Vinnerliste

Når man var så "dum" at man tok utfordringen i julekalenderen, så må man vel kanskje bidra litt også. Hva det handler om er ikke godt å si. Men jeg ble sittende en kveld å tenke på hvorfor begynte jeg å dra med meg tunge sekker, til tider sutrete barn (til og med sutrete voksne en sjelden gang) ut på tur og til tider både kjip seng og mat? Her må jeg bryte av og advare om store mengder mimring, og at jeg innser at man fort skulle tro jeg er 30 år gamlere enn jeg er! I tillegg så fantes det ikke digitale foto dingser ei heller lomme tlf. med kamera. Så dere slipper å se Hammer som barn rave rundt i kledelig -80 tall bekledning. Men, tilbake til tanken: Det å tilbringe livet i fjellet og bo i telt er ikke noe jeg fikk inn med "morsmelka". Vel! Vi var mye på dagsturer i marka, skogen og fjellet i områdene rundt hus og hytter. Men, jeg hadde ikke mange døgn i telt før jeg ble voksen! Men, de få nettene jeg hadde i telt, de huskes! Og det med kun positivitet og gode opplevelser. Husker spesielt en opplevelse fra noe som må ha vært en tur i Brungmarka utenfor Trondheim med barneskolen. Det regnet, stort sett bare myr. Vi ble bløte (kan ikke huske at vi ble kalde, men ble sikkert det?). Teltet var overfylt og ekstremt fuktig. Men det var jo en helt fantastisk tur! Femundsmarka 2017 (fant ingen barnebilder, men fant plutselig det her bildet. var jo fint) Etterhvert som jeg satt der å tenkte. Og egentlig burde har gjort en hel del andre ting. Så slo det meg at veldig mye jeg husker fra min barndom innebærer en eller annen form for friluftsliv. Jeg hadde ett sett med besteforeldre som bodde utenfor byen med marka i hagen, hvor vi ofte gikk på tur. Vi plukket bær, hentet ved, badet og lekte i et lite vann. Nå gjorde tilfeldighetene det til at akkurat ved dette vannet hadde vår datter sin aller første overnatting i telt. De hadde også en hytte opp i fjellene i Nordland. Kjørte tog opp dit, og fikk hoppe av på en "ikke stasjon" mitt i skogen. Hytten gikk vi til, og lå helt oppe ved skoggrensen. Her fantes det verken strøm eller innlagt vann. Vi pakket maten inn i jordkjelleren som var anlagt et stykke nedenfor hytta, hentet vann i bekken og storkoste oss. Gikk turer opp i fjellet og badet i isvanne like ved en isbre. Og vi akte ned snøen i shorts. Fisket, og skapte minner sammen. Det andre settet med besteforeldre bodde i byen. Men! De hadde hytte på fjellet! Hvor vi også tilbragte en del tid. Veldig mye tid faktisk! Her hadde vi stafett hver påske, med pil og bue (hjemmelaget sådan). Utallige turer med bål og skilek. Fisking i små bekker og vann. Bygget hytter i trærne, snøhuler osv. Det er nettopp på denne hytten jeg har lagt grunnlaget for det meste av friluftsliv og opplevelser i skogen og fjellet. Jeg kunne skrevet på hundrevis av sider med minner (og jeg er som nevnt før, ikke spesielt gammel). Når jeg ble litt eldre bygget mine foreldre seg en hytte ved havet. Min bror og jeg bodde mer eller mindre i fjæresteinene eller ute i en av båtene min bestefar bygde til oss. Fiske, spennende dyr og "skrap" som fløt i land. Husker spesielt en stor død hval som lå mellom to svaberg. Den luktet! Vi klatret i bergene. Anla moloer i fjæra (de fleste står halvferdig enda ... eller. Alle gjør det!) Så slo det meg. Det må jo være en grunn til at disse minnene sitter så godt i? Hvorfor husker jeg alt dette så godt? Jeg innser jo at vi faktisk var mye ute, men jeg vil jo tro at timene med håndball, fotball, ishockey, musikk, korps etc. er flere enn timene ute i skauen. Så, hvorfor akkurat disse minnene sitter i så godt har jeg ikke noen god forklaring på. Kanskje noen her inne har forslag? Jeg regner med det er flere i "min kategori". Sønn og datter i Forollhogna Nasjonalpark. (alternativ til et bilde av en ung Hammer i knæsj 80-talls genser med en fiskestang laget av ei lita bjørk) For en del år siden, etter en heller lengre periode med svært lite interesse (og tid) for friluftsliv. Så gikk jeg på den smellen med rett og slett jobbe for mye. Medisinen legen skrev ut den gangen var å komme seg på fjellet og ta det med ro. Jeg tok en tur på hytta og gikk opp på en fjelltopp bak hytta, hvor jeg ikke hadde vært på svært mange år. Og da våknet interessen igjen med engang. ikke det at jeg hadde vært totalt fraværende fra å være ute på tur i perioden. Men det ble nedprioritert. Men nå! Nå skulle jeg sette av tid! Forøvrig, så hjalp denne resepten mye bedre enn noen andre jeg noen sinne har fått. Og hjelper den dag i dag når det står på for mye. Men det er vel gammelt nytt for de fleste her inne. For snart 6-år siden fikk jeg en datter. Det var jo både spennende, skremmende og mere til! Men jeg så det også om en gylden anledning til å få en turkamerat, og ikke minst det å legge grunnlaget for slike minner jeg mimrer om. Det ble mange fine turer i nærmarka og på hytta de første årene. Mye koselig stunder med bål, kakao, grille pølser osv. I tillegg fikk både datter og far fine tv stunder sammen med villmarksbarna som gikk på NRK. Det var nok dette som for alvor vekket interessen til datteren i huset. "pappa, kan ikke vi å sove i sovepose og telt og sånn?!". Det var liksom ikke nok å være på hytta, dra opp i skogen eller fjellet, tenne bål og kose oss. Vi måtte ut på "ordentlig tur" som hun så fint beskrev det som. (og fortsatt gjør). Vi pakket vi opp sekken til bristepunktet. Jeg hadde jo aldri hatt med meg et barn på telttur! Allierte oss med en tante som bor nære marka, fant et fint lite vann ikke langt unna. Nå skulle vi endelig få vår første natt ute! Den natten, ble som nevnt tidligere, ved et vann jeg var en del som barn. Det ble suksess. mildt sagt! 14 dager etterpå ble det en ny tur! Samme sommeren tok vi like gjerne med oss bestemor og onkel og besteg Forollhogna også. Vi har hatt utrolig mange opplevelser på tur sammen siden da. Og nå, 3 år etter, er min datter min beste turvenn, og mest sannsynlig den største årsaken til at jeg virkelig har blitt hektet på teltlivet også (igjen?)! Nå holder det ikke med å være ute hele dagen for å så gå tilbake på hytten eller dra hjem. Må jo på "ordentlig tur"! Alva Sofie (3-år) på toppen av Forollhogna 2015. Selv om vi ikke får så mange turer alene nå, så prøver vi iallfall å ha minimum en tur som bare er oss to hvert år. Og i vinter skal hun få prøve seg på sin første vintertur. Det har også kommet en sønn i huset, som nettopp er blitt to år. I år så fikk han 8 netter ute, og er absolutt bitt av "basillen". Til og med mor i huset har blitt med på turer, og trives! Jeg ser faktisk antydning til noe som kanskje (med godviljen til) kan være en liten frilulftsfamilie i emningen. Hvem skulle tro det?! Til Venstre: Alva Sofie og far i huset hadde "alene påske" i fjellet 2015 Til Høyre: Ludvig Leander i blåbærlyngen. "pappa da! du trenger jo ikke ta bilde hele tiden!" Rondane 2016 (en tur vi slo sammen med tidenes første FF-Barnetreff) Nå er det min tur å prøve skape slike minner jeg har, for mine barn. Slik at de forhåpentligvis om 30 år sitter å lurer på hvorfor akkurat friluftslivet fra barndommen sitter så godt i minnet. (Og forhåpentligvis finner de en del bilder de kan legge ved sin egen mimrekavalkade til FF sin julekalender i 2047!) D Vil benytte anledningen til å takke fjellforum for fantastisk mange tips og triks, samt inspirasjon. Flotte fellesturer og mange nye turvenner for både barn og voksne.

Mitt kalenderinnlegg handler om mine små turkompiser. Om dattera mi på 11, sønnen min på 9, å jentene på 8 og 11 som jeg er tante til. Det starta for ca. 4år siden, vi hadde gått på tur i flere år, men alltid sammen med flere. Veldig koselig det, men jeg ville mer på tur enn de andre voksne og da måtte løsninga bli å ta med meg alle selv. «Du er jo gal, du kan ikke ha med deg 4 barn alene på tur, de sutrer og klager og orker ikke gå selv» «Åsj da», mente jeg, «vi får vel prøve, det er jo ingen skam å snu!» De klagde litt ja, å sutra litt, men mest lo vi og koste oss. Vi tok oss god tid, tok pauser når de ønska pauser, spiste mye kvikklunsj og drakk bestemorsaft som styrkedrikk og vann fra bekken som tørstedrikk, så på alt det rare vi fant underveis, kunne jeg ikke svare på spørsmåla dikta vi opp svar sammen, plutselig kunne jeg ikke holde følge med dem lenger, de sprang om kapp opp stien og sto med brede seierssmil og venta på meg ved målet. «Vi vant!!» Dette ga mersmak og vi har vært på mange turer etterpå. Mange forskjellige type turer. Vi går turer til topper i nærheten, kanskje kommer vi fram, kanskje ikke, det er ikke så nøye. Vi kan finne perfekte bergsider som bare må klatres i, ‘huler’ som må utforskes, eller buskas som blir til naturlige barhytter som må lekes i. Vi fant en dø firfisle i en dam en gang, kom ikke videre da… For ikke å snakke om alle steinene på snaufjellet som bare må hoppes på eller hoppes fra eller springes mellom. Det er revehi, maurtuer, bæsj, granskjegg, klatretrær, bær, blomster, insekter, kongler, dyr og fugler… Alt dette er jo vel så viktig som toppen. Vi går til elva for å se om laksen hopper, eller for å fiske, eller vasse, eller kaste stein eller for å gå på skøyter og for å se om vi kan se elvemusling gjennom isen, det kan vi Vi drar på isfiske, borer hull og ender opp med å ikke fiske i hele tatt, for det var mye mer moro å ha på skøytene og bedrive kunstløp. Vi går på multe-leit med spennende elvekryssing, som ender med null multer, men med bading i en bekke-kulp, for vi fant rett og slett en liten bit av paradis der oppe i fjellsiden! Vi går på turer for å lete etter nisser, vi har ikke funnet noen enda, men spor finner vi, å vi finner tid til å leke nisser Vi går tur til en liten skogpull i nærheten, i skumringa, å øver på å tenne bål, drikker kakao og spiser pølse og går hjem i lyset fra hodelykta. Vi går tur innover skogsbilveien for å få det helt mørkt slik at vi ser stjernene skikkelig. Vi går skiturer på jakt etter fine istapper eller dyrespor eller rypa. Vi har også begynt å ligge ute. Det var med skrekkblandet fryd tantebarna ble med på sin første telttur i skogen. Ville de klare å sovne, ville de klare å tisse ute, hva om det kom ulv eller MAUR inn i teltet?! Det var stolte jenter som våkna neste dag, å vi rakk ikke en gang komme oss hjem før jeg fikk spørsmål om når vi skal på neste tur. Vi går kanskje ikke på så lange fantastiske turer, men du og du som vi koser oss! Vi lærer for hver gang og ungene spør om stadig lengre og tøffere turer. Jeg gleder meg til å fortsette friluftslivet mitt sammen med disse 4 herlige turkompisene mine Å forhåpentligvis blir det 5 snart, minste tantebarnet er passert 2år nå, det er på tide å begynne å prege han da vel? 😉 Ha en fin adventstid 😊 God jul fra meg og verdens beste turkompiser!!

Forsov meg i dag, skulle egentlig på trening, men lykken skulle ha det til at det ble tur i stede 👏🏻 Fantastisk vær i Bergen i dag! periodevis mye snø på toppene bortover, men fortsatt greit å gå på bena! Må bare si at jeg er skremmende imponert over chainsen pro broddene!

Navn: Den norske vulkanøya Jan Mayen Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-12-11 Innsendt av: fjellfrost Jan Mayen 71° N 8° 30´ W. Et lite stykke Norge langt ute i Atlanterhavet, med en storslått natur som de færreste får oppleve. Jan Mayen huser verdens nordligste aktive vulkan, Beerenberg 2277moh. Mange ser på dette som en ettertraktet, dog litt utilgjengelig topp for 2000m samlere. Dette er muligens verdens første dronefilm som dokumenterer så store deler av øya. Den norske vulkanøya Jan Mayen

Rundt Li med vekslende vær. Desember er en vanskelig måned for turfolket. Været gir utfordringer. Det er grønt og fint den ene dagen, - fredag - og hvitt og fint neste dag - lørdag. Værmeldingen er heller ikke enkel å forholde seg til. De har nok rett i det store og hele, men detaljer kan avvike - en del. Temperatur spesielt. Jeg gikk på fredagen og så fram til en tradisjonell tur rundt Lifjell på lørdag. Nå var værmeldingen ikke helt bra. Det ble meldt om noe regn ut over dagen. Da jeg våknet på lørdagen var det hvitt i hagen. Regn i fast form.... Jeg foretrekker snø ferdig måkt. Hva var lørdagens alternativer. En tur langs strandenfra Hå til Varhaug, eller i sorpehaugen på høgjæren? Det var ikke lett å se for seg en tur i det hele tatt. På tur skulle jeg uansett. Jeg fikk følge planen så langt det gikk. Til Dale for å se på forholdene. Eventuelt en tur opp og ned bakken til Dalevann i det minste, og muligens i tillegg en tur utover langs fjorden? På vei mot Sandnes var det vinterlig. Snødekke på veiene og brøytekanter. Bilene - og jeg, kjørte forsiktig, selv om jeg hadde helt nye vinterdekk. Innover mot Sandnes ble det mer og mer bart, og på vei utover mot Dale, ble det igjen grønt. Jeg var litt overrasket. Temperaturen var imidlertid ikke stort over null, og ute i vest - over Stavanger og ute i havet, lå det mørke skyer. Værmeldingen ville nok få rett når de nevnte noe nedbør, og mer ut på ettermiddagen. Det var likevel helt greit å ta fatt på stien utover langs fjorden. Inne i skogen var det kaldt, men ikke kuldegrader. Gjennom skogen kunne jeg se litt hagel i søkkene. Det var fredelig og ikke mye som forstyrret inne i skogen - til en stor ugle fløy ut av en busk rett på siden av meg. En ugle. Det er ikke ofte jeg ser så store fugler - og denne var stor - på så kloss hold. Det holdt på å skremme livet av meg.... På svabergene utover langs sjøen, ble det klart at det ville komme nedbør, og ikke lenge etter smalt det i hetta - så det sang. Hagel i mengder, og store som erter. Det sto ikke på så lenge. Ved Einerneset va det helt greit å gå. Ikke frost og bare litt ny hagel. I bunn av bakken tok jeg av jakken og gikk i skjortearmene på til snaufjellet. Som vanlig fikk jeg det værste været på toppen. Og det ble skikkelig dårlig, med både vind og sludd som gikk over i snø. Verden ble hvit. Det var bare å snøre igjen, ta på et ekstra par tørre vanter og komme seg nedover mot sivilisasjonen. Det går senere når stien er dekket av snø. Likevel var det ikke noe egentlig problem å ta seg fram. Det var ikke is under snøen, så skoene hang, stort sett. Sorpa var glatt..... Nå ja, jeg må jo tørke av buksebaken uansett. Jeg hadde ikke sett en kjeft på hele turen. Det var et par biler uten om min, på parkeringsplassen. Det var spor i snøen på toppen og nedover mot Dale, så det hadde vært andre på tur denne dagen. For egen del hadde jeg følt meg ensom i snøkavet øverst...Les hele artikkelen

Noe som er like enkelt å finne som høner med tenner !

Forutsatt at skjeen er uten noen lukkede hulrom, burde en ganske nøyaktig vekt som kan måle hengende gjenstander og en passelig stor mugge vann gi deg et godt hint, tror jeg. (Litt inspirert av Arkimedes, som vel kostet en gullsmed hodet, da han kunne bevise at smeden hadde blandet inn sølv i gullkronen han hadde solgt dyrt til Kongen.) Ta en tynnest og lettest mulig sytråd som du binder rundt skjeen slik at den kan henge i tråden. Heng den under vekta, og noter tyngden. Senk deretter skjeen ned i vannet sånn at den er helt nedsenket, og les av tyngden igjen. La oss si at du leste av 18 gram i luften, og 14 gram i vannet. Siden vann har tetthet 1 g/cm³, betyr oppdriften på 4 gram at skjeen har et volum på 4 cm³. Tettheten vil da være 18/4 g/cm³ = 4,5 g/cm³=tettheten til titan. Ingen eBay-selger mister hodet Hvis du derimot skulle lese av 18 gram i luften og 11,3 gram i vannet, så betyr det skjeen har et volum på 6,7 cm³, tettheten blir 2,7 g/cm³ og det vil i så fall være lik tettheten til aluminium. PayPal resolution center neste? (Skulle man gjøre dette veldig teknisk, skal man vel bruke destillert vann på en eller annen temperatur under et eller annet lufttrykk - men det tror jeg ærlig talt man glatt kan overse ...)

Sjefen i huset hadde heldigvis en løsning og det var at hun får den som har ankommet og jeg bestiller en til.......

Jeg fant jeg fant! 🤣 Mulig resten av oss dødlige må få litt hjelp fra forskningsmiljøet, men de får jo til "høner med tenner", så da er det håp for andre ting også? 😁 http://www.bbc.com/earth/story/20150512-bird-grows-face-of-dinosaur

I helga ble det bestilt fjellpulken transporter 155 med drag og sele, samt helsport x-trem Flex fra outlet til Helsport. Pulk kjøpte jeg på 25% tilbud fra fjellsport, og fjellduken på litt over 50% fra Helsport. Spent på fjellduken:) liker at man kan ta av fòret, og bruke delene separat og prisen var ikke værst heller.

Tror ikke jeg tør å kjøpe en sånn kobblingsdel, plutselig ender jeg opp med ett telt til :-). Hvis jeg skal ha med meg en av ungene vil vel kona kunne hevde at jeg kan ta Staika teltet. Forøvrig så røk jeg på en Fenix 5s i julepresang til kona. Lite tips til de single: Finn en dame som er like glad i stasj som deg selv, det gjør hverdagen litt lettere å leve med...

Knabben i Drammen for å se solnedgangen 😀 Veldig kjekt med Chainsen Pro i dag gitt

Et lite innlegg om fortid. I 1994 var jeg 46 år og det var noen år siden jeg - igjen - hadde begynt å gå tur. Fortsatt var det lørdag og søndag som ble benyttet. Jobben krevde at jeg var tilstede. Feriene ble brukt til gå- og sykkelturer i utlandet. Dette året begynte jeg å skrive hvor jeg gikk og noe små notater rundt turen. Dette holdt jeg på med frem til 2005. Notatene altså, jeg gikk, og går fortsatt på turer. i årene mellom da jeg var 46 år og 57 år var helgene stort sett tur dager. Bare et år (1995) ble det opphold på grunn av skade. Og bare et år var jeg ikke på tur rundt 6. desember på grunn av sykdom (2000). Kjekke og flotte år. Jeg husker egentlig mye mer av turlivet enn av arbeidsdagene og også de vanlige dagene hjemme. Det er tur som har vært lyspunktene og til en viss grad fylt livet. Selvsagt har det gått ut over andre ting - familien først og fremst, men jeg husker spesielt at bestyrerinnen kom hjem med nye fjellsko, til trøst og oppmuntring, da jeg lå på sofaen med brukket fot. Når jeg ser tilbake på alle turene opp gjennom årene, er det ikke forskjell på "gode og vonde" turdager. Uansett vær - og vind, så har de fleste turene gitt meg svært mye. Både glede, god helse, og ikke minst kondisjon. Jeg håper å kunne fortsette å gå på tur i mange år fremover. Søndag 3.12.94 Dale - Lifjell. Sammen med Bernt. Tåke og 2 til 5 grader. Lite vind. Regn og hagel på toppen da vi spiste. (16-17.09.95 Blåfjellenden Sammen med Pål og Øystein. Brakk foten på tur alene nedover Fidjadalen) Lørdag 6.12.96 - Hå til Varhaug. Alen. Frost i bakken og sleipt. 40 cm snø i Hunnedalen. Brukte 1 time og 20 minutter hver vei. Lørdag 6.12.97 - Hå til Varhaug (nessten 2 mil) Alene - 5-7 grader litt vind. Møtte en gammel bonde ved Reime som kunne fortelle om bruk av møllene under krigen. Gikk i skjortearmene. Lørdag 5.12.98 Mån (Fidjadalen) Sammen med Øyvind. Litt snø kvelden før. Glatt og snø. - 2-3 grader. Fantastisk himmel. Vi brant bål ved elva og stekte pølser. Søndag 5.12.99 Hå til Varhaug. Sammen med Øystein.Sol, men skyer ute i havet. Nesten vindstille. Litt snø og is. Skiføre i Brekkå, men vi i fleece ved sjøen. Lørdag 2.12.00 - Vådlandsnuten Sammen med Øystein. Overskyet og litt vind. Vi så sola, men temmelig vått. +10 grader nede, og -3-4 grader på toppen. Opp i morgenlys, og ned i kveldslys. Skiftet protokoll i postkassen. Søndag 6.12.01 Steinkjerringå (Tovdal til Holmavatn og Steinkjerringå) Alene - Tåke og litt yr. Ny utbedret sti mellom Synesvarfen og Holmavatn. Lørdag 7.12.02 Hå til Varaug Alene - Kuldegrader og trekk, kaldt. Sol. En hel gjeng som også var på tur. Folk ved havnen som bygget på et "stolpehus". Lørdag 6.12.03 - Lifjellet rundt (1 mil 400høydemeter) Alene - Sol og nesten vindstille, en del is. Jeg forsøkte først å gå til Bynuten, men snudde og tok til Dale. Søndag 5.12.04 - Lifjellet rundt. Sammen med Øystein. Litt regn og mye vind. Det var av og på med jakken. 2,5 timer totalt. Les hele artikkelen

Første skitur. Halvanna time. Tungt som fy å pløye seg løype til jeg var oppå fjellet. Resten framover flatfjellet var føyka til rein betong, så d gikk som en lek. En god kuling i mot, og medvind på returen. Ingen hund fikk være med siden jeg var usikker på snyforholdene.

«Bussetsu ma ka han nya ha ra mi ta shin gyou / Kan ji zai bo sa gyou jin han nya ha ra mi ta ji / Shou ken go un kai kuu do issai ku yaku / Sha ri shi shiki fu i kuu kuu fu i shiki / Shiki soku ze kuu kuu soku ze shiki / Ju sou gyou shiki yaku bu nyo ze / Sha ri shi ze sho hou kuu sou / Fu shou fu metsu fu ku fu jou fu zou fu gen / Ze ko kuu juu mu shiki mu ju sou gyou shiki / Mu gen ni bi zesshin ni mu shiki shou kou mi soku hou / Mu gen kai nai shi mu i shiki kai / Mu mu myou yaku mu mu myou jin nai shi mu rou shi yaku mu rou shi jin / Mu ku juu metsu dou / Mu chi yaku mu toku i mu sho tokko / Bo dai satta e han nya ha ra mi ta ko / Shin mu ke ge mu ke ge ko / Mu u ku fu on ri issai ten dou mu sou kuu gyou ne han / San ze sho butsu e han nya ha ra mi ta ko / Toku a noku ta ra san myaku san bo dai / Ko chi han nya ha ra mi ta / Ze dai jin shu ze dai myou shu ze mu jou shu ze mu tou dou shu / No jo issai ku shin jitsu fu ko / Ko setsu han nya ha ra mi ta shu soku sesshu watsu / Gya tei gya tei ha ra gya tei ha ra sou gya tei bo ji so wa ka / Han nya shin gyou» På de nær 1300km jeg gikk på Shikoku har dette omtrent vært mantraet mitt. Ikke omtrent, det har vært mantraet mitt, jeg har resitert disse ordene, eller sutraen, rundt 180 ganger i løpet av turen min. Noen ganger alene, andre ganger i selskap med andre, og flere ganger i nærhet av større grupper som resiterer sutraen i rytme og flerstemt sang omtrent. I motsetning til dem så uttalte jeg sikkert ikke den korrekt, jeg snakker ikke japansk. En fellesnevner for mange av templene er trapper, mange. Her på veien opp til tempel #10, Kirihataji. Spol tilbake 47 dager og jeg befant meg i Tokushima, som er en av de større byene på Shikoku i Japan. Jeg har akkurat kommet tilbake fra Ryozenji, foran meg på sengen lå det en stråhatt (sugegasa), en hvit vest (hakui) (begge to med inskripsjoner på), en bok som kalles for en nokyocho, en stola (wagesa), en hvit bag (zudabukuro) og en bunke med navneslipper (osamefuda). Alt man trenger for å identifisere seg som en ohenro på Shikoku 88 Temples Pilgrimage, som er årsaken til at jeg befant meg der. Foran meg lå en gammel pilegrimsferd til 88 hellige steder, eller templer, på Shikoku. Ruten er litt under 1200km lang og strekker seg rundt hele øya, er sirkulær i den form at det er normen å returnere tilbake til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Man trenger ikke å starte fra tempel #1, Ryozenji, som jeg gjorde. Så kort fortalt, jeg hadde rundt 120 mil å gå, hvor jeg skulle besøke 88 templer underveis. På hvert tempel er det er foreskrevet rituale å følge, som innebærer å resitere nevnte sutra. To ganger. Vandrende over en rygg på vei til tempel #12, Shosanji, med solstråler som filtreres gjennom drivene skyer. Ryozenji er som nevnt det første tempelet jeg besøkte og som da ble startstedet for vandringen min. Været var flott. Etter å ha ankommet tempelet, gikk jeg igjennom tempel-ritualene (eller etter hvert rutinene), de er som følger: bukk en gang ved hovedporten til tempelet i retning hovedhallen (hondo); vask hendene og munnen i vaske-servantet, jeg kan nå ta på meg stolaen; ring en gang i klokketårnet for å melde om min ankomst; så resitere sutraene (det er flere enn den ovenfor) i hovedhallen (dette gjøres etter å ha tent på røkelse, ringt på nok en bjelle, plassert navneslippen min i en boks og gitt en donasjon); så gjentas forrige punkt i daishido-hallen; motta tempel-stempelet i nokyocho-boken. Når jeg forlater tempelet skal jeg igjen vende meg mot hovedhallen og bukke en gang. Høres det mye ut? Det går egentlig ganske så greit etter hvert, øvelse gjør mester, men språkdelen av det tar lengre tid. Noen ord om nokyocho-boken, denne fungerer som et bevis på at du har vært på et tempel og vist din respekt til Buddha og Kobo Daishi der. For hvert tempel får du et stempel og en kalliografi i nokyocho-boken, kalliografien blir skrevet for hånd. Når man har gjennomført pilegrimsvandringen har man da en unik suvenir fra turen. Bestigning av Mount Benten, Japans laveste fjell i henhold til guideboken, 6moh. Den første dagen ga meg et godt bilde av hvordan ruten var, det er mye vandring langs vei eller på asfalt, innimellom brutt opp av lengre eller kortere turer på sti og mykt underlag. Jeg besøkte seks templer på veien, et godt grunnlag allerede i starten for å bli kjent med ritualene. På det sjette tempelet, Anrakuji, skulle jeg også overnatte. Shashingatake, okunoin eller den indre helligdommen til tempel #21, Tariyuji. På vei rundt Shikoku veksler ruten mellom å gå blant dyrket mark, gjennom skog, gjennom og forbi små landsbyer og større byer, langsmed kysten med utsikt over havet. Mye av vandringen er flat, men en titt på høydeprofilen til ruten og man får avkreftet at det ikke finnes stigning på den. For ruten tar også henroene opp over fjellene rundt øya, selv om det ikke er snakk om de høyeste fjellene. Det høyeste punktet på ruten er på rundt 960moh, Mt. Unpenji (også hvor tempel #66, Unpenji, befinner seg). Men det fjellene mangler av høyde, tar de igjen med bratthet. På sett og vis kan man kalle fjellene som ruten går igjennom for veldig bratte skoger. Og stiene kan være forræderiske, spesielt hvis det regner eller har regnet. På enkelte steder på kartet er det merket med ‘henro-korogashi’, som rett ut betyr henro faller ned. Pacific sunrise, fra Ozaki. Underveis på turen overnattet jeg på enkelte templer, både betalt overnatting (shukubo, som inkluderer middag og frokost, samt tilgang til tempelets badehus) og gratis overnatting (tsuyado, som bare er et tilgjengelig rom man kan bli nødt til å dele med andre henroer). For det meste overnattet jeg på såkalt minshuku og ryokan, lokale japanske hoteller hvor man sover på en futon i et sparsommelig rom med tatami-matter, med felles middag og frokost (noen ganger uten mat, noen ganger servert på rommet). Det ble og en del overnattinger på hoteller, små og store. Rundt omkring langs ruten finnes det også gratis overnatting for henroene, såkalt zenkonyado. Jeg overnattet i enkelte av disse, alt fra flotte rom med tilgjengelig dusj, toalett, aircondition og vaskemaskin, til rotete, skitne og støvete rom. Jeg møtte også en annen henro som hadde en zenkonyado hjemme hos seg. Jeg fikk beskjed om å ringe han når jeg var på enten tempel 68, 69, 70 eller 71. Jeg gjorde så og han kom og hentet meg, gratis overnatting og mat. Gjestfrihet. Mer om det senere. Mamushi viper, ikke gøy å tråkke 20cm unna denne rakkeren. På de 44 dagene jeg brukte på å gå rundt øya og besøke templene opplevde jeg mye, og fortelle om alt har jeg ikke tid til her. Jeg er nysgjerrig av natur og dette fører også til at jeg alltid går lengre enn tenkt. Dette førte også ofte til at jeg befant meg på stier som det virket som at det var ingen andre enn meg som gikk på. Tenk overgrodde stier fulle av edderkoppnett (med gufne neon-sprakende edderkopper i og) som jeg måtte kave meg gjennom (ruten går gjennom en god del tunneler, men som regel var det også en alternativ fjellrute til disse, som jeg da valgte å gå). Fra tempel #38, Kongofukuji. Det var alltid dagene som tok meg opp i fjellene jeg gledet meg mest til, den første kom på den tredje dagen. Da ledet henromichi meg opp i fjellene til tempel #12, Shosanji, på en rekke av bratte opp- og ned-stigninger før jeg var framme. Hardt arbeid, men vel verdt det. Dette skulle gjenta seg utover turen. Underveis klatret jeg også opp Mount Ishizuchi, det høyeste fjellet på den vestlige delen av Japan (1982moh). En tøff tur opp, som involverte flere seksjoner hvor jeg måtte bruke kjettinger for å komme opp, men det var ingen utsikt å få, over fjellet lå skyene tungt. Jeg fikk også gleden av å klatre opp på Japans laveste fjell, Mt. Benten, på hele 6 meter over havet. Det var slitsomt, ingen utsikt fra toppen, men jeg var stolt over bragden. En gruppe med henroer som resiterer sutraene i felleskap i tempel #39, Enkoji. Men ruten bød også på flotte strekninger langs kysten med utsikt over Stillehavet, jeg var også så heldig å få oppleve en aldeles nydelig soloppgang, pacific sunrise, en morgen (hvor solen ser ut som at den smelter i vannet). Jeg fikk gleden av å besøke Dogo Onsen, for de av dere som kjenner til Hayao Miyazaki og Studio Ghibli så er dette ett av badehusene som ble brukt som inspirasjonskilde for det i Spirited Away. Dogo Onsen, et av japansk eldste og mest historiske badehus, i Matsuyama. Jeg opplevde å tråkke farlig nær en mamushi viper, en meget giftig slange, det var ikke et artig øyeblikk, men jeg slapp unna med skrekken. En annen gang ble jeg faktisk bitt av en edderkopp og gikk resten av dagen nogenlunde nervøs, og vurderte flere ganger om jeg burde oppsøke lege. Helt til jeg om kvelden snakket med en japaner som sa at det ikke var giftige edderkopper på Shikoku. Jeg ble beroliget da. Nå etter å ettersøkt litt mer, er jeg ikke så sikker lenger…. Fra toppen av Mount Chikamiyama, etter å ha klatret opp i en tyfon. Imabari nedenfor, sett gjennom et øyeblikks vindu i regnskyene. Ikke alltid var motivasjonen like sterk. Etter litt over tre uker på vei havnet jeg i en lang periode med dårlig vær og så ikke solen igjen før etter ti dager. Det var først etterpå jeg fikk høre at det var en massiv tyfon som hadde feid inn over Japan når jeg var der (i alt var det tre tyfoner under turen). Jeg slapp unna den verste delen av den og skal være glad for det. I Osaka var det flere personer som mistet livet når den herjet, da de ble tatt av et jordskred forårsaket av tyfonen. Og jeg som klatret opp på toppen av lite fjell i den, sta og dum som jeg er, Mount Chikamiyama. To kvelder på rad sto jeg på rommet mitt med en kald øl i den ene hånden og hårføneren i den andre og tørket klærne og skoene mine. Torii for Ishizuchi Jinja Jojusja, på vei opp til toppen av Mount Ishizuchi. Det største problemet var ikke uventet kommunikasjon, men forekom seg ikke rundt det å sørge for det man trenger. Det gikk nogenlunde greit. Å kunne ta like stor del i det sosiale langs ruten var vanskeligere. Når jeg ikke kunne snakke japansk, og engelsk-kunnskapene til de jeg møtte ikke var de største, ble det ofte til at jeg ble litt utenfor. Mange brukte en oversettelses-app for å snakke, men oversettelsene der var innimellom rett ut komiske. Likevel, det gikk bra og en god del kunne jeg snakke med. Den siste biten av klatringen opp til toppen av Mount Ishizuchi, gikk opp denne bratte ryggen, dekket av skyer og kraftig vind. Å komme til et tempel var alltid bra. De fungerte nesten som lykkepiller noen ganger, og ga merkverdig nok en større mening med turen, selv om jeg ikke er religiøs av meg på noe som helst vis. Men alle innehar en viss ro og atmosfære som gjør noe med en på en tur som dette. Det er få templer av skikkelig størrelse man besøker (hvis man sammenligner med de store templene fra Kyoto o.l.), men alle hadde vært sitt lille særpreg. Av templene likte jeg aller best de som lå oppe i fjellene og inne i skogene. Yakuriji-tempelet som ligger nedenfor noen klipper. En liten ting til man bør nevne som er viktig for denne pilegrimsvandringen er settai. Dette er gjerne gaver eller hjelp fra lokalbefolkningen til henroene, og kan være alt fra små gaver som sjokolade til tilbud om å bli kjørt til neste tempel (eller et annet sted, som der man skal overnatte), og penger. Det er regnet som uhøflig å takke ned til settai. Det er ofte slike korte møter med lokalbefolkningen som betyr mest og. Så selv om språket innimellom var et problem, møtte jeg likevel på mange folk, som var snille, høflige, nysgjerrige og artige. Tilbake på tempel #1, Ryozenji, etter 44 dager rundt Shikoku. Det er så mye mer som kunne bli skrevet om denne turen, som med alle lange turer. Men detaljene får jeg spare til jeg legger dem ut på bloggen. Jeg ankom i alle fall Ryozenji igjen etter 44 dager, det var ganske rart å komme tilbake til tempelet jeg hadde begynt å gå fra for så ‘lenge’ siden. Da hadde jeg gått sammenhengende uten å hatt en eneste hel hviledag, så neste dag ble min første, tilbragt i Tokushima. Grytidlig neste morgen tok jeg fergen som gikk kl 03:00 til Wakayama og tog derfra til Kudoyama for å gå choisimichi til Koyasan, en eldgammel pilegrimsled opp til det hellige fjellet for Shingon-buddhismen. Det er vanlig å reise til Koyasan etter endt pilegrimsvandring for å vise sin siste respekt til Kobo Daishi som sies å sove i en evig meditasjon der. Å komme til Koyasan var for meg en blandet følelse, på den ene siden var det veldig flott der, men det var og veldig mye folk der (utrolig mange turister). Og en lang verden unna den stille kontemplasjonen jeg hadde følt i templene på Shikoku. Fra Koyasan, Danjo Garan. Jeg har laget en video som viser min nokyocho-bok: En video jeg tok opp fra tempel 38, Kongofukuji (husk lyd): For de som er interessert i å vite litt mer om denne turen, kan man besøke følgende lenker (og etterhvert bloggen min, som jeg jo som vanlig vil oppdatere etterhvert): http://www.shikokuhenrotrail.com/ https://followingthearrows.com/shikoku-88-temple-pilgrimage/ https://randomwire.com/japan/shikoku/ Dette var en helt annen opplevelse enn de jeg har vært på før.

Eller dra en slange rundt tauet der det ligger ann mot dekket. Det burde hindre slitasjen. Om hageslangen blir litt kortere er det vel ingen som merker

Du vert i alle fall kald på beina om dei pressar mot fotenden på soveposen, pga kuldebrua dette skaper. Då ville eg heller vurdert å fylle ut volumet nedst i soveposen på ein lenger sovepose med duntøfler, eller som eg plar gjere; ta isolasjonsjakka, dra att glidelås og tre føtene nedi som ekstra fotpose inne i soveposen .

Jeg ble også "veldig skuffet" da jeg ikke har fått noe, men jeg regner jo med å få pengene i yen igjen. dsk PS akkurat nå tikka det inn 2 av 3 "refund" fra eBay ca en snau halvtime etter at jeg klaget. DS

Navn: Beerenberg på Jan Mayen Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-12-11 Innsendt av: fjellfrost Satt sammen en liten video fra en Beerenberg bestigning våren 2017. For å se mer av den unike naturen Jan Mayen har, se også drone filmen som jeg og min kjære filmet sommer 2017 fra store deler av øya. Beerenberg på Jan Mayen

Sånn skal det være! Turer og opplevelser på barnas premisser Det er som du sier ofte ikke så stort poeng sv og planlegge i detalj når det gjelder turer med barn. Ofte så finner de selv ut hva som er gøy å gjøre og hva som skal utforskes. Det betyr ingenting hvor enkelt eller avansert det er så lenge turene gir barna masse opplevelser, mestring og erfaring.

Anbefaler Varsom.no og Regobs.no her er det oppdaterte info om snø og is. Fint om dere også lager dere en bruker på regObs. Er knallfint system. Tekstvarsel fredag 8. desember 2017 Mildvær siste uken har tært på den isen som hadde begynt å legge seg i skogsområdene. Særlig utsatt er steder der vannet strømmer under isen, slik som innløp, utløp og trange sund. For å finne farbare vann må man over 900 moh, og da er det bare mindre vann som har nok is til å regnes som farbare. Der det er kommet mye snø på tynt isdekke, vil dette forsinke videre vekst og det kan ta tid før ise blir farbar. Det ser ut til å bli kaldt neste uke, og da vil isleggingen igjen skyte fart. Som alltid er det store forskjeller i istykkelsen fra vann til vann på denne årstiden, og husk at strøm under isen er ekstra farlig på forvinteren. Husk at du er ansvarlig for din egen sikkerhet. Bruk sikkerhetsutstyr som ispigger og kasteline/tau. Er du langt fra folk må du ha med tørre klær i en vanntett pose. Vi anbefaler 10 cm stålis for trygg ferdsel, men husk at alle vann har svake partier. Lær mer om is på Isskolen. Vi oppfordrer alle til å sende inn isobservasjoner på regObs. En kan bruke både regObs-appen og regobs.no. All isinformasjon blir da umiddelbart tilgjengelig for alle andre på iskart.no. Selv et bilde uten istykkelse er god informasjon, særlig nå i isleggingen! Når det legger seg is må du huske at det er en del steder hvor isen svekkes på grunn av reguleringer, og dette kan komme overraskende på en som ikke er lokalkjent. Se etter røde områder på iskart.no. Webkameraene i iskartet (iskart.no) gjennomgås en gang i uken. Når de ser is endres symbolet til lys blå farge. Det betyr ikke at isen nødvendigvis er farbar.

Herlig innlegg og bilder!

Skuffet blir du neppe @Blaser

Tror mange av oss har en partner som er like økonomisk/traust som Hallgeir i Luksusfellen når det kommer til turstasj😂 Vi andre kan glede oss selv over en pakke med en o-ring som får en primus til å virke, allerede fra den blir lett etter på nettet og finnet.

Kjøpte ikke koblingsdel til Helsport Mil1 LT, etter å ha vurdert det de 3 siste gangene dette var på tilbud. Hovedårsak at jeg ikke trenger det. Teltet derimot, det ble kjøpt...

Det kan du egentlig velge litt sjøl. Når eg drar dekk og blir "sliten" i musklane rundt hofte/bekken, gjerne på slutten av økta, så løsner eg hoftebeltet og drar kun med skulderstroppene. Fin måte å variere på og du lar hofta kvile litt. Men stort sett når eg gjere ditta, så er det på vei opp siste bakken (litt lang) etter endt økt, så er gjennomvarm og sjansen for skader er minimal. Men da får du kjenne på kor god ekspedisjonsselen er i forhold til utforming 😊 eller så er det berre meg; har "bryggerihest-skuldra" (les; breie!)

Selar som sklir ned kan også løysast med å sy på brystreim, eller bruke ein sann plastdings som ein brukar på kids i fempunktssele framme for at dei ikkje skal sno seg ut av selen/setet.

Det ble ikke pulktesting denne helgen, til tross for at alt var pakket i bilen og klart. Jeg hadde glemt utebuksa hjemme, og da jeg sjekket om det var brøytet der jeg skulle parkere, så var det heller ikke det. Da ble det langt å gå i bare stilongs, så det får bli en annen helg. Men jeg kom meg en tur ut i kajakken i dag, om ikke annet. En flott tur ble det også, fine farger på himmelen nå om ikke skyene tetter helt igjen. Flere bilder i bloggen HER.

Her er chains pro. Funker som bare det i alt fra klinkis, snø, barmark og alle forhold mellom der. Smarte saker 😀

Kanskje man beholder fjellheimen 3camp, og får Helsport til å fikse litt slik at det blir ett mere stabilt helårstelt... Hmm

Det ble ett Helsport Mil1 LT her også..

Tur for å sjekke isen. 5-7 cm fin stålis. Gikk en tur i Viksåsen naturreservat og Biliåsen verneområde kaldt og fin dag med ☀️

Nyttar Nalgeneflaske med thermotrekk, som eg etterfyller frå termos. 1 l for stor i beltet, så den ligg fremst i pulken lett tilgjengeleg. Om eg har behov for å flaske på beltet nyttar eg 0,5 l. Har også ofte themokopp med isolasjonstrekk for the, som eg lagar klar på morgonen, då har eg passe temp the under "tipausa". Lagar til att denne etter lunsj, så har eg til "topausa" eller medan eg driv etablering av camp.

Høres ut som du selv har beste løsning; teste det ut. Vi alle er forskjellige og fryser ved forskjellige temperaturer. Så slik du gjorde er nok det aller beste. Da finner du ut hva du selv er komfortabel med og ikke bare får et "synsing" svar her Hvor langt du vil strekke strikken er jo litt opp til deg selv og erfaringer du får på veien.

Kilos i håven i dag i snøværet, men det var fiskekompis Frank som tok middagsfisk med seg hjem!

Det ble ett Helsport Mil1 LT. Tilbud på Norsegear 60%.

Har du vært i Tyskland, Saxony for langtur? Malerveien er basert på kulturhistorie av Kunst. Tallrike kunstnere tok seg opp over malerveien - en turvei i Elbsandsteingebirge. Caspar David Friedrich brukte motiver fra Bastei i sitt bilde Felsenpartie im Elbsandsteingebirge. Dette er mitt julkaleder innlegg. Regler: Å sove ute, ingen bålbrenning, bare kjøkkenutstyr, og bare liggeunderlag pluss puse. Drikkevann bare fra kilder eller fra elver. Og minst 3 til 4 mil per dag. Det var kjempe flott med nesten UL-ryggsekken: 13 kg hel inklusiv Planlaget var 5 dager med temperaturen -1 / +2 grader og ett dag regn. Vi begynte turen i byen Wehlen, 40 km øst fra Dresden og gikk over Festning Königstein og Squirl, til Pfaffenstein. Ikke så værst med 2.4 mil og 5 timer med pauser. Etter 12 timer pause med lukket øyene gikk reise videre. Så lang så mulig. Og vann fra hunde-kilden var fantastisk Andre dagen gikk vi helt sti sørsida elva, ganske lang ser GPSen. Med 1200 hm opp og 600 ned og 3.2 mil. Trede dag gikk vi hele nord-vest side og hadde faktisk blå himmelen. Vi bestemmte oss etter 8 timer at vi er nok frisk å gå i mørketida til en stor vegg av naturlig sandsein som heter Teufelsmauer. Der var vi over natt i nasjonalparkens "boofe". Detter er steder med tillatelse til sove ute i parken. Det var lengste tur idag med 4.2 mil. 4. dag kommet vi til fine plass som heter Brand. På tysk betyr Brand å har mye Øl- tørst. Deretter gikk vi igjen 1000 hm opp og 300 ned med 3.6 min . 5. dag litt våt været men ganske var med 6 grader, når vi kommet opp til turiststedet nummer 1 : BASTEI. - etter 1.6 mil vi kommet til start igjen og fyllte 15 mil - 150 km TAKK for turen!

Ull er gull, også for nalgeneflasker. Jeg heklet og tovet et ulltrekk og kan uten problemer la termosen ligge hjemme når det ikke er for kaldt. Også kjekt å ha i soveposen om natten, så slipper man å brenne seg på glovarm flaske. Testet i fryseboksen hjemme og med kokende vann som utgangspunkt var vannet flytende etter 24 timer.

Det har blitt noen turer i det siste, og på bloggen har det havnet to toppturer til Urfjellet i Fræna (utenfor Molde). En topptur i strålende sol og en bonustopptur i skikkelig gråvær. (Og så har jeg spikket litt på nettsiden, for å lage en ny forside jeg håper gjør det lettere å finne gamle godbiter).

Jeg har kjøpt en lang skje med glatt spisedel, denne er lettere å rengjøre. Merke er Titaner

Endelig har snøen kommet i Sør-Norge (inn i landet fra Arendal)! Jeg og pappa sto opp klokken 06.00 og var de første på parkeringsplassen, vi måtte rekke soloppgangen! Plutselig "Tok himmelen fyr!". Det ble en herlig morratur i skiløypene på Øynaheia i Froland!

Ble skitur i dag også, sol fra skyfri himmel og fine forhold. Deilig å komme i gang med skia! Så langt har jeg jaggu truffet relativt bra med min enkle smøring også

Etter prepp av skia så ble ski sesongen også sparket i gang i dag. Noe trått føre og tendenser til litt stein/grus på noen få partier men ellers veldig deilig å få kommet ut!

Mellom surfing etter Blakk Fredags tilbud blir det tid til både litt skikjøring og oppdatering av bloggen. Som fra sesongens første tur på "fjellet der jeg vokste opp", med drømmeføre. Så om du vil lese, eller bare kikke på bildene ligger det en liten rapport fra siste topptur på Kvannfjellet i Fræna.

Jeg har brukt en jernvenduk kingsize med isolasjon. Isolerer nok ikke så veldig mye, men siden den likevel er med på vintertur, brukes den også på gulvet i innerteltet.