Vinnerliste

Hardangervidda - Kalhovd Fruen og en venninne skulle på rideleir utifra Kalhovd turisthytte i siste del av Juli, og da passet det bra å ta en fjelltur i samme området med sønnen min Adrian. Jeg ringte en god kamerat som jeg har kjent siden vi var på Adrians alder, og spurte om han kunne tenke seg noen dager på Hardangervidda med meg og lillegutt - han hadde akkurat vært på europaturnè med samboeren sin og var klar for å fylle lungene med fjellluft fra den norske vidden. En enkel og leken fjelltur i flott natur med lavvo og gåturer i området, samt fiske litt i vannene i nærheten sto på plakaten. Samboeren min Trude og venninnen Anette hadde kjørt opp dagen før for å stille opp på et informasjonsmøte angående rideleiren, og vi hadde planlagt å møte de en av dagene på turisthytta. Simen, Adrian og meg selv hadde pakket storsekkene med utstyr, god mat og litt greier smågutter syns er ålreit å ha med seg på tur som; giraffen sin, Tom og Jerry kjeks (som forøvrig er en av mine egne favoritter siden barndommen) og et par tegneserieblader. Vi fyller opp bagasjerommet og brenner avgårde til Hvittingfoss - Kongsberg - Bolkesjø - Hovin - Austbygde og videre inn på den lange grusveien til Kalhovd. Etter drøye tre timer på veien så er vi fremme, en kjølig fjelluft blir dratt inn i nesegrevet og vi kjenner at vinden biter litt i huden. Ut av bilklærne og inn i ullundertøy og vindtette klær, etterfulgt av en liten visitt på turisthytta. De tidligere bestyrerne av Mogen Turisthytte, Kjersti og Petter, har tatt over driften på Kalhovd og vi slår av en liten prat med dem og takker for sist før vi anskaffer oss fiskekort og kjører videre sørover. Etter en liten biltur nedover mot et område med flere flotte vann i kort avstand til hverandre, parkerer vi bilen og tar pakningen på. Adrian har sin egen 18 liters sekk fra Mammut som med egne klær og utstyr veier litt over 2 kg, en grei vekt på sekken til en liten eventyrer. Vi setter kursen mot et av vannene på utkikk etter en teltplass. Det blåser ganske kraftig og vinden river i klærne våre, vi nærmer oss et vann som ser hyggelig ut og speider etter en mulighet for å finne litt ly av vinden som banker inn fra sørvest. Men finner fort ut at vi ikke kan være altfor selektive her, og siden vi har med lavvo er det greit å konsentrere seg om finne et tørt og et større flatt parti hvor vi kan banke ned pluggene. Å slå opp en lavvo i vind er jo ganske festlig i seg selv, hvertfall for de som står å ser på vel og merke. Men er man to om jobben så går det greit når man får tredd midtstanga opp gjennom hatten og temmet den ville duken som slåss for å ikke la seg boltes fast til jorda. Vi bruker alle tre radene med barduner på lavvoen slik at den står barsk og stram i vinden, Adrian er ikke sen med å komme seg innendørs etter at bunnduken er lagt og liggeunderlagene blåst opp. Stormduken får seg en lenke med steiner lagt oppå seg og en bålplass blir oppdaget ikke langt unna lavvoen, jaggu er det ikke noen som hadde lagt igjen en snau sekk med ved under noen steiner. Tørre og fine er kubbene, perfekt for et senere kaffebål Etter litt lavvoliv innendørs tar vi en tur langs vannet med stanga, vinden har roet seg noe. Adrian plukker ut fire utvalgte marker som jeg fester til duppen hans og så øver han seg på å kaste den uti. Etter et par sleivkast får han den litt unna land, meg selv tar til en 12 grams Lilleauren og gjør unna en serie med kast uten resultat dessverre. Vi koser oss ved vannet resten av dagen med fiske, utforskning av nærområde og Simen holder fiskesprettskole for de på seks år. En gammel pram blir oppdaget i nordenden av vannet som er i ferd med å råtne opp, Adrian er ikke sen med å gjøre den om til sin egen eventyrskute Dagen etter våkner jeg uthvilt i syv tiden, jeg stikker hodet opp av posen og ser at de to andre ligger og sover ennå. Et lite bustehuet stikker såvidt opp av soveposen sin, jeg drar ned glidlåsen litt og ser at Adrian ligger i dyp søvn. Jeg lar han sove og kose seg mens jeg står opp og kler på meg. Selv om solen steker så er lufta inne behaglig og relativt sval, takket være god lufting fra bunnen og opp gjennom hatten som står pip åpen. Lavvo er komfortabelt og har masse plass, men er et stort drass og veier endel - men på kortere avstander er det helt konge å bo i lavvo, spesielt med små barn hvis skulle bli dårlig vær og må være inne en stund. Jeg lister meg ut og henter vann til morrakaffen, fyrer opp primusen og lar den suse mens jeg sitter å nyter morgenstunden. Det er skikkelig fint vær idag, men ser i horisonten at det vil bli skiftende senere. Etter en times tid våkner de to andre til liv, og er klare for frokost. Vi to største kjører cowboyfrokost med stekte egg, tomatbønner og bacon. Minstemann får favorittfrokosten sin; en dynge havregrøt med blåbær, kanel og smørøye Etter maten er inntatt og alle er mette i magen, så er det tid for topptur for å se på utsikten. Vi kikker oss rundt og bestemmer oss for en topp som stikker seg opp på en høyde i terrenget, vi pakker ned litt godbiter og klær i sekken til Adrian. Vi skal over en bekk og det er fort gjort at vannet skvetter over støvelskaftet på de små fjellstøvlene hans i størrelse 30 , så ekstra sokkepar må med. Hansker klarte jeg såklart å glemme hjemme, men han får låne Simen sine selv om de er litt for store kan man si. Vi snurper igjen glidelåsen på lavvoen og trasker avgårde på reinlav gjennom vierkratt og lyng, noen av vierbuskene er nesten større enn Adrian som må jobbe for å komme seg gjennom der hvor vi ikke følger en sti. Da er det greit med Simen som bruker den lille Mammut sekken som bæresele og hiver Adrian over og gjennom de verste partiene Simen stopper ved en liten foss og fyller flasken sin, og så skal vi over bekken. Dette er spennende for en liten kar! Mens han holder fast i hånden min, finner han frem en vei på sleipe steiner på det grunneste partiet i det rennende vannet. En av steinene står litt for dypt og vannet renner over i støvelen hans, med et fortvilet pip roper han at sokken er klissvåt. "Ikke noe problem!", forteller jeg oppløftende, "vi har ekstra sokker i sekken din kamerat". Vel over så er det første mann opp til en diger steinblokk som hviler seg på toppen av et lite fjell, her tar vi pause og slenger den våte støvelen og sokken til tørk på den store steinen. Nye tørre sokker blir montert på små barneføtter mens en Snipe klemmer ut sitt monotone piiiiip og småfuglene venter spent på om den halve fullkorns polarbrødbiten i hånda til Adrian blir spist opp. Det blir den ikke, så vi legger den igjen på steinblokka og går videre til stor glede for fuglene. Etter en stund nærmer vi oss toppunktet som vi skal bestige og en flott utsikt begynner å bre seg rundt oss, man skal ikke mange høydemeterne opp før det blir en herlig skue utover viddeterrenget. Endelig oppe får Adrian klatre opp på en liten varde ved siden av den store kameraten sin Simen, han blir nesten like høy Deilig frisk vind blåser oss i ansiktet og solen skinner gjennom et spredt skydekke, vi setter oss ned bak en liten kant og tar oss litt å drikke og spiser litt godis i lyngen. Etter en stund med hygge på toppen er det retur til campen og stoppe noen steder for å ta noen kast med stanga. Ørreten uteblir denne turen, men det gjør ingenting. Adrian ser til stor glede en liten frosk i myrhenget som vi går over, han plukker den opp og finner ut at han selv har lyst til å være en liten frosk. Han hopper og kvekker over og ut av den fuktige myra, sikkert til froskens store forskrekkelse. Over bekken denne gangen går det fint etter å ha lært av feiltrinnet første gang, og jeg får tilogmed lov til å slippe hånden hans for å knipse noen bilder av den store elvekryssingen. Tilbake ved camp er det på tide å fyre opp det etterlengtede kaffebålet, Simen spikker opp noen mindre fliser og deler noen kubber for å få tent bålet. Adrian følger nøye med på prosessen og blir garantert en innbitt bålfyrer en dag Det ble tre fine dager på Hardangervidda i Kalhovd området hvor vi traff bra med værmeldingen tross endel vind den første dagen, regnet kom i store mengder etter vi dro. Vi fikk besøkt hestejentene og spist en fortreffelig tre retters middag på turisthytta også. Mattradisjonene fra Mogen turisthytte har bestyrerne tatt med seg over til Kalhovd, alt er hjemmelagd og alt smaker fortreffelig

Kona har flere ganger mast på at jeg må bli med på en rundtur med Bjoren på Byglandsfjorden. En vedfyrt dampbåt fra 1863. Men jeg har vært standhaftig. Ikke båttur før alle fjell rundt fjorden er besteget. En fjellmann kan ikke sitte på seitsing i en båt og se på fjell han ikke har vært på. Men sist helg var prosjektet gjennomført. 25 topper var besteget de siste 2 årene, vinter, vår, sommer og høst. Bare godværsturer og gode minner. Båtturen kunne i dag tas med god samvittighet.

Jeg fiksa det enda mer!

Nettopp kommet hjem etter en uke (ikke på fjellet, men det er jo fjell der òg) på en plass som heter Roligheten, like ved Åna-Sira, som er like ved Flekkefjord. Gikk en "topptur" som bringer en 200 meter over havet og som gir en fantastisk utsikt over den lille, idylliske plassen, samt havet som ruver i bakgrunnen.

Ja like greit. Jeg er allerede gått tom for laban og potetgull :-/

Vi trenger ikke gå så lang for å finne ting med motsatt fortegn. Hva med vår egen Arnulf Øverland? http://virksommeord.uib.no/taler?id=387 Nå er jeg så gammel at jeg lærte både bibelhistorie, salmevers og Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme på skolen, og jeg husker en gang i fjerde klasse at jeg måtte sitte igjen etter skoletid fordi jeg ikke kunne en av troens artikler med forklaring utenat. Det var dagens lekse og den skulle jeg bare lære før den dagen var slutt. Jeg lærte det jeg skulle den gang, men i dag husker jeg ikke disse mye av disse artiklene. Derimot lærte jeg en annen lekse og det var at du vær så god har med å gjøre det du får beskjed om enten det nå er i skolen eller i arbeidslivet. Eller med andre ord: Har du ikke forberedt deg og gjort det du skulle så får du heller holde deg borte. Troens artikler har ikke hjulpet meg senere i livet, men det har praksisen min lærer hadde for å få oss til å gjøre leksene våre. Jeg registrerte for en tid siden at en del kristne personer likte å vise sin tro for omverden ved å sette en fisk på bilen sin. Derfor skaffet jeg meg en liten motvekt som passet bedre for meg. Du kunne kanskje forsøke med en sånn utenpå bøkene dine.

Det er et ordtak som sier at "Narren skriver sitt navn over alt". Vanligvis oppfattes slike bøker som en plass man skriver at man har vert der. Navn, dato og kanskje klokkeslett. I noen tilfeller har jeg sett at noen legger til en kommentar om hvordan turen har vert eller litt om været. Men når det kommer slike ting som trådstarter nevner så er ikke dette særlig overraskende. Jeg har vokst opp mellom to bedehus på vestlandet og jeg må vel bare si at "jeg kjenner lusa på gangen" som det heter. Det finnes noen som er så opphengt i sin tro at det "går til hodet på dem", og det er det ikke så lett å gjøre noe med. At et og annet bibelord dukker opp her og der må vi nok bare akseptere all den tid dette landet har innført religionsfrihet.Hvor og når dette skulle bli et problem vet jeg ikke, men at det kan bli et problem er jeg sikker på. Jeg får bare håpe at jeg ikke får oppleve dette. De krigene som herjer verden i dag har vel stort sett sitt utspring i forskjellig religionsoppfatning. Men kanskje det hadde vert en idé å skrive utenpå boka at den er ment å være en besøksprotokoll og ikke en minnebok. Men bibelord kan jo brukes til så mangt. Den "beste" jeg kjenner til var vel da en av våre stor produsenter av toalettpapir ville at brukerne skulle skrive små kjærlighetsdikt som kunne trykkes på toalettpapiret. Vi har jo en gammel tradisjon med å bruke et hjerte på døren til slike rom. Det kom inn mange gode forslag som ble brukt, men etter en stund begynte noen av brukerne å sende inn beskjed om at de syntes det var litt for drøyt at de skulle tørke seg bak med et bibelvers eller to. Det viste seg da at to av diktene som var trykket på toalettpapiret var hentet fra bibelen. «Kærligheden tror alt, håber alt, udholder alt» og «Der hvor din skat er, der vil dit hjerte også være». Dette er bibelvers henta frå 1. Korintarbrev kapittel 13 og Mateusevangeliet kapittel 6. Hva ville skjedd om sitata var fra Koranen? Det er også en gammel historie om en bonde som hadde en gris som var så fæl til å bryte seg ut og en søndag gikk det ikke bedre enn at den kom gryntende inn i kirken midt under gudstjenesten. Det ble selvfølgelig en del oppstyr og når bonden endelig fikk tak i dyret lurte en ganske så oppbrakt prest på hva han hadde å si til sitt forsvar. Bonden var ikke så skriftlærd, men han kunne nå noen få bibelvers og svarte med klar stemme: "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham". (Johannes 1, vers 11)

Det hørtes ut som et flott prosjekt - velfortjent båttur @Dag G - Evje. Tipper ikke du bestiller Hurtigrutetur til Kirkenes med det første?

Tom for popcorn og øl her nå. Kanskje kan denne tråden rundes av med noe alle er enig om: At lufta er til for alle? Om dette også gjelder loggbøkene til Dag G. er under vurdering slik jeg forstår det, men det kan vel de fleste her leve med. At familien som har fått seg en ny hobby trolig ikke har fått med seg denne diskusjonen får være underordnet det som synes å være et faktum; at de liker å gå på tur! Eller hva?

Havregrøt fungerer like fint med vann, jeg bruker ikke melk. Hell havregryn i en skål, slå over kokende vann, krydre med sult og la stå med lokk i ti minutter. Breakfast for champions!

I 2005 bestemte jeg og en kamerat oss for at vi skulle krysse Hardangervidda sammen . Vi hadde satt av to uker og da sier det seg selv at vi ikke skulle ha det travelt. Etter bare ett par dager begynte det å skurre. Jeg hadde vært på vidda mange ganger , ham ingen . Jeg hadde lyst å fiske , ville vi skulle ta en avstikker til Vestvassdalen og andre plasser jeg hadde vært før som hadde gjort meg lykkelig . Han ville fram til målet som var Haukeli. Allt annet var heft. Og så var han i mye bedre form enn meg. Det gikk opp for meg at vi hadde helt forskjellig mål for turen. Mitt mål var å være på Hardangervidda to uker og ende opp på Haukeli. Hans mål var å krysse Hardangervidda og kommer fram til Haukeli. To forskjellige ting. Den tredje dagen kom vi til at skulle vi fortsette å være kamerater, så burde vi skille lag. Og det gjorde vi. Jeg husker enda lykkefølelsen min da jeg så den røde anorakken forsvinne over horisonten vestover , mens jeg fant ut at jeg kunne like godt gå østover . Vi var begge fornøyd med løsningen og er fortsatt gode kamerater. Det er ikke alle som har det samme synet på friluftsliv."

Takk for alle gode råd og tips. Jeg valgte å flåttbehandle min hund etter råd fra en dyreklinikk i Brønnøysund. Mitt reisefølge behandlet ikke sine. Vi var i området nær Røyrvik og deretter Vega. Så langt er kun en flått oppdaget på en av mine venners tre hunder. Ellers: Turen var kjempefin

Mange gode tips her

Det stemmer det du skriver, så dette er min høyst personlige mening av disse to brennerene. Liker rett og slett gass bedre da det blir mye mindre grisete (synes jeg, andre kan ha andre preferanser).

Ja jøss. Ikke noe diskusjon. Mannen på topp er en maktsyk jævel. Men han kommer ingen vei uten tusenvis av følgere som tror det han på toppen prediker.

Mmmm.....kanskje ikke direkte av å ha hørt et par bibelvers, men millioner har utvilsomt blitt slaktet i religionens navn - som en følge av at noen har hørt dem.

Kan da kjøpe sett med alt med nonstick og mange andre varianter. Jeg kjøpte mitt på XXL i sommer med nonstick stekepanne og blanke kjeler og med gassbrenner. Ble rimeligere enn å kjøpe gassbrenneren løst til et annet sett. Har ikke erfaring med noe annet sett, men er veldig glad i det jeg kjøpte. Med unger som foreløpig ikke er veldig flinke på å huske at de ikke må herje for nærme matlagingen er det viktig at jeg har et sett som står dønn stødig, og siden de "plutselig" blir så sultne at de ikke klarer å vente lenger er det greit at det er superraskt å sette i gang.

Tilfeldigheter? Det er her mange kreasjonister tar så styggelig feil. Ingen ting er tilfeldigheter, men et resultat av en utvelgelse som i mange tilfeller har vert helt nødvendig for at en art sulle kunne leve etter at livsbetingelsene har endret seg. Hva slags preg er det du mener. Ingen betviler vel at dinosaurene levde på jorden i ca,165 mill år og forsvant nesten helt for ca. 65 mill år siden. De var den dyregruppen som har levd lengst på jorda, så noe må vel evolusjonen ha gjort riktig. Du ville aldri fått dette resultatet hvis alt bare var et resultat av tilfeldigheter. Tilfeldigheter er noe som plutselig skjer uten noen spesiell årsak. Hvis du f.eks. ser på sluket i bademorsgulvet ditt så har det sannsynligvis en samling med små hull. Hvis du slipper en ert ned mot sluket så er det tilfeldigheter som avgjør om denne erten treffer et av hullene, men hvis du tømmer hele posen med erter mot sluket så er det ganske stor sannsynlighet for at en eller flere erter treffer et hull. I evolusjonens historie er det sannsynlig vis millioner av individer som bukket under før et eller flere fikk en egenskap som gjorde dem levedyktige og samtidig gjorde dem overlegne alle andre når det gjaldt formering. Evolusjonen skjer fremdeles og et eksempel er haren på Jæren. Alle vet at haren blir hvit om vinteren, og da jeg var barn i siste halvdel av 1960 tallet så hendte det at vi så en og annen hvit hare når snøen dekket det meste i naturen, men ikke alle var hvite. Siden den gang har snømengdene på Jæren blitt mindre og mindre og i dag finner du ikke hvite harer på Jæren. Hvorfor ikke? De er spist av rev og rovfugler og kanskje også skutt av jegere. De harene som lever på Jæren i dag blir grå om vinteren, ikke hvite. Hvis du tar en av disse harene og slipper den ut i fjellet hvor alle harer blir hvite så blir den sannsynligvis en av de første som blir spist. Tilfeldig? Neppe, og den ville sannsynligvis ha liten sjanse til å formere seg, men hvis den fikk unger, hvem av dem ville overlevd første vinteren? Det samme har skjedd med bjørkemåleren (Biston Betularia) en del steder i Europa. Denne måleren har sin farge etter fargen på stammen til bjørketreet, altså ganske lys. Men i noen områder har industriell forurensning ført til at stammene på bjørketreet er blitt grå av sot, Da er det lite lurt å være hvit når du står på matseddelen til en del fugler. I dag finnes denne måleren i to varianter. En grå som lever i industriområdene og en hvit som lever der bjørketrærne enda har hvit bark. Tilfeldigheter? Denne endringen må ha skjedd i løpet av den korte tiden som industrien har sotet ned trærne. Så kan du si at selv om haren er grå, så er den fremdeles en hare. Svaret på det er at haren mange steder i verden har en helt annen form enn vår hare på grunn av at livsbetingelsene er helt annerledes der den lever. Men hvem vet hvordan haren ser ut om tusen år, fem tusen år eller ti tusen år? Evolusjonen går normalt veldig sakte, men hvis livsbetingelsene endre seg veldig fort så vil mange arter bukke under, mens noen få vil klare å tilpasse seg. Hvis alle dinosaurene hadde dødd ut for 65 mill år siden så hadde vi sannsynlig vis ikke hatt fugler i dagens natur. Det samme gjelder for mennesket. Menneskets stamtre har mange greiner og de aller fleste av disse har forsvunnet siden de ikke har klart å tilpasse seg de store miljøendringene som har kommet og gått i den tiden arten har eksistert. Men alt dette vet du selvfølgelig. Det er bare et spørsmål om hvem du finner mest troverdig, Luther eller Darwin? Hvis vi i dag skal tro på det samme som menneskene for over to tusen år siden trodde på så burde vi vel forkastet all annen vitenskap også. F.eks. legevitenskapen, fysikken, teknologien og f.eks. kunnskaper som gjør oss i stand til å fly til månen. Enten tror mann på vitenskaplige fakta eller så må man forkaste alt av vitenskaplig art og bare tro på en bok som ble skrevet for 2000 år + - siden. Men vår religion har tilpasset seg vår teknologiske verden noe vi klart ser når vi sammenligner kristendommen med Islam. Vår religion har like mange beskrivelser av ting vi i dag ville karakterisere som terror som det Islam har, men forskjellen er at de fleste kristne ikke slår ihjel de som prøver å lure deg bort fra "den rette tro", men det glør noen islamske grupper.(5.Mos.13 . .) https://www.biblegateway.com/passage/?search=5+Mosebok+13&version=DNB1930 Men det finnes også lystigere ting i Bibelen, F.eks. beskrivelsen av hva Esekiel så. https://www.biblegateway.com/passage/?search=Esekiel+1&version=DNB1930 Hva slags sopp han hadde spist står det vel ingen ting om?

Om du søker på http:/www.allrando kommer en spennende gassbrenner opp. Den koster ikke all verden og er meget lett. Jeg kommer til å kjøpe den - som har vindskjerm innebygget. Men du trenger også en ekstern vindbeskytter. På den andre siden vurderer jeg sterkt å gå tilbake til Trangia stormkjøkken, med gassbrenner. Riktignok veier dette systemet noe mer, men fordelene er så store at noen ganger er det ikke bare snakk om vekt, men også komfort. Stormkjøkkenet. - den er solid og har i transport alt innebygget. - når den skal brukes er den øyeblikkelig klar og kan snues lett etter vinden - og så står den støtt. Noe som er viktig om du skal bruke den i telt. NB! Husk faren for kullosforgiftning. Antagelig må du kjøpe den som sett, med blanke kjeler, og evt blank stekepanne. Om du elsker å slite med oppvasken er de ypperlige. men ved å kjøpe non stick kjeler og stekepanne unngår du f eks fastbrent havregrøt. Lykke til i jungelen av svar Ps. Når det gjelder brennere, følg med på Finn.no. Akkurat nå får du en multifuel for tusenlappen - før pruting. Jeg har den og er meget fornøyd. Den bråker som et uvær, men det sjenerer ikke meg lenger. Da vet du hvert fall at den brenner. Eller er det en Wisperlite til salgs her på forumet for halv pris. Se kjøp og salg. En liten ulempe med Wisperliten, i motsetning til MF, at effektregulatoren sitter på pumpa, noe som gjør det litt vanskeligere å kjøre primusen på lav effekt. Likevel er Wisperliten oftest med, ikke minst pga vekten som er mye mindre enn multifulen. Men som nevnt ovenfor: Om sekken ikke blir altfor tung vil jeg nok velge stormkjøkkenet når jeg igjen setter kursen mot Hardangervidda og vann 1307

Har kjøpt Exped UL 9 LW og chair kit til meg selv og fruen i år. Har fått testa den nå i sommer og kan ikke forstå hvordan jeg har sovet før. Nattesøvn på 6 - 7 timer uten å våkne hver gang jeg snur meg har jeg kun opplevd i min egen seng tidligere. Og ikke stiv og støl i kroppen når jeg endelig våkner, bare gleder meg til neste overnatting i telt. Og stoltrekket... du verden for en luksus. Veier litt ekstra, men hva så.....

Att vara ute i naturen ger ro, balans, kraft och ofta en större visshet i olika spörsmål. Alltså precis vad många önskar att finna i religionen. Det är inte så rart att många känner en tillknytning till gud ute på tur. Därför vill de citera ur Bibeln? Tips för att undgå irritation är att hoppa över dessa sidor i boken.

Tipper Mark Zuckerberg tenker det samme om den boka han la ut.

(tripp trapp klikk klakk ... bare lyden av meg som henter popcorn og øl)

Du kan jo utjevne det litt med satanistisk eller ateistisk vers om du føler det blir for mye...

Kantarellene hilser og sier at de liker været i år mye bedre enn tropesommeren 2014. Og med magen full av smørstekt kantarell og dessertmagen enda fullere av blåbær med fløte husker jeg litt bedre hvorfor jeg ikke bor i det forunderlige landet Syden der det alltid er sommer.

Har vært på tur i Fjord Explorer med to årer (eldre modell) sammen med to stk i en Ally 16.5. Jeg klarte ikke å holde samme fart, uten å bruke veldig mye kraft. Så det ble til at vi padlet mot samme mål - men ikke i samme tempo

Undertegnede og en kollega fikk endelig gjennomført sykkelturen vi har planlagt lenge: Vi tok Krossobanen opp fra Rjukan og syklet grusveien til Kalhovd hvor vi overnattet, som hundrevis av andre gjør igjennom sesongen. Det var min første natt på en DNT hytte, etter noen hundre netter i telt. Neste dag var det overfylt båt fra Synken til Mårbu, hvor vi fikk spørrende blikk fra medpassasjerer når vi stroppet syklene til overbygningen. Vi tok kun en kaffikopp på hytta og snakket litt med hytteverten før vi begynte på stigningen opp mot Olavarden østover. Med utsikt over Mår: Vi hadde lest en treningsblogg av en kar som hadde hatt årets stisyklingstur/retur mellom Imingfjell og Mårbu, og planla å kopiere ruten hans. Vi antok han hadde fulgt den T-merkede stien, men tok grundig feil. Nedover Afdalen bannet og sloss vi oss igjennom steinrøyser og vierkratt og sleit med å holde 2 Km/t. Endelig smeltet T-stien sammen med traktorveien vi skulle valgt og vi fikk øye på Imingfjell 14km unna i enden av Sønstevann. Kaldt øl i enden av dette vannet: Vi ankom Fjellstua 9 1/2 timer etter vi forlot Kalhovd. Hytteverten på Imingfjell Fjellstue vartet opp med to fantastiske speketallerkener før vi overnattet på Annekset og brukte siste dagen på de 70km nedover Tessungdalen for å hente bilen i Rjukan. Vi kommer igjen..

Onsdag testa vi turkonsept for Vestferd. Padling frå Sæbø - Skår (Hjørundfjorden). Fottur til Skårasætra og Skåranakken (609 moh). Flott tur på ein eigentleg grå og guffen dag. Det er betre med magisk lys under skydekket enn å gå på dei høgaste toppane i skodda! Sunnmøre leverer - alltid! http://lenesintur.blogspot.no/2015/07/hjrundfjorden-og-skaranakken-609-moh.html

Det som har skjedd er at vi har fått bedre råd. Ta friluftsklær. Hadde du spurt far min i foreks.1970 , da var jeg 17 år , hva han brukte til friluftsklær , hadde han sett rart på deg og sagt " hæ?" Og kanskje spurt hva :mener du? Eller: hva er friluftsklær ? Og når du så hadde sagt dedikerte klær som er beregnet på å bruke ute i friluft , hadde han sagt at det var alle klærne hans, med unntak av blåsdressen som ikke ble brukt så ofte. På kalde dager brukte han varme klær , og på varme dager lettere klær. Og på blåsete , vindtette klær. Samme om han skulle til fjells eller jobbe i tomta. Fottøyet i fjellet i 1970 var gummistøvler . Som 17 åring hadde jeg hørt om at det fantes lærstøvler , og min far snakket drømmende om " den som hadde hatt det " , men det var hinsides hans og min økonomiske rekkevidde. Liggeunderlaget i 1970 var bakken. Jeg hadde med ett ullteppe som jeg brettet til underlag av og til. Min far kjøpte en flott 70 liters Bergan ryggsekk i 1970 som jeg tror kostet flere hundre kroner, altså bortimot ei halv månedslønn den gangen , til min mors store forargelse. Jeg arvet den og har den fortsatt. Den største forskjellen er at vi har fått bedre råd og kan tillate oss å ha klær og utstyr som er dedikert til en fritidsaktivitet . Svært uvanlig for en arbeider for 50 år siden . Men vi syntes aldri synd på oss selv i fjellet den gangen heller. Vi syntes vi hadde det kjempefint i fjellet og registrerte ikke at vi savnet noe utstyr. Det eneste jeg syntes jeg hadde altfor lite av var sluker . De var dyre og de ble da som nå , mistet alt for ofte...

Her er nok en del TV-seere uenig med deg. Jeg tror Lars Monsen lykkes blant annet fordi han var flink til å filme seg selv i situasjoner, enten han gikk, padlet, fyrte bål eller noe annet. Det er få sekvenser der han sitter helt stille og snakker og det er nettopp slike sekvenser man bør prøve å unngå.

Vi har lenge jobbet ganske mye med turkartet med hjelp fra en utvikler @Martin Aronsen Anbefaler at man klikker på "statkart" om man hovedsakelig ser på Norge. Man kan filtrere søk etter datospenn eller type tur - som før. Et lite knippe av forbedringer som er kommet: Markørene blir lagt i en samleboks ved zoom som blir grafisk presentert på en veldig fin måte: Vi får nå inn RegObs sine isobservasjoner direkte i kartet (om man vil ha det). Oppfordrer alle til å bruke denne gode tjenesten - og registrere isforhold http://www.regobs.no/Ice - det er også en egen App for dette. Det er ikke så mange isobservasjoner akkurat nå - men utover vinteren vil det komme inn mange - skal bli spennende å se hvordan det tar seg ut på kartet - om det blir for mange markører. Jeg mener de står i 3 måneder før de faller ut av kartet. Likeledes får man inn Svekket is og andre værdata. En annen stor forbedring er at det nå kommer en oppsummering av turrapporten på selve kartet - slik at man kan lese starten av turrapporten uten å gå inn på den. Man kan nå ha kartet i fullskjerm. Dere som er registrert som bloggere kan nå legge inn lenker direkte til deres hjemmeside og noen har alt begynt å bruke denne funksjonen. Hvordan dette gjøres rent teknisk skal jeg lage en intern post på til dere - dette gjelder altså alle i gruppen Bloggere - samt sponsorer (siden mange av de er bloggere også). Lenkene peker altså ikke til fjellforum - men til eksterne websider. Vi er ikke helt i mål med å plassere alle gamle turrapporter i kartet enda - men skal ta resten før jul håper vi - det har vært en veldig stor jobb. Finner du noen som er plassert feil så bruk Rapporterknappen - så fikser vi det. Gjester har for øvrig nå tilgang til å se kartet - og for at denne posten skal kunne leses av de legger jeg den i Turrapportforumet.

https://turhistorie.blogspot.com/ Flensmarka har lenge vært et ubeskrevet blad for meg, og en tur dit har fristet lenge. Rett før Femundsmarka-turen i sommer ble jeg ble jeg tipset om at dette var et område som vart verdt å besøke. En plan begynte å ta form i hodet mitt. Da turen i Femundsmarka var ferdig hadde Kathrine en avtale med ei venninne om en tur i heimfjella i tre dager. Dermed bestemte jeg meg for noen dager i Flensmarka, selv om det bare var to dager siden vi kom tilbake fra Femundsmarka. Det litt morsomme var at jeg også denne gangen skulle starte fra Langen gjestegård. Derfor ble det på nytt å kjøre den 419 km lange strekningen. Så en liten innrømmelse. Selv om jeg er en turglad person har jeg kun vært på tur alene med overnatting en gang tidligere. Da ble det med den ene natten, ikke fordi jeg ikke trivdes, men at det var alt jeg hadde tid til. Nå hadde jeg fire dager til disposisjon, fire dager helt alene. Ingen å prate med, kun mine egne (skrudde) tanker og stillheten. Selv om dette ikke akkurat var en Monsen-ekspedisjon må jeg innrømme at det kriblet litt ekstra i magen. Endelig var det min tur å oppleve Flensmarka. Det er vanskelig å ikke bli bergtatt av naturen i Flensmarka. Det var godt ut på ettermiddagen da jeg tok mine første steg på stien som skulle lede meg innover "det ukjente land". Solen strålte og varmen var slik det skal være på sommeren. Målet for dagen var å finne en egnet leirplass med Øvre Olbekktjønna, det var ikke lange biten å gå. Det var helt greit etter en drøy biltur. Der jeg gikk i rolig gange slo det meg nok en gang at det er noe eget å gå i skogen, så mange lyder, men samtidig så stilt. Jeg har blitt glad i skogen. Teltet ble slått opp på østsiden av vannet, da hadde jeg lett tilgang til Nedre Olbekktjønna også. Det tok ikke lang tid før haspelutstyret ble montert, nå skulle det fiskes. Først ruslet jeg ned til Nedre, det vaket en del og selvsagt ble forhåpningene der etter. Men som jeg har blitt vandt med nå, den ville ikke bite. Dermed vart det til å rusle opp til Øvre igjen. Her vaket det om mulig enda mer, men den ville ikke ta. All slags sluker å spinnere ble prøvd, men det hjalp ikke. Akkurat i dag gjorde det ikke så mye, jeg hadde pakket med en pakke pølser som skulle bli kveldsmat. Da herremåltidet var inntatt ruslet jeg meg en liten tur med stanga igjen, men det meste av tiden ble brukt til å knipse bilder av den vakre naturen rundt meg. Jeg var jaggu ikke langt fra bilveien, men likevel kom villmarksfølelsen til meg. Da det mørknet kom knotten for fullt. Det var bare å krype i teltet. En lang dag var over, det ble ikke mange sidene kveldslektyre før søvnen tok meg. Så var det min tur å besøke Flensmarka. Fra bilvegen fulgte jeg den merka stien innover. Mellom skog og stein mot målet. Så dukket Nedre Olbekktjønna opp. Dette var første turen med mitt nye telt. Hilleberg Akto. Så skulle det fiskes. Nedre Olbekktjønna. Forhåpningene stiger. Øvre Olbektjønna. Pølser til kveldsmat. Noen siste kast før det var sengetid. Et telt helt alene i skogen. Neste morgen hadde det blitt overskyet. Etter å ha kikket ut teltåpningen for å sjekke været, la jeg meg like godt nedpå igjen og tok en liten time til på nakken. Det var jo ferie. Vanligvis er jeg vandt med at morgenkaffen blir inntatt mens praten går om dagen som var, og hva planen er videre. I dag satt jeg der med kaffikoppen mellom hendene og hørte på knirkelyden av skogen, fuglekvitter og summingen av knotten. Skogen hadde tydeligvis våknet lenge før meg. Sekken ble så pakket og jeg ruslet til Grådalsbua. Ei lita flott bu som vist nylig er renovert. En liten hilsen ble lagt igjen i hytteboka før jeg tok turen bort til Langtjønna. Her kokte det i vannet og fisken beit på første kast. En litt tynn og mørk ørret ble med videre, perfekt steikefisk. Jeg fulgte så stien til Stortjønna og tre nye steikefisker ble landet. Etter en kort regnskur der jeg søkte ly under ei furu, ble kursen satt mot Bergtjønna. Her ble teltet slått opp på vestsiden av vannet og ørreten ble stekt til middag. Det ble mange kast i Bergtjønna, men her var det helt dødt. Jeg gikk tilbake til Stortjønna og landet et par abborer. Kjekt. På kvelden speilet det lille som var igjen av solen seg på Bergtjønna og det var bare å nyte synet. At det var knott i hopetall ble nesten glemt der jeg satt og kikket utover vannet. Her var det virkelig flott. Jeg hadde fortsatt ikke sett en kjeft og akkurat nå følte jeg at Flensmarka var min, bare min. Morgenkaffe. Turen går videre. Grådalsbua. Viktig å lese hytteboken. Langtjønna. Steikefisk. Stortjønna. Nok en steikefisk. Så kom det en regnskur. Da er det greit å søke ly under ei furu. Teltet kan så vidt skimtes i skogen ved Bergtjønna. Hadde faktisk med makk på denne turen. Den ble stort sett liggende i sekken. Nok en gang ber jeg om hjelp til navnet på fuglen. Lover å skjerpe meg. Fisking i flotte omgivelser mens Flenskampen speiler seg i vannet. En liten tur tilbake til Stortjønna. Da ble det abbor. Kveldsstemning. Når jeg først var i disse trakter ønsket jeg å ta turen oppom Flensjøen. Da jeg kom over skoggrensen var stillheten som preget skogen bokstavlig talt blåst bort. Her var det mye vind. Nede ved Flensjøen stod det ei bu med navn Kampbekkbua. Den var låst, men lunsjen ble tatt på utsiden. Så ble det en del fisking og et par små ørreter ble tatt. Etterhvert gikk jeg til Kamptjønna. Det ble noen kast her også, men det blåste så kraftig at troa forsvant fort. Jeg la meg heller til i lyngen barføtt, og kunne nyte den knottfrie tilværelsen. Kroppen fikk litt sårt tiltrengt brunfarge, mens en kaffekopp ble kokt opp. Eller kanskje det ble mest rødfarge? Jeg kunne se en annen person i andre enden av vannet. Han tok noen kast før han forsvant. Etterhvert var det på tide å få opp teltet. Det fristet ikke å slå det opp her i all vinden. Fram med kartet, og ei lita vik på Flensjøen som jeg håpte skulle være litt i le ble pekt ut som dagens leirplass. For en gangs skyld stemte mine vurderinger og jeg kunne sette opp teltet der, i god le for vinden. Nok en gang ga kveldslyset en stemning som jeg sent vil glemme, småørreten var bitevillig og Flenskampen stod majestetisk over meg. Da passer det å dra fram klisjeer om at man føler seg liten i slike omgivelser, og ikke minst takknemmelig. Slike øyeblikk er kjekke å oppleve med andre, men det er jaggu ikke så verst helt alene heller. Nok en dag med blå himmel. Navnløst tjønn jeg passerte på veg mot Flensjøen. Snart oppe. Så dukket Flensjøen opp. Kamptjønnan. Fisking i Flensjøen. Bare småfisk å få. Heilo (som jeg tror det er) så jeg mye av her oppe. Knotten er blåst bort, det må nytes. Jeg fant ly i ei lita vik på Flensjøen. En liten kaffekopp og podcast på øret. Noen siste kast på kvelden i den lille vika mi. Magisk kveldslys ved Flensjøen. Neste morgen pakket jeg sammen og gikk tilbake til Kamptjønnan, jeg ville prøve noen kast til der. Vinden hadde løyet noe, og til min store glede kunne jeg se vaking langs land. Tross mye aktivitet ville ikke ørreten bite og jeg måtte innse at det ikke ville bli noe fisk her denne gangen. Da jeg trakk ned i skogen kom knotten tilbake, og i dag var det mer enn tidligere på turen. Ved Stortjønna ble det en liten kaffipause og litt mer fisking, et par ørreter kom på land. Ca 300 gram. Knotten ble etter hvert så intens at jeg gikk videre. Ved Nedre Oldbekktjønna tok jeg noen siste kast og spiste opp resten av matlageret. Her var det heldigvis mindre knott og de siste timene her kunne nytes til det fulle. Det ble ikke noe mer fisk og etter hvert gikk jeg den siste biten tilbake til Langen, det var på tide å komme seg hjem. Frokost med Flensjøen. Roligere på Flensjøen i dag. Teltet var slått opp på venstre side. Så tok jeg turen ned igjen i skogen. Typisk underlag her oppe. Så dukket Stortjønna opp igjen. Kaffepause. Knotten var tilbake gitt. Den siste fisken på denne turen. Ved Nedre Olbekktjønna. Så dukket bilvegen opp. Tilbake på Langen og turen er over. Flensmarka var absolutt et spennende område og det blir nok flere tuer dit. Der er noen vann som ser veldig spennende ut som jeg ikke rakk å besøke. Å være på tur alene ga mersmak, så det vil nok skje flere ganger. Jeg trives tydeligvis på tur alene, men det er selvsagt kjekt å være på tur med andre også. Vurderer du en tur hit så anbefaler jeg myggnetting og kanskje litt myggolje, knotten var ekstrem til tider. Der er en del hytter i området som sto åpen, og er et kjempetilbud for de som ønsker ei natt under tak. Jeg vil gjerne takke Marte som var så snill å komme med mange nyttige tips om Flensmarka, det hjalp mye. Så tusen takk for det. Så håper vi på at det snart blir isfritt i heimfjella, en skikkelig høyfjellstur med fiskestangen frister. Kanskje klarer jeg å lure sommerens første storfisk da. Time will show, som det heter. https://turhistorie.blogspot.com/

Godt jobbet!

Mørketida @Kjell Iver, det må bli i mørketida.

Svartdalen sett nordover fra der stien fra Leirungsdalen kommer ned Leirungsdalen sett østover

Herlig!

I følge reglane skal det ikkje vera det. http://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=extras&section=boardrules §10. Politikk og religion Politikk og religion diskuteres ikke.

Takker for rapport og fine bilder fra et flott område. Må si det ser veldig digg ut med lavvo. God plass og ikke minst kunne stå å kle på seg. Skulle hatt en sånn.

Jeg betaler heller en hundrelapp ekstra for å få norsk reklamasjonsrett på 5 år og jeg slik kan forholde meg til en norsk forhandler. Det er en meget rimelig garanti. Så slipper man også å måtte vente 2-5 uker på at den kanskje deiser ned i postkassen. Brenneren Tom 42 nevner, Fire Maple FMS-100t har jeg for øvrig god erfaring med. Kjøpte den som en erstatning for en MSR Whisperlite International. Må si jeg liker den fra Fire Maple bedre.

Dersom det bare er snakk om helgeturer, og/eller at du alltid er forsiktig med ustyret, så er gryter og panner i non-stick en grei løsning. Selv fortrekker jeg uten, da helst i rustfritt stål eller titanium, bl.a. fordi det enkelt lar seg skrubbe rent med hva jeg nå måtte ha for hånden der ute på fjellet. Sand, mose, lyng osv. Bare noe (mer for deg) å tenke på

Jeg har aldri hørt noen vitenskap som støtter en ide om at jorden ble grønn og fyllt med frukttrær før sola dukket opp på himmelen slik første mosebok hevder. Jeg vil tro du skal lete lenge etter noen som støtter ideen om at livet i havet oppsto etter at tørre landjorda var grodd til med gress og frukttrær. Om noe så sier vitenskapen at den bibelske skapelsesmytologien er helt på villspor.

I dag hvor stadig flere blir "laktoseintollerante" og intollerante mot alt mulig rart betyr det også en fremvoksende marked for produkter uten laktose. Ville søkt på google for det finnes mye rart som sikkert vil falle i smak.

Jeg gikk til Sandvatn i går, og kikket så vidt oppover bakkene mot Stutaheia, Det var fortsatt mye snø, i fennene. Nede på 900 vannet (litla Sandvatn) lå det rester av is, og det kan ikke være svært lenge siden isen forsvant. Nilsebu, Stakken og Storådalen ligger en del lavere enn 900moh, så jeg tror deter nok så bart her. Ned fra Heiafjellet til Nilsebu, ligger nok den vanlige fonna. Og den ligger antakelig langt ned også.

Svar med å skrive sitater av Richard Dawkins fra feks hans bok "Gud - en vrangforestilling"!

I fixed it!

Hoho, Gopro Hero4 Silver med fester, sjølvispinne og fjernkontroll innkjøpt! Klar for å forevige komande eventyr

Bare husk på at du ikke skal bruke utstyr med varmevekslere inne i teltet. Se gjerne denne tråden: http://www.fjellforum.no/topic/36357-kullos-en-usynlig-fiende/

«Vi møtes ved Irggasjavri på tirsdag», var den ikke fullt så detaljerte avtalen Anders og jeg ble enige om på SMS. For å være sikker på at vi ikke rotet det til ble vi enige om at den som kom først fant en fin teltplass på vestsiden. Dermed så det ut til å bli et nytt turmøte med sunnmøringene Anders og Kathrine. Denne gangen i mitt eget nærområde: Øvre Dividal nasjonalpark. 1400 kilometer til turstart Vi hadde egentlig tenkt å få til et møte i Tromsfjellene tidligere på sommeren, men da det enda ikke var isfrie vann 1. juli ble det ikke noe av turen. Mens Anders og Kathrine fortsatte med sitt tureventyr på Nordkalotten tilbrakte jeg ferien på Nord-Vestlandet. Nå var det blitt fredag 1. august, og det var tid for å pakke sammen etter en lang og herlig tursommer i heimfjella. Etter å ha feiret bursdagen min på lørdag pakket jeg bilen på søndagen. Litt utpå dagen var jeg klar for å reise nordover og avslutte ferien med noen dager på fjellet. Kjøreturen nordover var så begivenhetsfattig som bare en kjøretur langs E6 kan være. Stopp for å fylle kaffe for hver Statoilstasjon, en matbit i Steinkjer, skogbrann ved Snåsa, 3 timer i baksetet på Saltfjellet, frokost i Fauske og 25 timer senere var jeg fremme i Bardufoss og kunne pakke ut. En liten time senere hadde jeg pakket ut av bilen, pakket om sekken, skiftet til turklær og var klar for tur. Før jeg gikk ut døra sjekket jeg værmeldingen. Det var varslet tordenbyger senere på ettermiddagen, og det samme gjaldt dagen etter. Lite lysten på å starte turen i øsende regnvær og våte klær bestemte jeg meg for å ta med et ekstra sett regnklær og tørt skift tilgjengelig i bilen, og stoppe ved Veslevatnet mens jeg ventet på at Tordenbygen skulle passere. Omtrent samtidig med at kilometertelleren på bilen passerte 1400 kilometer siden jeg startet dagen før traff de første regndråpene frontruten. Snart regnet det jevnt, og tordenskrall kunne høres i det fjerne. Det klarner opp ved Veslevatnet Fin plass med utedo Etter en halvtime ved Veslevatnet begynte det å klarne opp. Snart var himmelen igjen blå, så jeg gikk tilbake til bilen for å skifte til tørre klær før jeg kjørte inn til Frihetsli for å starte den egentlige turen. Det begynte å bli kveld da jeg kom frem til Frihetsli. Planen var derfor å starte med å gå inn til Ole Nergård bua for en god og lang nats søvn før jeg fortsatte innover dalen i retning Irggasjavri. Ole Nergård bua viste seg å være en trivelig liten koie nede ved elvekanten. 2 sengeplasser, et lite bord, en vedovn, vedstabel utenfor, utedo, og ikke så veldig mye mer. Jeg tente raskt opp på bålplassen utenfor og satte over middagen. Mens jeg ventet på at maten skulle bli ferdig pakket jeg ut liggeunderlaget og soveposen. Da viste det seg raskt at mitt trofaste Thermarest underlag hadde fått nok et hull. Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen: Gå aldri ut døra uten duct tape. Noen biter med tape senere var underlaget tett som nytt, og etter en middagsbit sovnet jeg som en stein. Ole Nergård bua er en åpen Statskog koie Enkel og trivelig standard for en god nats søvn. Gå aldri ut døra uten duct tape Thunderbolts and lightning, very very frightening Neste morgen gikk jeg videre forbi Dividalshytta og Havgahytta for å komme frem til avtalt sted ved Irggasjavri. Terrenget var lettgått, og med unntak av et par små vad gikk det fort sørover. Etter hvert som jeg kom til myrene etter Havgahytta begynte det også å bli tett mellom multene. Mens jeg beitet meg over den ene flotte multemyra etter den andre begynte det å buldre i sør. Jeg kunne se veggen med tunge grå skyer komme mot meg, og satte opp farten. Det fristet lite å have midt i en heftig tordenbyge ute på myrene, så jeg småløp i retning Guomojavrrit mens jeg tenkte «telt, kaffe». Fremme ved det største av Guomojavrrit kjente jeg temperaturen synke og vinden komme. Uten et sekund å miste slengte jeg fra meg sekken og fant frem teltet. De første dråpene landet akkurat i det jeg satte ned de siste pluggene, og før jeg fikk fylt kjelen og krøpet i sikkerhet pøste det ned. Smådryppende fyrte jeg opp primusen og kokte kaffe mens en strofe fra Queen gikk på repeat i bakhodet: «Thunderbolts and lightning, very very frightening». Å sitte alene i et lite telt midt på fjellet mens det tordner og lyner utenfor er ikke en drømme situasjon for å si det slik. Med kaffekoppen som trøst krøp jeg sammen midt i teltet og håpet det snart var over. Dividalshytta Multefangst etter Havgahytta. Det tykner til i sør. Jeg rekker akkurat frem til Guomojavrrit før himmelen åpner seg. En blir liten i et telt midt i en tordenbyge. Jeg lar teltet tørke en halv time etter tordenbygen. Turmøte ved Irggasjavri Like plutselig som tordenbygen kom var den over. Lettet over å igjen se blå himmel lot jeg telt og utstyr tørke en halvtime før jeg pakket sammen og gikk videre. Ikke lenge etter passerte jeg Moarsejavri, og så vakringer etter grov fisk ute på vannet. «Her var det fint, flotte teltplasser, stor fisk, hit skal jeg tilbake», noterte jeg i bakhodet, og prøvde et par kast før jeg fortsatte. Fremme ved Irggasjavri gikk jeg langs vestsiden for å se om jeg så det røde teltet til Anders og Kathrine. På kartet la jeg merke til et område som viste åpent og tørt terreng, så jeg regnet med at de hadde funnet veien dit. Jeg ble likevel gående langs vannkanten, og prøvde noen resultatløse kast underveis. Rett etter dagens siste vad var jeg fremme ved området som på kartet så ut som et fint sted å sette opp teltet. Det viste seg at Anders og Kathrine hadde tenkt likt, og fra skogkanten så jeg et rødt Hilleberg Allak nede ved vannet. Ikke før hadde jeg fått øye på teltet, så dukket hodet til Anders ut lufteventilen. Det ble et hyggelig gjensyn med turfolket jeg hilste på i Femundsmarka i fjor. Anders og Kathrine kunne fortelle at de akkurat hadde kommet frem til plassen og slått opp teltet før tordenbygen traff de. Jeg kokte opp litt vann til kaffe, og så ble vi sittende og prate om turen så langt, og turene tidligere på sommeren. Omsider fikk jeg satt opp teltet, og vi prøvde fisket i Irggasjavri. Etter noen små ørreter som knapt greide å gape over sluken gikk vi i stedet over til å lete etter tørr ved. Snart hadde vi fyrt opp et lite bål med sur bjørkeved, og ble sittende lenge ut over sommernatta og snakke om turer og friluftsliv. Å høre Anders og Kathrine fortelle om tureventyret de hadde hatt på Nordkalotten ved et bål langt inne på fjellet var en opplevelse. Moarsejavri I Moarsejavri vaker det grov fisk. Omsider får jeg øye på teltet til Anders og Kathrine. Turmøte ved Irggasjavri. Kveldsstemning og gode historier ved bålet. Storrøya i helvetesvatnet Før vi tok kveld ble vi enige om å gå opp til Doarrojavri neste dag. Jeg hadde lyst til å ta turen innom et par småvann på veien, så vi tok ut et område å møtes. Avtalen var at den som kom først fant et greit sted for teltet. Neste morgen pakket jeg dermed sammen teltet etter et par kaffekopper og startet på turen til Doarrojavri. Underveis stoppet jeg ved de to småvannene jeg hadde sett på kartet for å fiske litt. Begge vannene var langgrunne, så etter å ha satt meg fast i bunnen et utall ganger spiste jeg lunsj og gikk videre til Doarrojavri. Fremme ved vannet fant jeg raskt et greit sted å sette opp teltet, og prøvde noen kast med stanga. Det tok ikke mange kastene før den første røya satt fast på kroken. En flott røye på 3-400 gram. Ikke lenge etter kom også Anders og Kathrine ruslende innover dalen. Jeg viste de teltplassen, og etter en god og lang kaffepause tok Anders og jeg oss en fisketur. Kathrine ble igjen for å slappe av med en god bok på lesebrettet. Etter å ha fisket oss innover til innoset hadde også Anders fått en røye på 3-400 gram. Lei av å trampe rundt i våt myr, og kaste i et langgrunt vann kikket vi på kartet. Vi så et lite vann som lå litt lenger inn, og helt inntil en bratt fjellside. «Der må det være dypt», sa Anders. Navnet, Helvetjavri, eller Helvetesvatnet på norsk, gjorde også sitt til at vi raskt bestemte oss for å gå opp til vannet. Oppe ved Helvetjavri steg optimismen raskt da vi så den bratte fjellsiden i bakkant, og smeltevannsbekkene som stupte ned fra snøflekkene oppe i Kistefjell. Å dømme etter den bratte fjellsiden og skredura på sidene mistenkte vi at det var isfiskere som hadde satt navn til vannet. Der ville jeg ikke våget meg ut på isen for å si det på den måten. Det gikk ikke mange minuttene før Anders satte ny personlig røye rekord. En Røya som knapt var like lang som sluken. Mindre fisk er det ikke mulig å få på kroken. Selv om størrelse ikke var stor, gjorde synet av fisk til at optimismen steg et lite hakk. Det var i det minste ikke fisketomt. Helvetesvannet skuffet ikke. Der ute i dypet svømte det rundt et beist av en røye. Den røya er noe av det råeste jeg har kjent på en fiskestang, og det endte med at fisken sleit av sena og stakk av sluken i munnviken som en gulltann i et hånlig glis. Jeg skal ikke gjenta hele historien. Den har jeg fortalt før, så den kan leses i denne artikkelen: «Noe som lignet på en røye». morgen ved Irggasjavri. Anders er fornøyd med en fin steikfisk. Fiskerekorder må behørig dokumenteres, også når det er snakk om ny minsterekord. Strålende blid og fornøyd med nok en stekfisk. Helvetjavri Røya som stakk av med sluken Kveldsmat i teltet. Den lange hjemveien Neste morgen takket jeg Anders og Kathrine for et par trivelige dager sammen på tur, og startet på turen hjem. Tanken var å gå over til Galgojavri, og Anjavatnet før jeg avsluttet turen. Høyrefoten var imidlertid ikke enig, så da jeg kom til Galgojavri fant jeg frem kartet for å vurdere turen videre. Korteste rute ned til parkeringen var 12 kilometer. Ned til Anjavatnet var det litt kortere, så jeg kunne gå dit, og så 14-16 kilometer neste dag tilbake til bilen. Det verket i hele foten, og jeg greide ikke å gå langt før det var tid for pause. Det kjentes rett og slett ut som om alle bein i høyrefoten var forstuet. Jeg bestemte meg for å satse på den korteste veien tilbake til bilen, og heller bruke 2 dager på de 12 kilometerne om nødvendig. Det ble en lang tur. Jeg gikk til det gjorde for vondt å gå, plasserte sekken på bakken og la meg på ryggen med beina på sekken i 5-10 minutter. I starten greide jeg et par kilometer for hver pause, før det ble kortere og kortere etapper. Etter 12 kilometer på 12 timer var det seint på kvelden før jeg var tilbake ved bilen. Galgojavri En hoven og ikke direkte behagelig fot å gå på. Det ble mange pauser på hjemturen. Anjavassbrua og snart nede. Herfra brukte jeg «bare» 4-5 timer til parkeringen. Etterord Til tross for litt ubehag i foten den siste dagen er turen nok et godt turminne fra Øvre Dividal nasjonalpark. Det er alltid hyggelig å treffe turglade folk på fjellet, og røya som fortsatt svømmer rundt der inne i fjellet… Senere har ortopeden forklart at problemet med foten skyltes et utslitt stortåledd (artrose), og hevelse på grunn av arret etter operasjonen på lilletåleddet. Når jeg gikk så lange etapper i myke sko ble beinene i stortåleddet presset sammen, slik at det kjentes ut som om hele foten var forstuet. Løsningen til ortopeden for å fortsette å gå på lange turer var enkel. Stive såler slik at det ikke blir for mye bøy i leddet og tilpassede såler. Med noe stivere såler ble det mange turer senere på sommeren og ut over høsten. Korte dagsturer på 20-30 kilometer er ikke noe problem, så nå gjenstår det bare å teste om foten holder lengre turer i sko med stivere såle. Anders og Kathrine har også skrevet en historie fra sin tur i Øvre Dividal nasjonalpark på bloggen. Den er absolutt verdt å lese. Vis hele artikkelen

Det er en blanding av propan og butan i boksene. Om boksen står rett vei og det er kaldt så brenner man opp propanen først siden denne holder seg i gassform selv om det er kaldt. Når propanen er oppbrukt har du ikke noe trykk igjen før det blir så varmt at butanen går over til gass. Når man snur gassen opp ned så ligge fortsatt propanen øverst men nå dytter den ut flytende butan igjennom slangen. Når denne kommer over i den varme primusen så går den over til gass. Derfor skal man bruke boksen mest mulig opp ned når det er kaldt( med denne typen brenner) Det kan være slik at man må starte den med boksen den vanlige veien for å få litt varme i brenneren før man kan snu boksen. En annen ting å tenke på er at å slippe gass ut av boksen er det samme som å kjøle den ned. Er man litt tøff så kan man sette boksen ganske nærme flammen så den får litt varme. De tåler egentlig veldig mye men kan ikke anbefale det til noen Når det blir kaldt nok så vil man uansett ikke få noe kos ut av en propan/gass boks. Det finnes dyre alternativer med ren propan men det er tungt. Det høyere trykk så man må ha en solidere flaske. Det beste er bensin/parafin brennere når det det blir kaldt. Til nød gass ned mot 5minus. Med rett brenner og gass

Ja, har vel blitt til at man har tatt vare på noen brosjyrer og kataloger. Men det er store huller. Innenfor de norske (Ajungilak, Helsport, Norrøna, Skandinavisk, Devold, Ulvang, Bergans) er det ganske bra, men blandt de utenlandske er det vel vare Berghaus og Lowe jeg har en del av. Utrolig hvor ofte man er nødt til å gå tilbake å bla i disse - egentlig. Det er et "problem nå, når stadig flere kun vil basere seg på nettkataloger - for de slettes jo etterhvert. Må kanskje begynne å laste ned på disken! Men - kanskje vi er i ferd med å "vanne" ut temaet i denne tråden nå? Da et siste...... Jeg repeterer at Vulcan fortsatt produseres og er tilgjengelig, og at Atlas fortsatt kan leveres fra et par steder i England. Begge med Cyclops II bæresystem og med et volum på 80-120 ltr. 80 ltr. i sekkeposen, 20 ltr, i snelåsen (hevbart lokk på Altlas) og 2x10 ltr. i avtagbare sidelommer, som på begge modeller er festet med glidelås. Selvom produktutviklingen har gått videre siden disse var "topoftheline" står de seg nå godt fortsatt sammenliknet med mye annet på markedet - og jeg mener at de fortsatt vil kunne være et reélt alternativ.