltet. Herfra gikk det en skogsveg hele etappen til Svanvik der bilen sto parkert, ca 2,5 mil. Planen var å bruke to dager på dette, men suget etter en varm dusj og ei kald pils gjorde slik at vi gikk hele vegen på en dag. Denne etappen kan kort oppsummeres med at det var langt å gå, veldig langt, støle bein, verkende føtter og vi så ei ugle. Da vi kom til Svanvik var kroppen rimelig ødelagt. Nå skulle det bli godt noen dager med kvile og god mat før vår neste tur skulle starte. Da skulle endelig ørreten til pers, Gallokvidda sto for tur. Pause ved Myrbekkoia Fjellsko ble byttet ut med joggesko på denne etappen. Slik så det ut i nesten 2,5 mil. Endelig fremme. Da vi satt oss i bilen kjørte vi til Thon hotell i Kirkenes, her skulle det bli to dager med luksus før vi i det hele tatt skulle begynne å tenke på neste tur. Alt i alt så var Pasvikdalen et eventyr fra dag en og vi anbefaler absolutt friluftsfolk til å ta turen dit. Så må vi nok en gang få takke Helge og madammen for at det hjalp oss med å finne trygg parkering til bilen vår og ikke minst at de kjørte oss til Vaggetem. Dette gjorde alt så mye lettere for oss. Dessuten hjalp Helge oss med logistikken til neste tur også, men det kommer vi tilbake til. Uansett veldig kjekt å få møte så hyggelige mennesker. Hei til dere. https://turhistorie.blogspot.com/

På fredag kom dagen jeg hadde ventet på. Så og si på dagen som ble lovet av Sean @ Oookworks kom "hentelappen". Har ikke så mye informasjon å komme med om selve innerteltet akkurat nå. Rakk kun å sette det opp under en familiemiddag på hytta i dag. Todelt innertelt -Cuben bunnduk -Myggnetting på øvre deler samt hele vegger ved inngangsparti -Cuben på nedre deler av vegger - med myggnetting som forsegler overganger fra bunnduken til overdelen. -Glidelås i inngangsparti Legger til noen bilder for å tilfredstille sulten til @RuneH Siden jeg ikke får anledning til å knipse noen in action på tur med det første.

Takk for alle gode råd. Dette blir nok bra!

Om jeg skal gå med støvlene lenge, altså mer enn bare ettermiddagstur med hundene så har jeg på sportstape eller lignende på hælene også har jeg funnet ut at støvlene er mest behagelige når jeg har på sokker med litt tykkere frotté på hælene. Disse http://www.magasinet.no/display.aspx?menuid=261&prodid=16695 og disse http://www.magasinet.no/display.aspx?menuid=261&prodid=8777 er mine favoritter. Jeg har spesialsåler som jeg må bruke i alle sko og støvler så har aldri gått med de med orginalsålene. Har ikke hatt problemer med grus i såla, ikke noe mer enn på alle andre støvler ihvertfall. Vet ikke om de har samme såle som da jeg kjøpte mine, men vil vel tro de har det. Blåmerke på leggen har jeg heller ikke fått. Vet ikke om det er fordi jeg er vant med å gå med så høye støvler. Bra du ikke gir opp enda. I begynnelsen var det et helvete å gå med beverstøvlene jeg har. Hver gang jeg gikk i skrått terreng så gnagde de på ankelkulen, men det ga seg og da var de veldig gode. Får håpe dine Mira blir gode etterhvert også. Du bør nok passe på at de ikke er for slakke også og at det ikke blir noen bretter i læret som trykker mot leggen. Lykke til ihvertfall Håper du blir fornøyd etterhvert og at jeg ikke har gitt deg et dårlig råd. Er jo ikke så lett for noe som sitter perfekt på en kan passe dårlig til en annen.

Dersom Nanok-posen er romslig nok kan du jo bruke den andre posen din inni når du er på blåkalde turer. To sommer eller 3-sesongs poser gir betydelig mer varme enn bare en. Jeg har selv eksperimentert litt med mine vinter- og sommerposer og ser at vinterposen (Isbjørn Jan Mayen) greit rommer sommerposen (Exped Comfort 600). Da er jeg sikret til godt ned på -40 tallet og så kaldt blir det sjelden på tur, selv her i Rørosområdet. Godt liggeunderlag hjelper også utrolig mye.

Klarer vist ikke å sitte stille å ta rolige dager helt jeg. Så etter en dag med restitusjon så var det ut med raceren i dag igjen . Har vist i løpet av denne helga sykla over 300km . http://connect.garmin.com/page/activity/activity.faces?activityId=584902518&actionMethod=page%2Factivity%2Factivity.xhtml%3AuserSwitcher.switchSystem&cid=4215565 for de som liker å se litt treningsdata... over 140km i dag gitt. Noe lenger enn det som står i loggen da lure meg kom borti pauseknappen i Vikersund og i allefall i Mjøndalen ser jeg... Nå er det en dusj før det er ute å gå seg en tur. Hvile kan man gjøre andre tider .

Tlt skoa er veldig smale så mitt råd er å prøve dei før du bestemmer deg. Tlt var kjempetrange på min fot.

Mye smørsopppå hytta, rett utenfor hytteveggen og overalt ellers i terrenget. Mange furutrær overalt. Har dessverre ikke funnet noen furumatrisket. Jeg har renset hatt og ring fra smørsoppen og er spent på hvordan den smaker sammen med fersk ørret. Mannen min fikk en på nesten 2 kg! Også mye tyttebær overalt.

Slenger meg på her siden jeg er i tilnærmet samme situasjon som trådstarter. Hører gjerne mer om hvordan livet utenfor a4-bobla har utviklet seg Jeg har noen betraktninger, basert på relativt begrenset erfaring, som kan være aktuelle også for din situasjon. Jeg studerer i Trondheim, og har bodd i telt siden midten av august. I utgangspunktet skulle det være en midlertidig løsning, men det har vært vært såpass trivelig at jeg vurderer å utvide oppholdet på ubestemt tid Da må det imidlertid gjøres skikkelig. Jeg har bodd i et 2-3manns ekspedisjonstelt. Det lar seg jo gjøre, men er ikke spesielt trivelig om en skal gjøre noe annet enn å sove. Det blir ikke et hjem, bare et sted å være over natten. Skal jeg fortsette å bo utendørs må jeg oppgradere boligen til noe med bedre plass, og ståhøyde ikke minst. Det må være såpass at jeg kan rigge meg til med en vedovn, feltseng, stol, bokhylle osv. Har vurdert det dithen at enstangs lavvo utgår, og at det må bli en slags gammeløsning med rette sidevegger. Eventuelt møblement fås gratis på finn.no - gis bort. Venor-gammen som "lavvoliv" tipser om virker som det beste alternativet så langt. http://www.youtube.com/watch?v=vHOcBhMLS_g Et annet alternativ er Holmeslet Taiga. Her dukker det opp flere temaer som må vurderes: bomullsduk vs. nylonduk. Har intrykk av at de med erfaring på området foretrekker bomullsduk, og det har jo tross alt blitt benyttet i århundrer av ufolk. Mindre kondens. Bedre motstandsdyktighet mot UV-stråling. Mer robust. Innertelt vs. enkel duk. Kanskje litt lunere med innertelt? Beskytter mot insekter og mus. Har gode erfaringer med forsvarets lagstelt, men så fyrte vi også konstant. Vanlig teltgulv, eller løsning med paller eller liknende. Trivelig med ordentlig gulv. Får tak i gratis paller om en kan ordne med transport. Vanskelig å ta med på bussen. Lett å kvitte seg med i etterkant. Marked for salg etter endt bruk. Det blir jo en ganske stor investering, så det er viktig å ta dette i betarktning. Har inntrykk av at Venor-gamma vil tåle bruken godt, og at det finnes et marked for å få solgt denne i ettertid. Usikker på Holmeslet Taiga. Mulig det blir i overkant slitt av såpass intensiv bruk. Vekt. Begge alternativene har overkommelig vekt. Venor-gammen oppgis til 31kg, og dette ligger i øvre grenseland for hva jeg kan dra med meg på bussen og ut i skogen. Forsvarstelt på 100kg utgår som alternativ på grunn av vekt. Størrelse. Venor-gammen vil nok gi betydelig mer plass. I tillegg til problemstillingene som går på det rent boligtekniske, er plassering av boligen en utfording. En større utfordring, faktisk. Det å finne en balanse mellom tilgjengelighet til skole, buss og andre nødvendigheter, og utilgjengelighet for nysgjerrige turgåere, er vanskelig. I disse dager er det soppsesong, og det er folk så godt som over alt. Regner med at det blir lettere å komme seg unna folk ettersom vinteren nærmer seg, og folk i hovedsak holder seg til lysløypene. Slik jeg ser det, er det to potensielt gode områder rundt trondheim; Bymarka(vestmarka, lian, tømmerdalen osv.) og Estenstadmarka/stokkmarka. Sistnevnte er veldig praktisk med treningssenter på Dragvoll og direktebuss til Gløshaugen/sentrum, men jeg har ennå til gode å finne gode alternativer for teltleir. Nå på sommerstid er det svært vanskelig å finne gode leirplasser fordi terrenget er så kupert, og skogen relativt tett. Der det ikke er kupert eller tett skog er det stort sett myr. Dette vil jo forenkles betraktelig når snøen kommer, men det kan jo være lenge til. Tar gjerne imot tips, og da særlig i forhold til eventuelle leirplasser i Trondheimsområdet, eller om noen har en Venor-gamme de vil kvitte seg med

Jeg har litt problemer med å akseptere det, men denne har et poeng

Sist vi var i Lomsdalen glemte jeg posen med frokoster til 5 dagersturen. Var heldigvis på tur med en kar (@graham) som hadde betydelige mengder med mat med seg så jeg var ikke helt fri. Når vi kom til en åpen hytte fant vi en boks med bønner som hadde overvintret som "leftover". Oppdaget etterpå at det var "Salatbønner" - uten noe særlig næringsinnhold - og det ble en ekstra ballast i sekken resten av turen.

Gikk opp til Rundemanen fra Haukelandsiden og ned igjen via Fløyen til sentrum. Nydelig tur, med ett lite fall som ga meg en fin kul på leggen. Gjør heligvis ikke vondt g]

Det er sikkert regler for slikt fiske, og i den forbindelsen kom jeg på en liten historie fra en svunnen tid: Det var en bonde som var på bytur og så traff hen en dame som han ble veldig godt kjent med. Ja så godt at forholdet endte med farskapssak. Damen viste seg å være gift med en fisker som heldig vis var av den litt rause typen som ikke hadde problemer med at konen hadde hatt et eventyr og var villig til å beholde både kona og ungen. Men han mente nå at bonden burde betale bidrag til avkommet sitt og til slutt så havnet saken i retten. Bonden viste da til jordlovens § 36, annet ledd punkt D som sier følgende: "Hvis en del av bondens frø faller på annen manns grunn, så skal avlingen tilfalle grunneieren". Fiskeren mente da at hvis jordloven skulle gjelde så ville han også gjøre loven om fiske gjeldende. I §16 i lov om fiske og fangst heter det: "Hvis faststående redskap settes innenfor grunnlinjen på en annen manns grunn, skal det kappes så tett inntil festet som mulig, for dermed å hindre at ny skade oppnås".

Støttes. Har ennå ikke vært et problem for meg heller. Den lange sideåpningen er noe av det jeg liker best på teltet.

https://turhistorie.blogspot.com/ 10 juni 2014 - 26 juni 2014. Jeg husker første gang jeg leste Norge på langs av Lars Monsen. Der stod det blant annet om et område med fantastiske fiske muligheter, utallige vann og ikke minst ei elv som skulle huse fin fisk. Gallokvidda har siden da vært et område jeg lenge har drømt om å besøke. Nå som vi hadde bestemt å ta turen dit, var spenningen stor. Endelig skulle vi få oppleve en langtur på Gallokvidda, en drøm som hadde vart i årevis var i ferd med å bli en realitet, dette måtte bli bra. Skulle det bli fiskelykke på Gallokvidda? Etter tre flotte uker i Pasvikdalen, gledet vi oss til en real fisketur. Fiskefeberen var på full gang i kroppen etter en lang vinter, nå skulle endelig abstinensene dempes. Siden det fortsatt var tidlig på sommeren var vi bekymret for at det fortsatt skulle være vinter der inne på vidda, med kald nordavind og isbelagte vann. Det var bare en måte å finne det ut på, 10 juni skulle turen starte. De siste dagene hadde vi bodd på Neiden fjellstue, som ligger rett ved grensa til Finland. Det hadde vært strålende vær de siste dagene og vi kunne bare håpe at godværet ville fortsette. Det ble noen rolige dager på Neiden fjellstue. Vi bestemte at turen skulle starte i Naatamo i Finland og ende i Karlebotn på norsk side. Nok en gang fikk vi hjelp av Helge, som også hadde hjulpet oss med logistikken til Pasvikturen. Han tipset oss om rutevalg og fikseområder. Dessuten ordnet han det slik at vi kunne parkere bilen med noen bekjente av han i Karlebotn. Helt supert og igjen gjorde dette alt lettere for oss. Takk for all hjelp Helge. Etter å ha parkert bilen i Karlebotn tok vi ei natt i telt før vi satt oss på bussen tilbake til Neiden. Herfra ble det taxi til Naatamo. Da vi fortalte sjåføren om sommerens planer smilte han godt "dere har virkelig skjønt det". Han hadde tatt flere turer på Gallokvidda selv, og kunne trygt anbefale turen. Han fortalte ivrig om store fisker, mygg i hopetall og var sikker på at vi kom til å få en fin tur. Dette hørtes jo lovende ut, vi kunne ikke gledet oss mer. Endelig skulle turen starte. Fra leirplassen ved Vesterelva i Karlebotn. Da vi hadde gått ut av taxien strålte solen, og det var nesten skyfritt. Det var to personer fulle av forventninger som begynte å gå på stien som skulle ta oss inn til Gallokvidda. Det tok ikke lang tid før vi så turens første flokk med reinsdyr, ikke et uvanlig syn her på Nordkalotten det. Dessuten var det mye ryper å se i terrenget, kjekt. Vi traff en del finner den første dagen, alle spurte om de samme. Om vi skulle til Nordkapp? Det skulle vi ikke svarte vi, og forklarte så godt vi kunne på engelsk hva planene var. Finnene nikket som at de forstod hva vi snakket om, men vi var vel litt usikker på om de egentlig skjønte hva vi sa. Stien gikk langs Neidenelva og vi kunne se en del laksefiskere, for mye vann i elven kunne de melde om. Laksefisket hadde ikke vært bra hittil. Det gikk bro over Neiden elva, heldigvis. Ikke en elv vi hadde lyst å vade dette. Da den var passert var det ikke lange stykke før vi kunne gå over enda ei bro, den som gikk over Gallokelva. Kort tid etter fant vi en duganes leirplass, og vi tok tidlig kvelden. Det hadde vært en lang dag med mye organisering, det var greit å spare litt på kruttet. Taxien har akkurat kjørt, og vi er klar for nye eventyr. Langt der inne lå målet. Vi så mye ryper første dagen. Neidenelva. Broa over Neidenelva. Den 13. juni lå vi ved et navnløst vann rett ved grensa til Norge. Her hadde vi vært i to dager. Den første dagen ble det rikelig med fisk, det vil si harr og gjedde. Alle fikk leve videre, det var ørret eller røye vi skulle ha. Den andre dagen skyet det over og det begynte å hølje ned, derfor ble vi en dag til som vi tilbragte i teltet. Men nå var vi klar for å gå videre, det var bare noen få hundre meter til vi skulle passere grensen, målet var å komme oss til Gallokelven og slå leir nord for en foss Helge hadde merket av på kartet. Der skulle det kun være røye og ørret, ingen hvitfisk. Men en ting hadde vi glemt, det var fredag 13 i dag. Dagen levde opp til sitt rykte. Etter bare å ha gått noen minutter så jeg at Kathrine sette seg ned på bakken og holdt seg til foten. Jeg sprang bort til henne for å høre hva som stod på. Hun hadde plutselig fått store smerter under foten og klarte ikke å gå videre. Den var ikke hoven eller blå, så vi var svært usikre på hva dette kunne være. Teltet ble slått opp sporenstreks og vi tok oss en prat. Hva nå? Frykten var selvsagt at turen var over før den i det hele tatt hadde begynt. Vi ble enig om å se an situasjonen til i morgen. Om foten var bedre satset vi på å fortsette, om det ikke var bedring måtte vi prøve å komme oss tilbake til Naatamo og oppsøke en lege. Det var med mye usikkerhet vi sovnet den kvelden, ingen hadde lyst til å avslutte turen på denne måten. Teltet er slått opp ved et navnløst vann rett ved grensen til Norge. Kathrine er ivrig på å få turens første fisk. Så satt den. Harr var ikke det vi var ute etter på denne turen. Gjedda nyter solen. Litt boklesing er lov på tur. I teltet etter Kathrine skadet foten, en betenkt mann. Da vi våknet neste dag kunne Kathrine fortelle at foten var bedre og hun hadde lyst å gå videre. Jeg tok en del av sakene hennes over i min sekk, og vi bli enig om å ta det rolig noen dager når vi kom inn til Gallokelva. Sekken min var i tyngste laget da vi passerte grensen litt sør for Bartacielgi-toppen. Nå var det ca åtte km før vi var fremme med dagens mål. Foten til Kathrine ga ikke mer problemer, heldigvis, og hun ledet ivrig vei. Uten å bli for sukkersøt må jeg si at hun imponerte meg den dagen. Selv om foten var bedre var jeg ganske sikker på at helt bra var den ikke. Likevel var det ikke noe negativt å høre fra den kanten, bare godt humør og etter et par timer var vi fremme. Her slo vi leir ved innoset til en stor kulp, eller det var mer som et lite vann i Gallokelva. Kort tid etter ble haspelutstyret montert, og endelig kunne vi begynne å fiske for alvor. Vi fisket oss oppover elva og dro i land noen småfisk på ca 3 hekto. Det ble kaldt på vidda utover kvelden, og Kathrine trakk seg tilbake til teltet for å få varmen. Jeg skulle bare ta noen kast til. Det endte med en flott 7 hektos ørret som ble foliebakt på bål, før vi tok kvelden. Foten til Kathrine ble nok en gang undersøkt, og vi kunne slå fast at den så bra ut. Hun kjente nesten ingen smerte, likevel holdt vi på planen om å ta noen rolige dager her. Foten skulle få hvile, uansett om den trengte det eller ikke. Grensegjerdet passeres, endelig i Norge. Leir etablert, nå skulle det fiskes. Lykken prøves i et lite vann langs Gallokelva. Gallokelva var virkelig vakker. Så satt den, 7 hekto. Foliebakt ørret på bål er alltid en vinner. Vi hadde virkelig funnet en flott leirplass her ved elva, og vi gledet oss til å tilbringe noen dager her. Gallokelva var virkelig ei perle, ei slik elv du leser om i Villmarksliv eller lignende friluftsmagasiner. Fra Store Gallokvann til leirplassen var det ca 5 km. Her slynget elven seg nedover med utallige fristende kulper og småvann som dukket opp, og fikk to fiskegale vandrere til å smile fornøyd. Selv om vannstanden var relativt høy, og det hadde blitt rimelig kjølig fikk vi godt med fisk, både ørret og røye. Etter å ha fisket oss hele vegen opp til Store Gallokvann trekte vi tilbake til teltet, det var kaldt å fiske uten noen form for hansker eller votter. Det hadde vi selvsagt ikke pakket med oss. Da vi satt i teltet og varmet oss med hver sinn kopp kaffe hørte vi det plutselig begynte å dunke på teltduken, hva kunne det være? Jo selfølgelig, det hadde begynt å hagle. Vi var jo fullt klar over at vi kanskje tok denne turen litt tidlig på sommern, men at det skulle begynne å hagle i midten av juni hadde vi ikke trodd. Det gikk et par timer før vi kunne stikke snuten ut teltet, det var fortsatt satans kaldt som det heter, men det var opplett. Resten av dagen ble brukt etappevis ute og i teltet. Ut for å ta noen kast, og inn igjen i teltet for å varme fingrene som nærmest hadde blitt følelsesløs. På en av disse etappene kjente jeg et kraftig hugg, dette måtte være turens største så langt. Etter en liten kamp lå den første kilosørreten på land, og kort tid etter ble en ny 7 hektos ørret landet. Vi kunne trygt si at det var nok fisk til dagens middag. Foliebakt ørret igjen, helt greit det. Kathrine med fisk på kroken. Halvkilos. Vi fikk mye fisk rundt halvkiloen. Trivelig utsikt fra teltet. Vinterstemning på Gallokvidda. Så satt første kilosfisken. Ekte finnmarks-kvalitet. Kathrine søker ly i teltet. På dag ni flyttet vi leir til innoset på Lille Gallokvann, greit med litt forandring. Fortsatt var det kjølig, og en vind som gjorde deg kald til ryggmargen blåste over terrenget. Det ble litt fisking den dagen også, men ikke noe særlig fangst, bare noen småørreter. Ut på kvelden bestemte vi oss for at neste dag skulle vi komme oss litt høyere i terrenget. Vi ville prøve oss på fisket i en del vann som så meget fristende ut på kartet, så håpte vi begge på at sommeren skulle komme snart. Vi var lei av å fryse. På denne turen hadde vi to Ajungilakposer med komfortgrense på +4 grader, det var i kaldeste laget. På natten sov vi med ullundertøy, en ulvanggenser og lakenpose i tillegg til soveposen, da gikk det greit. Men misforstå ikke, vi trivdes godt her med Gallokelva. Fisket hadde vært bra og andre mennesker hadde vi ikke sett. Nok en gang fikk vi naturen her oppe helt for oss selv, det er alltid en bonus. Men rastløsheten i kroppen gjorde sitt til at vi var klare for å forlate Gallokelva for denne gang, og utforske andre deler av dette området. Leir ved Lille Gallokvann. Innoset til Lille Gallokvann. Kathrine er midt på treet fornøyd med dagens fangst. Lille Gallokvann. Neste dag gikk vi til et lite vann som lå mellom Gallokvann og Suolojarluobbal. Her fant vi en flott leirplass ved utoset, og vi hadde til og med en liten sandstrand utenfor teltet. Her så det lovende ut. Kaldt var det fortsatt, så Kathrine holdt seg i nærheten av teltet store deler av dagen. Jeg tok meg en fiskerunde som endte opp med fem flotte eksemplarer, fire ørreter på halvkiloen og ei røye på 7 hekto. Nok en fiskemiddag ble tilberedt ut på kvelden. Himmelen var klar, og kvelden ble virkelig fin. Når natten kom gjorde det godt å legge seg i soveposen, og etter hvert få varmen i kroppen. En proppfull mage med ørret, lyden av teltduken som blafret i vinden og susingen av elven som rant nedover mot Gallokvann, gjorde at søvnen tok oss kjapt. Joda, vi koste oss her ved dette idylliske vannet. Snickerspause Dagens leir. Vår egen sandstrand. Denne elven rant ned til Store Gallokvann. Fisk på kroken. Dagens fangst. Kokkelering. Kathrine nyter kveldssolen. Vi begynte å nærme oss Enarestien, det var bare noen få kilometer igjen. Da vi nærmet oss Suolujarluobbal var været skikkelig surt. Det blåste en kraftig, iskald vind og ut i fra skyene forstod vi at det var nedbør på gang. Vi håpte på at ei hytte vi hadde sett ut på kartet skulle stå åpen, men den var låst. Kjipern, vi var vel for godt vant med de åpene koiene i Pasvikdalen. Vi gikk videre og da vi kom til enden av Suolojar slo vi opp teltet, været bestemte det slik. Vinden føltes enda kaldere og det begynte å snø, for et drittvær. Da vi innlosjerte oss i teltet var ikke stemningen på topp, så ærlig må vi være. Nå var vi litt lei, at det alltid skule være så forbanna kaldt. Akkurat på det tidspunktet savnet vi tilbake til sivilisasjonen. Hotellforkost og ei varm og myk seng fristet. Vi ble enig om at når været forhåpentligvis ble bedre skulle vi sette kursen mot sivilisasjonen. Enarestien var ikke langt unna, og planen var å følge den til Karlebotn. Ut på kvelden gikk jeg ut for å stramme og feste bardunene bedre, været hadde ikke blitt bedre for å si det slik. Neste dag var det ikke noe endring å spore, vi ble en dag til. Da var vi glad for at vi hadde litt lesestoff og ipod, det fikk tiden til å gå fortere. Heldigvis. Ikke topp stemning i dag. Det var bare å komme seg i teltet. To fotogene og værfaste vandrere. Neste morgen hadde vinden løyet. Havregrynsfokosten ble spist, og vi kom endelig inn på Enarestien. Denne starter i Sevettijavri i Finland og går hele vegen til Karlebotn. Den har blitt brukt siden 1500 tallet, da av skatteoppkrevere og handelsfolk. Enaresamene brukte også stien for å komme til Varanger for å fiske. I 1990 ble stien merket opp på nytt, og har siden den tid blitt brukt av friluftsfolk som ønsker å oppleve disse områdene. Nå var det vår tur til å tråkke der. Vi slo etter hvert leir ved Martenjavrit, det var ikke fullt så kaldt og duskregnet dunket lett på teltduken da lunsjen skulle lages. Siden vi nå visste at turen kom til å bli kortere enn planlagt kunne vi unne oss litt ekstra. En hel grøt til meg, og en hel realturmat til Kathrine. Det var saker. Jeg måtte jo så klart ta noen kast her også og fikk både ørret og røye på halvkiloen. Fisk med fløtegratinertepoteter til middag. Vi kunne legge oss stappmette, herlig. Endelig kunne vi gå videre. Skal tro hva som har skjedd med denne stakkaren. Fast fisk i Martenjavrit. Røya er kjørt og klar for landing. Røye på 6 hekto. Vi satt opp farten nå, kilometerne gikk unna jevnt og trutt. På dag 17 av turen stod vi ved enden av Enarestien, og vi kunne se de få husene i Karlebotn. Vi brukte 3 dager fra Martenjavrit og hit. De dagene passerte uten at noe spesielt skjedde, bortsett fra vi gikk på ei ugle som villig lot seg fotografere. Vi traff også to finner som skulle gå hele vegen til Sevettijavrit. De spurte ivrig om fisket, og vi pekte villig ut på kartet de vanna vi hadde besøkt. Dessuten var det min tur til å få problem med foten. De siste dagene hadde den hovnet opp fremme på leggen, og det ble ganske ubehagelig å gå. Det skulle bli godt med noen dager med hvile nå. Da vi skulle hente bilen i Kalrebotn, inviterte ekteparet i huset oss inn på kaffe og kake. For en gjestfrihet. De hadde vært usikker på hvor lenge vi skulle være på tur, og hadde blitt bekymret etter som dagene gikk. Heldigvis tok de kontakt med Helge som beroliget dem med at vi hadde planlagt å bruke tre uker. Ekteparet hadde fartet sin del i naturen her, og fortalte at det fantes både gaupe og jerv i området. Da vi fortalte om reinsdyrskrotten vi fant var de sikker på at den hadde blitt tatt av et rovdyr, om noen slakter der oppe tar de med seg skrotten. På grunn av mangel på reinlav hadde det vært et vanskelig år for reinsdyra der, og det var heller ikke uvanlig at rovdyra tok et reinsdyr. Det var fascinerende å høre historiene de hadde å fortelle, og så smakte kakene veldig godt, tusen takk til dere. Etter en times tid med kaffeslabberas takket vi så mye for oss, og kjørte mot Karasjok. Nå skulle all luksusen vi hadde drømt om endelig bli en realitet. Vi booket to netter på hotell, det skulle gjøre godt. Det var virkelig flott å gå Enarestien. Tørrskodd elvekryssing. Flere steder langs Enarestien er det tilrettelagte bålplasser. Det nærmet seg slutten. Hallaien! Siste etappe, Karlebotn skimtes i bakgrunn. Her starter Enarestien. Kursen settes mot hotellforkost i Karasjok. Så var Gallokturen ferdig og alt i alt var vi fornøyd. Fisket hadde vært bra og det var ikke noe å si på naturen. Gallokelva var virkelig ei perle, og vi angrer ikke på at vi tok turen hit. Men det kan ikke legges skjul på at det kalde været satte en liten demper på deler av turen. Derfor ble den noen dager kortere enn planlagt. En gang i fremtiden tar vi gjerne en tur tilbake hit, men da litt senere på sommeren. Kanskje det er vi som er pysete, men det var ikke særlig kjekt da kulda var på sitt verste. Siden dette ikke er en rosablogg, må jo vi også ta med det som var den litt kjipe delen av turen. Vi innså også at vi hadde vært lite flinke til å ta bilder, vi knipset bare en brøkdel av det vi for eksempel gjorde i Pasvikdalen. Sånn var det, og vi lovet hverandre at vi skulle bli flinkere til å bruke kameraet fremover. På litt lengre turer er det ikke alltid konstant idyll og turglede. Heldigvis er det slik at det er de gode minnene man husker best, og at det alltid blir bedre. Det er jo disse kontrastene som ofte gjør det så bra å være på tur. En ting kan vi love. Den hotellforkosten smakte himmelsk, og det å legge seg i en varm og myk seng var en høydare. Det var bare å glede seg til neste tur, da skulle endelig sommeren komme for fullt. https://turhistorie.blogspot.com/

    Eg gjer tydelegvis ting på ein annan måte når eg går inn og ut av teltet mitt. Etter 10 års erfaring med Ringstind 1 har eg aldri tenkt tanken at dette skulle vera eit problem.

Har dratt for å gå Snøhetta med skalljakka hengende igjen hjemme - og ikkeno vind/vanntett i sekken. Løste seg greit ved å kjøpe billig regntøysett på CC Gjøvik Ikke at det var nødvendig med skalljakke på akkurat den turen, men det vet man jo aldri. Og så var det en tur-o-tur på 25 km hvor matpakka lå igjen på kjøkkenbenken, Heldigvis hadde jeg glemt igjen en pose peanøtter i sekken på forrige tur

Det viktigste jeg har glemt? Nei, det har jeg glemt hva var

Jeg har hatt Ringstind siden 2008 og har mange overnattinger i det, jeg har aldri hatt problemer med at dukene har klistret seg sammen og fått gjennomslag. Jeg har heller ikke måtte legge steiner under teltstanga for å få duken stram. Men jeg er grundig når jeg slår opp teltet, strammer stangkoppen maks , strekker ut teltet skikkelig i hele sin lengde når jeg setter det opp og strammer alle barduner godt. Blir duken slappere etterhvert er det bare å stramme etter på bardunene i fotenden. Ringstind Light 2 har akkurat samme mål som mitt tilårskomne Ringstind 2 så jeg regner med at det ikke er noe problem med dukene klistrer seg sammen. Jeg har til dags dato aldri hatt vann inn i forteltet og jeg har noen netter bak meg i regn. Skikkelig og grundig oppsett av teltet eliminerer mye problemer. Jeg kjøpte et Ringstind Superlight i sommer og brukte på to turer før jeg solgte det. Der var det mindre avstand mellom dukene og gjennomslag av vann vil nok kunne oppstå. Jeg vil nevne at Ringstind Light 2 og Superlight er to helt forskjellige telt som ikke kan sammelignes med hverandre, selv om de ser ganske like ut. Ringstind 2 er slett ikke bare et godværstelt. Jeg har ligget i dette teltet i vind med storm styrke flere ganger og kraftig regn, jeg har aldri hatt noe problemer. Det er stort nok til å fyre multifuelbrenner i forteltet og lage mat der. Samtidig er det høyt nok under stangbuen at jeg med mine 187 cm kan sitte opreist og lage mat. Ringstind Superlight er et telt jeg ikke vil ligge værfast i, for lavt til å sitte oppreist og for lite fortelt til at jeg har følt meg komfortabel med å fyre multifuelbrenner.

Ikke egentlig, men å dra på telttur alene rett etter jeg så Blair Witch Project står fremdeles som en idiotisk idé.

Værmeldingen sa kuling og regn hele lørdagen, men vi bestemte oss uansett for at vi skulle gå til Sandsa. Det er jo noe som heter: "Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær." Søndagen skulle uansett bli finere, med noe sol også. Hyttetur er alltid fint, uansett vær. Vi laget oss nistepakke til kjøreturen, med DNT matpapir selvfølgelig. Deretter var det avgårde på fjellet. Turen startet ved sørenden av Sandsavannet og følger vannet langs vestsiden til toppen av vannet. Alle var glade for å starte på turen, og det var fint at regnet fremdeles ikke hadde meldt sin ankomst. Etter 3 km vandring tok vi første matpausen. Ask og Eliah synes det er stas når vi skriver navnene deres på maten. Vi vandret videre Og kom etterhvert til en stilig hengebro, det likte guttene godt. På slutten av turen forandret terrenget seg fra å gå i skogskanten langs vannet til å bli litt mere kuppert opp og ned på berg og gjennom skogen. Førstemann opp, får ta en liten pause mens han venter på resten. Som alltid når man er i fjellet på denne årstiden så må man inspisere den lokale sauebestanden tidt og ofte. Og plutselig er man fremme ved hytta. Og vi hadde fremdeles ikke opplevd noe av det voldsomme regnværet som var meldt. Nok en gang kan vi konkludere med at været er mye bedre når man ER på tur enn når man planlegger tur. Vi er glade for at vi nok en helg benyttet oss av DNTs mange og fine hytter og merkede stier. Eliah fant en bomerang utenfor hytta, som ble mye brukt mens vi var der. Hytta var stor og tom, men vi koste oss med mat og digg utover lørdagskvelden. Det er alltid godt å sitte forran ovnen og varme seg. Søndasgmorgenen gikk med til å plukke (og ikke minst nyte) blåbær rundt hytta, der var MASSEVIS! I ett-tiden gikk vi mot bilen igjen. Denne dagen var det sol også, nydelig å være ute. Maten smaker jo også så utrolig mye bedre ute Så var nok ei helg over. Bilen fraktet oss hjem til byen hvor barnehage, skole (for Tobias som ikke var med på denne turen siden han var på leir en annen plass) og jobb for oss voksne står på "plikttapeten" før ei ny helg gir oss nye eventyr. Neste helg er det "Kom deg ut dagen" i regi av DNT og vi skal stå på Pil & Bue standen på Gramstad i Sandnes, håper vi møtes der!!!

Bare husk at de ikke er så myke inni som støvler med for i hue og ræva. Med engang tenkte jeg "hmm...disse var da ikke så gode" men det tenker jeg ikke lenger, nå er jeg veldig fornøyd med dem

Mine tidligere bidrag i serien "Gjør det selv" 1 Utskilt fra Fiaskotur - lage spade 2 Solid feste for GPS 3 Utskilt fra Fiaskotur: - lage truger 4 Alternativ til fluevest - "fluesmekke" 5 Tommetrix - Fingerbøl" 6 Lett feltkjøkken 167 gram #################################### I dag nr 7 Tommetrix - Malingsspannovn 896 gram #################################### La meg begynne med slutten. Kom hjem fra tur i går . uten at huset måtte luftbehandles pga bålrøyk i klærne. Jeg tviler på at jeg er oppfinner av denne type ovn, alt er nok funnet opp før. Tanken bak: "Hvorfor ikke lage en ovn som erstattet bålet, men gav samme følelsen, og at jeg kunne plassere den på yndlingsstedet hvor jeg har mine "en natt ved bålet" opplevelser". Ovnen svarte til alle mine forventninger. Vekt 896 gram!. Rammen gav godt ly under opptenning. Slutt på blåsing. Vha av steiner på sidene ble varmen retningsbestemt. Minimalt med gnister. Ved vindendring ingen sur røyk i ansiktet. Når ovnen forlates for en stund kan pipen tas av og ovnen skjules helt med steiner. Skal du ut å fiske noen timer fyll opp ovnen, og dekk til med steiner. Når du kommer tilbake litt frossen har du noen gode varme steiner å sitte på, og er sokkene våte vil steiner tørke dem rimelig raskt. Lag et underlag av stein, så lager den ikke merke heller. Beskrivelse: Materiale: 1 stk 10 liters malingsspann. Arbeidsmetode; 1. Malingsrester brennes ut 2. Banker spannet "flatt" på topp og bunn 3. Lag et rute nett på topp og bunn 14 x 22 og på sidene 6 x 20 eller noe sånt. 4. Bor hull med et 6 mm bor, deretter 10 mm bor. 6. Bank ut alle gradene etter boringen innvendig Pipe. 7. Teg et omriss av en fiskebollboks, Joika går også, i bunnen. Bor et 10 mm hull i senter og klipper opp blikket mot risskanten, og bøyer disse innover 8. Kutt bunn og topp av en tom 565 eller lignende stålboks, lag et riss av denne i fiskebollboksen, bor, klipp og bøyer inn 9. Klipp ut et spor i 565 boksen og trer den på. Pipen kan forlenges etter behov med å skjøte sammen tomme spraybokser. Bilde nr 1. Ovnen i sitt rette element Bilde nr 2. Plass til kjele og stekepanne Bilde nr 3. Natten faller på Bilde nr 4. Og ovnen lyser og varmer Bilde nr 5. Ovnen steinsatt Bilde nr 6. Ovnen sett bakfra med pipe Bilde nr 7. Plasseringen for fiskebolleboksen

Mellom..??

Så, då var tiden kommen. Flera dagar på rad med vettigt väder. Dags att prova att cykla den där turen i Hemsedal som jag planerat ett år eller så. Start vid Storfjorden. Här finns parkering och det är här man kommer tillbaka dag 2. Se karta. Grönt är bil/cykelväg. Gult är trillesti. Rött är en väg man absolut skall undvika, i alla fall med cykel och annan fotbeklädnad än gummistövlar. Blått är den väg istället för den röda som man bör ta... Det är bra grusväg hela vägen fram till Larsgarden, och det går att köra bil hela vägen hit, om man vill. Betalväg. Därefter kommer ett "trilleparti" som bitvis går att cykla, bitvis är väldigt blött och lite stenigt. Men i stort sett OK. Fat bike på tur Vy mot Hydalen Smådalen mot norr Norra Smådalen, vy mot syd. Väg mot Helin till vänster Därefter går vägen vidare sakta uppåt genom Smådalen. Så småningom kommer man till ett vägskäl: Norrut till Grindetjernet eller direkt ned till sjön Helin. Jag fortsatte mot norr, till Grindetjernet där jag tänkt tälta. Väl framme vid sjön så öppnar vyerna upp sig mot öst och Valdres. Men jag vill ha utisikt åt syd också, så jag tältar ca 1 km väst om Grindetjernet med utsikt mot S och Öst. I väst, ett stycke bort så blir et mer fjäll och i norr så är det en vägg, mer eller mindre, i form av bergen Grindane. Vid tältplatsen Tältet, vy mot väst Grindetjernet There is nothing like the smell of titanium in the evening... It smells like... Victory! Vy mot Valdres Dag 2 vaknar jag till strålande sol. Frukost med bröd och den korv som blev kvar sedan kvällen innan. Så bär det av ned mot Helin. Äkta nedförsbacke. Jag kör sedan på östsidan av sjön. Enligt kartan så finns en stig på västsidan där bilvägen tar slut, men hur den stigen är vet jag inte. Det får jag ta reda på någon annan gång. På väg mot sjön Helin Vy upp mot Grindane där tältplatsen låg Det finns småbruk längs sjökanten lite här och var. Det är bilväg fram till Tangane. Sedan kommer ett "trilleparti" igen. Här är det nästan inget som går att cyklar. Stenigt, kupperat, blött. Men mest sten. Så småning om kommer man fram på ny bilväg och naturligtvis går inte den till Hemsedal eller Panorama vägen med mindre att man tar en omväg på ett par mil... Så det blir "trillesti" igen. Man kommer då till en plats där stigen delar sig: Till Jaslangen 2,3 km, eller 1,5 km till bilväg som går till Jaslangen. Jag tog stigen mot bilvägen. Gör inte det. Den är rödmarkerad på kartan och består av sten och träsk och elände. Det är dessutom mycket längre än 1,5 km. Så småningom kom jag i alla fall upp på bilvägen och därifrån var det nedförsbacke i princip hela vägen till bilen. Ser tillbaka på dagens resa längs Helin. Snart tillbaka vid bilen. En fin tur. Men tung, speciellt med fat bike... Dagen efter detta spektakel så var jag upp i områden väst om skidanläggningen i Hemsedal. En varning är på sin plats; Den stig som finns på kartan norr om Flævatn är inte farbar med cykel.Bara så ni vet. Väldigt fint område i övrigt. Tål att utforskas mer.

Jeg må innrømme jeg ikke har helt sansen for endel av de "macho" "klarer du deg ikke uten ditt og datt" greiene. Jeg vil at naturen skal være for alle, uansett om du går i army surplus eller de nyeste og mest moderne duppedittene.

Det ble nesten to kilo kantareller etter en ca. tre timer lang tur. Renset og klar for steikepanna.

På vei til Bodø for øl og burger etter en uke i Saltfjellet.

For all del ikke bry deg om skeptikerne - vi er mange som bor i Lavvu- og det går helt fint! Er dog ikke så mange som sprer om seg med info:) Jeg bor fast i lavvo og kombinerer det med jobb og byliv - for et år siden gikk jeg gjennom samme prosess som deg... som de fleste her har sagt vil ikke en enstangslavvu fungere på vinterstid med mye snøfall. Kondens og styrkemessig ville jeg også gått for en duk av bommull/polyester. Etter mye research endte jeg opp med en venor ovnslavvu med vedovn (En jente overvintret også i finnmark med denne lavvuen) Jeg valgte denne fordi den er bygd over et aluminiumsgrid og er solid og enkel = derfor grei å vedlikeholde over lang tid, Men til gjengjeld går man glipp av endel smarte løsninger med ventilasjon, festemekanismer for bunn etc.. som f. eks Tentipi er mye bedre på. Skulle jeg gjort valget på nytt ville jeg heller gått for en "gammeløsning", Venor har en, Holmslett sin har også fått mange gode skussmål. Etter hvert savner man mer høyde/ mulighet til å stå etc.. spesielt vinterstid. Det averteres til stadig lavvuer på finn.no til greie priser! Fyring: Bållukt setter seg i klær og det er for meg vanskelig å kombinere med jobb- så på grunn av dette og andre praktiske og sikkerhetsmessige årsaker-fyrer jeg med vedovn- skulle gjerne ønsket meg en løsning hvor jeg tryggere kunne fyre på natt vinterstid(f.eks forsvarets mulifuel) men det er ganske så stramme priser på disse ovnene så forløpig går det i god sovepose...Ang. snø må du koste vekk snøen fra duken. Andre tips: For sikkerhets skyld har jeg lagt et ventilasjonsrør inn under duken vinterstid(da det er vanskelig å løfte på teltduken for trekk ved mye snøfall) Vær også obs på mus spes. høst om du ender opp i marka. Flere som har prøvd å bo lavvu har gitt opp pga. dette. også greit om man har mulighet for å ta med seg soveposen innendørs og tørke den enkelte dager. Jeg kjører et opplegg med 2 lags sovepose med en 3 sessongs dun innerst og en tynnere fiberpose utenpå på kalde dager. (og bare fiberposen nå på sommeren). Husk også sikkerhet spesielt om du bor alene. Vær ordentlig i forhold til fyring og primus! Jeg har også alltid en kniv hengende på fast sted ved sengen slik at jeg kan skjære meg ut i tilfelle brann. Lykke til! Kjør på med prosjektet!

Stå på! Kult prosjekt. At enkelte andre ikke kan se det for seg, betyr ikke at ikke du kan gjøre det. En midtstangslavvo kan nok ha sine svakheter i forhold til snø, men når den først skal settes opp for å stå i lang tid, er det ingen ting i veien for å forsterke den med innvendige stenger langs veggene, som en samisk lavvo Tror nok inneklimaet vil være bedre i et bomullstelt, men det trenger litt mer vedlikehold. Reisagammen er en mulighet. Det fins også andre. http://www.turbulent.no/reisagammen.4945376-177906.html Ville uansett valgt telt med ståhøyde når du skal bo i det. Holmeslet kan være en god kandidat. Det er romslig, og laget for å tåle en støyt. http://www.oslosportslager.no/produkt/explorer-s-4-firemanns-telt-19278.aspx