ingen87

✔️ Juni Da jeg bestemte meg for å gjennomføre dette "gå-til-jobben" prosjektet i vinter, hadde jeg allerede pekt meg ut junituren. Gjennom jobben hadde vi allerede datofestet en befaring til fjellgårdene ved Bredek i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark (Bredekrunden), og jeg skulle dagen i forveien dra opp i Stormdalen, til fjellgården "Nordre Stormdalen". Juni i nord har vært ganske hustrig (kald og våt), med flere frostnetter og lave temperaturer. Uka før jeg skulle av gårde steg temperaturene, og det samme gjorde vannstanden i elver og bekker. Flere dager på rad hadde vi over 30°C her hjemme i Saltdal, og "vår" elv passerte femårsflom (hadde heldigvis en smelteperiode i slutten av mai som hindret riktig storflom). Jeg begynte å tvile på om det i hele tatt var mulig å gjennomføre den planlagte turen i Stormdalen. For de som kjenner dalen, så vet man at det fort fylles med vann innenfor Skarpnesen. Elva snevrer inn her, og klarer ikke å ta unna når det smelter mye snø, eller når det regner kraftig, og den flate dalbunden ovenfor oversvømmes. I tillegg går det ofte skred som demmer opp elva. Derfor er det ofte flom i Stormdalen. Jeg ringte til flere ansatte i Statskog Fjelltjenesten (først og fremst i forbindelse med befaringa til Bredek) og fikk like mange svar som personer jeg ringte til. Jeg bestemte meg for å gjennomføre turen, til tross for flomstore elver! Jeg var likevel fast bestemt på at jeg ikke skulle ta noen sjanser med tanke på sikkerhet, og var egentlig ganske innstilt på å måtte snu ved Sløybekken. Turen opp og inn mot Stormdalen, starter langs med Bredekrunden. Ovenfor Stormdalshei kommer man inn i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, og akkurat på vernegrensa får man en flott utsikt ned mot Tespa. Den uregulerte elva, som i sin tid skulle overføres til Bjøllådalen, bruste godt der den utemmet slynget seg ned fra nasjonalparken. Etter stidelet mot Stormdalen fikk jeg betrakte elva Stormdalsåga på nært hold. Da føltes det godt å stø seg til denne kjempegrana (som en av de nordligste, i det naturlige utbredelsesområde for gran i Norge) som sikkert har stått gjennom både én og to flommer tidligere. Jo lengre inn jeg kom, jo mer tydet det på at jeg var det første mennesket til å besøke Stormdalen i 2022. Dette er ikke en dal man går inn i vinterstid, da den er forbundet med særdeles stor snøskredfare. Skarpnese kan sees som en "inngang" til Stormdalen. Her åpner dalen seg opp og vier seg ut, og det flotte landskapet kommer mer til syne. Stien går egentlig rett frem, og til venstre i bildet kan man skimte en klopp i vannet. Hele dalen er godt klopplagt, men disse lå nå og fløyt i vannet. Disse er forankret i steiner og røtter, slik at man slipper å hente de ute i Ranfjorden vær vår. Nå ligger de sånn høvelig der de skal være. På dette punktet lå stien under to meter vann. Små sildrebekker hadde blitt til store fosser, som kastet seg ned fra fjellsidene. Etter å ha sloss med kratt og vann, kom jeg inn på stien igjen lengre inn i dalen. Her skimter jeg Nordre Stormdalen-fjellgård i det fjerne. Dette var det nærmeste jeg kom fjellgården. En 200 meter bred elv gjorde det umulig å komme seg til andre siden. Ved normal vannstand kan man trekke seg over med trekkbåt. Slik det var nå var det umulig å komme seg dit trekkbåtsystemet startet, og wiren til trekkbåten lå under vannet. Det ble derfor ikke anledning til å besøke fjellgården. Fjellgården er åpen for alle, og eies av Statskog. Det er brukt betraktelige midler og ressurser på å holde den i stand. På vei innover dalen gikk jeg mest mulig parallelt med stien i lavlandet, men terrenget var bløtt og skogen tett. Tilbake valgte jeg å gå en litt annen rute høyere oppi fjellesiden (se GPX-spor på nederste kart. En fjellside som bar preg av mange ras, og der rasene som hadde gått i vinter lå det fremdeles et tykt lag snø. Langs sidene lå skogen flat flere plasser. Dette var skog som var tatt av et av fjorårets ras. Tre ras fra årets vinter måtte forseres. Det var enklere å gå her enn nede på flata, så da kan dere forestille dere hvordan dét var. Her er eneste bilde fra flatene som viser "jungelen", men dette lyger litt for det viser ikke alt vannet man samtidig måtte forsere. Slik så i alle fall sporloggen ut etter å ha kommet inn i den verste krattskogen. Elva hadde pressa seg opp i myra øverst i kartet. Tre plasser måtte jeg forsere nye ras. Her ser jeg nedover i nydelige Stormdalen. Skarpnesen, som jeg har referert til et par ganger, er den ryggen som kommer ned fra høyre lengst bort i bildet. Her kan man også se de flotte fossefallene som kaster seg utfor fjellsidene. Det var fire-fem mektige fosser på motsatt bredd. På min side av dalen var det bare to bekker som måtte forseres. Jeg var som sagt innstilt på å kapitulere ved Sløybekken, men med vandrestaver og leting etter egnete plasser å krysse, gikk dette problemfritt uten noen risiko (utenom å bli våt på beina da..). Vel ute av selve Stormdalen slo jeg leir og fikk testet noe av det "nye" ultralett-utstyret. "Nye" fordi jeg har kjøpt det inn over flere år, men har ikke hatt så mange anledninger til å bruke det. Her koker jeg vann med MSR PocketRocket II, i en Snønix-titankjele. Jeg ble imponert, og vannet kokte raskere enn jeg hadde forestilt meg. Usikker på tiden, men jeg skulle bare bort til teltet og hente bestikk, og på den korte stunda jeg var borte begynte vannet å koke. Riktignok bare 4 dl. Jeg fikk også testet Helsport Ringstind 1 som jeg kjøpte i fjor sommer på XXL-reward-tilbud (3999,-), til akkurat denne typen turer. Det er et telt man kler på seg, men jeg sov godt gjennom hele natta. Litt vanskelig å få det stramt i hodeenden, men det kommer seg sikkert med litt øvelse. Nå skal det sies at været ikke satte teltet på en eneste prøve, med verken vind, sol eller regn... Dagen etter gikk jeg ned til Storvollen igjen for å møte de som skulle være med på befaring. For så å gå hele Bredekrunden etterpå. Jeg måtte gå via Bredekfossen - et nydelig fossefall ved Bredek. Med den vannføringa som var i Stormdalsåga hørte jeg bruset av Bredekfossen hele natta. Slenger med et bilde fra fjellgården Bredek og. Selv om jeg nå er på jobb, og går ikke lengre "til" jobb. Til sammen ble dette en tur på 32 km (begge dagene), og det var utrolig spennende å ha vært i Stormdalen under disse vannforholdene. Det å krige seg frem som en samurajkriger, gjennom bjørkekratt og myr, var et lite minne for livet! Landskapet er helt fantastisk, og jeg drar gjerne tilbake når vannstanden er mer normal! Lastet inn sporlogg (*.GPX) fra pulsklokka. Oransje sporlogg er turen inn til Stormdalen, mens den grønne er Bredekrunden med avstikkere mot Granneset og Inner-Bredek. Fra teltplass og sørover til Stormdalshei overlapper sporene fra onsdagens tur til Stormdalen, og torsdagens jobbefaring på Bredekrunden.

Ja kanskje en imponerende variant, men gjennomføringsevnen har vært dårlig. Kanskje lett å skylde på covid, men det skjedde noe drastisk med formen under korona (ikke spesielt ille sykdomsforløp). Da jeg tilsynelatende hadde blitt frisk, var jeg fremdeles ekstremt kortpusta, og ble andpusten for den minste ting. Når jeg ble sliten føltes dette på en helt annen måte. Litt sånn influensafølelse av at jeg fikk ondt i hele kroppen, og ble veldig kvalm. Ikke bare sånn vanlig melkesyresliten. Vanskelig å forklare i alle fall, men jeg ble sliten på en helt annen måte, som gjorde at kroppen sluttet helt å fungere. Mars - mai ble derfor bare tull. Har gradvis trent meg opp, men blir fremdeles fort andpusten. Før helga fikk jeg likevel gjennomført juni-turen.

✔️ Februar Min favoritt-friluftslivsaktivitet er uten tvil fjellrypejakt i februar. Vanligvis tar jeg ut ferie for å nyte godværsdager, når sola endelig begynner å varme igjen. Slutten av februar er den flotteste tida på året! Men ikke i år: Februar startet med et trøblete kne etter den strabasiøse turen i slutten av januar. Deretter fulgte ei lita uke med forkjølelse, og når den slapp taket, kom mr. Covid på besøk. Jeg, barna, samboeren har hatt fullt opp med å holde hverdagslivet flytende i februar. I månedsskiftet februar - mars var det likevel en liten åpning. Madammen tok med seg barna og dro på hytta i vinterferien. Jeg, som ikke hadde tatt ut ferie, gikk etter. Riktignok ble ikke det en tur mellom hjem og jobb, men en tur til og fra hytta. Jeg pakket sammen en sekk etter jobb og labbet 9,21 km inn på fjellet. Det var grått og trått føre. Jeg forstår mindre og mindre av de som sverger til mohair-kortfeller (Åsnes). Jeg synes det gir dårlig glid og til tider dårlig feste. På hytta ble det kun ei overnatting, før det begynte å blåse opp. Ungene var allerede lei, og vi så mørkt på to dager innomhus med to smårollinger. Derfor ble det retur allerede dagen etter jeg kom opp. Etter ei natt på hytta, var det bare å labbe tilbake igjen. I et pussig vær som skiftet hver halvtime, fra flott vintervær med sol og opphold, til snøstorm og null sikt, ble det en kontrastrik retur. Før returen gikk jeg en runde med ungene, og opplevde at det klabbet noe enormt på fellene Jeg droppet fellene til fordel for perfekt smurte ski under krevende smøreforhold (vekslet mellom våt og tørr snø og +2°C). Kameraet var selvfølgelig bare fremme når det var fint vær, og returen kan virke som rene påsketuren. Det ble en tur i februar og, men langt fra det jeg hadde forestilt meg. Skikkelig nedtur!

Han kunne med fordel kommet en halvtime tidligere, så det hadde vært litt bedre fotolys 😅Kom alltid frem rett før mørkets frembrudd. Jeg tror denne måren ikke var helt frisk, og at det var derfor han oppsøkte fuglematerne. Tipper hen var gammel. Hen "gikk" rart, og bykset nesten ikke (som mårer vanligvis gjør). Jeg mistenker at hen var gammel.

Ja. Dette er de opprinnelig bildene.

Nå må vi roe ned Jeg føler meg ikke mobbet. Jeg la ut bilder fra min kveldstur, som jeg ikke tenkte på kunne virke støtende. Jeg la de ut i en tråd der mange er inne og leser, uten å gi leser forvarsel om innholdet. Det var dårlig vurdert av meg. Jeg deler jaktbilder på Instagram og Facebook. Jeg kan fint fjerne bildene mine fra en tråd her inne, når det er noen som sier så tydelig i fra. Det kostet meg 1 kalori At det skulle bli en så stor diskusjon ut av dette hadde jeg ikke tenkt i min villeste fantasi, men diskusjonen er interessant. Jeg synes fellefangst er en spennende, lavterskel, jaktform som lett lar seg kombinere med jobb og familieliv (det og lokkjakt på rev). Guttungen på fem er med på å røkte fellene og sitter med kikkert når vi lokker. Jeg jakter også rype og elg og jeg synes alle jaktformene i sum gir en fin variasjon i hverdagen. Det gir også et variert utvalg råvarer som jeg kan bruke til ulike formål. Under jakt er det alltid en risiko for at dyret ikke dør på raskeste måte. Jeg ser ikke hvordan fellefangst skiller seg ut her. Jeg har skadeskutt elg (den kjipeste jaktopplevelsen!), og jeg har skutt ryper som har løpt flere hundre meter på bakken inn i steinurer. Bruk av hagle burde i så fall også forbys. Det er jo en ren bingo-aktivitet i og med at man ikke styrer haglesvermen, og hvordan haglene fordeler seg mot målet. Jeg bor i en dal der vi fastboende er svært interessert i elgjakt, og middels interessert i småviltjakt. Vi tar oss kanskje 2-3 turer etter rypa i året (i snitt). Derimot ser vi, hver helg, bil på bil fra omkringliggende kommuner og byer kommer for å jakte rype. På forrige side ble det skrevet om det "å ta ut et ledd i økosystemet". Det er noe vi mennesker har holdt på med til evig tid. Rovdyrene er vel der vi har lyktes best. Vi klarte nesten å ta knekken på rovfuglene, selv om det var en del indirekte konsekvenser av våre sprøytemidler. Så er det denne rypa da. Det kommer 10-20 jegere i snitt hver helg for å jakte rype (på statens grunn). Er ikke dette "å ta ut et ledd i et økosystem"? Det er vel få arter som det jaktes så spesifikk på, og som har så mange nøkkelfunksjoner i økosystemene, som rype. At jeg tar ut 2-3 mår per vinter, og at dette gjøres i en annen bygd rundt om kring i landet, er ikke i nærheten av det uttaket man ser på rype. Samme hvor mye NJFF prøver å føre en mangelfull, misforstått og ufullstendig informasjon rundt jakt på predatorer (PS. jeg meldte meg ut av NJFF når de ble en av de sterkeste stemmene i ulvedebatten). At jeg ønsker å ta ut noen mår og rev på min private grunn, for så å håpe på flere ryper og storfugl/orrfugl (så si utryddet), kan vi godt diskutere videre! Faktum er at orrfugl og storfugl er i ferd med å forsvinne fra min eiendom til tross for at ingen skyter orrfugl / storfugl hos oss (bortsett fra tilreisende som jakter ulovlig på privaten). "Orrkulen" har ikke hatt spillende orrfugl på årevis, og tiur/røy ser jeg kun sporadisk i elgjakta. Når rypene blir sterkt beskattet på høst og vinter, før de trekker ned på privat grunn, hva er da matfatet til mår og rev på vår og sommer? At noen er kritisk eller har andre meninger til ulike former for jakt & fiske, fangst, feller, hagle, rifle, ulv, gaupe, jerv, bjørn, skuterkjøring, elsykling, droner, er jeg så vant med. Det er ikke noe jeg blir krenket av For de nysgjerrige, så legger jeg opp bildene på nytt, med spoiler (som jeg ikke var klar over), så kan de som vil trykke seg inn å se. Nå er dere i alle fall advart! Dere andre kan kose dere med Roger Mår, som brukte å komme på kveldsbesøk i skumringa Stilig fyr!

Ja, jeg lærte min lekse, fjernet bildene, og skal være mer forsiktig med hvor jeg eventuelt deler jaktbilder

Det er veldig mye strengere krav til slike slagfeller som jeg har brukt her. Både krav til energi og til dimensjoner. Der mange musefeller slår for langt bak på dyrene, treffer ei conibear-felle beregnet til mår, alltid over nakken.

Beklager. Tenkte at dette var en så naturlig del av norsk friluftsliv at jeg trodde det var innenfor. Har fjernet bildene. Btw.. Slagfelle gir momentant død, som @Fiskepadde skriver.

Ikke noen langtur, men idag har gått fellerunden og sjekket mårfellene før stormen. Jaggu hadde det ikke gått i en kar! Jeg har en mår liggende fra før, og tenker kanskje at det går an å bruke skinnene til noe nyttig? Lue? Votter? Krage? Noen her inne som har laget noe av skinn? 😊

✔️Januar Da var månedens "gå-til-jobben"-aksjon gjennomført. Fra torsdag til fredag forrige uke. Januar måned har vært preget av enorme snømengder, regn, og mer snø. Det toppet seg med covid-utbrudd i barnehagen, flom på gårdsplassen, hjemmekontor, og jeg trodde ei lita stund at prosjektet skulle ryke allerede før det hadde begynt. Nuvel.. Værmeldinga helga før meldte en liten åpning med opphold mellom torsdag og fredag 27. - 28. januar. Minstejenta måtte være hjemme fra barnehagen og madammen hostet sammenhengende. Det gikk hardt ut over hurtigtestene forrige uke. Torsdagen kom og jeg hadde ingen symptomer eller utslag på hurtigtester og øvrige familiemedlemmer var på bedringens vei, så da var det bare å spenne på seg skiene og dra. Pulken har jo vært klar i flere uker allerede.. Nå var jeg endelig på tur! Barnepulk og 40 cm nysnø skulle vise seg å bli krevende. I tillegg til at det var djupt spilte heller ikke føret helt på lag: -2°C og regn gjorde at fellene fort ble ubrukelige. Etter en liten kilometer var disse så nediset at jeg ikke hadde noe feste. Jeg hadde så vidt begynt på stigningene før jeg måtte bytte fra feller til festesmuring. Nydelig vinterføre, men dette skulle bli i tyngste laget. De første fire timene var et salig slit i djupsnøen, og jeg skjønte at denne turen ble krevende, mye mer krevede enn først tenkt. Jeg hadde som mål å komme meg til fjells før det mørknet ut, men det var bare å glemme. Når jeg kom så høyt at jeg kunne se huset hjemme, tok jeg på meg hodelykt, ringte familien og sa at jeg hadde det bra tross lavt tempo. Da hadde jeg såvidt kommet meg over tregrensa. Eller 3,5 km på 3,5 time.. Fredagen uka før gikk jeg til samme høydedrag, for å lage "løype", da brukte jeg 1 time og 20 minutter, inkludert ei brødskive og en appelsin. Løypa var forresten ikke i nærheten av å være synlig. Det lå minst en meter snø oppå løypa. Når jeg hadde passert første fjelltopp (Båtfjellknausen) kom jeg på litt mer vindpåvirket snø, og det ble litt enklere føre. Dessverre hadde den lilla festesmurninga som jeg brukte tidligere, alt for godt feste mot den kalde snøen i fjellet. På baksiden av Båtfjellknausen tok det seg også opp med vind og snø. Det var med andre ord null sikt. Jeg gikk kun på GPS, men i kjent og flatt terreng gikk dette nokså greit. Planen var å komme forbi "vannskillet" slik at jeg bare hadde nedoverbakker på dag 2 på tur til jobb. Jeg gikk hele turen med pulsklokke. Torsdagen gikk jeg 9,26 km og brukte 6 timer og 27 minutter, en snittfart på 1,24 km/t og en gjennomsnittspuls på 153 bpm. Til slutt måtte jeg bare kapitulere for manglende krefter, samt at klokka begynte å bli mye med tanke på at jeg hadde en morgentur jeg skulle rekke. Halv ti bestemte jeg meg for å slå leir og sette opp telt. Vel fremme i teltet tok jeg til å koke vann og nyte ei iskald Coca-Cola. Jeg prøvde meg på en pose Real Turmat, men etter tre skjeer var det stopp. Bikkja var ikke helt sikker på hva hun skulle mene om denne turen. Hun har aldri vært med på noe som har vært i nærheten av dette. Hun var også veldig sliten, og lå hele natta på samme plass inne i innerteltet på jervenduken. Hun fikk mange rypesituasjoner å jobbe med, men som den unghunden hun er ble det bare støkking. Siden hun også er blandingsrase er det jo heller ikke 100 % sikkert at hun noen gang vil ta stand. Jeg har jo hatt hjemmekontor hele januar.. Så kontorutstyret måtte være med over fjell. Jeg prøvde meg på å jobbe litt i teltet, men pcen slo seg av, antakeligvis på grunn av lav temperatur? Jeg har fått mange gode tips her på forumet om telting på vinteren. Jeg endte til slutt med å lage meg egne snøplugger av strø, og så kjøpte jeg tre pakker med snøplugger på thansen. Og jeg supplerte med både ski og staver. Utpå natta tok det til å blåse, og ut fra meldingen vil jeg tro det var en plass mellom stiv kuling og liten storm i vindstyrke. Teltet sto fjellstøtt! Jeg slet litt med å sove til å begynne med. Kroppen min verket, det vil si krampetendenser, og jeg hadde ikke fått i meg særlig næring. Jeg våkna flere ganger mellom 23 og 01:30. Da bestemte jeg meg for å stå opp å spise resten av Real Turmaten, drikke mer vann og gå ut på do, før jeg gjorde et nytt forsøk på å krype ned i posen. Da sov jeg uavbrutt til vekkerklokka ringte 07:30. Deilig! På morgenen tok jeg meg endelig bryet med å ta det klassiske "utenfor-teltet-bildet". Her hadde jeg som smått begynt å pakke sammen tingene for å rekke jobb klokka 09:00....(!) Etter et times gåing begynte det å lysne og fjellene kom til syne. Den toppen man ser bakerst på bildet er Solvågtind. For oss lokale er dette et kjent fjell langs denne ruta, men de fleste kjenner det nok best igjen fra øst. Etter å ha gått stort sett hele torsdagen i mørket, var det deilig at dagslyset kom mer og mer frem utover fredagen. Men her skjønte jeg at tidsskjemaet kom til å ryke så det holdt. Ølfjell i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Her var det rart å forestille seg at Saltdal skulle ligge mellom meg og fjellet, for det syntes så nært. Etter hvert bar det nedover mot jobb. Rundt 700 høydemeter skulle forseres, noe som heller ikke var bare bare med pulk. Nå var jeg faktisk litt glad for den dype snøen. Terrenget er formet som terrasser. Der man går en terrasse 500 meter, slipper seg ned 50 meter, før man går neste terrasse 500 meter (se kart under så skjønner dere). Disse terrassene var ikke akkurat flate som fotballbaner, men småkupert og skogkledd. Dette var siste bilde jeg orket å ta fra turen. Det viser godt hvordan de siste kilometerne var. Når jeg endelig kom på kjerreveien, som skulle bringe med trygt ned til Storjord, så satte jeg meg i hockey og lot pulken presse meg ned bakkene. Helt til de siste 500 meterne. Der var det nesten ikke snø igjen, og det var stort sett bare is på veien. Nye utfordringer, nye forsinkelser. Tidsskjemaet sprakk med 3 timer.. For å rekke dagens gjøremål på jobb (hvor vi skulle skifte saksbehandlingssystem klokka 14), måtte jeg rett og slett løpe inn på kontoret uten å ta et eneste bilde på at jeg hadde kommet frem. Fredagen gikk jeg 9,94 km på 4 timer og 22 minutter, med en maksfart på 2,27 km/t. Dette til tross for at jeg kjørte ned 700 høydemeter. Turen over fjell en helt annen opplevelse enn jeg hadde sett for meg. Selv om jeg kjenner ruta brukbart, bydde den på noen overraskelser. Særlig det siste stykket ned mot jobb. I tillegg ble jeg overrasket over hvor høyt i fjellet jeg måtte grynne i djupsnø. Som regel blir snøen vindpåvirka en god stund før tregrensa, men her måtte jeg over første fjell før jeg kom på vindpåvirket snø. Halvveis på ruta ligger to fiskevann (rett nord for teltplass- se kart under og bilder i åpningsinnlegg). Om sommeren går man normalt til disse på under to timer. Jeg hadde sett for meg at hele turen skulle ta 5-6 timer. Kanskje opp til 7 timer på en dårlig dag. Jeg brukte 10 timer og 49 minutter på 19,2 km! Jeg lærte meg mange nye banneord på turen! Og før helga var jeg bare glad for at turen endelig var over.. Nå er denne gleden byttet med mestringsfølelse, og har allerede begynt å tenke på turen for februar. Hvor skal jeg gå? Kan den stien som går parallelt med der jeg gikk ned være et bedre valg? Bør jeg ha andre feller? Bør jeg ha noe annet enn barnepulk? Kanskje er pariserpulk et bedre alternativ? Svarene finner jeg nok her inne! 😁 Kart: Rød GPS-spor fra pulsklokke. Gult flagg viser teltplass.

Tror egentlig ikke E6 vil bli så veldig sjenerende. Ja, enkelte steder vil du nok kunne høre E6, men stort sett har du en del skog og elv mellom deg og veien som tar mye av støyen. Det er i alle fall min erfaring. Men stedvis følger sykkelstien gjennom Saltdal den gamle E6-traseen, og denne benyttes av bilister også. Skulle det være mye trafikk langs "gammelveien" kan det være enkelte plasser at det kan føles sjenerende. Som nevnt er det ikke så veldig mange fiskevann langs sykkelstien. Spørsmålet blir egentlig hvilke avstikkere som kan være aktuelle. For eksempel så har dere Vassbotnvatnet, som ligger et par kilometer fra ruta. Dette er anadromt og man kan få både laks, sjøørret og sjø-/stasjonær røye. Ellers ligger det en del vann langs Dugnadsveien over til Misvær, men disse er stort sett private med litt rørete eierstruktur (felleseiendommer). Nede ved Rognan ligger Fiskvågvatnet, som også er privat. Ut forbi Rognan ligger Botnvatn, som man kan komme seg helt inn til med sykkevogn. Dette er også anadromt. Litt avhengig av hvor dere starter vil dere kunne finne fiskeplasser lengre opp i bygda. Jeg nevnte muligheten med å starte fra Graddis. På Kjernfjellet ligger Kjernfjelltjønna (ørretvatn) en kort avstikker fra gammelveien til Junkerdal. Det er også mulig å gå til Storgraddisvatnet (røyevatn), men dette er noe lengre. Starter dere fra Lønsdal er Kjemågvatnet (røyevatn) en mulig avstikker. Dette vatnet ligger 2 km fra vei.

Jeg liker nettbutikker der du kan 1. Filtrere på merker, 2. Filtrere på lagervarer 3. Sortere på tilbud (størst rabatt først). (og kategori selvfølgelig). Da får man fort oversikt dersom man ser etter en type vare, men ikke har bestemt seg for hvilken. Eksempel hvis man er på utkikk etter 3-sesongspose, men ikke vet om man skal ha Helsport eller Rab (for å nevne noen) og pris kan avgjøre valget mellom forskjellige poser.

Det var nytt for meg at Fjellsport og Outnorth er samme "kjede". Kan noen forklare meg hvorfor Sydvang / Urberg snøplugger er så inni granskauen dyre da?! Kjenner meg igjen i at det er irriterende å åpne "STORT VINTERSALG" og så er det liggeunderlag fra Sydvang og soveposer fra Urberg. Noe jeg absolutt ikke ville satsa på ved en vinterutferd.

Jeg har i alle fall ikke sett noen andre selge det, så tenker det må være XXL sitt eget merke? Jeg har kun to ullgensere og en hvit overtrekks-camodress fra Mackenzie, og ullgenserne synes jeg har vært gode, men har raknet nederst i ermet på begge to. De har blitt brukt hardt, og kjøpte de til 100,-stykket på åpningssalg på XXL. Camodressen gjør jobben som kamuflasje. Det finnes ikke et teknisk fiber i den (og det er heller ikke meninga), men den er lett og ledig, og såpass romslig at man kan ha en ordinær jaktdress innenfor. Jeg ville vært skeptisk til å kjøpe en ordinær jaktdress (som jeg for øvrig ikke finner på XXL.no lengre? - kun i barnevariant). Som du sier er det sikkert store variasjoner. Jeg jobba i en periode på Sportshuset, som ble kjøpt opp og overført til Intersport - hvor McKinley var det egeneide merket. Også der fantes det store variasjoner. Jeg likte sokkene til McKinley 😛 haha.. Ellers så synes jeg fleecejakkene var helt greie (hvor vanskelig kan det være..), teltene virket ok selv om jeg aldri fikk testa under krevende forhold. Men så var det noen gjengangere som kom i retur: Skallbekledning med ødelagte glidelåser, regntøy og membransko som ikke var vanntette/gikk opp i sømmene og dunjakker som "lak" dun.. En av de verste overgangene fra Sportshuset til Intersport, var "presset" vi fikk med å selge mer McKinley. Vi måtte kutte ut enten Bergans eller Norønna for å lage plass til McKinley-produktene, og på sesong-kickoff (vi fikk presentert nye varer for kommende sesong) ble vi alltid messet om hvor bra bruttofortjeneste det var på å selge McKinley.

Tips: Når du har funnet deg et telt, enten om du har fått, lånt, leid eller kjøpt. Sett det opp hjemme, enten i hagen eller annen egnet plass, et par ganger til du har lært deg det. Opp og ned. Lær deg også hvordan du skal pakke det. Ingenting er mer frustrerende enn å plages med teltet når man er på tur Særlig om det høljer ned og du er sliten og kald.

Molte - Irsk Flatcoted Setter Retriever 😅

Jeg og min ex-kjæreste hadde funnet tidenes fineste teltplass på ei perfekt gresslette, oppå ei lita fjellhylle, ovenfor Balvatnet i Junkerdal nasjonalpark. Med god utsikt i alle retninger burde varsellampene startet. Vi slo leir og laga mat. Vinden stilnet og kveldssolen speilet seg i vannet, etter å ha gjort et ærlig dags arbeid med å koke planeten vår. Da vi hadde gomlet i oss hver sin pakke Real Turmat gikk vi trøtte inn i teltet. Vi sjekket klokka for første gang denne kvelden. Elleve... Da gikk det opp for oss! Sola kom til å stå på teltduken hele forbanna natta. Det kokte. Det fantes ikke skygge i den fjellsiden vi lå i, så vi måtte bare åpne opp teltet så godt vi kunne, men mygg og knott utgjorde en annen trussel mot nattesøvnen. Soveposen ble den natta brukt som teppe mellom meg og liggeunderlaget.

Jeg får vel reklamere litt for mitt nærområde: Vi har sykkelstien i Saltdal: https://saltenhygge.no/langs-dronninga-i-nord-sykkelstien-i-saltdal/ ikke like lang og spektakulær som Rallarveien, men likevel en fin tur som kan gjøres med sykkelvogn. Og så er det betraktelig nærmere Lofoten. Store deler av sykkelstien går langs Saltdalselva, og det er mange fine fiskeplasser lett tilgjengelig (laks og sjøørret). Det er ikke fiskevatn direkte linket til sykkelstien, men det er korte avstikkere om dere vil prøve fiskelykken i vatn. Ellers er det gode fiskeplasser i fjorden nært Rognan (men sjøfiske er kanskje ikke så spennende om man er fra Lofoten og Møre). Den øverste delen av sykkelstien går langs en gammel skogsvei, her beveger man seg inn i dype furuskoger like nedenfor Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Etter hvert som dere kommer nedover i dalen tar kulturlandskapet over, og når dere kommer til Rognan er dere i "urbane" strøk Langs sykkelstien har dere flere veikroer: Storjord, Nordnes og Røkland. Det er hotell ved endestasjonen Rognan (ville gått nedover fra Storjord/Graddis). Rognan har også andre forretninger som kan være greit å ha innen rekkevide; sportsbutikk, matvarebutikker, apotek, leketøysbutikk (om 7 åringen slår seg vrang), kafeer.. Både Rognan, Røkland og Lønsdal har togstopp, så det er mulig å komme seg dit med tog. Dere kan også forlenge turen gjennom Junkerdalsura naturreservat og starte på Graddis fjellstue. Hele sykkelstien er enten grusvei eller asfalt, så begrepet "sti" er litt misvisende her. Her er et kart utviklet for sykkelstien: https://visitsaltdal.com/?id=40663130&Walk=22

Var ute en tur i kveld med nyskiene i 30 cm pudder. Fungerer fint med litt strammere wire, men under nedkjring merker jeg at bindingen slarker litt. Tok en nærmere titt og oppdager at den står løst i skruehullene. Dette er tredje gang jeg har på meg skiene, og første gang jeg prøver de i litt nedoverbakker. Kan jeg stramme til disse skruene selv, bør jeg lime først, bør jeg sende de tilbake til Fjellsport, hva tror dere?

Jeg er ikke 100 % sikker, siden jeg fikk disse i julegave i 2005, men det er Varg og ut fra bilder antar jeg det er Morgedal Har prøvd å ha så stram at jeg nesten ikke får opp hælstrammeren, men det samme skjer når jeg skyver den inn mot hælen. Kan det tenkes at sporet i skoen er for slitt også? 😕

Jeg er litt fan av gjenbruk av tråder med samme emne, så jeg låner denne også jeg? Som skrevet i en annen tråd kjøpte jeg meg Åsnes Breidablikk med Rottefella 75 mm med kabel på nyttårssalg. Bindinga kom ferdig montert, men kabelen måtte strammes ganske betraktelig. Når dette var gjort og jeg satt skiskoa i bindinga fikk jeg et lite problem. Når jeg har stramma kabelen og hælstrammeren står på plass i skoen, så er den ikke inntil skoen (bilde 1). Når jeg skyver strammeren lengre inn, slik at den hviler mot hælen, spretter den ut av skisko-sporet og kabelen står ikke lengre i spenn (bilde 2). På bildet i bruksanvisninga ser det ut som at hælstrammeren ligger inntil skoen (bilde 3). Strammeren er bare av plast, men kan denne justeres med å skru på skruen? Ser ut som at denne bare fungerer som en festemekanisme på kabelen.

Okei.. Altså enkeltstang-sett? Trek har jo funka i orkan, så da bør x-trem også gjøre det 😛 Men tenkte kanskje oppbygginga til teltet (stor "slagside") gjorde at det burde være to stenger ved sterk vind, men det har kanskje ikke så mye å si da?

Jeg endte forresten på Helsport Spitsbergen X-trem 3 camp. Er det noen plasser som selger "pakker" med ekstra stangsett (ikke funnet), eller kjøper man bare fire stenger i "løsvekt"?

For en kunnskap! Jeg blir imponert Regnet med regnestykket ble for enkelt, men ikke sååå mye forenklet.