Gå til innhold
SveinJ

Når friluftslivet går utover forholdet

Anbefalte innlegg

Et innlegg som dette hører kanskje ikke hjemme på Fjellforum (eller på internett i det hele for den saks skyld), men jeg har egentlig ingen andre steder å lufte tankene. Her inne finnes det nok i alle fall mange andre som forstår hvordan det føles når friluftslivet er en virkelig lidenskap.

Jeg beklager at dette ble langt, men jeg føler det er så mye jeg burde hatt med for å forsøke å gi et så riktig bilde av ting som mulig. Det hadde vært fint å få folks meninger, enten de skulle være støttende eller av typen "ta deg sammen og vis ansvar".

Jeg og kjæresten har vært sammen siden ungdomsskolen, flyttet sammen og studerte tekniske fag (samme linje) på universitetet, og flyttet tilbake til hennes hjembygd etter endte studier. Vi har altså holdt sammen over 8 år, og ha det for all del fint. Men det er ikke til å komme unna at man forandrer og utvikler seg mye fra ungdomsskolen og opp til tjueårene. For å gjøre en lang historie kort, så har jeg fått en virkelig reality check etter at studiene var over og arbeidslivet begynte. Fra å ha hatt et hav av tid til både laksefiske, jakt og fotturer, er tiden nå naturligvis mer begrenset. Før var det ikke noe problem å kombinere mine interesser med samboers ønsker om et sosialt liv (der jeg skulle være med), men når fritiden er begrenset til ettermiddager og helger så er det straks verre. Det blir ganske mye konflikter om tidsbruken, og jeg opplever at jeg stadig trekker det korteste strået. Siden samboeren aldri har vært med på verken fiske, jakt eller (overnattings)turer, er denne tiden ifølge henne ego-tid. Siden JEG er med til venner, på fester o.l., så er dette tid vi bruker sammen og som jeg også dermed skal sette pris på. For all del, det er trivelig med sosiale lag, men jeg er ikke noen veldig sosial type og hadde mye heller brukt denne tiden på tur. Dette høres kanskje ut som smålige saker, og resultatet av dårlig kommunikasjon oss imellom osv osv. Det er mulig det er jeg som beskriver dårlig i så fall, men dette er altså resultatet etter 3 år i arbeidslivet. Jeg var naturligvis klar over at med full jobb ville tiden ute bli mindre, og spesielt i et forhold må man få til løsninger som gjør begge fornøyd. Men realiteten er at tiden min utendørs stadig blir innskrenket til fordel for "felles aktiviteter", og hennes toleranse for turene mine blir stadig mindre. Både laksefisket og rådyrjakta med dachs har i stor grad gått over til å bli morgenøkter som starter grytidlig slik at jeg er hjemme igjen mer eller mindre før hun står opp. Helgeturer på jakt er slutt, teltet har ligget i boden siden i fjor sommer. All tid utover den daglige timen på tur med hunden (som hun for øvrig ofte er med på, noe som er fint), må mer eller mindre forhandles om. Dersom dachsen er i humør for langtur og jeg kommer hjem en time eller tre senere enn avtalt, er det stort sett dårlig humør som venter. Resultatet blir at jeg stadig kikker på klokka og gjerne henter hunden inn og går tidlig hjem, bare for å bevare husfreden.

Igjen så høres kanskje eksemplene mine sutrete ut, men jeg forsøker bare å gi noen eksempler her. Maktforholdet i forholdet vårt har liksom blitt til at hun bestemmer og jeg godtar, og alle gangene jeg forsøker å ta dette opp ender stort sett med "betyr bikkja/fiskestengene/turene dine mer enn meg så er det bare å flytte". Det nytter ikke å diskutere konstruktivt. Som jeg også sa over så har vi det på mange måter fint sammen, og det er ikke meningen å fremstille samboeren i et urettferdig lys. Saken har naturligvis to sider, og selvfølgelig har hun lov til å kjenne på at jeg stadig vil ut for å drive med ting mens hun sitter igjen hjemme. Saken er kort og godt den at vi er to mennesker som bor sammen og har det greit, men totalt uten felles interesser. Selv går jeg med elver, skoger og hund i tankene stort sett døgnet rundt, og lever for de stundene jeg har ute. Samboeren forstår seg ikke på en slik brennende interesse, og mener til stadighet at jeg bør slutte å være så "ekstrem". Kan jeg ikke bare slutte å skulle ha så mye av allting? Kjenner jeg noen andre som går så mye tur som meg? Kjenner jeg noen andre som ikke kan dra på handletur etter jobb fordi bikkja har vært alene hele dagen? Tror jeg at den gjennomsnittlige hunden får jakte mer enn min? Tror jeg at kompisene mine får stå i elva like mange dager som meg, bruker andre så mye penger på fiskekort som meg?

Jeg har gått lenge og tenkt på om det hadde vært bedre å skille lag. Både for hennes og min del. Men straks begynner tankene, vi har det jo fint ellers. Tenk på alt jeg går glipp av. På toppen av det hele har hun nettopp blitt gravid, og vi venter et barn utpå vårparten. Ikke planlagt, men vi er jo i en posisjon både økonomisk og ellers til at barn er helt naturlig. Umiddelbart slo jeg fra meg alle tanker på å dra når dette kom opp, men følelsene og frustrasjonen over å være "fanget" i det livet jeg har nå fortsetter jo å være der i aller høyeste grad. Kanskje er det bedre å dra før barnet kommer enn at ting plutselig går galt når det er 2-5-10 år gammelt, og jeg drar da, kanskje fra en større søskenflokk. Kanskje endrer jeg fokus i livet totalt når barnet kommer slik som mange påstår, og at jeg plutselig vil trives i A4-tilværelsen. Jeg aner ikke. Jeg kan ikke snakke med samboeren om dette, jeg kan ikke snakke med brødre/søstre/foreldre om at jeg vurderer å gå fra min gravide samboer. Selv om jeg og samboeren har endt opp med forskjellige ønsker her i livet så ønsker jeg henne alt godt, og det river langt inni meg av å tenke på å la henne sitte igjen alene med en liten gutt eller jente. Men jeg har bare dette ene livet, og på mange måter må jeg gi opp de drømmene og ønskene jeg har for det, dersom jeg skal fylle forpliktelsene mine overfor henne og barnet. Hun har god familie og fine venner rundt seg, men det er klart at slikt ikke veier opp.

Om ingen leser så langt som dette, så har jeg i det minste fått luftet tankene mine litt. Det er en vanskelig situasjon å være i, og uansett løsning blir ting aldri helt bra.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Dere bør nok enkelt og greit gå til en parterapeut. Det er nok umulig for oss å ta parti med en av dere basert på dette, men en nøytral part som en parterapeut vil hjelpe deg å forstå hvordan hun tenker når du kommer for seint eller ikke vil handle rett etter jobb og vil hjelpe henne å forstå hvorfor du tenker at du helst må rett hjem og hele tiden lengter til skogs.

Ellers tror jeg ikke det er bra for barnet å vokse opp i et forhold hvor du er ulykkelig, men jeg syns du skylder barnet å prøve å finne ut av det.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Der har du nok et godt råd ja.

Naturligvis er det ikke mulig å ta parti med noen av oss på bakgrunn av et foruminnlegg, og det var jo heller ikke noe jeg forventet. Dette var nok like mye for å få luftet tankene mine om et tema jeg ikke har mulighet til å ta opp noe annet sted, og som jeg dermed prøver å diskutere fra alle mulige synspunkter med meg selv. Men jeg setter veldig stor pris på at du tar deg tid til å lese og gi råd.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Kjenner igjen veldig mye av det du forteller, og har i perioder kjent på mye av det samme selv. Jeg er også samboer med jenta jeg ble sammen med i 15-16årsalderen, og som du sier så vet man da lite om hvordan man utvikler seg personlig i årene som står foran en. Spesielt merker man dette når tiden blir et knappere gode, og man blir nødt til å prioritere. Selv om jeg forstår at situasjonen din er fortvilet, så er det jo en viss trøst å se at også andre merker overgangen mellom studie- og arbeidsliv.

Nå vet jeg ingenting om forholdet deres ellers, men jeg merker jo selv at det kan bli ampert til tider når jaktdagene blir mange og lange. Uten å trekke konklusjoner om ditt forhold ut fra mitt eget, så har det for meg bedret seg med å sette meg mer inn i samboers situasjon og ønsker. Kanskje er det ikke turene dine i seg selv som er problemet, men at du kommer hjem sliten og trøtt, og havner på sofaen i stedet for å bruke tid med henne? Kanskje settes TV-en på i stedet for støvsugeren? Kanskje kan det være lurt å heller ofre en dag iblant for å heller gjøre noe hun vil? Samtidig forstår jeg jo godt at mye glede forsvinner når man stadig er nødt til å passe seg med tidsbruk osv for å unngå dårlig humør.

Selv er jeg nok som deg, at jeg alltid ønsker meg MER. Jeg vil alltid ut bare en dag til, bare en time til, det er alltid mulig å bruke ENDA mer tid på å få en ENDA bedre jakthund. Men for min egen del må jeg nok bare slå meg til ro med at det perfekte liv ikke finnes, det vil alltid finnes ting man ønsker som man ikke har mulighet til. Om du skulle velge å dra, så skal jeg for all del være en som sier at jeg har forståelse for valget. Selv om jeg ikke ville vært mitt eget barn foruten, så tror jeg at et barn har det bedre med èn forelder enn i et hjem preget av konflikt og frustrasjon. Samtidig er det nok ikke sikkert at det å være alene og fri for forpliktelser er svaret, det har kostnader på mange plan det også. Tror nok rådet du har fått om en terapeut er en bra start.

 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Dette høres skikkelig kjipt ut, for begge to. Henger meg på rådet til Thomas, det er mange flinke parterapeuter som kan hjelpe så dere iallfall får en god snakk som ikke ender med et ultimatum. Det kan jo bli veldig sårt for den andre parten at man har en stor kjærlighet for noe annet, og sårhet er ikke alltid så lett å snakke om, så da går man heller i forsvar og blir sint (som det høres ut som hun gjør her med kommentaren om at du bare kan flytte). 

Ellers er jeg litt usikker etter å ha lest innlegget ditt og lurer litt på hvor mye er du egentlig ute? Altså hvor mange helger er du på telttur i måneden? Hvor mange turer får du i fjellet? Bare sånn for å høre konkret hva problemet egentlig dreier seg om. Helt ok om du ikke vil gå i detaljer her, men ut ifra det du skriver virker det ikke som du er ute i det hele tatt. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Mareng

Enig med Thomas 👍

Og det finnes nok alltid to sider av en sak. Kvinner viser og sier ikke nødvendigvis hva de tenker og føler, de vil/tror at du skal forstå det (svært generelt sagt).

En ting er nesten garantert, når barna er små (0-5 år) får du mye mindre tid til å dra på tur. Det er blytungt å være småbarnsforeldre synes jeg, avhengig av hvordan søvnrytmen til barna blir. Jeg la fra meg overnattingsturer totalt i 4 år, vel verdt den investerte tiden. Sporadiske dagsturer fikk jeg dog til. Det blir lettere når de blir litt større og de sover fint hver natt, og da får man igjen tid til å ta tilbake interessene sine litt og litt.

Tar du med ungen(e) på tur kan det hende du får dra svært ofte (det blir en "frihelg" for mor), men da blir det tur på barnas premisser.

Jeg sender min kone på shopping og konserter i Oslo, da kan jeg dra på fjellet 3-4 helger i året med god samvittighet. Men nå er kanskje 4 helger på ett år lite? Jeg vet ikke hva man kan forvente når man har familie? Det varierer sikkert fra familie til familie. Hvor mye er du ute?

Hvis din samboer hadde lest ditt innlegg, ville hun ikke forstått det da?

 

2 timer siden, SveinJ skrev:

Jeg kan ikke snakke med samboeren om dette, jeg kan ikke snakke med brødre/søstre/foreldre om at jeg vurderer å gå fra min gravide samboer.

Jeg tror du vil ha det bedre med deg selv, og utfallet av situasjonen om du snakker med de det gjelder og har helt åpne kort

Endret av Mareng

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Høres ut som ett klassisk eksempel der en av partene faktisk har en interesse, en hobby.... enten det er friluftsliv, strikking, fotball eller frisbee med kompiser...

Snakk med familievernkontoret, de har gratis(?) par-samtaler. Men kun hvis du absolutt vil holde fast på frøkna som du føler at holder DEG fast.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Trist å høre, men dette er nok en velkjent problemstilling dessverre. Jeg tror, basert på det du skriver, at hovedproblemet er dårlig kommunikasjon. Snakker dere skikkelig sammen? Hun må forstå hvor viktig det er for deg og du må prøve å forstå hva som er viktig for henne. På den måten kan man gjøre noe sammen og noe hver for seg uten sure miner.

Er selv småbarnsfar og kjenner meg igjen, men har heldigvis en samboer som forstår hva som er viktig for meg, samtidig som jeg vet hva som er viktig for henne. Jeg drar på tur alene i ny og ne og hun gjør andre ting som er viktig for henne. I tillegg gjør vi ting sammen både som kjærster og hele familien. På den måten får vi en slags balanse ;-) 

Som flere er inne på tror også jeg at det kan være smart å prate med noen som kan få dere på rett spor igjen. Lykke til! 😃

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Har brukt litt tid på innlegget ditt, det var modig gjort å være så åpen, så det er nok håp, ikke gi deg. Jeg har vært gift legere enn du har levd, men jeg har nok ikke alle svarene for det. Det er nå sånn at hverdagen kommer til oss alle, det livet vi har kan deles inn i faser, ting vil endre seg. Et forhold må jobbes med, det går ikke av seg selv og urealistiske forventninger har ødelagt for mange. Hos oss fungerer det med mine, dine og våre greier, med da mest tid på å gjøre greier sammen. Prøv å ta innover deg at livet ditt har egentlig ikke begynt ordentlig ennå, du er altfor ung. Det beste 10 året for oss gutta er fra 40 til 50, så du har god tid. En liten unge er det største i livet, du kan ikke gi opp det bare for du vil dyrke noen hobbyer. Det blir et fattig liv. Prøv å tenk på den første turen du skal ha med barnet, hvilken opplevelse det vil bli. Husk også på at gravide jenter må håndteres med forsiktighet, la henne få lov å blåse ut innimellom. Du kan ikke stikke fra ei gravid dame.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Visst kan man "stikke fra ei gravid dame", dersom dama ikke er rett! Men man kan ikke stikke fra sitt ansvar som pappa. Aldri! Det er slutt på de tider hvor mannen "lot dama i stikken" eller "forlot henne i uløkka", for man er likestilte i forhold til dette nå.  Om forholdet ikke er liv laga og alt er prøvd, så er det kanskje ikke lurt å bli i det, men som det er sagt mange ganger, og som etter min mening er det beste rådet: Søk hjelp! En god profesjonell parterapeut (eller familievernkontor for den sakens skyld) kan hjelpe dere begge til å se verden med hverandres briller, og kan hjelpe med å finne frem til løsninger begge kan trives med.

Lykke til! Håper dere fikser det sammen!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
2 minutter siden, Tessatroll skrev:

Eg vil som fleire av dei andre her avstå frå å gi spesifikke råd til folk og tilhøver eg ikkje kjenner, men på generell basis kan eg seie følgjande om "tidsklemme":

1: Eg har fått meir ro i rompa etter at eg vart voksen nok til å skjønne at "liveterbestute" stor sett berre tel dersom resten av livet ditt heng noko lunde på g. Altså. Det er ein fantasisk bonus, forbeholdt oss i overfloda. Den dagen kvardagseinsemda tek deg, eller du på ein eller anna måte opplever sjukdom, eller livet forøvrig berre "skjer", så kan hende du får eit anna perspektiv på friluftslivet. 

2: Born er ein berikelse. Same kor slitsomme og "fridomsinnskrenkande" dei kan verke. Dei kan endog gi friluftslivet ditt nye dimensjonar.

3:Det er nesten garantert at om du fann nokon med like interesser, ville du fått andre "downsides" å jobbe med. Når både eg og sambuaren min har meir lyst til å pelle hundemøkk, spleise liner eller dyrke grønsaker enn å vere inn å lage middag, støvsuge og ta oppvasken......då er det duka for ei logistisk utfordring mtp oppgåvefordeling. Med det sagt gjer like interesser at me har påfyll på +kontoen som sjølvsagt har enorm verdi når utfordringane i kvardagen tårnar seg opp. 

Eg er no 36 år og har kids på 15 og 13 år. Om nokre få år er dei ute av redet. Eg blei åleine med dei når dei var 1,5 og 3 år, og har hatt eit utall "ole brum turar". Ja det var faktisk mi form for friluftsliv i mange år. Så var det nokre år med større kids som med iver vart med på tur. Golden years :P heilt til tenåra slo inn...sjølv om eg får dei med på hyggelege overnattingsturar, er ikkje akkurat sveitte motbakkar på Sunnmøre deira daglegdrøm, og "Ole Brum" turane med matpakke er ikkje ineresessant.
MEN, og her kjem poenget  mitt med denne avhandlinga; når eg er 40 har eg myndige born. Altså, alt til si tid, kvifor bråhast? 
No har eg planlagt og førebudd ein tur til Grønland over lang tid. Eg reiser om 10 dagar. Eg  gler meg til det. Men gleda er ikkje fullt så einsidig som den eingong var, over slikt. No gler eg meg minst like mykje til å komme heim etter å ha vore vekk. Å vere med kidsa og reise med dotter mi til Polen på skuletur. Eg vil gå så langt som å hevde, att det å ha kids, forpliktingar og familie, har fått meg til å sette meir pris på alle sider av livet. Inkludert "friluftslivet". Som jo eigentleg berre er utetid, i livet som skjer. 

Når det er sagt, er det ikkje noko mål å halde ut i situasjonar som krev at ein går på akkord med seg sjølv meir enn det gir, over lange periodar. For å greie å gjere opp den "rekneskapen" kan det vere greit å søkje hjelp. Biletet er ofte meir komplisert og nyasnert enn ein trur, og ein sjølv har gjerne gått seg fast i eit tankemønster. 

Lukke til :)

 

 

Amen og godt tur til Grønnland:) Blir fantastisk bra, helt sikkert:)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hei hei hei her er det bare å breeemse ned og snakke med en parterapeut eller en samlivscoach før dere gjør noe dumt som alle vil tape på :) Dere må bare finne en balanse mellom familietid/partid og egotid, blir det for mye av det ene iforhold til det andre blir det ubalanse og grobunn for konflikter. Er dere glad i hverandre og har det fint ellers som du sier så finner dere ut av dette sammen med en upartisk person som kan dette her. Det viktigste i et forhold med ulike interresser og hobbyer er å la partneren få puste og få holde på med sitt slik at han/henne kan fungere 100% på hjemmebane blid og fornøyd og klar for å dyrke kjærligheten etter, i ditt tilfelle, noen dager i felten med bål og bikkje :) Få årnings på de greiene der så er mye gjort!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Tusen takk til alle som har tatt seg tid til å svare.

Jeg merker at det er vanskelig å beskrive dynamikken i et forhold slik over et forum, og uten den er det vanskelig å forklare situasjonen også.

Når det kommer til husarbeid og alt som hører til, så tar jeg naturligvis min del. Naturligvis er samboeren misfornøyd med innsatsen i perioder, men ikke mer enn hva som hører til i et forhold (hvis det er lov å si).

Jeg vil også poengtere at barnet ikke er grunnlag for noe konflikt. Isolert sett ser jeg ingen problemer med å måtte kutte ned/legge om friluftslivet for å ta hensyn til barn. Det er slikt som hører med til livet.

Angående tid brukt så tror jeg at jeg har gått fra å være over gjennomsnittlig aktiv til å bli en vanlig turgåer. Overnattingsturer er det egentlig mer eller mindre slutt på, har ikke brukt teltet siden en enkelt overnatting i påsken mens samboeren var på helgetur i London. Overnattingsturer orker jeg ikke ta opp lengre, det blir aldri noen enighet. Ellers fisker jeg noen dager på sommeren og har 1-2-3 jaktdager i uka (da ikke snakk om hele dager, men gjerne 1 dag i uka før jobb, en ettermiddag etter jobb, og så en halv dag i helga) fra september til jul. Laksefisket har begrenset seg veldig etter at jeg ikke lenger har mulighet til å reise et stykke for å komme til aktuelle elver. Daglige turer med hunden, men disse kommer på en måte utenom og har aldri vært kilde til noe negativt.

Å inkludere samboeren i ulike aktiviteter har jeg forsøkt helt fra start. Som sagt så går vi en del turer med hunden sammen. Verken fiske eller jakt er noe hun har tålmodighet til. Å høre på en rådyrlos med dachsen var vel omtrent like fascinerende for henne som når bikkja bjeffer på dørklokka. Jeg har forståelse for at det å sitte i ro i timesvis ikke er noe moro når du ikke er interessert. Jeg har også foreslått å kjøpe en stående fuglehund som vi kan bruke sammen på fuglejakt, og som hun kan trene litt lydighet o.l. med ellers, men interessen er ganske enkelt ikke der.

Så oppsummeringen blir egentlig at forholdet i seg selv er fint, jeg skal ikke beskylde samboer for å være urimelig, men vi har veldig ulik oppfatning om hva vi skal bruke tiden på. Såpass ulik at det tærer veldig.

 

Tillegg:

Mange kloke tanker i alle svarene deres, setter veldig pris på alle som tar seg tid. Er ikke beredt på å gi opp, det skylder jeg alle parter. Man kan ikke få alt, men kanskje det er mulig å få til forandringer alle er fornøyd med. Det hadde vært det beste.

Endret av SveinJ

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Et tips er å kjøpe, og så klart lese, boka "Naturmannen og jeg". Den tror jeg faktisk alle har godt av å lese, uten at jeg har lest boka enda. Men det jeg har lest av den virker både morsomt og ærlig. Dette er et møte mellom den urbane frøkna og han som bare vil og må være ute i naturen. 

Alt går 😀 

Skjult lenke - logg inn for å se den

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Først, gratulerer med at du snart blir pappa!

En av de som svarte her skrev at det å få barn vil kunne berike ditt friluftsliv. Og det kan jeg love deg at det vil, den dagen du tar med barnet på den første turen i skogen, første teltturen, første padleturen. Det er magisk. Men - det kan man jo gjøre uten mor, det er ikke det..

Jeg tenker at nøkkelen hos dere er kommunikasjon. Alle mennesker trenger noe som gjør en lykkelig. Det være seg friluftslivet eller strikkingen. Din samboer er sosial, og det er kanskje hennes lykkepille? Hva skal til for at samboeren din forstår at du trenger friluftslivet for å ha det bra? Terapi? Gå til terapi! Familievernkontoret har gratis tilbud i de fleste kommuner, det er litt ventetid, men det er det verdt. Da kommer dere til en nøytral tredjepart som evner å beholde roen gjennom samtalen og kan lære dere til å tenke annerledes når det gjelder motparten. Ja, du MÅ snakke med din samboer om det, for du må bestille timen og fortelle henne hvorfor, men til syvende og sist, vil det ikke være verdt det hvis dere kan få det bedre? For det er jo motivasjonen din hele veien.

Hvis dere skal gå fra hverandre og det er barn i bildet, må man uansett til familievernkontoret for pålagte samtaler (her i kommunen krever man fire timer) med tanke på om man kan hjelpe til å snu situasjonen. 

Min mann har skjønt at jeg må ha friluftslivet. Jeg drar ofte på tur med barna, men en sjelden gang innimellom må jeg på tur heeelt alene. Da roper han ikke akkurat hurra når jeg reiser avgårde, men han godtar det og det er jeg glad for. 

Lykke til, jeg håper at du tør å ta tak i dette slik at dere får det bedre og i tillegg kan bli harmoniske foreldre. 
 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Turlyst

Jeg har vært lenket til alt som forgår hjemme. Er rimelig desperat etter å komme meg til fjells. Jeg må må bare sette foten ned å reise på tur. Det har vært så lite tur at livet mister mening.......synes jeg. Ser for meg flere turer i året av ulik varighet. Må ha noen turer å se frem imot. Lade batteriene og rense topplokket.

Kona er heller ikke turglad. Har hatt henne med for veldig mange år siden. For det meste klaging. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Mareng

Hvis ikke alt er greit og på plass på hjemmebane før jeg drar så har jeg ingen glede av turene mine. Da er hoder helt andre steder, og jeg får ikke senket roen helt ned i magen.

Så jeg må prioritere i den rekkefølgen, ellers går det utover meg selv enda mer.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
17 timer siden, Tessatroll skrev:

...2: Born er ein berikelse. Same kor slitsomme og "fridomsinnskrenkande" dei kan verke. Dei kan endog gi friluftslivet ditt nye dimensjonar....

Det er ingen universell sannhet, men en høyst subjektiv opplevelse. For noen er det slik, for andre ikke.

Til TS vil jeg si at, basert på innlegget ditt, så tenkte jeg hele tiden, mens jeg leste det, STIKK! Helt til jeg kom til graviditeten. Dersom du har kvaler med å gå fra ei jente som du, slik jeg tolker din side av det på, opplever deg såpass kuet av. Så har jeg lite tro på at du vil trives med å ha lite kontakt med ungen din. og du vil, normalt sett, uansett ha forpliktelser overfor ungen, uansett hvor lite du involverer deg. Jeg har ganske nylig vært igjennom et samlivsbrudd, og har en sønn på 7 år. Og selv om jeg, helt ærlig, ikke trives med å være far, så kunne jeg, pussig nok, heller ikke tenkt meg å ha mindre kontakt med sønnen min enn jeg har. Vi har en fordeling som gir ca 60/40 i mors favør. I tillegg så er mor veldig travel, så i realiteten så er det nok nærmere 50/50. Dette er kanskje ikke så relevant, og ganske sikkert ikke direkte overførbart til TS, men det sier litt om grunnlaget for at jeg tenker slik jeg gjør.

Jeg opplever at det er absolutt ikke noen god løsning å holde på et dårlig forhold av hensyn til barnet, men det er verdt å gjøre et forsøk på å gjøre forholdet bra av hensyn til barnet. Klarer en det er jeg ikke i tvil om at det er det beste for alle parter. Klarer en det ikke, så tror jeg det bare gjør vondt verre å holde sammen. Hvis en "mister" for mye av seg selv, så funker det ikke i det lange løp.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 time siden, Larix skrev:

Det er ingen universell sannhet, men en høyst subjektiv opplevelse. For noen er det slik, for andre ikke.

 

Eg er heilt samd! Og beklager "knølete" formulering.  Eg er heller ikkje av den typen som meinar at ein MÅ ha born for å ha eit meiningsfullt liv. Eg har venner som bevisst har valt å ikkje få kids, eg har ingen problemer med å forstå. Men det er i mange (kanskje dei fleste) tilfeller slik, at når ein har fått dei inn i livet så er dei ei beriking, det var det som var poenget mitt, som kanskje kom dårleg fram. Livet tek ikkje slutt om ein får born, sjølv om ein kanskje i utg pkt ikkje er superentusiastisk.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 time siden, Tessatroll skrev:

..."knølete" formulering....

Jeg oppfattet det vel som litt bastant, slik det var formulert. Og da ble jeg nok en smule trigget, siden jeg har et anstrengt forhold til "barn er meningen med livet-mafiaen".  Det er jo heller ingen tvil om at det for mange er en berikelse, selv om det ikke er noen automatikk i det. Jeg ser jo at du har et langt mer nyansert syn på det enn det jeg oppfattet i første innlegg.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det sies veldig mye fornuftig her og sånn først og fremst si meg enig i Skjult lenke - logg inn for å se deni at det er utrolig flott og modig å skrive her inne når du ikke har snakket med noen andre om det. God stil.

Jeg tenker også at du skal snakke med noen andre om det, jeg tror du vil finne ut at mange kan forstå deg og situasjonen din og komme med gode råd og støtte. Sånne ting er alltid verst om man går og kverner på det alene.

Som en sidenote; om det ikke er noen i nettverket ditt du vil snakke med, ville jeg kontaktet en proffesjonell, det kan være psykolog, terapeut, fastlege, prest, lærer eller du kan kontakte Reform (Skjult lenke - logg inn for å se den ) de har en mannstelefon der man kan ringe inn med bl.a samlivsproblemer, jeg vet de er råflinke på akkurat denne type ting. 

Ellers vil jeg si at i forhold er èn ting det praktiske, hva får man gjøre, hvor mye får man gjøre det osv. En annen ting som kan være en like stor del av problemet er hvordan den andre opplever en og forstår en. Sissel Gran skriver at det viktigste i en kjærlighetsrelasjon er å bli sett og forstått som den man er, samt se og forstå den andre som den mener den er. Om ens store lidenskap for fjellet blir forstått som egoisme eller ekstremitet, kan jeg godt forstå at det føles veldig vondt og det kan godt være et like stort problem som det at man faktisk blir noe begrenset. 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Mareng

Denne boken har jeg hørt veldig mye bra om, og har fått gode anmeldelser: Skjult lenke - logg inn for å se den

Når jeg giftet meg anbefalte presten denne boken. Folk har ofte veldig forskjellige måter de liker at andre viser kjærlighet på.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
2 timer siden, Larix skrev:

Jeg oppfattet det vel som litt bastant, slik det var formulert. Og da ble jeg nok en smule trigget, siden jeg har et anstrengt forhold til "barn er meningen med livet-mafiaen".  

Det var litt bastant/dårleg formulert også, men ikkje bastant meint :) Erkje så gla den mafiaen eg hell, eg er ikkje så gla i noko form for mafia :P 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.


  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.