Search the Community

FRA AKER BRYGGE TIL BERGEN BRYGGE 460 kilometer, 18 dagsetapper og 100 timers gange er det som skiller hovedstaden fra Bergen. - Skrevet og gått av Linda Dalviken Det er noe eget med å ta seg fram mellom Øst- og Vestlandet til fots på de gamle ferdeveiene. Akkurat slik våre forfedre må ha tatt seg gjennom skog, myr, fjell og bratte lier for å komme seg fram - gjorde jeg det samme sommeren 2016. Turen ble delt inn i fire etapper og fordelt utover sommerferien. Totalt ble det 18 dagsetapper, 11 overnattinger, 46 mil og 100 timer i ren aktivitet (løpe/gå). Den første delen av turen, fra Oslo til Notodden, en etappe som tok fire dager, ble gjennomført med en førsteklasse ved Notodden videregående skole - hvor vi samlet inn penger til Childrens Burn Care i Afrika for hver mil vi tilbakela. For en fantastisk gjeng å være på tur med! Fra Notodden over Blefjell, Imingfjell og Hardangervidda - og videre inn til Bergen, fortsatte jeg alene - også for å fortsette innsamlingen til Childrens Burn Cares arbeid for brannskadde barn. Her er en kort beskrivelse av ruten. Hvis andre har gått samme tur, eller skal gjøre det, så vil jeg gjerne lese Alt godt og god tur, Linda Dalviken 1. Aker brygge – Lier/Renskaug gård: 43 km Raskeste vei per Google maps, mest langsetter asfaltveien – men også på Norges eldste vei på strekningen mellom Lierskogen og Lierbyen. Kongeveien eller Sølvveien er Norges eldste kjørevei, og sto ferdig i 1630. Veien forbant sølvgruvene på Kongsberg med Christiania. Man passerer også Gjellebekk naturreservat. Under den store nordiske krigen i 1716 sto et voldsomt slag her mellom svenskene og den dansk-norske hær, og Karl den tolvte ble tvunget til retrett. På høyre side løper man forbi en obelisk, reist til ære for Fredrik den femte – rett ved det gamle marmorbruddet. Etappen har over tusen meter stigning, og ble tilbakelagt 2. juni på seks timer i rolig jogg. Overnatting; Renskaug gård 2. Lier/Renskaug gård – Hokksund: 30 km Fra den idyllisk beliggende Hokksund camping gikk dagens etappe først langsetter Drammenselva, på merket turvei i en vel mil, før veien slutter – og vi måtte tilbakelegge den siste delen inn til Drammen langsetter gamle Drammensvei. De to milene ble tilbakelagt i lett jogg, før veien gikk videre fra Bragernes Torg og på gangvei en mil mot Lier og Renskaug gård, som kan skilte med en egen salamanderdam - og nærkontakt med de sjeldne og sjy skapningene. Etappen ble tilbakelagt 1. juni og tok vel seks timer til sammen. Overnatting; Hokksund camping. 3. Hokksund – Kongsberg: 30 km Skogen brer seg utover den relativt flate åsen mellom de to buskerudbyene, og byr på badevann, småelever og en god miks av grusveier og sti. Veien går gjennom Kongsberg sentrum, over Myntebrua og opp mot Aspesetra; en gammel seter med beitende kyr. Et kort stykke må man gå uten sti på kart og kompasskurs, før man til slutt kommer ut på grusvei som leder til Jungeren – et nydelig badevann. De siste 6-7 kilometerne til Hokksund camping går på asfalt. Etappen ble tilbakelagt 31. mai og tok 8 og en halv time. Overnatting Kongsberg Vandrehjem. 4. Notodden: 40 km - Kongsberg Over tusen høydemeter, gjennom hyttefelt, fredet urskog og gamle kulturminner, er dette en spennende og innholdsrik tur. Fra Notodden går turen først på grus til Elgsjø, før man passerer Høymyrvann lenger opp og kommer ned på E 135 midt på heia. Deretter går ferden et kort stykke langsetter E 134 til man kommer til Helgevannet, hvor man krysser togskinnene i en undergang rett ved veien. Stien er skiltet, og deler seg lenger opp i åsen mot Jonsknuten – og videre mot Kongsberg vandrerhjem, forbi nedlagte gruver og vakker furuskog. Etappen ble tilbakelagt 30. mai og tok 11 timer. 5. Notodden – Follsjø: 16 km En kort løpetur på 1 og en halv time langsetter Follsjøveien, tilbakelagt 3. juli. 6. Follsjø – Nordstul: 18 km En av områdets mest naturskjønne løpeturer; først til den gamle setra, Sustul, før stien følger Dusanbekken ned mot et mindre hyttefelt. Etter ett par-tre kilometer på grus, fortsetter den merkede DNT-stien ned mot Øygarden. Nede ved asfaltveien tar man ned mot Ruthsvei og følger den ned til stranda Nøstet ved Follsjø. Der krysser man Bokke-elva og forsetter langsetter Follsjøs bredde mot Follsjøveien. Tilbakelagt 5. juli og tok ett par timer. 7. Nordstul – Øvre Fjellstul: 22 km På merket DNT-sti går ferden først opp forbi Nordstulvannet, forbi Bletoppen (1342 moh) – og videre langs ryggen av Store Ble. Når man har passert Brørsteinan og Huldrenatten, går løypa over Uverudfjell og ned til den ubetjente DNT-hytta, Eriksbu. Herifra er det slutt på å gå tørrskodd på hardt underlag; veien til Øvre Fjellstu går over mange, og lange, myrer. Etter å ha passert Åklinuten går stien mellom granskog og myr i gammelt seterlandskap, til man er fremme på den gamle stulen. Etappen ble tilbakelagt 7. juli og tok ti timer. Overnatting Øvre Fjellstul. 8. Øvre Fjellstul – Killingskaret: 20 km Fra den gamle stulen fortsetter stien nordvest til Kvåldalsåi, før den stort sett følger fylkesgrensa mot Daggrø. Stien er stedvis dårlig merket og vanskelig å få øye på i myra, og kart er nødvendig å ha med og bruke. Selv om distansen ikke var lang, er turen overraskende tung å gå med mange, og våte myrer. Det må også påberegnes tid til å lete etter sti. Etappen ble tilbakelagt 8. juli og tok ti timer. 9. Killingskaret – Lufsjå: 20 km Etter fjellgranskog og myr åpner landskapet seg, mer og mer, etter som man nærmer seg DNT-hytta Lufsjå. Hytta ligger ved et stort fjellvann – omgitt av gamle ferdselsveier, både mellom Tessungdalen og Uvdal, og den store veien mellom øst og vest; Nordmannsslepa. Den gamle ferdselsveien hadde størst trafikk fra midten av 1600-tallet og frem til begynnelsen av 1900-tallet, og det gikk rekker av kløvhest fullpakket med ull og talg fra vest til øst, da spesielt til gruvene i Kongsberg, som hadde stort behov for talg. Hytta ligger på nesten 1300 meter, og terrenget er for det meste lettgått og oversiktlig. Etappen ble tilbakelagt 15. juli og tok fire timer. Overnatting Lufsjå. 1 Lufsjå – Imingfjell: 21 km Fra Lufsjå blir stien dårligere vardet, og man bør derfor lese kart for å finne frem til bilveien ved Sønstevann og Iminfjell Turistheim. Fra Lufsjå går stien opp i sørskråningen ved Borgsjåbrotet og nedover mot Borgsjå, før den går ned Urdelia og ned til veien. Etappen ble tilbakelagt 14. juli og tok 5 ½ time. 1 Imingfjell turistheim – Mårbu: 28 km Dette er inngangen til selveste Hardangervidda. Etter å ha passert over tre fjell, venter østvidda! Men først følger man grusveien fra turistheimen i ni kilometer, før man forlater Sønstevann og tar av inn til Afdalstjønne – før den forsetter innover vidda og mot Mårbu – som ligger på en odde nede ved Mårvath (1121 moh). Etappen ble tilbakelagt 14. august og tok 5 ½ time. 1 Mårbu – Rauhelleren: 22 km Fire kilometer fra hytta entrer man Norges største nasjonalpark, som ble isfri for 9000 år siden. På lettgått og godt merket sti går turen innover mot Kosadalen, før man krysser Numedalslågen på bro i Geitvassdalen. Etter å ha passert et høydedrag kommer man ned ved Langesjøen, hvor man ser den røde hytta til DNT Drammen og Opland vente. Etappen ble tilbakelagt 17. juli og tok 5 ½ time. Overnatting med tre retters middag på Rauhelleren. 1 Rauhelleren – Hadlaskard: 48 km Hvis man starter tidlig, og veien er så lettgått som den er på østvidda, er det bare å kjøre på. Det fantastiske med østvidda er at man ser over alt. På ens høyre side mot DNT-hytta Sandhaug ser man Hardangerjøkulen med sine hvite kapper, mens Hårteigen er en pussig hatt til venstre i horisonten. Målet for dagens etappe befinner seg ikke langt fra Hårteigen, og er en populær hytte før man bestiger hatten, nemlig Hadlaskard. Etter Sandhaug forandrer landskapet seg, og man passerer ett av de mest særegne og fascinerende stedene på vidda; Sørfjordingsrindane – eskere. En esker er gammel elvebunn som i dag ligger som slyngende sand og grusrygger bortover Vidda, ofte med en sti på toppen. De er tørre og lette å gå på. Etappen ble tilbakelagt 18. juli og tok 10 timer. Overnatting på Hadlaskard. 1 Hadlaskard – Stavali: 23 km Vestsiden av vidda er frodig, vill og vakker. Stien bukter seg langsetter smale fjellvann, over gamle seterstuler og ned stadig brattere fjellsider mot DNT-hytta Stavali (1024 moh). Turistforeningshytta feirer i disse dager 75-års jubileum, og det beste med hytta, foruten om veldig god rømmegrøt, er den vedfyrte stampen på utsiden. Etappen ble tilbakelagt 19. juli og tok 6 timer. Overnatting på Stavali. 1 Stavali – Kinsarvik: 16 km Stien bukter seg langs foten av Randinuten og på bro over elva Grøno, før man må holde tunga rett i munnen ved nedstigning gjennom Botnane. I finvær er bergene lette å gå nedover, men i regnvær blir de glatte og krevende å gå ned. Videre ned mot Kinsarvik går man gjennom et av de vakreste og mest urørte dalførene vi har i landet med fossene Søtefoss og Nykkjesøyfoss øverst i dalen, og Nystølfoss og Tveitafossen nederst. Stor turistfaktor fra utlandet ved de nederste fossene. Stien ender på grusvei nede ved Kinsarvik kraftstasjon, kun fire kilometer fra bygda – og Ullensvang herad. På Hardangerfjorden skimtes fergen som skal ta meg fra Utne og over til neste etappe. Etappen ble tilbakelagt 20. juli og tok 3 ½ time. 1 Kvanndal – Norheimsund: 42 km I gamle dager ble planten kvann dyrket i store mengder som medisinplante, og ga navnet til det som i dag er et fergested. Den siste etappen til Bergen har flere rutealternativer, ett par av dem over bratte og glatte fjell. I stedet har jeg valgt å løpe og gå en litt lengre, men forhåpentligvis, mer tidseffektiv rute ved å følge Rv 7 mot Bergen. På den måten kan familien være med siste delen av turen. Dagens etappe går på en smal og svingete vei langsetter fjorden, med god tid til å betrakte både vestlandsk bebyggelse og natur. Etappen ble tilbakelagt 2. august og tok 5 ½ time. Overnatting Oddland camping. 1 Norheimsund – Tveitereid: 41 km Den siste etappen langsetter Rv 7 var den farligste og mest krevende av alle etappene til nå. Rask trafikk, liten veiskulder og over ett dusin lengre tuneller, uegnet for løping, gjorde etappen vel 15 km kortere. Ingen rute å anbefale. Etappen ble tilbakelagt 3. august og tok 5 timer. Overnatting Oddland camping. 1 Indre Arna – Fløyen – Bergen brygge: 14 km Gulletappen går fra Arna stasjon med hele familien, og over Byfjellene og til Fløyen. Første halvdel av turen er bratt stigning opp til det bergenserne kaller for Vidden, hvor vi passerte Norhytten og Vikinghytta – før stien bukter seg ned mot havet og Bergen der nede i det blå. Etappen ble tilbakelagt 4. august og tok 6 timer.

Hei! Skal gå en liten tur i 2019, fra Lindesnes til nordkapp, så avslutte turen ved Grense Jakobselv. Satser på å fullføre turen etter en 5 månders tid?... Er fra nord i Norge, så det område er greit. Men da lite kunnskap om alt sør for Trondheim. Mulig noen her har litt og fortelle da Hvordan er Hardangervidda? starter siste uken i mai fra Lindesnes å er på vidda i Juni en gang da, har veldig lyst å ta turen til trolltunga før jeg vandrer videre nord og mot Galdhøpiggen. Regner med det er MYE snø som smelter i den tiden men er det mulig og gå den veien uten ski/truger? eller er det snø som dekker deg opp til brystet i retning trolltunga? Galdhøpiggen i Juni? hvordan er turen? Planen er å gå fra og til Spiterstulen. Finland? Noen som vet om en side der jeg kan skrive ut kart, som kartutskrift sin side? gå over finskegrensa er vel smertefritt? som i sverige? Har aldri tatt turen der før. Tusen takk 😃

Vi skal gå en lang tur i sommer og entrer Hardangervidda ved Solheimstulen Høyfjellseter. Derfra har vi en plan om å gå til Finse. Er det noen som har tips til en god rute her? Vi går med telt og storsekk, men ønsker å slå leir i nærheten av en hytte, privat eller DNT spiller ingen rolle. Håper noen kan hjelpe oss!

Bilde 1: Idyll ved Hansbuflåten i kaldt norsk vintervær Her følger en turrapport fra tur alene over vidda fra Finse til Rjukan i perioden 2.2.18 til 11.2.18. Jeg har valgt å inkludere en del detaljer og erfaringer rundt rutevalg osv som kanskje kan være til nytte for andre som planlegger å gjennomføre denne turen Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Finse 1222 - Hansbuflåten Etter å ha tatt nattoget fra Tronhdiem til Oslo S fikk jeg en flott togtur mot Finse i strålende solskinn. Etter en liten halvtime med forberedelser på Finse startet turen i to-tida fredag ettermiddag. På Finse hadde det snødd mye de siste dagene så det var relativt tungt å gå i dyp nysnø, men været var helt fantastisk. Blå himmel, nesten vindstille. Teltet ble satt opp ved Hansbuflåten noen kilometer sør for Finse. På perrongen i Oslo hadde jeg blitt kjent med en annen fjellvandrer med pulk som skulle til Finse og vi slo følge denne dagen før han returnerte dagen etter. Soveposen som jeg bruker er en helt ok vintersovepose, ikke en veldig dyr en. Men selv i netter med 30 minus hadde jeg det komfortabelt. Til liggeunderlag bruker jeg reinsdyrskinn og et «vanlig» enkelt liggeunderlag. Det duger fint. Både reindsdyrskinn, liggeunderlag og sovepose var pakket i en «arctic bedding» som er utrolig kjekk på slike turer. I denne kan en pakke mye av det en trenger inne i teltet. Beddingen ligger oppå pulken og dras bare rett inn i teltet. Da er det bare å åpne den og vips så ligger både underlag og sovepose ferdig utrullet. Inne i soveposen bruker jeg en hjemmelaget dampsperre av søppelposer. Jeg sover da med tynt ull på kroppen inne i denne plastposen. Dermed blir all fuktigheten fra kroppen fanget i denne posen og gjør ikke soveposen fuktig. Det blir litt klamt inne i plastposen, men det venner en seg fort til. Dette har jeg brukt på vinterturer tidligere (bla i fjor når jeg gikk en uke i Sylan) og det fungerer utmerket. Jeg hadde ikke problemer med kulde selv om det var flere netter i minus 30. Soveposen holdt seg tørr og fin. En liten varmeflaske med varmt vann puttet jeg nederst i posen for å gi litt ekstra varme på bena. Jeg hater å fryse på bena, så da er det skikkelig god komfort med varmen fra varmeflaska. Inne i teltet har jeg laget meg en hjemmelaget «ekstra bunn» av tynn enkel bobleplast som lå løst inne inne i teltet når jeg rullet det sammen. Denne fungerte greit og ga et ekstra isolasjonslag mot bakken inne i teltet. Vottesystemet jeg bruker er ullvott innerst, deretter en fleecevott utenpå og så en vindvott ytterst. Tanken her er at fuktigheten går gjennom ullvotten ut i fleecvotten. Dermed blir fleecevotten fuktig, men ikke ulla. Fleecevotten tørker jeg også på kroppen. Selve vindvotten rensens for ispartikler hver kveld (både innside og utside). Dampsperre bruker jeg også i skoene. En tynn ullsokk innerst, en rema1000 plastpose og så en tykk ullsokk. Dermed holdes den tykke ullsokken og selve skoen seg tør mens den innerste tynne ullsokken blir «søkk våt». Denne sokken tørker jeg hver natt på kroppen (i lysken). Utenpå skiskoene har jeg tredd en gammel ullsokk, det gir også ekstra isolasjon. Mange av disse detaljene har jeg lært fra boka til Børge Ousland (Ekspedisjonshåndboka). Her deler han av sine erfaringer om hvordan håndtere problemet med kondens og fuktighet i kulda. En bok som absolutt kan anbefales. Dag 2: Hansbuflåten - Finsbergvannet (1190) En god natt i teltet , selv med temperatur på ned mot -30 var det godt og varmt i posen. Klarte faktisk å forsove meg til klokka 8.30! Først klokken 10.30 var jeg klar til å gå. Fra nå av ble vekkerklokka satt til 05.20 sånn at jeg er klar til å sette avgårde når det lysner i halvåttetida hver morgen. I dag var det skikkelig kaldt og da tar ting tid. I tillegg var det mye dyp snø så jeg sneglet meg videre sørover med utallige pulkvelt i den dype snøen. Det var klar blå himmel og lett å navigere etter kartet. Vinterruta mot Krækkja er ikke kvistet så tidlig på året, men jeg gikk en trase tilnærmet lik der denne vanligvis går. Brattefonnsvatnet (1381)-Midnutevatnet (1323) deretter ned til Finsbergvannet (1190). Opp fra Finsbergvannet er det en bratt stigning på seksti høydemeter. Jeg har blitt fortalt at denne bakken visstnok omtales som «Wiesel bakken» ettersom det en gang i tiden var et femtitalls personer som måtte til for å trekke opp en Wiesel beltevogn som hadde kjørt seg fast her. Uansett. Klokka var 16.30 og mørket falt på så jeg bestemte meg for å slå leir i bunn av denne Wiesel-bakken og heller starte på den neste morgen når jeg var uthvilt. Bilde 2: Tining av Japp i sprengkulda Dag 3: Finsbergvannet (1190) - RV7 ved Fagerheim Frisk og rask etter en ny god natt i teltet gikk det greit å komme seg opp Wiesel-bakken. Det tok en liten time i gode spor etter to sporty jenter som hadde forsert bakken dagen før og snudd på toppen. Nå fortsatte turen i kupert terreng sørøst over vannene 1239 og 1210 før jeg dreidde sør og gikk rett vest av Andersbunuten og krysset Drageidfjorden (1176). Dreide øst mellom høyde 1206 og 1216 og satt deretter kursen sørøst ned mot Storekrækkja (1151). Her kunne en lett se Fagerheim Fjellstove og Rv7 i horisonten så det var bare å gå rett på over vannet. Også her var det mye dyp nysnø, så spesielt fort gikk det ikke! Her fikk jeg også besøk av kjentfolk. Min far og kona var på hytta på Maurset og gikk en liten søndagstur fra Fagerheim for å gå meg i møte. Her fikk jeg servert en kald cola og litt sjokolade. Topp service. Etter å ha krysset Rv7 ved Fagerheim vinket jeg farvel og satt opp teltet så i si brøytekanten. Kanskje ikke den mest idylliske teltplassen men pyttsann. Inne i teltet var det uansett trivelig og jeg sovnet til lyden av et og annet vogntog som krysset Hardangervidda i vintermørket. Bilde 3: Utsikt ned mot Finnsbergvannet (1190) Dag 4: Fagerheim - Vest for Heinsæther I løpet av natten hadde været slått om og det iskalde klarværet var erstattet med lavt skydekke og ti minusgrader. Dagens rute var betydelig mindre kupert enn strekket fra Finse til Rv7 og fulgte i stor grad vannene Veslekrækkja (1148), Heinungen (1138) og Øvre Hein (1113) før jeg slo leir i skråninga oppe i lia på vestsida av Heinsæther. Sikten denne dagen var dårlig da det meste var hvitt, men med god disiplin med kart og kompass gikk det greit å navigere. Dette var viktig da dagens rute gikk over flere vann med tilknyttede elver som var åpne, så her var det viktig å være sikker på at jeg holdt trygg avstand til både elver og innløp/utløp. Spesielt området sør på Øvre Hein (1113) og Heintjønn (1112) er guffent. Dette området er da også spesielt merket på iskart.no som et område hvor en kan forvente usikker is. Jeg hadde på forhånd skravert inn alle slike områder fra iskart.no inn på papirkartene mine som jeg hadde med på turen. Dette var svært nyttig og ga meg god oversikt i løpet av turen, spesielt i de områdene hvor det er regulerte vann til vannkraft. Bilde 4: Nyttig informasjon fra www.iskart.no Dag 5: Vest for Heinsæther - Skrykken (1158) Dagen startet som vanlig med vekkerklokka 05.20. De neste tyve minuttene går med til å skrape av all isen som har samlet seg på innsida av teltduken, på soveposen osv løpet av natten. Dette er fast rutine som jeg gjennomfører nøye hver morgen i teltet for å hindre fuktighet. På lange turer blir dette veldig viktig for å holde ting tørt. Etter å ha skrapet teltet fritt for is er det tid for å fyre opp primusen og få opp litt varme i innerteltet. Frokosten består av ferdiglaget pose med havregrøt og tilberedes i forteltet, hvor jeg også smelter snø til drikkevann og fyller termosene for dagens etappe. Rundt kl 07.30 er morgenrutinene ferdig og jeg pakker fort ned teltet og er klar til marsj. Lunsjposen ligger i lomma og kan spises med votter på. Også denne dagen var det mye hvitt og lite sikt, men ikke verre enn at det gikk greit å navigere sørvest opp til Butjønn (1128) og deretter stikke ut en kurs sør-sør-øst mot Geitsjøen hvor jeg spiste lunsj like ved hytta som ligger på sørsida av vannet. Stigninga opp mot Hølen (1157) var slakk og gikk greit med pulk selv om snøen også her var dyp. Generelt var det stort sett dyp snø hele turen og pulken gravde seg godt ned. Snøen var såpass dyp at jeg hadde utallige pulkvelt på flat mark og vann rett og slett fordi pulken grov seg så dypt ned i puddersnøen at den gradvis la seg over. Litt frustrende til tider, men sånn er det å gå i høyfjellet vinterstid. Oppe ved Høen (1157) er det utrolig flatt og fint. Her fikk jeg også to timer hvor skydekket lettet litt og jeg så Hårteigen langt mot vest før det ble grått igjen. Etter å ha krysset hengebrua over elva som renner ut av Høen(1157) var det en flat og fin etappe resten av dagen og jeg slo leir ikke langt fra noen hytter som ligger på nordsida av vannet Langvannet/Skrykken (1158). Bilde 5: Mange åpne elver på vidda. Her fra broa over Hølen (1157) Bilde 6: Magisk norsk vinterlandskap åpner seg når solen bryter opp skydekket innimellom. Her viser fjellreven(?) veien. Dag 6: Skrykken (1158) - Mårbu (1130) Nok en dag med whiteout, men fin temperatur på minus 15 og svak vind. Denne morgenen fikk jeg trøbbel med primusen. Et forsøk på feilsøking og reparasjon i teltet ga ikke noe videre suksess. selv om jeg kjenner primusen min godt, er det begrenset hva en får til å reparere med kalde fingre i forteltet. Uten primus er en ganske sårbar, spesielt da en ikke får smeltet snø til drikkevann. Ideelt sett bør en jo ha med seg en identisk reservebrenner på slike lange turer, men jeg har ikke tatt meg råd til å kjøpe det. I stedet har jeg som back-up med to liter rødsprit og en liten rødsprit-brenner fra et gammelt stormkjøkken som jeg har hatt liggende lenge. Denne brenneren brukte jeg derfor denne morgenen for å få smeltet vann til dagens etappe. Første del av dagens etappe går i virkelig historiske omgivelser. Det var her på Skrykken at Joachim Rønneberg landet i fallskjerm med sine fem medsoldater i gruppen «Gunnerside» i Februar 1943 for å sprenge tungvannsanlegget på Vemork. Også på flukten mot Sverige etter aksjonen var de innom dette området da de blant annet hadde lagret mye utstyr i terrenget her. Dagens etappe gikk rett sør over Skrykken (1158) før jeg dreidde sør-sør-øst og fulgte Skjortedalen mot Mårbu. Her brukte jeg kart og kompass flittig for å sikre at jeg hele tida holdt en linje litt øst i dalen et titalls høydemeter over dalbunen hvor det går et uryddig elveløp i myr-terrenget med en del åpne råk. Klokka 14 var jeg fremme med Mårbu og jeg bestemte meg for å avslutte dagen og ta inn for natten på den selvbetjente sikringsbua til DNT. Her fikk jeg fort opp varmen med vedovnen og hadde det riktig så fint. I slike omgivelser var det en god anledning til å gjennomføre ordentlig reparasjon av primusen. Etter en liten time hadde jeg fått byttet og smurt alle pakninger og primusen var god som ny. Det var også deilig å få varmet opp vann til en skikkelig vask og ikke minst pleie noen såre ben. Kvelden ble avsluttet med hodelykt i soveposen og boka jeg hadde tatt med om tungtvannsaksjonen.Bilde 7: Flittig bruk av kart og kompass. Dag 7: Mårbu (1130) -Kalhovd (1087) Frisk og uthvilt etter en natt på Mårbu startet jeg på dagens etappe mot Kalhovd. I dag blåste det friskt og det var lavt skydekke. Spesielt kaldt var det ikke (rundt minus 10). Sikten var vekslende, men dagens etappe ble svært enkel å navigere da det nylig var satt opp kvister for sesongen helt til Kalhovd! Løypen går over Mår (1121-1100) frem til den dreier inn over land ved Storodden. Mår er et regulert vann hvor en skal være varsom. Det er i hovedsak området rundt Synken i Sørenden som er skumlest da inntaket til kraftanlegget går her. Det var derfor ekstra betryggende at dagens rute over Mår var kvistet for sesongen. Fra Storodden følger den kvista løypen en fin trase med jevn stigning østover opp til Oppnestjønni (1203) før den dreier sørover over Gryvletjønnan (1207), Store Gloppetjønn (1197) og Vestre Flottetjønni (1212). Her oppe blåste det friskt og sikten var tidsvis såpass dårlig at det var vanskelig å se mer enn til neste kvist. Jeg valgte derfor å følge kvistinga helt frem til Kalhovd, selv om den tar en liten «omvei» bakom Hesteviernuten før den dreier vestover igjen tilbake til Kalhovd turisthytte. I bedre vær hadde jeg nok vært fristet til å dreie sør mot Kalhovd tidligere for å unngå denne omveien. Men jeg vet at det området er bratt og med dårlig sikt var det en unødig risiko å ta slik jeg vurderte det når jeg hadde en trygg kvistet løype og følge. Jeg slo opp teltet i nærheten av Kalhovd turisthytte og fant litt ly for vinden som hadde begynt å ta seg opp. Jeg var ekstra nøye med bardunering og retning på teltet denne ettermiddagen. Teltet har jeg pakket i en lang pølse på toppen av pulken. Stengene er tapet sammen bortsett fra ett ledd på midten for å lett kunne sette det opp. I enden har jeg festet en lang stropp som er det første jeg drar ut av posen. Denne stroppen sikrer jeg med en karabinkrok til meg selv eller pulken. Teltet er pakket slik at den første enden som kommer ut er den lave enden som jeg ønsker opp mot vinden. Da kan jeg rulle ut teltet «med vinden» mens jeg setter det opp. Hele operasjonen tar dermed noen få minutter og lar seg gjøre alene i vind uten å ta av vottene eller risiko for å miste teltet i vindkast. Det var godt å komme seg inn i varmen og få i gang primusen som oppførte seg eksemplarisk etter reparasjonen på Mårbu. Det ble en god natts søvn i posen mens kong vinter herjet på utsiden. Dag 8: Kalhovd (1087) -Nedre Strengetjønn (1087) Det hadde snødd mye i løpet av natten så teltet måtte spades frem. Denne dagen startet med turens hardeste etappe med nesten 200m stigning opp til Vøgårhovde. I dyp nysnø var det skikkelig tungt å få med seg pulken på 40kg opp her og det var tre timer med regelrett blodslit. Også her var det kvistet helt frem mot Strengen. Det blåste frisk og sikten var dårlig så jeg hadde flere pauser hvor jeg ventet på nok sikt til å se neste kvist. Selve Strengen er imponerende damanlegg bestående av en flere demninger hvor vannet fosser ut i bunn i en voldsom elv fra den ene. Det finnes to måter å krysse anlegget på. Enten å bruke brua i bunn eller gå opp på selve demningene. Det var dårlig sikt og lite oversiktlig så jeg var litt usikker på hva som var mest hensiktsmessig, så siden det var mobildekning her benyttet jeg muligheten til å ringe DNT sitt lokalkontor i Telemark, samt en kjentmann på Krossobanen i Rjukan. Disse var var begge kjent i området og bekreftet at begge alternativer var greie, men at sommeruta gikk over demningen og det var kanskje det enkleste hvis snøforholdene var greie der. Alternativet med brua går litt lenger nede så en sparer litt høydemeter med å følge demningen. På demningen lå det mye snø opp til høyden på rekkverket, men ikke verre enn at det var trygt å passere den. Hadde det vært en liten halvmeter til med snø hadde jeg nok valgt brua. Demning nummer to var full av snø og ikke mulig å komme opp på med pulk, men her går sommerruta rett på nedsida av demningen hvor det ikke går noen elv så det var trygt å følge samme trase. Etter å ha krysset damanlegget slo jeg leir ved enden av Nedre Strengetjønn (1087) da klokken var blitt halv fem. Bilde 8: Det snødde og blåste mye de siste dagene av turen Dag 9 Nedre Strengetjønn (1087) - Helberghytta Også i dag blåste og snødde det med dårlig sikt. Fra Strengen var det slutt på kvisting så dette ble en etappe hvor kompasset ble brukt flittig. Ruta gikk sørover i greit terreng opp den slake stigningen til Skånevatn (1132) før en starter den litt brattere stigningen opp mot Ljostjørn (1203). Det siste strekket her var forholdsvis bratt og tungt med dyp nysnø. Det var spesielt viktig å treffe riktig med navigeringa i dette partiet for å finne riktig rute mellom toppene. Her plukket jeg frem GPSen for å dobbelsjekke koordinatene. Jeg har en enkel GPS uten kart som jeg i slike tilfeller kan bruke for å dobbelsjekke posisjonen min på papirkartet (tar ut WGS84 kart koordinater fra GPS og sjekker mot kart). Generelt så liker jeg best å navigere uten GPS og bare benytte kompass, kart og klokka (marsjhastighet), men det gir en ekstra trygghet å ha med GPS og kunne dobbelsjekke posisjonen i situasjoner hvor sikten er dårlig og terrenget er utfordrende. Etter å ha krysset Ljostjørn (1203) dreidde jeg rett vest og startet nedrennet mot Butjønn (1135). Her hadde jeg en skikkelig engelsk brems i altfor stor fart inn i en snøfonn. Engelsk brems beskriver jo som kjent det å bremse med hodet først i snøen! (Dansk brems er forøvrig å sette seg på rumpa). Det må ha vært et komisk skue for fjellreven hvordan jeg kavet meg nedover denne lia uten å se mer enn et par meter foran meg. Heldigvis skadet jeg hverken meg selv eller noe av ustyret. I finvær er nok dette et flott nedrenn, men i snøbyger og vind var det rett og slett ikke like idyllisk. Siden sikten var dårlig fulgte jeg den enkleste ruta å navigere etter frem mot Helberghytta ved å gå over Butjønn (1135) rundt Ormshovde og dreie sør ved Sudtjønn (1131). I bedre vær er det sikkert mulig å spare litt tid ved å legge ruta oppe i lia sør før Butjønn og dreie sør mot Helberghytta før Ormshovde. Uansett, vel fremme ved Helberghytta luktet jeg røyk fra peisen i den minste av de to hyttene og inne i hytta møtte jeg to trvilige karer fra forsvaret som benyttet hytta i forbindelse med en vinterøvelse i fjellet. Her ble jeg møtt med en fantastisk gjestfrihet og fikk servert salmalaks og risotto. Virkelig en høydare etter ni dager med Real turmat. Disse to karene var forøvrig de første menneskene jeg hadde sett siden jeg krysset RV7 på dag 3. Bilde 9: Stø kurs mot Rjukan Dag 10 Helberghytta-Gvepseborg Fra Helberghytta er det bare 9km ned til Gvepseborg i greit terreng, men ute herjet vinden som var oppe i kuling så det krevde fullt fokus også denne siste etappen for å komme trygt frem. Karene fra forsvaret opplyste om at det var kvista løype fra sørenden av Våervatn (1079) og de anviste på kartet nøyaktig hvor denne kvistinga startet. Etter noen timer med nøye navigering med kart og kompass gikk jeg rett på kvistene akkurat der de sa. Da var jeg rett og slett litt imponert over navigeringa mi i så dårlig sikt. På veien hit opplevde jeg faktisk å miste speilkompasset mitt. Vinden var såpass sterk at kartmappa fløy fram og tilbake og kompasset må regelerett ha blåst over hodet mitt i et vindkast. Jeg har alltid med et ekstra kompass på tur, men dette var første gang i mitt liv jeg har fått bruk for det. Det var surt å miste et kostbart speilkompass, men samtidig var jeg sjeleglad for at jeg hadde med ekstra kompass. Uten ekstra kompass måtte jeg nok slått leir og ventet på bedre vær siden dette skjedde før jeg nådde den kvista løypa og det ville vært vanskelig å navigere trygt videre uten kompass i så dårlig sikt. Sikten var såpass dårlig at selv når jeg nådde kvistinga så måtte jeg flere ganger vente opp til et kvarter før jeg kunne se neste kvist 30m fremme, men jeg hadde god tid så det var bare å ta ta tiden til hjelp. Humøret var på topp og etter noen timer i kupert terreng forbi Ormetjønn (1080), Damtjønn (1091) rundet jeg Pignatten på nordsiden før nedrennet startet. Her kom en fort ned til hyttefeltet og hadde et fantastisk nedrenn til Gvepseborg, øvre stasjon av kabelbanen Krossobanen som ble bygget i 1928 for at Rjukans befolkning skulle lett kunne komme seg opp på fjellet og få sol. Etter en flott tur ned fra fjellet med kabelbanen var det tid til en burger på den lokale kiosken før retur til Oslo med Rjukan ekspressen som korresponderte med nattoget til Trondheim. En fantastisk tur var over, og jeg gledet meg virkelig til å komme hjem til kone og barn som ventet i Trondheim. Det å krysse Hardangervidda tidlig Februar er en fantastisk opplevelse og det var artig å få oppleve flere sider av norsk vintervær på høyfjellet. Jeg har stor respekt for norsk vinter på høyfjellet, men samtidig så vet jeg at ved å gjøre fornuftige vurderinger, være godt forberedt og har riktig kunnskap og utstyr så er det fullt mulig å ferdes trygt alene her oppe vinterstid og få noen utrolige opplevelser. Bilde 10: Deilig å være fremme etter ti dager på tur! Bilde 11: Mye nyttig informasjon var tegnet inn på papirkartene før avreise Bilde 12: Klar for start på Finse 1222

Har tenkt å gå noen turer på nordsiden av Hallingskarvet i slutten av Juli. Har tenkt å bruke Raggsteinsdalen som "base". Er det noen som har noen forslag på "fotogene" turer i dette området? Har noen f.eks gått fra Raggsteinsdalen til Storekvelvi langs skarvet? mvh Tomas

Vid vandring i år mellan ca 20/7 till 3/8 Alt 1 Myrdal ned till flåm vidar Norr om Hallingskarvet och ner mot Finse ev upp till Hardanger bree stugan V om bree Alt 2 Finse till Haukeli Hur stora är de små vattendragen där det ej är broar på leder,behövs kängor som klarar ca 15-18 cm vatten drag. Cyklas det på lederna så det blir lerigt och markvegitationen slits och det blir mkt frilagda stenar och lera mellan dessa.

Jeg har aldri vært på Hardangervidda før, og må derfor spørre dere som har kjennskap til området. Jeg pleier å ha med tarp for å sørge for at bikkja har skygge og teltet ikke koker. Det er vel ikke stort å feste tarpen i på vidda? Tips?

Denne sommeren hadde jeg veldig bra med tid så tenkte å ta en 3 ukers tur der oppe. I og med at jeg bare får plass til to uker med mat i sekken så måtte den da inkludere en sirkel så jeg kom meg tilbake til bilen for å fylle på med litt mat underveis. Snømengdene på vidda dette året gjorde at områdene som kunne bli besøkt i begynnelsen av juli var litt begrenset. Hadde tenkt meg en tur opp i jotunheimen etter turen på hardangervidda, men turen jeg hadde planlagt lot seg ikke gjennomføre med det været som var da jeg hadde tenkt å dra den veien, så jeg endte opp med en ny tur opp på hardangervidda med en annen inngangsport på den andre turen. Blir alltid mye bilder når jeg er på tur, så det er nok et par bilder med her og. Bildene gir nok inntrykk av at jeg hadde bedre vær enn jeg hadde i begynnelsen av turen, men jeg utnytta et hvert øyeblikk som hadde finere lys til å ta litt bilder og da blir det sånn. Inngangsporten på første tur ble tinnhølen da alt lengre vest var dekket med et stort hvitt lag med snø. Bilen ble parkert sånn ca klokka 6 på ettermiddagen etter en kjøretur fra Kristiansand. Så planen var ikke å gå spesielt langt første dagen. Dessuten visste jeg at sør for sandhaug og vest fra der tinnhølen lå det enda litt mye snø, så tenkte som så at jeg den første uka skulle holde meg på de flate områdene mellom Tinnhølen og Sandhaug. Dette er et område jeg stort sett bare har gått forbi siden jeg liker meg bedre i litt mere kuppert terreng, syns rett og slett det bare er finere. Men det er nå endel vann her som kan inneholde fin fisk, så da tenkte jeg at fiske skulle være prioritet nummer en denn første uka. Værmessig så kan jeg vel si at det stort sett var kaldt, mye nedbør med noen små hull med litt finere vær. Etter at jeg passerte Snero begynte jeg å gå østover til ormådet første teltplass var planlagt. Er ikke så mye å rapportere her egentlig. Hadde teltet oppe i et par dager og jeg kan si så mye at jeg ikke hadde et eneste napp de to første dagene. Så kaldt som det var og hvor vinden kom ifra gjorde også at jeg ikke hadde de aller største forhåpningene. Men fikk nå testa endel forskjellige vann og mista endel sluker siden de er ganske så grunne disse vanna . Møtte et par andre karer som hadde med seg kano, de hadde vært ute ei uke å fått en hel fisk på 300g, så bettet var ikke akkurat det beste. Etter de første to dagene bestemte jeg meg for å ta turen litt lengre sørover for å prøve lykken i noen andre vann. Nå ble været litt varmere også, så nå øynet jeg håp om at fiske også skulle kunne bli litt bedre. Og da sola også kom med et par av sine stråler begynte det og bite. Første fisken som beit på sluken var en finn ørret på ca600g, ganske god start syns jeg og fikk da mitt første fiskemåltid denne sommeren. Hadde teltet her et par dager og fisket i flere vann i området. Fiske var veldig bra og jeg fikk to på over kiloen og ganske mange over halvkiloen så jeg var en ganske så fornøyd fjellfisker. Men som alltid blir jeg rastløs etter et par dager og vil besøke flere og nye vann jeg aldri har testa. Videre nå gikk jeg i retning Sandhaug, tenkte å prøve et vann som ligger litt nord for snadhaug litt høyere oppe i terrenget. Denne dagen var været ganske så fint, ganske deilig og slippe å gå i goretex dressen for første gang på denne turen. Fant en veldig fin teltplass med god utsikt og et fint vann få meter fra teltet. Fikk kasta noen kast på kveldinga og fant ganske fort ut at det var fisk her, så bestmte meg for at jeg skulle legge litt innsats i dette vannet dagen etter. Og det gjorde jeg, fisk ble det også, men utifra jeg fikk denne dagen så så det ut til å være litt overbefolka, men det kan jo ha vært at det bare var de små som ville bite denne gangen, vanskelig å si. Jeg tok en tur til en høyde like ved og fikk inn en oppdatert værmld og den sa at det været de neste dagene kom til å bli fylt av mye regn. Morradagen skulle det være oppholds det meste av dagen, men litt utpå ettermiddagen skulle regnet komme og det skulle regne ganske mye de neste tre dagene. Gikk tilbake for å tenke litt på hva jeg skulle gjøre de neste dagene resten av denne kvelden. Valget ble tatt om at jeg skulle gå tilbake til bilen og hente to uker med mat og kanskje rekke tilbake til teltet før regnet kom. Så jeg lot teltet stå tømte sekken og tok turen tilbake til bilen dagen etter og hentet maten, ikke akkurat den morsomste dagen dette, men visste jo at det måtte bli gjort før eller siden uansett da. Rakk nesten tilbake til teltet før regnet kom. Sov en liten time og begynte å tenke på om jeg ville være her de neste dagene mens det skulle regne ganske så mye. Kom fram til at jeg heller ville være et sted som det kanskje kunne friste mer å gå ut å fiske enn der jeg var, så pakket sekken og det kliss blaute teltet. Tok turen til sandhaug og gikk videre sørover langs vann/elvebredden til jeg fant et sted som det frista å sette opp teltet. Her tenkte jeg at det gikk fint å være i noen dager da jeg ville ha mange steder å svinge stanga med nye muligheter. Egentlig ville jeg inn til Reinavatnet og opp i høyden (dimmedalshøydene) men det lå det godt med snø enda og utifra jeg hva jeg hadde hørt lå den enda mye snø og is på vanna der oppe med noen åpne råker. Så tenkte at jeg da fikk utsette reisen sørover noen dager. Det ble som værmeldingen sa, veldig mye regn med noen timer her og der hvor det var oppholds. Fisk ble det mens jeg fisket meg hele veien ned til Bjornesfjorden. Største jeg fikk var på 900g, en litt vintertynn sak, men jeg var fornøyd. Etter tre dager valgte jeg å pakke ned teltet og ta turen inn til Reinavatnet. Her ble det ikke mye fisking, det blåste mye og sludda og regna om hverandre, så ble sittende mye i teltet denne dagen. Dagen etter tok jeg tuen opp i høyden til en avtalt plass hvor jeg skulle møte et par andre fiskeglade karer. Vi hadde bestemt oss for å bli der oppe noen dager å fiske oss igjennom det som er av vann der oppe i håp om å møte en av de store vi har hørt svømmer rundt. Nå skulle det også bli litt sol de neste dagene som gav meg håp om at vi kanskje kunne treffe på litt ordentlig bett om det bare var åpent vann da. De fleste vann var åpne, eller i hvertfall delvis åpne så det gikk ann å slenge en sluk uti og prøve lykken. Fram til nå hadde jeg nesten ikke sett et eneste innsekt bortsett fra mygg den ene dagen jeg var i et myrområdet og det ble vindstille i et par timer. så fluestanga jeg hadde med hadde ikke blitt pakket ut av futuralet sitt i løpet av de to første ukene. Men nå som sola kom litt fram og det ble litt varme midt på dagen kom det et par insekter fram, så den ble med haspelstanga overalt hvor jeg gikk i tilfelle det skulle bli vakende fisk. Første dagen vi hadde her oppe ble det mye fisk på 400-500g på de jeg var med, jeg fikk ingen napp engang. Så jeg valgte å ta en liten tur til en liten kulp jeg vet det alltid er litt bitevillig fisk bare for å få litt selvtillit tilbake. Troa er viktig når en skal ha fisk altså! Jeg fikk et par stykk i størrelsen 200g, men det var fisk og tenkte nå at det måtte bli bedre til andre dagen her oppe. dag nummer to starta strålende, vindstille -2 grader, nylagt is i vikene ved det vannet vi så sov og sol. Det negatvie med kuldegradene er jo at insektslivet ikke akkurat er stort, så det ble en dag hvor det ble fisket ved bunnen. Vi fisket stort sett hele dagen. Denne dagen kunne jeg se at det var sporadisk noen fisk oppe i vannflata og tok noe, men det blåste såpass at fluestanga fikk ligge i rp ved siden av meg. Jeg fikk fikk 5 stk i samme størrelsorden som de andre hadde fått dagen før. På kvelden løyet vinden ned og ørreten gikk etter fjærmyggen, så endelig kunne jeg fiske etter vakende fisk, etter to uker på tur. Fikk et par stk og syns kvelden absolutt hadde vært fin. Dag 3 her oppe starta igjen med kuldegrader, igjen var det vindstille og sol. Dro ut tidlig på morraen med begge stengene, og i et bukt så kunne jeg se at det var en ryddefisk oppe å gulpa i seg den ene flua etter den andre. Så jeg fant fram en flue jeg håpte skulle gjøre jobben. Presenterte flua på vannet og gjemte meg så godt som mulig fram til den hadde drevet inn på snøkanten, reiste meg opp og heiv ut igjen. Sånn holdt jeg på i ca 20 min før den endelig tok. Jeg kjente at det var mere tak i denne enn de jeg hadde fått tidligere på turen. Etter en morsom kamp fikk jeg fisken i håven og vekta stoppa på 1650g. Det var pers for meg på hardangervidda, så jeg bestemte meg for å bare sitte foran teltet og kose meg i finværet denne dagen før vi skulle ta turen ned til sandhaug. Det ble en overnatting på sandhaug og etter å ha fått inn ei ny værmld så bestemte jeg meg for å ta turen til bilen dagen etter siden det var meldt store nedbørsmengder de neste 4 dagene jeg hadde mat til. I retrospekt så var det riktig avgjørelse for kom så mye nedbør der oppe at jeg mest sansynlig bare hadde blitt sittende i teltet det meste av tiden.

Tidligere tråder om Hardangervidda Linker til tidligere års tråder om emnet Hardangervidda. Åpner derfor årets tråd om samme emne..

Jeg og en kompis har tenkt oss en tur til Hardangervidda i begynnelsen av juli (ca 1 uke). ingen av oss har vert der før og da har vi noen spørsmål. - Hvor kan man parkere bilen? - Forslag til ruter. - Gode fiskevann. - Noe spesielt vi burde ta med på tur?

Skal på den årlige turen med far og bror i juli. Vi har vært på Hardangervidda en gang før og vil tilbake i år. Det vi vurderer er enten å ta båten til Mogen og gå et stykke langs Kvenna før vi setter opp lavvo, eller å ta båten til Mårbu og finne plass til lavvoen et stykke forbi der. Stikkord: noen småtopper å gå til, fiske og flotte omgivelser.

Vi er en vennegjeng som har tenkt å gå Hardangervidda på langs sommerstid. Vi hadde i utgangspunktet tenkt å starte på Rjukan og gå til Geilo. Foreløpig rute som er tiltenkt : Rjukan(Krossobanen opp på fjellet) - Kalhovd - Mårbu - Rauhelleren - Heinseter - Tuva - Geilo Noen som har gått den ruten? Tips på sti-valg etc? Bruk av hytter vs. telt - hva anbefales? Når i perioden juni-august er det best å gå? Alle innspill taes imot med takk!🙂

Navn: Storfisken som glapp - Hardangervidda Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-01-15 Innsendt av: UTE avdelingen Fiske på Hardangervidda er spennende og gøy! Men vi er vel en del som har 'mistet' storfisken 🎣😉 Storfisken som glapp - Hardangervidda

Som 15-åringen gikk en kamerat og jeg over Hardangervidda, med start Ustaoset og stopp Haukeliseter. Som helt ferske på området var ruta ambisiøs nok, tatt i betraktning at vi bar med oss alt for overnatting i telt. Sekken var +/- 25 kg ved start, noe som var mye for en kropp på 60 kg. Det var blytungt opp fra Ustebergstølen til foten av Ustetind - glemmer det aldri. De andre etappene gikk overraskende bra, med unntak av de 28 km fra Rauhelleren til Sandhaug. Vi var dønn slitne ved ankomst 200 meter før Sandhaug. Vi satte oss i skjul før Sandhaug, hvilte og spiste før vi spratt spreke inn på hytta. Til vertskapet fortalte vi at vi bare hadde gått en liten tur fra Rauhelleren Denne dagen stiftet vi også bekjentskap med hvordan erfarne fjellfolk vurderer avstand. En kort bit over et par høydedrag viste seg å være 15 km igjen Dagen etter var vi dønn stive, og heldigvis skulle vi bare til Besså. Turen fra Besså til Litlos gikk som en drøm da sekkene var lettere og vi var i dytten. Siste del av turen gikk bra, selv om det var tåke og en del snø. På Haukeliseter opplevde vi den ultimate lykkefølelsen. Poenget med innlegget er å tenke tilbake på den enorme fjellgleden turen ga, tiltross for blodslitet og minimalt med utstyr. Jeg har lyst til å gå ruta igjen Denne gangen lettpakk og kamera.

Jeg planlegger min første tur alene over Hardangervidda. Tenker og kjøre bil til Rjukan og gå derfra til Dyranut. Jeg må jo som sagt tilbake til bilen min ved Rjukan etter endt tur, og lurer bare litt på hvordan jeg kommer meg fra Dyranut og tilbake til Rjukan etterpå? Har dere noen andre tips og triks som er greit og ha med seg? Er litt redd for og plutselig gå meg vilt, er turen greit oppmerket? Kart og kompass tar jeg med:-) Planlegger også og sove i telt stort sett hele turen da jeg har med to hunder:-) Noen som vet hvordan fiskemulighetene er langs ruta?:-)

Sommerferien på fjellet nærmer seg, jeg har en uke til rådighet etter å ha 'kastet' bort de to andre på pilegrimsferd i Spania (Camino Ingles / Muxia, fra Ferrol til Santiago og videre til Muxia). Ny sommer, nytt fjellområde, som vanlig, men jeg ender alltid opp med å returnere til Hardangervidda. Så tanken var egentlig bare surre litt rundt, med et spikret mål bare, å komme meg opp til toppen av Hårteigen. Nå har den 'jævelen' av et fjell ligget der og lokket meg omtrent hver gang jeg har vært på vidda. Men så begynte tanken om Massiv å gjøre tankegodset mitt forvirret. For de som ikke har fått med seg det, så er Massiv en ny rute som DNT har opprettet. Den starter på Sota Sæter og ender på Haukeliseter. På veien sørover går den gjennom fire massive fjellområder, Breheimen, Jotunheimen, Skarvheimen og Hardangervidda. Derav navnet, fire massive fjellområder. Noen her har kanskje forstått at undertegnede er svak for langdistanse-ruter. Så er det derimot sånn at det å komme seg til starten ikke er gjort i en fei. Ihvertfall ikke når bussen man tenker å ta er full og å utsette avreisen med en dag gjør tidsskjemaet litt for pressende. Så hva med å nattbussen istedet? Kan vel klare det en gang, selv om jeg totalt mangler søvn ved å gjøre det. Bussen stopper jo ikke ved Sota Sæter, som ligger rundt 3 mil unna. Kan gå, men på bilvei? Det går taxi, som på enkelte dager tar busstakst. Selvfølgelig ikke denne dagen, vanlig takst, en tusenlapp pluss minus. Nattbuss og tusen spenn? Nei takk. Løsningen? Snu ruten. Med det blir begge tankene iverksatt. Jeg har bare en uke til rådighet, men det burde være nok tid til at jeg klarer å komme meg til Finse. På vei fra Haukeliseter på den første dagen, klokken har passert fire på ettermiddagen. Første dagen starter sent på mandagen, bussturen fra Oslo til Haukeliseter stjeler en del av timene til dagen, men etter en matbit og øl på fjellstuen er jeg avgårde. Værmeldingen var ikke det man kan kalle lys, men i starten er det et behagelig turvær. Det kunne derimot ikke vare, i passet ovenfor Mannevatn blir det surt, vått og vindfullt. Ved Holmasjøen blåser det mye. Når klokken nærmer seg halv ni gir jeg meg, da har jeg gått i litt over fire timer. Etter Holmasjøen går man over en kolle, den gir god ly for vinden og jeg finner en grei teltplass ovenfor Sandflofossen. Regnet har gitt meg et lite vindu til å sette opp teltet i. Kjølig om kvelden. Jeg spiser middag ute før jeg trekker meg inn og får varmen tilbake, mens det begynner å regne lett utenfor. Noen ord om mat på turen. Denne gangen har jeg latt pakkene med real turmat ligge igjen hjemme. Istedet har jeg lekt meg litt med vakuumpakker-maskinen jeg har fått. Til middagene på turen har jeg stekt og tørket kjøttdeig, fordelt på fire pakker som jeg har vakuum-pakket sammen med mais og ananas. Laget fire poser med byggrynssalat i vakuum har jeg og. Og så har jeg delt opp to poser med Toro gryteposer i fire. Frokost og lunsj er kjedeligere, knekkebrød med pålegg (syltetøy og baconost). Har man regnet etter forstår man fort at dette ikke holder til hele uken, jeg har beregnet to dager på hytte for å slippe å bære for mye (som om jeg ikke gjør det fra før). Utsikt over Loftdokktjønn. Hjemmelaget real turmat, Toro pastagryte med vakuumpakket kjøttdeig, mais, ananas og byggrynssalat. Ovenfor Sandflofossen. Andre dagen bringer med seg noe lysere vær, fortsatt vekslende, men ikke like mye regn som gårsdagen. Dette blir en lang dag, jeg går til Grøndalsvatni, omtrent to timer etter Litlos i retning Hårteigen og Torehytten. Først en fin tur forbi Hellevassbu (andre stempel i det såkalt Massiv-passet, les mer om det på siden til Massiv) og så over til Litlos. Vakre områder å gå i, jeg har alltid likt meg i denne delen av vidda. På Litlos tok jeg meg en øl og slappet av i peisestuen før jeg gikk videre. Hvor jeg gikk videre var avhengig av værmeldingen, men på Litlos sa de at i morgen var det meldt samme vær som idag, bare varmere. Det kan bety muligheter for utsikt fra Hårteigen, så jeg avviker litt fra Massiv-ruten og setter kurs i retning det karakteristiske landemerket på vidda. Det er også en fin tur, stien er enklere å gå på her enn fra Haukeliseter til Litlos. Regnet kom først idet jeg slenger fra meg sekken for å sette opp teltet, typisk planlagt fra værgudenes sin side. Fortsatt kjølig ute, så etter middag føles det best å krype ned i soveposen og slappe av. På vei ned på snøen ved Årmoteggi. Teltplassen ved Grøndalsvatni. Når tredje dagen opprinner er ikke utsikten til en topptur lystig, den er relativ grå og mørk, skylaget ligger tungt rundt Grøndalsvatni. Nå har jeg allerede beveget meg i retning av Hårteigen, så å snu er det ikke snakk om. Noen timer senere står jeg på toppen av Hårteigen med et stort og bredt glis om munnen, timingen kunne nesten ikke vært bedre. Rundt meg kan jeg se Hardangervidda i alle retninger, skyene lettet såpass mye at over meg er det nå mye blå himmel og solen skinner. I horisontene er det mørkere derimot, men herfra kan de være så mørke de vil. Jeg får toppen litt for meg selv i starten, før flesteparten av de som sov på en overbefolket Torehytte dukker opp. Gitt været de siste dagene føler jeg meg heldig som får oppleve toppen på denne måten, så skiftende som det er og har vært, kunne toppen like fullt vært innhyllet i skyer nå. Etter noen timer er min tunge sekk på ryggen igjen og retningen satt tilbake til Litlos. Litlos blir min første av to planlagte overnattinger på hytte på turen. Overgangen fra å være mutters alene i teltet mitt til en folksom peisestue er stor, men maten er god (reinsdyrkarbonader) og kvelden blir hyggelig den. Litlos er en trivelig hytte som får litt ekstra kudos for å være den hytta som ligger lengst unna vei i Nord-Europa. Grytevatnet. Hårteigen. Utsikt fra toppen av Hårteigen, Hardangerjøkulen til venstre. På toppen av Hårteigen, strålende fornøyd. For min fjerde dag er planen ganske så lik som for den andre dagen. Jeg går til en betjent hytte og tar meg en pause der før jeg fortsetter videre for å finne et sted å telte. Idag sto Sandhaug for pause underholdningen. Denne dagen markerer også et skille på ruten, da man etter Besso kommer inn i det mer flatere og åpnere landskapet på øst-vidda. Også denne dagen var været vekslende. I starten var det et dust slør over landskapet, som ga det et eventyr-aktig preg. Det var færre folk enn jeg trudde på Sandhaug, jeg blir i peisestuen en god stund med noen kalde øl før jeg begir meg ut i et dystert landskap. Denne gangen går jeg ikke like lenge, startet og senere, etter litt under en time er jeg ved Reinsmyrtjørna hvor jeg sier meg fornøyd. Her har jeg knapt fått slått opp teltet, slengt inn sekken og satt meg inn i teltet før det begynner å høljregne utenfor. Jeg sitter jo tørt og godt inne i teltet, så jeg gjør ikke annet enn å smile. Smiler ikke like bra da jeg senere, etter et lite opphold i regnet, søler ut basisen for gryteretten til middag. Heldigvis hadde jeg fått tak i en pakke med spaghetti på Litlos (jeg så at jeg hadde vært for grådig med frokost og lunsj rasjonene), så det blir spaghetti med mye kjøttdeig istedet. Gikk opp til en ikke navngitt topp på 1445moh ved Bismarhei, fin utsikt, Hårteigen nå i horisonten. Neste dag går jeg til Stigstu, jeg finner ut at det vil gjøre siste dagen på turen mindre stressende hvis jeg slipper å tenke på om jeg kommer til å nå toget hjem eller ikke. Så jeg velger å ta min andre overnatting her istedet for på Krækkja. Denne dagen er litt kjedeligere, jeg liker meg bedre på vest-vidda enn her i øst, selv om det er fint nok her. Været har ellers blitt varmere. Flatere, enklere å gå, så jeg kommer relativt tidlig til den hyggelige private hytta Stigstu. Med god tid igjen av dagen går jeg opp på Skaupsjønuten (1414moh) som ligger bak hytta. Det blåser fint på toppen, men utsikten er tøff. Mørke skyer, mye regn, sol, men alt i horisontene. Det serveres fjellørret til middag. På toppen av Skaupsjønuten. Tåken dekker vidda om morgenen på den sjette dagen, den gled forresten inn kvelden før. Den ligger over heiene en stund, før utsikt titter fram fra skyene. Riksveien krysses og med det begynner fjellene å bli mer kuperte og steinete igjen. Halnekongen lokker, men jeg lar den få ligge i fred, for mye skyer som også har blitt lokket til toppen. Ved Krækkja bygges det på, jeg blir sittende å snakke sammen med en annen vandrer en stund, som viser seg å være gift med bestyrerinnen på Fagerheim Fjellstugu. Noen øl i peisestuen senere er jeg på vei igjen. Det er grått og overskyet, jeg går i omlag to timer og dumper sekken i østenden av Finnsbergvatnet. Kvelden blir den fineste på hele turen, det føles litt magisk når hele skylaget sprekker opp og åpner seg opp for blå himmel og kveldssol som stråler rett inn på teltplassen. Der og da føles det synd at det er siste kveld på turen, jeg kan sitte med ryggen til en stein mens middagen putrer på kokeren, etterhvert forsvinner solen med varme farger ned bak Helveteshorga. Tåke og ett lett regn lå tett om Stigstu om morgenen. Middagstilberedning i kveldssolen ved Finnsbergvatnet. Kveld ved Finnsbergvatnet. Teltet ligger i le for soloppgangen, men morgenen på den sjuende og siste dagen er det heller ingen himmel som innbyr til noen sikt mot solens oppvåkning. Fra Finnsbergvatnet går turen opp til Finse, i ett steinete og røft landskap med Hardangerjøkulen ved min side. Rett før der stiene fra Krækkja og Kjeldebu møtes kommer regnet, det er det kraftigste regnværet jeg har hatt mens jeg har gått. Men hva gjør vel det når jeg kommer til Finse og kan ta en varm dusj og sitte inne til toget går. Jeg kommer fram i god tid før toget går, det ruller faktisk et tog til Oslo ut fra perrongen idet jeg går opp til den. Nydusjet (slik at de andre togpassasjerne slipper svett vandrerlukt) og med tørre klær slapper jeg av på Finsehytta, snakker med en tysker som jeg møtte når regnet kom. Prøver de forskjellige mikrobryggene fra hytta. En eller annen stjeler sitteunderlaget mitt. Så tar jeg toget hjem igjen. Det har vært en fin tur. Været ble bedre enn ventet og meldt. Første gangen jeg omtrent har gått en 'pub' til 'pub' runde på fjellet. Hardangerjøkulen. Noen få ord til om Massiv. Ruten er spennende lagt opp og byr unektelig på flott natur. For meg gjenstår nå resten av Skarvheimen, så Jotunheimen og Breheimen. Tanken er nå å fortsette på ruten til neste år, fra Finse og oppover. Mitt største ankepunkt mot ruten er (dessverre) at den er for rettet mot de betjente hyttene. Det er vel og bra, luksus igrunn, men for meg og andre som kanskje ønsker å gå ruten med telt er det få plasser å proviantere på langs ruten. Skal man selge ruten til utlendinger, er dette noe man burde ha tenkt på. Å spise og overnatte på de betjente hyttene blir fort veldig dyrt, når man regner med at det tar rundt tre uker å gå hele ruten. Det sagt, så liker jeg tanken på ruten, for den går unektelig gjennom noen flotte, mektige og massive fjellområder. Les om hele turen på bloggen: http://tarjeiskrede.blogspot.no/search/label/Massiv

Hei! Jeg og en venn tenkte oss på telttur på Hardangervidda i sommer, og har planlagt å ha 2-3 netter i telt. Noen her som vet om en fin rute å gå? Vi kan ikke til å gå veldig langt hver dag, ettersom vi skal ha med oss en valp.

Etter at fjorårets store sommertur havarerte, er jeg nå i gang med å legge nye planer for denne sommeren. Jeg velger å skrive litt om den her inne, først og fremst for innspill. For det andre i tilfelle noen andre befinner seg i området på samme tid, eller rett og slett ønsker å henge seg på hele eller deler av turen. På en eller annen dato i begynnelsen av juni starter turen fra Finsehytta. Derifra følger jeg stinettet forbi Krækkja, Tuva eller Heinseter, Åan, Solheimstulen, Imingfjell, Lufsjå og Daggrø til familiehytta - Knatten - på Veggli. Der settes ski og øvrig vinterutstyr igjen sammen med teltet, som byttes ut med tarp. Fra Knatten bærer turen ned til bygda ved Lågen som blir utgangspunktet for kanoturen ned til Larvik. Ettersom jeg går alene og ikke har noe jeg skal rekke lar jeg vær, føre, humør og terreng styre tidsbruken. Regner med at jeg kommer til å bruke mellom 12 og 14 dager fra Finse til Larvik. Utstyr pakkes i henhold til føre og vær; både fjellstøvler og -ski tas med om nødvendig.

Hei. Jeg holder på med å planlegge telttur til Hardangervidda i sommer. Jeg har ferie den 2uka i Juli og ut resten av Juli. Jeg har nå vært på Hardangervidda 4år på rad, og har funnet ut at en sommerferie for meg er en tur på hardangervidda. Men jeg har vel kun vært mest rundt vikbekkfjellene, og har da parkert rundt synken. I år skal jeg ha med meg dama. Og planen er å finne en grei rute som ikke er så tung, det skal være fine fiskemuligheter og det skal være snøfritt (tatt i forhold til normal snøsmelting). Er det noen som har noen anbefalinger å komme med?

Turvideo fra en av sommerens småturer. Igjen falt valget på Hardangervidda. Hadde et veldig hyggelig møte med en annen "Fjellforumer" og det ble et par koselige timer rundt kaffe' bålet hans før jeg fortsatte videre alene. Som tidligere erfart kan fisket være høyest variabelt også på Hardangervidda. Men det er ikke lenger så viktig for meg. Når fjellet ligger foran meg føler jeg meg privilegert som får lov å nyte late dager på tur.

Turrapport med stemningsbilder: http://blogg.uteligger.com/#post43 Sommerens store mål, Hardangervidda på langs fra Finse til Haukeli, er forestående og vi er på vei med toget fra Arendal til Finse. Værmeldingen er ikke av de mest oppløftende, men humøret og utstyret er det ikke noe å si på. Vi ankommer Finse på natta, nærmere bestemt kl 04:15. Været er ikke så hakkende galt, med lite vind og noe regn, men jeg er glad vi har vært her før med tanke på mørket. Vi planlegger å gå en times tid for å sette opp telt og få oss noen timers søvn. Etter vært som vi går, følger vi oss veldig i slaget og bestemmer oss for å fortsette så lenge som mulig. Det blir først en kort rast på toppen av Helvetesgjela og selv om kroppen har behov for energi, er vi i overraskende god form. Med kroppen fylt opp av energirik mat, havregrøt med nøtter og sjokolade, setter vi kursen videre. Været har lettet litt selv, om disen ligger tett rundt oss. Vi følger Turistforeningens stier, og passerer et par steder på toppen som krever at tunga er rett i munnen for å unngå klesskift. Nedstigningen mot Skåltjørna skal imidlertid vise seg å bli en større utfordring enn forventet. Ikke det at det er så bratt, men jeg får en ganske intens smerte på utsiden av venstre kne etter en liten stund. Har hatt mye småskader gjennom en lengre idrettskarriere, men jeg kan ikke huske å ha opplevd noe liknende tidligere. Målet for dagen er teltplass i nærheten av Kjeldebu, men jeg må melde til min turkompis at dette ser helt håpløst ut. Vi tar en lengre rast for å se om det bedrer seg, og det hjelper for så vidt, men bare minutter etter at vi starter å gå er smerten tilbake med full kraft. Jeg biter allikevel tenna sammen og vi klarer om langt og lenge å komme oss frem til Kjeldebu. Der blir vi mottatt av en særdeles hyggelig hyttevert som frister med oppvarmet stue og tørre forhold. Med et kne som skriker etter en seng å hvile på, blir fristelsen for stor og vi bestemmer oss for å overnatte på hytta. Og overnatte er bare forbokstaven. Etter å ha hengt opp de våte klærne på tørkerommet og fått i oss middag; REAL kylling med sursøt saus, er vi klare for en cowboystrekk. Det blir en god totimers økt i drømmeland, og vi er bare ute av rommet for å gjøre nødvendig ærend før vi er tilbake i horisontalen og sover 12 timer til. Det trengte vi etter en nærmest søvnløs natt på toget og en tøff dagsetappe. Jeg forsøker forsiktig å belaste kneet, og finner fort ut at dette blir håpløst. Etter noen kopper kaffe bestemmer vi oss for å droppe målet om å nå Haukeli og vurderer frem og tilbake om vi skal ta den korte veien ned til Dyranut for å ta buss videre derfra, eller om vi skal ta sjansen på at vi kommer oss til Ustaoset i løpet av 3 døgn. Vi bestemmer oss for det siste alternativet som er drøye 4 mil å gå. Korte greie dagsetapper, men jeg er allikevel veldig spent på å se hvordan kneet vil takle belastning. Jeg er glad jeg har pakket lett og taper opp kneet så godt jeg kan før avgang. Vi starter turen i retning mot Krækkja, og jeg føler meg som en stiv stokk der jeg drar med meg det ene benet som ikke kan bøyes. Etter noen kilometer med “hinking” tar vi oss en god pause, og terrenget ligger flatt foran oss og med solskinn som varmer langt inn i hjerterota. Etter hvert som vi går, kjenner jeg at smertene har begynt å avta, men jeg belaster allikevel det såre kneet minst mulig. Etter 12 kilometer er vi på toppen av Olavsbuhæa og vi finner oss en fin plass vet et lite vann like forbi Halnetjørna. Vi forsøker fiskelykken, men tror ikke det kan være mye liv i vannet. Ikke et eneste vak å se hele kvelden. Vi finner noen rester av gamle, råtne og knekte “kvister” som har vært benyttet som veiviser om tidligere vintre og lager oss et lite kaffebål. Vi koser oss rundt bålet til det dør ut av seg selv, og vi legger oss i soveposene og drar ut lyset ganske raskt. Neste morgen føles kneet veldig så bra, og vi legger i vei retning Krækkja. Underveis får vi en flott utsikt før nedstigningen starter. Vi passerer Kjækkja og tar oss første rast for dagen før toppen av Svonuten. Det blir nudler og dobbel porsjon med ølpølser, med havrekjeks, brunost og kaffe til dessert. Sola varmer skikkelig godt i dag, og temperaturmåleren viser mellom 17 og 18 grader i skyggen. Vi blir nødt til å kle oss lettere før vi fortsetter videre, noe som bare kan betraktes som et luksusproblem. Under nedstigningen fra Svonuten klarer vi å overse et stikryss der vi skulle tatt av mot venstre for å følge den planlagte veien som går forbi Ørteren. I stedet blir vi gående langs Storekrækkja og passerer Fagerheim Fjellstove før vi må gå et lite stykke på asfalt. Når vi kommer til Lægreidvatnet, velger vi å gå rundt det på østsiden, og dermed ble ikke veivalget noen omvei allikevel. Vel oppe på Monsbuhæe, fyller vi innpå med et godt lager av energibyggende mat og drikke før vi legger i vei videre. Vi føler oss pigge og øker tempoet et lite grann for å se om vi skal ta hele veien mot Tuva. Terrenget blir etter hvert en del våtere og tregere å gå i etter hvert som vi nærmer oss Tuva, og vi bestemmer oss for å slå opp leir ved vannet før oppstigningen til Berhellernuten. Det blir noe kast med stanga og en ørret som nesten blir med inn, men etter en times tid er tålmodigheten oppbrukt og soveposen kaller. Neste morgen er det bare sjarmøretappen som står igjen til Tuva, hvor vi stopper opp for en god lunsj. Vi setter oss etter hvert på utsiden av hytta, og koser oss i sola før vi tar til på siste etappe ned mot Ustaoset. På veien tar vi med oss Ustetind og med blått så langt øyet kan se, blir vi vitne til et utrolig skue. Nordover ender utsikten i Hallingskarvet, men i alle andre retninger er det lite som sperrer i horisonten. I vest ser vi Hårteigen strekke hals og i syd bader Gaustatoppen i sola, mens i øst ser vi utover Hallingdalen og Norefjell i sydøst. Vi nyter øyeblikket og tar den siste sjarmøretappen ned mot Ustaoset for siste overnatting nær togstasjonen, og det er Ustevatnet som skal gi oss den eneste ørreten på turen, men den er heldig og blir satt ut i det fri, før vi for siste gang legger oss i teltet på denne turen.

FORORD 31. juli 2010 sitter jeg på puben i Sogndal sammen med typen til Irenes søster. Han er en trivelig kar, ja egentlig en kjernekar, men når det kommer til stykket så har selvsagt jeg ingen verdens ting på en pub å gjøre. Drekking, skråling og stort sett feil musikk i ei overfylt heksegryte gjør meg skikkelig fremmedgjort, iallfall når kompisen blir huka tak i av kjentfolk. Der sitter jeg og koper og forbanner samtidig værmeldinga som har ødelagt min plan om ei drøy ukes godværstur på Hardangervidda om få dager. Hva gjør jeg i en sådan stund? Jo, jeg sender en lang sms til Sondre og lufter min frustrasjon. Svaret jeg får er som vanlig fullt av positivitet og entusiasme. Han har planer om en pulktur på vidda i februar eller mars kommende vinter, og den må jeg bare henge meg på! Et litt anderledes turprosjekt er født... 18. MARS 2011 Grytidlig fredag morgen ble jeg plukka opp av Sondre, og vi satte kursen for Rauland. Praten går som alltid lett i hverandres selskap, så det tok ikke lang tid før vi var framme ved turens utgangspunkt. Ved Raulandsgrend parkerte vi bilen siden veien videre ikke var brøyta. Dette betydde 5 km ekstra pulktur. Men men, vi var jo her for å bruke kroppen, så det var bare å gyve på med krum hals og målbevisst gange. Min pulkerfaring inskrenket seg på forhånd til en kort skitur før jul 2009 hvor jeg dro Erlings datter Susanne etter meg i barnepulk rundt Eiksetraområdet. Så detta var uvant ja! Hoftene ble elektriske og støle. Likevel bet jeg tenna sammen! Vi veksla på å brøyte, men Sondre var i så god form at han brøyta mest. Ingen vits i å tilby seg å overta for ofte når man har sin fulle hyre med å holde følge. Etterhvert forlot vi veier og inngrep og steg sakte og tungt, men sikkert oppover det forblåste fjellet i retning Geirskard. Utsikten ble bedre og bedre, og snøen begynte å bære, men likevel var det et forferdelig slit. Ingen bombe det, noen lærer visst aldri. Det verste var vel at vi ble vant til det og traska i hver vår "boble", kun avbrutt av enkelte korte pauser. Den siste matstoppen ble for min del kald og angstfylt på grunn av svært sterk vind og latskap som medførte at dunjakka ble liggende i sekken. Idioti! Kort etter matpausa ble det "teknisk" stopp for å ta på flere plagg. Plutselig for Sondres ene vott avgårde mens jeg hjelpeløst klønete satt fast i pulkdraget. Jeg bare lira av meg noen høylydte, usammenhengende og advarende lyder. Takk og pris, han fikk tak i den! Kort tid etter kom vi til en større senkning som lå litt i overkant av 1400-koten. Her var det så lunt og nesten vindstille at vi lot alle dagens siste ambisjoner seile sin egen sjø og benytta istedet sjansen til å slå leir. Etter å ha satt opp teltet så forsvarlig som mulig var det bare å nyte livet. Først endel drikke og Real turmat, deretter et vanvittig høydepunkt i form av "Øyvinds sjokoladekake"! Med dobbel glasur i forhold til opprinnelig oppskrift er dette alltid en vinner for folk som tåler mektig mat. 300 gram smeltet Soft Flora (viktig med papirpakken, den er hardest), 200 gram smeltet lys kokesjokolade, 500 gram melis, 2 egg, 7-8 ss kaffe og 15-16 dråper romessens i en herlig blanding slår aldri feil. På en kald tur som dette om mulig enda bedre. Herlig og usunt! Og ute lyste fullmånen opp det kuperte landskapet sør for Juvvikfjorden på Møsvatn. Nå var storturen virkelig i gang! 19. MARS Sjøl om det ble ei god natts søvn så merka vi at det blåste kraftig opp de neste timene. Da vekkerklokka ringte klarte jeg ikke å avgjøre om det var sollys eller bare grått og kjedelig dagslys utafor teltduken. En rask tur ut viste at sola heldigvis var på plass med en god del blå himmel, men med masse drivende skyer. Klokka 08.30 var vi i gang. Det bar først litt oppover før det skrånet ned mot Vesle Bitdalsvatnet. Her lå det ei lita hytte som vi raskt passerte. Egentlig gikk det lekende lett over både vannet og med- og motbakker mellom smånuter til vi endelig sto på toppen av den forblåste Fliseggi. Her var det vid utsikt! Fliseggi er faktisk med sine 1630 moh Telemarks femte høyeste fjell! Et bredt og bortgjemt høydedrag som umulig kan ha mange besøk i året. Østover så vi selvsagt Gausta fra Sondres favorittvinkel, Lifjell og andre Seljordsfjell, Brattefjell som vi var på for drøye 4 måneder siden, og bølgende Setesdalsheier i retning sør. Nord- og vestover så vi virkelig hvor enorm Hardangervidda er. Dette må jo være landets største fjellområde! Flat og småkupert om hverandre med Hallingskarvet, jøkulen og Hårteigen som små og fjerne, men likevel mektige landemerker. Litt nærmere, til tross for stor avstand, lå svære Sandfloeggi og Nupseggi. Jaggu større saker enn jeg hadde forestilt meg. Høyest sør for disse måtte nødvendigvis være Vassdalseggi. Litt av et rundskue! Etter å ha fått tatt et vardebilde av Sondre var tida inne for å fortsette. Skulle vi komme fram til hyttekos på Glaimane (også kalt Glaheimane) innen rimelig tid var det bare å henge i. I utgangspunktet hadde vi tenkt oss helt til Hansbu eller Bamsebu, men av diverse grunner kunne vi bare glemme det. Først ventet et langt nedrenn før fjellmassivene med de artige navnene Stolen og Stokkholmen ble passert. Man tenker jo som fjellman umiddelbart på både Norges Matterhorn og en ellers bedre og mer naturlig utgave av den svenske hovedstaden... Vi tok en kort pause for å nyte myten om påskeværet, for nede på 1200 moh var det vindstille og varm sol fra stort sett skyfri himmel over de hvite vidder. Sannheten er at dette var for bra til å være påskevær. I påsken er det som oftest skittent mildvær, storm, leteaksjoner og annen elendighet... Videre bar det over flater og opp og ned mellom små nuter. Sondre oppdaget en søt liten gnager i det fjerne, koselig det! Vi gikk og vi gikk, men "uendelige" Ugleflott kom liksom aldri nærmere. Det var kanskje en ide å ta av fellene så bra som føret var nå. Det gikk straks fortere, men det var likevel drøyt så det holdt. Omsider bar det nedover mot Ugleflott. Jeg var stort sett tom for vann og hadde blitt kamel igjen. Sondre gikk med på pause og delte raust av drikken sin. Etterpå gikk det overraskende lett over og opp fra Ugleflott mot Ormevatnet i skumringa. På vannet dukket fullmånen opp, og det til gangs! Så stor har jeg nok ikke sett den før. Den skapte en fortryllende og trolsk stemning over vannflata, Saurflott og nutene rundt som man bare må oppleve selv for å kunne forstå omfanget av. Etter en slak og drøy stigning fikk Sondre øye på hytta som en liten firkant i det fjerne. Uffda, så langt, og jeg som er så gæærn i rygg og hofter! "Kom igjen!" sa Sondre med motiverende tonefall, og vi la trøstig i vei. Det hele var tross alt veldig greit, enkelt terreng og stemningsfullt, og etter relativt kort tid var vi framme på Glaimane. Klokka var nå 21.30. Vi fyra opp i ovnen og fikk smeltet snø. Men da vi skulle spise ble Sondre kvalm og måtte legge seg. Sånt skjer fra tid til annen, har følt det på kroppen sjøl etter enkelte turer. Nå var jeg derimot sulten og slukte realen. Mens Sondre dormet spiste jeg mer kake og leste om gærne polske vinterklatrere i Himalaya i Illustrert Vitenskap. Etterhvert kvikna Sondre til, og vi ble sittende oppe til klokka 02.30. En trivelig hyttekveld. 20. MARS Av en eller annen grunn lå jeg mye våken og hørte på vinden denne natta. Først nærmere kvart på 11 sto vi opp, og vi kunne greit konstatere at fortryllelsen fra i går hadde veket plassen for minimal sikt og litt snø i lufta. Vi bestemte oss for å trosse møkkaværet, Sondre hadde jo tross alt GPS. Det må jeg se å få skaffa meg snart jeg også. Man kan si mye fint om kart og kompass, men upraktisk som jeg er så syns jeg det blir et helvetes styr i nedbør og vind. Hjelper ikke med kartmappe da, for kompasset får ikke gode arbeidsvilkår på plasten over kartet. Det er også fort gjort å gå for langt til tross for riktig retning om det er skodde. Selvsagt skal det jo være med uansett da. Så lite stein som det var her gjorde sitt til at snøunderlaget og himmelen gikk i ett. Stort sett gikk det likevel greit å følge elva nedover mot Songevatnet. Da vi nærmet oss tregrensa fikk vi noe å feste blikket på igjen, og det var herlig. Etter relativt kort tid kom vi oss utpå det sterkt nedtappede vannet. Her var det nok av sprekker og oppstuvet is, rene skruisen! Vi bestemte oss kjapt for å gå langt oppi sida igjen. Der oppe var det lenge rene autostradaen, og solnedgangen viste seg for oss i det skylaget delvis revna i vest og lagde fin og mystisk stemning omkring Berunuten og langt utpå vannet. Men så kom vi til et parti hvor et bekkesøkk kom ned. Det frista lite å rote nedi "breglepper" for å forsere det, så vi sleit oss opp på land. Nå begynte en slite- og krongletur av dimensjoner. Sondre var i kalasform, og jeg var glad for at jeg hadde trent godt på forhånd, ellers hadde det hele blitt mer infernalsk enn godt er. Måtte jobbe på konstant høygir for å ikke sakke akterut. Vi måtte ta den ene omveien etter den andre, men til slutt sa terrenget stopp der hvor den østligste tarmen av Songevatnet går inn. Etter knoting med pulken for min del kom vi oss motvillig ned på vannet, kryssa det så fort som mulig og pusta ut på land på motsatt side. Her fant vi ei løype som vi fulgte kanskje en snau kilometer før vi slo leir. Du verden som livet ble verdt å leve igjen da vi fikk skifta til tørre og varme klær! Teltet kom opp, vi spiste raskt og slo oss til ro slitne og fornøyde. 21. MARS Mye vind i natt også, men skisporet nedover i retning Bitdalsvatnet hadde ikke føyka helt igjen. Været hadde slått om til mildvær, så vi slapp fokksnø selv om vi hadde medvind. Det ble en relativt rolig etappe, men før det for alvor bar nedover måtte vi ta noen omveier på grunn av småstup, skavler og bekkesøkk. Godt vi ikke kom her i dårlig sikt! Vinden tiltok i styrke, men vi tok en lang og behagelig pause i vindsekken til Sondre. Etterpå prøvde vi å bruke den som vindseil, men ga det opp ganske fort. Dermed bar det ut på Bitdalsvatnet. Jammen synd at dette vannet og denne dalen er så prega av inngrep! Vannet er regulert, og på begge sider (iallfall fra et stykke utpå) går det kraftlinjer. Dette området som gode gamle N. Rustad i sin bok beskrev som rent vestlandsk... Vi ante hvor pent det egentlig har vært her. Fjellsidene minner litt om både indre Rogaland, Vang i Valdres og gode, gamle Dyttholsfjellet i Vassfaret. Nattens mildvær hadde sannsynligvis ført til stor skredfare og vi registrerte opptil flere selvutløste ras både i nord- og sørsida fra Bitdalsvatnet. Til tross for slit ble vi ofte hjulpet framover av medvinden, delvis morsomt og delvis ukontrollert. Godt det var ei "kjentmannsløype" her også, ellers ville vi følt det som temmelig nifst å gå over dette regulerte vannet. Omsider kom vi fram til demninga, og da ble det mobildekning for første gang på turen. I seg sjøl et kvalitetsstempel for et øde område, men det gjorde godt å få sendt melding hjem og få roet fars nerver. Nå gjensto bare sjarmøretappen på den langtekkelige veien nedover til Rauland. Det var til tross for "påskefølelsen" trått og etterhvert litt vel mye seigpining for iallfall én sliten kropp, men etterpå er alt det ubehagelige glemt. Man tenker bare tilbake på de gode minnene og begynner å fantasere om nye turer. Denne turen hadde vært fantastisk; fire harde dager med pulk over fjell og vatn, totalt ca. 100 km langt! Til tross for gedigen burgerfråtsing, Burn og Urge så hadde jeg gått kraftig ned i vekt da jeg kom hjem og foretok min rutinemessige veiing som onde tunger kaller anorektisk. Takk til Sondre for en litt anderledes tur! Jeg føler at tinder lokker stort, men samtidig blir det etter planen et snarlig gjensyn med Hardangervidda. Dette er jo et område som iallfall for Buskerud- ,Telemark- og Hordalandsfolk bør være barnelærdom! For bilder og kart, ta en titt her: http://peakbook.org/tour/11377/Pulktur+i+Hardangerviddas+%22ukjente%22+villmark.html

Konduktøren ristet meg lett i skulderen. ”Fem minutter til Finse, du må skynde deg.” Fortumlet fikk jeg på meg jakka og Yetigamasjene, tømt Farisflaska og spist to boller til frokost eller nattmat. Det var lørdag morra. Klokka var 4.30. Siste uka hadde ikke bydd på mye søvn. Sjukdom på jobben gjorde at jeg hadde vært der kl. 7.30 og gått hjem seint. Jeg måtte tilbake til torsdagen. Ville jeg få tid til å labbe over Hardangervidda? Jeg hadde også lyst til å teste ut noe ”lettvektsutstyr”. Ville det duge? Jeg ramla av på Finse stasjon. Synet som møtte meg feide all trøtthet av gårde. Fullmånen lyste opp Hardangerjøkulen og landskapet rundt. Det var helt vindstille og rundt -20 grader. Jeg spendte på meg skiene og satte kursen over Finsevann. Et florlett lag nysnø, ca 15cm tykt lå oppå et hard vindpakket snølag. Noen kilometer oppi bakken mot Hansbuflaten sluttet sporene jeg hadde fulgt. Det var like greit, så vinglete de var. Månen gikk ned. Mot øst begynte det å lysne. Det gikk radig oppover. Utover dagen begynte jeg å merke at selv nysnø gir motstand. Ved Finnsbergvann hadde det nettopp gått et ras, ca 100 meter fra den bratte oppoverbakken mot Krekkja. Vel oppe gikk det fortsatt ganske fort ned mot Krekkja, men så begynte kreftene og søvnbehovet å melde seg. Men skulle jeg over vidda, måtte jeg fortsette. Da jeg passerte riksveien og kom meg over Lille-Krekkja sa det stopp. Teltet ble slått opp. Temperaturen falt, og målte -29 grader på kvelden. Jeg sov i 12 timer, og kom meg ikke av gåre før 11.30. Sola skinte fra skyfri himmel. Ikke et vindpust. Gikk først til Heinseter deretter mot Rauhellern, men tok av fra ”standardløypa” ved Gjeitsjøhovda. Gikk rett mot Krossvann. Nøt en fantasisk solnedgang over Midtnuten. Igjen ble det iskaldt når sola gikk ned. Jeg slo leir rett over Krossvann. Jeg hadde tatt med meg relativt lite utstyr (lettvektsfrikere vil vel protestere). Mesteparten var pakket i en stor sekk, som veide 22kg. Den var plassert på en Parispulk med taudrag (2,5kg). I tillegg hadde jeg en liten Fjellpulken trekksekk som veide 5kg. Teltet, et etduks Black Diamond Lighthouse, veier skarve 1,7kg, men har ikke store plassen og mangler fortelt. Første kvelden fyrte jeg ute, men deretter inne, med det det innebærer av kondens. Foruten ulltøy hadde jeg med en syltynn dunjakke og dunvest (hvis det blåste hadde jeg i tillegg med en tynn fleecebukse og en tynn ullgenser til). Jeg hadde også en dunbukse jeg ikke brukte. Soveposen var også av dun. Etter fire dager ble den betydelig tyngre, men både soveposen og dunplaggene holdt. Fra Krossvann gikk turen til Mårbu, og videre mot Kallovd. I dalen over Kallhovd fikk jeg se Gaustadtoppen i vakker solnedgang. Den minner om Himalayas topper der den rager. Jeg var kommet inn på merket løype. Jeg fortsatte ubetenksomt rett nedover og oppdaget seint at jeg hadde gått feil. Det ble noen km ekstra. Været var blitt gråere. På merket og oppkjørt løype gikk det mye fortere. For første gang møtte jeg også folk. Jeg bestemte meg for å gå på. Jeg la meg noen km ovenfor Gvepseborg, der taubanen ned til Rjukan går. Det var natt. For første gang frøs jeg når leiren ble gjort klar. Større luftfuktighet gjorde at -16 føltes like kaldt som -30. Slitet hadde vel tatt på det også. I soveposen ble jeg fort varm, og ullplaggene måtte av. Morgenen var fin, men skyene hindret sikten til Gaustadtoppen. Det var trist å forlate fjellet. Det blir ikke siste tur over vidda.

Dag 1 Haukelister til Midnutvatnet 17,2 km http://www.fjellforum.no/gallery/image/2628-/ Så var det endelig klart for turen jeg ikke hadde gjort annet enn å tenke på de siste månedene. Tok meg fri fra jobb på tirsdagen for å utnytte godværet som var meldt før det skulle blir verre onsdag og torsdag. Kom meg avsted hjemmefra halv sju om morgenen og ankom Haukeliseter kl 11. En halvtime senere var jeg klar for å ta fatt på bakkene opp fra Haukeliseter. Det manglet ikke på advarsler når jeg luftet denne veien å gå på forumet her og bakkene levde virkelig opp til det som blir sagt. Å gå 20 grader stigning er ikke så avskrekkende når jeg er vant til å gå toppturer på ski, men med en pulk på 50 kg blir det hele så sykt mye tyngre. Å gå med ski med kortfeller var håpløst, fikk ikke nok feste og snøen var så hard at om jeg gikk fiskebein så kom ikke fellene nedi. Det ble derfor bare å legge skia på pulken og gå opp. 10 steg om gangen for deretter å få igjen pusten og repetere så kom jeg til slutt opp de første 100 høydemeterene og den verste delen av bakken. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2571-/ Når jeg kommer opp første delen er det fin utsikt mot Veslenup og en liten pause i form av snillere terreng før den lange delen av stigningen starter, heldigvis ikke fullt så bratt som forrige og selv om skiene må av også her så klarer jeg ihvertfall mer enn 10 skritt om gangen. Vel oppe på skaret vest for Velsenup har jeg allerede brukt 4 timer, ikke lange strekningen, men desto mer slitsomt. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2572-20140415-02/ Ned mot Mannevatn og videre til Slirdokkhølen går det raskere. Men derfra og oppover ble det igjen litt mer kupert, kvisten var lagt litt om i år pga åpne råker i elva oppover og det ble noen nye småbakker før jeg kom opp til Årmotvatni. Når jeg kommer til Midnutvatnet føler jeg dagen har vært lang nok og jeg slår opp teltet for natta. Dag 2 Midnutevatnet til Vetla Urdavatnet 15,4 km http://www.fjellforum.no/gallery/image/2629-/ Neste morgen våkner jeg til vindstille og solgløtt, dette var da langt bedre enn værmeldingen hadde meldt. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2577-/ Jeg skjærer av fra kvista løype ved Knutsbu og tar opp mot skaret mellom Simletind og Midnututane. Sola har allerede forsvunnet før jeg har fått pakket teltet og jeg kommer ikke langt oppover fjellsida før vinden tiltar. Når jeg når skaret så blåser det friskt og sikten er dårlig, ut av skaret må jeg føle meg fram for å komme meg forbi noen skavler vinden har blåst opp. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2578-/ Over 1330 vannet og videre er det ok sikt om ikke akkurat godvær, jeg har vinden i ryggen og det går greit framover til jeg kommer ned til Hellevatn. Der tar jeg en pause i vindsekken og for i meg litt mat, vinden tiltar hele tiden og det blafrer kraftig i duken jeg sitter under. Når jeg skal pakke den ned drar jeg den under to stropper på pulken mens jeg skal ta tak i andre enden og brette den under beddingen, men vinden tar pluttselig tak og røsker den løs og hele vindsekken forsvinner oppover fjellsiden. I løpet av 1 minutt forsvinner den over fjellet og ut av syne. I tillegg til vinden har det nå begynt å sludde ganske kraftig og det fryser til is på alt det treffer, buksen er belagt av et lag med is og jeg bestemmer meg for en timeout inne i hytten til Vinje kommune som står ved søndre del av Nedre Hellevatn. Fyrer opp i peisen og får tørket klær og sovepose. Uværet fortsetter i flere timer utenfor og jeg vurderer tanken på å overnatte i hytten, men det ville også satt målet om Finse i fare. Det er meldt dårlig vær også torsdagen og to dager værfast har jeg ikke råd til om jeg skal nå fram i tide. Heldigvis åpner det seg litt på ettermiddagen, vinden er fortsatt relativt kraftig, men bedre sikt og mindre nedbør. Jeg pakker pulken igjen om kommer meg avsted igjen kl 5. Det blir ikke lange etappen før det blir for sent så jeg slår opp teltet ved Vetle Uravatnet, fikk ihvertfall tatt en god stigning og det er en lett tur videre mot Hansbu neste dag. Dag 3 Vetle Uravatnet til Sandhaug 24,7 km http://www.fjellforum.no/gallery/image/2630-/ Når jeg våkner er det fortsatt uvær og det frister lite å gå videre før det roer seg litt så det blir en lang formiddag i teltet. Tar meg tid til å steke pannekaker og koser meg mens uværet raser utenfor. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2582-/ Halv tolv er jeg klar for avmarsj igjen, selv om det fremdeles er svært liten sikt og god vind er det tross alt snillere terreng som ligger foran meg og det er helt forsvarlig å bevege seg ute så lenge man vet hvor man er. Går på kompass og GPS. I bakkene ned mot Nedre Bjørnevatn legger jeg skiene på pulken og går ned. Tar ingen sjanser med null sikt og ingen andre folk i nærheten, bedre å bruke 10 minutt ekstra enn å ligge med brekt bein på fjellet. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2583-/ Over Bjørnevatn er det bare å gå på kompasskursen. I blant er det klart nok til at jeg kan skimte noen steiner og formasjoner foran meg og da er det bare å sikte seg inn og gå videre. På toppen av Jakobsbudalen begynner det å klarne opp og jeg ser sola for første gang. Herlig å få litt sikt igjen og vinden har også roet seg betraktelig. Glir lett ned mot Nedsta Krokvatnet med Hansbu i sikte. På Hansbu er det fullt liv ettersom været begynner å bli bra og det er flere som er ute og leker seg i snøen. Jeg tar en stopp etter å ha forsert noen av høydemeterne opp fra Hansbu og spiser pannekaker og nyter utsikten. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2590-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2591-/ Videre over Storemyr og ned Vestre Lakadalen har jeg været på min side og det går straks lettere. Treffer et par andre også som har valgt denne ruten, men som kommer andre veien fra. Ellers er det lite folk å se her utenfor løypene. Klokken har blitt 9 på kvelden når jeg kommer fram til Sandhaug og det passet like greit å ta inn for middag og en seng. Dag 4 Sandhaug til Dyranut 26,5 km http://www.fjellforum.no/gallery/image/2631-/ Var herlig med god mat og en øl på Sandhaug, men søvnen var mye bedre i telt. Får i meg en frokost og litt prat med de andre gjestene før jeg legger videre. De fleste skal gå mot Litlos, mens et par tar ruten mot Stigstuv og Krekkja. Været er helt fantastisk denne dagen og det er nesten ikke et vindpust når jeg legger avsted fra Sandhaug. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2594-/ Oppover den slake stigningen fra Sandhaug føler jeg formen er storartet, holder langt høyere fart enn de andre dagene. Treffer jo likevel folk på dagstur mot Sandhaug som tar meg igjen på vei tilbake igjen, men slik er det å gå med pulk mens andre kommer skøytende. En dame jeg treffer som er ute og snørekjører med et par hunder har tilbakelagt 8 mil når hun tar meg igjen rett før Dyranut. To samojed spann møter jeg også begge veier. De fleste jeg treffer på denne ruten virker å være dagsturister bortsett fra en tidliggere kollega jeg treffer halvveis til Dyranut som skulle gå til Haukeliseter via hyttene. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2598-/ Dagen er heldigvis lang og selv om det ser ut til at de fleste andre har det langt travlere enn meg tar jeg meg tid til en god rast med varm lunsj og lufting av føttene. Ikke dårlig når man kan vifte med tærne ute etter god økt på ski. God kontrast i været fra de to foregående dagene. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2597-/ Framme på Dyranut treffer jeg Kari, eier av Dyranut Fjellstova og som var leder for treningssamlingen jeg var på i desember. Det blir en god prat om både Expedition Amundsen og Grønnland som hun har krysset to ganger. En god middag og en øl blir det også tid til før jeg legger i vei videre et par km før jeg slår opp teltet øst for Dyranutene. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2600-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2601-/ Er en herlig kveld og jeg er ute flere ganger for å ta bilder. Utrolig flott når vidda viser seg fra sin beste side. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2602-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2603-/ Dag 5 Dyranut til Finnsberg 16,5 km http://www.fjellforum.no/gallery/image/2632-dyranut-til-finnsberg/ Satt vekkerklokken på for første gang på turen, ville få med meg soloppgangen og det var det virkelig verdt. Å våkne opp til et slikt syn er verdt hele turen alene. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2610-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2607-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2608-/ Selv om jeg var tidlig oppe har jeg ingen hast, har fått tatt igjen det tapte og har god tid på de 3 mila som gjenstår. Så jeg nyter formiddag, lager meg pannekaker og drøyer det litt før jeg legger avsted. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2612-/ Velger å legge turen ned mot Skarstjørnane og oppover Kjeldedalen istedenfor å følge kvisteruten. Flott oppover dalen der og det er bare noen få andre skispor å se bortsett fra løypa mellom Kjeldebu og Krækkja som jeg krysser. Været holder seg flott hele dagen og jeg tar meg god tid uten å stresse. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2615-/ På vei ned mot Drageidfjorden blir det turens første tryn, pulken velter, men heldigvis går det bra. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2617-/ Bakken opp mot Finnsberg så ganske uskyldig ut på kartet, men det har blitt litt utpå kvelden og begynt å fryse på. Det er knallhardt opp bakken og flere steder er det nesten ren is, jeg sliter med å få feste og et nytt tryn blir resultatet. Men blod, svette og tårer hører med på en slik tur. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2618-/ Slår opp teltet ved 1239 vannet før bakken ned mot Finnsbergvatnet. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2619-/ Dag 6 Finnsberg til Finse 19,9 km http://www.fjellforum.no/gallery/image/2633-/ Turen videre starter med bakken ned mot Finnsbergvatnet, hadde ikke helt sett for meg at denne var så bratt, og her er det ikke sjans i havet for at jeg tørr å stå på ski ned. Er noen andre med pulk som har rent skrått nedover, men det funker ikke med parispulken, da velter den med en gang. Så jeg legger skia på pulken igjen og går ned bakken. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2623-/ På Finnsbergvatnet prater jeg litt med noen isfiskere som jeg så gikk inn mens jeg pakket ned tidliggere på morgenen, de får noen småfisk på isen der og ser ut til å hygge seg stort i det flotte været. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2624-/ Oppover bakkene igjen har jeg ikke den helt store futten i kroppen. Går noe sakte, men kommer meg nå opp på 1400 meter etterhvert før turen går ned mot Finse. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2626-/ Blir et par øl og en dusj på Finsehytta før jeg tar de siste 200 meterne mot stasjonen. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2627-/ Resten av kvelden ble tilbrakt på hotellet med en 3 retters middag og mere øl før nattoget hjem. Strålende fornøyd med turen. Moro å få oppleve kontrastene i været og se hvor fort det kan skifte. Ble mye bilder her, men vil du se enda flere ligger det en haug i galleriet: http://www.fjellforum.no/gallery/album/295-haukelister-til-finse-påsken-2014/ Erfaringer Utstyret fungerte i alt hovedsak veldig greit. Skiskoene mine er noen billige Rossignol sko jeg fikk med i en pakke med ammundsen skia på XXL. Disse finnes ikke vanntette så jeg gikk med fuktige sko hele veien, snøen smelter på skoene i sola og de blir våte med en gang. Men tross dette så fikk jeg ikke et eneste gnagsår og det er nok takket være coolmax liner sokkene til Bridgedale som jeg brukte hele veien. Ammundsen skiene fungerer bra, men skulle gjerne hatt noen som er litt lettere å kontrollere nedover. Gikk også kun med kortfeller og neste gang skal jeg definitivt ha med langfeller i tillegg, spesielt i bakkene opp fra Haukeliseter så gir ikke kortfellene godt nok feste, ihvertfall ikke på de snøforholdene som var denne gangen. Fjellheimen teltet fungerte helt stålende. Tapet alle stengene så jeg kunne pakke teltet oppå pulken. Bruke klemmebeslag for å feste fast stengene i hylsene så ikke disse gled ut. Startet turen med rundt 50 kg i pulken og dette var klart mye mer enn nødvendig. Klarte ikke å spise opp i nærheten av all maten jeg hadde med. Ble mye igjen når jeg kom fram og hadde for mye av både mat og snacks. Kunne nok glatt spart inn 10 kg på vekta bare i mindre mat. Er jo tross alt mulig å proviantere litt på hyttene også i påsken om det skulle bli for lite. Rutevalget både med tanke på sør - nord og de avstikkerne jeg tok fra kvisteløypa er jeg godt fornøyd med. Helt greit å ha sola i ryggen når jeg likevel blir men enn nok solbrent på turen. De to dagene med verst vær hadde jeg også vinden i ryggen så var heldig der. Pakket mat og klær i en stor duffelbag for å få litt færre kolli, men ble fort litt rotete siden det er så lett å bare slenge ting oppi. Synes det var bedre system forrige tur hvor jeg hadde alt i separate pakkposer. Skulle hatt et par ekstra pakkposer til utstyret, men butikkene her var helt tomme for 20 liters baggene jeg liker best uken før påske, så det var ikke å oppdrive.

Har gått vestsiden av Hardangerjøkulen de siste dagene, med start på Finse. Dette ble en ren hytte til hyttetur. Tok toget fra Oslo i fire tiden tirsdag, for å overnatte på finsehytta til onsdag. Onsdag morgen gikk jeg mot Rembesdalseter. Det er en tur på 7-8 timer avhengig av hvem du spør eller hvem som går. Som tyskerne spør; Izt it Norwegian hourz? Utsikt mot Finse. Flott turvær denne dagen. Fant meg en gammel murer på veien, den var dessverre tom, men den ble med til hytta: Første syn av det regulerte Rembesdalvatnet Med litt frokostpause, skravlepauser, lunsjpause og tittepauser var jeg på Rembesdalseter etter ca 7.5 timer. Nedstigningen til hytta var tøffere enn jeg trodde, og tok hardt på beina. Men jeg er glad det var fint vær, for i regnvær ville det vært særdeles glatt. Med unntak av hyttevakta var jeg førstemann som kom fram den dagen, og vi endte vel med 3 ledige senger i sikringsbua. Utover kvelden ble det servert skrøner og godt drikke, og folk la seg med godt humør og godt mot for torsdagen. På torsdag sov jeg så lenge som mulig, spiste en minimalistisk frokost i form av kornmo og tubeost. Gikk rundt 1030 mot Kjeldebu, som er enda en 8 timers tur. Starter med å gå nedsiden av Rembesdalskåka før en grei stigning på noen hundre meter. Når jeg var kommet opp i høyden ble det en litt mer duganes frokost samt en liten kaffetår. Er ikke så dårlig utsikt for å være Hardangervidda. Finner en del slike festlige bruer, men det er bedre enn å vade i smeltevann. Over til Kjeldebu må man krysse en slik bro. Det gikk fint for meg, men når to karer kom en halvtime etter meg, forsvant plankeseksjonen under beina på førstemann. Han holdt heldigvis godt i vaierne, og falt ikke ned, men svingte seg fram til neste seksjon. Hyttevakta kom til unnsetning og fiksa biffen. Jeg bruke ca 8.5 timer til Kjeldebu, og var bra sliten i beina. Det ble en sen middag, et glass vin påspandert av hyttevakta og skravling til lenge etter at det var mørkt før jeg fant senga. Hadde alt i alt vært en flott dag både tur og værmessig. Fredagen derimot var litt kjipere. Jeg bestemte meg for å til Krækkja, for å ta en varm dusj og en treretters. Med til tider en del nedbør og litt vind, ble det en våt affære, men det ble den siste hele dagen på tur slik jeg planla det, så jeg ga litt blanke om jeg ble våt. Gikk bare med gamasjer utenpå bomullsbuksa, og det litt vann i den ene skoa etter hvert. Men etter noen timer hadde jeg Krækkja i sikte, og en trivelig kveld med enda mer godt drikke og god mat kunne starte, etter en god dusj selvsagt: Utpå kvelden fikk jeg avtalt skyss fra Halne til Geilo, hvor jeg tok toget hjem. Da rakk jeg akkurat en bedre middag hjemme hos mor på lørdagskvelden