Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'nasjonalpark'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Info fra ledelsen
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Åpne hytter
    • Transport eller frakt
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 15 resultater

  1. Følg oss på YouTube! Her er første video fra vår sommertur i Langsua Nasjonalpark.
  2. Navn: Langsua Nasjonalpark - del 1 Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-10-11 Innsendt av: UTE avdelingen Følg oss på YouTube! Her er første video fra vår sommertur i Langsua Nasjonalpark. Langsua Nasjonalpark - del 1
  3. UTE avdelingen

    Ekspedisjon Langsua - del 1

    6 døgns flott tur i Langsua Nasjonalpark. Dette er vår første tur i området. Se noen bilder her, og følg oss på YouTube . Den første av to videoer fra turen er lagt ut idag. Hilsen fra Tove og Kaja i UTE avdelingen.
  4. Få produkter vekker så mye følelser blant folk i både positiv og negativ retning som Apples produkter, men en ting skal de ha: De er forbilde på mange dagsaktuelle tema og ikke redde for å stå for noe som selskap. Denne måneden feirer de amerikanske nasjonalparker med å donere en dollar per transaksjon i alle deres butikker (fysisk og nett) som foretas med Apple Pay. Den 15. juli kan folk med Apple Watch gå en 5,6 km lang tur og få utdelt nasjonalparkinspirerte "stickers" til meldingsappen sin:
  5. Nå tenkes det i baner at DNT muligens skal få adgang til å busse folk inn distansen Spranget og inn til Rondvassbu. https://www.nrk.no/ho/handverkere-ma-sykle-til-fjells-etter-bilnekt-1.13555530 Nasjonalparkstyret henviser til Snøhetta på Dovre hvor denne type persontransport ble etablert for noen år siden etter at "hytta" der inne ble oppgradert. Det synes dermed, etter min mening, at det har blitt skapt en presedens. Jeg kjente jeg umiddelbart ble opprørt, ja nesten litt sint, da jeg leste dette i morges. Dette er jo en nasjonalpark, sågar Norges eldste sådanne, og nå skal det altså vurderes å tillate busser innenfor nasjonalparkgrensen? Virkelig? Det henvises til at dette "tiltaket" er tenkt for å beskytte villreinstammen som finnes i Rondane. Dette begrunnes i at reinens naturlige frykt for mennesker blir mindre trigget dersom vi sitter inne i en buss. Hva vil dette på sikt ha å si for oss som ikke sykler eller vandrer inn mot Rondvassbu på veien og videre inn. Kan det på sikt bli restriksjoner for oss? Vi som ønsker å benytte stiene eller tenker sporløs ferdsel. Jeg vet jeg nok kanskje strekker strikken litt langt her, men så er det dette med at en liten å og så videre... Hva tenker Fjellforumfolket?
  6. Grensedager

    30 dager på tur!

    Årets sommertur er nå over, og nå sitter vi igjen med en rekke minner og erfaringer fra turen som gav oss 373 km mer under beina. Hvert år går vi Norge på langs etapper, startet i 2013 med Finnskogleden som første mål. I hovedsak prøver vi å følge Grensesømmen med noen egne tvister. I år startet turen fra Vauldalen som ligger i Røros kommune, nesten helt inntil Svenskegrensen. Det var der vi avsluttet turen i fjor. Sekken føltes overkommelige med sine omtrentlige 24 kg. Turen var en fantastisk opplevelse, på både godt og vondt. Vi fikk utfordret oss selv, og følt på det å mestre mange aspekter med å leve og vandre i naturen. Historiene og opplevelse fra turen vil vi nå legge ut på bloggen vår (grensedager). Første dagbokinnlegg; Avgårde fra Røros var vi rundt 13.40 med depotsjef Lasse som stabil sjåfør. Både sau, reinsdyr, trege svensker og en sliten syklist så vi mest vi suste mot grensen. Når vi nærmet oss Vauldalen kunne vi skimte Vigelfjellet i nord, og område i hadde gått i året før i sør. Lasse slapp oss av ved veien og vi trasket av gårde etter å ha sagt ha det til sjåføren. Første stopp var 100 meter etter starten for å prøve å legge ut en snap og et Facebook innlegg for å vise at turen var startet . Neste stopp etter det igjen var 150 meter for å smøre oss med solkrem. Når vi kom til Grevsjøen, hadde vi gått 2, 5 km, da måtte føtter og skuldre hvile. Tre sykler så stod fint plassert langs stien. Eierne av syklene traff vi i løp av dagen. Ei i turfølget hadde bodd mange år på Sørlandet, verden er ikke så stor. Ikke lenge etter så vi turens tre første ryper. Før vi kunne slå opp teltet for første gang, måtte vi ta fram vadeskoene og passere en svær elv. Ok, ikke så svær, men var litt strøm i den. Det klarte vi fint med litt røde legger etter det kalde vannet. Nå ligger vi i ny teltet og hører fuglene synge og regnet piske mot teltduken.
  7. Ola S. M.

    Mine turer i Femundsmarka

    VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.
  8. Noen opplevelser vet man at man kommer til å huske resten av livet. Vår første tur inn i Finnmarks og Finlands ødemarker kommer utvilsomt til å falle inn under denne kategorien opplevelser. Her følger en (lengre) rapport fra turen vår. Bildekvaliteten er av type kompaktkamera og fotografen av type amatør. Håper likevel at rapporten faller i smak for villmarksentusiaster. Øvre Anárjohka har vært en årelang drøm for meg. Hvorfor det?, har jeg spurt meg selv noen ganger. Hvorfor ikke Pasvik eller Stabbursdalen, eller et annet virkelig naturskjønt område? Hvorfor ikke Laksfjordvidda eller Ifjordfjellet, eller et annet område som er kjent for godt fiske? Jeg må nok innrømme at det er noe tilfeldig at det ble Øvre Anárjohka, og Lemmenjoki, som ble valgt som åsted for vår første skikkelige villmarkstur, men det har nok noe med dragningen mot den virkelig dype villmarka å gjøre. Øvre Anárjohka er kanskje ikke den mest billedskjønne nasjonalparken, men det er nok den mest utilgjengelige og urørte. I tillegg har man variasjonen - man kan fiske i høyfjellsvann, fyre bål i skogen, og padle i vassdragene. Det er noe jeg virkelig setter pris på. Hele dette villmarkseventyret har jeg delt med Arne. Det gjelder alt fra ide-unnfangelse til gjennomføring. Arne og jeg har en felles oppfatning av hvordan en slik tur ska se ut. Vi deler villmarksverdier. Ingen av oss er fanatisk opptatt av å ta flest mulig og størst mulig fisk, så opplevelsen står ikke og faller kun på fiskelykken, men det er samtidig uhørt å dra på tur uten fiskestang. Begge er også av den oppfatning av at bålet er den viktigste ingrediensen på en slik tur. Dessuten er ingen av oss fremmede for å bære tungt og å gå langt, så lenge dette gir avkastning i form av en fin tur. Vi var begge enige om at vi skulle være avhengige av å ta fisk til maten, men at vi samtidig skulle bære med oss nok til av vi slapp å fiske døgnet rundt. Vi ønsket å gi turen vår et preg av ekspedisjon. Ikke i den forstand at vi setter liv og helse på spill for å utforske nye områder, men at vi skal ta oss fra A til B, gjerne via C og D, gjennom urørt, variert villmark, med navigasjon, leirliv og opplevelser knyttet til ny natur og dyreliv. Ellers har det vært svært lite krangling om rutevalg og gjennomføringsplan. Vi ønsket begge en variert tur, med vandring i skog, myr og på vidde, med padling av vassdrag og vann, og sist men ikke minst med mest mulig urørt terreng og mest mulig oppdagerfølelse. Jo mindre bekk å padle i, jo bedre, om jeg skal sette det litt på spissen. Melkeruta opp til Alta gikk knirkefritt, og vi ble hentet av Olaf på flyplassen. Samme mann sto for overnatting og transport inn til Finland og Kalmankaltio, en tur på nesten 30 mil. En stor takk til Olaf! For meg som aldri har vært nord for Namsskogan, var det mange nye inntrykk allerede på bilturen. Det var en ny landskapstype, og jeg følte jeg var fryktelig langt hjemmefra. Men været var strålende og lysten på å fyre første kveldsbål i Øvre Anárjohka var veldig stor. Etter en siste stopp i Nunnanen og noen kilometer på dårlig grusveg kunne vi endelig parkere på parkeringsplassen som markerer siste utpost før et av Nord-Europas største sammenhengende villmarksområder brer seg ut. Vår eneste bekymring var hvordan det ville bli å bære den tunge børa vi hadde med oss, men det skulle f... meg alvor til før det skulle forskiple turplanen vår. Etter flere år med drømmer og planlegging hadde vi Kalmankalitos sandgrunn under føttene og Allyen på ryggen, og var på tur mot Gállojohka. Og det beste med alt - vi skulle være på tur i nesten fjorten dager, uten å vite noe om hva disse dagene skulle bringe. Frodig. Etter denne vegen trasket vi de første kilometerne. Løs sandbunn, men ellers flatt og lettgått. Fra Kalmankaltio til grensa er det omtrent en mil. Første drikkestasjon når vi krysser Käkkälöjoki, som nettopp har starten sin ferd sørover mot Bottenviken. Tung bør, men godt humør, som man alltid har i starten av turen. Det stiger svakt innover mot grensa, og vi fikk etter hvert litt utsyn utover småbjørkeskogen. Været var upåklagelig. Der hvor stien deler seg ble vi tatt igjen av en finne som vi også så på parkeringsplassen. Denne hyggelige karen fra Rovaniemi tok stien til venstre, som går mot de vestlige områdene av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Han hadde nemlig vært der inne på vinters tid, og fått stor ørret. På vår ferd innover mot grensa skremte vi opp flere røyer og ryper (om det var fugl eller mann som ble mest skremt, kan dog diskuteres). Røyene hadde kull med kyllinger, og prøvde alltid å avlede vår oppmerksomhet vekk fra barna ved å løpe hodeløst rundt omkring, som om kameralinsa var et haglegevær og et nærbilde i fokus var en byge med blyhagl. Vi kom etter hvert inn i en rytme hvor vi bar Allysekken omtrent halvannen kilometer hver før vi byttet. Det var det skuldrene våre klarte. Når sekken bikker 35 kg er mangelen på magebelte høyst merkbar. Ved hver pause var det bare å kollapse ned i lyngen og få igjen pusten, før det var å hjelpe turkameraten med å få Allydjevelskapen opp på ryggen igjen. Joda. Klopplagte myrer ved Kalmakaltionjärvet. Vi nærmer oss grensa. Vi fant ut at det beste var å følge stien over toppen av Jorbavárri. Várri betyr fjell, men toppene her på vidda er ikke av det alpine slaget. Allikevel var stigningen fra Kalmakaltionjärvet og opp på Jorbavárri en voldsom kraftanstrengelse. Arne var så heldig å få Allyen på denne etappen, og bestemte seg for å sette opp et helsikes tempo for å få gjort unna slitet så raskt som mulig. Arne er på føttene igjen etter å ha fått igjen pusten på toppen av Jorbavárri. Jorbavárri er ikke rare fjellet, men for en fantastisk utsikt man får ved å bare bevege seg 70-80 høydemeter over myrdragene. Her ser vi for første gang Gállojávrrit foran oss i nord. Dit er det bare en kort bæreetappe igjen. Når vi forlot kjerrevegen på toppen av Jorbavárri entret vi stiløst terreng, og vi skulle ikke følge oppgåtte stier før vi kom til Vaskojokihytta om over en uke. Arne sjekker kartet for n-te gang. På etappen fra Kalmankaltio til grensa benyttet vi et kart vi printet fra et finsk nettsted. Her var alle stier tegnet inn, og det å kunne følge den riktige stien var et must i dette relativt myrete terrenget med så få holdepunkter å navigere etter. Sørover var utsikten enormt vid, men det var ikke mange fjellformasjoner eller holdepunkter i terrenget å se. Den siste kilometeren ned mot Gállojávrrit var seig. I det jeg slengte av meg sekken ved det største Gállojávrritvannet, visst jeg at nå skulle vi stort sett bare kose oss helt til vi skulle bære til Ravadasjärvi om en uke eller så. Endelig framme i villmarka! Etter en lunsj og en kopp bålkaffe begynte det å klø i fiskemuskelen. Vi valgte oss det minste vannet, da dette så dypest og mest innbydende ut. Innoset som så veldig lovende ut gav null resultat. Men - i en bukt i nordenden ble det en gjedde på Arne og en harr på meg. Harren var faktisk tett oppunder trekvart kilo og svært morsom å ta. Etter en del prøving og feiling med fileteringsteknikker - vi er ikke vant med harr og gjedde - var det duket for det første fiskemåltidet. Ikke mye smak på hvitfisken, men med Arnes spesielle krydderblanding ble det riktig så godt - og jeg vil slett ikke si at hvitfisken er så dårlig matfisk som mange vil ha det til. Etterlengtet leirliv. Starten på turen ble akkurat slik vi håpte. Bæringa var ferdig, fisken bet, og vi kunne bare slappe av og glede oss til fortsettelsen. Det er fantastisk med slike øyeblikk hvor man bare ligger i lyngen, mett og god, når været er godt, og man kjenner hvordan alt stemmer. Formiddagen på dag to bestemte vi oss for å vie til en utflukt ned til riksrøys 341, Finnmarks sørligste punkt. I dette området følger landegrensa i stor grad vannskillet, og flere av de store vassdragene i Nord-Skandinavia starter her, i denne lille tappen av Norge som stikker sørover inn i Finnland. Noen går sørover og renner ut i Bottenviken, mens andre, f. eks. Tanaelva, ender sin ferd i Nordishavet. Det er fascinerende å tenke på at 50 m her inne ved Finnmarks sørligste punkt kan avgjøre om en vanndråpe ender opp i Bottenviken eller i Nordishavet. Reinsgjerdet markerer ikke grensa, men ligger 5-10 m inn på norsk side. Veldig mye myr i dette området, men lettgått om man klarer å unngå de. Dette, mine damer og herrer, er starten på Tanaelva. En sannhet med modifikasjoner naturligvis, men dette lille oppkommet ovenfor et av de små pyttene inne ved riksrøys 341 er trolig Tanaelvas fjerneste kilde. Våre grundige undersøkelser tyder i alle fall på dette. Den ene myrpytten som ligger nærmest riksrøysa ligger noe høyere, men så ut til å drenere østover, mot Kietsimäjoki. Kietsimäjoki, grenseelva som kalles Skiehččanjohka på norsk, blir også til Tanaelva, men denne vannveien skal være noe kortere enn Gállojohka, etter hva jeg har lest. Det er lite trolig at storlaksen beveger seg helt opp hit, men det er tatt laks helt opp til samløpet mellom Njuolasjohka og Skiehččanjohka. Mot Gállojávrrit. Endelig skulle padleekspedisjonen starte! Allyen er sjøsatt på det minste Gállojávrritvannet. Nesten hele Gállojohka skulle padles, samt hele Njuolasjohka. Rekognoseringen vår tydet på at Gállojohka var rimelig paddelbar ut fra vannet. Det stemte, i omtrent 100 meter. Deretter ble det mer steinete. Da måtte vi ut av kanoen, og skyve og dra den nedover bekken. Vannføringen var såpass stor at kanoen gikk av seg selv innimellom, så dette ble egentlig en ganske behagelig måte å transportere bagasjen på. Vi gikk på hver vår side av bekken skøyv og dro over grunne partier, og i noen partier kunne vi til og med sette oss i kanoen og padle. Uansett betydelig lettere enn å bære bagasjen på ryggen. Den første egentlige bæringen rundt en foss. Totalt på vår ferd ned Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki bar vi ikke kanoen mer enn maksimalt 3-4 ganger, om man ser bort fra bæringene mellom vassdragene. Det må sies å være helt greit. Det gir en slags oppdagerfølelse å ta seg fram i kano i slike små bekker. Rett og slett artig, selv om det tidvis kan være litt slitsomt. Det er nok ikke mange, om noen, som har ferdes nedover de øvre delene av Gállojohka med kano. Det fine med å starte øverst i et vassdrag og padle seg nedover, er selvfølgelig at man vet at det bare blir lettere og lettere for hver meter. En del krangling i tett vegetasjon nedover Gállojohka. Dette er et syn som fans av en viss villmarkskjendis muligens vil dra kjensel på. Vi kjente det igjen i det vi passerte i bekken nedenfor. En markert utvidelse av dalen der det kommer inn en bekk østfra. Nydelig teltplass oppe på ryggen, med fin utsikt over canyonen. Restene av bålgrua til Monsen var fremdeles "inntakt". Etter dette punktet ble Gállojohka mye lettere å padle. Det var vel ikke helt tilfeldig at Monsen valgte å bære helt hit. Her passerer bekken mellom noen bergknauser som stikker opp i dagen. Mye dype, mørke loner, men fremdeles en del stryk og masse bjørkekratt. Vi var usikre på hvor fort padlingen ville gå, men vi så fort at vi i løpet av dagen kunne klare Gállojohka helt ned til det punktet der hvor den samløper med Sieiddegorsa og begynner å svinge østover, uten problemer - selv om været var noe skiftende. Vi hadde hatt ganske mye regn på denne padleetappen, men det skinte etter hvert opp, og været ble riktig så bra. Her på et av vannene i Gállojohka. Vi fisket raskt over, men det gav intet resultat. Midt i bildet står det en relativt nyfødt elgkalv. Det tok lang tid før vi skjønte hvilket dyr det var, men bare et halvt sekund etter at bildet ble knipset bykser moder elgku ut i bekken med et plask og tar med seg kalven og legger på flukt. Irriterende at jeg ikke fikk bilde av opptrinnet, for å komme såpass tett på elg i Øvre Anárjohka er neimen ingen selvfølge. Gállojohka begynner å likne på en elv. Ved det nest siste vannet før bekken svinger østover sitter det jaggu en kar på bredden og røyker pipe. Vi hadde slett ikke forventet å se folk her inne. Han svarer på svensk når vi roper til ham fra kanoen. Han blir nok minst like overrasket som vi ble, når han ser to tullinger i en kano her inne. Skal tro hvor han hadde gått fra for å komme inn hit. Svensken blir det siste mennesket vi ser på åtte dager. Vi slår leir ved enden av vannet i Gállojohka som ligger like sør for samløpet med Sieiddegorsa. Vi fant en nydelig plass på enden av en høy morenerygg med utsikt over området hvor Gállojohka svinger østover. Dette er et slags veikryss her inne i marka; her kan du velge å svinge østover og følge Njuolasjohkas stille, mørke loner mot Lemmenjoki og Finland, eller du kan ta beina fatt og traske vestover, mot Kárášjohka og de høyereliggende viddeområdene med hundrevis av spennende fiskevann. Dersom ingen av disse alternativene frister, kan du vende nesen nordover og følge Heavvujohka ned til selveste Anárjohka og kanskje videre mot kysten. Uante muligheter, og en fantastisk frihetsfølelse å kunne sitte her og velge og vrake i villmarksområder. Vi satset på å få med oss begge de to førstnevnte alternativene. Et par gjedder ble lurt opp fra vannet og forvandlet til kveldsmat. En trofast venn fulgte sin gjeddekompis helt inn i døden. Herlig villmarksfølelse. Fra leirplassen oppe på ryggen fikk vi litt utsyn, og vi så den dype, markerte kløfta som Heavvujohka renner igjennom, og noe lengre øst så vi et parti av Njuolasjohka. Utsynet over de uendelige skogsområdene som lå foran oss gjorde at følelsen av å befinne seg i ordentlig ødemark sank inn. Det var herlig å sitte ved bålet og kjenne på dimensjonene av denne villmarka, og vite at alt dette var vårt i nesten to uker. Ingen sivilisasjon så langt øyet kunne se, bare Øvre Anárjohka i nord og vest, og Lemmenjoki i øst. I løpet av natta blåste det opp, og jeg måtte ut for å ta ned tarpen som lagte det fryktelig leven. Det var kaldt og regn, så idet jeg krøyp tilbake inn i soveposen tenkte jeg at dette blir en tung dag. Heldigvis våknet jeg noen timer senere til sol. Etter frokost ble det en halvtime i teltet mens vi sto av nok en regnskur. Når solen atter kom tilbake startet vår utflukt vestover. Mot vest - mot ørreten! Som mange andre finnmarksfarere bar vi på en drøm om stor fisk, da av type ørret eller røye, og vi visste at sjansen økte jo lengre vest i nasjonalparken man beveget seg. Nordvestover fra Gállojohka ligger det et hopetall med vann, og vi ønsket å utforske dette området. Vi trasket en times tid i lyng, myr, kratt og steinur før terrenget begynte å stige. Arne sjekker kursen. Etter hvert kom vi opp på fjellet, eller vidda. Været var nydelig, sekkene var lette, og livet var herlig, selv om det blåste friskt. Selvutløser ved et lite vann like over toppen på Sieiddečearru. Dessverre var vannet grunt og trolig fisketomt. Hva i alle....? Her gikk vi og lovpriste denne urørte villmarka, også står det forsyne meg ikke en campingvogn her, midt på vidda?! Dette var et svært spesielt syn, og vi måtte se mange ganger før vi trodde våre egne øyne. Forklaringen er selvsagt at samene benytter en campingvogn som reingjeterhytte. Den ødela litt for villmarksfølelsen vår, men vidda er tross alt samenes utmark, og de må få bruke den, selv om det skjemmer utsikten for en og annen turist. Det tok uansett ikke lang tid før vi fant igjen villmarksfølelsen. Sieiddejávri. Bak dette store vannet ligger Rávdojávri, målet vårt. Rávdo betyr røye, og Rávdojávri skal etter sigende være det eneste vannet i nasjonalparken som huser røye. Lettgått terreng. Flatt, skrinn vegetasjon, og mye reinmose. Null problem å finne leirplass her. Marsjen tok noen timer, og det var herlig med en matbit og et kaffebål når vi endelig hadde funnet en strøken leirplass. Her skulle vi bli i to netter. Rundt Rávdojávri fant vi ingen opparbeidede leirplasser eller bålgruer. Det tyder på at det er svært få som ferdes inn hit. Vi fisket opp langs den østre bredden, uten napp. Arne gikk over på Sieiddejávri og fisket seg tilbake der, mens jeg tok en pust i bakken. Sol og pent, men relativt lav temperatur og en etter hvert ganske kraftig vind. Rávdojávri skulle etter hvert vise seg å leve opp til sitt navn, men allikevel skuffe litt. På turen tilbake til leiren var smårøya plutselig svært bitevillig, men å kalle det matfisk vil være å overdrive. Jeg fant etter hvert ut at jeg trengte maten, så jeg begynte å ta opp smårøyene allikevel, og stekte dem på bålet til kvelds. Herlig med "skikkelig" fisk etter å ha spist gjedde et par dager. Maten smaker unektelig litt bedre når man har slitt litt for den. Bekymringene om matmangel forsvant, i hvert fall for en stakket stund. I kveldinga ble det en utflukt i motsatt retning fra leiren. Arne måtte bære meg på ryggen over denne grunne vika for at jeg skulle slippe å bli våt på beina. Da måtte jeg bite i meg gummistøvelkritikken min. I den østre vika fant vi dette oppkommet. Vannet fosset bokstavelig talt opp av bakken. Uten sammenlikning det beste vannet jeg har smakt. Det ble noen kopper fra denne kilden i løpet av dagene våre ved Rávdojávri. Det er rart hvordan man kan smake forskjell på godt vann og virkelig godt vann. Oh yeah! Røye, denne gangen av akseptabel størrelse. Utover fra odden i den nordre vika strekker det seg en lang grunne, og der var det mye røye å få. Etter en morsom liten kamp måtte en røye på 6-7 hekto finne seg i å bli kveldsmat. Moro å ta fisk når vannet er så klart at man kan se fisken ta sluken flere titalls meter ut i vannet. Herlig kveldssol. Midnattssol og bålklar røye. Røye og sprøstekt løk smaker fortreffelig! Klarværet holdt seg utover kvelden, og det ble etter hver bikkjekaldt. Sen sommer i år. Det ble dårlig søvn den natta. Neste dag bestemte vi oss for å forlenge turen vår enda lengre mot vest - snart måtte vi da vel nå bort til ørretland? Etter en rolig frokost la vi i vei mot Nuorttit Livlánjavri, som ligger sør for Gavdnjajávri. Arne kikker seg tilbake mot Rávdojávri. Opp mot toppen av Rávdoaivi fikk vi en fantastisk utsikt nordover, og vi kunne skimte den karakteristiske konturen av Noarrváš, og til og med Gavdnjajávri, nasjonalparkens største vann, i det fjerne. Utsynet utover vidda gjør at man føler seg liten - det gir en respekt for naturen. Samtidig gir det en glede og en frihetsfølelse av en annen verden. Her kan vi ferdes fritt uten befatning med sivilisasjonen i ukevis. I slikt godvær er det fantastisk å ferdes her, men på vinterstid kan dette være et ugjestmildt område, og jeg tok meg selv i å fantasere om hvordan det er å være her i snøstorm og 40 kalde. Etter å ha konstatert at også dette vannet kun inneholdt gjedde, fikk jeg meg rett og slett en liten knekk, både fysisk og mentalt. Det var nok ikke mest på grunn av skuffelsen over å ha gått langt kun for å finne et dårlig gjeddevann, men mer en reaksjon på alt det fysiske slitet vi hadde utsatt oss for de siste dagene. Marsjen inn til Gállojávrrit var et kapittel for seg, men også i de påfølgende dagene hadde vi forflyttet oss mye til fots. Det tok litt nuven av en kropp som knapt nok hadde vært i marka så langt i år. Det er rart hvordan man lærer seg selv å kjenne når man er på tur over lang tid. Man kommer nærmere sin egen natur. Man blir mer bevist seg selv, i den forstand at man i større grad merker at man er sliten og sulten. Slike ting ignorerer man ofte i det vanlige livet. Man får rett og slett tid til å lytte til kroppen. Kroppen responderer på det som var viktig for urmennesket; næringsinntak, fysisk arbeid, og vær. Lite næring og dårlig vær er synonymt med dårlig humør og lav motivasjon. Så snart man får en gjeddebit i magen og sola titter fram, har man det som plommen i egget. Det er delig å være litt urmenneske igjen. Det ble en gjeddelunsj før vi tok fatt på hjemveien. Relativt ferskt reinsdyrkadaver. På tross av sliten kropp bestemte vi oss for å gå innom noen av de mindre vannene litt lengre nord på turen tilbake til Rávdojávri. Det er nesten for galt å ikke prøve litt flere vann, når man først er i området. Etter litt feilnavigering og rot med kompasskurs - det kan virkelig være vanskelig å orientere på vidda, fikk vi erfare - fant vi omsider fram til vannene vi ville prøve. Disse vannene, som ser så innbydende ut på kartet, viste seg å være grunne myrpytter med bare gjedde, dersom det var fisk der i det hele tatt. En stor skuffelse, men på en slik tur gjennom upløyd mark hører det med å få noen negative overraskelser. Nå vet vi at dette området er lite innbydende fiskemessig. Det fant vi ut gjennom å utforske området på egen hånd. Å lære nasjonalparken å kjenne var et av målene våre for denne turen. Tilbake på Rávdojávri. Stein på kroken. Men så ble det heldigvis en småpen stekerøye til kveldsmat. En god fiskeopplevelse og en kopp vann fra oppkommet bedret humøret, som hadde vært på bunn hele ettermiddagen. Vi gikk tidlig i teltet denne kvelden, og en 11-timersnatt gjorde susen for en sliten kropp. Marsjen tilbake til kanoen ventet. Vi var nå ferdige med de høyereliggende, sentrale delene av Øvre Anárjohka nasjonalpark, og nye områder ventet i øst. Det er vanskelig å beskrive den gleden man føler når man vet at man de neste dagene skal reise gjennom et nytt, ukjent villmarksområde. En kriblende spenning knyttet til det å oppdage ny natur, uten på forhånd å vite hva de kommende dagene vil bringe, men samtidig vite at det vil bli fantastiske dager. Vi satset på å gå litt lengre nord i terrenget på tilbaketuren, på den andre siden av myrdragene som strekker seg vestover fra de nedre delene av Gállojohka. Etter litt morsom finorientering mellom myrer og småvann på østsiden av Sieiddejávri, kom vi opp i "fjellet" igjen, og marsjen gikk lett. Vi siktet oss inn på den første lonen i Njuolasjohka, en kilometer eller to nedstrøms fra der hvor kanoen lå. En kløft i terrenget, midt på vidda. Heavvujohka renner nordover i bunnen av kløfta. Arne poserer på en snodig bergknast som isen og erosjonen har latt stå igjen. Vi fant etter hvert ut at vi hadde valgt et ugunstig punkt å krysse på. Bratte fjellvegger og dyp bekk. Først litt balansekunster nedover bekken. Deretter klatring. Fjellklatring med 20 kg på ryggen er utenfor min komfortsone. Forseringen av denne, tja, 5 meter høye fjellveggen, var nok den største risikoen vi utsatte oss for på denne turen. Men det var korteste og raskeste veg, og det gikk bra. På toppen, og med utsikt sørover. Allyen ligger og venter i Gállojohka, som skimtes i det fjerne til venstre i bildet. Ørn. Lunsj ved Njuolasjohka. Her la vi igjen sekkene før vi gikk oppover og hentet kanoen. Arne er noe betenkt fordi han nettopp har mistet tannbørsten sin på bålet. Nå venter en stor uke uten tannpuss. På turen opp for å hente kanoen, kom vi over denne, like ved Njuolasjohkas bredd. Meget snodig å finne en båt her inne, så langt fra folk. Hvem kan ha hatt nytte av å ro på Njuolasjohka? Hvem har sett seg råd for å transportere den inn hit? Eller er den rett og slett bygd her inne? Et aldri så lite mysterium fra fortiden, langt, langt inn i ødemarka. Sieiddegorsa kommer inn i Njuolasjohka fra sørvest. Den har sitt utspring i Ahvenjärvi på finsk side. Allyen lå og ventet på oss ved det lille vannet helt nederst i Gállojohka. Padlingen i Njuolasjohka kan starte. Når jeg er på lengre turer, tar det ofte noen dager, kanskje så mange som 4-5, før kroppen og hodet girer ned og gir seg hen til villmarkslivet. Men visshet om at det nå ventet noen fine, lette dager i kanoen, kom roen sigende, som et høytrykk etter en kuldeperiode, og jeg klarte etter hvert å nyte tilværelsen slik man skal gjøre. Der høres ut som en floskel, men der man de første dagene føler seg fremmed og litt utrygg i det ukjente, nye terrenget, vil man etter noen dager føle at man hører hjemme, og finne en trygget og ro. Den følelsen kom nå. Njuolasjohka er i all hovedsak stille, dype loner... ... som avbrytes av latterlig grunne og smale stryk. Arne prøver fisken i kulpen nedenfor styrket. Nedover Njuolasjohka finnes et utall slike kulper i enden av smale stryk. Svært innbydende fiskeplasser. I de grunne strykene hoppet vi ut av kanoen og bare lot den gli nedover. Noen ganger stoppet ikke kanoen før den var ute i kulpen, og da var det bare å stille seg til å vente på at den skulle drive i land. Utover dagen begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje hadde litt knapt med mat. Vi var usikre på fisket nedover Njuolasjohka, og en eventuell matmangel var en bekymring som gnagde meg litt. Jeg ble derfor svært lettet da gjedda hogg til i en av de små kulpene. Man kan si hva man vil om gjedda, men den er lett å ta og gir mye mat. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så glad for å ta en gjedde, og var oppriktig redd for å miste den. Heldigvis ble den landet trygt. Nå kunne vi slå leir i visshet om at Njuolasjohka var en glitrende padleelv, og at det var uproblematisk å ta fisk til maten. En herlig dag avsluttes med at vi slår leir på et platå ovenfor elva på vestsiden av Skiehččanoaivi, like før Njuolasjohka svinger seg rundt nevnte topp. Vi var fornøyd med dagsetappen, og følte vi hadde kontroll med forflytningen vår. Der er jo litt usikkerhet knyttet til hvor fort man kan transportere seg i ukjente vassdrag, men Njuolasjohka kan i aller høyeste grad anbefales som padleelv. Den eneste nedturen i dag, er at Arne knekker fiskestanga si. Fiskestengene ligger i kanoen, og i et trangt parti i bekken, hvor vegetasjonen er tett, hekter sena seg fast og stanga knekker. Irriterende, men vi har heldigvis med en ekstra. Som om ikke knekkingen er nok, presterer Arne å rote bort den knekte stanga et sted langs bredden av bekken. Helt greit egentlig - nå har vi en slags unnskyldning for å dra oppover igjen en gang. Ekspedisjon "Finne igjen fiskestang 2023" er i støpeskjeen. Nok en kveld med herlig villmarksliv. En nydelig leir, med lett tilgang til ved, fint vær og nydelig utsikt. På menyen til villmarksrestaurant Njuolasjohka står gjeddefileter, potetmos og sprøstekt løk. Denne kvelden kom drammen fram. Anledningen? Joda, oppe på denne fjellhylla ved Njuolasjohka kunne Arne meddele meg nyheten om at han om samboeren venter sin førstefødte i juletidene. Stas! Ny dag og ny padleetappe. Vi bestemte oss for å rett og slett gå for Vaskolompolo denne dagen! Dersom Njuolasjohka var like lettpadlet videre, burde det være overkommelig. Njuolasjohka er et gjeddeeldorado, for den som liker gjeddefisket. For meg er ordet gjeddeeldorado en slags motsigelse i seg selv. Men for all del, gjedda er morsom å ta og gir godt med mat, og smaker da slett ikke verst om man er flink til å variere tilbehøret. Vi ville blitt svært sultne om det ikke var for gjedda. Her er nok et eksemplar i tokilosklassen landet i en av Njuolasjohkas utallige kulper. Njuolasjohka fortsatte i samme stil, med veksling mellom dype loner og stryk. Heldigvis begynte vannføringen å bli såpass stor at vi knapt nok måtte ut av kanoen denne dagen. Her er et av unntakene. Flere ganger overrasket vi intetanende svanefamilier i det vi plasket ut i kulpene. Mor og far tok av opp i lufta, sikkert for å avlede vår oppmerksomhet, mens barna prøvde å gjemme seg i vegetasjonen ved vannkanten. I dette tilfellet ble et av barna hengende igjen, og mistet kontakten med resten av søskenflokken. Den stakkars svanekyllingen var tydelig redd og svømte forfjamset rundt i kulpen når vi passerte. Åpenbart Ikke dagligdags med menneskelig intervensjon i habitatet. Får håpe familien ble gjenforent igjen. Svaneflukt. Dessverre fikk vi oss en liten nedtur også denne dagen. Tror du ikke vi presterte å knekke nok en stangtupp, på samme måte som første gang. Snakk om å være klumsete og uforsiktige. Heldigvis hadde vi én hel stang igjen, og den ene knekte stanga, den som vi ikke rotet bort, var fremdeles til nød brukbar. Her padler vi på Skiehččanjohka, eller Kietsimäjoki, som er grenseelv i mange mil nordover fra samløpet med Njuolasjohka, før den løper sammen med Anárjohka og blir til Tanaelva. Ikke rare bekken her inne, men det skal visst være tatt laks helt opp hit. Dette var faktisk den eneste strekningen hvor vi forflyttet oss motstrøms på hele turen - fra vannet i Njuolasjohka helt inne ved grensen og opp til Doggejavri og Kietsimäjärvet. Ikke mange hundre meterne som måtte lines. En helt topp padledag. Gjedde og sjalottløk helt inne ved grensa - siste måltid i fedrelandet. Dermed kan jeg si til deg, Jan-Eilert Pedersen; ja, jeg har sittet ved Skiehččanjohkas bredd. Dersom du ikke tar referansen anbefaler jeg Pedersens glimrende bok "Nord i villmarka", en bok som senker hjertefrekvensen med ti slag bare du tar i den. En båt-/kanoflyktning tar seg inn i EU. Grensestasjon ved Doggejavri på finsk side. Å være utstasjonert her må være en drøm dersom man liker ødemarkslivet, men det er nok lenge i mellom hver gang denne utposten er bemannet, særlig sommers tid. Arne tok seg den friheten å benytte den luksuriøse utedassen til høyre i bildet. Kietsimäjärvet så ut som et godt fiskevann, men det kom en regnskur, og vi ville komme oss til Vaskolompolo. Fiskestanga (entall) ble derfor liggende i kanoen. Arne i utgangsposisjon med kart og kompass. Gudene vet at vi skulle komme til å trenge et godt tilløp for å komme igjennom den forestående etappen. Kietsimäjärvet -Vaskolompolo var et usikkerhetsmoment på denne turen. Svært lettgått de første hundre meterne. Planen var å bære over til dette myrdraget, som starter noen hundre meter øst for nordenden av Kietsimäjärvet. I dette myrdraget er det tegnet en blå strek på kartet, og vi hadde vel basert oss på å padle og/eller line kanoen i denne blå streken. Dessverre - og dette måtte vi, urutinerte som vi er, lære "the hard way" - er ikke alle blå streker på kartet reelle bekker eller elver. Denne bekken viste seg å være en litt bløt myr, som ikke i det hele tatt var paddelbar, og som var for bløt til å gå i. Etter en rådslagning bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på å dra og skyve kanoen med noe av bagasjen oppi over myrdraget. En gikk foran og dro i tauet, mens en gikk bak og skøyv. Dette gikk svært bra, i omtrent femti meter. Etter en runde for å se etter paddelbare vannflater framover i myrdraget, ble det vedtatt at det ikke fantes noen vei utenom bæring. Det ble to vendinger á halvannen kilometer fram til det som kan minne om et vann ca. to kilometer øst for Kietsimäjärvet. Vi brukte drøyt to timer på halvannen kilometer. Når vi endelig fikk sjøsatt Allyen på dette vannet, viste det seg å være så grunt at det knapt nok var paddelbart. Vi hadde håpet å kunne cruise på dette vannet fram til den siste bæringen over mot Vaskolompolo, men også padleetappen skulle bli et slit. Den finske myggen var hundretusen ganger mer intens en den norske, og denne myra var åpenbart Lemmenjokimyggens arnested. Det begynte å bli sent, vi var dyktig slitne, og vi hadde enda en bæreetappe å se fram til denne kvelden. Humør og motivasjon var på et bunnivå. I det vi skal dra kanoen ut i den siste tjønna i enden av myrdraget, hører jeg et knekk, og registrerer at det ligger en stangtupp i bunnen av kanoen. Det går utrolig mange sekunder før det går opp for meg at vi nettopp har prestert å knekke fiskestang nr. 3 av 3. På nøyaktig samme måte som de to andre - snøret henger seg fast i vegetasjonen og knekker stanga. Vi blir begge stående helt paralyserte en god stund, mens hjernen prøver å akseptere og forstå konsekvensen av det som nettopp har skjedd. Vi er helt avhengig av å ta fisk til maten. Kvelden er i ferd med å gli over i natt, og finskmyggen gjør sitt aller, aller beste for å gjøre situasjonen til den komplette misère. Det var nesten så det grenset til det tragikomiske. Dagen som startet så utrolig bra med fin flyt nedover hele Njuolasjohka, endte med at vi sto møkk slitne på et trist myrdrag innerst i Lemmenjoki nasjonalpark med tre knekte fiskestenger og med en tung bæring foran oss. I duskregn. Jeg følte meg fryktelig liten, og hadde mest lyst til å drukne meg i den forbanna myra vi sto mitt oppi. Definitivt en kontrastenes dag. Villmarkslivet er ikke alltid fint. Men så; VASKOLOMPOLO! Det nærmet seg midtnatt før vi var framme, men jaggu klarte vi det ikke! For en herlig følelse det var å se denne koia ligge idyllisk til ved siden av det lille vannet øverst i Vaskojokivassdraget. Og ikke en kjeft å se. Vi vedtok å la Allyen bli liggende igjen oppe ved helvetesmyra, så marsjen gjennom bjørkeskogen fram til Vaskolompolo gikk bra. Lemmenjokiskogen er veldig lettgått, med flat, hard bunn og lite høy vegetasjon mellom bjørkene. Arne uttrykker den generelle stemningen i det lille turfølget vårt fullkomment på dette bildet. Til kveldsmat ble det pannekaker, akkompagnert av sukkerbiter vi fant på kjøkkenet i hytta. Godt å få en natt i en hytte etter mange netter i telt. Vaskolompolo var kanskje den største milepælen på turen, og det var enormt deilig å komme fram hit. Nå ventet et nytt land, en ny nasjonalpark, et nytt vassdrag, og nye muligheter. Fryktelig spennende! Lesing av hytteboka hører med, og jaggu fant jeg ikke navnet til en kjenning fra jobb i boka. Ikke veldig mange nordmenn som hadde vært her siden 2011. Vi leste om flere som klaget over mye mygg i hytta. Det var liketil en som måtte slå opp teltet inne i hytta på grunn av myggen. Det lo vi godt av - har ikke folk noe toleranse? Her fantes da ikke en eneste mygg! Natta i Vaskolompolo ble et sant mareritt. Når varmen fra ovnen begynte å virke, våknet en horde av mygg til live. De suste rundt ørene på oss hele natta. Vi måtte ligge fullt påkledd for ikke å bli oppspist, og det ble etter hvert fryktelig varmt, siden vi hadde lagt i ovnen i alt for mye før vi krøp til køys. Etter å ha plagdes lenge nok slo Arne opp myggteltet sitt i underkøya, og sovnet fredfullt, mens jeg fikk svært lite søvn der oppe i overkøya. Men atter en ny, fin dag rant, og jaggu ble det ikke harr på knekt stang! Dette var en liten triumf for meg. En svært vellykket spjelking av stanga resulterte i en stekeharr på dupp og tørrflue. En seig bjørkekvist ble formspikket og brukt som skjøtestykke, og en litt kraftigere kvist ble brukt som spjelk. Det hele ble stramt bundet sammen med ducttape. Aksjonen ble noe endret, men stanga fikk en voldsom snert og ble utrolig nok mer langkastende enn før. Den tålte kast med tung dupp, mothugg på harr, samt kjøring av voksen gjedde i Vaskojoki. Det ble etter hvert flere småharr, alle på dupp og flue. Det er ikke utstyret det skal stå på! Arne ved Vaskolompolo. Med vellykket reparasjon av fiskestangstang slapp vi forhåpentligvis å sulte resten av turen. Arne svinger øksa. Et skikkelig Juha Mieto-øyeblikk, som han kalte det selv. Huslige sysler - "vask" av kopper og kar. Dette arbeidet besto av å tørke vekk den verste skitten med litt papir. Vi lever etter regelen om at "alt er rent i villmarka". Faktum er jo at det er svært lite som kan gjøre deg syk ute i ødemarka, så renholdet av spiseutstyr står ikke så høyt på prioriteringslista. På tur tilbake til helvetesmyra for å hente kano. Vi prestere å gjøre en navigasjonblunder av en annen verden på tur over dit. En 20 minutters marsj ble til en og en halv time. Helt unødvendig og uforståelig at det var mulig å bomme så grovt. Dette området var virkelig ikke enkelt å ha med å gjøre. Heldigvis er terrenget lettgått. Ingen har stukket av med Allyen over natta. Så var det tid for å ta fatt på Vaskojoki. Vi var meget spente på hvordan denne bekken så ut - var det mulig å padle? Ville det bli mye bæring? Hvordan var terrenget? Hvordan var fisket? Selve bekken var liten og klar, og vekslet mellom parti med litt fart og dypere loner. De dype partiene var paddelbare. Bekken var ofte svært smal, og framdriften måtte skje ved at vi staket oss fram ved å sette årene mot bredden. Ganske morsom padling som gav litt ekspedisjonsfølelse. Naturtypen her inne var virkelig av sorten som appellerer til meg. Relativt flatt og vidt, og lave morenerygger med småbjørkeskog langsetter bekken nedover. I de grunnere partiene måtte vi ut av kanoen, og la den drive på strømmen nedover. Dette var egentlig bare kjærkomne avbrekk med mulighet til å strekke på beina, løfte blikket, og ta inn over seg den fantastiske naturen her oppe. Vi stresset på ingen måte, og bare storkoste oss på ferden nedover Vaskojoki. Allikevel holdt vi større fart enn vi hadde turt å drømme om, og det gjorde oss trygge på at tidsrammen vår var mer enn tilstrekkelig. Nok et usikkerhetsmoment var ute av verden. Strålende vær. Vi observerte til stadighet fisk i den lille bekken, både gjedde og harr. Noen få partier ble linet, rett og slett fordi de var fryktelig steinete. Noe jobbing var det med å få kanoen nedover den lille bekken, men det var allikevel ikke ofte vi måtte uti bekken for å skyve og dra. Etter at det kom inn en sidebekk, ble Vaskojoki etter hvert forvandlet fra fjellbekk til elv. De dype lonene dominerte, og de korte styrkene ble striere og mer utfordrende. Vi padlet allikevel de aller fleste. Kun en gang måtte vi bære kanoen rundt et styrk. Øvre Vaskojoki er virkelig en villmarksperle som trygt kan anbefales, både til kano- og fottur. Det er hverken skog eller vidde, men noe midt i mellom. Vidt nok til å få litt utsyn og åpenhet, men du kan samtidig søke skogens trygghet og med den største enkelhet finne virke til et bål. I sentrum av det hele renner en klar bekk med masse fisk i. Så mange fine leirplasser på ryggene langs bekken at det gjorde vondt å dra forbi. Og det beste med det hele; ikke et menneske å se. Ikke antydning til sti eller brukte bålgruer langs bekken. Kilometer på kilometer med ekte, urørt villmark. Det eneste jeg angrer på er at vi ikke brukte enda mer tid i dette området. Vi sa oss fornøyd med dagsetappen et par kilometer oppstrøms for Vaskojarvi. Da hadde vi padlet en liten mil, og lagt bak oss strekningen vi på forhånd fryktet mest, sånn padlemessig. Den fryktede strekningen viste seg å bli den fineste på hele turen. Vi fant en perfekt leirplass ved elvebredden. På vår ferd nedover Vaskojoki registrerte vi stadig flere og flere furukroner blant bjørketrærne. Ved leirplassen hadde vi griseflaks og fant masse tørr furuved. Det første bålet på furu ble fyrt, og det gav en varme, en lukt, og en lyd som er en helt annen enn det man får fra et bjørkebål. Etter en Real-porsjon landet Arne turens største fisk, en gjedde på over 4 kg. En fryktelig morsom kamp. Da er det lov med ekte, finsk fellingsdram. Gjedda ble fortært med godt krydder og chili. Villmarkslivet slik det skal være. I likhet med gårdagen, en kontrastenes dag. En aldeles perfekt dag rundes av på en aldeles perfekt leirplass. Det er slike dager man drømmer om under planleggingen. Det er rart hvor fort det svinger når man er ute i naturen. For et døgn siden ville vi grave oss ned i myra. Nå satt vi bare og håpet at dette øyeblikket ville vare lenge, lenge. Da vi satt der ved bålet og filosoferte over leirplassens fortreffelighet, fant vi ut at dette var leiren hvor vi befant oss lengst unna sivilisasjonen. 3 mil til Nunnanen i sør, 3 mil til Angeli i nord, 4 mil til Njurgalahti i øst - og 10 mil til Kautokeino i vest. Innenfor dette området finnes det ikke bilveier eller annen infrastruktur, bare en og annen ødemarkshytte, og svært sparsomt med oppgåtte stier. Tilsvarende finnes vel knapt nok i hele Europa. Neste dag vet vi skal bli den første rene padledagen vår. Det er herlig. Dagen starter med en elg som ligger og tar morgenbadet i enden av den lange lonen vi lå ved. Den skvetter opp så vannskura står i det den oppdager oss. Dette gjentar seg flere ganger på vår ferd nedover Vaskojoki. Åpenbart mye elg i Lemmenjoki nasjonalpark. En drøm å padle her. Vaskojarvi derimot, ble en kraftanstrengelse da vi fikk kraftig motvind over det lange vannet. Pause ved Ylimmäinen Sulajoki. Kartet studeres ofte for å ha kontroll på hvor vi befinner oss. Arne hadde markert potensielt problematiske stryk på kartet på forhånd, og vi fryktet disse noe. Det var ikke fritt for at det var noen grunne partier i elva også, men det opplevdes aldri som problematisk eller slitsomt. Vannføringen var stor nok til at det som oftest holdt at en eller begge gikk ut av kanoen. Jeg er glad Arne er en særpeis som insisterer på å bruke høye gummistøvler på alle slags turer. Det gjorde at jeg kunne sitte tørrskodd i kanoen, mens Arne sto i elva og dro meg av steiner og grunner. Etter denne turen er jeg virkelig overbevist om at Ally er en helt fantastisk ekspedisjonskano. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi kjøre over spisse steiner og grunner i stor fart, og jeg tenkte at "nå revner hele driten". Men det gikk bra hver gang, og Allyen tåle det jeg vil kalle store påkjenninger både på ramme og duk. Etter hvert sluttet vi å tenke tanken på at Allyen ikke tålte de steinete partiene foran oss. Terningkast seks. Vi står av et regnskyll under noen bergnabber. Da blir det tid til en snus. En storokse ved Vaskojokis bredd. Den viste ingen tegn til frykt før vi ropte og skremte den vekk. Angret i ettertid litt på at vi ikke ventet med å skremme den før vi var litt nærmere, sånn for bildenes skyld. Men det kan jo være greit å være lit forsiktig med okser som ikke viser tegn til frykt. Ny leir etter en fortreffelig padledag, omtrent på det nordligste punktet før Vaskojoki svinger sørøstover mot Siikajärvi. Noe skiftende vær gjorde at tarpen kom opp. Furuskogen ble mer og mer dominerende jo lengre ned vi kom, og det gav gode bål. En gjedde tok på dupp og en liten tørrflue i kulpen nedenfor leiren, og middagen var sikret. Ny, ren padledag med herlig vær. En fornøyelse å kunne transportere seg på en så lettvint måte - bare hoppe i kanoen i leiren og padle til man kommer til neste leir. På Siikajärvi. Her ble det en fiskestopp for å se om vannet levde opp til sitt navn, men det ble ingen sik på oss. Noen litt slitsomme partier, men ikke mange. Vi ble etter hvert gode til å lese elva og finne de dypeste partiene. Det er en kunst det også. Vi gjorde nesten litt sport ut av det å forsere grunne partier uten å måtte ut av kanoen. Elva hadde nå vokst seg såpass stor at styrkene begynte å bli i største laget for reddharer som oss. Allikevel padlet vi de fleste. Mange var lite krevende og var rett og slett svært gøyale å padle, mens vi noen ganger hadde mer hell en strengt tatt fortjent. Elva er heldigvis ikke så stor at det er farlig å padle strykene, på langt nær, men det man frykter er jo at man kan velte å bli våt. Det var ikke mange styrkene vi linet oss ned, men det burde kanskje vært flere. Flere ganger ble vi hengende på steiner i strie stryk, uten mulighet til å gå ut av kanoen. Heldigvis perfeksjonerte vi etter hvert "jukketeknikken". Uansett ble det en svært morsom dag i kanoen, og vi lærte mye om det å lese elv og forsere styrk i Allykano. En helt fersk elgkalv ved elvebredden. Vi fikk komme helt innpå kalven. Den var nok for fersk til å ha vett til å være redd. Mor var ikke å se, uansett hvor mye vi rope og hoiet. Kalven forsvant etter hver inn i skogen. Får håpe mor var i live og ventet inne i bushen. Postjoki kommer inn fra sørøst. Et mulig fremtidig padleeventyr, kanskje? Vaskojokihytta! Også denne fant vi helt forlatt. Denne hytta ligger jo faktisk like utilgjengelig til som Vaskolompolo, så slik sett var det vel ingen overraskelse. Vi var fremdeles svært langt fra nærmeste parkeringsplass. Arnes uttykk skyldes en voldsom haglskur som feide over oss rett etter at vi kom til Vaskojokihytta. Svært liten forekomst av det finske ordet "taimen" i hytteboka bidro også til surtrynet. Vi hadde ønsket oss en ørretkubbe i Vaskojoki. Vi visste den fantes, men var usikre på hvor høyt opp den gikk. Men så skinte solen igjen, og vi la i vei oppover mot fjellene. Vi hadde bestemt oss for å bære kanoen og noe av det tyngre utstyret opp til vannskillet denne ettermiddagen, slik at forflytningen over til Ravadasjärvi skulle bli litt lettere. For første gang på dagevis fulgte vi en sti. Etter å ha ferdes gjennom Øvre Anárjohkas ødemark, var det nesten som å komme til New York. Vi valgte å følge stien et stykke opp i høyden, selv om vi ikke var sikre på hvor det bar. Vi kom litt på avveie, men hentet oss fint inn igjen. Herlig å komme litt opp i høyden. Utsikt nedover Vaskojokidalen. Tung bør, men vi var uthvilte etter noen lette dager i kanoen. Oppover Vaskojokidalen. Fint med litt utsikt, etter noen dager på elv. Det er voldsomme dimensjoner på denne ødemarka. Herlig å kunne slenge Allyen ned i lyngen og ta seg tid til å se tilbake oppover Vaskojokidalen som vi hadde padlet nedover de siste dagene. Mil på mil med urørt, skogkledd elvedal. Man har ikke så mange muligheter her i Skandinavia, og særlig ikke i Norge, om man ønsker å padle nedstrøms i et vassdrag gjennom skikkelig urørt villmark i over en uke sammenhengende. Som Jan-Eilert Pedersen skriver i "Nord i villmarka"; "Å padle kano ned en elv gjennom en skogkledd dal, blir kun en drøm de fleste steder i Norge. Det går veier gjennom nesten alle elvedalene, og det er kun noen få slike øde elver igjen på Nordkalotten. [...] På mine turer i ødemarka søkte jeg ofte etter de øde, skogkledde elvedalene. Underbevisst ble disse skogkledde elvedalene selve definisjonen på villmark. Elver som for eksempel Munkelva, Kárášjohka, Skiehččanjohka og Anárjohka i Norge. [...] Å oppdage disse gav meg en ekstrem følelse av rikdom og tilfredshet". Etter bare én slik tur må jeg si meg hjertens enig med Pedersen. På lista over slike elver vil jeg nå tilføye Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki. Etter å satt igjen bagasjen på vannskillet oppe i fjellene, valgte vi å følge Roavvejohka nedover igjen. En fin, grønn bekkedal som snirkler seg nedover dalsiden og renner ut i Vaskojoki like ved Vaskojokihytta. Vaskojokihytta minnet i stor grad om Vaskolompolo, med unntak av myggen, heldigvis. Det var to hytter her, en åpen og en til utleie. Idyllisk beliggenhet ved Roavvejohkas utløp i Vaskojoki, og et fint opparbeidet uteområde rundt. På tur opp mot Latnjoaivi igjen neste dag. Vi fulgte samme stien som dagen før, men børa var betydelig lettere denne dagen. Man tar seg tid til å nyte litt mer når man ikke bærer seg halvt i hjel. Fantastisk terreng vi gikk gjennom - først mellom de ranke furuleggene i Lemmenjokis urskog, så oppover en frodig bekkedal, før vi kom opp på det golde fjellet og fikk utsikten. Noen store myggjævler holdt følge selv om det blåste friskt oppe i høyden. Her står vi like under toppen av Latnjoaivi og ser mot Soabbegealdinoaivi. Allysekken ligger og venter på oss i skjæringa mellom de to toppene der fremme. Over vannskillet og plutselig tyngre bør. Heldigvis lettgått terreng her oppe i fjellene. Lunsjbål. Vi er nå inne i de høyereliggende områdene i sentral-Lemmenjoki - gullgraverland. Vi fikk virkelig den varierte naturen vi søkte etter - vi fikk skog, vidde, fjell, dal, vann, bekk, elv, myr og alt som ligger i mellom dette. Ravadasjärvi! Vi fant dette lille vannet i et dalsøkk mellom flere små topper. Vi fryktet litt for bæringen over hit, men det viste seg å bli piece of cake - kun to timer fra vannskillet ned hit. Vi valgte å bære over til Ravadasjärvi framfor å fortsette nedover Vaskojoki - som var den opprinnelige planen. Dette valget tok vi fordi vi ville se mer av nasjonalparken enn det vi ville få fra kanoen. På denne måten fikk vi sett fjellområdene, i tillegg til at vi fikk padle på selve Lemmenjokivassdraget. Rykter om stor ørret i Ravadasjärvi hadde også spredd seg. Da fikk det bare være at turen ble noe tyngre fysisk. Litt av grunnen til at vi kom hit - ørret! En fin halvkilos av bra kvalitet. Arne sin "middagsfisk" ligger også i panna. På en måte kan man si at villmarksferden vår endte her ved Ravadasjärvi. Rundt vannet, særlig på østsiden, var det latterlig mange brukte leirplasser og bålgruer. Ja, rett og slett helt fantastisk mange. Det så nesten ut som at folk hadde gjort opp bål midt i mellom gamle bålplasser på trass, bare for å ha sin egen leirplass. Dette la en liten demper på villmarksfølelsen. Mulig vi var noe bortskjemt etter å ha ferdes gjennom urørt terreng i over en uke, men det får da være måte på. Vi møtte forøvrig det første mennesket på åtte døgn her - en svært lite snakkesalig finne som forlot vannet like etter at vi kom. Så kom uværet - alle lavtrykks mor la seg over Ravadasjärvi. Det ble beinkaldt, og det var hvitskjær i nedbøren. Da gidder man ikke foreta seg så mye annet enn å henge ved bålet. Heldigvis godt med furuved her. Selv om området bar preg av noe slitasje, var det ikke noe problem å samle nedfallsved til bålet. Et svært innbydende fiskevann, Ravadasjärvi, men bettet var ikke all verden i kulda. Toppene rundt vannet gjemmer seg i den tykke tåka. Vi bestemte oss etter hvert for å barrikadere oss i teltet og vente på at uværet passerer. Ikke etter boka å bruke åpen gass i teltet, men med en stødig hånd på brenneren var vi trygge. Det ble svært lite søvn på meg den natta, på grunn av kulda. Neste morgen var tåka fremdeles tykk, og vi var inne på tanken om å droppe hviledagen her oppe og bare komme oss ned mot Lemmenjokivassdraget og hytta ved Ravadasköngäs. Men vi valgte å bli, og litt fiske ble det i kulda. Kalde fingre gjorde at vi tydde til latmannsfiske og dro fram markboksen. Det viste seg å være et effektivt trekk. Vi dro opp flere fine stekefisker og spiste oss mett på ørret flere ganger denne dagen. Den store ruggen uteble dessverre. Vi satt med en følelse av at dette vannet har vært hardt beskattet. Ajajaj! Blodbad og dramatikk. Arne presterer å kutte seg skikkelig i et forsøk på å spikke seg en ny tannbørste. Da må doktoren fram med renseserviett og plaster. Så kom sola! Den hadde vi ikke sett på noen dager, og det gjorde underverker for humøret. Det er rart hvor påvirket man blir av været når man er ute over lengre tid. Kroppen justerer åpenbart energinivået etter skydekke, temperatur og nedbør. Da ble den en fiskerunde rundt vannet. Innoset i nordenden av vannet. Nok en ørretpanne. Exit Ravadasjärvi. Vi forlater Ravadasjärvi til fordel for Ravadasjärvi i Lemmenjokivassdraget (lite oppfinnsomme mtp. navn disse finnene). Vi beveger oss etter hvert inn i basissonen i Lemmenjoki nasjonalpark. Her er det det tilrettelagte friluftslivet som råder - her er det oppgåtte stier, oppmurte bålgruer, ferdighugget ved og gapahuker. Et fint område, for all del, men vi mistet fort villmarksfølelsen. Et spørsmål som dukket opp i hodet på turen ned langs den idylliske Ravadasjoki, var om Ravadasjärvi også burde inkluderes i basissonen. Slitasjen der oppe begynte å bli betydelig, og det var noe som sa oss at det var fisket hardt der oppe de senere år. Nå skal vel ikke vi være de første til å rette pekefingeren mot hverken villmarkskjendiser eller de som går i deres fotspor, men det spørs om Monseneffekten er betydelig her oppe. Null gull i Ravadasjoki. Máttit og Davit Ravadasjoki møtes, noen få kilometer ovenfor Ravadasköngäs, fossen som kaster vannet i Ravadasjoki ut i Lemmenjokivassdraget. Fantastisk god tilrettelegging. Når man tenker på at dette faktisk er ganske langt ute i villmarka, spør man seg om dette strengt tatt er nødvendig. Man må kjøre i milevis, ta båt noen mil, og så gå noen kilometer for å komme inn hit. Men skal man dømme etter hvordan det så ut oppe ved Ravadasjärvi, er det på sin plass med litt styring av trafikken. Det er tross alt tusenvis av turister som skysses inn til Ravadasköngäs hver sommer. Typisk Lemmenjokiskog. Nede ved Ravadasjärvi, det innerste vannet i den trange Lemmenjokidalen. Hit kommer tusenvis av turister til fots og med elvebåt årlig. Vi møtte bla. tyskere og japanere. Det ble en tøff tur ned hit, med tung bør og litt for høyt tempo for min del. Nå var vi begge svært glade for at all den tunge bæringen var over, og vi skulle kose oss i kanoen de siste dagene. Ravadasköngäs. Helt ok attraksjon, men at denne er regnet for å være en av Finnlands fineste naturattraksjoner kan jeg ikke helt forstå. Padling på stort sett flatt vann resten av dagen - Lemmenjoki er mer et langt vann enn en elv. Ikke mye å se her, bare skogkledde lier helt ned mot det smale, mørke vannet. Vi slo leir omtrent halvveis til Njurgalahti, endeholdeplassen vår. Her var det opparbeidede leirplasser på begge sider av vannet, men ferdig kløyvd ved og fin bålgrue. En innretning med en stålwire og en båt gjorde at man kunne transportere seg fram og tilbake over elva. Snedig patent, som vi så flere steder nedover vassdraget. Arne prøver fisket i Lemmenjoki. En sik! Ikke stor, men like fordømt en sik. Min første av slaget, og det femte fiskeslaget på turen. Med denne siken fulgte en irritasjon over at vi ikke maktet å lande en abbor. Abboren var den eneste av de seks vanligste ferskvannsfiskene vi ikke fikk på turen. Arne landet en liten harr i den samme strømmen, og disse utgjorde forretten til kveldsmaten. Siste leir, og underbuksa brennes. Han undret nok litt, finnen som vi delte leirplass med. En hyggelig fyr som åpenbart ikke var så ofte ute i marka, men som så ut som om han hadde et behov for å komme seg vekk og være alene en stund. Denne siste leiren ble ikke en leir i ordentlig forstand. Vi følte at vi var tilbake i sivilisasjonen, og bare transporten bort til parkeringen gjensto. Den ferdigkappede veden gav lite varme i forhold til furua ved Vaskojoki. Om det var det faktum at turen var over, eller om det var mangelen på ekte villmarksfølelse som gjorde at humøret datt litt, er ikke godt å si. Siste padleetappe mot Njurgalahti. Strandhugg for drikkepause. Padlingen på Lemmenjoki var relativt kjedelig, i hvert fall sammenlignet med all moroa vi hadde på de andre vassdragene. Terrenget var kjedelig, det var lite å se på, og det blåste kraftig motvind. En elvebåt på tur opp mot Ravadasköngäs. Like etter at denne passerer forlater vi Lemmenjoki nasjonalpark. For første gang på 13 dager befinner vi oss utenfor nasjonalpark. Njurgalahti. En siste utpost før ødemarka når man kommer nord- eller østfra. Campingplass, turiststasjon, og utgangspunkt for mang en tur i Lemmenjoki nasjonalpark. En ubeskrivelig deilig cola. Nå ventet halvannen time i drosje til Ivalo. På hotellet i Ivalo pakker vi ut sekkene, og oppdager at den eneste tingen vi bar med oss på turen som ikke ble brukt, var såpa... Jeg skal ikke begi meg ut på omfattende oppsummeringer, annet enn å si at Øvre Anárjohka og Lemmenjoki nasjonalparker er enorme, og at du trolig kan finne akkurat den typen villmarksliv du ønsker. Men dette området er først og fremst roen, ensomheten, ektheten og ikke minst urørtheten. Søker du dette, kan jeg trygt anbefale en tur oppover. Øvre Anárjohka er ikke stedet for de spektakulære opplevelsene som fjellfanten søker, og definitivt ikke noe for adrenalinjunkien. For en svak fotograf som meg er det vanskelig å finne de utrolige landskapsmotivene. Som Sigmund Sivertsen skriver om Øvre Anárjohka i DNTs årbok 1969: "Mange vil nok kalle dette landskapet monotont, og det mangler det meste av den villskap vi kan finne i andre deler av dette landet, men det virker storslagent i sin uendelige ro. Her har tiden mistet sin betydning". En treffende karakteristikk etter min mening. Det jeg er mest fornøyd med i ettertid er at vi klarte å finne en så utrolig fin rute, nedover milevis med urørte vassdrag, her hjemme i Skandinavia. Mye flaks, naturligvis - da tenker jeg først og fremst på hvor fine elvene var å padle i, for det hadde vi ikke peiling på før vi dro. Njuolasjohkas og Vaskojokis fortreffelighet som padleelver må virkelig fremheves, men det skal sies at vannføringen nok var litt over middels - og det er man ganske avhengig av i mange partier. Vi kom nordover for den totale naturopplevelsen. Vi kom for vidda, skogen, vassdragene, kveldsbålene, fisken. Vi fikk alt, i et monn vi ikke hadde turt å håpe på. Det er denne typen friluftsliv du finner her - det enkle villmarkslivet. Det eneste jeg er redd for nå, er at vi allerede på vår første virkelig villmarkstur "brukte opp" den beste ruta. Det skal noe til å toppe dette. This post has been promoted to an article
  9. Heisann! Leste litt om Pallas-Yllästunturi nasjonalpark i nord-Finland, og ble litt nysgjerrig på denne. Noen som har kjennskap til nasjonalparken? Lurer på å ta en høsttur i (sent oktober) et eller annet sted i området
  10. Det er nytt år og nye muligheter. Jeg kunne ikke tenke meg en bedre måte å starte nyåret med en vandring langt inn i villmarka. Nyte den fine mørketida. Lenge har jeg ønsket å besøke Tresticklan nasjonalpark og nå hadde jeg noen dager fri. Jeg kjøpte proviant, printet kart, pakket sekken og hev meg på toget fra Oslo S som gikk mot Gøteborg. Jeg hoppet av på Ed Stasjon (i Sverige) og vandret i 5 dager over til Halden. Turen gikk gjennom det store vernede området som består av Tresticklan nasjonalpark og Lundsneset naturreservat. Det var en vandring gjennom store mengder upåvirket skog, skikkelig urskog. Tresticklan nasjonalpark går for å være Sør-Sveriges største villmark. For full rapport og flere bilder, sjekk ut bloggen min: http://alexstra.bloggnorge.com
  11. Hei alle sammen. Våren 2015 spenner jeg på meg skiene og drar ut i villmarken på Nordkalotten. Eventyret kan du følge på www.eventyreren.com og https://www.facebook.com/85dager Ta gjerne en titt og fortell meg hva dere synes, og gi turtips! Hensikten med turen er å besøke noen av Skandinavias største villmarksområder - og jeg håper turen inspirerer andre til å komme seg ut av sofaen og ut på tur!
  12. Hei! Vi er et turfølge som skal gå i Børgefjell nasjonalpark i slutten av denne uka, og lurer på om det er noen som vet noe om forholdene i fjellet etter at varmebølgen kom? Vi har tenkt å gå fra nord til sør, men lurer på om det er mulig nå. Vi planlegger rutevalg etter forholdene, og lurer på vatna er farbare og om noen f.eks har observert sørpeskred i området? Takker for all nyttig info
  13. Jeg legger ut et par turrapporter fra de lite besøkte fjell- og skogområdene mellom Visten og Velfjorden sør i Nordland. Begge turene er ganske upretensiøse greier, der hensikten bare var å nyte naturen og besøke daler og fjell jeg aldri tidligere har vært. 03.-05.07.2008 LAKSMARKDALEN / BØRJEDALEN DAG 1: AURSLETTA - LAKSMARKA For første gang tok jeg rutebåten innover Visten, til Aursletta innerst i fjorden. Jeg hadde knapt nok begynt å gå langs gårdsveien da tre personer kom gående. Den ene av dem viste seg å være Aurslettas siste beboer, pensjonist Svein Aarstrand. Da jeg fortalte at jeg hadde tenkt meg til Laksmarka ble jeg frarådet å gå langs den bratte fjellveggen pga tre vanskelige passasjer, der jeg var nødt til å treffe rett for ikke å sette meg fast. Han tilbød seg uoppfordret å frakte meg innover Strauman i båt, men vi måtte vente litt til sjøen hadde flødd mer. Vi satte oss ute på terrassen hans og studerte kart. Temperaturen viste intet mindre enn + 29° i skyggen. Etter ca tre kvarter var vi klare til å hoppe i båten. Det var ikke så rent lite spennende å ta fatt på utforskingen av disse øde skog- og fjellområdene. Det var fortsatt betydelig straum, både ved Ner-Straumen og lenger opp, og den lille motorbåten kjempet seg over bølgene, som om vi for oppover ei stri elv. Mellom straumene lå det speilblanke Grannesvatnet. Vi passerte Granneset, der jeg opprinnelig hadde tenkt å slå leir. Planen var å bestige Snøfjelltinden fra Granneset, men jeg innså at fjellet fikk vente til dagen etter. Ved Storstraumen ble jeg satt av. Etter å ha betalt ham for skyssen begynte jeg å gå langs straumen. Hadde ikke gått langt før jeg kom på en tilrettelagt gangvei av plank som var boltet fast i fjellveggen. Videre langs med Lakselvvatnet var det stort sett greit å gå. Dette vatnet er ganske særegent. Det er saltvatn med et flere meter tykt ”lokk” av ferskvatn over. Fra den nedlagte gården Lakselva, der det sto en relativt velholdt gårdsbygning, tok jeg fatt på ferden innover Laksmarkdalen. Rart å tenke på at det tidligere var flere gårder innover dette dalføret og at det var skole på Aursletta. Det var en usedvanlig lettgått sti gjennom et nokså flatt skogsterreng innover. Fjellet Rubben på vestsida av dalen var derimot stupbratt. Jeg hadde blitt anbefalt å prøve å komme meg over Lakselva ved noen holmer sør for Laksmarkvatnet pga mye kratt på vestsida av dalen, men da jeg fikk se størrelsen på elva slo jeg det fra meg med en gang. Jeg kom nå inn i Laksmarkdalen naturreservat. Det stemte godt at det var ganske så gjengrodd ved vatnet, men det gikk likevel greit å ta seg fram. Jeg fant ut at jeg ville slå meg til ro ved vatnet for natta. I denne sommervarmen og med de gode værutsiktene hadde jeg ikke tatt med telt – jeg skulle sove under åpen himmel! På et lite nes ved vannkanten brettet jeg ut liggeunderlaget. Litt irriterende var det at jeg hadde glemt igjen pølsebrødene, men verre var det at pølsene (litte fettinnhold) ikke smakte godt. Jeg måtte faktisk opp og spy seinere på natta! Myggplagen hadde jeg visst også tatt lett på, men det bedret seg veldig da sola forsvant bak fjellene. DAG 2: LAKSMARKA – TØYMVATNET Sola strålte like mye i dag, og jeg bestemte meg for å prøve meg på en bestigning av Snøfjelltinden. Forsøket ble imidlertid oppgitt da jeg så hvor gjengrodd det var oppover fjellsida. Den intense varmen gjorde heller ikke motivasjonen større. Greide å rive opp fingeren på en kvist, men blodet størknet fort. Jeg gikk ned mot den lille sidedalen Sprutdalen og mot vatnet igjen. Det var fascinerende å gå gjennom denne storvokste granskogen som for det meste er urskog, og heldigvis forskånet mot skogsdrift. Etter å ha pakket sekken var jeg på vei videre sørover Laksmarkdalen. Det fortsatte med tett granskog helt til jeg traff på noen stolper (muligens en gammel telegraflinje). Denne fulgte jeg et stykke. Jeg nærmet meg nå n. Vesterdalselva som kom ned fra en sidedal, og jeg fryktet at den skulle være stri. Heldigvis kom den i flere løp, og jeg kom meg greit over. Det siste løpet viste seg å være Tøymvasselva (hovedelva i dalføret videre sørover). Vips så var jeg på ”rett” side av dalen. Gikk så oppover en naken bergknaus (topp 149). Inntil da hadde svartfluene holdt meg med selskap, men her blåste det en herlig bris som tok de små beistene bort, og jeg klarte å nyte naturen rundt meg. Utsikten nordover Laksmarkdalen var storslått, og jaggu dukket ikke store Finnkneet opp langt i nord. Jeg la meg ned på liggeunderlaget på svabergene – og sovnet av! Da jeg våknet opp igjen lå jeg lenge og slumret mens fjellelver bruste i det fjerne og en og annen fugl ga lyd fra seg. Slik lå jeg og slappet av på en bergknaus denne varme sommerdagen, midt inne i Laksmarkdalen naturreservat. Jeg gikk videre innover dalen, og Tøymvatnet kom til syne. Langs østida av vatnet var det steinete. Jeg hadde merket av ”åpen hytte” på kartet, men jeg forventet ikke noe annet enn ei falleferdig rønne. Jeg kunne dessuten ikke se noen hytte. Overraskelsen var derfor stor da ei nokså stor hytte i tilsynelatende god stand lyste mot meg mellom furutrærne. Jeg kastet av meg sekken for å finne ut om hytta var åpen – og det var den! Der og da bestemte jeg meg for å bli på dette nydelige stedet, særlig med tanke på mygg- og knottplagen den foregående kvelden. I følge kartet befant jeg meg nå i Børjedalen, og altså ikke lenger i Laksmarkdalen. Jeg gikk inn og tok en pause fra varmen og fluene. Tok en titt i hytteboka, og jeg så at hytta var oppført i 1963. Tre år seinere hadde det kommet hyttebok, og de første besøkende hadde skrevet seg opp. I 1986 hadde det funnet sted en dramatisk episode, da en skigåer hadde kommet ut for uvær og funnet hytta låst. Vedkommende hadde da måttet bryte seg inn. Etter denne episoden kan det se ut som om hytta har vært åpen. Resten av dagen og kvelden ble brukt til avslapping og litt soling, før jeg på kvelden stelte i stand et bål og stekte pølser (med masse fett i) som smakte helt fortreffelig! Det var stemningsfullt med rødlig sol på fjelltoppene, en og annen fisk som hoppet og ender som fløy lavt over den blekkstille vannflata. DAG 3: TØYMVATNET – STORBØRJA Det ble seint på natt før jeg tok kveld, men da jeg først la meg sov jeg som en stein! Jeg var spent på terrenget videre sørover. Jeg hadde minst 8 km å gå før jeg var i Storbørja. Terrenget var verre enn antatt. Kjempet meg gjennom tettvokst skog helt til jeg sto på vannskillet og grensen mellom Vevelstad og Brønnøy kommuner. Jeg forlot nå naturreservatet og kom ut et i mer åpent lende. Ved Langvatnet hadde jeg opprinnelig tenkt å slå leir, men det var før jeg bestemte meg for å bli på Tøymvasshytta. Fra nå av navigerte jeg delvis etter noen gamle steinvarder. S. Austerdalselva (fra nok en sidedal) fryktet jeg skulle være stor, ettersom det hadde foregått mye snøsmelting i fjellet de siste dagene. Elvekryssingen gikk også denne gangen fint, selv om denne elva viste seg noe striere enn de andre elvene jeg hadde passert. Elva ble krysset rett under kraftlinja. Jeg merket at jeg ble fort sliten, på tross av at det var mindre varmt denne dagen. Det ble følgelig flere drikkepauser nedover Børjedalen. Etter hvert dukket det opp en utydelig sti, og jeg kom nå ned i storvokst granskog igjen. Trærne hadde rikelig med granskjegg og bakken var full av undervegetasjon. Selv om det kan være vanskelig å bevege seg gjennom denne type skog er det utvilsomt en helt spesiell stemning i den. Jeg kom omsider ned til Storbørja, og hadde da nøyaktig en time å vente før jeg hadde avtalt å bli hentet. Jeg la merke til at noen drev på og fortøyde en båt nede ved flytebrygga. En unge kom i mot meg, og jeg satte meg ned og pratet litt med faren, som hadde leid hus her inne i Storbørja. Den pensjonerte fiskeren som jeg hadde avtalt skyss med kom hele 20 minutter før tida med sjarken sin, noe jeg bare var glad for. En god del vind på ”Børja”, men det roet seg utover fjordarmen, før dønningene satte inn ute på den åpne Velfjorden. Sjøen hadde en eiendommelig turkis farge denne dagen. Fiskeren fra Nevernes var skeptisk til de nyankomne torskoppdrettsanleggene som er blitt etablert i Storbørja de siste årene, og jeg sa meg da enig. Over noen bratte flog så vi plutselig ei ørn. Vi klappet til kai på Nevernes etter en 50 minutters lang båttur. Jeg betalte ham kr. 300,- og vi ønsket hverandre en god sommer. En minnerik tur, der jeg beveget meg henimot 25 km gjennom i stor grad uberørt natur, og betydelige områder med urskog. De to første dagene var det svært varmt, og jeg har aldri tidligere startet en tur i såpass intens varme. Jeg overnatter gjerne under åpen himmel igjen, men helst ikke midt på sommeren i skogsterreng, pga mygg- og knottplagen. Spesielt var det også at jeg både startet og avsluttet turen i båt, på to forskjellige fjorder. 07.-08.07.2008 SNØFJELLTINDEN DAG 1: SNØFJELLTINDEN For andre gang på bare noen få dager er jeg på vei med rutebåten innover Visten. Selv om jeg nettopp hadde gått gjennom Laksmarkdalen følte jeg meg ikke ferdig med området. En bestigning av den 1072 m høye Snøfjelltinden manglet. Svein Aarstrand sto på kaia mens båten satte meg i land, før den hastet videre over fjorden til Bønå med en gruppe skoleelever og lærere. Vekslet noen ord med Aurslettas siste faste innbygger, før jeg la av gårde en drøy km langs en kjerrevei. Oppå en bergknaus satte jeg fra meg storsekken og tok fram en liten dagstursekk som skulle få være med til fjells. Teltet ville jeg vente med å sette opp. Oppover fjellsida var det småbratt og nakne sva. Hadde ikke gått langt før lille Finnkneet og Vistmannen viste seg i henholdsvis nord og øst. Lenger opp dukket Øksningan og Vardøya opp ute i havgapet ved Herøy, før ”Søstrene” og Dønnamannen tok oppmerksomheten i nordvest. Langt under meg lå Visten, der det foregikk omfattende illegal våpentransport under 2. verdenskrig. Fjellet flatet etter hvert noe ut, og det ble lettere å gå. På toppen foretok jeg den sedvanlige bildetakingen horisonten rundt og tok noen skrytetelefoner. Det var tilsynelatende ingen bok på toppen, noe som ikke var direkte overraskende. Men så fikk jeg øye på en plastpose godt gjemt inne i varden. Jeg fikk fiklet den ut, og ganske riktig – der lå det ei flaske med bok i. Det var en gledelig overraskelse! Nå kunne jeg lese om andre sære fjellgeiter som oppsøker disse avsidesliggende fjelltoppene. Det viste seg at det var Wiggo Klausmark som hadde lagt ut boka i 1993, og etter den tid hadde vel en 12-15 personer skrevet seg opp. La merke til at folk hadde besteget toppen både fra Granneset, Storfjordbotn og Auslia, i tillegg til Aursletta. Været var klart langs kysten, mens det innover landet var noen skyer. Fra toppen hadde jeg utsikt fra Vikna i sør til Lurøy i nord. Hjarttinden på Aldra, toppen av Hugla og fjellene på Tomma var godt synlige. Både Torghatten ute i havet og Hatten inne i Hattfjelldal viste seg fra sin beste side. Satt og filosoferte litt over at Torghatten lignet på ”rallarhatt”, mens den mer kantede Hatten lignet mer på en flosshatt. Jeg gikk ca 100 m mot sørøst fra toppvarden, slik at jeg kunne se ned i Børjedalen som jeg gikk gjennom for bare noen dager siden. Det var en rar følelse å se Tøymvasshytta som en lys liten prikk langt der nede i den øde dalen. Som seg hør og bør når jeg er på Snøfjelltinden må jeg jo oppsøke snøen som har gitt fjellet navn. Jeg sprang på hælene på en snøbre flere hundre m nedover, før jeg fikk fast grunn under føttene igjen. Nedover brattene tok jeg det veldig med ro. Mens brisen hadde holdt mygg og insekter borte på fjellturen var det nå blitt vindstille og fullstendig klarvær nede i lavlandet, og knotten kjente selvsagt sin besøkelsestid! DAG 2: NATTLIG RUSLETUR, LITT SØVN OG TILBAKE TIL AURSLETTA Tanken om å sove under åpen himmel ble forkastet, og jeg satte opp teltet i en fei. Det gikk så ”fort og gæli” at jeg klarte å stikke hull flere plasser i tøykanalene for stengene! Jeg åpnet den første av mine tre halvlitere med Nordlandspils og gikk litt høyere opp på bergknausen og satte meg. Her var det atskillig mindre knott. Det var en bratt skrent mot vest, og jeg hadde god utsikt mot et vatn som lå inne i skogen. Ettersom det var såpass lyst og stemningsfullt denne sommernatta hadde jeg ikke lyst til å sove. Jeg hentet meg en ny halvliter, gikk ned fra berget og bega meg langs kjerreveien videre innover skogen. På denne nattlige rusleturen greide jeg virkelig å absorbere naturinntrykkene. Neseborene ble fylt av skogens dufter. Jeg stoppet opp ved en klukkende bekk, lot blikket fare over de bratte fjellskrentene, og jeg passerte ei myr med en mystisk dis over seg. Jeg kom så til et bord som var plassert ut mellom noen trær. Stusset litt over dette, men det var uansett et fint sted. Det var i det hele tatt en litt magisk stemning på denne nattvandringen. På tilbaketuren måtte jeg stresse, ettersom jeg ikke hadde toalettpapir med meg! Etter å ha sovet noen timer i teltet pakket jeg sammen i solsteiken tidlig på morgenen. Jeg gikk ned mot Aursletta, og ganske riktig; der sto Svein Aarstrand på kaia og ville høre hvordan jeg hadde hatt det. Han hadde mye på hjertet og fortalte meg om utsikten fra Snøfjelltinden, om et gammelt sagbruk på Aursletta som ble tatt av ras, om tømring av rorbuer som ble fraktet til Lofoten og mer til. Synd at jeg ikke hadde bedre tid. I det båten la til kai advarte jeg ham om at jeg nok ville vende tilbake hit til Aursletta en vakker dag. Aursletta forsvant i skjul bak en fjellkam mens jeg ble transportert utover fjorden til Tjøtta, der bilen min sto parkert.
  14. Ånderdalen nasjonalpark på Senja er en nokså liten nasjonalpark, sammenlignet med mange av de andre nasjonalparkene rundt omkring på fastlandet, på 125 km2. Den domineres av ganske typisk nordnorsk kystlandskap, for det meste golde fjell og glissen bjørkeskog. Sentralt i nasjonalparken ligger Åndervatnet, og landskapet rundt dette vannet er en liten perle. Her er det innslag av furuskog og landskapet rundt er nydelig. Her er noen bilder fra en fottur jeg hadde der i helga.
  15. Sommeren er tid for de lengre turer. Da tenker jeg ikke i første rekke på antall kilometre, men antall sammenhengende dager på tur. Rago nasjonalpark var blitt utvalgt som sommerens mål. Et lite, men spesielt område som sammen med de store nasjonalparkene på svensk side danner Europa's største sammenhengende vernede område. Det ble en minnerik og solfylt uke i denne perlen av et område nord for Fauske. Store elver og fosser, og svært spesiell geologi gjorde at det ble en ny naturopplevelse på mange måter. Les mer, se bilder og kart på ifriluft.net Turhilsen
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.