Vinnerliste

Urmennesket i deg.... Når får du egentlig kontakt med urmennesket i deg selv? Er det når du har på deg den nye skidressen, og jager kilometre innover i nypreppede silkeføreløyper? Eller er det når du spenner på deg ski og går i ren og urørt glittersnø i eventyrskog.... Når du snur deg og vet at de sporene der har fulgt dine stamfedre som en gang valgte å bosette seg i dette kalde landet... Du nyter det kalde vintereventyret som sender glitrende dryss ned over deg der du andektig glir gjennom det snøtunge landskapet. Og du priser deg lykkelig for at du kan gå her og bare nyte - kontra dine forfedre, som ikke hadde noe valg, som gikk her fordi de måtte jakte, sanke, overleve. Hvordan så de på denne kulden? Så de noe av det vakre, eller ønsket de bare at alt skulle forsvinne? Eller så de kulden som en del av en helhet, noe som måtte være der for at kretsløpet skulle bli fullkomment? Så kjenn litt på det - urmennesket i deg selv, de enkle klærne og treskiene vi den gang gikk i - og kjenn at du er takknemlig. Takknemlig for tiden vi lever i, takknemlig for historien vår som gjør oss til det folket vi er. Et folk som elsker friluftsliv, ski og snø.

Da Finnmarksturen utgikk denne vinteren (foreløpig), så ble det en tur til alltid like vakre Senja. Var framme ganske sent på kvelden, og hadde egentlig tenkt å leie ei hytte, men siden jeg selvsagt var for sent ute, var det opptatt. Derfor ble det telting ved utløpet av Ånderelva i Tranøybotn, sør på Senja. Det ble ei rimelig kald natt, og på morgenen viste gradestokken -18. Kaldt på fingrene før teltet var pakket i bilen. Men vakkert! Kjørte til parkeringa ved hyttekroa, og der ble det ompakking av pulk, før vi var klare til å gå innover. Fulgte sommermerkinga, så måtte av med skiene for å klare å komme oss både opp og ned de lengste og bratteste kneikene. Har skjønt i ettertid at det er lurt å heller ta vinterløypa, så vi valgte den veien ned. Det ble kupert nok den veien også, og noen pulkvelt. Men greit med litt utfordringer. Det tok ca 2,5 timer før vi var kommet til Åndervannet, og det er vel ca 6 kilometer. På Ånderbu, statsskog si hytte traff jeg ei hyggelig dame som holdt på å fyre i ovnen. Siden hun hadde glemt maten fikset jeg det, og hun fikset kaffen. Trivelig å møte andre turfolk. Jeg bestemte meg for å bli på hytta den neste natta, og ettermiddagen og kvelden gikk til fyring i ovnen, lesing i hytteboka og rett og slett ingenting. Ganske deilig det! Været var helt magisk. Helt stille, stjerneklart, måneskinn og nordlys. Neste morgen våknet jeg til samme været, og det er ikke noe selvfølge her i nord. Men januar og februar har denne vinteren vært helt utrolig. Denne morgenen viser måleren på hytteveggen 23-. Sola skinner, og snøen har den herlige kalde vinterknirkinga. Vi pakker og rydder oss ut av hytta, og tenker å prøve isfisket. Jeg er rimelig ny i dette gamet. Men det er spennende å prøve. Det nye isboret fungerer superbra, og det går kjemperaskt å bore hull. Isen er utrolig tykk, og det er bare så vidt boret er langt nok. Men det går. Jeg har gruet meg for denne maggoten, så jeg er kjempeglad for at han ikke har tålt kulda. Da får jeg øvd meg på den i død tilstand. Det er godt jeg ikke har basert meg på fisk som næring denne turen, fangsten blir mager. En mikrorøye, og et napp er alt denne dagen. Jeg vet at et par stykker har overnattet i gammen denne natta, så det er greit å komme dit uten at det er iskaldt. Her skal vi ta inn for natta Aluq og jeg. Denne gammen er vel rundt hundre år, og ble satt i stand av flinke folk i 2014. En plass med sjel som jeg setter stor pris på å kunne få lov å benytte. Etter et par timer på isen er det godt å trekke seg inn i gammen, fyre, koke kaffe og lage seg litt mat. Når det begynner å mørkne tar jeg på skiene og vi tar oss en trimrunde rundt vannet. Aluq springer lykkelig etter alle mulige dyrespor han finner, så vi suser avgårde på kryss og tvers. Det er helt stille i verden, bare oss to. Når vi kommer tilbake er det bare å fyre og kose seg med andres beretninger om fine stunder i dalen. Jeg fyller på ved i ovnen gjennom hele natta, slik at det ikke blir iskaldt. Neste dag er det litt mildere, eller litt mindre kaldt. Så jeg pakker sammen, og rydder og ordner i gammen før vi setter kursen ned til vannet. Jeg tenker jeg skal prøve fiskelykken i dag også. Det blir ikke noe fisk i dag heller, enda jeg prøver med litt ekte smør sammen med den døde maggoten! Jeg tar det ikke så tungt med den manglende fangsten, det er så flott å bare få nyte det å være ute i sånne omgivelser. Den fiskinga må jeg nok øve på. Utpå formiddagen begynner vi å gå ned mot Tranøybotn, og jeg valgte som sagt vinterruta denne gangen. Det går stort sett greit, med noen litt for bratte kneiker ned. Det tar rundt et par timer før vi er ved parkeringa. Strålende fornøyd med turen, både jeg og Aluq.

Ny fantastisk dag på Vestlandet! Ingen plass i hele verden er finere, enn her, når været spiller på lag! Gikk en 4-5 timers dagstur over Nonstua(1140moh) og Svinestranda(1074) her på Sandane. Det ble en A til B tur hvor starten gikk fra Kleivane og mål ble ned mot Eids- og Leirstøylen. Dvs ca 1000høydemetere ned på fjellski i (nesten) urørt pudder! Først over tregrensen, så i fjellbjørkeskog, før en kommer ned i furuskogen. På Nonstua gikk jeg rett på ei singel Villrein-simle. Da vi oppdaget hverandre var vi mellom 10 og 20m unna. Så løp den og stoppet og betraktet oss på trygg avstand. Ganske så uredd villreinen i området her. Jeg utløste også ett lite flakskred. Skulle ned på østsiden av Svinestranda og det var en litt bratt kant jeg måtte ned fra. Da jeg fant en egnet plass så løsnet en rett linje på 20-30m og raste. Linjen startet 20cm under skiene mine. Det var ett "grunt" og kort ras. Absoulutt ikke dramatisk, men allikevel fasinerande å se rett ovenfra. Levende fjell og natur er gøy! (Alle bilder er tatt med en gammal og skrantete Iphone.. ) Oppe på ca 900moh , mellom Svinestranda og Eggene. Bikkjene er i "fyr og flamme" etter å hatt nærkontakt med ei Reinsimle. Dyret løp, stoppet og betraktet oss lenge. Utsikt mot Stryn + + Nonstua Svinestranda. Utsikt mot sørvest. Sninestranda. Utsikt mot øst. Miniskredet Dunheia i bildet Toppen er Svinestranda. Kikker tilbake. Fortsatt laaangt ned igjen. Bikkja Eidsstøylen Mål, rett før solnedgang idet fjerne.

Med ein ny pakke foam og litt tid på kvelden så fekk eg realisert ymse maur, grashopper, biller, stankelbein med meir. Mesteparten ender nok opp i boksen til unge slektninger, mine bokser er fulle så kjekt å kunne bidra til den yngre garde.

Ut å nyte finværet igjen, målet var å gå litt på ski oppe på vidden (Byfjellene) men pga mye vind tok jeg turen til Nordhytten i stede å spiste meg en bedre lunsj i solveggen der. Skikkelig "tippe tue" på vei oppover. Helt uproblematisk å gå oppover, men det slår meg at her kan det bli artig ned igjen Vinden tar godt gjennom dalen, så må stoppe å ta på meg en ekstra jakke. Ser det er noen som har gått opp her på bena også.... det er det alt for mye snø til Mens jeg sitter der å varmer meg med en kopp kaffe og et par pølser i brød, kommer det flere som skal oppover i vinden. Jeg får stormvarsel på klokken å det er liten tvil om at vinden øker i styrke. Jaja, de får ha lykke til. Vinden bidrar til at effektive blå er langt høyere enn temperaturmåleren viser. Det skal legges til at nedkjøring på dette føret var helt hysterisk morro! Selv uten wire på bindingene gikk det sjokkerende lett å sette telemarksvingene. Rett og slett magisk. Håper dette føret holder seg lenge.

Har testa både bedding og pulkpose, og egentlig konkludert med at den ultimate pakkinga av pulk klarer man ikke, alltid noe som havner på feil sted.. Det er utrolig digg med bedding, men fryktelig irriterendes å ha den oppå der når man bare skal nedi pulken, pulkpose derimot er mye mindre i veien og man får opp ly fryktelig fort, problemet er bare at man legger ganske mye vekt høyt på pulken (patagonia med dobble stenger). Jeg velger pulkpose foran bedding.

Buss fra Odda til Åmot (Haukeliekspressen). Lokalbuss fra Åmot mot Rjukan. Hopp av på Skinnarbu og ta Fjellvåken over Møsvatn til Mogen. Derfra følg T-stiene til Lofthus, evt. til Trolltunga. Taxi/haik/rutebuss til Odda.

Kom over en ny variant i dag, denne kaaan jo fungere i sommersesongen? 🤔🤣

Fikk med min far på tur som fotograf;) Prøvde å fange øyeblikkene i utforkjøringen fra Skuggnatten i dyp og urørt puddersnø, herlig!

i regnvær snur jeg beddingen opp/ned med tettede sømmer på undersiden av beddingen. Heldigvis aldri fått testet det skikkelig.

Vil påstå at du har et alt for tynt grunnlag til å kunne uttale deg om min søkehistorikk på Fjellsport

Ein treng vel strengt teke hverken bedding eller teltpose, er vel meir kva ein synes er praktisk og snedde Eg har bedding, men ikkje alltid eg brukar han, kjem an på kvar turen går og korleis eg har pakka i kva type pulk. Har aldri hatt teltpose men har opplevd nokre gonger på langtur med mykje vekslande ver (med påfølgande ising over ALT), at eg har tenkt at det hadde vore snedde. Så kanskje syr eg meg ein. Dersom eg ikkje innan neste tur har glømt kor irritert eg var når alt var is, og nok ein gong tenker at "nei, slikt påt gidd eg ikkje bry meg med". Diverre ei tilbakevendande greie hjå meg, eg er nok grunnleggande lat 😂

Etter solnedgang i går. Himmelen ble noe utbrent, så jeg slet med å redigere🙈

At akkurat du ble sitert er helt tilfeldig, og jeg tar selvkritikk for et noe krast innlegg. I "kampens hete" formulerte jeg meg litt uheldig i enkelte ordvalg. Men ditt tilfelle angående ski på tilbud er ikke noe konkret eksempel, heller kanskje noe som underbygger hva som foregår. Jeg kunne kommentert dette i hvilken som helst tilbudstråd. Jeg er nær den "jevne fjellforumbruker" og følger nøye med. Og det er vel kanskje av respekt for de "tusenvis av andre som ikke er det" at dette ble kommentert. 2 personer kommenterer ovenfor at de er fornøyd med fjellsport, de har handlet derifra 1 og 2 ganger ut ifra hva jeg kan tolke av deres innlegg. Det er for mange realitet, også for min egen del som har handlet der flere 10-talls ganger. Jeg vil dog påstå at jeg har litt mer erfaring en f. eks. disse to da det kommer til fjellsport, da jeg i tider har sittet der daglig og saumfart utvalget deres etter nyttige produkter og gode tilbud. Jeg og en kamerat gikk gjennom innboksen for det siste året (januar og februar 2018) hvor vi kunne telle nesten 45(!!) mail fra fjellsport om diverse supertilbud, sluttsalg, og andre forlokkende tilbud. Opptil 50%, opptil 60%. Om det er mange tilbud på 55 dager kan jo være opptil hver enkelt og bedømme... Fjellsport er en fantastisk butikk med en bredt utvalg. 25000 varer er imponerende. Kundeservicen og handlingskraft skal det ikke stå på, for det er noe i Mine øyne de kan. Jeg har ikke hatt noen dårlige erfaringer med de på det feltet de 10-talls gangene jeg har handlet av de. Men i dag er ikke dette nok. Ikke når man ser et gjennomgående mønster i det meste de gjør. (Det skal nevnes at slik opererer Elkjøp, Power, vel de fleste aktører) Om det fortsatt er ønskelig fra admin at det postes tilbud med konkrete feil/ mangler kan dette gjøres for å gjøre folk oppmerksom på det denne kommentaret ble innledet med.

2 forskjellige turer i 1, i dag. Først ned Kleiva på Snowracer, uten neseblod denne gangen, selv om farten var oppe i 41 km/t. Ingen bråstopp denne gangen, med tilhørende svev og tryning i snøen, mulig det er grunnen. Del 2 var ski i bygdeløypene. Snødd litt i natt og en del føyke. Ligger litt mere bilder på en liten blog tur1.net som jeg leiker meg litt med. Har mange turer hvor det blir tatt litt bilder og som blir for mye for denne tråden, passer dårlig på snap, insta og face. Så tester litt ang blog med Wordpress som verktøy. Frontpage som jeg kan er helt ute. Ligger litt flere bilder og tekst der.

Bilde 1: Idyll ved Hansbuflåten i kaldt norsk vintervær Her følger en turrapport fra tur alene over vidda fra Finse til Rjukan i perioden 2.2.18 til 11.2.18. Jeg har valgt å inkludere en del detaljer og erfaringer rundt rutevalg osv som kanskje kan være til nytte for andre som planlegger å gjennomføre denne turen Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Finse 1222 - Hansbuflåten Etter å ha tatt nattoget fra Tronhdiem til Oslo S fikk jeg en flott togtur mot Finse i strålende solskinn. Etter en liten halvtime med forberedelser på Finse startet turen i to-tida fredag ettermiddag. På Finse hadde det snødd mye de siste dagene så det var relativt tungt å gå i dyp nysnø, men været var helt fantastisk. Blå himmel, nesten vindstille. Teltet ble satt opp ved Hansbuflåten noen kilometer sør for Finse. På perrongen i Oslo hadde jeg blitt kjent med en annen fjellvandrer med pulk som skulle til Finse og vi slo følge denne dagen før han returnerte dagen etter. Soveposen som jeg bruker er en helt ok vintersovepose, ikke en veldig dyr en. Men selv i netter med 30 minus hadde jeg det komfortabelt. Til liggeunderlag bruker jeg reinsdyrskinn og et «vanlig» enkelt liggeunderlag. Det duger fint. Både reindsdyrskinn, liggeunderlag og sovepose var pakket i en «arctic bedding» som er utrolig kjekk på slike turer. I denne kan en pakke mye av det en trenger inne i teltet. Beddingen ligger oppå pulken og dras bare rett inn i teltet. Da er det bare å åpne den og vips så ligger både underlag og sovepose ferdig utrullet. Inne i soveposen bruker jeg en hjemmelaget dampsperre av søppelposer. Jeg sover da med tynt ull på kroppen inne i denne plastposen. Dermed blir all fuktigheten fra kroppen fanget i denne posen og gjør ikke soveposen fuktig. Det blir litt klamt inne i plastposen, men det venner en seg fort til. Dette har jeg brukt på vinterturer tidligere (bla i fjor når jeg gikk en uke i Sylan) og det fungerer utmerket. Jeg hadde ikke problemer med kulde selv om det var flere netter i minus 30. Soveposen holdt seg tørr og fin. En liten varmeflaske med varmt vann puttet jeg nederst i posen for å gi litt ekstra varme på bena. Jeg hater å fryse på bena, så da er det skikkelig god komfort med varmen fra varmeflaska. Inne i teltet har jeg laget meg en hjemmelaget «ekstra bunn» av tynn enkel bobleplast som lå løst inne inne i teltet når jeg rullet det sammen. Denne fungerte greit og ga et ekstra isolasjonslag mot bakken inne i teltet. Vottesystemet jeg bruker er ullvott innerst, deretter en fleecevott utenpå og så en vindvott ytterst. Tanken her er at fuktigheten går gjennom ullvotten ut i fleecvotten. Dermed blir fleecevotten fuktig, men ikke ulla. Fleecevotten tørker jeg også på kroppen. Selve vindvotten rensens for ispartikler hver kveld (både innside og utside). Dampsperre bruker jeg også i skoene. En tynn ullsokk innerst, en rema1000 plastpose og så en tykk ullsokk. Dermed holdes den tykke ullsokken og selve skoen seg tør mens den innerste tynne ullsokken blir «søkk våt». Denne sokken tørker jeg hver natt på kroppen (i lysken). Utenpå skiskoene har jeg tredd en gammel ullsokk, det gir også ekstra isolasjon. Mange av disse detaljene har jeg lært fra boka til Børge Ousland (Ekspedisjonshåndboka). Her deler han av sine erfaringer om hvordan håndtere problemet med kondens og fuktighet i kulda. En bok som absolutt kan anbefales. Dag 2: Hansbuflåten - Finsbergvannet (1190) En god natt i teltet , selv med temperatur på ned mot -30 var det godt og varmt i posen. Klarte faktisk å forsove meg til klokka 8.30! Først klokken 10.30 var jeg klar til å gå. Fra nå av ble vekkerklokka satt til 05.20 sånn at jeg er klar til å sette avgårde når det lysner i halvåttetida hver morgen. I dag var det skikkelig kaldt og da tar ting tid. I tillegg var det mye dyp snø så jeg sneglet meg videre sørover med utallige pulkvelt i den dype snøen. Det var klar blå himmel og lett å navigere etter kartet. Vinterruta mot Krækkja er ikke kvistet så tidlig på året, men jeg gikk en trase tilnærmet lik der denne vanligvis går. Brattefonnsvatnet (1381)-Midnutevatnet (1323) deretter ned til Finsbergvannet (1190). Opp fra Finsbergvannet er det en bratt stigning på seksti høydemeter. Jeg har blitt fortalt at denne bakken visstnok omtales som «Wiesel bakken» ettersom det en gang i tiden var et femtitalls personer som måtte til for å trekke opp en Wiesel beltevogn som hadde kjørt seg fast her. Uansett. Klokka var 16.30 og mørket falt på så jeg bestemte meg for å slå leir i bunn av denne Wiesel-bakken og heller starte på den neste morgen når jeg var uthvilt. Bilde 2: Tining av Japp i sprengkulda Dag 3: Finsbergvannet (1190) - RV7 ved Fagerheim Frisk og rask etter en ny god natt i teltet gikk det greit å komme seg opp Wiesel-bakken. Det tok en liten time i gode spor etter to sporty jenter som hadde forsert bakken dagen før og snudd på toppen. Nå fortsatte turen i kupert terreng sørøst over vannene 1239 og 1210 før jeg dreidde sør og gikk rett vest av Andersbunuten og krysset Drageidfjorden (1176). Dreide øst mellom høyde 1206 og 1216 og satt deretter kursen sørøst ned mot Storekrækkja (1151). Her kunne en lett se Fagerheim Fjellstove og Rv7 i horisonten så det var bare å gå rett på over vannet. Også her var det mye dyp nysnø, så spesielt fort gikk det ikke! Her fikk jeg også besøk av kjentfolk. Min far og kona var på hytta på Maurset og gikk en liten søndagstur fra Fagerheim for å gå meg i møte. Her fikk jeg servert en kald cola og litt sjokolade. Topp service. Etter å ha krysset Rv7 ved Fagerheim vinket jeg farvel og satt opp teltet så i si brøytekanten. Kanskje ikke den mest idylliske teltplassen men pyttsann. Inne i teltet var det uansett trivelig og jeg sovnet til lyden av et og annet vogntog som krysset Hardangervidda i vintermørket. Bilde 3: Utsikt ned mot Finnsbergvannet (1190) Dag 4: Fagerheim - Vest for Heinsæther I løpet av natten hadde været slått om og det iskalde klarværet var erstattet med lavt skydekke og ti minusgrader. Dagens rute var betydelig mindre kupert enn strekket fra Finse til Rv7 og fulgte i stor grad vannene Veslekrækkja (1148), Heinungen (1138) og Øvre Hein (1113) før jeg slo leir i skråninga oppe i lia på vestsida av Heinsæther. Sikten denne dagen var dårlig da det meste var hvitt, men med god disiplin med kart og kompass gikk det greit å navigere. Dette var viktig da dagens rute gikk over flere vann med tilknyttede elver som var åpne, så her var det viktig å være sikker på at jeg holdt trygg avstand til både elver og innløp/utløp. Spesielt området sør på Øvre Hein (1113) og Heintjønn (1112) er guffent. Dette området er da også spesielt merket på iskart.no som et område hvor en kan forvente usikker is. Jeg hadde på forhånd skravert inn alle slike områder fra iskart.no inn på papirkartene mine som jeg hadde med på turen. Dette var svært nyttig og ga meg god oversikt i løpet av turen, spesielt i de områdene hvor det er regulerte vann til vannkraft. Bilde 4: Nyttig informasjon fra www.iskart.no Dag 5: Vest for Heinsæther - Skrykken (1158) Dagen startet som vanlig med vekkerklokka 05.20. De neste tyve minuttene går med til å skrape av all isen som har samlet seg på innsida av teltduken, på soveposen osv løpet av natten. Dette er fast rutine som jeg gjennomfører nøye hver morgen i teltet for å hindre fuktighet. På lange turer blir dette veldig viktig for å holde ting tørt. Etter å ha skrapet teltet fritt for is er det tid for å fyre opp primusen og få opp litt varme i innerteltet. Frokosten består av ferdiglaget pose med havregrøt og tilberedes i forteltet, hvor jeg også smelter snø til drikkevann og fyller termosene for dagens etappe. Rundt kl 07.30 er morgenrutinene ferdig og jeg pakker fort ned teltet og er klar til marsj. Lunsjposen ligger i lomma og kan spises med votter på. Også denne dagen var det mye hvitt og lite sikt, men ikke verre enn at det gikk greit å navigere sørvest opp til Butjønn (1128) og deretter stikke ut en kurs sør-sør-øst mot Geitsjøen hvor jeg spiste lunsj like ved hytta som ligger på sørsida av vannet. Stigninga opp mot Hølen (1157) var slakk og gikk greit med pulk selv om snøen også her var dyp. Generelt var det stort sett dyp snø hele turen og pulken gravde seg godt ned. Snøen var såpass dyp at jeg hadde utallige pulkvelt på flat mark og vann rett og slett fordi pulken grov seg så dypt ned i puddersnøen at den gradvis la seg over. Litt frustrende til tider, men sånn er det å gå i høyfjellet vinterstid. Oppe ved Høen (1157) er det utrolig flatt og fint. Her fikk jeg også to timer hvor skydekket lettet litt og jeg så Hårteigen langt mot vest før det ble grått igjen. Etter å ha krysset hengebrua over elva som renner ut av Høen(1157) var det en flat og fin etappe resten av dagen og jeg slo leir ikke langt fra noen hytter som ligger på nordsida av vannet Langvannet/Skrykken (1158). Bilde 5: Mange åpne elver på vidda. Her fra broa over Hølen (1157) Bilde 6: Magisk norsk vinterlandskap åpner seg når solen bryter opp skydekket innimellom. Her viser fjellreven(?) veien. Dag 6: Skrykken (1158) - Mårbu (1130) Nok en dag med whiteout, men fin temperatur på minus 15 og svak vind. Denne morgenen fikk jeg trøbbel med primusen. Et forsøk på feilsøking og reparasjon i teltet ga ikke noe videre suksess. selv om jeg kjenner primusen min godt, er det begrenset hva en får til å reparere med kalde fingre i forteltet. Uten primus er en ganske sårbar, spesielt da en ikke får smeltet snø til drikkevann. Ideelt sett bør en jo ha med seg en identisk reservebrenner på slike lange turer, men jeg har ikke tatt meg råd til å kjøpe det. I stedet har jeg som back-up med to liter rødsprit og en liten rødsprit-brenner fra et gammelt stormkjøkken som jeg har hatt liggende lenge. Denne brenneren brukte jeg derfor denne morgenen for å få smeltet vann til dagens etappe. Første del av dagens etappe går i virkelig historiske omgivelser. Det var her på Skrykken at Joachim Rønneberg landet i fallskjerm med sine fem medsoldater i gruppen «Gunnerside» i Februar 1943 for å sprenge tungvannsanlegget på Vemork. Også på flukten mot Sverige etter aksjonen var de innom dette området da de blant annet hadde lagret mye utstyr i terrenget her. Dagens etappe gikk rett sør over Skrykken (1158) før jeg dreidde sør-sør-øst og fulgte Skjortedalen mot Mårbu. Her brukte jeg kart og kompass flittig for å sikre at jeg hele tida holdt en linje litt øst i dalen et titalls høydemeter over dalbunen hvor det går et uryddig elveløp i myr-terrenget med en del åpne råk. Klokka 14 var jeg fremme med Mårbu og jeg bestemte meg for å avslutte dagen og ta inn for natten på den selvbetjente sikringsbua til DNT. Her fikk jeg fort opp varmen med vedovnen og hadde det riktig så fint. I slike omgivelser var det en god anledning til å gjennomføre ordentlig reparasjon av primusen. Etter en liten time hadde jeg fått byttet og smurt alle pakninger og primusen var god som ny. Det var også deilig å få varmet opp vann til en skikkelig vask og ikke minst pleie noen såre ben. Kvelden ble avsluttet med hodelykt i soveposen og boka jeg hadde tatt med om tungtvannsaksjonen.Bilde 7: Flittig bruk av kart og kompass. Dag 7: Mårbu (1130) -Kalhovd (1087) Frisk og uthvilt etter en natt på Mårbu startet jeg på dagens etappe mot Kalhovd. I dag blåste det friskt og det var lavt skydekke. Spesielt kaldt var det ikke (rundt minus 10). Sikten var vekslende, men dagens etappe ble svært enkel å navigere da det nylig var satt opp kvister for sesongen helt til Kalhovd! Løypen går over Mår (1121-1100) frem til den dreier inn over land ved Storodden. Mår er et regulert vann hvor en skal være varsom. Det er i hovedsak området rundt Synken i Sørenden som er skumlest da inntaket til kraftanlegget går her. Det var derfor ekstra betryggende at dagens rute over Mår var kvistet for sesongen. Fra Storodden følger den kvista løypen en fin trase med jevn stigning østover opp til Oppnestjønni (1203) før den dreier sørover over Gryvletjønnan (1207), Store Gloppetjønn (1197) og Vestre Flottetjønni (1212). Her oppe blåste det friskt og sikten var tidsvis såpass dårlig at det var vanskelig å se mer enn til neste kvist. Jeg valgte derfor å følge kvistinga helt frem til Kalhovd, selv om den tar en liten «omvei» bakom Hesteviernuten før den dreier vestover igjen tilbake til Kalhovd turisthytte. I bedre vær hadde jeg nok vært fristet til å dreie sør mot Kalhovd tidligere for å unngå denne omveien. Men jeg vet at det området er bratt og med dårlig sikt var det en unødig risiko å ta slik jeg vurderte det når jeg hadde en trygg kvistet løype og følge. Jeg slo opp teltet i nærheten av Kalhovd turisthytte og fant litt ly for vinden som hadde begynt å ta seg opp. Jeg var ekstra nøye med bardunering og retning på teltet denne ettermiddagen. Teltet har jeg pakket i en lang pølse på toppen av pulken. Stengene er tapet sammen bortsett fra ett ledd på midten for å lett kunne sette det opp. I enden har jeg festet en lang stropp som er det første jeg drar ut av posen. Denne stroppen sikrer jeg med en karabinkrok til meg selv eller pulken. Teltet er pakket slik at den første enden som kommer ut er den lave enden som jeg ønsker opp mot vinden. Da kan jeg rulle ut teltet «med vinden» mens jeg setter det opp. Hele operasjonen tar dermed noen få minutter og lar seg gjøre alene i vind uten å ta av vottene eller risiko for å miste teltet i vindkast. Det var godt å komme seg inn i varmen og få i gang primusen som oppførte seg eksemplarisk etter reparasjonen på Mårbu. Det ble en god natts søvn i posen mens kong vinter herjet på utsiden. Dag 8: Kalhovd (1087) -Nedre Strengetjønn (1087) Det hadde snødd mye i løpet av natten så teltet måtte spades frem. Denne dagen startet med turens hardeste etappe med nesten 200m stigning opp til Vøgårhovde. I dyp nysnø var det skikkelig tungt å få med seg pulken på 40kg opp her og det var tre timer med regelrett blodslit. Også her var det kvistet helt frem mot Strengen. Det blåste frisk og sikten var dårlig så jeg hadde flere pauser hvor jeg ventet på nok sikt til å se neste kvist. Selve Strengen er imponerende damanlegg bestående av en flere demninger hvor vannet fosser ut i bunn i en voldsom elv fra den ene. Det finnes to måter å krysse anlegget på. Enten å bruke brua i bunn eller gå opp på selve demningene. Det var dårlig sikt og lite oversiktlig så jeg var litt usikker på hva som var mest hensiktsmessig, så siden det var mobildekning her benyttet jeg muligheten til å ringe DNT sitt lokalkontor i Telemark, samt en kjentmann på Krossobanen i Rjukan. Disse var var begge kjent i området og bekreftet at begge alternativer var greie, men at sommeruta gikk over demningen og det var kanskje det enkleste hvis snøforholdene var greie der. Alternativet med brua går litt lenger nede så en sparer litt høydemeter med å følge demningen. På demningen lå det mye snø opp til høyden på rekkverket, men ikke verre enn at det var trygt å passere den. Hadde det vært en liten halvmeter til med snø hadde jeg nok valgt brua. Demning nummer to var full av snø og ikke mulig å komme opp på med pulk, men her går sommerruta rett på nedsida av demningen hvor det ikke går noen elv så det var trygt å følge samme trase. Etter å ha krysset damanlegget slo jeg leir ved enden av Nedre Strengetjønn (1087) da klokken var blitt halv fem. Bilde 8: Det snødde og blåste mye de siste dagene av turen Dag 9 Nedre Strengetjønn (1087) - Helberghytta Også i dag blåste og snødde det med dårlig sikt. Fra Strengen var det slutt på kvisting så dette ble en etappe hvor kompasset ble brukt flittig. Ruta gikk sørover i greit terreng opp den slake stigningen til Skånevatn (1132) før en starter den litt brattere stigningen opp mot Ljostjørn (1203). Det siste strekket her var forholdsvis bratt og tungt med dyp nysnø. Det var spesielt viktig å treffe riktig med navigeringa i dette partiet for å finne riktig rute mellom toppene. Her plukket jeg frem GPSen for å dobbelsjekke koordinatene. Jeg har en enkel GPS uten kart som jeg i slike tilfeller kan bruke for å dobbelsjekke posisjonen min på papirkartet (tar ut WGS84 kart koordinater fra GPS og sjekker mot kart). Generelt så liker jeg best å navigere uten GPS og bare benytte kompass, kart og klokka (marsjhastighet), men det gir en ekstra trygghet å ha med GPS og kunne dobbelsjekke posisjonen i situasjoner hvor sikten er dårlig og terrenget er utfordrende. Etter å ha krysset Ljostjørn (1203) dreidde jeg rett vest og startet nedrennet mot Butjønn (1135). Her hadde jeg en skikkelig engelsk brems i altfor stor fart inn i en snøfonn. Engelsk brems beskriver jo som kjent det å bremse med hodet først i snøen! (Dansk brems er forøvrig å sette seg på rumpa). Det må ha vært et komisk skue for fjellreven hvordan jeg kavet meg nedover denne lia uten å se mer enn et par meter foran meg. Heldigvis skadet jeg hverken meg selv eller noe av ustyret. I finvær er nok dette et flott nedrenn, men i snøbyger og vind var det rett og slett ikke like idyllisk. Siden sikten var dårlig fulgte jeg den enkleste ruta å navigere etter frem mot Helberghytta ved å gå over Butjønn (1135) rundt Ormshovde og dreie sør ved Sudtjønn (1131). I bedre vær er det sikkert mulig å spare litt tid ved å legge ruta oppe i lia sør før Butjønn og dreie sør mot Helberghytta før Ormshovde. Uansett, vel fremme ved Helberghytta luktet jeg røyk fra peisen i den minste av de to hyttene og inne i hytta møtte jeg to trvilige karer fra forsvaret som benyttet hytta i forbindelse med en vinterøvelse i fjellet. Her ble jeg møtt med en fantastisk gjestfrihet og fikk servert salmalaks og risotto. Virkelig en høydare etter ni dager med Real turmat. Disse to karene var forøvrig de første menneskene jeg hadde sett siden jeg krysset RV7 på dag 3. Bilde 9: Stø kurs mot Rjukan Dag 10 Helberghytta-Gvepseborg Fra Helberghytta er det bare 9km ned til Gvepseborg i greit terreng, men ute herjet vinden som var oppe i kuling så det krevde fullt fokus også denne siste etappen for å komme trygt frem. Karene fra forsvaret opplyste om at det var kvista løype fra sørenden av Våervatn (1079) og de anviste på kartet nøyaktig hvor denne kvistinga startet. Etter noen timer med nøye navigering med kart og kompass gikk jeg rett på kvistene akkurat der de sa. Da var jeg rett og slett litt imponert over navigeringa mi i så dårlig sikt. På veien hit opplevde jeg faktisk å miste speilkompasset mitt. Vinden var såpass sterk at kartmappa fløy fram og tilbake og kompasset må regelerett ha blåst over hodet mitt i et vindkast. Jeg har alltid med et ekstra kompass på tur, men dette var første gang i mitt liv jeg har fått bruk for det. Det var surt å miste et kostbart speilkompass, men samtidig var jeg sjeleglad for at jeg hadde med ekstra kompass. Uten ekstra kompass måtte jeg nok slått leir og ventet på bedre vær siden dette skjedde før jeg nådde den kvista løypa og det ville vært vanskelig å navigere trygt videre uten kompass i så dårlig sikt. Sikten var såpass dårlig at selv når jeg nådde kvistinga så måtte jeg flere ganger vente opp til et kvarter før jeg kunne se neste kvist 30m fremme, men jeg hadde god tid så det var bare å ta ta tiden til hjelp. Humøret var på topp og etter noen timer i kupert terreng forbi Ormetjønn (1080), Damtjønn (1091) rundet jeg Pignatten på nordsiden før nedrennet startet. Her kom en fort ned til hyttefeltet og hadde et fantastisk nedrenn til Gvepseborg, øvre stasjon av kabelbanen Krossobanen som ble bygget i 1928 for at Rjukans befolkning skulle lett kunne komme seg opp på fjellet og få sol. Etter en flott tur ned fra fjellet med kabelbanen var det tid til en burger på den lokale kiosken før retur til Oslo med Rjukan ekspressen som korresponderte med nattoget til Trondheim. En fantastisk tur var over, og jeg gledet meg virkelig til å komme hjem til kone og barn som ventet i Trondheim. Det å krysse Hardangervidda tidlig Februar er en fantastisk opplevelse og det var artig å få oppleve flere sider av norsk vintervær på høyfjellet. Jeg har stor respekt for norsk vinter på høyfjellet, men samtidig så vet jeg at ved å gjøre fornuftige vurderinger, være godt forberedt og har riktig kunnskap og utstyr så er det fullt mulig å ferdes trygt alene her oppe vinterstid og få noen utrolige opplevelser. Bilde 10: Deilig å være fremme etter ti dager på tur! Bilde 11: Mye nyttig informasjon var tegnet inn på papirkartene før avreise Bilde 12: Klar for start på Finse 1222

Etter litt tankevirksomhet kom jeg på en relativt lur ide tror jeg... for det første ville jeg ha et nødly med på vinterturer og etter å ha hørt historien fra @whistler om at artic bedding HD slett ikke er særlig vanntett så fikk jeg en ide.... hva om jeg kan bruke en fjellduk som jeg kan pakke inn bedding i og samtidig ha en genial måte å bære den på? Og hele greia enkelt kan brukes som et komplett nødly? Kinder egg? Etter å ha sett på diverse fjellduker og mål kom jeg frem til st helsport sin fjellduk x-trem skulle passe. Fikk tak i en pent brukt på Finn til 1300,- ink frakt. I kveld fikk jeg tid til å teste konseptet og det virker veldig perfekt! Hva tror dere om dette? Har jo ikke fått testet i praksis enda... På bildene ser dere da komplett system: Arctic Bedding HD, downmat 7LW, bamse, fjellduk x-trem og Mammut Tyin Exp

«Bussetsu ma ka han nya ha ra mi ta shin gyou / Kan ji zai bo sa gyou jin han nya ha ra mi ta ji / Shou ken go un kai kuu do issai ku yaku / Sha ri shi shiki fu i kuu kuu fu i shiki / Shiki soku ze kuu kuu soku ze shiki / Ju sou gyou shiki yaku bu nyo ze / Sha ri shi ze sho hou kuu sou / Fu shou fu metsu fu ku fu jou fu zou fu gen / Ze ko kuu juu mu shiki mu ju sou gyou shiki / Mu gen ni bi zesshin ni mu shiki shou kou mi soku hou / Mu gen kai nai shi mu i shiki kai / Mu mu myou yaku mu mu myou jin nai shi mu rou shi yaku mu rou shi jin / Mu ku juu metsu dou / Mu chi yaku mu toku i mu sho tokko / Bo dai satta e han nya ha ra mi ta ko / Shin mu ke ge mu ke ge ko / Mu u ku fu on ri issai ten dou mu sou kuu gyou ne han / San ze sho butsu e han nya ha ra mi ta ko / Toku a noku ta ra san myaku san bo dai / Ko chi han nya ha ra mi ta / Ze dai jin shu ze dai myou shu ze mu jou shu ze mu tou dou shu / No jo issai ku shin jitsu fu ko / Ko setsu han nya ha ra mi ta shu soku sesshu watsu / Gya tei gya tei ha ra gya tei ha ra sou gya tei bo ji so wa ka / Han nya shin gyou» På de nær 1300km jeg gikk på Shikoku har dette omtrent vært mantraet mitt. Ikke omtrent, det har vært mantraet mitt, jeg har resitert disse ordene, eller sutraen, rundt 180 ganger i løpet av turen min. Noen ganger alene, andre ganger i selskap med andre, og flere ganger i nærhet av større grupper som resiterer sutraen i rytme og flerstemt sang omtrent. I motsetning til dem så uttalte jeg sikkert ikke den korrekt, jeg snakker ikke japansk. En fellesnevner for mange av templene er trapper, mange. Her på veien opp til tempel #10, Kirihataji. Spol tilbake 47 dager og jeg befant meg i Tokushima, som er en av de større byene på Shikoku i Japan. Jeg har akkurat kommet tilbake fra Ryozenji, foran meg på sengen lå det en stråhatt (sugegasa), en hvit vest (hakui) (begge to med inskripsjoner på), en bok som kalles for en nokyocho, en stola (wagesa), en hvit bag (zudabukuro) og en bunke med navneslipper (osamefuda). Alt man trenger for å identifisere seg som en ohenro på Shikoku 88 Temples Pilgrimage, som er årsaken til at jeg befant meg der. Foran meg lå en gammel pilegrimsferd til 88 hellige steder, eller templer, på Shikoku. Ruten er litt under 1200km lang og strekker seg rundt hele øya, er sirkulær i den form at det er normen å returnere tilbake til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Man trenger ikke å starte fra tempel #1, Ryozenji, som jeg gjorde. Så kort fortalt, jeg hadde rundt 120 mil å gå, hvor jeg skulle besøke 88 templer underveis. På hvert tempel er det er foreskrevet rituale å følge, som innebærer å resitere nevnte sutra. To ganger. Vandrende over en rygg på vei til tempel #12, Shosanji, med solstråler som filtreres gjennom drivene skyer. Ryozenji er som nevnt det første tempelet jeg besøkte og som da ble startstedet for vandringen min. Været var flott. Etter å ha ankommet tempelet, gikk jeg igjennom tempel-ritualene (eller etter hvert rutinene), de er som følger: bukk en gang ved hovedporten til tempelet i retning hovedhallen (hondo); vask hendene og munnen i vaske-servantet, jeg kan nå ta på meg stolaen; ring en gang i klokketårnet for å melde om min ankomst; så resitere sutraene (det er flere enn den ovenfor) i hovedhallen (dette gjøres etter å ha tent på røkelse, ringt på nok en bjelle, plassert navneslippen min i en boks og gitt en donasjon); så gjentas forrige punkt i daishido-hallen; motta tempel-stempelet i nokyocho-boken. Når jeg forlater tempelet skal jeg igjen vende meg mot hovedhallen og bukke en gang. Høres det mye ut? Det går egentlig ganske så greit etter hvert, øvelse gjør mester, men språkdelen av det tar lengre tid. Noen ord om nokyocho-boken, denne fungerer som et bevis på at du har vært på et tempel og vist din respekt til Buddha og Kobo Daishi der. For hvert tempel får du et stempel og en kalliografi i nokyocho-boken, kalliografien blir skrevet for hånd. Når man har gjennomført pilegrimsvandringen har man da en unik suvenir fra turen. Bestigning av Mount Benten, Japans laveste fjell i henhold til guideboken, 6moh. Den første dagen ga meg et godt bilde av hvordan ruten var, det er mye vandring langs vei eller på asfalt, innimellom brutt opp av lengre eller kortere turer på sti og mykt underlag. Jeg besøkte seks templer på veien, et godt grunnlag allerede i starten for å bli kjent med ritualene. På det sjette tempelet, Anrakuji, skulle jeg også overnatte. Shashingatake, okunoin eller den indre helligdommen til tempel #21, Tariyuji. På vei rundt Shikoku veksler ruten mellom å gå blant dyrket mark, gjennom skog, gjennom og forbi små landsbyer og større byer, langsmed kysten med utsikt over havet. Mye av vandringen er flat, men en titt på høydeprofilen til ruten og man får avkreftet at det ikke finnes stigning på den. For ruten tar også henroene opp over fjellene rundt øya, selv om det ikke er snakk om de høyeste fjellene. Det høyeste punktet på ruten er på rundt 960moh, Mt. Unpenji (også hvor tempel #66, Unpenji, befinner seg). Men det fjellene mangler av høyde, tar de igjen med bratthet. På sett og vis kan man kalle fjellene som ruten går igjennom for veldig bratte skoger. Og stiene kan være forræderiske, spesielt hvis det regner eller har regnet. På enkelte steder på kartet er det merket med ‘henro-korogashi’, som rett ut betyr henro faller ned. Pacific sunrise, fra Ozaki. Underveis på turen overnattet jeg på enkelte templer, både betalt overnatting (shukubo, som inkluderer middag og frokost, samt tilgang til tempelets badehus) og gratis overnatting (tsuyado, som bare er et tilgjengelig rom man kan bli nødt til å dele med andre henroer). For det meste overnattet jeg på såkalt minshuku og ryokan, lokale japanske hoteller hvor man sover på en futon i et sparsommelig rom med tatami-matter, med felles middag og frokost (noen ganger uten mat, noen ganger servert på rommet). Det ble og en del overnattinger på hoteller, små og store. Rundt omkring langs ruten finnes det også gratis overnatting for henroene, såkalt zenkonyado. Jeg overnattet i enkelte av disse, alt fra flotte rom med tilgjengelig dusj, toalett, aircondition og vaskemaskin, til rotete, skitne og støvete rom. Jeg møtte også en annen henro som hadde en zenkonyado hjemme hos seg. Jeg fikk beskjed om å ringe han når jeg var på enten tempel 68, 69, 70 eller 71. Jeg gjorde så og han kom og hentet meg, gratis overnatting og mat. Gjestfrihet. Mer om det senere. Mamushi viper, ikke gøy å tråkke 20cm unna denne rakkeren. På de 44 dagene jeg brukte på å gå rundt øya og besøke templene opplevde jeg mye, og fortelle om alt har jeg ikke tid til her. Jeg er nysgjerrig av natur og dette fører også til at jeg alltid går lengre enn tenkt. Dette førte også ofte til at jeg befant meg på stier som det virket som at det var ingen andre enn meg som gikk på. Tenk overgrodde stier fulle av edderkoppnett (med gufne neon-sprakende edderkopper i og) som jeg måtte kave meg gjennom (ruten går gjennom en god del tunneler, men som regel var det også en alternativ fjellrute til disse, som jeg da valgte å gå). Fra tempel #38, Kongofukuji. Det var alltid dagene som tok meg opp i fjellene jeg gledet meg mest til, den første kom på den tredje dagen. Da ledet henromichi meg opp i fjellene til tempel #12, Shosanji, på en rekke av bratte opp- og ned-stigninger før jeg var framme. Hardt arbeid, men vel verdt det. Dette skulle gjenta seg utover turen. Underveis klatret jeg også opp Mount Ishizuchi, det høyeste fjellet på den vestlige delen av Japan (1982moh). En tøff tur opp, som involverte flere seksjoner hvor jeg måtte bruke kjettinger for å komme opp, men det var ingen utsikt å få, over fjellet lå skyene tungt. Jeg fikk også gleden av å klatre opp på Japans laveste fjell, Mt. Benten, på hele 6 meter over havet. Det var slitsomt, ingen utsikt fra toppen, men jeg var stolt over bragden. En gruppe med henroer som resiterer sutraene i felleskap i tempel #39, Enkoji. Men ruten bød også på flotte strekninger langs kysten med utsikt over Stillehavet, jeg var også så heldig å få oppleve en aldeles nydelig soloppgang, pacific sunrise, en morgen (hvor solen ser ut som at den smelter i vannet). Jeg fikk gleden av å besøke Dogo Onsen, for de av dere som kjenner til Hayao Miyazaki og Studio Ghibli så er dette ett av badehusene som ble brukt som inspirasjonskilde for det i Spirited Away. Dogo Onsen, et av japansk eldste og mest historiske badehus, i Matsuyama. Jeg opplevde å tråkke farlig nær en mamushi viper, en meget giftig slange, det var ikke et artig øyeblikk, men jeg slapp unna med skrekken. En annen gang ble jeg faktisk bitt av en edderkopp og gikk resten av dagen nogenlunde nervøs, og vurderte flere ganger om jeg burde oppsøke lege. Helt til jeg om kvelden snakket med en japaner som sa at det ikke var giftige edderkopper på Shikoku. Jeg ble beroliget da. Nå etter å ettersøkt litt mer, er jeg ikke så sikker lenger…. Fra toppen av Mount Chikamiyama, etter å ha klatret opp i en tyfon. Imabari nedenfor, sett gjennom et øyeblikks vindu i regnskyene. Ikke alltid var motivasjonen like sterk. Etter litt over tre uker på vei havnet jeg i en lang periode med dårlig vær og så ikke solen igjen før etter ti dager. Det var først etterpå jeg fikk høre at det var en massiv tyfon som hadde feid inn over Japan når jeg var der (i alt var det tre tyfoner under turen). Jeg slapp unna den verste delen av den og skal være glad for det. I Osaka var det flere personer som mistet livet når den herjet, da de ble tatt av et jordskred forårsaket av tyfonen. Og jeg som klatret opp på toppen av lite fjell i den, sta og dum som jeg er, Mount Chikamiyama. To kvelder på rad sto jeg på rommet mitt med en kald øl i den ene hånden og hårføneren i den andre og tørket klærne og skoene mine. Torii for Ishizuchi Jinja Jojusja, på vei opp til toppen av Mount Ishizuchi. Det største problemet var ikke uventet kommunikasjon, men forekom seg ikke rundt det å sørge for det man trenger. Det gikk nogenlunde greit. Å kunne ta like stor del i det sosiale langs ruten var vanskeligere. Når jeg ikke kunne snakke japansk, og engelsk-kunnskapene til de jeg møtte ikke var de største, ble det ofte til at jeg ble litt utenfor. Mange brukte en oversettelses-app for å snakke, men oversettelsene der var innimellom rett ut komiske. Likevel, det gikk bra og en god del kunne jeg snakke med. Den siste biten av klatringen opp til toppen av Mount Ishizuchi, gikk opp denne bratte ryggen, dekket av skyer og kraftig vind. Å komme til et tempel var alltid bra. De fungerte nesten som lykkepiller noen ganger, og ga merkverdig nok en større mening med turen, selv om jeg ikke er religiøs av meg på noe som helst vis. Men alle innehar en viss ro og atmosfære som gjør noe med en på en tur som dette. Det er få templer av skikkelig størrelse man besøker (hvis man sammenligner med de store templene fra Kyoto o.l.), men alle hadde vært sitt lille særpreg. Av templene likte jeg aller best de som lå oppe i fjellene og inne i skogene. Yakuriji-tempelet som ligger nedenfor noen klipper. En liten ting til man bør nevne som er viktig for denne pilegrimsvandringen er settai. Dette er gjerne gaver eller hjelp fra lokalbefolkningen til henroene, og kan være alt fra små gaver som sjokolade til tilbud om å bli kjørt til neste tempel (eller et annet sted, som der man skal overnatte), og penger. Det er regnet som uhøflig å takke ned til settai. Det er ofte slike korte møter med lokalbefolkningen som betyr mest og. Så selv om språket innimellom var et problem, møtte jeg likevel på mange folk, som var snille, høflige, nysgjerrige og artige. Tilbake på tempel #1, Ryozenji, etter 44 dager rundt Shikoku. Det er så mye mer som kunne bli skrevet om denne turen, som med alle lange turer. Men detaljene får jeg spare til jeg legger dem ut på bloggen. Jeg ankom i alle fall Ryozenji igjen etter 44 dager, det var ganske rart å komme tilbake til tempelet jeg hadde begynt å gå fra for så ‘lenge’ siden. Da hadde jeg gått sammenhengende uten å hatt en eneste hel hviledag, så neste dag ble min første, tilbragt i Tokushima. Grytidlig neste morgen tok jeg fergen som gikk kl 03:00 til Wakayama og tog derfra til Kudoyama for å gå choisimichi til Koyasan, en eldgammel pilegrimsled opp til det hellige fjellet for Shingon-buddhismen. Det er vanlig å reise til Koyasan etter endt pilegrimsvandring for å vise sin siste respekt til Kobo Daishi som sies å sove i en evig meditasjon der. Å komme til Koyasan var for meg en blandet følelse, på den ene siden var det veldig flott der, men det var og veldig mye folk der (utrolig mange turister). Og en lang verden unna den stille kontemplasjonen jeg hadde følt i templene på Shikoku. Fra Koyasan, Danjo Garan. Jeg har laget en video som viser min nokyocho-bok: En video jeg tok opp fra tempel 38, Kongofukuji (husk lyd): For de som er interessert i å vite litt mer om denne turen, kan man besøke følgende lenker (og etterhvert bloggen min, som jeg jo som vanlig vil oppdatere etterhvert): http://www.shikokuhenrotrail.com/ https://followingthearrows.com/shikoku-88-temple-pilgrimage/ https://randomwire.com/japan/shikoku/ Dette var en helt annen opplevelse enn de jeg har vært på før.

Takk:-) du må ta turen til Senja hvis du ikke har vært. Du som er så flink med kameraet kommer til å finne mange flotte motiv

Herlig rapport fra et fantastisk området! Takk for at du deler;)

Godt tips å melde seg av. Jeg er så lei av disse liksom-tilbudene på epost at jeg har helt slutta å gå inn på dem, de slettes automatisk. "Gode tilbud" er dessverre ikke en interessekategori der.

Jeg høres ut som stor forsvarer av Fjellsport, men rett må være rett. Du kan selvsagt hele tiden avmelde alle nyhetsbrev så slipper man å irritere seg over dem. Her for en måneds tid siden fikk jeg følgende epost fra dem - fikk ikke du den? Jeg syns at epostene fra Fjellsport har vært veldig relevante for meg. De treffer meg godt med sin kommunikasjon - i motsetning til XXL sine kundeaviser, som man like gjerne kan lese på nett til enhver tid. Det går fortsatt an å gjøre gode kjøp på Fjellsport. Jeg benytter ofte også finn.no til å sjekke priser. Mange uavhengige småbutikker selger nye varer billigere enn main-stream nettopp på finn.no Vi har jo tatt andre nettbutikker med bukse nede når det gjelder før og nå priser og tilbud. Jeg tror det er en stund siden dette skjedde med Fjellsport, men jeg kan selvsagt ta feil. Men konkrete eksempler er jo bra - hvis ikke blir det bare synsing.

Jeg ville definitivt sett på noe i bomull ala Fjällräven G-1000 jakker. Har hatt en Anorak No. 8 og den var ekstremt kraftig / slitesterk, bruker forøvrig Keb bukser også, G-1000 delene på den tåler sin støyt, overraskende mye vann før man blir gjennomblaut og tørker relativt fort.

Amen!

Man skjønner ikke helt fordelen før man har prøvd bedding. Det fungerer meget bra og sprer vekten fint utover pulken. Det er ikke så mange turene man trenger vanntett pakking på vinteren, men når været slår om til 0 grader og sludd / regn blir innholdet i beddingen vått. Det erfarte jeg med to regndager på Hardangervidda i Mars i fjor. Alt var klissvått og vi hadde ikke annet valg enn å ta inn på ubetjent hytte for å tørke opp.

Har en mistanke om at du tenner primusen med den flammen som er fra forvarmingen? Da får du underbrenning, som jeg syns dette ligner på. På alle stillebrenner primuser bør man vente til forvarmingen er slukket før man setter fyr. Hvis ikke kan forbrenningen starte "inne" i stillebrenneren. Dette soter og tetter primusen også rask. Så kan hende du må rengjøre på nytt, og å stikke opp dysa når dette dette først har lagd propblemer på nytt. Prøv så å la forvarmingen dø helt ut før du tenner primusen med en fyrstikk. Har samme primus selv, og den er mest glad i forvarming med rødsprit, og man må absolutt ikke tenne med før forvarmingen er slukket. Sleit med dette på Hardangervidda for 2 år siden. Leste ikke alle svarene her, så kan hende du allerede har fått samme forslag

Brukt fjellduk som bedding på de pulkturene jeg har vært på. Fungerer kjempefint. Har ikke vært ute for at det har kommet inn noe i maljehullene enda men har tenkt at de har vært en ulempe ja. Ellers er den jo kjempekjekk til formålet synes jeg, og rommer veldig mye. Fikk plass til 3 underlag og vinterposer til meg og ungene da vi var på snøhuleturen på Finse for to år siden.

På besøk i Sjøormens rike i helgen og da ble det en skitur under tykke lag med skyer. Selv om det ikke var mye farger å spore var det vakkert. Bloggen har blitt oppdatert med bilder og en vaklende video. Og elg, men ikke i solnedgang. Fjellsidene til Skorve strekker seg oppover og forsvinner inn i skylaget. På skitur i sjøormens rike

Jeg har brukt Brynje sin Arctic Jacket til nettop det bruket du skisserer, varm og herlig å ha på og tåler en masse bruk - min er det foreløpig ikke et eneste hull eller merke i etter utallige dagsturer og helgeturer med bålfyring og vedsanking! https://www.brynje.no/antarctic-jacket

Liten oppdatering her. FeFo sender forslag til gjeninnføring av 5-kilometersonen for utlendingers fiske på Finnmarkseiendommen på høring. Høringsdokumentet ble vedtatt av FeFo styret i møte den 9. februar 2018. http://www.fefo.no/no/fiske/Sider/Hoering-om-5-km-sonen.aspx

For seint for turen din nå men jeg bruker lokket på «tallrikslådan» til å skrape isen. Da havner det meste nede i lokket. Så er det bare å fyre godt en stund så er teltet tørt og fint. Greit å slippe å ommøblere hele teltet for å få det ut

Var ute på revejakt for å hjelper rypebestanden noen kvelder i forrige uke. Flott nordlys alle kvelder og søndag hadde jeg med en kompis så da måtte jeg teste om det lot seg fotografere i mørket med Samsung S8. Det funker til dokumentasjon....:

Helt enig. Flott serie i flukt. Det er ikke enkel idrett det der og øvelse gjør mester.

Jeg har hatt luer i 600,- kroners klassen, jeg har hatt luer til 49,- som mangler alt annet en tøy! Å det er forbanna vanskelig å finne luer som jeg personlig mener er god! Ikke for varm, ikke for kald og sitter godt uten å bygge for mye (under hjelm) jeg har omsider funnet en lue jeg er veldig fornøyd med!! 👏🏻 Devold vinner igjen

I går kom jeg over denne havørnen på langt hold 😊 Bildet er croppet en del, men synes ikke resultatet ble for ille. Jeg kikket selfølgelig på siste bildet og justerte innstillinger når den lettet fra furua, klassisk tabbe 😂

Hadde en skikkelig villmarkstur med kompisen min Simon gjennom Telemarks-heiene i HØY snø med pulk og godt humør! Turen varte i fire dager og jeg hadde på forhånd laget en rute som viste seg å være altfor ambisiøs! Ta gjerne en titt, fikk knipset mange gøyale bilder på veien;)

Forumtreff på Grotli her er nokre av helgas hyggelige frammøtte

Tok bussen fra holdeplassen på Kringsjå til holdeplassen i Bjørndalsbakken, og gikk tilbake over en aldri så liten hindring; Lyderhorn: Gikk opp fra Sildaberget over Skarpafjellet, og trengte ikke broddene før jeg hadde passert Grøvledalen. Da gikk også vindjakken ned i sekken, det blir fort varmt i stigningen oppover mot toppen selv om det var nullføre. Da jeg endelig var opp, kom det både fleecehoodie og vindjakke på kroppen igjen, kald vind måtte stenges ute. Så var det tid for litt belønning - mens Marit Bjørgen koste seg med et tremils-gull, slappet jeg av på toppen med et organisk alternativ: Turen nedover gikk virkelig kjapt, perfekte stier for brodder. Traff for øvrig på en kar i pensjonistalder med sikte på toppen - jeg møtte ham ikke så langt nedenfor, og det imponerende var at han gikk på ski oppover der! Det er tøft nok å komme seg opp der på føttene, og hvis han i tillegg rente nedover på skiene sine, så er det bare utrolig Selv om skyene ble tettere og lavere enn ventet, ble det en fin søndagstur, knappe 8 km og iflg mobil-GPS-en 800 høydemeter. Jeg pleier å trekke fra 25% på det siste, tror den bare forsøker seg med elektronisk smisking

Når det er krise, er det jo lov å tøye strikken litt - verandaer, terrasser, hager, carport (under tvil) - her vil du bli møtt med stor forståelse med tanke på poseluftingslokasjon i en sådan stund God bedring til alle og ikke overdriv trandrikkingen

Siden det er så mange fotografer her inne... Kan visst brukes til sykling også 😄

Jeg begynte å tenke på hvorfor jeg ikke er plaget selv av hoftebeltet på mine lette tursekker. Så meg i speilet og fant løsninga: @Gittiamo, du må spise meir mat sånn at du får større mage. Da kan du bare hekte hoftebeltet under nederste valke og det holder seg pent på plass. Anbefales av 9 av 10 stuttjukke nordlendinger.

Skjønner at jeg ikke er på samme nivå her. Betaler abonnement på ca 100kr i uka (5300kr i året), og full pris på en ny vanntett satelittelefon med nødknapp og gps er 14500kr, og bytter ca hvert 5'te år. Den virker hver gang den brukes, slik at jeg er trygg på den, selv om SMS koster 6 kr pr melding for å få været og 20kr minuttet for å snakke med konemor, men alltid har den med i sekken, sammen med et ekstra batteri på langturer. ja, jeg er teknisk, Ja jeg er utdannet innen elektronikk, ja jeg er radioamatør. JAAA - jeg må være gal, og jeg som nesten ikke er på tur... 10-4 over og ut

Baltoro 75 er en helt nydelig sekk, har en selv som har vært med på både langtur og dagsturer i et halvt år nå - Jo tyngre jo mer behagelig er den å ha på. Kan forøvrig skvise inn noen ekstra kilo i den om du pakker smart! Ny nettside kan være forklaringen på manglende sertifikat, som de burde få fikset relativt fort for å ikke havne på google's drittlister.

Tror jeg ville styrt unna den siden foreløpig, til tross for at det virker som et seriøst firma. HTTP+S er standard kryptering når det kommer til nettsider, men sertifikatet de bruker ser ut til å være utgått - Mao, de kan være helt legit. Men nettsiden virker ikke helt trygg for øyeblikket mtp utgått eller at andre har misbrukt sertifikatet dems - Noe som faktisk skjer veldig ofte her i verden.