Vinnerliste

Hei på dere. Lenge siden jeg har skrevet en turrapport nå. Dette er ingen rapport fra en eller annen spinnvill telttur. Dette er bare en bilderapport (med litt tekst) fra en uke på hytta (Ål i Hallingdal) hvor jeg på dagtid har vært ute i denne flotte naturen, mens jeg på kveldstid har vært bestekompis med sofaen, sett på serier og spist ostepop. Om to uker reiser jeg tre måneder til Namibia i forbindelse med studieretningen jeg tar, så det er en stund til jeg skal ferdes i den norske fjellheimen. Vi kan starte med lørdag 8. august. Dette var dagen da jeg skulle prøve meg på Urevassnuten (1753 moh) via Rossdalen. En ganske så markant topp som ligger langs veien mellom Hol og Aurland. Da jeg kom frem til toppen (var bare oppover) viste GPSen at jeg hadde en gjennomsnittsfart på 3,3 km/t. Jeg vet ikke hva folk ligger på til vanlig (?), men følte selv at jeg holdt et OK tempo. Her ser vi brua over Rossdøla langs DNT-løypa mellom Geiteryggen og Steinbergdshytta (som er stengt, visstnok). Urevassnuten ble synlig etter hvert Ikke mye sommer her oppe. Jutulvatnet (1540 moh). På toppen. Gopro-fjellfie på kanten. Vi ser Blåbergi til venstre, Strandavatn i midten og Hallingskarvet til høyre. Strandavatn ligger ca. 700 meter lenger nede. Mye snø i fjellet. Her sier vi ned mot Hestebotn, Vierbotn og Urdvassberget. Ferdig med den ganske kule turen jeg gikk. Her et bilde fra Kyrhovda hvor man ser stort sett hele Skarvheimen. Hallingskarvet rett vest og Reineskarvet nordover. Stokksennvatnet. Litt artig historie fra da jeg var der nå. Satt og stirra utover vannet da en eldre kar kom bort til meg, og dere ser for dere typen når det første han sier til meg er; - Ære du som driver å fisker her?? Og han var også voldsomt lei disse kanoene som lå på land. De lå jo midt i glaninga. Jeg fiska forøvrig ikke. Avslutningsbilde av moi, der jeg benytter meg av gamlemåten for å komme meg fremover på vannet

https://turhistorie.blogspot.com/ Hva gjør man når pappsen fyller 60 år? Jo, går Hjørundfjorden rundt. Det må da være en fin måte å markere en slik merkedag på. Jeg, mine to brødre og fattern. Blant mange regnes dette som en av de flotteste og mest spektakulære turene her i området. Menn mot natur, oss mot elementa, "male bonding" og alt det der. Vi tok utgangspunktet i ruta som du finner på ut.no. Siden vi ikke hadde så mange dager til rådighet som anbefalt ble det bestemt å korte ned ruta noe. Dessuten er det ikke til å komme unna at dette er en forholdsvis tung tur, med lange dagsetapper, opp og ned bratte fjell. Siden vi, eller jeg da, ikke ville ødelegge kroppen helt ble vi enig om at dette var lurt. Vinteren har mildt sagt vært drøy og vi var litt skeptisk til snøforholdene der oppe, men da endelig dagen kom var det ingen vei tilbake. Anders, Magnus, Kristian og Kalle (pappa) på en slags pilgrimsreise Hjørundfjorden rundt. Det hørtes hvert fall tøft ut. To generasjoner Eriksen. Dag 1: Melbøsætra - Standalhytta: Det var forholdsvis grått i dag og vi så tåken ligge tett oppe i fjellheimen. Fire motiverte karer ruslet seg rolig oppover mot Molladalen. Endelig var vi i gang. Stien gikk langs Molladalselva mellom Svinetinden og Nyfjellet. Da vi ankom Storevatnet, som er det største vatnet i Molladalen hadde vi brukt ca to timer. Helt etter planen. Siden ikke været var helt på vår side fikk vi ikke sett alle de vakre toppene man kan se her. Men inn i mellom lettet tåken noe og pappa kunne peke ut den ene toppen etter den andre. Med min gullfisk-hukommelse ble navnene glemt like fort som de ble nevnt. Men flott var det. Ved det siste vatnet før oppstigningen over skaret til Grønetind ble det en liten pause. Her ble det fylt på med ny energi i form av sjokolade og polarbrød. Vi rakk jaggu en liten kopp kaffe også, her skulle det ikke stresses. Herfra lå det mye snø oppover og heldigvis hadde pappa vært smart nok til ordne isøks til alle man. Den kom godt med, for her var det bratt. Han hadde til og med med seg stegjern (til seg selv), noe som vi andre mente var totalt unødvendig før turen. Men nok en gang viste det seg at de gamle er eldst, og det var ikke tvil om at stegjern kom godt med. Etter en del pusting og pesing var vi oppe. Vi stod ei stund her å betraktet omgivelsene rundt oss, bratte fjell på alle kanter, og jeg skjønte godt at noen mener dette er selve indrefileet av hva naturen kan by på i disse trakter. Nedstigningen mot Ytre Standalsetra gikk relativt kjapt, vi sklei på snøen nesten hele veien. Da vi var trygt nede var det på tide med en ny pause, og det var veldig fortjent. Klar for tur. Ustabilt vær. Motivasjonen er på topp. Opp langs Molladalselva. Bratt parti langs elva, her var det lagt ut en kjetting som man kunne holde seg i. Toppene skjuler seg i tåken. Molladalselva. Alle kom tørrskodd over. Pappa peker ivrig på den ene toppen etter den andre. Så begynte vi på skaret opp mot Grønetind. Molladalstindane viser seg nesten. Pappa hadde med stegjern. Veldig morsomt. Klar for bratta. Pappsen i godt driv. Magnus lar seg tydeligvis imponere. Så var vi oppe. Magnus er fornøyd. Kristian speider nedover Standalen. Litt skeptisk til nedstigningen? Mye snø mot Litlekoppen. På tide å traske nedover. Dette gikk unna. Det ble en god time med kviling i lyngen, rikelig med kaffe, sjokolade og skitpreik. Akkurat slik det skal være. Oppover mot Litlekoppen fulgte vi en forholdsvis god sti før snøen nok en gang dekte landskapet foran oss. Opp mot Kvandalsskardet måtte isøksa fram igjen, her var det om mulig brattere enn skaret til Grønetind. Sakte, men sikkert jobbet vi oss oppover. Det var en helt spesiell følelse å bevege seg her med mektige fjell som stod majestetisk foran oss. Kvandalsskardet leverte. Men vi begynte å merke det på kroppen nå, det hadde vært en lang dag, og det var fortsatt et stykke til Standalhytta som vi skulle overnatte på. Første del av nedstigningen gikk fort denne gangen også, snøen er veldig praktisk sånn. Pappa satt seg like godt ned på regnbuksa si og sklei nedover som om han satt på et akebrett. Nedover Kvanndalen gikk det saktere og saktere, men endelig kunne vi se hytta ned i dalen. Da vi var innendørs ble det en kjapp middag før vi like godt tok kvelden. Det ventet nok en lang dag i morgen, og det tok ikke lange tiden før snorkeduren av fire slitene fjellvandrere brøt stillheten på Standalhytta. Stakkars de andre som skulle sove her denne natten. Nok en pause før vi skulle gå mot Litlekoppen. Vi fulgte stien innover før den forsvant i snøen. Is på Litlekoppvatnet. Til høgre for elven gikk vi opp til Kvandalsskardet. Det var bratt. Fram med isøksen igjen. En sprek sekstiåring. Snart oppe. Sliten og fornøyd. Fornøyd, ikke sliten. Her fikk vi mektige fjell tett på. Alle lar seg imponere. Jaggu spiss disse fjella her. Klar for nedstigningen mot Standalhytta. En effektiv måte å komme seg ned på. Sommer sa du? Magnus og Kristian leder vei. Så dukket endelig Standalhytta opp. Endelig framme. Dag 2: Standalhytta - Sæbø: Etter god natts søvn og en solid frokost gikk turen videre. Fra Standalhytta gikk vi langs grusvegen til vi tok av opp mot Nøvedalen. De første par hundre høydemeterne oppover gikk greit, og når vi var oppe første bakken ble det en liten pust. Her kom det en rev springende forbi oss, rakk akkurat å ta noen bilder før den forsvant bak haugen. Kjekt. Stien videre innover var grei å følge, men nok en gang forsvant den i snøen etter hvert som vi kom høyere opp. Grønvatnet og Storvatnet var islagt og jeg tenkte at det var like greit at fiskestangen ikke ble med denne gangen. Måtte i så fall blitt isfiskeutstyr. I siste bratta før vi var på toppen av Høgreset kjente jeg at noe "murret" i det venstre kneet. For vært steg jeg tok kom det en stikkende smerte i kneet. Ikke bra tenkte jeg, men som evig optimist var det bare å håpe på det beste. Vi ble ikke lenge på toppen av reset, her var det surt og kaldt. Nå var det ett bratt pari ned mot Sæbø. Kneet mitt gledet seg ikke. Desto nærmere vi kom Sæbø desto værre ble smertene, til slutt måtte jeg krype til korset å låne stavene til pappa. Det hjalp noe. Det gikk treigt nå, hvert fall med meg. Da vi endelig var nede på asfaltvegen var det bare noen hundremeter ned til Sæbø. Her fant vi ei campinghytte som skulle huse oss for natten. Det skulle bli godt. Vi rakk akkurat å kjøpe noen øl før butikken stengte og resten av kvelden ble brukt til inntak av flytende smertestillende. Heldigvis var det ikke bare meg som slet med smerter, både Magnus og Kristian kjente på det samme. Sekstiåringen var i kjempeform og kunne flire av den pysete ungdommen. Kjekt for han det. Pakket og klar. Takk for nå til Standalhytta. Oppover der skulle vi. Neste mål var Sæbø. Nydelige monstermaster. Rev. Ikke så mye annet å si. Kaffipause. Videre Innover Nøvedalen. En del snø her også. Høgreset i bakgrunn. Siste oppstigning. Så var vi oppe. Bratt nedstigning mot Sæbø. De andre ligger foran, jeg ligger etter. Undertegnede som halter seg nedover. Endelig nede. Det ble hytte på Sæbø. Smertelindring. Dag 3: Sæbø - Trandal: Etter en lang prat til morgenkaffien ble det lagt om på planene. Kneet mitt var ikke særlig bedre og det var nok mest fornuftig å ta det rolig i dag også. Dessuten bekymret snøforholdene på noen av de kommende etappene oss. Det var noen bratte partier som skulle passeres og vi vurderte at det kunne bli vanskelig slik forholdene var nå. Dermed ble det bestemt at turen skulle kuttes ned. Fra Sæbø gikk det ei ferge til Trandal, da sparte vi oss for to etapper. Det viktigste var jo uansett at vi skulle ha det kjekt sammen, om turen ble kortere gjorde for så vidt ikke så mye. Som sagt så gjort, og resten av dagen ble brukt på puben i Trandal med god mat og drikke. Her fikk vi leid oss to rom for natten og kroppen fikk dermed etterlengtet hvile. Nå var det bare å håpe på at en lang dag med "smertelindring" ville gi resultater i morgen. Og da i form av et kne som fungerte, ikke bankende hodepine og kvalme. Ho ho. Ferga til Trandal. Ikke noe å si på utsikten her. En dag med mye god mat og drikke. Obligatorisk bilde når man er her. Vittig. Kveldsstemning. Dag 4: Trandal - Ikornes: Da vi startet neste morgen var kneet bedre. Dagen med hvile i går hadde virkelig fungert. Dagens etappe startet med å følge grusvegen oppover Trandalen, en grei start. Ca 400 høydemeter fra sjøen. Etter en kort pause fortsatte vi 600 høydemeter opp til Blåbreskardet. Dette var bratt og hjertepumpa fikk virkelig kjørt seg. Men til tross for at det var tungt, holdt vi tempoet jevnt oppover. Steg for steg og meter for meter, og etter et par timer kunne vi ta middagspause ved et islagt Skarrabbvatnet (1025 moh.). Her tok vi oss god tid. Snø måtte smeltes til matlagingen, og etter en drøy etappe var det godt å slappe av med et solid måltid. Da energilageret var fylt på, gikk vi siste høydemeterne opp til Blåbreskardet. Her fikk vi ei nydelig utsikt nedover Riksemdalen. Nå var det kun nedovarbakke resten av turen. Nok en gang kunne vi sette oss og ake ned den første renna, det gikk unna. Det begynte å nærme seg slutten nå, og nok en gang begynte kroppen å krangle. Det hellsikkes kneet, men det var bare å fortsette. Fjerdevatnet, tredjevatnet og Storevatnet ble passert og nok en gang stod vi på en grusvei. Den skulle følges hele veien ned mot Ikrones. Kristian fikk også problemer med kneet, og nå var det han sin tur å låne stavene til fatteren. Jeg vekslet mellom å gå baklengs og forlengs. Selvom det sikkert så ganske dumt ut, hjalp det faktisk noe. Da vi endelig var nede var alle ganske kjørt. Denne dagen hadde vi holdt på i tolv timer. Da er det lov å være sliten, men nå var vi i mål. Å gjett om det var deilig. For en tur vi hadde hatt. Første del av etappen startet på grusveg. Slutt på grusvegen, nå skulle det bli bratt fremover. Sakte, men sikkert oppover. Langt der nede kom vi fra. Dette ble en slitsom etappe. De siste høydemeterne igjen. Her var det fortsatt mye snø. Endelig middag. Her tok vi oss god tid. Det obligatoriske gruppebildet. Så var det siste oppstigningen til Blåbreskardet. Kristian var først oppe og speider nedover Riksemdalen. Nok en dag med imponerende fjell. Jubilanten på toppen. Utsikt nedover Riksemdalen. Så begynte nedstigningen. Her går det unna. Nok en gang kunne vi ake nedover renna. Trygt nede. Storevatnet. Så var det grusveg resten av turen. En som sliter med knærne. Endelig fremme. Dette ble virkelig en flott tur, og jeg kan gjerne gå god for at dette er noe av det flotteste naturen her på vestlandet kan by på. Joda turen ble en del kortere enn planlagt, men det gjorde absolutt ingenting. I etterpåklokskapens navn kan vi si at det var vel ambisiøst å legge opp til en så lang tur, i løpet av såpass kort tid. Så et godt råd er å kanskje ha ei uke tilgjengelig for å gå Hjørundfjorden rundt i sin helhet. Uansett er jeg sikker på at pappsen var godt fornøyd med sekstiårsgaven, og det aller viktigste var jo at vi gjorde dette sammen. Så var det jo litt "kjekt" at det var vi "sunne ungdommen" som gikk på en liten smell i form av vonde knær, mens far sjølv holdt hele distansen uten noen plager. Det hadde jeg ikke trodd før turen. Så kudos til pappa, du er jaggu en sprek sekstiåring. Nå kan vi bare begynne å planlegge hva vi skal gjøre når du fyller 70. Uansett hva vi finner på er jeg sikker på at du klarer det, mens det er vi andre som kommer haltende etter. Grattis med dagen! https://turhistorie.blogspot.com/

Camino Primitivo / Camino Finisterre: Sommerferien sto plutselig foran meg uten at jeg hadde noen konkrete planer om hva jeg skulle finne på. Fjellet lokker alltid, men samtidig så lå jo landet dekket under et snøteppe visstnok. Så slo et lite lys opp i meg, det har alltid brent en liten flamme hos meg om å returnere til Caminoen i Spania. Hva om jeg kunne gå en litt kortere rute, enn litt mindre trafikkert rute enn Camino Frances og en litt mindre varm? Fantes det? Øynene mine ble rettet mot Camino Primitivo som går gjennom det nordlige Spania og ikke så langt fra kysten, det betyr mer vær og større mulighet for å unngå de varmeste områdene som den franske veien tar en gjennom. I tillegg er den regnet som å være hardere enn de vanlige caminoene, så færre folk. Midt i blinken, primitivt og enkelt. Planen var satt, jeg tok fly til Bilbao hvor jeg overnattet en natt (med et obligatorisk besøk i Guggenheim-museet). Neste dag tok jeg buss til Oviedo og videre til Villaviciosa. Ikke så mye tid igjen på dagen ved ankomst, men jeg tok en taxi til et knøttlite sted som heter Sebrayo (på Camino del Norte) hvor jeg sto og hoppet opp og ned av glede av å være tilbake på Caminoen igjen. Jeg kunne se de gule pilene peke veien videre. Min første dag på caminoen var dog bare 6km rolige kilometre lang. Offisielt så starter Camino Primitivo fra Oviedo, og er den første og eldste av pilgrimsrutene til Santiago de Compostela. Den er noe over 300km lang (fra Oviedo), beveger seg mer over et undulerende landskap enn blant annet Camino Frances. Høyeste punktet er på rundt 1140moh. Det er litt lengre strekninger mellom pilgrimsherbergene her, noe som nok også gjør at færre velger å gå denne ruten. Den kommer inn på Camino Frances i Melide. Inkludert den korte dagen fra Sebrayo til Villaviciosa brukte jeg femten dager på å krysse gjennom Astoria og Galicia. Det er en flott vandring gjennom et nydelig landskap. Noen av høydepunktene var dagen mellom Campiello og Berducedo hvor jeg gikk Hospitales-ruten som går opp i fjellene forbi tre pilgrimsherberger fra middelalderen (ruiner) og fantastisk utsikt, vandringen med utsikt over den oppdemmede innsjøen Embalse de Salime, tapas-festen i A Foncegrada og selvsagt møtet med alle de andre pilgrimene på turen. Den største nedturen på turen var da linsen på kameraet mitt røyk om morgenen på dag seks og jeg måtte bruke mitt noe dårlige backupkamera etterpå (og jeg måtte bære de 2.5 kiloene med ubrukelig kamera på ryggen resten av turen). Noe som gjorde at jeg også måtte se en del av de pilgrimene jeg hadde blitt kjent med fortsette videre uten meg (da jeg måtte prøve å få fikset kameraet, til ingen nytte). I tillegg til at jeg for første gang fikk vannblemmer på noen av turene mine, da jeg valgte feil sko denne gangen. I Santiago de Compostela ble det en fin feiring med de av oss som var kommet i havn, før jeg neste dag dro videre på Camino Finisterre. Veimerking utenfor Oviedo på vei mot San Juan de Villapanada på dag 4. Fra dag 6 mellom Bodenaya og Tineo, hyggelig vandring med fin utsikt mot fjellene i sør. Fanfaron hospital, et gammelt pilsgrimsherberge oppe i fjellene, fra dag 8 mellom Campiello og Berducedo. Utsikt mot Embalse de Salime fra dag 9 (Berducedo til Grandas de Salime). Framme ved katedralen i Santiago de Compostela, føttene må luftes. Camino Finisterre er en tre dagers utvidelse som går fra Santiago de Compostela til Finisterre, eller verdens ende. Jeg fikk ikke gått denne når jeg gikk Camino Frances, så nå var det på høy tid. I tillegg gikk jeg videre til Muxia som markerte slutten på min vandring for denne gang, omtrent 470km og 19 dager etter at jeg satte ut fra Sebrayo. Fra Ponte Maceira, på dag 1 av Camino Finisterre (Santiago de Compostela til Negreira). Framme i Finisterre (dag 3 fra Logoso) og ved steinen som markerer at det er 0.00km igjen å gå. Helt ute ved fyrtårnet ved verdens ende. Enden på vandringen min gjennom Spania for denne gangen. Kirken ved klippene utenfor Muxia. Jeg vil som før fortløpende skrive om vandringen på bloggen min: http://tarjeiskrede.blogspot.no/p/camino-primitivo-camino-finisterre.html.

Chair kit er uvurderlig på de kjipe dagene... du vet dagen etter man drakk minst en vinflaske for mye

Balder fikk seg en ny topptur i dag. Hommeknuten 657 på Evje vesthei. Viste god form på stiene og måtte vente en del på herrskapet. Men i ulendt terreng var det godt å ha ei skulder å henge på.

Det är en del ting som kan underlätta vid köp av stavarna. Det första är fasta eller teleskop. Teleskop rekommenderas då ni ska gå mycket upp och ner. Längden bör antagligen vara 125 cm för dig och 135 cm för typen. Vid gång uppför, korta dem 5-10 cm och vid gång i nedöverbacke förläng 5-10 cm. Sedan är det aluminium eller carbonfiber/kolfiber. Aluminium är tyngre, oftast billigare och vid för stora påfrestningar böjs de vanligtvis. Carbon är lättare och dyrare i de flesta fall, och de knäcks ofta och går av om man har oturen med sig. En böjd aluminiumstav går ofta böja hjälpligt tillbaka, de bör man satsa på om det är kritiskt med stavarna, t.ex om man har tält som sätts upp med vandrinsstavar. Det är dock inte så farligt att mista en stav om ni är två stycken. Därmed får ni prioritera vikt och pris lika högt som hållfastheten. Det får bli upp till er hur ni prioriterar där. Så låsning. Aluminium tycker jag fungerar bäst med låsen som har ett litet handtag som ställs i öppen position, sedan lossar och fäster staven i önskad höjd genom att skruva och låser fast den stabilt med det lilla handtaget. (Vet inte vad låstyperna heter!) Carbon är mer rigid och man får inte samma effekt av det lilla handtaget, på dem föredrar jag lås med en gummikork/plugg som expanderar när den skruvas åt. (Köp gärna med en extra plugg i reserv.) Detta skulle jag satsa på för att minimera risken att det glider i lederna. Topp och botten till sist, handtag och spetsar. Handtag är vanligtvis kork eller plast. Mycket en smaksak, men är det kallt och man har aluminiumstavar isolerar korken bättre. Stavar med fast längd är det bra att ha förlängda handtag på, de är vanligtvis ca 25 cm långa, då kan man justera höjden på greppet. Tungsten i spetsen har de flesta stavar utom de av den sämsta kvaliteten, men det som man får ta ställning till är trugor. (Heter det så på norska?) Utan truga blir staven smidigare att dra framåt i varje steg, men det ökar också risken att fastna mellan stenar eller i sprickor och böja/knäcka staven. Små trugor är fint sommartid och på hårt underlag, stora (vinter)trugor passar bra om man ska gå där det är snö eller mjuk mark, åt träskhållet. Blir det lite av varje kan man ha med sig både och så man kan byta vid behov. Hoppas detta hjälper, så ni kan söka i bara en liten avgränsad del av djungeln!

Bra ørretvann med lite folk annonseres nok sjeldent på nett Da hadde det blitt dårlig ørretvann med mye folk

Kveldstur i går til Væremsnubben i temmelig schizofrent vær - men opplevde mest sol og opphold, kun en lett og kort byge på toppen . Var såpass med vind på toppen at det var kronglete å få på seg ponchoen, den hadde veldig lyst til å fly avgårde og hilse på ørnene, virket det som. Her er utsikten vestover fra toppen: Fant litt multer langs stien på som umiddelbart ble kveldsmatdessert (er det et ordbokord, mon tro?), mens de få kantarellene jeg fant på vei ned ble tatt med for senere bruk

Takk for utfyllende svar og ikke minst knott-varselet. Mulig turen bør utsettes til litt lenger utpå høsten. Høres ut som et spennende område. Det var vel din turrapport fra Skrim som jeg leste tidligere. Fikk veldig lyst til å teste ut det området da Skal sjekke på ut.no-kartet på beliggenhetene du beskriver.

Lengde på teleskopstenger bør stilles inn med albuen i 90 grader og underarmen parallelt med bakken når dere går i flatt terreng. Lengden bør kortes i oppoverbakke og økes i nedoverbakke. Dette er grunnen til at de lages i teleskopvariant. Han bør ha en gåstav som minst kan justeres til å være 145 cm lang. Vekt på staver er viktig, men det bør ikke gå utover funksjon. Det er viktig med behagelige håndstropper og håndtak og en solid festemekanisme. Jeg ville også unngått staver med demping med mindre man skal kun gå på hardt underlag. Det er noen merker som klarer å få til velfungerende demping, men som regel stjeler demping krefter og gjør stavene tyngre. Av låsemekanismer så finnes det to varianter. Skrulås og klikkelås (usikker på hva det egentlig heter). Skrulåsen regnes ofte som litt mer slarkete enn klikkelåsen med mindre det er spor i stavene som holder den på plass. Klikkelåsen veier gjerne litt mer og er lettere å justere i farten. Kan sterkt anbefale helinox som merke. De lager staver i DAC-legering av titan/aluminium.

Kjapp kveldstur i Bymarka

Kom over en interessant artikkel her: http://sectionhiker.com/hiking-rain-jacket-like-wet-suit/

Utrolig flotte bilder

Enig i at det stort sett alltid er en fordel å ikke stenge helt for myggnettingen, men i telt hvor dette ikke er mulig, foretrekker jeg at myggnettingen i døra ikke går helt ned til bakken. Det gir mindre trekk i sterk vind. Nå går jo ytterduken på Enan tett ned mot bakken, så problemet blir kanskje ikke så stort.

Jeg har nok åpen lufting i mine telt jeg også, ellers blir det kondens. Men tror nok det vil være forskjell på lufting via små "ventiler" i endene og eventuelt i taket, versus "åpen dør" i tillegg til lufting i endene. Tror det kan bli vel mye trekk om det er litt vind og/eller kjølig ute. Edit: Føyer til at i Unna for eks. i den øverste delen av dørveggen, mot taket, har lufteåpning med myggnett som kan stenges med glidelås/ordinær innerduk. Skal ikke så veldig mye kjølig vind/trekk til før jeg lukker denne.

Når eg tenker meg om, stenger eg aldri for myggnettingen i innerteltet, heller ikkje vintertid. Vinterteltet mitt er tunellform, og eg har alltid god åpning i begge ender av innerteltet. Noko anna vil bare lage masse kondens inne i innerteltet. Så netting i døra ville eg ikkje bekymre meg for, det er bare sløsing med vekt å ha dobbel dør, i tillegg til ein ekstra glidelås.

    Trykkregulatoren er i enden av slangen. Det er den klumpen du fester til gassflaska.

Jeg er også veldig interessert i Papa Hubba men har ikke funnet noe særlig annet en demovideo fra MSR. Neste år trenger vi nytt familietelt og da ser jo dette veldig lovende ut!

50 liter ja, ser veldig bra ut. har ikke tatt på den selv, så er spent. men regner med vi går for den selv også

ahhhh.... sånn å forstå ja. takk for info. Min konklusjon: gleder meg til barna våre kan bære mere selv (foreløbig bærer de minste kun sekk med ekstra klær til turen i form av regntett jakke, regntett bukse, lue, votter etc. pluss godteriet sitt )

Djupevatn ligger ved den kjente Tomannsbu som er STF sin hytte. Jeg tok den samme ruta innover som de som skal til hytta bruker og traff folk både på hjem og på vei inn. Denne gangen ble det ikke noe hytteovernatting da teltet ble pakket med istedenfor. Turen innover starter veldig bratt og flater så utover for å gå ned og opp igjen noen fanger før du er fremme. Jeg brukte 2 timer en vei uten pause, har du med barn bør du beregne en time ekstra. Vel fremme satte jeg opp teltet ikke så langt unna Tomannsbu og jeg så at det kom en del folk innover utover dagen/kvelden. Veien innover var veldig gjørmete nå, sen smelting av snø og is samt kaldt vær har ikke hjulpet noe her dessverre. Fikk ellers anledning til å ta meg en liten tur til det nærliggende vannet Langevatn og på vei tilbake dit til teltplassen skremte jeg opp en gigantisk Hubro, den må ha hatt et vingespenn på minst 2 meter. Så ellers også falk (eller var det en Våk?) ved Breievatn. Multer var det ikke mye av og det lille som var var enda umodent. Kan også nevne at det blei kaldt på natta, kun 3 plussgrader så anbefaler å ta med en varm sovepose for de som skal ligge ute i telt Her er link til turen God stigning helt fra start Tilbakeblikk ned til Hunnedalen og p-plassen Litle Øyevatn Store Øyevatn Djupevatn skimtes STF hytta Tomannsbu Enkelt utstyr men fin kilosfisk alikevel

Jeg ender oftere med "våtdraktmodellen" når jeg bruker tynne regnjakker/packlitemembraner, enn når jeg bruker litt tykkere og stivere tøy. Dette har med at vann kondenserer og slipper ikke gjennom membran når lagene ligger helt kliss inntil hverandre. Med en tykkere jakke så blir det noe mer luft, hvor vann kan finnes i lufta som damp. Skal man gå for en sånn våtdraktmodell, så foretrekker jeg to tynne lag. Et tynt lag ullnetting innerst, og et lag fleece utenpå. Det er også viktig å ha et tørt sett til pauser, og så ta på seg det våre når man skal begynne å bevege seg igjen.

Har akkurat kommet hjem fra 3 dager på Skrim, og kan bekrefte at det ikke var skikkelig sinnsykt drøyt mye knott

Jo det stemmer veldig bra - og som du sier skrives dette på en godt forklart måte.

Jeg har mye utstyr i cuben (pakkeposer, tarp osv) men har enda ikke funnet et kuppeltelt i cuben.

Er ikke flust med gode teltplasser på Skrim, mye myr og kratt - men noen steder er det plass hvis man ikke ønsker å plante seg midt oppi lynga da. Ved både nord og sørsiden av Fjellsetertjern, på odden på vestsiden av Øyangen og på vestsiden av Svarttjern er det fine teltplasser med tilhørende bålplass. Er plass på Fiskelaus også, men kanskje ikke til en Wiglo. Rundt Krokvannet er det vel noen plasser og, men har ikke snust meg rundt hele dette vannet. Husk at det er skikkelig sinnsykt drøyt med Knott der nå, eller var hvertfall det for noen uker siden. På andre siden av Skrim eller med utgangspunkt fra Sørmyrseter så får du høre med @friluftsloffern ang. teltplasser der God tur!

Mitt inntrykk er at fleirtalet av dei som skryt mest av utstyret sitt, overdriv grovt både i kor mykje det er brukt og kor ekstreme forhold det er brukt i. Inntrykket mitt frå mange utstyrsvideoar på nettet, er også at tre og busker står mykje rolegare på film, enn korleis tre og busker oppfører seg i naturen i tilsvarande vind. Eigen erfaring med amerikansk lettvektstelt (ikkje kuben) som, i følge anbefalingar på nettet, skulle takle vind serdeles godt, vart blåst i filler heime på plenen. Så eg er skeptisk til å bruke slikt på tur, Hilleberg sin Kerlon 600 og Helsport sine superlight-telt inkludert. Med så tynn duk, er kvalitetskontrollen usedvanleg viktig, for små avvik i duktjukkelsen kan raskt rdeusere rivestyrka til duken betrekteleg. Det er nok også grunnen til at prisen vert så høg i forhold til tjukkare (og sterkare) duk.

Min Inreach har oppført seg helt fint uavhengig av skydekke så langt men opplevd tregheter rett ved bratte fjellskrenter. Sjekker melding manuelt en gang for dag på kveldstid eller setter den på 5min. om jeg venter svar på en melding jeg har sendt sånn med det første.

MÅ du kjøpe før du blir med på kastekurs? Og de folkene kan si noe om hva DU trenger. Kanskje du får låne og prøve forskjellige stenger på kurset..

fra http://www.klikk.no/helse/doktoronline/fot/article852274.ece

Ja, Primus Gravity har god varmefordeling. Men heile brennaren ser så skjør ut, at eg har aldri teke sjansen på å pakke han ned i ein sekk. Primus Mimer og MSR superfly er breittbrennande alternativ for toppmontering. Gassbrennaren i Trangia stormkjøkken har også litt mindre effekt, truleg for å unngå at aluminiumen i stormkjøkkenet skal smelte. Steikepanne på Trangia stormkjøkken eignar seg eigentleg ikkje uansett på grunn av avstanden til brennaren, i tillegg til at vindskjerminga vert dårleg når panna ligg litt over vindskjermen. Det er derfor ingen grunn til å skulde på kokken.

Jeg vil tro at det enkle også er det kaldeste. Tenker at type tarptent (og tarp), som ikke går helt ned til bakken, uten bunnduk/innertelt, vil bety at du bør bære litt mer/bedre sovepose. Det fine med to duks telt er at du får et inneklima, mikroklima om du vil, selv om det blåser litt. Vil tro at med tarptent så fanger du nok litt av varmen din under duken, men med litt vind...så..... Har ikke tarptent selv, men har bl.a. et Hilleberg Unna som jeg tidvis bruker uten innterelt eller noen ganger med inntelt av "netting" (mesh), og da merker jeg raskt forskjellen når det blåser litt - versus å bruke det ordinære innerteltet. (tror jeg har sagt dette før, men det var vel i en annen tråd - får jeg håpe

Eller du kan bare kjøre en sjekk eller to manuelt. Jeg har bare latt den stå på 20-minutters intervall og sjekket en gang eller to manuelt når jeg har forventet svar tilbake. Med 20 minutters intervall varer ihvertfall batteriet mye lenger om man har den påslått "hele tiden".

Min favoritt er en karbonstang av merket Laser Black Demon som en engelsk kollega tok med fra UK for ganske mange år siden. Stang snelle med to spoler og to snører kom på ca. halve prisen av hva de ville kostet her hjemme. Stanga er ei 10 1/2 fot todelt karbonstang og den blir sjelden med på turer hvor det er nødvendig å gå langt. Sammenlagt er den ca. 1,7 meter. Like etter at jeg hadde kjøpt den så leste jeg en anmeldelse av denne stanga i Vi menn, og de sammenlignet denne stanga med Hardy demon, bare til en langt lavere pris. Men dette er en tidlig generasjon av karbonstenger og i dag burde det være muligå få gode karbonstenger til en overkommelig pris. En gang jeg fisket etter en sjøørret som drev og hoppet helt inne ved kanten av et svaberg fikk jeg en stor makrell, og det er når du får en sånn fisk at du opplever gleden med fluestang. Det er kanskje litt bestialsk å beskrive en sånn opplevelse som noe stort. Fisken kjemper jo for livet mens vi stort sett bare gjør dette for sportens skyld. Men sånn er det bare, Fisk har en del lavere status enn jaktbart vilt på land.

Lurt å starte med et billig sett ved fluefisking, så 2000 i budsjett høres rimelig ut. Blir fort litt mer utsatt og slitt når den er ny enn når du har fått inn teknikken. Har selv hatt 3 fluestenger, akkurat nå en Guideline EXP4 9' #6, som funker utmerket både på havet og på vann. Men siden du kun skal fiske i vann anbefaler jeg en stang i klasse #5. Her kan du gjøre mange gode kjøp, men det beste er å gå i lokalbutikken og høre med de som jobber der og har peiling. Blandt annet hadde jeg snella feil vei da jeg var nybegynner

Og det er ikke en negativ ting altså Anders. Ser bare litt annerledes på det å fiske etterpå og ikke minst følelsen av fisken blir noe helt annet. Morro etter sjøørret høst, vinter og vår er det og. Vesentlig større fangst på meg og etter jeg startet med fluefiske etter sø

Jeg har et sett fra Vision som heter Zulu: http://www.skittfiske.no/Avdelinger/FISKEUTSTYR/Fiskesett/Fluesett/Vision-Zulu-Outfit-9-5-6-Komplett-fluesett157452-p0000142894 Settet er brukt en 4-5 turer men pent brukt og alltid ligget i tuben. Det er en 9 fot #5-6 stang. Har byttet til en bedre snøre men orginalsnøret følger også med. Dette var mitt nybegynnersett og har vært godt fornøyd med det, men siden jeg likte det og fikk det til investerte jeg i dyrere utstyr. Man får også her det man betaler for Du kan få kjøpe settet for halv pris av tilbudsprisen til Skitfiske, altså 750 kr hvis du er interessert. Hvis ikke anbefaler jeg uansett dette settet om du vil kjøpe helt nytt. (Det ligger ikke ute for salg noen andre plasser)

Jeg fisker selv med flue, men har ikke så god greie på utstyr og hva som er bra eller dårlig. Har heller ikke sjekket linkene over. Men her er hvertfall en link til SkittFiske sin supertilbud side. http://www.skittfiske.no/Avdelinger/Supertilbud/Fluestenger-og-sneller Der er det en del pakker til under 2000kr. 9' #5 eller 6 passer vel greit på ørretvann så vidt jeg har skjønt. Om de passer til nybegynnere får noen andre uttale seg om. Jeg kan også si meg enig med flere over. Når du først får fisk på flue, blir ikke fiskevanene dine de samme etterpå.

Ja det kan jeg gå i god för! En 400g ørret på flua er mer spennende en 10kg sei på havet.

Bare vær klar over at får du først fisk på flue, blir slukfiske aldri det samme igjen. Veldig ofte er det slik... Lykke til

Kjøpte et 4-delt Greys 9fot stang dammen med snella og allt før 1000kr på MXsport, veldigt firnøyd

Når det gjelder fluestenger så varierer de i hvor stive de er, og hvordan de bøyer seg, eller aksjon som det visst heter. Noen bøyer seg bare i toppen mens andre bøyer seg nesten ned i håndtaket. De som bøyer seg i toppen kalles gjerne for "hurtige" stenger mens de som bøyer seg langt ned betegnes som "rolige" stenger. Det er en smakssak hva man liker, men det vanligste er å velge stenger i det litt rolige sjiktet, ikke de aller raskeste. Hvis du er i butikken så kan du ta stanga og sette spissen fast et eller annet sted og så bøyer du stanga. Da vil du se hvordan den bøyer seg. Så er det fluesnøre. Det må selvfølgelig passe til stanga, og så er spørsmålet om du vil ha flyte- eller sykesnøre, og hvilken tapering snøret skal ha. Det sår ingen ting i annonsen om snørets egenskaper. Jeg mener at det er bortkastede penger å kjøpe et billig fluesnøre. Det lages mye dårlige og billige snører. Desverre. Det første du merker er at snøret glir dårlig gjennom ringene på stanga og det stjeler mye av kraften i kastet og fører til at du ikke får lagt snøret skikkelig ut. Tapering: Det er to hovedtyper av Tapering. DT, (Dobbelt tapered) og WF, (Weight forvoard). Den siste lages også i en variant som kalles Long belly eller Long body. Sistnevnte er nok kanskje den mest populære, men det er min oppfatning. De forskjellige snørene har forskjellige egenskaper. DT er kanskje den som er enklest å håndtere av en nybegynner. http://lakseelver.no/news-2015/fluesnoret-mitt-forstar-meg-ikke http://www.bomann-larsen.no/pdf/kortklumper_5.pdf http://www.hooked.no/tag/fluelineskolen Så er det backline og fortom. Mange fluesnører kommer med en løkke i enden til å feste fortommen i, men den pleier jeg å kutte bort. Jeg synes at den forstyrrer snøret for mye når jeg kaster. (Men så er ikke jeg noen mester til å kaste, snarere tvert imot.) Her er et par knuter som er vanlige å bruke for å feste fortommen. Jeg bruker utelukkende den siste. Fluefisket og fluefiskeutstyret er en helt egen verden og jeg vil råde deg til å ta en tur innom nettet og sjekke ut noen av de begrepene som jeg har nevnt. Jeg har denne boken som jeg synes er ganske god. http://nydalenbokstue.no/produkt/jakt-fiske-friluftsliv/fisk-med-flue-pal-krogvold Jeg fant også denne på nettet og det kan tenkes at det er samme boken i ny utgave. https://www.tanum.no/_sport-og-friluftsliv/jakt-og-fiske/fluefiske-fra-a-til-x-p%C3%A5l-krogvold-9788252931211

Och med grytan på, ready for action!

Till Thermarest/Neoair finns ersättningsventiler att köpa om det är där läckaget finns, något Exped saknar. Med det sagt har jag inte haft något ventilläckage på något av mina liggunderlag. Två erfarenheter med försämrad liggkomfort under natten: När man blåser upp ett liggunderlag och det blir kallare under natten minskar lufttrycket inne i liggunderlaget, speciellt om det är blåst upp med munnen, då det är kroppstempererad luft det handlar om från början. Pump av något slag minskar den problematiken, men några extra inblåsningar en gång under natten kan behövas. Minimala hål i madrassen varken syns eller känns, de må lokaliseras genom att trycka ner hårt uppblåst liggunderlag i vatten eller hälla över såpalösning för att se var det bubblar. Använd sedan reparationskitet som följer med underlaget.

Nå har vell fjellsport 20% rabatt på Synmat for øyeblikket så da funker ikke koden, vi får ikke i pose og sekk Har forresten UL 9 LW, sover som en stein på det, men trenger ikke 9. Det holder med 7. Mindre vekt og pakkvolum.

For årets tur i Femundsmarka valgte jeg et område jeg ikke har vært så mange ganger før. Området innenfor nasjonalparkgrensa på nordsiden av Røavassdraget. Denne delen av Femundsmarka forvaltes av Statskog, noe som betyr mange åpne koier og buer å stikke innom for en lunsj, eller overnatting og klestørk om det skulle bli fuktig vær. I tillegg til at jeg ville se mer av den nordlige delen av Femundsmarka trengte jeg heller ikke å tenke på fiskekort. Siden jeg fisker mest i Troms har jeg allerede norgeskortet fra Statskog. Dette kortet dekker alt av Statskoggrunn i landet, noe som i praksis vil si grensestrøkene i Troms og Nordland, og mange andre store områder i resten av landet. I Femundsmarka nasjonalpark dekker Norgeskortet området nord for Røa vassdraget. Det var særlig området ved Volsjøan som fristet. Det var med andre ord mange gode grunner til å velge nordlige deler av Femundsmarka. At det heller ikke er så mye folk som ferdes der var bare en bonus. I gamle fotspor langs Røavassdraget og Roasten Etter en kjøretur på litt over 1200 kilometer var jeg fremme ved Femunden og kunne starte turen på tradisjonelt vis med en kaffekopp i salongen på Fæmund II på vei fra Synnervika til Røoset. Derfra gikk turen langs en velkjent sti inn til Littlesjøen. Underveis passerte jeg to av mine tidligere teltplasser, og kunne med skuffelse konstatere at der teltet en gang stod, lå det nå et bål fult av søppel. Lite trivelig. Derfra hadde jeg ingen andre planer en å kikke på kartet og planlegge turen etter hvert som dagene gikk. Sekken var pakket lett med mat for 7 dager og ellers ikke mer en jeg hadde bruk for. Det enkle liv med fiskestanga i hånda. Jeg monterte fiskestanga ved Littlesjøen for å se om ørreten var i bitehumør. Det endte med en abbor på 650 gram på andre kast. Ikke en fisk som fristet il middag, men ny pers når det gjelder abbor. Etter noen flere kast fortsatte jeg inn til Roastbua for å prøve fisket i håene oppover Røa. Abbor på 650 gram fra Littlsjøen. Ny pers. Jeg prøvde fisket noen steder underveis, men alt jeg fikk var harr mellom 300-500 gram. Først da jeg kom opp til Storbuddhåen så jeg en ørret svømme rundt inne på grunt vann. Ørreten var tydeligvis på matjakt, så jeg dro sluken foran nesen på den et par ganger. Ørreten så bare på sluken og snudde seg vekk. Så prøvde jeg en kobberfarget spinner. På første kastet svømte fisken etter spinneren et par meter før den snudde. Spennende. Jeg kastet ut igjen, og passet på å øke farten når spinneren passerte ørreten. Dette kunne den ikke motstå, og etter en liten kamp lå en fin ørret på 0,7 på land. Jeg byttet tilbake til sluken før jeg gikk videre. Rett etterpå var en fin fisk oppe og vaket, så jeg kastet i retning vaket. På andre kastet var det fast fisk. Også dette en ørret på 0,7. Jeg tenkte jeg skulle la den gå, men siden fisken hadde slukt kroken og den satt i gjellene endte jeg opp med mer fisk en jeg kunne spise til middag. Jeg tok en snarvei/omvei mellom Grislehåen og Storbuddhåen. En skal ikke langt fra stien før terrenget skifter karakter. To prakteksemplar av ørret fra Storbuddhåen. Med to fine ørreter på en kvist ruslet jeg opp til Kløfthåbua. Det er en åpen statskogbu, og utenfor er det kjørt frem ved. Planen var derfor å tenne opp et lite bål og grille den ene ørreten før jeg bestemte meg for neste leirplass. Trivelig turmøte ved kløfthåbua Utenfor bua satt det allerede en kar. Helge som han het hadde planer om å overnatte i bua, så vi ble sittende å prate tur ved bålet en stund. Siden jeg hadde mer fisk en jeg kunne spise fikk Helge den ene, og spanderte en toddy etter maten. Ørret på trekvart kilo er perfekt porsjonsstørrelse. Bare til å pakke i folie med sitronpepper og meierismør i buken og legge på bålet. Kveld ved Kløfthåen. Etter at fisken var spist opp begynte det å bli sent, så jeg bestemte meg for å ta en natt i bua før jeg ruslet videre innover mot Svenskegrensa. Toalettpapirdilemmaet Neste morgen var planen å rusle videre oppover mot Storrundhåen og i retning Svenskegrensa før turen gikk mot Revsjøen. Helge startet litt tidligere en meg, og da jeg skulle gå så jeg at han hadde satt igjen en rull toalettpapir. Av erfaring vet jeg at det er kjedelig å glemme igjen toalettpapiret på tur. Mose blir liksom ikke helt det samme, og tørr hvitmose i Femundsmarka… Jeg havnet i et skikkelig dilemma. Skulle jeg ta med rullen og satse på å gå på Helge, eller la den stå i tilfelle han oppdaget det og gikk tilbake? Jeg puttet rullen i sekken og satte i marsj. Med lett sekk skulle jeg nok raskt nå igjen Helge, så jeg gikk opp på moreneryggen for å slippe unna steinura langs Kløfthåen og ta en snarvei opp til Storrundhåen. Vel fremme ved Storrundhåen så jeg ingen, så jeg kastet ut sluken noen ganger. Harren var tydeligvis i bitehumør, så snart hadde et par halvkilosfisk vært innom land før de fikk svømme videre. Da jeg gikk videre traff jeg et par svensker ved innoset til Storrundhåen. De kunne fortelle at ingen hadde passert. Siden jeg ikke hadde sett Helge tenkte jeg bare at de ikke hadde fulgt med bak ryggen sin, så jeg gikk videre opp til Møllerbua ved litlebuddhåen. Harr fra Storrundhåen. Steinura ved Storrundhåen er en av de mest krevende i Femundsmarka. Her gjelder det å være forsiktig på beina om regnet gjør steinenen såpeglatte. Det var mange folk å se langs Røa. I elvestubben ovenfor Storrundhåen stod det tre fluefiskere på motsatt side. Møllerbua er en tømmerkoie som i utgangspunktet ble satt opp for fiskere i Femundsmarka. I dag er den en trivelig og åpen statskogkoie. Etter en lang lunsj i Møllerbua prøvde jeg etter hvert fisket i håen. Der ble det mer harr.Siden jeg fortsatt hadde rullen med toalettpapir i sekken, ruslet jeg ettervert nedover mot Storrundhåen igjen. Dilemmaet løst Kaffevannet putrer på medbrakt bål. Det blir lite spor av slikt. Rett ovenfor håen traff jeg på Helge som hadde kaffepause inne i en vik. Ved synet av putrende kaffevann på Bioliten fant jeg frem koppen og overrakte rullen med papir. Det viste seg at Helge hadde satt igjen rullen til glede for andre besøkende i Kløfthåbua. Han tok rullen, og skulle plassere den ved Møllerbua i stedet. Så var det tid for en oppdatering av fisket i løpet av dagen. Det viste seg at grunnen til at jeg ikke hadde sett Helge var at han hadde stoppet ved littlerundhåen, og fisket litt. Der hadde også harren vært bitevillig, og da en kilosharr endte på land hadde han fyrt opp bål for å grille fisk. Så mens jeg hadde tatt snarveien til Storrundhåen hadde jeg gått glipp av grillet harr til lunsj. Etter en kaffekopp skulle Helge gå videre mot Rogen, mens jeg satte krusen mot Styggsjøen ag Revsjøen. Nordover mot Stuggsjøen og Revsjøen Til nå hadde jeg sett mye folk og enkelte store grupper med svensker og dansker. Etter at jeg forlot Røa skulle det gå et par dager før jeg så folk igjen. På vei til Revsjøen prøvde jeg fisket i de mange små tjernene jeg passerte. Der var det bitevillig abbor i nesten alle. Etter hvert ble jeg lei av å fiske abbor og rikk rett til Revsjøen. Tjernene mellom Røa og Revsjøen var fulle av abbor. Kveldsfiske ved Revsjøen. Langs Revsjøen var det mindre blokkmark og mer myr en lenger sør i Femundsmarka. Teltplasser var også lettere å finne, så jeg slo meg til på et fint og flatt sted med god tilgang til ved. Jeg var mindre begeistret for fisket, da det kun var hvitfisk som kom opp fra Revsjøen og Styggsjøan. Så jeg måtte ta til takke med harr til middag. Ørretjubel i Volsjøan Området ved Revsjøen og Styggsjøen var ikke et blivende sted. Jeg ville ha ørret på kroken. Gjerne stor ørret. Så jeg pakket etter hvert sammen og gikk mot Volsjøan. Det var et område jeg ikke hadde fisket i før, så jeg var naturligvis spent. På andre kastet i Volsjøan var det fisk på kroken. En kilosørret gikk rett i lufta, før den omtrent fløy i vannskorpa noen meter og var vekk. Ikke lenge etter var det fisk igjen. Denne gangen satt den godt, og en ørret i overkant av halvkiloen lå på land. Endelig skikkelig fisk til maten. Fra nord ser jeg tilbake mot Revsjøen. Selv om det går opp og ned på morenerygger, ser en starks en kommer over tregrensa hvor flat Femundsmarka egentlig er. Volsjøan sett fra T-stien mellom Røvollen og Muggsjøen. Det ble mer kjenning med fisk i Volsjøan, både store og små. Rett og slett et herlig område å fiske i, men det var vanskelig å finne gode teltplasser i det steinete terrenget. Storfisk ved Muggsjøen Fra Volsjøan fulgte jeg T-stien ned til Muggsjøe i et varmt sommervær. Myggen så ut til å juble over varm og fuktig luft, så jeg var raskt til å få opp teltet så snart jeg fant en fin plass i nærheten til en av Muggsjøens mange sandstrender. Etter hvert var lufta så tett av mygg at jeg nesten vurderte å brette ned skjorteermene. Nesten. Jeg fant i stedet frem myggoljen for første gang i løpet av sommeren og smurte meg inn med en blanding av solfaktor 30 og myggolje. Ved Muggsjøen er det lett å finne gode teltplasser. Med varmt og fuktigt vær våknet myggen til liv ved Muggsjøen. Etterhvert ble det såpass med mygg at jeg nesten vurderte å brette ned skjorteermene. Nesten. En av de mange sandstrendene langs Mugga. Med temperaturer over 25 grader fristet det å dyppe tærne, helt til jeg kjente vanntemperaturen… Ute på vannet vaket det tett, men ingenting ville ha sluken. Ved synet av insektsuppa som fløt langs land hadde nok fisken forspist seg allerede, så en stor sluk fristet ikke. Jeg satte på en 7 grams spesial og prøvde i noen bakevjer oppover mot vadestedet over Mugga. Rett nedenfor vadestedet kastet jeg inn i en rolig bakevje. Jeg rakk ikke å begynne å sveive før sluken satt bom fast. Med et lite rykk prøvde jeg å få den løs, og oppdaget at det var liv i andre enden. Noe stort og seigt hadde bitt på. Fisken dro kraftig i sena før den endret taktikk. Det kjentes ut som om fisken slo hodet fra side til side. Raske og taktfaste slag. Jeg så en grov rygg rulle i vannflata og pulsen steg betraktelig. Det så ut som en stor fisk, men oppførselen minte ikke om ørret. Forskitig la jeg press på fisken for å få den over på min side av elva. Etter noen minutter fikk jeg se hva som skjulte seg i andre enden av snøret. En stor og stygg gjedde. Jeg var både skuffet og ivrig etter å få den på land. Skuffet fordi det ikke var en skikkelig stor ørret, men samtidig gikk det mot nye pers når det gjelder gjedde. Omsider fikk jeg gjedda på land, og veide den til 2,3 kilo før jeg jaget den tilbake ut i elva. Gjedde på 2,3 kilo og ny pers. Heldigvis satt kroken helt i munnviken så jeg slapp å stikke fingrene inn blant sylkvasse tenner. Gjedde står ikke på menyen min. Men moro var det å sette ny pers for Gjedde. Så er det bare å håpe det blir lenge til neste gang. Nedover langs Mugga Videre fulgte jeg sørsiden av Mugga nedover mot Femunden. Underveis stoppet jeg for en lunsj i ly av myggen ved Langmyrbua. Langmyrbua var en skikkelig trivelig Tømmerkoie, men siden den lå langt fra vann fristet den ikke til et lengre opphold om sommeren. Sikkert et trivelig sted på vinteren, eller om en skulle være på skogsfugeljakt i området. Videre nedover langs Mugga prøvde jeg fisket i noen små tjern jeg passerte og i noen av håene langs leva. I tjernene skjulte det seg bitevillig abbor med fin størrelse, og i elva var harren i bitehumør. Enda en gjedde prøvde seg også på kroken helt inne ved land, men jeg fikk heldigvis nappet den opp før den rakk å bite på. Langmyrbua. Det frister alltid å prøve et par kast når en går forbi en liten vanndamm. Abbor fra et av de små tjernene på sørsiden av Mugga. Lorthålet med Lorthålbua i skogen på andre siden. Etter hvert kom jeg ned til Femunden ved Nordvika, og gikk over tømmerrennene ved Lorthålbua. Bua har navn etter det lille tjernet utenfor, som nok skapte mye ekstraarbeid for tømmerfløterne i sin tid. Da jeg passerte var imidlertid bua en av de åpne koiene i Femundsmarka som fristet minst til en overnatting. Området utenfor var rimelig slitt og rotet, så den bar navet sitt med rette. Kanskje fordi den ligger så lett tilgjengelig? Fra Lorthålbua gikk jeg i sør/vestlig retning over åsen og tilbake til bilen ved Synnervika. Noen tanker om Søppel, bålplasser og slitasje i Femundsmarka Det er 11 år siden første gang jeg startet turen ved Røoset. Noe av det første jeg la merke til var de mange bålplassene innover langs Røa. I årene etter har det kommet nye infoskilt, slik at i dag er det første en ser når en starter turen skilt med opplysninger om nasjonalparken, og hvilke regler som gjelder. En må jobbe hard for å snu seg vekk for ikke å få med seg oppfordringen om ikke å lage flere bålplasser, eller hvilken ved som er lov å bruke. Skilt satt opp ved et av startstedene til Femundsmarka. Det burde ikke være vanskelig å skjønne hvilke regler som gjelder. Kort oppsumert: Praktiser sporløs ferdsel og vis hensyn til at det er mange andre som er på tur i området. Til tross for gode infoskilt er det merkbart flere bålplasser i dag. På en av teltplassene jeg hadde i 2005 var det kommet en ny bålplass 10 meter fra den jeg brukte. Akkurat der teltet stod. Denne bålplassen var i tillegg full av ikke brennbart søppel som en tom gassboks! Teltleir langs Roasten i 2005 Bålplass full av søppel akkurat der teltet stod i 2005. Slike syn legger en demper på humøret for å si det forsiktig! Andre steder er skogen støvsugd for alt som er brennbart. Selv langt opp i trærne har noen vært på ferde med saga for å få ned den siste tørre furugreina. Heldigvis gjelder dette bare de mest trafikkerte områdene, og så snart jeg satte kursen nordover var skogen igjen full av veltede tørrfuruer. Men slitasjen er merkbar, så det er bare å håpe at infoskiltene og det gode arbeidet til SNO hjelper. Og for turfolk er det bare å oppfordre til å lese skiltene og vise hensyn til at det er mange som ferdes i området. Rett og slett praktisere sporløs ferdsel, bruke gamle bålplasser, og ta med søpla hjem. Fisket og sluker som fungerte Det ble mye forskjellig fisk, og ingen problemer å spise seg mett på denne turen i Femundsmarka. Langs Røa, Littlesjøen og Roasten var harren og ørreten bitevillig. I de fleste små tjern var det abboren som dominerte, og i både Styggsjøan og Revsjøen fikk jeg ikke annet en harr. Også i Mugga var det hvitfisken som dominerte. At det endte med gjedde pers ble en blandet opptur. 2 ganger endte det med pers. Først med abbor på 650 gram i Littlesjøen, så med gjedde på 2,3 kilo i Mugga. Den positive opplevelsen på turen var området ved Volsjøan. Der gikk det fin ørret, det var lite slitasje å se og jeg traff ingen folk. Spesial kobber/rødt fungerte godt i Femundsmarka, som i de fleste andre deler av landet. Det er delte meninger om hvilken sluk som er den beste i Femundsmarka. Helga som jeg møtte fikk fisken på en sølvfarget sluk, selv fisket jeg mest med spesial kobber/rød, og med unntak av en ørret som tok på en kobberfarget Vibrax ble all fisken tatt på spesial. Gjedda tok den minste sluken min på 7 gram. Mer fra Femundsmarka Femundsmarka I 2003 ville jeg oppleve en annerledes naturtype, og valget falt på Femundsmarka. I årene som har fulgt har det blitt mange turer i området. Noen av disse er beskrevet på bloggen tidligere. 10 år i Femundsmarka – En bildespesial. Åpne koier og buer i Femundsmarka. På loffen i Femundsmarka: Med fiskestang og lett sekk (2013) Vis hele artikkelen

Hvis du ikke har fisket så mye kjøp monofilament i førsteomgang. Så slipper du å tenke på skjøting av snører og alt det der. Kastene kan bli noe kortere, men tror ikke det vil være utslagsgivende for om du får fisk eller ikke Hvis samme stanga/ snelle skal benyttes også til markfiske, er det hele mye lettere med kun mono på snella også. Ett annet tips når det gjelder markfiske, er å tre ett kulesøkke (rundt blysøkke med hull igjennom) inn på hovedsnøret, binde på en liten svivel, ha 1-1,5m fortom ( kan fint benytte samme snøre som på snella hvis mono) og en krok i enden med mark. Kast ut, og la det være en liten slakk på snøret, slik at fisken kan ta marken uten å kjenne noe særlig motstand. Effektivt både til vanlig og sjøørret Når du trer på marken, begynn ca midt på marken og tre kroken inn 1-1,5cm og ut igjen. Gjør det samme med ca 3 mark, slik at det ser ut som Meducas fletter. Dette trigger fisken! Typisk størrelse på krok er str 6, men enkelte liker str 4 hvis man satser på en stor en. HUSK!!! Man velger krok etter størrelsen på agnet, og ikke etter hvor stor fisk man vil ha! Stor fisk er også bare "litt" sulten. Når det gjelder tykkelse på snøre du skal velge, så hadde jeg vel valgt rundt 0,20mm, kanskje 0,25mm hvis du også skal fiske sjøørret med stanga. Snører med fluorcarbon skal være mindre synlig i vannet enn andre da fluorcarbon absorberer omliggende lys. Selv bruker jeg ofte vanlig snøre på snella, og har en liten spole med fluorcarbon som fortom hvis jeg fisker med mark og glidende søkke. Valg av sluk...Den er værre, da lokale variasjoner spiller inn. Men som hovedregel; lys sluk når det er lyst og mørkere når det er mørkt. Er det kaldt i vannet er lyse farger gjerne gode. Hvit sluk/ flue er ofte bra tidlig vår. Er det kaldt i vannet kan også "grelle farger" funke bra. Som gul, grønt. Ikke tilfeldig at mange store sjøørreter er tatt på den gamle torskesluken slukhals på vinteren De grelle fargene kan også fungere bra hvis det er skikkelig varmt i vannet. Altså farger som fungerer bra ved ytterpunktene tempereaturmessig. Står fisken Veldig dypt, så kan det være en fordel å styre unna farger som er røde eller i nærheten i fargeskalaen, da disse fargene forsvinner raskest (sammenlign med rødt stridslys i forsvaret, lysbørlgene går kortere enn annet lys) Blått, indigo og grønt er de fargene som vises dypest. Når du skal tilnerme deg fiskeplassen, gå varsomt! Lyd er ikke så viktig, men vibrasjoner i torv o.l er fisken veldig følsom for. Husk! fisken står sjeldent så laaangt ut i vannet at du ikke rekker den, men oftere i nærheten av land, trær og andre plasser det er større sjans for at det kan ramle ut en godbit Så ta gjerne de første kastene langs land. Er det varmt i vannet, så står fisken gjerne lenger ute og dypere. Er det kaldt i vannet gjerne i grunnere områder. Ett tips er å prøve sørvendte viker da disse varmes opp tidligere. Motsatt når det er for varmt i været. Er det midt på sommeren og grisevarmt, er gjerne O2 nivået i vannet lavt, og en regnskyll kan gjøre underverker på fisket. Øker 02 og minsker temp i vannet. Motsatt så er regn ofte drepen vår og høst. Metabolismen er på topp rundt 12 grader i vannet for ørreten, og spiser da gjerne mye. Ikke vær redd for å prøve store sluker og mye mark. Ørreten er en utpreget rovfisk! Håper dette var noe til hjelp iallefall. Og husk det er ingen regel uten unntak! Nybegynnerflaks er ikke flaks.....De prøver nye ting som "proffene" ikke gjør, og innimellom er det nettopp akkurat det som skal til Og husk!! Det er uansett alltid større sjans for fisk ved vannet enn i sofaen. Så selv en "dårlig dag" kan bli en fantastisk en.... Skitt fiske

Synes dette er ett kjempebra tiltak. Kanskje vi burde svartmale en del produsenter med det samme? (Vi kan jo kalle det opplysningstjeneste?) Min datter på 15 år ville på død og liv ha Canada Goos jakke i vinter. (For det hadde jo alle) Hun måtte pent sitte og se hvordan de jakkene produseres. Og etter det var ikke den jakken spesielt interessant lenger. Var kanskje veldig brutal mot ho men det har gjort ho veldig mye mer opptatt av hvordan og av hvem klær er laget. PS! Noen tips om hvordan jeg kan overtale ho til å ikke kjøpe ei designer veske i plast til 3K?

Amfibi har en morsom kampanje, med ordspill og greier: http://www.amfibi.no/display.aspx?menuid=14661 "Kjøp fjellsko fra Crispo, og få en stor plate Crispi" - eller var det kanskje omvendt Kanskje ikke akkurat røverkjøp - en slik Crispo koster vel rundt 30 kroner. Men litt morsomt, og det er en god sjokolade

32? Den var ny. Mitt Omnifuel kom med 45, 37 og 28, i manualen står det vel klart og tydelig at du skal bruke munnstykke 37 til Coleman fuel... Munnstykke 45 (0,45 mm) • Primus engangsbeholdergass (propan/butanblanding) er det ideelle brenselet til OMNIFUEL. Det er enkelt å bruke, trenger vanligvis ingen forvarming, er effektivt, rent (ingen sot) og krever nesten ikke vedlikehold eller rengjøring. Munnstykke 37 (0,37 mm) • Industribensin av god kvalitet eller MSR® White Gas/ Coleman® Fuel har en ren forbrenning, men ikke så ren som engagsbeholdergass, og etterlater nesten ikke belegg i brenselsystemet. • Blyfri bensin bør kun brukes unntaksvis, ettersom den inneholder tilsetninger som er helsefarlige og dessuten etterlater belegg i brenselsystemet. • Av helsemessige grunner må ikke blyholdig bensin brukes. Munnstykke 28 (0,28 mm) • Parafi n er tilgjengelig over hele verden, men brenner med mer sot, er vanskeligere å forvarme og kan kreve oftere rengjøring. • Dieselbrennstoff kan brukes dersom ikke annet brensel er tilgjengelig. Diesel forårsaker svært mye sot, tar lang tid å forvarme og krever oftere rengjøring.