Vinnerliste

Etappe 4, fra Frihetsli til Ritsem (Akkajavre) 9. til 24. august 2015 Overnattinger: Ole Nergård bua (Statskog) Vuomahytta (Troms turlag DNT) Gaskahytta (Troms turlag DNT) Altevannhytta (Troms turlag DNT) Lappjordhytta (Troms turlag DNT) Gapahuken ved Vokterboligen (NOT DNT) Hunddalshytta (NOT DNT) Cunojavrihytta (NOT DNT) 2 netter Cunojohka (telt) Caihnavaggihytta (NOT DNT) Gautelishytta (NOT DNT) Hukejavristugan (STF) Sitasjavre (telt) Ritsem fjellstation (STF) Oppover langs Dividalselva fra Frihetsli, fantastisk fin natur. Det er søndag 9. august, og den 26. dagen på tur. Jeg er på vei oppover langs Dividalselva, og etter å ha passert noen tusen multekart den siste måneden, finner jeg endelig den første modne molta. Bred sti gjennom furuskogen, ingen tvil om at det ferdes en del folk her. Dette er skikkelig urskog, med tørre furutrær på kryss og tvers, og skogbunnen er myk om du tar av fra stia. Til de mest brukte leirplassene har Statskog kjørt inn vedsekker for å bevare furuskogen. Etter ei ukes pause i langturen, har jeg sendt familien sørover igjen og er i ferd med å koble tilbake til turmodus. Det pleier å gå raskt, og jeg gleder meg til noen dager i Øvre Dividal nasjonalpark før jeg skal videre sørover gjennom Narviksfjellene. Støvlene er nysmurte, klærne nyvasket og soveposen luftet. Her i indre Troms er det såpass kort avstand mellom åpne hytter at jeg kommer til å ta de fleste nettene under tak. En lokal gårdbruker i Målselv har gitt meg skyss opp til Frihetsli, og jeg har pekt ut Ole Nergård bua som et passende mål for kvelden. Skulle det være folk der, overnatter jeg i telt eller kan gå videre opp til Dividalshytta. På Ole Nergård bua er det ledig, og jeg har heller ikke møtt folk på turen opp hit fra Frihetsli. Bua ligger der den lå da Monsen/Strømdal feiret julaften her på sin klassiske Norge på langs-tur rundt 1990. Den ligger tett inntil Dividalselva, men er mørk og ganske skitten med vedovnen full av søppel, så jeg fyrer heller opp et kveldsbål på bålplassen utenfor. Det er en nydelig kveld med godvær, og jeg merker at det raskt blir mørkere om nettene nå. Myggen er av en eller annen grunn helt fraværende, og jeg har tatt med tapasrestene fra gårsdagens kveldsmat med familien. Her ved bua er det neppe spist mye oliven, chili og italiensk ost opp gjennom årene, men en gang må være den første. Og bålkaffen smaker som den skal. Vannføringen i elva er god, og det er mange fine kulper. Prøver noen halvhjertede kast med spinner i elva, uten å få kontakt med noe annet enn bunnen. En ny spinner sitter bom fast, og siden jeg ikke er så lysten på kveldsbad, velger jeg å stramme bremsen maks og gå bakover til snøret ryker. 8 gram mindre å bære i morgen. Like greit å vente med fersk fangst til matposen er mer slunken. Med elvesuset som bakgrunnsmusikk, blir det ei god natt i bua. Noen har lagt igjen et Pondus-blad som passende kveldslektyre. Jeg har valgt å vente med hodelykt til jeg får en forsendelse lenger sør, og leser i lyset fra mobiltelefonen. Kveldsbål utenfor Ole Nergård bua. Statskog kjører inn ved til leirplassene for å skjerme furuskogen. Et av målene med turen har vært å finne kroppens naturlige døgnrytme. Jeg våkner som vanlig i sjutida, og er på vei videre før ni. Her lukter det tyri og furuskog, fuglene kvitrer og ivrige ekorn raser opp og ned trestammene. Foreløpig er det ikke så mange moltene som er modne, men jeg spiser de få jeg finner. Hærens Ingeniørkompani har bygget bro over Dividalselva, den har stått i mot vårflommen hvert år siden 1984, så jeg krysser elva og følger Anjavassdalen i retning Vuomajavri og Vuomahytta. Naturen her er vill og fascinerende, med flotte fosser og en dyp elvecanyon. Jeg har alt for meg selv, inntil jeg rundt lunsjtid møter en underlig skrue som lukter britisk lang vei; med krittpipe, hatt og tweedbukse. Han er på langtur i motsatt retning, og forteller meg om en annen underlig fyr på Vuoma; en ung kar som fisker med selvlaget flåte styrt med liner fra land. Jeg kommer til Vuomahytta utpå ettermiddagen, der fiskeren tar i mot med røkt storrøye og et bredt glis. Flåten viser seg å være en liten konstruksjon av vedkubber surret med gaffatape, den fungerer som ei slags oterfjøl der den frakter fluene rundt på vannet, med en tapepatent som løser ut snøret når fisken tar, slik at storfisken kan kjøres fra fluestanga. Ikke så ulikt en plannerboard som man bruker ved trollingfiske fra båt. Flåtefiskeren byr på røkt røye med soppsuppe til forrett. Jeg takker ja til fisken, men er skeptisk til suppa. Det skal vise seg å bli et smart valg. Utpå kvelden får storfiskeren sterke magesmerter, og jeg ser ingen annen utvei enn å ringe AMK i Tromsø fra satelittelefonen. En halvtime etterpå har vi besøk av tre mann i rød kjeledress, de har brukt 24 minutter luftveien fra Tromsø, og tar med soppspiseren og en enorm mengde med pikkpakk. Jeg får drittjobben med å vaske hytta for spy og fiskerester, men er uansett glad for at jeg takket nei til å spise sopp plukket av folk jeg ikke kjenner. Jeg får ikke sove etter litt for mye action, så jeg tar heller en nattlig fisketur, uten at jeg får kontakt med storrøyene i Vuoma. Men de er her, det har jeg sett både denne gangen og da jeg var her på skitur i mars 2015. Luftambulansen bruker akkurat 24 minutter fra Tromsø til Vuomahytta. Soppspiseren kom fra det uten varige mén. Smårøyene i Gaskamus sto i kø for å komme på land. Sprøstekt smaker de nydelig. Turen videre går via Gaskashytta og til Altevannhytta. I elvedraget Gaskkamus vest for Vuoma står smårøyene i kø, jeg får 4 stykker på ti minutter, og kunne antagelig fylt en pose. Småfisken blir med til Gaskahytta, der det blir potetmos og sprøstekt røye til middag. Turen gjennom Gaskasvaggi er flott, med bratte fjellsider og etter hvert utsikt mot Altevannet. Turen gjennom bjørkeskogen langs Altevannet dagen etter er ikke så spennende. Jeg overnatter på Altevannhytta, og har et lite søppelprosjekt. Posen med ikke-brennbart søppel veier et par kilo, etter at jeg måtte ha en skikkelig opprydding etter han som forsvant luftveien fra Vuoma. Jeg har regnet med at det finnes ei søplekasse her hvor det både er båthavn og tett med hytter, men der tar jeg feil. Etter en times kveldsrunde på forgjeves leting etter ei søppelkasse, søker jeg kontakt med et par karer i båthavna som skjønner problemet og tar med søpla. På Altevannhytta er det god mobildekning, så jeg prøver å ringe datteren min på 11. Hun har ikke tid til å snakke med fatteren på tur, sånn er livet… Altevannet. En del myr langs Altevann, klopp i myra gjør livet enklere. Mens turen fra Gaskas til Altevannhytta ble en tretimers transportetappe, er det 25 km videre til Lappjordhytta. Været er ruskete, så jeg er mer innstilt på tak over hodet enn telt. Turen gjennom Salvasvaggi og Lairevaggi mot Lappjord blir en av turens aller friskeste, med kraftig vind, skiftende vær, flotte regnbuer, knallharde regnbyger og nysnø på toppene. Til og med et par minutter med sommervarme når jeg har passert vannskillet, så jeg får samtlige fire årstider på 9 timer, inkludert lunsj i den kombinerte regnponsjoen/vindsekken. Dette er virkelig en dag hvor jeg kjenner at jeg lever, og skydekket beveger seg så raskt at himmelen virker som en time-lapse-film. Jeg møter to godt voksne damer med kurs mot Altevann, men været innbyr ikke til lange samtaler. Da har jeg vel sett rundt ti personer siden jeg startet fra Frihetsli for fem dager siden, så det er ikke folksomt. 4 årstider mellom Altevannet og Lappjordhytta, fjellduken kan like godt være på hele dagen. Langs elva ved Salvasvaggi. Crocksene er gull verdt når jeg skal over elvene. Neglespretten gir seg etter hvert. Lappjordhytta er forøvrig en perle, med flott utsikt mot Torneträsksjøen. Jeg forsøker å overtale en tysker til å skrive seg inn i protokollen og betale 30 kroner i dagsbesøk, siden han har slått rot inne på hytta og nyter godt av varme, gass og andre goder. Jeg liker ikke å leke sheriff, men det må være lov å påminne folk om hvordan det tillitsbaserte systemet til DNT faktisk fungerer. Han forsvinner brummende ut i teltet sitt, og oppfører seg som den rake motsetning til en trivelig sveitser på langtur. Jeg har merket meg navnet, han har ligget en dagsmarsj foran meg på de siste hyttene, og jeg har blitt imponert over den fine tilstanden han forlater hyttene i. Sveitseren bærer med seg et 50 år gammelt speilreflekskamera og bruker fremdeles lysbildefilm og manuell lysmåler. Jeg er imponert, og det blir en lang fotoprat mens vi deler rester av te og hasselnøtter. Han har vært på tur i tre uker uten å proviantere underveis, og jeg skjønner etter hvert at han er vel bevandret i skandinaviske fjell. Jeg henter frem Sarek-kartet, der han har mange råd for ruter og elvekryssinger, råd som jeg skal få stor glede av om et par-tre uker. Et norsk par i sikringshytta er på tur nordover fra Hellemobotn, de forteller at de høyestliggende vannene i Narviksfjellene fremdeles er islagt. Da vet jeg litt om hva jeg har i vente. Det blir første tur i Narviksfjellene for min del, og jeg gleder meg til et enda mer alpint landskap og hytter som ligger høyere i terrenget. Fra Lappjordhytta mot Torneträsksjøen. Sveitseren starter tidlig neste dag, da har han allerede vasket over kjøkkenet og hugget tennved. En flott kongeørn seiler på luftstrømmene nedenfor Lappjordhytta mens jeg nyter morgenkaffe i hytteveggen. Gårsdagens ”all seasons” har kulminert med en skyfri himmel og sommertemperatur, et høytrykk som skal vise seg å bli stabilt liggende over fjellområdene i nord de neste to ukene. Ned mot Torneträsksjøen og grensegata treffer jeg reinsdyr i småflokker, og her møter jeg også glade svensker på dagstur. Mot Bjørkliden legger jeg turen innom rallarkirkegården. Her bygde rallarene malmbanen fra Narvik til Kiruna for et hundreår siden, og hadde neppe tid til å vandre i fjellene for moro skyld. Planen min er å ta ettermiddagstoget fra Bjørkliden til Katterat stasjon, og så fortsette turen inn i Narviksfjellene derfra. Dagens tog er av en eller annen grunn innstilt, men derimot går det en buss til Bjørnfjell, så jeg hiver meg på den. Heldigvis rekker jeg en tur innom landhandelen på jernbanestasjonen, som har elgkjøtt, is, cola, sjokolade og alt jeg ønsker meg. Og et par mellanøl som jeg kan smugle over grensa. Skikkelig harryhandel. Rallarkirkegården ved Bjørkliden. Lanthandelen på Bjørkliden har alt jeg trenger. Bussjåføren fyller hele bussetet og minner meg om de verste skurkene i Kruttrøyk, men han serverer kaffe og 40 år gamle fiskehistorier før han slipper meg av på Bjørnfjell. Derfra følger jeg rallarveien ned mot vokterboligen, som Narvik og omegn turistforening overtok for noen år siden. Den er låst og må bestilles, men NOT har bygget en veldig fin gapahuk 200 meter unna, med flott utsikt. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell og hit gir et imponerende innblikk i et lite stykke jernbanehistorie, det er stupbratt og skilt advarer mot steinblokker som kan komme deisende. Artig tur, jeg er nesten glad for at toget var innstilt. I gapahuken er det tørr ved som gir fyr i bålpanna, og jeg lager ei stor gryte med elgskav, løk, creme fraiche og mye annet godis, pluss en velfortjent svenskeøl mens en rød kveldshimmel varsler om nok en godværsdag i morgen. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell til Katterat er en leksjon i jernbanehistorie. Brua her ble bygget utelukkende for å ha muligheten til å sprenge banen ved et angrep på landet. Nå er banen lagt utenom brua. Takk til NOT for lån av gapahuken ved Vokterboligen. Noen gamle venner sørfra har avtalt å slå følge fra Katterat til Skjomdalen, 4 dager i Narviksfjellene. Jeg har lovet dem møkkavær og en tøff tur med våte elvevadinger, men de har ikke latt seg stoppe, og belønnes med shortsvær hele turen. Narviksfjellene viser seg virkelig fra sin beste side, med et mye mer alpint enn lenger nord. Hyttene er også fine, små, sjarmerende, og i motsetning til i Troms ligger de over bjørkebeltet. Lettgått langs den gamle anleggsveien fra Katterat til Hunddalshytta. Turfølget har med forsyninger til meg, og med tunge sekker velger vi å følge den gamle anleggsveien inn til Hunddalshytta fremfor stien over Langryggen. Hytta ligger virkelig fint til mellom høye fjell, og jeg skjønner at mange toppturentusiaster drar hit om vinteren. Turen derfra til Cunojavri er nærmere to mil, i lettgått og nydelig fjellterreng gjennom Oallavaggi, krydret med et par friske elvevadinger. Jeg har fått litt for høy selvtillit på vadingene og prøver meg på å krysse Oallajohka uten å ta av støvlene. Det går bra på steinene ei stund, helt til jeg går skikkelig på snørra og får ei skikkelig lårhøne, pluss får duppet kameraet i elva. Jeg venter to dager før jeg slår det på igjen, og det fungerer heldigvis som det skal. Lårhøna kjenner jeg i flere uker, som en påminnelse om at elvevadinger er tryggest med crocks på beina, langs bunnen og helst med vadestokk. På Cunojavri er sikringsbua revet, men det er kun et par belgiere i tillegg til oss, så det er plass til alle. Lovende vaking i innsjøen, og ørreten viser seg å være villig. Sprek ørret i halvkilosklassen blir kveldsmat, og vi bestemmer oss for å ta ei natt til på samme plassen. En dagstur med lett sekk til Storsteinshytta og brekanten der oppe er ikke noe dårlig alternativ. Hovedhytta der er låst og må reserveres, mens det er ei lita hytte med gassbluss og to senger. Vi koker te og nyter sola, utsikten er fantastisk med sammenhengende fjellområder mot Kebnekaise-fjellene og i alle himmelretninger. Det blir seint før vi kommer oss ned til Cuno igjen. DNT-hytta ved Cunojavri, virkelig et flott sted. Og med sprek ørret. Denne tomannshytta ved Storsteinsbreen står åpen, mens den større hytta her må reserveres. Det er tirsdag 18. august, og søringene blir hentet ved demningen (Vuostagorzi) øverst i Skjomdalen. Det blir litt for langt å gå til Caihnavaggihytta i dag, så jeg vader noen småelver og tar ei natt i telt ved Cunojohka. Jeg har fått høre at broa over Steinelva er ødelagt, så jeg går lavere i terrenget og vader der elva har delt seg i flere småelver. Møter en lokal fyr med fiskestang, han påstår at han aldri har fått fisk under kiloen her. Jeg har ingenting i mot kilosfisk, og prøver meg først på sildesluk og opphengerflue. Da det ikke fungerer, skifter jeg til favorittsluken, en 12 grams Kulpen fra bambusstengenes tid. Dagens nedtur blir at jeg mister den, og jeg velger heller å gå i hi for hissig mygg. Fire dager med mye folk er akkurat passe, og det er godt å avslutte dagen i teltet med kun elvesuset som selskap. På vei opp mot Caihnavaggi. På andre siden av dette vannet dukket jerven opp. Utrolig mye snø i fjellet til å være 19. august. Neste dag fortsetter jeg mot Caihnavaggihytta. Rett ovenfor vannet en kilometer før hytta (938 moh) blir jeg oppmerksom på et grått dyr som beveger seg raskt i steinura, 3-400 meter unna. Vanskelig å bedømme størrelsen på den lange avstanden, og først tenker jeg at det må være en fjellrev eller kanskje en ulv. Kikkerten avslører imidlertid at det er en reinskalv i fullt driv aleine. Årsaken til hastverket dukker straks opp; en jerv på reinsjakt. Jerven stresser ikke med å komme innpå, det virker som om strategien er å henge på til kalven ikke orker å løpe lenger. Her er oversiktlig med enkelte morenerygger, og jeg ser de flere ganger den neste halvtimen, før de blir borte. Jerven gir seg nok ikke så lett når den først har skilt ut kalven fra flokken, så jeg tipper den kan avslutte jaktdagen med ferskt kjøtt. Caihnavaggi. Klesvaska tørker på en time i godværet. Caihnavaggi får et halvt års forsyninger av gass og ved på et kvarter. Jeg synes Caihnavaggihytta er en av de fineste hytteplassene på turen. Den ligger på akkurat 1000 moh, høyt og åpent i terrenget, ved et lite fjellvann og med bratte fjell rundt, goldt og steinete, og fremdeles med mye snø. Været er utrolig, den siste uka har jeg knapt sett ei sky på himmelen, og jeg vasker tøy som er tørt i sola og vinden på en time. ”Sverige på langs”-Mats dukker plutselig opp fra intet, han startet i Skåne i april og har siden det fått flere tusen følgere på sin turblogg. Artig kar, han forteller at han har brukt Tyvek-kartet som akebrett nedover ei snødekt li, og viser meg kartet som er krøllete, men fremdeles like helt. Jeg spanderer en pose Real turmat på langtursvensken, som vandrer videre nordover mot Treriksrøysa det turen hans avsluttes. Isen går seint i år. Gautelisvannet mot Gautelishytta. De neste dagene i Narviksfjellene blir blant de beste på hele turen, med godvær, daglige bad og et landskap som kan ta pusten fra en. Jeg tar noen avstikkere, fint å forlate den merkede løypa innimellom, legge turen på andre siden av et fjellvann. Flere ganger letter det rype så snart jeg har forlatt stia, så fuglene vet nok godt hvor folk ferdes. Stemningen er god på Gautelishytta, der pensjonistene i NOT snekrer ny bu. De setter garn og lover fisk til frokost, men røya har andre planer. Etter ei natt med mye folk både på Gautelishytta og på Hukejavrestugan (STF), tar jeg av fra stien og følger vannene Kaisejavre og Guojujavri. Det er for varmt å gå midt på dagen, så jeg tar noen timer siesta og bading i samebyen ved Guojujavri, før jeg fisker meg nedover langs Lihtijohka mot Sitasjavri. Der bærer naturen sterkt preg av vannkraftutbygging, med stor demning og svære kraftlinjer i terrenget. Har et håp om skyss de to milene fra Sitas til Ritsem neste dag, men samene har visstnok fått forbud mot å skysse folk. Og den eneste bilen som passerer, gir full gass når jeg forsøker å gi tegn. Så det blir 20 kilometer rask gange på grusvei fram til Ritsem. Fjellstationen ligger ved Akkajavre, med den fjellkjeden Akka som utsiktspunkt mot Sarek. Ritsem bærer et visst preg av å ha blitt bygget som arbeiderkaserne under vannkraftutbygginga, men butikken er åpen, betjeningen trivelig, dusjen har varmt vann, senga er god og jeg får enerom. Ingen vanskelig beslutning å takke ja til rent sengetøy og stort håndkle for 150 svenske kroner. Hviledag er påkrevd, så jeg tar to netter her, før turen fortsetter inn i Sarek. Sein kveld ved Sitasjavre, der kraftutbyggingen har satt sitt preg. No wheel drive ved Akkajaure. Akka, inngangen til Sarek. Utsikt fra Ritsem fjellstation. Blir stadig imponert over folk jeg møter. Ei ung svensk jente har først gått ”Hvita bandet” på ski fra Treriksrøysa til Grøvelsjøen sist vinter, så nordover igjen langs Østersjøen før hun nå skal gå ”Gröna bandet”. Hun har gått hele turen aleine, jeg kjenner at det er mye å strekke seg etter. Men aller best er det å strekke seg i ei god seng og med skikkelig sengetøy, etter 41 dager på tur.

Jeg både jakter og fisker.. Har aldri praktisert fang og slipp. Har jeg nok fisk stopper jeg jeg å fiske og gjør noe annet. Går tur. Nyter naturen. Det gir mer enn nok glede

Du treffer ikke voldtektsmenn i fjellet. De som ferdes der, er ordentlige folk. De treffer du på byen blant alle andre mennesker... Det er bare å starte. Å begynne med en overnatting i nærheten er helt på sin plass, bare for å kjenne på følelsen av å være ute i naturen helt alene. Det er mektig, det er skummelt, du får kontakt med urmennesket i deg selv og det er noe av det beste. LYKKE TIL!

Ikke noe problem. Beddingen henger litt over foran og bak, det gjør ingenting.

Fang og slipp på vidda - fungerer det? Hvis målet er å bevare fisken så er det vel ingen tvil om at antallet man tar ut i forhold til hva som produseres av ny fisk vil være av betydning. Jeg så en gang et program på tv hvor noen fiskere besøkte noen vann på Hardangervidda. I noen vann var det stor fin fisk, men i andre vann var det bare mye småfisk. Noen vann var private og der tillot ikke eierne annet fiske enn sitt eget garnfiske. Her hadde nok ikke litt sportsfiske hatt noen betydning. Et sted var vannet blitt en del av en kraftutbygging og utbygger hadde kontraktfestet at de skulle sette ut et visst antall fisk hvert år. Dette hadde de gjort med det resultat at vannet var stappfullt av småfisk. De bare satte ut fisk uten at det ble foretatt noen kontroll av resultatet. Jeg ble en gang invitert på tur av en kollega på jobben. Han eide et større fjellområde og i dette området hadde han, sammen med noen andre som eide naboområder, drevet med kalking og utsetting av fisk i flere år. I noen små fjellvann fikk vi ørret på opp mot kiloet, mens i andre vann var det mengder av mindre fisk. De pleide å sjekke vannene med jevne mellomrom og hvis det var for mye småfisk så gjorde de noen kast med ei not og trakk på land en passe mengde fisk. Fordelen ned en kastenot er at den skader fisken minimalt, og da var det bare å sortere ut de store fiskene som skulle tilbake i vannet og så ble småfisken fjernet. Etter en del år med denne forvaltningen så eide denne mannen nå et fjellområde med fisk som de fleste bare kan drømme om. En god forvaltning av resursene er vel en forutsetning for at vi skal ha noe å høste av i fremtiden også.

Når jeg flyttet til Elverum fikk jeg høre om Hedmarksvidda. Det område har jeg siklet på lenge, og for noen helger siden ble det mulig å komme seg en liten tur dit. Jeg hadde endelig fått kjøpt meg en egen pariser pulk og Åsnes fjellski. Meg og ei venninne reiste opp til Gåsbu for å starte ferden. Når vi kom til fram til parkering, så vi nok ut som to forvirrede høner. Vi skjønte ikke hvordan vi skulle betale for parkeringen, det er jo ikke det turfolk driver med. Så da måtte vi gå til det nærmeste huset og ringe på. Damen der var veldig hyggelig og hjalp oss. Vi ble forsikret om at det var betalingssystemet som var litt gammelt. Vi fikk lesset alt ut av bilen, og turen kunne starte. Vi fant fort ut at Gåsebu var et populært turområde i sola. Vi møtte masse folk på turen, og følte oss til tider litt i veien, men vi passet på å holde oss i en fil, slik at alle kunne komme forbi oss. Det ble en skikkelig kosetur. Vi gikk i turtempo, og nøt solen. Vi campet når det begynte å mørkne, spiste middag, og brownies. Leste litt i soveposen og skravlet masse. Det var stjerneklart ute og månen lyste opp. Dagen etter var det nok en nydelig dag, vi tok den som to turister, og bare nøt dagen. Vi ble der en natt til, før vi måtte tilbake for å rekke forelesning på skolen. Jeg ble imponert over Hedmarksvidda. En skulle ikke tro at jeg kunne føle at jeg var på fjellet så nærme paddeflate Elverum. Det var nydelig natur der, variert med både skog og naken vidde.

Fang og slipp er kommet for å bli. Jeg er på ingen måte noen fanatiker i noen av retningene. Praktiserer begge deler. Og inntil det motsatte er bevist så kjenner ikke fisken smerte

Fjällräven Keb Trousers til 1.200 kr. på G-Sport Maxi på Hamar.

Et kamera er stort sett aldri bedre enn den som holder i det. Fotografer ødelegger vesentlig flere bilder enn kameraene gjør. Jeg er også av dem som gjerne sleper med meg en 5D på tur. Om du lurer på forskjellen kontra ditt eget kamera så er det bare å lese tester for de to individuelt eller steder de sammenlignes. Her vil du normalt hovedsaklig finne forskjeller i tekniske spesifikasjoner. Det er også noen flere parametere. Jeg synes fullformat har et dynamisk omfang og uttrykk som ikke kan etterlignes ved hjelp av etterbehandling. For meg er det veldig tydelig selv om det sjelden er noe jeg kan sette pekefingeren på i et bilde og forklare, men likefeullt meget tydelig. tillegg benytter jeg de ekstra megapixler selv om jeg på langt nær en noen megapixeljeger. Jeg selger en del bilder via galleri i størrelser som 120x80 cm osv. Og har også levert bilder til en hotellkjede i opp til 250x100cm. Når man ønsker å levere i den størrelsen og den kvaliteten man trenger for å kunne få levere til slike oppdrag så tar jeg aldri sjansen på å reise uten. Jeg tar også bilder med andre kameraer, men er avhengig av å ha en base med bilder hvor størrelsen er stor nok og kvaliteten høy nok til å kunne plukke nære fritt i arkivet. Bilder til FB osv fra turer kan jeg like godt ta med mobilen, men for å være dekket når de mer spennende motivene dukker opp velger jeg å dra på litt ekstra kameravekt. Jeg har stor forståelse for at dersom man hovedsaklig benytter bildene til mindre utskrifter og nettvisning så holder det aller meste av kameraer så lenge bildene taes utenfor kameraenes "problemområder"- som hovedsaklig er fotografering i dårlig eller lite lys som natt-/kveldsbilder av bevegelige motiver og andre nattbilder som f.eks nordlys. Derfor er alltid mitt første spørsmål når jeg får spørsmål om å dele ut kameratips: "Hva skal du bruke bildene til"? Jeg har for øvrig i svært liten grad opplevet at forskjeller sett med lupe på en utskrift har vært avgjørende for noe valg jeg har gjort av kamerautstyr PS. Skjermen din er normalt 72 pixel/inch uansettt hvilket kamera du har tatt med... PPS. De aller fleste kameraer tåler kulde og rim meget godt bare de blir riktig behandlet.....

Takk Res for hva du skriver. Jeg tror at du og jeg er på samme planet. Fangst og slipp! En hver fisker på Hardangervidda som var oppe på samme tid som meg i fjor høst telte ikke fisk, men vak. Tillater meg å sakse et innlegg jeg skrev for noen år siden. Og jeg mener hvert ord, den dag i dag, både om kjedelige foredrag, stereotype bilder, og gleden av å leke med levende liv, for det er det det er. Men for å få det hele til å høres litt penere ut fornorsker man uttrykket og kaller det Catch and Release. Og nå tar jeg på meg stålhjelmen for å tåle alle blysøkkene som jeg mer enn aner er på vei, til surpumpen som elsker å fiske, men som kun høster det han kan spise. Og, og, og. Vedr om fangst og slipp fungerer, så gjør det nok det ------------------------------ Den ‎10‎.‎04‎.‎2011 at 12.23, torø skrev: La meg bare si innledningsvis at dette er ikke mitt standpunkt. (Hverken eksotiske steder, lodger, kokker, og fangst og slipp. (Parentesen er lagt til i dag) Men for meg ser det ut som dette er trenden. I årevis har jeg møtt opp på fluefiskeforeninger og sett på de samme stereotype lysbildeshowene. Bilde etter bilde av blide fluefiskere på Gardermoen på vei til England, Argentina, Island, Grønnland--- Så lander de på et eksotisk sted, blir hentet på flyplassen av en blid innfødt, kjørt til en eller annen lodge, hvor kokken disker opp. Så er tiden kommet for å fiske, og så starter en ny kjøretur, inntil guiden forteller at her er det. Det neste vi får se er tilslaget, og etter ha moret seg noen minutter med å pine det levende vesenet, noe kaller det kamp, blir fisken landet. Så plasseres fluestangen i munnen, tennene vises, og fisken holdes frem. Så blir det tatt en uendelighet av bilder, som vi senere blir plaget med, fisken blir veid, og så sluppet ut igjen. Etter diverse repetisjoner, blir de slitne fiskerne vel plassert i bilen og så bærer det tilbake til lodgen, hvor kokken på ny disker opp, og de fornøyde fiskerne skåler til fotografen. Her en kveld foreslo jeg å dra til Sjåk, og/eller Hardangervidda. Jeg presenterte det så godt og entusiastisk jeg kunne, men jeg rimelig raskt så jeg på blikkene at her var det motforestillinger. Og da jeg trakk pusten litt dypere enn vanlig kom de vantro kommentarene: Ligge i telt??!!, Gå så langt??!!. Det var da jeg skjønte at min presentasjon var fullstendig feil. Jeg pratet om storslagen natur, om isbreer, om regn på teltduken, om stillheten, om kaffekos rundt bålet, og om sprelsk fjellørret, om, om, om. Men Sjåk og Hardangervidda var ikke eksklusivt nok. Hadde jeg ordnet med en bærere, en komfortabel teltleir, kokk og ------ Men nå har jeg skjønt. Heldigvis har jeg bikkja. Hun elsker naturen, teltet, ja, til og med bålet, og får hun en fiskebit i ny og ned er hun såre fornøyd

Jeg må innrømme et jeg ikke har så mye til overs for denne catch and releace kulturen. Noen steder i U.K. har jeg sett at de fisker den samme fisken om og om igjen, år etter år. Noen steder har også store eksemplarer av arten også fått eget navn. Jeg har vert ivrig sportsfisker siden jeg var i stand til å betjene en fiskestang og når jeg ble eldre så begynte jeg også med småviltjakt. Moralen har alltid vert at det ikke er noen vits å fange noe som ikke blir spist, og derfor har jeg, til min mors fortvilelse, skutt stær og trost fra stuevinduet og forlangt at de skulle i gryta. Vi nordmenn har en jakt- og fisketradisjon, men det har alltid vert for å skaffe mat , klær eller redskaper. (I nyere tid er disse tingene blitt erstattet av penger, men fremdeles brukes fangsten stort sett til noe "nyttig".) Altså det vi fanger skal vi bruke og det er derfor vi fanger det. I 1852 sendte "The US President in Washington" et brev til indianernes Chif Seattle og ville kjøpe den amerikanske prærien. Svaret fra høvding Seattle er ganske langt og er ofte ikke gjengitt i sin helhet, men det er gjennomsyret av respekt for naturen og alt som lever og gror i den. Indianerne i Nord Amerika fanget ikke vilt for moroskyld. De hvite som invaderte indianernes land hadde et helt annet syn på disse tingene. Et eksempel på dette er også gjengitt i Høvding Seattles svar: I am a savage and do not understand any other way. I have seen a thousand rotting buffaloes on the prairie, left by the white man who shot them from a passing train. I am a savage and do not understand how the smoking iron horse can be made more important than the buffalo that we kill only to stay alive. http://www.snopes.com/quotes/seattle.asp (Men nå er vel amerikanerne litt annerledes enn oss. Først nesten utrydder de Nordamerikas indianere og etterpå setter de opp monumenter og statuer for å hedre og minnes de samme menneskene.) Bronze statue of Chief Noah Sealth (Chief Seattle) erected 1908, Tilikum Place, Seattle, Washington. The statue is on the National Register of Historic Places. Den fisken jeg slipper ut er stort sett bare den som jeg ikke anser som passende til mat. Enten den er for liten eller av feil sort så går den stort sett tilbake i vannet, og jeg fisker stort sett ikke mer enn jeg spiser opp. Enten med en gang når jeg er på tur eller så blir fangsten spist av familien når jeg kommer hjem. Kanskje ikke helt sammenlignbart, men jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis noen ville begynne å skyte storvilt med bedøvelsespiler bare for å vekke dem opp igjen for så å skyte dem igjen en annen gang? Men det er litt rart hvor mye "bambifaktoren" betyr for folk flest. Her hos oss får brannvesenet, hver eneste vinter, telefon fra folk som tror at svaner som ligger på isen har frosset fast, men jeg har aldri hørt at noen har ringt etter hjelp til en skadet kråke. Men her får jeg vel stoppe før jeg sporer helt av.

Jeg vil så gjerne begynne å gå turer i fjellet i sommer, helt alene. jeg har begynt å "sanke" utstyr som jeg kan trenge avhengig av turene å den biten føler jeg meg egentlig ganske trygg på. MEN så tenker jeg på "alle de skumle mennene" jeg kan møte og min største frykt, bjørner jeg har ikke overnattet ute alene før, og vil prøve å finne en hund jeg kan låne på turen som en liten trygghet. hvor stor er sjangsen for å treffe noen skumle menn med skumle intensjoner? jeg tenker jo egentlig at de lager mye jobb for seg selv om de drar helt på fjellet for å finne ei jente alene i et telt, men tanken er jo der. Å andre frykten er jo om det skulle komme en diger elg å trampe ned hele teltet :'D er det noen som vil gi meg noen tips til å komme over denne frykten min? tenkte å starte pent med å overnatte kun en natt i starten for så å bygge det opp utover sommeren da målet er minst en uke alene på tur har sjekka SPOT gps greia, å abbonementet er på 99 € å det blir litt i meste laget for ei som ikke har suuupergod økonomi og vil bruke den kun på sommeren (er ikke noe vintermenneske). kommer ikke til å ha på telefonen noe mer en nødvendig + at jeg skal ta med nødladere sånn i tilfelle. men signalene er jo så som så. kopi av turrute som jeg kan gi til noen er vel en ide? avtale at om jeg ikke er nede innen da og da så må de begynne å tenke på om det kan ha skjedd noe hvis jeg ikke tar kontakt? huff så mange spørsmål. å flere kommer sikkert lurer faktisk på om jeg skal ta med meg teltet å overnatte et stykke fra ei venninne som bor med god tilgang på natur sånn at jeg kan kjenne på følelsen av å være alene hvertfall? hilsen en stakkars nybegynner :')

Har lyst til å prøve å få litt flere mil under bena til sommeren og har tenkt på å prøve med en hytte til hytte-tur. Problemet er at jeg nok eventuelt bare har 2-3 dager til rådighet. Utgangspunktet er Oslo, jeg vil reise kollektivt, jeg vil til hytter som har mat, så jeg kan pakke så lett som mulig. Jeg er åpen for å ta litt taxi eller løpe litt på grus og asfalt. Ser ikke for meg noen ultramaratondistanser. Mellom 3-4 mil er passe, eventuelt 2-3 mil og kanskje mulighet for en topptur underveis. Ser for meg å løp i rolig tempo. Regner med å løpe 10km asfalt på ca. 55 min til våren. Trener ellers mest sykkel, løpingen er bare et supplement, men tenkt å prøve meg på et terrengløp eller to i 2017. Innspill? Har tenkt på trekanten i Rondane, Finse-Hallingsskeid-Rembedalssetra-Finse, Hardangerjøkulen rundt og Finse til Ustaoset eller noe sånn. Siste turen er kanskje den som frister mest siden jeg kjenner terrenget fra før og vet hva som venter, dessuten mange muligheter for avkorting om jeg får trøbbel med beina. Tenkt på Jotunheimen også, men innbiller meg at det blir for bratt. Men hva med terrenget mellom Gjendesheim og Valdresflya? Ikke så mange overnattingsmuligheter kanskje? Hvis noen kjenner seg igjen i form og ambisjonsnivå og kunne tenke seg å være med, gi lyd. Du må i tilfelle være litt fleksibel, jeg skal jobbe en del i sommer og vet ikke helt når jeg har fri.

Var en tur på isen søndag i strålende sol. Utstyrt med kaffe, solbriller og balansepilk. Ble en liten middag av det. 425 og 210 gram, stas!

Tør du kjøre bil? Tør du gå hjem fra noen i mørket? Tør du være hjemme aleine i huset til tross for at de fleste ulykker skjer i hjemmet? Svarer du ja på disse spørsmålene så tør du være på fjellet eller langt innpå skauen aleine! De farene vi omgir oss med til hverdags tenker vi knapt over, men det ukjente er likevel "farligere" fordi vi ikke er vant til det, og derfor føler oss usikre. Så kan jeg berolige deg med at de færreste menn er voldsovergripere, og det er enda lenger mellom dem ute i naturen - men dessverre så finnes drittsekker overalt. Det er en av risikoene en omgir seg med sålenge en ikke er aleine på planeten. Men uansett er det tryggere i naturen enn i byen!

Lite tips fra meg - jeg føler meg ikke spesielt pysete, og er verken mørkeredd eller redd for å gå alene. Men når jeg har teltet med ungene langt ute i skogen og de har sovnet og jeg er igjen alene våken begynner jeg å tenke litt for mye på at jeg er den eneste voksne der, og hva som eventuelt kan dukke opp av uhell og farer. Vi har pleid å ligge og høre på lydbok sammen ved leggetid, og selv om ungene har sovnet har jeg latt den stå på og ligget og hørt på litt selv. Da har jeg pleid på å sovne rimelig raskt og godt. Føler du deg engstelig mens du går tror jeg du kan stole på hva Skar sier, og hvis du er i tvil om vanlig tråkking er bråkete nok kan du vel gå og synge en trall eller så (Har du med deg hund kan du gå og skravle med den, det funker også) Men er vel uansett greit å starte litt i det små og ta ting stegvis vil jeg tro slik at du får følelsen av å mestre, da tør du sannsynligvis fort mer etter hvert.. God tur!

Hei, Hege! Det er nydelig å være på tur aleine, og jeg skjønner at det er noe du virkelig har lyst til. Jeg gikk langtur aleine i fjor sommer, fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen, og var overrasket over at det faktisk var såpass mange jenter som gikk aleine i fjellet. Tror ikke jeg møtte noen norske jenter som gikk aleine, men møtte flere tyske og svenske som var på langtur aleine langs Nordkalottleden og overnattet i telt. Så du er ikke aleine, og jeg tror du skal være rimelig uheldig om du møter noen med dårlige hensikter.

det funket det! fantastisk idee! det hadde jeg faktisk ikke tenkt på engang. (selv om jeg irriterte meg over at den matta med snozzlebag var så enkel å pumpe opp i vinterteltet, mens min med innebygd pumpe var noe herk!) jeg testa det nå, ikke noe problem med snozzlebag rett i den innebygde pumpa på min downmat 7lw

Hadde samme problem i vinter. Holdt den en stund under varmt vann før jeg la meg ned på gulvet og presset av trinsen med føttene. Lite elegant, men det fungerte =)

Finnes mange meninger og synspunkter om temaet c&r, i små vann med noen få store fisker er jeg tilhenger av og slippe de store tilbake. En ting jeg imidlertid ikke hadde tenkt på, men som jeg leste i en annen tråd på nettet tidligere i vinter bringer noen nye tanker på banen, se for dere følgende: En ørret trenger x antall maur/mygg/småfisk pr dag for og og holde vekstkurven sin. La oss si at den skal spise 50 maur og har stått steady på plassen sin og spist 35 av dem, den 36 den tar er min imitasjon og nå skal jeg kjøre den tom for krefter før jeg slipper den tilbake. Tilbake på "standplass" starter den på null i regnskapet og kanskje er dagen på hell... I ett øde fjellvann har trolig ikke dette så mye og si, der blir fisken kun unntaksvis utsatt for dette. Men i hardt besøkte vann og elver hvor den samme ørreten kan bli landa x antall ganger i døgnet for fotografering er det absolutt en sjans for at fisken blir direkte underernært av denne praksisen.

En slant vann i en god rom kan også gjøre underverker med å "åpne" den.

Om du har Biltema i nærheten: Har kjøpt noen ruller av denne linen/tauet i 1,4 & 2 mm tykkelse som jeg har brukt til litt "alt mulig tau", blant annet til å teste ridgeline til tarp over hengekøy. http://www.biltema.no/no/Bat/Tau/Tauverk/Polyestersilkeline-2000017692/

Før snøfallet kunne man gå overalt unntatt skiløypene i Østmarka, så lenge man hadde litt skikkelig fottøy. OK, alt for mange i Østmarka går også i skiløypene. I Østmarka er det sånn at der det er mange hundeluftere blir det fort isete og best med piggsko, ellers er ikke dette alltid nødvendig. Stiene brukt av syklister og hundeluftere vil være fint farbare til helgen, om det ikke kommer mer snø. Om siktemålet er å teste utstyr og ikke logge antall kilometer ville jeg kanskje vurdert et av høydedragene øst for Skullerudåsen. Trolldalsåsen for eksempel. Her er det sikkert mulighet for å møte litt folk, men neppe folkevandring. Litt vassing i løssnø må kanskje til,men du kommer hvert fall opp på Skullerudåsen på oppgåtte stier, for eksempel fra Skullerud og Flyktingruta til Rundvann eller du kan gå fra Rustadsaga, grusen et lite stykke, se etter en merket sykkelsti, "Pioneren". Blir det mest minusgrader kan kanskje myrdragene med spennende navn som "Fugleleiken" o.l. være fine å gå. Tørrgranåsen nord i marka har jeg også gått vinterstid, var en godt oppgått sti, så den er nok også klar til helgen. Skal du lenger inn i marka tror jeg det blir vanskelig uten truger til helgen. Det er stort sett i sentrumsnære områder det blir gått opp mye stier. For å få et bilde av hvor det kan være muligheter, ta en titt på dette kartet. Mesteparten av stiene øst for Elvågå vil by på muligheter til fots. http://mtbmap.no/#15/59.8675/10.8579 Om du vil gjøre det helt enkelt har du selvsagt muligheter på Katisa (Nøklevann), Rundvann og Solbergvann med lett ankomst. Men her blir du ikke alene.

Har hatt Åsnes Vikafjell siden desember 2012. Har aldri hatt problemer. Skiene er brukt både på løssnø, på is og skare, oppkjørte løyper og tidvis våte vårløyper. Fikk slipt opp kantene høsten 2015 etter at de fikk kjørt seg på mye dårlig føre med mye is og skare vinteren 2014/2015. Skiene er gjennomsnittlig vekt i forhold til andre fjellski med halv stålkant. Både stålkantene og sålen har tålt alle forhold de har vært brukt på så langt. Jeg er nøye med å grunne og glide skiene flere ganger gjennom sesongen så mine ski har alltid hatt lang levetid. Jeg renser skiene godt og gir sålen ett godt lag med beskyttelse i form av glider med fluor før jeg setter de vekk på våren. Anbefaler Åsnes Vikafjell til de som ønsker gode fjellski til en overkommelig pris.

Når jeg er på vidda fisker jeg til maten, det gir meg en glede å kunne bli mett, stille endel av basisbehova. Nettopp derfor ønsker ikke å definere meg som sportsfisker, det bør ikke være sport i dette etter mitt syn. Denne kampen sportsfiskerne snakker om som er så spennende er en fisk i smerte. Inntil det motsatte er bevist så kjenner fisken smerte. Den kjenner vibrasjoner i vannet så hvorfor ikke smerte.. Så denne fang og slipp-forlystelsen hos mange sportsfiskere har et etisk dilemma! Fisker man mer enn det man eter på en tur(hvor en ikke skal ha med seg fisk hjem til middag seinere i uka) så har man fiska for mye og burde ha stoppa. I prinsippet skal man ikke leike med liv, det har med grunnleggende syn og respekt for liv og naturen å gjøre mener jeg. @Res sitat av Høvding Seattle setter gode ord på det!

Ja det med å blåse kan være utfordrende. Som sagt så må den ikke fylles helt full. Og så må heller ikke sekken være så hardt pakket at drikkeposen kommer i klem. Da vil det komme drikke i slangen uansett og det fryser. Så en litt romslig sekk er bra. Evt å legge drikkeposen på toppen i sekken istedenfor å bruke evt lomme. Lettere at den ikke kommer i klem da.

Jeg har med meg en veldig enkel pose, ganske lik Camelbak sin. Jeg er veldig fornøyd med den, er på ca 2 liter og veldig lett. Det eneste er at jeg sliter med å få tak i slangen til tider (når den henger i sekken), men har planer om å lage et egent festesystem med litt tråd for å holde den der jeg vil ha den. Jeg har bruk den på lange sommer turer, og da har den levd opp til forventningene. Jeg synes biteventilen på min funker bra, har ikke samme som på linken jeg la med. Slik har jeg hatt før, og likte den ikke så godt (opplevde at den åpnet seg når den kom festet seg til andre ting, og da kunne det lekke litt). Jeg har en som bare kan "dras" ut med tennene. Jeg bruker som oftest en vanntett pakkepose rundt drikkesystemet. Jeg er til tider litt surrete, og glemmer å skru korken helt igjen, da har pakkeposen reddet resten av innholdet i sekken.

Jeg har brukt Source sine i det siste. Kjøpt på Birksport. Har en versjon med vinterisolert slange. Har fungert fint, pleier være greit priset også ssmmenlignet med andre. når det gjelder kulde så må man ikke ha vinterisolasjon heller. Har gått skirenn med slikt i sekkn når det var mellom 10 og 20 minus gjennom trase. Viktige da er og ikke fylle den helt full og fylle med varmt drikke. Så må man ta en liten slurk jevnlig og blåse rester i slange tilbake i blære. ser de har noen tilbud på små multisportsekker nå til 499 inkl drikkesystemet. Mulig noen har ekstra isolasjon. De har fyiske butikker i oslo.

Lørdagstur på ski. Skitur? Tanken slår meg plutselig på fredagskvelden. Det er ikke ski og snø jeg først og fremst tenker på. Slike turer kommer ganske langt bak i min prioritering. Det må dessverre av og til trenes for turene inn til Blåfjellenden. Og når værgudene skuffer med et tynt lag nysnø på plenen hjemme, må det tenkes alternativ. Kunne ikke den globale oppvarmingen, ha tatt seg av snøen i lavlandet i det minste? Nå er litt nysnø, melding om gode forhold i Brekkå og lørdag, ingen dårlig kombinasjon. Det blir stort sett en tur eller to i Brekkå hvert år. Og da kan det godt være gode forhold. Som vanlig ble det litt frem og tilbake før ski støvler og staver var på plass. Sko? De jeg fant, liknet da ikke på mine sko? De passet både på skiene og føttene – jeg prøvde…. Etter en stund kom svaret på mysteriet – nye sko i fjor, nettopp fordi jeg ikke fant de gamle. (Hukommelse er rare greier, bestyrerinnen husker det jeg har glemt.) Det ble nytt kjøretøy i januar, og da måtte jeg jo finne ut av hvordan jeg skulle få skiene i bilen. Her har Toyota tenkt for meg, og laget en luke i baksetet. Enkelt og greit. Det var omtrent bar vei helt opp, bare den siste bakken var dekket av is og snø. Jeg var heller ikke alene, det var nesten fullt på parkeringsplassen. Pris 30 kroner. Jeg kikket meg forsiktig rundt. Ikke mange på min alder. Det var helst familier med unger, akebrett, ski og utstyr. Noen av ungene delt min skepsis til snø og ski, protestene var hørbare. I tillegg til familier, var det også noen ganske få med skikkelig utstyr og teknikk. Antakelig brukte de anledningen til å trene for større oppgaver. Ingen andre med sekk, grønt fjellutstyr og langsom takt på skiene. Jeg følte meg litt alene og utenfor. Det ble ikke bedre ned første bakke. Bakke? Egentlig bare slakt nedover. Det var nok for meg, sånn med en gang. Skiene ville liksom ikke lystre helt. Og ploging var ikke noe som kom av seg selv. Jeg kom ned uten å lage skandale, men hva med den bratte bakken (en helt grei bakke for de fleste) litt lengre inne? Med skien i plog hele veien ned, gikk det greit, og etter hvert fikk jeg litt selvtillit, og kunne sette utfor en del småkneiker. I den neste lange slake bakken var det folk. Det krever kontroll – på farten – ikke sant? Neste runde gikk bedre. Jeg kjørte elegant forbi mange – på tre fire år, og antakelig på sin første tur…. Føret og forholdene var imidlertid slik at det etter en stund faktisk var kjekt å gå på ski. Selv om folk antakelig synes jeg mest lignet på en nisse fra forrige århundre. (Jeg er en nisse fra forrige århundre.) Det ble tre runder. Og det var så avgjort nok. Innsiden av lårene protesterte heftig på slutten av siste runden. Det må være noen muskler eller sånt som ikke brukes på annet enn skiturer. Det var fortsatt folk på vei opp da jeg kjørte nedover. Blir det, som meldt, fint vær på søndagen, så vil det bli kaos, men uten meg. Det får holde med en skitur i uka. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Svært motvillig...

Nyheten er vell at den er enklere.. Har en slik på vei i posten, så får vi sjå...

Konkluderte med noe sånt jeg også, landet på en Helsport fjellduk. Ikke så mange gram'ene over LY vindsekk men sikkert 10 ganger mer anvendelig :). Helsport hadde dem til halv pris, så da var det ikke mer å tenke på egentlig. Takk for alle svar

Gode og gode for Blom. Jeg benyttet meg av Norrøna sitt tilbud om gratis reparasjon av produkter som var nå i januar. Har en Arch Wall jakke fra tidlig 2000 som har vært flittig brukt, og som sikkert har et par sesonger til i seg. Problemet er at borelåsen på ene ermet er helt borte, så tilbudet i januar var kjærkomment. Jakken fikk jeg tilbake forrige uke. Beskjeden fra Norrøna var at den for slitt til at det var mulig å fikse den (sy på ny borelåsstripe på ermet). Jeg fikk derfor en tilbudskupong på 25% på valgfri vare i nettbutikken i stedet, med betinget varighet ut februar.

Det er, etter min mening, to former for sportsfiske: Skal du ut for å fiske, eller skal du ut for å få fisk? Når jeg drar ut for å fiske så er ikke fangsten så viktig, men utstyret og opplevelsen. Da tar jeg med meg det fineste / dyreste utstyret, drar til de fineste stedene og nyter livet og naturen. Da blir fangsten en bonus som spises mens jeg minnes en flott opplevelse. Det samme gjelder for de få rypene jeg har skutt. De ble som regel spist av meg og min familie sammen med jaktkameraten og hans familie. Da var det vanligvis ikke plass for konemor til å diskutere strikketøy eller stell av småbarn. Nei da skulle det mimres om alle de flotte opplevelsene vi hadde hatt, og alle strabasene vi måtte gjennom for å få tak i disse rypene. Men drar jeg ut for å få fisk så er ofte utstyret en harpe fra sølvkroken til femti kroner, en svenskepilk, eller en trollingstang fra Biltema pluss en isoporkasse til fangsten. Denne fangsten blir spist av familien, til og med minstemann som helst spiser fisk som han har fisket selv eller vert med på å fiske. Da er ikke opplevelsen så viktig, men maten.

Hva gjør to middelaldrende menn langt fra noen atleter i verdens hardeste skirenn? Med et mål om å være fornøyd med å fullføre meldte vi oss på sammen med et koppel av langrennsløpere, triatlonutvøvere, ultraløpere og andre hardhauser. Høsten i fjor ble det anskaffelse av bildekk for trekktrening rundt Stokkavannet. 2-3 turer hver uke var oppskriften for å dekke opp for manglende grunntrening. Treningsplanen gikk noenlunde greit fram til andre helga i januar da jeg gikk på en kraftig overtreningssmell etter to harde treningshelger på Haukeliseter på rad. Resten av januar og februar føltes kroppen sliten og lite samarbeidsvillig. To uker før start ble det en ny treningstur til Viersla og endelig løsnet det litt igjen, kanskje skulle det la seg gjøre å fullføre likevel? Lagkompis, Jarle, i godt driv ved Mannevatn på en av treningsturene Leir ved Tverrgavlen på treningstur til Viersla Onsdag 24 februar lastet vi bilen full av ski, pulk og utstyr og satte kursen mot Eidfjord. I Eidfjord var det utstyrssjekk og veiing av pulk. Vi veide inn på 92 kg totalt, 12 kg over minimumskravet til målgang, men alt av mat, drikke og fuel som brukes underveis teller ikke i minimumsvekten. Utstyrssjekk og innveiing. Prerace meeting i Eidfjord Etter innveiing var det klart for informasjonsmøte for alle deltakerne, siste påminnelser om sikkerhet, vær og føre ble gitt. Værvarselet var bra, men mye nysnø på vidda var en ekstra utfordring for de som skal gå i tett (heldigvis ingen fare for oss mao). Natta ble tilbrakt på hotell før bussene tok oss til startpunktet på Haukeliseter. Siste klargjøring på Haukeliseter Individuell klasse starter kl 12:30 en halvtime før oss og det var imponerende og se hvor fort de første forsvant oppover den bratte bakken fra Haukeliseter. 13:00 var det vår tur og vi la oss litt godt bak i mengden av lag som skulle ut samtidig. Da startskuddet gikk var det bare å finne seg en plass i rekka. Litt tendenser til kaos oppover når ca 150 stk skulle flettes inn i de 4 spora som de i individuelt allerede hadde tråkka opp så det var bare å ta de første meterne helt rolig. 40 minutt senere var vi på toppen av den første kneika og kunne bytte fra langfelleskiene over til kortfeller. Tett i første bakken Etterhvert fordelte folk seg godt utover og trengselen opphørte. Det gikk greit over Venaretjønn og videre innover. Opp mot Veslenup er det igjen bratt og det blir bytte til langfeller, vi gikk med to skipar for å rakst kunne bytte noe veldig mange andre også gjorde. De som gikk på kortfeller hele veien slet godt i de bratteste bakkene. På toppen av skaret før Mannevatn ble det igjen skibytte og en liten drikke og matpause. Fra toppen av skaret under Veslenup Det gikk raskt ned mot Mannevatn og videre nedover mot Slirdokkhølen før løypa gikk videre oppover mot Årmotvatn. Her er det stort sett slakt oppover hele veien. Ved Årmotvatn ble det ny pause og vi demonstrerte at vi tok det hele som en tur ved å drikke kuli og spise medbrakt appelsin Kuli og appelsin ved Årmotvatni Etter at sola gikk ned begynte det også å blåse opp litt. Det var meldt liten kuling på torsdagskvelden og denne fikk vi rett i mot så det ble litt tyngre å gå. Første planen var at vi skulle gå forbi Hellevassbu og campe mellom sjekkpunktene, men pga været og at det allerede var blitt godt mørkt når vi kom til Hellevassbu valgte vi å campe der. Jeg mistet også ene kortfellen min i nedkjøringen mot Hellevassbu. Heldigvis var det noen bak som fant den og plukket den opp, men metallfestet var borte og limet frosset. Vi ble på Hellevassbu fra 20:30 og kom oss ikke avgårde før 06:15 på fredagsmorgen. Første timen gikk i mørket, men etterhvert kom sola såvidt fram. Jeg smurte skiene siden jeg ikke fikk festet kortfellene og det ble en mix av dårlig feste, klabbing og glipptak. 6 timer senere var vi framme på Litlos og der varmet sola i leveggen og vi unte oss en god time før vi gikk videre. Siste biten mot Viersla ble tung og kald. Vinden blåste opp igjen sammen med noe kaldere temperatur. Kvennsjøen og Litlosvannet føltes som en evig lang motbakke og med nesten 40 km på en dag kombinert med dårlig feste på skiene ble dette den desidert tyngste etappen. Da vi kom fram til Viersla 21:15 sammen med et annet lag ble vi møtt av crewet der med bølgen og varm velkomst. Vi fikk opp teltet og var begge så utmattet at vi satt og skalv før vi fikk opp varmen tilstrekkelig i teltet. Planen om en kort stopp på Viersla ble nedstemt da vi begge var enige om at vi trengte noen timers søvn før siste etappe. Soloppgang ved Bjørnadalen Neste morgen tapet jeg på kortfellene igjen for å prøve å få bedre feste enn dagen før. Vi kom oss avgårde fra Viersla 06:45 og gikk vel i en time før gaffatapen rullet seg av. Men da hadde ihvertfall limet på fellene satt seg til skiene igjen og jeg klarte å holde de på med kun et par runder i front på ene fellen. Dette gav vesentlig bedre glid og vi fikk opp farten betraktelig opp Sildabudalen. Vi gikk forbi 3-4 lag denne etappen og hadde mye bedre snittfart enn dagen før. Moro å kjenne at kroppen fungerte selv etter to dager med hardt kjør. Fra Tverrgavlen er det utforkjøring og da forsvant også sikten. Tåke og jordmørkt gjorde det ekstra utfordrende og med en pulk som dytter godt ble det mange trynn nedover før vi endelig kunne krysse målgangen 48 timer 20 minutter etter start. Flagget plantes i heltehaugen etter målgang ved Maurset Neste år blir det reservefeller og ekstra fellelim i pulken...

Vintertelting i 18 minus sammen med ungene, @MonjaHD og hunden vår. Koselig. Ådneram er fint.

Da har jeg unnagjort en uke med skiturer på Blefjell, på mandag til torsdag etter jobb og en litt lengre tur på lørdag (23km) og min lengste skitur hittil på 34km nå på søndag. Totalt ca 10 mil på ski. Føler virkelig jeg har fått utnyttet skiføret. Siden det er vinterferie, så har det også vært kjørt opp hver eneste dag, med så å si perfekte løyper. I dag startet turen litt over kl 11 fra Storli, rett opp til Solobua og derfra til Strutåsen. Sistnevnte strekning var det helt utrolig masse folk. Jeg og kjæresten gikk nesten å vasset i folk. Løypa tok oss fra Strutåsen mot Fagerfjell, og det ble plutselig nesten folketomt etter at vi tok til høyre i krysset mot Fagerfjell i stedet for den mest brukte løypa mot Krøkla, Vasshølet og Bletoppen. Vi gikk ikke helt ned til Fagerfjell, men tok bakveien opp til Krøkla. Det var der vi sjekket GPS-en som da viste 20km. What? Det hadde vært en veldig lett tur så langt, og ingen av oss var spesielt sliten. Utsiken fra Krøkla var helt fantastisk. Turen gikk derfra rett ned til Strutåsen, Solobua og ned til Storli. Bildene er fra ovennevnte tur og turen dagen før til Gunnulfsbua og Vasshølet.

Haukebøtinden, Tjeldsund Eneste fjellet jeg observerte sola traff. Er de små øyeblikkene som teller

En kort men lang tur til Gursli gruvene og videre til Øvre Myssa med min stefar og familiens unge ungarer. Selve turen er ikke lengre enn omtrent 5 km, men vi tok en avstikker til en topp hvor vi brente bål og grilla pølser, drakk kakao og spiste "stekt" banan med sjokolade. På turens høyeste punkt var det egentlig perfekt skiføre (etter det lille jeg vet om ski og føre). Herlig tur i helt fantastisk vær! Lenge siden jeg har gått i det området selv, men så at det var satt opp nye skilt, i regi av Opplev Dalane, og godt markerte stier. Planen utover våren blir å utforske nærområdet samtidig som jeg blir friluftslivvandt

Taraldsviktinden, Kongsvika En tur innom Taraldsviktunnelen. Noe mere snø enn antatt for å kunne kjøre gjennom

Stadig småturer i nærområdet, men det regner heldigvis ikke hver gang.

Fottur fra Alta til Mo i Rana, sommeren 2015 Etappe 3: Saraelv til Rostadalen 22. – 31. juli Overnattinger: Cavajavri (telt) Somashytta (Statskog) Pitsusjärvi (finske turistforeningen) Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) Helligskogen vandrerhjem Goldahytta (DNT) Pältsästugan (STF) Rostahytta (DNT) Turen er inne i sin tredje uke. Jeg har vært noen dager under tregrensa i Reisadalen og lengter etter å komme opp på fjellet igjen. De to første ukene av turen har vært fantastisk fine; mye bra vær, ingen gnagsår eller skader, og kjenner at jeg har funnet roen på tur alene. Det eneste stedet jeg kjente litt på ensomheten, var på Nedrefosshytta. Merker at det har med forventning å gjøre, jeg hadde regnet med å treffe folk der, og når hytta i tillegg har 4 soverom og ei kjempediger stue, er det ikke like artig å være alene. Da foretrekker jeg heller telt eller ei lita bu. Nå har tingene funnet sin faste plass i sekken, og jeg har funnet en god løsning på å feste fiskestanga (teleskopstang med ferdig montert snelle) utenpå sekken, så den både er beskyttet og samtidig klar for fiske på kort tid. Jeg liker teleskopstanga, den er så enkel å ta frem at jeg faktisk gidder å fiske når jeg tar en liten pause ved et elveos. Har med kun ei snelle, men to spoler, slik at jeg kan skifte fra sluk- til markfiske uten å knyte knuter. Jeg har satset på kun ett underlag, et 14 mm tykt Exped (ikke oppblåsbart) som veier rundt 250 gram. Hardt å ligge på i starten, men kroppen venner seg til det meste, dessuten hjelper det å legge primaloftjakka under ryggen og rompa. Har allerede sendt hjem mye unødvendig utstyr, til tross for at jeg trodde jeg hadde skåret hardt ned i utgangspunktet. Sekken veier nå 14 kg før proviant, da bærer jeg ikke lenger turshorts, reservesokker, solbriller, fotostativ, fluestang eller håndkle. Derimot har jeg med ei halvkilos aluminumssteikepanne med høye kanter og kaffekjele med kobberbunn, samt kikkert, satelittelefon, solcellelader, halvkilos kamera og skikkelige hodetelefoner, og jeg ble nødt til å kjøpe en skikkelig samekniv i Masi, etter å ha ødelagt lilleputtkniven ved første forsøk på å hogge ved med den. Selve sekken er heller ikke noen lettvekter, den veier 3 kg før jeg har puttet noe i den, men jeg har bevisst valgt en sekk med skikkelig bæresystem (95 liters Gregory). Teltet veier under kiloen og soveposen kun 450 gram. Ekstra klær har jeg knapt med, så når jeg vasker klær er det ikke så mye å ha på. Enkelt liv, og det er jo akkurat det som er meningen. Tilbake til turen, etappe 3 starter i Saraelv, der jeg har fått forsyninger via en gammel turkompis som er bosatt i Tromsø. Han har egenhendig levert varene, dermed slapp jeg å bære med konjakken inn i Finland. I tillegg forsynte han meg med en kilo elgkjøtt for egen regning, så jeg er rett og slett stappmett når jeg starter oppstigningen fra Ovi Raishin med retning Somashytta og finskegrensa. Ovi Raishin senteret er forresten et imponerende opplegg, og driverne har servert kaffe, kake og gode historier til en ensom vandrer. Og anbefalt å ta ruta som går rett opp i høyden, opp mot Carajavri, fremfor å følge Nordkalottleden som går i en lengre trasé. Jeg er svak for tips fra lokalkjente, men kjenner den bratte stigningen godt i kroppen. Slår leir ved Carajavri etter 8 tunge kilometer i motbakke. Veldig godt å komme opp i høyden igjen, og jammen får jeg kontakt med røya i vannet også. Vanskelig å ikke trives. Fremdeles mye snø, selv om det er 23. juli, her ved Cavajavri. Neste dag er det godvær, jeg tar en lang formiddag ved Carajavri, leser, fisker, hører podcast og tar livet med ro. Dermed blir det seint før jeg kommer meg de rundt 15 km inn til Somashytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga). Jeg bruker aldri insektsnett når jeg går, men denne dagen vurderer jeg å gjøre et unntak. Små fluejævler i store svermer er utrolig hissige, og skal helst inn i ører og nese. Jeg tar det som en øvelse i selvbeherskelse, og tar frem nettet kun når jeg har pause. Da vektreduksjonen var på sitt hardeste, vurderte jeg å sende hjem kikkerten, men er glad den ble med. Jeg har aldri vært noen særlig flittig kikkertbruker, men nå er den tilgjengelig og brukes kontinuerlig. Ofte ser jeg rovfugl, musvåken er der daglig, men også kongeørna er på jevnlige visitter. Heiloen er med hele tida, noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg siden Finnmarksvidda med sine karakteristiske skrik, men de kjører nok en slags stafett. Og det er mye rype, og kyllingene vokser for hver dag. Den finske fjellrypa er gråere enn sin norske bror, eller kanskje er det innbilning? Jeg får Somashytta for meg selv, det er ei trivelig hytte med steinharde madrasser (isopor) i sengene. Nå har ryggen vennet seg til å ligge steinhardt, så det spiller ingen rolle. Piiiiip. Noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg hele veien, men de har nok arrangert en slags stafett. På Somashytta trenger du ikke medbringe egne kjeler og panner. God og lang formiddag ved Somas. Hytta har en åpen og en avlåst del. Mye ved på Somas, men du må skjære den siste centimeteren og kløyve den sjøl. Finland. Første stopp er lunsj på hytta Kopmajoki. Det er to ting jeg merker meg på den andre siden av grensa. Det ene er flytrafikk, for det er mye sjøflytrafikk fra Kilpisjärvi og inn i fjellene. Det andre er at det er søppelhåndtering på hyttene, eget søppelskur med kildesortering, og alt hentes sikkert ut med fly eller helikopter. Tre finner kommer fra sjøflyet som nettopp landet på Somasjavri. De kommer ikke gående, men nærmest slepende, med store bagger mellom seg og enorme sekker på ryggen. Det klirrer i baggene, og de har et lass med fiskeutstyr som tyder på at de skal være her lenge. De klarer ikke skjule gleden over å høre at jeg skal videre, slik at de slipper å dele Kopmajoki-hytta med meg denne natta, og jeg får med noen finske hilsninger (eller kanskje det motsatte) på min vei i retning Pitsusjärvi, en annen hytte langs Nordkalottleden. Finnene har en merkelig måte å merke stiene på, de er merket med små pinner som for sikkerhets skyld er malt i en naturfarget gulfarge. Her kunne de lært litt av DNT, med litt tåke ser du knapt pinnen før du snubler i den. Terrenget er imidlertid lettgått, med oversiktlige daler og det er lett å følge høydekurvene i terrenget. Selv om det er langt ut i juli, ligger det mye snø. Kanskje er det den sene våren som gjør at det knapt er mennesker å se, for jeg møter ikke et menneske mellom Kopmajoki og Pitsusjärvi. Den viser seg å være er liten perle, tømret hytte med to rom, det ene er avlåst og må visstnok forhåndsbestilles. Et rom holder i massevis for meg, og jeg møter et estlandsk par i døra. De er på vei videre, selv om det er langt ut på ettermiddagen. Et par kilometer fra Pitsusjærvi ligger en sameleir, og de har tydeligvis invitert mye folk denne kvelden. Og de kommer luftveien, så ikke mindre enn tre flylaster med folk ankommer brygga nedenfor hytta. De finske hyttene holder høyere standard enn jeg hadde hørt rykter om, og jeg har Pitsus for meg sjøl, i hvert fall til klokka 3 på natta, da 5 finner ankommer alt annet enn lydløst. De skal for sikkerhets skyld lage mat, tørke tøy og smake på vodkaen før de køyer, og her er det kun ett rom. Jeg får valuta for å bære med meg gode hodetelefoner, og hevner meg ved å stå opp og lage frokost i 7-tida. Kopmajoki, de finske hyttene langs Nordkalottleden holder ganske grei standard. God vedovn og gassbluss, men ingen madrasser i sengene. Planen for dagen er å forlate Kalottireiti og i stedet krysse Bichosjohka, gå på nordsiden av Rimmajavri og vestover langs Urtasjohka, for å ende opp på Loassuhytta ved grensa, der det ligger ei hytte både på finsk og norsk side. Dagens utfordring blir kryssing av Bichosjohka, jeg finner et sted hvor noen har merket med varde på hver side av elva, og satser på at det er det beste stedet å krysse. Det er det sikkert også, når vannstanden er en halvmeter lavere enn nå. Steinene folk vanligvis tråkker på, ligger 20 cm under strie vannstrømmer. Jeg bruker en time på leting etter en vadestokk langs reingjerdet, men finner ikke noe som kan brukes. Med lav vannstand kan man antagelig gå tørrskodd på store steiner, men nå er det ingen annen mulighet enn å gå på bunnen. Ikledd kun crocks og badeshorts, og med vann opp til livet kommer jeg meg over. Vannet er iskaldt og strømmen stri, så jeg er glad når jeg kommer meg opp på vestsida. Det tar en halvtime å bli kvitt neglespretten, men så kommer godværet innover dalen, og ved ei gammel hytte merket Urtas hotell ved Rimmajavri blir det solid lunsj og tre timer i sola. Her tar jeg en av livets aller raskeste dukkerter. Litt tjuvfiske (har ikke finsk fiskekort, kun Norgeskortet) straffes med styrtregn oppover dalen mot Loassu. På den finske hytta er det badstutemperatur og to skrytete finner, så jeg velger i stedet Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) på norsk side, Den er alt annet enn ren, og søpla ligger i berg utenfor, men her er i hvert fall tørr ved og en god vedovn. Hotell Urtas ved Rimmajavri i Finland. Du finner det neppe i Lonely Planet. Et godt sted for lang lunsj, og jeg vurderte å overnatte. Lettgått terreng i de finske fjell. Jeg har tatt av fra Nordkalottleden og følger dalen langs Urtasjohka i retning Loassuhytta og norskegrensa. Ikke bare pen natur rundt Loassuhytta. Ned mot Helligskogen får jeg et par småørreter i elva og kjenner lukta av mat og skikkelig seng. Har forhåndsbestilt rom på Helligskogen, inkludert godt selskap for de neste fire dagene. Vi legger igjen telt, kokeutstyr og en del andre ting på Helligskogen vandrerhjem, og tar noen sosiale lettvektsdager med god mat via Goldahytta, Treriksrøysa, Pältsästugan (Sverige), Moscanjavri (Statskog) og Rostahytta. Turen inn til Golda går i skikkelig tåke, og jeg er glad for at det er DNTs varder og ikke finnenes gule pinner som viser vei. Planen var egentlig å legge turen om Gappohytta og Isdalen, men beretninger om store snømengder og vanskelig fremkommelighet endrer litt på planene. 25 dager etter starten fra Alta, får jeg skyss ut Rostadalen. Kjenner at noen pausedager er fortjent, før jeg planlegger å fortsette turen sørover fra Frihetsli. Tåke tjukk som graut mot Goldahytta. Greit med god varding. Pältsästugan er en liten perle. Hytta har stugvärd, men ingen proviant. Men badstua var varm da vi ankom. Kveldsstemning ved Pältsä. Statskog-hytta ved Moscanjavri. Et par fiskere hadde varmet den opp før vi ankom. Hardt liv å være mygg, enten du er på den ene eller andre siden av glasset på Moscan. Etter å ha vadet noen kalde elver, setter man ekstra stor pris på DNTs hengebruer. Her er vi straks framme på Rostahytta. Loassuhytta på norsk side av finskegrensa.

Sommeren 2015 gikk jeg fra Alta til Mo i Rana. Det var første gang jeg dro på langtur, noe som ble en veldig positiv erfaring. Jeg gikk mesteparten av turen alene, men hadde selskap på enkelte etapper, totalt brukte jeg 63 dager. Har lenge hatt en plan om å lage en turrapport her, men det har kommet litt i bakleksa. Nå har jeg ihvertfall en liten rapport fra etappe 1, som gikk fra Alta til Masi. Øvrige etapper kommer etter hvert. Austerelvdalen - Masi Biddjovaggi - Saraelv Saraelv - Helligskogen - Rosta Frihetsli - Björkliden Bjørnfjell - Narviksfjellene - Ritsem Saltoluokta - Sarek - Padjelanta - Sulitjelma Sulis - Lønsdal Lønsdal - Saltfjellet - Virvasshytta Etappe 1: Austerelvdalen (Tverrelvdalen) til Masi 6. – 15. juli 2015 Overnattinger: Austerelvsetra (telt) Reinbukkelvhytta (Alta og omegn turlag DNT) Falkvannet (telt) Bojobæskihytta (AOT DNT) Jotka fjellstue, 3 netter (Statens fjellstuer/privat) Virdnedorru (telt) Valjeguragierratjavri (telt) Masi (campinghytte) Den første natta blir turens dårligste. Etter formiddagsfly fra Oslo, handling i Alta og taxi til Austerelvdalen, deretter 5 km til fots inn til den gamle setervollen ved Austerelvsetra. Det regner hele natta, ingen skrur av lyset og hjernen klarer ikke å koble over i hvilemodus. Resultatet blir ei natt med lite søvn, men det plager meg ikke. Tankene i hodet er utelukkende positive, til det som blir min første langtur. Jeg har tatt fri uten lønn frem til slutten av september. Målet er å kjenne på langturfølelsen, fiske, nyte naturen, ta inn inntrykkene, bruke sansene, møte mennesker underveis og høste nye erfaringer. Her skal ikke settes noen rekorder, og turen ender der den ender. Planen er å gå inn til Suoppatjavri, der fikk jeg mye sprek ørret på en tur for mange år siden. Etter ei dårlig natt med lite søvn er jeg mer lysten på tak over hodet, og velger Reinbukkelvhytta (AOT). Den er under restaurering, og godt utstyrt innvendig. For å starte med lett sekk, har jeg lagt opp til proviantering på Jotka om 3 dager, dit kommer en gammel turkamerat. Våren har kommet sent til Finnmark i år, det ligger en del snø, og jeg skjønner av hyttebøkene på Reinbukkelv og Bojobeaski at folk har gått på ski til langt uti mai. Det gjør at det er forholdsvis lite mygg ennå, og jeg har ei kjempefin natt ved Falkvannet. Det skal være et bra ørretvann, men jeg får ingen kontakt. Rypekyllingene spretter mellom beina på meg, og storjoen gjør sitt beste for å jage meg unna reiret. Folk ser jeg knapt, bortsett fra enkelte terrengsyklister i trang dress og skoene skrudd fast i pedalene. Bojobeaskihytta er et skikkelig mygghøl, men fin hytte. FM-radio med god dekning, det blir en kveld med NRK P1. Derfra til Jotka får jeg endelig kontakt med viddas finnmarksørreten, og lander en sprek ørret på drøyt halvkiloen i et navnløst vann (548 moh) mellom Bojobeaski og Jotka. Den havner i panna samme dag. Forsyninger på Jotka, og jeg og kompisen får enerom. Lisa og Steinar er trivelig vertskap, og her har vi vært før og er på hjemmebane. Røya i Jotkajavri er villig som aldri før, og vi lurer også ei kilosrøye i Johansjavri. Kompisen slår følge til Masi, en tur på rundt 4 mil. Vi tar to overnattinger i telt underveis og har godt med tid. Ved Virdnedorru er harren bitevillig, vi får to pene harr på like mange kast. Litt skuffet over at det ikke er rødfisk å hente, så vi avblåser fisket og går i hi for myggen. Myggklekkinga har hatt gode dager, men det er kjølig på kveldene og absolutt levelig. Vi følger ATV-spor fra Jotka til Masi, og ser ingen til fots, kun et par syklister. I Masi er det butikk og campingplass. Ove butikksjef har kjøpt inn turmat og et par andre ting jeg har avtalt med ham, og vi blir tatt godt i mot. Kompisen reiser hjemover, og jeg benytter anledningen til å sende hjem fluestanga og diverse utstyr som ikke er livsviktig. Her ryker turshortsen, hodelykta, håndkleet, ekstrasokkene og en del annet. Den første etappen har gitt mersmak, kroppen og utstyret fungerer, både hodet og kroppen er kommet i langturmodus. Overnatter ved Falkvannet, nå kommer sommeren! Jeg har Reinbukkelvhytta for meg selv. I juli er det ikke mye folk på Finnmarksvidda. Noen har flyttet ovnen ut i sola. Mange fine plasser på vidda, dette er mellom Jotka og Masi.

Turen går fra Alta til Mo i Rana, sommeren 2015. Etappe 2, 15. - 20. juli Overnatting: Cikenaljavrrit (telt) Nedrefosshytta (Troms turlag DNT) 2 netter Reisadalen/Mollisfossen, telt Telt ved Cieknaljavrrit. Mellom Masi og Biddjovaggi er det mye myr og kratt, og knapt stier. Når det byr seg en mulighet for bilskyss fra Masi til Biddjovaggi, så takker jeg ja. Sparer ca 4 mil med ikke så spennende terreng, og kommer meg inn til de nedlagte gruvene ved Biddjovaggi. De fleste som skal inn i Reisadalen fra Kautokeino, velger merket sti i dalen inn. Jeg har i stedet lyst til å fortsette Finnmarksvidda til den stuper ned i Reisadalen. Det blir et godt valg. Går en 6-7 km inn til innsjøen Cieknaljavrrit, fin teltplass hundre meter fra vannet. Her har vært folk før, dessverre en del søppel. Har sekken full av god mat etter proviantering i Masi, og det er såpass kaldt at myggen holder seg unna. Her er til og med litt ved, så jeg fyrer bål og innvier ny kaffekjele som er innkjøpt hos kjøpmannen i Masi. Totalt la jeg igjen nærmere 3000 kroner der, i mat, kjele, ny kniv, 1 kg tørket reinkjøtt (smaker fantastisk godt men kilopris på linje med rent gull). Får ingen kontakt med fisken i vannet, men ser flere fine vak. Morgenen etter derimot, får jeg en liten pannefisk i elveoset jeg krysser. Har akkurat spist frokost, men tar den med som lunsjmat. Kaffekjelen er ny fra Masi, den blir aldri så ren som her igjen. Eagle products minste type, det ble fristende å spare 100 gram på å kjøpe en ny kjele. Turen mot Reisadalen blir en av de fineste på hele turen! Nærmere 25 km, siste rest av vidda, og når Reisadalen åpner seg er det Norge på sitt vakreste. Det karakteristiske fjellet Jierta er hugget ut i landskapet og en god veiviser. Jeg kommer meg ned i Reisadalen på sørsiden av Imojohka, etter å ha fulgt dalsøkket Luvddidgorsa (som mer og mer blir en liten canyon), det er bratt på slutten, men veldig fin tur. Fra vidda og først ned gjennom bjørkeskogen og så ned i den gamle furuskogen, her er kontraster. Mye elgmøkk, og hører store dyr som flytter på seg. Her slutter Finnmarksvidda, og Reisadalenn åpner seg. Det blir seint før jeg kommer meg til Nedrefosshytta. Der er det ingen, det passer bra for jeg er sliten. Satser på to dager her, og dagstur til Imofossen i morgen. Det er helg, så antagelig kommer det folk på hytta. Tror jeg, men det skal vise seg at jeg har hele hytta for meg selv i to netter. Mulig det er myggen som holder folk unna. Joda, det er en del mygg langs Reisa, men ikke alltid så ille som her. Godt å gå med lett sekk i retning Imofossen, etter å ha jaget mus på hytta om natta. Jeg tåler mus, men liker ikke at de romsterer rundt i sekken min. Turen opp mot Imofossen går i vilt og ulendt terreng, og selve fossen er flott skue. Det er første gang jeg er i Reisa nasjonalpark, og det er mektige inntrykk. Dette er virkelig en canyon! Vilt terreng oppe ved Imofossen. Jeg bruker to dager ut til Saraelv. Ingen steder er Nordkalottleden så dårlig som fra Nedrefoss og ut dalen. Jeg skjønner opplegget, folk får skyss med elvebåt, så nesten ingen går stia. Jeg har også mulighet for båtskyss, men velger å gå. Dette er laksefiskernes domene, og flere steder ser jeg tålmodige laksefiskere i elva med en enda mer tålmodig båtfører på land. Ingen får fisk, jeg sniker meg til noen kast i ei bukt, i håp om en smålaks eller ørret. Det blir ikke noe på meg heller. Jeg får noen timer med høljaregn, og får testet utstyret. Med høyt "ormegress" som blir søkkvått, blir det en våt tur ut dalen. Mye insekter, jeg slår opp telt når jeg skal spise. Ettermiddagsluren strekker seg helt inn i nattetimene, det spiller ingen rolle, det er uansett lyst. Dessuten har jeg det ikke travelt. Siste dagen før Saraelv kommmer sola, og det er godt å tørke telt og støvler, dessuten lade opp batterier. Har med solcellelader, det fungerer ganske greit. Reisadalen ved Nedrefosshytta.

Det beste kameraet er det som er så hendig og lett å betjene, at du har det med deg.......................

Jeg bruker 2 x 2 rotstokker fra kasserte 4 delte fluestenger. Om du ikke har selv går det an å spørre i en sportsfiskeforretning og de har noen. Som tarp, eller baldakin som jeg kaller den, bruker jeg et tarp fra magasinet, 3 x 3 m. Dette har jeg modifisert til 3 x 1.60. I stedet for å sy på nye bardunfester har jeg sydd på remser av en gammelturduk. Disse bruker jeg for å unngå slitasje på teltduken. Jeg fester baldakinen litt over midten på teltets bakside, for å unngå at regndrypp i hodet. For å hindre at avrivninger av bardunfeste har jeg festet et strikk på bardunene. Som et kommer frem av bildet, fester jeg vindsiden så lavt som mulig. Da sitter/ligger jeg som en romer ganske så behagelig, og jeg gleder meg til sigøynerleiren i august. For ordens skyld på, baldakinen på bildet er nå erstattet av ny duk. ----------------- I ettertid har jeg lyst til å kommentere to ting på bildet 1. Bilktemabaggen. Rommet opprinnelig et biltrekk, nå har den fått sin renessanse hvor jeg legger "alt mulig". Og best av alt den veier "ingenting". 2. Joda, alt veier litt. Det gjør også den lille underlagsmatta også. Men den er gull verd, når jeg kryper inn og ut av teltet når bakken er våt. Og så er den god å ha som sitte/liggematte under baldakinen.

Vi filmet en tur i Moldemarka forrige helg, og i dag har vi endelig lansert resultatet Høsten er en nydelig tid for bål og pinnebrød!

Hei! Herlig turbeskrivelse . Gikk litt tidligere en dere .. Fantastisk område. Vi startet i Rostadalen, overnattet 1. natt på Rostahytta(Dnt)12 km. Vi gikk innom måskohytta, fortsatte til Storrosta(Statskog)20 km hvor vi overnattet. Derfra gikk vi til Dærtahytta(Dnt)10 km .. Tok oss så ned til Devdesvannet og overnattet i Devdeshytta.(Statskog) Turen ble avsluttet hvor vi startet og hvor bilen stod parkert. Herlig tur det og..

Nå har jeg etter MYE research bestilt nytt telt! Valget falt på Exped Sirius Extreme 2. Forsøkte å laste ned appen for å bestille Arctic Alpine, men har ikke iphone så det fungerte ikke. Så da begynte jeg å se på Exped sitt, og fant vel ut at det er et bra valg. Bra pris, (litt høyere enn budsjettet men sånn går det), grei plass, god lufting, lett å sette opp, bra lengde til beina, god kvalitet forhåpentligvis. Det eneste er at det er litt tungt. Tusen takk for alle svar, jeg har sett på alle teltene svært nøye. Jeg kan ærlig talt innrømme at jeg har lest om telt i timesvis hver kveld Mange gode forslag! Ønskeliste i fremtiden må være et Akka View som sommertelt, og et Hilleberg Jannu.. Kjempetakknemlig for all hjelp, håper og tror at jeg blir veldig fornøyd! Gleder meg til det kommer i posten, det skal testes umiddelbart.

Om noen finner på å gjøre det samme i framtida så kan jeg dele det jeg har fått av info til nå: Innsteget til ruta er fra båt, enkelt og greit. Det er kun en plass å gå i ”land”, og herfra må man klatre. Dvs: alt utstyr må være på kroppen og klar til bruk. Man trenger ikke klatreskoene på, men gode joggesko er et must. Etter 10 meter scrambling når man første gresshylle. Deretter følger to taulengder med fjellklatring på godt og vondt. Det viktigste med Lysediagonalen er å gjøre korrekt veivalg på begynnelsen av andre taulengde. (etter at gresshyllene/introtaulengdene er unnagjort). Her kan man enten: 1. Klatre opp et 10m sva med 6- punktcrux langs et lite vannsig/bekk = Lysediagonalen 2. Traversere til venstre og entre en helt annet system i veggen = Lyse Kraft etc. Ruta går gjennom store formasjoner på rent og lyst fjell. Det er relativt mange små avsatser og noen hyller. Man skal sikte seg inn mot en gigantisk, skrå kamin øverst i veggen. Sikringsmulighetene er mange og store. Ta med plenty langslynger og et stort rack inkl store friends.