Vinnerliste

0 Nattog Er og blir en dårlig start på turen med Trondheim stasjon som forblåst byggeplass i ene enden. 1 Storlien – første bjørka etter Blåhåmmårkleppen På Storlien stasjon står en kar med sekk på andre siden av sporene og ser seg om. Finner ut at svensken skal i samme retning som meg, så vi slår følge inn til rasteplassen, kanskje videre. Havner foran i løypa etter rasteplassen. Svensken ser ut som om han tar meg igjen uansett hva slags forsprang jeg har. Bortsett fra økende vind, en flokk mennesker og en løper er turen opp til grensehytta lett. Bordet er nå plassert i hyttas lengderetning. Fornuftig med bedre plass på ene siden. Skriver meg inn og raster i le mens jeg ser oppover lia etter svensken fra Storlien. Det varer og rekker uten at jeg ser noe til ham. Enten har han tatt en annen vei eller så har han virkelig tatt det lungt, så da er det bare å sele på og svinge opp til vannet og Storkluken. To innpakkede svensker kommer i møte på stien en tre hundre meter fra hytta. Hettene er helt igjen og vindvottene er på. De forteller at det blåser. Ja, jeg kan ikke annet enn å si meg enig og går videre i tynn skjorte med opprullede ermer. Følger en bekk og senere selve utløpet fra Kluktjønna opp. Svinger inn mellom vannet og fjellet. Det synes fornuftig å ta en tur på toppen. Vel blåser det, men det er varmt i solen og jeg kjenner meg sprek nok. Går mer direkte enn før og tar første farbare parti av berg og snøflekker. Fort går det ikke, men jeg blir ikke liggende å gispe etter pusten. Vinden er der på veien opp, men omtrent tyve meter under toppen slår den meg i bakken. Rettere sagt, jeg finner det best å ta en liggende stopp for å se til at alt er forsvarlig festet. Oppe mot toppen tar vinden tak i beina, så jeg tar det svært pent og bruker ikke lang tid ved vardene. Ser ikke stort på utsikten annet enn å se at fra vest kommer det mye vær. Etter ruta skulle jeg gå sør langs fjellet til Enlivola og slå leir der omkring. Som været ser ut, er Rangledalen og området mot Blåhåmmårkleppen mer fristende. Der er jeg kjent og kan finne ly uten problemer. I le av varden kommer vindjakka på. Kommer ned i overkant av slagghaugene og passerer ruinene. Nå kommer regndråpene stadig fortere. Frem med ponchoen. Med underlaget under sekken er den lettere å få på, men helt uproblematisk er det ikke. Sen lunsj med knekkebrød og pølse i hytteveggen. Nyhytta har nesten innlagt vann. Ungdommen nå til dags slipper å bære to vannbøtter frem og tilbake til bekken i høstmørke. Skrår lenge langs Klukskaftet før stien dukker opp. Ikke mye trafikk her, men merkingen er brukbar. Myrene er fulle av vann, men likevel ikke så skumle som mange ganger før. En pjuskete rype skvetter opp fra einern. Tyve meter lengre bort går steggen. Ingen kyllinger. Vet ikke hva Bruket skal ha for Rangledalen i år, men den helt store jaktopplevelsen tror jeg ikke det blir. Dessverre. Kikker lenge etter leirplass, men er veldig kresen og er det ikke litt tidlig å gå til ro? Der stien går mellom en bekk og en utløper fra bjørkeskogen blir det endelig klaff og jeg lurer teltet inn mellom vridde bjørker. Myggen gjør et halvhjertet forsøk på å forstyrre byggeprosessen. Rett etter at teltet er oppe og jeg er i ferd med å flytte inn, kommer neste regnbyge. Litt lyd i duken av vind og regn, men teltet holder fint i sitt første lett dårlige fjellvær. 2 Første bjørka etter Blåhåmmårkleppen - Sylsjøen Våkner til sol og bjørk. Tar en liten morgenlur bare for å være sikker på at teltet er tørt. Frokosten gir seg selv. En av pulverposene har fått en rift, så det blir tropisk vanilje ved bekken. Svinger i kanten av gjerdet på Storerikvollen. Sauene er vant med turister og leer knapt på ørene. IS på tunet. Brua like artig som før. Sitter på kanten av Essandsjøen, dingler med beina og med All Day Breakfeast i sola. På veien oppover ser nord og vest stadig mer uttrygge ut. Støter på far og sønn på vei fra Nedalshytta. Lurer på Ribz'ene og vektfordeling. Jeg kan bare svare at det merker jeg ikke særlig til, men at det er praktisk med digre lommer i kanten av arbeidsplassen. Regnet kommer med økende vind. Holder unna med vindjakka, men det er utsatt i siden på Sylene. Langt der fremme under reingjerdet går det i blått og rødt. De kommer nok frem til Nedalshytta lenge før meg som fortsatt skal ned til første elva. Slipper å bade i år. Tar i bruk gåstavene fra reingjerdet og opp. På bredden av andre elva kommer jeg på de blå og røde. Det er åtte tyskere som av en eller annen grunn er stoppet av en litt brautende bekk. Jeg hilser og hører i forbifarten at han i kortbukser og sandaler forteller om "besondere Steine", noe jeg utlegger til å bety at han mener det er en egen kunst å komme over en bekk uten steiner over vannet. Selvsagt gjør jeg et ekstra nummer av å plaske rett uti og bare gå over. Burde ha stoppet for en lengre diskusjon, men anledningen til å lede ved eksempel var for god til å ødelegge med skoletysk. Når jeg noen minutter ser meg tilbake, er hele gjengen kommet opp på rett side. Og i nordvest er det beksvart. Full fart forover. Klokken har passert fem og på Nedalshytta er det middag klokken seks. Regnet og vinden slår inn fem minutter senere. Småløper over plankeveiene. Vindjakka holder så lenge jeg holder farten. Kun ett glipptak på veien ned, noe som må skyldes gode såler – alt annet er vått, sleipt og gjørmete. Damper inn på tunet på Nedalshytta kl 1755. Regnet har gitt seg, solen skinner og jeg er veldig klar for å bli kvitt veien inn til Sylsjøen før jeg tar kvelden. Sier fra til en dame om at det er åtte sultne tyskere i anmarsj, tar ut gåstavene og legger i vei. Begynner som smått å se meg om etter teltplasser, men det som kan gå er litt for nære folk og vei og tenk så greit å gjøre unna mer vei. Utmerkede mobilforhold øverst i veien i krysset. Får dagens kraftigste regnbyge i ryggen før første bakke. Møter en og annen bil og ser et par bobiler nede på sletta før Sylsjøen. Siste restene av regnet lar jeg dra sin kos i le av anleggshytta inne ved Sylsjøen. Trappa er laget av spesielt ubehagelig hullet stål slik at landstrykere ikke skal fristes til å sitte eller ligge der i dårlig vær, men det går for en kort rast. På hylla med utsikt over båtsluppen og Sylsjøen fikk jeg på et vis opp teltet. Våt, kald og i stadige vindkast er det trøblete å holde orden på høyre, venstre, opp og ned. Men ting kom såpass på plass at jeg kunne pælme bagasjen og meg selv inn. Eneste metoden i galskapen var at den meget fuktige sekken havnet på utstiden av bunnduken og skoene pent holdt seg i forteltet. Vel, å kalle skråtaket foran åpningen på teltet mitt for et fortelt er i grunnen en fornærmelse mot ordentlige fortelt, men det gjør nå bortimot samme nytten så lenge vinden ikke snur. Fikk sett teltet i aksjon i litt ordentlig vind for første gang og det var en god opplevelse. Duken blir presset inn i midten og det kan slå litt på sidene, men det virket som om det fungerte. 3 Sylsjøen – Sør i Bjørnhåmmårskardet Mye trafikk ved teltet på morgenen. "Var det du som kom i går kveld i regnet?" "Ja, det var nok meg." "Vi så deg." OK, da hadde det regnet og blåst i en times tid og jeg må ha sett ganske miserabel ut. Husker en dag på Hardangervidda for to år siden da en gjeng pysete rypejegere ba en reinjeger komme inn og varme seg på en kopp kaffe på en ganske ufyselig dag. Han var glad for det. Han med hunden hilste ikke. Egentlig helt greit ikke å se folk i fjellet. Rødmerkingen er fortsatt å se. Jeg må si meg uenig i rutevalget. Det er bedre å gå inne ved fjellet selv med en ekstra sving langs andre vannet. Ikke så mye stein og med både sandstrand og fornminner. Lunsjsteinen gjorde seg lekker i sola og jeg lot meg ikke be to ganger for å ta en hvil med mat og skotørk. Krysset fint over mellom tredje og fjerde vann. Godt skar i svaberget og steiner. Hytta så like forlatt ut som før. Grensevarde nr 152 Aa stod gul og fin og jeg så godt hvor jeg antagelig gikk feil i tåka for to år siden. Fant det best å sjekke kartet. Har tross alt bare krysset over til det femte vannet en gang før og måtte forsikre meg om at veien gikk vest for Soenehketjahke. Holdt vestsiden av Soenehkejaevrie (som jeg døper Steinringvannet), som gav to fordeler. Flatt og fint å gå i motsetning til andre siden med løs morene og mye vann og jeg unngikk hele det etterfølgende kaosområdet. I stedet for å gå opp og ned mellom rygger og hauger kunne jeg lett og elegant krysse et par store bekker og være i gang med oppstigningen på andre siden. Etter litt klyving i steinrøys kom jeg ut i et ganske ferskt skar med leire og bar stein og Bjørnhåmmårskardet åpnet seg. Middag på svabergene i bekken nederst i skardet, så ble det en halvtimes leting etter leirplass. Teltet kom opp i en sverm av mygg. 4 Sør i Bjørnhåmmårskardet - Vauldalen Gikk nærmere Viglsjøen enn sist. Så det var forholdsvis flatt og greit å komme seg frem i motsetning til lengre oppe i siden på Bjørnhåmmåren. Kom inn på en sti hvor det nylig hadde gått hester og fulgte den ned i enden av sjøen. Fulgte så fjellet ned til Hyllingsvola (to personer observert), og her støtte jeg på de første forekomstene av moden multe. Litt viktigere var å komme inn på stien ned til Hyddkroken. Den var der, men reddes av motorisert ferdsel. Selve stien gror mer og mer igjen. Unngikk å plumpe i vannhullet og kom ned til Hyddkroken i 12-tiden. For en gangs skyld hadde jeg finlest kartet og hadde en idé om hvor vadestedet er. Joda, bak en sving etter gården blir Hydda både bred og grunn. Bare å spasere over. Hadde jeg gått her for fem år siden hadde vannet ikke gått over støvleskaftene. Så er det fin vei ned til Vauldalen. Føler meg litt pjusk av en eller annen grunn, muligens en forkjølelse på vei... eller det passer bare veldig gått med en halv hviledag. Klokken er litt over to da jeg lander på Vauldalen Fjellhotell. Pratet litt med verten. Hadde gått rundt Femunden i fjor på ti dager. Trøbbel i sørenden (hvilken overraskelse), med myr og flom. Startet på Talen Om Hengekøyas Fortreffelighet og var noe forbauset da jeg avslørte min tilhørlighet i den opphøyde krets (amatør, men det trengte ikke han å vite). Fikk en følelse av at han var eneste hengekøye-entusiast i mils omkrets. Hvilket ikke sier så mye. Grisgrendt strøk, Vauldalen. Fant at jeg var uinteressert i søtsaker til middagen, men tok heller et karbonadesmørbrød med egg til forrett. 5 Vauldalen – stikryss før Langen Tok feil sti – igjen. Feilraten er dermed 50%. Noe skjer i stikrysset siden jeg ikke er i tvil om hvor jeg skal gå selv når det bærer mot vest. Til en forandring fulgte jeg T-stien helt fra brua. På de første myrflekkene var det mer multer enn jeg hadde sett hittil på turen. De røde T'ene tok meg raskt opp i fjellsiden før en slak sving inn på vintermerkingen. Mer behagelig å gå enn nede fra hytta ved bekken og hyggeligere utsikt. Møtte en tysker på vei ned som hadde gått en stor runde rundt Viglen og nå var på vei til avslutning et par dager inne i Sverige. Viglhytta var jeg innom for en kort rast i sola og skriving i hytteboka. Så at tyskeren og to franskmenn hadde kost seg med baguetter og ost før på dagen. Skal sende melding til Røros Røde Kors om at bolten på ytterdøra er hard å få ut og inn og er lett å miste. Dørhåndtaket er rustet gjennom og planken det er festet i er i ferd med å løsne. Kanskje kikke på hele døra når de er i gang. Reinsdyr på fonnene nord for hytta. Kunne ha stanset på Løsjavollen, men det var fremdels minst tre timer igjen av dagen og fortsatt langt å gå. Når jeg endelig tar kvelden viser det seg at dagen var i lengste laget. Ikke helt med når jeg fyrer opp ovnen uten å ha vann i kjelen først. 6 Stikryss før Langen – Sæter Et ekorn tjatrer i furua rett ved teltet og gjør en utmerket jobb med både å vekke meg og holde meg våken lenge nok til at det er like greit å stå opp. Kraftig gressvekst med en dyp og treg bekk krysser stien. To grå tømmerstokker er bru. Firfisla jeg skremte til et svalestup i går er ingen steder å se. I følge kartet tar hovedstien av vestover mot vannene. Det gjør den, men i grensen mellom skog og fuktig gress vokser det godt og det er først når den kommer inn mellom furumoene 50 meter lengre bort at den kommer klart frem. Ikke så tydelig som den fire-felts motorstien som går rett sør. Ruslet et par hundre meter på feil sti før jeg så nøye på kartet og fant at jeg var i ferd med å ta en drøy omvei. Den fine stien like under teltplassen var den egentlige stien. Tilbake og inn på rett vei. Tenker litt over Kartverkets definisjon av "tydelig sti" og hvor lenge det går an å melke ti år gamle datasett. Går i morgensol. Møter først en nysnekret fuglekasse, så en like fersk utedo før jeg dumper ned på Litjrennbua. Her har Statsskog satt ting flott i stand. Skulle gjerne ha ligget på en av briskene her i natt med tømmerfløta rett ved. Stien opp til Langen starter med en smule utydelighet i kratt og myr, men ikke lengre eller verre enn at litt utenomgåing kjapt finner stien igjen og like etter motorstien igjen. Det viser seg etterhvert at denne bakken ikke er fem mil lang slik jeg husker den, men en drøy kilometer helt til dørstokken på Langen. Ingen klager fra nakke, skuldre, rygg, hofter, lår, knær, ankler, hæler eller noe annet heller. Rart hva fem år og tyve kilo kan gjøre av forskjell. Møtte et par eldre karer på vei innover. Han siste var så tungt lastet at han ikke hilste. Jeg så vel så morgenfrisk og spretten ut at han ble kvalm i tillegg til andpusten. Vi noterer to signaler på tung sekk: 1) Stålkopp (Statoil) hengende utenpå i karabinkrok festet i... 2) MOLLE Jepp, fyren hadde en diger, svart stridssekk på ryggen. Praktisk til sitt formål, men muligens ikke spisset for fisketur i Femundsmarka. Par hundre meter lengre bort var det å få av seg skoene før jeg kunne stige inn på Langen Gjestegård. Respekterer gladelig forbudet mot skitne sko innendørs, men hverken sokkene eller føttene mine var så veldig mye bedre. Hyggelig dame disket opp med smørbrød, Munkholm og tørka reinkjøtt for den ene gjesten kl 10 på formiddagen. Her er det for første gang på turen flekker med multe, helst på tuer midt i pytter og tjern. Møter en pulje med fiskere og ellers er det meg og furuene. Fire dagsturister møter meg i skråningen mot Fleskampen. De har tatt båten fra Langen til Femundshytta og er på vei tilbake til Langen. Vi er skjønt enige om at været er fint og at jeg ikke har sjanse til å nå Sæter i dag. Flenskampen kunne by på en stakkars fjellrypemor som klukket og arbeidet hardt for å holde min oppmerksomhet unna den ene kyllingen hennes. Stien forsvinner og merkingen mellom vannene er så som så. Ikke noe problem med været som det er, men fri og bevare for å gå her i tåke. Fuizion Kung Po Chicken. Hu, den satt i sikringsboksen. Krydret kylling i fjellheimen kvikker opp. Meget lettgått terreng og det går radig til Rundtjønna. Her hadde jeg tenkt å slå leir, men litt for tidlig på dagen, så med sjebnetunge skritt går jeg videre til... ...Skiltet Hvis du står foran to skilt hvorav et "Langen" peker mot deg og et viser til venstre mot "Jonasvollen" og du vil til Sæter, spar deg selv og ta kurs rett sør en liten kilometer ned til veien og gå den til Sæter. Eller du kan gjøre som meg og si "aha!" når du ser den overgrodde antydningen til sti som drar ut mot høyre. Vit at denne sti vil svike deg midt i Stormyrtjønna. Myra starter fint for de av oss som har gått på Hedemarken eller i Trøndelag hvor vide myrer er en hverdagslig sak. Myr, javisst, men greit å gå. Men jo lengre ned mot elva du kommer, jo flere døde trær, jo mer boblevann og svimle gresstuster. Myrdunsten ble påtagelig og disen seg på som sola forsvant. Bare ved å holde tankene på løftet om tørt land i skyggen av Ered Lithui langt der fremme greide jeg å holde meg unna skrikene i skumringen. Da myra surklet sitt siste, var klokken nesten ni og furuene stod svarte mot himmelen over en skygge av lyng... og en liten sti. Hurra, bort stien og opp over fjell, eh, vollen og forbi et foringsstativ med nattjobb som torturinstrument og så kunne jeg høre veien og se gule jorder et stykke borte. Men stien gikk rett sørøst uten antydning til å svinge nærmere jordene. Tilliten min til stier var nede i skoene sammen med isnende myrvann, så jeg tok kurs rett vest der skogen så greiest ut. Et par einerkratt senere var det full stopp oppe på bredden av en beksvart og treg elv ved navn (om nå kartet er riktig), Tufsinga. Så bort på en liten gård og et jorde som ikke lot til å være Sæter som jeg av en eller annen grunn trodde var et større sted. På ren gjetning gikk jeg motstrøms på leting etter vadested og Sæter. Etter mer einer, mindre lys og noen svinger i elven kom lyden av stryk. Etter litt dukket et stort jorde med traktoregg opp og en klynge hus og maskiner kom frem bak en bjørkeklynge. Og der åpenbarte vadestedet seg. Det så bredt og forholdsvis grunt ut. Mulig å se at bunnen bestod av stein med tjafs av mose, så ut med gåstavene, av med hoftebelte og og brystreim og uti elva. DNT-hytta lokket på andre siden. Vann til knærne på det dypeste og null problemer med fotfeste. Over jordet bar det med sko og bukse i full gang med kveldens annet tørk. Gården kom nærmere og den har en god samling hus fra ulike tidsperioder samt en anselig maskinpark. Listet meg inn på tunet mellom traktor og redsskapsskjul. Klokken var såpass at jeg fryktet å vekke folk. Et hus til venstre for meg hadde en plakett på døra med noe som ved nærmere ettersyn viste seg å være en sliten T med Den Norske Turistforening rundt. Og der på veggen var det jammen skilt med "< Langen" og "Ellefsplass >" og "Sæter". Fremme! Haha til deg, mistroiske dagsturist! Og til meg selv som var enig. Dumper sekken og får av meg sko og sokker. Men gjennom vinduene kan jeg se skrot og malingen i det to etasjes våningshuset er skallet av i store flak. Ja, ja, i alle fall er det en diger nøkkel i døra og siden bikkja på gården nettopp våknet, så kommer det vel noen for å jage meg snart. I mellomtiden tar jeg en kikk. Nei, ikke helt etter etiske retningslinjer om annen manns eiendom, men sånn er jeg etter en lang dags ferd mot myr. Døra går villig opp og jeg kommer inn i entreén. Velkomsten er en solid lukt av råtesopp. Ikke så ille som under rivningsjobben jeg gjorde for noen år siden, men på tide med dyptgripende vedlikehold. På veggen midt i mot er det plakat fra avholdsbevegelsen og diplom fra DNT til fam. Sæter for langt og god samarbeide. Så fint, da føler jeg meg tryggere. Av diplomet, ikke plakaten. Dørene merket Spisestue og Stue interesserer foreløpig ikke, så jeg tar veien opp en riktig godt laget trapp, bred og med lave trinn. Lukten er sterkere her oppe og et øyeblikk er jeg ekstra forsiktig med hvor jeg setter foten. Hva om gulvet... men her er det pent oppredde køyesenger etter DNT standard. Etter en runde hvor jeg finner ut hvorfor det står et bord foran en dør og at ingen av de tre kranene virker og at stedet har elektrisk lys og at det ikke finnes noe som helst typisk Turistforenings utstyr så som betalingsblanketter, er jeg klar til å ta kvelden. Lukta og den lett tvilsomme tilknytningen til DNT trekker ned, men klokka drar seg over ti og vi snakker her om han som synes en utedo er bra overnatting. Så med skoene på trammen fortrekker jeg til annen etage og slukner etter litt lesing av 10 år gamle vinterutgaver av UT. 7 Sæter – Etter Skjellåvollen Våkner tidlig etter en god natts søvn, men fristes ikke til å ta frokosten på sengen. Sopp er godt, men her er det for rått og nærgående helt uten smør, bacon, salt, pepper, småpølser og blodpudding. Vel, jeg har ingenting i mot en rask start på dagen, så klokken halv åtte er jeg klar for nye eventyr. Men litt i stuss igjen. Fraværet av kost og feiebrett er svært fremmed for en selvbetjent hytte. Heller ingen hyttebok... kanskje egne regler for falmede våningshus? Noterer at jeg tar kontakt med DNT for oppklaring. Etter litt spasering mellom kuer og hester er jeg på stien som strekker seg nesten rett opp til tregrensa gjennom flere myrtapper. Beregn god tid. Vel oppe på fjellet er det grei skuring mellom stein og små vann. Fint, men jeg er ikke helt med denne formiddagen. Høy på råtesopp, antar jeg. I dalen ned mot Holøydal klinger det i sauebjeller og varmen tar tak. Over gjerdet mot veien går en konstruksjon til Ng- i sløyd. Selv jeg med mine ti tommeltotter vet at du ikke får sidestabilitet bare med spiker. Snekkere på tur bør unngå denne. Når du kommer ut på hovedveien finner du greit nok stien i kanten av første jorde på nedsiden, men blås i den. Ingen går der og stien er overgrodd av bjørk og gjerdenetting. Veien har bedre fremkommelighet og utsikt, blant annet en flott blomsterhave. Ellefsplassen ligger to meter fra hovedveien og Riksantikvaren jubler om det rives i morgen. Nok om den saken. Stien går gjennom en liten bjørkeallé som ikke er merket, men det er heller ikke nødvendig siden du uansett vil ønske å gå gjennom. En liten tur innom norsk jordbruks forfall, over en elv jeg kunne vurdert å fiske i, et gemyttelig møte med en St. Bernard uten dressur, en stjålet bobil og veien svinger opp i fjellet igjen. Setter meg i blåbærlyngen og knasker i meg de siste to knekkebrødene og siste pølsesnabben. Planlegger en lang marsj sørover denne ettermiddagen og da må drivstoffet være på plass. Ut med gåstavene og oppover går det i økende tempo. Farten på vei er upåklagelig. Bortsett fra et møte med elektrisk gjerde ved Orvdalsseteren og distraherende dyregraver langs veien forsvinner Elgspiggen bak meg mens solen skinner og føttene koser seg. Hilser til duden med vinglasset før Skjellåvollen – han manglet bare badekåpe. 8 Etter Skjellåvollen - Rendalen Våkner med rim nederst i kantene på teltet. Frister ikke å ligge litt lenger. Jeg lukter enden på turen og tar dette som en god grunn til å komme avgårde. Frokost på Myråvollen sammen med sauer og knott. Kilometerne til Fiskevollen er trasking i skog og myr uten fnugg av utsikt. Kort og null stigning, men verste strekningen på turen. Fiskevollen er tettpakket av hytter klemt inntil hverandre og oppi veien. Hvilken idyll. Kramboden er stengt og har fortsatt orginale blomstervaser på trammen. Nå er jeg utenfor kartene. Dagens tips: kartene til Nordeca og Kartverket overlapper ikke nord-sør. Noe må de vel konkurrere på. Går dermed forbi stien opp veien fra Fiskevollen. Ikke allverdens problem. Terrenget er bra og jeg tar meg raskt opp mot skaret. Etter et par falske varder (som ikke har noe med stien å gjøre), kommer jeg inn på stien i tregrensa rett under skaret. Mellom de første bekkene etter skaret er det godt med multekart. Ser ut til å klart seg godt her. Følger bekken oppover til den møter stien igjen. Lett å gå og ikke søren om jeg skal halvveis opp på andre siden bare for å følge en sti. Med gåstavene klyver jeg mot Sølenskaret. Klokka tikker, jeg har godt håp om å nå frem til kvelds. Flott akebakke ned fra Søndre Sølen, bare så synd at oppbremsingen blir hard. Skygge og lys spiller i berget på begge sider. Passerer reingjerdet (stein, ikke netting), og tripper gjennom ura ned mot vannet. På vei ned fra toppen kommer to mennesker hvorav en er en kjenning. Slår følge, hvilket lønner seg. Vel er de litt tregere enn meg, men kunnskapen om terrenget veier opp for det. I stedet for å gå opp over haugen sør for tjernet, så går vi rundt. Heller ikke meg i mot med gående hvil nå. Før setra får jeg høre og se hvor multa, fisken og flyvraket er. Høyrøstet lavvo følger meg et godt stykke nedover – jada, dere har forlengst skremt ulven til Trysil. En kort rast ved bommen med siste bit av sjokolade/kaffe. Klokka går mot ni og det blir kjøligere. Vindjakka kommer på og sekken blir justert før det siste draget mot mål. Hodelykta kommer frem før jeg er fremme og asfalten straffer seg. Beina nekter å sove sammen med resten av kroppen. Knekkebrød med masse smør og geitost smaker godt med en kanne sterk te med honning. Mangler - fleecelua på natten ull er faktisk ikke vindtett, selv i to lag - mer smak til vannet C-vitamintabletter med brusing hadde ikke vært dumt - mer mat enn jeg trengte snopet holdt akkurat, men har fire middager for mye riktig matmengde i forhold til hva som var planlagt, så det tar jeg ikke så tungt - oppdaterte kart Skader - spissen på ene gåstaven røyk i siste timen - begge nylonstrømpene har hull som forventet - foran på begge skoene er forsterkningen løsnet i toppen skulle ha forebygget dette før avreise, men må nå gjøre litt mer jobb. Kjære La Sportiva, selv jeg vet at dette er et svakt punkt i designet. Hvorfor har ikke dere som SKOPRODUSENT skjønt dette? Mulige konklusjoner - skifte ut deler av sjokoladen med tørt/salt kjøtt, knekkebrød og eventuelt ost - rimelig god kontroll på utstyret – bortsett fra dette med lua, så var alt som det skulle - vekt? Tja, rett oppunder 12 kg fra dørstokken - kroppen holdt fint og det mentale holdt lengre og bedre enn før - start dagen litt kald og vent en halvtime med mer klær - etter syv dager underveis starter dag åtte kl 0650 og ender kl 2355 med lite stopp og jevn gåing over en strekning som minner om fem mil - det å droppe syv kilo fra totalvekten før turen starter var fornuftig hjelper også å kvitte seg med ytterligere to kilo underveis Bilder (som jeg er elendig til å ta og antagelig enda dårlige på å velge ut) http://www.fjellforum.no/gallery/album/425-storlien-rendalen-2015/

Stimerking og tilrettelegging er et stort problem. For noen år siden fant DNT ut at man skulle legge om ei av rutene ved Gjuvsjåen, sør på Hardangervidda. Man merket opp en ny sti og lagde nye varder, og rev samtidig ned de gamle vardene på den andre traseen. Alle gamle papirkart var med en gang avlegs, og man begynte å slite på et nytt terreng. Langs stien fra Ørteren til Krækkja passerer stien gjennom et stort massefangstanlegg for rein fra middelalderen. Her har DNT tatt varder fra det fredete fangstanlegget og bygd nye for å male røde T-er på. Jeg har revet ned flere av dem, og flyttet steinene med de røde T-ene unna anlegget, men er redd for at neste gjeng med malingbøtte kommer til å sette dem opp igjen. På andre siden av Krækkja, i skaret opp mot Drageidfjorden, ligger det ei fangstgrop for reinfangst. Her har man tatt dekkhella i den ene kanten, reist den opp og malt en diger T på den. Det ble vel for farlig å ha et dypt steinkammer så nær DNT-stien, så selve gropa ble fylt igjen med stein... De som går med malingspannene har som regel svært lite kunnskap om kulturverdiene i områdene de merker.

Var atter en tur i Falkflogdalen idag og gjorde samme observasjon. De rødmalte T- ene har hatt gode vekstforhold til tross for en noe kjølig vår og sommer. Det kan meldes om nye store kull. Synes det er ganske bemerkelsesverdig at en sti skal merkes til de grader hver femte og tiende meter noen plasser når stien følger terrenget helt naturlig. Det er liksom ingen tvil om hvor leden går.

Jeg hadde ikke tenkt å si så mye mer om den siste turen min enn det jeg skrev under emnet "Hvor har du vert på tur i dag" den 16. august, Men siden resultatet av turen skulle vise seg å bli noe helt annet enn jeg hadde tenkt så skriver jeg en liten epistel likevel. http://www.fjellforum.no/topic/27011-hvor-har-du-v%C3%A6rt-p%C3%A5-tur-i-dag/page-77 Som jeg skrev i mitt første innlegg så dro jeg altså til Lysebotn med sekk som var pakket med telt, primus, fiskestenger, et bra utvalg med sluker og fluer og ellers alt som kan komme godt med på en sånn tur. Turistforeningen kjører transport fra Lysebotn til Nilsebudammen for den nette sum av kr. 750,- Intensjonen var å sykle de drøyt 20 kilometrene opp til Nilsebuvatnet og derfor hadde jeg tatt med sykkel. Veien har en stigning på ca. 700 meter og midt i den første bakken ble jeg klar over at hvis jeg holder fast ved planen om å sykle både opp og ned så vil jeg sannsynligvis ikke være fremme ved første fiskeplass før neste dag. Vel nede igjen i Lysebotn så måtte jeg bare "krype til korset" og få noen til å kjøre meg opp, Min røde turlederjakke ga meg 20% rabatt og så bar det til fjells med sekk og sykkel. Jeg parkerte sykkelen i enden av Klegjadalen hvor jeg beregnet å komme ned når turen var slutt, og så var det bare å ta apostlenes hester fatt innover i fjellet. Mens jeg vandret innover langs Nilsebuvatnet kunne jeg se Nilsebu innerst i motsatt ende av vannet og registrerte også at noen var på vei inn med båt. Kunne det være REJOHN som var på tur igjen. Sist vi møttes på Nilsebu så spanderte han kald pils på en sliten fjellvandrer, noe som sent blir glemt. Men nå var det ikke tid til å tenke på pils siden jeg befant meg en liten dagsmarsj fra Nilsebu og ikke visste sikkert når jeg ville komme dit. Første fiskeplass ble ved utløpet av elva mellom Stohillervatn og Nilsebuvatnet. Her måtte det vel stå noe fisk. På vei inn mot fiskeplassen så jeg meg ut en brukbar teltplass og så var det bare å sette sammen fiskestanga. Jeg hadde med meg en lettspinnstang og en gammel firedelt fluestang som jeg hadde kjøpt brukt i den hensikt å bare bruke den på tur. jeg har flere fluestenger, men de er kun todelte og egner seg ikke til å ha i eller på sekken. Fluestanga var litt gammel og noen av ringene manglet foringer. Det var bare en tynn ståltråd, men den gjorde jobben like vel. Det ble ingen fisk så jeg tok en matbit og fortsatte i retning Stakken. Ingen vits å ligge i telt hvis det ikke er fisk. Jeg gikk langs kanten av Storhillervatnet og selvfølgelig måtte jeg prøve noen kast her også. Det tok ikke lang tid før jeg hadde tre fine ørret og litt lenger notd i vannet fikk jeg en til Den siste fisken fikk jeg i en kulp i elva mellom Stakkavatnet og Storhillervatnet. Nå var middagen i boks og jeg bestemte meg for å overnatte på Stakken for så å gå videre mot Nilsebu neste dag. Det er fremdeles noen plasser igjen opp mot Stakkavatnet hvor det hadde vert spennende å prøve flyestanga, men det er greit å ha ha noe igjen til neste gang. Det er ikke så mange muligheter for å fiske på turen fra Stakken til Nilsebu, men jeg prøvde noen kast i et lite vann inne ved Storhiller. Her fikk jeg også 5 ørret, men de var litt for små så de fikk leve videre. Farvell til stakken, Storhiller neste. Her hadde det passet fint med et par fine fisk til lunch, men i mangel av noe bedre så måtte jeg ta til takke med en pose Real. Da jeg nærmet meg Nilsebu så jeg at noen arbeidsfolk drev og monterte nye permanente broer av kraftige stålprofiler i stedet for de gamle som bestod av noen oppspendte stålviere med løse trelemmer som ble tatt bort om vinteren. De nye broene var ikke særlig pene, men vi får håpe at de tåler en vinter eller flere. Like før Nilsebuhytta tok jeg snarveien over ei myr og passerte fremfor en privat hytte som ligger der. Her hadde en gjeng ungdommer benket seg rundt et bor på utsiden av hytta og på bordet stor det rikelig med drikkevarer av den typen som kommer i halvlitersbokser. Og nå tror sikkert noen at de villig spanderte noen av sine godsaker på en trett og sliten fjellvandrer, men nei. Ikke en gang et smil og "hei på deg du trette fjellvandrer, kom hit og få deg en kald pils eller to," klarte de å si da jeg gikk forbi. Bare et svakt og gryntende hei som svar på min hilsen var det eneste de klarte å prestere. På Nilsebu var det noen arbeidsfolk og to dansker som hadde dratt inn hit for å fiske. Den ene var vel ikke helt dansk siden han i utgangspunktet var amerikaner med dansk kone og nå bodde han i Stavanger. Den andre dansken bodde i Danmark. De var fluefiskere og var ikke særlig imponert av min Shimano Beastmaster med en Mitchel Avocet gold som stort sett fisker mye bedre enn all verdens fluer inne på fjellet. Men danskene var hyggelige og spanderte middag på meg den første kvelden. Det var jo greit for da kunne jeg risikere å bære mesteparten av maten min hjem igjen. Det er jo vanligvis maten som veier mest i sekken og planen var jo at sekken skulle bli lettere og lettere etter som dagene gikk. Neste dag dro jeg oppover Storådalen for å fiske. Her er det mange fine fiskeplasser og ryktene vil ha det til att det skal være mye fin fisk her. Det var en fin dag med blå himmel og god temperatur, men fisk ble det lite av. Jeg forsøkte med både det ene og det andre, men noe særlig med fisk verken fikk eller så jeg. Jeg fikk bare en av den størrelsen som raskt og skånsomt slippes tilbake i vannet igjen. Men jeg kom over en sau som bar tydelig preg av at noen hadde startet fårikålsesongen litt vel tidlig. fire ravner flakset opp og satte seg på noen fjellknauser da jeg nærmet meg, men de spiste sikkert videre når jeg var forsvunnet. Tilbake på Nilsebu kunne jeg bare konstatere at de fluefiskende danskene ikke hadde hatt bedre fiskelykke enn meg, bortsett fra at den ene hadde greid å knekke fluestanga si ca 10 cm ovenfor håndtaket. Flua hadde satt seg fast og i et forsøk på å få den løs så hadde altså stanga brukket tvert av. Litt trist siden han bare hadde denne stangen med seg og hadde tenkt å fiske i flere dager. Neste morgen var det regnvær og vind så jeg bestemte meg for å ta turen hjemover. Planen var å fiske i Heiavatnet og i elva som renner gjennom Klegjadalen og kanskje det kunne bli en fisk eller to å ta med hjem. Danskene hadde begynt å gjøre seg klare for fisketur, men med bare en stang så det ikke ut som om humøret var på topp. Jeg hadde fortalt at jeg hadde en ekstra fluestang og da jeg kom ut på terrassen foran hytta kom det spørsmålet som jeg hadde ventet på helt siden dagen før da de fortalte om den brukne stanga. Om jeg kunne tenke meg å selge den fluestanga som jeg hadde ekstra? Nå ja,- - - - Stanga er gammel og ikke mye verd, men i denne situasjonen steg jo verdien betraktelig. Problemet var bare at hvis jeg solgte den til en grei pris så måtte jeg jo kjøpe en ny og den ville sannsynligvis bli en del dyrere enn det jeg ville få for den gamle. Jeg er ingen god kremmer, så det endte med at jeg lånte bort stanga med lovnad om at han som bodde i Stavanger skulle komme og levere den når de kom hjem. Vi utvekslet navn, adresser og telefonnummer og så dro danskene på fisketur mens jeg begynte på hjemturen. Været ble etter hvert så dårlig at jeg ikke brydde meg med å fiske der jeg hadde tenkt, men konsentrerte meg om å komme raskest mulig ned til sykkelen som skulle ta meg tilbake til Lysebotn. Turen på sykkel var en fornøyelse. Stort sett bare nedoverbakker, men med en tunnel som var så mørk at det var så vidt jeg klarte å sykle igjennom. Min lille hodelykt fra Biltema lyste akkurat nok til at jeg skimtet refleksene på begge sider av veien. Neste gang må jeg nok ha med en bedre sykkellykt. Vel hjemme begynte jeg å tenke på de som var igjen i fjellet med min fiskestang. Ville jeg få den tilbake, eventuelt når ville jeg få den tilbake, og ut fra den gleden jeg opplevde hos dansken som fikk låne stanga mi så vanket det kanskje en liten "takk for lånet presang". Dagene gikk og ingen stang dukket opp og når det var gått litt over en uke så syntes jeg det var på tide å høre om de hadde glemt meg eller om de kanskje lå igjen inne på fjellet. En SMS til ham som bodde i Stavanger gjorde meg ikke noe særlig klokere, og når jeg ikke hadde hørt noe på ca. et døgn så gikk der en SMS til Danmark. Her var det raskere respons og han lovet å komme tilbake med et svar i løpet av dagen. Dagen gikk, og mens jeg satt foran tv og fikk med meg de siste nyhetene så tikket det inn en ny melding. Dessverre hadde alt regnet ført til at det var blitt så mye vann og sterk strøm i elvene at utstyret som de fisket med nok var litt for spinkelt. Den lånte fiskestanga var nok brukket den også. Så kom det noen ord om hvor hyggelig det hadde vert å møte meg før det til slutt ble informert om at ny tilsvarende stang var innkjøpt og allerede sendt til Norge. Så nå er det bare å vente på pakke med ny fiskestang og fortsette planleggingen av ny tur.

Tja http://artikkel.ut.no/thor-bergesen-vant-ildsjelprisen-1.11202212 Bare et par eksempler på ekstremmerking. Han har gjort dette i beste mening og han har sikkert fortjent prisen - men noen mener det er overdrevet merket - deriblant meg selv.

https://turhistorie.blogspot.com/ Flensmarka har lenge vært et ubeskrevet blad for meg, og en tur dit har fristet lenge. Rett før Femundsmarka-turen i sommer ble jeg ble jeg tipset om at dette var et område som vart verdt å besøke. En plan begynte å ta form i hodet mitt. Da turen i Femundsmarka var ferdig hadde Kathrine en avtale med ei venninne om en tur i heimfjella i tre dager. Dermed bestemte jeg meg for noen dager i Flensmarka, selv om det bare var to dager siden vi kom tilbake fra Femundsmarka. Det litt morsomme var at jeg også denne gangen skulle starte fra Langen gjestegård. Derfor ble det på nytt å kjøre den 419 km lange strekningen. Så en liten innrømmelse. Selv om jeg er en turglad person har jeg kun vært på tur alene med overnatting en gang tidligere. Da ble det med den ene natten, ikke fordi jeg ikke trivdes, men at det var alt jeg hadde tid til. Nå hadde jeg fire dager til disposisjon, fire dager helt alene. Ingen å prate med, kun mine egne (skrudde) tanker og stillheten. Selv om dette ikke akkurat var en Monsen-ekspedisjon må jeg innrømme at det kriblet litt ekstra i magen. Endelig var det min tur å oppleve Flensmarka. Det er vanskelig å ikke bli bergtatt av naturen i Flensmarka. Det var godt ut på ettermiddagen da jeg tok mine første steg på stien som skulle lede meg innover "det ukjente land". Solen strålte og varmen var slik det skal være på sommeren. Målet for dagen var å finne en egnet leirplass med Øvre Olbekktjønna, det var ikke lange biten å gå. Det var helt greit etter en drøy biltur. Der jeg gikk i rolig gange slo det meg nok en gang at det er noe eget å gå i skogen, så mange lyder, men samtidig så stilt. Jeg har blitt glad i skogen. Teltet ble slått opp på østsiden av vannet, da hadde jeg lett tilgang til Nedre Olbekktjønna også. Det tok ikke lang tid før haspelutstyret ble montert, nå skulle det fiskes. Først ruslet jeg ned til Nedre, det vaket en del og selvsagt ble forhåpningene der etter. Men som jeg har blitt vandt med nå, den ville ikke bite. Dermed vart det til å rusle opp til Øvre igjen. Her vaket det om mulig enda mer, men den ville ikke ta. All slags sluker å spinnere ble prøvd, men det hjalp ikke. Akkurat i dag gjorde det ikke så mye, jeg hadde pakket med en pakke pølser som skulle bli kveldsmat. Da herremåltidet var inntatt ruslet jeg meg en liten tur med stanga igjen, men det meste av tiden ble brukt til å knipse bilder av den vakre naturen rundt meg. Jeg var jaggu ikke langt fra bilveien, men likevel kom villmarksfølelsen til meg. Da det mørknet kom knotten for fullt. Det var bare å krype i teltet. En lang dag var over, det ble ikke mange sidene kveldslektyre før søvnen tok meg. Så var det min tur å besøke Flensmarka. Fra bilvegen fulgte jeg den merka stien innover. Mellom skog og stein mot målet. Så dukket Nedre Olbekktjønna opp. Dette var første turen med mitt nye telt. Hilleberg Akto. Så skulle det fiskes. Nedre Olbekktjønna. Forhåpningene stiger. Øvre Olbektjønna. Pølser til kveldsmat. Noen siste kast før det var sengetid. Et telt helt alene i skogen. Neste morgen hadde det blitt overskyet. Etter å ha kikket ut teltåpningen for å sjekke været, la jeg meg like godt nedpå igjen og tok en liten time til på nakken. Det var jo ferie. Vanligvis er jeg vandt med at morgenkaffen blir inntatt mens praten går om dagen som var, og hva planen er videre. I dag satt jeg der med kaffikoppen mellom hendene og hørte på knirkelyden av skogen, fuglekvitter og summingen av knotten. Skogen hadde tydeligvis våknet lenge før meg. Sekken ble så pakket og jeg ruslet til Grådalsbua. Ei lita flott bu som vist nylig er renovert. En liten hilsen ble lagt igjen i hytteboka før jeg tok turen bort til Langtjønna. Her kokte det i vannet og fisken beit på første kast. En litt tynn og mørk ørret ble med videre, perfekt steikefisk. Jeg fulgte så stien til Stortjønna og tre nye steikefisker ble landet. Etter en kort regnskur der jeg søkte ly under ei furu, ble kursen satt mot Bergtjønna. Her ble teltet slått opp på vestsiden av vannet og ørreten ble stekt til middag. Det ble mange kast i Bergtjønna, men her var det helt dødt. Jeg gikk tilbake til Stortjønna og landet et par abborer. Kjekt. På kvelden speilet det lille som var igjen av solen seg på Bergtjønna og det var bare å nyte synet. At det var knott i hopetall ble nesten glemt der jeg satt og kikket utover vannet. Her var det virkelig flott. Jeg hadde fortsatt ikke sett en kjeft og akkurat nå følte jeg at Flensmarka var min, bare min. Morgenkaffe. Turen går videre. Grådalsbua. Viktig å lese hytteboken. Langtjønna. Steikefisk. Stortjønna. Nok en steikefisk. Så kom det en regnskur. Da er det greit å søke ly under ei furu. Teltet kan så vidt skimtes i skogen ved Bergtjønna. Hadde faktisk med makk på denne turen. Den ble stort sett liggende i sekken. Nok en gang ber jeg om hjelp til navnet på fuglen. Lover å skjerpe meg. Fisking i flotte omgivelser mens Flenskampen speiler seg i vannet. En liten tur tilbake til Stortjønna. Da ble det abbor. Kveldsstemning. Når jeg først var i disse trakter ønsket jeg å ta turen oppom Flensjøen. Da jeg kom over skoggrensen var stillheten som preget skogen bokstavlig talt blåst bort. Her var det mye vind. Nede ved Flensjøen stod det ei bu med navn Kampbekkbua. Den var låst, men lunsjen ble tatt på utsiden. Så ble det en del fisking og et par små ørreter ble tatt. Etterhvert gikk jeg til Kamptjønna. Det ble noen kast her også, men det blåste så kraftig at troa forsvant fort. Jeg la meg heller til i lyngen barføtt, og kunne nyte den knottfrie tilværelsen. Kroppen fikk litt sårt tiltrengt brunfarge, mens en kaffekopp ble kokt opp. Eller kanskje det ble mest rødfarge? Jeg kunne se en annen person i andre enden av vannet. Han tok noen kast før han forsvant. Etterhvert var det på tide å få opp teltet. Det fristet ikke å slå det opp her i all vinden. Fram med kartet, og ei lita vik på Flensjøen som jeg håpte skulle være litt i le ble pekt ut som dagens leirplass. For en gangs skyld stemte mine vurderinger og jeg kunne sette opp teltet der, i god le for vinden. Nok en gang ga kveldslyset en stemning som jeg sent vil glemme, småørreten var bitevillig og Flenskampen stod majestetisk over meg. Da passer det å dra fram klisjeer om at man føler seg liten i slike omgivelser, og ikke minst takknemmelig. Slike øyeblikk er kjekke å oppleve med andre, men det er jaggu ikke så verst helt alene heller. Nok en dag med blå himmel. Navnløst tjønn jeg passerte på veg mot Flensjøen. Snart oppe. Så dukket Flensjøen opp. Kamptjønnan. Fisking i Flensjøen. Bare småfisk å få. Heilo (som jeg tror det er) så jeg mye av her oppe. Knotten er blåst bort, det må nytes. Jeg fant ly i ei lita vik på Flensjøen. En liten kaffekopp og podcast på øret. Noen siste kast på kvelden i den lille vika mi. Magisk kveldslys ved Flensjøen. Neste morgen pakket jeg sammen og gikk tilbake til Kamptjønnan, jeg ville prøve noen kast til der. Vinden hadde løyet noe, og til min store glede kunne jeg se vaking langs land. Tross mye aktivitet ville ikke ørreten bite og jeg måtte innse at det ikke ville bli noe fisk her denne gangen. Da jeg trakk ned i skogen kom knotten tilbake, og i dag var det mer enn tidligere på turen. Ved Stortjønna ble det en liten kaffipause og litt mer fisking, et par ørreter kom på land. Ca 300 gram. Knotten ble etter hvert så intens at jeg gikk videre. Ved Nedre Oldbekktjønna tok jeg noen siste kast og spiste opp resten av matlageret. Her var det heldigvis mindre knott og de siste timene her kunne nytes til det fulle. Det ble ikke noe mer fisk og etter hvert gikk jeg den siste biten tilbake til Langen, det var på tide å komme seg hjem. Frokost med Flensjøen. Roligere på Flensjøen i dag. Teltet var slått opp på venstre side. Så tok jeg turen ned igjen i skogen. Typisk underlag her oppe. Så dukket Stortjønna opp igjen. Kaffepause. Knotten var tilbake gitt. Den siste fisken på denne turen. Ved Nedre Olbekktjønna. Så dukket bilvegen opp. Tilbake på Langen og turen er over. Flensmarka var absolutt et spennende område og det blir nok flere tuer dit. Der er noen vann som ser veldig spennende ut som jeg ikke rakk å besøke. Å være på tur alene ga mersmak, så det vil nok skje flere ganger. Jeg trives tydeligvis på tur alene, men det er selvsagt kjekt å være på tur med andre også. Vurderer du en tur hit så anbefaler jeg myggnetting og kanskje litt myggolje, knotten var ekstrem til tider. Der er en del hytter i området som sto åpen, og er et kjempetilbud for de som ønsker ei natt under tak. Jeg vil gjerne takke Marte som var så snill å komme med mange nyttige tips om Flensmarka, det hjalp mye. Så tusen takk for det. Så håper vi på at det snart blir isfritt i heimfjella, en skikkelig høyfjellstur med fiskestangen frister. Kanskje klarer jeg å lure sommerens første storfisk da. Time will show, som det heter. https://turhistorie.blogspot.com/

Dette er ikke en debatt MOT DNT. Det er en debatt OM DNT. (Helt off topic: Er enig i at ikke samene har noe med denne diskusjonen å gjøre, men jeg må bare arrestere deg på at de har urfolkrettigheter i Sverige. Sverige aldri har anerkjent samene som urfolk..)

Ble en tur til Rafjell i dag også, men tok en vri og gikk opp en vei jeg ikke har gått før .. så da ble det jo en helt ny tur med en gang Hokåsen utmarkslag har sørget for skilting og bygging av gapahuk, samt fuglekasser ... Dette må vel nesten regnes som en kjellerleilighet? Passerte et par fine skogstjenn på veien opp, riktig så idyllisk. Hadde nok vært enda bedre med litt mer spennende lys, men da får jeg vel heller ta turen en dag det ikke er regn i lufta. Brutus levde en stund i håpet om at han skulle få tak i den ene kvinanda som svømte rundt .. men den tok til vett og fløy sin vei ganske kjapt. Pleier å være fin utsikt fra Rafjell ( i alle fall hvis man klatrer opp i branntårnet så man kan se over tretoppene). Hadde litt trua da jeg startet turen, men da jeg kom til toppen var det bare tåke i dag. Bedre lykke neste gang. Ble en fin tur, selv med litt regn og dårlig utsikt. Møtte akkurat ingen på vei opp, 2 på toppen og 2 på vei ned ..

*Klang* (Der var det noe som bikket over)

Ja mine på 4 og 8 kg bærer alt av sitt utstyr pluss mat på en helgetur. Da har de med både dekken, potesokker, seler og hvileposer. Så ikke noe stress med småhunder på tur. Er det veldig krevende terreng er det bare å ta av kløven å putte den i sekken min

Det kom en kommentar om hundestørrelse lenger oppe og at hunder som skal være med på tur må kunne bære sin egen mat. Med det som eneste krav, så tror jeg så godt som alle hunder kan være med på tur. Selv en Chihuahua vil klare å bære sin egen mat for noen dager, matmengden henger tross alt også proporsjonalt sammen med størrelsen på hunden. Seleverkstedet (www.seleverkstedet.no) syr kløver til hunder i alle størrelser og da mener jeg faktisk alle størrelser. Bildet er lånt fra Seleverkstedets hjemmeside. Se for øvrig også profilbildet til Zombiecat lenger opp i denne tråden. Herlig bilde!

Her tror jeg du er inne på nået viktig @Jan Erik Hansen. Særlig når DNT (jf. denne tråd) fungerer som et nett av uavhengige foreninger, som hver iser tenker på å videreutvikle nærområdet sitt og tilfredsstille nåværende og potensielle medlemmers behov, uten et holistisk blikk for norsk natur og tilretteleggelse i denne. En målsetning eller strategi som er utarbeidet som landsdekkende og landsgjeldende er viktig - det samme er i øvrig gjeldende for resten av reiselivet og denne sin trang til å ødelegge "naturlig" natur. DNT lokalt vil som en hver annen lokal polittiker/ordfører ønske at sitt område får alt. Alle har lyst på ha sin lokale Besseggen - medlems magneten - omsetnings giganten - fyrtårnet. Men dette hører ikke hjemme alle plasser i dette ellers nydelige land! vi trenger ikke hytter for hver 10km2 inne i naturen! Nasjonalparkforvaltningen i Breheimen har bestemt at der ikke skal tilrettelegges ytterliger. Men det er allikevel i praksis umulig å gå uten for T merket sti i Breheimen, der finnes knapt et dalføre uten T'er, da må en krysse breene de er bare kvite . (det er for øvrig meg totalt uforståelig, at man trenger å merke en sti i et dalføre med T - der er bare to veier å gå, frem eller tilbake og en kommer til enden av dalen uten sti og. Begynner en å gå opp sidene i dalføret vil en jo oppdage at det er feil vei...??? På store åpne vidder ja, men i trange dalfører med 200-300++ meter dalsider med 30-40 graders snitt helning???) Men det er til å leve med - tilstanden i Breheimen - graden av tilrettelegging her er i mine øyne akseptabel og inngrepene relativt begrensede (fra DNT sin side), selv om T'ene tilsynelatende fikk unger unner siste stirenovering. Jeg kan også godt leve med Besseggen, det skrekkelige nye bygget på Tungestølen og Hotellene langs/for enden av veier - hvis bare jeg viste at DNT hadde en overordnet nasjonal strategi som siger/definerer at NOK ER NOK. Men det har dei ikke!(? og hvis de har, når er da nok, nok?) DNT vil ha flere medlemmer, større omsetning, flere hytter, flere stier koste hva det koste vil - mer, mer, mer - og vil gjøre akkurat det som må til, uten blikk for helheten, for å oppnå denne vekst. DNT er i foretakets egenart ikke interesserte i naturens eller FRI-LUFTs-livets beste - dei er interessert i organisasjonens vekst.

Har prøvd kajakkpadling for første gang (om jeg ser bort fra en "sitte-oppå-kajakk" i Thailand en gang). Satser på å få tatt grunnkurset neste sommer

Flotte ord PTG. whistler ta kontakt med meg for prøvepadling, bor på Nøtterøy og er vel over gjennomsnittet padlegal, har båter med og uten ror men foretrekker ror. Det er som PTG sier to leire for padling i Norge og under en kjøretur til Nordnorge så fikk jeg sønnen min til å telle kajakker vi så på taket av biler og kort fortalt så var det ca 80% med ror og de resterende 20 uten, Elvekajakker var ikke telt med. Vi hadde eget skjema så det ble ganske vitenskapelig kan du tro, antall tunneller og gule biler ble også telt, bra tips for å holde poden i aktivitet. Da reagerte den ene leiren i Norge såklart og sa at de var ute å padlet........

Og......alt er relativt og avhengig av tur. I sommar var eg på 12 dagerstur med familien min i isbjørnland. Me er tilsaman 6 stykker, men minstetausa vart att hjå besteforeldre i Lofoten, så me reiste 5 stk. Til tross for at me la ut depot, var 5 menneskje i eit 4mannstelt, ikkje hadde med noko snacks til oss vaksne, var særs disiplinerte på klesmengder, også til borna, vart sekkane første dagane kring 45 og 55 kg. Dei hadde vore 10 kg lettare kvar, hadde ikkje værtilhøva gjort at starten vår vart lenger sør enn planlagt, og me slik bar med oss første depotet i tillegg til utreisematen. Ungane bar 6 ,7 og 9 kg kvar. Gass, kokeutstyr, overnattingsutstyr, utstyr til isbjørnsikring, kommunikasjons/nødutstyr osv for ein familie på 5 så lenge, pluss dei påkravde sikringsdagane frå sysselmannen gjer sitt til at kg aukar uansett. Det me hadde med av luksus var ketchup, syltetøy på plastflaske, svartkjel, ei flaske solbærsirup, kaffi og ein pakke grillpølser til bursdagsfeiring. Kunne kanskje knepe inn 5-6 kg på luksusmaten, men litt må ein unne seg på tur med born over så lang tid, synes eg. Kunne sikkert knepe inn nokre få kg på andre ting og. Lettare rifle, ingen speilrefleks men berre kompaktkamera osv, men eg tvilar på me kunne kutta meir enn 3-4 kg på dette, utan at det hadde gått på bekostning av trivsel og tryggleik. Klesmessig var det akkurat perfekt. Ungane med to ulltrøyer kvar, ein stillongs, tre par sokkar ei varmejakke og skallkle, skallvottar, vottar og lue, kvar si superlette vindjakke. Den siste rein luksus, men du og du, når me fekk så fantastisk vær som me fekk, var det definitivt verdt dei ekstra 600 gr tilsamman. Dersom me fekk lagt ut depot 1, og hadde redusert dei vekk dei 10 kg med "luksus" vindjakker og svartkjel m.m., hadde vel startvekta vore på kring 35 kg og 45 kg i staden, noko som slett ikkje er verst. Ein kan også velje å sjå det frå andre sia. Hadde me ikkje vore so disiplinerte med kle, sovesystem og matplan, hadde det vegd betydeleg meir. Kvar ein minste luksusartikkel var "vegd og vurdert". Med unntak av glaset med pulverkaffi som sneik seg unna i ompakkinga, og aldri kom over på plastflaske Det agregerte nivå til ein familie på lengre tur er enormt!

Til trådstarter vil jeg bare si at hvis han lurer på å melde seg inn i et Hjelpekorps så er ikke det noe å lure på. Det er bare en liten hake og det er at hvis du, i likhet med meg, får Røde kors hjelpekorps i blodet, så blir du aldri kvitt det. Du lærer ikee bare å sette plaster på skrubbsår, men den ativiteten de driver med blir lett en livsstil Vokser du opp i et bedehusmiljø så vil det som regel prege deg hele livet på et eller annet vis, og sånn er det også med Røde kors. Ingen hjelpekorps er helt like, og jeg kan bare uttale meg om det hjelpekorpset jeg ble medlem av da jeg var 17 år og hva jeg har fått ut av det. Jeg er fremdeles medlem, men ikke aktiv, og jeg er snart 60 år. Men hva har jeg så fått av ballast i løpet av de ca. 25 årene da jeg var aktiv medlem? Først lære du førstehjelp med en del tillegskurs for å kunne utføre noe mer enn ren førstehjelp i situasjoner der folk er alvorlig skadet. Så har jeg lært å kjøre ambulanse og snøscooter, bruke forskjellige typer sambandsutstyr, massevis av kunskaper for å kunne leve, overleve og å hjelpe andre ute i naturen både sommer og vinter pluss en unik opplæring innen snøskred og skredredning. Du kan få lederopplæring og instruktøropplæring og du vil i løpet av den tiden du er aktiv tilegne deg en livsstil og holdninger som gjør deg i stand til å se en del ting fra flere sider. I Røde kors er et menneske et menneske uansett hvem det er, hvordan det ser ut, hva det gjør eller hvor det kommer fra. Du vil sannsynligvis også oppleve et vennskap som ikke er en selvfølge i em del andre lag og foreninger som tilbyr aktiviteter for barn og ungdom, og du skaffer deg venner for livet. Er du friluftsinteressert og kommer inn i et hjelpekorps som har tjeneste i fjellet så er det nesten ikke grenser for hvilke aktiviteter du kan få drive med. Men det finnes tilsvarende grupper både hos Norsk Folkehjelp og Rovernes beredskapsgruppe i speideren. Noen steder er disse gruppene like aktive som Røde Kors Hjelpekorps. En annen ting som ble nevnt i denne tråden er om de som tilkaller hjelp uten å være i reell nød eller de som oppfører seg uansvarlig skal måtte betale for "unødvendige" redningsoppdrag. Dette spørsmålet ville ikke en gang bli stilt i et hjelpekorps. Og siden vi nå står foran et valg så kan jeg nevne at jeg personlig ikke kan forestille meg at du finner mange som stemmer FRP i et hjelpekorps. Til slutt en liten selvopplevd episode i disse dager når hele Europas øyne er rettet mot flyktninger som prøver å finne veien til et bedre liv. Det trenger ikke være verdensproblemer før et problem eller en ulykke kan virke uoverkommelig for den eller de det rammer. En påske ble hjelpekorpset som jeg var medlem i alarmert og beskjeden var "liten unge gjennom isen". Vi rykket ut og kom til et lite tjern like ved noen hytter. Isen var snødekt med en liten åpen råk et stykke ute fra land. I snøen var det spor etter små barneføtter og noen unger kunne fortelle at kammeraten deres hadde forsvunnet ned i hullet. Noen hadde klart å skyve en båt mesten ut til råka, og jeg og to andre personer kom oss opp i den båten. Jeg festet et tau rundt livet og var klar til å "bade". Det var nå nesten en time siden ungen ble meldt savnet og i slike situasjoner så kan det stå om minutter og sekunder. Noe andre mannskaper tok et raskt søk langs bredden av vannet, menst for ikke å stå uvirksomme å se på oss som var i båten. Rett før jeg hoppet i vannet hørte vi en stemme som ropte: "SE HVA JEG FANT!" Og der stod en av våre mannskaper med en liten unge som han hadde funnet sovende i en grop i snøen. Jeg mistet min far da jeg var 12 år og trodde lenge at det ikke fantes noe som var verre en det. Nå har jeg barn selv og vet at det nok ikke finnes noe som er verre enn å miste et barn, selv om jeg heldig vis har sluppet å oppleve dette, og da kan jeg godt forstå hvordan de foreldrene hadde det som trodde at det mest verdifulle de hadde lå nede i det mørke kalde vannet. Hvordan de opplevede å få barnet sitt tilbake må vel kanskje oppleves for å kunne forstås, men vi som var medlemmer i hjelpekorpset den dagen hadde også en veldig god opplevelse. Jeg har vert med å redde mennesker som garantert ikke hadde levd i dag hvis ikke hjelpekorpset hadde eksistert og jeg har gått i timer og dager i fjellet på leting etter mennesker som var forsvunnet. noen ganger med positivt utfall og andre ganger uten resultat. Men det har aldri vert stilt spørsmål om verdien av innsatsen eller om noen skulle gjøres økonomisk ansvarlige etterpå. Hvorfor vet jeg ikke, men det kommer vel av at jeg er så preget av holdningene til Røde Kors etter alle disse årene. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.

Tror ikke det finnes regler, men om du padler i vassdrag med anadrome laksefisk vil det vel være lurt med desinfisering slik som man gjør med fiskeutstyr...

Ingen kan være uenig i at merkingen er i overkant og vel så det. Når det er sagt har Søstrene blitt de rene turistmagnetene, med tusenvis av besøkende hver sommer. Mange tar turen over alle 7 på samme dag, en tur på 10-15 timer. Årlig er det flere redningsaksjoner der turgåere blir overrasket av mørket, skodda eller går seg fast. Havskodda kommer raskt, i løpet av minutter er sikten nede i 5-6 meter. Befinner du deg da 1000 moh med stup og glatte svaberg rundt deg er det er absolutt nødvendig med meget tett merking - men fontstørrelsen kunne vært redusert.

En liten kommentar til Dag G -Evje. Vel vel.... må si at jeg har kjaset meg gjennom krattskog og basket meg i snø til knes utallige ganger både i Falkflogdalen og andre steder; før trugene kom i hus, så det skal ikke stå på det. Men å betegne meg og andre som negative til DNT med bakgrunn i at vi kanskje er litt kritisk til omfanget av malerjobben som er utført synes jeg er litt drøyt. Er helt enig i at det bør merkes nøye der hvor det er uoversiktelig/vanskelig å finne en forsvarlig vei/rute for å ivareta en viss form for sikkerhet. Men der hvor stiene har gått i generasjoner; og fortsatt er meget godt synlig, synes jeg det blir litt bortkastet med røde T-er og malingsflekker hver femte og tiende meter. For meg blir det ett slags uromoment i en ellers nydelig natur.

Det enkleste er å kjøpe en vanlig harpe. Ta av kroksett og søkke, og bind på et par-tre meter tynnere snøre i enden. Så er det bare å bruke ønsket sluk eller flue. Jeg foretrekker flytende wobblere til sjøørretfiske. De flyter opp når man stopper kajakken. Gjerne ei flue en meter før wobbleren. Jeg slipper ut 15-20 meter snøre, og stikker harpa inni vesten og padler i vei. Snøret er ikke i veien for noe, og jeg kjenner det rykker når det er fisk på.

Vi har en fabelaktig flott klubb i Tønsberg med faste turer hver torsdag såkalte lav terskel turer hvor alle kan bli med.Vi for tiden ikke noe eget klubbhus men holder på å få lov til å bygge et kajakk skur i disse dager, ute på Fjærholmen. Lompa regner med at det er en skrivefeil at man må kunne rulla, det er selvfølgelig ikke påkrevet. Egenredning derimot er en god ting å kunne. whistler om du er interessert så kan jeg tilby deg våttkort kurs også.

Ortopediteknikk er en spesialforretning for oss med litt større krav til sko. Personlig bruker jeg fotsenger og var så heldig å få godkjent to par sko i året, bredere enn vanlig handelsvare. For dette betaler jeg en egenandel på kr 640 pr par. Om du tar kontakt med fastlegen kan han eller hun guide deg til Ortopediteknikk eller en tilsvarende forretning. De har gjerne en egen ortoped som vurderer og evt tilrår sko/støvler. Du kan også søke litt på nettet hvor Ortopediteknikk har en god hjemmeside. Lykke til. Ps. Det er også mulig at hun kan få sydd sko/støvler, men dette må du ta opp med fastlegen, evt ta kontakt med f eks Ortopediteknikk som kan gi deg de rette svar og hvilke "knapper" du må trykke på for å få den hjelp hum både trenger og har krav på..

Vil poengtere at DNT ikkje har "opphavsretten" på mange av desse rutene. I Rondane og mange andre stader er merkinga lagt etter gamle ferdaveger for folk og dyr. Det er ikkje utan grunn ein ofte må ta ein liten sving rundt reinsgraver når ein fylgjar DNT råk i Rondane.

Ny web-adresse for salg av silent caps- er blitt billigere: http://i.materialise.com/shop/designer/gary-adams

hei Mye bra fra PTG! Struer kajakker for ever! Har padlet mange modeller fra de. Men er det kajakk klubb i nærheten, så meld deg inn, prøv de ulike klubb-kajakk typer og ta våtkort i klubben. Samtidig får du sikkert noe kompiser å padle med! Hilsen Elgen

To skoler var litt i minste laget, synes jeg. Selv padler jeg en hjemmelaget vestgrønnlandskajakk som jeg må vrikke meg inni. Den har verken skeg eller ror.. Du har mye bredere grunnlag enn meg @PTG, så jeg skal ikke argumentere for mye, men den kajakken jeg lenket til er opprinnelig av britisk design og har relativt lavt bakdekk. Jeg tror det er den eneste billigkajakken med disse egenskapene. Jeg nevnte ikke rulling fordi dette er noe folk må kunne, men fordi det er så utrolig gøy å leke med båten på den måten. Man blir en veldig mye bedre padler av å holde på med dette, og mestringsfølelsen er enorm når man tar sin første rulle. Vanlig egenredning er det man må kunne.

Tar som en selfølge at de som er så negative til DNT heller kjaser gjennom kratt og kvist i steden for å følge DNT løypa. Og holder seg minst et par steinkast unna. Og så basker de sikkert i snø til knes i steden for å følge DNT sporet.

Jeg tror at det er superkult som du sier å lage disse. Men det koster flesk. For å finne den rette diameteren måtte jeg kjøpe et knalldyrt ugressmiddel som heter Redbull. Det skal visst være til å drikke, men fyttirakkaren for en smak. I 1964 uttalte jeg at noe svineri som het akevitt var det verste jeg hadde smakt. Men nå 51 år etter måtte jeg erklære dette for nydelig i forhold. . Ellers er vi med på å holde hjulene i gang. Meny har hatt en oppsving på salg av Cola på boks. Og hadde jeg hatt sansen for treningssentrene, hvilket jeg ikke har så sliter jeg ennå med å gå ned 3 kg Colafett. . Men som sagt det har noe med at det er gøy. Og slik er det med våre hobbyer4. To uker på Hardangervidda kostet meg kr 5000 i nytt utstyr. Offisielt. 500 kroner i bensin. Parkering og fiskekort 1900 kroner, rene ranet. I tillegg et par Realposer og en kvart kilo kaffe. Ja, og ikke forglemme ett brød. Hva oppnådde jeg? Jeg så to vak, et par andre hadde sett fire. Til sammen hadde tre ørreter i et sinnsvakt øyeblikk snust og smakt på flua. Inntil en av det sucidal slaget, en ørret på 2000 gram ofret seg, Korreksjon: det ble en null for meget. Dette blir litt av en kilopris. Jeg tar ikke sjansen på å regne det ut en gang. Men her er vi antakelig fremme ved sakens kjerne. Vi gjør det med glede om og om igjen, for dette er en stor del av livet vårt.. PS. Akkurat nå har jeg gjemt 170 colabokser på et hemmelig sted, til den verste stormen har lagt seg i heimen, og separasjonspapirene kan brukes til opptenning siden jeg nå har tatt opp produksjon av feltovner igjen. Akkurat nå har jeg laget en lekker trekantet sak, som kan fyres med ved, esbit, pellets, osv. Jeg skal også lage et skrufeste for Trangia gassbrenner. I tillegg til at en meget modifisert omnifuel også passer inn. Også er vindskjermen innkludert. Eneste skåret i gleden er at jeg så noe lignende på Trangiasiden. Slik er det bestandig. Når en tror at en har lagt gullegget er kurven full fra før. Den det hadde sikkert blitt billigere å kjøpt den på ebay, i titan og fine greier akkurat som som med Trangia rødspritbrenneren, ,men ikke så moro. Den nye feltovn forventer jeg meg mye av. Foreløpig vekt 95 gram. MultifuelfueI funksjon. Brenner altså det meste, og det beste, for å touche temaet et øyeblikk: en colaboxxtove passer også inn.

Er ikke uenig Lompa, og whistler kan like godt få vite at det er to skoler i kajakk verden rundt dette, med utspring fra forskjellige miljø. En skeg gir mer, men krever også mer dersom det skal bli riktig morsomt, da styringa kommer av aktiv årebruk og kanting av kajakken, og det krever mer av båtkonstruksjon for at skal være vellykket å få effekt av kanting. Vi kjører 30-40 stk igjennom nybegynnerkurs hvert år, hvor vi tilbyr en blanding av båter med og uten skeg/ror. Alle må prøve uten ror, og noen tar det lett, andre blir frustrerte. Ut fra det vil jeg si at dedikasjonen til de fleste er at vi anbefaler med ror, hvor man slipper å være kanteekspert for å styre seg hit og ditt. Og ved trening er ror det mest effektive, da man kan holde ideel kroppsposisjon ved svinging (det er en grunn til at man ser få med skeg på mosjonsløp). Jeg er også utstyrsansvarlig i klubben (hvorav 44 flattvannskajakker til medlemmene) og vi har betydelig større feil på de som kun har skeg. dette skylder mye bruker feil (bøyer rorbladet, så det sitter fast i "inni båten", men også utrolig mye dårlige løsninger for å ta ut og inn roret. På kajakker til 15 000 kr er det fortsatt innskruinger i plast av snor m.m. og det svikter etter mye bruk, eller kasser som lett tetter seg med gress/tare eller har dårlige mekanismer for å få bladet ut, så det må tas ut manuelt. For båter med ror både over og under, er det veldig lite feil, men av feil så er det underliggende som ryker først pga påkjørsler av stein eller hard håndtering på brygga. Sparkebrett og pedaler har vi mest slark og litasje som kommer over tid. Vi har en serie fra Struer, som er ca 30 år gamle, men fortsatt going strong, selv om vi de seinere år har valgt flere båttyper rettet mot tur og hav. Når det gjelder effektiv bruk av beina, så har også Seabird variantene, en kombinasjon av sparkebrett (hvor man trykker fra med hælen) og styring (med tådelen). Har det selv på en egen båt og det fungerer brukbart. Skal man gå for skeg, som er ett smalere valg, MÅ man investere i båt som man vet har en konstruksjon som støtter dette. Erfaring er at mange kajakker selges med skeg fordi det også er blitt ganske populært, men de fleste billigbåter er ikke konstruert for dette. For gode skegbåter bør man satse på noe engelsk, men da snakker vi om helt andre priser. Jeg nevner heller ikke krav til konstruksjon angående rulle, da 99% av de som padler ikke har rulling som formål når det kjøper sin første kajakk, og heller ikke har en rulle som sitter på nybegynnernivå. Da er kravet årepose/selvredning og kameratredning, som også er "kravet" ift våttkortstigen fra norsk padleforbund. Tvert imot er det mange som foretrekker litt åpen kockpit så de ikke får "klaus" av å sitte fast dersom de velter, så det blir derfor feil å anbefale dette for meg. En virkelig god rullebåt har også mye laverebakdekk, men vil da i mindre grad støtte ønsket om god bagasjeplass mtp overnatting som ble nevnt her.

Syltraversen ( eller nesten hele, gikk opp mot storsola og tok av der ) på søndag. Ble litt for heftig for meg den siste hammeren men fikk omgått den fint så vi kom oss opp. FANTASTISK og sjeldent vær. Takk og lov at det blåste litt Bildet viser utsikt mot Storsylen etter vi har tatt av nedenfor Storsola.

Jeg driter stort sett i vekt..Det viktigste for meg er kvalitet og opplevelse i felt. Det innebærer både to kniver (liten Hellekniv og samekniv), kikkert, og masse - masse god mat.. Øl, bacon, whisky og annet snadder man må ha. Sålenge kroppen er i fysisk forfatning god nok til å bære 30 kg, så bærer jeg 30 kg. Skulle jeg etterhvert merke at jeg sliter, løser jeg det med å trene hardere eller evt se på de artiklene jeg evt kan hente inn noe vekt på.

Mitt inntrykk er at de i hjelpekorps er dedikerte, og her på innlandet er de spesielt aktive rundt ferietider på fjellet. De tilbringer store deler av sin ferietid som bemanning på de forskjellige hyttene/kontaktpunkt. Jeg tipper at det ikke er få gnagsår og annet småtteri de må hjelpe til med mellom større saker. Å velge å være hjelpemannskap bør derfor stikke dypere enn bare å hjelpe de som er i "virkelig krise", for når alt kommer til alt så kan man si at ingen burde få hjelp da alt er selvforskyldt. Ble tatt av ras -> tja, du burde jo ikke akt der. Stor nedkjøling -> du burde ha innsett at stormen ble hardere. Gikk gjennom isen -> hvorfor skulle du utpå der. Prøvde deg som turist over Besseggen -> hva i den formen som du er i... Gnagsår -> har du ikke gått inn skoa... Fikk en komet i hodet -> OK, det betrakter vi som ikke selvforskyldt. Deg skal vi hjelpe

Åpning av ny hytte. Det ble sent før vi landet på Sola etter en uke i utlandet. Bestyrerinnen var likevel klar på at hun godt kunne tenke seg tur på søndag. Det var ikke brødsmulen i huset. Havregrøt til søndagsfrokost, og besøk på bensinstasjon for å få med mat til turen. Det var egentlig ikke vanskelig å bli enige om at en tur til den nye hytta på Kvitlen ville passe. Stavanger Turistforening ville ha høytidlig åpning med stor festivitas og greier. Været var som i syden. Sol og varme. Det blåste en del, men det kunne ikke hindre turen. Det var heller ikke til hinder for mange andre som var ute i samme ærend som oss. Vi valgte å kjøre til Bjordal. Litt spent på om det var plass til bil. Vi fant en plass klemt inne mellom to andre, siste bilen der. Selv om vi i utgangspunktet hadde startet tidlig hjemmefra, var det mange som hadde startet før oss. Og mange som startet nesten samtidig. Med andre ord svært mange på tur. Det ble en del køgåing oppover lia. Den var så bratt at det var montert kjetting noen plasser. Det var helst litt klyving inne imellom. Et lite stykke opp i lia sto det kjente. Njål Vadla, mangeårig turleder i Turistforeningen. Godt over 80, men fortsatt i god form. Han kom opp, selv om det tok noe lengre tid enn for 30 år siden - ifølge ham selv. Og for mange må turen oppover være både tung og vanskelig, jeg hadde i hvert fall nok med meg selv…. Vel oppe det bratteste partiet begynte moroa. Det var gamle steingjerder, åpne plasser, som må ha vært dyrket. Det er skikkelig interessant å gå i slikt gammelt kulturlandskap, formet gjennom mange års uendelig slit. Etter hvert kom vi til Kvitlen gård, hvor det fortsatt står et hus på tomtene. Her hadde STF hyret inn en “budeie” som lokket på turgåere i stede for kyr. Jeg har sett mange bilder fra Kvitlen, og endelig fikk jeg oppleve å gå gjennom de gamle “geilene” inn og ut av gården. De fleste plassene er jo slike gamle “geiler” forsvunnet og borte, men enkelte plasser er det fortsatt mulig å gå gjennom gardsanlegget og tenke seg mange år tilbake i tid. Dalen her var i tidligere tider en grei vei mellom Sirdal/Østlandet og Jæren/kysten. Den var mye nyttet, og det er opparbeidet stølsvei lengre nede i Eikebrekka. Lengre opp ligger Øyestøl som hadde skjenkerett. Ovenfor Øyestøl ligger Trongene som også har fint opparbeidet stølsvei. Ved den nye hytta var det samlet en bråte folk. Det satt folk over alt. Og det kom masse folk etter oss. Vi bestemte oss for å snu nesa nedover før høytidlighetene begynte. Det ville bli “trangt om plassen” de bratteste plassene når 3-400 mennesker skulle ned. Det er greier å gå nedover enn opp, men jeg kjente det godt i knærne etter hvert. Det for en del folk forbi oss. Det er ikke så ofte vi blir forbigått, men nedover kom det både eldre damer og eldre herrer - sannsynligvis sauefolk, og for forbi. Det jeg muligens syntes var mest spesielt, var å bli forbigått av buss-sjåføren, i uniform og spasersko… Selv om det tok tid nedover, kom vi jo omsider til bilen. Og det hadde vært en skikkelig fin tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det er heldigvis såpass rom for lokale fortrinn at det skulle gå helt greit. Man må utnytte den naturen man har rundt seg. Det viktigste er at friluftsliv blir prioritert og planfestet. I Vågå har vi en lokal læreplan i friluftsliv som er "bestilt" og "ratifisert" av kommunestyret. Dette betyr at disse oppleggene SKAL gjennomføres - og det må settes av penger til det. Kan på det varmeste anbefale å forsøke å få til dette flere steder. Flere av turene krever busstur på rundt en time - man kommer seg til mange fine steder i samme radius rundt Oslo også - legg på en drøy time så er du sågar på fjellet.

Ved min(e) skole(r ) er vi blandt annet på Galdhøpiggen (fra Juvvasshytta) i 5./6. klasse, bretur på Bøverbreen i 6., Besshøe på ski i 9., og Besseggen i 10. Lærerne innehar kompetansen til å gjennomføre disse turene selv, og den store majoriteten av elevene gjennomfører disse oppleggene. Det er alternative turer på de to sistnevnte (tur rundt Brurskaret og langs Gjende) - men de fleste elevene er med på "storturene". Dette er i tillegg til en rekke andre dags- og overnattingsturer i nærområdet.

Tror det finnes mange friluftsintereserte lærere. Dessuten kan jo lærere også lære..

Som (relativt ung) lærer kjenner jeg meg/oss ikke helt igjen i disse generaliseringene. Mulig noen sitter på statistikk om læreres fysiske form som jeg ikke har sett.

Bål? Det er jo bærbart (før du tenner på det)

Ja jeg må nok bare holde meg inne med mine hunder. Eller bære de rundt i vesker. De har ikke noe ute å gjøre....

Flotters. Takk for tilbakemeldinger. Jeg har veldig godt inntrykk av STF mtp hund. På Tomannsbu var de veldig glade og positive til at undertegnede og @MonjaHD ville innrede sikringsbua til Hund med fører rom. Det er nå på plass. og i skuten er det også hundebur på Tomannsbu. Angående Sandvatn fikk jeg følgende fra STF tursenter: "Hund er tillatt i uthuset men det er ikke tilgjengelig hundebur." Vi tar turen i morra, men jeg har med sovepose og kan godt ligge under åpen himmel sammen med hunden Mens de andre boltrer seg inne i hytta. (det er ikke værste været å sove ute i akkurat nå ) Hund og fjell hører etter mitt skjønn sammen som hånd i hanske. Selvfølgelig med bånd hele tiden, slik at sauer kan gå i fred. P.s. I sommer var det mange på Tomannsbu med hund, alle var flinke og hadde hunden enten ute, i skuten eller i sikringsbua. Helt topp!

Kona mi pleier å si: "Det er bra at det finnes en sti, slik at Martin kan gå utenfor!". Jeg liker ikke fellesturer og store arrangementer. Aller best liker jeg meg på tur alene eller med et par gode venner. Små hytter. DNT stiene bruker jeg for å komme raskt frem, ellers liker jeg meg best utenfor. Hyttene bør være små, og helst gamle. Da lukter de best. Mitt engasjement i DNT begrenser seg til medieproduksjon og arbeid for hyttene. Det jeg stiller spørsmål til er deres nesten arrogante kritikk av nye brukere og fjellfolk som ikke besitter det samme kunnskapsnivået som dere. Tenk hvis alle skulle gjort som oss og trampet sin egen sti? DA ville vi sett slitasje da! Slik det er nå, så blir folk kanalisert inn på de samme stiene. Da skåner man mye natur, samtidig som man får delt om seg de fantastiske naturopplevelsene som vi kan gi. Dette ble påpekt tidligere i tråden, men DNT motstanden tok ikke opp tråden. Og treffer dere onkel Johnny på stien uten riktig utstyr, så kan dere vel bidra med litt opplæring da? Det er bedre at onkel Johnny er på tur, enn at han sitter hjemme foran tv`en og depper over at han ikke har kunnskap nok til å gå på tur.

Er vi tilbake på profitt igjen nå? Si meg, hvordan kan man legge til rette for de som ønsker å være i naturen? Vil ikke de ødelegge stiene slik at de blir sørpegater? Jeg skjønner ikke helt hva slags mennesker dere mener fortjener å være i fjellet, og hvilke vi skal nekte adgang...? Eller hva mener dere når dere klager over slitasje og andel folk fra rekruttering? Er naturen kun for purister med riktig kunnskap? Tja, jeg vet ikke om andre tiltak enn oppgradering av eksisterende hytter, eller bygging av nye hytter enkelte steder. Jeg vet heller ikke om nybygging av store DNT hoteller innenfor nasjonalpark grensene i det siste tiåret. Men kanskje noen andre vet? Luksusbrukerne vil ha bedre mat i proviantlageret, bedre utsikt fra hytta, bedre senger, nyere standard på eks. kjøkkenet. Slike tiltak ødelegger ikke villmark. Hytta som blir oppgradert har kanskje stått på samme sted i 100 år. Jeg har lignende følelser vedrørende barndomshjemmet mitt. De nye eierne har lagt asfalt i oppkjørselen samt byttet vinduer, og de nye vinduene er ganske stygge. Det irriterer meg grenseløst hver gang jeg ser det, for barndomshjemmet mitt var utrolig pent når jeg vokste opp. Litt sentimentalitet må man ha Du mener mitt spørsmål om det er egoismen som styrer retorikken i tråden her? Det lurer jeg fremdeles på. Karakteristikken av DNT medlemmene er til tider svært krass og nedlatende, og det virker som om det er svært negativt at nye mennesker oppdager fjellet. At de får litt hjelp på veien gjør det hele enda verre. Og nåde hvis den lokale foreningen lager et arrangement i bynære fjell.

Det er ingen profitt i DNT, det er ingen som tar ut utbytte og intet overskudd å ta det fra. DNT er en organisasjon med medlemsforeninger. Alle medlemsforeningene er medlemsstyrt, og derav styrt av etterspørselen fra medlemmene. Jeg kan være enig i at det er drøyt å forvente hotelluksus på fjellet, og at motorferdsel absolutt burde begrenses. MEN, er det ikke en smule egoistisk å si at naturen skal tilrettelegges for de som ønsker å være i fjellet, og ikke de som ønsker hotellferie? De aller fleste som bruker hyttene til DNT stiller nok ikke krav om oppvarting i hotellstandard og det kan diskuteres om det er nødvendig å proviantere så mye som det gjøres med motorisert ferdsel, men å si at fjellet burde være slik jeg vil ha det og ikke slik de andre vil ha det blir for drøyt for meg. Hvis det er et problem for folk at stiene brukes mye og det ønskes at skog og fjell brukes mindre for å bevare faunaen så er det jo vi her inne som har brukt kvoten vår for lengst...

Tese: Aktive brukere av DNTs hytter lager mindre spor etter seg enn de som ikke bruker hyttene. Begrunnelse: Hvor er det søpla ligger? Hvor er det trær er uvettig hugget ned til bålfyring? Svar: Der hvor folk sover. De som bruker hyttene sover inne, kaster søpla i søplespann og brenner ferdig laget ved. Om de ikke rydder etter seg er det faktisk andre som kommer og gjør det etter dem. Mange (dog ikke alle) som sover i telt tenker at det ikke er nødvendig å ta med seg søpla hjem, hugger ned friske trær for å lage bål på steder det ikke har vært bål før, og er ofte lite flinke til å rydde etter seg, ikke kommer det andre og rydder etter dem heller. Konklusjon: For at naturen skal være mest mulig ren for deg og meg, er det en stor fordel at hyttenettet til DNT drives og holdes vedlike. Jeg ser også en stor fordel ved at det er en landsdekkende forening som står bak, selv om lokalforeningene styrer seg selv kan det likevel skapes landsdekkende holdninger som kommer oss alle tilgode.

Hoi, her var det litt å ta tak i... Ser at det er mange som nevner slitasje på naturen på grunn av alle som skal gå på stiene til DNT, samtidig som det kommer mange beskyldninger om forsøpling. Beskyldninger om at "nybegynnerne" som trakker DNT stier ikke kan oppføre seg i fjellet. Når jeg leser dette tenker jeg at det er relativt hyklerske holdninger. Mange av de som skriver i forumet her er nok blant de som bruker fjellheimen mest i Norge, og følgelig de som også sliter mest på den. Kanskje spesielt de som ønsker å gå utenom stier, hadde det vært alt for mange av oss så hadde problemet vært MYE større. Vi kan gjerne si at hyttene som er satt opp av forskjellige turforeninger på fjellet er en skade på naturen, og at stiene er slitasje. Det er nok sant at det er flere i fjellet på grunn av DNT, men å si at det er DNT som har skyld i at naturen blir ødelagt er en veldig hard og muligens en for konkret påstand i et ganske komplisert bilde. Samtidig som det er flere som bruker nasjonalparker og naturområder, så er det også nå mange som ikke sliter på naturen med teltplasser og bål, samtidig som det er mulig å bli kvitt avfall på hyttene, avfall som muligens hadde havnet i naturen ellers. I tillegg har jeg lest at flere bekymrer seg for sikkerheten til de uerfarne som ferdes uten skikkelig utstyr i fjellet. Takket været organiseringen av turforeninger er det nå mange hytter på de aller fleste stiene uerfarne velger å bruke. Det er kanskje mulig at flere skader seg i fjellet med så mange som ferdes der nå, men samtidig vil jeg tro at prosentandelen av personer med seriøse skader som har slitt med å få redning eller husly er langt lavere med en organisasjon som DNT som sørger for at det er hytter i fjellet som alltid tar inn personer med behov for husly. Når det gjelder kommersialisering av fjellheimen er jeg mektig imponert over hvor høylytt folk skriker. Når jeg kan ta inn på en DNT-hytte og få husly, middag, to pils, frokost og matpakke for under 900 kr, så stiller jeg meg selv spørsmål om hvordan de har råd til å tilby det for den prisen. Skal vi se nærmere på problematikken det her ropes om så må vi også huske at DNT ikke er en enkel og gjennomsiktig organisasjon, ikke fordi de har hemmeligheter, men rett og slett fordi den er litt komplisert satt sammen. Her kommer vi til området hvor jeg er usikker på hvor langt jeg ønsker å gå, jeg er litt organisasjonsnerd og skal prøve å holde det kort: DNT er et forbund som består av medlemsforeninger. Dette kan for eksempel være DNT Oslo og omegn som er en egen organisasjon med medlemskap i DNT. Hver medlemsorganisasjon har som regel geografiske grenser, noe jeg vil anta at fører til at områder med lav befolkning ikke er knyttet til medlemsorganisasjoner. Derfor er det mulig for enkelte medlemsforeninger (trolig de mest ressurssterke) å drifte hytter i disse områdene (slik som jotunheimen og hardangervidda). Det er helt klart at organisasjoner som dette tjener penger på å ha mange medemmer og at det er lettere å få sponsorstøtte med høy aktivitet. Derfor vil nok de aller fleste som jobber eller er frivillig i DNT-systemet ha flest mulig medlemmer og mest mulig aktivitet (selvfølgelig også fordi DNT er noe de brenner for). Men å si at dette er kapitalistisk konsernvirksomhet blir en latterlig sammenligning. Alle som driver en hvilken som helst organisajon om det er et idrettslag, interesseorganisajon eller veldedighetsorganisasjon ønsker høy aktivitet og romslig budsjett. Dette gjør det ikke nødvendigvis til kynisk kapitalisme som ikke bryr seg om omverdenen... Jeg er ikke utelukkende hurrajublende til all aktiviteten til DNT. Jeg er også så egoistisk at jeg skulle ønske at de stengte ned hele vidda, og så kunne jeg bruke den alene. Men totalt sett mener jeg DNT er en flott organisasjon med mange gode tilbud. Beklager den litt for lange posten

Mot Sandvatn for å sjekke forholdene. Søndagens tur gikk på kjente stier, selv om det ikke var særlig mye å se store deler av turen. Det var meldt om brukbart vær, lite vind, lite nedbør og lite grader… Ingen nevnte tåke. Det gjorde karen jeg traff på vei opp Lysebrekka. Han kom ned fra Sandvatn. Og mente nok at det ikke var helt greit å ta seg innover heia alene i tåka. Turer i tåke er ikke et ukjent fenomen. Det har blitt noen turer uten den stor utsikten etter hvert. En gang i forrige århundre, antakelig tidlig nittitall, ble jeg en gang overasket av tåke på vei mot bilene. Jeg er ikke helt sikker på hvor tett tåka var, men den var i hvert fall så pass at jeg ikke helt hadde kontrollene – et stykke. Siden den gang har kompasset vært på plass i sekken. Denne gang var det 50-60 meter sikt på dette tetteste. Jeg har opplevd å gå med omtrent 20 meters sikt, da var tåka tett. En annen gang var det stikk motsatt. Jeg kom ned til parkeringsplassen og ble stoppet av en kar. Han lurte på hvor tett tåka var. «Tåke, jeg har ikke registrert noen tåke» var mitt svar. Men da jeg kikket meg tilbake, var det helt klart tåke oppover. Det var en av de gangene jeg konsentrerte meg om å komme fortest mulig fra hytta til bilene, fordi det er morsomt å bruke kroppen, og å måle hvor fort det egentlig kan gå. På tross av advarselen om tåke, fortsatte jeg innover. Det var ikke direkte folksomt. Det hadde vært en del på hytta den natten, men det var ikke mange som kom mot meg. Jeg møtte derimot en del som var på «jobb» med hunder. Det var telling i forbindelse med rypejakta. Alt i alt møtte jeg 3 lag, men det var flere lag ute i terrenget. De jeg møtte, kunne fortelle at de ikke hadde sett mye ryper – eller nesten ingen. Det kunne skyldes tåka, men de hadde sett få ungfugler. Det kunne tyde på dårlige klekkeforhold og liten tilvekst. Om det ble jakt i Valevannsterrenget dette året kunne de ikke si noe om, men et par av karene var heller skeptisk til rypejakt i år. Det er fortsatt snøfenner, selv om snøen har forsvunnet på flatene. Stien går fortsatt over flere lange fenner, men det er ikke nødvendig å gå på snøbruer. Den kalde våren og sommeren har også påvirket plantene. Det lyser rødt og lyserødt bortetter. Nederst er det klokkelyngen som står i blomst, og oppe på heia er det grepplyngen som lyser opp. Noen enslige fjelltjæreblomst viser også igjen. De holder helst til på bare berget, og er derfor lett å få øye på. Det ble en kort rast på hytta. Da jeg kom ut, for å ta fatt på tilbakeveien, hadde tåka lettet litt. Det betydde yr og vind. Rett i mot. Jeg hadde på en tynn fleece i tillegg til ull, under jakken. Lua ble trykket ned i pannen, og en stund var vantene i bruk. (De ligger alltid i lommen.) Det var mer senhøstes enn midtsommer. Nå tok det ikke lang tid før jeg fikk vinden inn fra siden, og kom litt ned i dalsøkkene, og forholdene ble straks bedre. Det er litt trist å gå forbi badekulpen i bunn av Lysebrekka. Ikke en eneste gang har det vært forhold til å ta seg en dukkert i år – så langt. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Sikkert tungtvann i ene delen

Fikk prøvd teltet en liten tur og så langt er jeg kjempefornøyd, veldig bra med plass!