Vinnerliste

Myklandsvatna - Froland En sen kveld ringer min svigerfar og spør om jeg har lyst til å være med på den årlige orrfuglleika, som han og en gjeng drar på i den siste uka i april. Det er noe jeg lenge kunne tenkt meg å være med på, siden det passet med friperiode fra jobb så takket jeg gledelig ja til denne turen. Noen dager senere sitter jeg på bussen fra Sandefjord ned til Arendal, for å bli plukket opp av svigers. Planen er å kjøre innover til Froland kommune og parkere på en lomme langs Evjeveien, ved starten av Langevatn, for så å padle med kano derifra. Jeg har aldri vært her inne, men har hatt lyst til å utforske disse sammenhengende vannene etter at jeg leste og så rapporten fra samme området til @Helge.R. At svigers, Tore er hans navn, skulle inn hit på orreleik passet jo helt ypperlig Vi var litt spente på været, for tidligere i uken var det meldt regn hele døgnet på utfartsdagen vår og da blir jo turen litt stusselig med øs pøs nonstop. Men for hver dag som nærmet seg, så meldte de bedre og bedre vær. Hele natten før vi skulle dra hadde det regnet og fuktet terrenget skikkelig, så vi kontakter brannvesenet og får konsesjon til å fyre kaffebål inne i Myklandsvatna området. Stedet har jo en trist skogbrann bak seg i 2008 som var ganske omfattende, med totalt 26000 dekar brannareal så er det faktisk den største skogbrannen i Norge i etterkrigstid. 40000 arbeidstimer, 15 helikopter og flere hundre mann måtte til for å slukke katastrofen som ble forårsaket av en gnist fra en skogsmaskin i et knusktørt terreng som hadde bare fått et par millimeter med nedbør på 38 dager. Jeg var spent på hvordan det så ut inne på branntomta nå snart syv år etter. Vi får kanoene på vannet og padler stille og rolig nedover Langevatn mens vi åpner oss hver vår kanoøl, en halv liter med svensk Blågul sterkøl fra systembolaget til ni kroner som var smuglet inn på en av harryrundene til Tore. Den smaker helt utmerket i det flotte været og det lille som er av vind avtar mer og mer til det blir helt stille. Jeg snur meg rundt og ser et bredt glis på 69 åringen som røper at han har det veldig bra bak der han sitter, dette er en kar som virkelig nyter det å være på tur og har en lang fartstid innen friluftsliv bak seg. Han har tonnevis med gode historier fra sine år på Svalbard til sitt jegerliv rundt om i det ganske land. Det er alltid en fornøyelse å høre om opplevelser som isbjørnangrep og vandrerliv med børsa på skuldra fra nært og fjernt. Han har opplevd mye, men er alltid sulten på nye eventyr Vi glir gjennom det stille vannet som en pil med hvert åretak vi tar, og etter en liten stund kommer vi inn i området hvor skogbrannen var. Terrenget er tydlig preget av brannen og det er en slags mystisk stemning her inne som jeg ikke kan sette fingeren på, men naturen holder på å restaurere seg selv og det er mye grønt blant de gamle svidde restene av katastrofen. Det er tilfredstillende å se naturen prøve å gjennopprette sitt virkelig vesen til sin naturlige tilstand. Jeg kjenner at det er en fryd å være på tur i denne perlen av et padleområde, trange passasjer og variert terreng i vannet med små holmer og skjær samt et yrende fugleliv gjør padleopplevelsen morsom. Etter å ha padlet oss gjennom Langevatn, Myklandsvatnet og et stykke inn i Ytre Langevatnet så finner vi frem til stedet vi skal gå i land og gjøre camp. Vi skal sove under en stor gapahuk som er rigget tidligere og blitt brukt før, skjellettet står igjen av den og vi trenger å trekke duken over og kamuflere den med kvist og kvast fra terrenget rundt. Den er plassert ved kanten av to forskjellige myrområder som det ofte skal være spill på, jeg er spent på om det dukker opp noen fugl på plassen vår. Området ser hvertfall veldig lovende ut, og på samme plassen ifjord var det masse liv. Etter å rigget ferdig gapahuken og gjort klar soveposen er det dags for å kose seg med bål, mat og drikke til en hyggelig prat med gjengen. Jeg tar en kjapp runde rundt bålplassen ved vannet og finner brensel, det er ikke akkurat vanskelig å finne ved her inne siden det er uendelig mengder med døde trær som har tørket ut og gått over ende. Tore er bålfyrer og får fart på kaffebålet, han rusler muntert ned til vannkanten og fyller svartkjelen sin og plasserer den nøysomt blant de gule flammene. Om litt er det kokekaffe og en liten en sier han og smiler lurt mens kan rister på lerka si, kan ikke nekte på at det smaker nå. Skumringen har startert, et par gjess lander elegant på overflaten av det blikkstille vannet som avslører en og annen Ørret som gir fra seg forsiktige vak i blåtimen som straks er over oss. Jeg nyter hvert minutt, morgen og kveld er den beste tiden på døgnet synes jeg Etter å ha spist oss mette, fått i oss nok å drikke og mørket faller på er det dags å falle tilbake i posen for å få seg noen timer søvn før forhåpentligvis spillet begynner. Plutselig suser det to sorte skygger rett over hodet på oss og innover myrområdet ved gapahuken vår, det er to Orrhaner som flyr inn på spillplassen og setter seg i toppen av noen nedbrente furuer. De starter med kveldsspillet og dette lover godt for morgenen når lyset kommer tilbake. Jeg sovner relativt fort til lyden av forskjellige snorkevarianter, men bare etter noen timer med søvn våkner jeg av kutring og sjoing fra Orrfuglene. Lufta blir helt fylt opp av langtrekkende "Tsjoo-yysch". Jeg stikker snuta frem gjennom åpningen av gapahuken og ser en tjukk graut av en tåke, men spotter flere fugler som sitter i toppen av trærne rundt. Men ingen fugl er nede på bakken og slåss, er ingen hunnfugler å se gjennom tåkehavet heller. Jeg drar frem kamera og får tatt noen bilder av den nærmeste fuglen som sitter å sjoer i et tre. Etter en stund så trekker vi ut av gapahuken og ut på plassen, fuglene har flyttet seg lenger vekk til et annet området kan jeg høre. Jeg blir ivrig og legger i vei med telezoomen under armen i håp om å få sett hanene i kamp og få tatt noen gode bilder av dem før leika er over. Jeg følger lyden av fuglene som virker som at de er nærmere enn de er, jeg går en god stund gjennom tåka mens jeg prøver å ikke lage for mye lyd. Men når jeg kommer frem til plassen så klarer jeg knekke en stor grein på bakken og fuglene blir skremt, de satt bare i toppene her og men uansett ergerlig. Jeg snur meg og skal gå tilbake men skjønner at jeg egentlig har rota meg litt vekk, tåka er tjukk og ser ikke mange meterne foran meg. Men jeg skimter sola og følger øst for å komme til vannet som jeg kan følge tilbake til bålplassen vår, etter en halvtimes tid ser jeg såvidt siluetten av hatten til Tore og fortsetter mot den. De er allerede igang med morgenbålet og er på frokosten, jeg kjenner at jeg er sulten selv og setter meg ned for å nyte en porsjon grøt mens jeg ser dagen lysne til og tåken lette på sløret sitt. Det ser ut til å bli en strålende dag idag og det er null vind, gleder meg som en unge til å ta fatt på kanopadlingen og gli gjennom et blikkstille vann. Vi pakker sammen og blir enig om at det kunne vært en bedre orreleik, men turen og været har vært helt upåklagelig. Vi setter kursen videre nedover med kanoene og ender tilslutt dagen tilbake til parkeringen og avslutter turen vår. Hit må jeg tilbake til ved en annen anledning og da skal jeg ha med fiskestangen og. Takk for nå

Jeg var innom noen av Numedal Statsallmennings åpne steinbuer på turen min på Hardangervidda forrige uke. Tanken var å overnatte i noen av buene dersom forholdene lå til rette for det, men jeg hadde selvsagt med telt også. Like greit egentlig viste det seg. Knutsbu Det var godt med snø ved Knutsbu. Kun toppen av pipehatten stakk opp av snøen. Inngangen befinner seg trolig under kvisten bak andre hundepar. Pipehaten sees litt lengre bak. Muran Denne buen ligger nydelig til ved Geitvatnet mellom Rauhelleren og Lågaros. Jeg ankom sent på ettermiddagen og det hadde derfor passet utmerket med en overnatting her. Alt så også tilforlatelig og innbydende ut da jeg kjørte opp foran buen, men forrige gjest hadde dessverre ikke lukket døren forsvarlig så buen var føykete full av snø. Av kulturvernhensyn burde jeg sikkert måket ut snøen og fyrt godt for å tørke ut buen, men jobben var i heftigste laget for en sliten mann utstyrt med en liten snøspade. Det ble overnatting i telt i stedet. Bakkehytta Neste bu var Bakkehytta og navnet sier egentlig det meste om buas plassering. Det er kun i underkant av 5 km fra Muran og hit, så det var aldri aktuelt med overnatting. Like greit egentlig for det ville blitt et stykke ned til egnet oppstallingsplass for hundene. Råstugu Like nord for Lågaros turisthytte ligger Råstugu. Kvistet løype går nesten rett forbi buen og det ser ut som om plasseringen i terrenget i stor grad holder den fri for snø. Det var fortsatt tidlig på dagen så jeg valgte å fortsette videre. Elsjålægeret Et stykke vest for Råstugu og Lågaros ligger Elsjålægeret. Her var det også godt med snø og bare møne og pipen stakk opp av snøen. Nå hadde jeg derimot bestemt meg for overnatting i steinbu og påbegynte derfor utgravingen. På en halvmeters dyp fikk jeg konstatert at døren var i samme gavlvegg som pipe/ovn. På halvannen meters dybde kom jeg til midt på døren og kunne med stor glede fastslå at det var stalldør, altså todelt dør. Neste utfordring var at døren var trutnet godt igjen og dørhåndtaket lå i snøen ved siden av døren. Etter litt fintenking fikk jeg skrudd dørhåndtaket på baklengs og fikk lirket døren forsiktig opp. Når jeg først var kommet inn var det å skrape vekk et cm tjukt lag med rim fra alle flater, både tak, senger, benker og gulv. Deretter var det å fyre opp og så bare vente på at varmen skulle spre seg og tørke opp lægeret. Innvendig er Elsjålægeret kledd med trepanel og er kanskje isolasjon mellom panel og mur i tillegg. jeg opplevde i hvert fall buen som lun og varm. Sengene utgjør om lag halvarten av arealet og er like lang som buen er bred. De passet ypperlig til meg, men blir fort i korteste laget for personer vesentlig over 170 høy. Det virker som om steinbuene er lite besøkt det meste av året og naturlig nok kanskje minst om vinteren. I Elsjålægeret var forrige gjest innom under reinsjakten i september. Etter det jeg så var også alle buene godt forsynt med ved og hadde en haug med oppkappede grankubber like bortom. Dette er skikkelig trivelige husvære som er vel verdt et besøk. Jeg hadde en aldeles nydelig tur i strålende vårvær de fleste dager, perfekt føre for hundespann og ski og jeg hadde vidda nesten for meg selv hele uken.

Gikk opp Fannaråki på rando på lørdag, og ble en tur opp til en ruin av en gammel sætra i Sunndalen på søndag. Ei helg med mye fint vær! Populært på Dyrhausryggen Opp mot Fannaråki Nedsnødde hytter på toppen Litt gråvær i Sunndalen Men det ble fint etter hvert! Utsikt fra Litlfalesetra. Snøvasskjerdingan

@Utemannen; Du har tydeligvis ikke deltatt i den tidligere debatten her på forumet - og det er absolutt ikke noe krav før man kan uttale seg! Men i tidligere poster har jeg redegjort for hvorfor jeg mener benektelse av ordet "frislipp" er semantisk arroganse. Vi er flere som har bodd i prøvekommunene (Jeg i Vinje) og ser at forsøket er blitt spilt fallitt og at det overhodet ikke fungerer. Vinje har sett en økning av ulovlig snøskuterkjøring etter at man fikk rødløypa (i.e. skuterløypa) i kommunen for snart 10 år siden (jfr uttalelser av Telemark Politidistrikt). Og av debatten her kan jeg vel se at ingen her er for økt ulovlig snøskuterkjøring. Eller? Den gamle tråden ble etter hvert stengt da debatten ble kjørt fast i en "feedback-loop" og alt var tilstrekkelig belyst. Hva om politikere etterspurte økt konsekvensutredning før lovendringen? All dokumentasjon som faktisk foreligger er rundt en svært så ullen NINA-rapport ( (Skår/ Østdahl:2005). En rapport hvor forkjempere for ytterligere liberalisering har streket under med rød penn det som de syntes var viktig, og skuterimportørenes landsforening håndplukket konklusjonene de likte for deretter å servere dem i nasjonal presse. En rapport hvor ringvirkninger for natur og friluftliv har "svært begrenset fokus" (forfatternes kommentar). Det som derimot er interessant er hvordan fylkesmannen gjentatte ganger har måttet gripe inn i lemfeldig praksis i forsøkskommunene. Flere ganger har man måttet gripe inn for å påse at løyper ble lagt utenfor sårbare områder. Også i Vinje, hvor kommunen ønsket en løype tett opptil nasjonalparkgrensen. Og nå skal altså alle andre innlandskommuner i Norge få samme mulighet. Jeg har en viss forståelse for at Vinje, samt øvrige kommuner med store utmarksareal, har et reelt behov for snøskutere. Derfor ønsker jeg ikke en parkering av skutere i slike kommuner. Her er snøskuterne også for lengst kjøpt inn av alle og enhver. Prøveordningen gjelder p.t. 8 kommuner i Norge. I øvrige kommuner, eksempelvis Siljan, Skien eller Nissedal har ikke disse skuterne blitt kjøpt enda. Her vil konfliktene bli merkbare. Forkjempere for lovendring bør anerkjenne at geografi, behov og formål varierer. Eksempelvis i Nissedal, hvor jeg ferdes mye, vil saken garantert bli betent: Betydelig mindre utmarksareal enn Vinje. Betydelig mer kupert. Betydelig dårligere snøforhold og dertil økt konfliktnivå mellom hytteeiere/skiløpere/snøskuterkjørere. Man pleier å konsekvensutrede før man gjør store naturmessige grep/inngrep. Hvorfor i all verden skal ikke dette gjelde motorferdsel i utmark?

Sist fredag/lørdag var jeg på rottungen i nordmarka. Ikke en eksotisk tur som til hardangervidda, men i en travel hverdag er det fint å kunne slappe av i skogen ved et vann. Fisken viste ikke mye liv, men det gjorde ikke myggen heller Var kaldt om natta, og på morgenkvisten kom det litt snø. Men turen ga så absolutt mersmak

Hittil har Fjellforum for meg vært et fristed fra konspirasjonstenkere og besserwissere. Det myldrer av dem for tida, både i vaksinedebatten og rundt klimadebatten. Snälla, la oss holde oss til vitenskapen (vitenskap er ikke noe lobbybasert man velger/ikke velger å tro på. Vitenskapsfolk derimot, er noe helt annet) og hvile våre konklusjoner på "føre-var" mentalitet - spesielt vi fjellfolk som er så glade i naturen. Hvis noen er interessert i denne ene forskeren mot strømmen, så er dette en S.V Avakyan, som fikk publisert sin artikkel i Herald of the Russian Academy of Sciences, i 2013. Han har absolutt bedrevet god forskning (derfor er han tatt med i kaka - hvem vet hva han trodde før han konkluderte?), men det har disse 9000 andre forskerne også gjort. Skulle vi støttet oss på mindretallets konklusjoner i klimasaken måtte vi gjort det i øvrig evidensbasert vitenskap også. Eksempelvis hadde kvikksølvbad fortsatt vært førstehåndsvalg for behandling av Syfilis, og antibiotika vært forkastet til fordel for homøopati. Siv Jensens uttalelser nylig gjør meg litt flau, men mest engstelig. Hun fornekter indirekte den vitenskapelige metode - og da er vel kysten klar for annet vrøvl også. (..og hvis noen begynner med Illuminati, klimapanel pay-off, New World Order, Jens Stoltenberg og chemtrails her nå så spiser jeg ryggsekken min )

Dette kan være en grei start for å sette seg inn i hvordan klimapanelet jobber: http://no.wikipedia.org/wiki/FNs_klimapanel For å bruke analogien din om Klimapanelet og et kirkemøte, så kan man si at mens et kirkemøte består av en liten elite som ut i fra sine egne antagelser tar avgjørelser på vegne av resten (og slik har det vært i snart 2000 år), så er Klimapanelet et organ som går igjennom hele verdens forskning og oppsummerer denne. Altså, Kirkemøte = "Hva syns vi? Det vi syns burde gjelde for alle andre". Klimapanel = "Hva syns alle andre? La oss lage en rapport som forteller hva alle andre mener". Det er altså ikke Klimapanelets egen mening det utgir, men oppsummeringen av den samlede kunnskapen vi mennesker har om vår påvirkning av naturen. Folk flest (dvs. forskere flest) har kommet fram til den konklusjonen at vi er hovedårsaken de senere årene. En av konklusjonene fra den siste rapporten sier "Menneskelig påvirkning av klimasystemet er opplagt. Det er svært sannsynlig (95-100% sannsynlighet) at menneskelig påvirkning var den dominerende årsaken til global oppvarming mellom 1951 og 2010." Om flertallet av verdens forskere hadde ment at menneskelig påvirkning IKKE var hovedårsaken, så ville rapporten hatt et annet resultat. Når dette er sagt, så har ikke jeg evne til å forstå mesteparten av den forskningen de gjennomgår, så jeg bøyer meg dessverre i støvet for disse yppersteprestene i Klimapanelet (og det er jo uheldig). Det optimale ville jo selvfølgelig være at jeg hadde kunnskap nok til å gjøre opp min egne mening, og si "jeg er enig i dette punktet, fordi..., men ikke dette punktet, fordi...", men det har jeg dessverre ikke. En sunn dose skepsis er alltid greit å ha i bakhodet. FN's klimarapport = For folk flest (Sammenligningen min av kirkemøtet og Klimapanelet er grovt forenklet og ganske urettferdig, men jeg tror det er noe i det allikevel.)

Et gammelt ordtak sier at det er like ille å fortie sannheten som å lyve. Jeg skal ikke påstå at noen lyver eller forsøke å ta Siv Jensen i forsvar, men selv om det sies at alle gode diskusjoner kan ødelegges ved at noen bringer inn fakta så tar jeg sjansen på å se på hva vi vet om klimaet på jorden de siste 1 mill år. Å benekte at klimaendringene ikke er menneskeskapt kan vel sammenlignes med å stå i en kirke og benekte Guds eksistens. Politikkere og andre ikke vitenskapsfolk uttaler seg med så stor sikkerhet at man nok bør begynne å lure. Hvor er denne overbevisende forskningen som ikke levner noen tvil. FNs klimapanel er overbevist heter det, FNs klimapanel kan vel i denne saken sammenlignes med et kirkemøtet. Du finner ikke mange deltagere på kirkemøtet som tviler på at kristendommen er den eneste riktige religionen, ja til og med den eneste rene sannhet. Skal man finne ut om kristendommen serverer den hele og fulle sannheten så hjelper det ikke å bare lese bibelen, man må nok se like mye på historiske og vitenskaplige kilder. Når det er sagt, det er ingen tvil om at klimaet forandrer seg til det varmere, men det har klimaet gjort i lengre eller kortere perioder så lenge jorda har eksistert. Hadde jorda stått i ro så ville sannsynligvis klimaet vert ganske stabilt etter ca 5 milliarder år, men slik er det ikke. La oss bare se på de siste en million år i jordas historie. I løpet av disse årene har vi hatt åtte istider, istider hvor den nordlige halvkule er blitt dekket av kilometer tykk is like syd til Alpene. Det er f.eks. disse is-tidene som har gravd ut og formet fjorder og landskap her i landet. Hver istid varte i ca hundre tusen år og mellom hver istid så var det en varmeperiode på ca. tretti tusen år. I disse varmeperiodene trakk isen seg så lang tilbake at Grønland har vert isfri og det kan også tenkes at nordpolen har vert nesten eller kanskje også helt isfri. Hva er det som forårsaker disse endringene i klimaet på jorden? Trekker vi en akse gjennom jorda fra nordpol til sydpol så ser vi at denne står med en vinkel i forhåld til rotasjonsretningen rundt sola. Denne vinkelen er ikke konstant og selv små variasjoner her vil gi relativt store temperaturutslag i nordområdene. Vi er nå ca ti tusen år etter siste istid. Altså burde vi etter all sannsynlighet begynne å merke at klimaet blir varmere all den tid ismassene i nord blir mindre og mindre og da vet alle som har hatt en isbit i et glass med drikkevarer, at jo mindre isen blir jo fortere smelter den. De første menneskene som kom til Norge kom fra et område ute i Nordsjøen som kalles Nordsjølandet. Det var omtrent der hvor Ekofiskfeltet ligger i dag og hvor det er ca. 70 meter med vann. Det er også funnet rester etter reinstyr og mennesker sør i Frankrike. Det er funnet rester av bosetninger langs kysten av den engelske kanalen og sannsynligvis har både denne kanalen og størstedelen av Østersjøen vert tørt land. Hva forårsaket issmeltinga etter siste istid? Vi har også hatt kalde og varme perioder etter siste istid. F.eks. den lille istid mellom 1500 og 1800. http://no.wikipedia.org/wiki/Den_lille_istid Jeg husker også fra min barndom at NRK Lørdagsbarnetimen var med på et treplantingsprosjekt som ble kalt "Stopp ørkenen". Det skulle bidra til å stoppe Sahara i å utvide seg sørover, en utvidelse som det senere viste seg ikke eksisterte. Aksjonen tok utgangspunkt i en overflyvnin som ble foretatt en gang på 1950 tallet og sammenlignet med en tilsvarende overflyvning en gang på 1970 tallet. Det viser seg at Saharas sydgrense ikke er konstant men vandrer sørover og nordover med jevne mellomrom. På 50 tallet lå denne grensen relativt langt nord, og på 70 tallet var den på full fart sørover for så å begynne å trekke seg tilbake. At det faktum at menneskene forurenser natur og miljø kan ha en viss innvirkning på oppvarmingen er jeg ikke i tvil om, og etter hva jeg har lest meg til så snakker vi kanskje om 5 - 7%. Min mening er at alt som kan bremse utnyttelsen og forurensningen av natur og miljø er positivt, og om vi blir nødt til å akseptere at "skremselspropagandaen" blir litt heftig i perioder så får vi heller tåle dette hvis det kan hjelpe folk til å begynne å tenke.

Var på dagstur til Preikestolen i går :

Vært innom alt for mange sportsbutikker, brukte noen kroner.. Men fisk ble det på min første gjeddefiske tur noensinne:) Artig.

Dette er vel kanskje det motsatte av et tips om røverkjøp, men jeg prøver: Solid prisøkning på telt etc hos XXL i det siste, nærliggende å tro at de "varmer opp" til vennefest med 25 % på de nye prisene...

Folk her har vel sagt det meste. Men jeg vil gjerne ha med - ikke legg lista for høyt for barn som skal introduseres for friluftsliv. Ta med mat og sovepose og bygg et lite overnattingssted i skogholtet bak huset e.l. Bare det å overnatte ute er en stor opplevelse og er nok det som trekker mine barn mest! Ellers syns de det er veldig stas når jeg forteller improviserte godnattahistorier i teltet. Sist ble vi inspirert av mammuten på soveposen til guttungen, så da ble det eventyr om mammut! Noen nevnte at grusveier er kjedelig - ja, men de pleier vi å sykle! Og så har vi med oss sykkellås så vi låser syklene til noen trær før vi går videre på sti. Og helt enig med deg Kjell Iver, i at barna syns det er gøy med klatring og klyving. Var turleder på en tur for et par uker siden, og veien hjem var en skikkelig utfordring for enkelte av de voksne...mens barna syns bare det var spennende og rapellerte ned skråningene der det var festet tau, som de aldri hadde gjort annet. Veldig moro!

Liten tur ut i Østmarka i helga. Få med seg årets orrespill, like magisk som alltid og med god mat og drikke ble dette en skikkelig fin helg. Fikk også testet ny sekk for anledningen, Fjellreven kajka 85, tror dette kan bli et fint bekjentskap:)

Siden Biltema er like i nærheten vippet jeg innom der i dag for å kikke på kokeløsningen, her er noen flere opplysninger. Kokekaret i "jetboil-lool-alike-kokeren" er et FMC-XK6 hvor ringen over ribbene til varmeveksleren er litt anderledes, de har to spor som benyttes til å låse kjelen fast til brennerdelen. Brennerdelen har ikke kjelestøtte, så om en legger en flat stekepanne eller kasserolle oppå, blir det tett mellom bunnen og ringen, og det fungerer dessverre dårlig, da flammen vil lukkes inne. Med den medfølgende kjele så kommer flammen med riktig avstand til bunnen av kjelen, og varmen kommer ut gjennom hullene i ringen som dekker ribbene. Brenneren har piezotenner og alt sammen pakkes ned i kjelen, inkludert en plastbolle som følger med. Så med mindre det finnes en adapter, eller man modifiserer/lager egne kjelestøtter, kan alt sammen kun brukes som en alt i ett løsning. Skal kjelen brukes på en annen brenner må denne ha kjelestøtter som er mindre enn diameteren på hullet i midten av kjelen, hvis ikke blir det ekstra stor avstand mellom brenner og kasserolle fordi ringener en del høyere enn ribbene. Totalt sett så hele settet egentlig ok ut for de som er ute etter en rimelig alt i ett løsning til å koke vann med. Når jeg først var der, så plukket jeg med meg en FMS 300T Hornet brenner, den var mye mindre enn jeg hadde forestilt meg.. Tok et bilde som viser den sammen med en FMS 116T (Biltema har stål varianten FMS 116), forskjellen i størrelse er ganske tydelig. Så, vel i hus måtte jeg koke opp en liter vann for å se hvordan den funker, brukte en FMC-XK6 kjele med varmeveksler, og vann fra springen: Første forsøk: 10g gass og 4min 45sek på å koke opp en liter vann. Andre forsøk, her tredde jeg brenneren inni hulet i midten på kjelen siden kjelestøttene ikke akkurat er beregnet for store gryter, da kom flammen ca 2cm nermere bunnen: 10g gass og 5min og 20 sekunder til å koke opp 1l vann. Jeg tok også øvelsen med FMS 116T: 14g gass og 4min og 15 sekunder. Samtidig var det merkbart at et oppkok kjølte ned gassboksen såpass mye at effekten minket fordi butanen i boksen da ikke fordampet like godt lenger. Derfor brukte jeg forskjellige gassbokser. Hadde en Primus vindskjerm montert. Så FMC-300T er en søt liten sak som fungerer som bare det, byggekvaliteten føles god, men diameteren på kjelestøttene er relativt beskjeden, så jeg kommer nok mest til å bruke den sammen med et Optimus Terra solo kokesett, og eventuelt en 0.9l kasserolle uten varmeveksler. Grunnen til at jeg kanskje ikke vil velge å bruke kjelen med varmeveksler er at det er så vidt at kjelestøttene kommer innpå ringen under ribbene (som er litt under 8cm), dermed skal det lite til før alt sammen velter. Så vurdere du en og har en kjele med varmeveksler, mål hullet i midten av varmeveksleren, og se og sammenlign dette med den oppgitte diameteren på brenneren (8.5cm). FMS 116T har til sammenligning10.6cm diameter.

Salget av 4-hjulinger har og økt, skal me da ha' dei kjørende rundt i fjellet på sommeren og? At en gruppe har investert i "ubrukelig" leketøy, er ikke argument for å endre lovverk (slett ikkje uten konsekvensutredning). Om nok kjøper super raske biler, skal da fartsgrensene og veistandarden endres? Jeg ser det som svært naivt å tru, at alle dei som har kjøpt dyre klatre og løssnø maskiner har tenkt seg å trekke seg ned fra fjellsidene og slutte med High-marking, for å kjøre i løype. Heller blir der flere av disse, samtidig som "lovlig" trafikk ødelegger for det ellers unike norske friluftslivet, naturopplevelsen og naturmangfold. Erfaring siger at kontroll og "innfangning" av løpske skutere er praktisk talt umulig, og konsekvensløst for eieren. De som liker å kjøre scooter kan jo reise på ferie til land der det er mulig, på samme måte som dei som liker å herje med automatvåpen kan reise til andre land å gjøre det i ferien. Hold Norsk natur fri for motordur!

Er i mot snøskuter, redningsvest og vannscooter. Bønder og næringsdrivende som trenger snøskuter i sitt virke får tillatelse for dette - tullekjøring burde vært forbudt. Kanskje på strengt regulerte områder som bilcrossbaner osv. Vannskuter er også noe støyende forferdelige greier som skremmer livet av sjøfugl med unger i hekkesesongen. Slike som gjess, ærfugl og ender. Redningsvest er detaljregulering. Er vel ikke tvil om at hjelm er til hjelp i bil..............? Når kommer hjelmpåbud for bilførere og passasjerer? Man kan jo falle på holka også - forbudt mot ferdsel når det er glatt på veiene? Når kommer påbudet om flyteelementer i nybygde trebåter etter gamle tegninger/maler? Bindalsfæring med innplastet isoporelementer, samme for Spissbåter, Tunejolla, og andre nybygg av trevirke.

Kjøper lite nytt egentlig. Ser der er ett "kjøpepress"? på en rekke forum. Alt fra bil, båt, campingvogn, hi-fi, klær, og ikke minst frilufts relatert utstyr. Bytt bil hvert fjerde år, gjerne det samme med det meste annet. Snakk gjerne varmt om global oppvarming og forsøpling mens forbruket øker for hvert år som går. Har fire fiskestenger, og to fluestenger, men kunne egentlig greid meg med færre. To er båtstenger, den ene ubrukt, den eldste fiskestanga er fra 73/74 kjøpt hos lokal G-sport for 41-42 år siden, den orginale snella er også intakt. Er denne gamle glassfiberstanga som er mest morsom å fiske med når det gjelder noe mindre fisk.

Resultatet: Det tok fire timer opp, inkludert en time pause og flere karbohydratpåfyllingsstopp. Ingen gnagsår, mye fin brun farve Svett og glad på toppen, ingen gnagsår

Litt tileggsinfo for de som måtte være interesserte. http://www.gamlenaboar.uib.no/b_e_stein3_1_5_1.htm http://no.wikipedia.org/wiki/Nordsj%C3%B8fastlandet http://www.abcnyheter.no/nyheter/2007/05/06/45255/norges-naboland-forsvant-10.000-ar-siden http://illvit.no/fortiden/geologi/var-det-istid-bare-paa-den-nordlige-halvkulen

Møysaltur 25-26 April

Knalltur til topps på Nordviksula (Ytre Sula) 1318 moh i Surnadal i dag. Knallføre! Strekker rando-sesongen så langt som mulig

Ville tilbake til Himalaya igjen og fikk med meg noen eventyrlystne venner på turen, iallefall i to uker før de måtte gjøre vendreise for å fullføre sine eksamener. Denne gangen var det Annapurna som sto for tur. Vi skulle gå opp til Annapurna Base Camp, dele oss der. Mens de gikk ned igjen hadde jeg ett håp om å kanskje gå opp mot Mardi Himal eller få meg en annen topp. Vi fløy til Kathmandu (Trondheim-Oslo-Dubai-Dhaka-Kathmandu) med Norwegian, Emirates og Biman. Emirates var flotte saker å fly med! Biman derrimot... det starta med tekniske problemer i Dhaka, gikk en time over skjema mens de prøvde å finne feilen. Endte med at flyvertinna ba en bønn over høytalerne og så var vi i lufta! I Kathmandu var det tordenvær som det ofte er, og sikta var skjeldent over 3000m (som det skal være om de skal lande der) men flyet gikk hardt men fint i bakken uten å skli av som Turkish Airline gjorde ei uke tidligere! Kathmandu var det samme gamle (gamle som i 2011), det komplette kaos av en by. Jeg synes Kathmandu er spennende, mye å se å oppleve her. Det jeg la merke til som hadde forandret seg på 4 år var wi-fi, nå var det wi-fi i alle hoteller og restauranter. Annet som hadde forandret seg noe var forsøplinga, den var ille sist, men kan iallefall si at den ikke er i ferd med å reduseres. På fly over Dubai Durbar Square i Kathmandu, desverre ødelagt i jordskjelvet ti dager etter disse bildene ble tatt. Tiggere i Kathmandu Vi kom oss relativt fort igjennom Kathmandu og videre med buss til Pokhara, Nepal's nest største by og inngangsporten til Annapurna. Spennende busstur, 160km på 8 timer! Pokhara var helt klart en helt annen by enn travle Kathmandu, men her var det nesten flere turister enn lokale, iallefall ved Lakeside. Tok litt byvandring og kom meg opp til noen utsiktspunkter vest for byen. World Peace Stupa lå på 1100m. Der var det byggevirksomhet ettersom det hadde gått ett stort ras ned nordsiden av toppen den lå på noe som hadde gjort hele stupaen ustabil. Gikk opp ett stykke til ett fint utsiktpunkt på rundt 1200m og satt der mens sola sto opp over byen. Besøkte også ei grotte som lå midt i byen. For å komme meg ned i den måtte jeg gå inn i ett kjøpesenter helt til det gikk ned steintrapper ned i undergrunnen. Måtte betalt 200 rupees (16kr) for å få adgang. Grotta var såpass ombygd at det var lite naturlig å se her. Sikkert spennende for de som aldri har vært i andre grotter før. Det som var å se var selve inngangen til hula, flott arkitektur! Det lå også ett tempel hundre meter inn i grotta. Helt innerst (så langt folk fikk gå iallefall) rant ei elv inn i grotta fra dagen og fortsatte ned i grottesystemet. Det var selvfølgelig forbudt å gå videre og utforske på egen hånd her, noe jeg hadde vanskeligheter med å respektere! Venta til det ikke var folk der og klatra over for å ta noen litt nærmere bilder... Da vi dro til Pokhara var det elendig sikt. Flott vær og varmt men vi så knapt Fishtail før søvidt ved solnedgang. På returen derrimot hadde kaldluft og tordenvær rydda lufta og utsikten til Himalaya var flott dagene lange da jeg var i Pokhara. Soloppgang over Pokhara Sarangkot (1600m) med Himalaya i bakgrunnen Lakeside, Pokhara Machapucharé aka Fishtail (6993m) Paraglidere ned fra Sarangkot Nepal kan være ett stort søppeleventyr til tider Inngang til grotte i Pokhara Lys fra dagen inn i grotta Tordenvær På bussturen mellom Kathmandu og Phedi ble vi kjent med to norske brødre som skulle trekke i noen dager. Vi joina lag og fikk ned priser på overnatting i Pokhara og transport med Jeep fra Pokhara og opp til Phedi der vi starta fra. Vi gikk fra Phedi relativt tidlig på dagen, det var iallefall få eller ingen trekkere som hadde gått før oss. Realiteten traff noen av oss, for stien startet stupbratt. Vi gikk opp på ryggen og fra 1600m gikk stien over i vei som vi fulgte igjennom bygda Dhampus forby en liten militærleir og en check point for å vise ACAP og Trekking Permit. Mens vi fikk signert våre beviser kom det to Israelere og gikk fint forby. Vi hilste å sa at her måtte vi vise permits. Da lo de høyt og fortsatte videre! Det tok ikke mange sekundene før vakta kom løpende og ropte dem inn i huset igjen. De hadde ikke permits og fikk klar ordre om å snu! Vi fortsatte fra Dhampus på sti oppover til vi igjen endte opp på en vei som vi fulgte opp til 2200m til en liten samling lodger på ryggen. Her delte stien seg, ned til Landruk for oss som skulle til ABC (Annapurna Base Camp) og videre oppover ryggen mot Mardi Himal, en nyere trekking rute som er i ferd med å øke i popularitet. Tok en pause her og tok fram kortstokk, geitost og whiskey. På noen minutter eksploderte skyene irundt oss å straks lyna det i alle kanter mens det hagla ned. Vi fortsatte og spille kort i håp om at det bedret seg etter hvert, vi hadde jo fortsatt flere timer lys. Det endte med at vi måtte sove der! Iallefall våkna vi dagen etterpå til et mye flotter panorama enn nede i Landruk! Vi gikk til Landruk, mens de to norske brødrene vi traff gikk opp mot Mardi Himal. På veien til Landruk ble vi stoppet av tre barn som blokkerte veien med pinner. For å passere måtte vi gi dem sjokolade. Vi gav dem ingenting og skulle til å gå over pinnene. Da "angrep" hun eldste jenta oss og prøvde å åpne alt som var av glidlåslommer og sekkeåpninger hun klarte å få tak i før vi fikk dytta hun unna. Hun klarte å få tak i vannflaska som hun mista så den falt 10m ned på terrasseåkeren på siden av veien. Heldigvis var dette de eneste virkelig ufordragelige barna vi møtte på, men det er synd å se at turismen fører til slik oppførsel. Tok lunsj i Landruk og sendte en snap til Norge da det var wi-fi her. Wi-fi var det i nesten alle bygdene oppover, dog det kostet penger å bruke det etter Landruk. Det eksisterte ikke sist jeg var i Nepal i 2011... Vi gikk videre ned til New Bridge på 1300m. Like før hengebrua fant vi en flott idyllisk foss som en av oss måtte bare ta en dusj i med skoene på! Ett kvarter seinere, måtte skoa av. En blodigle hadde funnet veien neddi skoa og blodet skulle renne lenge! Dagen endte i Chuli på 1780m. Dag tre gikk videre opp til 2200m og gjennom Chomrong (den siste permanent bosatte bygda) ned og til ei hengebru på 1900m. Så gikk det opp til 2550m før det gikk ned igjen til Bamboo på 2300m. Bamboo var ikke en spesielt trivelig plass å være, det var ett høl i jungelen egentlig. Men jeg og en til våkna med ei forkjølelse i Chuli, rett og slett ikke vant til å gå opp og ned med slike temperaturer! Vi tok derfor kveld i Bamboo selv om vi vurderte å gå videre til Dobhan. Flott sti igjennom bygdene Tibetansk-ættede barn i Dhampus Barn som blokkerte stien og forlanga sjokolade Dag fire gikk opp igjennom Dobhan, Himalayaog til Deurali(3200m). Mellom Hinku Cave of Deurali passerte vi det første store snøraset som hadde gått kanskje en uke tidligere. Klokka var ikke mer enn 14-15.00 da vi kom til Deurali, så vi vurderte om vi skulle fortsette til MBC (Machapucharé Base Camp). Vi endte opp med å velge det tryggeste alternativet. Det var stor snøskredfare og det er utover dagen at det raser oftest. Mens gjengen slappa av og venta på middag tok jeg en liten timers tur irundt lodgene. Da jeg skulle ta ett panorama kanskje 100 høydemeter over Deurali lukta jeg noe råttent. Snudde meg å så ned på en død snøleopard som lå en halvmeter fra meg. Var vanskelig å finne noe dødsårsak, men var spennende å faktisk få se noe så skjeldent som ett sånt dyr, selv om den var nylig avdød. Våkna tidlig og gikk fra Deurali. Den største stien går vest for elva, men denne var stengt på grunn av snøras i den første renna ned fra Hiunchuli. En midlertidig sti kryssa elva og gikk øst for elva over ett annet stort snøras som hadde gått ned ei renne fra Machapucharé. Stien kryssa elva tilbake til hovedstien og vi fortsatte over flere store men gamle snøras. Rett før den første lodgen på MBC kryssa vi et ganske stort ras som hadde gått bare noen timer før oss. Vi bestemte oss for å bli i MBC å fortsette opp til ABC dagen etter. Vi tok en tur opp i fjellsidene mot 3900m før tåka kom inn. En time senere var tordenværet ett faktum og det regna tungt ei stund. Det gikk over i snø men gav seg utpå kvelden. Jeg våkna kl 03.00 for å gå ut å prøve noen nattbilder av stjerneklar himmel, men da jeg kom meg ut var det skyer og kuling. La meg igjen å sto opp kl 06.00 for å fortsette opp til ABC. Da hadde det begynt å snø. Jeg hadde også fått høy feber av forkjølelsa jeg pådro meg langt neddi der så det ble til at jeg ble i MBC hele dagen mens de andre gikk opp på ABC. Snøen lava ned mye av dagen og vi fikk rundt 30cm nysnø. På kvelden letta det derrimot. Jeg hadde blitt bedre i løpet av dagen og sto opp kl 05.00 for å gå opp til ABC. Da var det -15c på MBC og krystallklart ute! Som førstemann gikk jeg i nysnøen oppover. Begynner jo å kjenne det på kondisen her oppe, så ting gikk ikke så fort som jeg er vant til. Fulgte stien 1/3 del før jeg bestemte meg på å prøve å klatre opp på moreneryggen for ett mer episk panoramabilde mens jeg gikk. Tungt var det, med 20-30cm nysnø oppå 1m med råtten snø over grov ur. Falt igjennom hundre ganger og brukte sikkert 15min på 20 høydemeter, bare på å gå fra stien og opp på ryggen! Brukte mye lengre tid på å følge ryggen også, var umulig å se igjennom nysnøen hvor det var stein eller sjakt, men akkurat sånt terreng har jeg gått så mye på at det går helt fint! Men utsikten var fenomenal og jeg fulgte ryggen nesten helt opp til ABC før jeg gikk ned på stien igjen. Sola kom opp og temperaturen føk til værs på få minutter. Ble på ABC i nesten 8 timer i tidenes påskevær. Ble både lunsj og en dyr cola på boks (300 rupees = 24kr, dobbelt så mye som ett rom i en lodge koster). Returen gikk betraktelig raskere enn oppoverturen. Brukte fire timer ned til Bamboo fra ABC, og passerte mange av de som gikk fra ABC to go tre timer før meg! Det ble altså 21km, 610 høydemeter opp og 2150 høydemeter ned den dagen. Sov i Bamboo igjen og gikk videre til Chomrong og til Tadapani neste dag. Det ble veldig mye opp og ned igjen, og litt for lang avstand på den dagen (16km) store deler på steintrapper som mine knær ikke liker så godt i lengda. Så etter den dagen hadde jeg vondt i knærene. Kom til Tadapani veldig seint også, tenkte å stopper i lodgene før det, men de var fulle. Fullt var det også i Tadapani, men klarte til slutt og finne meg ett lite rom i en kjeller med en Vannbøffel i naborommet som lagde rare lyder langt utpå natta! Større snøskred som gikk 3 timer før vi passerte Snøfoss ned fra Machapucharé Machapucharé Base Camp Annapurna Base Camp (4130m) Panorama fra ABC Viewpoint, fra venstre: Hiunchuli (6441m), Moditse (7126m), Fang (7647m), Annapurna I (8091m), Singu Chuli (6501m), Tent Peak (5660m), Annapurna III (7555m), Gandharwa Chuli (6248m) og Machapucharé (6993m). Fra Tadapani forlata jeg stien og den store turiststrømmen som fortsatte mot Poon Hill eller Ghandrup. Jeg gikk opp til ett lite og kaldt sted på nordsiden av Mulde Peak (3647m) og sov i Dobate. Her ble jeg i tre dager da været var ganske dårlig den første dagen. Var oppe på Mulde Peak begge morgener for å se og få tatt noen bilder fra utsikten. Hvorfor i alle dager går ikke flere folk opp hit når den knuser Poon Hill i alt! Kan vel ikke si for mye, droppa å gå ned til Poon hill, men Mulde Peak er 500m høyere, gir en langt bedre panoramautsikt enn Poon Hill. Og fortsatt er ikke Mulde Peak særlig vanskeligere, bare litt tyngre pga høyden. Etterpå gikk jeg ned til Ghandruk, men sov første natta på ett gjestehus som het Little Paradise Lodge oppe på en topp. Flott utsikt herfra, men det som var det beste var selve gjestehuset! Dette var virkelig ett paradis! Sov også en natt i Ghandrup for å få sett litt av den byen. Nå var jeg tom for penger så turen gikk tilbake til Pokhara og tilslutt Kathmandu. På flyturen tilbake til Norge ble det en liten snartur innom Dubai for å se på skyskraperne, imponerende det også! Turistbygda Ghorepani (2800m) omringet av fargerike Rhododendro-skoger Soloppgang over Dhaulagiri (8167m) Fishtail på natta Annapurna South (7219m) og Hiunchuli (6441m) Uvær over Fishtail Bygda Ghandrup Little Paradise Lodge Det var det, beklager om noen av bildene er litt over kanten photoshoppa. Er bare litt gøy å holde på!

Hvordan klarer dere å motivere deres småbarn (2-7 år kanskje) til å gå? Jeg har sett mange foreldre legge opp turer i lett terreng - i håp om å de små til å gå. Kanskje starte med en lett skogstur bortover osv. Likeledes har jeg sett at mange lokker med godteri og kjeks for å få "fremdrift" - uten at det hjelper så veldig mye. Når målet ligger så usannsynlig langt fremme er det også lett å miste motet. Spesielt om pappa har en tom bæremeis på ryggen! Jeg har sett at mine små faktisk først blir skikkelig motivert når det blir litt klyving og litt bratt. Det er også de turene de husker aller best - nemlig der det er litt krevende. Her er noen småtriks som vi har benyttet (med vekslende hell) for å få opp dampen: spise skikkelig mat (brødskive) før man legger avgårde - styr unna sukker. gå mange barn i lag kan motivere alle til å gå på (type Barnas Turlag turer er fine). Ikke ha med bæremeis - men legg en bæresele i sekken som man kan benytte ved krise. Legg opp til små etapper og legg løypen slik at de kan finne sin egen vei oppover dit man skal. Det er mer motiverende å finne litt småklyving. Ikke vær redd for å stoppe før man når målet - barna bestemmer tempoet. Prøv allikevel å ha et klart mål for turen. Ikke la noen gå langt foran de andre - det er demotiverende. ta turer dit det er noe å se på underveis - ikke bare tett skog. Ikke la ungene bli for varme - det er lett å glemme. Noen flere lure triks?

En fot er 30,48 cm så forskjellen mellom en 15,5' og en 17' er ca 45 cm. Skal du padle solo er en 15,5 foter lettere å håndtere enn en 17' siden den er litt kortere og litt smalere. Vel så viktig som lengden er det at den er smalere. Det blir fort veldig langt ut til siden om du er en liten dame med ikke så høy gorillafaktor. 15,5' går fint med to stykker også, men kommer hovedmengden av turene til å være med to personer og bagasje kan nok en 17' være å foretrekke. Du får til å padle denne solo også uten store problemer vil jeg tro. Du burde virkelig vurdere å bli med på kanokurset til KOT om du har muligheten, eventuelt bli med på noen av turene dems. Eventuelt kan du reise nordover til Aslakp http://våttkort.no/Event/Dicipline/4. Er du speider er det flere spennende kanokurs i Norges Speiderforbun i år også. Er det stor interesse kan jeg sette opp et Grunnkurs Kano i våttkortstigen(NPF)i nærheten av Kongsberg utpå høsten.

utemannen: du tenker at alle de som faktisk har tatt seg bryet med å bruke titusenvis av kroner på scooter for å drive med ulovlig kjøring kommer til å kjøre pent og pyntlig på evt lovlige løyper.. Aldri fortsette med råning i fjellsidene og i områder uten løyper? er vel en smule naivt?

Det bliver færge og bus, hvis jeg skal til det område, for en bil kan jeg ikke lige skaffe. Og så gør det heller ikke noget hvis jeg ikke skal stifte bekendtskab med alle de kryb

Sorry, men dette har du spurt om før: http://www.fjellforum.no/topic/35644-kanojomfru-trenger-tips/ Om det er retningsstabilitet og fart du prioriterer burde du gå for en 15,5' 17' eller 18,5' Baugen har ikke all verdens å si siden den er over vann.. De med oppsvinget baug fanger en del mer vind og blir derfor lettere dratt ut av kurs enn de med rett baug som har mindre areal over vann. Det som har mer å si for retnigsstabiliteten er springet i kanoen, hvor mye baug og akterenden er bøyd oppover. (mer eller mindre banan fasong) De med rett baug har mindre spring og er er slankere. De er derfor mer retningsstabile og raskere siden de har lengre vannlinje og "skubber" mindre vann (forenklet forklaring) Jeg har enda ikke fått padlet en 16' men ut fra bildene ser det ut som om den er et sted mindt mellom de som Bergans kaller "allround" og de som kalles "flattvann". Hva Chris B. har spist for å tro at en Ally 16,5 er retningsstabil veit jeg ikke, men om det stoffet funker vil jeg gjerne også ha en del av det!

Men for å bringe emne litt tilbake til utgangspunktet for diskusjonen; jeg synes det er helt klart skummelt når regjeringen går imot det beste viten vi har på nåværende tidspunkt.

Apropos "Jorda har hatt vekslende temperatur i flere millioner år" -begrepet, så er dette et kjent og tilbakevist argument. I stedet for å kjede uinteresserte her med hvorfor, linker jeg til Skeptical Science sin side om temaet: http://www.skepticalscience.com/climate-change-little-ice-age-medieval-warm-period.htm

Jeg ligger bare i langt undertøy i posen. Gjør samme nytta. Har gjerne 2 sett med meg alikevel - ett jeg går med og ett for camp/ soveposen.

Søndagstur mot nye høyder. Det var meningen å spare foten for å prøve å bli bra av achillesproblemene. Det gikk ikke helt etter planen. Det måtte bli søndagstur. Etter frem og tilbake til Blåfjellenden fredag/lørdag, avtalte jeg med broderen at vi skulle ta en tur. Med våren kommer muligheten til å få seg en tur utenom de vanlige plassene. Og også denne gangen burde det bli en kort tur. For mange år siden hadde jeg sammen med andre, tatt en tur inne på høgjæren, mot Ulvarudå. Slik jeg husket turen, så var dette en grei tur og ikke for lang. Jeg husket sånn noenlunde hvordan turen gikk, men på nettet fant jeg flere beskrivelser av både startpunkt og tur. Broderen var med på å prøve noe «nytt». Selv med beskrivelse i hodet var det ikke helt greit å finne fram, men vi fant da omsider parkeringsplassen på Tjåland. Heldigvis fant vi også en boks med «kart» over området, Det var egentlig et flyfoto med inntegnet ruter og noen navner. Godt nok for vårt bruk, da turen også var merket med «fyrstikker». Vi fikk bruk for kartet…. Mye av turen gikk denne gangen på gardsvei og ikke ute i terrenget. Bare helt øverst var det et stykke med bakker opp og ned. Det er et spesielt landskap. Det er lite skog utenom plantefelt. Her opp på Hørjæren er det ikke mye som hindrer utsikten. Nesten hele turen går med utsikt mot havet og fjellene lengre inne. Det ble ingen lang stopp på toppene. Det blåste. Nå var temperaturen grei, så det ble ikke kaldt – utenom i vinden øverst. Nedover fra toppen og mot Aurenes, var et greit å gå. Stien var og mer velbrukt, og det var tydelig at dette var den vanlige turen mot toppen. Og det merkelige var at vi møtte to (eller tre) partier som ikke helt hadde kontroll på hvor de var. (Og Aurenes var synlig fra stien stort sett hele tiden.) Det var greit å dra fram kartet vi fant på parkeringsplassen og vise hvor vi var og hvor toppen befant seg. Det siste stykket ned mot Aurenes går på traktorvei som slynger seg nedover. Lett å gå. Her må det gå sauer, men vi så ikke mange dyr, selv om det var spor mange plasser. Fra Aurenes til Tjåland går stien langs Tjålandsvannet. Og det er en fint opparbeidet gangvei. Det er lagt ned mye arbeid for å kunne komme greit fram. Jeg synes sånne kulturminner er kjekt å kunne bruke. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Har ikke enorme mengder med erfaring, men det er veldig gunstig å bruke lakenpose (har jeg hørt). Et menneske skilder ut en hel del væske iløpet av en natt. Det er fornuftig å la en lakenpose av noe slag absorbere dette, dermed slipper du å vaske sove posen og ødelegge dunet. La slitasjen gå utover lakenposen, ikke soveposen.

Tror det er forrige modell av Svea som het Spitsbergen. Noen som har det til salgs enda ser det ut til. Det har litt mindre fortelt på ene siden enn Svea http://www.skittfiske.no/WebPages/Produkt/ProduktInfo.aspx?plid=93510

Jeg ble nettopp tipset om at en turglad Jærbu hadde en egen turside på nettet. Faktisk så var denne oppdagelsen ganske interessant selv for meg som har vert høyt og lavt i disse områdene. http://turinspirasjon.net/index.html

Flott rapport og supre bilder!

Ellers så er det ikke så langt fra Vatsø til Passvik. Du trenger vel bare en bil. Jeg var i militæret på Høybuktmoen og på Jøkåsen sør i Passvik. Et fantastisk turområde.

Har i mere enn 14 dager kunnet observere grågås på rede på en holme rett utenfor huset. Sildemåken er kommet, i dag så jeg Linerle noe seint, og en svale tror jeg, men det var tidlig. Sæinger er kommet, mer eller mindre alle. Svartbaken har vel lagt sine første egg nå, og ærfuglene høres ute i sundet. Bokfinken høres også i nabotrærne, og kjøttmeisen synger ved ett par fuglekasser jeg satte opp i fjor. Snekret 50 fuglekasser en vinter og har bare fått opp fem av disse, har mye arbeide igjen. Har flyttet på båten, hvis været blir bra får jeg bunnsmøre den og vaske og polere. Målet er å få den ut så raskt som mulig, for å føre opp noen minkfeller på privat holme. Minken har hatt fri ferdsel siden 50-tallet og radert ut alt av fugleliv. Men etter å ha brukt felle der i 5 - 6 år, fikk tjelden opp flyvedyktige unger for tre år siden. Samme gjaldt sæing. Sykdom satte en stopper for dette i to-tre år, men går bedre nå. Er noen gjess som hekker der også, bare de får være i fred for tobeinte røvere. Spekulerer i å bygge noen ærfuglhus til gåsa. Har sett den hekke i skjul tidligere. Med skråtak og torv oppå dette, men vil også bli bolig for oteren særlig om vinteren. Sildand kan også hekke i disse. Ute i øyene bygde de også hus til teist av steiner og gamle margarinkasser av trevirke.

I dag måtte jeg bare ut. Langhelg med fantastisk turvær uten tur går ikke an! Det var faktisk "konemor" som spurte om jeg hadde vert på Husafjellet på Veraland. Det hadde jeg ikke,men jeg har vert på Hesthammaren eller Kjølleknuten en gang med noen speidere, men ikke på Husafjellet. Hun hadde lest en reportasje i avisen om hvor fint det var å gå på tur der og det ville hun prøve. Det var bare å parkere på Veraland og så var vi ute i tuerterenget. Siden min kone skjelden eller aldri vil være med meg ut på tur så slo jeg til. Vi kjørte til Veraland bare for å konstatere at vi ikke var alene som hadde lest avisen. Det var umulig å finne en parkeringsplass så vi dro like godt videre, opp på Seldslsheia der man parkerer for å gå til Bynuten eller Selvikstakken. Konemor har vert på Bynuten en gang før og jeg tør ikke foreslå det en gang til. Men det ble en nesten fire timers rundtur i området og det var i hvert fall tur nok for henne. Jeg kom over et bjørketre som hadde gitt etter for naturens krefter, men utrolig nok var det fremdeles liv i noen greiner.

Er en tur i barndommens rike pga konfirmasjon i familien, så i går gikk jeg en times tur på kyststien. Utrolig grønt her nede sammenlignet med bartebyen!!

En sorgens dag for alle som er glade i naturen.

Prekestolen er fint turmål. men i forhold til å gå videre til neste overnattingsplass, ligger det litt vanskelig til. Og på tur til Prekestolen vil du nærmest gå i kø. Det er eller en tur som tar tre fire timer frem og tilbake. På andre siden av fjorden ligger Kjerrag. Det er 2-3 timer tur ut til platået. Og to- tre timers tur videre til Langavatn og eventuelt videre til andre hytter. Det jeg kunne tenke meg å forslå er å ta ferja inn til Lysebotn gå til Kjerrag og videre til Langavatn. Neste dag ned til Blåfjellenden. Siste dag tilbake til Flørli og båt til byen/buss.. Overnattingene vil da være på selv/ubetjente turistforeningshytter. Det betyr at dere må lage maten selv. Og at sekken bør kunne veie under 10 kilo. Og ruten er hele tiden merket med røde t'er. Det vil være folk på hyttene, men midt i ukene, vil det bare være ganske få. På tur, vil dere antakelig se - treffe - svært få. (Turen ut til Kjerrag unntatt.) Turen kan forlenges med 2 dager ved å ta om Sandvatn. Det vil i så fal bli en tur på 4-5 dager, og bare første og siste dag blir "lang". (Gåtid på 5-6 timer - de andre dagene 3-4 timer)

Skulle nesten trodd det hadde blitt sommer når en ser alle bildene her Klamrer meg fremdeles fast til skisesongen og prøver å få et par turer i uken. Her er noen bilder fra de siste turene. Verjesteinsnuten, Haukelifjell Lyseknuten, Hunnedalen Grubba, Sirdal Røseknuten, Hunnedalen

Jeg kjører ikke noe stort motivasjonsprogram, men prøver å fortelle ungene (nå 4,5 og 6,5 år) hvor langt vi skal gå og hva vi skal gjøre når vi kommer frem. Hun eldste løper gjerne avgårde foran meg og hun minste, men tar seg tid til å vente ved passende anledninger. Ellers så prater vi en del når vi går, gjerne om helt dagligdagse ting som har skjedd i det siste eller om ting vi ser underveis, det er utrolig hvor langt man kan gå mens man prater. På lange turer er det viktig med lange pauser med god mat. Typisk brødskiver, polarbrød, saft, kakao og selvsagt litt ekstra godt som Kvikk Lunch og rosiner. Jeg har alltid med et mindre hestelass med Kvikk Lunch lett tilgjengelig i tilfelle det trengs, men ender som regel med å bære det meste av den hjem igjen. Men på "helvestesturer" slik som f.eks. i fjor sommer, hvor vi ble overrasket over iskaldt regnvær når vi skulle hjem etter å ha tilbrakt natta i telt og vi ikke hadde med oss vanntette klær (Yr hadde meldt sol og varme i hele uka, og det hadde vært fint vær i en uke, det var derfor ingen grunn til å mistenke Yr for å ta feil), da var det veldig godt å ha med ett ekstra lager med Kvikk Lunch. 2,5 timer å gå i kaldt øsregn tok på for hun minste, heldigvis kler vi alltid ungene i ull fra innerst til ytterst når vi går på tur og det gjorde at ungene ikke var kalde, men det er ALDRI moro å være gjennomvåt. Hun eldste klagde ikke en eneste gang og var veldig behjelpelig med å prøve å motivere lillesøsteren sin. Da vi kom frem til bilvei ble ungene satt på en stein med softshelljakken min og siste rest av Kvikk Lunch lageret ble tømt og fordelt mellom de, mens jeg gikk de siste 5-600 metrene bort til bilen alene. Kjørte bort til ungene, fullt varmeaparat på i bilen og lot den stå på tunggang mens jeg skiftet klær på ungene og satte de inn i bilen med tørre klær. Underlig nok så husker ungene tilbake på den turen med bare positive tanker, mens det for meg var selve marerittet fordi jeg følte meg så fordømt uforberedt siden jeg ikke hadde tatt med vanntette klær til ungene. (De vanntette klærne lå igjen i bilen for å spare 2-3 kg i vekt.) Av alle ting ønsker ungene at vi skal gå den samme turen i sommer fordi de skal vise til mamma hvor fint det var der! (Det hører med til historien at dagen vi gikk inn hadde vi nesten 20 grader og strålende solskinn og koste oss med å grille og bade, ikke hverdagskost på 1000 m!)

Samd i det meste som vert sagt. Val av terreng er relevant også for oss (no har eg nokså store born, elleve og blir tretten, men dei har no eingong vore små). Grusveg er dødens og klyving er topp. "Referanseturar" som ungane kjenner godt har vore viktig for oss på nye turar. "Det er omlag like langt som......" "Me skal gå halvparten så mange høgdemeter som til xxx men over litt lenger distanse. Det vil seie at det er slakare, men lenger enn xxx". Og ja, vegen er målet osv, det må vere grunnsteinen. Men nokre gonger har eg også presentert sanninga for borna mine. At innimellom må me faktisk ha framdrift for å nå eit spesifikt mål me har sett oss. Trur det er viktig å anerkjenne mål som motivasjonsfaktor også, reelle, faktiske og fysiske mål. Det sosiale har kanskje vore den viktigeste nøkkelen for oss, både tidlegare og no. For nokre år sidan gjekk med Norge på tvers langs 63. Me var fire vaksne og sju kids, som gjekk frå Stjørdal til grensa (Sylan). 6 av ungane var i alderen 7-10 år, den siste var 4. Den minste satt ein del på pappa sine skuldre, spesielt når myrane var tunge å gå (vått år, snøen låg lenge). Eg var i utg pkt skeptisk til ein så lang tur med så mange born, og me hadde sjølvsagt exitane klare og stressa lite med målsettinga. Turen gjekk som ein leik. Pga vått år og omklopping vart turen litt lenger enn elles, trur me gjekk omlag 130 km. Ungane hadde kvar sin dag som var litt tung, elles sprang dei fremst jamt over. Ein tur som lærte meg mykje om korleis eg sjølv undervurderte det som bur i ungane mine, og kva det sosiale har å seie. Det er gjennom litt spenstige prosjekt som dette at mine verkeleg har gløda på tur. Har fleire gongar opplevd at det er nett den vesle turen som verkeleg vert eit helsikke å motivere, til tross for all verdas pedagosiske verkemidlar og skøyale påfunn, men den lange, litt i overkant drøye turen går så det grin. Dette gjer at i vinter som har vore har eg nesten ikkje hatt med ungane mine på kvardagsturane. Dei har fått styra med sitt, venner og fritid osv, og så tek me ein overnattingstur eller liknande omlag ein gang per månad, gjerne båltur i skogen. Tur har ei god stund no ikkje vore den viktigste interessa deira og det har eg respektert. At eg har gjort det, og ikkje vore "på dei" har resultert i at dotter mi vil velje friluftsliv som valfag på skulen til hausten. Det har også resultert i at dei vil vere med meg til Svalbard i sommar, på tur. To og ei halv veke der oppe totalt, 10-12 dagar ute på Prins Karls Forland. Til gjengjeld sett eg av ein dag til leikeland med guten min og ein dag shopping med jenta mi (båe deler får det til å rykke hardt i sjela). Eg fekk beskjed med mine (til tider altfor) reflekterte born, om at dersom det er eit felles ansvar å skape trivsel i familien, fekk eg pent bidra utanfor eiga komfortsone også. Gi og ta med andre ord. Til sjuande og sist er det samværet som er viktig, og eg er overtydd om at ungane kjem til å kose seg stort på Svalbard, og eg kjem til å ha det flott på shopping og Leikeland. Ungdomsskulealder gir andre "turutfordringar" enn små born, og eg knip meg sjølv i å tenkje "sukk, kor enkelt alt var den gong dei var 7"

Jeg er veldig enig med @MartinHJ. For oss har det vitkigste trikset vært lek, og selvsagt må jeg være med. Vi har lekt oss gjennom turene fra hun var 2,5 år. Leken har selvsagt utviklet seg, men det viktige er at jeg er med på den. Den siste versjonen, og min foreløpige favoritt, er at hun er trekkhund og jeg er hundekjører. Genialt med litt drahjelp til pulken! Vi har sunget mye og jeg har fortalt mange historier. Våre beste samtaler har vi også ofte på tur.Og så gjelder det å huske regelmessig påfyll av mat. Vi prøver å praktisere pauser hver time. Det trenger ikke å være lange stoppen og mye mat, men stabilt blodsukker hjelper veldig på motivasjon, humør og alt mulig annet. Valg av turmål og turmåte kan også bidra til motivasjon. Er det noe spesielt med stedet, eller noe som skjer underveis? Vi ser på kart og snakker om turen, både før og under.

Dagens 4 timers kajakktur i Ålesundsområdet i kanonvær

Ah, skjønner. Ser NRK har et program om det. Elsker bilder og fortellinger fra gamle dager! (dagens tips: hvis du elsker vinter og snø, ikke flytt til Østfold)

Fallkniven VM1 er en genial kniv, husker jeg riktig er denne tiltenkt damer.

Mitt prinsipp omkring livet ute i naturen baseres på at elektroniske artikler ikke skal være en del av det. En gang for mange år siden kjøpte jeg en dyr SatMap GPS. Den ble solgt etter to turer. For meg er det ikke aktuelt med verken mobiltelefon, GPS, lesebrett, SPOT eller andre elektroniske artikler. Det handler om at man omgir seg med så mye elektronikk ellers i hverdagen, at når jeg befinner meg i naturen, så skal det være en total frisone fra den delen av det moderne samfunn. Jeg ønsker at mine turer i felt skal preges av å leve på "gammelmåten" så langt det lar seg gjøre.. Da mener jeg ikke at jeg ikke skal tillate å ha med meg type artikler som en moderne primusbrenner,en god anatomisk sekk, en bra hodelykt eller et solid telt..Grensa har jeg satt ved de nevnte elektroniske artikler. Det er et valg jeg har tatt, det handler for meg om måten jeg vil leve der ute i fjellet på. Jeg vil suge inn naturens puls, dyrelivet og været, og lære meg å leve av og med naturen, uten at en lysende skjerm skal sette sitt preg på den tilværelsen også.

hva med å gå?