Vinnerliste

Det kan jo meldes tilbake her at vi fullførte Norge på Langs-turen vår 15. august etter 98 dager fra 9. mai! Vel, 99 dager om vi teller med "dag 0" hvor vi bare gikk en veldig kort distanse fra Lindesnes fyr. Totalt 2587,4 km! Jeg er veldig fornøyd med gjennomføringen av turen, selv om det ble firing på noen av prinsippene som var lagt fra start. Vi skulle egentlig kun gå i Norge, men innså at det ville blitt en rimelig tung etappe å dra seg fra Sulitjelma til Bjørnfjell/Narvik igjennom Rago og nærliggende fjellrekker som strekker seg øst-vest (altså veldig mye opp og ned), spesielt når vi hadde regnet med ca. 30 km /dagen. I tillegg var det mye snø liggende i fjellene i Nord i år mye lenger ut i sommeren enn de siste foregående år. Vi sendte dermed hunden hjem og gikk den "klassiske" svingen innom Sverige og Padjelanta nasjonalpark som er veldig lettgått. Samtidig med dette prinsippbruddet tok vi i et litt svakt øyeblikk båten over Akkajaure fra Vaisaluokta til Ritsem i Sverige, og derfra gikk vi nordover over riksgrensen igjen til Gautelis-området. Et lite grep som gjorde turen minst 3 dager kortere - Dager vi brukte til å gjøre dagsdistanser på etapper videre litt kortere og behageligere. Utstyrsmessig, som denne tråden i hovedsak dreier seg om: Sekk: På Geilo (etter dag 14 på turen) byttet jeg ut Lundhags Padje Light 60-sekken med min trofaste Fjällräven Kajka 65. Med over 2 kg høyere egenvekt enn Padje Light-sekken var det ikke så logisk valg, men etter å ha vurdert de to side om side på ryggen "fulle" reproviantering falt jeg på Kajka-sekken som er mye bedre å bære når det blir litt tyngre bør. Dette valget skulle vise seg å være lurt, for senere på turen på den lengste etappen på 15 dager uten etterforsyninger fra Narvik, Bjørnfjell til Alta var sekken på det tyngste for hele turen(et stedt rundt 25-26 kg). Samboeren sin Padje Light 60 lå på det tidspunktet kanskje rundt 18-20 kg, og sømmene i skulderreimene der de er festet til ryggplaten begynte å ryke opp. Vi gjorde noen tiltak for å lette sekken i tillegg til å støtte innfestingen av sømmene litt med sportstape, og det holdt seg fint resten av turen. Likevel litt skuffende. Telt: Abisko Lite 3 teltet ble med oss hele turen, og vi tilbrakte totalt 64 netter i det. Fornøyde med å ikke ha byttet det med noe tyngre og større. Noen krigsskader ble det her også. En liten gassbrennervelt (ups :)) lagde et lite hull i innertelt-døra. Ikke noe store greier som ikke kunne fikses med en liten sportstape-bit. Jeg presterte også å revne ripstop-materialet i ytterdøra da jeg lente meg inn for å hente ut utstyr fra innerteltet og glidelåsdrageren i siden på buksa hektet seg fast noe veldig... Liten rift som jeg ikke gjorde noe med de siste ukene av turen - Her må det nok syes en lapp over. Kanskje jeg prøver meg selv, eller så blir det sendt inn til noen mer kompetente. Sko: Jeg klarte å gjennomføre turen som planlagt med de 4 Altra-skoparene, miks mellom Lone Peak 8 og Olympus 5. Begge skomodellene har vært veldig gode å gå med. Lone Peak troner for den minimalistiske følelsen og at de tørker FORT. Olympus-skoene har en ekstremt god såle som griper godt selv etter mange hundre kilometer. Det er også mer demping i Olympus-skoene, i tillegg til å generelt være "mer" sko enn Lone Peak. Altra Olympus 5 (etappe 1 og 2 - 449 km) - Holdt ganske greit. En del vei i starten skånet disse for den verste slitasjen. Altra Lone Peak 8 (brukt etappe 3, 4 og 5 - 834 km) - Fikk skvist hver dråpe ut av disse. De var litt trange over vristen, noe jeg ikke har lagt merke til ved bruk av samme modell tidligere. En enkel fiks ble å skjære et snitt i oversiden av skoen der den trykket mest. Det løste problemet fullstendig. Måtte etter hvert sy yttersidene av skoene fordi det slites hull der, spesielt ved litt bushing og gåing i kratt-terreng. Disse stingene holdt lenge, men ble til slutt slitt av de også . Altra Lone Peak 8 (brukt etappe 6, 7 og 8 - 664 km - Holdt like godt som forrige Lone Peak par. Måtte på de også gjøre litt kirurgi for at skoen ikke skulle bli for trang over vristen, og måtte til slutt sy litt i de også. Altra Olympus 5 (brukt etappe 9 og 10 - 639 km - Skoene som skulle gi meg "rekkeviddeangst". Samboeren som kun brukte Olympus 5-modellen hele turen slet med at yttersidene på skoen ble fort slitt og det ble langsgående hull mellom overside og såle, altså med fare for at hele siden på skoen åpnet seg til slutt, uten at de kunne sys på noen god måte. På det siste skoparet mitt fikk jeg det samme problemet. Der Lone Peak-skoene også fikk hull i yttersidene var hullene/riftene i de mye mindre kritisk for at skoen generelt holder seg sammen. En ganske OK fiks jeg var litt sent ute med å implementere var å "line" innsiden av sidevegg og bunn av skoen med sportstape sånn at det er *noe* som holder de to delene sammen hvis det blir hull på utsiden. Dette så ut til å gjøre susen inn mot mål, og hadde jeg visst det tidligere ville jeg tapet skoene på den måten fra de var helt nye. Dette er visst en kjent greie med Olympus 5-skoene. De nyere Olympus 6 skal ha vesentlig mer robust ytterside hvor dette ikke er noe problem har jeg hørt. Til tross for disse slitasjeproblemene ville jeg fremdeles valgt skoene på nytt, men kanskje ideelt sett Olympus 6 og ikke 5. Jakke Jeg må trekke frem vindjakken som den uforventede favoritten i sekken. Med hetebølgen i nord og ville mengder mygg har den reddet meg mange ganger. Myggen stikker lett igjennom en tynn ulltrøye, men denne kjempetynne jakka klarer de visst ikke å stikke igjennom. Fint å slippe å ta på Gore-Tex-en! Apropos Gore-Tex, så har jeg ikke brukt Norrøna Falketind Gore-Tex Paclite-jakka _kjempemye_ på turen, vi har sånn sett vært heldige. De siste ukene da det kom større regnskurer merket jeg dog at jakka absolutt ikke holdt vannet ute lenger. Jeg regnet heller egentlig ikke med det fra en så tynn og lett jakke. Så lenge man ikke er kald gjør det ikke så mye å være våt heller. Jeg får se om den får tilbake litt vanntette egenskaper etter en etterlengtet vask og reimpregnering. Ellers ble det ikke gjort noen andre endringer i utstyret, utenom at vi krøyp til korset og kjøpte en Thermacell-enhet i Narvik for å kunne nyte litt mer på tur i den flere ukers lange hetebølgen i nord 🥵 Jeg fikk også sendt opp Jervenduken (orginal) litt sent ute for den verste varmeperioden. Den gjorde underverker for et mer behagelig teltliv på morgenen ved at vi la den over teltet. Sendte denne hjem igjen før siste etappe og innspurt da været hadde snudd til mer levelige temperaturer igjen. Mat Som nevnt i en annen tråd her nylig var dette dagsrasjonene mine på hele turen: - 2x Axa Havregrøt ekspress porsjonspakker (kjempe traust, men jeg fant ut VELDIG sent at dette var mye bedre å spise med kaldt vann! Da blir det mer som en frokostblanding og går lett ned) - 1x Real Turmat med ekstra olivenolje i (lunsj #1) - 2x Knekkebrød med tubeost og spekepølse (lunsj #2) - 1x Big 100 proteinbar e.l (snack for pauser utenom lunsjene) - 1x Real Turmat med ekstra olivenolje i (middag/kveldsmat i leir). - 2x Real OnTheGo Energy Drink pulver i vannflaska. Utover dette handlet vi selvfølgelig ekstra godteri, potetgull, bakst osv. der vi kunne og spiste annen mat der vi kunne i tillegg. Kroppsvekt før tur: 83,4 kg - Godt oppspist for turen. Kroppsvekt etter tur (3 dager etter målgang): 73,1 kg. Jeg trodde det skulle bli et større vekttap med tanke på kaloriene i dagsrasjonene, men er veldig fornøyd med at det ikke ble mer. Nå er det bare å komme til tilbake på trening å få tilbake litt muskler som kroppen har fortært på denne vandreturen.

På lørdag 30. august så gikk jeg fem av de syv Søstre i Alstahaug kommune. Først Botnkrona i øst og deretter Grytfoten, Skjerdingen og Tvillingan. Startet litt sent, kl. 14.00, så jeg måtte gå ned siden det begynte å bli mørkt. Lengde ca. 13 km, brukte 8 timer. Det blir nok en tur senere for å ta de to som jeg mangler. De syv Søstre, her representert ved tre av dem. Fra venstre Botnkrona, Grytfoten og Skjerdingen: Botnkrona 1072 moh. sett fra Grytfoten: Grytfoten (1019 moh.) og Skjerdingen (1037 moh.) sett fra Botnkrona: Skjerdingen sett fra Tvillingan: På tur ned fra Tvillingan:

Hardangerjøkulen rundt søndag-onsdag. Strålende vær, strålende tur.

Med ny valp i hus får man litt begrensninger på hvor langt man kan gå, men kan ikke tenke meg triveligere måte å bli kjent på enn å være på tur i lag. Så det ble noen netter bilcamping i området rundt Femunden, og fire netter med vandretur (med korte etapper) innover skogen. Valpen storkoste seg med å utforske rundt leir og å springe mellom de voksne hundene og eieren for kos og lek der det var mulig å få. Enn så lenge har hun fått sove i teltet i fotenden.

Dro rett fra Hardangervidda( dårlig fiske, mye folk og mye sauemøkk) til ett av mine favoritt områder på svensk side inn for Femundsmarka. Ikke knott, ikke mygg, ikke fålk ( med å), bare fisk, kos, stillhet, friluftsliv på sitt beste. Kjenne på godfølelsen av at jeg har jerv og bjørn i området, noe som gir friluftslivet en ekstra dimensjon for meg.

En natt under åpen himmel, med fullmåne og sesongens første nordlys.

Forsvaret har lansert en håndbok for overlevelse vinterstid. Denne kan lastes ned alle Et bra poeng mener jeg: "Den beste måten å håndtere en overlevelsessituasjon på er å unngå en overlevelsessituasjon, men om du skulle havne i en slik situasjon så husk at overlevelse ikke er en selvfølge. Ingen er en overlever før man er blitt reddet eller har reddet seg selv" Pressemelding: https://www.forsvaret.no/aktuelt-og-presse/aktuelt/overlevelse-handbok Kan lastes ned her: https://regelverk.forsvaret.no/view/doccard/version:25831565?attachments=[25831593%2C+25831566]

Dette er så kunnskapsløst at det knapt er verd å svare på. Geologiske og historiske perioder er to forskjellige ting. Havstigning som følge av smelting av is på land er veldig godt beregnet, og den er betydelig. Det verste er allikevel menneskesynet som ligger bak her. Det vil «tynnes ut i rekkene» når det blir vann- og matmangel, så det er bedre at vi som har så mye heller sparer på skattekronene.. Påstanden om at vi ikke kan endre på dette er helt uten begrunnelse. I over 50 år har klimaforskerne vist hvilke mekanismer som ligger bak oppvarmingen, og hvilke effekter dette vil få. Vi ser nå akkurat det de har advart om. Men dette er også den gode nyheten. Fordi da vet vi hva som må endres. Vi må bli utslippsfrie. Og det største hinderet mot å bevege samfunnet den veien er at vi lar kunnskapsfornektere få politisk makt, og at ikke vi lar konspirasjonsteoriene få avfeie forskningen.

Før helgen ble det en veldig kort torsdag-til-fredag telttur og første tur siden vi gikk i mål med Norge på Langs for 3 uker siden. Nøyde meg med noen hundre meter inn i Oslomarka, fremdeles på let etter den perfekte kortreiste plassen ingen andre vet om (lykke til). På menyen stod smashburger på kvistbrenner. Burgerstekingen ble uintensjonelt "mindful". Fuktig kvist gjorde at det tok en liten evighet å få ordentlig fyr, som fort ble kvelt ut når jeg la på mer🙃. Vel så var det egentlig helt fint å bruke veldig lang tid på en enkel oppgave. Det er jo litt av poenget med å dra på tur i hverdagen. Oppe og avgårde for jobb tidlig neste morgen!

Fykantrappa utenfor Glomfjord gikk fra 2 000 besøkende i året, til over 20 000 på to år. Statkraft, som eier trappa, fikk panikk og stengte den for allmenn ferdsel. Typisk ketchup-effekt, skapt av reiselivet. Hadde vært gøy og sett hvor mange kampanjer VisitBodø kjørte på Fykantrappa. Mitt store ønske for Monsen og nasjonalparkene, er at Saltfjellet-episoden bruker filmmateriell fra turen Monsen måtte avbryte i vinter. Det har vel aldri skjedd i hans serier at Monsen måtte snu. I episoden fra Dovrefjell gikk han vel ned før planlagt på grunn av uværet "Hans". Det tror jeg er det nærmeste jeg har sett retrett? Akkurat DET er et pedagogisk poeng som disse tur-seriene mangler. Den helga han startet opp innspillinga var det to redningsaksjoner på Saltfjellet. Slik så det ut når Røde Kors kom fram til den tyske turgåeren, som hadde lagt seg inn i teltet sitt, 3 km fra E6. Han hadde aldri blitt funnet, om han ikke hadde InReach (eller liknende). Det var så vidt toppen på teltet stakk opp over snøen, og det var så si null sikt. Røde Kors måtte ha bistand fra reindrifta for å klare å kjøre scooter i området. Bilde: Lokalt røde kors I serien "Helt Alene" møter vi en ung gutt som skal gå fra Lønsdal til Kystriksveien. Etter tre dager med pissregn endrer han kurs og går ned til Beiarn. Episoden preges av at gutten er laaaaangt nede i kjelleren, og gråter nesten hele veien. Det er noe ekte og deilig med tur-serier hvor det ikke er blå himmel, stor ørret og rosenrødt hele veien. Filminga i Lars Monsen og nasjonalparkene ble gjennopptatt i sommer. Jeg frykter at det blir en ren sommerepisode, men håper at de viser retretten fra i vinter!

Der fremme venter eventyret! Datoen er 30. juli, sommeren 2021. Jeg har knapt vært på tur i en liten time, og allerede kan jeg konstatere at fjellskoa mine er helt gjennomvåte. Jeg stopper opp, ser meg rundt, og må erkjenne at jeg har mistet oversikten over hvor jeg egentlig er. Jeg må le litt for meg selv. Tåka ligger tett, og regnet plasker ned – ikke akkurat en optimal start, vil jeg si. Planen var å følge ledelinjene i terrenget til brua over Storåselva men nå står jeg med myr opp til knærne og tett skog rundt meg. Her har jeg nok bommet litt. Frem med kartet. Jeg befinner meg på grensa til Skjækerfjella nasjonalpark, nærmere bestemt en av de utallige myrene mellom parkeringen og Seisjøen. Planen er å være på tur her i ei lita uke. Når det gjelder rutevalg, har jeg ingen konkrete planer om hvor jeg skal gå – det får jeg ta på gefylen. Etter litt kartstudie og banning kjenner jeg igjen terrenget, og kan sette kursen mot brua. Det er vanskeligere å navigere her i de trønderske skogene enn på høyfjellet hjemme. Navigatøren er det i hvert fall ingenting galt med, bare så det er sagt. Mye myr i starten av turen. Hvor er jeg nå? Her har elgen vært. Etter å ha passert brua over Storåselva følger jeg Seisjøen på sørsiden. Det har vært en lang dag med timesvis i bil fra Ålesund, og flere timer med kaving i myra. Jeg er sliten nå. Det er ikke lett å finne en god teltplass langs Seisjøen her, så jeg går helt til endes og finner en ok plass cirka 100 meter øst for Seterbekken. Det blir et stykke å hente vann, men det får bare gå. Første dagen på tur er litt sånn halvveis for meg. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg kjenner litt hjemlengsel. Det er ikke noe nytt – etter at jeg ble pappa går tankene lett hjem når jeg er på slike turer, spesielt i starten. Man føler seg litt egoistisk, samtidig som man er takknemlig for at man får mulighet til å ta slike egoturer, selv om livssituasjonen er ganske annerledes enn for noen år siden. Dessuten kan jeg ikke nekte for at jeg gleder meg veldig til noen dager alene, til å la tankene gli fritt, ikke noe stress, bare ro og frihet. Ikke minst brygger jeg på et kraftig tilfelle av fiskefeber, og tanken på de spennende fiskemulighetene som venter får det til å koke i meg. Det finnes noen virkelig store rugger her inne, spørsmålet er om de vil la seg lure av en svett sunnmøring med full overtenning. Broa over Storåselva. Første leirplass, midt i skauen. Dag to starter med en stor porsjon havregrøt og tre kopper litt for sterk kaffe. Teltet er pakket, og sekken klar før klokka 11. Ikke verst til å være meg. Jeg setter kursen mot Seisjøfiskløysa, et spennende vann jeg har hørt mye bra om. Riktig nok er informasjonen noen år gammel, men jeg har fortsatt tro på at det finnes noen skikkelige rugger der oppe. Jeg følger Sørsteinelva oppover, som senere blir til Seisjøfiskelva. Det er virkelig fascinerende å bevege seg i denne trønderske naturen – myrer, slake daler og furuskog. Noe helt annet enn det jeg er vant med hjemmefra. Reinsdyr ser jeg relativt ofte, og spor etter elg dukker også opp. De store rovdyrene i Norge er også godt representert i området, noe som gir en ekstra spenningsfaktor og glede ved å være her. Det gjør noe med deg å vite at det akkurat nå kan ligge en bjørn i lia, eller en jerv som gjemmer seg i steinura. Ulven streifer også innom nasjonalparken av og til, men for å være ærlig har jeg ikke store forhåpninger om å møte noen av de store rovdyrene på denne turen – selv om jeg gjerne skulle det. På vei til Seisjøfiskløysa. Urørt natur. Snart fremme, Seisjøen kan skimtes langt der nedre. Endelig kan jeg se det blinkende vannet, og Seisjøfiskløysa ligger nesten helt blikk stille. Det tar ikke lang tid før jeg finner en liten morenerygg like ved vannet, perfekt for teltet mitt. Det tar enda mindre tid før fiskeutstyret er montert, og jeg fisker langs hele sørsiden av vannet. Det er ganske grunt flere steder, så jeg setter på en Jensen Sild på 18 gram for ekstra lange kast. Da sitter den – en ganske stor ørret kan landes. Det første som slår meg, er at fisken virker tynn. Når jeg spretter opp buken, får jeg svar på hvorfor: Full av parasitter. Heldigvis bare på innvollene, så kjøttet kan fortsatt spises. Jeg forstår også hvorfor det heter Seisjøfiskløysa – som saltvannsfisken sei, som har hvitt kjøtt. Kanskje ikke den mest innbydende ørreten jeg har sett, men når man er på villmarkstur spiser man fisken, uansett. Den smaker helt greit. Det blir noen runder til med fisking uten noe å skrive hjem om. Jeg kan se rester etter gamle leirplasser, men det virker som det er lenge siden det har vært menneskelig aktivitet her. For en som helst vil være i fred for andre mennesker på tur (og hjemme også), er dette en stor bonus! Teltet slått opp ved Seisjøfiskløysvatnet. Multer ble en del av menyen stort sett hver dag. Gjemmer storfisken seg her? Her får naturen være i fred. 700 gram. Innvollene er full av parasitter. Måkemakk? Fisken i Seisjøfiskløysa er hvit i kjøttet. Ingen problem å krysse Seisjøfiskløyselva her. Jeg hadde fine dager her. Neste morgen våkner jeg til den beroligende lyden av regn som trommer mot teltduken – kanskje en av de beste måtene å våkne på ute i villmarka. Klokka viser sju, og jeg fyrer opp primusen med en gang, nyter den susende lyden av brenneren, mens jeg lager meg en kjele kaffe. Planen var egentlig å bli en natt til her, men rastløsheten har tatt overhånd. Jeg kjenner et sterkt sug etter å komme høyere opp i fjellet, til de mer øde og uberørte områdene. Dessuten håper jeg at fisken der oppe av bedre kvalitet – og ikke full av parasitter. Beslutningen er tatt. Når klokka nærmer seg ti, har jeg dratt på regntøyet og begynt på den bratte stigningen mot Snaufjellvatnet. Jeg passerer nord for Djupvatnet, og fortsetter videre mot målet mitt. Terrenget er kupert og variert, med små topper som stikker opp her og der, og trange skar som utfordrer meg. Det er et flott landskap som fasinerer meg med sin villhet og variasjon. Underveis hører jeg fjellrypa – flere ganger letter et rypekull bare noen meter foran meg, og jeg skvetter til hver gang. Det er noe eget med den lyden, flaksing av vinger som fyller luften. Det går fra stillhet, til kaos, til stillhet igjen. Jeg hilser pent og går videre. Jeg slår opp teltet ved nordvestenden av Snaufjellvatnet, en nydelig leirplass som ligger lunt til. Fisket derimot, lever ikke helt opp til forventningene, men jeg lander et par ørreter på rundt tre hekto hver. På vei tilbake til teltet kjenner jeg at en annen form for feber setter inn – ikke fiskefeber, men bjørnefeber. Uten å bli helt Lilli Bendris, får jeg en intens følelse av at en bjørn har passert akkurat her nylig. Sansene skjerpes til det maksimale, og det tar ikke lang tid før jeg får øye på et spor i bakken. Et bjørnespor. Tror jeg… Eller, jeg tar det en gang til: et bjørnespor. Garantert. "Vær hilset, Bamse Brakar – kjekt at du er her!" roper jeg med den mest mandige, testosteronfylte stemmen en skrinn kar som meg kan hoste opp. Det sier ikke så rent lite, og den bjørnen sliter nok fortsatt med ettervirkningene den dag i dag. Morgenkaffi mens det regner ute. Turen går videre. Djupvatnet. Fjellrype eller Lirype? Et sus av villmark. Skatten i enden av regnbyen. Teltet slått opp ved Snaufjellvatnet. Kan det være et bjørnsespor? Jeg blir noen dager her ved Snaufjellvatnet. Går lange dagsturer, loffer rundt, fisker og nyter dagene. Den største ørreten som landes veier 0,6 kg – helt greit det. Den er knallrød i kjøttet og smaker akkurat så godt som fjellørreten pleier å gjøre. Ellers er det lite spennende å melde hjem om, bortsett fra et skikkelig tordenvær som kommer brasende mens jeg står å fisker. Før jeg rekker å komme meg i teltet, er alt gjennomvått. Heldigvis klarner det opp etter hvert, og det passer perfekt at jeg finner en sekk med ved gjemt bak en stor stein – sikkert lagt igjen siden vinteren, trolig etter isfiskere som har kommet med skuter. Dermed blir det bålkveld, og jeg får tørket all den våte bekledningen. Det blir en stemningsfull kveld med flammene som selskap og småfisken som vaker forsiktig på et helt blikk stille Snaufjellvatn. I morgen planlegger jeg å rusle nedover mot Seisjøfiskløysa igjen. Der har jeg nemlig avtalt å møte en gammel turkompis – det skal bli kjekt. Det føles godt å legge seg i teltet, varm i kroppen, og tørre klær med herlig bållukt som følger meg hele veien til drømmeland. God natt. Drikker kaffi mens jeg prøver å være kul. Nytt fiskevann skal utforskes. God kvalitet på ørreten her. Godt å få varmet kalde og våte tær. Siste kveld ved Snaufjellvatnet. På vei tilbake mot Seisjøfiskløysa passerer jeg flere småvann som virker spennende. Her må det da være mulig å lure en litt grov ørret, tenker jeg, idet jeg knyter en Aura Flake på sena. Og ja – det tar ikke mange kast før turens største fisk sitter. En feit kubbe av en ørret på 900 gram. Det finnes utallige småvann og elvestrekninger her som kan huse stor fisk – et ekte drømmeområde for deg som er glad i sportsfiske. Folk har jeg ikke sett snurten av. Jeg er helt alene her i den trønderske villmarka, og det er ingen tvil: Skjækerfjella gir meg et ekte sus av villmark. Nordre Gjevsjøhatten og Bjørkvasshatten. Ikke helt sikker. Tok ei litt anna rute tilbake. Smellfeit trønderørret. Når jeg finner en ny leirplass ved Seisjøfiskløysa, vender regnet tilbake. Endelig får jeg brukt tarpen, som har ligget urørt i sekken hele turen. Men ikke lenge etter at den er oppe, titter sola fram igjen, og tarpen gir nå deilig skygge og skjerming mot de mest intense solstrålene. Skal si været skifter fort her oppe. Jeg tar noen kast denne kvelden også, og får opp enda en ørret på rundt 0,8 kg. Den er i bedre kondisjon enn den jeg fikk her for noen dager siden. Likevel får den svømme videre, siden kroken løsner lett og gir jeg ørreten muligheten til et langt og lykkelig liv, og ikke minst vokse seg større. Hvem vet – kanskje blir det en ny tur hit om noen år? Det nytes! Det er virkelig flott ved Seisjøfiskløysa. Kveldsstemning. Noen siste kast før det blir helt mørkt. Nok en flott ørret på kroken, denne fikk leve videre. Neste dag glir forbi uten at jeg ser noe til Jarle, som jeg har avtalt å møte her oppe. Men godt utpå kvelden får jeg øye på en kar langt der borte, stampende gjennom terrenget. Han må ha den største sekken jeg noensinne har sett – da er det ingen tvil. Hvis det er én person som aldri har problemer med tung sekk, så er det Jarle. Han er en maskin! Det blir et kjært gjensyn med en god venn jeg har sett mindre og mindre til de siste årene. Men i kveld får vi tatt igjen mye av skitpraten vi begge har savnet. Vi sitter rundt et stort bål, med kaffe og en snus. Villmarksstemningen er til å ta og føle på når et tynt lag tåke legger seg over landskapet, bålet speiler seg i vannskorpa og kaster et magisk lys som trenger forsiktig gjennom mørket og den grå disen. Akkurat denne kvelden kommer jeg til å ta med meg lenge. Jarle forteller at han skal fortsette videre oppover fjellet neste dag. Han skal være på tur i tre uker, og jeg klarer ikke å unngå å bli litt misunnelig. Etter at han flyttet nordover, har han denne villmarka som nærmeste nabo – og du skal ikke se bort fra at han kommer til å lande større fisk enn jeg har klart på denne turen. For meg er Jarle et stort forbilde – en som driver med friluftsliv i sin reneste form. Han bryr seg ikke om fancy utstyr eller hva andre mener om hva som er «riktig». For ham handler det om én ting: å bruke mest mulig tid ute i naturen. Og det gjør han til gangs. En ekte villmarking, som definitivt har vært ute ei vinternatt før. Kudos til deg, Jarle! Mannen, myten, og legenden. Det er på tide å vende snuten hjemover. Himmelen er blå, og sola steiker. Dette blir en varm dag. Jeg finner fram kart og kompass og setter kursen mot Seisjøen, og videre dit bilen står parkert. Tilbake ved brua som går over Storåselva, oppdager jeg at det har kommet et stort vepsebol midt på rekkverket. Det kryr av veps – og det er av den hissige sorten. Det tar ikke lang tid før jeg kjenner smerten av ikke bare ett, men to stikk, én på hver skulder. Det frister lite å gå over brua nå, men jeg har ikke mye valg – elva er altfor stor til å krysse. Jeg kler på meg alt jeg har av klær for å lage et beskyttende lag mellom meg og de illsinte vepsene: to lag ull, turbukse, skallbukse og skalljakke med hetta trukket godt over hodet. Til slutt drar jeg på meg en hals og solbriller. Jeg strammer hetta og legger ut i full spurt over brua, før jeg fortsetter et par hundre meter nedover stien for å være sikker på at jeg er ute av faresonen. Nå gjenstår bare de siste kilometerne ned til bilen. Jeg går i rolig tempo og lar tankene vandre. Reflekterer over turen, prosesserer inntrykkene og minnene som har samlet seg opp gjennom uka. Vel framme ved bilen er jeg så svett og varm at det bare finnes én løsning: et bad. Kroppshygiene har ikke stått øverst på prioriteringslista den siste uka, så det føles godt å skylle av seg fem lag med myggolje, svette og skitt før jeg setter kursen hjemover. Vi får kalle dette en verdig avslutning på turen. Turen i Skjækerfjella er over – og jeg kjenner allerede lysten på en ny tur til dette fantastiske villmarksområdet. På gjensyn! Flott dag. Sangsvaner. Vepsebol strategisk plassert midt på broa. Klar til å gå i krigen. Dette gir kvilepuls. Et bad i Andra for å rense kropp og sjel. Mest kropp. Skjækerfjella nasjonalpark er et av Norges mest avsidesliggende og urørte villmarksområder. Her finnes få merkede stier eller turisthytter. Det gjør området perfekt for deg som søker kvilepuls, naturopplevelser og vil utfordre seg selv. Ikke minst om du drømmer om å lande en virkelig stor ørret, det er mulig her. Garantert! Turen har bydd på både slit og magiske øyeblikk – akkurat slik en villmarkstur skal være. Jeg kan varmt anbefale Skjækerfjella til andre som ønsker å oppleve ekte villmark, langt unna både mobildekning og mas. God tur! Se hele artikkelen

Tidligere så har jeg gått fem av de syv Søstre i Alstahaug kommune. I dag så gikk jeg de to siste som er Breitinden/Stortinden (910 moh.) og Kvasstinden (1010 moh,). Turen var på over 7 km og tok mere enn 6 timer. Så nå har jeg gått alle syv fordelt på to turer. Breitinden/Stortinden er midt i bildet. Kvasstinden er bak til venstre: Kvasstinden sett fra Breitinden/Stortinden : Breitinden/Stortinden sett fra Kvasstinden; Kvasstinden midt i bildet og Tvillingan bak til venstre:

Vi fikk klemt inn en liten tur i Oslomarka, lørdag til søndag. Gikk vel ca 5km hjemmefra. Oppdaget en beverdam i Østmarka i sørenden av Lutvann. Teltet ved Kroktjern. Må få gjort noe med sovepose-situasjonen til hunden. Non stop dogwear Ly i størrelse small er ca dobbelt så stor som den trenger å være, og ikke varm nok. Å legge dunjakka utenpå funker, men jeg har lyst til å sy en mindre og tjukkere til krabaten.

Durston Frankendome 2.... Bunnen er sydd fast på eksisterende bunn og tapet innvendig Bente på Barents hadde aldri sett noe lignende konstruksjon, så det ble litt frem og tilbake hva som var den beste løsningen. Fantastisk service i alle fall. Tror jeg sjelden har opplevd at noen involverer seg i så stor grad i prosjektet og er så fleksible og dyktige på noen små reparasjoner. Gleder meg til å teste dette ut....

Ferskt foto av Skodde, min grønlandshund, i nordnorsk kveldssol.

For tida er jeg stasjonert på Starum ved Gjøvik i forbindelse med et kurs i Sivilforsvaret. I dag gikk derfor ferden inn i de totenske skoger, og Rausteinhytta. Vi startet å gå fra Skjeppsjødammen (for dere lokalkjente). Starten av turen gikk gjennom et område med hogstfelt og kultivert granskog, men jo høyere vi kom, jo mer "natulig" ble skogen. Utsikt mot Mjøsa og Hamar i det fjerne. Når vi kom inn i Torsæterkampen naturreservat ble skogen veldig spennende, og "trolsk", som ei i turfølget så fint kalte det. Det var mange stier på kryss og tvers i området, men hovedstiene var godt merket. Oppe på Torsæterkampen åpnet landskapet seg mer, med myrer sammen med en mer glissen skog ble det litt mer luftig. Oppe ved Rausteinhytta lå det et lite tjern, som også åpnet opp landskapet. Rausteinhytta. Ikke akkurat den typen DNT-hytter jeg er vant med oppe i nord. Returen til Kronborgsætra var ikke like naturskjønn. Enda mer kultivert skog, hogstflater, og hytter. Litt flere beitedyr, var jo litt trivelig å snakke med. Mot slutten var det mye beitemark og åkre. Finfin tur i et skogsområde på Toten. Jeg må innrømme at forventningene var lave, men at jeg måtte bite i det sure eple og tilstå at det var litt fint på toppen.

Har etterhvert hatt noen tunnell, kuppel og andre mer eller mindre selvstående telt og alltid beholdt en forkjærlighet for de selvstående modellene. Denne gangen har jeg shoppet et Keb Dome 3 tiltenkt bruk for 2 med kajakk og bil og... tja, ikke bæring på ryggen antakelig -vekta er oppe i 5.5k. Til det har jeg noe lettere - et Barents Trollheimen 3 UL. Men Keb Dome 3 har det meste en kan forlange av et top notch kuppeltelt for 2: dønn solide materialer, forberedt for doble stangsett, plenty av detaljer som fungerer. Matrialvalg ser ut til å være minst tilsvarende HB's Black Label, HS X-trem eller BO's Polar serier. 3 like lange DAC 10.2mm stenger og 20 Dac V-peg Medium plugger. Vannsøyle 3000mmm yttertelt og 10000mm bunnduk. Jeg har hatt Hilleberg Staika og Hilleberg Allak 2 som solotelt og likte godt begge, men når vi ble 2 begynte det å bli trangt. Staika ble litt tungt å bære på med sine 4 kg, Allak for trangt for aldrende mennesker med større behov for armslag. Allikevel topper Keb Dome konkurransen med bl.a. myggnett i begge ytterdørene og ekstra ventiler på sidepanelene og gjennomgående til innerteltet. Etter overnatting ( 2personer) nå sist helg i skjærgården i Telemark var teltet knapt nok fuktig på innsiden på morgenen. Det luftet litt ute, og det bidro tydeligvis til god gjennomlufting i teltet. Må nevnes at teltet stod støtt uten bardunering, uten støyete blafring selv i litt vind. Svenskene (både HB og FR) satser på å krysse alle stenger i toppen mens de norske produsentene Helsport og Barents Outdoors begge har valgt to parallelle stenger som krysses 90grader av en tredje stang. Det gir større panelflater, sæørlig på 3-mannsversjonene, og det er løst med ekstra bardunering av disse flatene. Jeg foretrekker de svenske løsningene, men om de er noe bedre i litt dårlig vær vet jeg ikke ut fra egen erfaring... Plassen er god: innerteltet har grunnflate på rause 225x180cm og med relativt bratte endevegger burde selv virkelig lange personer ha problemfri liggelengde. Høyden i innerteltet er 115cm og detf ulgte med et "tørkeloft" - funker til lys også. Vi kunne sitte 2 stk i innerteltet i hver vår Helinox Chair One type stol! Skikkelig luksus for en stiv skrott... Ytterteltet spenner ut til 80 cm og åpner symmetrisk som Staika og andre. Prisen er ikke avskrekkende i konkurransen. Veilledende 13000 - I skrivende stund fås teltet hos Fjellsport til 12000,- (2-manns utgaven 11000,-) VS HB Allak 3: Allak 3 koster et "eye-watering" 17600,- og har mindre plass og noe lavere grad av materialer. Mangler myggnett i yttertelt. Bare 3.7kg VS HS : tja, Reinsfjell ser ikke ut til å være tilgjengelig i noen heavy duty versjon akkurat nå på HS sine websider. Gamle Reinsfjell Pro3 kan fortsatt skaffes og er billig i sammenhengen. 4500 hos Fjellsport. Like stort som Keb-teltet, men endel lettere med ca 4.2kg. Mangler bl.a. myggnett i yttertelt? VS BO Stetind Polar 3: stetind koster 13500 -har litt mindre areal . Stetind veier ca 5kg, men er i det store og hele temmelig sammenlignbart Veldig positiv opplevelse av Keb-teltet. Kanskje en oversett teltmodell? Noe negativt? hmmm ikke mye. Litt rar løsning på snorsystemet som skal holde stengene i posisjon. Ikke noe problem, men du må følge med litt når du setter det opp. Også verdt å bemerke at myggnett og duk i yttertelt er adskilt og ikke kan zippes sammen. Separate oppsamlere, dog, for myggnett og duk. En kan rulle opp og feste myggnettet ute av veien og la det være opprullet mens en bruker yttertelt-døren som normalt.

Det ble en tur til Lierne denne uka. Været var fint, men noen fiskefangst ble det ikke. Bildene er fra Blåmurtjønnene (med Blåmuren i bakgrunnen).

Mer høststemning: + stativ Gjentar Scott Kelbys 3 beste tips for skarpe bilder: 1. Stativ 2. Stativ 3. Stativ

Har kjøpt meg turbil! VW Touran har vist seg å være den perfekte turbilen for meg, så når den jeg hadde begynte å bli kjørt mye, så har jeg nå kjøpt en til. Siste modell som var varebil var i 2015, så det er ikke akkurat en ny, men fant en som er lite kjørt. Skinnseter er jo perfekt for en padle- og turbil, varerommet er akkurat langt nok for meg å overnatte i, jeg har biltelt til den (som man henger på bakluka når den er åpen), og den har krok som jeg få satt sykkelstativet på. Fryktelig synd at det ikke er nyere å få tak i, bare. Men nå er jeg sikret sånn bil en stund til, forhåpentligvis.

Kvenna vassdraget august 2025. Ikke spesielt godt fiske, men flott natur og ett fantastisk sted å drive rekreasjon. Møtte ett par veldig hyggelige karer. Kommer tilbake. PXL_20250818_181516937.mp4

Mandag til tirsdag hadde jeg min første tur i Brattefjell Vindeggen landskapsvernområde. Utrolig, siden det ligger jo "rett borte i gata". Gikk inn fra syd, men pga lav tåke gikk jeg ikke lenger inn enn til Sva-tjønn. Tåka var svært fuktig og jeg gadd ikke være våt i et døgn 🙄. Synd for da kom jeg ikke over tregrensa. Uansett, området var vakkert og frister til mer oppdagelse. Kommer nok da til å gå inn fra Bondal/Vindsjåen. Artig å bruke mitt gamle Helsport Summit telt igjen. Ca 30 år siden jeg kjøpte det. Er ganske sikker på at jeg har ett av svært få modeller, om ikke det eneste. Sist brukt for 14 år siden. Brattefjell Vindeggen landskapsvernområde ble fredet i 2000 og har ingen løyper eller hytter i DNT nettet. Området ligger i kommunene Hjartdal, Seljord, Tinn og Vinje. Det går villrein der inne, så ferdsel må skje med omhu.

Man får ventilert litt, kastet litt skit på temaer samfunnsproblemer som opptar oss i hverdagen og det kan umulig være negativt at vi er litt uenige her inne. Det er jo ingen person angrep eller ufinheter? 🤔 Det blir fort kjedelig om alt skal handle om hva vi har kjøpt eller hvilket telt som er best 🤣 Hold tråden gående og moderer heller om det blir ufinheter.

Du har rett og slett ikke den fjerneste anelse om hvordan forskningen fungerer. Man tester hypoteser og teorier, og legger det frem for fagfeller som prøver å plukke argumentasjonen fra hverandre. Så kommer nye forskere med nye data og hypoteser som bringer feltet stadig videre. Dette ligner ikke på noen sekt jeg har hørt om.. Det skeptikerne glemmer er at om en forsker viser at de modellene klimaforskningen i dag bruker er feil, så ville det gitt en nobelpris umiddelbart. Tenk hvor bra det ville vært hvis alle Youtube-ekspertene der ute hadde utsatt egen argumentasjon og egne kilder for den samme kritiske vurderingen som forskerne gjør..

Hvilken galskap tenker du på da? Jeg tror om man velger å lene seg på det 98% av forskningen tilsier så er det fornuftig, å sammenligne det med en religiøs sekt blir ganske søkt for meg. I forhold til klimakrisen og menneskeskapte klimaendringer er vel dokumentasjonen ganske mye mer solid enn hva som presenteres som fakta i forskjellige religioner. For å si det mildt. Jeg lurer litt på hva som skal til for å overbevise deg? Om det ikke foreligger nok fakta/forskning allerede har jeg en mistanke om at det aldri vil skje. Minner mer om en religiøs sekt det spør du meg.

Den eneste «galskapen» jeg forbinder med Covid og -vaksiner var alle konspirasjonsteoriene. Covid-vaksinasjon får score 79 av norske innbyggere på en 0-100-skala hvor 0 er «totalt urimelig» og 100 er «fullstendig rimelig»: Chapter 20: How (un)reasonable were the pandemic measures according to citizens?

3 . etappe i mitt Norge på langs i etapper-prosjekt, sykkeltur fra Haugastøl til Vinstra, ble gjennomført over 4,5 dag. 40 mil og 7300 høydemeter. Jeg tok utgangspunkt i Rallarvegen, Kongevegen og Mjølkevegen da jeg planla ruta. Forrige etappe var en skitur fra Haukeliseter til Finse, men jeg startet turen på Haugastøl for å få med meg hele Rallarvegen. Rallarvegen er virkelig en flott sykkelrute som jeg mener alle bør få med seg. Da jeg syklet Rallarvegen var det veldig mange færre folk enn jeg hadde regnet med på en lørdag. Det var nok fordi det var meldt dårlig vær og at sesongen begynner å gå mot slutten. Heldigvis for meg slo værmeldingen feil og jeg hadde sol og opphold den dagen. Da Rallarvegen var unnagjort så var det bare å stålsette seg for turens første ordentlige motbakke, Bjørgavegen fra Aurlandsvangen, opp Aurlandsfjellet. Det er en stigning på ca 1300 høydemeter, men jeg ga meg etter ca 1100 og slo turens første leir. Det var ikke lett å finne en flat teltplass. Det var like før jeg ga opp og satte opp teltet rett ved veien, men jeg fant heldigvis en plass et lite stykke unna veien. Dagen etter var det å fortsette opp til toppen. Vel oppe var det litt opp og ned i skjønne, dog golde omgivelser, før jeg rullet ned til Lærdalsøyri. Der ble det en kanelbolle og en kardemommebolle på bakeriet, jeg ville ikke velge, og litt sightseeing i den godt bevarte "gamlebyen". Fra Lærdalsøyri var det å følge "Kongevegen". Kongevegen er, til forskjell fra Rallarvegen, oppstykket og til tider veldig utfordrende å sykle. Noen steder måtte jeg bære sykkelen og andre steder trillet jeg fordi det rett og slett var for bratt. Hvis det hadde blitt brukt litt ressurser på å tilrettelegging så tror jeg Kongevegen kunne blitt Rallarvegen for viderekomne. Teltplass nummer 2 var ikke like idyllisk som den første. "Alle" potensielle teltplasser var for innmark å regne, så jeg endte opp med å telte ved siden av veien, rett ved et forlatt hus. Veien var heldigvis ikke veldig trafikkert så det var ikke noe problem å få sove. Neste dag ble en klissvåt affære. Planen var å ta Kongevegen over Filefjell fra Maristova til Thomaskyrkja, men siden det var dårlig vær og av og til torden tenkte jeg det var best å holde seg nede i dalen så da ble det å sykle langs E16. Det gikk forsåvidt greit da det stort sett var en bred veiskulder og lite trafikk. Ved Tyinkrysset stoppet jeg på Joker og kjøpte oppvaskhansker som jeg tok utenpå ullvantene. Etter Tyinkrysset svingte jeg omsider inn på "Mjølkevegen". Etter å ha sett etter et sted som ikke klassifiseres som innmark og syklet forbi diverse stengte overnattingssteder ble det til at jeg la slo meg ned på verandaen til en stengt campingplass/grendehus(?). Etter en nervøs natt som lovbryter, ryddet jeg etter meg, dro jeg på meg de våte klærne og fortsatte videre. Dagen begynte med en god motbakke opp Slettefjellvegen så jeg fikk fort varmen i meg før jeg trillet ned til Beitostølen hvor jeg spiste lunsj og handlet inn litt proviant. Så bar det videre opp over Valdresflye, nok et strekk med vakker natur, før jeg svingte av til Jotunheimsvegen og fortsatte langs Vinstrevann. Jeg hadde egentlig satt Ruten fjellstue som mål for dagen, men bestemte meg underveis for å fortsette til Gålå, hvor min far har hytte. Etter å ha vært vekselsvis svett og kald og stort sett fuktig eller våt over flere dager var det utrolig digg å ta seg en varm dusj da jeg endelig kom frem til hytta. Neste dag skulle egentlig være en hviledag, men værmeldigen sa det skulle pøse ned dagen etter så jeg bestemte meg for å fremskynde togreisen fra Vinstra til Oslo og rulle ned til Vinstra stasjon. Den opprinnelige ruta svingte oppom Sulseter Fjellstugu på andre siden av dalen for å kunne starte neste etappe der oppe istedenfor å slepe pulk m.m opp langs veien dit kommende vinter. Men da jeg satte meg på sykkelen og begynte å tråkke måtte jeg fort innse at 700 ekstra høydemeter lå ikke i kortene for i dag. Gårsdagens 13 mil og nesten 3000 høydemeter satt så godt i beina at det var slitsomt å tråkke på flatmark. Det ble med ta korteste vei til Vinstra og toget rett hjem.

Monsen og nasjonal parkene kommer med nye episoder fra januar 2026. Jeg gleder som en unge.

Hovedankepunkt: Løsningen skal driftes av en som ikke skjønte dette før noen sa fra....

Kahn GS og Luna White Swiss S

Og her må vi balansere det litt med mer fra nordnorsk villmark! "Det vaker i åpent vann" er nå ute på veidemannsblod.no

Dette teltet ble enda mindre fristende med «hypercurve» innerteltet. Det er vel et forsøk på å komme med noe nytt og «bedre». Har man stort innertelt, som på Unna, så kan man hekte løs et hjørne på innerteltet om man absolutt trenger større yttertelt enn det som allerede er der. Men trenger man så mye mer enn en våt sekk, våte støvler, og litt annet småknask uti der da? Jeg synes innerteltstørrelsen på Unna er helt super. Man får faktisk plass til å snu seg, skifte klær, tørke litt klær i taket, plass til tingene sine, og plass til matlaging. Åpner man døren mellom inner- og yttertelt får man med en gang god plass til koking, og et tørt gulv i nesten hele området. Setter man en teltplugg i bakken kan man faktisk trekke inn innerteltet på midten, lignende det buete innerteltet fire innlegg over. Jeg flytter ofte skumunderlaget over «dørterskelen» i overgangen mellom inner- og yttertelt, så får jeg flatt gulv som passer fint til matlaging

Vært lite posting her inne siste halve året, selv om det har blitt en del dagsturer til kjente områder. Har savnet overnattingsturer, og kom meg endelig til Lifjell en tur forrige helg, med utgangspunkt fra Grimås. Det har vært mye dårlig vær de siste helgene, og ukene før denne turen, men denne helgen meldte Yr lett overskyet og sol, så da var det bare å pakke sekken! Men Yr tok feil fant jeg ut av på vei opp fra Grimås. Ble 2t gange i regn. Men var heldig og det ble både oppholds og sol når jeg nærmet meg planlagt teltplass ved Store Holmetjønn. Og glad jeg tok valget med å gå med høye fjellsko, og ikke lave Salomon Speedcross, denne gang, for de fleste som har vært på Lifjell vet det er vått, men denne gangen var det ekstra vått, og mange stier var blitt til små bekker og søledammer. Kun mobilbilder denne gang, selv om det lille turkameraet var med. Men pga fuktig vær, så ble det igjen i sekken. Dag 1 - Lørdag: Startet i greit vær nede på Grimås, men det var lite vind og høy luftfuktighet. Sekken veide 19,5kg. Regn oppe ved Øvre Tvitjønnan - Hadde tidlige søkt ly under et grantre i håp om at det skulle gå fort over. Men det gjorde det ikke, så da ble det å få på seg regnponchoen. Regnponchoen ble nesten like vått på innsiden av ponchoen som på utsiden... Det er slike opplevelser man kan få når man får "dårlig vær" på tur, og det er jaggu verdt det. Og passende at det var her jeg skulle telte også, ved Store Holmetjønn. Brukte ca 2,5t opp hit fra Grimås, med et par pauser og prat med andre turfolk. Teltet er oppe - fikk testet Hilleberg Soulo for første gang. Var det eneste fornuftige teltvalget mitt denne helgen, da jeg vet det kan bli fort værskifte på Lifjell (og Yr ofte tar feil...) Veier kanskje litt mye for noen som solo-telt(2,4kg) men jaggu så enkel og kjapt å sette opp og ta ned, til og med i forhold til Unna, som jeg også har. Mye fisk som vaket, prøvde å fiske, men ikke et eneste tegn til at de var interesert i slukene jeg prøvde utover kvelden... Så litt insekter, men ikke mye - men tok ingen sjanse med tanke på lite vind og at det hadde regnet mye... de få som var der ble ganske innpåslitne. Sen og enkel middag i solnedgangen... Soulo i solnedgang Litt kveldskos Dag 2 - Søndag: Våknet rett før soloppgang, men la meg til å sove litt til, hadde ikke noe planer om å haste noen vei i dag.. slik jeg ofte gjør på tur. Bilen og turen hjem får vente, denne søndagen skulle nytes på Lifjell til det fulle! Morgen fra teltet. Selv om sola skinte på teltet, ble det ikke så varmt innvendig som Unna har blitt tidligere. Kanskje pga kortveggen sto mot sola..?! Men vått, ja ytterduken var våt av kondens både på innsiden og utsiden, men kanskje ikke så rart, så vått det var på bakken. Skotørking i sola, NRK P1 på radio, forsiktig lyd av småbølger som traff land og varm kakao... fjellkos! På vei til bilen, men i feil retning. Gikk fra Store Holmetjønn og opp til Blomtjønneggin og ned eggen man ser rett fram, for å dreie mot venstre og mot Store Tjorbu. Gikk til de mindre vannene mellom Blomtjønneggin og Vesle og Store Tjorbuvatn. Prøvde å fiske, men det var ikke tegn til noe som helst... null fisk! Været skiftet til mørke skyer, så fant meg en fin plass for å ta sen frokost/lunch mens det enda var oppholdsvær. Men heldigvis, selv med mye mørke skyer som passerte rett over, kom det ikke en eneste regndråpe resten av dagen! Ikke noe fisk å få her heller... helt dødt overalt. Hytta ved Vesle Tjorbuvatn: Etter å ha brukt 5 timer på turen tilbake, var det nesten litt kjipt å komme til bilen - Krysser fingrene for at man kunne fått en fin høsttur i telt her igjen snart før sesongen er helt over!

Jeg er veldig imponert og glad i rasen Labrador. Verdens beste turhund, er alltid i umiddelbar nærhet og veldig lettlært. Vedlegger ett nylig videoopptak fra siste tur. Hu måtte bade, da hun hadde rullet seg i illeluktende møkk, før vi skulle krype inn i teltet for natten. PXL_20250904_131823350~3.mp4

Alle vet jo at man ikke får fisk hvis man har plastpose til å ha fisken oppi med på tur! Samme med håv! Den skal alltid ligge hjemme. Man får aldri fisk med håven innen rekkevidde. Rappala har faktisk utarbeidet en rapport der det står at mengden fisk går eksponentielt ned med størrelse på håven. Den er dessverre gjemt i en skuff. De er redd for at folk skal slutte å kjøpe håv! Det har jeg nemlig hørt en gang, eller sett.. Mulig det var en drøm.

Ikkje friluftslivsrelatert men rapport om smitteverntiltaka og effekten er offentleg, i tillegg til ei rekke andre rapporter om dette. Det finnes ingen rapport som ikkje er offentleg i frå off styresmakter.

Veldig kort så bidreg mindre is og snødekke til mindre refleksjon av solstråling, og mørke flater/hav vil absorbere solstråling og med det auke oppvarming av atmosfære og hav. Nivå av vassdamp i atmosfæren er styrt av temp av hav og luft, varmare hav og luft vil gje meir vassdamp. Mindre is og snø gjev meir oppvarming og med det meir vassdamp. Historisk sett er for diffust i denne settingen. Vi er for tida inne i ei varm mellomistid dersom du ser over nokre titals tusen år. Dersom du er på nokre tusenvis av år så har det globalt vore ein sakte nedkjøling siste tusen år, heilt fram til for ca 100 år siden, når vi starta å fyre med olje og gass i stor stil. Siden den tid så har den globale temperaturen auka. Det er pr i dag ingenting som underbygger ein global overgang til kaldare klima.

Vi er ikke misfornøyd med at det er bom, og at det private vei laget skal få pengene sine, vi er imot at det er et firma, som skal gjøre seg kjempe rik på et dårlig lovverk, snuskete løsninger og spekulering i små beløp fra folk som ikke gidder å ta kampen! Dette er systematisk svindel hvor de gjør det så tungvint de overhodet kan slik at de kan spy ut gebyrer som de igjen tjener seg stein rik på. Ikke noe av dette går tilbake til de som eier veien.

Det må nevnes her at praksisen du har gjort med å lese ut andres (f.eks. min) pakkeliste fra forumet og replisere den i større eller mindre grad og dermed tilegne den en brukerkonto på siden med samme navn og bilde som fra forumet UTEN et samtykke først ikke er spesielt ryddig og snarvei mot dårlig renommé. Listen i seg selv er jo greit nok, og du sendte meg en PM på om jeg ville ta over listen (i dag)- Men jeg ble litt sjokka når jeg så at brukernavnet og bilde som var brukt er samme jeg har her på forumet, og at det har vært der siden juli uten min kjenskap?.

Telttur i Jutulhogget 🙂👍

Northern Playground prøver seg uten Facebook og Instagram i reklameøyemed par uker, for å se effekten av omsetning på nett...utfra holdnings skapende arbeid. Etisk plausibelt, da jeg ikke tror de har så mye å hente på dette som et markedsførings stunt. Fem dager inne i prosjektet har de gått ned i treff 60%, og 40% ift omsetning. Gir uttelling på omsetning...men som de skriver, brukes det ca. 5000,- daglig på Meta annonser(WOW!!!, tenker jeg), som tilsvarer rundt 15.000,- i inntjening for å dekke. NP er jo en liten norsk produsent av bærekraftig turtøy, (gjerne med en tiwist i materialvalg, design og tekniske løsninger), der idealet er mindre forbruk og mer kvalitet, med en hang til aktivisme. De søker andre kanaler for bevistgjøring av sine produkter med etikk som bakteppe, og innspill på dette; Northern Playground Stilen til NP peker på noe essensielt i den store sammenheng og får meg til å tenke på mitt eget (over)forbruk. Gir meg og assosiasjoner til The North Face. Mark Zuckerberg hadde jo og sin visjon. Idealene der i gården appelerer ikke helt til meg lenger.

Merkelig nok røk hus og møbler før kniv og øks samlingen. Men det blir nok gradvis solgt unna litt på den også (på sikt) *plystre* 😂

...4 år senere. Du vil ikke tro hvordan innholdet så ut!!!!!! (Ironisk avis-medie-kommentar) https://www.nrk.no/innlandet/mista-tursekken-i-jotunheimen-for-fire-ar-siden-_-na-er-den-funnet-igjen-1.17533232

Da gjelder det å huske at du har drukket opp isteen...

Jeg er med i noe som heter "Lokal innsatsavdeling". Vi skal levere kompetanse, materiell og oppgåver for brannsløkking, redningsteneste, førstehjelp, søk, samband, ordensteneste og måling av radiaktiv stråling.

Jeg prøver og feiler meg frem til en god oppskrift på brød eller rundstykke(r) uten bruk av kjøkkenmaskin og gjerne med kort hevingstid - Med formål om å ha en "go-to" blanding med på tur for steking i Hajka-ovnen. I går ble det Soto Muka på gass som fikk æren på kjøkkenet.

Kom tilfeldigvis over denne, jeg håper jo at ingen her noensinne trenger dette men, det er en positiv nyhet. https://newatlas.com/disease/first-antidote-carbon-monoxide-poisoning/

Takk! Selv om det er kult med et så stort prosjekt fant jeg vel ut underveis på turen at 1-1,5 mnd kanskje er den ideelle turlengden for lange turer. Mot slutten i litt lavere motiverte perioder innser man at det blir veldig mye rinse and repeat av det samme hver dag, og selv om det er kult å telte og gå i fjellet kan det bli litt repeterende når det kun vandres mange kilometer hver dag uten noen aktivitet som topptur, fisking osv.. På de gode dagene er alt fryd og gammen igjen selvfølgelig 😅 Den "post expedition/hike blues" følelsen kan jeg kjenne igjen. Føltes ganske tomt like etter turens slutt, men jeg har allerede begynt å planlegge neste eventyr som står i rekka også

Slik de leverte Helge Ingstad til andre sjøfarende? (Sorry, men Alt Forsvaret gjør er ikke alltid like gjennomtenkt).

Det er helt klart en mental utfordring å være lenge på tur. Jeg var av gårde i 86 dager og skulle egentlig ha vært på tur i opptil 100 dager til. Man får kjent på hjemmelengsel, ensomhet, monotont og ensformig landskap, uker med regn eller kvelende hete, svingene form og motivasjon og man får mye tid til å tenke. Jeg avbrøt pga dårligere form pga stort vekttap og en brokk som ble stadig vondere. Man kjenner på en tomhet eller after trail blues når man kommer hjem. Suget etter en ny langtur er der og jeg kunne godt tenke meg å fullføre Appalachian Trail ... Eller Norge på langs 😊