Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'fiske'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Tips om forumet
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 192 resultater

  1. Fiskegal

    Fiskefilmer

    Jeg lager en del tur- og fiskefilmer. Tenkte å bare starte en tråd her hvor folk kan dele eventuelle videoer de lager.
  2. Den økte trafikken med snøskutere og firehjulinger, spesielt fra Finland, i Finnmark, er et tegn på at utenlandske fiskere er i ferd med å overta viddas fiskevann, etter at 5km grensen ble opphevet. – Dette er totalt uakseptabelt og må stoppes snarest, mener ordføreren i Tana, Frank Ingilæ. Les mer her: http://nrk.no/kanal/nrk_sapmi/1.11007788
  3. VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.
  4. Hei, Tenkte å ta en overnattingstur i Nordmarka i helgen. Starter turen fra Songsvann, supert om det er et fiskevann i nærheten også. Noen som har noen forslag?
  5. Da jeg har en tur under planlegging tok jeg med guttungen og stakk innom den lokale fiskesjappa i byen. Planen var å se på litt fiskeutstyr og få litt tips. Vi endte opp med at guttungen plukket ut litt sluker for fiske i ferskvann. Det ble følgende sluker: Møreungen Nordlys 7 gr. Møreungen Nordlys 12 gr. Møresilda 6 gr. Stingsilda Holo 7 gr. Søvik sluken 8 gr. Vibrax Blue Fox 6 gr. Se bilde! Noen som har erfaring med disse?
  6. Hei, Vi er tre kompiser som har avsatt 9-15 Juli i år til guttetur, har sett for oss å benytte sjansen til å oppleve den beryktede Femundsmarka. Har drevet å søkt mye her på forumet, samt lest mye blogger men blir ikke helt enig med meg selv hvordan vi skal legge opp ruten. Vi kommer kjørende sannsynligvis kvelden den 14. fra nord-vest landet-oppdal-røros så det må bli Synnervika som utgangspunkt, da har vi hele dagen den 15. til å forflytte oss og finne første camp. Fiske vil ikke bli hovedfokus for denne turen, men en stor del av den da vi er interessert i fiske alle mann, undertegnede mest. Ørret/røye foretrekkes, men alt fiske er spennende. Vi har heller ingen planer om å jage km for denne turen, men samtidig vil vi gjerne få sett litt når vi først er her inne. Det gjør ingen ting om vi kjenner det godt i kroppen etter dagens etapper, men tid til fiske og camp må vi ha, og om det er godt fiske og fin camp tar vi gjerne to dager der. Vet vi har satt av litt liten tid, men det er dette vi har som klaffer for alle. Formen: Vil jeg si er middels turgåere, slutten av 20-årene, jakter og drar på tur alle mann men tung oppakning er som oftest på helgeturer uten de lengste distansene. Noen trener mer enn andre, men man er ikke sterkere enn det svakeste leddet. Starten: Det jeg kan se for meg er å ta løst fra Synnervika om morgenen og gå opp mot Nordvika, for å så gå på sørsiden av mugga oppover. Det er jo første turen vår i dette landskapet så jeg har vansker for å kunne planlegge etapper da terrenget kan være noe trått etter hva jeg har fått forståelse for. Kan man satse på Nedre Muggsjøen første dagen eller blir dette hardt? En annen mulighet er ta ferga fra Synnervika om morgenen(se vedlagt fergerute) til Røa så gå oppover der, men har ett lite ønske om å komme ned her på returen. Anbefalinger? Returen: Har lyst å se og gå ned Røa, så om noen mener det er mulig å rekke dette på dagene vi har tilgjengelig om vi kommer fra de nordlige delene av Femundsmarka eller har rutetips for oss er dette svært mottagelig. Vi, eller jeg iallefall må komme meg hjem igjen søndagskvelden den 15. Har ca 5t 45m kjøretur fra Synnervika, men ser MS fæmund 2 har siste avgang fra Røa til Synnervika kl.14:45 så da kan vi kanskje ta en lørdagskveld i Røros og oppleve denne plassen også? Smaker nok med ett hotellrom, kald pils og en liten debrief da. Mygg er jo ikke ukjent for oss, men er noen området verre enn andre mtp våtmarker rundt vann osv? Litt kjedelig å bli låst til teltet på kveldene. At vi møter andre midt i Fellesferien får vi bare regne med, men det er sikker noen områder som er mer populære enn andre. Stifte nye bekjentskaper er jo bare kjekt, men vi liker å ha litt egen-plass. Innspill? På forhånd takk til alle tips og innspill
  7. Langtur denne helgen fra Stavtjørn til Stavanger Turistforening sin hytte på Støle. Sol, knusktørt og mer multer enn folk på turen innover - men jeg noterte at Helseministeren hadde vært på besøk for noen dager siden, bevis godt nok på at det er god helse å gå turen. Det gikk 4,5 timer inn med en liten pause på stølen Hommi. Link til turen for dag en på UT.no. Returen på Søndag gikk ned Søre Kvitladalen til STF hytta på Kvitlen (denne må dere besøke en gang!!), opp Nordre Kvitladalen til Hommi og så tilbake til Stavtjørn, totalt 35km begge dager og 10 timers trav, så det brant godt under føttene vel fremme ved bilen. Men turen tar jeg gjerne igjen! Fin start ved Stavtjørn Elva til venstre renner ned til Barbuvannet Vakre Hommadalen Hommi Hovlandsstølen til venstre STF hytta på Støle Kjentfolk på besøk Søra Kvitladalen Reine Amazonas, bare litt mindre vann.... STF hytta på Kvitlen Opp Nordre Kvitladalen Hadvardhomtjørna på høyre side Siste innspurt
  8. God kveld! Meg, min hund og vår gode venn Alex skal på fjellet 26.07 - 29.07. Vi skal gå fra bortelid - Gaukhei - josephsbu - bortelid. Det vi lurer på er om noen vet om noen gode fiskevann i området rundt disse plassene? Er mange vann rundt områdene vi kommer til å campe og vi har alle 3 masse energi til å bevege oss litt ekstra om det betyr bra fiske. Håper noen har noe å komme med, eventuelt fangst rapport med bilde ☺️ - Steffen
  9. Skal på tur til Iungsdalshytta tidlig i Juli. Er det noen som har tips om fiskemulighetene der? Jeg fisker helst med flue, men også med haspelstang.
  10. Hallo. Skal i bryllup i Bergen neste helg og hadde tenkt å kombinere dette med en natt i telt og litt fisking. Kjører fra Trondheim og over Sognefjellet. Noen som har tips om en fin plass for disse aktivitetene? Jeg må i hvert fall kjøre til Sognefjell før jeg camper. Jeg fisker helst med flue, men er ikke fremmed med å kaste med slukstanga også.
  11. Yngrav

    Fiske i Nordmarka!

    Skal snart padle rundt i nordmarka en liten uke, å lurer derfor på om noen her kan anbefale noen gode fiskevann! vi har med både flue, mark og sluk!
  12. Jeg skal besøke min mor i Tønsberg til uka og hun kunne gjerne tenke seg å være med meg på et par dagers fiske/telt tur. Hun kunne også tenke seg å være i sopp område for å se om det er noe å finne nå. Problemet er at vi må kunne kjøre til telt plass da min mor er litt handicappet og jeg må da alene styre med tyngre telt utstyr. Vi kan kjøre ca et par timer fra Tønsberg. Er det noen som har gode tips om turplass ved et fiskevann?
  13. Kom over en reklame for inatur og kom på at fiskekortet mitt kanskje var gått ut her jeg er. Stort var sjokket da jeg så prisene. 350,- for et ukeskort og 900,- for et årskort for oss 2. Var 700 i fjor mener jeg - og det var jaggu nok. Ingen av de jeg kjenner som fisker her bruker å kjøpe kort, og kontroller finnes jo ikke. Jeg syns at en pris for et familiekort på 3-400 for et årskort (som det var før man ble avansert med egen nettside og sms-bestilling), er OK, men når årsprisen nærmer seg en tusenlapp blir det dyre fisker! Hva går pengene til? Skal man gidde å fiske? Eller skal man fiske uten å kjøpe kort som alle andre gjør? Jeg tror at om prisene blir for høye får man uønskede utslag - slik som dette helt klart har.
  14. Navn: Fiske i Trysil, Folldal og Åmot - Ten Rivers Trip 2. episode Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2018-04-24 Innsendt av: Kjell S. Rakkenes Hei Her er andre episode av naturdokumentaren Ten Rivers Trip. Lukas er i ferd med å komme seg på beina etter en alvorlig hockeyskade, men fiskesesongen blir likevel preget av en vond rygg. Likevel her er fine turer, fin fisk og vakre bilder fra det flotte landet vårt. Håper dere liker det! Fiske i Trysil, Folldal og Åmot - Ten Rivers Trip 2. episode
  15. Navn: Vårfiske i Trysil - Ten Rivers Trip 1. episode Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2018-04-24 Innsendt av: Kjell S. Rakkenes Hei Her er første episode av i alt to om Ten Rivers Trip - et fiske og turprosjekt jeg og min sønn Lukas har hatt sammen i noen år. Vi har laget to episoder av fiskeåret 2017. Filmene er nok mer i sjangeren naturdokumentar enn rene fiskefilmer. Håper dere liker dem. Vårfiske i Trysil - Ten Rivers Trip 1. episode
  16. Leseverdig artikkel om eiendomsretten: https://www.dagbladet.no/kultur/privat-eiendomsrett-er-elefanten-i-rommet/69692606
  17. Vi var egentlig seks mann som skulle ta turen inn i år, men som tidligere så reduseres antall eventyrere seg etterhvert som turen nærmer seg. Så når dagen var der for å sette kursen nordover, var vi tre karer og en hund. Som ifjord ble pensjonisten, livsnyter og villmarksveteran Tore med på turen. Han hadde skaffet seg packraft i år etter å ha hørt på meg skryte av denne gummibåten og blitt videre trigget av en viss tv serie kalt Monsen, Monsen og Mattis, så han gledet seg til å padle seg inn i nasjonalparken i forhåpentligvis medvind og godvær. Han andre karen som skulle bli med var fluefiskeentusiast, ørretelsker og bålbeundrer Christian. Han sier ikke nei takk til en mulighet for å få lagt tørrfluene sine i vakene til en prikket skjønnhet i villmarken, nytt av året for han var en valp ved navn Zelda som skulle bli med på turen. To karer klare for tur Sammen drar vi avgårde på morgenkvisten fra Sandefjord i retning Synnervika hvor vi skal gjøre første leir og ta Fæmund II klokka 0900 dagen etter. Det går fort en syv timer opp dit og vi gidder ikke kjøre om natta, vi velger heller å dra opp dagen før og heller kose oss med med god mat og drikke langs bredden til Femunden etter en lang biltur. Vi henger opp hengekøyer og setter opp telt på en sandstrand like bortenfor kaia til båten, Tore overrasker med Champagne fra sekken og bålet tennes utpå kvelden. Vi lar roen senke seg og kjenner på forventningene til turen vi har foran oss før vi kryper inn i posen og hviler ut. Morgenen tennes like fort som kvelden slukket og solen lyser inn sine varme stråler fra øst, været er med oss fra første dag. Ut av hengekøya og på med morgenkaffen, den er like viktig som frokosten - om ikke viktigere. De brente kaffebønnene nytes en stille stund til synet av MS Fæmund II som ligger til kai som en hvit svane, hun er klar for dagens runde rundt Femunden og jeg er klar for vaffel og pale ale ombord som skal nytes på fordekket på vei over til Røaoset. Vel fremme og med pakning på tar vi skrittene oppover stien mot Røvollen hvor vi skal ta en rast før dagens leirplass skal bli oppdaget oppe ved Roasten. Det er mye stein i stien og ankelene får jobbet med tung pakning på ryggen, men været er upåklagelig og temperaturen er perfekt så det går helt greit å tråkke oppover sammen med lystige sinn og eventyrlyst. Ved Roasten finner vi en flott leirplass med plass til teltet til Tore og hengekøyene våres. Hammock, eller hengekøye på godt norsk, er helt genialt å bruke her inne Femundsmarka. Passende trær til å henge i er det overalt og man slipper å lete etter en perfekt teltplass blant alle steinene og ujevnhetene som preger denne nasjonalparken. Just hanging around Planen er å komme seg videre imorgen med packraft over Roasten og trå iland nede ved innløpet, der har vi hørt og sett på kartet at det skal være en fin koie kalt Roastbua. Vi tenker å ta en natt der og har egentlig ingen videre plan etter det. Men først er det fiske og bålkos som gjelder her på denne siden av dette store vannet. Christian er ikke treg med å få på en tørrflue i enden av snøre og pisker den ut der vannet renner ut av Roasten like ved brua, han ordner snacks i stekepannen den kvelden for å si det sånn. Tore slapper av etter middagen med en dupp og mark i håp om flex i stanga Ørreten klar for steikepanna En ny dag med nok en blå himmel og strålende sol varmer opp en duggfrisk tarp som henger stramt over køya mi. Jeg har sovet som en liten unge i dunposen min mellom furutrærne gjennom en relativt kjølig natt, jeg våknet kun såvidt av noen dyrelyder i det fjerne midt på mørke natten. Morgenbålet er allerede igang og Christian koker opp ei kjele med varm havregrøt, kaffekjelen står klar med kokekaffe og jeg kjenner på en ro i kroppen som kommer med en slik nydelig start på dagen. Det er vindstille og Roasten ligger speilblank foran oss, den bare roper om å bli padlet på. Christian igang med frokost Roasten så stille som man kan få den Nå skal vi over Nedre og Øvre Roasten med packraft, Tore med sin MRS Adventure X2 og jeg med min Alpacka Mule. Christian har ikke med seg packraft så han og valpejenta Zelda skal bruke beina og gå stien som går på nordsiden av vannet, vi møter opp med dem ved Roastbua som vi skal bruke som bolig til imorgen. Verken Tore eller jeg har padlet med storsekk stroppet fast på fordekket (om man kan kalle det det) av packraften før, men at det er en smal sak finner vi fort ut av. Vi tar tilogmed en vanntett pakkpose fra Christian hver og laster den ombord så han får en mer behagelig gåtur rundt, så er det bare tut og kjør ut på en stille sjø som speiler seg i solen. Captain Packraft igang med padleetappen sin Osprey Xenith 105 med tilbehør er lastet ombord Fremme i enden av Øvre Roasten "Der er dere jo" hører vi plutselig Christian si mens han runder hjørnet på Roastbua, han kommer frem til mål rundt tyve minutter etter oss. Zelda hopper og danser og er fornøyd med å være fremme. Dette er en skikkelig idyllisk plass med en gammel koie som ble brukt under tømmerfløter tiden på 50 tallet, her har nok mange hvilt ut etter en lang og slitsom arbeidsøkt med tømmerstokkene. Etter mat og innlosjering blir det tur i området rundt Grislehåen med fiskestanga, jeg har hørt mange gode ord om akkurat dette vannet og er spent om storfisken venter på oss akkurat her. Her er det også et fint lite sakteflytende elvestrekk hvor Christian kan la tørrflua glide nedover på overflaten til en forhåpentligvis sulten ørret. Så mens Christian pisker flua og sommerfuglene flyr ivrig omkring sitter jeg og nyter naturen en stille stund til suset av snøret hans. Deilig å være på tur igjen! Roastbua i all sin prakt Spenning ved vannkanten Innløpet til Grislehåen Neste dag beveger vi oss opp til Storbuddhåen og omegn, etter lite fangst i Grislehåen er vi sugne på storfisk av et eller annet slag. Vi fisker også ut fra båtene på Roasten uten det helt store resultatet. Men Christian ordner middag til pensjonisten med en våtflue på kveldsbettet i innløpet til Roasten, Tore har for anledningen basert seg på litt fisk når det gjelder å pakke med seg mat til turen, så han blir ganske fornøyd med påfyll til middagsbordet. Christian og meg selv har lært fra tidligere at å gamble med matbeholdningen er noe man ikke gjør. Vi må innrømme fisket ikke levde opp til forventningene på denne turen, men vi vet jo at det ikke er gitt at man får storfisk uansett hvor man dypper snøret hen i dette landet. "Jeg er på tur, ikke på fisketur" pleier jeg å si når det butter imot som verst på fiskefronten, og det er jo i bunn og grunn sant Koselig eventyrskog å tråkke rundt i Improvisert bro over bekken Tore gjør et forsøk på storfisken i Storbuddhåen Christian byr på en liten en Gamle furuer med ulvelav gir en stemningsfylt atmosfære inne i marka Nøtteliten er nysgjerrig Zelda krysser bekken for første gang Etter noen dager med turliv på denne siden var det på tide å komme seg videre, vi bestemmer oss for å sjekke ut noen navnløse vann nord for Roastbua og setter kursen videre mot Litlsjøen. Jeg har lest flere historier derifra og en viss turblogger kalt Bjarne har også hatt noen turer opp dit, fisken kan være stor og omgivelsene skal være vakre. Vi pakker sekkene og peiser på videre inn i naturen, reinsdyrene som holder til rundt her bukker oss farvel for denne gang. På veien går vi forbi en myr og til min store glede ser jeg at myra er dekt av modne molter, det er noe jeg syns er skikkelig snadder og det er en stund siden jeg har spist den slags. Både Tore og jeg er raskt over dem med turkoppen i henda og rompa i været, nå skal det fråtses i friske bær. Molter så langt øye kan se Herlig dessert Etter endel timer med molter, sekkebæring, fiske, tråkking og masse pauser her og der så kommer vi frem til Litlsjøen. Dette er en realtivt stor innsjø i mine øyne og den ser innbydende ut for både padling og fiske, vi ser flere vak så her er det håp tror vi. Men først må vi finne en passende leir, vi går langs sydsiden av vannet og finner flere etablerte bålplasser og tilslutt en fin plass for teltet til Tore. Til hengekøyene våre finner vi såklart trær rett i nærheten, vinden løyer til cirka null sekundmeter og det er tilrettelagt for en finfin aften her ved Litlsjøen. Packraften blåses opp, ved til bålet samles og tingene pakkes ut. Jeg må utpå med en eneste gang og får meg skikkelig fin kveldspadling rundt hele sjøen. En stor elgokse med staselig gevir viser seg også her inne ved vannkanten hvor den smasker på et eller annet i sivet, jeg padler meg rolig innpå for å ta et bilde men den oppdager meg og setter de lange beina i bruk. Fantastisk naturopplevelse! Nå ligger vannet som et speil, så jeg slenger beina over ripa og legger meg godt til rette for nyte denne perfekte stunden. Camp Litlsjøen Det nytes Et spøkelse i ei gammel furu Surf and turf Siste morgenen våkner både meg og Christian grytidlig og blir enig om å få med oss soloppgangen. Klokka viser 04:15, noe tidlig for to ungdommer i sin beste alder men vi kommer oss ut av køya og får liv i morgenbålet. Dette blir intet annet en en magisk stund som er vært å stå opp tidlig for, kaffen drikkes omhyggelig til en dag som blir til sekund for sekund. Morgenstund er gull Stille Vi koser oss lenge ved Litlsjøen og går turer utifra dette stedet, men etter en stund må vi bevege oss videre og leiren blir pakket sammen nok en gang. Turen går videre til en liten koie som er avmerket på kartet, Roastkoja. Denne må sjekkes ut siden den ligger i retningen vi tenker oss. Christian tar beina fatt og vi to andre bruker packraften til å padle på Roasten igjen. Vi møter Christian et stykke nedover og går sammen for å finne denne koia. Plutselig dukker den opp, man må nesten helt innpå for å se den! En jordgamme som tatt rett ut av eventyrboka, en vanvittig koselig liten bolig midt i skogen. Her er det så fint at vi slår oss ned og tar en natt Roastkoja er en fining Et hjem en hobbit verdig Akkurat plass til tre mann på brisken Røa på sin vei ned mot Femunden Resten av tiden går med til å utforske kulpene i Røaelva og fiske litt her og der, men ingen storfangst ala min 12 kilos gjedde fra ifjord eller 5 kilos ørreten til kollegaen min lenger oppi marka. Men turen har vært en fantastisk fin opplevelse med turhygge i fokus som vanlig, og værgudene var stort sett på vår side. En reise verdt å skrive hjem om Takk for denne gang Femundsmarka, du er fin.
  18. Denne turen var Jens og jeg på i 2012. Vi var av gårde siste uka i juni og vi hadde følelsen av å dra tilbake i tid, fra sommeren til våren. Vi startet med å padle over Breidvatn. Etterpå ble vi enige om at vi burde padlet nærmere land. Det var kaldt i vannet og i ettertid ser vi at det ikke var sikkert nok. Lurt å ikke gjøre samme feilen gang på gang på gang. Vi la til land ved Kilane og bærte over til Kaldsåni. Så padlet vi til innoset til øvre Kaldsvatn og fant en teltplass der. Jammen ble det et par fine ørreter på veien, de ble en glimrende frokost.. Dagen etter ble det en del bæring. Først sekk og så kano. Vi var det enige om å padla kanoen opp et roligere parti i elva. Vi hadde ikke sett nøye nok på dette partiet og når vi var halvveis kom vi til et sted hvor strømmen fulgte en fjellknaus som stakk ut i elva. Strømmen traff derfor tuppen av kanoen fra siden, som en slegge. Kanoen ble slengt den ene veien, vi ble kastet den andre veien, og kanoen gikk rundt. Smeltevann er kaldt, og det ble nok litt panisk i starten, i hvert fall for min del. Men vi kom oss til land og kanoen var like hel. Det eneste vi mistet var mine briller. Heldigvis hadde jeg med solbriller med styrke og været var fantastisk. Det klarnet faktisk opp i kort tid etter velten og klestørken gikk greit. Dette værskiftet var helt motsatt av hva som var meldt. Nok en gang viser det seg at langtidsvarselet ofte ikke slår til i fjellet. På veien oppover i dalen fikk Jens et par fine ørreter i et tjern (den største var 750g). I elva var det iskaldt vann og livløst. Det var synd, elva var skikkelig fin mange steder. Til slutt kom vi oss opp til utoset til Einarshyttvatnet. Der fant vi en usedvanlig flott teltplass. I terrenget var det mye snø og is, og vi var nok en uke for tidlig ute for fisket sin del. Men det var allikevel flott å være der oppe, særlig siden det var så fint vær. En flokk på 10 reinsdyrbukker så vi også! Det ble et par netter oppe på fjellet. Vi henta kanoen og padlet rundt i isflakene. Det var veldig flott, men fiskesuget trakk oss ned i dalen igjen. Dermed bar vi sekker og kano ned i dalen. Selv om vannet i Kaldsåni var kaldt, så fikk vi mye fisk i tjerna som ligger på nordsida av elva. Det var fisk overalt, også i små bekker. Døgnfluene klekka, og vi fikk fiska fra oss. Det var lite spor etter mennesker her, og sauene var ikke sluppet ut på beite ennå. Vi så derimot hoggorm, ryper og elg i solnedgang. Det var også overraskende stor fisk i noen av de små tjerna. Jens mistet en stor, det var den håven da. Hjemoverturen gikk uten uhell. Året etter dro vi litt lengre opp i elva, da dro vi to uker senere.
  19. Jeg og sønnen min på 9 vil gjerne dra på en ukes telttur i juni neste år. Planen er å sette opp et romslig telt, og være der hele uken. Vi tenkte å fiske, fyre bål, gå korte turer og slappe av. Evt bade. Så vil gjerne finne en plass jeg kan kjøre til (kan bli droppet, så trenger ikke å stå der i en uke, men må kunne bære alt utstyret inn). Og må være mulig å fyre bål - det vil si må kunne finne ved i nærheten. Noen som har gode forslag, la oss maks 2 timer fra Bergen?
  20. I 2016 (13.-17. juni) ble turen lagt til Njardarheim, sør for Suleskarvegen. Vi (Jens og jeg) har vært der før, og vi kommer til å dra dit igjen. Det er et område etter vår smak. Varierte fiskemuligheter i elver, tjern og vann, lite folk, flott natur og gode padlemuligheter (uten for mange og lange portager), lite mygg og gnagsår, og mye medvind for Allyen. Vi parkerte ved Suleskarvegen, bærte sørover til Øyuvsvatnet, padlet til sørenden, bærte videre til Sandvatnet, romlet så rundt i området, både øst og sør for Sandvatnet noen dager før vi tok samme vei tilbake til bilen. Fiske var bra, men det manglet de helt store denne gangen. Men det viktigste er å få fråtsa i fisk noen ganger om dagen. Spesielt sprøstekt ørret som Jens er ekspert på, er en nødvendighet på en sånn tur. Villmarksfølelsen var stort sett tilstede (blant annet en kongeørn sørget for det). Men det er en fordel å tolerere/ignorere sau. De ordner med fine forhold for bakslengen da. Enda viktigere enn villmarksfølelsen er vel frihetsfølelsen som en slik tur gir. Vi har som regel en grovplan, et område vi skal til, resten tar vi underveis.
  21. Siste uka i juni i år dro min gode venn Jens og jeg på den årlige fisketuren. Denne gangen dro vi til indre Telemark mot grensa til Bygland. Min gode turkamerat, Jens og jeg var i dette området i slutten av juni 2017. Vi startet i øvre Birtedalen, padlet, bærte opp Kvipteskaret, padlet over Blakstjønn. Dagen etter bærte vi over til Grøssæ. Der var vi noen dager, fisket, rumlet rundt og seilte litt med Allyn. Hadde medvind til sørenden, og jammen hadde vi ikke medvind tilbake igjen og. Etter dette padlet og bærte nordover til Mjåvatn. Til slutt gikk turen østover igjen til Hobutjørni og til slutt ned Kvipteskaret igjen. Da var den litt korte uka over. Vi var innom rundt 15 fiskevann og noe elv. Alt fra fisketomt til storfisk på 1,6 kg opplevde vi. Mye fisk var fin stekefisk på 3-4 hg. Det ble fiskemåltid 1-2 ganger per dag (stekt, som suppe, grillet og røyka), en viktig del av en slik tur! Naturen bar preg av villmark, bortsett fra rundt Grøssæ. Dyrelivet var rikt og vi så flere elg, tiur, lom, en bever som svømte bort og hilste på, fiskeørn og flere andre fuglearter. Noe knott var det, men ikke noe stort problem. Alt i alt et område som vi nok skal tilbake til.
  22. Høsttur fra Svanstul til Krokvann på Sauheradsfjella. Tre døgn i telt på en plass med super utsikt. Vi var med på å ta vannprøver av fiskevann som Grenland Sportsfiskere kultiverer. Aaste som er lommekjent i området var sammen med oss. Huskien Luke storkoste seg sammen med vår Kiro. Kaja bada og Tove skada fingeren. Bli med ved å ta en titt på videoen!
  23. Hei, til helgen legger jeg ut på vandring i Vassfaret. Dette er område jeg har lyst til å undersøke i flere år. Spørsmålet er litt hvilke forbehold jeg bør ta, siden jeg strengt talt ikke kjenner området eller rutinert til turer med overnattinger når det trolig blir minusgrader om natten. Jeg har telt, men dette er tungt, derfor ønsker ejg kun å bruke tarp og sovepose. Varmt tøy er derfor naturlig nok en del av planen. Til oppvarming har jeg med gassbrenner og rikelig med gass, i tillegg til fyrstikker (stormsikre) for å lage bål. Spørsmålet er egentlig i hovedsak hvor jeg bør parkere, hvilke stier jeg bør følge og hvor jeg får fatt i et godt kart for turen? Jeg ønsker å se trollfoss og ta en tur til Melodden da dette ser flott ut. I tillegg ønsker jeg å fiske en del og forøvrig ta livet med ro, da jeg har vært gjennom en stressende periode. Bør jeg holde meg til fiske med sluk eller er mulighetene gode med mark og dupp? Kjenner noen noen gode fiskevann hadde jeg blitt veldig takknemlig også
  24. Fosen! Det var på tide å prøve noe nytt. Flere kartkvelder på senvinteren vekket interessen for å prøve dette området. Fosen høres kanskje ikke veldig eksotisk ut, men faktum er at det er en del store urørte villmarksområder der ute. Miljødirektoratets kart over uberørt natur (forøvrig et godt verktøy i tidligfase turplanlegging) viser at området rundt Finnvollheia er blant de største uberørte områdene i Midt-Norge, dersom man ser bort fra nasjonalparker. Ikke akkurat Alaska, men passende for en langhelg. Området har så vidt jeg vet vært foreslått som nasjonalpark, men man har ikke fått gjennomslag for dette. Med en værmelding som melder om oppholdsvær og perioder med sol hele helga, går kjøreturen til Åfjord og opp Stordalen som en lek. Bomvegen fra Bjørnlia er fin. Vi ser ingen laksefiskere i Stordalselva, men laksen går kanskje ikke så langt opp som dette. Vi parkerer ved vegs ende, på parkeringsplassen der hvor Vestre Skurvelva renner ut i Stordalselva. Ikke en kjeft å se, heldigvis. Åfjordingene har ikke tenkt seg ut i marka pinsehelga. Torsdagen er 17 timer gammel da vi legger i veg oppover lia mot Botnan. Det har regnet kraftig i Trøndelag den siste tida, så terrenget er fullstendig mettet. Området består stort sett av myr, så vi skal bli godt vant til at det surkler under fottøyet på denne turen. Vi kommer fort opp av dalen, og terrenget flater ut. Marsjen går lekende lett, selv om sekkende er godt pakket med luksus. Rundt oss ser vi vidstrakte områder uten noen form for sivilisasjon. Vi blir ganske overrasket over hvor alpint terrenget rundt oss er. Toppene er ikke så spisse, men de fremstår ganske mektige på alle kanter rundt oss. Alpint er således ikke det riktige ordet, men når vi kikker over på fjellene på den andre siden av Stordalen, blir vi nesten skeptiske. Vi har nemlig tenkt oss over på den andre siden mot slutten av turen, og kan ikke skryte av å være veldig glade i bratte og høye fjell. Ellers er det som sagt store vidstrakte myrområder, så man føler seg ikke stengt inne. Typisk for dette området ser ut til å være at det enten er myr eller bart fjell. Gråbrune knausser stiger opp av myra her og der, men totalinntrykket er et ganske monotont terreng. Midt i mellom myr og bart fjell ligger ofte et belte med tett bjørkekjerr, noe jeg skal komme tilbake til senere. Vi passerer så vidt tregrensa. Temperaturen er god, og skydekket ser ut til å sprekke opp. Vi begynner å bikke ned mot granskogen nede i et søkk som kalles Botnan. Arne, turkåt og med kveldens mål i sikte, melder optimistisk at "jaggu tror jeg vi kan få fem dager på Fosen uten nedbør. Det er nok ikke alle forunt". Man vet jo at Fosen har mye nedbør og skiftende vær. Det går ikke så mye som fem minutter før den første sluddbygen treffer oss i trynet. Hetta må på. Vinden er så sur at man kan mistenke det for å være januar. Værgudene straffer vår naive optimisme knallhardt. Men humøret detter ikke av den grunn - vi skal jo ligge på hytte i natt! Etter et kvartes tid er vi nede i skogholtet og finner Botnstua, Åfjord fjellstyres relativt nye hytte. Vi pleier sjelden å ligge på hytte, men denne gangen unner vi oss det, for beliggenheten ser ut til å være meget fin. En veldig overkommelig marsj fra parkeringsplassen, men samtidig langt nok til at den ikke rennes ned av folk. Hytteboka viser at det kun har vært to besøk her på barmark i år. Hytta ser ut til å være mest brukt av rypejegere på høsten. Etter å ha fått varmen i ovnen unner vi oss en kopp kaffe mens vi rigger fiskeutstyret. Etter inspirasjon fra Bjarnes tublogg har jeg bestemt meg for å gi enkeltkrok og fluorkarbonfortom et forsøk denne sesongen. Det skader i hvert fall ikke å prøve, tenker jeg. En treblekrok kan kanskje skremme de største og smarte fiskene i noen tilfeller, på samme måte som multisnøret. Fluorkarbonsnøret er i praksis usynlig i vann, og det kan i noen tilfeller være gunstig å ha fleksibiliteten til fluorkarbonsnøret. Multisnøret er jo som kjent helt dødt. Med disse optimistiske tankene i hodet trasker vi ut i kvelden, mot et vann som ligger et par steinkast opp i lia bak hytta. Vi fisker grundig rundt hele det lille vannet, med vekselvis stekende sol og sluddbyger i trynet... ...men hverken Arnes tradisjonelle utstyr eller mitt "perfekte" utstyr gir utbytte. Neste vann viser seg å være gjenvokst med starr, så vi gjør vegen kort tilbake til hytta. Like ovenfor hytta finner vi flere tomme eggeskall. Har det vært reirrøvere på ferde? Det skal mer enn et tomt og et gjenvokst vann til for å knekke motivasjonen vår den første kvelden. Vi legger i vei mot Langvatnet på den andre siden av elva. Hytteboka sier at det skal være relativt enkelt å få fisk her, men flere skriver også at de har funnet mark i fisken her. Det er ikke så trivelig å lese. Vi følger elva oppover for å finne et vadested, men elva er stor, og vi er i ferd med å gi opp da vi kommer til ei bru. Det var jaggu godt, for vi hadde ikke kommet over tørrskodd uten. Vi prøver noen kast i kulpene ved brua. Etter en 20 minutters tid kommer vi til Langvatnet, og etter ytterligere en times fisking er vi fremdeles like "vassfise". Vi trasker slukøret tilbake mot hytta. Dåapma som kulisse for kveldsfisket. Dåapma er et av Fosens høyeste fjell med sine 644 moh, og Roan kommunes høyeste. Toppen er "treriksrøys" for kommunene Åfjord, Roan og Namdalseid. Dåapma betyr visst "slettelandet" på samisk. Vi stopper ved pytten i vestenden av vannet, for her ser vi at det vaker småfisk. Dette er klassisk desperasjonsfiske. Heldigvis drar vi opp noen småpinner her, og det redder på en måte kvelden. Artig å kjenne fisk på stanga, om ikke annet. I kulpene ved brua er et par mikroskopiske ørreter på land, men disse får friheten tilbake. På hytta spiser vi en eksepsjonelt sen middag før vi køyer. Fiskeoptimismen er fremdeles tilstede når jeg legger meg, kjenner jeg. Det var den også hos Arne, kan jeg konstatere da jeg hører han romsterer i hytta allerede kvart over 6 neste morgen. "Det er kanskje vel tidlig", sier han når jeg kommer opp. "Klassisk overtenning". Vel, jeg har i hvert fall sovet godt, og vi har tenkt å rekke over mange vann i dag, så det er greit å komme seg opp fra morgenen av. Vi trasker i vei mot de høyereliggende områdene nord og vest for hytta. Vi prøver å holde oss bort fra myrene siden disse er våte og tunggåtte nå. Dette er jo barnelærdom; hold høyden og unngå myrene. Her på Fosen må vi glemme barnelærdommen. I liene over myrene er det ofte svært tett vegetasjon, tidvis ugjennomtrengelig, typisk bjørkekjerr. Vi bestemmer oss for å holde oss nede på myrene resten av turen, og det fungerer fint. Første stopp blir ved noen kulper i Vestre Skurvelva i området som på kartet kalles Øyan, ikke langt fra Botnan. Jaggu biter ikke småfisken i kulpen også. Været er fantastisk, og det frister nesten - nesten - med et bad. Vi legger i vei videre oppover, like skitne. Vestre Skurvelva. Fiskeoptimismen skal snart få seg et slag for bøygen. Kort oppsummert fisker vi over Bytjønna, 414-tjønna nordvest for Bytjønna, Nyvatnet og 441-tjønna øst for Nyvatnet uten å kjenne mer enn ett napp eller to. Er vi for tidlig ute? Vi skylder på nordavind og lav temperatur. Bytjønna. 414-tjønna nordvest for Bytjønna. Ellers har vi godt vær og fin utsikt, og høyfjellsterrenget er relativt lettgått, så pessimismen får ikke overtaket på oss enda. Vannene er spennende, og man angriper alltid hvert nye vann med energi og forhåpninger. Særlig 441-tjønna øst for Nyvatnet er et spennende vann. Lite, dypt og høyt til fjells er en fin kombinasjon. Men dessverre er det null aktivitet i vannet. Høydepunktet denne formiddagen blir lunsjbålet i lia ovenfor det store Nyvatnet. En god del hytter rundt dette vannet, så villmarksfølelsen var fraværende her. Vi avslutter runden oppe i høyden på Litlnyvatnet. Vi fisker oss rundt på hver vår side. Ingenting å kjenne her heller. Jeg er i ferd med å ta mine siste kast ved utoset da jeg ser at det plasker i vannet foran Arne. Har han fisk?! For moro skyld har vi på denne turen med oss et sett med walke-talkier, av den billige typen du får på Clas Ohlson. Disse har vi med for å kunne kommunisere når vi, som nå, fisker på hver vår side av vannet. Jeg kaller opp Arne, og han melder tilbake at det dreier seg om "ei sat*ns te' rør" (rør=røye). Såpass, tenker jeg. Her snakker vi vel da om over kiloen. Kanskje to?? Jeg venter i spenning til Arne endelig kommer bort for å vise fram vidunderfisken. Den veies inn til ganske nøyaktig halvkiloen. Overtenning, igjen. Det er så rart med det, når man har fisket en hel dag uten å kjenne noe. Da koker det litt når det først biter. På veg ned mot hytta bestemmer vi oss for å legge veien innom noen mindre vann i myrområdene nordvest for Midtiheia. Den rådende teorien rundt det dårlige fiskebettet er at vannet enda er litt for kaldt oppe i høyden, og vi øyner et håp om at de knappe 50 høydemetrene ned mot myra utgjør den lille forskjellen som skal gi fiskemiddag til kvelds. Det viser seg å stemme. I den ene tjønna er det monsterbett, og vi tar opp 6 fine stekefisker opp mot 4 hekto. En gledelig avslutning på en lang dags fiskestrabaser. Energien er alltid høy på slike tidlige vårturer. Man higer etter å fiske mer, se mer, forflytte seg mer. Vel nede ved hytta vedtar vi å forflytte oss videre mot områdene sørvest for Dåapma denne kvelden. Mange spennende vann i dette området. Når man er i et nytt område må man utforske det så mye man kan. Vi kan ikke henfalle til det late hytteliv. Teltene er i sekken og må snart få lyng under duken. En orm, type hogg-, trives i varmen i solhellingene. Vi tar kveldens forflytning som en ren transportetappe i høyt tempo, og finner etter hvert en nydelig teltplass ovenfor det lille vannet i østenden av Langvatnet. Utsyn, vind mot myggplagen, nærhet til vannet og godt med bålved, samt akseptable liggeplasser. I bakgrunnen på bildet over ser man fjellene på den andre siden av Stordalen. For første gang har vi med oss hvert vårt telt, og uten forkleinelse for Arne, må jeg si at det var ganske deilig. Vi kommer nok til å fortsette med det på slike kortere turer. Kvelden blir en høydare, med bål, fiskemiddag, kaffe, oppholdsvær... ...og solnedgang. Noen slike kvelder ­må man få til på hver tur - det er det man higer etter hele vinteren. Neste morgen er alt som normalt; Arne er oppe tidlig og fyrer morgenbålet, mens jeg kommer luntende en liten time etter. Vi har heldigvis funnet en balanse her, hvor vi begge strekker oss litt i forhold til om vi var på tur alene. Jeg står opp ørlite tidligere enn jeg egentlig vil, og Arne tøyler morgen-rastløsheten litt før vi starter dagen for fullt. Det som ikke er så positivt denne morgen er at det begynner å regne akkurat i det jeg tar steget ut av teltåpningen. Vi tenker først at dette bare er noen dråper som vil passere over, men det skal vise seg at værgudene gjør vårt tidligere omtalte naive godværshåp til skamme. Dagens fiskeøkt skal avvikles i området mellom Østre Skurvelva og Finndalsheia. Flere spennende vann her, og optimismen er som vanlig stor, på tross av at regnet ikke ser ut til å holde opp. Det viser seg at dette skal bli en betydelig bedre fiskedag. Jeg kommer ikke til å navngi vannene vi fisker i denne dagen. Håper folk har forståelse for dette. Lokalkjente og folk som kan lese et kart vil nok uten problemer kunne si hvilke vann vi har vært innom likevel. Litt av grunnen til dette er at vi finner bålplasser med tomme ølbokser etc. vet et av disse gode vannene. Dette kan tyde på at vannet allerede er kjent som et bra vann. Jeg mistenker at folk som legger igjen tomgodset sitt ute i naturen også har dårlig moral når det kommer til fiske. Det er mulig jeg er fordømmende, men jeg ser det liksom for meg: Guttetur med masse øl opp til vannet hvor man har hørt at det skal være bra fisk. Gjør gjerne det - men ta for f*** med tomgodset hjem i stedet for dette halvhjertede forsøket på å stappe 10 ølbokser under en stein. Vi labber i vei videre innover i terrenget, og allerede i første vika er det fast fisk for oss begge; en halvkilos ørret på hver av oss. Herlig start på dagen! Nå kan vi slippe ned skuldrene og nyte resten av dagen - selv om det høljer ned og blåser surt. Vi fortsetter videre til neste vann, og også her hugger det til; nok en knapp halvkilos ørret på meg. Arne mister en like stor en. Et spennende vann hvor man sitter med en følelse av at her finnes betydelig større fisk. Surt vær i høyden. Det er tid for lunsj, og vi finner et fint sted med fin utsikt. Vi er ganske høyt til fjells, og det regner godt, men på mirakuløst vis finner vi furuved og klarer å gjøre opp et bål slik at det blir bålkaffe også til lunsj. Det siste vannet vi avfisker byr på et vannvittig bett, men dessverre er fisken litt mer småvokst her. Vi drar hatten godt ned i øya og trasker tilbake mot leiren, via et av de første vannene vi var innom i dag tidlig. Og igjen er halvkilosørretene skikkelig på hugget! Vi drar opp tre til av dem, og vi kunne sikkert tatt flere. Alle er spreke og byr på en liten kamp. I dag fikk vi det bettet vi hadde håpet å treffe. Vi registrerer at det er stor forskjell på mageinnhold og fargen i kjøttet på to like store ørreter tatt samtidig i samme vik. Den ene er knall rød og helt stappfull av mygg, mens den andre er hvit og uten en eneste mygg i magen. Hvorfor? Er det så store individuelle forskjeller i kosthold? Ikke overraskende er det den lange, slanke fisken som er hvit i kjøttet, mens den kortere, smellfeite er rød. Vi trasker tilbake til leiren godt fornøyde med dagen. Nå gjenstår det å forflytte seg ned til Tekssjøen. Vi vil ned hit i kveld, for i morgen tenker vi å ta turen opp i fjella på andre siden av Stordalen. Tekssjøen, dette vannet helt øverst i Stordalen er visst et vanlig turmål for åfjordinger. Ikke akkurat urørt villmark, men et fint område som er verdt et besøk. Vi slipper oss ned i dalen langs elva som kommer ned fra Skurvtjønnin. Det var trolig et feil valg, for vi havner nede i den tette, våte krattskogen, og det går ikke lang tid før vi er gjennomvåte. Litt spesielt terreng her øverst i Stordalen, inn mot Tekssjøen. Dalen deles liksom i to av en høy, langsgående rygg. Billedskjønt ved Tekssjølona, like under fossen fra Tekssjøen. Fristende å prøve fisket, men vi er kalde og våte, og det ser ut til å være bare småfisk som vaker. Vi marsjerer videre mot Tekssjøhytta. Vi tenker å finne en leirplass i vika like i nærheten av denne. Vi drømmer om et gigantisk furubål som skal varme kropp, sjel og klær. Det er kun en ting jeg ønsker å kritisere Åfjord fjellstyre for, og det er tykkelsen på bordene på bruene i området. Jeg synes man burde kostet på seg to-toms bord her. Det føles slettes ikke trygt med 25 kg på ryggen, og vi ser knekte enkeltbord og mange bord som er byttet ved flere av bruene. Bildet over er fra brua over elva like over Tekssjølona, på stien mot Tekssjøhytta. Tekssjøhytta ligger idyllisk, men skjermet til helt i den sørvestre vika av vannet. Hytta er tom. De siste kilometerne har tankene begynt å spinne rundt en delig, varm hytte å tilbringe kvelden og natta i. Vi ser hengelåsen på døra, av typen med firesiffers kode, samme som på Botnstua. Vi forsøker en kode, basert på - la oss kalle det - kvalifisert gjetning, og jammen tror du ikke at låsen åpner seg. Vi står nå ovenfor et dilemma som har to aspekter ved seg. Vi har ikke betalt for hytta, og det er ikke pent å ta seg til rette sånn uten videre. I verste fall kan det komme noen som har leid hytta, og da blir vi tvunget ut i den kalde, våte natta. Dette tar vi egentlig ikke så tungt. Vi kan betale for oss på etterskudd, og det er svært lite sannsynlig at det kommer noen inn hit på denne tiden, i dette været. Det som verre er, er at villmarksstoltheten vår får seg et kraftig slag for baugen. Er vi så veike at vi ikke tåler å bli våte? Er vi av det kaliberet som higer etter komfort med en gang buksa blir våt? Svaret viser seg å være "ja, det er vi". Vi unnskylder oss selv med at dette er en kosetur og at det må være lov og at vi kunne ligget ute om vi måtte og at blablabla. Vi styggkoser oss i hytta gjennom kvelden. Vi fyrer hardt, tørker både kropp og utstyr, og tilbereder all fisken vi har fått i løpet av dagen. En ny favoritt, som fra nå av alltid skal være med på tur, er Lofotens fiskesuppe. For en herlig avveksling fra å spise fisken "bar". Jeg kan ikke forstå at jeg ikke har prøvd dette før. I de sene kveldstimene fyrer vi et digert bål på bålplassen utenfor hytta. Det er tross alt pinseaften. Vi koser oss med en liten avec og nyter solnedgangen før vi med litt dårlig samvittighet kryper til køys (eller var det korset?). Vi våkner til nydelig vær neste morgen, fremdeles gode og mette etter gårsdagens fiskefråtseri. Vi ordner opp i hytta og skriver lovnader i hytteboka om å gjøre opp for oss i ettertid, før vi legger i vei skrått oppover dalsiden mot Kastbotnvatnet. Jeg hadde forventet at terrenget var mye brattere, basert på det vi så fra andre siden av dalen, men heldigvis er det slakt og fint terreng oppover lia. På bildet over skimtes Tekssjøen. Hytta ligger i den nærmeste vika, til høyre for haugen midt i dalen. Finnvollheia i bakgrunnen. Oppover lia får vi utsikt mot området på den andre siden av dalen, hvor vi har tilbrakt de siste dagene. Skurvtjønnin skimtes bak til høyre. Stordalselva i dalbunnen. Stordalen nedstrøms. Botnstua ligger i det tetteste skogholtet til høyre for Habroheia, som er det fremste fjellet litt til venstre i bildet. Pause for hydrering. Etter et par timer har vi tatt oss over kneika og ned lia mot Kastbotnvatnet. Kastbotnvatnet er stort og vakkert, med bratte lier og skrenter på flere av sidene. Vi tenker ikke å slå leir her, men vi tar en liten lunsj nede i vannkanten på nordsiden. Hele den nordre lia er tett bevokst med bjørkekratt. Det er vi glade for, for vi skal enda høyere, og håper vi kan få fyrt et bål også der oppe. Sola steker som besatt der vi sitter, og vi kan kaste skjorta. Jeg er sliten og døsig og dupper av i lyngen en liten stund. Vannet er helt speilblankt, så vi gidder ikke fiske. Jeg skvetter opp av halvsøvnen når jeg plutselig ser et vak 10 meter rett ut for der vi ligger. Jeg er så døsig og lat at jeg gidder ikke reise meg, men jeg tipser Arne om vaket, og han bærer seg litt før han reiser seg og tar et umotivert kast. Men fisken tar, og Arne lander en halvkilos. Sjelden har så liten innsats resultert i så bra fisk. Litt mer motivert fisker vi oss videre bortetter det nordre landet, og det resulterer i nok en sprek liten halvkilos for min del. Vi forlater det sjenerøse Kastbotnvatnet og traver i vei mot dagens mål. Oversiktsbilde tilbake (mot nordøst). Helt i bakgrunnen skimtes Dåapma og Finnvollheia, om jeg ikke tar helt feil. Finnvollheia er det høyeste fjellet på Fosen med sine 675 moh. Nedre Sandvatnet. Vi har blinket oss ut dette vannet fordi det ser spennende ut - og fordi vi har sett en turrapport som forteller at man for 10 år siden tok en brukbar fisk i dette vannet, hvis det var dette vannet da... Mer skal det altså ikke til. Vi er glade for å se at vi lett kan finne bålved her, og vi får akkurat presset ned begge teltene i vannkanten på nordsiden. En fin leir. Været er mer skiftende nå, og det dukker opp mørke, truende skyer på himmelen. Vi nøler ikke lenge før snøret er i vannet. Vi fisker på hver vår side og satser på å møtes diagonalt over vannet fra leiren. Jeg fisker etter alle kunstens regler, men alt jeg kjenner er noen få forsiktige hugg. Når vi møtes i vika på bortsiden har Arne tatt 3-4 småfisk, men det er alt. Et lite antiklimaks dette, men det må jo nødvendigvis bli slik når man bygger opp forventinger inni hodet basert på et usannsynlig tynt grunnlag. Vi tar også den korte turen opp på det Øvre Sandvatnet. Prosedyren gjentar seg her - kun noen napp. Fiskeøkten blir ikke lang, for det blåser kraftig nå, og det begynner så vidt å dryppe fra oven. Vi haster tilbake til leiren. Med et nødskrik får vi fyr på bålet. Man lærer visst aldri at man skal ha tørr tennved tilgjengelig, uansett værutsikter. Middagen inntas mens regnet intensiveres. Vi ser etter hvert ingen vits å drøye denne kvelden lengre, og kryper inn i teltene. Jeg var ikke forberedt på mange timer i teltet, men heldigvis finner jeg noen gamle nedlastede filer og podcaster på telefonen som kan underholde meg til jeg bli trøtt. Sammen med en hel plate sjokolade gir dette noen trivelige timer i teltet mens regn og vind pisker mot veggene. Dessverre har jeg slurvet med en bardun i fotenden av teltet, slik at ytterduk og innertelt kommer i kontakt når jeg strekker ut føttene. Soveposen blir litt fuktig, men det gjør ingenting når dette er siste natt. Har slitt litt med dette på mitt Anjan 2 - jeg får ikke trukket ytterduken langt nok ned og stramt nok, slik at det blir litt fuktig nederst på veggene i innerteltet. Jeg sover godt igjennom hele natta og våkner ikke før jeg hører Arne stå opp utpå morgenkvisten. Vinden har løyet, heldigvis. Arne hører at jeg våkner, og sier: "Husker du da vi opplevde alle lavtrykks mor ved Ravadasjavri? Nå er bestemora på besøk". Jeg åpner teltet og stirrer ut i ingenting. Jeg ser ikke engang Arne ved bålet, så stinn er tåka. Temperaturen er ikke mange grader over null, og det er en sur trekk i lufta. Jeg spiser frokosten i teltet, og vi pakker ned og gjør veien kort ned lia mot dalbunnen. Når vi kommer ned i den skogkledde dalen letner været litt, og vi tar en fiskestopp ved Østre Hyttjønna, som skimtes midt i bildet. Et overbefolket vann skal det vise seg. Veien videre mot Stordalselva går over høyden mellom Hyttjønnåsen og Middagshaugen, som er de to haugene på bildet over. Vi husker snart at vi har glemt å markere hvor brua over elva ligger, og det koster oss både tid og krefter. Dalen er ganske vill og heftig her, og det er ikke mangle plasser man kan krysse uten å sette liv og lemmer på spill. Etter litt opp og ned langsmed elva dukker endelig brua opp, og da er vi straks ved bilen. Som turområde kan Fosen anbefales. Du finner variert natur her, selv om myr og lynghei dominerer. Du finner også plenty med spennende fiskevann. Vekta vår stoppet på halvkiloen, men vi tok til gjengjeld mange av disse. Det kan tyde på at det finnes en god bestand av større fisk. Mitt inntrykk er at området er lite besøkt utenom fuglejakta, så her kan du finne fred om du søker til de rette områdene. Aberet med Fosen er utvilsomt været. Det skifter fort, og det er mye nedbør i disse kystnære fjellene. Vi takker Åfjord fjellstyre for fine hytter og passende nivå på tilretteleggingen. Selv om bruene føles noe utrygge er man avhengig av disse om man ikke vil vade. Da er det bare å planlegge en høsttur!
  25. Noen som har forslag til bra norske youtubkanaler som lager videoer av turer, fiske, jakt eller annet innen friluftsliv?
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.