Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'vandring'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Tips om forumet
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Dagsturer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 22 resultater

  1. Vetle Herbjørnrød

    Erfaringer rundt Hilleberg Unna/Soulo

    Hei. Vurderer å kjøpe meg nytt telt for solo-eventyrene. Har kikket på diverse, men tror det står mellom Hilleberg Unna og Hilleberg Soulo. Vil gjerne ha ett frittstående telt som er enkelt å sette opp der det måtte passe best, også må det tåle en god del vind. Skal kunne brukes på høyfjellet i sommerhalvåret. Det må ha plass til meg og bikkja, og dersom det er plass til litt bagasje er jo heller ikke det en ulempe.. Tenker at Unna har god plass til både meg og hund inne i teltet, men jeg er skeptisk til fraværet av yttertelt med tanke på bagasje/matlaging ol. Soulo ser ut til å være ett fantastisk telt, men er det plass til både meg og bikkja?.. Jeg er 186 cm høy. Hva slags erfaringer har dere med disse teltene? Tenker på alt fra oppsett, praktisk bruk, plass innvendig, slitestyrke, mulighet for matlaging inne i teltet (dersom det skulle bli nødvendig..) osv osv. Om noen har forslag til andre telt de mener er bedre alternativer så er jeg åpen for dette også Håper noen har gode erfaringer de vil dele
  2. MatsHJ

    Børgefjell i juli

    Hei lokalkjente. Hvordan er forholdene i for en ukes fottur i Børgefjell juli måned vanligvis? Mvh. Mats
  3. Mens jeg sitter her og funderer på hva jeg skal benytte denne plassen til kommer jeg på at jeg hadde tenkt til å skrive noen ord om turen min gjennom Femund nasjonalpark i fjor. Jeg var akkurat blitt gangbar igjen etter 5 uker med dårlig rygg og bestemte meg for at jeg skulle koste på meg et gjenblikk. Stedet hadde jeg egentlig bestemt for lenge siden, men ruten var jeg veldig usikker på. Det har gått vel 23 år siden sist jeg var i Femund og de årene vi dro oppover for å fiske i skoleferien, tok vi båten til Røa eller Haugen før vi ruslet opp lia til Roasten og Grøtådalen for å prøve lykken i et par uker. Jeg husket fortsatt turene forbi Store Svuku og Oasen og gledet meg til å se det igjen. Fisking sto ikke på programmet denne gangen; jeg ville forsøke å bare vandre. Med så lite og lett utstyr jeg synes var mulig. Etter noen dager med kart og ruter på nettet, bestemte jeg meg for å gå turen "Langhelg i Femundsmarka" som ligger på ut.no (http://www.ut.no/tur/2.6356/) Dag 0 Transporten - bil fra Moss Tirsdag 12.07.2016 Bilturen oppover til Elgå gikk "bakveien" via Askim og Kongsvinger til Elverum før jeg stoppet i Trysil for å hilse på en bekjent. Etter en pizzapause nede i sentrum kjørte jeg videre oppover til Drevsjø og omtrent 18km før Elgå fant jeg et sted å reise tempelet. Det virket som om myggen sloss med knotten om ledige landingsplasser på kroppen min og da jeg så det jeg mener var en knott som gikk og sugde blod på en mygg - da var det nok. Jeg orket ikke ilddåpen og satt meg i bilen med hodet dinglende ned på brystet - hva i all verden har du funnet på nå....... Dag 1 Starten Onsdag 13.07.2016 Tid 4 timer Dist. 12 km Det kom en skur i løpet av natta, men det var litt drag i lufta så teltet var så godt som tørt da jeg sto opp. Pakket og klart startet jeg bilen rett før åtte og rullet sakte de siste kilometerene til Elgå, hvor jeg hadde lest man kunne parkere hos Femund Fjellstue for 25,- døgnet. De var stengt for en liten renovasjon, men tok imot camping- og parkeringsgjester. Etter at parkeringen var i boks begynte jeg å tenke på frokost, og med kaffe i koppen vurderte jeg mulighetene videre. Regnet hadde startet omtrent med det samme jeg begynte å kjøre, så det var jo litt flaks. Værmeldingen meldte bedre vær utover uka og med det i tankene, sammen med vurdering at det var enklere å ta båten nord til Synnivika, for så å gå sørover enn å gå nordover og nå båten sørover 09.00 den dagen jeg ankom Synnivika. Sånn var logikken min og jeg synes også i ettertid at det var riktig valg å ta. Problemet var bare at båten nordover ikke gikk før 12.30. Båten, Femund II, sjøsatt i Femunden i 1905 for første gang, og med undertegnede som passasjer i både 1992 og 1993, anløper Synnivika kl.15.30. Først ombord og med bagasjen på motordekselet fant jeg plass i salongen. Jeg satt sammen med et par Nederlendere, Femke og Joost, og de skulle ta veien rett over til Nordvika også sti videre øst til Nedre Muggsjøen. Antakelig. Joost var vel bevandret og kom rett fra 6 uker i Svenske Sarek. Femke var førstegangsreisende til Femund. Det virkelig bemerkelsesverdige er at hun lærte seg Norsk da hun jobbet som sykepleier i Voss, mens han bare lærte seg selv det, hjemme i Nederland fordi han er så glad i norsk natur! Jeg var litt usikker på formen og pinglet ut. Vi sa ha det bra og god tur videre på brygga før jeg sto igjen alene. I regnet. Det fortsatte å regne til omtrent 16.00 og de 3km på grusvei opp til Langen var unnagjort etter en snau time. Var jo på tur. Den røde sti begynner på Langen og selv om det var litt dårlig merket på selve tunet fant jeg riktig vei ved hjelp av kartet jeg bar på brystet. Før avreise hadde jeg reist rundt i begge kommunene som utgjør Moss og Rygge uten å finne annet enn Østfold- og Oslofjordkart. Da selv ikke den lokale DNT avdelingen hadde kart, bestemte jeg meg for at de måtte da i det minste ha kart i enten Elverum, Trysil eller Elgå, men i et innfall gikk jeg inn på norgeskart.no og begynte å leke litt. Vipps hadde jeg laget turkart over Femund i 1:50.000 som lå ved siden av meg, printet på begge sider av A4 ark i dårlige farger fra en gammel blekkskriver med lite blåfarge. 3 ark og 6 sider. I ettertid viste det seg at jeg kunne klart meg med 4 sider på 2 ark. Det var skikkelig deilig å endelig gå inn i skogen og merke roen senke seg på ordentlig. Så svær og gammel furu at den har fått navn. Om enn noe Svenskinspirert. Noen ganger ønsker jeg faktisk mer inngrep i naturen så jeg slipper å bli så våt på beina. For det var vått de første 4km. Skikkelig vått. Det hadde vært store mengder nedbør i området den foregående uka og bakken var rett og slett mettet. Ved å være litt forsiktig klarte jeg meg stort sett bra, men måtte uti ei myr før jeg kom meg ned til tømmerrenna. Valget hadde falt på et lettvektsprinsipp som går ut på at man bruker ullsokker i membranløse vandresko/ trail runners. Vann renner like fort ut som det kommer inn og ull holder en varm. Med tørre sokker i sekken er det bare å skifte når man slår leir og de våte sokkene er omtrent tørre igjen til dagen etter. Det er med andakt man betrakter tidligere generasjoners svette, blod og tårer... Like etter tømmerrenna kom jeg over denne farkosten. En spellflåte. Den ble brukt til sleping av «bunter» med tømmer frem til tømmerrenna. Så vidt jeg kan forstå ved at man først rodde ut et svært anker med 200m tau festet til flåta. Så skrudde man skruen rundt og viklet inn tauet før man gjentok prosessen til man var fremme. Det var slitsomt arbeid og det pågikk fra 1764 til 1940. Etter flåta forandret stien karakter. Egentlig kan man vel knapt kalle det en sti lenger. Den bar preg av at det er mye trafikk med firehjuling, så jeg antar at det er en del trening av trekkhunder her oppe. Men sånt gjør ikke meg noe, jeg er jo indikert litt lengre opp langt fra noen purist, og når man støkker opp en svær hare i det åpne landskapet kan en ikke klage. Den løp ut 5 meter foran meg, sprang i en bue og satt seg til ro i perfekt siluett. Kjerreeveien var kjempelett og behagleig å ferdes på. Det var tørt og fint og regnet holdt seg stort sett borte. Og da det etterhvert begynte å le mot kveld så det var på tide å finne en leirplass. Den fant jeg ved rett ved en låst hytte som heter Hestbetåsbua og det var også en liten elv med friskt vann der. Bakken var paddeflat, med et deilig lag av gul/hvit mose eller om det er lav kanskje. Deilig og mykt er det iallefall. Teltet har desverre ikke blitt brukt så mye som planlagt og når man ikke engang husker å juster ut begge stavene de siste 5cm fra startoppsett til ferdigoppsett blir det hele litt skjeivt. Med enkle grep kunne myggen holde på mens jeg musestille kokte kaffe og et måltid Real over spritbrenneren. Fantastisk deilig, men jeg var litt sigen og selv om det var lyst, viste klokka at det var innafor å krype til køys. Dag 2 Öppna landskap Torsdag 14.07.2016 Tid 5 timer Dist. 13,5 km Totalt 25,5 km Jeg var oppe og spratt ganske tidlig. Kroppen føltes ok. Med liten og ganske lett oppakning selv i starten av turen holder selv en skranten kropp stand. Stavene hjelper meg også med avlasting og tar ikke minst av for de verste rykk og napp når man sklir eller tråkker litt ujevnt. Leiren ble pakket og jeg fikk meg litt frokost i form av hjemmekomponert frokostblanding med tørrmelk. Ikke akkurat egg og bacon, men det er enkelt. Akkurat i det jeg skulle begi meg avgårde kom det en kar med en polarhund gående. Vi slo av en prat og han fortalte at han hadde gått fra Røros et par dager tidligere og skulle til Ljøsnåvollen og hilse på de som drev stedet. De var tydligvis gamle kjente. Jeg lot han få et lite forsprang før jeg diltet etter bort mot Stallbakken og Stallmyra. Stien var godt brukt og noen av myrene var forsøksvis kloppet. Jeg fløy gjennom terrenget og var nær ved å gå feil da jeg kom til Svartvika, men fant raskt riktig sti og vipps var jeg i Femundsmarka nasjonalpark. Det er ikke mer enn ca 100 høydemeter herfra opp til Ljøsnåvollen, men de var friske nok så jeg tok det veldig pent og rolig oppover og stoppet flere ganger bare for å ta noen bilder og nyte inntrykkene. Vel oppe ved Renstrømyra møtte jeg igjen karen med bikkja. Vi utvekslet igjen noen ord før han fortsatte og jeg overtok pauseplassen hans. Det var et par-tre km til setra så en pust i bakken synes jeg at jeg kunne koste på meg. Jeg hadde jo forsåvidt ikke dårlig tid heller. Da jeg kom til setra var det ingen ute, så jeg tok med litt til rette og pumpet vann fra brønnen før jeg kokte kaffe og hang opp ulltrøya jeg gikk med til tørk i sola. Med kaffe og et par polarbrød i magen, og tørr skjorte på ryggen satte jeg kursen sørover i retning Muggsjøen. Terrenget skiftet igjen litt karakter fra den flate furuskogen jeg gikk i dagen før til åpent fjellandskap. Stien følger en rygg bortover et stykke før den går paralelt med mange småvann og myrer hele veien ned til Muggsjølitjønna. Alt regnet den siste uka hadde gjort de hule stiene til bekker små og jeg gikk praktisk talt og plasket i bekke-sti eller vanlig myr de neste 5km. Da jeg kom ned til Muggsjølia verket det ganske bra i kroppen og jeg var sikker på at føttene så ut som roastbeef. Det er 2 åpne Statskog -koier her og begge var tomme. Jeg valgte den minste i tilfelle det skulle komme en eller flere grupper etter meg, men det gjorde det aldri. Klærne jeg gikk i ble først tørket i solveggen på koia og senere hengt opp i taket inne da myggen begynte å surre. Ved å fyre i ovnen sparte jeg rødspriten den dagen og det ble godt og varmt i hytta. Fint for å tørke klær, men helt forferdelig med vinterunderlag og dunpose. De våkne timene ble brukt til å slappe av med middag, kaffe og hyttebok. Dag 3 Paradis Fredag 15.07.2016 Tid 10 timer Dist. 17,5 km Totalt 43 km Da jeg kom frem til koia dagen før klarte jeg å plumpe skikkelig uti myra på nedsiden da jeg skulle hente vann, så etter en kjapp rekognisering - ville jo ikke begynne dagen med ufrivillig bad - fant jeg ut at stien egentlig svingte av rett før koia. Og for en sti! For en dag dette skulle bli! Jeg var veldig spent på den famøse hvite sanden i Femund som jeg bare hadde sett bilder av, og trodde jeg så den rundt hver sving, men skjønte det raskt at jeg faktisk så den da jeg kom til nedre Muggsjøen. Med kontrasten til det rødbrune vannet og sola fra blå himmel var det en spesiell stemning på stranda. Jeg synes jeg måtte ta et bilde av stokken man går på for å krysse bekken.... ....og mens jeg sto der å prøvde å ramme inn motivet perfekt, fikk øye på Femke og Joost 60 meter unna bak et lite skogholt. De drev å pakket sammen for å gå videre de også. Morsomt at vi tilfeldigvis møttes igjen. Joost ga meg en rask oppfriskning av navigering med kart og kompass (jeg har lært det noen ganger, men bruker det aldri så jeg bare glemmer det igjen). Det viste seg at de skulle ta en annen vei enn meg etter elva Mugga så vi ønsket igjen hverandre god tur videre sa ha det bra. Som nevnt var mange av stiene ganske bløte etter alt regnet som hadde falt over Femund den siste tida, dagen før vasset jeg en del og glemte å ta bilder, så det måtte jeg ikke glemme i dag Man må vade over Mugga. Ikke noe problem, jeg hadde jo med meg Crocs. Jeg pratet med noen jeg møtte dagen før og de sa det var to steder man måtte vade, så da jeg ganske raskt kom til et dypt sted tenkte jeg at dette nok var det ene av de to stedene og skiftet til vade-ensembelet. Vakkert (notér at fargene på alle bildene er justert litt i redigeringen) Å krysse over var jo enkelt nok og jeg bare fortsatte å gå i Crocs til den neste kryssingen, men det drøyde og det varte. La meg si først som sist at å gå barbeint en kilometer i våte Crocs ikke er så morsomt som det høres ut, og spesielt ikke ned den bratte og våte skråningen til den faktiske kryssingen av Mugga. Det er spent opp et vakkert blått nylontau over begge løpene av Mugga så man har noe å holde seg i om man trenger det, og det nordre løpet var grunnere enn det søndre, men ingen av løpene gikk noe særlig over kneet. Vannet var sånn passe sommerlig. Mens jeg viftet vekk noen mygg og klegg og lot apostlene lufttørke, hørte jeg Joost og Femke komme ned stien på den andre siden. De brukte bare gamasjer over ganske høye fjellstøvler og sa de ikke ble så våte. De skulle ta stien vest mot Langmyrbua et lite stykke før Femke skulle prøve å gå lede dem på kompasskurs videre sørover, og jeg skulle følge rød sti til den krysser Volsjøbekken, så nok en gang bød vi farvel. Det var brått en del insekter så jeg forbannet først den plutselige varmen som akkompagnerte det stadig bedre været, men da jeg kom opp til tregrensa ved Volsjøbekken og veiskillet mitt, var det litt drag i lufta så jeg fant ut at jeg skulle ta lunsj her hvor jeg visste jeg fikk være i fred. Lite visste jeg da at det skulle bli min kanskje beste turlunsjopplevelse noensinne. Gjenbruk av Realposer er en selvfølge om man prøver å pakke lett. Turens første middag ble båret i den og resterende dagers middag hadde jeg pakket om i mindre og lettere zip-lock poser. Realposen brukes også til tilberedingen av lunsjnudler. Og det var disse nudlene og deres krydderpakke med smak av reker og lime som der og da var det beste jeg noengang hadde smakt. Har siden smakt igjen her hjemme på kjøkkenet og de er bedre på tur. Og selv om det var her jeg fant ut at "Reeses peanut butter cups" egentlig ikke er så godt (jeg hadde med fem 2-pack for sikkerhets skyld...), så var totalopplevelsen av å sitte på denne steinen, spise lunsj og skue utover landskapet pur lykke. Da jeg begynte å gå igjen kom jeg bare 75 meter. Jeg skulle akkurat krysse Volsjøbekken med kurs mot Røvollen, men det var bare å stoppe med en gang for å kle seg om. Det var blitt skikkelig varmt! Sikkert opp mot tropevarme! - og det fantes ikke kjølig selv i særdeles tynn t-sjorte (72 gram). Terrenget hadde ganske plutselig forandret seg fullstendig. Borte var de flate fine sandette stiene og foran meg var bare stein. Små stein, middels stein og store stein. Etterhvert også steinblokker. Og tidvis var det en del opp og ned også. Og et veldig blidt øyeblikk da jeg endelig får et gjensyn med Store Svuku Jeg tok det ganske pent og rolig, tittet på ting jeg så mens andre tittet tilbake lenge før jeg så dem. Ser du den? Det var en stor bukk med perfekt kamoflasje Oppe på Gråvola møtte jeg en svett eldre tysk herremann som hadde gått fra Haugen samme morgen. Det er langt, og oppover, men han sa han hadde gått i Femundsmarka før og at det gikk bra så da fikk jeg vel stole på det. Selv begynte jeg å merke det i føttene og fryktet igjen hva jeg kom til å finne da jeg kom ned til Røvollen. Jeg hadde først tenkt til å slå leir et sted ved Langeggtjønnan, men jeg hadde så lyst på en boks med Bacalao, og medlemskapet i DNT er jo bortkastet om man ikke bruker det, så da ble det hytte og seng. Dag 4 Falkfangarhøgda over Svuku Lørdag 16.07.2016 Tid 6,5 timer Dist. 18 km Totalt 61 km Etter en sen frokost var jeg endelig klar for å traske videre og i dag skulle jeg endelig gå på Svuku igjen, men før den tid kom det et par opp fra Røa. Tror de hadde kommet med båten på morgenen. Mulig de hadde ligget over nede ved elveoset forresten, men det er ikke så nøye – det som er nøye er at de hadde med seg en boks øl som de delte med meg. Skummende varm bayer i den oransje snyltekoppen med litt kafferester var oppsiktsvekkende godt og jeg fikk allerede da en mistanke om at jeg måtte til Svukuriset for å få meg en kald øl eller to den kvelden. Stien langs Røa fra Røvollen til Nedre Roasten er trafikkert og ikke særlig spennende, det er litt som å dra på tur i det lokale skogholtet mellom byggefeltene hjemme. Men etter at man krysser Røa og stien vender 90 grader, begynner det å ta seg opp. Landskapet åpner gradvis på vei opp mot tregrensa samtidig som skyene gradvis dukker opp i horisonten. Jeg kan ikke unngå å legge merke til at noen dammer er tomme, men rett på andre siden av stien er det vann. Merkelig fenomen. Og tankene går; er det geolgiske bevegelser på gang? Eller kanskje det er en form for synkehull, men da ville jo normalt ikke bunnen ligge sånn og dessuten er vel ikke grunnen her av sand- eller kalkstein. Kanskje det er grunnvannet som har sunket, men hvorfor bare på den ene siden av stien? Nei dette var merkelig greier og plutselig går jeg rett på Femke og Joost. Igjen. De har tatt seg en fem-minutter og skal akkurat gå videre. Har en følelse at disse tilfeldighetene frarøver meg enhver mulighet til å innkassere en fremtidig jackpot i Eurolotto. Det er liksom ikke flere tilfeldigheter igjen nå. Nå kommer vi garantert ikke til å treffes igjen da de, så fort de er over tregrensa ved Abbortjønna skal de tråkke innover Grøtådalen, mens jeg jo skal over Falkfangarhøgda på Store Svukus vest side. Rett etter nordre stikrysset Haugen-Svukuriset begynner regnet. Og som det regner. Hele veien opp omtrent. Surt og guffent. Jeg har skalljakke, men fra midt på låret og ned er det bløtt. Veldig bløtt. Også blåser det bra, sånn at kulda svir på lårene. Også plutselig slutter regnet hundre meter fra toppen og det er igjen hyggelig. Buksa tørker på de siste 200 metrene opp og over og på baksida blåser det ikke. Jeg har kommet til turens høyeste punkt, ca 960moh og er såpass høyt nå at jeg kan se nordover utover «hele Femund». Nordover Er ganske imponert over meg selv når jeg ser hvor jeg startet og kan følge omtrent hele ruta med blikket. Været jeg var i har allerede kommet seg halvveis til Sverige, men i motsatt retning ser det ut som om det regner i retning Store Sollerøya. Det er riktignok et stykke unna så kan hende det ikke rekker frem. Det er uansett bare vann. Sørover Terrenget nedenfor vestsiden av Store Svuku oppleves som særs slitsomt med morene etter morene å krysse. På fjerde dagen, og med 5-6 mil i joggesko, på stein, begynner jeg å kjenne det i fotsålene. Må innrømme at jeg begynner å få nok av all steinen egentlig. Jeg kan ikke huske at det var så mye stein her på 90-tallet. Ved søndre krysset Haugen-Svukuriset treffer jeg en ung mann med svær sekk. Diger. Sånn 130 liters med topp. Klokka er blitt mange, sånn ca 17-18 og han hadde allerede gått fra Elgå og skulle over til Grøtådalen. Voksen dagsetappe. Håper han fikk bruk for alt i sekken. Kanskje det var stort sett bare myggmiddel i den sekken. Jeg hadde ihvertfall fått nok etter 10 minutter nede i bjørkeriset. Det zummet og buzzet rundt hodet så jeg holdt på å bli gal. Så var regnet tilbake. Med hetta trukket over hodet sa jeg farvel til nasjonalparken for denne gang og de siste 2,5km ned til Svukuriset gikk raskt. Jeg kom inn døra akkurat idet middagen ble servert, og selv om jeg hadde glemt å spise hele dagen, var jeg mest keen på å få av meg det våte tøyet og få meg en dusj. Fikk hengt opp klær til tørk/ lufting på rommet oppe i 2. etg på stabburet og tok et par-tre polarbrødskriver til lunsj/middag før jeg stakk over til hovedhuset for å ta meg den pilsen jeg hadde drømt om hele dagen. Oppe i peisestua satt det noen spredte einstøinger, men det måtte bare én som tørte å hilse på for å bryte isen og få igang praten. Og når jeg kom med en øl var det visst plutselig innafor, for da ble tomme kaffekopper byttet ut. Alle hadde gått litt og bar preg av det med roser i kinnene og gryende gangsperre. Han ene hadde gått en DNT-gruppetur ned fra Rørostraktene om jeg ikke husker feil. Var vel en ukestur som hadde avsluttet på hytta kvelden før. Nå skulle han bli på hytta noen dager frem til neste DNT-tur som skulle være en rundtur sør-øst i Femundsmarka. Og mannen klarte så vidt å gå, men han var ved godt mot og regnet med han var klar for ny tur på mandag etter et par dagers hvile. Imponerende. I forbindelse praten om DNT-turene kom vi over på fottøy og vi var i motsatt ende av skalaen, han med solide fjellstøvler og jeg med joggesko. Jeg forklarte konseptet om lett fottøy og drenering og den eldre damen tvers over for meg kjimet i at endelig møtte hun noen med samme tankegang – hun hadde nemlig gått med vandresandaler i over 20 år og var helt enig i at det var mye bedre enn tunge fjellstøvler. I hvert fall på sommeren. Spenstig. Dag 5 Å f***....bjørn, eller!? Søndag 17.07.2016 Tid 2 timer Dist. 8,5 km Totalt 69,5 km Det ble bare et par pils og en tidlig kveld for en sliten kropp og dermed også en tidlig morgen. Var ikke noe å vente på egentlig, jeg hadde jo en lang tur i bil foran meg også, så jeg var avgårde i gryinga. Dette var bare sjarmøretappen ned til Elgå, men morsomt med ganske annerledes terreng igjen nedover furuskogen. Rett som det er får jeg øye på en hengekøye inn blant furuleggene. Som forventet var det lite aktivitet i den leiren så tidlig. Hengere sover jo sjelden dårlig på tur. Stien er bløt og sleip mange steder og det er stedvis bra kloppet. Både nye og eldre klopper, korte og lange partier, vinglete klopper, godt forankrede klopper, oversvømte klopper osv. Alle kjenner seg vel igjen i det, og derfor ble det marginalt med speiding inn i naturen rundt meg, men jeg løftet blikket innimellom og plutselig gikk det kaldt nedover ryggen på meg; hva var det? Hva var den mørke klumpen oppe i brynet 50 meter unna. Den brune, runde formen med snute i midten og bustete Mikke Mus-ører. Ååå shit. Ehh....hva gjør jeg nå? - stå helt stille? - gå sakte videre? - lage masse lyd – mer enn jeg allerede lager? Jaja, mens jeg vurderer alternativene må jeg ihvertfall få tatt noen bilder! Så beveger klumpen seg og en skikkelse begynner å ta form.... Hahaha. Jeg ler høyt. Det er jo bare en elg med ræva rett mot meg. Jeg ser det nå som det har snudd hodet og ser nedover i min retning. Litt lettet legger jeg ned kameraet og trasker videre mens jeg forbanner den plakaten på veggen i Svukuriset som viser alle dyrene man kan treffe på i Femundsmarka, deribland alle de store rovdyrene i Norge inkludert bjørn. Jeg kommer hjem igjen utpå søndag kveld og er veldig fornøy med turen. Jeg klarte å gjennomføre uten altfor store problemer fysisk. Utstyr og tankegang fungerte optimalt selv om flere av nettene ble under solide tak. Skulle i ettertid gjerne sett av flere ble i teltet, men sånn blir det noen ganger. Tilfeldighetene rår. Siter
  4. Hei! Jeg skal på 14 dagers vandretur/øyhopping langs Helgelandskysten nå i august. Jeg flyr til Brønnøysund og kommer til å bruke mine egne fota og offentlig transport til å forflytte meg. Tenker noen netter på campingplass når jeg vil dusje og ha ordentlige kokemuligheter. Min første langvarige solotur! Solotur betyr jo at jeg må bære alt selv da.. Hittil har jeg ikke tenkt vekt når jeg har kjøpt inn noe så det jeg har ser jeg er rimelig tungt i forhold til andre pakkelister på forumet og div. blogger, i tillegg klarer jeg ikke helt å kutte på hygiene-lista. Vil jo være fresh og fin når jeg drar på museum eller sitter på bussen Veldig takknemlig om noen vil se på pakkelista og komme med noen tips om hvordan jeg kan kutte vekt, uten å kjøpe ny skalljakke til 7000 kr f.eks. Har kjøpt telt, sekk og liggeunderlag nå så har fått kuttet 6 kg allerede, men håper på mer. Spørsmål: - bør jeg kjøpe en regnjakke (f.eks Bergans superlett) og legge igjen skalljakka hjemme? Så blir det Bergans Microlight jakke utenom enn i regnvær? - noen med erfaring med Norrøna Bitihorn lightweight bukse? Kan det holde med den og regnbukse eller bør jeg ta med den mer solide Hagløf buksa? - tenker joggesko i tillegg siden det blir en del asfalt. Eller skal jeg droppe det og satse på fake Crocs som leirsko og Salomon hele tiden når jeg går? Håper på noen tilbakemeldinger! Føler at jeg har sett meg blind på lista mi og andre pakkelister hjalp meg bare så her langt siden jeg ikke kan kjøpe alt nytt. Men autosøk på finn og prisjakt er lagt inn, så forhåpentligvis kan jeg bytte ut litt mer utstyr etterhvert PS. Si gjerne i fra hvis jeg har glemt noen nødvendigheter! Mat kommer i tillegg, men det blir et par kilo av gangen da jeg har ofte tilgang på butikk.
  5. olejohnw

    Lettere fjellsko med stabilitet?

    Hei! Jeg har Alfa Bever fjellsko som er ekstra brei over forfoten. Disse er tunge og litt voldsomme når de skal brukes på lange vandringer. Har noen erfaring med andre Alfasko som er lettere, men fortsatt er egnet når man bærer 110 L sekk i steinete terreng? Et viktig kriterie er at de har godt grep. Hilsen Ole-Johnny
  6. olejohnw

    Varangerhalvøya fra Sør til Nord

    30. juli reiser jeg fra Værnes til Kirkenes for å vandre over Varangerhalvøya. Siste provianteringen gjøres i Kirkenes før jeg busser mot Vestre Jakobselv og starter turen nordover med Berlevåg som mål. Planen er å bruke mellom 8-10 dager. Fiskestanga er naturligvis med. I den forbindelse ønsker jeg gjerne noen tips på kurante fiskevann samt hva andre har erfart er lurt å ha i enden av snøret. Hvor brutal er myggen på denne tiden av sesongen? Og vet noen av en eller annen severdighet som jeg burde få med meg i området må dere si ifra. Hilsen Ole-Johnny
  7. Er det noen som har gått til fots/med ski til Ryssland fra Norge, via Sverige og Finland?
  8. Hej, Jag ska vandra E1 vandringsled från Kautokeino till Nordkapp nu i augusti och är fortfarande osäker om hur marken är där. Mycket träsk, sankmark eller hellre torra kjørespår? Jag brukar ha trail running skor för att vandra i fjällen efter snösmältningen är klart, på våren stora kängor eller gummistövlar. Alla tips uppskattas
  9. Grensedager

    Liten vandring i Finnskogen

    Jeg har vært på en liten friluftstur med to venninner og en husky fra Elverum. Turen gikk i Finnskogen, trivelig å traske rundt i gamle trakter. Turen startet fra Bergeberget i regnvær. Heldigvis litt mindre en meldt, for det var sendt ut flomvarsel i område. Det ble litt rot i stivalget i starten. Det hadde vært en del tømmerhogst i område, og på grunn av det gikk vi litt feil. Derfor valgte vi å ta ut GPS kurs mot en geocache, og fulgte den til Bergsætra. Til sammen gikk vi 18 km til Renosdammen og overnattet i telt der. Vi våknet til nydelig vær, frokosten ble spist i det fri før vi pakket sammen campen. Første hinder på veien var en elv som måtte vades over, godt å ha med crocs som vadesko! Etter 1 mil i myr, kom vi fram til Steintjernkoia. Jeg hadde litt vondt i kneet dagen før, det kjentes greit ut på morgen, men smertene hadde kommet tilbake i løp av dagen, så vi bestemte oss for å være ved koia. Veldig trivelig plass, et lite myrtjern og masse skog. Koia var godt bevart, med fire senger og en stor ovn, så vi fikk fyrt litt og tørket våte sko. På kvelden koste vi oss med yatzy og prating. Teltene ble satt opp, og det ble en natt med søvn. Turen var veldig koselig, utrolig deilig å komme seg ut i skogen litt! Og myggen hadde ikke våknet enda, så vi kunne sitte ute hele tiden uten å bli plaget av disse. Jeg har laget en liten film fra turen som ligger her https://grensedager.wordpress.com/2016/05/27/video-finnskogen/ .
  10. Ola S. M.

    Mine turer i Femundsmarka

    VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.
  11. Ankomst Lønsdal stasjon etter 16 timers togtur. Stasjonsbygget på Lønsdal lyser rødt mot blått i morgensolen. Noen parkerte biler, ingen mennesker, ingen lyder. Litt ompakking, før jeg krysser jernbanesporet og tilslutt greier å finne stien. Den følger noen flotte svaberg oppover og jeg snur meg og tar et bilde tilbake mot Lønsdal. I Saltfjellet, ja faktisk i hele Nord-Norge, har det allerede vært finvær en hel uke. Nå håper jeg det holder en uke til. Jeg er spesielt spent på snøforholdene, få kan huske at det har vært så mye snø i fjellet som det er denne sommeren. Stien går inn forbi Kjemåvatnet som ligger 626 moh. Her må jeg ha første skikkelige pause. Allerede har pådratt meg hudløse gnagsår fra hoftebeltet. Hvordan det kunne skje så raskt vet jeg ikke, må bli mer nøye med at sekken sitter riktig. Den veier vel rundt 23 kilo, så det er nok noe av forklaringen. Fjellbjørkeskogen rundt Kjemåvatnet strekker seg litt oppover i lia, men så er det slutt på den. Herlig høyfjell vider seg utover. I bekkefaret og søkk ligger det fremdeles litt snø. Jeg ser Lønstinden i det fjerne, og merker at det er mye insekter i luften. På vei mot Lønstinden står et ensomt Fjellheimen 3Camp og jeg lurer på om det kan være en fjellforumer på tur? Teltet skal bli det eneste tegn til mennesker jeg ser på denne turen. Oppe ved Kjemåbekken er myggplagen blitt såpass sterk at det er såvidt jeg rekker å stoppe for ta et bilde av Ørfjellet. Det er flott kjegle fra denne vinkelen. Det er stille og varmt, kroppen er tung og sekken også. Hoftebeltet gnager og jeg er sliten etter kun noen få timers vandring. Solen står høyt på himmelen, og etter at jeg forlot myggen nede ved Kjemåbekken er jeg helt klar for å slå leir. Men partiet langsmed Lønstinden er ikke særlig godt egnet som leirplass. Det er mest stein og snødekke som jeg stadig plumper igjennom. Plutselig får jeg øye på en reinflokk som renner ned siden av Lønsfjellet. Kanskje det er kleggen som gir dem hastverk? Tamrein kan også være et flott skue! Ved bekken etter stiskillet finner jeg en grei leirplass. Det er tørt og varmt og lite vann i bekken, som sikkert er en stri elv til andre årstider. Dag 2 Dag 3 Dag 4 Dag 5 Dag 6 og 7
  12. Hei , Lurte på turforslag fra Oslo og opp til Lofoten (inkludert turforslag i Lofoten). Vi vurderer å pakke bilen full av utstyr for en aktiv sommer i Norge. Vi har 3 uker cirka til rådighet og tenker litt på å bruke 1 uke opp til Lofoten, være i Lofoten 1 ukes tid og deretter 1 uke ned igjen. Så lurte på gode turforslag på veien opp og når vi er der. Vi har venner i Kristiansand og Bergen, så mulig det er aktuelt å stikke innom på veien opp. Vi skal så klart ha med oss husky frøkna vår så turer må inkludere henne. Er interessert i litt unike plasser eller stoppesteder på veien. Har sett på hytter ved Kleppstad og Svolvær. Kun fordi dette er hytter som tillater husdyr
  13. Jag tänkte ge mig ut på en tur i nordnorge till sommaren och tänker mig att utgå ifrån Alta. Söker alltså tips på bra turer i förhållandevis nära anslutning till Alta, jag kommer inte ha bil utan flyger från Stockholm, har inte hitta särskilt mycket info på internet så tänkte mig att det här va helt rätt forum att fråga. Har tänkt mig att vara ute mellan 8-14 dagar i slutet av juli. Tack på förhand!
  14. Nyeste film fra vandrings og packraftingtur til Marokkos Atlasbjerge i februar. Selvom forårets vandmænger fra smeltevandet endnu ikke var kommet var det muligt at packrafte i N'fiss floden.
  15. Erik Haaland

    Rundtur til Byrkjedalsstølen

    Normalt så er det jo Søndag som er turdagen, men det ble en på sparket tur i går. Jeg har tidligere gått til Vinjakulå, en tur med samme utganspunkt men i motsatt retning. Så denne gangen gikk det da innover Maudalsheiene. Turen er ikke nødlet/vardet og heller ikke merket, så jeg hadde med kart/kompass og GPS for sporlogging (til senere innlegging som turforslag på UT.no). Det er ikke ofte jeg går utenom sti, av sikkerhetsmessige hensyn, men dette området synes jeg så såpass spennende ut fra kartet at jeg tok turen. Jeg planla også å være tilbake i god tid innen det ble mørkt. På parkeringsplassen opp på toppen mellom Byrkjedal og Maudal var det ikke en eneste bil, men det var tydelige spor etter beitelaget som hadde hentet sauene ned fra fjellet. Det kan ikke ha vært så lenge siden heller. På turen traff jeg ingen andre, litt rart ettersom det var opphold og fint denne dagen. Underveis ga vinden fra seg noen kraftige råser mellom toppene, og frem til vannet ved ruinene av Byrkjedalsstølen blei lua tatt mer enn en gang. Så da får bildene si resten, det ble en flott tur og heiene her kommer jeg definitivt tilbake til. Under en times kjøring fra Stavanger er det også. Kanskje det blir telttur med tilhørende fiske neste gang? Fere bilder fra mine turer i Rogaland kan dere se på Tvergastein bloggen min. Byrkjedal ligger der nede... ...og her Maudal Svartatjørn ved Byrkjedalsstølen skimtes oppe til venstre Flott utsikt over Austadlstjørna, sett fra Svartatjørn Byrkjedalsstølen (ruinene) til venstre På vei tilbake nedover Urdalen
  16. Weekendsinsiration! Mikroeventyr i Svartedalen (bohuslän, Sverige) med vandring og packraft over fem søer og af Gøteelv. Flere videoer og inspiration på www.urbanpackrafter.com God weekend!
  17. Hej! Från Sjöberg & Mjöberg productions kommer nu en vinterversion av Femundsmarka vandring från Påsken 2014. Det planerades för en härlig vår-vinter tur med fint väder, is-fiske och några toppturer men det slutade med att vi blev insnöade i ett par dagar med stormvindar och bara korta stunder av solsken. En grym upplevelse ändå och i filmen så visar vi ett par av de bästa stunderna! https://vimeo.com/99986582 Hoppas ni gillar den! PS: Titta även på vår sommarfilm ifrån Femundsmarka här: https://vimeo.com/59515038
  18. Hei, Har nettopp vært på telttur i Røssdalen, første teltur siden jeg var med i speideren! Det var en vellykket tur, så nå trenger jeg flere tips til teltturer. Vi er i 20 årå og kommer til å ha med hund(er). Ser for meg 1-2 timer kjøring fra Stavanger(har egen bil). For så å gå i 1-3 timer til teltplassen. Kom gjerne med tips til turer som krever 2 netter i telt også(rundturer). Ser frem til å motta mange kjekke tips!
  19. Här är lite sommarinspiration i vintertider. En film från en vandring förra sommaren i Femundsmarka National park. Mycket fint område!! https://vimeo.com/59515038 Mycket nöje! /Markus EDIT: Se även ett par av mina foton från turen. DROPBOX LÄNK
  20. Endelig viste været seg fra en bra siden, og jeg fikk endelig prøvd ut det nye tur antrekket mitt. Ble kun en liten tur til Sygno (214 moh). Titt innom hjemmesiden for tur-beskrivelse og bilder: http://komdegut.net/-500.htm
  21. Heisan! Ser at flere er interessert i detaljert beskrivelse av en vandre-trase mellom våre to største byer. Vår tur startet i Oslo via Tryvann, pause i Sørkedalen og første overnatting på Løvlia i Nordmarka etter 8 timer. Pause 2. dag: Norderhov kirke og Museum 2. overnatting: Hovinkoia Pause 3. dag: Grønnknutkoia 3. overnatting: Krødern Kro og Motell (toppsuiten) Pause 4. dag: Noresund 4. overnatting:Høgevarde Pause 5 dag: Toveseter (her sluttet Eirik & Eirik sine hyttebokskriblerier - se innlegg over) 5. overnatting: Haglebu Pause 6 dag: Sverigesetri (via en snarvei over fjellet til Dalabu) 6. overnatting: Dalabu (beste selvbetjente hytte syntes vi) Pause 7 dag: Langedrag 7. overnatting: Dusehesten Pause 8 dag: Torsetlia 8. overnatting: Ulvelilegret (meget spartansk) Pause 9 dag: ingen 9. overnatting: Rauhellern Pause 10 dag: Sandhaug 10. overnatting: Hadlaskard Pause 11 dag: Fagradal 11. overnatting: Stavali (herfra og til Bergen skal du ha gode knær) Pause: ingen 12. overnatting: Kinsarvik Camping Ferje over til Kvanndal, buss til rett før Fyksesund bro (livsfarlig å gå på en smal riksvei 7 langs Hardangerfjorden). Seigthseeingbåten Peer Gynt inn til Botnen innerst i Fyksesund. (denne båtens rutetider fåes ved å kontakte turistinform på Norheimsund, båten går nemlig ikke så ofte) Herfra bratt opp til dagens pause ved Hamlagrø. 13. overnatting: Høgabu, via Li (Alexander Grieghytta er ikke åpen for privatpers.) Pause 14. dag: Vassenden nedenfor Kvitingsvatnet 14. overnatting: Bjørkheim Motell ved riksvei 7 helt innerst i Samnangerfjorden - etter 13 km på asfalt Pause siste dag: Gullfjelltoppen (ta av fra riksvei 7 ved Gullbotten Turistheim - bratt stigning) Fra Gullfjellet gikk veien ned til Unneland og opp til "Vidden" og Ulriken og ned til Bergen. Vi bodde på DNT hytter hver natt og medlemskontingenten tjente vi inn bare etter et par netter. Sekkene veide 10 og 14 kilo - vi hadde som mange andre i fjor sommer noen herlige dager - kun 3 timer med regn i løpet av 14 dager, og godt og varmt vær. Vi hadde selvfølgelig med oss klær for all slags vær fjellet kan by på - men det gikk mest i shorts og bavac-trøyer, så sekkene var nok noen kilo unødvendig tunge selv om vi ved Høgabu kl. 01 på natten måtte trekke på oss stillongs, ullundertøy og regntøy. Sovepose, liggeunderlag (for varme sommernetter under åpen himmel) og lakenpose - en liten primus og noe mat/snacks og drikke som vi handlet inn underveis var fint å kose seg med på dagens pauser. Dagsetappene ble 7-9 timer, unntaket var etappen fra Rauhellern via Sandhaug til Hadlaskard på 13,5 timer. Jeg har hørt om folk som har gått på asfalt langs Hardangerfjorden til Norheimssund over Kvamskogen, ned til Trengereid og Sørfjorden ved Osterøy og via Indre Arna og opp Byfjellene til Fløyen. Denne siste biten er nok en flott tur, men distansen før dette, på mange asfaltmil er drepen) Tror vi valgte en fornuftig og variert og stort sett den korteste veien, synd at vidda ble forsert så alt for fort. Arnt J. Cederholm
  22. Siden det har vært mye trollprat her på forumet, så passer det kanskje med et turreferat fra en trolltur? Da det som trolldom vart blå himmel etter at det hadde regnet trollkjærringer i flere måneder, så kriblet det etter en fjelltur. Tur til Brureskaret og Store Trolltind har stått på turlisten i høst, men siden jeg vil ha med den trolske utsikten fra toppen, så er en avhengig av gode værforhold. Når ikke vårherre har spilt på lag de dagene jeg har hatt anledning, så har det ikke blitt noe av. Før nå. Var noe usikker på forholdene, men jeg ville hvertfall se hvor langt opp jeg kom. Trollstigen var fremdeles åpen, og jeg parkerte som eneste bil på plassen nærmest utkikken. Asfaltert sti mot utkikkspunktet før tar av til høgre opp noen knauser og følger høyden innover dalbotnen. Stien er enkel å følge. Etter ca en halv time kommer en til Stigbotnen og stien går over til ur. Resten av turen er urgåing. Varder viser vei et stykke. Ingen trollete kuer var å se, ei heller sorte prikker foran eller bak på stien. Bare nede ved Trollstigen kom det jevnt en og annen bil som stoppet og tittet trolltatt på utsikten. Her oppe virket fjellet livløst, bortsett fra en enslig rype som forskremt flakset opp som troll av eske. Etter å kommet seg opp uren til enden av Storgrovbotnen, så åpenbarer "baksiden" av Trolltindene seg. For damer av den gode gamle sorten der håndverk er en flid, er utseende av vrangsiden like viktig som rettsiden. Trolltindene/Trollveggen består prøven siden også denne siden er et majestetisk skue... En kan bli trollbundet av mindre. Veien går videre rundt enden av Storgrovbotnen før en svinger utover langs siden. Her går mange ukjente "feil" og istedet for å gå utover fjellsiden, sikter de seg inn på nærmeste skar rett frem. Varder viser ikke alltid rett vei, og har mange nok gått feil og dernest bygget sin egen varde så blir det ikke noe bedre... Trollunger! Utover fjellsiden vises tråkk her og der, men består for det meste av ur. Det er bare å holde kursen høyt oppe. Desto raskere en vinner høydemetre, desto bedre. Etter et felt med grov ur, hvor også hendene måtte taes i bruk, kommer jeg til begynnelsen av snøfeltet. Dessverre viser det seg at snøen er hard og isete og uten stegjern blir det å sparke seg spor skritt for skritt. Innser etter hvert at jeg må gi opp Brureskaret, men jeg vil i allefall gå et stykke på vei. Ser flere spor i snøen. De har tydeligvis blitt laget når snøen har vært mykere. Etter islaget i sporene og avrundingen i sporkanten, kommer jeg til at de ikke kan være fra samme dag. Stusser over at alle sporene går oppover, ser ikke noen returspor noe sted. Sitter det en gjeng landtroll oppe på toppen mon tro? Får svaret i avisen dagen etter, da en bonde i romsdalen rapporterer om basehoppere som omtrent landet i forhausteren hans lørdag formiddag... Oppe ved foten av Trollkjerringa gir jeg meg. Da er jeg på høyde med Brureskaret, og bare horisontal forflytning langs Heen's highway gjenstår. Men highway'en er smal og utsatt, og med det glatte underlaget tar jeg ikke sjansen videre. På returen passer jeg på å plante hælen med god tyngde i de oppgådde sporene. Med glatt membranbukse er det lite fristende å ta seg noen aketur. Er snart nede i ura, og da blir det å hoppe fra stein til stein igjen. Etter underkant av seks timer er jeg tilbake i bilen og klar for å ta landeveien fatt. Underveis blir det en kort stopp på Linge for å kjøpe frukt og honning av en fruktdyrker som hadde stilt seg så laglig ved garasjen sin. Nærmere kilden kommer en vel ikke? Legger ved noen bilder fra turen, samt et bilde fra Brureskaret, tatt en klar høstdag for noen år siden, for å vise utsikten. Bildet er tatt ved siden av exit eller som det står på stenen: 800m until impact.
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.