Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 13. okt. 2016 i alle områder

  1. Jeg tenkte jeg måtte prøve meg på en annen topp med en annen utsikt for en gangs skyld. Valget falt på Veten bak Ikea i Åsane. Solskinn og flott utsikt mot havet gjorde den altfor korte gåturen verdt det!
  2. Sjekk oversikt over kva produsentar som er opne om kvar dei produserar utstyret sitt. Å halde dette hemmelig kan vera ein måte å fråskrive seg ansvar på og her kan vi utdøve forbrukermakt slik at dei som produserar billegare og billegare friluftsutstyr kan nyte godt av dei same arbeidstilhøva som vi tek for sjølvsagt hjå oss: http://www.framtiden.no/gronne-tips/klar/velg-merkene-som-har-apne-fabrikklister.html#.V_8-AGMU9U8.facebook
  3. @Prebb oppsummerer veldig mye og det er mye å tenke på i forhold til egenskaper. Vekt er viktig, det er en slags tommelfingerregel som sier at 1kg på foten tilsvarer å bære på 5kg i sekken. Altså er utstyret for tungt er det mer slit å gå oppover. Men ikke lav vekt for enhver pris. Bredden på midten er avgjørende for hvor godt oppå snøen du flyter, smalere ski må du ha litt større fart på for å flyte oppå i løssnø. Er de for breie blir de tyngre å kante og det blir mer slitsomt på hardt føre. Radiusen definerer "hvor stor sving du får når du lener deg over på siden", en kort radius svinger lettere, men kan også oppleves som at de skrenser mer når du prøver å ta store svinger, de vil liksom ta en kortere sving. Rocker er en løftet tupp som gjør at skien søker oppover og flyter mer i løs snø, men på hardt underlag vil den gjøre skien "kortere" altså det kan bli dårligere kantgrep og mer vinglete i høy fart om det er for mye rocker. Hvor vridningsstive skiene er spiller også en rolle, og de må være stivest mulig og ikke vri seg og bli vanskelige å håndtere. Alle disse egenskapene spiller en rolle, og kan ha litt å si på hvilken lengde du skal velge ut fra skiens konstruksjon. Og ikke minst hvilken lengde kommer skien i, skal du velge den korteste eller lengste om du egentlig skulle hatt noe som er midt mellom to tilgjengelige lengder på den skien du har valgt. Jeg er 180, og har 178 i lengde, 82mm midtbredde, radius er 20.5m. De veier 1625g pr ski med binding og fangrem. Har du Dynafit støvler må du ha "tech bindinger". De kan veie mellom fra ca 175g stk og opp til rundt 650g stk. Skruene er ikke med i den oppgitte vekten, men alle bindinger må jo skrus fast og antallet skruer er omtrent likt uansett. De tyngste bindingene har stoppere. Det er delte meninger om det eller fangreimer er stoppere du skal ha. De lette bindingene som f.eks Dynafit Superlight 2.0 kan du kjøpe avtagbare stoppere til, selve bindingene veier 175g, men disse bindingene er dyre. Det er lettere å bære stopperne i sekken enn på beina på vei opp. ATK har noen bindinger med stoppere som veier litt over 300g. Ellers så veier Dynafit bindinger med stoppere like over 600g. Omtrent samme binding leveres uten stoppere og da veier de 330g. Dette er de mest prisgunstige bindingene. Som regel er ikke frembindingen justerbar, det er kun bakbindingen som er det. Frembindingen løser også ut, men har en fast verdi. Normalt er laveste verdi på dette DIN10, med din høyde og vekt bør du ikke ha høyere enn det. Alle bindinger har hælløftere, de "sparer" beina når det er bratt oppover. Men like viktig er at bindingen har en "flat" posisjon når du går, fordi du kommer ikke til å bare gå i oppoverbakke. Uten flat posisjon er det "vondere" å gå i flatt terreng. Er det er litt anmarsj til der det begynner å gå oppover så trenger du en flat posisjon for å få en behagelig gange. Har du små føtter har du korte støvler. Alle bindinger har litt "ramp angle". Det er høydeforskjell på bindingen foran og bak (høyest bak). Med mindre skostørrelse utgjør dette en større vinkel enn med større størrelse i støvler. Det er ikke sikkert du vil oppleve dette som et problem, men det kan gjøre at du opplever og kjenner det "tar" mer i lårene under kjøring fordi du luter litt mye fremover. Dette må også sees i sammenheng med vinkelen på skaftet til støvlene. Bindinger med stoppere bak kan ha større høydeforskjell enn bindinger uten. Så ta dette også med i betraktningen. Støvlene har du allerede så de parametrene er allerede gitt. Som du skjønner er det litt å tenke på. Du trenger ikke gruble på alt dette, men bare ha det litt i bakhodet når du er i ferd med å trykke "kjøp" knappen. Lykke til!
  4. Og i dag var det "over vidden"-tur nr 11, med null banejuks ble det en tur på nær 19 km - og nå gjenstår kun 1 tur før nyttårsforsettet er i boks Første gang jeg gikk opp fra Montana på den nye "Sherpa-trappen" - det var godt å komme opp til masten og vite at mye av "jobben" var gjort: Skomakervatnet: Det var ishinne på sølepyttene som lå i solskyggen - vinteren er snart her, men høstfargene regjerer fortsatt: Enda en flott tur i flott vær! Kjenner at hælen med mulig PF-utvikling under nå kan ha godt av litt ruskevær med avslapning innendørs - det har blitt en del turer i den lange godværsperioden
  5. Instruksjon om hvordan feste og brenne glødenettet. Du sparer fort et nett eller to med denne.
  6. Den siste uka har vi vært på treningstur med hundene langt inne i Pasviks dype skoger. Praktisk for oss som har gått over til å trene med atv så vi kan kjøre fra hvor vi bor på Svanvik og langt innover skogen på Sametiveien. En litt annen form for friluftsliv enn hva vi har drevet på med før kan man trygt si. Blir mange kilometer trening langs skogsveien, mye bålkos ved måltider og om kvelden og litt mer behagelig å ligge i lavvo enn vanlig telt. Særlig siden vi fikk låne en lavvo-ovn så vi kunne ha det godt og varmt om kvelden når gradestokken krøp ned til -6 den ene natta. Her er noen bilder tatt med mobilkamera.
  7. Tok turen opp Mt. Saymour (1449m) nord for Vancouver i forrigårs før jeg satte meg i minivan'n min (huset mitt for øyeblikket) og kjørte 900km øst til jobbintervju i Banff. Tåkete dag å Pacific Coastal Ranges Vulkanen Mt. Baker (3286m) tar seg som vanlig godt ut!
  8. Hadde en tur med samboeren til Besshøe på lørdag. Viste seg og bli en nydelig dag og utsikten fra toppen gikk det ikke ann å klage på 😊 Dagen begynte med litt skyer, men sola viste seg litt rundt om på toppene Etterhvert forsvant skyene og varmen fra sola kunne kjennes På toppen var været klart å fint og vi kunne ikke fått bedre utsikt Mot slutten av dagen begynte mørke og sige på uten at det gjorde noen ting
  9. Publisert som luke 7 i Fjellforums julekalender 2015 Sensommeren 2013 dro @arnnie1980 og undertegnede på en kort, men innholdsrik tur over Sørøya. Med bare fem dager til rådighet var det begrenset hvor mye vi ville få med oss, men med god hjelp fra en lokal fjellfant la vi opp en perfekt rute som ville gi oss gode fiskevann, topper med utsikt og mektig natur. Sørøya er virkelig alt på en gang. Her har du sjø og hav, bratte fjell, dype daler og uendelig med fiskevann. Selv om Sørøya kanskje først og fremst er kjent for fantastisk havfiske er mulighetene for å lande ørret i fjellet meget gode, med nærmere 1000 vann spredd over landets fjerde største øy. Onsdag 28. august landet vi på Hasvik med sekker på ryggen og pågangsmot i kroppen. Vi var de eneste som ankom Hasvik med fly denne dagen, så det bød ikke på store problemer å finne vår lokale fjellfant i ankomsthallen der han ventet på oss med primusgass og øl. Turen ned til brygga var kort og like etter var vi på vei mot Øyfjorden i båt! Været var litt ruskete, men det skulle ikke stoppe oss, og vær skulle vi få nok av på denne turen. Øyfjorden Innerst i Øyfjorden Innerst i Øyfjorden gikk vi i land og herfra la vi kursen mot Langvatnet, langs et høydedrag ovenfor Offervatnet. Planen var å ta det rolig, nyte naturen og fiske og slappe av hver eneste dag. Været ble mer og mer ruskete etterhvert som vi nærmet oss dagens mål, og da det var på tide å slå opp teltet var det minst stiv kuling og horisontalt regnvær. Det bød på en del utfordringer å få slått opp teltet, tunnelteltet la seg flatt ned på bakken i stedet for å stå oppreist, men etter tilstrekkelig bardunering kunne vi endelig nyte en øl og Real Turmat Kebab i teltet. Det ble noen kast i Langvatnet, men ingenting bet på. Arne sjekker terrenget mens reinsdyr beiter i det fjerne Langvatnet nærmer seg Torsdag våknet vi til vekslende vær og vi kom oss raskt ut etter frokost for å prøve fiskelykken på nytt, men det var fremdeles ingenting som bet på. En eller annen gang i løpet av morgenen klarte jeg å legge fra meg fiskestangen i lyngen og det gikk som det måtte gå, en av oss tråkket på den så tuppen knakk. Stanga ble gaffateipet etter beste evne før vi pakket telt og sekker og dro videre. Leir ved Langvatnet Med litt gaffateip repareres fiskestanga Vi passerte Gjertrudvatnet, men været var nå så dårlig at vi ikke så noe poeng i å fiske her så vi fortsatte videre til Vegvatnet. Her møtte vi to karer med hunder, de hadde hatt en strabasiøs natt, teltet hadde nemlig revnet i vindkastene og de var nå på vei til en gamme for å sy telt og tørke opp. Våre planer var ganske sammenfallende, men vi visste det var to små gammer i samme område, så vi lot dem gå i forveien mens vi prøvde noen kast i Vegvatnet. Det ble med noen få kast, mest for å gi dem et lite forsprang, det var uansett ikke så gøy å fiske i stiv kuling. Ruta vi hadde sett oss ut gikk over Gaska Borggastat. Det ble en tung tur opp med mye vær, haglbyger og enda mer regnbyger, jeg var helt klart i verst form og slet fælt oppover den bratte ruta vi hadde valgt. Gjertrudvatnet Etter litt leting og somling endte vi ved Bjørgebu, ei fin lita bu ved noen navnløse vann. Her var det helt perfekt for oss: en liten Jøtulovn, to køyesenger og en liten kjøkkenbenk og en utedass. Fyringsved var det verre med, men vi klarte å tyne mye ut av de få plankene som lå igjen i vedkurven og utpå kvelden hadde vi 22C innendørs, ute var det bare 4C. Det meste vi hadde av tøy var gjennomvått etter to dager med regn, så det var godt å få tørket opp litt. Kvelden ble tilbragt med fotballkamp på radioen og øl og cognac på bordet. Bjørgebu Fredag våknet vi til tett tåke og generelt guffent vær, så vi brukte god tid på frokost og kaffe. Dagen gikk med på å utforske området oppe rundt Gaska Borggastat. Vi trakk etterhvert nedover mot Mattisvatnet i håp om at det skulle være mer ly for været der, men det var like ruskete der nede. Vi forsøkte noen kast i diverse vann, men fisken ville fremdeles ikke bite, noe som var skuffende og som også betød at maten ville bli ganske kjedelig, vi hadde nemlig regnet med fisk og kun kjøpt tilbehør som ris og couscous til disse dagene. Vi fikk med oss noen topper i løpet av dagen og fikk se mye flott utsikt. Lørdagen våknet vi til bedre vær og ettersom vi skulle plukkes opp dagen etter langs veien over Sluskfjellet var det bare å komme seg videre så fort frokost og kaffe var inntatt. Vi tok oss god tid og fisket oss forbi samtlige små navnløse vann på veien. Her lå vannene som perler på en snor, med små bekker mellom. Ved en bitteliten pytt valgte jeg å stoppe for et kast, mens @arnnie1980 gikk i forveien. Vår lokale fjellfant hadde anbefalt sluker med "store aua" så jeg fant fram en liten sluk med gigantiske øyne, og på første kastet i en pytt på snaue 20x20m hogg det til! "JA Der satt den!" ropte jeg så høyt at @arnnie1980 hørte meg og han kom løpende tilbake med håv og kamera! Endelig ble det fisk, en lekker Sørøya-ørret! Etter noen mer eller mindre vellykkede poseringer med fangsten gikk vi videre, mot Sluskfjellet. Det gjaldt å suge til seg inntrykk, noe som ikke var særlig vanskelig, her var det utrolig pent, vilt og vakkert. Grønt og frodig og små vann overalt. Vi tok noen turer oppom noen topper langs ruta for å få sett mest mulig av naturen, fantastiske kontraster mellom sjø og fjell var synet som møtte oss hver gang. Vi kom oss ned til Korsvatnan og fikk opp teltet. Her var det blåbær i store mengder, og flere spennende fiskeplasser som ble utprøvd utover kvelden, dessverre uten hell. Det ble med den ene fisken, men den var stor nok til å gi begge en nydelig fiskesuppe utpå kvelden. De siste restene av cognacen gikk ned, endelig var det vær så vi kunne sitte utenfor teltet! Søndag tok vi det med stor ro, veien vi skulle plukkes opp ved var bare noen få kilometer unna og avtalen var å forsøke å sende en melding når vi var klare. Etter noen timer i lyngen hvor vi bare nøt naturen og fjellet dukket det opp en bil og Sørøya-eventyret var over. For denne gang. Hit skal vi definitivt tilbake!
  10. VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.
  11. 1 poeng
    Mørkeblå

    Tåkeheimen

    Startsted Turen startet med båt fra Holand i Holandsfjorden ca 15 km etter Svartistunnelen. Her går båten Isprins ofte i sesongen. Båten går fra en annen plass enn det den gjorde tidligere. Det er likevell godt merket med skilt hvor du parkerer. Da det er mange turister som drar for å se Engabreen kan det være rift om parkeringen der. Været var bra og båtturen er så kort at det ikke var nødvendig å kle noe på seg denne dagen. Båtturen tar 10 minutt Ved kaia på den andre siden går det en bred grusvei opp til Svartiskroa hvor det er mulighet for å kjøpe mat og overnatte. Det er også mulig å leie sykel fra kaistedet. Innmasjen mot svartisen er såpass kort og fin at det ikke er nødvendig. Det er ca 4 km til foten av Engabreen i flatt og lett terreng. På en dag som dette ble det såklart en is på Kroa. Viktig å støtte lokalmiljøet Engabreen sett fra Svartiskroa Turen Det er ikke vanskelig å merke når man kommer nær Svartisen. Området oppleves som kjøligere når det suser vind ned gjennom breesprekkene. Ruten herfra går mot breen og skrår venstre oppover før den kammen på toppen. Uten at jeg selv sitter med noen oversikt virker det som Engabreen har blitt betydligere mindre iforhold til bildene man ser fra tidlig 80-tallet. Her er det ikke mye is igjen. Disse svabergene har mange gyldne og rustne farger. Kan likevell tenke meg det må være et mareritt å komme sjangle ned her når underlaget er sleipt. Det er satt opp litt kjettinger i starten, men det hjelper kun på det lille området hvor de står. Området oppleves som dårlig merket og jeg måtte orientere flere turister som bare skulle til breen men som var påtur opp til selve Tåkeheimen i ren uvisshet. Er ikke til å nekte at stedet fremdeles trekker mye turister. Var glad jeg ikke var her tidligere i fellesferien. Vi startet turen ganske sent på ettermiddagen. Planen var egentlig å telte ved breen, men ''planer'' har en tildens til å ofte forandre seg. Vertfall på mine turer. Vi skulle heller gå halveis opp å telte hvor vegetasjonen ble grønnere. Kan ikke si det var noen steder man kunne sette opp teltet uten å ha masse skarpe stener liggende under. Hele turen er en lang motbakke med nye topper for hver du bestiger. Såkalte ''luretopper''. Det går likevell veldig fort. Her slukes det høydemeter. Skal ikke stå på dårlig humør vertfall. Kombinasjon av fantastisk omgivelser og fint turvær med litt vind gjør fort opplevelsen bedre. Når sola går under blir det fort mørkt. Uten å ha hytten i sikte viste jeg det ikke kunne være langt igjen. Bruker å ta med GPS på alle nye turer slik man får sporet turen og ha oversikt hvor mange km det er igjen. Best å være på den sikre siden. Er vel ikke uten grunn for det heter ''Tåkeheimen''? Tåkeheimen "Institutt for uhensiktsmessig vær" Vi kom fram opp til hytten 21:55. Ute satt det 2 andre gjester som var Norske. Heldigvis var ikke hytten fylt til taket med personer fra alle nasjonaliteter. Er kanskje grunnen til jeg alltid tar et telt med. Etter å ha kommet opp ble jeg overrasket over standarden og beliggenheten på hytta. Det er dekning og muligheter å ladde telefonen gjennom solcellepanelet på hytten. Det er også et rom avsperret for fotvandrere som tilhører NVE. Ute er det en liten helicopterplass som er merket med små stener i en sirkel. Sikkringsbua hvor man kan sove 4 personer og hvor hund er tilatt. Her ligger også utedoen. Det er altså 2 hytter her. Ikke lenge etter ble det seende slik ut da månen la seg over Svartisen. Forsåvidt også et vakkert syn. Det var rimelig intens vind hele oppholdet her. Syntes det er utrolig disse hyttene i det hele tatt enda klarer å stå stødig her såpass utsatt som de ligger. Inne på Tåkeheimen Utrolig fin og ivaretatt hytte med mye historie og gammelt utstyr i taket. Det er 4 sengplasser nede og hems med opptill det dobbelte på begge sidene. Det er knagger overalt og mulighet for å heise opp tørkestativet som er plassert over ovnen. Soverommene har rikelig med ventiler som det suser voldsomt i og store nye vinduer med fenomenal utsikt. På baksiden av sikringsbua kan man se breen så langt øye rekker Neste dag våknet vi til knallvær og Helgelandsbukken (1454) måtte såklart bestiges, nå som vi nesten var på toppen allerede. Ruta opp til fjellet går forbi hytten så det er mange fotvandrere som passerer forbi. Ute er det også en benk man kan sitte på i le på forsiden av hovedhytta. Like etter hytta blir det litt kløyving blant store stener et stykke. Dette er bare 10 minutt fra Tåkeheimen som ligger like nedenfor. Like ovenfor kommer man på et platå og turen forsetter i betydelig lettere terreng. Anser oss som heldige som fikk slikt vær. Store deler av turen er utsikten upåklagelig. Fra toppen kunne vi se helt til Lofoten. Det er et lite parti på turen som krysses på snø. Var problemer med å finne vann på hytta uten å måtte gå langt ned på breen for å hente breevann mange er skeptiske til. Var heller ikke notert noen steder i permene på hytta hvor man kunne hente vann i området. Tok derfor å fylte vannflaska med så mye snø jeg kunne her. Toppen av Helgelandsbukken hvor fjellet stuper ned til Holandsfjorden. 2 Like bilder hvor det ene er tatt med vidvinkel og andre med telezoom. Likte effekten man får av en oppblåst bakgrunn. Turen opp fra hytta tar ca 1 time. Terrenget er relativt lett å gå på sålenge det er tørt. Siden været var så fint kunne man likså være her en dag til. Er utrolig man kan sitte inne i en slik hytte å nyte utsiken mens man spiser frokost, lunsj og kveldsmat. Tatt like nedenfor hytta. Turen opp med passe oppakning virker lang og tung. Heldigvis har stien en ganske fast og stabil grus som gir godt grep ned som opp. Man fikk følesen hvor liten man egentlig er i det hele. Engabreen er kanskje den meste kjente med området men det er jo bare en liten brøkdel når man kommer lengre opp å ser hvor langt breen faktisk strekker seg. Utsikt fra stua på Tåkeheimen. Hytta har rikelig med vinduer, også på soverommene. Dette er absolutt en hytte jeg kommer til å besøke igjen. Tenkte det måtte vært fint å kunne dra opp hit på ski fra Fykan vinterstid. DNT opplyser at de arrangerer turer opp hit i påsken. Takk for turen Artikkelen ble oppdatert 09.09-2016 Med høyoppløselige bilder.
  12. Hardangervidda - Kalhovd Fruen og en venninne skulle på rideleir utifra Kalhovd turisthytte i siste del av Juli, og da passet det bra å ta en fjelltur i samme området med sønnen min Adrian. Jeg ringte en god kamerat som jeg har kjent siden vi var på Adrians alder, og spurte om han kunne tenke seg noen dager på Hardangervidda med meg og lillegutt - han hadde akkurat vært på europaturnè med samboeren sin og var klar for å fylle lungene med fjellluft fra den norske vidden. En enkel og leken fjelltur i flott natur med lavvo og gåturer i området, samt fiske litt i vannene i nærheten sto på plakaten. Samboeren min Trude og venninnen Anette hadde kjørt opp dagen før for å stille opp på et informasjonsmøte angående rideleiren, og vi hadde planlagt å møte de en av dagene på turisthytta. Simen, Adrian og meg selv hadde pakket storsekkene med utstyr, god mat og litt greier smågutter syns er ålreit å ha med seg på tur som; giraffen sin, Tom og Jerry kjeks (som forøvrig er en av mine egne favoritter siden barndommen) og et par tegneserieblader. Vi fyller opp bagasjerommet og brenner avgårde til Hvittingfoss - Kongsberg - Bolkesjø - Hovin - Austbygde og videre inn på den lange grusveien til Kalhovd. Etter drøye tre timer på veien så er vi fremme, en kjølig fjelluft blir dratt inn i nesegrevet og vi kjenner at vinden biter litt i huden. Ut av bilklærne og inn i ullundertøy og vindtette klær, etterfulgt av en liten visitt på turisthytta. De tidligere bestyrerne av Mogen Turisthytte, Kjersti og Petter, har tatt over driften på Kalhovd og vi slår av en liten prat med dem og takker for sist før vi anskaffer oss fiskekort og kjører videre sørover. Etter en liten biltur nedover mot et område med flere flotte vann i kort avstand til hverandre, parkerer vi bilen og tar pakningen på. Adrian har sin egen 18 liters sekk fra Mammut som med egne klær og utstyr veier litt over 2 kg, en grei vekt på sekken til en liten eventyrer. Vi setter kursen mot et av vannene på utkikk etter en teltplass. Det blåser ganske kraftig og vinden river i klærne våre, vi nærmer oss et vann som ser hyggelig ut og speider etter en mulighet for å finne litt ly av vinden som banker inn fra sørvest. Men finner fort ut at vi ikke kan være altfor selektive her, og siden vi har med lavvo er det greit å konsentrere seg om finne et tørt og et større flatt parti hvor vi kan banke ned pluggene. Å slå opp en lavvo i vind er jo ganske festlig i seg selv, hvertfall for de som står å ser på vel og merke. Men er man to om jobben så går det greit når man får tredd midtstanga opp gjennom hatten og temmet den ville duken som slåss for å ikke la seg boltes fast til jorda. Vi bruker alle tre radene med barduner på lavvoen slik at den står barsk og stram i vinden, Adrian er ikke sen med å komme seg innendørs etter at bunnduken er lagt og liggeunderlagene blåst opp. Stormduken får seg en lenke med steiner lagt oppå seg og en bålplass blir oppdaget ikke langt unna lavvoen, jaggu er det ikke noen som hadde lagt igjen en snau sekk med ved under noen steiner. Tørre og fine er kubbene, perfekt for et senere kaffebål Etter litt lavvoliv innendørs tar vi en tur langs vannet med stanga, vinden har roet seg noe. Adrian plukker ut fire utvalgte marker som jeg fester til duppen hans og så øver han seg på å kaste den uti. Etter et par sleivkast får han den litt unna land, meg selv tar til en 12 grams Lilleauren og gjør unna en serie med kast uten resultat dessverre. Vi koser oss ved vannet resten av dagen med fiske, utforskning av nærområde og Simen holder fiskesprettskole for de på seks år. En gammel pram blir oppdaget i nordenden av vannet som er i ferd med å råtne opp, Adrian er ikke sen med å gjøre den om til sin egen eventyrskute Dagen etter våkner jeg uthvilt i syv tiden, jeg stikker hodet opp av posen og ser at de to andre ligger og sover ennå. Et lite bustehuet stikker såvidt opp av soveposen sin, jeg drar ned glidlåsen litt og ser at Adrian ligger i dyp søvn. Jeg lar han sove og kose seg mens jeg står opp og kler på meg. Selv om solen steker så er lufta inne behaglig og relativt sval, takket være god lufting fra bunnen og opp gjennom hatten som står pip åpen. Lavvo er komfortabelt og har masse plass, men er et stort drass og veier endel - men på kortere avstander er det helt konge å bo i lavvo, spesielt med små barn hvis skulle bli dårlig vær og må være inne en stund. Jeg lister meg ut og henter vann til morrakaffen, fyrer opp primusen og lar den suse mens jeg sitter å nyter morgenstunden. Det er skikkelig fint vær idag, men ser i horisonten at det vil bli skiftende senere. Etter en times tid våkner de to andre til liv, og er klare for frokost. Vi to største kjører cowboyfrokost med stekte egg, tomatbønner og bacon. Minstemann får favorittfrokosten sin; en dynge havregrøt med blåbær, kanel og smørøye Etter maten er inntatt og alle er mette i magen, så er det tid for topptur for å se på utsikten. Vi kikker oss rundt og bestemmer oss for en topp som stikker seg opp på en høyde i terrenget, vi pakker ned litt godbiter og klær i sekken til Adrian. Vi skal over en bekk og det er fort gjort at vannet skvetter over støvelskaftet på de små fjellstøvlene hans i størrelse 30 , så ekstra sokkepar må med. Hansker klarte jeg såklart å glemme hjemme, men han får låne Simen sine selv om de er litt for store kan man si. Vi snurper igjen glidelåsen på lavvoen og trasker avgårde på reinlav gjennom vierkratt og lyng, noen av vierbuskene er nesten større enn Adrian som må jobbe for å komme seg gjennom der hvor vi ikke følger en sti. Da er det greit med Simen som bruker den lille Mammut sekken som bæresele og hiver Adrian over og gjennom de verste partiene Simen stopper ved en liten foss og fyller flasken sin, og så skal vi over bekken. Dette er spennende for en liten kar! Mens han holder fast i hånden min, finner han frem en vei på sleipe steiner på det grunneste partiet i det rennende vannet. En av steinene står litt for dypt og vannet renner over i støvelen hans, med et fortvilet pip roper han at sokken er klissvåt. "Ikke noe problem!", forteller jeg oppløftende, "vi har ekstra sokker i sekken din kamerat". Vel over så er det første mann opp til en diger steinblokk som hviler seg på toppen av et lite fjell, her tar vi pause og slenger den våte støvelen og sokken til tørk på den store steinen. Nye tørre sokker blir montert på små barneføtter mens en Snipe klemmer ut sitt monotone piiiiip og småfuglene venter spent på om den halve fullkorns polarbrødbiten i hånda til Adrian blir spist opp. Det blir den ikke, så vi legger den igjen på steinblokka og går videre til stor glede for fuglene. Etter en stund nærmer vi oss toppunktet som vi skal bestige og en flott utsikt begynner å bre seg rundt oss, man skal ikke mange høydemeterne opp før det blir en herlig skue utover viddeterrenget. Endelig oppe får Adrian klatre opp på en liten varde ved siden av den store kameraten sin Simen, han blir nesten like høy Deilig frisk vind blåser oss i ansiktet og solen skinner gjennom et spredt skydekke, vi setter oss ned bak en liten kant og tar oss litt å drikke og spiser litt godis i lyngen. Etter en stund med hygge på toppen er det retur til campen og stoppe noen steder for å ta noen kast med stanga. Ørreten uteblir denne turen, men det gjør ingenting. Adrian ser til stor glede en liten frosk i myrhenget som vi går over, han plukker den opp og finner ut at han selv har lyst til å være en liten frosk. Han hopper og kvekker over og ut av den fuktige myra, sikkert til froskens store forskrekkelse. Over bekken denne gangen går det fint etter å ha lært av feiltrinnet første gang, og jeg får tilogmed lov til å slippe hånden hans for å knipse noen bilder av den store elvekryssingen. Tilbake ved camp er det på tide å fyre opp det etterlengtede kaffebålet, Simen spikker opp noen mindre fliser og deler noen kubber for å få tent bålet. Adrian følger nøye med på prosessen og blir garantert en innbitt bålfyrer en dag Det ble tre fine dager på Hardangervidda i Kalhovd området hvor vi traff bra med værmeldingen tross endel vind den første dagen, regnet kom i store mengder etter vi dro. Vi fikk besøkt hestejentene og spist en fortreffelig tre retters middag på turisthytta også. Mattradisjonene fra Mogen turisthytte har bestyrerne tatt med seg over til Kalhovd, alt er hjemmelagd og alt smaker fortreffelig
  13. Leste i dag en artikkel på NRK https://www.nrk.no/nordland/_-gir-gront-lys-for-jakttrening-pa-morlose-bjornunger-1.13168353 om jakttrening av hund som skal foregå innenfor et vernet område. Det at man i utgangspunktet gjør det nå i oktober er ille nok, rett før hietablering og vintersesong (i Sverige avsluttes jakt 30. sept. nettopp grunnet dette). Men det som får meg virkelig til å stusse er tanken: hva er formålet med verneområdene våre? Er formålet at vi skal verne det vi liker, det vi synes noe om? I min verden er et område vernet for at mangfoldet i naturen selv skal få bevares. Dersom man ser på formålet for akkurat Junkerdalen da den ble vernet står det å lese: "§ 2.Formål Formålet med Junkerdal nasjonalpark er: -å bevare et stort og tilnærmet urørt naturområde som sikrer biologisk mangfold med økosystemer, arter og bestander, geologiske forekomster og kulturminner. Spesielt viktig er det unike plantelivet. -å stimulere til opplevelse av natur og landskap med få eller ingen inngrep gjennom utøving av tradisjonelt og enkelt friluftsliv. Ivaretakelse av naturgrunnlaget innenfor nasjonalparken er viktig for samisk kultur og næringsutnyttelse. Området skal kunne brukes til reindrift." I paragraf 3 står det også spesifikt om vern av fauna: "3.Dyrelivet 3.1Vern av dyrelivet Dyrelivet, herunder hi, reir, hekke-, yngle- og gyteplasser er fredet mot skade og unødvendig forstyrrelse. Utsetting av dyr på land og i vatn er forbudt. Kalking i vassdrag må ha særskilt tillatelse."(https://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2004-01-09-8) Spesielt første setning i § 3.1 må jo være brutt i dette tilfelle. Er det bare meg som er helt på vidda her og tenker at slik som det er vedtatt strider mot verneformål og selve tanken på hva en nasjonalpark skal være? Jeg er ikke prinsipielt imot jakt på bjørn som man tidligere definerte som slagbjørn, men her er det jo overhode ikke snakk om dette. Jeg gremmes over vår "forvaltning" av natur her i landet for tiden.
  14. Bergans Snøhetta? Den er relativt gunstig priset. Jeg har den og Theta AR (Goretex ProShell, altså forrige utgave), begge er "rompeside" jakker så de er temmelig like i grunndesign. Kan nevne følgende forskjeller på detaljnivået: Hetta på Bergans er litt mindre enn på Arcteryx, det går med hjelm i Bergans, men det er litt trangere. Bergans har en brem som er stiv på hetta, det er noe a'la "innmaten" i en caps inni brem'en. Arcteryx har en streng som kan bøyes. Strammingen er omtrent lik, ender opp med litt annerledes utformet krage når hetta ikke er på, men jeg har ikke noe vondt å si om noen av designene. Bergans har stormklaff foran glidelåsen, det har ikke Arcteryx. Smak og behag, begge glidelåsene skal i utgangspunktet være tette. Arcteryx har heiskortlomme på venstre arm, det har ikke Bergans, det kan bli et savn om du skal ha en dag i bakken. Bergans føles mykere totalt sett, Arcteryx litt mer "knirkende og stiv". Bergans jakka er tyngre, skal jeg ha en av jakkene i sekken velger jeg Arcteryx, skal bruke noen av de fra jeg går ut døra i kaldt vær tar jeg Bergans.
  15. Det er bare noe jeg har gått å lurt litt på, så ville høre om noen hadde erfaringer med det
  16. Man skall ha flat undersida eller full rocker för att det då är oerhört mycket enklare att köra i dåligt före som t.ex. genomslag-skare eller vindpackad/vindpåverkad snö. På en skida med spenn så prövar sig toppen på skidan att snika sig iväg åt något annat håll om den får grepp om något, eller att skaren inte bryter som "den skall". En stark och skicklig åkare kan parera för detta, men för för vanliga weekend-åkare så kan en helt OK nedkörning plötsligt bli en kamp för att alls komma ned. Alltså: toppen skall upp! Lutar sig åkaren åt sidan skall toppen på skidan luta åt samma håll, gärna med lite mer vinkel för att underlätta sväng (som det blir med fullrocker, med spenn blir det tvärtom, flat under blir neutral). Många lätta randoskidor är gjorda för alpina förhållanden. Då går man upp på skare på morgonen och kör ned i slush efter lunch. Spennet gör att det går lättare upp med feller. I Norge, där det är mer vanligt med olika typer av lössnö och mer blandat på vägen ned så är dessa skidor en dålig lösning. Det går tyngre upp med fullrocker eller flat undersida, ja. Men man kan åka ned relativt enkelt och säkert. Och så jävla tunga behöver inte skidorna bli heller. Mina EVI väger 1680 gram I 180 cm längd och är 108mm på mitten. Vridstyva så det räcker. EVI kommer med ny serie skidor i samma stil nu till vintern, och även ritkigt korta! När det gäller fångstrem resp stoppers: Jag tappade en skida överst i en ränna på gaustatoppen i vintras. Typ 45-50 graders lutning. Fångstremmen gjorte att jag kunde fånga in skidan och få på den igen och köra ned. Utan fångstrem hade skidan åkt hela vägen ned, minst 600 höjdmeter. Fångstrem anbefalles om du kör brant och inte vill släppa skidan helt ned. Nackdelen är att risken är ganska stor att skada sig på skidan vid krach. Så kracha inte! Bindningar: Jag har G3 Onyx på ett par skidor (Extrem P100). Fungerar OK, men har dålig mekanisk kvalitet. Jag har också Dynafit Speed i 2 varianter. Dessa är känsliga för isbildning i frambindningen. Dessa måste kontrolleras noga innan man kör ned. Frambindnignen måste dessutom låsas i gå-modus före nedkörning för att hindra vådautlösningar. Jag har även ett par Diamir Freeride Pro liggande som itne är i bruk. Anbefalles endast till anläggningsnära skidåkning. Men jag har gått toppturer med dom på ett par Black Crows Navis, så det går det också. Man får ta i mer på vägen upp...
  17. Sony RX100 har nok ikke såå stor forskjell på billedkvalitet fra versjon 1 til 4. De er heller litt forskjellige. Så derfor selges fortsatt versjon 1 og 2 til godt under halv pris av de nyeste. Jeg kjøpt versjon 1 for en rimelig penge og fikk et fortsatt bra kamera for et år siden. Til å fange stjernehimler (dårlig belysning) så er nok RX100 mye bedre enn moblikameraer. (Har tatt flotte bilder av stjernehimler med RX100 versjon 1). Og det har med størrelsen på bildebrikken å gjøre.
  18. Været har mest å si for hvordan det fungerer tror jeg, som ellers. Har du noen få sekundmeter vind uten føyke og jevn gjennomtrekk i teltet hele tiden som hindrer vesentlig kondensering, så kan det bli ganske komfortabelt. Men spørs om et 3-sesong telt (eller vintertelt for den sakens skyld) har gode nok ventiler til dette, eller om teltet baserer seg på skjørtventilasjon. Netting er ikke snøtett. Er det andre værforhold kan det bli mindre behagelig. Det gjelder jo annen telting også, men mer rim, dryss og fuktighet tror jeg du må regne med.
  19. Du får gi lyd når og hvor du skal å farte denne gangen. Kanskje man er i samme område.
  20. Var skall du åka? Vestlandet? Hemsedal-området? Låt under inga omständigheter någon lura på dig randneeski med spenn (mer än möjligen 2-3 mm, men helst inte det heller). Helt flat under eller fullrocker. Skidor med rocker beter sig annorlunda än "vanliga" och du kan enkelt ha skidor som är lite längre än vanligt. Eftersom du är så kort så blir det lite att välja på, men det finns en del. Randoneeskidor måste vara mycket vridstyva för att fungera bra. Detta är speciellt viktigt för medelgoda åkare och nybörjare. Vältränade och skickliga åkare kan klara sig med klenare skidor och ändå ta sig fram. Räkna med att träffa på all tänkbart före på vägen ned. Is, puder, vindpackat + genomslagsskare kan man köra igenom på några 100 meter. Då måste man ha skidor som fungerar på allt. En red puderskidoa viker sig och börjar slå på is, t.ex.. OBS! Det är mycket bättre att lägga 2-300 gram extra per ski och få något som faktiskt går att åka ned med utan slita ihjäl sig eller riskera hälsan (twistat knä eller motsvarande).
  21. Kroppsvekt spiller ikke så stor rolle da toppturski nødvendigvis ikke har omvendt spenn. Hvor lange ski du skal ha avhenger av et par faktorer. Kortere ski er lettere, og du vil som oftest ha så lette ski som mulig. Korte ski har også kortere svingradius. Smalere ski er også lettere, men bredde velges på ønskede kjøreegenskaper og snøtype. Lengre ski er mer fartstabile og mer retningsstabile, men bare til en hvis grad. Har du mye rocker (bananform) på skiene så vil de flapre i høy fart uansett. Er du god på ski kan du godt velge ski som er like høy som deg +/- 2-3cm. Om du vil være vektbevisst eller vil ha en ski som svinger lettere, men du er ikke så opptatt av å kjøre fort så kan du fint velgen en ski som er 10cm kortere enn deg. Selv kjører jeg med ski som er akkurat like lange som meg selv. Du bør som sagt velge lettest mulig ski innenfor det du prioriterer. Vil du ha brede (100mm pluss) pudderski må du opp i vekt, og hvis målet er å bestige toppen fort og lett, så er det kanskje bedre med en smal ski(80mm minus). Vil du ha litt av begge deler kan du velge noe i midten. Jeg har 85mm (over midtski), men jeg vet mange som har valgt 95mm for å få en mer allround ski. Bindinger finnes i mange utførelser. Siden dette er rando-ski regner jeg med du skal ha tec-bindinger. Det finnes fordeler og ulemper med de forskjellige variantene. Hopper du mye, eller kjører hardt og fort, trenger du en binding som tåler mer og ikke løser ut feil. Disse bindingene har ofte skistoppere i stedet for fangreim slik at skiene ikke henger fast i deg om du faller og løser dem ut (det kan nemlig være ganske vondt). Mindre bindinger er billigere og lettere. Om fokus er å ha det mest mulig trivelig på vei opp så er vekt viktig, og da vil det sannsynligvis være et godt valg med en lettere, mindre binding. Husk også at du må ha feller! Det er lettere med feller som hører til skiene fremfor å kjøpe standardfeller som må kappes til, men det spiller egentlig ingen stor rolle.
  22. Bruker en del endukstelt da jeg trives med lett sekk i fjellet vinterstid. Krever slik jeg ser det sovepose med fuktbestandig skall, eventuelt bivy. Sovepose bør også ha noe mer isolasjon enn hva en slipper unna med ved innertelt. Unektelig litt styr og mulighet for snø i teltet.
  23. Fasongen på teltet er avgjørende for mye vær og vind teltet tåler, og om det tåler belastning av snø som legger seg på det. Så det er mye som avgjør, ikke minst hvor du har tenkt å telte, er det snø, hvilken temperatur er det, vind osv. Myggnetting er ikke snøtett, snødrev kan presses gjennom den. Varm fuktig luft fryser til rim om det er under 0 og den ikke har noe sted å "gjøre av seg", er det over 0 blir det kondensdråper. Setter rimet seg på innsiden av teltduken blir den "snø" om duken blafrer, "regn" om det er dråper. Med innertelt kan du lufte ytterteltet. Uten innertelt blir det kaldere der du er når du lufter. Er ikke ytterteltet snøtett og det blåser vil eventuelt snødrev legge seg på alt du har med deg. Innerteltet er altså en ekstra barriære mellom deg og det som er ute. Jeg prøvde mitt 3sesong telt med kun mesh i deler av innerteltet første gang jeg teltet i snø, men på grunn av vind ble det en dårlig deal. Så jeg gjorde det bare en gang, neste gang hadde jeg et skikkelig vintertelt. Prøv, se hvordan det funker, men ha en backup plan.
  24. Takker så mye for mange gode tips folkens! Jeg tror jeg har landet på Black Diamond Merucy Mitt som jeg kommer til å supplere med innervotter av ull. Da bør jeg være ganske fleksibel på de kalde turene. Ellers er jeg enig i at hansker er aller mest anvendelig, men det fungerer ikke til lav-aktivitet når det er skikkelig kaldt.
  25. Det ble en flott helg værmessig, men lørdag gikk dessverre til jobbing for min del. Søndag derimot, fikk jeg en flott tur i strålende solskinn på flatt hav, med nytt padlebekjentskap. Vi fant mye å se på både over og under vann, så det ble en innholdsrik tur. Du finner den i bloggen HER.
  26. Trine RS

    Sjokkpriser

    Rart det der.......man skylder på krona og dollarkursen når plaggene settes opp. Hvor mange tipper at plaggene blir billigere når krona blir sterkere og dollaren svakere? 7000 for ei bukse....det kan da ikke være nødvendig for " vanlige " folk?
  27. Ble en natt på en topp jeg virkelig liker å slå opp teltet på. Er akkurat plass til 1 telt her og utsikten er upåklagelig. Lofoten skuffer sjelden bortsett fra i sesongene da det er alt for mye folk her Kvalvika, Lofoten
  28. Men hvorfor Finland ? For nordlys, hva med fly til Tromsø Fredag, Inn på hurtigruta og ta den til Kirkenes og fly hjem Søndag. Da får man to kvelder med mulighet til nordlys og en vakker sjøreise hvis du er heldig med været. Bonus hvis man ikke ser nordlys er masse god mat og godt drikke. Men ikke mye villmarksliv over dette forslaget da ☺️
  29. Damen fra nasjonalparkstyret som fremmet forslaget om å gi tillatelse til dette har antagelig ikke natur som hovedagenda: Siv Mossleth (født 4. april 1967) er en norsk lokalpolitiker for Senterpartiet. Hun er varaordfører i Saltdal kommune fra 2011. Mossleth driver kursfirmaet Utviklingsfokus[1] og har skrevet boka Bygdeutviklere i Nordland – ny næringsutvikling i landbruket (Orkana forlag 2009)[2]. Hun er også gårdbruker. Siv Mossleth er fylkestingsrepresentant 2015 - 2019. Medlem av komite for plan og økonomi. Hun kunne vært en trojansk hest i nasjonalparkstyret, men at forslaget hennes blir enstemmig vedtatt i styret tyder på at hele styret mangler innsikt. Den største trusselen mot norsk natur er et ensidig fokus på næringsutvikling og næringsliv. Hovedeksponentene for dette ser ut til å være Høyre og Senterpartiet.
  30. Langt viktigere enn hvilket kamera, synes jeg, er at det brukes og da MÅ det være lett tilgjengelig og er lett å betjene, gjerne med én hånd. Da kan man få bilder med bra og artig innhold fra tur. Er ikke kameraet så lett tilgjengelig så blir det færre bilder og man kan oppleve å miste de beste motivene fra turen og det er gjerne de som skjer der og da i løpet av sekunder. Valg av kamera kommer også litt an på hva bildene skal brukes til og hvor man vil vise de fram. Jeg har tatt meg selv i sommer og knapt hatt med speilreflekskameraet på tur og heller valgt to billige kompaktkameraer, det ene i reserve i sekken, det andre alltid skuddklart i bukselommen. Det blir ok turbilder av det til web, der jeg stort sett viser fram mine bilder.
  31. Kommer vel an på bruken din av bildene i ettertid. Jeg bruker helst ett (eller to) systemkamera men har ofte også med kompakt. For min del er kompaktkamera er mye bedre enn mobil da bildene er mulig å redigere i ettertid. Bildene ser ofte fine ut på mobilen men når man ser de i full størrelse på pc senere så ser man virkelig forskjellene. Skal nevnes jeg har Microsoft Lumia 950XL nå som regnes som en av de bedre mobilkameraene.
  32. FEMUNDSMARKA AUGUST 2015 Har man først bestemt seg for å starte en tradisjon, kan man ikke avbryte allerede på 3. året. Derfor måtte det bli en tur inn i Femundsmarka også i 2015. Slenger ut noen bilder fra (lang-) helgeturen jeg hadde sammen med madammen i slutten av august i fjor. Målet med turen var ikke annet enn å koble av, spasere i klassisk femundsk natur, samt å svinge fiskestanga litt. Vi la ikke opp til noen lang og slitsom tur, ei heller skulle vi (jeg) jage nasjonalparken rundt på jakt etter storfisken, men vi (jeg) ønsket å få sett noen nye områder i Femundsmarka. Det fikk vi. Mange av motivene vil nok være kjent for garvede femundstravere. Utgangspunktet var det samme som sist; Femundshytten. Båtskyss over Femunden gir enkel adkomst til nasjonalparken. Topp service fra Tommy på Femundsytten. Transport fram og tilbake akkurat når man ønsker det til en pris man slett ikke kan klage på. Fornøyd madam på Røvolfjellet. Superfullmåne over Grøtådalen og Grøthogna. En fantastisk fin første kveld ved Røvoltjønnan. Men fisk, det ble det ikke. Noen prøvde fisken (forgjeves), mens andre heller ville ligge i teltet og lese. Vi våkner til fantastisk vær. Risengrynsgrøt må man ha hver morgen på tur. Sensommer på Røvolfjellet. Svuku danner kulisse. Vi mistet stien fra Skogtjønna ned mot Øvre Roasten, men ikke humøret. Lunsjrast ved Øvre Roasten. Det var en del folk borte ved buene, men her var vi i fred. Ingen fisk her heller. Nedre og midtre deler av Røa er upløyd mark for undertegnede, så jeg gledet meg stort til å vandre et par dager i området fra Roasten og opp mot Kløfthåen. Strandliv. Trine svinger stanga i innoset i Øvre Roasten. Innbydende fiskeplass, men heller ikke her ble det føling med fisk. Vi storkoste oss uansett. Over Grøtåa ved Grisslehåen. Grisslehåen. Morsomt å se nye deler av Femundsmarka, steder som man har sett så mange bilder fra og lest så mye om. Jeg ble bare gående og glane og ta inn inntrykkene, uten å bry meg så mye om det dårlige fiskebettet. Noen hviler ved innoset i Gresslihåen... ...mens andre fortvilet forsøker å lure drømmefisken opp av vannet. Forgjeves. Fantastisk fin fiskeplass, og det er nok mange som har hatt store opplevelser akkurat her opp gjennom tiden. Vi endte opp med å slå leir ved Storbuddhåen. Siden vi ikke var så kjente her ved Røa, ble leirplass valgt helt tilfeldig. Plassen var kjempefin, men fisket elendig. Kun en gjedde som fikk friheten tilbake etter å ha slitt seg helt inne ved land. Heldigvis var det mye fin ved å finne til et skikkelig kveldsbål. Det ble en nydelig kveld ved Storbuddhåen etter en veldig fin dag oppover langs Røa. Ikke rart dette vassdraget er så populært. Her kunne jeg vandret, fisket, bodd, og trivdes i uker og måneder. Vi våkner til nok en fantastisk dag. Fisken prøves i Frysihjeltjønna. Noen som kan opplyse om hvorfor den har fått dette navnet? Et filter yter augustfargene full rettferdighet. Etter Storbuddhåen beveget vi oss litt bort fra selve Røa og fulgte stien på "baksida" til den søndre vika i Kløfthåen. Fantastisk trolsk og fint opp gjennom denne dalen mellom moreneryggene. Det er slik terreng man forbinder med Femundsmarka, og som gjør at dette området har en slik tiltrekningskraft på mange markatravere. Gigantisk læger like før man møter T-stien ved Kløfthåtjønnan. Etter å ha lest igjennom turrapportene til Anders Gilljam på svartkjelen.com for n-te gang, lærte jeg at det var omtrent her Jo Larsa hadde bua si, og at det var her han endte sine dager. Hadde jeg visst dette på forhånd, hadde vi nok prøvd å finne korsene som markerer stedet hvor sønnen hans fant ham død i 1910. Trine finner stien sin. Fisken prøves også i Kløfthåtjønnan. Så ut til å være grunt og stort sett myrbunn her. Fra Kløfthåen gikk turen videre over mot Krokethåen. Fantastisk vill og urørt villmark langs denne stien. Femundsmarka byr på modne multer og blåbær. Dette er det aller fineste med å være på tur på sensommeren. Etter å ha spist oss mette på bær slukkes tørsten i iskaldt, rent vann i en liten bekk som sikkert kommer fra oppunder Kratlvola. God temperatur og ingen mygg. Er det mulig å ha det bedre på tur? Fjellets gull. Det ble en veldig fin marsj over mot Krokethåen. På turen over møtte vi forøvrig to damer som hadde ligget i bua inne ved Krokethåen i en ukes tid. Det viste seg å være samboeren til Tommy på Femundshytten, og tanta hennes. Spreke villmarksdamer. Et nydelig skue møter oss ved Krokethåen. Her ble det en lang rast på den eksepsjonelt fine leirplassen ute på odden i den østre vika. Her var det virkelig trivelig! Vi koste oss lenge i augustvarmen. Og jaggu ble det ikke noen fiskepinner også. Tre spreke stekefisker ble det. Ingen store, men de var i hvert fall i god kondisjon. Grøtåa krysses. Svuku har utgjort kulisse på mangt et bilde fra Femundsmarka. Her er vi ved Korstjønna, hvor siste natt skal tilbringes. Innbydende fiskevann denne Korstjønna - dyp og fin, men ingen føling med fisk Dett vannet har nok tapt seg siden det en gang i tiden ble vurdert som ett av Norges beste ørretvann. Krokethåfisken stekes på bålet til kvelds, sammen med løk og sopp. En perfekt leirplass innerst i den nordøstre vika i Korstjønna. Her fikk vi litt le for den sure vinden. Det tegnet til å bli en nydelig kveld. Jeg har sett mange bilder av fantastiske solnedganger fra disse områdene mellom Grøtådalen og Røvola. Nå var det vår tur til å nyte dette skuet. Korstjønna lå helt speilblank og speilet solnedgangen. Leirlivet... Slike øyeblikk nytes best sammen med kaffe fra svartkjelen. Flenskampen står i brann på den andre siden av Femunden. Slike øyeblikk... Superfullmånen stiger over Kratlvola... ..men kompaktkameraet yter dessverre ikke synet rettferdighet. Denne natta var for fin til å sove bort. Det ble en nattlig fisketur. Månen steg videre og jeg sverger på at jeg aldri har sett en så stor måne - den var nesten like stor som silhuetten av Kratlvola selv. Og vi våkner til nok en nydelig dag. Stein på stein markerer stien... Over bekken ved innoset i Skogtjønna. FIskepause. Skogtjønna var ikke i det gavmilde hjørnet. Lia ned mot Femunden. Såre føtter avkjøles i Femunden. Tommy henter oss til avtalt tid, naturligvis. Takk for nå. Regnbuen rammer inn Femundsmarka. Gullkista ligger nok ved Røoset. Om en ikke fysisk, så kanskje i en slags overført betydning - i hvert fall for oss som har lagt vår elsk på disse områdene.
  33. Var litt lite fiske tur relatert her inne så det må vi gjøre noe med, så her er litt av fiske året på fjellet for min del med mine gode tur venn hunden Bitch Vi har for det meste holdt oss i vårt nærområde i Salten og vi er så heldig at vi bor med et lite paradis utenfor døren så vi har utnyttet det godt. En liten tur over til Lappland/Sverige ble det også for å prøve røye fisket. Jeg sier aldri nøyaktig hvor jeg drar så ved mindre du vil ha en hvit løgn så ikke spør. Men har ligget i telt store deler av sommeren uten å møte en eneste person med fiske stang på alle de ulike fjell så hvis jeg kan lokke noen til å prøve lykken i noen av de fine områdene vi har ser jeg på det som positivt. Vi startet våren på fjellet så fort isen var gått på rundt 500m og jobbet oss opp i høyden etter som isen dro sin vei. Fisket kan være litt treig tidlig på året men bedrer seg fort etter som temperaturen øker og insektene tar til og det blir litt fart i fisken. Matlysten øker som regel også i takt med temperaturen på fjellet og nystekt ørret er aldri feil. Det er ikke så mye som slår følelsen å sitte på fjellet i et slikt vær tidlig på året mens det enda ligger litt snø i fjell sidene å man nyter en god frokost. Hunden nyter virkelig hver eneste tur like mye som meg og det er en fantastisk tur venn å ha, ingen dårlige dager og klaging på lange turer er ikke eksisterende. Litt røye til en forandring i fisket er moro og kan by på en utfordring i høy fjellet spesielt. Selv om det ikke er det letteste teltet og 4pers bor vi godt der i bra og dårlig vær så syns det er verdt å dra på for å ha litt plass inne og i forteltet. Fisken fisker man selv og bær plukker man når den tiden på året kommer og bedre kan man umulig få det, man skal da ha det godt på fjellet. Selvgjort er velgjort er det noe som heter og jeg kan si meg enig i det, en liten runde rundt teltet såer frokost og litt godt etter middag ordnet. Å når høsten sniker seg på er det bare å nyte de siste dagene å se frem mot nye muligheter neste år, nye fjell og nye vann som venter en plass, og er sikker på 2016 blir enda bedre..!!!! Og takk til dere som tittet innom, skitt fiske og god tur til dere alle i det nye året som står for tur...!!!
  34. Med motivasjonen for å plukke litt mer alpine 2000-metringer pluss å få noen kule natt- og soloppgangsbilder i spenstig terreng ble det så jeg våkna tidlig på lørdag morgen for å sjekke om yr.no fortsatt hadde bevart den store sola og minimalt med vind for søndagen. Joda, det lovte godt det her, så kjørte fra Trondheim så snart sekken var pakka. Fikk med meg noen gode klær, soveposen og en pressenning (i tilfelle vind å snøfokk) i 65l-sekken. Startsted: Spiterstulen (1100m) Avstand: 26.9km Høydemeter: 2060m Gikk ut fra Spiterstulen og fulgte kjent sti opp Visdalen og inn Urdadalen. Ut fra kartet og det jeg hadde sett av bilder å slikt så det ut som det var best å legge seg til mellom Midtre (2339m) og Store Hellstugutinden (2346m), flotte motiv derfra, og kanskje kunne jeg lett bestige Midtre om natta i ett langeksponeringsbilde? Høstfarger ved Spiterstulen Snøfokk på Midtre Urdadalstinden (2060m) Snøen hadde lagt deg dypt, så jeg vurderte aldri å gå over Nørdre for å komme meg til målet for kvelden. Jeg gikk rett inn til den nordligste Urdadalstjønne og skrådde øst og rett opp. Lå allerede noe nysnø på 1400m, men det var fast snødekke fra 1600m. Det gikk greit helt til rundt 1800m da det plutselig ble ganske mye snø, stedvis knehøyde. Heldigvis fast snø nederst med pudder oppå, så det var fint feste. Men endel fall ble det da det ble vanskelig/umulig å se om det var stein eller sprekker jeg trampa på. Så turen opp ble slitsom og noe tidkrevende, men kom meg opp nederst på traversen mellom Midtre og Store. Fant fort ett perfekt sovested under en liten pinakkel på Midtre sin side, der det var noe overheng og i le for nordvestvinden. Skyer og litt snø kom inn på ettermiddagen og kvelden Endelig opp på traversen Midtre Hellstugutinden (2339m) sett fra Søre Hellstugubreahesten (2111m) Men før jeg la meg gikk jeg ut på breen og ned til Søre Hellstugubreahesten for å bare få plukka med meg den å i farta. Gikk fint å gå ned dit, men på returen opp igjen fant jeg ut at nå var det nok oppoverbakke for idag. Jeg la meg kl 21.00 å satte vekkerklokka på 03.00 før jeg rulla meg inn i soveposen og presenningen. Ble kanskje 4 timer med søvn, noe vind rundt midnatt holdt meg våken. Pga vinden ble jeg halvveis begravde i nysnø som hadde samlingspunkt der hvor jeg hadde lagt meg til, så jeg var våken litt for å holde presenningen i ro og orden. Vokna kl 03, overasket over at jeg hadde sovet som ett barn de siste to timene. På med klær og noen bilder av sovestedet før jeg fortsatte med å ta ett bilde mens jeg gikk opp på toppen av Midtre. Det var nesten fullmåne, så natta var lys og klar som bare det, hadde ikke trengt hodelykt om det ikke var for at jeg skulle lage lysbane i bildet jeg tok! Camp og Store Hellstugutinden bak Nattbestigning av Midtre Månelys fra fullmånen Hurrungane nattestid Da jeg var ferdig med Midtre og noen bilder var det bare å sette seg ned å vente på soloppgangen. Fikk i meg noe mat og smelta opp 2l vann. Sola sto etterhvert opp og det var helt vanvittig flott. Utsikten fra disse toppene er noe av det fineste jeg har opplevd må sies! Venta til sola starta å varme godt på ansiktet før jeg la ivei mot Store H. La fort merke til at det hadde vært kaldt inatt, for den harde snøen som det var godt hold i igår hadde blitt porøs og bare gikk i oppløsning eller eksploderte under skoene. Lite hyggelig, da det var stedvis ganske bratt og utsatt, spesielt i all snøen opp mot Store. Brukte laaaaang tid opp til Store, alt for lang tid, men kom meg opp tilslutt etter utalje runder pauser underveis der risikovurdering ble reflektert! Der ble det ett varmt måltid, og over en time med pause mens jeg nøt utsikten. Det ble utrolig varmt og sola smelta snø helt opp til varden. Store Hellstugutinden i blåtimen før soloppgangen Uranostinden (2157m) i sørvest Bukkehøe (2314m) Semelholstinden (2147m, nærmest), Visbreatinden (2234m) og Store Austanbottstinden (2204m) bakerst På vei mot toppen av Store Panorama fra Store Hellstugutinden (2346m) Store Veotinden (2240m) Hadde egentlig planlagt å ta med Nestsøre og kanskje Søre, men nå var jeg mettet på oppoverbakker etter alt slitet opp hit. Hadde også sett for meg ei renne som raskt ville ta meg rett ned på kort tid så de andre toppene får stå til siden. Fikk på meg sekken og gikk ned fra Store H. På det femte skrittet mitt neddover treffer høyrefoten min luft under snøen, ikke stein og jeg faller enda engang. Denne gangen var det kneskåla på venstre bein som tok imot støyten før tok neddi med armene. Fy f... som det gjorde vondt! Ble noe blod og kjente at dette kommer til å bli ett helvettes stivt kne etterhvert, så var bare å gasse på ned til bilen mens kneet fortsatt var gangbart. Tre timer senere var jeg framme og kjørte hjem, meget fornøyd med turen, kanskje en av de fineste turene jeg har hatt så langt. Fikk i meg en burger på Lom, og innen jeg var tilbake i Trondheim var kneet så stivt å vondt som bare det, menmen! Retur ned bratt renne
  35. I perioden 10-21 august fikk jeg prøve meg som gjeter ved Vinstervatn i Øystre Slidre kommune. Været viste seg fra sin beste side, jeg og gjeterhunden Swippi hadde noen fantastiske dager i fjellet. Jeg kom til setra gjennom arrangementet Grønt Spatak som har vært drevet av Natur og Ungdom og Norsk Bonde- og Småbrukarlag siden 1993. Grønt Spatak bygger bro mellom unge og bønder, for et miljøvennlig jordbruk i Norge. Jeg fikk et unikt innblikk i det å være sauebonde i Norge, i en tid hvor mange velger å avvikle driften har Ragnhild og Ole valgt å satse. De tror på det de driver med og har full oversikt over driften i alle ledd. De viser stor omsorg for dyrene og er opptatt av at de har det bra. Utrolig inspirerende og lærerikt å ta del i deres hverdag.
  36. Turprofil. Periode: tre uker. (5.7 – 26.7) Vanskelighetsgrad: Avansert. Turstil: Langtur med Padling, bæring, trekking og slepping i krevende elvestryk, samt sleping av kajakk i terreng. Høyde: Mellom 1087moh og 1454moh Vind: Tildels sterk vind fra sørvest, nordvest og nord hele turen. Kun tre små «vinduer» med vindskifter som ga noe roligere vindforhold. Nedbør: Mye nedbør, kraftig lyn og torden en natt. Temperatur: Mellom 0 og10gr hele turen. Selvstendighetsgrad: Proviantert for hele turen. Ingen eller sterkt redusert Telefondekning. Ca totalvekt ved start: 60kg. Grunnutrustning: Telt: Tarptent Scarp 2. Ryggsekk: Norrøna Svalbard 100 med sidelommer. Kajakk: Sevylor Rio, padleåre, flytevest, pumpe. Sovepose: Norheim dunpose. Soveposetrekk: Ajungilak goretex. Innerpose til sovepose: Fleece. Liggeunderlag: Exped, 7cm + standard skumunderlag. Primus: MSRx2 (Gass) Innledning. Etter endel planlegging, innkjøp og preparering, var endelig dagen kommet for å dra på tre ukers langtur på Hardangervidda. Det var den samme kjente og kjære kriblingen i magen da jeg la ut i kajakk fra Kalhovd der to uker skulle tilbringes alene, mens siste uka skulle gjennomføres med nyervervet turkompis Håvard som turfølge, så fremt han klarte å møte meg på avtalt plass innenfor tidsrammen. Men om han skulle klare det måtte værgudene stå han bi, samt at andre ting som skader på mann og utstyr ble unngått. Mer om hvordan det gikk i del 4 av denne turrapporten. Del 1. Jeg la ut fra land ved Kalhovd ca klokka 23.00 den 5 juli. Erfaringsmessig er det generelt bedre padleforhold kveld og natt. Så jeg startet turen i svak vind fra nordvest, noe som betydde skrå vind inn bakfra. Det ble en nydelig etappe helt frem til Viervatn. Men her kom et værskifte jeg sent kommer til å glemme. Sterk nordvestlig vind med hardt regn slo til, og jeg fikk ikke tid til å lande kajakken på ønsket plass, og i mørket i morgenentimene fant jeg heller ikke en optimal teltplass. Det viktigste var dog å berge seg i land. Likevel nådde jeg målet for første etappe, men lå værfast i to dager før det kom en rolig dag med bedre værforhold. Den dagen benyttet jeg til å tørke utstyr og forflytte meg fra Viervatn og opp til Vråsjø. To bæringer måtte til. Landet to pene ørret i Holatjønni i pausen mellom bæringene. Padlet inn Vråsjø midt på dagen i fint vær med frisk bris fra nordvest, men i det jeg skal padle siste del snur været med økt vind og styrtregn. Finner en fin teltplass på østsiden ca 500m fra elva. Normalt ville jeg ha campet nær elva for å fiske, men siden det går en mye brukt DNT sti forbi elva med til tider mye folk, samt at det ligger en hytte like ved siden av, valgte jeg å trekke meg litt vekk for å beholde følelsen av villmark. Landet to pene ørreter der Vråsjøen er på det trangeste. På grunn av uværet valgte jeg her å bli liggende i påvente av en forbedring i været og dermed en mulighet for å bære første lass opp til Kallungsjøen. Del 2. Været bedret seg etter et par dager, men vindstyrken og vindretningen var den samme. Slike værforhold er bare en velsignelse når man skal bære tungt i to vendinger. Planen var å bære første lass helt opp til Kallungsjøen, men etter en tung etappe, samt kryssing av en særdeles stri elv som kommer ned fra Sletteidtjønni, valgte jeg å legge første lass under vedskjulet på Sletteidbu for å spare krefter til lass nummer to. For neste lass skulle ikke bæres opp til Kallungsjøen, for nå bar turen videre til fots østover opp i fjellet på jakt etter drømmevann. Det ble ei stri tørn! Forresten, Sletteidbu er pen og nydelig lokalisert, men for en svinesti i tilknytning til bua med mye søppel og knuste flasker. Er det slik eierne vil ha det rundt seg? Ved ankomst vannet jeg hadde sett meg ut fant jeg en nydelig teltplass. I fjellet bak camp var det rikelig med tørt vierkratt. Jeg brukte et par timer på å samle brensel, og turens første bål var et faktum. Det ble boklesing, litt medbrakt slåpelikør og et nydelig lite vierbål sent på kvelden. Siden vinden hadde roet seg begynte fisken å vake i nærmeste bukt, men det ble kun små «ørretpinner.» Mat er mat. Neste dag var det sol, men vindenstyrken hadde økt igjen. Jeg valgte da å gå ned til Sletteidbu og bære det første lasset fra gårsdagen helt opp til Kallungsjøen for å være bedre forberedt til neste forflytning, som etter planen skulle gjennomføres med Håvard. Bæringen opp siste del gikk fint, og jeg la straks turen opp fjellet igjen og tilbake til vannet der jeg hadde campen. Her fisket jeg intenst i flere timer, men vannet var dødt. Jeg valgte derfor å gå til noen mindre vann i området for å prøve lykken, men også her var det dødt. Valget var enkelt. Jeg brøt dermed opp campen og gikk enda lengre inn på fjellet. Lengre inn kom jeg til et nydelig vann og fant frem til da den beste teltplassen, slik jeg liker det, teltet oppsatt nesten helt i vannkanten. Fisket iherdig i mange timer inn i mørket, men ingen napp. Dundret ut ei markklyse og dubb og gikk rett i soveposen. Morgenen etter var det ingen ørret på kroken. Så det var bare å skifte mark, hive ut igjen, pisse og krype i posen. Våknet litt ut på formiddagen, og frokosten og kaffen sto for tur. Når jeg kommer ut av teltet ser jeg snøret på stanga står stramt i feil retning i forhold til vinden, noe som oftest betyr fisk på kroken. I ullundertøy og småsko berger jeg til nå turens peneste ørret. Den smakte godt, på alle måter! Men det ble også den eneste jeg landet på dette vannet. Etter planen gikk nå turen tilbake til Kallungsjøen. Kanskje like greit, siden fiskekortet for dette området nå gikk ut på dato. Del 3. Vel nede på Kallungsjøen slo jeg camp på østsiden og hentet det første lasset jeg hadde gjemt under camoduk et stykke unna. Det blåste fremdeles kuling fra nordvest, men fiskes skulle det! Her var fisken overraskende bitevillig, og flere fisk ble landet. Middag og lunch til dagen etter var i boks. Neste dag var jeg mildt sagt dritt lei vinden. Jeg tok en rask beslutning, pakket og padlet meg over til andre siden for å komme litt mer i le, samt for få vinden i ryggen med tanke på fiske. Det var en bra beslutning. For her, på «Den brende tange,» var fisket enda bedre, campen nydelig, rikelig med tørt vierkratt til bål, og en stor snøfonne rett ved siden av til å oppbevare fisken. Ikke nok med det, for dagen etter kom det hele ti fiskere opp på den siden jeg lå første dagen, og alle måtte da ha vasset gjennom campen min. Det hadde nok ødelagt for villmarksopplevelsen. Her lå jeg i fire dager med dagsturer til ulike vann lengre sørvestover. Nå var det bare å vente å se om Håvard kom seg opp. Del 4. Før lengre turer forsøker jeg å mentalt forberede meg på ulike scenarioer som kan skje underveis på tur, samt hva slags informasjon man kan motta når man får kontakt med samfunnet via sms/tlf. Det er ikke dermed sagt at all informasjon er «dekt» opp og at man er forberedt alt. Mye spiller inn på hvordan man faktisk håndterer mentale prosesser av negativ karakter. Noe av det jeg var forberedt på var at Håvard ikke nådde meg igjen inne på vidda. Utfordringen hadde vært å ikke vite om alt sto bra til. Derfor vurderte jeg sterkt å legge ruta tilbake samme vei for å på den måten forsøke å støte på Håvard. Men, så bestemte jeg meg for å gjennomføre turen slik den var planlagt, med eller uten Håvard. Nå gikk det ikke slik at jeg trengte det. For Håvard klarte å komme seg til avtalt sted til avtalt tid. Inntrykket mitt var at den Håvard jeg tok imot på «Den brende tange» lørdag den 18 juli, var enn mann som hadde vært gjennom noen harde tak for å nå fram. Og for en helt fersk turmann, er det bare å ta av seg hatten for innsatsen. Men det er Håvards historie. Etter to uker alene var det supert å få turkompisen på plass! Det ble et gledelig gjensyn, og tror vi begge nå ville tjene på å fortsette turen sammen duo. Det ble to rolige dager. Vi fisket, fyrte vierbål, lagde god mat, cognac til kvelds og delte de mange små og store historiene fra våre respektive dager alene på vidda. Så gikk turen videre, og første etappe for dagen var en padletur hele veien inn Kallungsjåen. I svak motvind slo vi til med godt tempo, og var ved startpunktet for etappe 2 lenge før estimert tid. Herfra skulle alt turutstyr bæres, i to vendinger, opp til Lågaros dnt hytte. Det ble ei stri tørn, men selv her bommet vi kun med 15 minutter fra estimert tid. Vi kom sent inn til hytta med siste lasset, men fikk beskjed av hyttevakta, den superhyggelige Tom, at mat måtte vi ha. Så Håvard og jeg kastet oss rundt på hyttekjøkkenet og rasket sammen en sen middag. Det er ingen hemmelighet at det var godt å sette ræva ned på en benk og spise i en normal stilling etter over to uker på tur. Vi oppholdt på hytta en dag lengre enn planlagt for å pleie et overtråkk Håvard hadde pådratt seg tidligere på turen. Men det gjorde også susen, og i tillegg var begge allerede lei av å være på hytta med masse folk og ståk. Herfra var det nok engang to bæringer ned til utoset av Bjornesfjorden, noe som betyr at vi skulle ta fatt på Geitvassdalen. Midtveis i bæring nummer to kom vi på at vi hadde glemt fiskestenger oppe på Lågaros hytta. Jeg tok på meg oppgaven siden det var viktig å ikke fremprovosere mer smerte og eventuelt skade på Håvard's overtråkk. Vi tok oss tid til å leke oss litt i stryka med kajakkene, og vi var som to guttunger igjen der vi herjet rundt i de sterke strømmene. Vi fortsatte så videre ved å sleppe kajakkene nedover til en utvalgt plass der vi kunne padle siste strekket av elva. Det var to noe forundrede fluefiskere i innoset som så to karer med fult lastede kajakker komme seilende ned strømmen og inn i Øvre Skjerhøltjønn. Vi tok en kombinert mat og fiskepause i dette sagnonsuste innoset. Skulle gjerne ha campet en natt her, men etter å ha tilbrakt en ekstra natt på Lågaros hytta, ble tidsplanen endel strammere enn planlagt. Vi padlet videre over Øvre Skjerhøltjønn, slapp kajakker ned ei ny stri elv, forså å padle Melrakk helt til enden. Her satte vi camp etter en dagsetappe bestående av to bæringer, slepping og padling i to strie elver, samt padling over to vann. En god 10 timers økt. Etter en natts søvn våknet vi til den nå så kjente nordvestvinden. Planen var å spise frokost, og deretter skulle jeg reparere den knekte stangtuppen til Håvard, samt sy sammen kajakken min etter en velt under nedslepp der ytterstoffet revnet på tre plasser i front. Det må tilføyes at kajakken var sliten etter 8 års hardt bruk. Fikset stanga i løpet 10 minutter, og Håvard hev seg rundt i et intensivt fiske mens jeg fikk kajakken istand. Han landet rett etter en nydelig ørret på 1,3kg. Det var på tide å pakke ned campen og starte dagens etappe mot Eidsfjord og Hettefjord. Men først skulle en ny elv forseres og Geitvannet skulle padles. Det ble ei ny elv å slåss med ned til Geitvannet, mens padlinga a Geitvannet gikk fint. Så trakk vi kajakkene fra Geitvannet og opp til Eidsjøen, et strekk på ca 4km. Her skulle vi etter planen slå camp. Men Håvard var nå kommet skikkelig i siget, eller fått kraftig hjemmelengsel. For han ville, mens mørket kom, også padle over Eidsfjord. Da ble det slik, og to slitne karer kastet i seg maten og krøp i posen etter nok en drøy etappe. Det var nå blitt fredag den 24 juli, og vi hadde kun en dag igjen på tur, før tilbakevendelsen til samfunnet var et faktum. Etter frokost og nedpakking padlet vi siste del av Eidsfjord, trakk kajakkene ned til Hettefjord, og startet padlingen mot ytterenden. Først strekket gikk fint da vi fikk litt le fra den sterke nordvestvinden. Men da vi nærmet oss det største bassenget på Hettefjord traff vinden oss fra siden, og det var såvidt vi kom oss inn på land. Vi slo hodene sammen og tok en avgjørelse om å fortsette turen ved å trekke kajakkene igjen, hvertfall til vi kunne padle med vind i ryggen. Vi la ruta inn en stor vik, og her kunne vi starte å padle igjen, nå med vinden på skrå inn bakfra det siste strekket. Det ble en intens og slitsom padlerunde i sterk vind og bølger. Nå trengte vi begge påfyll av mat og drikke, og vi fant le bak hytta som ligger i ytterenden av Hettefjord. Det så forresten ikke ut rundt denne hytta, makan til forsøpla plass har jeg ikke sett på lenge! Nå gjenstod en trekking ned til Mårvatn der siste camp på turen skulle settes opp. Vi var nå toppmotivert, manøvrerte godt i terrenget og holdt et høyt tempo. Vel nede passerte vi et ungt utenlandsk par som hadde satt opp telt, 1 meter fra stien. De glodde godt da to karer med storsekker og kajakker på slep spaserte forbi i god stim. Ikke lenge etter gikk vi av stien og fant en nydelig camp rett ved Mårtjønni. Jeg håpet på å få prøvd kveldsbettet her, men vannet var bare knedypt over hele. Igjen ble det et raskt måltid i mørket og rett i soveposen. Så var det blitt lørdag. Siste strekk til Mårbu dnt, der vi skulle ta båt videre, ble en ren «paradepadling,» sammenlignet med det vi hadde vært gjennom tidligere på turen. På Mårbu fikk vi kontakt med samfunnet igjen, og vi begge fikk ringt hjem. Vi spanderte en god lunch og ei kald øl på oss selv mens vi ventet på båten. Håvard hadde booket rom og full middag til oss på Kalhovd så vi la turen rett dit etter ankomst Synken. Det kan trygt sies at en trippel dusjrunde, med ei kald øl, gjør seg godt etter vel tre uker på tur. Tre retter middag smakte fortreffelig og ble skylt ned med tilhørende drikke. Vertene hadde også vært såpass oppmerksomme at de tildelte oss bordplass ved siden av to flotte damer i samme alder. Resten er historie.
  37. Sammen med bestyrerinnen og broderen. Det måtte bli tur til Blåfjellenden denne helga. Bestyrerinnen har ikke vært på hytta siden siste skitur i år. Så mye har kommet i veien, men denne uka stemte det meste. Og i hvert fall værmeldingen. Etter en del om og men, slo den seg endelig til ro med at det ville bli bra vær - skikkelig bra vær - både lørdag og søndag. Om ikke hele lørdagen så store deler av dagen. Det ble ingen stor diskusjon på fredagen, og ut på kvelden ga broderen beskjed om at han også kunne tenke seg å bli med. Godt selskap er halve turen. Vi regnet med at det ville bli rimelig fullt på hytta. Lørdagskveld og god værmelding og første helga i høstferien. Turen innover startet greit, men vi fikk fort melding om at det var andre på vei. 40 stykker ble nevnt. Og det skulle komme en god del folk fra Flørli… Nå viste det seg at noen av disse 40 var på dagstur, og at andre, med små unger snudde. Vi ble likevel 53 som overnattet. Nå var vi ikke spesielt bekymret om det kom mye folk. Det har vi vært før, over 60 bare på den gamle hytta. Og vi - dvs bestyrerinnen og jeg, har eget rom. Broderen fikk ta til takke med benken i stua. Vi har i høst hatt noen strålende morgener på Blåfjellenden, og denne føyde seg pent inn i rekken. Vindstille, sol og i hver fall ikke frost - det var rim på plankene. De ble spinnglatte. Etter en rolig frokost var det vask og rydding. Vi var nesten sist ut av hyttene, og da så det ikke så verst ut. Under pakkingen av sekkene kom bestyrerinnen med det revolusjonerende forslag at vi skulle ta den gamle stien tilbake. Og på den måten gjøre en rundtur ut av det. Både broderen og jeg er gamle stabeist i vår beste alder, ingen endringer i rutiner takk… Heldigvis fikk bestyrerinnen overtalt oss. (Beslutningen var tatt …) Om det ikke kommer ut: vi har aldri i løpet av 30 år tatt den veien tilbake til Hunnnedalen… Og det ble en riktig fin tur. Stor takk til bestyrerinnen som fikk oss med på dette. Det er selvsagt stigning opp til Leitesvann. Bratt til og med, men som alltid, vi kommer jo opp. Og det var jo greit å se på barmark stedene der vi har gått på ski så mange ganger. Nå ble det jo litt leting etter stien, og enkelte plasser var vi litt utenfor - opp den bratte bakken i solhålå fant vi lite spor av folk og sau. Stien på østsiden av Leitesvann går langs vannet. Her er det ingen ting som skygger for sola. Vi hadde den i ansiktet og vinden i ryggen. Da må det bli behagelig. Det var også en dag for å få med seg naturen og utsikten. Blikk stille vann med fjell og trær speilende. Nydelig, men vanskelig å fange med kamera. På dårlig merket og delvis “forsvunnet” sti ble det ikke den dagen det gikk fortest, Det var helt i orden. Dagen var så perfekt for heietur, som det går ann å få det. Det var en av de turene der det virkelig var kjekt å være på tur, hvor det ikke gjorde noe om det var bakker, sekken noen kilo tyngre enn nødvendig, glatt stein og våt myr. Og så fikk vi sett terrenget uten snø. Takk til bestyrerinnen som fikk oss med på eventyret. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden
  38. Det er noe spesielt med Reinheimen nasjonalpark, eller heimfjella som jeg ofte kaller det. Krystallklare fjellvann, et dramatiske landskap med høye og stupbratte fjell som står majestetisk slik de har gjort i tusenvis av år. Villrein, kongeørn og ikke minst jerv holder til i parken. Ikke sjelden skjer det at jerven eller fjellfrosken som noen kaller det, blir observert. Her er det lett å finne villmarksfølelesen og det har nærmest blitt obligatorisk at denne nasjonalparken skal besøkes hver sommer. På grunn av den kalde sommeren har det ikke blitt så mange turer hit i år som vi gjerne skulle ønske. Men nå hadde vi ei uke tilgjengelig og værmeldingene så meget bra ut. Hvert fall de første dagene. Som alltid før en tur i disse områdene, tok jeg turen innom Nordal Fjellstyre sin hjemmeside. Her finner du oversikt over hvilke vann som blir kultivert. Dette gir en god indikasjon hvor du kan finne storfisken, og det kommer godt med. Men fra tidligere erfaringer visste jeg at ørreten kunne være vanskelig å lure der oppe, og det var ikke uvanlig med bomtur. Tro meg, det visste jeg alt om. Det var på tide med årets første storfisk. Turen startet på Slettevikane noen få kilometer før Trollstigen, så skulle vi følge Langfjelldalen innover. For et par år siden da vi gikk her traff vi på et par eldre karer som fortalte ivrig om hvor det kunne være vært å prøve fiskelykken. Jeg husker godt når de nevnte ett spesielt vann. La oss kalle det Storfiskvannet. Der skulle det svømme noen store ørreter, det var ikke måte på for noen fisker de hadde fått der. Man skal jo alltid ta slike fiskeskrøner med en klype salt, men til og med etter å ha slått av 25% i skrytetillegg var det ingen tvil om at det måtte bli en tur dit. Det var lørdag og blå himmel da vi gikk med fulle sekker og høye forhåpninger innover Langfjelldalen. Det ble en lang etappe i dag, og etter x antall km langs stien, over ei elv, opp en bakke, over enda ei elv og opp en siste bakke var vi fremme. Som alltid når jeg kommer til et nytt vann ser jeg instinktivt etter vak, men her var det dødt. Ikke at det la en demper, etter et kjapt måltid ble det noen kast. Men siden det hadde vært en lang dag tok det ikke lang tid før vi trakk inn i teltet. Ørreten kunne vente en dag til. Vi er i gang å turens første myggstikk er et faktum. Kathrine i godt driv innover Langfjelldalen. Der oppe ligger Storfiskvannet. Vi nærmer oss. Denne kameraten var ikke av den lettskremte typen. Ingen problem å komme seg tørrskodd over her. En liten pause før siste bratta. Det ble lite fisk denne dagen. På tide å ta kvelden. Etter den obligatoriske morgenkaffien bestemte vi oss for å ta ei runde. Et par resultatløse kast i Storfiskvannet ble gjort før vi pakket en liten dagstursekk og la av gårde. Det var ikke lange biten å gå før vi var på den nærmeste toppen. Her fikk vi ei virkelig flott utsikt nedover Langfjelldalen, nok en gang slo det meg hvor storslått naturen er her. Lagfjelldalelva rant rolig nedover den grønne dalen med bratte fjell i alle kanter. Ikke ei sky var å se på himmelen. Det var bare å puste godt inn, og la alle inntrykkene sette seg. Vi ble stående her ei stund og betrakte omgivelsene, men til slutt måtte vi gi etter for fiskeiveren. Vi ruslet ned til et lite navnløst vann sør for Storfiskvannet, det var blikkstille og speilblankt i vannet. Ikke et vak å se, meget mulig det var fisketomt her. Etter hvert trakk vi ned til Storfiskvannet igjen og endelig fikk vi sett et tegn på liv i vannet. Et vak langt der ute, det så virkelig ut som en fin fisk. Da visste vi i hvert fall at det var håp. Vi fisket oss systematisk langs vannet, kast etter kast ble gjort. Nye sluker i forskjellige farger og størrelser ble prøvd, og akkurat når jeg kjente at frustrasjonen begynte å spre seg i kroppen kjente jeg et kraftig rykk i stanga. Et solid mothugg ble gjort og jeg ropte på Kathrine. Fisk! Langt der ute kunne vi se en flott ørret kjempe for livet, her gjaldt det å ta det rolig. Sakte, men sikkert fikk jeg dratt den nærmere og nærmere land. Kunne det være kilos? Når endelig fisken var utslitt kunne jeg ta et godt grep rundt nakken på han (eller ho) og dra fisken opp på land. Vekta viste 990 gram. Siden jeg også kan ta ei ei fiskeskrøne eller to, ble vekten fort rundet opp til akkurat 1 kg. Årets første kilos var et faktum, så lett kan det bli gjort. Dagens første kast. Klar for en liten topptur. Langfjelldalen. Mot Langvatnet og Vermetinden. På toppen. Navnløst vann sør for Storfiskvannet. Ikke noe fisk å få her. Kathrine som ser etter vak på Storfiskvannet. Så var det fisk på kroken. Nervepirrende minutter. Så skulle den landes. Årets første kilosfisk. Ikke noe å si på kvaliteten. Middag. Kveldsstemning ved Storfiskvannet. På dag tre av turen bestemte vi oss får å gå videre. Dagens mål var Sletteflybottvatnet. Det var fortsatt flott vær og strekningen ned til Langvatnet gikk lekende lett. Har fant vi ei lita bu som stod åpen. Etter å ha lest gjennom hytteboken kunne de virke som at det var kun småfisk å få her. Etter hvert trakk vi nordover, og etter en liten oppstigning dukket Sletteflybottvatnet opp. Vi så ei hytte der og bestemte oss for å ta turen bortom. Den viste seg å være åpen. Denne var nylig restaurert og i topp stand. Naustet var navnet. Siden vi ikke hadde fiskekort her, var det meget praktisk at det var mulig å kjøpe fiskekortet på hytta. Da kunne vi fiske med god samvittighet. I hytteboka kunne vi lese om jevnlige observasjoner av jervespor og villrein. På ei lita fiskerunde fant jeg noe som kunne se ut som nettop et spor etter jerven, ikke godt å si, kanskje det bare var fra en hund? Fisken lot seg ikke lure og vi vurderte å låne båten som kunne leies her mot en beskjeden sum, men slo det fra oss. Resten av kvelden ble brukt inni hytta med stearinlys og lesestoff. Det hele endte med en nydelig solnedgang som la et magisk fargeslør på himmelen. Vi liker oss i telt, men det gjorde jaggu godt å sove i ei hytte også. Det er bare å takke Grytten fjellstyre som lar denne bua stå åpen, et flott tilbud. En typisk start på dagen. En del steinur ned mot Langvatnet. Langvatnet. Langvatnet er oppdemmet, her er det vist bare småfisk. Her var det ei åpen bu. Kathrine går mot Sletteflybottvatnet med Vermetinden i bakgrunn. Så var vi fremme, hytta kan skimtes til høgre. Turens første fotbad. Naustet. Her var det flott. Er dette jervespor? Eller kanskje bare fra en hund? Salknappen Magisk solnedgang denne kvelden. God stemning på hytta. Lite fisk å få her. For en kveld. Turen gikk videre til Kulevatnet, ikke lange etappen det. Her var det lite som skjedde, mye vind og lite fisk. Vi holdt oss stort sett i teltet. Hørte på podcast, leste bok eller bare kikket opp i telttaket og funderte litt om alt og ingenting. Etter ei natt her satt vi kompasskursen mot Isglupane. Etappen gikk via Kulehøgda før vi trakk ned til nordenden av det øvre Isglupane-vannet. Det blåste fortsatt kraftig og det ble derfor dårlig med fisket. Vi fant heldigvis en flott teltplass i le, så nok en dag kunne vi bare nyte slaraffenlivet i teltet. Det ble noen kast utover kvelden, men ikke et napp. Vi bestemte oss for at neste dag skulle vi heller prøve lykken i det nedre Isglupen-vatnet. Vi satte kursen mot Kulevatnet. Teltet slått opp ved Kulevatnet. Eneste rypa vi så på hele turen. Utsikt tilbake mot Storfiskvatnet. Fra Kulevatnet til Isglupane ble det en del kaving i steinura. Toppen på Kulehøgda. Isglupane (øvre). Teltet ble slått opp i le for vinden. Neste dag var været bedre og etappen ned til nedre Isglupen gikk lett. Da jeg var her i 2013 var det mye aktivitet i vatnet, nå var det helt dødt. Ikke et vak å se, kanskje den kalde sommeren kan være en forklaring? Ikke vet jeg. Vak eller ikke vak, noen kast tok vi, men fisk ble det ikke. Vi vurderte å ta ei natt her, men noen mørke skyer på himmelen fikk oss på andre tanker. Vi ruslet like så godt den siste biten tilbake til bilen. I det vi satt oss inn i bilen åpnet himmelen seg og på radioen meldte de om noen særdeles fuktige dager fremover. Perfekt timing med andre ord. Nedre Isglupane. Lite fisk å få. Siste etappen ned til bilen. Så var turen over. Denne turen kan kort oppsummeres med, ett napp, en fisk og ett kilo. Ikke akkurat drømmefiske det, men kjekt at den ene ørreten som ble landet var såpass stor. At fjellfiske kan være krevende er jo ikke noe nytt, det er vel godt dokumentert her på bloggen. Min teori er at den kalde sommeren har gjort fisket tregt, det har hvert fall ikke noe med fiskerne å gjøre. Kremt. Så er det bare å anbefale å ta en tur i Reinheimen. Mulighetene er utallige, og dette må da være noe av det beste norsk natur kan by på. Skal du fiske bør du ta med en 12 grams sølvblank spesial med røde prikker. Alle (de få) fiskene jeg har fått her, har stort sett vært på den. God tur, skitt fiske og husk at det alltid er lov å runde vekten på ørreten oppover. Det er slik ei god fiskeskrøne blir til. Vis artikkelen på bloggen
  39. Flensmarka har lenge vært et ubeskrevet blad for meg, og en tur dit har fristet lenge. Rett før Femundsmarka-turen i sommer ble jeg ble jeg tipset om at dette var et område som vart verdt å besøke. En plan begynte å ta form i hodet mitt. Da turen i Femundsmarka var ferdig hadde Kathrine en avtale med ei venninne om en tur i heimfjella i tre dager. Dermed bestemte jeg meg for noen dager i Flensmarka, selv om det bare var to dager siden vi kom tilbake fra Femundsmarka. Det litt morsomme var at jeg også denne gangen skulle starte fra Langen gjestegård. Derfor ble det på nytt å kjøre den 419 km lange strekningen.Så en liten innrømmelse. Selv om jeg er en turglad person har jeg kun vært på tur alene med overnatting en gang tidligere. Da ble det med den ene natten, ikke fordi jeg ikke trivdes, men at det var alt jeg hadde tid til. Nå hadde jeg fire dager til disposisjon, fire dager helt alene. Ingen å prate med, kun mine egne (skrudde) tanker og stillheten. Selv om dette ikke akkurat var en Monsen-ekspedisjon må jeg innrømme at det kriblet litt ekstra i magen. Endelig var det min tur å oppleve Flensmarka. Det er vanskelig å ikke bli bergtatt av naturen i Flensmarka. Det var godt ut på ettermiddagen da jeg tok mine første steg på stien som skulle lede meg innover "det ukjente land". Solen strålte og varmen var slik det skal være på sommeren. Målet for dagen var å finne en egnet leirplass med Øvre Olbekktjønna, det var ikke lange biten å gå. Det var helt greit etter en drøy biltur. Der jeg gikk i rolig gange slo det meg nok en gang at det er noe eget å gå i skogen, så mange lyder, men samtidig så stilt. Jeg har blitt glad i skogen. Teltet ble slått opp på østsiden av vannet, da hadde jeg lett tilgang til Nedre Olbekktjønna også. Det tok ikke lang tid før haspelutstyret ble montert, nå skulle det fiskes. Først ruslet jeg ned til Nedre, det vaket en del og selvsagt ble forhåpningene der etter. Men som jeg har blitt vandt med nå, den ville ikke bite. Dermed vart det til å rusle opp til Øvre igjen. Her vaket det om mulig enda mer, men den ville ikke ta. All slags sluker å spinnere ble prøvd, men det hjalp ikke. Akkurat i dag gjorde det ikke så mye, jeg hadde pakket med en pakke pølser som skulle bli kveldsmat. Da herremåltidet var inntatt ruslet jeg meg en liten tur med stanga igjen, men det meste av tiden ble brukt til å knipse bilder av den vakre naturen rundt meg. Jeg var jaggu ikke langt fra bilveien, men likevel kom villmarksfølelsen til meg. Da det mørknet kom knotten for fullt. Det var bare å krype i teltet. En lang dag var over, det ble ikke mange sidene kveldslektyre før søvnen tok meg. Så var det min tur å besøke Flensmarka. Fra bilvegen fulgte jeg den merka stien innover. Mellom skog og stein mot målet. Så dukket Nedre Olbekktjønna opp. Dette var første turen med mitt nye telt. Hilleberg Akto. Så skulle det fiskes. Nedre Olbekktjønna. Forhåpningene stiger. Øvre Olbektjønna. Pølser til kveldsmat. Noen siste kast før det var sengetid. Et telt helt alene i skogen. Neste morgen hadde det blitt overskyet. Etter å ha kikket ut teltåpningen for å sjekke været, la jeg meg like godt nedpå igjen og tok en liten time til på nakken. Det var jo ferie. Vanligvis er jeg vandt med at morgenkaffen blir inntatt mens praten går om dagen som var, og hva planen er videre. I dag satt jeg der med kaffikoppen mellom hendene og hørte på knirkelyden av skogen, fuglekvitter og summingen av knotten. Skogen hadde tydeligvis våknet lenge før meg. Sekken ble så pakket og jeg ruslet til Grådalsbua. Ei lita flott bu som vist nylig er renovert. En liten hilsen ble lagt igjen i hytteboka før jeg tok turen bort til Langtjønna. Her kokte det i vannet og fisken beit på første kast. En litt tynn og mørk ørret ble med videre, perfekt steikefisk. Jeg fulgte så stien til Stortjønna og tre nye steikefisker ble landet. Etter en kort regnskur der jeg søkte ly under ei furu, ble kursen satt mot Bergtjønna. Her ble teltet slått opp på vestsiden av vannet og ørreten ble stekt til middag. Det ble mange kast i Bergtjønna, men her var det helt dødt. Jeg gikk tilbake til Stortjønna og landet et par abborer. Kjekt. På kvelden speilet det lille som var igjen av solen seg på Bergtjønna og det var bare å nyte synet. At det var knott i hopetall ble nesten glemt der jeg satt og kikket utover vannet. Her var det virkelig flott. Jeg hadde fortsatt ikke sett en kjeft og akkurat nå følte jeg at Flensmarka var min, bare min. Morgenkaffe. Turen går videre. Grådalsbua. Viktig å lese hytteboken. Langtjønna. Steikefisk. Stortjønna. Nok en steikefisk. Så kom det en regnskur. Da er det greit å søke ly under ei furu. Teltet kan så vidt skimtes i skogen ved Bergtjønna. Hadde faktisk med makk på denne turen. Den ble stort sett liggende i sekken. Nok en gang ber jeg om hjelp til navnet på fuglen. Lover å skjerpe meg. Fisking i flotte omgivelser mens Flenskampen speiler seg i vannet. En liten tur tilbake til Stortjønna. Da ble det abbor. Kveldsstemning. Når jeg først var i disse trakter ønsket jeg å ta turen oppom Flensjøen. Da jeg kom over skoggrensen var stillheten som preget skogen bokstavlig talt blåst bort. Her var det mye vind. Nede ved Flensjøen stod det ei bu med navn Kampbekkbua. Den var låst, men lunsjen ble tatt på utsiden. Så ble det en del fisking og et par små ørreter ble tatt. Etterhvert gikk jeg til Kamptjønna. Det ble noen kast her også, men det blåste så kraftig at troa forsvant fort. Jeg la meg heller til i lyngen barføtt, og kunne nyte den knottfrie tilværelsen. Kroppen fikk litt sårt tiltrengt brunfarge, mens en kaffekopp ble kokt opp. Eller kanskje det ble mest rødfarge? Jeg kunne se en annen person i andre enden av vannet. Han tok noen kast før han forsvant. Etterhvert var det på tide å få opp teltet. Det fristet ikke å slå det opp her i all vinden. Fram med kartet, og ei lita vik på Flensjøen som jeg håpte skulle være litt i le ble pekt ut som dagens leirplass. For en gangs skyld stemte mine vurderinger og jeg kunne sette opp teltet der, i god le for vinden. Nok en gang ga kveldslyset en stemning som jeg sent vil glemme, småørreten var bitevillig og Flenskampen stod majestetisk over meg. Da passer det å dra fram klisjeer om at man føler seg liten i slike omgivelser, og ikke minst takknemmelig. Slike øyeblikk er kjekke å oppleve med andre, men det er jaggu ikke så verst helt alene heller. Nok en dag med blå himmel. Navnløst tjønn jeg passerte på veg mot Flensjøen. Snart oppe. Så dukket Flensjøen opp. Kamptjønnan. Fisking i Flensjøen. Bare småfisk å få. Heilo (som jeg tror det er) så jeg mye av her oppe. Knotten er blåst bort, det må nytes. Jeg fant ly i ei lita vik på Flensjøen. En liten kaffekopp og podcast på øret. Noen siste kast på kvelden i den lille vika mi. Magisk kveldslys ved Flensjøen. Neste morgen pakket jeg sammen og gikk tilbake til Kamptjønnan, jeg ville prøve noen kast til der. Vinden hadde løyet noe, og til min store glede kunne jeg se vaking langs land. Tross mye aktivitet ville ikke ørreten bite og jeg måtte innse at det ikke ville bli noe fisk her denne gangen. Da jeg trakk ned i skogen kom knotten tilbake, og i dag var det mer enn tidligere på turen. Ved Stortjønna ble det en liten kaffipause og litt mer fisking, et par ørreter kom på land. Ca 300 gram. Knotten ble etter hvert så intens at jeg gikk videre. Ved Nedre Oldbekktjønna tok jeg noen siste kast og spiste opp resten av matlageret. Her var det heldigvis mindre knott og de siste timene her kunne nytes til det fulle. Det ble ikke noe mer fisk og etter hvert gikk jeg den siste biten tilbake til Langen, det var på tide å komme seg hjem. Frokost med Flensjøen. Roligere på Flensjøen i dag. Teltet var slått opp på venstre side. Så tok jeg turen ned igjen i skogen. Typisk underlag her oppe. Så dukket Stortjønna opp igjen. Kaffepause. Knotten var tilbake gitt. Den siste fisken på denne turen. Ved Nedre Olbekktjønna. Så dukket bilvegen opp. Tilbake på Langen og turen er over. Flensmarka var absolutt et spennende område og det blir nok flere tuer dit. Der er noen vann som ser veldig spennende ut som jeg ikke rakk å besøke. Å være på tur alene ga mersmak, så det vil nok skje flere ganger. Jeg trives tydeligvis på tur alene, men det er selvsagt kjekt å være på tur med andre også. Vurderer du en tur hit så anbefaler jeg myggnetting og kanskje litt myggolje, knotten var ekstrem til tider. Der er en del hytter i området som sto åpen, og er et kjempetilbud for de som ønsker ei natt under tak. Jeg vil gjerne takke Marte som var så snill å komme med mange nyttige tips om Flensmarka, det hjalp mye. Så tusen takk for det. Så håper vi på at det snart blir isfritt i heimfjella, en skikkelig høyfjellstur med fiskestangen frister. Kanskje klarer jeg å lure sommerens første storfisk da. Time will show, som det heter. Vis artikkelen på bloggen
  40. Tidligere skrev jeg på veggen at vår destinasjon skulle være Femund. På grunn av alt for mange baller i luften, og lange arbeidsdager tok vi en avgjørelse på at vi ønsket å gå mer enn vi skulle kjøre bil. Derfor gikk turen fra Gjøvik, til Liomsetra, i Gausdal. Når vi drar på tur har vi forskjellige ønsker. Jeg kan for øvrig starte med å fortelle hvem vi er. Mads, min kamerat er en ivrig fisker som nesten sier han kan lukte fisken på 300 meters avstand. Til tross for det skal du få høre senere hvor stor fisk han fikk. Så har du meg, og bikkja mi. Jeg skal nok ikke skryte på meg at jeg er en ivrig fisker inn til hjerteroten slik som mange andre. Jeg liker det, men har verken peiling på vassdrag, hvordan fisken står eller for den saks skyld hvilken fisk jeg får! Bare den er stor nok til å spise så er det greit for min del. Derimot vandring, det er jeg glad i! Det var noe av grunnen til at jeg ønsket meg en Alaska Husky, vi er begge glad i å vandre, og han kan til og med hjelpe meg. Vi hadde som mange andre på en todagers tur pakket godt med varer. Før vi dro var det siste jeg skulle putte inn i sekken noen få øl. Jeg veide ikke min, men Mads hadde målt sin til 18 kg. Min var nok på rundt det samme. For to dager, og jeg er fullstendig klar over at dette angivelig i mitt tankesinn må være omtrent like mye som det Monsen eller Nansen pakker og pakket for 1 mnd! Briste eller bære, jeg blir hvert fall sprek tenkte jeg! En av våre første utfordinger skulle bli bekken. Været var fantastisk, og temperaturen var god å gå i. Bingo som er vant til å gå i spann er ikke veldig vant med å gå på tur i fjellet. Derfor får han vanligvis lov til å ha sele på for å dra meg. Men slik som når vi kom hit skulle han få krysse alene. Vi kara gikk over, og han sto igjen på andre siden. Det har seg slik at han er ikke veldig glad i vann. Det skal nok mer enn 1 godbit til for at han skal bli våt på beina! Så jeg tok av meg sekken, muntret han opp litt og prøvde og få han til å gå selv. Til mitt store svik måtte jeg nok hjelpe han med labbene ut i vannet. Han kom seg fint over når han først var uti, og det går over i en fart jeg aldri har sett maken til når vi først er i gang. Det var ikke langt vi skulle gå før vi hvertfall hadde følelsen av at vi ikke var i nærheten av mennesker. Vi viste jo at det ligger en seter like innenfor der vi var, som er godt befolket. Men like vell er det bare ett kvarter ut fra normal sti, så kunne vi ikke ense en sjel. Der var det mulig å følge vannet videre oppover, i fint terreng som var lett og gå i. Fisken vaket mer enn noen gang, den spratt rundt alle steder. Bare på ett lite øyekast ned på vannet kunne jeg se 4 vak. Og neste gang jeg tittet kunne jeg se 2! Her lovet det bra. Etter det vi hadde lest gikk det også kilos fisk her, Kanskje var det mulig å klatre over den magiske kilo grensen. I luftlinje fra hvor vi startet var det 2,5 kilometer inn til stedet hvor vi satte opp camp. Vi la oss til på en liten kamm slik at vi kunne se elven på begge siden når vi åpnet teltet. Samtidig akkurat så langt unna at vi ikke fikk det brasende voldsomme drønnet fra vannet som slo mot steinene. Det er vell på tide og si det, til de som ikke allerede har skjønt det at jeg er ingen erfaren villmarkskar. Jeg har ikke mange ekspedisjoner krysset av i boka, eller overnattinger generelt. Jeg har noen, men ikke mer enn 1 håndfull. Det skal det skje en endring på nå. Derfor hadde vi blant annet pakket både telt og Tarp. Vi slo opp tarpen, men brukte den ikke. Teltet mitt er heller ikke noe voldsomme greier. Jeg ledet meg langt vekk fra det som kalles erfaren kunnskap, og tok ett telt for en lekker tusenlapp som heter Easy Camp Spirit 300. Til min store overraskelse står det til forventningene. Det er tungt, men virker bra! 4,5 kg veier det når jeg har pakket det, og størrelsen tar nesten hele sekken min så jeg må pakke på sidene. Så nå vet jeg en ting jeg skal gå til anskaffelse av når jeg skal oppgradere. Mindre og lettere telt, ute tvil! I dette bildet kan du se oss alle mann alle! Jeg som tar selfie, og min fiskervenn Mads bak.. Helt til sist har du Bingo! Min gode venn og følgeskamerat! Jeg er en tilhenger av og lage seg litt god bålmat, som ikke veier for mye i sekken. Jeg hadde tatt med meg Villsvin gourmet pølser, og potetmos. En venn av meg som jakter, hadde såpass mye at han kunne selge meg av denne delikatessen. Det er absolutt til å anbefale, for det gir en særdeles større smak enn hva andre pølser gjør, og jeg må si det. Kjøttet er utrolig godt! Alt smaker godt ute, men jeg skal legge til at dette smakte jeg på hjemme etterpå, og det var langt ifra likebra! Så dette blir tur knasken min! Det er ett veldig fint område og gå i, om man holder seg ned til vannet. Fisket var så som så der vi var, men jeg kan røpe så mye som at vi fikk en fin Ørret på 340 gram, og to på nesten 300. Disse er ikke skryt eller noe om en sen lørdagskveld osv. Det er rett og slett fordi lengre ned, i en litt større dam var det en som hadde tatt 3,2 kg ørret på mark! Da var jeg ikke stolt lengre, men fisk er fisk. Det beit på stanga mi også! Memo til meg selv, neste tur skal jeg ha bedre sovepose
  41. FEMUNDSMARKA OG ROGEN JULI 2014 EN KANORUNDTUR Årets andre tur til Femundsmarka hadde vært avtalt i lang tid. Mine turkamerater denne gangen var Arne (omtalt i forrige rapport) og Henning. I og med at Henning ikke fikk delta på hverken fjorårets jomfrutur eller årets pinsetur, var det dags for å introdusere ham for nasjonalparkperlen. Henning er den desidert ivrigste fiskeren av alle mine turkamerater, og det lyste storfisk i øynene hans allerede ved avreise. Jeg hadde forberedt ham på at Femundsmarka kan være vanskelig fiskemessig, slik at vi skulle unngå eventuelle sure miner dersom fiskelykken uteble. Et annet viktig aspekt ved denne turen var at den skulle foregå vha. kano! Etter mye fram og tilbake hadde jeg endelig gått til anskaffelse av en Ally, og vi gledet oss voldsomt til å få testet denne. Avreise var satt til 13. juli, og målet var Vonsjøen/Kratlland/Grøtådalen, via Käringsjön, Rogen, Bredåsjön og Läsjön. Lengden på turen var ikke bestemt. Det er delig å ha litt løse rammer for slike turer. Da står man friere til å improvisere, og man føler seg mindre bundet, slik at man klarer å stresse ned litt mer. Bildet over: Allyen monteres på parkeringsplassen på Käringsjön. Kun andre gangs montering, derfor veldig stram duk. Min Volvo V50 har vel aldri vært pakket mer til bristpunktet enn den var idet vi forlot Meldal med kurs for Funäsdalen og Käringsjön. Tre mann, tre oppakninger samt en kano var i grenseland for hva som får plass i den relativt småvokste bilen. Vi kom oss uansett helskinnet over grensa, og kanoen ble montert på parkeringsplassen til Per-Roger Wiberg, som fungerer som en slags turiststasjon og innfallsport til Rogens Naturreservat og Femundsmarka. Det var midt i fellesferien, og følgelig en god del bilder på parkeringen. Allyen ble sjøsatt i det som i følge skiltingen er starten på Göta Älv, et steinkast nedenfor gården, og turen var i gang for alvor (prøv å følg Göta Älv i Google Earth, så vil du se at skiltingen ikke er helt på viddene, selv om en slik elv naturligvis har flere kilder). Bildene over: Flere idyller på ferden ned mot Rogen denne sommerkvelden. Ferden ned mot Rogen ble nokså strabasiøs, grunnet stor oppakning, og en god del bæringer. I tillegg fikk vi litt trøbbel med å få kanoen til å gå rett. Tre mann og tre tunge sekker er i grenseland både volum- og vektmessig (strengt tatt over grensen volummessig), og det tok en stund før vi fant en god vektfordeling i kanoen. Å få tre mann og tre store sekker, samt en del fiskestenger og annet utstyr, ut og inn av kanoen for hver eneste bæring er relativt strevsomt. Jeg må si at jeg er imponert av hva Allyen tåler av påkjenninger. Den fikk virkelig kjørt seg. Bildene over: En del lining og bæring ned mot Rogen. Vel nede ved Rogen ble vi møtt av bølger som slett ikke virket avskrekkende. Jeg hadde ventet verre forhold, da jeg hadde fjorårets tur frisk i minne. Heldigvis blåste det fra østlig retning, som er gunstig mtp. kryssing. Jeg var allikevel noe skeptisk da vi la i vei. Halvveis ute på vannet begynte bølgene å bli relativt store, og jeg var ute av komfortsonen. Det gjaldt Arne også. Henning derimot, var irriterende rolig, og ville til alt overmål ta seg tid til å fiske. Jeg og Arne padlet de vi var karer om, mens dorgen til Henning var mer i lufta enn i vannet bak kanoen. Vi kom oss uansett trygt over, og i ettertid ser jeg at denne krysningen var relativt udramatisk. Min skepsis bunnet stort sett i total mangel på padleerfaring. Det skulle derimot vise seg at Vonsjøen ville by på større problemer enn det Rogen gjorde.. Bildet over: Turist i solnedgang. På veg inn til Bredåns utløp i Rogen. Inne i vikene ved Bredåns utløp var Rogen helt blikk stille, og padlingen her inne var veldig fin. Det begynte å bli mørkt, og solnedgangen speilet seg i vannet. Vi fant etter hvert fram til gapahuken innerst i vika. Fantastisk vakkert her inne! Gapahuken var en del av en opparbeidet leirplass helt inntil utløpet av Bredån. Her fantes ferdig kløyvd ved, bålplass, teltplasser og søppeldunker. Riktig nok bar området litt preg av slitasje, men det var fritt for søppel og rot, og gapahuken og bålområdet var velholdt. Svenskene er flinke til å tilrettelegge for friluftsliv. Bakdelen med denne tilretteleggingen er at noe av villmarksfølelsen forsvinner. Dette er litt smak og behag, men akkurat denne plassen syntes jeg var veldig fin, og den idylliske og isolerte plasseringen gjorde at stedet hadde bevart noe av villmarksfølelsen. Det faktum at vi var fullstendig alene her inne, midt i fellesferien, hjalp selvfølgelig også. Vi satte opp teltene og koste oss ved bålet i gapahuken før vi tok kvelden. Jeg var så heldig at jeg fikk hele teltet mitt alene på denne turen. Ikke det at jeg har noe imot mine turkompanjonger, men å ha teltet alene er fantastisk deilig. Man slipper å forholde seg til andre, og kan strekke og vri seg så mye man vil gjennom natten. Bildet over: Henning nyter villmarksluksusen som tilbys av svenskene i gapahuken ved Bredån. Vi våknet til stekende varme og sol den neste dagen. Det første jeg gjorde etter å ha stått opp var å gå ned til den dype, krystallklare Bredån for å freshe meg opp litt. Det føltes helt fantastisk å stikke hodet ned i vannet og vaske bort "glovarmt telt-følelsen". Et strek i regningen var at jeg glemte å ta av solbrillene, som ble tatt av strømmen og ført noen meter nedover. Jeg så de synke til bunns og bli liggende. Ikke annet å gjøre enn å hoppe uti! Bekken er bare et par meter bred, men i hvert fall 1,5 meter dyp akkurat her, og som sagt helt klar, som selve definisjonen av friskt fjellvann. Det endte med en forfriskende dukkert for hele kroppen. En deilig start på dagen. Bildet over: Ufrivillig, men herlig forfriskende, dukkert på morgenkvisten etter første teltnatt. Det var bra at starten på dagen var såpass god, for fortsettelsen skulle bli noe mer slitsom. Kanoen og sekkene skulle transporteres opp til Bredåsjön, i luftlinje en strekning på knappe 2 km. Den første bæringen opp til den avlange lonen i Bredån er ikke lengre enn 6-700 m, men sitter igjen som kanskje den vondeste på hele turen. Det skyldes mange ting; uerfarenhet med bæring av kano, ulendt terreng, tett vegetasjon, kvelende varme, og sist men ikke minst, uhorvelig mye mygg som virkelig elsket de svette kroppene våre. Det var deilig å sjøsette kanoen og padle litt, før vi igjen bar et par hundre meter over til Bredåtjernet, hvor Allyen atter en gang fikk vann under kjølen et lite stykke. Har i ettertid lest Monsen og Strømdahls bok "Femundens villmark", hvor Strømdahl skriver at Bredåtjernet er kjent for å huse bra fisk. Hadde vi visst dette hadde vi tatt oss tid til å fiske her. Litt artig å lese Strømdahls turrapport da det viser seg at han gjorde nesten nøyaktig samme turen som oss. Til og med dagsturene inne i Kratlland og Grøtådalen var tilnærmet de samme (vil ikke bli beskyldt for å være copycat her, da jeg leste boka i ettertid. Det samme gjelder forøvrig Anders og Kathrine sitt blogginnlegg som omhandler disse traktene:-)) Morsomt å lese om områder man selv har besøkt, da man kjenner seg igjen i terrengbeskrivelsene og vurderinger og observasjoner man gjør underveis. Også morsomt å se at det ikke er så stor forskjell på "profesjonell" og "amatør" når det kommer til villmarkslivet; det ser ut som at vi tok mange like valg underveis på turen. Bildet over: En av flere bæringer på tur opp til Bredåsjön. Undertegnede i full myggutrustning, mens Henning heler vil klø enn å svette. Deretter ventet 200 m bæring opp til et lite tjern sør for Bredåtjernet. På dette lille tjernet fikk vi for første gang se fisk; en voksen gjedde passerte under kanoen vår i det grunne vannet. Vi hadde så langt på turen fisket svært lite, da vi hadde mer enn nok med å enten padle for livet eller bære kano, men vi hadde ambisjoner om betydelig mer fiske senere. Over til det neste vannet var det akkurat dypt nok til at vi kunne padle, men til neste vann igjen måtte vi bære noen få meter. På dette siste vannet før Bredåsjön observerte vi en fluefisker borte ved utløpet. Han var sikkert ikke fra seg av begeistring da vi plasket ut i det stille, grunne vannet med våre 350 kg. Siste bæring langs Bredån opp til Bredåsjön gikk rimelig greit. Endelig skulle det padles for alvor igjen. Når jeg ser på kartet i ettertid, spør jeg meg hvorfor vi ikke bar direkte over til Bredåsjön fra Bredåtjernet. I vestenden av dette vannet er det ikke mer enn 200 m over til Bredåsjön. Da hadde vi spart to bæringer. Totalt sett er dette en lengre distanse å forflytte seg, men padling er som kjent mye lettere enn bæring. Ute på odden i enden av bukta hvor vi entret Bredåsjön sto et telt og en fluefisker. Vi vinket, han vinket tilbake. Vi nølte ikke og la i vei direkte over vannet mot Läsjön. Denne kryssingen er neste like lang som over Rogen; ca. 1,5 km. Det blåste litt mer enn jeg var komfortabel med, og vi fikk bølgene skrått mot oss. Jeg var etter hvert blitt fast styrmann i kanoen, og la kursen mot de tre små øyene på den andre bredden, omtrent akkurat sørvest for der vi entret vannet. Når man har sidevind, er det fort gjort å legge kursen litt skjevt slik at man får bølgene mer forfra. Dette er ikke nødvendigvis lurt, da man kan bli nødt til å korrigere for dette etter hvert som man nærmer seg målet. Jeg tipper ruta vår over Bredåsjön hadde parabelform, og den siste biten var ikke særlig gøy. Vi kom oss uansett i land på den første lille øya, etter en stor halvtimes ekkel padling i relativt sterk vind. Her ventet en matbit og en hvil i lyngen. Den kritiske delen av padlinga var over (trodde vi). Turen fortsatte med litt padling langs land, før vi fant den rette bukta hvor bæringen mot Läsjön skulle starte. Denne er ca. 400 m i luftlinje. Bæringen gikk overraskende bra. Det blåste nå såpass godt at myggen var fraværende, og vi hadde blitt varme i trøya bæremessig. Vi var dyktig slitne i det vi sjøsatte Allyen på Läsjön, men det skulle vi tåle, så lenge vi slapp myggterror. Läsjön er relativt liten og padlingen her var mye mer behagelig. Vi kunne endelig ta oss tid til å kikke på landskapet rundt oss. Her inne ved Läsjön er det veldig idyllisk. Furuer, læger og gadder, masse hvit reinlav, og uendelig med stein og blokker. Klassisk Femundsterreng. Dette hadde vært et perfekt sted for en camp, hadde det ikke vært for at de samiske grunneierne forbyr fiske på vannet. Dermed mister området noe attraktivitet. Det er sikkert akkurat det som er grunneiernes argument for å forby fiske. Allikevel føler jeg at det er noe trassig og sært ved dette forbudet. Trafikken her inne er svært liten. Dette området er lett tilgjengelig fra ingen steder. Man må slite i hvert fall en dag eller to for å komme seg hit, uansett hvor du kommer fra. Dermed er det kun de mest ihuga, eller mest tullete, som kommer inn hit. Jeg bør kanskje vokte mine ord, da vi faktisk møtte en annen kano med to svenske karer i på Läsjön. Uansett koste vi oss på tur over vannet og lokaliserte den lange bukta som strekker seg ned mot Vonsjøen. Dagens siste bæring ble gjennomført, og vi var snart ved målet (trodde vi). Bildet over: På tur vestover Vonsjøen. Fjell fra venstre: Bunnen av Sylfjellet - Svukus tre hoder - Høyden mellom Grøtådalen og Kratlland - Kratlvola - Lille Vonsjøvola - Bunnen av Vonsjøgusten Vonsjøen skulle vise seg å bli langt mer kranglete enn vi forventet. Det blåste kraftig fra sørøst, og det fikk vi merke idet vi rundet den første store odden. I starten gikk alt bra; vi hadde medvind og god fart. Etter hvert som vi kom lengre fra de bølgebrytende halvøyene bak oss, fikk vinden mer og mer tak i vannet, og skapte store bølger. Dette forverret seg jo lengre vest vi kom. Vonsjøen er lang, og på tross av at vi hadde kraftig medvind, ble vi dyktig slitne av padlingen. Jeg takker høyere makter for at vi hadde medvind og ikke motvind. Hadde det vært tilfelle, hadde vi nok fremdeles sittet der og padlet. Vonsjøen virket uendelig lang, og bølgende fikk skumtopper. Idet vi nærmet oss den smale halvøyen som strekker seg lengst ut i vannet fra sørsiden, begynte jeg å bli skikkelig skeptisk. Jeg vet ikke om de to foran meg i kanoen følte det på samme måte, men jeg merket nok bølgenes krefter ekstra godt da jeg var styrmann. Bølgene var såpass store at jeg er rimelig sikker på at vi hadde kantret om vi hadde rotert og fått dem inn fra siden. Jeg strevde etter hvert skikkelig med å holde kanoen rett, og brukte all min muskelkraft for å holde roret. Å gå inn mot land var ikke et alternativ, da det ville innebære at vi måtte endre kurs og få bølgene fra siden. Med en skikkelig kraftanstrengelse fikk vi styrt kanoen inn i det smale sundet mellom nevnte halvøy og den lille øya utenfor. Bølgene slo kraftig mot land her, og jeg lurte på hvordan i alle dager vi skulle komme oss i land når den tid kom. På den andre siden av halvøya var farvannet noe roligere en stund, før bølgende igjen vokste. Vi var nå i enden et vann hvor bølgene mer eller mindre hadde fått fritt leide i 5 km, og det blåste godt. Herfra og inn var en syrefest for overkroppsmusklene mine, da jeg konstant måtte holde åra i vannet som ror. Kanoen forsøkte hele tiden å rotere. Padling for framdrift var på ingen måte nødvendig. Redningen vår ble den lille odden helt inne enden av Vonsjøen. Denne odden strekker seg akkurat langt nok ut til at den bryter bølgene og danner en rolig bukt på baksiden. Med en siste kraftanstrengelse fikk jeg styrt farkosten inn hit, og som ved et trylleslag var bølgene borte, og vi kunne puste lettet ut. Allyen ble dratt godt på land, og letingen etter en egnet leirplass kunne begynne. Vi trengte ikke lete lenge - ute på odden var det en opparbeidet leirplass som virkelig var midt i blinken. Helt innerst i Vonsjøen, i et slags "veikryss" mellom stiene mot både Grøtådalen og Kratlland, og bare et steinkast fra sagnomsuste Larsholm. Det blåste riktig nok godt ute på odden, men vi bardunerte tarpen godt opp mot vinden og tente bålet. Vi fant ut at vi like godt kunne ha fast camp her, og ta dagsturer rundt omkring. Nå var transportetappen unnagjort, endelig kunne vi fokusere på fiske! Bildet over: Leir innerst i Vonsjøen. Bildet over: Grøtådalen i solnedgang, sett fra høyden mellom Stormyrtjønnan og Larsholm. Allerede første kvelden bestemte vi oss for å gå over til Stormyrtjønnan i Grøtådalen. Over dit er det bare en 40 minutters mars over en høyde, etter relativt god sti. På turen over fikk vi oppleve en helt fantastisk fin solnedgang; hele horisonten over nedre Grøtådalen var farget ildrød, som om det var en gigantisk skogbrann nede ved Krokethåen. Svuku og Kratlvola sto som bekmørke kolosser og rammet inn "maleriet". I det fjerne, helt på den andre siden av Femunden, sto også Flenskampen i brann. Dette ble det andektige høydepunktet på denne fiskeutflukten, da ingen av Stormyrtjønnan kunne by på annet enn småfisk. Vi tuslet tilbake til leiren i tussmørket og tok kvelden. Vi hadde innført forbud mot å se på klokka på denne turen, så hvilken tid på døgnet det var er usikkert, men det var nok langt på natt. En ny dag rant, morgenbål ble fyrt, og kaffe kokt. Morgenstundene er kanskje det aller beste med villmarkslivet, da de står i voldsom kontrast til hverdagens morgenstress. I løpet av morgenstunden vedtok vi å ta turen rundt Kratltjønnene denne dagen. En runde her inne hører med på en tur til Femundsmarka, uansett, i hvert fall i min bok. Kanskje vanket det grov kratlørret eller -røye i dag! Bort til den ytterste av Kratltjønnene, Vonsjøtjønna, er det ikke lange marsjen. Dessverre er dette vannet veldig grunt flere steder, og dermed ikke så lett å fiske. Turen gikk dermed over til nordenden av Titjønna. Her tok en liten stekeørret sluken. Videre bestemte jeg meg for å ta turen rundt den lange odden som deler Titjønna fra Kratstjønnan. Her er det dypt og fint og innbydende mtp. fiske, men fisken var dessverre fraværende. Jeg fisket meg rundt odden og innover Kratstjønnan et stykke, før det begynte å dryppe fra oven og jeg søkte tilflukt i en slags hule mellom to svære steiner. Med væromslagene fra årets første tur hit friskt i minne, tok jeg ingen sjanser. Jeg spiste og sov noen minutter i det relativt koselige krypinnet mitt. Det regnet godt, men med en gang det begynte å avta krøp jeg ut og satte kursen mot Rundtjønna. Regnet gav seg etter hvert, men jeg hoppet over fisket i Kratstjønnan. Rundtjønna, som har blitt min favoritt her inne, fristet nå etter dette regnværet. Borte ved Rundtjønna fant jeg igjen Arne og Henning, som ønsket å fyre opp et bål og spise lunsj. Jeg tok en kjapp fiskerunde før Real turmat og bålkaffe ventet. Ingen fisk her heller. Haugen av papir og kvist vi hadde lagt opp i vårt desperate forsøk på å få fyrt opp et bål under syndefloden som rammet oss her på Rundtjønna tidligere i vår, var ikke overraskende borte. Heldigvis var det relativt tørt nå, og råstoff til bål er ikke noe problem å oppdrive her inne i Kratlland. Trafikken her inne er nok relativt liten, og jeg tror det er svært få som camper ved disse innerste vannene. De fleste velger nok Stortjønna, først og fremst fordi det faktisk er mulig å slå ned en teltplugg ved dette vannet, i motsetning til rundt den innerste Kratltjønna. I det kaffevannet er i ferd med å koke, hører vi tramping på stien, og plutselig dukker det opp en lett joggende herre bærende på en sekk med en stor glassrute i. Merkelig, syntes vi, men det viste seg å være oppsynsmann Tore Stengrundet som var på en av sine runder i marka. Han hadde vært inne ved en av koiene til fjellstyret og byttet ei rute. Han satte seg ned en stund og vi hadde en hyggelig prat. Kartet ble tatt fram og vi spurte og gravde om fiskevann, ruter og alt mulig annet. Tore kunne fortelle at det var tatt kilosørret både i øvre og nedre Grøtåa i år. Hvor og hvordan man kan ta kilosørret i øvre Grøtåa er et lite mysterium for meg, for Grøtåa er ikke rare bekken når man passerer Stormyrkoia på tur oppover dalen. Slik jeg forstår det, må det dreie seg om et av de små vannene helt oppe ved Grötvallsjön, eller så må kulpene ovenfor Stormyrkoia være definert som øvre Grøtåa. Det finnes dog noen loner videre oppover dalen, men jeg har vanskelig for å tro at det finnes kilosfisk her. Å ta kilosørret i Grøtåa må uansett være en fantastisk fiskeopplevelse. Tore jogget etter hvert videre mot Røa. Terrenget over mot Midtrøsttjønnan er ikke det jeg vil kalle strøkent treningsterreng, så all respekt til Tore som tar oppsynsrundene sine som trening. Den mannen må være seig som få. Før han dro gjorde oppsynsmannen naturligvis sin oppsynsmannplikt og spurte om fiskekort. Arne hadde papirene i orden, med kvittering på sms. Jeg og Henning derimot kunne ikke framlegge bevis, men vi hadde fiskekort, håpet vi i hvert fall, og det var det vi fortalte Tore, som noterte seg navnene våre og skulle kontrollere når han kom til sivilisasjonen. Jeg unnlot med vilje å fortelle hele historien om fiskekortkjøpet mitt, da det kunne høres ut som en noe søkt unnskyldning for ikke å ha kjøpt fiskekort. I det jeg skulle til å dra hjemmefra, var det strømbrudd grunnet lynnedslag, og jeg kom meg derfor ikke på nett for å kjøpe kort. Jeg instruerte mine foreldre til å gjøre dette for meg så snart strømmen kom tilbake, men de er dessverre ikke veldig IT-kyndige, så fiskekort ble ikke kjøpt før vi kom hjem igjen. Vi bestemte oss deretter for å ta turen opp til Voltjønnan. Disse små pyttene ligger øverst oppe på høydedraget mellom Kratlland og Midtrøsttjønnan, nordøst for Kratlvola, og skal etter sigende huse stor røye. Tjønnene ble lokalisert etter en drøy halvtimes marsj, og fisken ble forsøkt lurt etter alle kunstens regler, uten hell. Både den største og nest største tjønna ble grundig overfisket. Den nest største, som ligger noen høydemeter nedenfor "hovedtjønna", er jeg svært usikker på om huser fisk i det hele tatt, da den så svært grunn ut. Uansett er nok dette typiske isfisketjønner, dersom man ikke har veldig tur og går seg på et skikkelig varp. Vi så ikke et eneste vak, selv om det var flust med insekter både i lufta og på vannet. Det er vel typisk røye det. Tjønnene er så små at det nesten er umulig å ikke skremme fisken, og det blir derfor vanskelige å fiske med sluk. Neste gang blir nok fluestanga med. Tilbaketuren gikk langs den indre Kratltjønnas østside og videre langs Stortjønna. Fremdeles et legendarisk dårlig fiskebett. Ved Stortjønna traff vi et par hyggelige nordlendinger som hadde campen sin her. Vi vekslet noen ord før vi la i vei tilbake mot Vonsjøen. Vi angret fort på at vi valgte "straka vegen"-taktikken, og ikke fulgte stien tilbake. Terrenget her er selve definisjonen på blokkmark. I tillegg er det mye kratt og glatt mose. Som om ikke det var nok, går man vinkelrett på alle dalene og søkkene som går fra Kratlland og ned til Grøtådalen, slik at man hele tiden må klatre opp og ned over gigantiske steinblokker. Det eneste høydepunktet med tilbaketuren var at vi gikk oss på en nylig veltet storfuru med masse løse grener, slik at vi fikk samlet ved til et skikkelig kveldsbål. Etter kveldsmat og en rolig stund ved bålet, bestemte undertegnede seg for å traske bort til Larsholm for å prøve fisket der. Fiskefeberen var på ingen måte kurert etter dagens rundtur i Kratlland. Nå var anledningen her for å prøve litt skikkelig nattfiske på sagnomsuste Larsholm, halvøya oppkalt etter Lars Holm, en same som bosatte seg her sammen med kona si og noen geiter tidlig på 1900-tallet, og levde av jakt, fiske og et spedt jordbruk. I det jeg nærmer meg Larsholm, legger jeg merke til at det er et svare spetakkel fra måsene ute på halvøya. De forsøker å skremme bort noen andre fulger, som jeg ikke helt klarer å artsfeste. Måsene har tydeligvis reir her ute, sikkert med egg i. De skriker og bæljer, og de andre fuglene svarer. Måsene får øye på meg, enda en trussel, og kommer stupende mot meg for å skremme meg. Et inferno av fugleliv. Som om dette ikke var nok, skremmer jeg opp en orrfugl fra myra bare en meter foran meg. Jeg skvetter som bare f, og fuglen tar av med et voldsomt leven. Jeg kommer meg fra sjokket og stiller meg til for å fiske på spissen som vender mot vika mellom Larsholm og øya utenfor. Fuglelivet roer seg etter hvert helt, og alt blir stille i natten. Det er mørkt og vindstille, og jeg ser bare omrisset av Vonsjøgusten foran meg. Vannflaten er blank, og stemningen trollsk. I slike øyeblikk bli man ordentlig salig. Det var nok denne følelsen Lars Holm kjente så sterkt at han valgte å bosette seg her. Etter å ha vært der bare en gang, kan jeg si at det å være på Larsholmen en slik fin sommernatt, setter deg i en helt spesiell stemning. Jeg kikket rundt meg for å se om jeg fikk øye på myra hvor Jo Larsa og hunden hans Varg en gang rundt år 1900 sloss med og drepte en binne og ungen hennes her på Larsholmen. Om det er mytene knyttet til stedet eller personene som vanket på disse trakter, eller om det er naturen selv som framkaller denne stemningen er vanskelig å si, men jeg hadde i hvert fall noen fine timer ute på halvøya denne julinatten. I det jeg skal til å ta et av de siste kastene, hugger det til, og jeg tror umiddelbart at jeg har satt fast sluken i bunngrumset i den grunne vika. Jeg river og sliter for å forsøke å løsne sluken. Etter hvert merker jeg at sluken kommer mot meg, sakte men sikkert. Jeg har vel med en grein eller en ball med siv eller noe sånt tenker jeg. I det sluken er bare noen meter fra land ser jeg plutselig konturene av noe annet enn siv inne på grunna. Det er så mørkt at jeg ser bare skyggen i vannet, men jeg skvetter til da jeg oppdager at det er fisk i enden av sena. Stor fisk! Jeg rekker akkurat å begynne å tenke rasjonelt, før spennet i stanga plutselig forsvinner i det sena ryker. Svarte f i h. For første gang i mitt liv tar jeg meg i å løfte stanga for å hive den på vannet mens jeg banner så høyt jeg kan uten å heve stemmen. Stanga forblir heldigvis på land, men det tar en god stund før jeg får roet meg. For en urutinert tosk jeg er, som ikke skjønte at det var fisk. Ikke noe rart at sena røyk med den behandlingen den fikk. Og fisken var stor - jeg kan med hånda på hjertet si at den var over kiloen. Storfisken var det eneste som manglet for å gjøre denne natta på Larsholmen til den magiske opplevelsen som man husker hele livet. Jeg trasker slukøret tilbake og legger meg. Arne og Henning sover, og bålet er i ferd med å brenne ut. Frustrasjonen gjør at det tar en stund før jeg sovner, men omsider slokner jeg. Så nær har jeg aldri vært en perfekt fiskeopplevelse. I ettertid, etter at jeg besøkte Larsholmen på nytt i september, og fant et digert gjeddehode i vannkanten der hvor jeg fisket denne natta, har det gått opp for meg at det høyst sannsynlig var en gjedde jeg hadde på kroken. Jeg har aldri tatt gjedde før, men det at snøret røyk såpass plutselig tyder på skarpe gjeddetenner. Oppførselen tyder også på gjedde - jeg har i alle fall aldri tatt ørret som oppfører seg så "dødt" tidligere. Det var ingenting som tydet på at det var liv i enden av sena. Dette er muligens bare noe jeg trøster meg med, for det kan like gjerne ha vært en diger, lat ørret. Hva slags fisk det var, finner jeg nok aldri ut, og det er kanskje med på å gjøre natta på Larsholmen enda mer magisk og mystisk. Atter en ny dag rant, og vi bestemte oss for å ta en tour de Grøtådalen denne dagen. Nedover langs bekken, oppover igjen langs vannene på nord-/østsiden av bekken. Ingen vits å i gjøre en dårlig historie lang - det skjedde svært lite å skrive hjem om denne dagen. Fiskebettet var fullstendig fraværende, både i Sætertjønna, Lille Sætertjønna, Halvkoitjønna og Lille Halvkoitjønna. Uansett en trivelig dag i Grøtådalen, og småfisken i Sæterlona reddet oss fra total fiskefiasko. På tur oppover dalen igjen fikk vi oppleve det verste mygginfernoet jeg noen sinne har vært med på, samt en syndeflod av en regnskylling, som gjorde oss fullstendig gjennomvåte mens vi gikk fra Rundhåen og tilbake mot Vonsjøen. I tillegg klarte vi å feilnavigere og havnet et stykke for langt mot Kratlland. Et eller annet sted etter Rundhåen deler tydeligvis stien seg, og det fikk ikke vi med oss i plaskregnet. Vel framme i leiren fikk vi av oss bløte klær og krøp til køys umiddelbart. Regnet holdt fram utover natten, men teltet holdt all fukt ute, selv om det sto en dam langt oppover duken da jeg våknet neste morgen. Morgenen etter var det duket for oppbrudd - hjemturen skulle starte. Dagen startet med at Arne lurte opp en halvkilos ørret ute på neset ved campen. Det eneste høydepunktet rent fiskemessig på denne turen. Over frokosten diskuterte vi hvilken rute vi skulle velge for hjemturen vår. Det blåste relativt godt fra øst, og 6 km padling rett opp mot vinden på Vonsjøen fristet svært lite. Da vi møtte Tore Stengrundet ved Rundtjønna, spurte vi litt om ruta mellom Vonsjøen og Lille Vonsjøen. Han kunne fortelle at det fantes en relativt grei sti, og kunne anbefale denne ruta, bare man klarte å unngå blokkmarka på vestsiden av "dalen" mellom vannene. Dersom man se på Google Earth, ser man tydelig et belte av blokkmark som strekker seg sørøst-nordvest fra den nordligste vika i Vonsjøen. Samtidig ser man også til høyre for denne blokkmarka et ganske tydelig "grønt" belte, med noe vegetasjon. Her går stien. Bratt og ulent, ja, men helt grei sti etter Femundsmarkstandarder. Den som tenker seg inn hit må for all del unngå steinrammelet i lia opp mot Lille Vonsjøgusten. Dette området er rett og slett uframkommelig. Start fra den aller innerste vika i Vonsjøen og sikt direkte på Lille Vonsjøen, da finner du trolig stien. Bildet over: Tunggått terreng opp mot Lille Vonsjøvola I den innerste vika demonterte vi Allyen og fordelte vekt og volum på våre tre sekker. Det ble en stri tørn å få sekken opp på ryggen, men det gikk da på et vis. Børa var dyrisk tung, men vi gikk i sneglefart oppover lia, og oppe på det høyeste punktet i skjæringa tok vi en pause og skuet utover landskapet. Fantastisk vilt og vakkert. Urørt villmark. Den som vil inn hit, må slite for det, uansett om han eller hun kommer fra Storvika, Røa, Sylen eller Käringsjön. Bildene over: Utsikt tilbake mot Vonsjøen fra høyden mellom Vonsjøen og Lille Vonsjøen. En svett Arne demonstrerer hvordan en sekk skal pakkes; mest mulig vekt lengst mulig opp, gjerne over hodet. Vi angret ikke på at vi tok hele oppakningen i ei bør da vi endelig kom ned til Lille Vonsjøen. Allyen ble montert og sjøsatt, og vi la i vei langs den lange halvøya som strekker seg en tredjedel ut i Lille Vonsjøen. Det var truende skyer på alle kanter, og det blåste noe, så vi hastet på for å komme oss over dette store vannet. Det angrer jeg litt på i etterkant, for godværet holdt seg, og jeg skulle ønske jeg hadde prøvd fisken litt hardere under overfarten. Så vidt jeg vet finnes det kun ørret og røye her, ingen ufisk. Lille Vonsjøen virket relativt grunn over store området, så her er det nok mulig å ta fisk. Det ble en liten fiskeøkt, resultatløs sådan, da vi kom i land i nordenden, der hvor bekken mot Våndåhåen utløper. Lille Vonsjøen er virkelig vakker, og jeg tror det blir en tur inn hit neste gang jeg er i traktene. Mitt inntrykk er at trafikken inn hit er liten, da dette vannet er ganske utilgjengelig. Bilder over: Henning forsøker å lure røya i nordenden av Lille Vonsjøen. Neste bæreetappe ventet. 500 m i luftlinje, i delvis tett kratt og steinrøys. Vi forsøkte å line kanoen i bekken så lenge som mulig, men bekken forsvant fort ned i steinrøysa. Dette ble kanskje den tyngste bæreetappen for min del. Makan til vanskelig terreng skal man lete lenge etter. Jeg har lest at det skal finnes en sti ned til Våndåhåen, og jeg vil absolutt anbefale å benytte denne framfor å følge bekken. Bildet over: Gallionsfigur Henning Vi fikk endelig vann under kjølen igjen på Våndåhåen. Nå ventet en god padleetappe. Herifra padlet vi sammenhengende helt fram til den siste bæringen ned til Rogen. Våndåhåen er virkelig en perle! Dette er urørt villmark, urskog. Den som vil kan finne sjelero her inne. Vi observerte ikke engang bålplasser eller stier langs breddene. Jeg er klar over at det ikke er lov å fiske på svensk side her inne, og at dette gjør området mindre attraktivt, men det var nesten så man heller ville sitte i kanoen og føle på stemningen enn å plaske med sluker i vannet. Det er relativt mye vegetasjon her inne, og trærne står ganske tett. Bakken er i stor grad hvit- eller gråfarget av mose og stein, og læger ligger strødd mellom furukronene, særlig i de innerste delene. Dette er skikkelig trollskog, og det var nesten så man forventet å se en bjørn eller en moskus, eller et troll for den saks skyld, mellom gaddene ved vannet. Bildet over: Kvelden senker seg over Rogen. Flenskampen i dis i det fjerne. Bustvola til høyre. Det var ikke fritt for at vi var noe engstelige for hvordan Rogen skulle se ut da vi rundet neset ut fra bukta som strekker seg innover mot Våndåhåen. Vi håpet å krysse og padle inn til Rödviken denne kvelden. Heldigvis var det bare små krusninger på vannet, og turen over Rogen og inn Rödviken denne natta ble en sann fryd, rett og slett en av de fineste naturopplevelsene jeg har hatt. Når vi endelig rundet Kläppneset, lå vannet speilblankt innover Rödviken, som virkelig levde opp til sitt navn denne natta. Vi padlet rakt i mot en fantastisk fin solnedgang som endret farge fra gul til blodrødt etter hvert som vi gled innover vika. Det var blikk stille, solnedgangen speilet seg i vannet, og det eneste som brøt stillheten var lyden av forsiktige padletak. I slike øyeblikk angrer man seg på at man ikke har med et skikkelig kamera som kan fange øyeblikket. Bildet over: Solnedgang på tur innover Rödviken. Vi fant gapahuken innerst i vika helt tom, noe som må sies å være godt gjort midt i fellesferien. Vi lagde en slags lapskaus av all maten vi hadde igjen, og koste oss skikkelig utover natta før vi krøp inn i teltene. Siste dag på tur startet med en bæreetappe opp på Rödsjön. Litt stigning og mye mygg gav en brå start på dagen, men været var i alle fall bra. Ute på Rödsjön var det noen andre kanoer, og vi observerte også flere grupper langs land på vår ferd mot Käringsjön. Relativt lett tilgjengelig og relativt urørt villmark dette, selv om det tidvis føltes noe mer "slitt" langs disse krokete vannene mellom Rödsjön og Käringsjön enn det gjorde på andre siden av Rogen, særlig når man nærmet seg Käringsjön. Ikke så rart, med god tilrettelegging, kanoutleie og lettgått terreng. Uansett veldig vakkert område, med et slags sus av trollskog, men villmarksfølelsen forsvant på sett og vis når man kom inn hit. Morsomt å i ettertid lese på Stein Erik Myhres blogg at det har blitt funnet et våpenskrin fra felttogene i Napoleonstida her inne (jeg antar at det var i dette området, mulig jeg tar feil). Vi fisket ikke i det hele tatt i disse vannene, og jeg vet ikke hva slags fisk man kan forvente å få her, men det føltes mer som gjeddevann enn ørretvann. Så ut til å være en annen type bunnforhold her enn der hvor vi har ferdes tidligere. Her inne er det mer vegetasjon og det så ut til å være mye "svartbotn" i vannene, og jeg personlig synes klare fjellvann med steinete bunn er mer forlokkende enn myrtjønner. Alt dette er naturligvis basert på raske, overfladiske observasjoner og følelser, og bør ikke tas for god fisk. Det morsomste, og mest utfordrende, med padlingen i disse vannene var navigeringen. På kartet ser man raskt den beste ruten, men det er ikke alltid like lett å treffe den rett bukta eller det rette sundet når man sitter i kanoen. Litt dyktighet og noe flaks gjorde at vi traff rett på hver gang, og fikk bare 5-6 korte bæringer. Lettpadlede vann dette, om man bare treffer med navigeringen. Vi ankom Käringsjön utpå ettermiddagen, gjorde opp med Per-Roger, sjekket resultatet fra VM-finalen, og kjørte mot Funäsdalen og en burgertallerken. Nok en vellykket tur i Femundsmarka var historie. Morsomt å ha med kanoen for første gang, og samtidlig få sett nye deler av et av Skandinavias største villmarksområder. Vi fikk oss en fin rundtur - det er jo alltid stas å få til en runde framfor å følge samme ruta inn og ut - og fikk opplevd de dypere delene av både Femundsmarka nasjonalpark og Rogens naturreservat. Å få sett så mye nytt terreng i området man har blitt så glad i var kanskje høydepunktet med turen for min egen del. Fisket var legendarisk dårlig, men det må man være forberedt på. En observasjon jeg i ettertid har gjort meg er at både denne turen og min første tur inn hit foregikk rundt fullmåne. Begge turene ble fiasko fiskemessig. Den andre turen derimot, ble en suksess. En ivrig fisker i bygda hvor jeg kommer fra påstår han har god statistikk på at fullmåne er lik labert fiskebett. Plausibelt? Noe må man jo skylde på...
  42. Femundsmarka - pinse 2014 Fjorårets jomfrutur til Femundsmarka gav såpass mersmak at det aldri var noen tvil om at jeg skulle tilbake. På tross av at turen ble svært strabasiøs rent fysisk og at fisket var heller dårlig bestemte vi oss - i hvert fall jeg - tidlig i fjorhøst for at turen skulle gjentas. Den opprinnelige planen var å dra inn samme uka som i fjor, dvs. i midten av juli. Men; når vinteren gikk mot slutten og man begynte å se vårtegn tidlig i april meldte abstinensene seg med overraskende stor kraft. Draget mot villmarka og turlivet, med alt det innebærer av fiske, vandring, bålkaffe og nye inntrykk, ble såppass altoverskyggende at jeg igjen pusset gammel lyng og bålsverte av kartene over Femundsmarka. Mange vil nok kjenne seg godt igjen i disse abstinensene jeg forsøker å beskrive. Det gjorde i hvert fall Arne. Jeg omtalte Arne i fjorårets turrapport, som han jeg opprinnelig skulle ta debutturen til Femundsmarka med. Han bestemte seg i stedet for å dra til en litt annen type villmark, nemlig Moshi, Tanzania. Der ble han i omtrent 9 mnd., før han atter vendte hjem og satte føtter på norsk jord 1. mai, proppfull av turabstinenser. Selv om han i løpet av sitt Afrikaopphold besteg selveste Kilimanjaro, var ikke suget etter naturopplevelser tilfredsstilt. Villmarka på det afrikanske kontinent er nok litt for forskjellig fra norsk natur, vil jeg tro. Arne var derfor ikke tung å be da jeg foreslo en pinsetur innover til Femundsmarka. Avreise torsdag kveld, retur mandag. Vi hadde heldigvis begge anledning til å ta fri fredag. I tillegg ønsket også fjorårets turkamerat Stein Ola å bli med. Det samme gjorde en tredje barndomskompis, Ola (ja, det var Ola, Ola, Stein Ola og Arne som dro på tur. Vi er ikke særlig oppfinnsomme mtp. navn der hvor vi kommer fra). Stein Ola og Ola ville komme etter på fredag, da de var forhindret i å dra torsdag. De var heller ikke særlig involverte i planleggingen, da de kom inn i bildet nokså sent. Faktisk snakket jeg ikke direkte med Stein Ola om turen før et par timer før jeg kjørte fra Trondheim. Jeg og Arne har brukt et betydelig antall timer til å studere kart og gjøre research på Femundsmarka, og har således brukbar oversikt over området. I hvert fall liker vi å tro det. Stein Ola og Ola hadde ikke engang sett på kartet, og hadde vel strengt tatt ikke peiling på hvor turen gikk. Allikevel var vi ikke bekymret for at de ikke skulle finne fram. Disse to har vært ute både en sommer- og vinterdag i marka før, og er uredde og godt trent. Alt i alt var turfølget mitt en gjeng som er perfekte å ha med på tur. Så hvor skulle turen gå? For min del var det ikke tvil om at Grøtådalen og Kratlland skulle være målet. Dette området har en slags trollsk, mystisk, uforklarlig tiltrekningskraft. Flere deler denne følelsen, skal jeg tro det som skrives på diverse nettsider og i flere bøker. I vinter har jeg bla. lest Terje Mathisens "Villmark og mennesker møtes". Man kan være både enig og uenig i mye av det Mathisen skriver, men det viktigste med boka for min del er de delene hvor han beskriver det draget dette området har på ham, og stemningen man føler når man er der. Allerede etter min første tur inn hit kjente jeg meg igjen i disse skildringene. Arne var ikke uenig i at turen skulle gå hit. Arne er som meg oppvokst med å fiske småørret med langstang (langbambus) i små bekker i områder rundt hjemmet sitt, og finner stor glede i dette enkle fisket. Da trenger man ikke å tenke seg lenge om for å forstå at Grøtåa er forlokkende. Riktignok ble langstanga lagt igjen hjemme, men haspelstang og en god gammeldags dupp er like morsomt og effektivt. Dessuten vet man jo at Grøtåa huser betydelig større fisk enn småbekkene omkring husene våre her hjemme. Etter å ha lest "Villmark og mennesker møtes" ble jeg mer nysgjerrig på områdene sør og øst for Grøtådalen - Svukuriset, Sylengrenda osv. Etter å ha fastslått at båten på Femunden ikke gikk enda bestemte vi oss for å kjøre til nabolandet for å starte turen på Grövelsjön. Slik kunne vi få oppleve Grøtådalen helt fra Grøtåas utløp på Grötvallsjön. Avstandene virket heller ikke forskrekkende. I utgangspunktet håpet vi å få båtskyss over vannet til Sylen, for deretter å gå opp til Grötvallsjön. Dessverre fikk vi ikke kontakt med folket på Sylen/Ryvang, så vi fikk ta beina fatt fra første meter. Det så vi ikke mørkt på! I grove trekk var planen å ta første natt på Grötvallsjön, fiske oss ned Grøtåa til setra, for så å campe et par netter i området her. Hjemturen skulle gå opp dalen langs Vonbekken mellom Sylfjellet og Svukus østligste topp, med en avstikker opp på Svuku dersom tid og krefter tillatte det. Siste natt ble planlagt til Rönsjön, før siste dagsmarsj skulle gå til Sylengrenda og videre til Grövelsjöns Fjällstasjon langs stien på sørvestsida av Grövelsjön. Jeg vil på forhånd beklage kvaliteten på bildene. Jeg er ingen ivrig fotograf, og hadde dessverre ikke med annet kamera enn mobiltelefon på denne turen. Bildene kommer også med til dels ujevne mellomrom, da fotograferingen går litt i rykk og napp. Avreisetorsdagen forløp seg som et langt mareritt for meg. I forbindelse med jobben var jeg og en kollega utstasjonert på Stokkøya på Fosen. Jobben vi skulle gjøre denne dagen var veldig avhengig av andre aktører, slik at det ble umulig å si hvor langt tid det ville ta. Utålmodigheten etter å starte på kjøreturen sørøstover meldte seg allerede i 9-tida på morgenen. Første tekstmelding til Arne stipulerte avreise fra Meldal (hjemstedet vårt, der Arne fortsatt bor. Selv lever jeg i eksil i Trondheim) mellom 16.00 ("tidligst") og 20.00 ("absolutt senest"). Det endte med at vi kjørte fra Meldal 21.30. Da hadde jeg lidd meg igjennom en 12-timers arbeidsdag med stadig økende rastløshet etter å komme seg på tur, samt en konstant irritasjon over det horrible arbeidstempoet til mine arbeidskumpaner. Uansett, etter 46 mil i bil, parkerte vi på Grövelsjöns Fjällstasjon omtrent 01.00. Tåka lå langt ned i fjellsiden mot Grövelsjön denne sene junikvelden, og idet vi startet marsjen var det så mørkt som det kan bli på denne årstiden. Allikevel så vi ikke mørkt på tre timers marsj over fjellet denne natten. Det skyldes nok først og fremst den velkjente gleden man føler idet man er i ferd med å starte en ny tur - ingenting kan ta humøret fra deg. Vi tok ut kompasskurs og skrudde på den stakkarslige hodelykten jeg hadde med. Den første kilometeren eller så gikk i bløt myr i motbakke. Ikke det letteste terrenget der altså, men vi gikk oss fort varme og kom etter hvert over tregrensa og inn i steinrøysa. Det tok ikke lang tid før tåka var så tett at hodelykta ikke lyste opp stien foran oss. Sikten var redusert til under 10 meter. Og ikke nok med det - vi fant ikke stidelet hvor stien mot Pråahta og Grötvallsjön tok av fra den merkede stien. Stiene er ikke veldig tydelige i dette terrenget, men vi var ganske sikre på at vi ikke hadde passert stidelet. Dette skulle ligge noen hundre meter nedenfor toppen av Jakobshöjden, omtrent der hvor terrenget starter å helle ned mot Fosksjöene. Vi var naturligvis ikke i nærheten av å se Jakobshöjden, men vi merket godt når terrenget flatet ut og endret helning. Vi gikk og speidet etter stien i sikkert ti minutter etter at vi hadde passert stedet der hvor vi mente at stidelet lå. Sikten var slik at vi så en eller to markeringsstolper foran oss. Etter hvert som vi kom lenger og lenger ned i lia ble vi mer og mer usikre. Hadde vi gått oss bort i tåkeheimen? Vi stoppet og diskuterte, så på kartet, sjekket kompasset og så etter holdepunkter i terrenget for hver eneste markeringsstolpe. En stolpe til, en til, og enda en. Etter hvert hersket det ingen tvil om at vi hadde tatt for mange høydemeter nedover lia i forhold til hva kartet sa. Plutselig dukket det opp et vann langt nede i dalen. Dette gjorde oss enda mer usikre. Var det Fosksjöene? En stolpe til, enda en, og atter et titalls høydemeter nedover i dalen. Vi var nå så sikre på at vi var på villspor at vi rett og slett bestemte oss for å slå leir og håpe at tåka letnet til i morgen. Det var riktignok en voldsom nedtur å ikke klare mer enn noen få kilometer den første dagen, men vi så ikke noen annen løsning. Å vase rundt i ukjent terreng i tett tåke er et mareritt som i verste fall kan være farlig. Vi fant et mer eller mindre egnet sted å slå opp teltet på. Jeg hadde akkurat løsnet magebeltet på sekken da det kom et lite vindkast som flyttet litt på tåka foran oss, slik at vi så litt lengre nedover lia. Og tror du ikke at det der nede ved neste markeringsstolpe var et stidele. Hadde man trodd på slikt ville det vært lett å tro at høyere makter bisto med en hjelpende hånd i siste liten. Vi tok en titt på kart og kompass igjen, og kom fram til at dette måtte være stidelet eller krysset mellom de to markerte vinterledene som går mot hhv. Fosksjöene og Hävlingen. Det stemte bra med avstand og antall høydemeter. Vi oppdaget også at det som vi trodde var Fosksjöene nede i dalen foran oss i virkeligheten var to snøfonner som ikke var mer enn 30-40 meter fra oss. Tåka kan virkelig spille sansene et puss. Vi forbannet svenske karttegnere idet vi tok til venstre og la i vei langs stien. Tåka letnet litt nå, og siden juninatta er så lys fikk vi noen glimt av det fine, vidstrakte terrenget her oppe. Slake helninger og sletter med lav eller ingen vegetasjon som deles opp av små bekker på tur ned i dalbunnen. Lettgått terreng som utvilsomt nytes best i godt vær og god sikt. Vi ble fort sikre på at vi var på rett vei, og der stien begynner å svinge svakt mot høyre en drøy kilometer nord for Jakobshöyden, fant vi uten problemer stien som fortsetter mot Grötvallsjöen. Marsjen var lengre enn vi trodde, men Grötvallsjöen åpenbarte seg foran oss akkurat i det himmelen åpnet sine sluser denne natta. Vi småløp ned lia mot vannet og rakk akkurat å bli gjennomvåte før vi hev opp teltet og tok kveld. Klokka var nok ca. 5. Det er ikke hver dag man våkner i havgapet på Fosen og legger seg i norsk-svenske grensefjell. Et slags "Norge på tvers" der altså. Selv om natta i tåkeheimen opplevdes ganske dramatisk der og da, var det naturligvis aldri fare for liv og helse. Vi hadde telt, tørre klær og masse mat. Hadde vi vært litt tryggere og mer fjellvante hadde vi gitt blaffen i kartet og gått kun på kompasskurs. Det hadde sannsynligvis vært uproblematisk i dette terrenget. Uansett er det irriterende at kartene ikke stemmer med virkeligheten. Nå skal vi ikke være for bastante og si at kartet helt sikkert er feil, men den prikkede stien (såkalt "markerad sommarled") som tar av fra hovedstien ("markerad sommar- og vinterled") i området noen hundre meter sør for Jakobshöjden er i beste fall svært utydelig. Det var i alle fall umulig å finne stidelet. Dette er sikkert uproblematisk i dagslys og godt vær, men fryktelig forvirrende i mørke og tett tåke. Den første morgenen ble vi vekket av et reinsdyr som gikk og snuste på teltet vårt og småsnublet i bardunene. Når vi åpnet teltet for å skremme det vekk, stakk det hodet helt inn gjennom åpningen og snuste videre. Dette var et særdeles tamt og rolig reinsdyr som viste seg å tilhøre en gruppe samer som holdt til nede ved vannet. Om de var der allerede kvelden før, eller om de var ankommet før vi våknet, er usikkert. Bildet over: Arne er forundret over dette tamme reinsdyret som nærmest kom inn i teltet og vekket oss ved Grötvallsjön. Grøthogna i tåke til venstre, Nilsvålen til høyre og Kratlvola i det fjerne mellom disse. Vi pakket sakene og la i vei over den store sletten forbi vannet, med kurs for Grøtådalen, som starter nokså "plutselig" i nordenden av myra, tydelig definert av majestetiske Grøthogna og noe mer beskjedne Nilsvålen på hhv. venstre og høyre side. Været var mye bedre; god temperatur og delvis overskyet, men trusselen om regn var høyst tilstedeværende. Vi droppet fiske i Grötvallsjön, da vi ikke hadde fiskekort her. Første planlagte stopp var vannet på sør-/vestsida av Grøtåa bare noen hundre meter over grensa. Reinsdyret fulgte med oss et stykke før dets eiere ropte det til seg. Senere fikk vi høre av Stein Ola og Ola at samme reinsdyr hadde vært så nærgående at eierne måtte fram med lassoen for å unngå at det ikke skulle følge etter dem nedover Grøtådalen. Bildet over: Matpause i øvre Grøtådalen. Strålende vårsol og spirende bjørk. Bildet over: Grøtåa er ikke stor så langt opp i dalen Det ble noen kast med mark og dupp i Grøtåa rett etter at vi hadde trengt oss igjennom gjerdet som markerer grensa, mest for å tilfredsstille kløen etter å få svingt stanga. Det ble ikke noe helhjertet fiske, da vi rett og slett var usikre på om det sto fisk her. Vi labbet videre over den vidstrakte og tunggåtte myra, til vi kom til det navnløse vannet like innenfor grensa, som ikke er tilknyttet Grøtåa med annet enn en liten bekk. Vi var således usikre på om det fantes fisk her. Vannet så svært grunt ut, men jeg mener å ha lest en turrapport på nettet et sted som hevder at det i hvert fall finns masse småfisk her. Vel, den så vi ikke noe til. (For ordens skyld: Det finnes fisk her. Stor fisk. Det fikk vi opplyst av oppsynsmann Terje senere på sommeren.) Vi spiste godt med mat under tarpen mens en regnskur passerte over oss, før vi siktet oss inn mellom fjelltoppene foran oss i nord. Grøtådalen ventet. Solen strålte mens vi fisket oss nedover øvre Grøtådalen. Her oppe er det fantastisk vakkert. Den lille bekken veksler mellom fosser, stryk, håer og kulper gjennom den vårgrønne bjørkeskogen. Duppen og marken ble lagt uti i hver en kulp. Allikevel hadde vi ikke føling med fisk før omtrent halvveis ned til Stormyrtjerna. Det var nok litt tidlig for bekkefisken så langt oppe enda. Uansett var timene vi brukte nedover øvre Grøtådalen et av høydepunktene på denne turen. Utover dagen begynte vi å speide etter Stein Ola og Ola. Avtalen var at vi skulle møtes langs Grøtåa et sted ovenfor setra, og dersom klokka ble mer enn 8 på kvelden skulle vi møtes på setra, sånn i tilfelle vi hadde omgått hverandre langs bekken. Vi hadde tatt oss god tid nedover dalen og forventet at etternølerne skulle innhente oss. Ved håen like ovenfor den første brua, omtrent en km ovenfor Stormyrkoia, tok vi oss ekstra god tid, for her vaket fisken som besatt. Vi forsøkte oss med både mark og spinner, uten hell. I slike håer er det nok flue som gjelder. Fisken beiter på de klekkende insektene i vannoverflaten og er uinteressert i hva som måtte finnes på bunnen. Min erfaring er at det i slike større, grunne håer hvor vannet står helt stille er nytteløst å fiske med noe annet enn flue. Mark er mer effektivt i mindre kulper hvor vannet har litt mer fart. Vi gav etter hvert opp, lokaliserte "brua", og gikk mot Stormyrkoia. Bildet over: Innbydende kulper i bekken. Vi så et menneske oppe ved den indre Stormyrtjønna idet vi passerte koia. Han bodde tydeligvis der. Avisen og snapsglassene på bordet utenfor inngangsdøra avslørte det. Nede ved koia var det imidlertid ikke folk å se, og vi så vårt snitt til å prøve fisken i den innbydende håen like nedenfor husene. Her ble det endelig fast fisk! Arne fikk (med noe hjelp av undertegnede) landet en sprek Grøtåørret på i overkant av tre hekto. Selv om fisken ikke var av det kaliberet man skryter uhemmet av (som man vet finnes i håene her oppe) vart det en stor opptur etter en ellers dårlig fiskedag. Når vi kom ned mot Rundhåen begynte undertegnede å kjenne seg igjen. Her stoppet turen oppover dalen i fjor sommer. Det var et gledelig gjensyn, og "Grøtådalsfølelsen" kom for alvor tilbake i kroppen. Allikevel stemte ikke ting helt på dette tidspunktet. Det er rart hvordan opp- og nedturer følger hverandre sekvensielt når man er på slike turer. Etter oppturen med fisk ved Stormyrkoia begynte nedturen ganske fort for min del, og det tror jeg også gjaldt for Arne. Det var mange faktorer som bidro til dette. For det første hadde myggen begynt å markere sin tilstedeværelse for alvor. For det andre var vi skikkelig slitne, sekken var tung, og vi var gjennomsvette. For det tredje gav fisket i kulpene mellom Stormyrkoia og setra null resultat, noe som begynte å frustrere meg. Disse kulpene hadde jeg regnet som nesten bankers, i hvert fall mtp. å skaffe seg noe småfisk å legge på kveldsbålet. Man tåler mindre motgang fiskemessig når man er sliten, men uansett er en hel dag med resultatløst fiske mentalt tungt. Og, sist men ikke minst; klokka var passert 8, og vi hadde ikke sett snurten av Stein Ola og Ola. Vi var rimelig sikre på at vi ikke kunne ha omgått hverandre, og vi stresset dermed litt med å komme oss ned til setra. Fiske i Seterlona ble derfor sløyfet. Begeret var fullt for min del, ikke i den forstand at jeg var sint og sur, men jeg var såpass lei og sliten at jeg bestemte meg for å gire opp og få gjort unna den siste biten ned til setra fort som fy. Arne hengte seg på. Om det var tempoet/pulsen eller det faktum at var lei og slitne som gjorde at vi nesten ikke vekslet et ord før vi kom til setra vet jeg ikke. Den siste biten gjennom bjørkekrattet langs Vonbekken ned mot setra, med blodhungrig mygg og vanskelig terreng, sugde siste rest av fysisk og mental kraft ut av oss. Når vi endelig kom til setra og fant et selskap på sju-åtte mannfolk i usedvanlig godt humør, men ingen Stein Ola og Ola, ble vi nokså rådville. Skulle vi sette oss til å vente? Skulle vi finne oss en leirplass? Vi lurte oss rundt tunet til den andre siden og begynte halvveis å lokalisere stien mot Grøtåa. Helt ærlig hadde vi ikke noe interesse av å snakke med folk, vi var slitne, svette og i dårlig humør, og gjengen på setra var åpenbart i en helt annen stemning enn oss. Idet vi stoppet for å ta en kjapp rådslagning hørte vi rop bak oss: "Dere har vel ikke tenkt å passere uten å si hei?" Vi snudde oss og konstaterte at vi var "oppdaget". Og dermed fulgte oppturen som alltid kommer etter nedturen. Vi trasket tilbake mot benken på tunet og hilste høflig på gjengen. De ba oss innstendig om å slå oss ned og overrakte oss hver vår halvliter med øl som vi ikke hadde sagt nei takk til om den hadde kostet oss gård, grunn, skjorta og det hvite i øyet til sammen. Praten kom i gang. De var nysgjerrige på hvor vi kom fra, hvor vi skulle, osv. Vi fikk raskt inntrykk av at dette var en gjeng som var over middels godt kjent i området. Den ene mannen, den eldste av dem, var ekstra nysgjerrig og pratsom (på en hyggelig måte, naturligvis). Jeg fikk umiddelbart en følelse av at jeg hadde sett denne mannen før. Han kunne fortelle at han hadde vært her hvert eneste år i 40 år, og at han i år hadde samlet en ekstra stor gjeng og leid setra for å virkelig feire 40-årsjubileet. Praten fortsatte rundt fisket her inne. Jeg og Arne har som nevnt brukbar andrehånds kjennskap til områdene her inne gjennom uttallige timer med kartstudier, mens denne mannen åpenbart hadde førstehånds kjennskap til hvert eneste vann og hver eneste sti og leirplass her inne. Vi spurte og grov, og han svarte mer enn villig på alle spørsmål. Jeg tror vi diskuterte omtrent hvert eneste vann i området her inne, før han så smått ymtet frampå om at han faktisk hadde skrevet noen bøker om området. Det var først da vi skjønte at mannens navn var Terje Mathisen. Umiddelbart ble jeg nesten litt "starstruck", for navnet Terje Mathisen har vel alle med forkjærlighet for dette området hørt om. Jeg fortalte at jeg nettopp hadde lest "Villmark og mennesker møtes", og det virket som han satte oppriktig pris på at "ungdommen" var interessert i området. Etter dette ble han enda mer åpen hva angår fisketips. Vi var naturligvis lutter øre. "Nå skal jeg gi dere noen virkelige gulltips" sa han, og pekte på noen vann og områder på kartet. Ofte når man mottar fisketips fra fremmede er man litt skeptisk - hva har de å tjene på at jeg får vite om deres gode fiskeplasser? Av en eller annen grunn fikk jeg ikke den følelsen nå. Om det skyldes at herr Mathisen hadde tatt seg en øl eller to, eller om det var fordi han ble litt smigret av vår oppriktige interesse for hans kjennskap til området vet jeg ikke. Uansett skulle det vise seg at tipsene var gode som gull. Sjelden har vi mottatt fisketips som har slått såpass voldsomt til. Førstehånds kjennskap til et fiskeområde over flere tiår lønner seg. Bildet over: Vi blir påspandert øl på Grøtådalssetra. En øl som blir rangert som en av de tre beste vi har smak, noensinne. Etter at herrene rundt bordet nær sagt hadde fortalt hver sin historie om storfisk i de ulike vannene i området, og vi begynte å gå tom for spørsmål, ymtet vi frampå om at vi måtte se oss om etter en leirplass. Vi kom fram til at fjorårets leirplass ved Setertjønna var kurant. Denne visste Stein Ola hvor lå, og gutta på setra lovde å guide Ola og Stein Ola dit dersom de skulle komme fordi - noe vi forventet at de gjorde etter hvert. Før vi dro måtte vi bli fotografert sammen med Terje, og vi fikk ikke dra før vi hadde fått hvert vårt halve hjembakte brød. Like før vi labbet i vei smatt Terje inn i "kokhuset" og hentet et eksemplar av sin roman "Journalistens sekk", som han overrakte oss. (Både jeg og Arne har lest den, og boka ble levert tilbake på Grøtådalssetra på en senere tur. På første side i boka sto det "Denne boka tilhører "Kokhuset", Grøtådalssetra", så jeg følte jeg måtte returnere den til sitt rette hjem). Vi takket Terje Mathisen og resten av gjengen for alt - samtalen, tipsene, brødet, boka, og ikke minst ølen, som både jeg og Arne rangerte til topp 3 på listen over beste øl vi noensinne har smakt. Stunden på tunet på Grøtådalssetra var kanskje den fineste på hele turen. Vi labbet i vei mot brua med fornyet mental og fysisk kraft. Vi skisserte planer for fisket de kommende dagene, samtidig som vi diskuterte i hvor stor grad vi skulle stole på tipsene vi hadde fått. I løpet av timen på setra hadde vi fått hørt historier om kilosfisk i nesten alle vannene her inne. Slik blir man motivert av. Nå er det jo en gang slik at der finnes stor fisk i alle vann, like sikkert som at det finnes små fisk i alle vann. Balansen mellom stor og smått vil dog variere. Det samme vil folks oppfatning av et fiskevann. Besøker du et vann én gang, og får tre hektosfisker, skryter du ikke uhemmet av det vannet. En annen kan besøke samme vann hvert år i 20 år, og i løpet av disse årene få 7-8 kilosfisk. Denne personen vil kanskje mene at dette er et utmerket vann. I Femundsmarka varierer fisket utrolig mye, fra uke til uke. Dette vil føre til at folks oppfatning av de ulike vannene er svært spredt. Man hører folk si at fisket i Femundsmarka er dårlig. Jo da, det kan det være. Fjorårets tur inn hit var skuffende rent fiskemessig for oss. Årets tur skulle derimot bli ganske annerledes. Er man heldig, har man sitt livs fiske her inne i løpet av en uke. Jeg har kamerater som sier "hvorfor i all verden drar dere til Femundsmarka, når det er så mye bedre fiske i Lierne?". De har sikkert rett i at fisket er bedre der, men Femundsmarka har så mange andre kvaliteter som jeg mistenker at man ikke finner andre steder. Man får en totalpakke her inne som er utrolig fin. Høyfjellsterreng, steinur, vidder, myrer, barskog, lauvskog, små vann, store vann, bekker, mulighet for både sosialisering og isolasjon, variert fiske, muligheter for padling, toppturer, hytter, koier - alt etter hva man måtte ønske. Som Mathisen skriver; man drar ikke til Femundsmarka utelukkende for de store fiskeopplevelsene. Men er man heldig og dyktig, kan man få dét også. Bildet over: Leirliv Vi etablerte leir ved bålplassen på moreneryggen mellom Sætertjønna og Grøtåa, helt i østenden av vannet. Tarpen ble spent opp slik at den ble en perfekt gapahuk. Den store rota som vi brente bål på i fjor lå her enda, nesten like stor. Vedsankingen gikk greit, men vi måtte samle ved i en større radius enn i fjor. Vi registrerte også at det var knekt en god del grener, og like til benyttet sag på en del av trærne på leirplassen. Ikke bra. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har knekt noen grener selv, men jeg forsøker å begrense dette til det absolutte minimum. Det er ikke nødvendig her inne i Grøtådalen. Nede ved Røa er det sikkert mer rensket langs bakken, men i Grøtådalen er trykket såpass lite at det er lett å finne nok ved til bålet på lovlig vis - i hvert fall om du orker å jobbe litt for det (og det er da vel noe av sjarmen med leirlivet?). Det ser ut til at trær velter og kvist faller ned i ganske stort omfang hver vinter. Kanskje var vinteren 13/14, med alle vinterstormene, særlig snill mot oss som ønsker bålkos både til kvelds og på morgenkvisten. Vi hadde akkurat slått oss til ro da Ola og Stein Ola plutselig dukket opp i leiren. Snakk om god timing. De hadde ramlet inn på Grøtådalssetra ikke lenge etter at Arne og jeg forlot den, og hadde som oss blitt påspandert en kald en. De var dyktig slitne etter å ha gått fra Grövelsjön til Sætertjønna på én dag. Det er en dagsetappe det står respekt av. Vi tilberedte middag (Real turmat og Grøtåørret) og tok en liten en fra lerka. En perfekt avslutning på dagen. I morgen ventet en skikkelig fiskedag! Vi våknet til overskyet pent vær med fare for regn denne morgenen. En herlig følelse å stikke hodet i Grøtåa etter å ha kranglet seg ut av teltet. Kjenne at kroppen kvikner til. Ta en munnfull friskt fjellvann for deretter å sette svartkjelen over bålet som bålmester Arne har fyrt opp, og la vannet koke mens man inntar noen skiver til frokost. Det er viktig å ta seg god tid om morgenen. Drikke litt mer kaffe enn man burde. Glemme klokka og ikke stresse. Stikk motsatt av det man gjør i hverdagen. Dagstursekk ble pakket og kursen satt mot vannet som Terje Mathisen satte pekefingeren over på kartet i går kveld. Vi gikk oss mer eller mindre rett på. Det var duskregn og antagelig tidlig formiddag. Alle hadde over 40 i fiskefeber og vi var raskt i gang på hver vår side av vannet. Tre av oss med sluk og en med fluestang. Allerede på andre kast var det fast fisk. Ikke noe størrelse å snakke om, men det lovet godt mtp fiskebettet. Jeg og Stein Ola gikk langs den ene siden av vannet, den som ved første øyekast så dypest ut, mens Arne gikk på motsatt side. Ola med fluestanga ble stående igjen i den innerste, grunne vika. Og for et bett vi skulle få oppleve! Nesten på hvert kast var det fisk etter slukene våre, særlig på den siden jeg og Stein Ola gikk. Etter en times fiske hadde vi et titalls fisk hvor den største var sju hekto, en var seks, et par var rundt fem, mens de resterende var fra tre og nedover. Riktignok uteble den virkelig store ruggen, men de ultraspreke halvkilosfiskene i dette vannet var virkelig morsomme å ta. Bildet over: Fast fisk i et nytt favorittvann En stor opptur, da jeg hadde forberedt meg mentalt på et relativt dårlig fiske, basert på fjorårets erfaringer. Allerede etter en time hadde vi sikret at turen ikke ble en fiskemessig fiasko, i tillegg til at vi hadde masse mat. Jeg liker å ha det slik at jeg er litt avhengig av å ta fisk til maten på slike turer. Jeg bærer rett nok med meg mer enn nok mat til å overleve, men uten fisk blir det litt spedt. Sånn skal det være, synes jeg. Vi var noe overrasket over at fisken bet så godt på denne tiden av døgnet. Klokka var sikkert rundt 12. Man vet jo at fiskens aktivitet i stor grad styres av klekkinger og insektenes aktivitet, men man har jo erfart at bettet ofte ikke er på topp midt på dagen, uansett. Det er tydeligvis ikke tilfelle her. Det fortalte også Terje Mathisen oss kvelden i forveien. Fisken biter oftest mellom 1 og 2 på ettermiddagen mente han. Det er ingen grunn til å betvile dette. Hvorfor det er slik kan man bare undre seg over, men det er jo ikke ugunstig mtp at man kan tillate seg å sove godt utpå uten å tenke på at man går glipp av morgenbettet. Etter at bettet avtok på dette vannet, var det konsensus at vi skulle gå inn til Kratlland. Et intensivt fiske her inne i fjor gav null resultat, men vannene her inne er likevel så forlokkende, og drømmen og grov Kratlrøye gjorde at vi ikke klarte å holde oss unna. Bildet over: Fin utsikt bakover mot Vonsjøen og Vonsjøgusten fra høyden mellom Grøtådalen og Kratlland. Etter noen polarbrød og litt eksotisk rødvinssnabb der vi kom ned ved Kratltjønna, labbet Stein Ola og jeg medsols rundt vannet, mens Arne og Ola la i vei mellom Kratltjønna og Stortjønna, mot Rundtjønna. Vi avtalte å møtes til lunsj et sted ved sistnevnte vann. Min og Stein Olas taktikk var store sluker og få kast på hvert sted. Det er bedre å dekke et stort område og håpe å treffe fisk, enn å stå å slenge flere titalls kast på samme sted. Står fisken der, så står fisken der (etter det jeg har lest, har ørreten ganske faste "beiterunder"). Er den ikke etter sluken på et av de første kastene, så vil den sannsynligvis ikke være etter på kast nummer 10 heller. Bildet over: Kratlørret Det tok ikke mer enn et kvarters tid før Stein Ola hadde fast fisk. For en opptur! Etter hundrevis av kast her i fjor uten så mye som et napp skal jeg innrømme at jeg ikke hadde helt trua. Man vet at dette er et vanskelig vann. Men det går altså an! Etter en forsiktig landing måtte seks hekto nyyydelig Kratlørret bøte med livet. Fantastisk fin fisk i god kondisjon. Ikke noe monster, men en perfekt stekefisk. Vi fisket oss videre innover mot bua innerst i Kratltjønna med store forhåpninger om det videre fisket. Innerst i Kratltjønna falt jeg for fristelsen og tok den luksuriøse utedassen i bruk. Det skal ikke mange dagene med asketisk turliv til før man anser slike fasiliteter som luksus. Men jeg satt der inne hørte jeg de første tordenskrallene, og det tok ikke lang tid før det begynte å dryppe på taket. Jeg beveget meg etter hvert utover på odden mellom de to innerste vikene i vannet. Regnet tok til for alvor, og jeg bestemte meg for å ta på regnjakke og regntrekk, og søke ly under ei furu. Alle regnskurene hittil på turen hadde vært kortvarige, og jeg antok at denne også ville passere i løpet av en halvtimes tid. Jeg satte meg godt til rette og konstaterte at jeg vill holde meg tørr en godt stund. Slik satt jeg sikkert et kvarters tid mens regnet ble mer og mer intenst. Furukrona over meg ble etter hvert såpass oppfuktet at treet ikke gav noe ly i det hele tatt. Jeg tittet hele tiden opp mot Kratlvola, og de mørke skyene som hang der oppe så ikke ut til å være på vei noen steder. Jeg husket etter hvert at jeg hadde Arnes regnjakke i sekken, og mens jeg bredte denne over lårene mine sendte jeg noen tanker i retning ham som stod borte ved Rundtjønna i høljregnet, kun iført en tykk ullgenser. Så lenge man holder seg tørr, og man føler at regnet vil avta relativt fort, er det bare hyggelig å sitte slik og vente mens man stirrer tanketomt utover terrenget. Dessverre forsvant denne følelsen fort for meg. Makan til regnvær har jeg sjelden opplevd. Jeg gav etter hvert opp å holde meg tørr, og labbet i vei mot Rundtjønna, kanskje mest fordi jeg hadde litt vondt av Arne som stod der uten regnjakke. Allerede før jeg forlot Kratltjønna var jeg gjennomvåt. Borte vel bålplassen omtrent midt på Rundtjønnas nordlige bredd fant jeg alle mine tre turkamerater stående som saltstøtter under hver sin furu, gjennomvåte helt inn til margen. Vi vedtok å forsøke å fyre opp et bål, og fikk etter hvert fisket fram noen tørre kvister fra under steinblokkene rundt omkring. Jeg hadde "tørt" avispapir i sekken. Alle fire sto i ring rundt bålplassen i et desperat forsøk på å dekke til bålet slik at vi fikk fyr. 20 minutter og to fyrstikkesker tok det oss før vi måtte gi opp. Ingenting var tørt i denne haugen av småkvist og avispapir lenger. Regnet så ikke ut til å avta. Det var ingenting annet å gjøre enn å legge i vei hjemover mot Sætertjønna. Gjennomvåte, kalde, slitne og sultne trasket vi med labert humør gjennom blokkbarka mot Grøtådalen. Trøsten fikk være at nestemann som kom til bålplassen ved Rundtjønna fikk en enkel jobb med å tenne bål, dersom kvisthaugen noen gang skulle bli tørr igjen. Vel hjemme i leiren kunne vi konstatere at vi ikke hadde vært forutseende nok til å legge veden inn under tarpen, så Arne og Ola gikk i gang med å tørke opptenningsved på gassbrenneren, da det ikke fantes så mye som en tørr barnål i hele nasjonalparken. Bildet over: Klok av skade flyttes veden inn under tarpen. Etter en hederlig og vellykket innsats for å etablere varmekilde kunne vi endelig få på oss tørt tøy. Du verden hvor behagelig det er å skifte til tørre klær etter å ha vært gjennomvåt i flere timer. Vi koste oss en stund på den tørre flekken under tarpen mens regnet avtok. I kveldinga gikk undertegnede i gang med det som skulle være turens kulinariske høydepunkt; foliestekt fersk ørret med løk og konjakkflambert sjampinjong og kremet soppsaus. Jeg er overhodet ingen stor kokk, så leirplassen oppe på moreneryggen der nede i Grøtådalen får nok aldri noen Michelinstjerne. Men turkameratene virket fornøyd, og vi koste oss virkelig denne kvelden. Det er jo umulig å ødelegge nyfisket, bålstekt ørret. Bildet over: Konjakkflambert ørret og løk Bildet over: Nydelig Grøtådalsørret "Alt er godt i marka" er en frase vi gjentar etter nesten hvert måltid når vi er på tur. Appetitten er jo alltid voldsom etter lange marsjer med tung sekk, og det er jo ikke utenkelig at man i tillegg senker standarden noe når man er ute på tur. Vi tok noen slurker fra flaska, pratet og stirret inn i bålet en god stund utover natta. Det er mye god underholdning i et godt bål. En ny dag rant og morgenstellet i Grøtåa ble foretatt i strålende vær. Vi hadde bestemt oss for å starte hjemturen i dag. Turen til Rönsjön og videre over fjellet til Grövelsjön ble vurdert til å være for drøy for en dagsmarsj, så derfor bestemte vi oss for å gå til Rönsjön denne søndagen. Ruta skulle gå via Finnvolltjønnan og videre opp dalen langs Vonbekken mellom Sylfjellet og Svukus østligste topp. Bildet over: Arne poserer med Svuku i bakgrunnen. Bildet over: Ola forserer brua over Grøtåa ved Grøtådalssetra. Dagen startet med en liten nedtur. I det jeg skulle ta på meg fjellskoene som hadde ligget inntil bålet for tørking, merket jeg at tørkingen hadde blitt vel intensiv, slik at noe plast på tåa hadde smeltet og skar som en kniv i mot tærne mine. Nybegynnerfeil. Ikke optimalt, men jeg tok på rikelig med sportsteip rundt tærne, og vi labbet avsted. På setra var det tomt. Vi hadde håpet å treffe disse herrene igjen slik at vi kunne få takket skikkelig for tipsene vi fikk. Vi snuste litt rundt på tunet og tok noen bilder på denne fantastisk idylliske setervollen før vi trasket videre langs autostradaen av en sti som går vestover fra setra. Bildet over: Grøtådalssetra er virkelig en perle. Etter en times marsj var vi ved Finnvolltjønnan. Her ble det en pust i bakken og litt fiske. Vi så masse småfisk som svømte rundt i det grunne vannet, men ingen ville ha agnet vårt. Bildet over: Finnvolltjønnan. Bildet over: Finnvolltjønnan med Svukus tre hoder i bakgrunnen. Marsjen gikk videre i den slake stigningen opp mot det høyeste punktet før terrenget bikker ned mot Rönsjön. Her oppe ligger det ei lita tjønn, hvor jeg mener Vonbekken har sitt utløp. Her ble det en lengre matpause, med stekt ørret og avkjøling av såre føtter i det iskalde, klare vannet i Vonbekken, like under en snøfonn. Terrenget her oppe i skjæringa, hvis man kan kalle det en skjæring, mellom Sylfjellet og den minste toppen på Svuku er vidstrakt og med bare lav vegetasjon, og utsikten bakover mot Grøtådalen, Kratlland og Røavassdraget er fantastisk, særlig i det klare, fine været vi hadde. Utsikten fra toppen av Svuku må være helt ubeskrivelig, og jeg bestemte meg for at jeg skulle opp dit neste gang jeg var på disse traktene. Bildet over: Fantastisk utsikt bakover mot Grøtådalen og Kratlland. Bildet over: Vonbekkens spede begynnelse Bildet over: Litt klatring måtte til Bildet over: Rönsjön i det fjerne. Herfra og ned til Rönsjön tok det bare en halv times tid. Vi bestemte oss for å gå et stykke langs vannet, for å få kortest mulig marsj på siste dag. Rönsjön er veldig lang, og terrenget på sørsiden viste seg å være fryktelig tunggått. Steinur overgrodd med mose, stedvis tett bjørkekratt, mye opp og ned, og tilsynelatende stiløst. Vi jobbet og slet en time eller to langs vannet, til vi var litt over halvveis. En del av vannet tilhører Sylen fiskekortområde, men vi var usikre på hvor denne grensen går. Vi fant en perfekt leirplass som vi antok at lå på "lovlig" side, ute på en opphøyd odde, med godt utsyn utover vannet og fjellene bak, og med teltplasser litt lengre fra vannet. Bildet over: Rönsjön Det tok ikke mange minutter før slukene var våte. Man vet jo at såpass store vann kan være vanskelige å fiske fra land, så forventningene var ikke all verden. Vi var uansett rimelig fornøyde med fangsten på denne turen. Den av oss som er minst ivrig på fiske, som alltid surrer med et eller annet i leiren mens vi andre fisker, den eneste av oss som kan være på tur uendelig lenge uten å bli frustrert over dårlig fiskebett, den av oss som heller eksperimenterer med fluestanga mens vi andre hover inn fisk med sluk, bestemte seg også for å svinge slukstanga denne ettermiddagen. Jeg snakker da om Ola. Med en 7-grams sluk (alt for liten etter vår mening) stilte han seg opp for å fiske akkurat på samme flekken som alle vi andre nitidig hadde fisket over flere ganger (amatør!). Ett kast, to kast. Pang! Ørret. 1 kg blank. Større fisk enn både jeg og Arne noen gang har tatt i ferskvann. Bildet over: Kilosørret Velvel. Tilfeldig. Flaks. Vi unnet i hvert fall Ola fisken. Mens storfiskeren kunne ta seg en kaffekopp og en pust i bakken, følte vi andre at vi måtte intensivere innsatsen. Her var det tydeligvis muligheter. Arne og Stein Ola fisket vestover, jeg østover. Stort sett når jeg er i villmarka, liker jeg stillheten, roen og enkelheten. Legge vekk mobilen, ikke vite hva klokka er. Av og til synes jeg likevel at det er fint å ta med seg et element fra sivilisasjonen som egentlig ikke hører hjemme på en slik tur, nemlig musikk på øret. Når man skal fiske helt alene rundt et vann, for eksempel. På min solotur oppover langs Rönsjöns sørlige bredd hadde jeg litt stemningsskapende musikk på øret. I slike øyeblikk, når fiskebettet er totalt fraværende, og man strengt tatt kjeder seg litt, er det fint å løfte blikket og se mot fjellene i bakgrunnen, mens musikken forsterker følelsene og inntrykkene fra syns- og luktesansen. Det fører til at tankene vandrer litt ekstra, og man slapper enda mer av. Riktig type musikk er selvfølgelig en forutsetning. Jeg hadde ikke føling med fisk før jeg kom til den odden hvor jeg hadde bestemt meg for å snu. Da hadde jeg vel fisket i en liten time. Her landet jeg to ørreter på to kast, begge mellom 3 og 4 hg. Akseptabelt. Aldri har jeg fått så sprek og vilter fisk. Begge snurret sena så mange ganger rundt sluken og hempevirvelen at jeg måtte fram med kniven. Morsom fisk. Tilbake i leiren lød rapportene at det hadde vært null bett vestover. Hva Ola hadde bedrevet mens vi andre fisket spurte jeg ikke om, men jeg tviler på at han hadde fisket så mye. Uansett bestemte han seg for å igjen ta noen kast der ute på odden hvor vi campet. Ett kast. Pangpang! Ørret. 1,2 kg. Samme sted, samme sluk. Bildet over: Kilosørret nr. 2. Nå kunne det ikke være tilfeldig lenger. Han måtte gjøre noe riktig, som vi andre ikke gjorde. Jeg velger å "skylde" på sluken. Det er ikke ofte man ser at en bestemt sluk fisker så mye bedre enn andre lignende sluker, men det kan ha vært tilfelle her. Slik jeg forstår det, kan det ofte være slik med røya, men ørreten, der hvor jeg kommer fra, tar stort sett uansett variant av Lillauren, Sølvkroken Spesial etc., dersom den tar noe i det hele tatt. Uansett unnet vi oppriktig talt Ola å ta fisk. Vi unnet ham også å ta stor fisk, til og med størst fisk. Men at han skulle ta to av arten størst fisk var kanskje i overkant. Vi stekte mine to småfisk på bålet og spiste dem med potetmos. Bildet over: Hva mer kan man ønske seg? I det fjerne hørte vi et tordenskrall. Vi hadde så langt hatt en del værskifter på turen, så vi antok at det snart ville bli regn. For å være føre var spente vi opp tarpen. Gode og mette, døsige og late etter dagens strabaser tenkte vi at teltene får vente. Nå skal vi kose oss under tarpen mens regnet passerer. Vel. Jeg har aldri sett et uvær komme så raskt. Jeg tror ikke det tok mer enn ti minutter fra blå himmel til det blåste opp og de første regndråpene falt mot den femundske bakken. Vi skjønte fort at dette var et uvær med stor u. Det hersket en stund kaos i leiren; teltene ble satt opp i rekordfart, det ble lagt steiner på tarpen, og alle gjenstander ble kastet under denne. Bildet over: Uvær. Vi rakk alle å montere oss under duken, sånn noenlunde tørre, før regnet tok til for alvor. Vi blandet oss en toddy mens tordenværet eskalerte. Det lynte og tordnet intenst på alle kanter; mot Svuku i vest, mot Sylen i øst og mot Rönsjöruten, Grøthogna og Sylfjellet i nord. Det var umulig å si hvor været kom fra og hvor det var på vei. Vi hadde utsyn over vannet, mot Rönsjöruten og Grøthogna. Synet av lyn som lyste opp fjellene foran oss, i områdene mellom Grøtådalen og Rönsjön, var både skremmende og mektig. Regnet, vinden og tordenskrallene gjorde det nesten umulig å snakke sammen der vi satt på rekke under tarpen, tarpen som vi sverget på at vi aldri skulle dra på tur uten igjen. Selv om det ikke var fritt for at vi var noe redde, følte vi oss på en måte trygge i vårt lille krypinn. I slike situasjoner er det godt å være flere. Personlig har jeg aldri vært utendørs i et slikt uvær før, i direkte kontakt med naturkreftene uten beskyttelse fra fire vegger og tak. Det var som nevnt skremmende, men også en stor og mektig opplevelse jeg ikke ville vært foruten i ettertid. Der vi satt hadde vi panoramautsikt mot det som så ut til å være tordenværets kjerneområde, og sikksakklynene herjet vilt i fjellsidene helt ned mot Rönsjön. Hvor lenge tordenværet pågikk, vet jeg ikke. Det må ha vært over en time. Hver gang vi trodde det var over, smalt det på nytt i motsatt himmelretning og Rönsjöruten sto igjen i lys lue. Etter hvert som tordenværet gav seg, økte vinden. Den rev og slet i tarpen og bardunene og truet med å gjøre den luftbåren. Og med et gjorde vinden alvor av truslene; en bardun røk og tarpen stod rett til himmels, kun holdt tilbake av noen steiner vi hadde lagt på i bakkant. Vi var på føttene i løpet av millisekunder, fikk tarpen ned på jorda igjen, brettet den over tingene våre, la på rikelig med steiner, og krøp inn i teltene. Den natta sov jeg svært dårlig. Vinden rev i teltet og jeg var ikke trygg på at det var godt nok bardunert. Teltet mitt, et Ajungilak Anjan 2, som jeg ellers er svært godt fornøyd med, lager dessverre mye lyd i vinden, slik at man hele tiden føler at teltet er i ferd med å klappe sammen. Kanskje sto det ugunstig plassert i forhold til vindretningen, kanskje var det for dårlig oppspent, kanskje var jeg overengstelig denne natten. Dette er uansett det eneste jeg har å utsette på teltet. I ettertid, i lys av opptil flere hendelser hvor folk har blitt truffet av lynet i fjellet, innser jeg at vi ikke levde helt ufarlig denne kvelden ved Rönsjön. Vi satt utsatt til på en forhøyning ved en stor vannflate, mens et kraftig tordenvær herjet like over oss. Om vi var heldige som ikke ble rammet av lynnedslag er umulig å vurdere, men uansett bør man ha respekt for alle typer uvær så høyt til fjells, det være seg nedbør, tåke, vind, temperatur eller tordenvær. På denne turen fikk vi oppleve både tett tåke, kraftig regn og intenst tordenvær. Selv om ingen av værsituasjonene vi kom borti var livstruende for oss, er det ikke vanskelig å tenke seg at været i verste fall kan gå på livet løst i fjellet. Er man langt unna ly, gjennomvåt, kald, uten mulighet for å få på seg tørt, mens skitværet vedvarer, kan det være skummelt. Likeledes om man er fanget på snaufjellet i et kraftig tordenvær, eller i ulendt terreng i tett tåke. Værskiftene kommer utrolig raskt i fjellet. Et eller annet sted har jeg lest eller hørt at det en gang på tidlig 1900-tall var en dame som frøs i hjel ved Røa, i midten av juli. Terrenget ved Røa er på ingen måte det mest ekstreme, så dette får stå som et tragisk eksempel på et worst case scenario. Vi våknet neste morgen til vindstille og oppholds. Alle tingene hadde overlevd natten under tarpens beskyttelse. Vi pakket, spiste, og tok fatt på den siste marsjen. Denne dagen skulle bli en ren transportetappe på merket T-sti fram til Grövelsjön. Før turen hadde jeg lest litt om Sylen, samt sett NRK-programmet "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" fra denne utposten, og gledet meg til å se stedet. Vi hadde et lite håp om å kunne kjøpe oss båtskyss over Grövelsjön, og håpet således å treffe folk på Sylen eller Ryvang. Vi brukte vel omtrent to timer ned til vannet. Marsjen gikk knirkefritt på bra sti og i godvær. Bildet over: Grövelsjön. Sylen og Ryvang ligger i enden av vannet nærmest de tre poserende turistene. Bildet over: Sylen og Ryvang med Sylfjellet i bakgrunnen Nede ved vannet møtte vi det som jeg mener er fruen på Sylen. Vi spurte høflig om det gikk båt over vannet, men vi fikk negativt svar. Hun kunne imidlertid fortelle oss at det ikke tok mer enn et par timer herfra til Fjällstasjonen. Det var oppløftende da jeg nesten fryktet det dobbelte. Den første kilometeren eller så fra Sylen innebar bratt stigning og mye melkesyre i ulent terreng. Vi måtte liketil tråkke oss over en enorm snøskavl som fremdeles skjulte stien. En påminnelse om at det fremdeles var tidlig på sommeren høyt til fjells. Bildet over: Spor av vinter i fjellet. Etter hvert ble terrenget slakere og mer vidstrakt. Vi krysset flere flomstore bekker; våren kom tydeligvis noe senere her enn i Grøtådalen. Vi slukket tørsten i bekkene og nøt solskinnet. Opp mot stiens høyeste punkt satte Stein Ola opp en fryktelig fart, og det var med nød å neppe jeg klare å henge på. Han mente nemlig at hvis den eldre damen på Sylen kunne gå strekningen på to timer, måtte jammen vi, fire mannfolk i vår beste alder, klare det betydelig fortere. Langs stien møtte vi et par andre turgåere, sannsynligvis på tur mot Svukuriset, som må ha trodd vi var steingærne som gikk tur i dette tempoet. Uansett angret vi ikke på at vi hadde gasset på litt da vi rundet toppunktet og fikk utsyn mot Fjällstasjonen. Fantastisk utsikt. Bildet over: Siste etappe. På tross av nedoverbakke, klopper og ellers fin sti, var den siste biten seigere enn den så ut til, mest fordi føttene mine for alvor begynte å verke. Særlig den aller siste etappen langs asfalten opp til bilen var vond. Men - vi klokket inn på to timer og fem minutter. Turen var over for denne gang. Vi var sultne som okser, men da Fjällstasjonen ikke hadde åpnet for sesongen enda, ble det ikke burger og cola før vi kom til Tolga. For å oppsummere: en fantastisk tur! Det aller meste klaffet denne gangen. Totalt sett var vær og temperatur upåklagelig årstiden tatt i betraktning. Det samme gjelder fisket. Jeg tror ikke man vanligvis kan forvente et slikt fiske så tidlig i Femundsmarka. Riktignok kom våren relativt tidlig, men jeg tror også vi hadde griseflaks med timingen vår. Jeg skal ikke spekulere for mye i årsaker til det gode fisket, men det er mulig vi traff akkurat den perioden fisken hvor alvor våkner fra vinterdvalen og blir aktiv, og kanskje er noe ukritisk i matveien? En annen svært positiv ting var at vi var lite plaget av insekter. Vi merket deres tilstedeværelse bare sporadisk. Det betyr vel at vi var griseheldige med timingen også på dette punktet. Det er ikke mange dagene her inne man kan få behagelig vær, normal vannføring, tørt terreng, gryende vårstemning, godt fiske og lite insekter samtidig. I kommende år skal jeg absolutt tilstrebe å treffe på disse dagene, men jeg er forberedt på at det kan være vanskelig. Turfølget må også sies å være upåklagelig. Ingen syting og klaging, bare positivitet og trivelige kvelder rundt bålet. Vi fikk oppleve nærhet til naturen på både godt og vondt, og gjorde oss mange nyttige erfaringer i forhold til dette. Det som kommer til å sitte igjen lengst i minnet etter denne turen er utvilsomt kvelden i tordenværet ved Rönsjön. En mektig opplevelse! Det eneste jeg virkelig angrer på etter turen er at vi ikke gjorde den lengre. Det er bare å takke både turfølge og Femundsmarka for turen og si på gjensyn!
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.