Vinnerliste

Mitt kalenderinnlegg handler om mine små turkompiser. Om dattera mi på 11, sønnen min på 9, å jentene på 8 og 11 som jeg er tante til. Det starta for ca. 4år siden, vi hadde gått på tur i flere år, men alltid sammen med flere. Veldig koselig det, men jeg ville mer på tur enn de andre voksne og da måtte løsninga bli å ta med meg alle selv. «Du er jo gal, du kan ikke ha med deg 4 barn alene på tur, de sutrer og klager og orker ikke gå selv» «Åsj da», mente jeg, «vi får vel prøve, det er jo ingen skam å snu!» De klagde litt ja, å sutra litt, men mest lo vi og koste oss. Vi tok oss god tid, tok pauser når de ønska pauser, spiste mye kvikklunsj og drakk bestemorsaft som styrkedrikk og vann fra bekken som tørstedrikk, så på alt det rare vi fant underveis, kunne jeg ikke svare på spørsmåla dikta vi opp svar sammen, plutselig kunne jeg ikke holde følge med dem lenger, de sprang om kapp opp stien og sto med brede seierssmil og venta på meg ved målet. «Vi vant!!» Dette ga mersmak og vi har vært på mange turer etterpå. Mange forskjellige type turer. Vi går turer til topper i nærheten, kanskje kommer vi fram, kanskje ikke, det er ikke så nøye. Vi kan finne perfekte bergsider som bare må klatres i, ‘huler’ som må utforskes, eller buskas som blir til naturlige barhytter som må lekes i. Vi fant en dø firfisle i en dam en gang, kom ikke videre da… For ikke å snakke om alle steinene på snaufjellet som bare må hoppes på eller hoppes fra eller springes mellom. Det er revehi, maurtuer, bæsj, granskjegg, klatretrær, bær, blomster, insekter, kongler, dyr og fugler… Alt dette er jo vel så viktig som toppen. Vi går til elva for å se om laksen hopper, eller for å fiske, eller vasse, eller kaste stein eller for å gå på skøyter og for å se om vi kan se elvemusling gjennom isen, det kan vi Vi drar på isfiske, borer hull og ender opp med å ikke fiske i hele tatt, for det var mye mer moro å ha på skøytene og bedrive kunstløp. Vi går på multe-leit med spennende elvekryssing, som ender med null multer, men med bading i en bekke-kulp, for vi fant rett og slett en liten bit av paradis der oppe i fjellsiden! Vi går på turer for å lete etter nisser, vi har ikke funnet noen enda, men spor finner vi, å vi finner tid til å leke nisser Vi går tur til en liten skogpull i nærheten, i skumringa, å øver på å tenne bål, drikker kakao og spiser pølse og går hjem i lyset fra hodelykta. Vi går tur innover skogsbilveien for å få det helt mørkt slik at vi ser stjernene skikkelig. Vi går skiturer på jakt etter fine istapper eller dyrespor eller rypa. Vi har også begynt å ligge ute. Det var med skrekkblandet fryd tantebarna ble med på sin første telttur i skogen. Ville de klare å sovne, ville de klare å tisse ute, hva om det kom ulv eller MAUR inn i teltet?! Det var stolte jenter som våkna neste dag, å vi rakk ikke en gang komme oss hjem før jeg fikk spørsmål om når vi skal på neste tur. Vi går kanskje ikke på så lange fantastiske turer, men du og du som vi koser oss! Vi lærer for hver gang og ungene spør om stadig lengre og tøffere turer. Jeg gleder meg til å fortsette friluftslivet mitt sammen med disse 4 herlige turkompisene mine Å forhåpentligvis blir det 5 snart, minste tantebarnet er passert 2år nå, det er på tide å begynne å prege han da vel? 😉 Ha en fin adventstid 😊 God jul fra meg og verdens beste turkompiser!!

Et lite innlegg om fortid. I 1994 var jeg 46 år og det var noen år siden jeg - igjen - hadde begynt å gå tur. Fortsatt var det lørdag og søndag som ble benyttet. Jobben krevde at jeg var tilstede. Feriene ble brukt til gå- og sykkelturer i utlandet. Dette året begynte jeg å skrive hvor jeg gikk og noe små notater rundt turen. Dette holdt jeg på med frem til 2005. Notatene altså, jeg gikk, og går fortsatt på turer. i årene mellom da jeg var 46 år og 57 år var helgene stort sett tur dager. Bare et år (1995) ble det opphold på grunn av skade. Og bare et år var jeg ikke på tur rundt 6. desember på grunn av sykdom (2000). Kjekke og flotte år. Jeg husker egentlig mye mer av turlivet enn av arbeidsdagene og også de vanlige dagene hjemme. Det er tur som har vært lyspunktene og til en viss grad fylt livet. Selvsagt har det gått ut over andre ting - familien først og fremst, men jeg husker spesielt at bestyrerinnen kom hjem med nye fjellsko, til trøst og oppmuntring, da jeg lå på sofaen med brukket fot. Når jeg ser tilbake på alle turene opp gjennom årene, er det ikke forskjell på "gode og vonde" turdager. Uansett vær - og vind, så har de fleste turene gitt meg svært mye. Både glede, god helse, og ikke minst kondisjon. Jeg håper å kunne fortsette å gå på tur i mange år fremover. Søndag 3.12.94 Dale - Lifjell. Sammen med Bernt. Tåke og 2 til 5 grader. Lite vind. Regn og hagel på toppen da vi spiste. (16-17.09.95 Blåfjellenden Sammen med Pål og Øystein. Brakk foten på tur alene nedover Fidjadalen) Lørdag 6.12.96 - Hå til Varhaug. Alen. Frost i bakken og sleipt. 40 cm snø i Hunnedalen. Brukte 1 time og 20 minutter hver vei. Lørdag 6.12.97 - Hå til Varhaug (nessten 2 mil) Alene - 5-7 grader litt vind. Møtte en gammel bonde ved Reime som kunne fortelle om bruk av møllene under krigen. Gikk i skjortearmene. Lørdag 5.12.98 Mån (Fidjadalen) Sammen med Øyvind. Litt snø kvelden før. Glatt og snø. - 2-3 grader. Fantastisk himmel. Vi brant bål ved elva og stekte pølser. Søndag 5.12.99 Hå til Varhaug. Sammen med Øystein.Sol, men skyer ute i havet. Nesten vindstille. Litt snø og is. Skiføre i Brekkå, men vi i fleece ved sjøen. Lørdag 2.12.00 - Vådlandsnuten Sammen med Øystein. Overskyet og litt vind. Vi så sola, men temmelig vått. +10 grader nede, og -3-4 grader på toppen. Opp i morgenlys, og ned i kveldslys. Skiftet protokoll i postkassen. Søndag 6.12.01 Steinkjerringå (Tovdal til Holmavatn og Steinkjerringå) Alene - Tåke og litt yr. Ny utbedret sti mellom Synesvarfen og Holmavatn. Lørdag 7.12.02 Hå til Varaug Alene - Kuldegrader og trekk, kaldt. Sol. En hel gjeng som også var på tur. Folk ved havnen som bygget på et "stolpehus". Lørdag 6.12.03 - Lifjellet rundt (1 mil 400høydemeter) Alene - Sol og nesten vindstille, en del is. Jeg forsøkte først å gå til Bynuten, men snudde og tok til Dale. Søndag 5.12.04 - Lifjellet rundt. Sammen med Øystein. Litt regn og mye vind. Det var av og på med jakken. 2,5 timer totalt. Les hele artikkelen

Tørkeprosjektet fortsetter her og har til nå tørket 4kg mørbrad (de hadde ikke flatbiff) noe som tilsvarer ca.1,3kg ferdig beef jerkey. Startet med en amerikansk oppskrift på som har blitt forandret litt etter litt Både "testpersoner" og undertegnende mener nå at oppskrift nr.1 er i boks. Noe som igjen gjør at holdbarheten blir meget kort Har også tørket mango og epler som absolutt blir topp snacks og som kommer til å bli med på turer fremover. Flere typer frukt skal testtørkes fremover for å se hva som evt kan bli bra i f.eks havregrøten. Angrer ikke en flekk på innkjøp av bra dehydrator. En matnyttig hobby å tusle med på kveldene føler jeg

Knabben i Drammen for å se solnedgangen 😀 Veldig kjekt med Chainsen Pro i dag gitt

Tur for å sjekke isen. 5-7 cm fin stålis. Gikk en tur i Viksåsen naturreservat og Biliåsen verneområde kaldt og fin dag med ☀️

Det ble ikke pulktesting denne helgen, til tross for at alt var pakket i bilen og klart. Jeg hadde glemt utebuksa hjemme, og da jeg sjekket om det var brøytet der jeg skulle parkere, så var det heller ikke det. Da ble det langt å gå i bare stilongs, så det får bli en annen helg. Men jeg kom meg en tur ut i kajakken i dag, om ikke annet. En flott tur ble det også, fine farger på himmelen nå om ikke skyene tetter helt igjen. Flere bilder i bloggen HER.

Kilos i håven i dag i snøværet, men det var fiskekompis Frank som tok middagsfisk med seg hjem!

Første skitur. Halvanna time. Tungt som fy å pløye seg løype til jeg var oppå fjellet. Resten framover flatfjellet var føyka til rein betong, så d gikk som en lek. En god kuling i mot, og medvind på returen. Ingen hund fikk være med siden jeg var usikker på snyforholdene.

Etter at min yngste sønn på 17 år har planer om å skaffe seg teknisk utdanning i forsvaret, og utrolig nok har reist seg opp fra pc og spillkonsoll og meldt seg inn i Heimevernsungdommen, så har det dukket opp en del nytt utstyr som i en periode ble sluppet rett ned på gulvet, rett innenfor inngangsdøren, i stedet for å bli hengt opp på et dertil egnet sted. For å unngå påstander om masing om å rydde så utformet jeg mine kommentarer mer på en måte som appellerte til stolthet og samvittighet. F.eks. så lå bereten med kongens merke slengt på gulvet, og i stedet for å be gutten om å henge opp lua si så gjorde jeg meg litt overrasket og spurte om han ikke var stolt av uniformen og lua si. Det virket. Med en farfar som var med i Norges første kontingent i Tysklandsbrigaden i 1947 og en far som "var med i den kalde krigen", som grensejeger på grensen til Russland midt på 1970 tallet, så mente jeg at han hadde en liten arv å ta vare på hvis han hadde planer om å komme inn i forsvaret. I dag er det neste litt morsomt å se hvordan han forandrer holdning, blir rett i ryggen, fast i blikket og bestemt i bevegelsene når han får på seg uniformen. I tillegg har gutten klart å skaffe seg dame. Datter av en yrkesmilitær, eller hva man nå er når man jobber i Hærens intendantur, og dette har medført at det også av og til drypper noen små goder på en "gammel" far. F.eks. hyggelig tidsfordriv en lørdag, på skytebanen, med diverse pistol- og revolverskyting. I går ettermiddag tikket det inn en melding på telefonen, med bilde. "Interessert i en Gore-Tex jakke?" Jeg så ja, men min erfaring med forsvarets feltjakker er fra midt på 1970 tallet og da var jakkene laget av helt andre ting enn Gore-Tex. Nå lurer jeg på om det kanskje er noen der ute som har noen erfaring med disse jakkene. Er dette en jakke jeg vil bli glad i eller vil den tape i konkurranse med de sivile jakkene som henger i skapet mitt?

Thermokopp er obligatorisk på vinteren. Vekt driter jeg i med pulken. I brettekopp er jo kaffen kald i det den møter koppen. Har en koppholder i skulderstroppen. Ikke overraskede kjøpt fra junaiten. Landet hvor de elsker koppholdere.

Helsport Mil 1 LT Telt, men det var nære på...igjen...

Hvis du ønsker flere bardunfester: Få dem sydd på hos Helsport. Null problem. Og litt tynt med barduner er ikke noe problem. da lager du bare høyere borg...

Jeg er nok ikke noe skiløper for de bratteste partiene men kan finne på å sette igjen ski og pulk for å gå opp på en topp eller to. Har også ei lett øks som er grei så lenge det ikke er klink is. Jeg håper jo å finne en løsning som egner seg til bruk hele året. Men de hardeste partiene holder jeg meg unna om det er snø og is. Da føler jeg at det skal mere til enn stegjern og øks. Så til midt bruk kan det hende brodder er like greit. Visste ikke om flere av alternativene som ble nevnt så skal kikke på de. Billiger og mer slitesterkt er det også og om vekta blir den samme også så.....

Et alternativ av typen "kraftige brodder" kan være Snowline Chainsen Light - mine i strl L veier nå 271 gram inkludert pakkposen i grov nylon. Selv med knallhardt stål er de da blitt slitt litt ned, piggene var nye 10 mm (samme som den noe tyngre Pro-versjonen), nå har de mistet en mm eller tre rund baut. Trenger du fremoverrettede pigger for brattere terreng, finnes også Snowline Chainsen Ultra, da er du på omtrent samme vekt som Leopard-stegjernene, men med stålpigger. http://snowlinegear.com/ Virker som det er få Chainsen Light å få kjøpt i Norge for tiden, og ingen som importerer Ultra Ellers vil jeg vil jeg tro at man må gjøre en avveining om man trenger stabiliteten til "ordentlige" stegjern - mine egne turer er ikke mer risikovillige enn at Chainsen Light har holdt i massevis.

Jeg har kommet meg til enden av The Ridgeway, men resten av dagen ble en slags epilog til vandringen, hvor jeg gikk til Aldbury. Ikke en så lang tur, men når man fikk oppleve en nydelig trippel regnbue underveis, så ble det en fin opplevelse. Pitstone Windmill utenfor Ivinghoe, med Ivinghoe Beacon (slutten på The Ridgeway) der regnbuen ender. (The Ridgeway) Epilog: Ivinghoe Beacon - Aldbury

«Bussetsu ma ka han nya ha ra mi ta shin gyou / Kan ji zai bo sa gyou jin han nya ha ra mi ta ji / Shou ken go un kai kuu do issai ku yaku / Sha ri shi shiki fu i kuu kuu fu i shiki / Shiki soku ze kuu kuu soku ze shiki / Ju sou gyou shiki yaku bu nyo ze / Sha ri shi ze sho hou kuu sou / Fu shou fu metsu fu ku fu jou fu zou fu gen / Ze ko kuu juu mu shiki mu ju sou gyou shiki / Mu gen ni bi zesshin ni mu shiki shou kou mi soku hou / Mu gen kai nai shi mu i shiki kai / Mu mu myou yaku mu mu myou jin nai shi mu rou shi yaku mu rou shi jin / Mu ku juu metsu dou / Mu chi yaku mu toku i mu sho tokko / Bo dai satta e han nya ha ra mi ta ko / Shin mu ke ge mu ke ge ko / Mu u ku fu on ri issai ten dou mu sou kuu gyou ne han / San ze sho butsu e han nya ha ra mi ta ko / Toku a noku ta ra san myaku san bo dai / Ko chi han nya ha ra mi ta / Ze dai jin shu ze dai myou shu ze mu jou shu ze mu tou dou shu / No jo issai ku shin jitsu fu ko / Ko setsu han nya ha ra mi ta shu soku sesshu watsu / Gya tei gya tei ha ra gya tei ha ra sou gya tei bo ji so wa ka / Han nya shin gyou» På de nær 1300km jeg gikk på Shikoku har dette omtrent vært mantraet mitt. Ikke omtrent, det har vært mantraet mitt, jeg har resitert disse ordene, eller sutraen, rundt 180 ganger i løpet av turen min. Noen ganger alene, andre ganger i selskap med andre, og flere ganger i nærhet av større grupper som resiterer sutraen i rytme og flerstemt sang omtrent. I motsetning til dem så uttalte jeg sikkert ikke den korrekt, jeg snakker ikke japansk. En fellesnevner for mange av templene er trapper, mange. Her på veien opp til tempel #10, Kirihataji. Spol tilbake 47 dager og jeg befant meg i Tokushima, som er en av de større byene på Shikoku i Japan. Jeg har akkurat kommet tilbake fra Ryozenji, foran meg på sengen lå det en stråhatt (sugegasa), en hvit vest (hakui) (begge to med inskripsjoner på), en bok som kalles for en nokyocho, en stola (wagesa), en hvit bag (zudabukuro) og en bunke med navneslipper (osamefuda). Alt man trenger for å identifisere seg som en ohenro på Shikoku 88 Temples Pilgrimage, som er årsaken til at jeg befant meg der. Foran meg lå en gammel pilegrimsferd til 88 hellige steder, eller templer, på Shikoku. Ruten er litt under 1200km lang og strekker seg rundt hele øya, er sirkulær i den form at det er normen å returnere tilbake til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Man trenger ikke å starte fra tempel #1, Ryozenji, som jeg gjorde. Så kort fortalt, jeg hadde rundt 120 mil å gå, hvor jeg skulle besøke 88 templer underveis. På hvert tempel er det er foreskrevet rituale å følge, som innebærer å resitere nevnte sutra. To ganger. Vandrende over en rygg på vei til tempel #12, Shosanji, med solstråler som filtreres gjennom drivene skyer. Ryozenji er som nevnt det første tempelet jeg besøkte og som da ble startstedet for vandringen min. Været var flott. Etter å ha ankommet tempelet, gikk jeg igjennom tempel-ritualene (eller etter hvert rutinene), de er som følger: bukk en gang ved hovedporten til tempelet i retning hovedhallen (hondo); vask hendene og munnen i vaske-servantet, jeg kan nå ta på meg stolaen; ring en gang i klokketårnet for å melde om min ankomst; så resitere sutraene (det er flere enn den ovenfor) i hovedhallen (dette gjøres etter å ha tent på røkelse, ringt på nok en bjelle, plassert navneslippen min i en boks og gitt en donasjon); så gjentas forrige punkt i daishido-hallen; motta tempel-stempelet i nokyocho-boken. Når jeg forlater tempelet skal jeg igjen vende meg mot hovedhallen og bukke en gang. Høres det mye ut? Det går egentlig ganske så greit etter hvert, øvelse gjør mester, men språkdelen av det tar lengre tid. Noen ord om nokyocho-boken, denne fungerer som et bevis på at du har vært på et tempel og vist din respekt til Buddha og Kobo Daishi der. For hvert tempel får du et stempel og en kalliografi i nokyocho-boken, kalliografien blir skrevet for hånd. Når man har gjennomført pilegrimsvandringen har man da en unik suvenir fra turen. Bestigning av Mount Benten, Japans laveste fjell i henhold til guideboken, 6moh. Den første dagen ga meg et godt bilde av hvordan ruten var, det er mye vandring langs vei eller på asfalt, innimellom brutt opp av lengre eller kortere turer på sti og mykt underlag. Jeg besøkte seks templer på veien, et godt grunnlag allerede i starten for å bli kjent med ritualene. På det sjette tempelet, Anrakuji, skulle jeg også overnatte. Shashingatake, okunoin eller den indre helligdommen til tempel #21, Tariyuji. På vei rundt Shikoku veksler ruten mellom å gå blant dyrket mark, gjennom skog, gjennom og forbi små landsbyer og større byer, langsmed kysten med utsikt over havet. Mye av vandringen er flat, men en titt på høydeprofilen til ruten og man får avkreftet at det ikke finnes stigning på den. For ruten tar også henroene opp over fjellene rundt øya, selv om det ikke er snakk om de høyeste fjellene. Det høyeste punktet på ruten er på rundt 960moh, Mt. Unpenji (også hvor tempel #66, Unpenji, befinner seg). Men det fjellene mangler av høyde, tar de igjen med bratthet. På sett og vis kan man kalle fjellene som ruten går igjennom for veldig bratte skoger. Og stiene kan være forræderiske, spesielt hvis det regner eller har regnet. På enkelte steder på kartet er det merket med ‘henro-korogashi’, som rett ut betyr henro faller ned. Pacific sunrise, fra Ozaki. Underveis på turen overnattet jeg på enkelte templer, både betalt overnatting (shukubo, som inkluderer middag og frokost, samt tilgang til tempelets badehus) og gratis overnatting (tsuyado, som bare er et tilgjengelig rom man kan bli nødt til å dele med andre henroer). For det meste overnattet jeg på såkalt minshuku og ryokan, lokale japanske hoteller hvor man sover på en futon i et sparsommelig rom med tatami-matter, med felles middag og frokost (noen ganger uten mat, noen ganger servert på rommet). Det ble og en del overnattinger på hoteller, små og store. Rundt omkring langs ruten finnes det også gratis overnatting for henroene, såkalt zenkonyado. Jeg overnattet i enkelte av disse, alt fra flotte rom med tilgjengelig dusj, toalett, aircondition og vaskemaskin, til rotete, skitne og støvete rom. Jeg møtte også en annen henro som hadde en zenkonyado hjemme hos seg. Jeg fikk beskjed om å ringe han når jeg var på enten tempel 68, 69, 70 eller 71. Jeg gjorde så og han kom og hentet meg, gratis overnatting og mat. Gjestfrihet. Mer om det senere. Mamushi viper, ikke gøy å tråkke 20cm unna denne rakkeren. På de 44 dagene jeg brukte på å gå rundt øya og besøke templene opplevde jeg mye, og fortelle om alt har jeg ikke tid til her. Jeg er nysgjerrig av natur og dette fører også til at jeg alltid går lengre enn tenkt. Dette førte også ofte til at jeg befant meg på stier som det virket som at det var ingen andre enn meg som gikk på. Tenk overgrodde stier fulle av edderkoppnett (med gufne neon-sprakende edderkopper i og) som jeg måtte kave meg gjennom (ruten går gjennom en god del tunneler, men som regel var det også en alternativ fjellrute til disse, som jeg da valgte å gå). Fra tempel #38, Kongofukuji. Det var alltid dagene som tok meg opp i fjellene jeg gledet meg mest til, den første kom på den tredje dagen. Da ledet henromichi meg opp i fjellene til tempel #12, Shosanji, på en rekke av bratte opp- og ned-stigninger før jeg var framme. Hardt arbeid, men vel verdt det. Dette skulle gjenta seg utover turen. Underveis klatret jeg også opp Mount Ishizuchi, det høyeste fjellet på den vestlige delen av Japan (1982moh). En tøff tur opp, som involverte flere seksjoner hvor jeg måtte bruke kjettinger for å komme opp, men det var ingen utsikt å få, over fjellet lå skyene tungt. Jeg fikk også gleden av å klatre opp på Japans laveste fjell, Mt. Benten, på hele 6 meter over havet. Det var slitsomt, ingen utsikt fra toppen, men jeg var stolt over bragden. En gruppe med henroer som resiterer sutraene i felleskap i tempel #39, Enkoji. Men ruten bød også på flotte strekninger langs kysten med utsikt over Stillehavet, jeg var også så heldig å få oppleve en aldeles nydelig soloppgang, pacific sunrise, en morgen (hvor solen ser ut som at den smelter i vannet). Jeg fikk gleden av å besøke Dogo Onsen, for de av dere som kjenner til Hayao Miyazaki og Studio Ghibli så er dette ett av badehusene som ble brukt som inspirasjonskilde for det i Spirited Away. Dogo Onsen, et av japansk eldste og mest historiske badehus, i Matsuyama. Jeg opplevde å tråkke farlig nær en mamushi viper, en meget giftig slange, det var ikke et artig øyeblikk, men jeg slapp unna med skrekken. En annen gang ble jeg faktisk bitt av en edderkopp og gikk resten av dagen nogenlunde nervøs, og vurderte flere ganger om jeg burde oppsøke lege. Helt til jeg om kvelden snakket med en japaner som sa at det ikke var giftige edderkopper på Shikoku. Jeg ble beroliget da. Nå etter å ettersøkt litt mer, er jeg ikke så sikker lenger…. Fra toppen av Mount Chikamiyama, etter å ha klatret opp i en tyfon. Imabari nedenfor, sett gjennom et øyeblikks vindu i regnskyene. Ikke alltid var motivasjonen like sterk. Etter litt over tre uker på vei havnet jeg i en lang periode med dårlig vær og så ikke solen igjen før etter ti dager. Det var først etterpå jeg fikk høre at det var en massiv tyfon som hadde feid inn over Japan når jeg var der (i alt var det tre tyfoner under turen). Jeg slapp unna den verste delen av den og skal være glad for det. I Osaka var det flere personer som mistet livet når den herjet, da de ble tatt av et jordskred forårsaket av tyfonen. Og jeg som klatret opp på toppen av lite fjell i den, sta og dum som jeg er, Mount Chikamiyama. To kvelder på rad sto jeg på rommet mitt med en kald øl i den ene hånden og hårføneren i den andre og tørket klærne og skoene mine. Torii for Ishizuchi Jinja Jojusja, på vei opp til toppen av Mount Ishizuchi. Det største problemet var ikke uventet kommunikasjon, men forekom seg ikke rundt det å sørge for det man trenger. Det gikk nogenlunde greit. Å kunne ta like stor del i det sosiale langs ruten var vanskeligere. Når jeg ikke kunne snakke japansk, og engelsk-kunnskapene til de jeg møtte ikke var de største, ble det ofte til at jeg ble litt utenfor. Mange brukte en oversettelses-app for å snakke, men oversettelsene der var innimellom rett ut komiske. Likevel, det gikk bra og en god del kunne jeg snakke med. Den siste biten av klatringen opp til toppen av Mount Ishizuchi, gikk opp denne bratte ryggen, dekket av skyer og kraftig vind. Å komme til et tempel var alltid bra. De fungerte nesten som lykkepiller noen ganger, og ga merkverdig nok en større mening med turen, selv om jeg ikke er religiøs av meg på noe som helst vis. Men alle innehar en viss ro og atmosfære som gjør noe med en på en tur som dette. Det er få templer av skikkelig størrelse man besøker (hvis man sammenligner med de store templene fra Kyoto o.l.), men alle hadde vært sitt lille særpreg. Av templene likte jeg aller best de som lå oppe i fjellene og inne i skogene. Yakuriji-tempelet som ligger nedenfor noen klipper. En liten ting til man bør nevne som er viktig for denne pilegrimsvandringen er settai. Dette er gjerne gaver eller hjelp fra lokalbefolkningen til henroene, og kan være alt fra små gaver som sjokolade til tilbud om å bli kjørt til neste tempel (eller et annet sted, som der man skal overnatte), og penger. Det er regnet som uhøflig å takke ned til settai. Det er ofte slike korte møter med lokalbefolkningen som betyr mest og. Så selv om språket innimellom var et problem, møtte jeg likevel på mange folk, som var snille, høflige, nysgjerrige og artige. Tilbake på tempel #1, Ryozenji, etter 44 dager rundt Shikoku. Det er så mye mer som kunne bli skrevet om denne turen, som med alle lange turer. Men detaljene får jeg spare til jeg legger dem ut på bloggen. Jeg ankom i alle fall Ryozenji igjen etter 44 dager, det var ganske rart å komme tilbake til tempelet jeg hadde begynt å gå fra for så ‘lenge’ siden. Da hadde jeg gått sammenhengende uten å hatt en eneste hel hviledag, så neste dag ble min første, tilbragt i Tokushima. Grytidlig neste morgen tok jeg fergen som gikk kl 03:00 til Wakayama og tog derfra til Kudoyama for å gå choisimichi til Koyasan, en eldgammel pilegrimsled opp til det hellige fjellet for Shingon-buddhismen. Det er vanlig å reise til Koyasan etter endt pilegrimsvandring for å vise sin siste respekt til Kobo Daishi som sies å sove i en evig meditasjon der. Å komme til Koyasan var for meg en blandet følelse, på den ene siden var det veldig flott der, men det var og veldig mye folk der (utrolig mange turister). Og en lang verden unna den stille kontemplasjonen jeg hadde følt i templene på Shikoku. Fra Koyasan, Danjo Garan. Jeg har laget en video som viser min nokyocho-bok: En video jeg tok opp fra tempel 38, Kongofukuji (husk lyd): For de som er interessert i å vite litt mer om denne turen, kan man besøke følgende lenker (og etterhvert bloggen min, som jeg jo som vanlig vil oppdatere etterhvert): http://www.shikokuhenrotrail.com/ https://followingthearrows.com/shikoku-88-temple-pilgrimage/ https://randomwire.com/japan/shikoku/ Dette var en helt annen opplevelse enn de jeg har vært på før.

Det var ihvertfall noe som het Forsvarets uniformutsalg før Der fikk folk tilknyttet Forsvaret kjøpt endel uniformsartikler. Camojakka og feltbuksene husker jeg at ikke var i vanlig salg der. Men det var ingen hemlighet at en måte å omgå dette på var å ta det på TS (tap/skade). At det også har vært endel "frynsegoder" i Forsvaret sees vel lettest på alle gamle elgjegere med HV merker på jakka samt mengden med millitær 7,62x51 Nato ammunisjon som har florert på sivile skytebaner opp gjennom tiden.(Og som ofte har ligget til salgs på div forum og salgssider på nett)

Synes noen av dere er litt vel kjappe med å konkludere med at jakka er kommet ut av forsvarets hender på ulovlig vis... Håper ikke dere tror at jeg har stjelt klærne jeg prøver å selge her inne....

Jeg vet jo ikke hvordan det er med denne jakka, men det er diverse forsvarsmateriell som er tilgjengelig for sivile lovlig . En periode kjøpte jeg rimelige marsjstøvler direkte fra lageret til rekruttskolen Harald Hårfagre i Stavanger. Jeg hadde en bekjent som hadde en sivil stilling der , og de kunne handle der. Spesielt disse støvlene var det jeg brydde meg om , men det var andre ting også. Saken var at rekrutter som dimmet ( ga seg / ble sendt hjem )etter kanskje bare ett par uker leverte støvler ,uniform og effekter inn, veldig lite brukt. Mens nye rekrutter skulle ha nytt , og disse nesten ikke brukte støvler kunne kjøpes av ansatte for ett par hundrelapper. Og disse ansatte kunne jo gi disse støvlene til hvem de ville , kanskje mot en liten «godtgjørelse « på ca kr. 200 ?

Grivel har noen brodder som sitter enda litt bedre på skoen enn chainsen sine (jeg har både pro og light). Hadde jeg trengt et nytt par tror jeg at jeg hadde gått for noe sånt: https://www.fjellsport.no/grivel-ran.html Stegjern til fjellsko som ikke er stegjerns-forberedt (les lepper og veldig stiv såle) må ha stegjern som er relativt stive, samt universalbinding. Da går vekten fort opp. De letteste i alu er ofte beregnet på alpinstøvler som er i utgangspunktet rimelig stive.

@Kjetil E. @renzir @kvakko @quattrokim @PR47 Da er vi snart mange nok til å koble teltene sammen😀 artig hvis noen av dere har/tar noen bilder.

Det ble ett Helsport Mil1 LT her også..

Ser på samme settet selv:) er ikke spesielt erfaren pulkgåer selv, ennå har vel endt opp med at jeg vil ha skikkelig drag på pulken. Og blir nok å kjøpe både pulkbag, arctic bedding og teltpose etterhvert.

Jeg har selv brukt mye brød- og fryseposer opp igjennom årene for å slippe oppvask, spare tid, etc. Men merk at disse gir fra seg stoffer når de får varm mat i seg. Jeg har nå gått over til vakumposer, de som brukes til vakumpakkemaskiner. Disse er godkjent for høye temperaturer (noe de tidligere nevnte posene ikke er), og kan også vaskes i oppvaskmaskinen når man kommer hjem. Da er man jo riktig så trendy med gjenbruk av produkter også Et raskt googlesøk gir gode og billige selgere av slike poser, men det enkleste er nok å stikke innom en av de større kjedene som selger vakummaskiner. Dette er ikke skrevet for å peke med fingeren mot noen, kun til informasjon God tur!

Kan du ikke ha kasser oppe i en full size bag? Så får du sortert litt likevel. 4 timer på ski med snøføyk langs bakken: Da skal lokket på kassene dine være bra tette for at det ikke fyker inn fult av finsnø i hvert fall.

Då ville eg heller vurdert heil bag og sett boksane nedi. Får meir "tight" pakking tenkjer eg, og så har du moglegheita til å droppe kasser om du vil det

Vurderer og ha en 1/2 size, og 2(?) bokser. Med bedding oppå,og teltposen oppå der igjen. Men først må puljen på plass!!:)

Ulempen med Jervenduken ytterst er at den ikke puster noe særlig og det derfor kan bli i overkant klamt. For èn eller 2 netter på rad så gjør det ikke noe særlig. For lengre turer vil du kunne få problem med at fukten fryser et eller annet sted. Da jeg tok opp vintertelting igjen så begynte jeg med en tresesongspose som hadde sett bedre dager + en fleeceliner + jervenduk som backup. Det var kurant på de første turene til ca -10 selv om det ble klamt. Men fordi det for blir ned mot -30 i mitt primærturområde så har jeg handlet en dedikert vinterpose etterpå. Men da visste jeg jo også at det ville bli en del vintertelting slik at det for meg rettferdiggjorden en sovepose til.. Ellers er det helt kurant å teste ut utstyr i hagen eller nære hjemmet for å finne ut hvor grensene går før man legger ut på tur. Tror ikke jeg har en eneste sovepose/underlag som ikke er testet ut under litt spenstige forhold ute i hagen hjemme...

Og føremelding finn ein her https://www.dnt.no/foremeldinger/

Her er ett bilde Espen ørud har på Instagram med sin, som viser ett potensielle behov for barduner på kortsidene. https

Takk for et herlig kalenderpost Slik formes fine minner og nye friluftsenstusiaster. Så kult at jentene også har oppdaget teltlivets gleder. Jeg regner med preging av ny entusiast begynner til sommeren, han har åpenbart mange fine opplevelser og oppdagelser i vente.

Er du kjent med Frankrike? De fleste som reiser i Frankrike er kjent med Paris, Nice eller Côte d'Azur. Hva med å ta en tur i Normandie? Vi sier på fransk "un dessin vaut mieux qu'un long discours" som betyr omtrent "en liten tegn sier mer enn en lang tekst". Her kommer det da bilder av Normandie! Er det ikke nydelig å se fargerike bilder mens alt er hvitt og grått eller svart utendørs på mange av stedene i Norge? Dette var min innlegg til Fjellforum Julekalender!!

Hei, takk for det! Det var en spennende ide for noen fridager før jul.

Det ble ett Helsport Mil1 LT. Tilbud på Norsegear 60%.

Har du vært i Tyskland, Saxony for langtur? Malerveien er basert på kulturhistorie av Kunst. Tallrike kunstnere tok seg opp over malerveien - en turvei i Elbsandsteingebirge. Caspar David Friedrich brukte motiver fra Bastei i sitt bilde Felsenpartie im Elbsandsteingebirge. Dette er mitt julkaleder innlegg. Regler: Å sove ute, ingen bålbrenning, bare kjøkkenutstyr, og bare liggeunderlag pluss puse. Drikkevann bare fra kilder eller fra elver. Og minst 3 til 4 mil per dag. Det var kjempe flott med nesten UL-ryggsekken: 13 kg hel inklusiv Planlaget var 5 dager med temperaturen -1 / +2 grader og ett dag regn. Vi begynte turen i byen Wehlen, 40 km øst fra Dresden og gikk over Festning Königstein og Squirl, til Pfaffenstein. Ikke så værst med 2.4 mil og 5 timer med pauser. Etter 12 timer pause med lukket øyene gikk reise videre. Så lang så mulig. Og vann fra hunde-kilden var fantastisk Andre dagen gikk vi helt sti sørsida elva, ganske lang ser GPSen. Med 1200 hm opp og 600 ned og 3.2 mil. Trede dag gikk vi hele nord-vest side og hadde faktisk blå himmelen. Vi bestemmte oss etter 8 timer at vi er nok frisk å gå i mørketida til en stor vegg av naturlig sandsein som heter Teufelsmauer. Der var vi over natt i nasjonalparkens "boofe". Detter er steder med tillatelse til sove ute i parken. Det var lengste tur idag med 4.2 mil. 4. dag kommet vi til fine plass som heter Brand. På tysk betyr Brand å har mye Øl- tørst. Deretter gikk vi igjen 1000 hm opp og 300 ned med 3.6 min . 5. dag litt våt været men ganske var med 6 grader, når vi kommet opp til turiststedet nummer 1 : BASTEI. - etter 1.6 mil vi kommet til start igjen og fyllte 15 mil - 150 km TAKK for turen!

HVA? Er det ikke gøy å la ansiktet stifte bekjentskap med snøen fordi skoen vrir seg ut forbi skien når du kjører?

Eg testa mil-1 ei helg været hadde navn. Det vart ein utrolig fin opplevelse. Målte vindkast på 20.4m/s uten noen problemer, teltet bare trykka seg ned mot bakken uten noe blafring eller ulyd. Vel å merke etter eg strakk og plugga plugghempene midt på sovekassen/innnerteltet. Uten feste her var det liv i teltet på 14-15m/s. Regnet som slo mot duken og vindbrølet i lyngen holdt meg likevel våken. Det eneste eg misliker er altfor små fortelt, særlig når sovekassen er strekt ut . Forteltet er for små for å fyre primus . Så sitter en der da med primusen mellom beina i soveposen og koker kaffe... m

Jeg synes det er upraktisk med vannflasker ol. under klærne eller hengende og dingle fra en stropp eller et belte. Under mars synes jeg det er best med drikkeblære i sekken og slange til å drikke fra. Et isolerende trekk er nevnt og funker bra i moderate temperaturer. En metode som jeg har prøvd et par ganger med godt resultat i sterk kulde, (20-25 minus) er å tape fast en sånn kjemisk håndvarmer til drikkeblæra. De holder i flere timer og er rimelige.

Både Normandie og Bretagne frister!

Ta med deg Staika og annet du ønsker å ha med du så lenge du får plass i pulken, og ikke skal gå ekstremt langt. 😊 På Fjellforum turen i Rondane i våres gikk vel alle på fjellski uten meg som gikk på randonéeski med helfeller. Tror alle med pulk hadde med seg minst en 60L sekk med ved. Noen hadde med to fulle sekker med ved i tillegg til fullt turutstyr. Dårlig vær kan gå over i bra vær forresten 😀 (bilder nedenfor er fra samme tur som bildet over. Bilde 1 er fra kveld samme dag som bildet ovenfor og bilde 2 er fra morgenen etter. )

Har vært på en herlig morratur i skiløypene på Øynaheia i Froland! Soloppgangen var bare helt fantastisk!

En tur opp i høyden for å ta litt bilder til julekalenderinnslaget og lage litt kaffe. Av en eller annen grunn er bålkaffe best. Skolebrød som var pakket nederst i sekken smakte utmerket selv om det var blitt litt flatt på turen.

Fra Hå til Varhaug. Vi ble mange denne søndagen. ikke bare bestyrerinnen og broderen, men også svoger og svigerinne + et vennepar. Det ble en omgang med hvor, hvor mange og når.... Planen var å gå fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. en tur som jeg ofte benytter om været og føret er helt galt. Det vil si med snø og is og frost. Det var ikke kuldegrader denne søndagen. Ikke mange varmegrader heller, for den saks skyld. De få varmegradene vi hadde, brukte både lue og vanter i vinden. Det blåste friskt. Nå hadde vi vinden i ryggen, og det er mye mer behageglig enn å gå i mot. Værmeldingen snakket om liten kuling 11-12m/sek. Det hadde vi nok bare på de mest usatte plassene. Ellers var det helt greit. Det er i underkant av en mil mellom prestegården og kirkegården. Men med bil tar det tid å komme først ned til Kirkegården og så opp til startstedet. Det tok en stund før vi var klar til å ta fatt på turen. Og trokket ut i myra... Det var bløtt hele veien. På en god del av plassene hadde det gått dyr. Her gikk sorpa omtrent til støvleskaftet. Stien ellers var ikke mye bedre. Bare på enkelte stykker unngikk vi sorpe og vann. Jeg har gått her i noen år, og har aldri opplevd det slik før. Litt sorpe ødela så avgjort ikke humøret til denne gjengen. Jenten hadde en del å snakke om, og tok ledelsen fra start. Det gikk unna. Omtrent halvveis, ved Reimebukta var det tid for pause. Fortsatt var humøret på topp, og i le av sjøhusene, med benker, var det helt greit å ta en kaffekopp. Broderen og jeg pleier å gå både fram og tilbake på denne turen. Jeg strever fortsatt med et kne, og så ikke egentlig syn på en langtur i tempo. Broderen er litt redd for at formen ikke er god nok til en tur frem og tilbake. Det passet godt med en halv tur denne dagen. For resten av følget var planen fra start å bare gå en vei. Den planen sto ved lag til vi kom til Bodlebekken. Brua var vekk. Og bekken var en elv.... Der sto vi og kikket ned i vannet. Det er en liten demning rett over brua. Det hadde ikke vært umulig å komme over her, men den så usedvanlig sleip ut. Ingen syntes det var en god ide å gå over her. Vi tok en runde over jorder og kom til en bru lengre oppe. Det ble en liten omvei. Det er bare kjekt å få sett litt av landet lengre inne i landet. Opp og rundt, og så kunne vi se bekken og brukarene fra andre siden. Fra Bodle til kirkegården er det bare et kort stykke. Det skyet over mot slutten, og det kom noen få dråper underveis. Ellers hold været seg bra - til å være i begynnelsen av desember. Hele gjengen var fortsatt i godt humør og fin form da vi nådde bilene. Det hadde vært en grei tur sammen med en fin gjeng.Les hele artikkelen

Det var klart for årets siste fisketur på fjellet. Datoen viste 27 september og nok en gang kunne jeg konstatere at årets sommer hadde gått altfor fort. Etter å ha sett på et av turkartene over Sunnmøre, ble jeg oppmerksom på et lite vatn som ligger under fjellet Skopphornet i Sykkylven. Dette var et helt ubeskrevet blad og jeg hadde ingen anelse om der var fisk eller ikke. Fra tidligere hadde jeg hørt vage rykter om at vatnet var svært dypt, og ut i fra høydekurvene på kartet kunne dette se ut til å stemme godt. Det er alltid spennende å prøve nye områder og dermed ble det bestemt at Tussavatnet skulle besøkes. Christoffer, en kompis jeg har vært på flere fisketurer med, slengte seg rundt og ble med. Nå gjenstod det å se om det i det hele tatt var fisk i vatnet, og ikke minst om der var storfisk. Klart for årets siste fjellfisketur. På en strålende fin høstdag begynte vi å gå fra parkeringen ved Åsen på Ikornes. Herfra gikk vi opp til Kalddalsstølen og forbi Kaldalsvatnet. Etter gode tips fra Trude som har bloggen "lillemann og mor i fjellheimen", fant vi ei grei rute oppover langs elva som rant ned fra Tussavtatnet til Kaldalsvatnet. Her var det stupbratt, men med god tid og x antall småpauser kom vi oss opp. Siste biten opp mot vatnet var virkelig flott, med solen som akkurat gikk ned bak Skopphornet, og de siste solstrålene som speilte seg i en liten pytt vi passerte. Vi hadde ikke med telt denne gangen, og satset på å sove i hver sin fjellduk. Det var første gang for min del, og jeg var litt småspent på hvordan kombinasjonen med sovepose og fjellduk ville fungere. Da vi endelig var fremme brukte vi god tid på å finne leirplass, og for en leirplass vi fant til slutt. Ei lita flate rett under et berg på nordsida av elva. Her hadde vi utsikt mot vatnet og nedover dalen vi kom fra. Mer eller mindre helt perfekt. Det ble ikke noe fisking første kvelden, men flere vak ble registret. Da var her hvert fall fisk. Utsikt mot Tussavatnet som vi passerte på turen oppover. Så var vi straks fremme. Tussavatnet med Skopphornet i bakgrunn. Neste dag ble den store fiskedagen. Vi jobbet oss systematisk rundt vatnet, men måtte konstatere at flere steder var det så bratt at der var umulig å komme til. Men fisk fikk vi, en hel del faktisk. Ikke av de største, men ut på kvelden fikk jeg en fin ørret på halvkiloen. Den var i full gytedrakt så den ble forsiktig satt ut igjen. En annen ørret som kom på land manglet deler av snuten. Jeg har aldri sett noe lignende før, og den ene syltynne teorien etter den andre ble lagt frem. Mest sannsynlig var alle feil, og den snuteløse ørreten er fortsatt et mysterium. Kom gjerne med innspill om noen har gode forslag. Dette ble en virkelig flott dag, med vakende ørret og strålende sol. Når sant skal sies, så vi ikke så mye til solen. Den befant seg stort sett bak fjellene forann oss, og det var ikke mange solstrålene som nådde fram til der vi sto. Tydelig at høsten var her, og solen lå lavt. Utpå kvelden fikk vi fyrt opp et lite bål som gjorde turen mer eller mindre komplett. Bålkaffe, og røyk i øynene mens man myser opp mot stjernehimmelen er aldri feil. Morgenstemning. Noen som sover lengre enn andre. Toppers liggeplass. Ikke noe å si på utsikten. Det nytes. Medbrakt. Svært bratt rundt store deler av vatnet. Spesielt. Flere ørreter tok på flue. Litt lesk før fiskeriet fortsatte. Halvkilos ørret i gytedrakt. Helt supert å droppe teltet og heller gå for fjellduken. Kveldsbålet er i boks. Fornøyd smilerynketryne klar for morgenkaffe. Etter nok ei natt i fjellduken var det klart for å tusle hjemover. Kombinasjonen av sovepose og fjellduk var virkelig en positiv overraskelse. Artig å kunne droppe teltet og heller ligge å kikke opp på stjernehimmelen til man sovner. Så dette ga mersmak, og skal absolutt prøves igjen. Det gir en litt annen følelse å sove sånn, enn å ligge inne i et telt. Begge deler er bra på sin måte, men så lenge været er noenlunde, er duken et meget bra alternativ. Når det gjelder Tussavatnet ble det ikke storfisk denne gangen, men for en flott plass. Og ryktene om at dette var et dypt vatn virket å stemme bra. Flere steder langs vatnet måtte vi stå lenge før sluken nådde bunn. Hvem vet? Kanskje langt nedi der, i det mørke dypet, skjuler det seg en kjempeørret som ikke har sett dagens lys på lenge. Forhåpentligvis er klar for å bite på en kobber og rød 12 grams spesial. Kanskje neste høst? Da skal jeg være der. Se hele artikkelen

Turen min til Sørøya kan du lese om på bloggen nå (Telting og ørretfiske på Sørøya - den grønne øya i nord)! Det var en vellykket tur og ny ørretrekord toppet det hele! Jeg må tilbake til Finnmark!

Jeg har ikke prøvd å gå med bedding, men jeg jo vært på tur med kompiser som har bedding og gjort meg noen tanker som har resultert i at jeg ikke kommer til å kjøpe bedding før jeg blir overbevist om at dette er noe jeg bør ha.. Jeg ser dere nevner ulemper som vindfang, at den er større enn pulken, problemer i skog og utfordringer hvis man roter seg bort i noe mildvær. Hva med høydepunkt og veltevillighet? Den blir jo ikke bedre med en bedding som gjerne har et telt på et par kilo i pulkposen oppå der igjen.. Har dere på dere dagstursekk på ryggen, fyller dere beddingen med det dere trenger for dagen eller graver dere frem det under beddingen ved pause? Jeg har dagstursekken oppå matkassen i pulken, så i halvannen håndvending har jeg både det jeg trenger og en plastkassestol. Jeg synes ulempene med beddingen virker større enn fordelen med å ha ferdig klargjort seng på pulken. Det tar da ikke så allverden med tid å dra soveposen ut av trekket og å kjøre et par runder med snozzel-luft i DownMat'en? Inntil jeg blir overbevist om noe annet, er dette for meg enda et utstyrsbehov man lager seg som man egentlig ikke trenger.

Det beste kameraet er det som er så hendig og lett å betjene, at du har det med deg.......................

Om han levt nu hade han antagligen snott sig i sängen.. ingen begraver väl de levande? Om man fäster lite magneter i den döde Izaak däremot, och en kopparspole runt kistan så kunde tillräcklig rotation alstra en del elektrisitet. Detta går nog bäst under myter dock, det föregår väldigt lite roterande i gravar..