Søk i nettsamfunnet

Etter å ha flyttet først fra det vakre Finnmark til det dyvåte sørlige vestland og deretter til Midt-Norge på under 2 måneder totalt måtte jo ting skje. Utpakking av flyttelass, nøye og planlagt sortering av turutstyr i den perfekte boden, alt er på plass.. Bortsett fra en ting.. goretexbuksa, den trofaste følgesvennen fra Marmot gjennom snart 14 år var INGEN sted å finne.. Nederlaget var et faktum og man krøp til korset og ba om nåde hos vår o' store Fjellsport. Så i går ramlet det inn litt godsaker (Ingen kjøper kun den ene tingen de er ute etter) Arc'teryx Beta AR GTX bukse (Sikla på den i flere år) Arcteryx Kyanite AR Tech joggebukse (Kan innrømme at jeg er litt Arcteryxhore) Osprey UL Raincover XL

Victorinox Evolution S557 har faktisk en litt kraftigere tang med «to gir», og tilsynelatende bedre kutter for ståltreng https://www.victorinox.com/global/en/Products/Swiss-Army-Knives/Medium-Pocket-Knives/Evolution-S557/p/2.5223.SE Den burde holde til det meste av friluftsreatert tangbruk egentlig? I tillegg har den en saks med serratert kant, som vitsstnok er lynskarp og selvslipende. Den veier litt mindre enn en Leatherman Skeletool, og det er jo snart både jul og bursdag. Litt usikker på om det skal ligge Skeletool eller denne under treet? Men skeletool gjør vel egentlig alt bedre, foruten at man mangler saksen (men med en skarp kniv klarer man seg uten det også, til det aller meste, selv om sylskarp saks er kjekt å ha).

Tror jeg gjorde et lite "kupp" her om dagen. 8 Wenger lommekniver/multiverktøy fra Outdoor experten for "en slik og ingenting". For noen dager siden browset jeg Prisjakt og de ulike merkene de lister opp priser og modeller for under Multitools. Der fant jeg altså opplistingen dere ser under her. Produktene var listet hos hhv Outdoorexperten og Skistart (men etter at jeg bestilte de hos førstnevnte forsvant de for begge hos Prisjakt.) Victorinox med røtter tilbake til 1891 og Wenger 1893, begge produserte sine versjoner "Swiss Army Knives". Victorinox kjøpte opp Wenger i 2005, men fortsatt produksjon av Wenger sine kniver med Wenger-logoen, inntil de i 2014 overtok produksjonen selv og videreførte (nesten alle)modellene under sitt eget Victorinox merke og logo. (mer om dette se www.sakwiki.com/). Under her lister jeg de jeg kjøpte (ankom i dag), og hva tilsvarende modell med Victorinox logoen selges for i dag (norske priser fra prisjakt/prisguiden pr 29.10, de jeg fant): Wenger Evogrip S557, kr 240,- --> Victorinox Evogrip S557 NOK 1439,- Wenger Hardwoods 57 (aka Ranger 57), kr 175, --> Victorinox Ranger 57 M Grip (aka Hunter ) kr 1499,.- Wenger Evolution ST 14.814, kr 155,- --> Victorinox Evolution 14, kr 818,- Wenger Evolution 17, kr 130,- --> Victorinox Evolution S17, kr 690 - Wenger Evolution 23, kr 155,- --> Victorinox Evolution 23, GBP 51,99 Wenger Hardwoods 13, kr 105, - ->Victorinox Camper og Hiker kr 331,- Wenger Nail Clip 581, kr 175,- --> Victorinox Nail Clip 580 kr 980,- Wenger Evolution 10, kr 75,- --> Victorinox Evolution 10, EUR 26,- Og som om ikke dette var nok, så fikk jeg dertil kr 150 i sånn "stige rabatt" (kjøp over 1000). Et kupp altså i forhold til hva Victorinox modellene går for i dag. Men egentlig så "sparte" jeg vel ikke noe her, all den tid jeg kjøpte en "haug" med lommekniver jeg strengt tatt ikke trenger.....men bare "måtte ha" . PS: Akkurat nå er bare "Nail Clip" modellen igjen på lista: https://www.prisjakt.no/c/multiverktoy?brand=3362

Jeg har merket at mine er veldig ømfintlige for temperatur, Den skal ikke ligge lenge utenfor lommen før det ikke blir noe fyr (lavt trykk grunnet temp) Jeg har påfyllingsstuss som kan settes på vanlige gassbokser, så planen min er å tømme lighterne* for den 'vanlige lightergassen' jeg har brukt hittils, (kun butan) og heller fylle på fra en fersk gassboks, slik at jeg får en propan / butan blanding. * i flertall siden jeg kjøpte flere på Clas Ohlson da de har billigst normal pris på disse, og hadde ett 50% på den prisen. Så har liggende en lighter i hver av de tre sekkene som blir brukt mest, pluss en i 'oppfyringspakkposen' som blir med på bålturene. (https://www.clasohlson.com/no/Primus-PowerLighter-stormlighter/p/31-8558)

Bedre sent enn aldri... Så her kommer en liten turrapport og masse bilder fra fjorårets sommertur som gikk rundt Nordmannslågen andre uka i August. Ruta var Trondsbu/Tinnhølen - Sandhaug - Besso - Bessevatnet - Besso - Trondsbu/Tinnhølen. DAG 1: Start ved parkeringsplassen ved Tinnhølen/Trondsbu. Mange traktorer og traktorveier. Denne traktoren kjørte ca 5-10 minutter før meg fra p-plassen, så det gikk ikke veldig fort å kjøre. Blåste godt ved Langavatnet. Kom endelig til Sandhaug og Nordmannslågen. Her var det stappfullt og mye folk... Ikke akkurat det jeg hadde håpet på. Fikk vite at jeg var nok en uke for tidlig. Uken etter, når skolene begynte igjen var MYE mer stille fikk jeg vite i resepsjonen. Slo leir et lite stykke øst for Sandhaug den kvelden, og det ble en enkel middag. Etappen for dagen endte på 15km på 4,5t DAG 2: Enkel liten frokost... Tok en liten tur innom Sandhaug før jeg gikk videre mot Besso. Og siden jeg liker å sove lenge om morgenen, så var det helt folketomt her, kun 2-3 stk igjen av fjellfolk inne på hytta. Jeg benyttet meg nå av muligheten for å kjøpe meg en bedre frokost! Det ble ikke billig, men absolutt verdt hver eneste krone! Kunne til og med betale med kort Brød med egg og karbonade har aldri smakt så godt som dette! Krysser Nordmannslågen Var varmt, så tok hyppige pauser for å drikke. Prøvde å ta pause hver time, og ha pause 10-15 minutter. Besso turisthytte: Ble skikkelig god stemning når jeg kunne få kald cola her også Helt alene på hytta, satt noen å pratet med de som jobbet der på utsiden, ellers ingen folk. Har sine fordeler med å være sent ute når man er folkesky, bortsett fra at det ikke var muligheter for å få vaffel.. det var jeg for sent ute til. Elven Besso, som renner fra Bessevatnet og ned i Nordmannslågen. Skulle krysse elva som renner ut av Dimmedalen og ned i Bessevatnet, det gikk ikke helt etter planen. Tok et stort steg ut mot en større stein som så solid ut, men i det jeg traff den med foten, så vippet den, og jeg falt sidelengs og landet heldigvis på en svær flat stein en halvmeter skrått foran meg, og ikke i elva. Men ble ganske våt på føttene. Turen kunne faktisk endt her, om ikke den store flate steinen hadde vært der, så neste gang tar man ikke sånne sjanser... Utsikt over Bessevatnet og halvøya som skulle bli dagens teltplass: Utsikt inn Dimmedalen: Utsikt utover Bessevatnet og ned mot Besso og Nordmannslågen: Tørking av sko og sokker etter uhellet i elva. Gjøre seg klar for litt fiske... ...men var ikke store hellet på de første nappene. Mye småfisk. Men til slutt satt det et par fisk som passet perfekt i steikepanna, 365gr og en på rundt 300g. Fin og rød i kjøttet: Ryddepersonalet var kjapt på plass etter jeg hadde rensket fiskene! Hilleberg Unna i solnedgang, hva blir vel bedre enn det 🥰 Tid for middag. Fersk ørret med stekt paprika og rødløk, samt kokte nypoteter Ser kanskje ikke så godt ut, men smakte hvertfall veldig godt! Mye bedre enn Gilde lapskaus eller Real, så verdt den lille ekstra vekta. Rolig og avslappende kveld på fjellet.. helt perfekt! DAG 3: Avreise og ned mot Besso igjen, for å fortsette turen rundt Nordmannslågen. Måtte ha pause igjen, i solsteika, og selv om det var varmt, så blåste det heldigvis litt denne dagen også. Hatt og langermet skjorte ser kanskje varmt ut, men beskytter bra mot sola, så blir aldri fjelltur uten! Krysse Nordmannslågen igjen: Flott traktorvei å følge. Den var desverre ikke like bra som dette hele veien. Andre plasser var den som en vanlig steinete sti. Over på andre siden igjen ved Langavatnet. Hadde tenkt å overnatte nede ved Snero, men når jeg nærmet meg, så avtok vinden så myggen og knotten kom fram. Og det var ikke lite av de heller, så bestemte meg for å gå rett til bilen. Sola på vei ned, og myggen.... (ikke flekker på kamerasensoren altså...) Framme ved parkeringsplassen ved Tinnhølen akkurat i tide til at sola gikk ned. Ble en lang dagsmarsj, men det gikk faktisk overaskende bra, selv med 23kg sekk og høyt tempo på slutten. Overnattet i bilen til dagen etter. DAG 4: På vei ut fra Tinnhølen, med Hardangerjøkulen i bakgrunnen. Kan ikke annet enn å skryte masse av dette området, lettgått terreng, fin natur, masse vann, fin fisk og uendelige veier man kan gå for å finne flotte teltplasser, så hit skal jeg tilbake igjen!! Jeg angrer nok litt på at jeg ikke tok meg en dag eller to til innover, kunne gått inn Dimmedalen og rundt fjellene der inne før jeg gikk tilbake. Men det får bli neste gang. Nå er det snart ferie igjen, og denne gang blir det roadtrip med den nye bilen, setter kursen mot Jotunheimen for å kanskje gå over Knutshøe, overnatte oppe ved veien der, og så sette kursen mot Lofoten. Så får man jo se om man kommer helt opp, eller om man stopper andre plasser, har jo 3-4 uker på meg. En liten tur innom Børgefjell frister jo også når man alikavel kjører forbi. Ingenting av turen er planlagt, så her tas det meste på sparket! Og jeg lover å komme med raskere turrapport fra årets tur(er) enn jeg gjorde med denne! Har faktisk kjøpt meg nettbrett med 4G for å kunne kanskje sende oppdateringer her på forumet/SoMe underveis, fra dagsturer osv. Så får satse på at det går litt som planlagt. _____________________________________________________________________________________ Kamera på turen: Canon EOS M100 med kit-objektiv, 15-45mm.

Lørdagstur til Solhomfjell og Marishei (Gjerstad/Agder) med veldig variert føre og vær. - Startet på p-plassen på Heiland i 2-3 plussgrader, bart føre og litt snøføyk i lufta. Jo høyere opp man kom, jo mer snø og vind ble det. Det var tegn på at det hadde regnet og snødd med god vind, det var is overalt på det bare fjellet(selv der det normalt ikke renner bekker osv), dekket av bittelitt snø, som gjorde at det bare så ut som snø rett på fjellet. Så her måtte man ha 100% fokus på hvor man satte beina! Dvs det var stor fare for å skli og gå skikkelig på trynet, noe jeg klarte to ganger. Så og spor på isen/i snøen som antydet at andre på tur også hadde gjort det samme. Så det var jo litt dumt at broddene lå igjen i bilen... - På toppen blåste det godt og det var 2 kuldegrader, buksa som tidligere bare var våt nede ved skoene, frøys fort til is. Stein, trær og tårnet på toppen bar og preg av et hardt vær de siste dagene. Men alt i alt, så var det jo en mer interesant tur i dette været enn ved varme og solskinn! Ble totalt 11,5km og ca 4t. - Det eneste jeg angrer litt på i dag(søndag) var at jeg ikke benyttet denne sjansen til å overnatte og teste det nye Hilleberg Soulo-teltet. Disse forholdene var jo perfekte for det teltet. Hadde nok ikke lagt meg helt på toppen av Solhomfjell, men kanskje litt lenger nede ved et av vannene nede ved Marishei, for å unngå det værste været og kulda. Her hadde det vært perfekt å overnatte og teste det nye teltet..:

Fire flotte folk på tur. Det er helt greit å sette seg ned i baren etter 6 timer på tur. Mange timer og og mange kilometere i virkelig flott turvær og med skikkelig bra turfølge. Det gjør heller ingen ting at vi nådde «happy hour» hvor vi får dobbelt opp – to for prisen av en. Selv med mye vann i sekken smaker det ekstra bra med Pepsi max for meg, men øl for andre. Spesielt når vi kunne sitte ned og nyte noe kjølig flytende. En fantastisk avslutning på en fantastisk tur. Turen gikk fra Cooperativet i Mogan tilbake til Puerto Rico, gjennom pinjeskogen til Cortadores og via Norskeplassen til hotellet i Puerto Rico. Totalt målte jeg turen til 22 kilometer. Dette var så avgjort en turdag som var vel verdt å få med seg. En lang tur, og med en bratt og drøy bakke i starten. En tur de fleste som er sånn noenlunde i form bør kunne gjennomføre. Vi var firestykker som stillet på startstreken denne dagen. Min bror Petter, med Hilde, og Edvin som ikke hadde med følge, og jeg – uten Bestyrerinnen. Vi startet med en taxitur til Mogan dalen og Coopertivet. Det står det et treskilt og viser vei litt inn av hovedveien, og fra skiltet er det bare å sette kursen for «brinken» høyt der oppe. Bakken opp og stien er egentlig grei å gå. Ingen plass er det spesielt bratt eller utsatt. For det meste er det opparbeidet sti med «trapper» og kanten oppbygd. Jeg synes det er lettere å komme opp her enn fra «mølla» i Mogan. Ingen plass er det snakk om bergvegg til venstre og stup til høyre. Vi gikk i et greit tempo oppover. Hurtig nok til at jeg fikk pulsen opp i omtrent rød sone, mens Hilde hadde krefter – og pust – til å snakke i telefonen. Det tok oss omtrent en time å komme helt opp. Stien slynger seg pent og forsiktig oppover, men det er langt opp og ikke helt selvsagt, sett nedenfra, hvor stien går. Nesten øverst går stien i et elveleie, og her kan det lønne seg å følge med på de hvite merkene. Vi kom selvsagt opp. I høyden over dalen er det nærmest ørkenpreg. Tørre busker, tørre bekker og bare stein og grus – og litt sand. En tørr verden, men for oss, litt flott likevel. Det går gradvis oppover etter dette. Vi tok en liten stopp der vi kom inn på stien fra «mølla». Der fortsetter stien slakt oppover til vi omtrent når «to rom og kjøkken». Der endrer både landskap og sti seg. Stien går over til en «hylle» i bergveggen. Ikke så bratt og utsatt som ned mot Mogan, men med småbakke jevnt nedover. I tillegg går stein gjennom «pinjeskogen». Her er det skikkelig flott. Spektakulær utsikt over dalen nedover mot Tauro og stien omkranset av pinjetrær. Tørre kongler på bakken, (som det er forbudt å ta med seg – i følge Edvin) og stien dekket av nåler. Det er en egen klar luft her inne. Det er omtrent 4 kilometer fra «to rom og kjøkken» til Cortadores, Stien slynger seg nedover inn og ut og rundt fremspring og inn til bekkeløp. Det som ser ut til bare å være et kort stykke blir et langt strekk. Stykket fra «to rom og kjøkken» er så avgjort verdt å få med seg, og for egen del var jeg glad for igjen å få anledning til denne turen en gang til. En flott opplevelse. Fra Cortadores er det mer «vanlig» natur med vei og grus nedover mot Norskeplassen og videre mot Puerto Rico. Greit å gå, men litt ensformig. For oss ble det et spørsmål om vi ville klare å nå «happy hour» på hotellet klokka 5. Det gikk fort det siste stykket og vi klarte å nå bare med en halv time til å bestillenødvendig drikke. En flott langtur i godt selskap.

VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.

Hei, Har litt trøbbel med optimus polarisen min. Den har funka fint i 5 år, men nå tuller den veldig på gass. Har ikke prøvd den på fuel det siste året da jeg har brukt andre. Jeg har prøvd å lest meg opp på forskjellige tråder på forumet på hva som kan være problemet, men finner ikke ut av det. Jeg legger ved en film, dessverre litt stor fil, men håper på det funker. Problemet er at gassen vil sjeldent antenne, jeg må bruke lighter. Den "hoster" veldig på gass og det ser ut som gassen kun pulserer ut og det kommer mye gass ut selv på lav regulering. Etter et par minutter så slukker den. Noen som har tanker på hva dette kan være? Flammesprederen har bøyd seg litt, så kanskje det er bare det? Jeg har skjønt at polarisen er best på fuel. Syns fortsatt det er veldig rart at gassen ikke antenner og at den er så ujevn som den er på gass nå. Noen ganger når jeg prøver å antenne med fyrstikk, så slukker fyrstikken bare. Kanskje det kommer luft inn? vet ikke.. I filmen er flammesprederen litt feil satt på, da det ene beinet er satt inn i det lille hullet på brennerkappa, men har testet den når alle bein sitter på rundt. Fortsatt samme problem. Dette har jeg gjort: Renset brenselslange, tatt ut spindel og renset den. renset nål og dyse. Renset hele systemet. Sjekket o ringer. Prøvd å bøyd på flammesprederen så godt jeg kan Takk for hjelp 26d84e2a5c814e2aacc50e1f7a8dff13.MP4

https://www.multicom.no/flextailgear-tiny-pump-2x-luftpumpe/cat-p/c/p1500026320?gclid=CjwKCAjwmbqoBhAgEiwACIjzELYQJFNqQ5Ub5swd_DtiHm7govfebPgC9y6GdIegz-t26uzhK5buHBoC9dEQAvD_BwE Min har hvertfall virket noen år . Får ikke min superlette packraft hard nok . Men kajakk med tykkere gummi blir hard nok. Overraskende bra batteri

Siden det var en så flott søndagstur på Lifjell den 17. september, så tok jeg like gjerne turen opp igjen på lørdagen som var også. Og Lifjell skuffet ikke da heller, selv om det var delvis overskyet og kaldere vind Ble litt kortere rute denne gangen, men tok meg god tid etter jeg passerte Øysteinnatten - 15km og 4t 40min. Ser ned på Storsteintjønna og Sandtjønn Gaustatoppen i det fjerne.. Bæ-bæ Storsteintjønna Bekken og småvanna mellom Sandtjønn(helt til venstre) og Storsteintjønna, til høyre utenfor bildet. Skåråfjellholmen Norsjø i det fjerne

En våt tur til Blåfjellenden. Det var en stund siden jeg hadde gått innover heia mot Blåfjellenden. Bestyrerinnen skulle få ordnet øynene, og det krevde sjåfør etter operasjonen og jeg ble valgt. Derfor ble det ingen tur den uka. Det har blitt en tur i uka inn til hyttene dette året bortsett fra den uka vi var på Nilsebu. Omtrent som i så mange tidligere år. Det har nå blitt over tretti år siden jeg første gang gikk innover med stearinlys og fyrstikker i sekken for å sørge for at det var tilgjengelig. Nå vil nok mange tro at å være «tilsyn» på en turistforeningshytte er en grei dugnadsjobb, og noe som gjøres fordi det «trengs», eller att jobben gjøres som en innsats for «fellesskapet». Jeg tror ikke noen vil holde på med en slik jobb i så mange år, uten å få noe igjen – ut over det å gjøre en innsats. For min del har det vært tretti år med mange kjekke turer, og jeg har truffet en mengde flotte og kjekke fjellfolk. Det har egentlig vært tretti kjekke og fantastiske år. Turene har, spesielt etter at jeg ble pensjonist, gitt livet er kjekt og flott innhold. Det er helt greit å ha «dugnadsjobben» å skylde på når jeg går innover. Nå var det tid for en av de siste turene i 2023 (muligens 2-3 til i år) og fortsatt er det like kjekt, eller... YR meldte om stor snømengder og sterk vind. Skulle jeg virkelig ta ut med en slik melding. Nå var varselet om snø for litt mer nordlige fjellområder, så det ble til at jeg kjørte oppover. Værmeldingen for resten av ula var bare dårligere. Det regnet, og det var ikke antydning til snø nede ved veien. Nå har jeg gått i regnvær noen ganger før, men de siste årene har jeg hatt anledning til å gå når været er sånn noen lunde. Regnet slo over i sludd litt lengre opp og innover i heia. Det ble surt, men med gode klær er det egentlig greit å gå selv om det blåser og sludder. Halvveis innover var det slutt på nedbøren, men det lå snø i stien. Det ble litt forsiktig tråkking videre. Været bedret seg betraktelig. Det var til og med noen solflekker i liene og høstfargene kom skikkelig fram. Turen som jeg grodde ville bli både tung, vår og vanskelig, ble en helt vanlig tur innover mot Blåfjellenden. Det var så avgjort ikke vinter nede i dalen, og i sola ble det flott. Det var 7 grader inne på hytta da jeg kom. Jeg heiv inn ved og det tok ikke lang tid før omtrent en sekk ved hadde godt med, men da var det også varmt i stua. Kvelden kom kjapt, og det ble sent lyst p,å morgenen. Planen var å vente til litt ut på dagen før jeg tok fatt på tilbaketuren. Klokka tolv var det opphold og jeg tok ut, og fikk regn på med bare et lite stykke oppe i bakken mot Hunnedalen. Det var 7 grader ute og varmere enn dagen før. Nesten all snøen var smeltet og i regnværet forsvant resten ganske kjapt. Det ble en våt tur over heia. Etter hvert forsvant vinden jeg hadde hatt i mot da jeg kom opp i høyden. Nedover mot Hunnedalen Regnet forsvant også, så om jeg hadde holdt meg til planen, hadde jeg antakelig fått en tur uten regn. Det så likevel litt rart ut da jeg traff to karer ved Fossebekken. Den ene i kortbukse – i regnværet. Selv i regvær, og med dårlige forhold, brukte jeg ikke lengre tid over heia enn vanlig. Detvil vel egentlig si at jeg er i bedre form enn tidligere på året. En kjekk men våt tur.

Mulig dette spørsmålet har vært oppe et par ganger, men klarte ikke å finne en relevant tråd på forumet. Tidligere gikk jeg alltid fjellturer med høye lærstøvler; typ Alfa Bever. Som fotballspiller sleit jeg en del med anklene, og da likte jeg den ekstra støtten man fikk i høye fjellstøvler. Fotballskoene er lagt på hylla, og for et par år siden fant jeg ut at det var mye mer behagelig å gå med lette fjellsko. Jeg kjøpte meg et par halvhøye Alfa-sko i syntetskinn. Disse fungerte helt greit, én sommer.. Neste sommer var de utslitt. Det var særlig en grottetur som gjorde hardt for disse skoene. Jeg kjøpte meg et par nye sko, i samme segment, bare fra Scarpa (Mistral GTX). Akkurat samme skjedde der. Skoene fungerte utmerket en sommer, men neste sommer var de utslitt. Det er sømmen mellom syntetskinnet og tuppen på skoa som var problemet med begge modellene. Jeg har vært nøye med både vask og vedlikehold, men likevel går skoene opp i sømmene. Jeg ser ingen annen utvei enn å finne noen fjellsko i skinn, som tåler litt røff bruk i krevende terreng. Er det noen som har noen anbefalinger til halvhøye fjellsko, som ikke veier alt for mye, og som heller ikke koster skjorta? Jeg tror jeg har ganske så gjennomsnittlig såle. Ikke smal ikke bred. Kunne dette være et ok alternativ? Grei pris? Vekt 530g i 42 er lavere enn mange andre modeller jeg har sett på: https://www.xxl.no/garmont-syncro-light-plus-gore-tex-fjellstovel-brun/p/1194477_1_style?gclid=CjwKCAjwpuajBhBpEiwA_Ztfhc4IAm7PJmo55_jnWvMqYeFIpwsHUheOLGZERc5q7iDPdLuLTrNJSBoC_YIQAvD_BwE&gclsrc=aw.ds

Ikke kjent med hvordan fisket er der, men ut fra Gule Sider kart (ofte litt lettere å se grunner i vann her enn f.eks. på Norgeskart) ser det ut som den på enkelte steder er dels langgrunn: Fant også et flybilde fra 2019 på norgeibilder.no hvor man ser konturene av bunnen ganske tydelig:

Lettpakkingen min har tradisjonelt vært å bruke torogryter fremfor ferske råvarer i Trangia 25 på gass 😂 Har dog både triangel, slangebrenner (Moonwalker) og toppbrenner (Amicus) i hus nå. De to sistnevnte har dog bare kokt nudler og lignende foreløpig. Inntrykket mitt fra O store internett er at FMSen er langt bedre enn BRSen.

Høres jo lovende ut med en dunpose i 17 år! Hva er det som plager deg med borrelåsen i nakken og ved hodet? Jeg har ikke testet/sett posen, bare lest om den, så er ikke kjent med detaljene. Er et moment med passformen ja, men som jeg forstår det er ikke disse 3 kandidatene de trangeste nei, og skal ifølge salgstekst være "mer romslige enn de trange modellene". Har forøvrig sett nå at Long-versjonen av WM Ultralight (6,6fot) veier 880g istedenfor 820g i regular, så ikke så gale som jeg anslo da, og tenker det sikkert gjelder ca samme prosentvis økning på Long-modeller på de 2 andre valgene og..

I juni 2019, gjorde jeg et forsøk på å komme meg på toppen av Bleia i Lærdal. Etter litt feilnavigasjon, kom jeg ikke i mål der. September 2021, gjorde jeg et nytt forsøk, men etter bare et par timer, ga jeg opp pga. manglende motivasjon. Tredje gang er sjarmen. Eller? Ved ankomst parkeringsplassen var det mørkt. Derfor ble det overnatting i bilen. Neste morgen var jeg klar for action. Hadde planlagt en svært direkte rute mot Bleia. Kom meg over den lille skogen i starten. Bare stein, stein og mer stein videre fremover. Må kikke litt tilbake også for å se hvor langt man har gått. Et stille fjellvann. Etter flere timers gåing, kunne jeg endelig se Bleiaskarvatnet, som er et vann før man går opp til Bleia. Hadde planlagt at dette skulle være camp. Satte meg ned, tok av sko og sokker, og jammen kom ikke solen frem også. Fikk spist litt sen frokost. Ville ikke sette opp telt enda, tenkte at det er en sjanse for at jeg kan gå et stykke tilbake etter å ha vært på Bleia. Gjemte sekken min i en steinrøys, vet aldri hvem som kan lure rundt i fjellet. Tok med meg vannflasken i hånden, og startet turen opp mot Bleia. Det ble enda mer stein, stein og stein. Slitsomt når man ikke har en sti å gå etter, og må balansere på steiner hele veien. Begynte å kjenne at det ene kneet ikke var 100% bra. Men det gikk overraskende raskt å komme seg opp, trolig fordi jeg ikke hadde en tung sekk på ryggen. Etter ca. 5,5 timer siden start fra bilen, var jeg på toppen. Ble tid til noen bilder, før jeg tok fatt på turen nedover. Jeg har aldri vært den som sitter på toppen i timesvis, det er bare kjedelig. Men så er jeg alltid på tur alene. Kanskje mer hyggelig med pause på toppen hvis man er sammen med noen. Ikke vet jeg. Da jeg startet nedoverturen fra Bleia mot Bleiaskarvatnet, tenkte jeg at jeg kan trolig gå et godt stykke tilbake mot bilen allerede i dag, så blir det kortere å gå i morgen, og kommer meg raskere hjemover. Valgte en litt annen vei ned mot Bleiaskarvatnet, litt snillere rute (deler av veien), men litt lenger. Dessverre begynte begge knær å murre, det skjer som oftes på vei nedover. Gikk tregere og tregere. Kom meg endelig ned til vannet, da var det ingen sjanse for at jeg kunne gå videre. Knærne var ødelagt. Satte opp teltet, og la meg ned for å slappe av en stund før middag. Middag (og kveldsmat) ble luksus denne gangen: Pølse stekt i smør + potetmos med ekstra salt. Etter middag, var klokken bare 16:30. Resten av dagen ble brukt på å slappe av i et glovarmt telt med nettbrett (med mye serier lagret på minnekort), en iskald boks brus (som hadde ligget i vannet i en del timer) og litt nøttesnacks. Ikke noe mobilsignal i camp, og det hadde vært manglende signal stort sett hele turen, unntatt toppen av Bleia. Veldig rart å ikke kunne "sjekke noe veldig raskt" på mobilen. Litt slitsom natt, da luftunderlaget ble tomt for luft mange ganger, som betydde at jeg måtte fylle det opp igjen flere ganger i løpet av natta. Dette var egentlig det perfekte underlaget, ekstra bredt og mykt & godt å ligge på, når det var luft i det da. Neste morgen var det også flott vær. Pakket sammen og startet turen hjemover. Valgt en annen rute tilbake, som endte opp med å være mye snillere mot 2 dårlige knær. Var ikke så mye opp og ned, men litt lengre. Etter noen timer kom jeg inn på en sti som jeg fulgte resten av veien. Måtte over en elv. Fant ikke noe godt krysningspunkt, kanskje det var lengre oppe? Derfor vasset jeg bare over, uten å bry meg. Jeg ble klissvåt nesten opp mot knærne, skoene fulle av vann. Men brydde meg ikke, siden det ikke var så langt tilbake til bilen. Må innrømme at det var litt gøy å gjøre noe jeg normalt aldri ville ha gjort. Da jeg kom frem til parkeringsplassen, valgte jeg å ta en rask dukkert i elven ved siden av parkeringsplassen. ISKALDT! Kjempeflott å kunne vaske av seg den verste svetten og ta på seg rene klær, før man setter seg i bilen og kjører noen timer. Da kan jeg endelig krysse av Bleia fra listen. Dette hadde vært en fin dagstur om det ikke hadde vært for dårlige knær. (Turen fant sted 8. og 9. september)

Om jeg sover under åpen himmel eller med tarp så bruker jeg bare caps + myggnett for sovepose. Dvs en myggnett"sekk" du trekker utenpå toppen av posen. Fungerer greit for min bruk. Ca slik: https://www.xxl.no/helsport-myggnett-for-soveposer-svart/p/1038422_1_style

Noken som har prøvd denne jakkå her https://www.xxl.no/lundhags-gliis-jacket-softshelljakke-herre/p/1131165_1_style tenkte fortrinnsvis i fjellet som overtrekk mot vind. Har ei regnjakka, den jakkå eg har no er så stor og ikkje minst tung. Hadde håpt å funne ei brukande til under 1000 lappen, brukt kan og vera eit alternativ. Satt og bladde i ei tilbudsavis frå xxl og da dukka denne opp.

Olav Erlend Aslaksen skriver at han skal på reinjakt, så han har vel behov for stor sekk. En 40-50 liter sekk er ikke mye å komme med da. Selv bærer jeg 17-18 kg inkludert fiskeutstyr på en 3-4 dagers tur og bruker en 75:95 liters sekk, fordi det er den sekken jeg har. For meg blir det galskap å kjøpe enda en mindre og lettere sekk, bare fordi jeg kan spare ett lite kilo, når jeg allikevel må beholde den store sekken til annet bruk. Men så har jeg med noen ting som ett stoltrekk på ett halvkilo, en fiberpute for å ligge godt og ett stort telt på 2,8 kg. Men nå var det helst telt og sovepose det var snakk om, og der er nok de rette personene allerede innpå tråden

Jeg har den fra Jula, Menuett tror jeg den heter. Den har jeg benyttet med stort hell. Billig er den også - rundt 200 kroner. Vakumpakker det hele. Har ennå tørket kjøtt og grønnsaker fra i fjor - og de er like gode. I tillegg til denne dehydratoren bruker jeg mye stekeovnen, 30 - 50 grader med litt åpning på døra, slik at fuktigheten kommer ut. Av praktiske årsaker bruker jeg stekeovnen når jeg tørker "våte ting", som egg, tomatbønner, og kjøttdeig. Om du slår opp på "Mat" og lenken "Å - det smakte bra" har jeg skrevet en smule om tørking. Men om jeg i ettertid skal si litt om tørking av mat, og ikke minst å bruke den er det viktig å ikke gå "bananas". Husk at tørket mat ikke kan brukes "akkurat når du vil", men krever en viss tid for å gjøres spiselige. Og ikke alt blir like bra. Poteter f eks blir seige. Jeg skal i disse dager begynne en ny tørkesesong, i disse tørketider ute. Da vil jeg konsentrere meg om: - purre, løk og gulrot til bruk i Bergens fiskesuppe. Kan brukes nesten umiddelbart. Tørket løk er god som snacks - egg og tomatbønner til omelett. Dette er favoritten. Krever ca 5 kvarter klargjøring. Av ekteskapelige grunner tørker jeg løk og purre ute i garasjen. La meg også nevne at den viktigste årsaken til tørking er to ting - holdbarhet og vekt. Jeg har ennå tørket mat fra i fjor, og den smaker utmerket. Og vektreduksjon er avgjørende. Men som sagt det er lett å gå "bananas", og bruke mye tid på å tørke og glemme utmerkete varer som Real o l. Når det gjelder temperaturen legger jeg alltid inn et steketermometer både i dehydratoren og i stekeovnen. Da er det lettere å følge med på at temperaturen ikke blir for høy.

Mange fine innspill og betraktninger her. 👍 Jeg har erkjent at mitt "behov" varierer veldig. Med barna på 8 og 10 år har jeg nærturer her vi bor hvor dem får ta med venner, jeg bærer "ubegrenset" og barna "øver" på å bære allt av sine ting så lenge de orker. Vi går også lengre turer, og i sommer er en av planene å gå en 3 dagers tur i Jotunheimen på ca 34 km og med en innlagt overnatting på en totusenmeteters topp. Alle må gå med breutstyr ila en av dagene, og det må bæres med de andre dagene. >> Skal vi få til dette så forventer jeg å bære mesteparten og la ungene gå med lettest mulig sekk. Alene så går jeg på allt fra helgeturer med 45 liters sekk, til turer hvor man også har med fullt sett med klatreutstyr og utstyr for bre/is. På første type turer er det lett å holde sekken komfortabel, mens på sistnevnte turer så blir det fokus på å få ned vekten på sekken nok til at det er gjennomførbart. Noen turer er for å nyte "idyllen" og andre er for å kjenne på elementene. Ikke nødvendigvis teste utstyret, jeg stoler på det utstyret jeg har, men for å utfordre min egen komfortsone. Jeg har også en opp med fire kneoperasjoner i det ene kneet, som innimellom nå synger som Olga Marie. Da er det merkbart når jeg sparer noen kilo på ryggen. Jeg tror jeg har mye å gå på ift hva annet jeg pakker i sekken.. 🤣 Men med på tur sammen med barn så prioritertes ekstra klesskift og andre ting som gir trivsel ganske så høyt. Igjen, takk for gode kommentarer og innspill (og fortsett gjerne). Jeg ser ihvertfall at jeg kan bli mer bevisst ift hva/hvor mye jeg tar med meg på tur selv om vekt ikke kommer øverst på prioriteringslista. ☺

Jeg har den stanga i 8-22 gr. versjonen. Det er i alle fall ingen stang for finfiske med lette sluker. Men «lillebroren» kan jo være det ...

Min erfaring er at har man en noenlunde gjennomsnittlig kropp så passer mange sekker så lenge rygglengden er riktig. Er nok gode sekker begge to. Ligger noen tester av Fjellheimen på nett: https://villmarking.blogspot.com/2012/02/produkttest-helsport-fjellheimen-85l-m.html https://bjarnesturblogg.blogspot.com/2011/08/helsport-fjellheimen-85l-m.html

Ny ti på topp tur i ettermiddag, min tur nr 17 av 20 forskjellige. Regnet var ikke langt unna i starten. Mange høner, men bare en Hane -Artig med dyr så tett inntil veien. På grunn av regnet og at jeg har vært på resten av sykkelruta tok jeg en for meg en ny vei. Var veldig usikker på om broa faktisk var der, da den var veldig dårlig for noen år siden. Sørgefoss som grenda og stedet heter var en fin plass ikke langt unna og i «middel of noware» En liten lokal perle😀 Her må det være fint å fiske! Og brua var restaurert! Fra andre siden må du være temmelig lokalkjent for å finne den. Rakk å komme i bilen uten å bli våt i dag også, men hadde ikke kjørt langt før det bøtta ned. 10 på topp - Det er fint å finne nye steder selv om en tror en er lokalkjent🤗 @tonymakkaroni, @kokken81, @TillaCharlotte hit må dere ta turen!