Jump to content

Search the Community

Showing results for tags 'fiske'.

  • Search By Tags

    Type tags separated by commas.
  • Search By Author

Content Type


Forums

  • Welcome to Fjellforum!
    • About Fjellforum
  • Activity
    • Hiking
    • Ski and winteractivity
    • Other activities
    • Hunting and fishing
  • Tripreports
    • Tripreports
    • Expeditions
    • Children in the outdoors
    • Hiking tips
  • General outdoors
    • Dogs
    • Cooking outdoor
    • Health
    • Photos/Videos
    • General outdoors
    • Social debate
  • Equipment
    • Carrying
    • Camping
    • Primus og kokesystem
    • Winterequipment
    • Clothes
    • Footwear
    • Navigation
    • Knives and axes
    • All other equipment
    • Buy and sell
    • Equipment experiences
    • DIY
  • Miscellaneous
    • Companions & Gatherings
    • Books and media
    • Podcasts - outdoors
    • Open huts
  • Turer og treff i Oslo-regionen's Hva skjer
  • Utfordringer's Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Find results in...

Find results that contain...


Date Created

  • Start

    End


Last Updated

  • Start

    End


Filter by number of...

Joined

  • Start

    End


Group


My blog


MSN


Skype


Interests


Location

  1. VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.
  2. Kære alle! Min prisvindende film Earning a River findes nu at se på Vimeo. Earning a River er en 40 minutter lang vandrings, padlings og fiske-dokumentarfilm, om seks venner der beslutter sig til at vandre til den flotte og øde Kaitum älv i det svenske Lapland for at padle floden og fiske i dens vand. Vejen dertil bliver dog sværere og strabadserne større. Earning a River er først og fremmest en varm film i øjenhøjde om at opleve naturen og fællesskabet i bjergene. Filmen vandt bedste danske film på Nordic Adventure Film Festival 2020 og er sidenhen blevet vist på en håndfuld andre filmfestivaler fra Ildlandet i Argentinia til Transsylvanien. Og nu også på internettet. Earning a River er mest af alt et enmandsprojekt som jeg har lavet imellem hverdagens strabadser med fuldtidsarbejde, husrenovering og børnepasning. Det har taget mig to år og har været en stor mundfuld. Jeg er rigtigt glad for resultatet og håber også at du vil nyde filmen. 🙂 Bedste hilsener Jacob Kastrup Haagensen 40 minutter, Engelsk tale
  3. Hei. Har gått til innkjøp av en packraft Kiparo Javri 260. Lurte jo litt på dette med fiskekroker og eventuelle punkteringer, vil helst ikke svømme i land... Noen med erfaring her?
  4. Vi var egentlig seks mann som skulle ta turen inn i år, men som tidligere så reduseres antall eventyrere seg etterhvert som turen nærmer seg. Så når dagen var der for å sette kursen nordover, var vi tre karer og en hund. Som ifjord ble pensjonisten, livsnyter og villmarksveteran Tore med på turen. Han hadde skaffet seg packraft i år etter å ha hørt på meg skryte av denne gummibåten og blitt videre trigget av en viss tv serie kalt Monsen, Monsen og Mattis, så han gledet seg til å padle seg inn i nasjonalparken i forhåpentligvis medvind og godvær. Han andre karen som skulle bli med var fluefiskeentusiast, ørretelsker og bålbeundrer Christian. Han sier ikke nei takk til en mulighet for å få lagt tørrfluene sine i vakene til en prikket skjønnhet i villmarken, nytt av året for han var en valp ved navn Zelda som skulle bli med på turen. To karer klare for tur Sammen drar vi avgårde på morgenkvisten fra Sandefjord i retning Synnervika hvor vi skal gjøre første leir og ta Fæmund II klokka 0900 dagen etter. Det går fort en syv timer opp dit og vi gidder ikke kjøre om natta, vi velger heller å dra opp dagen før og heller kose oss med med god mat og drikke langs bredden til Femunden etter en lang biltur. Vi henger opp hengekøyer og setter opp telt på en sandstrand like bortenfor kaia til båten, Tore overrasker med Champagne fra sekken og bålet tennes utpå kvelden. Vi lar roen senke seg og kjenner på forventningene til turen vi har foran oss før vi kryper inn i posen og hviler ut. Morgenen tennes like fort som kvelden slukket og solen lyser inn sine varme stråler fra øst, været er med oss fra første dag. Ut av hengekøya og på med morgenkaffen, den er like viktig som frokosten - om ikke viktigere. De brente kaffebønnene nytes en stille stund til synet av MS Fæmund II som ligger til kai som en hvit svane, hun er klar for dagens runde rundt Femunden og jeg er klar for vaffel og pale ale ombord som skal nytes på fordekket på vei over til Røaoset. Vel fremme og med pakning på tar vi skrittene oppover stien mot Røvollen hvor vi skal ta en rast før dagens leirplass skal bli oppdaget oppe ved Roasten. Det er mye stein i stien og ankelene får jobbet med tung pakning på ryggen, men været er upåklagelig og temperaturen er perfekt så det går helt greit å tråkke oppover sammen med lystige sinn og eventyrlyst. Ved Roasten finner vi en flott leirplass med plass til teltet til Tore og hengekøyene våres. Hammock, eller hengekøye på godt norsk, er helt genialt å bruke her inne Femundsmarka. Passende trær til å henge i er det overalt og man slipper å lete etter en perfekt teltplass blant alle steinene og ujevnhetene som preger denne nasjonalparken. Just hanging around Planen er å komme seg videre imorgen med packraft over Roasten og trå iland nede ved innløpet, der har vi hørt og sett på kartet at det skal være en fin koie kalt Roastbua. Vi tenker å ta en natt der og har egentlig ingen videre plan etter det. Men først er det fiske og bålkos som gjelder her på denne siden av dette store vannet. Christian er ikke treg med å få på en tørrflue i enden av snøre og pisker den ut der vannet renner ut av Roasten like ved brua, han ordner snacks i stekepannen den kvelden for å si det sånn. Tore slapper av etter middagen med en dupp og mark i håp om flex i stanga Ørreten klar for steikepanna En ny dag med nok en blå himmel og strålende sol varmer opp en duggfrisk tarp som henger stramt over køya mi. Jeg har sovet som en liten unge i dunposen min mellom furutrærne gjennom en relativt kjølig natt, jeg våknet kun såvidt av noen dyrelyder i det fjerne midt på mørke natten. Morgenbålet er allerede igang og Christian koker opp ei kjele med varm havregrøt, kaffekjelen står klar med kokekaffe og jeg kjenner på en ro i kroppen som kommer med en slik nydelig start på dagen. Det er vindstille og Roasten ligger speilblank foran oss, den bare roper om å bli padlet på. Christian igang med frokost Roasten så stille som man kan få den Nå skal vi over Nedre og Øvre Roasten med packraft, Tore med sin MRS Adventure X2 og jeg med min Alpacka Mule. Christian har ikke med seg packraft så han og valpejenta Zelda skal bruke beina og gå stien som går på nordsiden av vannet, vi møter opp med dem ved Roastbua som vi skal bruke som bolig til imorgen. Verken Tore eller jeg har padlet med storsekk stroppet fast på fordekket (om man kan kalle det det) av packraften før, men at det er en smal sak finner vi fort ut av. Vi tar tilogmed en vanntett pakkpose fra Christian hver og laster den ombord så han får en mer behagelig gåtur rundt, så er det bare tut og kjør ut på en stille sjø som speiler seg i solen. Captain Packraft igang med padleetappen sin Osprey Xenith 105 med tilbehør er lastet ombord Fremme i enden av Øvre Roasten "Der er dere jo" hører vi plutselig Christian si mens han runder hjørnet på Roastbua, han kommer frem til mål rundt tyve minutter etter oss. Zelda hopper og danser og er fornøyd med å være fremme. Dette er en skikkelig idyllisk plass med en gammel koie som ble brukt under tømmerfløter tiden på 50 tallet, her har nok mange hvilt ut etter en lang og slitsom arbeidsøkt med tømmerstokkene. Etter mat og innlosjering blir det tur i området rundt Grislehåen med fiskestanga, jeg har hørt mange gode ord om akkurat dette vannet og er spent om storfisken venter på oss akkurat her. Her er det også et fint lite sakteflytende elvestrekk hvor Christian kan la tørrflua glide nedover på overflaten til en forhåpentligvis sulten ørret. Så mens Christian pisker flua og sommerfuglene flyr ivrig omkring sitter jeg og nyter naturen en stille stund til suset av snøret hans. Deilig å være på tur igjen! Roastbua i all sin prakt Spenning ved vannkanten Innløpet til Grislehåen Neste dag beveger vi oss opp til Storbuddhåen og omegn, etter lite fangst i Grislehåen er vi sugne på storfisk av et eller annet slag. Vi fisker også ut fra båtene på Roasten uten det helt store resultatet. Men Christian ordner middag til pensjonisten med en våtflue på kveldsbettet i innløpet til Roasten, Tore har for anledningen basert seg på litt fisk når det gjelder å pakke med seg mat til turen, så han blir ganske fornøyd med påfyll til middagsbordet. Christian og meg selv har lært fra tidligere at å gamble med matbeholdningen er noe man ikke gjør. Vi må innrømme fisket ikke levde opp til forventningene på denne turen, men vi vet jo at det ikke er gitt at man får storfisk uansett hvor man dypper snøret hen i dette landet. "Jeg er på tur, ikke på fisketur" pleier jeg å si når det butter imot som verst på fiskefronten, og det er jo i bunn og grunn sant Koselig eventyrskog å tråkke rundt i Improvisert bro over bekken Tore gjør et forsøk på storfisken i Storbuddhåen Christian byr på en liten en Gamle furuer med ulvelav gir en stemningsfylt atmosfære inne i marka Nøtteliten er nysgjerrig Zelda krysser bekken for første gang Etter noen dager med turliv på denne siden var det på tide å komme seg videre, vi bestemmer oss for å sjekke ut noen navnløse vann nord for Roastbua og setter kursen videre mot Litlsjøen. Jeg har lest flere historier derifra og en viss turblogger kalt Bjarne har også hatt noen turer opp dit, fisken kan være stor og omgivelsene skal være vakre. Vi pakker sekkene og peiser på videre inn i naturen, reinsdyrene som holder til rundt her bukker oss farvel for denne gang. På veien går vi forbi en myr og til min store glede ser jeg at myra er dekt av modne molter, det er noe jeg syns er skikkelig snadder og det er en stund siden jeg har spist den slags. Både Tore og jeg er raskt over dem med turkoppen i henda og rompa i været, nå skal det fråtses i friske bær. Molter så langt øye kan se Herlig dessert Etter endel timer med molter, sekkebæring, fiske, tråkking og masse pauser her og der så kommer vi frem til Litlsjøen. Dette er en realtivt stor innsjø i mine øyne og den ser innbydende ut for både padling og fiske, vi ser flere vak så her er det håp tror vi. Men først må vi finne en passende leir, vi går langs sydsiden av vannet og finner flere etablerte bålplasser og tilslutt en fin plass for teltet til Tore. Til hengekøyene våre finner vi såklart trær rett i nærheten, vinden løyer til cirka null sekundmeter og det er tilrettelagt for en finfin aften her ved Litlsjøen. Packraften blåses opp, ved til bålet samles og tingene pakkes ut. Jeg må utpå med en eneste gang og får meg skikkelig fin kveldspadling rundt hele sjøen. En stor elgokse med staselig gevir viser seg også her inne ved vannkanten hvor den smasker på et eller annet i sivet, jeg padler meg rolig innpå for å ta et bilde men den oppdager meg og setter de lange beina i bruk. Fantastisk naturopplevelse! Nå ligger vannet som et speil, så jeg slenger beina over ripa og legger meg godt til rette for nyte denne perfekte stunden. Camp Litlsjøen Det nytes Et spøkelse i ei gammel furu Surf and turf Siste morgenen våkner både meg og Christian grytidlig og blir enig om å få med oss soloppgangen. Klokka viser 04:15, noe tidlig for to ungdommer i sin beste alder men vi kommer oss ut av køya og får liv i morgenbålet. Dette blir intet annet en en magisk stund som er vært å stå opp tidlig for, kaffen drikkes omhyggelig til en dag som blir til sekund for sekund. Morgenstund er gull Stille Vi koser oss lenge ved Litlsjøen og går turer utifra dette stedet, men etter en stund må vi bevege oss videre og leiren blir pakket sammen nok en gang. Turen går videre til en liten koie som er avmerket på kartet, Roastkoja. Denne må sjekkes ut siden den ligger i retningen vi tenker oss. Christian tar beina fatt og vi to andre bruker packraften til å padle på Roasten igjen. Vi møter Christian et stykke nedover og går sammen for å finne denne koia. Plutselig dukker den opp, man må nesten helt innpå for å se den! En jordgamme som tatt rett ut av eventyrboka, en vanvittig koselig liten bolig midt i skogen. Her er det så fint at vi slår oss ned og tar en natt Roastkoja er en fining Et hjem en hobbit verdig Akkurat plass til tre mann på brisken Røa på sin vei ned mot Femunden Resten av tiden går med til å utforske kulpene i Røaelva og fiske litt her og der, men ingen storfangst ala min 12 kilos gjedde fra ifjord eller 5 kilos ørreten til kollegaen min lenger oppi marka. Men turen har vært en fantastisk fin opplevelse med turhygge i fokus som vanlig, og værgudene var stort sett på vår side. En reise verdt å skrive hjem om Takk for denne gang Femundsmarka, du er fin.
  5. Hei Her er andre episode av naturdokumentaren Ten Rivers Trip. Lukas er i ferd med å komme seg på beina etter en alvorlig hockeyskade, men fiskesesongen blir likevel preget av en vond rygg. Likevel her er fine turer, fin fisk og vakre bilder fra det flotte landet vårt. Håper dere liker det!
  6. Kom jo på at jeg laget en kjapp "Monseninspirert" video for et par år siden som kanskje passer inn her. Det kan ikke bare være storfisk i et vann, men innimellom.............
  7. Vi gir ut video hver eneste onsdag klokka 10 - fra våre friluftseventyr. Her får du en bitteliten smakebit - fra alle årstider.
  8. Hei. jeg og en kamerat har tenkt å ta en lengre fisketur i børgefjell i sommer. vurderer å dra med kano, fra namsvatnet opp storfossen å videre til jengelvatnet. inn til lille kjukkelvaten kansje videre til storkjukkelvatnet. bruke noen av disse vannene som base. er det mulig å drasse på kano opp dit. eller blir det mer slit enn morro. (vi er to karer som synes slit er litt morro) hvordan er fisket i børgefjell?hvilket vann har det beste ryktet på at det er stor fisk? hilsen 2stk dumme trøndere😊
  9. Navn: Camp adventure. Lake (4) Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2016-08-19 Innsendt av: Tor inge Tent, Adventure of Norway. Camp adventure. Lake (4)
  10. Hei! Driver å ser litt på å ta en tur til Finnskogen i mai. Tenkte en tur på rundt 10 dager der fiske og bålfyring står sentralt. Har hørd litt om gjeddefiske i Finnskogen og håper eg da treffer på midt i gytinga. Noen som har noen gode forslag til ei rute? Trenger ikke noen voldsomme avstander, men såklart litt. Bør eg vente til slutten av mai for best fiske? Tar imot alle tips
  11. Hei hyggelige skoggangsmenn- og kvinner. Her har dere en film å kose dere med og som forhåpentligvis kan inspirere litt og dekke litt suget etter naturopplevelser. La ut på en to ukers vandring fra Tomter i Østfold til Tofte i Hurum. Dette skulle være en rein kosetur gjennom Oslomarkas godbiter, og for noen godbiter av naturstykker som omringer Oslofjorden! Håper dere vil like filmen Mvh Alexander H. Strand Se opplastede bilde for ruta
  12. Navn: Storfisken som glapp - Hardangervidda Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-01-15 Innsendt av: UTE avdelingen Fiske på Hardangervidda er spennende og gøy! Men vi er vel en del som har 'mistet' storfisken 🎣😉 Storfisken som glapp - Hardangervidda
  13. Navn: Out for Arctic Char Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-01-10 Innsendt av: Espen Ørud Kom jo på at jeg laget en kjapp "Monseninspirert" video for et par år siden som kanskje passer inn her. Det kan ikke bare være storfisk i et vann, men innimellom............. Out for Arctic Char
  14. Hei! Vi er en vennegjeng på 4 voksne i 30 åra som ønsker å utforske Setesdal området til fots for en 4-5 dagers tur i begynnelsen av August 😊. Vi er relativt spreke alle sammen og ønsker oss en tur der vi forflytter oss fra dag til dag med overnatting i telt eller på dnt hytte. Gjerne i et område med gode fiskevann og fine teltmuligheter. Vi er nokså ferske i gamet når det gjelder friluftsliv men er sporty og ivrige folk på leting etter vårt nye tureventyr etter fjorårets magiske tur på Senja 🙌. . Så, har noen her inne vært på tur i området med telt eller besøkt noen av hyttene? Og har gode tips til hvor vi kan/bør legge turen? Alle tanker og innspill tas imot med stor iver og engasjement 😃
  15. Hei jeg synes dette ser ut som et fint område og tenker meg opp dit i begynnelsen av august. Vet du noe om fiskebestander, fiskekort og lignende så setter jeg veldig pris på noen tips.
  16. Hei! Skal på tur til Finnmark, anarjohka i slutten av juli! Og lurer derfor på hvilke fluer og sluker måååååå jeg ha med!?.
  17. Skal på tur til Iungsdalshytta tidlig i Juli. Er det noen som har tips om fiskemulighetene der? Jeg fisker helst med flue, men også med haspelstang.
  18. Hallo. Skal i bryllup i Bergen neste helg og hadde tenkt å kombinere dette med en natt i telt og litt fisking. Kjører fra Trondheim og over Sognefjellet. Noen som har tips om en fin plass for disse aktivitetene? Jeg må i hvert fall kjøre til Sognefjell før jeg camper. Jeg fisker helst med flue, men er ikke fremmed med å kaste med slukstanga også.
  19. Hei, Hva er deres erfaringer og meninger om barn og fiske? Jeg blir ofte litt overasket når kolleger og venner kommenterer "åh, du er så flink å ta med din datter på så mye uteting...fiske og sånn"... Høres ut som verdens vanskeligste ting når det legges frem sånn, mens det i virkeligheten er såre enkelt :). Tilgjengelig, rimelig, enkelt og GØY! I dag har jeg skrevet et lite innlegg på bloggen min om nettopp dette. JEGERSTINE - BARN OG FISKELYKKE (klikk på linken) Jeg håper å inspirere flere til å ta med de små på fisketurer. Til sommeren skal jeg og min datter reise fra nord til sør med telt og fiskestenger. Det har jeg gjort årlig med min far gjennom livet og det er en fantastisk måte å oppleve både land og vann på, og samtidig være sammen med barn på. Man er til stede der man er, det er det som er så fint med sånne opplevelser. Mange med småtroll som opplever fiskelykke her? Mvh Stine
  20. Hei! Vi er en liten gjeng som tenkte oss på tur i begynnelsen av september. Men alle er forholdsvis ferske med vandring. Har sovet en del i telt tidligere og er ivrige fiskere. Vil gjerne ha tips til tur. Og noen tips om smarte ting å ha med i sekken Tenker at vi bare vil vandre fritt og ikke ha en spesiell rute. Vi bor alle i oslo, og har tilgang på bil. Vi vil gjerne fiske mest mulig, gjerne fiske i elv Takk på forhånd. Marius
  21. tshansen

    Nye sluker?

    Hallaien godtfolk! Jeg var innom den lokale joker/samvirkelaget her på hytten å kjøpte en 6 pakning med sluker fra feden eller noe slikt! 40g av ymse farger! Kvaliteten derimot var ikke mye å rope hurra for. To kast å lakken datt av! Fikk en makrell og den klarte å bende krokene? Hvilke sluker vil dere anbefale? Noe som tåler litt bruk? Takk for eventuelle tips
  22. Navn: Vår med ski, hoggorm, blomster og snø Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-05-31 Innsendt av: UTE avdelingen Toves siste skitur denne sesongen! Vår med ski, hoggorm, blomster og snø
  23. Jag funderar på att ta en tur till Norge till sommaren med min 6-årige son. Vi vill gå en liten fjälltur på några dagar (3-4?), bo i tält och fiska. Det behöver inte vara några stora vatten, egentligen gärna lite mindre mysiga (koselige?) områden. Vi kör från svenska västkusten via Svinesund, så det är en fördel om det är nära i den riktningen. Vilka tips finns det på platser? Jag inser att hela Norge är fullt av natur som passar in på detta, men var ska man börja? Vi kan tänka oss att gå kanske 5-6 km per dag, så vandringen är nog inte huvudsaken, snarare själva kombinationen av de olika delarna. Det ska vara möjligt att nå med bil och man ska snabbt komma ut på fjället, bort från bebyggelsen. Det ska också vara enkelt att få tag i fiskekort. Jag har googlat fram Mårbu på Hardangervidda som man tydligen kan åka båt till och snabbt komma bort från "civilisationen". Men jag vet inte om det uppfyller önskemålen i övrigt. Jag är tacksam för alla tips som leder mig framåt! Mattias
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy