Vinnerliste

Skulle være 14 dager i Femundsmarka, men vi ga oss etter 7. Hadde litt utstyrsproblemer og værmeldingen var godt under middels for de påfølgende dagene, så da var det like greit å gi seg mens leken var god! Skulle egentlig gå videre til Kratltjønnan og videre opp til Røavassdraget for å padle packraft ned mot Femunden. Hadde en fantastisk fin tur selv om fisket ikke ble like storslagent som man håpte på forhånd, og Naturehiketeltene ikke overlevde særlig lenge Ryggen min er glad jeg ikke tok med skikkelig kamera, selv om bildene hadde blitt enda finere å se på! Røvolltjønnan Første og største fisk på turen, tatt i Røvolltjønnan. Hvorfor barbeint? Fisken gikk inn i steinene og sleit sena. Bannet for meg selv og begynte å knytte på ny swivel. Da så jeg noe blankt som bevegde seg nedi steinene - sena hang såpass godt fast nedi der at fisken ikke kom seg videre! Da var det bare å kaste skoene og vasse ut for å plukke Solnedgang ved Korstjønnan Blankt lite tjern mellom Haugen og Korstjønnan Grøtåa. 100 grams på første kast med flue, ingenting de neste timene.. Solnedgang over Sætertjønna

Samme her, men er ikke så nøye hvis jeg ser at det ikke er folk på hytta. Fattern hadde en fin historie fra Blefjell. Han har en hytte som ligger oppe på snaufjellet på Vesle Ble, og en gang han kom tilbake fra tur, så var det noen som hadde slått seg til på verandaen (den er ikke gjerdet inn og virker ikke spesielt privat og det går en sti 2-3 meter fra hytta). De blir litt forfjamset når han kommer mot dem, og moren sier: "Vi var her først". Fattern svarer med: "Jeg skal bare inn her, så bare sitt".

Etter å ha bestemt meg for å reise til Ecuador, vart det også tidleg klart at eg ville prøve meg på eit høgt fjell, når eg først var i området. Tenkte først at det hadde vore spennande nok med 5000moh, men fann ut at 6000 også var tilgjengeleg. Då Chimborazo i tilegg viste seg å vere verdas høgaste fjell ( https://no.m.wikipedia.org/wiki/), vart turplanen gradvis meir fjellorientert. Etter å ha tråla nettet etter diverse turrapportar frå spesielt Chimborazo og Cotopaxi, kombinert med lesing om akklimatisering, virka det som Chimborazo var oppnåeleg med 10 dagar akklimatisering. Sidan slowmotion-fjellvandring åleine ikkje frista spesielt hadde eg ei litt anna tilnærming til akklimatisering enn normalen. DAG 0: Landa, fann hostellet på 2800 moh. i Quito. Kjente at høgda var annleis enn heime når eg gjekk i trapper. DAG 1: Sightseeing, "klatra" alle dei 3 tårna i katedralen i byen og reiste til ekvator. (totalt ca 1,5t buss, 60 cent!) Relativt luftig trapp, passe akklimatiseringsaktivitet, dag 1.. Kryssing av ekvator DAG 2: Sidan eg neste dag skulle køyre bil til 4500moh, så følte eg at eg måtte sette ein personleg rekord til fots først. Den gamle rekorden var på 4167 (quiz: kva fjell er det?). Eg tok Gondolbana frå 3000-4000 moh over byen og starta på rusleturen mot Cumbre Pichincha (ca 4700moh). Med berre to netter på 2800 var eg ikkje uventa dårleg akklimatisert, men låg fart og fint vær fekk meg til toppen. Tegna på mild høgdesjuke kom etter kvart då eg nærma meg toppen og vart verre på veg ned att. Med gondolbana som fjernar 1000 meter på 10 min, følte eg ikkje det var spesielt farleg med litt høgdesjuke. Haudepina slapp taket etter ein time på senga på hostellet. Panoramabilde frå toppen av Rucu Pichincha. Kan ane fleire kvite toppar, som dermed er over 5000 moh. Kunne sjå Cayambe, Antisana, Cotopaxi og Chimborazo frå venstre mot høgre. To tyskarar eg slo følge med ned frå toppen. Quito og Cotopaxi 5897 moh i bakgrunnen DAG 3-5 Gjennom eit lokalt selskap, flowbikerental, hadde eg booka 3 dagar med downhillsykling, der eg gjerne ville vere litt i høgda, sidan dette var ein del av akklimatiseringa. Her fekk eg som bestilt, guide, sjåfør, topp downhillsyklar, og sykling på høgder mellom 4500-2800 i tre dagar (130$/dag). Eg merka dag for dag at eg lettare og lettare hang med guiden på flatene etter kvart som eg vart akklimatisert. Siste dagen var vi i tillegg innom Quilotoa, som er eit stort vulkankrater med ein innsjø i midten, som "alle" turistane på hostellet anbefalte. Her sprang vi ned og opp dei 2-300 høgdemetrane mellom 3500-3800moh. på 38 minutt. Det var vesentleg fortare enn dei uakklimatiserte turistane rundt oss var i stand til! Cruising på flotte stiar, totalt drøyt 8000 vertikale meter ned på 3 dagar! Her med Quito i bakgrunnen Omtrent på 3700 moh. på veg ned dei 1500 høgdemetrane frå 4000-2500 moh. Frå opent fjellklima til tropisk klima på 40 min! DAG 6: Skulle eigentleg reise tidleg på morgonen frå Quito, men sidan eg vart invitert med på joggetur på morgonen vart avreise litt utsatt. Deretter tok eg buss til Machaci (1,50 $) og taxi (20$) til Tambopaxi lodge (3750moh). Her kunne vi ha hatt perfekt utsikt til cotopaxi, om ikkje skyene var i vegen. Tok ein times spasertur i området før middag. Dette var det meste eg fekk sjå av Cotopaxi på nært hald. Svært fjell, bildet er tatt på ca. 3800 moh, med villhestar i framgrunnen. Cotopaxi Refuge på 4864 moh. Delar av det kvite oppe til høgre og venstre for hytta er isbre. Ved godt vær kunne ein truleg ha sett toppen frå dette punktet. DAG 7: Planen for dagen var å bestige midt-toppen på Rúmiñahui (ca4600moh), men på grunn av dårleg vær gjekk eg heller langs vegen dei 13 km opp til Cotopaxi refuge på ca. 4850 moh. Ny høgderekord der altså. Farten var framleis god i forhold til turistane rundt. Fekk haik ned att, dermed sparte eg knea for 1000 høgdemeter nedoverbakke. Møtte på ein nysgjerrig Andes-rev på 4600 moh, rett før eg fekk haik ned vegen! DAG 8: Planen var eigentleg å bli på Tambopaxi lodge ei natt til, men sidan eg fekk veggdyr natta før, kombinert med dyre prisar, diaré og skodde, fann eg ut at eg ville ha eit komfortabelt døgn i Riobamba (2700 moh) i staden. Spleisa på taxien med roomien frå sovesalen og hoppa på ein buss mot riobamba. Litt annleis type buss-stopp her enn i Norge! For å komme meg på bussen måtte eg krysse ein 4-felts motorveg og deretter stille meg opp "kor som helst" (om eg forstod spansken riktig) og stoppe bussen. Det funka fjell. Generelt kostar buss mellom 1-2 dollar i timen i Ecuador. Med den prisen hadde eg nok køyrt vesentleg mindre bil i Noreg. Eit noko uvanleg skilt å møte i fjellheimen for min del! Plasseringa på Chimborazo Lodge er mildt sagt gunstig for fjellentusiastar! DAG 9: Med litt mindre kløe og litt mindre diaré, var eg klar for meir akklimatisering. Tok ein lokal buss frå Riobamba til hotellet Lodge del Estrella, som ligg strategisk til i nasjonalparken til Chimborazo på 3950moh. Gjekk til fots på ein utydeleg sti frå hotellet og peikte meg ut ein ryggformasjon på veg mot Chimborazo som såg artig ut å gå på. Etter kvart som eg passerte ca 4700moh. vart det stadig luftigare oppover, så i frykt for å gå meg vill bygde eg eit par småvardar på nokre utsette punkt i tilfelle eg måtte ned samme veg i skodde. Skikkeleg eventyrfølelse! Etter kvart smalna ryggen av og endte i eit stup. Då eg såg ei slynge rundt ein stein byrja eg å tru at eg måtte snu, men med litt klyving på høgre sida av ryggen kom eg meg ned i eit skar på ca 5000 moh. Veldig stilig geologi her, der både isbre og vulkanen prega utforminga av landskapet. På bilder på hotellet kunne ein sjå korleis breane har trekt set kraftig tilbake dei siste 100 åra. Etter eit halvhjerta klyveforsøk vidare frå skaret konkluderte eg med at dette var idioti, så eg tok lunsj, pusta inn mest mogeleg av den tynne lufta, og rusla ned att. Store delar av nedstigninga var på deilig laus grus, så knea igjen fekk spart seg. Sidan i fjor haust hadde eg berre gått ein einaste fjelltur til fots med over 500 meter høgdeforskjell, så knea var mildt sagt ikkje trent for nedoverbakkar. Landeveissykling med Jotunheimen rundt som det store målet 7. Juli gjorde at formen elles var upåklakeleg. Turen gjekk opp ryggen til venstre. Før eg snudde skjønte eg at eg ville ha kunne gått høgare om eg hadde følgt dalen opp, men, men. Får du auge på slynga? Klarte å snike meg ned frå ryggen på venstre side Pinaklar som ser ut som laus morenemasse, med ein slags sandstein som held ting på plass. Alt var relativt fast, men eg ville nok ikkje ha stolt på at kilar og spesielt kammar ville ha halde seg i ro her. Derimot ville det nok ha vore mange relativt faste blokker å feste slynger rundt. Det var massevis av Vicuñas i fjellet rundt Chimborazo. Eit antilope-hjorte-lama-dyr som er freda, og dermed relativt lite skremt av menneske. Ganske tørt klima i området. Fekk æra av å bu på Edward whymper-rommet. Mannen som førstebesteig Chimborazo, og syntest at fjella i Ecuador var kjedeleg samanlikna med dei skikkelege fjella i Alpane. Grei utsikt frå frukostbordet. DAG 10: Personellet på hotellet virka litt overraska over kor gjerrig eg var med tanke på at eg budde på eit hotell til nesten 100$/natt og booka guide til 500 dollar, men nettopp derfor måtte eg spare der det sparast kan. Derfor haika eg meg opp til Carrel refuge på 4850moh. Derifrå gjekk eg til Whymper refuge på 5050, og vidare opp til "The Chamonix needles" på 5250. Der var vinden så kraftig at det desverre var umogeleg å gå på den snødekte ryggen vidare, då eg ikkje hadde med stegjern eller isøks. I staden fann eg ein stein som fekk rolla som isøks, og eg hakka meg forsiktig vidare på sida av ryggen til ca. 5300moh. Eg vart nok litt i overkant ivrig på å komme oppover, men innsåg tidsnok at no var det på tide å snu før konsekvensane ved ei utglidning på snøen ville bli fatal. Etter svært forsiktige bevegelsar og iherdig hakking ned att i snøen sette eg meg til i le på 5250 moh og las eit par kapittel i boka til Knut Nærum: døde menn går på ski. Kan anbefale boka, og lurer samtidig på om dette er ny høgderekord for Knut Nærums forfatterskap? Ny høgderekord for lesing av Knut Nærums forfatterskap? 5250 moh, nokon betre? I bakgrunnen ser vi El Castillo, og sida som vi gjekk i opp til 5500 moh. kvelden etter. Ein liten dam rett over Whymper refuge. Dette er det høgaste punktet dei fleste turistane går til. Oppe til venstre ser vi El Castillo, deretter ryggen vidare til Pico Veintimilla, fortoppen. Etter ein kopp coca-te og nye kapittel i Whymper refuge, gjekk eg ned att og stilte meg opp med tommelen. Til min store fortvilelse stod eg rett nedanfor to andre haikande grupper. Etter 20 minutt med intens haikeinnsats var dei andre gruppene plukka opp og det vart plass til meg ned til hovudvegen, der ny haiking til hotellet gjenstod. Totalt haiketid utanfor køyretøy var nok berre 30 minutt, og det må seiast å vere rimeleg bra på 4 ulike køyretøy. Hadde eg beherska spansk litt betre enn "pocito" er eg sikker på at vi hadde fått ein hyggeleg samtale i bilen. Hyggeleg forsøk på samtale vart det i alle fall. Siste frist for avbestilling av tur var denne dagen. Yr meldte regn sist eg hadde internett (morgonen dag 8), men portvaktene frå hovudvegen til Carrel Refuge sa sol, sol! Sidan eg viste dei yr-appen på telefonen og forma eit spørsmålsteikn med ansiktet medan eg sa sabado, domingo på overbevisande spansk, satsa eg på at svaret deira var basert på dei beste equadorianske værkalkyler tilgjengeleg. Yr sine varsel hadde så langt berre hatt rett 4 av 10 dagar uansett. DAG 11 Etter å ha sove 10 timar, ete frukost, lina klede på golvet, og pakka kleda i sekken att, var eg klar for tur. Guiden kom med taxi, noko som var litt råflott, syns eg. Så forstod eg at guiden Paúl jobba som taxisjåfør når han ikkje jobba på fjellet. Han var 45 år, med akkurat riktig mengde grå hår, så han har rikeleg med erfaring, men ikkje er blitt for gammal og sliten for fjellføring. Turen opp tok lenger tid med taxien hans enn haiking, då han kjente halvparten av folket på fjellet, og måtte veksle eit par ord på vegen. Med 12 timar til avreise frå Carrel refuge, vart eg ikkje nevneverdig stressa. På grunn av fare for steinras frå El Castillo (slott-liknande steinformasjon 5500 moh), startar guida turar klokka 22-23 frå Carrel refuge, med soloppgang som siste tidspunkt for å snu. For å få eit inntrykk av kor fort vi kom til å gå, spurte Paúl litt spørsmål om erfaring og farta mi på akklimatiseringsturane mine. Eg viste bilder frå tradklatring i Lofoten, pudderkøyring i bratt terreng og skryt frå Jotunheimen rundt for at han skulle skjønne at eg truleg var raskare enn dei fleste klientane hans. Difor utsette han avreisa frå klokka 22-22:30. Etter mine berekningar var dette kanskje litt tidleg, men så skulle vi 1000 meter høgare enn min forrige høgderekord, frå dagen før, så eg stolte meir på Paúl sine berekningar enn mine. Etter ei god natts "søvn" frå klokka 18:40-21:30 var det opp og ete frukost. I løpet av "natta" hadde haudeverk komme snikande og eg var ytterst skeptisk til om dette kom til å gå. Posen med real turmat gjekk ned, i lag med immodiumen, så eg kunne gå trygt utan å drite meg ut bokstaveleg talt. Alt på dette biletet vart brukt under toppstøtet, med unntak av hua på bildet. Og soveposen. Og ovnen. Utsikten ut soveromsvindauget, medan eg heldt på å line opp kleda. Desse er ikkje ville, men rimeleg eksotisk uansett! Til tross for at dei andre gruppene skulle starte 22:00 og vi 22:30, så var vi andre gruppe ut av ca. 10 grupper. Etter om lag 10 minutt var vi fremst. Eg var djupt imponert over tempoet til Paúl. Aldri før hadde eg bevegd meg så sakte på fjellet før. Gruppa vi passerte imponerte endå meir, ved å gå endå saktare. Utruleg. Eg vart forsiktig optimist på vegne av høgdesjuka, då bevegelse ikkje kosta meg noko i det heile. Då vi kom ned att fekk eg høyre frå dei andre gruppene at vi hadde halde eit veldig raskt tempo. På 5000moh. var det tilløp til sandstorm, så vi dekka oss til med snøbriller og buff. Desse vart på dei neste 8 timane. Etter litt meir rusling kom vi til snøen, der det var på med stegjern, og inn i tauet til Paúl. Tauet var av type kort, slik at guiden kan halde meg att om eg skulle finne det interessant å teste gliden på skaren eller grusen. Eg valte å spare det til ein annan gong. Her var det ca 35-45 grader bratt, og relativt sterk vind. Klokka 01:00 var vi på 5500moh, forbi El Castillo, og Paúl erklærte at vi var veldig tidleg ute. Eg var einig, og tenkte på kor herleg lys den norske sommaren er. Etter å ha starta med hovudverk og sett meg som mål å i alle fall komme til 5500 moh, tenkte eg at det var trygt å røpe for Paúl at eg hadde litt vondt i hovudet. Eg bestemte meg samstundes for at eg skal spy eller få hinsides med smerter før eg snur. Eg hadde tross alt brukt store delar av feriebudsjettet på dette døgnet, så det skulle nytast. Vi var einige om at det var iskaldt å stå i ro, og eg ville strengt tatt ned så fort som mogeleg, helst via toppen, så vi heldt fram å gå. Planen vi la kvelden før var å gå 30 min og deretter stoppe 1-3 min for drikke og snack og halde det gåande slik heile vegen til toppen. Det var difor ganske tungt mentalt når halvtimen varte og rakk. Etter kvart måtte eg tisse, og fekk lov å gå litt til før vi stoppa for å tisse. Denne halvtimen hadde no vart i drøyt 2 timar, fann eg ut, og vi var no på 5950 moh. Det forklarte kvifor halvtimen føltes så lang. Høgdesjuka var framleis ikkje nevneverdig verre enn ved frukosten, så no fekk eg trua på å nå toppen, og delmålet om 6000moh. var tilnærma spikra. Paúl var litt forundra over å ikkje sjå nokon hovudlykter bak oss, og konkluderte med at alle dei andre laga hadde snudd. Dette var ein viktig boost for egoet og imaget mitt som tøff nordmann. Etter kvart som vi steig gjekk farta ytterlegare ned. Farta var omtrent perfekt heile tida. Eg lot meg stadig fascinere over kor roleg og jamnt Paúl gjekk. Dette har eg prøvd mykje sjølv, og eg syns det er kjempevanskeleg. Det gjekk aldri så fort at eg måtte puste og pese hardare enn på ein roleg joggetur. Etter litt meir pausar og påkledning (6lag på overkroppen) byrja breen å flate ut i det jamne og forsiktige tempoet berre brear kan flate ut. Eg hadde allereie før start gjort det klart for Paúl at målet mitt var Cumbre whymper (peak whymper), som er hovudtoppen eit stykke bak Pico Veintimilla, der dei fleste brukar å snu. Eg gjorde det umiddelbart klart at eg ville vidare då vi nådde fortoppen, så det vart ingen stopp for å nyte utsikten. Det var strengt tatt heilt mørkt og begrensa mogelegheiter for fotografering med mobilkamera i dette lyset uansett. Vi hadde snakka om at sterk vind kunne hindre oss i å nå hovudtoppen, så eg ville vise at motivasjonen var på topp, i tilfelle Paúl var i tvil. Eg hadde lest diverse om vanskegrada på siste biten, og visste at det kunne variere mellom ein halv meter laus kartong og kompakt skare. I dag var det hardpakka snø og lett framkommeleg. Etter ein drøy halvtime med rusling i endå (!) rolegare tempo, runda toppen til slutt av. Dei siste timane hadde eg tenkt ein del på at høgdesjuke kjem forsinka, og tenkte med gru på at eg når som helst kunne bli skikkeleg dårleg. Dermed tok eg meg knapt tid til bilde og filming på toppen, før eg ville snu og komme meg ned. Paúl vikra ein smule forbausa over dette hastverket mitt med å komme meg ned. No var klokka 05:00, altså var det 2 timar til soloppgang og ca 1 time til det lysna. Vi byrja å rusle tilbake til fortoppen og nedover samstundes som det første lyset byrja å komme på himmelen. Etter kvart som den 800meter høge snøbakken openbarte seg vart eg meir og meir takknemleg for at eg ikkje hadde sett heile bakken på veg opp. Høgste breakulen kan ta seg ein bolle i forhold. Det var også ganske bratt, så det var liten tvil om at utglidning kunne vere fatalt. Eg rekna med at eg ville stoppe greit om eg skulle falle, men lurte samstundes på om Paúl ville han klart å stoppe meg dersom eg byrja å gli utan å bremse sjølv. Paúl gravde ei plattform eg kunne stå på, og forankra meg i isøksa si kvar stopp. Plattforma var litt overkill etter mi meining, men så hadde eg jo betalt 500 dollar for dette. Skuggen av Chimborazo på veg ned att. Ved fullstendig skyfritt vær kunne vi kanskje ha sett havet? Her får vi ein følelse av kor bratt det er på veg ned frå Chimborazo. Bakken på bildet er forøvrig brattare enn der vi gjekk. Utsikten var heilt fantastisk, der vi såg utover skyene som dekte resten av landskapet langt der nede. Etter kvart kom soloppgang, og vi kunne sjå skuggen frå Chimborazo i horisonten. Vi måtte forbi eit klyveparti på is/grus/stein på ca 5600moh der både eg og Paúl syns det var greit om eg var sikra i stramt tau. Eg venta framleis på den store høgdesjuka, men smerten heldt seg stabilt på middels styrke, heilt fram til vi tok av stegjerna, og offisielt var på trygg steingrunn utanfor rasfare. Samstundes som at behovet for fokus sank auka hovudpina. Litt snubling og rutsjing på grusen minna meg på at eg ikkje må miste fokus heilt endå. Flaut å skade seg på turiststien, liksom. 5 minutt før vi kom ned til Carrel refuge (4850) stod sola opp bak Chimborazo, så vi fekk brukt solkremen vi smurte oss med 10 timar tidlegare. Her vart det desayuno og coca-te, samt prating med dei andre gruppene som var i ferd med å stå opp. I tillegg til høgda var det mange av gruppene som snudde som følge av kraftig vind. Nokre av deltakarane syns det var vanskeleg å halde balansen i vinden. Underteikna med Pico Veintimilla i bakrunnen. Hovudgrunnen til den låge suksessraten på Chimborazo er nok først og fremst tilgjengelegheita til fjellet. Det var mykje forskjellege folk som skulle prøve seg, og fleire av deltakarane hadde aldri gått på bre før. Etter mi meining er det både urealistisk og farleg å prøve seg på ein sånn tur utan noko stegjernserfaring i utgangspunktet. Timelønna til guidane blir desto høgare. Best timebetalt fekk nok guiden med den amerikanske turisten som snudde etter 2 timar, 50 høgdemeter over whymper refuge (5050). Etter frukost vart Paúl taxisjåfør og køyrte meg ned til Riobamba på 2700moh, før vi skilte lag. I bilen spurte eg han litt om vurderingar og orientering på turen. Han syns spørsmålet om bruk av kart var litt morsomt, han kunne jo vegen, så kart var ikkje nødvendig! Guideutdanninga i Ecuador virkar generelt god, litt som Nortind, berre 1 år kortare. No er internasjonal tindevegleiarutdanning i ferd med å bli oppretta også i Ecuador. Til slutt kan eg konkludere med at å prøve seg på ein 6000-metring gav ein heilt rå naturopplevelse, men endå større utfordring og meistringskjensle. På grunn av kulde, fokus og hovudverk tykkjer eg at turar i Norge gjev ei betre naturoppleving enn høge fjell, medan denne turen kunne minne meir om ein lang konkurranse, ikkje ulikt Jotunheimen rundt. Eg likar begge deler, og kontrastar, så 32 timar etter at eg stod på toppen 6267 moh sat eg i ein kano med andre turistar 800 meter over havet i Amazonas. Ecuador kan absolutt anbefalast som eit variert reisemål!

Tredje episode av padlingen min i Steigen på slutten av ferien er kommet på plass i bloggen nå, HER. Det ble en lang, men flott dag. Sist torsdag var jeg på padling med klubb og turlag, den turen er kommet HER. Vi fikk litt annet vær enn jeg hadde i Steigen, men turen blir jo som regel fin uansett, man er jo kledd for det.

Navn: Review Exped Orion 3 UL Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-08-12 Innsendt av: Isak Knutsen Er du på jakt etter et nytt fjelltelt bør du absolutt sjekke ut dette! Over finner du en video hvor jeg vurderer og viser teltet (abonner gjerne på kanalen, det setter jeg stor pris på:) Review Exped Orion 3 UL

For en stund siden var jeg på jakt etter et nytt telt fra Exped. Jeg har tidligere brukt Exped Carina 2, som jeg har vært veldig fornøyd med. Har vært litt usikker hvor mye vind det tåler, og jaktet på ett lett og vindstabilt telt også til bruk i høyfjellet. Etter noen telefonsamtaler og litt sjekking på nettet endte jeg ut med å velge det nye Orion 3 Ul teltet. Jeg har nå testet ut teltet flere plasser i Norge allerede, blant annet i Finnmark og sør på Hardangervidda. Jeg har gjort meg en del tanker om teltet, og i dette innlegget kan du lese om mine erfaringer rundt Exped Orion 3 Ul. Jeg mener dette teltet er det perfektet teltet for 2-3 personer, men jeg har likevel funnet noen så ting å pirke på. Jeg har laget en kort video hvor jeg vurderer og viser teltet:

Maggi m/melk og en boks makrell i tomat oppå er ålreit turmat Felix Rotmos (kjøpt i Sverige) er også snadder om man vil ha litt forandring

Jeg har ALLTID med Maggi m/melk og gressløk på turene. Brukes som tilbehør til alt annet. Er mye energi i en slik pose. Her med bacon:

Jeg har aldri prøvd å vaske stekepannen og kjelen med våtservietter, men jeg er som oftest fornøyd etter å ha skrubbet den med litt mose og litt vann.

Turen min til Sørøya kan du lese om på bloggen nå (Telting og ørretfiske på Sørøya - den grønne øya i nord)! Det var en vellykket tur og ny ørretrekord toppet det hele! Jeg må tilbake til Finnmark!

Det ble akkurat nok tid til et døgn på herlige Vigdarvatnet i Sveio nylig før regnet kom. Den store fiskefangsten ble det ikke, men avslapping, ja det ble det.

En litt sen turrapport fra Rondane

En artikel om att bo i världsarvet Laponia och 200 km från den närmaste supermarket.

Ikke bare på bakgrunn av tråden, men jeg føler meg pinlig berørt når jeg går for nært annen manns eiendom?

Ny ti på topp tur, nr 19 av 20. Startet i Åsbygda og gikk opp til Nordmarka, Nesten til Øytangen. Heldigvis er det dyr i området og det hjelper på veksten. Regnvær ikke langt unna, men slapp å bli våt. Noen unger hadde startet på en hytte, og satt opp skilt i henhold til allemannsretten og tråden der😂 Var også en slags veivaksel i tre med akseltapper i metall som var brukt til portstolpe. Muligens fra en oppgangssag? Har igjen en tur opp til Gøranfisen, en lengre tur på 14 km og nesten 800 meter stigning. Greier ikke den som dagstur, så den blir med telt og fiskestang i løpet av høsten.

Ble visst en portaledge og overtelt på meg, noe jeg har drømt om i årevis. Endelig fant jeg baller nok til å kjøpe en. http://blackdiamondequipment.com/en/big-wall-climbing/cliff-cabana-double-portaledge-BD8104510000ALL1.html#start=7 Blir mye camping i vertikalvegger fremover!

Hehehe.... det er vel det også bildet ovenfor godt viser.

Tja. I seg selv er det ikke så mye. Er vel under 400kcal per pose maggi (90g). Real har vel rundt 450kcal i "lunsjene" og rundt 600kcal i middagene. I tillegg består potetmosen av primært "raske" karbohydrater. Så den fungerer, for meg, kun som tilbehør til annen mat. Og det er lurt å tilsette fett (f.eks smør) i den, både for smaken og for at energien skal bli tatt opp senere. Ev spise den til fett kjøtt som spekepølse el.l. Dog et rimelig bra produkt om man ikke orker å leve på real i mange dager i strekk.

Så enkelt og så godt 😊 Støttes, jeg liker best maggi m/melk og gressløk selv også. Kjekk turmat, spiser den med fisk, bacon, biff, spekepølse og i mangel på noe annet har jeg spist kun stappe også, eller bare med sprøstekt løk 😊 Ikke alltid fiskelykken er på min side 🙈

Sagnet er faktisk sant. Ved enden av regnbuen finner man et Hillebergtelt..

Alltid med Pleier å stappe pølsesnabben til Bjarne oppi. (For dem som husker den tråden).

https://www.mills.no/produkt/potetmos-med-melk/ https://kolonial.no/produkter/11323-maggi-potetmos-med-melk-gresslok-90g/ Noen som bruker denne på tur i bushen? Gjerne med pølser?

Heisan! Dette er en liten utstyrsrapport/rant om Arc`teryx, siden jeg mener de har ufortjent godt rykte. Innser at mange sikkert har andre erfaringer enn meg, men har allikevel tenkt å klage meg igjennom en post her inne på forumet rett og slett fordi jeg er utrolig frustrert over saken og fordi jeg har lovet en oppdatering. Evt også så alle med en annen erfaring kan få komme med den. Etter å ha researchet dette frem og tilbake endte jeg med å kjøpe meg en Arc`teryx alpha ar jakke, ifølge selger skulle dette være storfine saker og holde til friluftslivets utfordringer. På første tur fikk jeg en kvist satt fast i stoffet og hele herligheten revnet og etterlot et pent hull på midten av jakka (legger ved bilde). Brukås som har solgt meg jakka, mener først det er en reklamasjonssak, men etter å ha snakket med Arc`teryx viser det seg at dette er en skade som ikke går på reklamasjonen og at jeg må betale reparasjonen selv. Etter dette svarer de svært lite på mine mails og forteller meg, på tross av at jeg påpeker at dette ikke er riktig, at de må følge Arc`teryx sin anbefaling i saken og at de dessverre ikke kan gjøre noe med at Arc`teryx ikke vil gi reklamasjon (altså betale en reparasjon på 400kr). Arc`teryx sitt avslag blir således mitt problem. Det er seff ganske kjipt, men jeg vil gjerne betale for å få den fikset. Arc`teryx bekrefter dette den 18 mai, da er det 1 mnd siden jeg sendte den til Brukås. Jeg skal ikke gå inn i alle mails som ikke blir svart på eller telefoner som ikke blir fulgt opp fra Brukås og Arc`teryx., men det er MANGE. Brukås gir opp kommunikasjonen her og henstiller meg til å kommunisere med Arc`teryx selv. Arc`mener de skal ha jakka klar etter to uker, når jeg skriver etter tre uker forteller de imidlertid at de ikke har fått stoffet, at stoffet først kommer om noen uker og at de ikke aner når jakken er ferdig. Siden disse epostene er undertegnet Gore Tex service, kontakter jeg da Arc`teryx direkte og spør hva i helsike som skjer (neida, jeg spurte på en pen måte). Det er først her at jeg finner ut at Gore tex service (som jeg trodde var Arc`) ikke er arc, men en underleverandør. Når jeg forteller kundesupporten til Arc hva som har skjedd får jeg plutselig tilsendt ikke bare èn, men to lånejakker fra Gore tex service, videre får jeg en god prat med han på Arc`teryx angående holdbarhet på disse jakkene. Arc`teryx forteller at verken AR eller SV holder slike påkjenninger og at jakkene ikke er så solide, de holder mye bruk, men ikke så mange ytre påkjenninger. Fint nok, endelig en person som har tenkt å gi et godt svar! Føler egentlig saken er OK etter å ha snakket med Arc`Teryx direkte, selv om jeg føler at jakken markedsføres som langt mer solid enn den egentlig er. Dette klager jeg også inn for forbrukerrådet, men taper den saken da jeg ikke har noe håndfast bevis på at Brukås har fremstilt jakken som mer solid enn den er. Nå er det de 8 august, jeg har nesten herpet lånejakken min i sommer (en alpha SV) etter et lite fall ned en fjellskrent (du vet, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre det var derfor jeg ville ha en holdbar jakket ) og har begynt å bli litt stressa for hvor mange ARc`teryx jakker jeg kan klare å herpe på et år. Gore Tex service har fått feil stoff og aner fortsatt ikke når jakken er ferdig (de har hatt den i 3,5mnd), men har blitt veldig serviceminded etter at jeg snakket med Arc`teryx. Jeg har også fått lov til å levere tilbake lånejakken i småbiter uten å få regning på det, så det er jo finfint. Men iallfall, min konklusjon er at Gore tex jakker ikke tåler særlig mye, iallfall ikke når man bruker de til å hente ved eller ramle ned fjellskrenter, fra nå av skal jeg bruke bomullsjakken fra Fjellreven til denslags og jeg kommer aldri til å investere i svindyr Gore Tex noen gang igjen.

Jeg har ganske nylig startet en kanal (her: Norwegian Adventures), jeg har mye å forbedre, men jeg lærer litt og litt. Hvis du vil, så er du velkommen til å ta en titt:)

Han behøver vel ikke en kaffekjele om han drikker te Jeg drikker mye kaffe men kaffekjele er aldri med så lenge det brukes gassbrenner

Lager porsonspakker med tørka kjøttdeig, tomater, løk og sopp. Lar dette trekke litt i kaldt vann før jeg koker det opp. Når det er ferdig tilsetter jeg potetmos til middagen får en passe konsistens så derfor er potetmos bestandig med på overnattingsturer.

Fikk endelig vært på en litt lengre tur med det nye teltet mitt, det ble en trivelig tur med flere klatrekamerater fra klubben. Destinasjonen var Heftys og Storen, som vi har klatret noen ganger før. Været var tålig brukbart til fjellklatring, men det blåser jo alltid 'litt' på fjelltopper. Noe som da foråsaket at mobiltelefonen min fløy utav hånda idet jeg skulle ta en slik klassisk "Se mor! Jeg henger i en fjellvegg!"-sjølfie. Bortsett fra det, snø i fjellet og greit med is. Racket var ikke særlig planlagt så jeg tok med litt av alt verktøy. Turen totalt ble 4 dager. Tips til ny telefon som man ikke 'mister' ut av hånda under klatring?

I dag på bloggen gjør jeg en grundig test på det nye Orion UL teltet fra Exped, et telt som jeg mener er helt fantastisk! Har ikke hatt det så veldig lenge (fordi det er så nytt), men så langt er det helt klart det beste teltet jeg har brukt noen gang! Jeg har også laget en video hvor jeg vurderer og viser det nye teltet:

@Memento mori. "Fjellforum er et åpent forum, all info bør være deretter😱" Jeg skjønner ordene, men er ikke sikker på om jeg helt skjønner budskapet?

19 september kan du vinke til meg igjen, og samtidig vite at returen går innom IKEA. Først for å kjøpe posene og der etter blir det nok kjøttbollar

Fant fra 2 ulike produsenter...

Lurer på en ting. Hvis Dere er på tur alene og for å spare utstyr (tallerken/oppvask). Spiser Dere da utav panna direkte hvis det er kun en rett Dere lager?

Eg bruker og dinna potetmosen, men eg synes det blir for mykje med ein heil pose på kun meg (eg er så og sei ikkje svolten på fjellet, må tvinge i meg mat...snodig, for når eg er heime gjere eg ikkje anna enn å gnage på nåke 😂), så eg deler posen i to og vakuumerer den, så har eg 2 porsjoner 👍

Dette blogginnlegget likte jeg http://www.tursostre.no/2017/08/04/nar-turen-reduseres-til-et-instagrambilde/ Jeg er selv veldig aktiv på Instagram når det gjelder å legge ut bilder, fordi jeg veldig lett lar meg begeistre og inspirere av andres bilder (selvplaging å sjekke Instagram på jobb, så det anbefales ikke btw), og ønsker selv å overføre min enorme begeistring til andre. Når jeg er skyhøy på en tur eller aktivitet, så ønsker jeg å dele dette. Jeg ønsker jo at andre skal bli like begeistret som meg, og kjenne på den enorme gleden det er å utfordre seg til det ytterste, og så overleve. Eller bare rett og slett kjenne på den totale roen en rolig tur gir også. Jeg liker begge deler 😉 Men samtidig tenker jeg jo mitt også når jeg ser de perfekte bildene. For man vet jo så godt at det er mye slitasje på naturen, når enkelte turmål blir promotert for positivt. Man vet det er folk der og det er mye bak selve bildet, som ikke er like glossy. Så å ta flere bilder av hele turen, var en god ide. Legge til gjørma og folkemengder også. Ikke bare de perfekte bildene. Det er jo kjekt at man kan legge flere bilder i ett innlegg. Er dere med?

Selv om jeg er helt enig at det er tragisk for villreinen at man har funnet CWD kan jeg ikke se for meg at det på noe vis er best å la sykdommen spre seg mens man forsker videre på saken. Klassisk skrapesjuke på sau har ikke vært påvist i Norge siden 2009, atypisk skrapesjuke noe oftere men den er man jo nokså sikker på oppstår spontant og ikke smitter (dette er det en god del forskning på, prionsykdommer hos husdyr altså kugalskap og skrapesjuke blir ikke tatt lett på). De har vel forøvrig sett endel på om dette kan være smittevei i USA, man sier ikke at det ikke _kan_ skje, men det er ukjent til nå og de har jo slitt med dette i mange år. Jeg er med forvaltningen her, man må bare gjøre det man kan for å stoppe dette før hele Nordfjella er uegnet som reinområde i lang tid fremover og håpe det ikke allerede har spredd seg til andre områder. https://static1.squarespace.com/static/530364efe4b0c37a4004ec79/t/58ab4478b8a79b71786592c7/1487619208173/Villreinen+2017+side+52-56+lettversjon.pdf

Jeg er med forvaltningen her. Det er en for stor risiko å ta, å la sykdommen spre seg. Jeg ser heller ikke logikken i avslutningen din. Ja, villreinen er under stort press, og det er uhyre viktig å ha bremsene på. Disse tiltakene med uttak i forhold til skrantesyke er imidlertid ikke en ekstra belastning i så måte. Argumentene for å holde tilbake hyttebygging, turisme og infrastruktur i visse områder, vil uansett ikke bli svekket. Stammen(e) skal opp igjen. Det er både ønsket og fullt mulig. Det er også viktig å huske at villreinstammene på Hardangervidda og i Nordfjella er betydelig oppblandet med tamrein. Dette har pågått gjennom flere hundre år, og kuliminerte da tamreindriften opphørte under krigen, og all tamrein ble sluppet. I dag er det stammene som står i Rondane/Snøhetta som er de eneste som ikke har denne innblandingen. Dette er derfor de absolutt viktigste å ta vare på. Uttaket i Nordfjella vil kunne bidra til at sykdommen ikke når disse dyra.

På bloggen i dag kan du lese om første delen av Botswana turen. Du kan også se heftige bilder av Afrikas ville dyr! Jeg har vært på mange teltturer i Norge fra jeg var liten, men på denne turen skulle jeg prøve ut turkunnskapene mine på et helt annet kontinent, Afrika!

Hva jeg bedrev tiden med på Hardangervidda vest i 17 dager i sommer kan du selvsagt lese om på bloggen! God fornøyelse!

@whistler Problemet er at jeg ikke har noe telt... eller, jeg har jo et telt, men er usikker på om jeg kan stole på det ved regnvær. Ja, jeg har få overnattinger i teltet, noe som skyldes at det lekker. I fjor lå jeg i et Helsport Rondane 2 med samme liggeunderlag, og kan ikke huske at bunnduken i dette teltet var glatt i det hele tatt. Kanskje jeg husker feil, eller at bakken var 100% i vater, men det tviler jeg litt på. Reinsfjell-teltet har også vært slått opp på noe som ser ut til å være 100% i vater, uten at jeg selvfølgelig har målt gradene på dette. Som jeg også skrev tidligere så er ikke dette noe problem så lenge man har på litt silikon eller lignende på liggeunderlaget. Jeg har selv ingen erfaring med at bunnduken tåler lite ettersom jeg kun har brukt teltet med footprint. Årsaken til at jeg bruker footprinten er fordi jeg har sett enkelte her inne (jeg husker dessverre ikke navn) har fått hull i bunnduken på Reinsfjell, og jeg har også møtt på andre turgåere med hull i bunnduken. Generelt sett har jeg fått inntrykket av at bunnduken tåler lite, men det er mye mulig de har vært uforsiktige. Jeg håper at det også er lov til å uttale seg på bakgrunn av andres erfaringer og ikke bare mine egne. Det ville vært dumt om jeg måtte få en kreftdiagnose før jeg kan si at kreft er noe dritt. Du har helt rett. Jeg har ikke sittet og målt vindstyrken på fjellet, og om jeg hadde gjort det, ville noen sannsynligvis klaget over at elektronikken i vindmåleren ikke har nøyaktig nok. Jeg opplevde selv vinden som langt sterke enn liten kuling, men skal ærlig innrømme at jeg ikke har mye erfaring med ulike vindstyrker. Når jeg sier liten kuling så kommer det fra værmeldingen på Storm eller Yr, hvor jeg dagen etter så på vindstyrken som var målt på "været som var". Det er mye mulig at også dette er feil, men det er det eneste jeg har å gå ut i fra, da jeg ikke rusler rundt med en høykvalitets vindmåler som er kalibrert på et laboratorie i Sveits. Men en ting er vi i alle fall enige om, teltet skal tåle langt sterkere vind enn liten kuling i følge vindtest Jeg tror nok dette med størrelsen på forteltet handler mer om smak og behag. Jeg får plass til det samme som deg, logisk nok, men synes selv det blir litt i snaueste laget, selv om tingene mine strengt tatt får plass. Er bare ikke noe glad i at sekken presser teltduken utover. Av en eller annen grunn får jeg en vag følelse av at du er litt ute etter å ta meg, noe jeg synes er synd. Det resulterer i at det blir lite hyggelig å logge på Fjellforum, og jeg husker nå hvorfor jeg pleier å holde meg unna både forum og kommentarfelt på Internett. Jeg opplever at alle ord må veies, at man må skrive ting med forbehold og fullstendig kildehenvisning for ikke å bli arrestert. Nå er det slik at vi mennesker er akkurat det, mennesker, og vi har ingen evne til å være annet enn subjektive, uansett hvor mye vi prøver å være noe annet. De som f.eks. tester friluftsutstyr kan ha en økonomisk gevinst, og når de ikke har det, har de gjerne en forkjærlighet for et bestemt merke, en stil eller en farge. Det er alltid noe som styrer oss, uansett hvor objektive vi prøver å være. På Internet kan du godt kalle posten min for rør, uten å utdype dette noe mer, slik du gjorde i første post, og du kan kalle synspunktene mine for latterlige, men du ville neppe valgt de ordene om du snakket med meg ansikt til ansikt. Det eneste jeg ønsker meg på Fjellforum er at vi er voksne mennesker som skriver til hverandre på en ålreit måte, slik at det blir et hyggelig sted å være. Jeg håper også det kan være et sted hvor det er rom for at alle kan uttale seg, selv om de har lite erfaring. Jeg forstår at du er veldig fornøyd med ditt Reinsfjell, men så var åpenbart ikke jeg like heldig med mitt, og mener derfor noe litt annet, trolig fordi jeg har blitt farget av lekkasjen. Hvis du ønsker å overbevise meg om at Reinsfjell er et bra telt som tåler regn så får du invitere meg til overnattingsfest Kan vi legge ballen død nå? @Knappetelt Jeg tror ikke jeg har strammet teltduken unormalt hardt, men det du beskriver har jeg lagt merke til nederst på teltduken ved stangkoppene, da stangkoppene ikke kan justeres på noe vis. Har likevel ikke opplevd noen lekkasje der, og i så fall tror jeg ikke det ville vært noe problem, da det er i hjørnet. Har lagt ved et bilde av teltet oppslått, og har prøvd å merke med rødt der hvor vannet kommer inn. Det meste av vannet kommer inn under den stiplede "flappen" et sted, og renner nedover stanga.

Synes du skal unne deg ett jeg @JanRH

Det er regulert i en egen lov, hanndyrloven, for okser er "aldersgrensen" 6 måneder.

Vi har en hytte ved sjøkanten der en kommunal tursti krysser tomta mellom hytta og sjøen. Mange turgåere krysser på fine dager , og i grunn synes jeg ikke det er så plagsomt. Men det er noen som velger plenen vår , i stedet for turstien , og det irriterer. For da kommer de ganske tett opp i hagebordet vårt der vi gjerne sitter og spiser . For ett par år siden skaffet min datter seg en Rodesian Ridgeback og denne hunden er jo diger. Selv om den er snill som ett lam og bare vil hilse på turgåerne merket vi fort at bikkja i grunn virket genialt . Det er bare å tjore den slik at nesten rekker ned til stien , og alle turgåerne velger stien. Ytterste delen.

Så langt i sommer har det blitt flere dagsturer med hele familien og fiskestanga. Det har resultert i flotte turer og lite fisk. Ikke noe nytt der altså. Heldigvis har Tormund kost seg ute, og nå var vi klare for å ta ei natt i telt. Endelig skulle Tormund, i en alder av drøye syv måneder, oppleve sin første natt ute. Kursen ble satt mot et spennende fjellvann der det i følge ryktene skulle gå fin fisk. Dermed måtte jeg børste støv av min Bergans Alpinist-sekk på hele 130 liter. Etter Nordkalotten-turene sverget jeg at den aldri mer skulle på min rygg. Nå måtte jeg bite i det sure eplet. Det blir tydeligvis en del ekstra å bære på når man skal ha med en liten tass på tur. En som følger spent med på at pappa fisker. Fra en av våre dagsturer i sommer. Det er ikke mange stedene her på Sunnmøre man finner lett tilgjengelige fjellvann med mulighet for storfisk. Derfor velger jeg å ikke avsløre hvor vi var. Men når det er sagt, så jeg ikke mye til storfisken i løpet av det døgnet vi var der oppe. Noen fine vak registrerte jeg, men fisken ville ikke ta. Uansett var vi veldig fornøyd med turen og minstemann så ut til å trives godt. Han våknet riktignok klokken 05.15 og var klar for å starte dagen, så da var det bare å komme seg opp. Egentlig bare bra det siden vi da kunne ligge i teltåpningen og følge med på soloppgangen og naturen som våknet til liv rundt oss. Med andre ord skal det bli flere teltturer fremover. Ellers lar jeg bildene fortelle om resten av turen. Tormund og Kathrine er klar for tur. Et litt tyngre sekk en hva jeg er vant med. Der oppe ligger målet. Vi passet på å ta rikelig med pauser oppover. Kaldt fjellvann er aldri feil på en varm dag. Siste bakken. En som fisker og en som sover. Første turen med nytt telt. Hilleberg Kaitum 3gt. Ingen fisk å få. Leirkos. Tormund har sovnet og vi nyter stillheten og solnedgangen. Noen siste kast for kvelden. Idyll. Kaitum i solnedgang. Klokken 05.15 og dagen er i gang. Den ble startet med kaffikok i forteltet. En som følger spent med på det som skjer ute. Kan ikke klage på dette. Et siste bilde før vi satte kursen hjemover. Nå som første teltnatt med Mr. T er gjennomført har vi gjort oss noen erfaringer som blir gode å ta med seg videre. I sommer håper vi som tidligere nevnt på noen teltturer over flere dager. Da er det greit å ha prøvd seg litt på forhånd. Hvor vi drar er ikke bestemt. Sånn det ligger an nå, drar vi dit det er best vær. Målet er å kose oss gløgg ihjel. Utvilsomt. For far sjøl må det være et lite og naivt mål å dra opp en storfisk. Da snakker vi over kiloen. Med andre ord meget usannsynlig. Men å kose oss, det skal vi klare. Garantert! Se hele artikkelen

Så bar det videre til Fondsbu for å være med på Fjellsportuke med Jotunheimen Arrangement. Der møtte jeg fire flotte og kjekke menn, som skulle være mitt reisefølge den neste uka. Fysøren så heldig jeg var der vi begynte med å leke oss i en snøflekk hvor vi trente på fall mm ned snørenne, med stegjern og isøks. Fikk høre at noen alltid fikk revner i buksa. Jaja tenkte jeg. Har da gått med stegjern før og det har jo alltid gått bra. Vel; jeg revna buksa. Men har jo aldri kasta meg ned en fjellskråning på magen, med isøks og stegjern før. Men gøy var det Dagen etter var det opp grytidlig for å begi seg mot Uranostiden. Vi skulle over Uranostraversen. Og heldige som vi var måtte vi gå fire km ekstra hver vei pga ras og snø på veien ut. Så hele turen endte opp med 26 km. Som sagt så var jeg på tur med fire kjekke menn. Og veldig godt trente menn, så jeg måtte bare henge meg på. Var en fysisk lang dag gitt, men virkelig verdt hver eneste svettedråpe. Vi hadde knallvær hele dagen og ikke ett eneste vindpust. Etter en lang anmarsj ble det tid for klatring. Og etter å ha kåla litt i begynnelsen, ved å klatre under et overheng med en isøks som hele tiden kjørte seg fast, så løsna det etter noen meter og jeg nøt hver eneste meter med klatring. Fysøren så gøy Den turen vil virkelig brenne seg inn i mitt minne som en av mine beste dager noen sinne. Veldig godt selskap, dyktige trønderguider, nydelig vær og ikke minst en fyrstekake oppi eggen. Etter en rast ble det en lett vei ned over breen. Bare kos og stas hele veien, men etter 13 timer i et bra høyt tempo, var jeg ganske pumpa på kvelden. Sjeldent har øl smakt bedre. Og jeg er glad i øl.

Bra du tok med det i parantes ☺️ Kan ikke noe for det, sitter her med noen rare bilder oppi hodet selv om 😂 Over til potetmosen.. så er det flere ganger jeg har spist dette. Jeg er ikke den som absolutt tenker vekt så har dratt med meg en pose med karbonader og annet knask.

Standard Maggie lagd med vann og tørrmelk. Serveres med en boks makrell i tomat oppå

HAar ofte med En pose potetmos + en pose toro betasuppe. Blander de til "Lapskaus". lukter litt fjøs, men funker som energimat for min del ☺

Yepp, gjerne med pølser, fisk, spekepølse, chorizo, kjøtt blant annet. Har også spist potetstappa til en boks makrell i tomat

Forsvarets membranuniform. Tåler alt og har så mange lommer at du sannsynligvis ikke finner igjen det du la i ei eller anna lomme... Vid passform og særs gode luftemuligheter. Ikke spesielt lett, men gjør jobben.

Det var kona sin idè, men jeg var ikke tung å be. Takk sa jeg, da hun spurte om jeg ville ha en tur alene i skogen, og så snart kalenderen åpnet seg stakk jeg til skogs. To dager og en natt på den lyseste tiden av året, og med knall værmelding i tillegg. Dette måtte bli bra. Konseptet for aleneturene mine er greit nok - jeg øver på å ha lettest mulig sekk, uten at jeg føler meg ukomfortabel. Jeg skal ha med litt luksus, men fokuset er på å gå - gjerne lengst mulig. Om mulig legger jeg inn litt kultur eller oppdagelse av nye områder. På denne turen fikk jeg til alt - og litt til. Onsdag morgen startet vi fra Skar i Maridalen, kona kjørte meg inn og ble med ett lite stykke. Vi tok raskeste veien opp på Mellomkollen, en av Maridalalpenes topper, og på veien opp passerte vi det antatte dødsstedet til Bernard Herre. På toppen av Mellomkollen tok vi lunsj, før kona vendte hjemover, og jeg hadde skogen for meg selv. Jeg kom ikke til å møte andre gående før over 24 timer senere, og da på Kikut. Nesen ble vendt nordover, over Tømte og langs Kalvsjøen, hvor jeg fikk med meg to turorienteringsposter. Nord for Gørja kom dagens andre rast, en kort pust i bakken for å lufte tærne og fastsette traseen videre. Øst for Trehørningen kom turens første kulturelle innslag. Kjentmannsmerket i regi av Skiforeningen gis ut for to år av gangen. Forrige periode fikk jeg brukt svært lite, så jeg hadde blinket meg ut to poster for besøk på denne turen. Jeg får ikke stempel, men det er likefullt artig å besøke postene da de som regel har kulturell eller geologisk interesse. Den første posten var "Plaga", et kumlokk rett sørvest for Trehørningen, midt ut i svarte skauen. Under lokket går det en 12 meter sjakt rett ned. Der nede treffer den en overføringstunnel fra 1913 mellom vannene Trehøringen og Helgern. Sjakten var en luftesjakt for arbeiderne som drev den 880 meter lange tunnelen med håndmakt. Tunnelen førte vann til hjelp for fløting. Den andre posten var lenger nord, ved Smalvann. Her ligger en gammel dam og oppbygde fløteplater for fløting av tømmer ned til Hakloa. Flott anlegg som er over 100 år gammelt. Jeg var nå kommet langt nok nord til at middagen var trengende. Jeg valgte derfor å legge veien om toppen av Skinnskattberget, 550 moh for en rolig middag i lyngen. Dessverre ingen utsikt å skryte av. Ned igjen gikk jeg ut på tangen i Haklokalven, frem til en av markas fire gjenværende hengebruer. Rett sør for brua, i Magovika, slo jeg meg til ro for natten. Tarp og bivibag, begge skaffet tilveie gjennom dette forumet fungerte ypperlig. Tarpen måtte slås opp lavt, da vinden sto rett inn fra Hakloa, hvilket gjorde valg av soveplass noe utfordrende. Dag to gikk i fullt trav sørover på vestsiden av Hakloa og ned til to kjentmannsposter fra denne perioden. Den første, i Lukasvika i Hakloas sydende, var en flott oppbygd atthaldsdam, et byggverk man ellers ikke ser hvis man ikke er på spesifikk jakt etter det. Den andre var nok en hengebru. Returen gikk over Kikut - Kobberhaughytta - Ullevålseter og Sognsvann. Man gjør seg noen betraktninger på en slik tur som dette. En av dem er forskjellen i stikvalitet. Syd for Kikut er stiene brede - godt brukt og uten vegetasjon som slår inn over stien. Nord for Kikut derimot er det en fordel å ikke bruk shorts. Der er stiene mindre brukt, og noen på vei til å gro igjen. Lyng og kvister pisker på anklene, og myrene må vades. Personlig liker jeg stiene nord for Kikut best, men det overraske litt at man ikke må lengre enn det vekk fra byen for å finne ro og mangel på andre turgående - hvilket leder meg over til observasjon nummer to - på tur midt uka i slutten av juni var jeg så godt som alene. Jeg mødte fire - fem tursyklister, pensjonister etter utseende å dømme, ellers ingen. INGEN! Sannsynligvis hadde jeg mødt langt flere på fjellet.