Vinnerliste

Begynner med noen bilder fra et par fiskemessige bomturer til noen småvann i indre Troms. Dro dit uten noen form for forhåndsinformasjon. Det å se nye områder og prøve nye vann har en meget forlokkende effekt på undertegnede, dermed blir det gjerne litt prøving og feiling ift det rent fiskemessige. Dessuten, kan aldri gjenta det ofte nok: Fjellfiskets veier er uransakelige.. Det finnes ingen fasit. Om ikke annet kommer man seg ut.. Så om prikken over i'en (fangsten) ikke alltid blir det store, får man uansett vært i fjellet, og det er jo det som ofte teller mest. Første turbildene her er fra Dividalen: Teltet mellom furuene Svartkaffen og whiskyen Det der var årets første bål.. Attpåtil fyrt med tørr furu! Bålpølse Villmarkslektyre Her fra neste tur, i område Takelvdalen i indre Troms. Base i fjellbjørkelunden En durabelig gryte basert på elgkjøttdeig under forberedelse Det ferdige resultat Stemning Mårrasola som varma teltet Landskap i indre Troms Neste tur her er foretatt med scooter langs en løype som binder sammen to daler i Troms. Her fikk vi oppleve et spennende fiske etter storrøya. Pen røye ble landa på isen mens større røyer ble observert i hullene. For å sitere forfatteren av den fantastiske boka "Mitt Nord": "Årets vakreste eventyr er vårfiske etter røya på isen". Klargjøring På plass i telt. Ovnen gløder. Første middag forberedes: Feit elgkjøttgryte med crème fraiche, bacon, hvitløk og andre godsaker Litt av turens utvalg Halvannenkilos fjellrøye Denne nærma seg 2 kilo Innsats - kveldsfiske Kveldsfisket ga resultater - røye på 1,5 kg Middag nr 2: Suppekjøttgryte av reinsdyr. Putra i 3,5 timer før den ble fortært. Før nedpakking: Flatt lys og snøfokk Dette er alle turer som ble foretatt før påska. Litt om påska kommer etterhvert.

det her er forumets beste tråd.

"Den som graver en grav for andre skal selv falle i den" heter det et sted, men hva som er årsaken til at denne uheldige beveren ble tatt av dage av treet han skulle felle er ikke godt å vite. http://www.nrk.no/sorlandet/_-jeg-har-sett-mange-bevere-i-mitt-liv_-men-aldri-noe-sant-som-dette-1.12310194

Ser at dette kan bli komplisert å forholde seg til for enkelte så foreslår en ny måte å sette grense for ultralettpakking. Høyde og vekt må tas forbehold om. Antar at en gjennomsnittlig amerikansk lettpakker er 170 cm og 70 kg. Noe av vekta i sekken er fast uansett så setter dette til 3000 gram. Resten av vekta for en lettpakker er gjerne 1,5 kg klær og sovepose i sekken og 1,5 kg klær og sko på kroppen. Halvparten av total vekta utenom konsumvarer er derfor varialbel med vekt og høyde. Totalvekt uten konsumvarer: 3000 + 3000 * ((H / 170) * (V / 70))^0.3 H = Høyde V = Vekt Dette blir 6 kg for en på 170 cm og 70 kg mens en på 190 og 90 kg får 344 gram ekstra altså 6344 gram for å kunne kalle seg som ultralettpakker. Så bør man også ta med mat siden det tross alt er hele sekken som betyr noe. Hvor mye mat man trenger er avhengig av kjønn, alder, vekt og høyde samt hvor lenge man går pr dag. BMR for menn utregnes med følgende formel: 66,473 + (13,7516 * V) + (5,0033 * H) - (6,755 * A) A = Alder Generell gåing i fjellet forbrenner 6 kalorier pr kg kroppsvekt pr time. Her burde man selvsagt gjort noen studier for å finne en bedre formel som tar hensyn til terrenget, hvor fort man går og alt slikt, men det er det dessverre ikke noen som har gjort enda så vi må ta til takke med dette tallet. 6 * V * T gir altså ekstra kalorier forbrent med vandring T = Timer gått pr dag De fleste bruker endel av fettreservene når man er på tur og en kan derfor regne med å ha 700 kalorier i underskudd pr dag, dette er også forsvarlig fra et helsemessig perspektiv. Dette deles på 5 for å finne hvor mye mat en må pakke med seg (forutsetter pakking av energitett mat hvor 1 gram blir 5 kalorier). Da får vi denne formelen: Matvekt: ((66,473 + (13,7516 * V) + (5,0033 * H) - (6,755 * A) + 6 * V * T - 700) * D) / 5 D = Antall dager Konsumerbar brensel settes til 20 gram pr dag med mindre noen kan argumentere for at en tyngre person trenger mer brensel. Da har vi en lett og fin formel for å beregne total vekt på sekken og det mann har på seg: Total vekt: 3000 + 3000 * ((H / 170) * (V / 70))^0.3 + (66,473 + (13,7516 * V) + (5,0033 * H) - (6,755 * A) + 6 * V * T - 700) * D) / 5 + 20 * D Eksempel satt opp i excel: Nå må jeg bare få Worlds Ultralight Hiking Organisation til å godkjenne dette.

Neste gang jeg skal på tur skal jeg prøve å pakke sekken uten humor. Da blir den sikkert lettere.

Blir det tatt hensyn til vekten av luft i utstyret? Luft veier jo 1.3g/L ved 20 grader C ved havoverflaten. Hvis man bor ved sjøen og skal på tur på fjellet burde man jo pakke om utstyret når man parkerer bilen.

Dette er nok bevermord. Kanskje offeret hadde noe på gang med kona til en annen bever og fikk dermed et tre i hodet. Eller kanskje han skyldte penger til bevermafiaen...

Ved nordaust enden av Selsvatnet ligg det ein gapahuk. Med den som leirplass vil eg tru snøen er smelta så det er greie forhold for fottur opp til Steinkyrkja. http://peakbook.org/peakbook-element/54396/Steinkyrkja.html I Øldalen (nordvest for Vinstra) finn ein fleire leirplassmoglegheitar inn langs vegen. Den lokale trimgruppa har trakka sti opp til Teigsætra. Kanskje er snøen smelta nok til at det går an å fortsette til Bjørnsonsprofilen. http://peakbook.org/peakbook-element/51392/Bj%C3%B8rnsonsprofilen.html Mange fjellvegar har gode leirplassmoglegheitar (men begrensa fotturalternativ no, litt tidleg på sesongen enda). Eksempelvis Eftasåe på Dovre, Horgesætrin i Sel, Høvringen i Sel, Busætrin i Sel, Gravdalen i Nord Fron. Ved Busætrin kan turmål være Pillarguri og Tokampen. Tokampen har to bonusar i form av Sameti (hytta til Marcello Haugen - bruk Google) og ei bygdeborg. Forutsett sjølvsagt at snøen er smelta nok til at ein kjem seg fram til fots. Vil tru at også vegen opp frå Hjellum er brøyta men har ikkje køyrt den i vinter. http://peakbook.org/peakbook-element/54730/Sameti.html

Det er ikke uvanlig at beveren gnager stammen på trær så langt at treet akkurat blir stående. Så venter de til vinden eller kanskje et plutselig snøfall legger treet i bakken. Denne beveren har kanskje feilberegnet været den dagen den gnaget på sitt siste tre. Skulle kanskje lest fjellregel nr.3, eller kanskje nr.8 Fjellvettreglene Legg ikke ut på fellingstur uten trening. Meld fra hvor du feller. Vis respekt for været og værmeldingene. Vær rustet mot uvær og kulde selv på korte fellingsturer. Ha alltid med hjelm og det utstyret fellingen krever. Lytt til erfarne fellere. Fell bare osp og bjerk. Fell ikke alene. Vend i tide – det er ingen skam å snu. Spar på kreftene og gnag kun gjennom barken om nødvendig.

Er vel viktig her å tenke på at humoren bør være tørr. Blaute vitser veier nok mer.

Selv er jeg veldig påpasselig med å klippe neglene, stusse skjegget, rense ørene og klippe håret før tur. Jeg har jo også selvfølgelig kvittet meg med dødvekt som f.eks. én av nyrene og blindtarmen.

UV er ein av faktorane som reduserer levetida. Og derfor står det også i bruksanvisninga at ein ikkje skal lagre teltet i direkte sol. Og eit telt som står oppe over lang tid, vil også bera preg av det. Slitasje ein annan faktor som kan vise seg etter mykje bruk. Blafring av teltduk mot stein kan bety mykje slitasje over kort tid. Dette gjeld alle teltdukar og bør ikkje koma som nokon overraskelse på nokon. Når teltduken er tynn i utgangspunktet, tålast det mindre slitasje før det vert hål. Og når rivestyrken er låg i utgangspunktet, skal det mindre til at denne vert redusert slik at duken revnar i eit uheldig augenblink. Med fornuftig lagring (tørt og UV-fritt), er det nok få som slit ut teltet sitt, og det gjeld nok lettvektstelt også. Det er gjerne hundeklør, snubling i bardunar¹ og liknande ting som sett teltet på dei verste prøvene. Og det som kanskje eit sterkare telt tåler, kan øydelegge eit lettvekstelt. Litt påpasselegheit har aldri skada, og det gjeld fortsatt. ¹Når bardunen er knytt fast i eit tre eller ein stein, er det bardunfestet i teltet som må gje etter dersom ein snublar i bardunen.

Tror en steigværing blir fornærmet om du hevder at vedkommende kommer fra Helgeland! (Nord-)Salten er vel det området kalles.

Det står et ikke i teksten der, så jeg sier ikke at teltet må byttes etter 1-2 år. Jeg sier at tynne materialer vil svekkes prosentvis mer en tykkere materialer ved samme slitasje. Dette som En faktor nå en virderer akto vs enan

Helt enig "Vagvær". Helgelandskysten er unik. Havpadling, sykkel, fjellet. Feriert ikke lenge som deg, jeg har bare snart 30 år. I snitt 4 uker i året. Kom dere nordover/sydover. Det er plass til flere.

Fyller på litt om ikke så lenge! Trenger du inspirasjon for å røske ræva di opp av sofaen? Hehe.

Jeg skal spørre noen som konkurrerer på lettest sekk hvis jeg ser dem.

Jeg satt å sydde dekken til bikkja og kom til å tenke på dette med lettvektsutstyr og hund. Er dette noe lettvekterne tar med i vurderinga når dere kjøper utstyr til hunden? Jeg har vel egentlig tenkt at det får veie det det veier, men det må kanskje ikke det. Jeg har bytta ut jervenhiet som veier litt med en hvilepose jeg fant på magasinet som veier mye mindre. Kobblene til bikkjene kan nok også bli lettere.

Vi er en gjeng voksne og barn som skal på tur neste helg. Vi bor spredt rundt i landet, og Otta er det naturlige midtpunktet. Vi ønsker derfor å dra på tur i det området. Leirplassen kan ikke ligge for langt fra bilen og vi kan ikke gå på ski. Er det noen som har tips til steder/områder vi kan ha en fin tur på disse premissene?

Dere som konkurrerer om lettest sekk, tar dere hensyn til kroppsstørrelse? En person på 2 m vil ha tyngre klær i sekken enn en på 1,75..

on top of the waterfalls is a lake, before the dam, that would be a good campsite, you can drive with car to the lake, follow up the tollroad

Dette er en av de STORE fordelene med Allak/Soulo! Ikke klønete, men tvert imot en sikkerhetsdetalj når du skal sette opp teltet alene i sterk vind. Den andre store fordelen til Allak er ventilasjonen som er helt genial.

Hvis du skal ha som fremdeles er brukt av folk som har den på hodet hele dagen året rundt, i sol og i pøsregn så kjøper du en australsk Akubra. De er lagd av kaninpelsfilt og er rimelig vannavstøtende og sinnsykt kule. Amerikanske cowboyer ønsker seg slike hatter. Det anbefales definitivt at du finner en butikk du kan prøve hatten før du kjøper for de er ikke billige heller...

Å hekte ned deler av innerteltet, er ein fullgod erstatning for yttertelt for matlaging¹. Ytterteltet i Soulo er også så trangt, at eg ikkje vågar å fyre primus der utan å hekte ned deler av innerteltet. ¹Vintertid då ein gjerne lagar ei djup grop i forteltet for å ha ekstra god plass, er det ei dårlegare løysing å gjere dette der ein vil ha innerteltet til natta;)

Skiver på: Storhornet, Godøya, Giske kommune (th) Signalen, Valderøya, Giske kommune (tv)

Jeg regner med de fleste ultralettpakkere sprøyter inn helium i sekken før avgang for å unngå dette problemet.

Har hatt Allak i flere år, før jeg nå i vår solgte det og erstattet med et Keron 4GT. Ønsket om plass i forteltet ble for stor, samt at jeg ofte dro på turer med flere og at et tomannstelt derfor ble lite. Når det gjelder klipssystemet så er det helt genialt. Vanvittig enkelt å sette opp, står stødig i vind. Må også berømme luftemulighetene, kjempegode! Skrånende innertelt i Allaken eliminerer stort sett problemet med innerduk som sagger. Men vær obs på at Allak ikke er et stort tomannstelt. Til vinterbruk er det nærmest som solotelt å regne. Hvis du ikke trenger selvstående konstruksjon ville jeg sett nærmere på Kaitum. Mye telt ift. vekta.

Det er snakk om 1kg fra eller til. Ikke merkbart når det er i sekken. Allak er er et fenomenalt telt. Anbefales.

Det passer vel ikke helt å trykke "liker" på denne, men en bra post var det...

Jeg gikk turen motsatt vei med min datter som da var 6,5. Vi bodde i telt og startet utpå ettermiddagen første dagen. Vi brukte 5 dager på hele turen, og da var første dag bare et par timer og de to dagene i Aurlandsdalen ganske kort. Burde ikke være noe problem å klare tilsvarende tur oppover på 5-6 dager. Vi fant for øvrig en helt grei leirplass mellom Geiterygghytta og Steinbergdalen. men det var ganske langt oppe. Her er vår turrapport: http://utejenter.blogspot.no/2013/10/hstferie-i-skarvheimen.html

Klima er definitivt en faktor som burde vært med ja. Både med tanke på hva man behøver av klær og sovepose og hvor mye fuktighet utstyret vil ta opp. Burde også tatt med om en går i terreng hvor det er tørt og en må bære vann over lengre avstander. Er det milesvis mellom hver plass en kan fylle vannflaska kan det fort blir bæring av 3-4 liter vann mens i norsk fjellheim holder det som regel med en halvliter.

Du må heller ikke glemme at man kan trenge akklimatisering i forskjellige forhold slik at du må ta høyde for om personen har oppholdt seg i klimaet turen går i eller om man må ta høyde for å ha beveget seg fra f.eks. varmt til kaldt klima og dermed trenger mer isolasjon.

Er en som skriver litt om det du nevner her med at innertelt "sagger". Bl.a litt nedi artikkel så finner du Nallo GT http://www.24hourcampfire.com/ubbthreads/ubbthreads.php/topics/3536093/Re_4_Season_Double_Wall_Tent_R

Da ble det nye Åsnes Nansen like vel. Har vert rundt i en del butikker, men enten er de utsolgt eller så har de pakket bort skiene. Fant et par nye ubrukte ski med Rottefella super på Finn.no til bare 2.5 K (Kunne kanskje pruta lit, men jeg var godt fornøyd med den prisen.)

Det er jo akkurat det som diskuteres i tråden "Hvorfor i he.... lettpakking" Balansen mellom hva som oppfattes som sikkert og komfortabelt er høyst sprikende. For min del vil jeg forsøke å spare inn 500-1000 gram et annet sted enn på telt og sovepose. Der vil jeg være sikker og ha det komfortabelt Jeg har derfor satset på litt mer inneplass i teltet, og et som kan slåes opp overalt (Hilleberg Unna). Satset også på en litt varmere sovepose enn normalt, og som tåler litt fuktighet.(MH Lamina 0) Ingen lettvektere noen av dem, men langt fra tungvektere. Altså en balansegang uten å få en følelse av og være usikker.

Hoppas du får en fin tur oavsett var du är. Jag gläder mig att se så många som möjligt på träffen, det blir kul att få ansikten på människor som man bara känner genom text ännu.

Trekk inte ifrån den vikten, då kan du komma i söklyset till Internationella Lättviktspolisens Insatsstyrka! Ingen vill hamna i trubbel med ILI.. Oavsett hur man packar, använder lommer och om man slänger bort vattenflaskan efter turen så man kan kalla den consumable, så ska man bära med sig allt i säcken och trivas under tiden. Om då vikten på säcken är 4, 8, 12 eller 16 kg eller ännu högre är inte så noga. Vill man dock definiera sig som lättpackare utifrån en speciell definition, så må man ju uppfylla kravet i den definitionen, det är inte så märkligt?

Ja, er kommet dit. Triste greier

Kom plutselig på at jeg skulle reklamere litt for mitt feriested gjennom 32 år, nemlig Steigen. Sånn apropos Monsen, han var også her under Monsen på villspor. Fantastisk område både for fisking, turer, padling og tinderangling. Vil absolutt kalle området spektakulært...

Utladalen rundt kan anbefales. Jeg har gått den begge veier. Brukt ei uke på turen med noen overligger dager. Lite folk. Hvis du ser bort fra Skogadalsbøen er det "tomt" i fjellet. Nordover må du huke av Lomsdal - Visten på lista. Monsen (på villspor, NRK) var der. Ulempen er kystklima og større fare for nedbør.

Nå er ikke det så relevant kanskje for trådstarters behov, men det kommer visstnok sannsynligvis en Allak 3 i løpet av 2016.

Er litt usikker på hva du ønsker med tråden, men jeg er helt enig

Ein ettermiddagskitur til Melshornet, for å teste nye fjellskisko. Dei gamle Skarvet var utslitt, og eg har no kjøpt dei hakket meire kjørevennlege Crispi Stetind. Etter test er dei kåra til vinnarar.

De fleste turene på isen de siste årene har jeg jaktet stor abbor istedet for mange abbor. Men som gammel konkurranse fisker har jeg også kjennskap til vann hvor det napper oftere enn ellers. Selv om vi vet at stedene har mye fisk er det ikke alltid at ting klaffer. Vi har vært på denne sjøen uten at fangsten har vært god flere ganger. Desto morsommere når alt klaffer! Vi er på plass kl 10. Det er fine forhold, overskyet og lite vind. Isen er fortsatt 60 cm, men den begynner å bli bløt. Våren er i full gang. Etter tre testhull med 10 cm vann under isen finner vi endelig et dypere sted. Jeg får fisk med en gang og blir sittende og dra abbor rundt 100gr. Tankene på drømmefangst kommer, men bror får ikke noe særlig rundt og det er ikke noe godt tegn. Og etter en stund må vi leite videre. Han går utover, mens jeg styrer mot en odde. Jeg ser han får et par fisker, men han blir ikke sittende rolig. Odden gir ingenting så jeg begynner å borre meg utover mot tre skjær. Dybden er ikke særlig spennende så det blir langt mellom hullene. Utenfor det midterste skjæret finner jeg endelig abboren igjen. Og for et hull, her sitter jeg til bøtta i sekken er full, 106 fisk på under to timer. Veldig moro, men samtidig frustrerende for fiskekompisen når det bare er ett hull som leverer. Jeg slenger noen kommentarer, men vet godt at dette kan snu fort.. Vi leiter videre på innsiden av skjærene, men det er for grunt, så vi går tilbake og på andre siden av odden. Her setter vi oss ved et spennende skjær og her er det virkelig fisk! Jeg fyller bøtta i ett hull. Fisken blir med helt opp til iskanten og da går det fort. Den største er rundt 4hg, og snittet er helt sinnssykt til abborfiske å være. Heldigvis er det fisk i å få i flere hull. Rundt kl 14 dør det ut og vi tar litt mat før vi leiter videre. Denne gangen må vi gå et stykke forbi åpent vann for å finne fisken. Dette blir den siste økta. Bror treffer skikkelig og teller opp 170 fisk, tatt i to hull. Han har stimen helt oppe ved iskanten flere ganger. Selv om snittet kanskje er litt lavere er det også en og annen fin fisk å få. Kl 17 gir vi oss på 647 abbor og 1 gjedde. Det føles som vi har fisket i tre timer.. Bøtta er full, men han MÅ holde fisken igang.. Denne gangen blir det bra med matfisk: Prisen man betaler for over 300 piggfinnefisk hver

Bare som et lite PS, så kan forteltene til Kaitum glides opp og rulles helt til siden, så har du full utsikt på begge kortendene. I tillegg er Nallo lavere enn Kaitum i den ene enden, som fører til mindre romfølelse og at dere begge føler for å sitte ved siden av herandre under den samme høyeste stangbuen i Nallo. I Kaitum kan dere sitte mot hverandre. Dere får altså sett hverandre i Kaitum. Det er jo trivelig når det skal snakkes. På tur med dama eller en kompis, så vil man også sette pris på egne fortelt å rote i. Du gjør selvfølgelig som du vil, men du er i alle fall advart. Du får ikke dama di i et Nallo etter å ha hatt henne i et Kaitum.

Femundsmarka - pinse 2014 Fjorårets jomfrutur til Femundsmarka gav såpass mersmak at det aldri var noen tvil om at jeg skulle tilbake. På tross av at turen ble svært strabasiøs rent fysisk og at fisket var heller dårlig bestemte vi oss - i hvert fall jeg - tidlig i fjorhøst for at turen skulle gjentas. Den opprinnelige planen var å dra inn samme uka som i fjor, dvs. i midten av juli. Men; når vinteren gikk mot slutten og man begynte å se vårtegn tidlig i april meldte abstinensene seg med overraskende stor kraft. Draget mot villmarka og turlivet, med alt det innebærer av fiske, vandring, bålkaffe og nye inntrykk, ble såppass altoverskyggende at jeg igjen pusset gammel lyng og bålsverte av kartene over Femundsmarka. Mange vil nok kjenne seg godt igjen i disse abstinensene jeg forsøker å beskrive. Det gjorde i hvert fall Arne. Jeg omtalte Arne i fjorårets turrapport, som han jeg opprinnelig skulle ta debutturen til Femundsmarka med. Han bestemte seg i stedet for å dra til en litt annen type villmark, nemlig Moshi, Tanzania. Der ble han i omtrent 9 mnd., før han atter vendte hjem og satte føtter på norsk jord 1. mai, proppfull av turabstinenser. Selv om han i løpet av sitt Afrikaopphold besteg selveste Kilimanjaro, var ikke suget etter naturopplevelser tilfredsstilt. Villmarka på det afrikanske kontinent er nok litt for forskjellig fra norsk natur, vil jeg tro. Arne var derfor ikke tung å be da jeg foreslo en pinsetur innover til Femundsmarka. Avreise torsdag kveld, retur mandag. Vi hadde heldigvis begge anledning til å ta fri fredag. I tillegg ønsket også fjorårets turkamerat Stein Ola å bli med. Det samme gjorde en tredje barndomskompis, Ola (ja, det var Ola, Ola, Stein Ola og Arne som dro på tur. Vi er ikke særlig oppfinnsomme mtp. navn der hvor vi kommer fra). Stein Ola og Ola ville komme etter på fredag, da de var forhindret i å dra torsdag. De var heller ikke særlig involverte i planleggingen, da de kom inn i bildet nokså sent. Faktisk snakket jeg ikke direkte med Stein Ola om turen før et par timer før jeg kjørte fra Trondheim. Jeg og Arne har brukt et betydelig antall timer til å studere kart og gjøre research på Femundsmarka, og har således brukbar oversikt over området. I hvert fall liker vi å tro det. Stein Ola og Ola hadde ikke engang sett på kartet, og hadde vel strengt tatt ikke peiling på hvor turen gikk. Allikevel var vi ikke bekymret for at de ikke skulle finne fram. Disse to har vært ute både en sommer- og vinterdag i marka før, og er uredde og godt trent. Alt i alt var turfølget mitt en gjeng som er perfekte å ha med på tur. Så hvor skulle turen gå? For min del var det ikke tvil om at Grøtådalen og Kratlland skulle være målet. Dette området har en slags trollsk, mystisk, uforklarlig tiltrekningskraft. Flere deler denne følelsen, skal jeg tro det som skrives på diverse nettsider og i flere bøker. I vinter har jeg bla. lest Terje Mathisens "Villmark og mennesker møtes". Man kan være både enig og uenig i mye av det Mathisen skriver, men det viktigste med boka for min del er de delene hvor han beskriver det draget dette området har på ham, og stemningen man føler når man er der. Allerede etter min første tur inn hit kjente jeg meg igjen i disse skildringene. Arne var ikke uenig i at turen skulle gå hit. Arne er som meg oppvokst med å fiske småørret med langstang (langbambus) i små bekker i områder rundt hjemmet sitt, og finner stor glede i dette enkle fisket. Da trenger man ikke å tenke seg lenge om for å forstå at Grøtåa er forlokkende. Riktignok ble langstanga lagt igjen hjemme, men haspelstang og en god gammeldags dupp er like morsomt og effektivt. Dessuten vet man jo at Grøtåa huser betydelig større fisk enn småbekkene omkring husene våre her hjemme. Etter å ha lest "Villmark og mennesker møtes" ble jeg mer nysgjerrig på områdene sør og øst for Grøtådalen - Svukuriset, Sylengrenda osv. Etter å ha fastslått at båten på Femunden ikke gikk enda bestemte vi oss for å kjøre til nabolandet for å starte turen på Grövelsjön. Slik kunne vi få oppleve Grøtådalen helt fra Grøtåas utløp på Grötvallsjön. Avstandene virket heller ikke forskrekkende. I utgangspunktet håpet vi å få båtskyss over vannet til Sylen, for deretter å gå opp til Grötvallsjön. Dessverre fikk vi ikke kontakt med folket på Sylen/Ryvang, så vi fikk ta beina fatt fra første meter. Det så vi ikke mørkt på! I grove trekk var planen å ta første natt på Grötvallsjön, fiske oss ned Grøtåa til setra, for så å campe et par netter i området her. Hjemturen skulle gå opp dalen langs Vonbekken mellom Sylfjellet og Svukus østligste topp, med en avstikker opp på Svuku dersom tid og krefter tillatte det. Siste natt ble planlagt til Rönsjön, før siste dagsmarsj skulle gå til Sylengrenda og videre til Grövelsjöns Fjällstasjon langs stien på sørvestsida av Grövelsjön. Jeg vil på forhånd beklage kvaliteten på bildene. Jeg er ingen ivrig fotograf, og hadde dessverre ikke med annet kamera enn mobiltelefon på denne turen. Bildene kommer også med til dels ujevne mellomrom, da fotograferingen går litt i rykk og napp. Avreisetorsdagen forløp seg som et langt mareritt for meg. I forbindelse med jobben var jeg og en kollega utstasjonert på Stokkøya på Fosen. Jobben vi skulle gjøre denne dagen var veldig avhengig av andre aktører, slik at det ble umulig å si hvor langt tid det ville ta. Utålmodigheten etter å starte på kjøreturen sørøstover meldte seg allerede i 9-tida på morgenen. Første tekstmelding til Arne stipulerte avreise fra Meldal (hjemstedet vårt, der Arne fortsatt bor. Selv lever jeg i eksil i Trondheim) mellom 16.00 ("tidligst") og 20.00 ("absolutt senest"). Det endte med at vi kjørte fra Meldal 21.30. Da hadde jeg lidd meg igjennom en 12-timers arbeidsdag med stadig økende rastløshet etter å komme seg på tur, samt en konstant irritasjon over det horrible arbeidstempoet til mine arbeidskumpaner. Uansett, etter 46 mil i bil, parkerte vi på Grövelsjöns Fjällstasjon omtrent 01.00. Tåka lå langt ned i fjellsiden mot Grövelsjön denne sene junikvelden, og idet vi startet marsjen var det så mørkt som det kan bli på denne årstiden. Allikevel så vi ikke mørkt på tre timers marsj over fjellet denne natten. Det skyldes nok først og fremst den velkjente gleden man føler idet man er i ferd med å starte en ny tur - ingenting kan ta humøret fra deg. Vi tok ut kompasskurs og skrudde på den stakkarslige hodelykten jeg hadde med. Den første kilometeren eller så gikk i bløt myr i motbakke. Ikke det letteste terrenget der altså, men vi gikk oss fort varme og kom etter hvert over tregrensa og inn i steinrøysa. Det tok ikke lang tid før tåka var så tett at hodelykta ikke lyste opp stien foran oss. Sikten var redusert til under 10 meter. Og ikke nok med det - vi fant ikke stidelet hvor stien mot Pråahta og Grötvallsjön tok av fra den merkede stien. Stiene er ikke veldig tydelige i dette terrenget, men vi var ganske sikre på at vi ikke hadde passert stidelet. Dette skulle ligge noen hundre meter nedenfor toppen av Jakobshöjden, omtrent der hvor terrenget starter å helle ned mot Fosksjöene. Vi var naturligvis ikke i nærheten av å se Jakobshöjden, men vi merket godt når terrenget flatet ut og endret helning. Vi gikk og speidet etter stien i sikkert ti minutter etter at vi hadde passert stedet der hvor vi mente at stidelet lå. Sikten var slik at vi så en eller to markeringsstolper foran oss. Etter hvert som vi kom lenger og lenger ned i lia ble vi mer og mer usikre. Hadde vi gått oss bort i tåkeheimen? Vi stoppet og diskuterte, så på kartet, sjekket kompasset og så etter holdepunkter i terrenget for hver eneste markeringsstolpe. En stolpe til, en til, og enda en. Etter hvert hersket det ingen tvil om at vi hadde tatt for mange høydemeter nedover lia i forhold til hva kartet sa. Plutselig dukket det opp et vann langt nede i dalen. Dette gjorde oss enda mer usikre. Var det Fosksjöene? En stolpe til, enda en, og atter et titalls høydemeter nedover i dalen. Vi var nå så sikre på at vi var på villspor at vi rett og slett bestemte oss for å slå leir og håpe at tåka letnet til i morgen. Det var riktignok en voldsom nedtur å ikke klare mer enn noen få kilometer den første dagen, men vi så ikke noen annen løsning. Å vase rundt i ukjent terreng i tett tåke er et mareritt som i verste fall kan være farlig. Vi fant et mer eller mindre egnet sted å slå opp teltet på. Jeg hadde akkurat løsnet magebeltet på sekken da det kom et lite vindkast som flyttet litt på tåka foran oss, slik at vi så litt lengre nedover lia. Og tror du ikke at det der nede ved neste markeringsstolpe var et stidele. Hadde man trodd på slikt ville det vært lett å tro at høyere makter bisto med en hjelpende hånd i siste liten. Vi tok en titt på kart og kompass igjen, og kom fram til at dette måtte være stidelet eller krysset mellom de to markerte vinterledene som går mot hhv. Fosksjöene og Hävlingen. Det stemte bra med avstand og antall høydemeter. Vi oppdaget også at det som vi trodde var Fosksjöene nede i dalen foran oss i virkeligheten var to snøfonner som ikke var mer enn 30-40 meter fra oss. Tåka kan virkelig spille sansene et puss. Vi forbannet svenske karttegnere idet vi tok til venstre og la i vei langs stien. Tåka letnet litt nå, og siden juninatta er så lys fikk vi noen glimt av det fine, vidstrakte terrenget her oppe. Slake helninger og sletter med lav eller ingen vegetasjon som deles opp av små bekker på tur ned i dalbunnen. Lettgått terreng som utvilsomt nytes best i godt vær og god sikt. Vi ble fort sikre på at vi var på rett vei, og der stien begynner å svinge svakt mot høyre en drøy kilometer nord for Jakobshöyden, fant vi uten problemer stien som fortsetter mot Grötvallsjöen. Marsjen var lengre enn vi trodde, men Grötvallsjöen åpenbarte seg foran oss akkurat i det himmelen åpnet sine sluser denne natta. Vi småløp ned lia mot vannet og rakk akkurat å bli gjennomvåte før vi hev opp teltet og tok kveld. Klokka var nok ca. 5. Det er ikke hver dag man våkner i havgapet på Fosen og legger seg i norsk-svenske grensefjell. Et slags "Norge på tvers" der altså. Selv om natta i tåkeheimen opplevdes ganske dramatisk der og da, var det naturligvis aldri fare for liv og helse. Vi hadde telt, tørre klær og masse mat. Hadde vi vært litt tryggere og mer fjellvante hadde vi gitt blaffen i kartet og gått kun på kompasskurs. Det hadde sannsynligvis vært uproblematisk i dette terrenget. Uansett er det irriterende at kartene ikke stemmer med virkeligheten. Nå skal vi ikke være for bastante og si at kartet helt sikkert er feil, men den prikkede stien (såkalt "markerad sommarled") som tar av fra hovedstien ("markerad sommar- og vinterled") i området noen hundre meter sør for Jakobshöjden er i beste fall svært utydelig. Det var i alle fall umulig å finne stidelet. Dette er sikkert uproblematisk i dagslys og godt vær, men fryktelig forvirrende i mørke og tett tåke. Den første morgenen ble vi vekket av et reinsdyr som gikk og snuste på teltet vårt og småsnublet i bardunene. Når vi åpnet teltet for å skremme det vekk, stakk det hodet helt inn gjennom åpningen og snuste videre. Dette var et særdeles tamt og rolig reinsdyr som viste seg å tilhøre en gruppe samer som holdt til nede ved vannet. Om de var der allerede kvelden før, eller om de var ankommet før vi våknet, er usikkert. Bildet over: Arne er forundret over dette tamme reinsdyret som nærmest kom inn i teltet og vekket oss ved Grötvallsjön. Grøthogna i tåke til venstre, Nilsvålen til høyre og Kratlvola i det fjerne mellom disse. Vi pakket sakene og la i vei over den store sletten forbi vannet, med kurs for Grøtådalen, som starter nokså "plutselig" i nordenden av myra, tydelig definert av majestetiske Grøthogna og noe mer beskjedne Nilsvålen på hhv. venstre og høyre side. Været var mye bedre; god temperatur og delvis overskyet, men trusselen om regn var høyst tilstedeværende. Vi droppet fiske i Grötvallsjön, da vi ikke hadde fiskekort her. Første planlagte stopp var vannet på sør-/vestsida av Grøtåa bare noen hundre meter over grensa. Reinsdyret fulgte med oss et stykke før dets eiere ropte det til seg. Senere fikk vi høre av Stein Ola og Ola at samme reinsdyr hadde vært så nærgående at eierne måtte fram med lassoen for å unngå at det ikke skulle følge etter dem nedover Grøtådalen. Bildet over: Matpause i øvre Grøtådalen. Strålende vårsol og spirende bjørk. Bildet over: Grøtåa er ikke stor så langt opp i dalen Det ble noen kast med mark og dupp i Grøtåa rett etter at vi hadde trengt oss igjennom gjerdet som markerer grensa, mest for å tilfredsstille kløen etter å få svingt stanga. Det ble ikke noe helhjertet fiske, da vi rett og slett var usikre på om det sto fisk her. Vi labbet videre over den vidstrakte og tunggåtte myra, til vi kom til det navnløse vannet like innenfor grensa, som ikke er tilknyttet Grøtåa med annet enn en liten bekk. Vi var således usikre på om det fantes fisk her. Vannet så svært grunt ut, men jeg mener å ha lest en turrapport på nettet et sted som hevder at det i hvert fall finns masse småfisk her. Vel, den så vi ikke noe til. (For ordens skyld: Det finnes fisk her. Stor fisk. Det fikk vi opplyst av oppsynsmann Terje senere på sommeren.) Vi spiste godt med mat under tarpen mens en regnskur passerte over oss, før vi siktet oss inn mellom fjelltoppene foran oss i nord. Grøtådalen ventet. Solen strålte mens vi fisket oss nedover øvre Grøtådalen. Her oppe er det fantastisk vakkert. Den lille bekken veksler mellom fosser, stryk, håer og kulper gjennom den vårgrønne bjørkeskogen. Duppen og marken ble lagt uti i hver en kulp. Allikevel hadde vi ikke føling med fisk før omtrent halvveis ned til Stormyrtjerna. Det var nok litt tidlig for bekkefisken så langt oppe enda. Uansett var timene vi brukte nedover øvre Grøtådalen et av høydepunktene på denne turen. Utover dagen begynte vi å speide etter Stein Ola og Ola. Avtalen var at vi skulle møtes langs Grøtåa et sted ovenfor setra, og dersom klokka ble mer enn 8 på kvelden skulle vi møtes på setra, sånn i tilfelle vi hadde omgått hverandre langs bekken. Vi hadde tatt oss god tid nedover dalen og forventet at etternølerne skulle innhente oss. Ved håen like ovenfor den første brua, omtrent en km ovenfor Stormyrkoia, tok vi oss ekstra god tid, for her vaket fisken som besatt. Vi forsøkte oss med både mark og spinner, uten hell. I slike håer er det nok flue som gjelder. Fisken beiter på de klekkende insektene i vannoverflaten og er uinteressert i hva som måtte finnes på bunnen. Min erfaring er at det i slike større, grunne håer hvor vannet står helt stille er nytteløst å fiske med noe annet enn flue. Mark er mer effektivt i mindre kulper hvor vannet har litt mer fart. Vi gav etter hvert opp, lokaliserte "brua", og gikk mot Stormyrkoia. Bildet over: Innbydende kulper i bekken. Vi så et menneske oppe ved den indre Stormyrtjønna idet vi passerte koia. Han bodde tydeligvis der. Avisen og snapsglassene på bordet utenfor inngangsdøra avslørte det. Nede ved koia var det imidlertid ikke folk å se, og vi så vårt snitt til å prøve fisken i den innbydende håen like nedenfor husene. Her ble det endelig fast fisk! Arne fikk (med noe hjelp av undertegnede) landet en sprek Grøtåørret på i overkant av tre hekto. Selv om fisken ikke var av det kaliberet man skryter uhemmet av (som man vet finnes i håene her oppe) vart det en stor opptur etter en ellers dårlig fiskedag. Når vi kom ned mot Rundhåen begynte undertegnede å kjenne seg igjen. Her stoppet turen oppover dalen i fjor sommer. Det var et gledelig gjensyn, og "Grøtådalsfølelsen" kom for alvor tilbake i kroppen. Allikevel stemte ikke ting helt på dette tidspunktet. Det er rart hvordan opp- og nedturer følger hverandre sekvensielt når man er på slike turer. Etter oppturen med fisk ved Stormyrkoia begynte nedturen ganske fort for min del, og det tror jeg også gjaldt for Arne. Det var mange faktorer som bidro til dette. For det første hadde myggen begynt å markere sin tilstedeværelse for alvor. For det andre var vi skikkelig slitne, sekken var tung, og vi var gjennomsvette. For det tredje gav fisket i kulpene mellom Stormyrkoia og setra null resultat, noe som begynte å frustrere meg. Disse kulpene hadde jeg regnet som nesten bankers, i hvert fall mtp. å skaffe seg noe småfisk å legge på kveldsbålet. Man tåler mindre motgang fiskemessig når man er sliten, men uansett er en hel dag med resultatløst fiske mentalt tungt. Og, sist men ikke minst; klokka var passert 8, og vi hadde ikke sett snurten av Stein Ola og Ola. Vi var rimelig sikre på at vi ikke kunne ha omgått hverandre, og vi stresset dermed litt med å komme oss ned til setra. Fiske i Seterlona ble derfor sløyfet. Begeret var fullt for min del, ikke i den forstand at jeg var sint og sur, men jeg var såpass lei og sliten at jeg bestemte meg for å gire opp og få gjort unna den siste biten ned til setra fort som fy. Arne hengte seg på. Om det var tempoet/pulsen eller det faktum at var lei og slitne som gjorde at vi nesten ikke vekslet et ord før vi kom til setra vet jeg ikke. Den siste biten gjennom bjørkekrattet langs Vonbekken ned mot setra, med blodhungrig mygg og vanskelig terreng, sugde siste rest av fysisk og mental kraft ut av oss. Når vi endelig kom til setra og fant et selskap på sju-åtte mannfolk i usedvanlig godt humør, men ingen Stein Ola og Ola, ble vi nokså rådville. Skulle vi sette oss til å vente? Skulle vi finne oss en leirplass? Vi lurte oss rundt tunet til den andre siden og begynte halvveis å lokalisere stien mot Grøtåa. Helt ærlig hadde vi ikke noe interesse av å snakke med folk, vi var slitne, svette og i dårlig humør, og gjengen på setra var åpenbart i en helt annen stemning enn oss. Idet vi stoppet for å ta en kjapp rådslagning hørte vi rop bak oss: "Dere har vel ikke tenkt å passere uten å si hei?" Vi snudde oss og konstaterte at vi var "oppdaget". Og dermed fulgte oppturen som alltid kommer etter nedturen. Vi trasket tilbake mot benken på tunet og hilste høflig på gjengen. De ba oss innstendig om å slå oss ned og overrakte oss hver vår halvliter med øl som vi ikke hadde sagt nei takk til om den hadde kostet oss gård, grunn, skjorta og det hvite i øyet til sammen. Praten kom i gang. De var nysgjerrige på hvor vi kom fra, hvor vi skulle, osv. Vi fikk raskt inntrykk av at dette var en gjeng som var over middels godt kjent i området. Den ene mannen, den eldste av dem, var ekstra nysgjerrig og pratsom (på en hyggelig måte, naturligvis). Jeg fikk umiddelbart en følelse av at jeg hadde sett denne mannen før. Han kunne fortelle at han hadde vært her hvert eneste år i 40 år, og at han i år hadde samlet en ekstra stor gjeng og leid setra for å virkelig feire 40-årsjubileet. Praten fortsatte rundt fisket her inne. Jeg og Arne har som nevnt brukbar andrehånds kjennskap til områdene her inne gjennom uttallige timer med kartstudier, mens denne mannen åpenbart hadde førstehånds kjennskap til hvert eneste vann og hver eneste sti og leirplass her inne. Vi spurte og grov, og han svarte mer enn villig på alle spørsmål. Jeg tror vi diskuterte omtrent hvert eneste vann i området her inne, før han så smått ymtet frampå om at han faktisk hadde skrevet noen bøker om området. Det var først da vi skjønte at mannens navn var Terje Mathisen. Umiddelbart ble jeg nesten litt "starstruck", for navnet Terje Mathisen har vel alle med forkjærlighet for dette området hørt om. Jeg fortalte at jeg nettopp hadde lest "Villmark og mennesker møtes", og det virket som han satte oppriktig pris på at "ungdommen" var interessert i området. Etter dette ble han enda mer åpen hva angår fisketips. Vi var naturligvis lutter øre. "Nå skal jeg gi dere noen virkelige gulltips" sa han, og pekte på noen vann og områder på kartet. Ofte når man mottar fisketips fra fremmede er man litt skeptisk - hva har de å tjene på at jeg får vite om deres gode fiskeplasser? Av en eller annen grunn fikk jeg ikke den følelsen nå. Om det skyldes at herr Mathisen hadde tatt seg en øl eller to, eller om det var fordi han ble litt smigret av vår oppriktige interesse for hans kjennskap til området vet jeg ikke. Uansett skulle det vise seg at tipsene var gode som gull. Sjelden har vi mottatt fisketips som har slått såpass voldsomt til. Førstehånds kjennskap til et fiskeområde over flere tiår lønner seg. Bildet over: Vi blir påspandert øl på Grøtådalssetra. En øl som blir rangert som en av de tre beste vi har smak, noensinne. Etter at herrene rundt bordet nær sagt hadde fortalt hver sin historie om storfisk i de ulike vannene i området, og vi begynte å gå tom for spørsmål, ymtet vi frampå om at vi måtte se oss om etter en leirplass. Vi kom fram til at fjorårets leirplass ved Setertjønna var kurant. Denne visste Stein Ola hvor lå, og gutta på setra lovde å guide Ola og Stein Ola dit dersom de skulle komme fordi - noe vi forventet at de gjorde etter hvert. Før vi dro måtte vi bli fotografert sammen med Terje, og vi fikk ikke dra før vi hadde fått hvert vårt halve hjembakte brød. Like før vi labbet i vei smatt Terje inn i "kokhuset" og hentet et eksemplar av sin roman "Journalistens sekk", som han overrakte oss. (Både jeg og Arne har lest den, og boka ble levert tilbake på Grøtådalssetra på en senere tur. På første side i boka sto det "Denne boka tilhører "Kokhuset", Grøtådalssetra", så jeg følte jeg måtte returnere den til sitt rette hjem). Vi takket Terje Mathisen og resten av gjengen for alt - samtalen, tipsene, brødet, boka, og ikke minst ølen, som både jeg og Arne rangerte til topp 3 på listen over beste øl vi noensinne har smakt. Stunden på tunet på Grøtådalssetra var kanskje den fineste på hele turen. Vi labbet i vei mot brua med fornyet mental og fysisk kraft. Vi skisserte planer for fisket de kommende dagene, samtidig som vi diskuterte i hvor stor grad vi skulle stole på tipsene vi hadde fått. I løpet av timen på setra hadde vi fått hørt historier om kilosfisk i nesten alle vannene her inne. Slik blir man motivert av. Nå er det jo en gang slik at der finnes stor fisk i alle vann, like sikkert som at det finnes små fisk i alle vann. Balansen mellom stor og smått vil dog variere. Det samme vil folks oppfatning av et fiskevann. Besøker du et vann én gang, og får tre hektosfisker, skryter du ikke uhemmet av det vannet. En annen kan besøke samme vann hvert år i 20 år, og i løpet av disse årene få 7-8 kilosfisk. Denne personen vil kanskje mene at dette er et utmerket vann. I Femundsmarka varierer fisket utrolig mye, fra uke til uke. Dette vil føre til at folks oppfatning av de ulike vannene er svært spredt. Man hører folk si at fisket i Femundsmarka er dårlig. Jo da, det kan det være. Fjorårets tur inn hit var skuffende rent fiskemessig for oss. Årets tur skulle derimot bli ganske annerledes. Er man heldig, har man sitt livs fiske her inne i løpet av en uke. Jeg har kamerater som sier "hvorfor i all verden drar dere til Femundsmarka, når det er så mye bedre fiske i Lierne?". De har sikkert rett i at fisket er bedre der, men Femundsmarka har så mange andre kvaliteter som jeg mistenker at man ikke finner andre steder. Man får en totalpakke her inne som er utrolig fin. Høyfjellsterreng, steinur, vidder, myrer, barskog, lauvskog, små vann, store vann, bekker, mulighet for både sosialisering og isolasjon, variert fiske, muligheter for padling, toppturer, hytter, koier - alt etter hva man måtte ønske. Som Mathisen skriver; man drar ikke til Femundsmarka utelukkende for de store fiskeopplevelsene. Men er man heldig og dyktig, kan man få dét også. Bildet over: Leirliv Vi etablerte leir ved bålplassen på moreneryggen mellom Sætertjønna og Grøtåa, helt i østenden av vannet. Tarpen ble spent opp slik at den ble en perfekt gapahuk. Den store rota som vi brente bål på i fjor lå her enda, nesten like stor. Vedsankingen gikk greit, men vi måtte samle ved i en større radius enn i fjor. Vi registrerte også at det var knekt en god del grener, og like til benyttet sag på en del av trærne på leirplassen. Ikke bra. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har knekt noen grener selv, men jeg forsøker å begrense dette til det absolutte minimum. Det er ikke nødvendig her inne i Grøtådalen. Nede ved Røa er det sikkert mer rensket langs bakken, men i Grøtådalen er trykket såpass lite at det er lett å finne nok ved til bålet på lovlig vis - i hvert fall om du orker å jobbe litt for det (og det er da vel noe av sjarmen med leirlivet?). Det ser ut til at trær velter og kvist faller ned i ganske stort omfang hver vinter. Kanskje var vinteren 13/14, med alle vinterstormene, særlig snill mot oss som ønsker bålkos både til kvelds og på morgenkvisten. Vi hadde akkurat slått oss til ro da Ola og Stein Ola plutselig dukket opp i leiren. Snakk om god timing. De hadde ramlet inn på Grøtådalssetra ikke lenge etter at Arne og jeg forlot den, og hadde som oss blitt påspandert en kald en. De var dyktig slitne etter å ha gått fra Grövelsjön til Sætertjønna på én dag. Det er en dagsetappe det står respekt av. Vi tilberedte middag (Real turmat og Grøtåørret) og tok en liten en fra lerka. En perfekt avslutning på dagen. I morgen ventet en skikkelig fiskedag! Vi våknet til overskyet pent vær med fare for regn denne morgenen. En herlig følelse å stikke hodet i Grøtåa etter å ha kranglet seg ut av teltet. Kjenne at kroppen kvikner til. Ta en munnfull friskt fjellvann for deretter å sette svartkjelen over bålet som bålmester Arne har fyrt opp, og la vannet koke mens man inntar noen skiver til frokost. Det er viktig å ta seg god tid om morgenen. Drikke litt mer kaffe enn man burde. Glemme klokka og ikke stresse. Stikk motsatt av det man gjør i hverdagen. Dagstursekk ble pakket og kursen satt mot vannet som Terje Mathisen satte pekefingeren over på kartet i går kveld. Vi gikk oss mer eller mindre rett på. Det var duskregn og antagelig tidlig formiddag. Alle hadde over 40 i fiskefeber og vi var raskt i gang på hver vår side av vannet. Tre av oss med sluk og en med fluestang. Allerede på andre kast var det fast fisk. Ikke noe størrelse å snakke om, men det lovet godt mtp fiskebettet. Jeg og Stein Ola gikk langs den ene siden av vannet, den som ved første øyekast så dypest ut, mens Arne gikk på motsatt side. Ola med fluestanga ble stående igjen i den innerste, grunne vika. Og for et bett vi skulle få oppleve! Nesten på hvert kast var det fisk etter slukene våre, særlig på den siden jeg og Stein Ola gikk. Etter en times fiske hadde vi et titalls fisk hvor den største var sju hekto, en var seks, et par var rundt fem, mens de resterende var fra tre og nedover. Riktignok uteble den virkelig store ruggen, men de ultraspreke halvkilosfiskene i dette vannet var virkelig morsomme å ta. Bildet over: Fast fisk i et nytt favorittvann En stor opptur, da jeg hadde forberedt meg mentalt på et relativt dårlig fiske, basert på fjorårets erfaringer. Allerede etter en time hadde vi sikret at turen ikke ble en fiskemessig fiasko, i tillegg til at vi hadde masse mat. Jeg liker å ha det slik at jeg er litt avhengig av å ta fisk til maten på slike turer. Jeg bærer rett nok med meg mer enn nok mat til å overleve, men uten fisk blir det litt spedt. Sånn skal det være, synes jeg. Vi var noe overrasket over at fisken bet så godt på denne tiden av døgnet. Klokka var sikkert rundt 12. Man vet jo at fiskens aktivitet i stor grad styres av klekkinger og insektenes aktivitet, men man har jo erfart at bettet ofte ikke er på topp midt på dagen, uansett. Det er tydeligvis ikke tilfelle her. Det fortalte også Terje Mathisen oss kvelden i forveien. Fisken biter oftest mellom 1 og 2 på ettermiddagen mente han. Det er ingen grunn til å betvile dette. Hvorfor det er slik kan man bare undre seg over, men det er jo ikke ugunstig mtp at man kan tillate seg å sove godt utpå uten å tenke på at man går glipp av morgenbettet. Etter at bettet avtok på dette vannet, var det konsensus at vi skulle gå inn til Kratlland. Et intensivt fiske her inne i fjor gav null resultat, men vannene her inne er likevel så forlokkende, og drømmen og grov Kratlrøye gjorde at vi ikke klarte å holde oss unna. Bildet over: Fin utsikt bakover mot Vonsjøen og Vonsjøgusten fra høyden mellom Grøtådalen og Kratlland. Etter noen polarbrød og litt eksotisk rødvinssnabb der vi kom ned ved Kratltjønna, labbet Stein Ola og jeg medsols rundt vannet, mens Arne og Ola la i vei mellom Kratltjønna og Stortjønna, mot Rundtjønna. Vi avtalte å møtes til lunsj et sted ved sistnevnte vann. Min og Stein Olas taktikk var store sluker og få kast på hvert sted. Det er bedre å dekke et stort område og håpe å treffe fisk, enn å stå å slenge flere titalls kast på samme sted. Står fisken der, så står fisken der (etter det jeg har lest, har ørreten ganske faste "beiterunder"). Er den ikke etter sluken på et av de første kastene, så vil den sannsynligvis ikke være etter på kast nummer 10 heller. Bildet over: Kratlørret Det tok ikke mer enn et kvarters tid før Stein Ola hadde fast fisk. For en opptur! Etter hundrevis av kast her i fjor uten så mye som et napp skal jeg innrømme at jeg ikke hadde helt trua. Man vet at dette er et vanskelig vann. Men det går altså an! Etter en forsiktig landing måtte seks hekto nyyydelig Kratlørret bøte med livet. Fantastisk fin fisk i god kondisjon. Ikke noe monster, men en perfekt stekefisk. Vi fisket oss videre innover mot bua innerst i Kratltjønna med store forhåpninger om det videre fisket. Innerst i Kratltjønna falt jeg for fristelsen og tok den luksuriøse utedassen i bruk. Det skal ikke mange dagene med asketisk turliv til før man anser slike fasiliteter som luksus. Men jeg satt der inne hørte jeg de første tordenskrallene, og det tok ikke lang tid før det begynte å dryppe på taket. Jeg beveget meg etter hvert utover på odden mellom de to innerste vikene i vannet. Regnet tok til for alvor, og jeg bestemte meg for å ta på regnjakke og regntrekk, og søke ly under ei furu. Alle regnskurene hittil på turen hadde vært kortvarige, og jeg antok at denne også ville passere i løpet av en halvtimes tid. Jeg satte meg godt til rette og konstaterte at jeg vill holde meg tørr en godt stund. Slik satt jeg sikkert et kvarters tid mens regnet ble mer og mer intenst. Furukrona over meg ble etter hvert såpass oppfuktet at treet ikke gav noe ly i det hele tatt. Jeg tittet hele tiden opp mot Kratlvola, og de mørke skyene som hang der oppe så ikke ut til å være på vei noen steder. Jeg husket etter hvert at jeg hadde Arnes regnjakke i sekken, og mens jeg bredte denne over lårene mine sendte jeg noen tanker i retning ham som stod borte ved Rundtjønna i høljregnet, kun iført en tykk ullgenser. Så lenge man holder seg tørr, og man føler at regnet vil avta relativt fort, er det bare hyggelig å sitte slik og vente mens man stirrer tanketomt utover terrenget. Dessverre forsvant denne følelsen fort for meg. Makan til regnvær har jeg sjelden opplevd. Jeg gav etter hvert opp å holde meg tørr, og labbet i vei mot Rundtjønna, kanskje mest fordi jeg hadde litt vondt av Arne som stod der uten regnjakke. Allerede før jeg forlot Kratltjønna var jeg gjennomvåt. Borte vel bålplassen omtrent midt på Rundtjønnas nordlige bredd fant jeg alle mine tre turkamerater stående som saltstøtter under hver sin furu, gjennomvåte helt inn til margen. Vi vedtok å forsøke å fyre opp et bål, og fikk etter hvert fisket fram noen tørre kvister fra under steinblokkene rundt omkring. Jeg hadde "tørt" avispapir i sekken. Alle fire sto i ring rundt bålplassen i et desperat forsøk på å dekke til bålet slik at vi fikk fyr. 20 minutter og to fyrstikkesker tok det oss før vi måtte gi opp. Ingenting var tørt i denne haugen av småkvist og avispapir lenger. Regnet så ikke ut til å avta. Det var ingenting annet å gjøre enn å legge i vei hjemover mot Sætertjønna. Gjennomvåte, kalde, slitne og sultne trasket vi med labert humør gjennom blokkbarka mot Grøtådalen. Trøsten fikk være at nestemann som kom til bålplassen ved Rundtjønna fikk en enkel jobb med å tenne bål, dersom kvisthaugen noen gang skulle bli tørr igjen. Vel hjemme i leiren kunne vi konstatere at vi ikke hadde vært forutseende nok til å legge veden inn under tarpen, så Arne og Ola gikk i gang med å tørke opptenningsved på gassbrenneren, da det ikke fantes så mye som en tørr barnål i hele nasjonalparken. Bildet over: Klok av skade flyttes veden inn under tarpen. Etter en hederlig og vellykket innsats for å etablere varmekilde kunne vi endelig få på oss tørt tøy. Du verden hvor behagelig det er å skifte til tørre klær etter å ha vært gjennomvåt i flere timer. Vi koste oss en stund på den tørre flekken under tarpen mens regnet avtok. I kveldinga gikk undertegnede i gang med det som skulle være turens kulinariske høydepunkt; foliestekt fersk ørret med løk og konjakkflambert sjampinjong og kremet soppsaus. Jeg er overhodet ingen stor kokk, så leirplassen oppe på moreneryggen der nede i Grøtådalen får nok aldri noen Michelinstjerne. Men turkameratene virket fornøyd, og vi koste oss virkelig denne kvelden. Det er jo umulig å ødelegge nyfisket, bålstekt ørret. Bildet over: Konjakkflambert ørret og løk Bildet over: Nydelig Grøtådalsørret "Alt er godt i marka" er en frase vi gjentar etter nesten hvert måltid når vi er på tur. Appetitten er jo alltid voldsom etter lange marsjer med tung sekk, og det er jo ikke utenkelig at man i tillegg senker standarden noe når man er ute på tur. Vi tok noen slurker fra flaska, pratet og stirret inn i bålet en god stund utover natta. Det er mye god underholdning i et godt bål. En ny dag rant og morgenstellet i Grøtåa ble foretatt i strålende vær. Vi hadde bestemt oss for å starte hjemturen i dag. Turen til Rönsjön og videre over fjellet til Grövelsjön ble vurdert til å være for drøy for en dagsmarsj, så derfor bestemte vi oss for å gå til Rönsjön denne søndagen. Ruta skulle gå via Finnvolltjønnan og videre opp dalen langs Vonbekken mellom Sylfjellet og Svukus østligste topp. Bildet over: Arne poserer med Svuku i bakgrunnen. Bildet over: Ola forserer brua over Grøtåa ved Grøtådalssetra. Dagen startet med en liten nedtur. I det jeg skulle ta på meg fjellskoene som hadde ligget inntil bålet for tørking, merket jeg at tørkingen hadde blitt vel intensiv, slik at noe plast på tåa hadde smeltet og skar som en kniv i mot tærne mine. Nybegynnerfeil. Ikke optimalt, men jeg tok på rikelig med sportsteip rundt tærne, og vi labbet avsted. På setra var det tomt. Vi hadde håpet å treffe disse herrene igjen slik at vi kunne få takket skikkelig for tipsene vi fikk. Vi snuste litt rundt på tunet og tok noen bilder på denne fantastisk idylliske setervollen før vi trasket videre langs autostradaen av en sti som går vestover fra setra. Bildet over: Grøtådalssetra er virkelig en perle. Etter en times marsj var vi ved Finnvolltjønnan. Her ble det en pust i bakken og litt fiske. Vi så masse småfisk som svømte rundt i det grunne vannet, men ingen ville ha agnet vårt. Bildet over: Finnvolltjønnan. Bildet over: Finnvolltjønnan med Svukus tre hoder i bakgrunnen. Marsjen gikk videre i den slake stigningen opp mot det høyeste punktet før terrenget bikker ned mot Rönsjön. Her oppe ligger det ei lita tjønn, hvor jeg mener Vonbekken har sitt utløp. Her ble det en lengre matpause, med stekt ørret og avkjøling av såre føtter i det iskalde, klare vannet i Vonbekken, like under en snøfonn. Terrenget her oppe i skjæringa, hvis man kan kalle det en skjæring, mellom Sylfjellet og den minste toppen på Svuku er vidstrakt og med bare lav vegetasjon, og utsikten bakover mot Grøtådalen, Kratlland og Røavassdraget er fantastisk, særlig i det klare, fine været vi hadde. Utsikten fra toppen av Svuku må være helt ubeskrivelig, og jeg bestemte meg for at jeg skulle opp dit neste gang jeg var på disse traktene. Bildet over: Fantastisk utsikt bakover mot Grøtådalen og Kratlland. Bildet over: Vonbekkens spede begynnelse Bildet over: Litt klatring måtte til Bildet over: Rönsjön i det fjerne. Herfra og ned til Rönsjön tok det bare en halv times tid. Vi bestemte oss for å gå et stykke langs vannet, for å få kortest mulig marsj på siste dag. Rönsjön er veldig lang, og terrenget på sørsiden viste seg å være fryktelig tunggått. Steinur overgrodd med mose, stedvis tett bjørkekratt, mye opp og ned, og tilsynelatende stiløst. Vi jobbet og slet en time eller to langs vannet, til vi var litt over halvveis. En del av vannet tilhører Sylen fiskekortområde, men vi var usikre på hvor denne grensen går. Vi fant en perfekt leirplass som vi antok at lå på "lovlig" side, ute på en opphøyd odde, med godt utsyn utover vannet og fjellene bak, og med teltplasser litt lengre fra vannet. Bildet over: Rönsjön Det tok ikke mange minutter før slukene var våte. Man vet jo at såpass store vann kan være vanskelige å fiske fra land, så forventningene var ikke all verden. Vi var uansett rimelig fornøyde med fangsten på denne turen. Den av oss som er minst ivrig på fiske, som alltid surrer med et eller annet i leiren mens vi andre fisker, den eneste av oss som kan være på tur uendelig lenge uten å bli frustrert over dårlig fiskebett, den av oss som heller eksperimenterer med fluestanga mens vi andre hover inn fisk med sluk, bestemte seg også for å svinge slukstanga denne ettermiddagen. Jeg snakker da om Ola. Med en 7-grams sluk (alt for liten etter vår mening) stilte han seg opp for å fiske akkurat på samme flekken som alle vi andre nitidig hadde fisket over flere ganger (amatør!). Ett kast, to kast. Pang! Ørret. 1 kg blank. Større fisk enn både jeg og Arne noen gang har tatt i ferskvann. Bildet over: Kilosørret Velvel. Tilfeldig. Flaks. Vi unnet i hvert fall Ola fisken. Mens storfiskeren kunne ta seg en kaffekopp og en pust i bakken, følte vi andre at vi måtte intensivere innsatsen. Her var det tydeligvis muligheter. Arne og Stein Ola fisket vestover, jeg østover. Stort sett når jeg er i villmarka, liker jeg stillheten, roen og enkelheten. Legge vekk mobilen, ikke vite hva klokka er. Av og til synes jeg likevel at det er fint å ta med seg et element fra sivilisasjonen som egentlig ikke hører hjemme på en slik tur, nemlig musikk på øret. Når man skal fiske helt alene rundt et vann, for eksempel. På min solotur oppover langs Rönsjöns sørlige bredd hadde jeg litt stemningsskapende musikk på øret. I slike øyeblikk, når fiskebettet er totalt fraværende, og man strengt tatt kjeder seg litt, er det fint å løfte blikket og se mot fjellene i bakgrunnen, mens musikken forsterker følelsene og inntrykkene fra syns- og luktesansen. Det fører til at tankene vandrer litt ekstra, og man slapper enda mer av. Riktig type musikk er selvfølgelig en forutsetning. Jeg hadde ikke føling med fisk før jeg kom til den odden hvor jeg hadde bestemt meg for å snu. Da hadde jeg vel fisket i en liten time. Her landet jeg to ørreter på to kast, begge mellom 3 og 4 hg. Akseptabelt. Aldri har jeg fått så sprek og vilter fisk. Begge snurret sena så mange ganger rundt sluken og hempevirvelen at jeg måtte fram med kniven. Morsom fisk. Tilbake i leiren lød rapportene at det hadde vært null bett vestover. Hva Ola hadde bedrevet mens vi andre fisket spurte jeg ikke om, men jeg tviler på at han hadde fisket så mye. Uansett bestemte han seg for å igjen ta noen kast der ute på odden hvor vi campet. Ett kast. Pangpang! Ørret. 1,2 kg. Samme sted, samme sluk. Bildet over: Kilosørret nr. 2. Nå kunne det ikke være tilfeldig lenger. Han måtte gjøre noe riktig, som vi andre ikke gjorde. Jeg velger å "skylde" på sluken. Det er ikke ofte man ser at en bestemt sluk fisker så mye bedre enn andre lignende sluker, men det kan ha vært tilfelle her. Slik jeg forstår det, kan det ofte være slik med røya, men ørreten, der hvor jeg kommer fra, tar stort sett uansett variant av Lillauren, Sølvkroken Spesial etc., dersom den tar noe i det hele tatt. Uansett unnet vi oppriktig talt Ola å ta fisk. Vi unnet ham også å ta stor fisk, til og med størst fisk. Men at han skulle ta to av arten størst fisk var kanskje i overkant. Vi stekte mine to småfisk på bålet og spiste dem med potetmos. Bildet over: Hva mer kan man ønske seg? I det fjerne hørte vi et tordenskrall. Vi hadde så langt hatt en del værskifter på turen, så vi antok at det snart ville bli regn. For å være føre var spente vi opp tarpen. Gode og mette, døsige og late etter dagens strabaser tenkte vi at teltene får vente. Nå skal vi kose oss under tarpen mens regnet passerer. Vel. Jeg har aldri sett et uvær komme så raskt. Jeg tror ikke det tok mer enn ti minutter fra blå himmel til det blåste opp og de første regndråpene falt mot den femundske bakken. Vi skjønte fort at dette var et uvær med stor u. Det hersket en stund kaos i leiren; teltene ble satt opp i rekordfart, det ble lagt steiner på tarpen, og alle gjenstander ble kastet under denne. Bildet over: Uvær. Vi rakk alle å montere oss under duken, sånn noenlunde tørre, før regnet tok til for alvor. Vi blandet oss en toddy mens tordenværet eskalerte. Det lynte og tordnet intenst på alle kanter; mot Svuku i vest, mot Sylen i øst og mot Rönsjöruten, Grøthogna og Sylfjellet i nord. Det var umulig å si hvor været kom fra og hvor det var på vei. Vi hadde utsyn over vannet, mot Rönsjöruten og Grøthogna. Synet av lyn som lyste opp fjellene foran oss, i områdene mellom Grøtådalen og Rönsjön, var både skremmende og mektig. Regnet, vinden og tordenskrallene gjorde det nesten umulig å snakke sammen der vi satt på rekke under tarpen, tarpen som vi sverget på at vi aldri skulle dra på tur uten igjen. Selv om det ikke var fritt for at vi var noe redde, følte vi oss på en måte trygge i vårt lille krypinn. I slike situasjoner er det godt å være flere. Personlig har jeg aldri vært utendørs i et slikt uvær før, i direkte kontakt med naturkreftene uten beskyttelse fra fire vegger og tak. Det var som nevnt skremmende, men også en stor og mektig opplevelse jeg ikke ville vært foruten i ettertid. Der vi satt hadde vi panoramautsikt mot det som så ut til å være tordenværets kjerneområde, og sikksakklynene herjet vilt i fjellsidene helt ned mot Rönsjön. Hvor lenge tordenværet pågikk, vet jeg ikke. Det må ha vært over en time. Hver gang vi trodde det var over, smalt det på nytt i motsatt himmelretning og Rönsjöruten sto igjen i lys lue. Etter hvert som tordenværet gav seg, økte vinden. Den rev og slet i tarpen og bardunene og truet med å gjøre den luftbåren. Og med et gjorde vinden alvor av truslene; en bardun røk og tarpen stod rett til himmels, kun holdt tilbake av noen steiner vi hadde lagt på i bakkant. Vi var på føttene i løpet av millisekunder, fikk tarpen ned på jorda igjen, brettet den over tingene våre, la på rikelig med steiner, og krøp inn i teltene. Den natta sov jeg svært dårlig. Vinden rev i teltet og jeg var ikke trygg på at det var godt nok bardunert. Teltet mitt, et Ajungilak Anjan 2, som jeg ellers er svært godt fornøyd med, lager dessverre mye lyd i vinden, slik at man hele tiden føler at teltet er i ferd med å klappe sammen. Kanskje sto det ugunstig plassert i forhold til vindretningen, kanskje var det for dårlig oppspent, kanskje var jeg overengstelig denne natten. Dette er uansett det eneste jeg har å utsette på teltet. I ettertid, i lys av opptil flere hendelser hvor folk har blitt truffet av lynet i fjellet, innser jeg at vi ikke levde helt ufarlig denne kvelden ved Rönsjön. Vi satt utsatt til på en forhøyning ved en stor vannflate, mens et kraftig tordenvær herjet like over oss. Om vi var heldige som ikke ble rammet av lynnedslag er umulig å vurdere, men uansett bør man ha respekt for alle typer uvær så høyt til fjells, det være seg nedbør, tåke, vind, temperatur eller tordenvær. På denne turen fikk vi oppleve både tett tåke, kraftig regn og intenst tordenvær. Selv om ingen av værsituasjonene vi kom borti var livstruende for oss, er det ikke vanskelig å tenke seg at været i verste fall kan gå på livet løst i fjellet. Er man langt unna ly, gjennomvåt, kald, uten mulighet for å få på seg tørt, mens skitværet vedvarer, kan det være skummelt. Likeledes om man er fanget på snaufjellet i et kraftig tordenvær, eller i ulendt terreng i tett tåke. Værskiftene kommer utrolig raskt i fjellet. Et eller annet sted har jeg lest eller hørt at det en gang på tidlig 1900-tall var en dame som frøs i hjel ved Røa, i midten av juli. Terrenget ved Røa er på ingen måte det mest ekstreme, så dette får stå som et tragisk eksempel på et worst case scenario. Vi våknet neste morgen til vindstille og oppholds. Alle tingene hadde overlevd natten under tarpens beskyttelse. Vi pakket, spiste, og tok fatt på den siste marsjen. Denne dagen skulle bli en ren transportetappe på merket T-sti fram til Grövelsjön. Før turen hadde jeg lest litt om Sylen, samt sett NRK-programmet "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" fra denne utposten, og gledet meg til å se stedet. Vi hadde et lite håp om å kunne kjøpe oss båtskyss over Grövelsjön, og håpet således å treffe folk på Sylen eller Ryvang. Vi brukte vel omtrent to timer ned til vannet. Marsjen gikk knirkefritt på bra sti og i godvær. Bildet over: Grövelsjön. Sylen og Ryvang ligger i enden av vannet nærmest de tre poserende turistene. Bildet over: Sylen og Ryvang med Sylfjellet i bakgrunnen Nede ved vannet møtte vi det som jeg mener er fruen på Sylen. Vi spurte høflig om det gikk båt over vannet, men vi fikk negativt svar. Hun kunne imidlertid fortelle oss at det ikke tok mer enn et par timer herfra til Fjällstasjonen. Det var oppløftende da jeg nesten fryktet det dobbelte. Den første kilometeren eller så fra Sylen innebar bratt stigning og mye melkesyre i ulent terreng. Vi måtte liketil tråkke oss over en enorm snøskavl som fremdeles skjulte stien. En påminnelse om at det fremdeles var tidlig på sommeren høyt til fjells. Bildet over: Spor av vinter i fjellet. Etter hvert ble terrenget slakere og mer vidstrakt. Vi krysset flere flomstore bekker; våren kom tydeligvis noe senere her enn i Grøtådalen. Vi slukket tørsten i bekkene og nøt solskinnet. Opp mot stiens høyeste punkt satte Stein Ola opp en fryktelig fart, og det var med nød å neppe jeg klare å henge på. Han mente nemlig at hvis den eldre damen på Sylen kunne gå strekningen på to timer, måtte jammen vi, fire mannfolk i vår beste alder, klare det betydelig fortere. Langs stien møtte vi et par andre turgåere, sannsynligvis på tur mot Svukuriset, som må ha trodd vi var steingærne som gikk tur i dette tempoet. Uansett angret vi ikke på at vi hadde gasset på litt da vi rundet toppunktet og fikk utsyn mot Fjällstasjonen. Fantastisk utsikt. Bildet over: Siste etappe. På tross av nedoverbakke, klopper og ellers fin sti, var den siste biten seigere enn den så ut til, mest fordi føttene mine for alvor begynte å verke. Særlig den aller siste etappen langs asfalten opp til bilen var vond. Men - vi klokket inn på to timer og fem minutter. Turen var over for denne gang. Vi var sultne som okser, men da Fjällstasjonen ikke hadde åpnet for sesongen enda, ble det ikke burger og cola før vi kom til Tolga. For å oppsummere: en fantastisk tur! Det aller meste klaffet denne gangen. Totalt sett var vær og temperatur upåklagelig årstiden tatt i betraktning. Det samme gjelder fisket. Jeg tror ikke man vanligvis kan forvente et slikt fiske så tidlig i Femundsmarka. Riktignok kom våren relativt tidlig, men jeg tror også vi hadde griseflaks med timingen vår. Jeg skal ikke spekulere for mye i årsaker til det gode fisket, men det er mulig vi traff akkurat den perioden fisken hvor alvor våkner fra vinterdvalen og blir aktiv, og kanskje er noe ukritisk i matveien? En annen svært positiv ting var at vi var lite plaget av insekter. Vi merket deres tilstedeværelse bare sporadisk. Det betyr vel at vi var griseheldige med timingen også på dette punktet. Det er ikke mange dagene her inne man kan få behagelig vær, normal vannføring, tørt terreng, gryende vårstemning, godt fiske og lite insekter samtidig. I kommende år skal jeg absolutt tilstrebe å treffe på disse dagene, men jeg er forberedt på at det kan være vanskelig. Turfølget må også sies å være upåklagelig. Ingen syting og klaging, bare positivitet og trivelige kvelder rundt bålet. Vi fikk oppleve nærhet til naturen på både godt og vondt, og gjorde oss mange nyttige erfaringer i forhold til dette. Det som kommer til å sitte igjen lengst i minnet etter denne turen er utvilsomt kvelden i tordenværet ved Rönsjön. En mektig opplevelse! Det eneste jeg virkelig angrer på etter turen er at vi ikke gjorde den lengre. Det er bare å takke både turfølge og Femundsmarka for turen og si på gjensyn!

Fikk denne mailen i går: << Your Bling is on its way!!!! ...Snip... Thank you for your business, Peace, Dutch >> Ble litt titanium bling for køyene. Guttungen våknet i 9 tiden i morges etter sin første natt i køye og sa at han hadde sovet så godt at han til og med hadde drømt... Tar det som ett godt tegn og satser på at neste natt blir like bra.

https://vimeo.com/95422419 Her er en gopro film fra Svalbard:) http://www.stianmedsekken.net

Dette innlegget kommer egentlig litt for sent. Jeg var på tur sist lørdag, men meldte meg på i forumet for 2 dager siden. Siden vi flyttet fra det helt flate Nordtyskland til Hallingdal var det en stor utfordring å komme seg opp bakkene og hvis man ikke har lyst til å vandre på riksvei 7 så går det bare oppover uansett i hvilken retning man snur nesen. Men så gøy det er hvis man kommer i gang med det, håper det er bare starten på et spennende friluftsliv... Tilbake på dagsturen, vi gikk opp til Klevarudnatten der det finnes en gammel branntårn. Dessverre kan den ikke bestiges lenger, men utsikten var uansett fantastisk! (håper det fungerer med bildene, dette er første innlegget mitt og jeg fant ingen bruksanvisning) http://www.fjellforum.no/gallery/image/3383-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3382-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3381-/

Dette handler vel i bunn og grunn om å føle seg trygg. Å kose seg på tur når jeg vet at noen hjemme er engstelig er umulig for meg i alle fall. Trygghet og harmoni ligger i bunn for alle turene mine. Hva som skaper dette må bli opp til den enkelte mener nå jeg. At det ikke er matcho å ha med seg elektroniske dupedingser på tur er nok riktig for noen. Selv legger jeg alltid igjen et kart hjemme hvor jeg merker av hvor jeg har tenkt å gå, og i sekken pakker jeg kart og kompass sammen med GPSen. Fast find'en er også med. Dette kombinert med sunn fornuft og litt tankevirksomhet underveis, gjør at den som sitter igjen hjemme føler en viss trygghet. Da er grunnlaget lagt for en fin tur.