Vinnerliste

Når man av ulike grunner ikke får farta til fjells sjøl for tida, men abstinensene river i kroppen, er det å mimre over tidligere sprell en god substitutt. I det herrens år 2010 (a.k.a. mitt tidligere liv: uten unger, jobb, hus..) hadde ei venninne og jeg en fin tur over Hardangervidda i februar. Denne turen var ikke «bare» for forlystelsens skyld - Ane, som gikk 2.året friluftslivsstudie trengte en egenferd i studiepoenga – derav tittelen. Jeg takka ikke nei til en ukes pause fra transkribering og diktanalyse på engelskstudiet mitt. Her kommer turrapporten! Hvis over 10 år gamle turer er for utdatert til å skrives om, får den slettes. Søndag 21.feb står vi klare ved sørenden av Sønstevann, Imingfjell. En overlessa Fjellpulken Snerten og en tilsvarende overlessa, lettere modifisert barnepulk fra 70-tallet er våre følgesvenner for de kommende dagene. Sjåføren følger oss et stykke nordvestover før han ønsker oss god tur og snur tilbake til bilen igjen. Vi labber vestover over vannet og slår opp turens første leir på neset som stikker ut i Vikvatn. Fytti så tungt, og kaldt og jævlig. Kroppen min streiker helt, jeg er kvalm og svimmel. Ei natt med frysing og kaldsvetting gir lite søvn, og jeg tar meg i å savne transkribering og diktanalyse. Her er det nødvendig å gå litt tilbake i tid for en forklaring. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra en to ukers studietur i York i England - les to ukers «pub-til-pub-vandring», hvor både frokost, lunsj og middag gjerne ble inntatt på pub (billig pint!), i vårlig klima. Vi tok jo den kulturelle delen av studiet på alvor, må vite. Jeg var knapt edru da flyet landa lørdag morgen, vi hadde hatt en heidundranes avslutningsfest kvelden før. Mye var ferdigpakka fra før vikingraidet over Nordsjøen, resten ble hivi i pulken innimellom noen sårt tiltrengte powernapper. Egg, bacon, hamburgere, chicken curry og usunne mengder øl ligger som en tung stein i magen og formen er antakelig på sitt bunnpunkt for tjueåra akkurat nå. Det er litt flaut å innrømme at jeg faktisk er fyllesjuk. Ny dag, nye muligheter – vi fortsetter vår labbing vestover. Havrebomber fra fryseren (rester fra Svalbardpåske to år før) som lunsj gir den ustabile magen litt å jobbe med... Ved Soltjønnhovda får vi øye på en liten villreinflokk oppi lia, kjekt! Vi glir nedover mot Mårbu og kveldssol-strålene glitrer i snøen. Det oppstår en liten interessekonflikt; jeg er sterkt frista til å tilbringe natta inne på hytta, når vi nå likevel er her rundt leirslagingstid. Få tørka den fylleangst-svette-nedisa posen min og nyte litt ekstra komfort. Ane er skeptisk, hun har sett for seg en egenferd av det edle slaget. Etter litt om og men (og mulig noen tårer fra meg) ender vi opp med å innta herberget. Kvelden avrundes med en yatzy-runde, og yatzy med seksere må selvsagt dokumenteres. Morgenrutinene våre på tur er godt innarbeida. Vi kjører «slaveordning» av matlaging og snøsmelting, med vaktskifte etter frokost. En annen fin greie er omhyggelig fordeling av rosiner i frokostblandingene. Jeg hæler ikke rosiner, men rakk ikke (orka ikke) å pelle ut alle rosinene fra mine «God Dag Frukt»-frokostrasjoner under mellomlandinga før turen. Disse plukkes derfor omhyggelig ut, og omplasseres til Ane sin frokost. Repeat hver morgen. Det er kaldt å komme i gang i dag også, men kroppen lystrer noe bedre, og vi har fint vær. På vei mot Austre Hettehove får jeg en sånn «åpenbaringsfølelse», en rus, som av og til slår til i møte med naturen. Fjellet er opplyst av morgensola, vi går fortsatt i skygge. Jeg kan lukke øynene og fortsatt kjenne tiltrekningskrafta fra fjellet. Blir helt satt ut av hvor stort det er, og hvor liten jeg er i møte med det. Får frysninger på ryggen som ikke skyldes temperaturen eller formen. Står sånn og bare nyter tilværelsen en stund, inntil føttene gir klar beskjed om at her er det bare å gå på videre for å få varmen. Følelsen forsøkes foreviget med kamera først, som vanlig uten å lykkes helt. ' "The smaller we come to feel ourselves compared to the mountain, the nearer we come too participating in its greatness. I do not know why it is so..." Arne Næss sr. "Jeg står i morgenlyset på høgda, aleine med mitt eget spor i nysnøen. Stillheten kimer i ørene mine, -jeg kommer liksom så nær meg sjøl. Så midt i sentrum at det nesten gjør vondt." - Hans Børli Et glimt av Gaustatoppen i det fjerne! Nå følger vi Søre Nordmannsslepa, og på vei over til Viuvatnet dukker det opp to enslige rein i lia. Vi slår leir helt i vestre ende av vannet, bardunerer godt – her ligger vi utsatt til. Det blir heldigvis en rolig natt, men også den kaldeste i løpet av turen. Dag fire setter vi kursen mot Lågaros – der har jeg aldri vært før. En stund skrår vi litt for mye sørover, men så finner vi riktig kurs, og kan innta en noget hustrig lunsj på utedassen til hytta. Vi ser en skiløper langt ute på Bjornesfjorden, første tegn til Homo Sapiens-liv så langt her på vidda. Vi fortsetter litt vest og ser spor etter en større reinsflokk ved Sørtjønnhovda. Videre dreier vi sørover i Flysjådalen, og slår leir ved den lille hytta Skardbu. Her dukker turens antakelig største faremoment opp; en sulten rødrev! Mens vi smelter snø og forbereder middag hører vi plutselig krafselyder utenfor teltet. Når Ane får opp yttertelt-døra ser hun rødreven; den gnager på pakkposen hennes med matrasjoner for resten av turen. 70-tallsbarnepulken har bare åpning bakerst, reven har klart å gnage hull i stoffet der framme hvor pakkposen lå inni. Den blir jaga vekk, og pakkposen blir med inn i teltet for natta. Neste morgen er rødreven der fortsatt, den er ikke akkurat folkesky. Sikkert litt av hvert av matrester å få tak i her ved denne hytta, den brukes vel av jegere om høsten. Vi sier farvel (den følger etter et lite stykke) og begir oss oppover motbakkene i Skardbu-Tjønndalen, over Tjønndalstjønnane og ned i Kvennedalen. Kvenna – den har vært min store frykt. Jeg er den heldige eier av en fullstendig irrasjonell, nevrotisk frykt for islagte vann. Respekten for elva Kvenna er stor, men antakelig noe malplassert i februar. Ane tilbyr seg raust å gå først, og jeg tasser etter på så lette skritt som mulig. Vi kommer oss helskinna over – selvfølgelig. Her er det sannsynligvis solide mengder stålis under snøen. Skuldrene synker og pulsen nærmer seg normalt ski-labbings-nivå igjen – den labre formen (som forklart innledningsvis) tatt i betraktning. Livet er atter herlig og bekymringsløst! Jeg overtar modig stafettpinnen i front bortover lia ved sørsida av Gunleiksbuvatnet. «Drønn!» - der raser snøen under meg – og jeg ser rennende vann! Noen febrilske stavtak seinere står jeg på fast snø igjen. Ane går i en bue litt ovenfor, og kommer fint over. Det er antakelig sideelva/bekken Merakkåi som spilte meg et puss. Dårlig gjort overfor en med solide nerver fra før. Nå venter en drøy stigning opp mot Saurflott. Vi slår kveldens leir rett sørøst for Brasfetnuten, ca 1300moh. Det har skya litt til i løpet av dagen. Middagene er et av dagens høydepunkt – her er det ingen REAL turmat, nei! Tørka fisk og kjøtt, tørka grønnsaker, og ris, potetmos eller pasta til. Ane kokkelerer med godt humør i ytterteltet. Kroppen har fått akklimatisert seg både til vinter og et aktivt liv nå, og jeg får en god natts søvn. Dag 6 fortsetter vi sørvestover, gjennom Urdeskard. Under lunsjpausa i østenden av store Urevatnet drar Ane fram ei pakke fra pulken – krydderkake med sjokoladetrekk! En orgasmisk opplevelse for smaksløkene, knekkebrøda og brunosten må pent finne seg i å vente litt. "Nu er jeg stålsatt, jeg følger det bud der byder i høiden at vandre! Mit lavlandsliv har jeg levet ut, her oppe er vidde, frihet og Gud der nede famler de andre." -Henrik Ibsen Temperaturen har økt litt, så det går an å sitte litt ekstra lenge og nyte. Litt hopp og sprett fra en stein blir det også. Store Urevatnet blir en psykisk påkjenning for meg, og nok en gang «bor» jeg rett bak pulken til Ane. Nedfarten til Nedre Hellevatnet blir en utfordring – det er flatt lys og vanskelig å se godt, og mange «terrengvariasjoner» som ikke kommer fram på kartet. Vi prøver å gå parallelt med elveleiet i syne, men der er det for bratt. Terrenget ned mot vannet består av flere «hyller», og det flate lyset gjør det vanskelig å se hvor bratt og langt det er ned bakkene. Min indre Ludvig dukker opp – «ække detta fali, a?» De fleste turvennene mine er mer av Solan-typen, som gyver løs på det meste uten særlig bekymringer. Ane er intet unntak. «Neida, dette går bra – vi prøver her!» Typisk nok blir disse karaktertrekkene ofte forsterka i møte med hverandre, en interessant studie i gruppedynamikk. Ved kanten på en utforbakke setter jeg meg på bakbeina – ned her skal jeg ikke! Jeg går litt bortover langs «hylla» for å se om det blir slakere der, mens Ane prøver seg. Det er ikke så langt bortover jeg går, og omsider finner jeg en nedfart som egner seg bedre for folk født og oppvokst i Indre Østfold. Jeg går i retning av der Ane må ha kommet ned, men ser ingen. Roper – hører ingenting. Fytti, for ei tabbe å dele seg sånn. At jeg ikke bare turte å henge meg på. Det er antakelig ikke mange minuttene jeg går der og leiter, men de føles lange – og jeg rekker å tenke gjennom de fleste mulige katastrofale scenarioer. Jeg har teltet i min pulk – hun har den fora jervenduken i sin. Varmt vann har vi begge, og godt med klær. Joda, vi tåler det om vi ikke finner hverandre umiddelbart. Der dukker hun heldigvis opp! Lenger bort enn jeg trodde. En Solan med litt mindre rak rygg, og et bekymra blikk. Det var et ikke ubetydelig dropp ned fra den skavlen hun dro utfor, og da hun landa i bunnen kom pulken etter og traff ene skuldra, som er bra vond. Vi er alvorstynga under ferden videre mot Hellevassbu, hendelsen setter en støkk i oss. Det er full enighet om at ei natt på hytta er helt innafor. Her tørker vi soveposer, ullkartanker (vi bruker det inni Varg Polar skisko) og pleier ski og kropp. Ane har en stygg blodblemme på en hæl, og skuldra er vond – men hel, heldigvis. Dag 7 har jeg ingen bilder fra, det er en klassisk «hette-dag» hvor det verken frister å dokumentere noe som helst, eller stoppe opp for pauser. Seinere får vi vite at forsvaret avbrøt og fikk ut soldater på vinterøvelse litt lenger øst for oss denne dagen, på grunn av været. Lunsjen blir inntatt i rusletempo. Vi treffer vårt første Homo Sapiens på nært hold, en nederlender som skal gå Norge på langs. De faste strofene om vær, føre og rute blir utveksla. Et staselig møte! Vi ønsker hverandre lykke til på resten av ferden. Turens siste leir slås opp ved østenden av Mannevatn. Satelittelefonen blir tatt i bruk for å ringe hjem til min mamma som har bursdag denne dagen, 27.februar. Litt unødvendig kanskje, men det må jo være bra stas å bli sunget for fra Hardangervidda over satelittelefon! Siste dag er en ganske kort etappe, men med like dårlig sikt og flatt lys (heldigvis mindre vind) enn de to foregående dagene tar det sin tid å komme seg ned til Haukeliseter. Her er det også mange terrengvariasjoner som ikke kommer fram på kartet, og lumske skavler. Vi bruker god tid og kjører for det meste Ludvig-strategien. Den siste nedfarten, fra store Venaretjønn og til fjellstua, skriver seg neppe inn i historiebøkene hva stil angår, her handler det bare om å berge kropp og utstyr ned helskinna. Omsider er vi der, ved porten. Egenferden er i boks! Totalinntrykket er godt; dette var en bra tur. Glemt er frysing, gnagsår, overdimensjonert frykt, melkesyre og bakrus; tilbake står lyset, fjellene, villreinen og krydderkaka. Rart med det der! Vi er fullt klar over at vi ikke lukter godt, men inntar spisesalen likevel – fullstendig uten dårlig samvittighet. Vi burde være mer enn kvalifisert nok til å få spise på en fjellstue! Burgerne smaker fortreffelig, og studieturen til York er et såpass tilbakelagt stadium at en iskald øl også settes stor pris på. Takk for oss, Hardangervidda!

(Nok en mimre-tråd, bær over med meg. Deler av turrapporten vil gi mer mening om man har lest om Hardangervidda-turen fra året før) Ny vinter, nye turmuligheter for Helan og Halvan (jeg er da altså den korte, brede). Denne vinteren er det PPU-studiet med fagdidaktikk og Vygotskys proksimale utviklingssone jeg rømmer fra. Vi har fem dager til rådighet, og pakker utstyret i de samme følgesvennene som sist. Underveis på kjøreturen fra Bø til Setesdalen sitrer det i kroppen. Setesdalsheiene er ukjent terreng vinterstid for oss begge. Får vi se villrein i år og? Hvordan blir været og føret? Klarer jeg å snik-styre ruta unna den oppdemma Rosskreppfjorden, eller vinner Solan? Denne diskusjonen har vi foreløpig ikke gått for langt inn i under turplanlegginga. Bilen parkeres ved Berg (like sør for Valle) og vi tar fatt på motbakkene. Sjøl om jeg ikke kommer rett fra en to ukers pub-til-pub-vandring denne gangen kjennes høydemetrene godt i beina. Været er heldigvis strålende, og turens første lunsj nytes i sola. Vi fortsetter oppover og passerer Stavskarhytta i subbetempo. Leiren settes opp så fort vi har kommet opp på høgda og det flater litt ut. Rein (pun intended) varmeluksus for føttene! Neste morgen, sol igjen! Vi treffer på nederlendere og tyskere på vei ut fra Bossbu. Her ser det fint ut, hit vil jeg på besøk en annen gang. Skituppene vendes sørover, over Kolsvatnet, ut ved sørenden og rundt Midtfjellsristin (ga følelsen av å vandre på verdens tak) til hytta Svartenut. Leiren etableres opp mot lia østafor hytta. Morgen dag 3 er en sånn perfekt en, hvor alt bare er helt nydelig. Skyfri himmel og vindstille, soveposene kan henge ute over pulkdragene og tørke i sola, frokostblandinga smaker ekstra godt. Ane tar et bilde av Selik og meg inne i teltet på doturen sin, og lykkes ganske godt i å forevige vår eufori. Etterpå er det min tur til å tømme blæra. Det er noen fjerne, uforklarlige lyder fra oppi lia bak oss, som jeg har stussa på fra inni teltet. Mens jeg sitter der på huk med stillongsen nedafor knærne ser jeg noe som beveger seg på åskanten mot horisonten. Det der er så visst ikke steiner – det er villrein! Mange! «Ane!» utbryter jeg lavt i retning teltet. «Lia bak oss er full av villrein!» Hun tror jeg tuller, hun var jo akkurat ute sjøl uten å se noe. Jeg må zoome inn på bildet på kameraet for å få henne overbevist. Mange av dyra ligger i ro, andre rusler rolig rundt. De har nok tilbragt natta her, som våre naboer. En perfekt morgen blir bare enda bedre! Vi prøver å bryte leir uten for mye lyd for ikke å skremme opp reinen, her er det vi som er på besøk, og de er sårbare. De observerer oss, men viser ingen tegn til å reagere noe særlig – antakelig fordi de ikke kan kjenne noen lukt. Ferden vår fortsetter sørvestover og vi passerer etter hvert en ny flokk på vår venstre side. En scooter har kjørt før oss og stikka ruta videre, så noen store orienteringsutfordringer vil det ikke bli denne turen. Ved Skrubbenuten går det ikke lenger å utsette diskusjonen om mulig krysning av Rosskreppfjorden, vi må ta et valg – gå rett sør over bukta Kverevatn, eller følge kanten av vandet på østsida. Vinterløypa er stikka over vannet, og jeg legger min indre Ludvig til side. Vi rusler over, og det går helt fint, selvfølgelig. Vi krysser et annet skispor som ikke kan være så mange dagene gamle. Jeg veit at ei venninne og kjæresten ofte er på tur her oppe, og ganske riktig – når jeg snakker med henne etter hjemkomst bekrefter hun at de var her i dette området to dager før oss. Det kan ha vært deres spor! Oppover mot Vardsvasseggene kan vi se tilbake på sporene våre fra mesteparten av dagens etappe, en storslagen utsikt. Mot sør aner vi konturene av et værskifte; disig luft med ispartikler og skyer. Vi slår leir ved et lite vann i Smogedalen, og GPSen viser at vi har truffet ganske akkurat på Suleskard-vegen. Godt det ikke er noen overhengende fare for bobilturister akkurat nå. Dag fire våkner vi til det fryktede væromslaget, det blåser friskt og med snødrev i lufta. Vi velger å følge den stikka løypa sørover til Øyuvsbu, sjøl om det blir en liten omstikker. Ved Øyuvsbu blir vi ikke frista til å ta lunsjen ved «Koseplassen», skiltet virker nokså malplassert akkurat nå. Oppover i lia mot vegen igjen går et lite snøskred til venstre for oss, på trygg avstand. Fra nå av følger vinterruta Suleskardvegen hele veien ned til Fardalen. Det blir en hustrig etappe med stedvis i overkant bratte sider ovenfor eller nedenfor oss for min indre Ludvig. Heldigvis er det også muntre situasjoner underveis, som da vi diskuterte om vi faktisk kunne kjenne fe-rista under snøen. Ved Myklestøyl settes teltet opp for siste gang for turen, og Ane graver den siste arbeidsgropa i ytterteltet. Siste dag byr på samme typen vær, men vi har jo etter hvert kommet oss ganske langt nedover og er sånn sett mer beskytta for været. Nedfarten fra Fardalen, der vinterløypa slutter, og ned til Nomeland i Setesdalen, er en interessant opplevelse. Forsøk på å ta seg fram uti skogen parallelt med veien gis opp, vi prøver lykken med ei ski på veien og ei litt oppi brøytekanten for bremsing av farten. Bilistene vi møter ser ut som de lar seg underholde av seansen. Nede ved Nomeland kommer veien vår ut ved en barnehage hvor ungene er ute og leker. Vi er visst et spennende syn, og får mange spørsmål om hvor vi har vært, hva vi har gjort og hvorfor vi ser ut som vi gjør. Nå gjenstår bare siste etappe – og den håper vi inderlig at vi får litt hjelp med. Slagplanen for å få haik opp til Berg ved Valle igjen diskuteres – bør en av oss gjemme seg i bakgrunnen mens den andre står på veien og haiker? Pulkene, det er kanskje best at de ikke synes? Vi prøver lykken, og jadda! En lokal helt med pickup og tre seter foran stopper. Pulkene kan bli med på lasteplanet. Flaks! Praten går på bilturen, det er en trivelig kar dette. Han spiller Åsmund Åmli band på anlegget, og skrur opp på full guffe: «Eg e kåt, eg e galen, eg e frå Setesdaaalen!» Vel framme takker og neier vi for skyssen og pakker over i egen bil. Burger og Cola på Valle venter. Takk for oss, Setesdalsheiene!

Sitter veldig langt inne å si det høyt, men jeg har kjøpt et Hilleberg Tarra. Sneket inn i huset og lagret ute av syne for Bedre Halvdel.

Utrolig deilig med ferie etter alt for mye jobb i det siste. Fikk en flott ørret i dag 1,115 kg - flott middag som nå er spist.

Problemet i dag er ikke at andre dømmer deg eller andre som latsabber, problemet er at du lar deg styre eller påvirke av at andre kaller deg latsabb, eller du antar at folk ser på deg som en latsabb for at de ikke kjenner til sykdomshistorikken din. Hvorfor i alle dager er vi kommet dit at vi skal føle så voldsomt på hva alle og en hver måtte mene om oss? ref innlegg i den andre tråden. I disse dager er det sjeldent det som blir sagt som er et problem. Hvordan det blir tolket derimot er et større problem. Jeg har kommet til et punkt i livet hvor det er kortere rullebane foran meg, enn bak meg. Min aller høyeste valuta er TID! Så hvordan jeg bruker tiden MIN, skal du, eller alle andre drite 100 - 0 i! At folk har meninger om det, syntes hit eller dit om det... ja det kunne ikke brydd meg mindre. Men lar du hodet ditt styres av hva andre syntes eller tror om meg, så har du strengt talt et større problem en å være en latsabb 😆

Ble en tur til Nordre Kolsås, greit å ha en lett tilgjengelig nærtur rett utenfor døren i disse tider. Betydelig mer snø i høyden enn på tilsvarende tidspunkt i fjor. Men mye mindre folk, siden det i år er tillatt å reise på hytta. "Skiløperen", Oslo sitt svar "Fakkelmannen" ved Hafjell. Synes nedfartene i Wyllerløypa minner om en skiløper sett fra Nordre Kolsås, selv om det bare er tilfeldig. Ellers kan Tryvannstårnet sees litt lengre til høyere for bakken. Utsikt mot Nesodden og sydover mot Drøbaksundet. Søndre Kolsås til venstre og Lille Kolsås til høyre sett fra Nordre Kolsås. Vårløsningen godt i gang.

Heisann. Satt igang med nytt prosjekt ! Lager noen wobblere for hånd og tenkte jeg kunne dele det med dere. I videoen kan du se hvordan det gjøres så kan du prøve selv. Ganske artig og det blir spennende å se hvordan de funker og om de fanger fisk. Håper du tar en titt. Legg gjerne igjen en kommentar på videoen hvis det er noe du lurer på. - Ole

Fin turrapport! Det som overrasker meg etter å ha stilt klokken i natt er at den skulle stilles så langt frem at 2010 er 20 år siden! Steike så tiden flyr!

En fin og "ny" tur. Det har blitt en del turer i det siste, og med vinter i heia, blir det ofte de samme turene. Mange av mine «faste» turer går fra Gramstad. Der er det mulig å velge både lange og ganske korte turer. For en stund siden bestemte jeg meg for å ta innover Bjørndalen og Bjørndalsmyra, for å sjekker muligheten for tur til toppen av Mattisrudlå. Det viste seg å være såre enkelt. Bare et par plasser var det noen steg som bød på problemer, og da hovedsakelig på grunn av at stien ikke var spesielt tydelig. Eller nesten usynlig. Mitt i uka ville det passe med en tur som ikke er for lang, men heller ikke spesielt kort. Jeg kunne tenke meg å gjenta turen fra forrige uke. Hvor jeg tok mot Mattisrudlå fra Bjørndalsmyra, for å gå til Bjørndalsfjellet og videre mot Fjogstadnuten. Dalsnuten ville være mulig å ta med – avhengig av formen. Broderen ville gjerne på tur, men er ennå mer tilbakeholden enn meg når det gjelder å ta ut på nye stier. Han holder seg helst til godt oppgåtte stier – som han har vandret mange ganger. Det krevde litt overtalelse å få med broderen. Han hadde jo ikke vært innover Bjørndalsmyra, og den gangen han husket best, var bakken opp til Mattisrudlå fra Paradisskaret. Bratt og tung, og litt eksponert for oss som ikke er glad i stup – til venstre eller høyre eller bak. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen og forsøke oss på den nye ruta mot Mattisrudlå. Bjørndalsfjellet ligger omtrent i løypa, og med Fjogstadnuten i tillegg ville det bli en grei tur. Broderen mener han er ute av trening, og at en tur på over tre timer blir vanskelig. Han går inn for å være i form til sommeren. Da blir det forhåpentlig noen turer til Blåfjellenden. De siste turene med broderen har vært to-toppers turer. Det vi planla for denne dagen vil bli en tre-toppers tur. Det ville bli en del mer opp og ned en det vi har gjennomført i det siste. Det kunne være en del vann i myra. Det hadde regnet, og hjemme var det bløtt. Vi «vasset» ut i Bjørndalsmyra, som var mye tørrere enn det vi hadde trodd. Det var helt enkelt å komme innover – med tørre føtter. Jeg fant så vidt den nesten usynlige stien også denne gangen, men klarte selvsagt å gå feil – på samme plass som forrige gang. Vi kom oss opp til Mattisrudlå uten problemer. Vi tok følge med en jente vi traff. Hun på sin første tur i området og litt usikker på veien. Bjørndalsfjellet unnagjorde vi i fin form, og det var ikke vanskelig å få pusten tilbake på vei nedover. Broderen var innstilt på Fjogstadnuten som tredje topp for dagen, og den gikk unna i greit tempo. På vei mot Kvitemyr og Revholstjørn, ble vi enige om at Dalsnuten ville være å ta i litt for mye – denne gangen. Det fikk klare seg med tre-topper. Broderen var godt fornøyd med det, og mente vi fikk satse på en fire-toppers tur neste gang. Turen hadde tatt oss omtrent to og en halv time, men den var ikke på mer en omtrent 9 kilometer. En flott tur.

Lærerikt - ikke minst ser vi nå endelig hva som er den beste treningen for en uke over Hardangervidda på vinterstid Og turrapporter er som god vin, de blir bare bedre med årene.

Ja, alle vet at Pelsjegerliv var utdatert allerede før krigen Takk for finfin (og fortsatt aktuell) rapport!

Tegna inn ruta på bilder av kartet

Jeg deler menneskeheten i to: De som må ha anerkjennelse utenfra og de som får den innenfra. ;-)

Det @tshansen skrev 👍 Jeg lever litt etter Kardemomme(by)loven i kombinasjon med det Per Fugelli sa om å "gi litt mer faen" https://no.m.wikipedia.org/wiki/Kardemommeloven https://www.nrk.no/dokumentar/per-fugelli-til-_generasjon-prestasjon__-_-gi-litt-mer-faen-1.12695805 Om man lar situasjonsbilder fra sosiale medier legge press på hva man burde gjøre så er det en selv som lager presset/stresset, ikke de som legger ut bildene. Får du kommentarer direkte, så gir det mye info om "avsenders" ståsted hva han/hun ser derfra, og forteller eller forklarer ikke helheten rundt deg og din dag/ditt liv. Om jeg f.eks legger ut bildet nedenfor fra her jeg sitter og koser meg i sola akkurat nå så deler det et øyeblikk herfra, men sier ingen ting om hva jeg har gjort tidligere i dag eller kommer til å gjøre senere i dag. Øv på å "gi litt mer faen" i hva andre mener og synes om ting, og fokuser og prioriter ut fra hva som gir deg noe (innenfor fra de mulighetene og rammene du har, ikke hvor disse er for andre), det gir generelt litt bedre trivsel (ihvertfall min erfaring).

Måtte bare komme meg ut før mildværet skulle sette inn, det gikk ganske så akkurat. Ble overnattingstur med ski og pulk, ikke langtur men så lenge jeg ikke ser bilen er det greit. Bare sånn det er for tiden. Mer HER i bloggen.

Dette var bra skrevet @Megalep 👍 Perfekt lesning til kaffekoppen en søndags morgen mens vinden og regnet pisker på utsiden, (og ungene krangler 😅 ) .

Uten menig å legge noe for/mot enkelte politiske parti så synes jeg denne fra i fjor er fin. Gjør som vi sier, og ikke som vi gjør.. https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=10220475732916864&id=1638369959

Og takk for trivelig tilbakemelding, det er veldig koselig å høre og det setter jeg stor pris på! Jeg har fått så mange meldinger fra folk over hele landet da jeg skrev det opprinnelige blogginnlegget, folk som har mista nærområde til vindkraft, hytter, veiutbygging og lignende. Det blir en nasjonal tragedie om det får fortsette

Eg vil berre slå eit slag for den gamle og trauste vadmelen, dele litt erfaringer og gjerne få litt erfaringer frå andre som bruker vadmel. Eg er født varmblodig, sjølv om eg er trent og i relativt god form - blir eg svett berre eg tenker på ein motbakke. Når ein i tillegg er aktiv jeger og friluftslivsmann busett på vestlandet, blir det mykje svetting! Derfor har bekledning vore ein utfordring for meg, det å sette seg ned og ta ein pause under fjellturen, eller sette seg på post det har som regel medført frysing - hvis eg ikkje har hatt med meg eit klesskift. Men etter eg oppdaga vadmelsklede, har eg hatt det bedre som friluftsmenneske! Pusteevne som er fenomenal og eg opplever at eg jevnt over holder ein veldig behagelig temperatur når eg bruker vadmel. Det er støysvakt og eg opplever det som relativt slitesterkt. Om det blir vått, so blir det tungt - men eg blir ikkje kald. Etter eg oppdaga vadmel kan eg ha turer på fjellet uten å nødvendigvis måtte skifte ulltrøya på overkroppen - og det er nytt for meg. Enkelte vadmelsplagg er relativt dyre, og ein skal være obs på kva ein kjøper, eg kjøpte f.ex ei jakke frå Harkila som viste seg å være "utblanda" vadmel og det merka eg godt på pusteevnen. Men eg kjøpte meg ein anorakk i vadmel frå ei dame som heiter Anna Norén i Sverige og det er ein handel eg er svært godt fornøyd med! Eg fekk den sydd på mål og med eigne spesifikasjoner som pelskrage på hetta og ekstra forsterkninger i skinn på albuane - og det havna på 3000 svenske kroner pluss ca 300 kr i gebyrer. Eg er so til de grader fornøgd med det plagget at eg kan ikkje få sagt det nok! Eg vedlikeholder ikkje mine plagg i vadmel, for slik eg har forstått det, so er det fint lite ein kan og skal gjere? Men kva om f.ex ei bukse i vadmel blir svært skitten, korleis vaske vadmel? Og er her andre som trivast i vadmel? Og i sofall kva plagg har dykk? Eg har bestilt meg ein Vadmalsbussarong, som er ein genser frå Edvardson i Sverige, som eg ser veldig fram til å motta 😁

Har kommet frem til at dette teltet passer mitt behov. Lurer på om noen har erfaringer på godt og vondt med teltet før jeg slår til?er det en sikker vinner? Alternativt ligner jo lofoten ganske mye, da litt dyrere. Takk for svar

Bilde 1: Idyll ved Hansbuflåten i kaldt norsk vintervær Her følger en turrapport fra tur alene over vidda fra Finse til Rjukan i perioden 2.2.18 til 11.2.18. Jeg har valgt å inkludere en del detaljer og erfaringer rundt rutevalg osv som kanskje kan være til nytte for andre som planlegger å gjennomføre denne turen Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Finse 1222 - Hansbuflåten Etter å ha tatt nattoget fra Tronhdiem til Oslo S fikk jeg en flott togtur mot Finse i strålende solskinn. Etter en liten halvtime med forberedelser på Finse startet turen i to-tida fredag ettermiddag. På Finse hadde det snødd mye de siste dagene så det var relativt tungt å gå i dyp nysnø, men været var helt fantastisk. Blå himmel, nesten vindstille. Teltet ble satt opp ved Hansbuflåten noen kilometer sør for Finse. På perrongen i Oslo hadde jeg blitt kjent med en annen fjellvandrer med pulk som skulle til Finse og vi slo følge denne dagen før han returnerte dagen etter. Soveposen som jeg bruker er en helt ok vintersovepose, ikke en veldig dyr en. Men selv i netter med 30 minus hadde jeg det komfortabelt. Til liggeunderlag bruker jeg reinsdyrskinn og et «vanlig» enkelt liggeunderlag. Det duger fint. Både reindsdyrskinn, liggeunderlag og sovepose var pakket i en «arctic bedding» som er utrolig kjekk på slike turer. I denne kan en pakke mye av det en trenger inne i teltet. Beddingen ligger oppå pulken og dras bare rett inn i teltet. Da er det bare å åpne den og vips så ligger både underlag og sovepose ferdig utrullet. Inne i soveposen bruker jeg en hjemmelaget dampsperre av søppelposer. Jeg sover da med tynt ull på kroppen inne i denne plastposen. Dermed blir all fuktigheten fra kroppen fanget i denne posen og gjør ikke soveposen fuktig. Det blir litt klamt inne i plastposen, men det venner en seg fort til. Dette har jeg brukt på vinterturer tidligere (bla i fjor når jeg gikk en uke i Sylan) og det fungerer utmerket. Jeg hadde ikke problemer med kulde selv om det var flere netter i minus 30. Soveposen holdt seg tørr og fin. En liten varmeflaske med varmt vann puttet jeg nederst i posen for å gi litt ekstra varme på bena. Jeg hater å fryse på bena, så da er det skikkelig god komfort med varmen fra varmeflaska. Inne i teltet har jeg laget meg en hjemmelaget «ekstra bunn» av tynn enkel bobleplast som lå løst inne inne i teltet når jeg rullet det sammen. Denne fungerte greit og ga et ekstra isolasjonslag mot bakken inne i teltet. Vottesystemet jeg bruker er ullvott innerst, deretter en fleecevott utenpå og så en vindvott ytterst. Tanken her er at fuktigheten går gjennom ullvotten ut i fleecvotten. Dermed blir fleecevotten fuktig, men ikke ulla. Fleecevotten tørker jeg også på kroppen. Selve vindvotten rensens for ispartikler hver kveld (både innside og utside). Dampsperre bruker jeg også i skoene. En tynn ullsokk innerst, en rema1000 plastpose og så en tykk ullsokk. Dermed holdes den tykke ullsokken og selve skoen seg tør mens den innerste tynne ullsokken blir «søkk våt». Denne sokken tørker jeg hver natt på kroppen (i lysken). Utenpå skiskoene har jeg tredd en gammel ullsokk, det gir også ekstra isolasjon. Mange av disse detaljene har jeg lært fra boka til Børge Ousland (Ekspedisjonshåndboka). Her deler han av sine erfaringer om hvordan håndtere problemet med kondens og fuktighet i kulda. En bok som absolutt kan anbefales. Dag 2: Hansbuflåten - Finsbergvannet (1190) En god natt i teltet , selv med temperatur på ned mot -30 var det godt og varmt i posen. Klarte faktisk å forsove meg til klokka 8.30! Først klokken 10.30 var jeg klar til å gå. Fra nå av ble vekkerklokka satt til 05.20 sånn at jeg er klar til å sette avgårde når det lysner i halvåttetida hver morgen. I dag var det skikkelig kaldt og da tar ting tid. I tillegg var det mye dyp snø så jeg sneglet meg videre sørover med utallige pulkvelt i den dype snøen. Det var klar blå himmel og lett å navigere etter kartet. Vinterruta mot Krækkja er ikke kvistet så tidlig på året, men jeg gikk en trase tilnærmet lik der denne vanligvis går. Brattefonnsvatnet (1381)-Midnutevatnet (1323) deretter ned til Finsbergvannet (1190). Opp fra Finsbergvannet er det en bratt stigning på seksti høydemeter. Jeg har blitt fortalt at denne bakken visstnok omtales som «Wiesel bakken» ettersom det en gang i tiden var et femtitalls personer som måtte til for å trekke opp en Wiesel beltevogn som hadde kjørt seg fast her. Uansett. Klokka var 16.30 og mørket falt på så jeg bestemte meg for å slå leir i bunn av denne Wiesel-bakken og heller starte på den neste morgen når jeg var uthvilt. Bilde 2: Tining av Japp i sprengkulda Dag 3: Finsbergvannet (1190) - RV7 ved Fagerheim Frisk og rask etter en ny god natt i teltet gikk det greit å komme seg opp Wiesel-bakken. Det tok en liten time i gode spor etter to sporty jenter som hadde forsert bakken dagen før og snudd på toppen. Nå fortsatte turen i kupert terreng sørøst over vannene 1239 og 1210 før jeg dreidde sør og gikk rett vest av Andersbunuten og krysset Drageidfjorden (1176). Dreide øst mellom høyde 1206 og 1216 og satt deretter kursen sørøst ned mot Storekrækkja (1151). Her kunne en lett se Fagerheim Fjellstove og Rv7 i horisonten så det var bare å gå rett på over vannet. Også her var det mye dyp nysnø, så spesielt fort gikk det ikke! Her fikk jeg også besøk av kjentfolk. Min far og kona var på hytta på Maurset og gikk en liten søndagstur fra Fagerheim for å gå meg i møte. Her fikk jeg servert en kald cola og litt sjokolade. Topp service. Etter å ha krysset Rv7 ved Fagerheim vinket jeg farvel og satt opp teltet så i si brøytekanten. Kanskje ikke den mest idylliske teltplassen men pyttsann. Inne i teltet var det uansett trivelig og jeg sovnet til lyden av et og annet vogntog som krysset Hardangervidda i vintermørket. Bilde 3: Utsikt ned mot Finnsbergvannet (1190) Dag 4: Fagerheim - Vest for Heinsæther I løpet av natten hadde været slått om og det iskalde klarværet var erstattet med lavt skydekke og ti minusgrader. Dagens rute var betydelig mindre kupert enn strekket fra Finse til Rv7 og fulgte i stor grad vannene Veslekrækkja (1148), Heinungen (1138) og Øvre Hein (1113) før jeg slo leir i skråninga oppe i lia på vestsida av Heinsæther. Sikten denne dagen var dårlig da det meste var hvitt, men med god disiplin med kart og kompass gikk det greit å navigere. Dette var viktig da dagens rute gikk over flere vann med tilknyttede elver som var åpne, så her var det viktig å være sikker på at jeg holdt trygg avstand til både elver og innløp/utløp. Spesielt området sør på Øvre Hein (1113) og Heintjønn (1112) er guffent. Dette området er da også spesielt merket på iskart.no som et område hvor en kan forvente usikker is. Jeg hadde på forhånd skravert inn alle slike områder fra iskart.no inn på papirkartene mine som jeg hadde med på turen. Dette var svært nyttig og ga meg god oversikt i løpet av turen, spesielt i de områdene hvor det er regulerte vann til vannkraft. Bilde 4: Nyttig informasjon fra www.iskart.no Dag 5: Vest for Heinsæther - Skrykken (1158) Dagen startet som vanlig med vekkerklokka 05.20. De neste tyve minuttene går med til å skrape av all isen som har samlet seg på innsida av teltduken, på soveposen osv løpet av natten. Dette er fast rutine som jeg gjennomfører nøye hver morgen i teltet for å hindre fuktighet. På lange turer blir dette veldig viktig for å holde ting tørt. Etter å ha skrapet teltet fritt for is er det tid for å fyre opp primusen og få opp litt varme i innerteltet. Frokosten består av ferdiglaget pose med havregrøt og tilberedes i forteltet, hvor jeg også smelter snø til drikkevann og fyller termosene for dagens etappe. Rundt kl 07.30 er morgenrutinene ferdig og jeg pakker fort ned teltet og er klar til marsj. Lunsjposen ligger i lomma og kan spises med votter på. Også denne dagen var det mye hvitt og lite sikt, men ikke verre enn at det gikk greit å navigere sørvest opp til Butjønn (1128) og deretter stikke ut en kurs sør-sør-øst mot Geitsjøen hvor jeg spiste lunsj like ved hytta som ligger på sørsida av vannet. Stigninga opp mot Hølen (1157) var slakk og gikk greit med pulk selv om snøen også her var dyp. Generelt var det stort sett dyp snø hele turen og pulken gravde seg godt ned. Snøen var såpass dyp at jeg hadde utallige pulkvelt på flat mark og vann rett og slett fordi pulken grov seg så dypt ned i puddersnøen at den gradvis la seg over. Litt frustrende til tider, men sånn er det å gå i høyfjellet vinterstid. Oppe ved Høen (1157) er det utrolig flatt og fint. Her fikk jeg også to timer hvor skydekket lettet litt og jeg så Hårteigen langt mot vest før det ble grått igjen. Etter å ha krysset hengebrua over elva som renner ut av Høen(1157) var det en flat og fin etappe resten av dagen og jeg slo leir ikke langt fra noen hytter som ligger på nordsida av vannet Langvannet/Skrykken (1158). Bilde 5: Mange åpne elver på vidda. Her fra broa over Hølen (1157) Bilde 6: Magisk norsk vinterlandskap åpner seg når solen bryter opp skydekket innimellom. Her viser fjellreven(?) veien. Dag 6: Skrykken (1158) - Mårbu (1130) Nok en dag med whiteout, men fin temperatur på minus 15 og svak vind. Denne morgenen fikk jeg trøbbel med primusen. Et forsøk på feilsøking og reparasjon i teltet ga ikke noe videre suksess. selv om jeg kjenner primusen min godt, er det begrenset hva en får til å reparere med kalde fingre i forteltet. Uten primus er en ganske sårbar, spesielt da en ikke får smeltet snø til drikkevann. Ideelt sett bør en jo ha med seg en identisk reservebrenner på slike lange turer, men jeg har ikke tatt meg råd til å kjøpe det. I stedet har jeg som back-up med to liter rødsprit og en liten rødsprit-brenner fra et gammelt stormkjøkken som jeg har hatt liggende lenge. Denne brenneren brukte jeg derfor denne morgenen for å få smeltet vann til dagens etappe. Første del av dagens etappe går i virkelig historiske omgivelser. Det var her på Skrykken at Joachim Rønneberg landet i fallskjerm med sine fem medsoldater i gruppen «Gunnerside» i Februar 1943 for å sprenge tungvannsanlegget på Vemork. Også på flukten mot Sverige etter aksjonen var de innom dette området da de blant annet hadde lagret mye utstyr i terrenget her. Dagens etappe gikk rett sør over Skrykken (1158) før jeg dreidde sør-sør-øst og fulgte Skjortedalen mot Mårbu. Her brukte jeg kart og kompass flittig for å sikre at jeg hele tida holdt en linje litt øst i dalen et titalls høydemeter over dalbunen hvor det går et uryddig elveløp i myr-terrenget med en del åpne råk. Klokka 14 var jeg fremme med Mårbu og jeg bestemte meg for å avslutte dagen og ta inn for natten på den selvbetjente sikringsbua til DNT. Her fikk jeg fort opp varmen med vedovnen og hadde det riktig så fint. I slike omgivelser var det en god anledning til å gjennomføre ordentlig reparasjon av primusen. Etter en liten time hadde jeg fått byttet og smurt alle pakninger og primusen var god som ny. Det var også deilig å få varmet opp vann til en skikkelig vask og ikke minst pleie noen såre ben. Kvelden ble avsluttet med hodelykt i soveposen og boka jeg hadde tatt med om tungtvannsaksjonen.Bilde 7: Flittig bruk av kart og kompass. Dag 7: Mårbu (1130) -Kalhovd (1087) Frisk og uthvilt etter en natt på Mårbu startet jeg på dagens etappe mot Kalhovd. I dag blåste det friskt og det var lavt skydekke. Spesielt kaldt var det ikke (rundt minus 10). Sikten var vekslende, men dagens etappe ble svært enkel å navigere da det nylig var satt opp kvister for sesongen helt til Kalhovd! Løypen går over Mår (1121-1100) frem til den dreier inn over land ved Storodden. Mår er et regulert vann hvor en skal være varsom. Det er i hovedsak området rundt Synken i Sørenden som er skumlest da inntaket til kraftanlegget går her. Det var derfor ekstra betryggende at dagens rute over Mår var kvistet for sesongen. Fra Storodden følger den kvista løypen en fin trase med jevn stigning østover opp til Oppnestjønni (1203) før den dreier sørover over Gryvletjønnan (1207), Store Gloppetjønn (1197) og Vestre Flottetjønni (1212). Her oppe blåste det friskt og sikten var tidsvis såpass dårlig at det var vanskelig å se mer enn til neste kvist. Jeg valgte derfor å følge kvistinga helt frem til Kalhovd, selv om den tar en liten «omvei» bakom Hesteviernuten før den dreier vestover igjen tilbake til Kalhovd turisthytte. I bedre vær hadde jeg nok vært fristet til å dreie sør mot Kalhovd tidligere for å unngå denne omveien. Men jeg vet at det området er bratt og med dårlig sikt var det en unødig risiko å ta slik jeg vurderte det når jeg hadde en trygg kvistet løype og følge. Jeg slo opp teltet i nærheten av Kalhovd turisthytte og fant litt ly for vinden som hadde begynt å ta seg opp. Jeg var ekstra nøye med bardunering og retning på teltet denne ettermiddagen. Teltet har jeg pakket i en lang pølse på toppen av pulken. Stengene er tapet sammen bortsett fra ett ledd på midten for å lett kunne sette det opp. I enden har jeg festet en lang stropp som er det første jeg drar ut av posen. Denne stroppen sikrer jeg med en karabinkrok til meg selv eller pulken. Teltet er pakket slik at den første enden som kommer ut er den lave enden som jeg ønsker opp mot vinden. Da kan jeg rulle ut teltet «med vinden» mens jeg setter det opp. Hele operasjonen tar dermed noen få minutter og lar seg gjøre alene i vind uten å ta av vottene eller risiko for å miste teltet i vindkast. Det var godt å komme seg inn i varmen og få i gang primusen som oppførte seg eksemplarisk etter reparasjonen på Mårbu. Det ble en god natts søvn i posen mens kong vinter herjet på utsiden. Dag 8: Kalhovd (1087) -Nedre Strengetjønn (1087) Det hadde snødd mye i løpet av natten så teltet måtte spades frem. Denne dagen startet med turens hardeste etappe med nesten 200m stigning opp til Vøgårhovde. I dyp nysnø var det skikkelig tungt å få med seg pulken på 40kg opp her og det var tre timer med regelrett blodslit. Også her var det kvistet helt frem mot Strengen. Det blåste frisk og sikten var dårlig så jeg hadde flere pauser hvor jeg ventet på nok sikt til å se neste kvist. Selve Strengen er imponerende damanlegg bestående av en flere demninger hvor vannet fosser ut i bunn i en voldsom elv fra den ene. Det finnes to måter å krysse anlegget på. Enten å bruke brua i bunn eller gå opp på selve demningene. Det var dårlig sikt og lite oversiktlig så jeg var litt usikker på hva som var mest hensiktsmessig, så siden det var mobildekning her benyttet jeg muligheten til å ringe DNT sitt lokalkontor i Telemark, samt en kjentmann på Krossobanen i Rjukan. Disse var var begge kjent i området og bekreftet at begge alternativer var greie, men at sommeruta gikk over demningen og det var kanskje det enkleste hvis snøforholdene var greie der. Alternativet med brua går litt lenger nede så en sparer litt høydemeter med å følge demningen. På demningen lå det mye snø opp til høyden på rekkverket, men ikke verre enn at det var trygt å passere den. Hadde det vært en liten halvmeter til med snø hadde jeg nok valgt brua. Demning nummer to var full av snø og ikke mulig å komme opp på med pulk, men her går sommerruta rett på nedsida av demningen hvor det ikke går noen elv så det var trygt å følge samme trase. Etter å ha krysset damanlegget slo jeg leir ved enden av Nedre Strengetjønn (1087) da klokken var blitt halv fem. Bilde 8: Det snødde og blåste mye de siste dagene av turen Dag 9 Nedre Strengetjønn (1087) - Helberghytta Også i dag blåste og snødde det med dårlig sikt. Fra Strengen var det slutt på kvisting så dette ble en etappe hvor kompasset ble brukt flittig. Ruta gikk sørover i greit terreng opp den slake stigningen til Skånevatn (1132) før en starter den litt brattere stigningen opp mot Ljostjørn (1203). Det siste strekket her var forholdsvis bratt og tungt med dyp nysnø. Det var spesielt viktig å treffe riktig med navigeringa i dette partiet for å finne riktig rute mellom toppene. Her plukket jeg frem GPSen for å dobbelsjekke koordinatene. Jeg har en enkel GPS uten kart som jeg i slike tilfeller kan bruke for å dobbelsjekke posisjonen min på papirkartet (tar ut WGS84 kart koordinater fra GPS og sjekker mot kart). Generelt så liker jeg best å navigere uten GPS og bare benytte kompass, kart og klokka (marsjhastighet), men det gir en ekstra trygghet å ha med GPS og kunne dobbelsjekke posisjonen i situasjoner hvor sikten er dårlig og terrenget er utfordrende. Etter å ha krysset Ljostjørn (1203) dreidde jeg rett vest og startet nedrennet mot Butjønn (1135). Her hadde jeg en skikkelig engelsk brems i altfor stor fart inn i en snøfonn. Engelsk brems beskriver jo som kjent det å bremse med hodet først i snøen! (Dansk brems er forøvrig å sette seg på rumpa). Det må ha vært et komisk skue for fjellreven hvordan jeg kavet meg nedover denne lia uten å se mer enn et par meter foran meg. Heldigvis skadet jeg hverken meg selv eller noe av ustyret. I finvær er nok dette et flott nedrenn, men i snøbyger og vind var det rett og slett ikke like idyllisk. Siden sikten var dårlig fulgte jeg den enkleste ruta å navigere etter frem mot Helberghytta ved å gå over Butjønn (1135) rundt Ormshovde og dreie sør ved Sudtjønn (1131). I bedre vær er det sikkert mulig å spare litt tid ved å legge ruta oppe i lia sør før Butjønn og dreie sør mot Helberghytta før Ormshovde. Uansett, vel fremme ved Helberghytta luktet jeg røyk fra peisen i den minste av de to hyttene og inne i hytta møtte jeg to trvilige karer fra forsvaret som benyttet hytta i forbindelse med en vinterøvelse i fjellet. Her ble jeg møtt med en fantastisk gjestfrihet og fikk servert salmalaks og risotto. Virkelig en høydare etter ni dager med Real turmat. Disse to karene var forøvrig de første menneskene jeg hadde sett siden jeg krysset RV7 på dag 3. Bilde 9: Stø kurs mot Rjukan Dag 10 Helberghytta-Gvepseborg Fra Helberghytta er det bare 9km ned til Gvepseborg i greit terreng, men ute herjet vinden som var oppe i kuling så det krevde fullt fokus også denne siste etappen for å komme trygt frem. Karene fra forsvaret opplyste om at det var kvista løype fra sørenden av Våervatn (1079) og de anviste på kartet nøyaktig hvor denne kvistinga startet. Etter noen timer med nøye navigering med kart og kompass gikk jeg rett på kvistene akkurat der de sa. Da var jeg rett og slett litt imponert over navigeringa mi i så dårlig sikt. På veien hit opplevde jeg faktisk å miste speilkompasset mitt. Vinden var såpass sterk at kartmappa fløy fram og tilbake og kompasset må regelerett ha blåst over hodet mitt i et vindkast. Jeg har alltid med et ekstra kompass på tur, men dette var første gang i mitt liv jeg har fått bruk for det. Det var surt å miste et kostbart speilkompass, men samtidig var jeg sjeleglad for at jeg hadde med ekstra kompass. Uten ekstra kompass måtte jeg nok slått leir og ventet på bedre vær siden dette skjedde før jeg nådde den kvista løypa og det ville vært vanskelig å navigere trygt videre uten kompass i så dårlig sikt. Sikten var såpass dårlig at selv når jeg nådde kvistinga så måtte jeg flere ganger vente opp til et kvarter før jeg kunne se neste kvist 30m fremme, men jeg hadde god tid så det var bare å ta ta tiden til hjelp. Humøret var på topp og etter noen timer i kupert terreng forbi Ormetjønn (1080), Damtjønn (1091) rundet jeg Pignatten på nordsiden før nedrennet startet. Her kom en fort ned til hyttefeltet og hadde et fantastisk nedrenn til Gvepseborg, øvre stasjon av kabelbanen Krossobanen som ble bygget i 1928 for at Rjukans befolkning skulle lett kunne komme seg opp på fjellet og få sol. Etter en flott tur ned fra fjellet med kabelbanen var det tid til en burger på den lokale kiosken før retur til Oslo med Rjukan ekspressen som korresponderte med nattoget til Trondheim. En fantastisk tur var over, og jeg gledet meg virkelig til å komme hjem til kone og barn som ventet i Trondheim. Det å krysse Hardangervidda tidlig Februar er en fantastisk opplevelse og det var artig å få oppleve flere sider av norsk vintervær på høyfjellet. Jeg har stor respekt for norsk vinter på høyfjellet, men samtidig så vet jeg at ved å gjøre fornuftige vurderinger, være godt forberedt og har riktig kunnskap og utstyr så er det fullt mulig å ferdes trygt alene her oppe vinterstid og få noen utrolige opplevelser. Bilde 10: Deilig å være fremme etter ti dager på tur! Bilde 11: Mye nyttig informasjon var tegnet inn på papirkartene før avreise Bilde 12: Klar for start på Finse 1222

Skal egentlig ikke svare på dette, siden jeg ikke har erfaring med teltet, men jeg blir lett forbannet når en produsent lager et enmannstelt på 1,4 kg og er frekke nok til å kalle det "ultralight". Et enmannstelt jeg kan si noe om er Skyscape Trekker fra Six Moons Design: https://www.sixmoondesigns.com/collections/ultralight-tents/products/skyscape-trekker Rundt 800 gr, $230 + frakt + toll + moms + hva du måtte trenge av stenger, silikon og plugger. Er det plaget av kondens? Ja. Holder det i dårlig vær? Mitt har gjort sin plikt på Hardangervidda i "friskt vær". Finnes også i en variant ved navn Scout som koster mindre og veier 200 gr mer. Hvis du skal ha "ultralight", så blir det en tur innom Zpacks eller Locus Gear, men de teltene er 1/3 av vekten på Solano... og omtrent dobbel pris.

Cumulus syr på bestilling så der må du kjøpe direkte fra de. Er ganske ny på quilt fronten selv men ønsker er jo å ha det litt mindre klaustrofobisk da jeg ofte roterer rundt og sover på magen. Får også poser uten hette som er mer egna til vinterbruk enn quilt, men da må en gjerne kjøpe seg dunhette og tre over hode (men den roterer jo med).

Cumulus lager dunposer og quilter i alle slags størrelser, eventuelt Isbjørn som lager syntetiske poser her til lands.

Hei. Vi padlet Atna elva ned til Atnasjøen. Når du kjører opp langs Atna elva så er det et stort turist senter, der kan du både leie utstyr, og betale for frakt. Vi kjørte kanoen opp der vi skulle starte, mannen min kjørte bilen ned der vi skulle avslutte, og så ble han hentet og kjørt opp til start punktet, dette betalte vi 500 kr for. Det er bare til å reise innom senteret mellom kl 100 og 1700 og avtale tid. Man kan sikkert maile de på forhånd og bestille.

Ser ut som du kan oppleve kuling ett par dager. Kanskje du kan kjenne, underveis, om det er stor forskjell på vindstyrken ved teltet og ved siden av. Siden teltet står ett stykke unna veggen.

På Hardangervidda nå og har brukt et par timer på å bygge meg en lang kurvet levegg siden vinden skal dreie. Tipper den er 1 meter høy og ca 3 meter fra teltet. Sånn som det er nå lander snøen ca midt mellom teltet og veggen. Interessant nok ser det ut til at snøen fokker seg foran veggen med samme avstand. Skal blåse ganske mye og snø/sludde en del så jeg blir her i hele morgen også. Spent på hvordan veggen blir når temperaturen stiger. Antar jeg må hive på ekstra på toppen.

Flott! Når man skriver innlegg i enkelte deler av forumet, spesielt turrapporter, så er det mulig å plotte hvor turen gikk i en egen fane. Da kommer det et lite kart til slutt i innlegget, men spesielt kommer det en lenke ved profilen din til dine turrapporter, og turen blir plottet i turkartet også. Det er ganske enkelt å lete opp turen etterpå. Jeg la det til for deg. Jeg syns utstyr er bra, men det at folk deler erfaringer fra turer er enda mer gull verdt. Det som er så artig med slike turrapporter er at de er tidløse og like verdifulle om 10 år..

Hei Tom. Dette er gran ja. Kjøpt 11x36 rekt på Coop Obs Bygg som er det jeg brukte her. Vekter forskjellig avhengig av hva jeg tenker bruke til og om jeg skal kaste eller dorge med den. Bruker forøvrig 0.9mm rustfri ståltråd til krok og senefester. Bruker splitthagl til vekt. Kunne med fordel funnet noe billigere.. Spor til plastbiten sager jeg normalt på 45grafer fra midtlinjen. Her kan du prøve deg frem. Vinkelen vil påvirke gangen og evnen til å dykke. Lykke til og spør gjerne hvis jeg kan hjelpe deg noe mer. mvh Ole

Dette er det sentrale, synes jeg. Sosiale medier fungerer basert på en "economy of likes". Du kan bli fanget av dette, eller ikke. En av grunnene til at jeg ikke lenger er på plattformer som facebook, insta o.l. er at denne dynamikken ikke gir meg noe. Og når jeg er på tur, så vil jeg bare koble helt av. Jeg har ikke noe inntrykk av at det generelt er skambelagt med fred og ro. Men noen er hektet på sosiale medier og det forsterkes av dopamin-rushet. Jeg er glad for at jeg vokste opp før internett, føler jeg er litt mindre i faresonen pga det.

Det var Hubba Tour der blev foreslået! Hubba™ Tour Cycle Touring Tent - search results | MSR (msrgear.com) Norske erfaringer: MSR Hubba Tour 1, første inntrykk. - Telt og lavvo - Fjellforum

Hvor ser du på bildene , er de hvite klypene på langsidene . Da får du strukket duken litt mere og slipper blafring i sterk vind. Hvordan er klyper som er festet på litt sølvtape så de ikke skal gnage seg inn i teltduken. holdon mini https://www.boatlab.no/holdon-multi-klipp-mini-45kg-4stk?gclid=Cj0KCQjw0oCDBhCPARIsAII3C_FcWbWesTwe4e_4e9mIjW0WOSRf43HM3sPvsQptKJiS6juGyIG4NAIaAuq_EALw_wcB

Har bestilt Amok 5.0 Har STS Ether Light XT Insulated og Thermarest Xtherm, men de har ikke langsgående kamre. Så skal bytte ut Xtherm med et nytt liggeunderlag. Har bestilt to alternativer: - ME Aerostat Down 7.0 Ultra Long (150D polyester, 1170g, R5.0, 200x60x7cm) - Exped Synmat XP 9 LW (75D polyester, 1170g, R5.2, 197x65x9cm) Tror dere 7cm tykkelse og 60cm bredde vil funke fint? Har mer tillit til kvaliteten til ME, i tillegg til den ekstra slitestyrken 150d gir. En annen fordel er at jeg ofte sover i 120cm brede telt, da er 60cm en fordel når man er to på tur.

Vadmel er vevd ull, og i tillegg er det "valket" (en slags toving) for å gjøre det tettere. Og som de fleste andre ullplagg skal det helst ikke vaskes, men hvis det er blitt ordentlig skittent vil en runde i en maskin med skånsomt ullprogram fungere bra. Og selvsagt lutttørke etterpå, hold det langt unna tørketrommelen!

Jeg åpnet nylig et emne hvor jeg spør rett ut "Er det skambelagt med nytelse og ro og fred?" Er dette en generell utfordring i Norge? Jeg spør fordi jeg er en av oss unge menn som har jobbet og presset meg for langt i 20-årene, kort sagt er helsen fremdeles preget av dette. Det jeg opplever er at frem til man nevner egnes helseproblemer, har vi lett for å dømme andre som latsabber. I prinsippet er vel en som sitter med dataspill og en som søker skogens ro like "late", eller?

Ingen ting er som lange turrapporter og det er sjelden de blir for lange. Nylig gjennomført, eller ei, spiller ingen rolle. Tur er tur så takk for at du delte.

Takk for en herlig og godt skrevet turrapport! God lektyre på en søndags morgen. Om du plotter Hvor gikk turen sånn noenlunde kommer den inn i dine turrapportert.. Jeg kan fikse det for deg om du ikke får det til..

Oi, det ble langt 😳 sånn kan det gå, når man må leve på gamle turminner 😬

@Sovjetunionen har sin velskrevne ytring på forsiden av NRK.no i dag https://www.nrk.no/ytring/ingenting-varer-evig-1.15407343 (Kunne vel like gjerne vært lagt i kategorien for samfunnsdebatt som i denne gamle helse-tråden ...)

Hei Uheldig med snøfonn rett foran inngangsdøren😜 Nå er det vel litt forskjell på levegg til kaffen på terrassen og levegg for anti-snøfonn og-rusk på og i teltet? Der kan jeg stadig se at huller kanskje kan ha en funksjon. Jeg har bare bygget snøhule i hagen😉

Et døgn på tur innover fra Maridalen. Hørte en svarttrost i det fjerne da jeg parkerte sykkelen ved Vaggestein utpå lørdagsettermiddagen. Isete på stien i Vaggesteinskleivene, ellers fint føre på stien. Siste del av turen gikk på truger, til stedet jeg hadde sett meg ut på kartet. Viste seg å være en veldig fin teltplass, ihvertfall på vinteren. Stjerneklart og halvmåne i går kveld og natt.

Vet ikke jeg, men en ting er i hvert fall sikkert: Når du først er på tur, så er det den kaffen du har med deg som er den beste kaffen! Og utsikten du har mens du drikker kaffen regnes inn som en av smakskomponentene i kaffen. Derfor kan antakelig selv kaffe kokt på sauelort smake godt hvis du sitter på toppen av Mount Everest når du drikker den. ;-)

Etter tips fra @Walkabout i denne tråden, om at Brukshunden i Smalvollveien kan sy på D-ringer, så har jeg nå fått gjort det på mitt favoritt-hoftebelte. Hoftebeltet er til en Arcteryx Arrakis 65 og jeg bytter på å bruke det på den og Arrakis 40. Resultatet ble veldig bra og jeg har brukt det mye i vinter. Både til pulk, hund og kombinasjonen av begge. Må si jeg setter veldig stor pris på slike bedrifter som fortsatt kan og vil ta på seg sånn type praktisk arbeid - anbefales!

Hei Jeg har dette teltet. Bruker det året rundt! I motsetning til han over sverger jeg til innertelt på vinter, men dropper det gjerne sommertid, med mindre det er ekstremt med mygg. Yttertelt har forøvrig egen myggnetting i hovedåpning, men det slipper selvsagt en og annen inn under duken. + Enkelt oppsett + Solid bygd, med god bardunering sover du trygt selv i drøye vindkast. + God ventilasjon. + Teltåpning på begge langsider + Det er unektelig et pent telt. + Gode vinterdetaljer - Litt lite tørkeloft - De eldre modellene har problemer med kondens i fotende (pga litt kronglete å få luft mellom ytter- og innerduk), men ryktes at dette er fikset opp i på nyere modeller.

¨Har dette teltet som jeg kjøpte til NPL tur i 2018. Teltet var med fra Lindesnes og til Meråker der jeg parkerte skia og bytta til et lettere telt før jeg fortsatte til fots. Dette teltet haqr jeg bare brukt vinterstid. Er fornøyd med teltet. Det er litt stort til en person men perfekt til 2 stykker og kanskje litt lite til tre stykker med utstyr (har ikke prøvd med 3). Jeg bruker nesten alltid bare den ene inngangen men det kan være greit med en på hver side hvis det er dårlig vær. Tenker at på et vintertelt så trenger man ikke fancy muligheter for panoramautsikt. Jeg legger igjen innerteltet når jeg bruker dette vinterstid. Har etterhvert kommet fram til at eneste grunn til å bruke innertelt er for å unngå mygg. Teltet har snøklaffer, noe jeg er veldig fornøyd med. Det er bra med barduner og disse har refleks. I det hele er det mange gode detaljer på dette teltet. Pluggene som følger med har jeg aldri brukt. Jeg har kjøpt 12 stk 50 cm snøplugger og 6 stk swizz piranha bardunfester. Dette sammen med skia er nok til å få god forankring. God tur

Hei, har eid begge teltene i xtrem versjon. Mellom de to er Fjellheimen (nyeste versjon) en soleklar vinner. Mye bedre romfølelse i teltet og rektangulært gulv kontra Lofoten som skrår både i gulv og tak. Den åpningen på Lofoten ble lite brukt da teltet ble benyttet som vintertelt. To lever helt fint i Fjellheimen, men synes det er trangt å være to i Lofoten. Eide først Lofoten, det ble solgt til fordel Fjellheimen. Fjellheimen solgt til fordel for telt med rette endevegger og inngang i begge ender.

Et knalltelt. Foretrekker selv bardunene fra Hilleberg og utvendige stangkanaler, men det er jo en smakssak. Innerteltet er romslig, god lufting, også er jo fargene ganske kule da 😁

Har bare prøvd mitt på solo tur veldig fornøgd. Tenkte de var kjekt med 2 innganger men kun brukt 1. Må være hvis man skal lagre ting. Eller mulig man går på do her hvis man er flere i telte kjempe fornøgd fikk mitt til 6700 på xxl så kan finne de her rimelig hvis man følger med.

Og unngå å få det i kontakt med noe av plast. Taktikken er litt forskjellig mot knott, mygg og klegg: Knott: Skjorte med lange ermer og hodenett. Samme hva slags skjorte, for knotten stikker ikke gjennom. Bål fungerer bra på kvelden, og telt med tett myggnett på natta. Mygg: Hodenett, litt myggmiddel på anklene og ellers ignorering. For den som reagerer er det greit med lange ermer, og muligens klær med permetrin (aldri prøvd). Klegg: Ikke sikker på hva som jager den på dør, men kommer seg ikke inn i teltet, og biter ikke gjennom jakke og bukse, bare sørg for å dekke ankler og legger. Uansett hva du gjør så er det innsekter i naturen, også knott, mygg og klegg. Tur blir det uansett, så beste er ikke irritere seg for mye og heller tenke på noe annet.