Vinnerliste

Hei på dere. Lenge siden jeg har skrevet en turrapport nå. Dette er ingen rapport fra en eller annen spinnvill telttur. Dette er bare en bilderapport (med litt tekst) fra en uke på hytta (Ål i Hallingdal) hvor jeg på dagtid har vært ute i denne flotte naturen, mens jeg på kveldstid har vært bestekompis med sofaen, sett på serier og spist ostepop. Om to uker reiser jeg tre måneder til Namibia i forbindelse med studieretningen jeg tar, så det er en stund til jeg skal ferdes i den norske fjellheimen. Vi kan starte med lørdag 8. august. Dette var dagen da jeg skulle prøve meg på Urevassnuten (1753 moh) via Rossdalen. En ganske så markant topp som ligger langs veien mellom Hol og Aurland. Da jeg kom frem til toppen (var bare oppover) viste GPSen at jeg hadde en gjennomsnittsfart på 3,3 km/t. Jeg vet ikke hva folk ligger på til vanlig (?), men følte selv at jeg holdt et OK tempo. Her ser vi brua over Rossdøla langs DNT-løypa mellom Geiteryggen og Steinbergdshytta (som er stengt, visstnok). Urevassnuten ble synlig etter hvert Ikke mye sommer her oppe. Jutulvatnet (1540 moh). På toppen. Gopro-fjellfie på kanten. Vi ser Blåbergi til venstre, Strandavatn i midten og Hallingskarvet til høyre. Strandavatn ligger ca. 700 meter lenger nede. Mye snø i fjellet. Her sier vi ned mot Hestebotn, Vierbotn og Urdvassberget. Ferdig med den ganske kule turen jeg gikk. Her et bilde fra Kyrhovda hvor man ser stort sett hele Skarvheimen. Hallingskarvet rett vest og Reineskarvet nordover. Stokksennvatnet. Litt artig historie fra da jeg var der nå. Satt og stirra utover vannet da en eldre kar kom bort til meg, og dere ser for dere typen når det første han sier til meg er; - Ære du som driver å fisker her?? Og han var også voldsomt lei disse kanoene som lå på land. De lå jo midt i glaninga. Jeg fiska forøvrig ikke. Avslutningsbilde av moi, der jeg benytter meg av gamlemåten for å komme meg fremover på vannet

https://turhistorie.blogspot.com/ Hva gjør man når pappsen fyller 60 år? Jo, går Hjørundfjorden rundt. Det må da være en fin måte å markere en slik merkedag på. Jeg, mine to brødre og fattern. Blant mange regnes dette som en av de flotteste og mest spektakulære turene her i området. Menn mot natur, oss mot elementa, "male bonding" og alt det der. Vi tok utgangspunktet i ruta som du finner på ut.no. Siden vi ikke hadde så mange dager til rådighet som anbefalt ble det bestemt å korte ned ruta noe. Dessuten er det ikke til å komme unna at dette er en forholdsvis tung tur, med lange dagsetapper, opp og ned bratte fjell. Siden vi, eller jeg da, ikke ville ødelegge kroppen helt ble vi enig om at dette var lurt. Vinteren har mildt sagt vært drøy og vi var litt skeptisk til snøforholdene der oppe, men da endelig dagen kom var det ingen vei tilbake. Anders, Magnus, Kristian og Kalle (pappa) på en slags pilgrimsreise Hjørundfjorden rundt. Det hørtes hvert fall tøft ut. To generasjoner Eriksen. Dag 1: Melbøsætra - Standalhytta: Det var forholdsvis grått i dag og vi så tåken ligge tett oppe i fjellheimen. Fire motiverte karer ruslet seg rolig oppover mot Molladalen. Endelig var vi i gang. Stien gikk langs Molladalselva mellom Svinetinden og Nyfjellet. Da vi ankom Storevatnet, som er det største vatnet i Molladalen hadde vi brukt ca to timer. Helt etter planen. Siden ikke været var helt på vår side fikk vi ikke sett alle de vakre toppene man kan se her. Men inn i mellom lettet tåken noe og pappa kunne peke ut den ene toppen etter den andre. Med min gullfisk-hukommelse ble navnene glemt like fort som de ble nevnt. Men flott var det. Ved det siste vatnet før oppstigningen over skaret til Grønetind ble det en liten pause. Her ble det fylt på med ny energi i form av sjokolade og polarbrød. Vi rakk jaggu en liten kopp kaffe også, her skulle det ikke stresses. Herfra lå det mye snø oppover og heldigvis hadde pappa vært smart nok til ordne isøks til alle man. Den kom godt med, for her var det bratt. Han hadde til og med med seg stegjern (til seg selv), noe som vi andre mente var totalt unødvendig før turen. Men nok en gang viste det seg at de gamle er eldst, og det var ikke tvil om at stegjern kom godt med. Etter en del pusting og pesing var vi oppe. Vi stod ei stund her å betraktet omgivelsene rundt oss, bratte fjell på alle kanter, og jeg skjønte godt at noen mener dette er selve indrefileet av hva naturen kan by på i disse trakter. Nedstigningen mot Ytre Standalsetra gikk relativt kjapt, vi sklei på snøen nesten hele veien. Da vi var trygt nede var det på tide med en ny pause, og det var veldig fortjent. Klar for tur. Ustabilt vær. Motivasjonen er på topp. Opp langs Molladalselva. Bratt parti langs elva, her var det lagt ut en kjetting som man kunne holde seg i. Toppene skjuler seg i tåken. Molladalselva. Alle kom tørrskodd over. Pappa peker ivrig på den ene toppen etter den andre. Så begynte vi på skaret opp mot Grønetind. Molladalstindane viser seg nesten. Pappa hadde med stegjern. Veldig morsomt. Klar for bratta. Pappsen i godt driv. Magnus lar seg tydeligvis imponere. Så var vi oppe. Magnus er fornøyd. Kristian speider nedover Standalen. Litt skeptisk til nedstigningen? Mye snø mot Litlekoppen. På tide å traske nedover. Dette gikk unna. Det ble en god time med kviling i lyngen, rikelig med kaffe, sjokolade og skitpreik. Akkurat slik det skal være. Oppover mot Litlekoppen fulgte vi en forholdsvis god sti før snøen nok en gang dekte landskapet foran oss. Opp mot Kvandalsskardet måtte isøksa fram igjen, her var det om mulig brattere enn skaret til Grønetind. Sakte, men sikkert jobbet vi oss oppover. Det var en helt spesiell følelse å bevege seg her med mektige fjell som stod majestetisk foran oss. Kvandalsskardet leverte. Men vi begynte å merke det på kroppen nå, det hadde vært en lang dag, og det var fortsatt et stykke til Standalhytta som vi skulle overnatte på. Første del av nedstigningen gikk fort denne gangen også, snøen er veldig praktisk sånn. Pappa satt seg like godt ned på regnbuksa si og sklei nedover som om han satt på et akebrett. Nedover Kvanndalen gikk det saktere og saktere, men endelig kunne vi se hytta ned i dalen. Da vi var innendørs ble det en kjapp middag før vi like godt tok kvelden. Det ventet nok en lang dag i morgen, og det tok ikke lange tiden før snorkeduren av fire slitene fjellvandrere brøt stillheten på Standalhytta. Stakkars de andre som skulle sove her denne natten. Nok en pause før vi skulle gå mot Litlekoppen. Vi fulgte stien innover før den forsvant i snøen. Is på Litlekoppvatnet. Til høgre for elven gikk vi opp til Kvandalsskardet. Det var bratt. Fram med isøksen igjen. En sprek sekstiåring. Snart oppe. Sliten og fornøyd. Fornøyd, ikke sliten. Her fikk vi mektige fjell tett på. Alle lar seg imponere. Jaggu spiss disse fjella her. Klar for nedstigningen mot Standalhytta. En effektiv måte å komme seg ned på. Sommer sa du? Magnus og Kristian leder vei. Så dukket endelig Standalhytta opp. Endelig framme. Dag 2: Standalhytta - Sæbø: Etter god natts søvn og en solid frokost gikk turen videre. Fra Standalhytta gikk vi langs grusvegen til vi tok av opp mot Nøvedalen. De første par hundre høydemeterne oppover gikk greit, og når vi var oppe første bakken ble det en liten pust. Her kom det en rev springende forbi oss, rakk akkurat å ta noen bilder før den forsvant bak haugen. Kjekt. Stien videre innover var grei å følge, men nok en gang forsvant den i snøen etter hvert som vi kom høyere opp. Grønvatnet og Storvatnet var islagt og jeg tenkte at det var like greit at fiskestangen ikke ble med denne gangen. Måtte i så fall blitt isfiskeutstyr. I siste bratta før vi var på toppen av Høgreset kjente jeg at noe "murret" i det venstre kneet. For vært steg jeg tok kom det en stikkende smerte i kneet. Ikke bra tenkte jeg, men som evig optimist var det bare å håpe på det beste. Vi ble ikke lenge på toppen av reset, her var det surt og kaldt. Nå var det ett bratt pari ned mot Sæbø. Kneet mitt gledet seg ikke. Desto nærmere vi kom Sæbø desto værre ble smertene, til slutt måtte jeg krype til korset å låne stavene til pappa. Det hjalp noe. Det gikk treigt nå, hvert fall med meg. Da vi endelig var nede på asfaltvegen var det bare noen hundremeter ned til Sæbø. Her fant vi ei campinghytte som skulle huse oss for natten. Det skulle bli godt. Vi rakk akkurat å kjøpe noen øl før butikken stengte og resten av kvelden ble brukt til inntak av flytende smertestillende. Heldigvis var det ikke bare meg som slet med smerter, både Magnus og Kristian kjente på det samme. Sekstiåringen var i kjempeform og kunne flire av den pysete ungdommen. Kjekt for han det. Pakket og klar. Takk for nå til Standalhytta. Oppover der skulle vi. Neste mål var Sæbø. Nydelige monstermaster. Rev. Ikke så mye annet å si. Kaffipause. Videre Innover Nøvedalen. En del snø her også. Høgreset i bakgrunn. Siste oppstigning. Så var vi oppe. Bratt nedstigning mot Sæbø. De andre ligger foran, jeg ligger etter. Undertegnede som halter seg nedover. Endelig nede. Det ble hytte på Sæbø. Smertelindring. Dag 3: Sæbø - Trandal: Etter en lang prat til morgenkaffien ble det lagt om på planene. Kneet mitt var ikke særlig bedre og det var nok mest fornuftig å ta det rolig i dag også. Dessuten bekymret snøforholdene på noen av de kommende etappene oss. Det var noen bratte partier som skulle passeres og vi vurderte at det kunne bli vanskelig slik forholdene var nå. Dermed ble det bestemt at turen skulle kuttes ned. Fra Sæbø gikk det ei ferge til Trandal, da sparte vi oss for to etapper. Det viktigste var jo uansett at vi skulle ha det kjekt sammen, om turen ble kortere gjorde for så vidt ikke så mye. Som sagt så gjort, og resten av dagen ble brukt på puben i Trandal med god mat og drikke. Her fikk vi leid oss to rom for natten og kroppen fikk dermed etterlengtet hvile. Nå var det bare å håpe på at en lang dag med "smertelindring" ville gi resultater i morgen. Og da i form av et kne som fungerte, ikke bankende hodepine og kvalme. Ho ho. Ferga til Trandal. Ikke noe å si på utsikten her. En dag med mye god mat og drikke. Obligatorisk bilde når man er her. Vittig. Kveldsstemning. Dag 4: Trandal - Ikornes: Da vi startet neste morgen var kneet bedre. Dagen med hvile i går hadde virkelig fungert. Dagens etappe startet med å følge grusvegen oppover Trandalen, en grei start. Ca 400 høydemeter fra sjøen. Etter en kort pause fortsatte vi 600 høydemeter opp til Blåbreskardet. Dette var bratt og hjertepumpa fikk virkelig kjørt seg. Men til tross for at det var tungt, holdt vi tempoet jevnt oppover. Steg for steg og meter for meter, og etter et par timer kunne vi ta middagspause ved et islagt Skarrabbvatnet (1025 moh.). Her tok vi oss god tid. Snø måtte smeltes til matlagingen, og etter en drøy etappe var det godt å slappe av med et solid måltid. Da energilageret var fylt på, gikk vi siste høydemeterne opp til Blåbreskardet. Her fikk vi ei nydelig utsikt nedover Riksemdalen. Nå var det kun nedovarbakke resten av turen. Nok en gang kunne vi sette oss og ake ned den første renna, det gikk unna. Det begynte å nærme seg slutten nå, og nok en gang begynte kroppen å krangle. Det hellsikkes kneet, men det var bare å fortsette. Fjerdevatnet, tredjevatnet og Storevatnet ble passert og nok en gang stod vi på en grusvei. Den skulle følges hele veien ned mot Ikrones. Kristian fikk også problemer med kneet, og nå var det han sin tur å låne stavene til fatteren. Jeg vekslet mellom å gå baklengs og forlengs. Selvom det sikkert så ganske dumt ut, hjalp det faktisk noe. Da vi endelig var nede var alle ganske kjørt. Denne dagen hadde vi holdt på i tolv timer. Da er det lov å være sliten, men nå var vi i mål. Å gjett om det var deilig. For en tur vi hadde hatt. Første del av etappen startet på grusveg. Slutt på grusvegen, nå skulle det bli bratt fremover. Sakte, men sikkert oppover. Langt der nede kom vi fra. Dette ble en slitsom etappe. De siste høydemeterne igjen. Her var det fortsatt mye snø. Endelig middag. Her tok vi oss god tid. Det obligatoriske gruppebildet. Så var det siste oppstigningen til Blåbreskardet. Kristian var først oppe og speider nedover Riksemdalen. Nok en dag med imponerende fjell. Jubilanten på toppen. Utsikt nedover Riksemdalen. Så begynte nedstigningen. Her går det unna. Nok en gang kunne vi ake nedover renna. Trygt nede. Storevatnet. Så var det grusveg resten av turen. En som sliter med knærne. Endelig fremme. Dette ble virkelig en flott tur, og jeg kan gjerne gå god for at dette er noe av det flotteste naturen her på vestlandet kan by på. Joda turen ble en del kortere enn planlagt, men det gjorde absolutt ingenting. I etterpåklokskapens navn kan vi si at det var vel ambisiøst å legge opp til en så lang tur, i løpet av såpass kort tid. Så et godt råd er å kanskje ha ei uke tilgjengelig for å gå Hjørundfjorden rundt i sin helhet. Uansett er jeg sikker på at pappsen var godt fornøyd med sekstiårsgaven, og det aller viktigste var jo at vi gjorde dette sammen. Så var det jo litt "kjekt" at det var vi "sunne ungdommen" som gikk på en liten smell i form av vonde knær, mens far sjølv holdt hele distansen uten noen plager. Det hadde jeg ikke trodd før turen. Så kudos til pappa, du er jaggu en sprek sekstiåring. Nå kan vi bare begynne å planlegge hva vi skal gjøre når du fyller 70. Uansett hva vi finner på er jeg sikker på at du klarer det, mens det er vi andre som kommer haltende etter. Grattis med dagen! https://turhistorie.blogspot.com/

Camino Primitivo / Camino Finisterre: Sommerferien sto plutselig foran meg uten at jeg hadde noen konkrete planer om hva jeg skulle finne på. Fjellet lokker alltid, men samtidig så lå jo landet dekket under et snøteppe visstnok. Så slo et lite lys opp i meg, det har alltid brent en liten flamme hos meg om å returnere til Caminoen i Spania. Hva om jeg kunne gå en litt kortere rute, enn litt mindre trafikkert rute enn Camino Frances og en litt mindre varm? Fantes det? Øynene mine ble rettet mot Camino Primitivo som går gjennom det nordlige Spania og ikke så langt fra kysten, det betyr mer vær og større mulighet for å unngå de varmeste områdene som den franske veien tar en gjennom. I tillegg er den regnet som å være hardere enn de vanlige caminoene, så færre folk. Midt i blinken, primitivt og enkelt. Planen var satt, jeg tok fly til Bilbao hvor jeg overnattet en natt (med et obligatorisk besøk i Guggenheim-museet). Neste dag tok jeg buss til Oviedo og videre til Villaviciosa. Ikke så mye tid igjen på dagen ved ankomst, men jeg tok en taxi til et knøttlite sted som heter Sebrayo (på Camino del Norte) hvor jeg sto og hoppet opp og ned av glede av å være tilbake på Caminoen igjen. Jeg kunne se de gule pilene peke veien videre. Min første dag på caminoen var dog bare 6km rolige kilometre lang. Offisielt så starter Camino Primitivo fra Oviedo, og er den første og eldste av pilgrimsrutene til Santiago de Compostela. Den er noe over 300km lang (fra Oviedo), beveger seg mer over et undulerende landskap enn blant annet Camino Frances. Høyeste punktet er på rundt 1140moh. Det er litt lengre strekninger mellom pilgrimsherbergene her, noe som nok også gjør at færre velger å gå denne ruten. Den kommer inn på Camino Frances i Melide. Inkludert den korte dagen fra Sebrayo til Villaviciosa brukte jeg femten dager på å krysse gjennom Astoria og Galicia. Det er en flott vandring gjennom et nydelig landskap. Noen av høydepunktene var dagen mellom Campiello og Berducedo hvor jeg gikk Hospitales-ruten som går opp i fjellene forbi tre pilgrimsherberger fra middelalderen (ruiner) og fantastisk utsikt, vandringen med utsikt over den oppdemmede innsjøen Embalse de Salime, tapas-festen i A Foncegrada og selvsagt møtet med alle de andre pilgrimene på turen. Den største nedturen på turen var da linsen på kameraet mitt røyk om morgenen på dag seks og jeg måtte bruke mitt noe dårlige backupkamera etterpå (og jeg måtte bære de 2.5 kiloene med ubrukelig kamera på ryggen resten av turen). Noe som gjorde at jeg også måtte se en del av de pilgrimene jeg hadde blitt kjent med fortsette videre uten meg (da jeg måtte prøve å få fikset kameraet, til ingen nytte). I tillegg til at jeg for første gang fikk vannblemmer på noen av turene mine, da jeg valgte feil sko denne gangen. I Santiago de Compostela ble det en fin feiring med de av oss som var kommet i havn, før jeg neste dag dro videre på Camino Finisterre. Veimerking utenfor Oviedo på vei mot San Juan de Villapanada på dag 4. Fra dag 6 mellom Bodenaya og Tineo, hyggelig vandring med fin utsikt mot fjellene i sør. Fanfaron hospital, et gammelt pilsgrimsherberge oppe i fjellene, fra dag 8 mellom Campiello og Berducedo. Utsikt mot Embalse de Salime fra dag 9 (Berducedo til Grandas de Salime). Framme ved katedralen i Santiago de Compostela, føttene må luftes. Camino Finisterre er en tre dagers utvidelse som går fra Santiago de Compostela til Finisterre, eller verdens ende. Jeg fikk ikke gått denne når jeg gikk Camino Frances, så nå var det på høy tid. I tillegg gikk jeg videre til Muxia som markerte slutten på min vandring for denne gang, omtrent 470km og 19 dager etter at jeg satte ut fra Sebrayo. Fra Ponte Maceira, på dag 1 av Camino Finisterre (Santiago de Compostela til Negreira). Framme i Finisterre (dag 3 fra Logoso) og ved steinen som markerer at det er 0.00km igjen å gå. Helt ute ved fyrtårnet ved verdens ende. Enden på vandringen min gjennom Spania for denne gangen. Kirken ved klippene utenfor Muxia. Jeg vil som før fortløpende skrive om vandringen på bloggen min: http://tarjeiskrede.blogspot.no/p/camino-primitivo-camino-finisterre.html.

Chair kit er uvurderlig på de kjipe dagene... du vet dagen etter man drakk minst en vinflaske for mye

Balder fikk seg en ny topptur i dag. Hommeknuten 657 på Evje vesthei. Viste god form på stiene og måtte vente en del på herrskapet. Men i ulendt terreng var det godt å ha ei skulder å henge på.

Det är en del ting som kan underlätta vid köp av stavarna. Det första är fasta eller teleskop. Teleskop rekommenderas då ni ska gå mycket upp och ner. Längden bör antagligen vara 125 cm för dig och 135 cm för typen. Vid gång uppför, korta dem 5-10 cm och vid gång i nedöverbacke förläng 5-10 cm. Sedan är det aluminium eller carbonfiber/kolfiber. Aluminium är tyngre, oftast billigare och vid för stora påfrestningar böjs de vanligtvis. Carbon är lättare och dyrare i de flesta fall, och de knäcks ofta och går av om man har oturen med sig. En böjd aluminiumstav går ofta böja hjälpligt tillbaka, de bör man satsa på om det är kritiskt med stavarna, t.ex om man har tält som sätts upp med vandrinsstavar. Det är dock inte så farligt att mista en stav om ni är två stycken. Därmed får ni prioritera vikt och pris lika högt som hållfastheten. Det får bli upp till er hur ni prioriterar där. Så låsning. Aluminium tycker jag fungerar bäst med låsen som har ett litet handtag som ställs i öppen position, sedan lossar och fäster staven i önskad höjd genom att skruva och låser fast den stabilt med det lilla handtaget. (Vet inte vad låstyperna heter!) Carbon är mer rigid och man får inte samma effekt av det lilla handtaget, på dem föredrar jag lås med en gummikork/plugg som expanderar när den skruvas åt. (Köp gärna med en extra plugg i reserv.) Detta skulle jag satsa på för att minimera risken att det glider i lederna. Topp och botten till sist, handtag och spetsar. Handtag är vanligtvis kork eller plast. Mycket en smaksak, men är det kallt och man har aluminiumstavar isolerar korken bättre. Stavar med fast längd är det bra att ha förlängda handtag på, de är vanligtvis ca 25 cm långa, då kan man justera höjden på greppet. Tungsten i spetsen har de flesta stavar utom de av den sämsta kvaliteten, men det som man får ta ställning till är trugor. (Heter det så på norska?) Utan truga blir staven smidigare att dra framåt i varje steg, men det ökar också risken att fastna mellan stenar eller i sprickor och böja/knäcka staven. Små trugor är fint sommartid och på hårt underlag, stora (vinter)trugor passar bra om man ska gå där det är snö eller mjuk mark, åt träskhållet. Blir det lite av varje kan man ha med sig både och så man kan byta vid behov. Hoppas detta hjälper, så ni kan söka i bara en liten avgränsad del av djungeln!

Bra ørretvann med lite folk annonseres nok sjeldent på nett Da hadde det blitt dårlig ørretvann med mye folk

Kveldstur i går til Væremsnubben i temmelig schizofrent vær - men opplevde mest sol og opphold, kun en lett og kort byge på toppen . Var såpass med vind på toppen at det var kronglete å få på seg ponchoen, den hadde veldig lyst til å fly avgårde og hilse på ørnene, virket det som. Her er utsikten vestover fra toppen: Fant litt multer langs stien på som umiddelbart ble kveldsmatdessert (er det et ordbokord, mon tro?), mens de få kantarellene jeg fant på vei ned ble tatt med for senere bruk

Takk for utfyllende svar og ikke minst knott-varselet. Mulig turen bør utsettes til litt lenger utpå høsten. Høres ut som et spennende område. Det var vel din turrapport fra Skrim som jeg leste tidligere. Fikk veldig lyst til å teste ut det området da Skal sjekke på ut.no-kartet på beliggenhetene du beskriver.

Lengde på teleskopstenger bør stilles inn med albuen i 90 grader og underarmen parallelt med bakken når dere går i flatt terreng. Lengden bør kortes i oppoverbakke og økes i nedoverbakke. Dette er grunnen til at de lages i teleskopvariant. Han bør ha en gåstav som minst kan justeres til å være 145 cm lang. Vekt på staver er viktig, men det bør ikke gå utover funksjon. Det er viktig med behagelige håndstropper og håndtak og en solid festemekanisme. Jeg ville også unngått staver med demping med mindre man skal kun gå på hardt underlag. Det er noen merker som klarer å få til velfungerende demping, men som regel stjeler demping krefter og gjør stavene tyngre. Av låsemekanismer så finnes det to varianter. Skrulås og klikkelås (usikker på hva det egentlig heter). Skrulåsen regnes ofte som litt mer slarkete enn klikkelåsen med mindre det er spor i stavene som holder den på plass. Klikkelåsen veier gjerne litt mer og er lettere å justere i farten. Kan sterkt anbefale helinox som merke. De lager staver i DAC-legering av titan/aluminium.

Kjapp kveldstur i Bymarka

Utrolig flotte bilder

Enig i at det stort sett alltid er en fordel å ikke stenge helt for myggnettingen, men i telt hvor dette ikke er mulig, foretrekker jeg at myggnettingen i døra ikke går helt ned til bakken. Det gir mindre trekk i sterk vind. Nå går jo ytterduken på Enan tett ned mot bakken, så problemet blir kanskje ikke så stort.

Jeg har nok åpen lufting i mine telt jeg også, ellers blir det kondens. Men tror nok det vil være forskjell på lufting via små "ventiler" i endene og eventuelt i taket, versus "åpen dør" i tillegg til lufting i endene. Tror det kan bli vel mye trekk om det er litt vind og/eller kjølig ute. Edit: Føyer til at i Unna for eks. i den øverste delen av dørveggen, mot taket, har lufteåpning med myggnett som kan stenges med glidelås/ordinær innerduk. Skal ikke så veldig mye kjølig vind/trekk til før jeg lukker denne.

Når eg tenker meg om, stenger eg aldri for myggnettingen i innerteltet, heller ikkje vintertid. Vinterteltet mitt er tunellform, og eg har alltid god åpning i begge ender av innerteltet. Noko anna vil bare lage masse kondens inne i innerteltet. Så netting i døra ville eg ikkje bekymre meg for, det er bare sløsing med vekt å ha dobbel dør, i tillegg til ein ekstra glidelås.

    Trykkregulatoren er i enden av slangen. Det er den klumpen du fester til gassflaska.

Både Østmarka og Nordmarka har masse gode ørretvann, OFA gjør en god jobb med forvaltningen. Det er gjedde i Losbyvassdraget, men også flott ørret. Dessuten er det mange vann i Østmarka som ikke er knyttet til det vassdraget. En kamerat tok ørret på 1,2kg i dette området tidligere i sommer. Østmarka er ofte veldig bra kjøp gjerne fiskekartboka til OFA, men det at det står at er vann er fisketomt eller lignende i den boka betyr ikke at du ikke bør oppsøke det vannet...

Jeg er også veldig interessert i Papa Hubba men har ikke funnet noe særlig annet en demovideo fra MSR. Neste år trenger vi nytt familietelt og da ser jo dette veldig lovende ut!

ahhhh.... sånn å forstå ja. takk for info. Min konklusjon: gleder meg til barna våre kan bære mere selv (foreløbig bærer de minste kun sekk med ekstra klær til turen i form av regntett jakke, regntett bukse, lue, votter etc. pluss godteriet sitt )

Har akkurat kommet hjem fra 3 dager på Skrim, og kan bekrefte at det ikke var skikkelig sinnsykt drøyt mye knott

Jo det stemmer veldig bra - og som du sier skrives dette på en godt forklart måte.

Det som fremkommer i artikkelen er egentlig "gammelt" nytt, men det er skrevet - og forklart på en bedre måte enn det jeg har sett tidligere. Vi har hatt en del diskusjoner på fjellforum opp gjennom årene, rundt jakker - og en del av oss har vel kommet til at det er bedre å være varm og våt (i Gore-Tex) enn kald og våt i ikke vanntette klær. Og at ull eller fleece er best som mellomlag. Og at bomull er "døden". Det var vel omtrent det artikkelen også hevdet?

Jeg har mye utstyr i cuben (pakkeposer, tarp osv) men har enda ikke funnet et kuppeltelt i cuben.

Er ikke flust med gode teltplasser på Skrim, mye myr og kratt - men noen steder er det plass hvis man ikke ønsker å plante seg midt oppi lynga da. Ved både nord og sørsiden av Fjellsetertjern, på odden på vestsiden av Øyangen og på vestsiden av Svarttjern er det fine teltplasser med tilhørende bålplass. Er plass på Fiskelaus også, men kanskje ikke til en Wiglo. Rundt Krokvannet er det vel noen plasser og, men har ikke snust meg rundt hele dette vannet. Husk at det er skikkelig sinnsykt drøyt med Knott der nå, eller var hvertfall det for noen uker siden. På andre siden av Skrim eller med utgangspunkt fra Sørmyrseter så får du høre med @friluftsloffern ang. teltplasser der God tur!

Mitt inntrykk er at fleirtalet av dei som skryt mest av utstyret sitt, overdriv grovt både i kor mykje det er brukt og kor ekstreme forhold det er brukt i. Inntrykket mitt frå mange utstyrsvideoar på nettet, er også at tre og busker står mykje rolegare på film, enn korleis tre og busker oppfører seg i naturen i tilsvarande vind. Eigen erfaring med amerikansk lettvektstelt (ikkje kuben) som, i følge anbefalingar på nettet, skulle takle vind serdeles godt, vart blåst i filler heime på plenen. Så eg er skeptisk til å bruke slikt på tur, Hilleberg sin Kerlon 600 og Helsport sine superlight-telt inkludert. Med så tynn duk, er kvalitetskontrollen usedvanleg viktig, for små avvik i duktjukkelsen kan raskt rdeusere rivestyrka til duken betrekteleg. Det er nok også grunnen til at prisen vert så høg i forhold til tjukkare (og sterkare) duk.

Se der ja, flere muligheter om en går opp en kilo. Og med to barn så kan det kanskje være greit å ha litt robus utstyr. Og snart kan de jo også bære mer selv. Men 10 000,- for et telt, relativt kostbart.

MÅ du kjøpe før du blir med på kastekurs? Og de folkene kan si noe om hva DU trenger. Kanskje du får låne og prøve forskjellige stenger på kurset..

Du er nok ikke så unormal. Da jeg skulle kjøpe nye sykkelsko sa hun i butikken at jeg måtte huske på at føttene ble omtrent én størrelse større ila en sykkeltur på 1,5timer (trening). Vil tro at de gamle støvlene passet helt perfekt og satt som et skudd = bittelitt for små med tanke på at føttene normalt sveller litt.

Ja, Primus Gravity har god varmefordeling. Men heile brennaren ser så skjør ut, at eg har aldri teke sjansen på å pakke han ned i ein sekk. Primus Mimer og MSR superfly er breittbrennande alternativ for toppmontering. Gassbrennaren i Trangia stormkjøkken har også litt mindre effekt, truleg for å unngå at aluminiumen i stormkjøkkenet skal smelte. Steikepanne på Trangia stormkjøkken eignar seg eigentleg ikkje uansett på grunn av avstanden til brennaren, i tillegg til at vindskjerminga vert dårleg når panna ligg litt over vindskjermen. Det er derfor ingen grunn til å skulde på kokken.

Jeg vil tro at det enkle også er det kaldeste. Tenker at type tarptent (og tarp), som ikke går helt ned til bakken, uten bunnduk/innertelt, vil bety at du bør bære litt mer/bedre sovepose. Det fine med to duks telt er at du får et inneklima, mikroklima om du vil, selv om det blåser litt. Vil tro at med tarptent så fanger du nok litt av varmen din under duken, men med litt vind...så..... Har ikke tarptent selv, men har bl.a. et Hilleberg Unna som jeg tidvis bruker uten innterelt eller noen ganger med inntelt av "netting" (mesh), og da merker jeg raskt forskjellen når det blåser litt - versus å bruke det ordinære innerteltet. (tror jeg har sagt dette før, men det var vel i en annen tråd - får jeg håpe

Mot Sandvatn for å sjekke forholdene. Søndagens tur gikk på kjente stier, selv om det ikke var særlig mye å se store deler av turen. Det var meldt om brukbart vær, lite vind, lite nedbør og lite grader… Ingen nevnte tåke. Det gjorde karen jeg traff på vei opp Lysebrekka. Han kom ned fra Sandvatn. Og mente nok at det ikke var helt greit å ta seg innover heia alene i tåka. Turer i tåke er ikke et ukjent fenomen. Det har blitt noen turer uten den stor utsikten etter hvert. En gang i forrige århundre, antakelig tidlig nittitall, ble jeg en gang overasket av tåke på vei mot bilene. Jeg er ikke helt sikker på hvor tett tåka var, men den var i hvert fall så pass at jeg ikke helt hadde kontrollene – et stykke. Siden den gang har kompasset vært på plass i sekken. Denne gang var det 50-60 meter sikt på dette tetteste. Jeg har opplevd å gå med omtrent 20 meters sikt, da var tåka tett. En annen gang var det stikk motsatt. Jeg kom ned til parkeringsplassen og ble stoppet av en kar. Han lurte på hvor tett tåka var. «Tåke, jeg har ikke registrert noen tåke» var mitt svar. Men da jeg kikket meg tilbake, var det helt klart tåke oppover. Det var en av de gangene jeg konsentrerte meg om å komme fortest mulig fra hytta til bilene, fordi det er morsomt å bruke kroppen, og å måle hvor fort det egentlig kan gå. På tross av advarselen om tåke, fortsatte jeg innover. Det var ikke direkte folksomt. Det hadde vært en del på hytta den natten, men det var ikke mange som kom mot meg. Jeg møtte derimot en del som var på «jobb» med hunder. Det var telling i forbindelse med rypejakta. Alt i alt møtte jeg 3 lag, men det var flere lag ute i terrenget. De jeg møtte, kunne fortelle at de ikke hadde sett mye ryper – eller nesten ingen. Det kunne skyldes tåka, men de hadde sett få ungfugler. Det kunne tyde på dårlige klekkeforhold og liten tilvekst. Om det ble jakt i Valevannsterrenget dette året kunne de ikke si noe om, men et par av karene var heller skeptisk til rypejakt i år. Det er fortsatt snøfenner, selv om snøen har forsvunnet på flatene. Stien går fortsatt over flere lange fenner, men det er ikke nødvendig å gå på snøbruer. Den kalde våren og sommeren har også påvirket plantene. Det lyser rødt og lyserødt bortetter. Nederst er det klokkelyngen som står i blomst, og oppe på heia er det grepplyngen som lyser opp. Noen enslige fjelltjæreblomst viser også igjen. De holder helst til på bare berget, og er derfor lett å få øye på. Det ble en kort rast på hytta. Da jeg kom ut, for å ta fatt på tilbakeveien, hadde tåka lettet litt. Det betydde yr og vind. Rett i mot. Jeg hadde på en tynn fleece i tillegg til ull, under jakken. Lua ble trykket ned i pannen, og en stund var vantene i bruk. (De ligger alltid i lommen.) Det var mer senhøstes enn midtsommer. Nå tok det ikke lang tid før jeg fikk vinden inn fra siden, og kom litt ned i dalsøkkene, og forholdene ble straks bedre. Det er litt trist å gå forbi badekulpen i bunn av Lysebrekka. Ikke en eneste gang har det vært forhold til å ta seg en dukkert i år – så langt. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Eller du kan bare kjøre en sjekk eller to manuelt. Jeg har bare latt den stå på 20-minutters intervall og sjekket en gang eller to manuelt når jeg har forventet svar tilbake. Med 20 minutters intervall varer ihvertfall batteriet mye lenger om man har den påslått "hele tiden".

Min favoritt er en karbonstang av merket Laser Black Demon som en engelsk kollega tok med fra UK for ganske mange år siden. Stang snelle med to spoler og to snører kom på ca. halve prisen av hva de ville kostet her hjemme. Stanga er ei 10 1/2 fot todelt karbonstang og den blir sjelden med på turer hvor det er nødvendig å gå langt. Sammenlagt er den ca. 1,7 meter. Like etter at jeg hadde kjøpt den så leste jeg en anmeldelse av denne stanga i Vi menn, og de sammenlignet denne stanga med Hardy demon, bare til en langt lavere pris. Men dette er en tidlig generasjon av karbonstenger og i dag burde det være muligå få gode karbonstenger til en overkommelig pris. En gang jeg fisket etter en sjøørret som drev og hoppet helt inne ved kanten av et svaberg fikk jeg en stor makrell, og det er når du får en sånn fisk at du opplever gleden med fluestang. Det er kanskje litt bestialsk å beskrive en sånn opplevelse som noe stort. Fisken kjemper jo for livet mens vi stort sett bare gjør dette for sportens skyld. Men sånn er det bare, Fisk har en del lavere status enn jaktbart vilt på land.

Lurt å starte med et billig sett ved fluefisking, så 2000 i budsjett høres rimelig ut. Blir fort litt mer utsatt og slitt når den er ny enn når du har fått inn teknikken. Har selv hatt 3 fluestenger, akkurat nå en Guideline EXP4 9' #6, som funker utmerket både på havet og på vann. Men siden du kun skal fiske i vann anbefaler jeg en stang i klasse #5. Her kan du gjøre mange gode kjøp, men det beste er å gå i lokalbutikken og høre med de som jobber der og har peiling. Blandt annet hadde jeg snella feil vei da jeg var nybegynner

Og det er ikke en negativ ting altså Anders. Ser bare litt annerledes på det å fiske etterpå og ikke minst følelsen av fisken blir noe helt annet. Morro etter sjøørret høst, vinter og vår er det og. Vesentlig større fangst på meg og etter jeg startet med fluefiske etter sø

Jeg har et sett fra Vision som heter Zulu: http://www.skittfiske.no/Avdelinger/FISKEUTSTYR/Fiskesett/Fluesett/Vision-Zulu-Outfit-9-5-6-Komplett-fluesett157452-p0000142894 Settet er brukt en 4-5 turer men pent brukt og alltid ligget i tuben. Det er en 9 fot #5-6 stang. Har byttet til en bedre snøre men orginalsnøret følger også med. Dette var mitt nybegynnersett og har vært godt fornøyd med det, men siden jeg likte det og fikk det til investerte jeg i dyrere utstyr. Man får også her det man betaler for Du kan få kjøpe settet for halv pris av tilbudsprisen til Skitfiske, altså 750 kr hvis du er interessert. Hvis ikke anbefaler jeg uansett dette settet om du vil kjøpe helt nytt. (Det ligger ikke ute for salg noen andre plasser)

Jeg fisker selv med flue, men har ikke så god greie på utstyr og hva som er bra eller dårlig. Har heller ikke sjekket linkene over. Men her er hvertfall en link til SkittFiske sin supertilbud side. http://www.skittfiske.no/Avdelinger/Supertilbud/Fluestenger-og-sneller Der er det en del pakker til under 2000kr. 9' #5 eller 6 passer vel greit på ørretvann så vidt jeg har skjønt. Om de passer til nybegynnere får noen andre uttale seg om. Jeg kan også si meg enig med flere over. Når du først får fisk på flue, blir ikke fiskevanene dine de samme etterpå.

Ja det kan jeg gå i god för! En 400g ørret på flua er mer spennende en 10kg sei på havet.

Bare vær klar over at får du først fisk på flue, blir slukfiske aldri det samme igjen. Veldig ofte er det slik... Lykke til

Kjøpte et 4-delt Greys 9fot stang dammen med snella og allt før 1000kr på MXsport, veldigt firnøyd

Når det gjelder fluestenger så varierer de i hvor stive de er, og hvordan de bøyer seg, eller aksjon som det visst heter. Noen bøyer seg bare i toppen mens andre bøyer seg nesten ned i håndtaket. De som bøyer seg i toppen kalles gjerne for "hurtige" stenger mens de som bøyer seg langt ned betegnes som "rolige" stenger. Det er en smakssak hva man liker, men det vanligste er å velge stenger i det litt rolige sjiktet, ikke de aller raskeste. Hvis du er i butikken så kan du ta stanga og sette spissen fast et eller annet sted og så bøyer du stanga. Da vil du se hvordan den bøyer seg. Så er det fluesnøre. Det må selvfølgelig passe til stanga, og så er spørsmålet om du vil ha flyte- eller sykesnøre, og hvilken tapering snøret skal ha. Det sår ingen ting i annonsen om snørets egenskaper. Jeg mener at det er bortkastede penger å kjøpe et billig fluesnøre. Det lages mye dårlige og billige snører. Desverre. Det første du merker er at snøret glir dårlig gjennom ringene på stanga og det stjeler mye av kraften i kastet og fører til at du ikke får lagt snøret skikkelig ut. Tapering: Det er to hovedtyper av Tapering. DT, (Dobbelt tapered) og WF, (Weight forvoard). Den siste lages også i en variant som kalles Long belly eller Long body. Sistnevnte er nok kanskje den mest populære, men det er min oppfatning. De forskjellige snørene har forskjellige egenskaper. DT er kanskje den som er enklest å håndtere av en nybegynner. http://lakseelver.no/news-2015/fluesnoret-mitt-forstar-meg-ikke http://www.bomann-larsen.no/pdf/kortklumper_5.pdf http://www.hooked.no/tag/fluelineskolen Så er det backline og fortom. Mange fluesnører kommer med en løkke i enden til å feste fortommen i, men den pleier jeg å kutte bort. Jeg synes at den forstyrrer snøret for mye når jeg kaster. (Men så er ikke jeg noen mester til å kaste, snarere tvert imot.) Her er et par knuter som er vanlige å bruke for å feste fortommen. Jeg bruker utelukkende den siste. Fluefisket og fluefiskeutstyret er en helt egen verden og jeg vil råde deg til å ta en tur innom nettet og sjekke ut noen av de begrepene som jeg har nevnt. Jeg har denne boken som jeg synes er ganske god. http://nydalenbokstue.no/produkt/jakt-fiske-friluftsliv/fisk-med-flue-pal-krogvold Jeg fant også denne på nettet og det kan tenkes at det er samme boken i ny utgave. https://www.tanum.no/_sport-og-friluftsliv/jakt-og-fiske/fluefiske-fra-a-til-x-p%C3%A5l-krogvold-9788252931211

Fikk to fine turer på Austra i helgen På lørdag gikk jeg opp fra sørvest til toppen på Tyskenghatten. Der møtes to fylker og tre kommuner i et felles grensepunkt - fra Nordland fylke stiller Bindal kommune, mens Nærøy og Leka stiller for Nord-Trøndelag. Her ser man toppen litt til venstre i bildet, mens til høyre ser man skyer innhylle Heilhornets topp. Fikk det travelt etter å knipset det bildet, da jeg snudde meg og gløttet bakover. Der var det en temmelig mørk bygesky på tur mot meg, så jeg la inn et ekstra gir og kom meg til toppen og fikk spent opp en tarp et halvt minutt før regn og vind slo til Satt under tarpen og spiste niste mens jeg ventet på bruttern og de to spreke nevøene, som kom oppover fra motsatt side. Det ble etterhvert trivelig på toppen og en fin tur ned igjen. I går la jeg i vei opp til Reppavatnet. Der slo jeg opp teltet, spiste kveldsmat med rødvin og tilbrakte natten. Måtte opp i 4-tiden for å stramme bort blafring i teltduken som holdt meg våken, vindkastene ble sterkere utover natten. Etter oppstrammingen sov jeg godt til i 8-9-tiden i dag morges. Da var det tid for en uvanlig velsmakende morgenkaffe med bållukt Angret på at jeg ikke tok med fiskestang, det var livlig aktivitet blant ørreten i morgentimene. I stedet lette jeg etter multer på turen nedover - men dessverre har den kalde sommeren medført at de fleste bærene ennå er umodne. Måtte la minst tre fjerdedeler stå igjen, så resultatet av sankingen var vel ikke særlig imponerende kvantitativt. Kvalitativt vil jeg dog hevde at selvsankede nymodne multer vanskelig kan overgåes uansett

Och med grytan på, ready for action!

Till Thermarest/Neoair finns ersättningsventiler att köpa om det är där läckaget finns, något Exped saknar. Med det sagt har jag inte haft något ventilläckage på något av mina liggunderlag. Två erfarenheter med försämrad liggkomfort under natten: När man blåser upp ett liggunderlag och det blir kallare under natten minskar lufttrycket inne i liggunderlaget, speciellt om det är blåst upp med munnen, då det är kroppstempererad luft det handlar om från början. Pump av något slag minskar den problematiken, men några extra inblåsningar en gång under natten kan behövas. Minimala hål i madrassen varken syns eller känns, de må lokaliseras genom att trycka ner hårt uppblåst liggunderlag i vatten eller hälla över såpalösning för att se var det bubblar. Använd sedan reparationskitet som följer med underlaget.

Nå har vell fjellsport 20% rabatt på Synmat for øyeblikket så da funker ikke koden, vi får ikke i pose og sekk Har forresten UL 9 LW, sover som en stein på det, men trenger ikke 9. Det holder med 7. Mindre vekt og pakkvolum.

Hvis du ikke har fisket så mye kjøp monofilament i førsteomgang. Så slipper du å tenke på skjøting av snører og alt det der. Kastene kan bli noe kortere, men tror ikke det vil være utslagsgivende for om du får fisk eller ikke Hvis samme stanga/ snelle skal benyttes også til markfiske, er det hele mye lettere med kun mono på snella også. Ett annet tips når det gjelder markfiske, er å tre ett kulesøkke (rundt blysøkke med hull igjennom) inn på hovedsnøret, binde på en liten svivel, ha 1-1,5m fortom ( kan fint benytte samme snøre som på snella hvis mono) og en krok i enden med mark. Kast ut, og la det være en liten slakk på snøret, slik at fisken kan ta marken uten å kjenne noe særlig motstand. Effektivt både til vanlig og sjøørret Når du trer på marken, begynn ca midt på marken og tre kroken inn 1-1,5cm og ut igjen. Gjør det samme med ca 3 mark, slik at det ser ut som Meducas fletter. Dette trigger fisken! Typisk størrelse på krok er str 6, men enkelte liker str 4 hvis man satser på en stor en. HUSK!!! Man velger krok etter størrelsen på agnet, og ikke etter hvor stor fisk man vil ha! Stor fisk er også bare "litt" sulten. Når det gjelder tykkelse på snøre du skal velge, så hadde jeg vel valgt rundt 0,20mm, kanskje 0,25mm hvis du også skal fiske sjøørret med stanga. Snører med fluorcarbon skal være mindre synlig i vannet enn andre da fluorcarbon absorberer omliggende lys. Selv bruker jeg ofte vanlig snøre på snella, og har en liten spole med fluorcarbon som fortom hvis jeg fisker med mark og glidende søkke. Valg av sluk...Den er værre, da lokale variasjoner spiller inn. Men som hovedregel; lys sluk når det er lyst og mørkere når det er mørkt. Er det kaldt i vannet er lyse farger gjerne gode. Hvit sluk/ flue er ofte bra tidlig vår. Er det kaldt i vannet kan også "grelle farger" funke bra. Som gul, grønt. Ikke tilfeldig at mange store sjøørreter er tatt på den gamle torskesluken slukhals på vinteren De grelle fargene kan også fungere bra hvis det er skikkelig varmt i vannet. Altså farger som fungerer bra ved ytterpunktene tempereaturmessig. Står fisken Veldig dypt, så kan det være en fordel å styre unna farger som er røde eller i nærheten i fargeskalaen, da disse fargene forsvinner raskest (sammenlign med rødt stridslys i forsvaret, lysbørlgene går kortere enn annet lys) Blått, indigo og grønt er de fargene som vises dypest. Når du skal tilnerme deg fiskeplassen, gå varsomt! Lyd er ikke så viktig, men vibrasjoner i torv o.l er fisken veldig følsom for. Husk! fisken står sjeldent så laaangt ut i vannet at du ikke rekker den, men oftere i nærheten av land, trær og andre plasser det er større sjans for at det kan ramle ut en godbit Så ta gjerne de første kastene langs land. Er det varmt i vannet, så står fisken gjerne lenger ute og dypere. Er det kaldt i vannet gjerne i grunnere områder. Ett tips er å prøve sørvendte viker da disse varmes opp tidligere. Motsatt når det er for varmt i været. Er det midt på sommeren og grisevarmt, er gjerne O2 nivået i vannet lavt, og en regnskyll kan gjøre underverker på fisket. Øker 02 og minsker temp i vannet. Motsatt så er regn ofte drepen vår og høst. Metabolismen er på topp rundt 12 grader i vannet for ørreten, og spiser da gjerne mye. Ikke vær redd for å prøve store sluker og mye mark. Ørreten er en utpreget rovfisk! Håper dette var noe til hjelp iallefall. Og husk det er ingen regel uten unntak! Nybegynnerflaks er ikke flaks.....De prøver nye ting som "proffene" ikke gjør, og innimellom er det nettopp akkurat det som skal til Og husk!! Det er uansett alltid større sjans for fisk ved vannet enn i sofaen. Så selv en "dårlig dag" kan bli en fantastisk en.... Skitt fiske

Synes dette er ett kjempebra tiltak. Kanskje vi burde svartmale en del produsenter med det samme? (Vi kan jo kalle det opplysningstjeneste?) Min datter på 15 år ville på død og liv ha Canada Goos jakke i vinter. (For det hadde jo alle) Hun måtte pent sitte og se hvordan de jakkene produseres. Og etter det var ikke den jakken spesielt interessant lenger. Var kanskje veldig brutal mot ho men det har gjort ho veldig mye mer opptatt av hvordan og av hvem klær er laget. PS! Noen tips om hvordan jeg kan overtale ho til å ikke kjøpe ei designer veske i plast til 3K?

Det har stått "opptil 25%" på annonsene ved tidligere vennefester, men har ikke hørt eller opplevd selv at det var noe annet enn 25% avslag som ble brukt under "vennefesten". Så det er kanskje litt keitete måte fra XXL sin side å ordlegge seg på...

Amfibi har en morsom kampanje, med ordspill og greier: http://www.amfibi.no/display.aspx?menuid=14661 "Kjøp fjellsko fra Crispo, og få en stor plate Crispi" - eller var det kanskje omvendt Kanskje ikke akkurat røverkjøp - en slik Crispo koster vel rundt 30 kroner. Men litt morsomt, og det er en god sjokolade

32? Den var ny. Mitt Omnifuel kom med 45, 37 og 28, i manualen står det vel klart og tydelig at du skal bruke munnstykke 37 til Coleman fuel... Munnstykke 45 (0,45 mm) • Primus engangsbeholdergass (propan/butanblanding) er det ideelle brenselet til OMNIFUEL. Det er enkelt å bruke, trenger vanligvis ingen forvarming, er effektivt, rent (ingen sot) og krever nesten ikke vedlikehold eller rengjøring. Munnstykke 37 (0,37 mm) • Industribensin av god kvalitet eller MSR® White Gas/ Coleman® Fuel har en ren forbrenning, men ikke så ren som engagsbeholdergass, og etterlater nesten ikke belegg i brenselsystemet. • Blyfri bensin bør kun brukes unntaksvis, ettersom den inneholder tilsetninger som er helsefarlige og dessuten etterlater belegg i brenselsystemet. • Av helsemessige grunner må ikke blyholdig bensin brukes. Munnstykke 28 (0,28 mm) • Parafi n er tilgjengelig over hele verden, men brenner med mer sot, er vanskeligere å forvarme og kan kreve oftere rengjøring. • Dieselbrennstoff kan brukes dersom ikke annet brensel er tilgjengelig. Diesel forårsaker svært mye sot, tar lang tid å forvarme og krever oftere rengjøring.