Vinnerliste

Etter å ha skaffet egen hjemmeside har det blitt en del turrapporter fra de større ekspedisjonene jeg har gjennomført. Tenkte det kunne være interessant å dele en liten rapport fra Elbrus i sommer. Vil du lese mer om andre store turer legger jeg ved en link for de som ønsker det: Sk Adventures Helt siden Kilimanjaro var unnagjort, har Elbrus vært et stort mål for meg. Det har derimot vært et problem der tid og turdeltakere ikke har strukket til de to siste årene. Derfor hadde jeg virkelig noe uoppgjort med dette fjellet. Da jeg fikk beskjed om at jeg hadde litt tid før jeg skulle ut å seile i sommer, måtte jeg bare få klemt inn denne turen. Jeg var så heldig å få med meg Lars Digerud fra start, og dermed hadde vi en god kjerne i bunn. Etter å ha blitt skjemt bort på Kili var trangen etter å gjennomføre turen mest mulig på egenhånd stor. Valget falt derfor på en såkalt «light package» der kun hotell og transport var inkludert. Planen var å ta med seg telt og alt annet utstyr vi trengte, for så å jobbe oss gradvis oppover fjellet. To skritt frem og ett tilbake. Det var klart at vi kom til å få en tyngre og mer utfordrende tur sammenlignet med de fleste andre, men samtidig setter jeg friheten av å gjøre alt på skikkelig vis høyt. Etter å ha forsøkt å sette sammen en ekspedisjon til Elbrus de to siste årene, hadde jeg god kunnskap om turen. Disse faktorene, kombinert med mest tur og ekspedisjonserfaring, gjorde det naturlig at jeg tok jobben som ekspedisjonsleder på denne turen. Vi fikk også med oss Kevin Almeida, som hadde vært med meg på Island sommeren før. Etter en lang reise ankom vi omsider hotellet vårt litt etter kl. 04.00. Vi ble enige om å komme i gang med akklimatiseringen samme dagen, for å optimere sjansene våre for å nå toppen. De to første dagene gikk med til akklimatiseringsturer på to topper rundt hotellet. Allerede her fikk vi kommet oss over 3000meter begge dagene, noe som var ny rekord for Kevin og Lars. Alle kroppene svarte godt på tilvenningen til høyden, så vi fortsatte å pushe høydemeter de påfølgende dagene. På dag tre skulle vi endelig få prøve oss en tur oppover selve fjellet, for Kevin ble det en hard påkjenning når vi rundet 4200meter, og som jeg skrev i dagboken den dagen: «På 4200meter måtte Kevin gi seg, fornøyd med dagens bragd da brekninger meldte sin ankomst». Det ble derfor besluttet at Kevin skulle si seg fornøyd med dette, mens Lars og jeg derimot var i godt form og fortsatte et push opp til 4500meter. Kroppene våre føltes overraskende fine på denne høyden, dette kombinert med fantastisk vær og solskinn, gjorde at det var lite å utsette på denne akklimatiseringsdagen. Det var nå tid for å starte siste fase av reisen mot toppen, der vi skulle flytte opp på fjellet i telt. Sekkene ble pakket kvelden før, og stemningen var til å ta og føle på. Vi gikk av gondolen på 3700meter, der skydekket allerede lå noen hundre meter høyere oppe. Sekkene var veid inn til ca. 35kilo, så det var mye utstyr som skulle fraktes oppover. Her var det en fot foran den andre, som skulle få oss opp. Planen var å slå camp så høyt man kunne komme, og samtidig ha litt le av fjellet som stikker opp langs traseen. På 4000meter begynte Kevin igjen å føle litt på høyden med et lett trykk i hodet. Valget falt derfor på at jeg skulle gå opp til teltplassen, for så å returnere ned for å hente sekken hans. Jeg fikk pushet teltplass så høyt opp det var fornuftig å gå, rett på enden av fjellryggen som stikker opp til 4370 meters høyde. Været tok seg merkbart opp da vi skulle slå opp teltet, og vi fikk bra med både snø og føyke her, men teltet kom til slutt opp, og lemuren ble bygget så høy vi orket. «Dette arbeidet var svært krevende, og hodepinen meldte sin tilstedeværelse i takt med arbeidsbelastningen. Det er noe spesielt med disse høydene der de vanlige arbeidsoppgavene koster veldig mye mer.» Det er rart hvordan man kan legge seg dårlig, men neste dag er alt sammen bra igjen. Litt etter kl. 06.00 var det ut av posen, da solsteiken varmet opp teltet til det ut holdige. Dagens mål var å komme en tur opp over 4700meter, men etter en noen minutter gåing måtte jeg sende Kevin tilbake til teltet for heller å hvile seg. Denne dagen var været skiftende, og først da vi passerte 4600meter kom vi over skydekket. Dette var en fantastisk følelse, og noe av det fineste jeg vet med høye fjell. Med godt driv oppover ble dagens mål fort justert til 5000 meter. «Dette skulle vise seg å bli en tung affære fra 4900 til 5000 meter, her kostet hver meter mye. Jeg husket fra Kilimanjaro at det var noe spesielt med dette 5000 metersmerket.» Vi kom omsider opp til merket, og kunne nyte en velfortjent hvil her. Neste dag tok jeg det med ro, for å lade opp overskudd til toppstøtet. Kevin og Lars tok derimot en akklimatiseringstur til 4700 meter, dette var dag 6 og Kevin slet fortsatt med å tilvenne seg høyden oppover fra 4000 meter. Det var nå tid for å forberede alt til toppstøtet, som vi hadde fire dager til rådighet for å fullføre, og man kan dermed si at tiden var på vår side. På det tidspunktet blåste det nok nærmere 15m/s, og snøføyken rundt telte var ekstrem. Jeg fikk ringt hjem for å få den nyeste oppdateringen på været, men prognosene var ikke mye oppløftende. Vinden skulle øke med 2,5 m/s i løpet av natten og morgningen, og det blåste klart mer enn værvarslet meldte for øyeblikket. Det mest bekymringsverdige var været som var meldt de påfølgende dagene, der det var snakk om vind opp mot 30 m/s i kastene, og det var klart vi hadde kun en mulig toppdag med dette værvinduet. Det å legge seg med visshet om at kl 02.00 er det opp for å starte et toppstøt, når hele teltet rister kraftig i vinden, er nok ikke noe drømmescenario. Som jeg selv skrev denne kvelden: «Det er meldt 15 m/s på toppen i morgen og dette blir en jobb helt opp mot limiten av hva jeg vil tillate meg selv og gruppen. Jeg kjenner derfor på spenningen om vi når toppen i morgen. Jeg krysser fingre og tær også får morgendagen vise hvordan det går.» Det ble lite søvn denne natten, da jeg med forhåpninger lå og hørte etter tegn på om vinden ville løye. Til slutt ringte vekkeklokken, og jeg stakk hodet ut i håp om rolige forhold. Det var måneskinn, klarvær og helt passe med vind utenfor! Dette ga nytt håp om toppen. Havregrøten ble inntatt til kvalmen meldte seg, og det var et stort ønske om å nå toppen denne dagen. Kevin bestemte seg for å stå over toppstøtet, og heller holde teltet til vi kom tilbake. Rett etter kl 03.00 startet vi å gå med gode tendenser til overtenning. Det ble derfor besluttet å senke farten så mye vi klarte. Vi hadde tross alt nesten 400 høydemeter opp dit de fleste starter på toppstøtet. De første 400 meterne gikk unna med en vanvittig fart, vi kunne notere oss en tid på 1 time opp hit. Formen min var litt så som så etter frokosten, og jeg kunne notere hele fire brekninger den første timen. På 5000meter kunne vi endelig få kjenne solen, som varmet litt. Her føyket det bra langs bakken, og det hele var virket nesten litt trolsk. Tempoet var fortsatt høyt og pausene minimale, så vi gikk omtrent dobbelt så fort som mange av de andre gruppene med guider, og formen min var endelig på topp. På 5300meter ligger den berømte Sadelen. Her hadde vi da nesten 100 personer bak oss, og kun tre grupper igjen videre fremover. Det er lett å si at man skal gå sakte i høyden, men med konkurranseinstinktet til Lars og meg var dagens førstebestigning innenfor rekkevidde. Tempoet ble derfor satt deretter, og siste gruppe ble passert 100 meter under toppen. Gleden var dermed stor da vi endelig sto på toppen etter kun 5 timer, og med resten av køen lengre nede på fjellet. Etter en 20 minutters pause på toppen sa vi oss fornøyde, og begynte turen tilbake til teltet. De siste 300 høydemeterne fra Sadelen og opp til toppen er de bratteste på turen. Her ble det derfor en del venting i solsteiken for vår del, da det var mye kø på vei oppover. Vi hadde ingen hastverk på vei ned, og tok heller noen ekstra pauser på de sikre stedene, da mange av de som gikk var uerfarne og fort kunne sklidd ned på oss. Synet av leirplassen var et etterlengtet syn, og det var veldig deilig å kunne krype inn i teltet og soveposen. Retur var et faktum neste morgen, og vi hadde nå tre dager som skulle slås i hjel på det lille tettstedet rundt hotellet. Det var etterlengtet å kunne slappe helt av uten å måtte jage flere høydemeter, og de lokale restaurantene ble hyppig utforsket i tiden frem til avreise.

SL i motvind 👍🏻 Satt opp av ett stykk ikkeveldigerfaren frøken. Stod som en påle. Hadde 15-17 m/s senere også og teltet stod fint da også (men skal jeg kjøpe så blir det ikke SL)

Det er jo også to måter å tenke konstruksjon på. Man kan forsøke å lage noe som er så solid som mulig, enten så står det eller så blir det ødelagt. Alternativ 2 er å lage en konstruksjon som beveger seg litt mer med elementene. Det at et telt legger seg ned i et heftig vindkast for så å sprette opp igjen er nødvendigvis ikke en negativ egenskap. Jeg syntes det blir vanskelig å komme med bastante meninger om hvor mye vind enkelte tåler da det er såpass mange parametere at det fort blir mye synsing. Folk overlevde på høyfjellet for 20-30 år siden med langt dårligere telt en det vi har i dag. Har du vind med storm eller orkan i dragene så tror jeg teltet ikke nødvendigvis er det største problemet. Men SL vs extrem blir like mye en debatt om filosofi og preferanser kontra tekniske egenskaper. Jeg har flere telt og kan velge etter type tur og lokasjon. En av de største fordelene med SL er jo nettopp at du kan dra på lange turer med en god og lett sekk. Med lett utstyr generelt så kan jeg nå dra på en ukestur med sekk som veier rundt 15kg, kontra en sekk på 25kg med "normalt" utstyr. For oss som er små, tynne og spebygde så er SL produkter en redning for de lange turene 😅

Har vedlagt bilder av verdens diggeste footprint. Som demonstrert nedenunder kan det lett komprimeres ned til nesten ingenting og pakkes usynlig i sekken. For mer inspirerende bilder av footprint sjekk @rullegress på instagram

Massiv nærmer seg hjertet av Jotunheimen med stormfart, ihvertfall med mørke skyer som inneholder sporadiske regnskurer. På den trettende dagen (eller den sjette alt ettersom) gikk jeg fra Slettningsbu til Fondsbu, hvor jeg tok meg en lengre pause før jeg fortsatte videre til Sløtatjernet hvor jeg slo opp teltet. Ikke den mest spennende dagen, hvor det gikk litt tid gjennom et hyttefelt og langs Tyin på en fryktelig våt og myrete sti. Turen forbi Trollsjøen (bildet nedenfor) var dermed fin. Og nå venter Jotunheimen... På vei ned til Trollsjøen. (Massiv) Dag 13: Slettningsbu - Sløtatjernet

Tok en liten runde på Instagram under div helsporttagger med SL . Ser at flesteparten av disse teltene ikke er bardurnert riktig, mange av bardunene er opprullet som når teltet er nytt, eller ikke laget i full lengde. Tror mange misforstår begrepet selvstående. Så hva teltkonstruktørene har tenkt, blir nok ikke slik i praksis hvis bildene på Instagram er nogenlunde relevante. Tror at enn del av oss, meg selv inkludert, uten å tenke på det setter opp telt på en annen måte enn den jevne bruker. Mange tenker nok vekt før funksjon, og ser ikke helt helheten. Vi bør kanskje ha dette litt i tankene når vi anbefaler ting. Legger ved et par bilder.

Ikke jeg, i allefall ikke Ringstind SL. Det var nettopp en sånn opplevelse i Børgefjell med mitt Ringstind Pro 1 første versjon som fikk meg til å ønske meg et annet enmannstelt. Jeg fant aldri noe som overbeviste mht vekt, størrelse og styrke , så nå ser teltet sånn ut. Å få originalbardunene vinkelrett ut fra stangen forbedret komforten i vind ganske mye.

Jeg skal ikke synse noe fra eller til, men her er min erfaring. Jeg hadde med meg et Reinsfjell SL på hardangervidda august 2016. Ikke store muligheter for ly i akkurat det området. Det var visst 16-18 m/s på nærmeste værstasjon (rett borti høgget). Teltet sto, men jeg var ute flere ganger ila. natta for å sjekke bardunering etc. Enden på visa ble at teltet tåler en trøkk, men en behagelig natt var det ikke. For sjelefredens skyld telter vi nå i et Hilleberg Kaitum på litt mer utsatte turer. Reinsfjell-teltet er fortsatt i bruk, bare ikke som eneste telt til alle anledninger. Legger ved bilde: PS: Som dere ser har kompisen min satt opp sitt Fjellreven lightweight 3 på tvers (90 grader) av der jeg mener vinden kommer fra (fra venstre mot høyre i bildet)! Vinden er mao. ikke helt retningskonstant... Uenigheten var stor, men begge telta sto natta gjennom. PPS: Stoler aldri 100% på værmeldinga, selv om den gir deg en pekepinn. Er selv glad i å ha litt margin

Hadde teltet med i Jotunheimen 3 netter sist uke. Veldig god plass alene i teltet på denne turen. 👍😊 ..og måtte jo bare sjekke at der var plass til 2 stk Downmat 9 LW når jeg kom hjem, og det var det absolutt akkurat plass til! 🤣

Hei, er med på den, Nordmarka 2 er kanskje det beste teltet til nybegynnere. Det er lavt, men har da en gunstig vindprofil og som du sier en gunstig pris. Friluftsliv behøver ikke bli så dyrt. Jeg kjøpte det da jeg etter mange år skulle begynne med friluftsliv igjen. Senere har det blitt Ringstind pro 1 og Ringstind SL 1-2. På Ringstind Pro 1 har jeg nå fått satt på fem ekstra pluggfester så nå er det godt "nagla" til bakken. Lite blafring av teltduken.

@Dingsen Ja, er litt lat av meg, så jeg bruker i så å si alle tilfeller alle bardunene. Hopper heller over festene som er i enden av teltstengene. Vet aldri når vinden kommer og gidder ikke å stå opp på natta, for å sette ned plugger og bardunere gjerne i overraskende regn og blåst. Måtte lete gjennom mange bilder for jeg fant et, da var det i Nordmarka, med HS Nordmarka 2 teltet. Men der er også veldig lavt og tåler mye vind. Nordmarka 2 er vel det beste teltet du kan få kjøpt for under tusen kr nytt på tilbud. Rundt 500-800kr brukt. Men har byttet til Hilleberg barduner på det😀

Siden Reinsfjell er et hybrid (tunneltelt med stang #3 på langs over tunnelen) tenkte jeg kanskje kortenden av tunnellen burde stå mot vinden? Der er det mye kortere mellom stengene enn det er i hode/fot-enden. Ikke enig? Setter pluggene der det er jord Men ja, bardunene burde seff vært lengre. Det var et godt stykke uti kveldinga, men er helt klar på at teltplass ikke er 10000% optimal!

Trolltind Superlight 2 var med på en ukes tur– og da fant jeg dessverre ut at det superlette teltet også hadde et superglatt teltgulv. Er lenge siden jeg har sovet så dårlig og fått så dårlig hvile i et telt før. Og da var det ikke liggeunderlaget (Therm-A-Rest NeoAir Xtherm) sin feil, men det glatte teltgulvet som sendte meg og liggeunderlaget over i den ene eller den andre teltveggen ved den minste bevegelse. Man våkner av slikt, særlig når teltveggene er våte av kondens. Når jeg returnerte fra turen kontaktet jeg Helsport om dette. Fikk da bl.a. vite at dette er et problem som kan oppstå fordi duken som brukes som gulv i superlight-serien behandles med silikon både på under- og oversiden (det er RAINGUARD PRO duken, som ellers brukes som ytterduk i andre Helsport telt). Dette skjer ikke med den dedikerte bunnduken [ RAINGUARD PRO FLOOR ] som de bruker i øvrige telt i PRO og X-trem serien. Denne silikonbehandles bare på undersiden. (De har også en annen bunnduk uten silikonbehandling, mer flammesikker, til bruk i TREK serien og Lavvoer.) I svaret jeg mottok het det om silikonbehandlingen av gulvduken i superlight bl.a. at: ”Blandingen og konstruksjonen av denne silikonbehandlingen er slik at det vil variere noe hvor glatt duken blir, og den blir dermed i noen tilfeller irriterende glatt” I noen tilfeller altså, irriterende glatt. Men dette fikk/fant jeg ingen informasjon om før jeg kjøpte teltet. Hadde det skjedd ville jeg ikke valgt Trolltind SL. Mulig at ingen andre her med superlight telt fra Helsport har erfart dette, men jeg erfarte det nå og det holdt for meg. Da hjelper det ikke at teltet stod støtt i vinden og holdt regnet ute. Reklamerte derfor på teltet til XXL og fikk hevet kjøpet. For min del vil det derfor fortsatt gå i Unna og Soulo, to telt hvis kvaliteter jeg nå setter enda mere pris på.

*henter popcorn*

Rett på sak siden så mange er opptatt av detta. Det er ikke boxeren som bør ha fokus, men renhold etter en lang svett dag. Hvis ikke kan du få det som vi i forsvaret kalte Texas røde rose. Illrøde baller som svir. Håper ikke jentene våre blir skremt av dette, det er en guttegreie.

Fant turrapporten din fra denne toppen, så jo spennende ut! Men tror nok jeg sparer den til dagene blir litt lengre igjen. Det ble faktisk en tur til Botnkrona i dag. Burde vel tatt med meg Grytfoten i samme slengen, men ville rekke ferge i Bodø så jeg droppa den. Okstindene så spesielle ut, men ser ut til at det inngår brekryssing, så da utgår det. Er rett og slett for pysete til å surre rundt på bre alene. Men de linkene var kjekke! Har faktisk planlagt å ta med meg Heilhornet som siste topp på vei hjem Snedig side!

Har ikke problem med å få LW inn i soulo. Skal bruke soulo med footprint, LW med chair kit og kanskje Helsport LY gapahuk som oppsett i dagene som kommer.

Oppsett av Soulo ser litt plundrete ut om man ser youtube-videoer av slikt med klipsing og hatt som skal på kontra å skyte to teltstenger inn i Unna, men går sikkert relativt kjapt med litt øvelse. Og det framstår jo som temmelig lite med 95 cm på det høyeste, men kanskje tilstrekkelig om det ikke er der man planlegger å bruke tiden. Dedikert fortelt er jo et pluss. Hadde det veid et kilo mindre og hatt superglatt bunnduk så hadde jeg ikke vært i tvil

Helt klart, det er i allefall trivsel i å ha et tørt fortelt og da er det bare fantasien som setter grenser for hva man kan bruke 😊 Men footprint var et hyggelig bekjentskap, det blir nok med flere ganger det er sikkert. Og så er det jo en del lettere enn fjellduken min da😊

Om man er i Brønnøysundsområdet er alle de 50 pluss toppene som har vært med i fjelltrimmen, lagt ut for elektronisk registrering. Man finner kjøreanvisning og ruter til en rekket opper der.. https://fjelltrimmen.no/ https://fjelltrimmen.no/index.php?/map/ Laget av en kjenning

Helt i sør ligger jo Heilhornet, det ligger faktisk så langt sør at Nordlandstilhørigheten er truet - det kan faktisk ende opp som trøndersk etter noen tvangssammenslåinger ... Bør nok bestiges mens det ligger i Nordland, så kan man kanskje nyte opplevelsen en gang til som trøndertur senere en gang

Med dagens Insta-generasjon er det nok viktigere med et flott blide av utsikten fra teltåpningen enn å skjerme teltet mot vind. Gretne gamle gubber tenker annerledes enn den oppvoksende generasjon.

Skal du blande inn damers føleri i SL-debatten nå? Da finner jeg også frem popcornet 😂

Midlertidig konklusjon kan være at teltet holdt, men dama hadde hatt en bedre følelse i et kraftigere telt? 😉

Ulike strategier for å takle kulde/vind. Her har jeg med to hunder på tur. Begge er på bildet.

Ligger litt etter, men forrige helgs skautur sammen med @Tor-Erik-L-77 er nå ute på bloggen. Det ble en flott tur på gamle trakter med tyribål, fine topper, multer og litt tvilsom drikke. Klikk her for å lese :-)

Her var det nok mye tilfeldigheter ute å gikk. Det var tæla bakke og brukte en batteridrill for å borre hull i jorda. Tok derfor de minste pluggene for å slippe å borre så mye. Var egentlig bare ett testoppsett, men siden det startet å blåse fant jeg ut at jeg skulle sove over hjemme i hagen. Vinden snudde 90 grader, så mye vind at det var vanskelig å stå, var vel dagen med mest vind så langt i år. Var ikke så nøye med hvor jeg borret hull, så bardunen ble kortet for mye inn i tillegg. Da det hold på å blåse ned på natta, voknet jeg av at det føyket snø inn i teltet, og mye blafring. Strammet opp barduner og gikk inn å la meg. Hadde jeg hatt en sterker plugg/borret hullet mere på skrå hadde det holdt. Når det kommer til teltet er jeg kjempefornøyd, et nytt yndlingstelt, bruk 12-15 netter så lang. Har vært med i sekken på dagsturer, siden det er så lite og lett. Zpacks lager kvalitetsprodukt, og finishen er meget høy. Eneste jeg kan utsette på det så langt var litt mye presseningslyd når det var nytt, men det ble mye bedre etter den natta det blåste ned, så noe bra kom ut av det tross alt. Prisen på det er veldig høy med rundt 7500 kr, men er nok verdt det etter min mening. 837 gram for et tomannstelt inkl carbon stenger, gode plugger, repsett og pakkposer er veldig bra. Frokost i regnvær

Og derfor liker jeg mine Klättermusen og Patagonia plagg

Jeg vurderte både Soulo og Unna og havnet på Unna Følte at innerteltet i Soulo ble i minste/laveste laget. (Jeg har Exped SynMat 9LW) Unna er som sagt litt mer plundrete om det er regnvær i en lengre periode men jeg holder meg som regel nedenfor tregrensa og har alltid med en Hilleberg 10UL tarp. Unna mangler vel litt "Monsen-faktor" også selv om han brukte Unna på den lange turen i Kanada. Uansett hvilket 1-mans telt man velger så er det kompromisser. Tror trådstarter vil bli veldig fornøyd uansett hvem av de 2 teltene som velges

Nå har du jo levert tilbake teltet, men jeg nevner det allikevel. Om man har problemer med at underlaget sklir på bunnduken kan et par tynne lisser med Sil-net eller tilsvarende på liggeunderlaget gjøre susen.

Grei tankegang men det er ikke sånn at et "ikke SL" telt nødvendigvis står bedre i vinden. Det kommer helt an på stenger og design forøvrig. Et tunnelltelt som får vinden inn fra siden vil sannsynligvis legge seg før et kuppeltelt med kryssende buer. Uansett en problemstilling som stort sett blir blir teoretisk.

Mine tanker i dette er da at dersom man velger SL telt i skikkelig ruskevær så må man vurdere vindretning samt mulighet for le slik at teltet ikke presses ned..

Man er jo vanligvis i nærheten av et lavtrykkssenter når man opplever ruskevær, og der går vinden i spiralform (pga coriolis-effekten) inn mot senteret. Siden lavtrykkssenteret beveger seg over bakken, vil teltbeboeren der treffes forskjellig av vindene rundt senteret. Passerer det nøyaktig rett over, vil han kunne oppleve sterk vind i en retning like før det blir en rolig stund (i "øyet") for så å få sterk vind i stikk motsatt retning.

Vet ikke om dette er helt rett og komme med, men teltet står 90 grader feil på vinden, samt at bardunen som står mot vinden ikke er riktig plassert. Når du presser grenser er riktig oppsett mere og mere viktig.

Jeg snakket før jeg tenkte nå, og plumpet på ny utti 😱 Lærer aldri, tror ikke nettforum er noe for meg egentlig 😂 Får ro meg inn med at jeg skrev at jeg ville følt meg tryggere i et kraftigere telt med slike meldinger også kanskje? 😇 Edit: Får jeg kred for at jeg framsnakket Helsport Ringstind 2 i mange år da folk mente det ikke tålte vind? Jeg hadde bortimot 10 år i dette teltet og det imponerte meg flere ganger i sterk vind.

Se om du finner noe brukt. Ellers så er gjerne slik at lett og bra er å få, men ikke lett, bra og billig. Billig og bra er å få, men ikke billig, bra og lett. Noen burde koke sammen en formel av det der 😁

Hva med: http://www.helsport.no/ringstind-2-outlet

Nord-Saulo innenfor Sulitjelma, Norges høyeste grensetopp..

Har bare denne sommerens erfaringer med Fjellheimen superlight og jeg var litt skeptisk i starten. Jeg må si at jeg blir mer og mer trygg på teltet, men jeg ville definitivt ikke dratt ut i storm (enda).

Skeptisk... Jeg venter fremdeles på "Helsport for Her-edition". Ingen kan vel i sin villeste fantasi forvente at vi damer skal dra på telttur uten integrert sminkespeil, hårføner, duftlys, skohylle og "LOVE" og "HOME" i utskjærte bokstaver på teltveggen. Håper slike basics er ivaretatt i et såkalt unisex-telt.

En av de viktigste grunnene til å velge Keb Dome må jo være at Fjellreven finner det nødvendig å opplyse at det er et unisex-telt -hvis du var usikker på det altså.

Første tur med footprint ga mersmak😊

Camping with @Sovjetunionen

Det ble en telttur i helgen og samtidig fikk jeg deltatt på #nattinaturen også😊 Om jeg klarte å lure septemberørreten kan du lese om her 😊 http://turmannen.blogspot.no/2017/09/septemberrret.html

To eller tre stenger avhengig av hvis mye det skal fiskes. Har alltid med to, slik at jeg kan kaste ut mark og dupp/søkke, og så fiske aktivt med sluk/spinner med den andre stangen. Den tredje jeg drar med meg er fluestanga når det er sesong for det. Det hender at jeg lurer en ekstra mark-stang på sekken til fruen om hun er med

Har akkurat kommet hjem fra en super kanotur i Myklands smale og kranglete kanaler. Du kan lese om turen på bloggen og gode stikkord for innlegget er fisking, padling, blåbær, tyttebær og sopplukking.

Hadde et flott gjensyn med et spennende fiskevann i Sauda/Etnefjellene denne helga. Om det ble fisk kan du lese om på bloggen.

Truser av ekte bambus vil i hvert fall ikke bli slafsete

Nord-Saulo passer ikke inn i det hele tatt! Med det mener jeg at når man ser denne svære granitt(?)blokka stikkende opp av et ellers rolig landskap så kan man lure på hvorfor den har havnet der? Kanskje Vårherre hadde en topp til overs etter at han så rundhåndet hadde ødslet med toppene nord og vest for disse høyslettene? Hvorom allting er: Nord-Saulo har etter som jeg har kunnet finne den ære å være den høyeste grensetoppen i Norge. En status som burde gjort den betydelig mer attraktiv etter mitt skjønn. Mitt første møte med dette fjellet var i fjor da jeg måtte gjøre vendereis på grunn av nordvest og sludd. Jeg ønsker å oppleve toppene med den utsikten de kan by på, det er ikke nok bare å ha sett toppvarden! Så i helga var det nytt forsøk. Metereolygen meldte om ypperlige værforhold, så kursen ble satt for Sulis og Balvatnet. Det er forresten ikke bare bare å finne veien innover til Balvatnet, men det gikk nå bra. Siden jeg er en gammel mann og usikker på formen så hadde jeg utrustet meg med telt og planla Basecamp ved Stjernevatna, som ligger like under fjellfoten på Nord-Saulo. Starta ved Coarvi-hytta i halvtre-tiden på fredag og ankom Stjernevatna ca 3 timer senere. Første del av turen fulgte jeg turiststien mot Mavas. Hvor man tar av fra denne må den enkelte selv vurdere: jeg har vært her to ganger og gått fire forskjellige ruter! Uansett er det snakk om rimelig lettgått terreng.. Lørdag startet jeg framstøtet mot toppen i 11-tida. Kursen ble satt opp mot skardet mellom den lille toppen Ballek som ligger like sør for selve Saulo. Etter bare en liten halvtimes marsj fra campen passeres svenskegrensen. Den gresskledte lia oppover her er ikke spesielt bratt, og rimelig lettgått. Da jeg kom opp til høydebrekket dreide jeg nordvestover opp aksla mot toppen. Her var det faktisk lett å se sti etter de som har gått her før, så det var grunn til å tro at jeg var på rett vei. Fulgte aksla opp mot toppen, og fant etter hvert et par små varder. Ny indikasjon på riktig rutevalg! Helt oppe under toppen traff jeg på en bratt snøskavl. Denne kan nok bli vanskelig å passere uten stegjern når man kommer utpå høsten, men med dagens fine vær var det forholdsvis enkelt å sparke fester i snøen. Fulgte sporene etter en som hadde kommet ned, antakelig dagen før. Her gjorde jeg min første, og forhåpentligvis eneste, brøler på turen. Fulgte sporene helt opp mot fjellet, stusset litt på at det plutselig så ut som det var to spor, men fortsatte ufortrødent opp fjellet. Ble litt klatring av det… På nedturen fant jeg forklaringen på de andre sporene: vedkommende som hadde gått før meg hadde snudd og gått ned på skavelen igjen og fulgt denne til sadelen mellom de to toppene. Derfra var det greit å gå opp til toppen.. (Det er for øvrig den sydligste toppen som er høyest). Var nå ikke verre klatring enn at jeg kom meg da greit til topps, da.. Men de tre karene som kom opp ca ti minutter etter meg stusset veeeldig på rutevalget.. Utsikten fra toppen var etter min ringe mening formidabel. I tillegg til de nærliggende toppene i Sulis var det mulig å se langt innover i Sverige, men jeg aner jo ikke hva jeg så.. Vestover dro jeg faktisk kjensel på Helgelandsbukken, og jeg tror da jeg kunne se Okstindan i sør.. Når det i tillegg var tilnærmet vindstille på toppen så var dette en av de fineste toppturer jeg noensinne har gjennomført. Det visste seg at de tre som kom etter meg, samt en mann til som ankom etter hvert, var på dagstur fra Coarvi. De hadde brukt i overkant av fem timer opp, så det er absolutt overkommelig å ta denne toppen på en dagstur. Det ble faktisk til at jeg pakket teltet og dro hjem da jeg kom ned til Basecamp..