Vinnerliste

Etter å ha skaffet egen hjemmeside har det blitt en del turrapporter fra de større ekspedisjonene jeg har gjennomført. Tenkte det kunne være interessant å dele en liten rapport fra Elbrus i sommer. Vil du lese mer om andre store turer legger jeg ved en link for de som ønsker det: Sk Adventures Helt siden Kilimanjaro var unnagjort, har Elbrus vært et stort mål for meg. Det har derimot vært et problem der tid og turdeltakere ikke har strukket til de to siste årene. Derfor hadde jeg virkelig noe uoppgjort med dette fjellet. Da jeg fikk beskjed om at jeg hadde litt tid før jeg skulle ut å seile i sommer, måtte jeg bare få klemt inn denne turen. Jeg var så heldig å få med meg Lars Digerud fra start, og dermed hadde vi en god kjerne i bunn. Etter å ha blitt skjemt bort på Kili var trangen etter å gjennomføre turen mest mulig på egenhånd stor. Valget falt derfor på en såkalt «light package» der kun hotell og transport var inkludert. Planen var å ta med seg telt og alt annet utstyr vi trengte, for så å jobbe oss gradvis oppover fjellet. To skritt frem og ett tilbake. Det var klart at vi kom til å få en tyngre og mer utfordrende tur sammenlignet med de fleste andre, men samtidig setter jeg friheten av å gjøre alt på skikkelig vis høyt. Etter å ha forsøkt å sette sammen en ekspedisjon til Elbrus de to siste årene, hadde jeg god kunnskap om turen. Disse faktorene, kombinert med mest tur og ekspedisjonserfaring, gjorde det naturlig at jeg tok jobben som ekspedisjonsleder på denne turen. Vi fikk også med oss Kevin Almeida, som hadde vært med meg på Island sommeren før. Etter en lang reise ankom vi omsider hotellet vårt litt etter kl. 04.00. Vi ble enige om å komme i gang med akklimatiseringen samme dagen, for å optimere sjansene våre for å nå toppen. De to første dagene gikk med til akklimatiseringsturer på to topper rundt hotellet. Allerede her fikk vi kommet oss over 3000meter begge dagene, noe som var ny rekord for Kevin og Lars. Alle kroppene svarte godt på tilvenningen til høyden, så vi fortsatte å pushe høydemeter de påfølgende dagene. På dag tre skulle vi endelig få prøve oss en tur oppover selve fjellet, for Kevin ble det en hard påkjenning når vi rundet 4200meter, og som jeg skrev i dagboken den dagen: «På 4200meter måtte Kevin gi seg, fornøyd med dagens bragd da brekninger meldte sin ankomst». Det ble derfor besluttet at Kevin skulle si seg fornøyd med dette, mens Lars og jeg derimot var i godt form og fortsatte et push opp til 4500meter. Kroppene våre føltes overraskende fine på denne høyden, dette kombinert med fantastisk vær og solskinn, gjorde at det var lite å utsette på denne akklimatiseringsdagen. Det var nå tid for å starte siste fase av reisen mot toppen, der vi skulle flytte opp på fjellet i telt. Sekkene ble pakket kvelden før, og stemningen var til å ta og føle på. Vi gikk av gondolen på 3700meter, der skydekket allerede lå noen hundre meter høyere oppe. Sekkene var veid inn til ca. 35kilo, så det var mye utstyr som skulle fraktes oppover. Her var det en fot foran den andre, som skulle få oss opp. Planen var å slå camp så høyt man kunne komme, og samtidig ha litt le av fjellet som stikker opp langs traseen. På 4000meter begynte Kevin igjen å føle litt på høyden med et lett trykk i hodet. Valget falt derfor på at jeg skulle gå opp til teltplassen, for så å returnere ned for å hente sekken hans. Jeg fikk pushet teltplass så høyt opp det var fornuftig å gå, rett på enden av fjellryggen som stikker opp til 4370 meters høyde. Været tok seg merkbart opp da vi skulle slå opp teltet, og vi fikk bra med både snø og føyke her, men teltet kom til slutt opp, og lemuren ble bygget så høy vi orket. «Dette arbeidet var svært krevende, og hodepinen meldte sin tilstedeværelse i takt med arbeidsbelastningen. Det er noe spesielt med disse høydene der de vanlige arbeidsoppgavene koster veldig mye mer.» Det er rart hvordan man kan legge seg dårlig, men neste dag er alt sammen bra igjen. Litt etter kl. 06.00 var det ut av posen, da solsteiken varmet opp teltet til det ut holdige. Dagens mål var å komme en tur opp over 4700meter, men etter en noen minutter gåing måtte jeg sende Kevin tilbake til teltet for heller å hvile seg. Denne dagen var været skiftende, og først da vi passerte 4600meter kom vi over skydekket. Dette var en fantastisk følelse, og noe av det fineste jeg vet med høye fjell. Med godt driv oppover ble dagens mål fort justert til 5000 meter. «Dette skulle vise seg å bli en tung affære fra 4900 til 5000 meter, her kostet hver meter mye. Jeg husket fra Kilimanjaro at det var noe spesielt med dette 5000 metersmerket.» Vi kom omsider opp til merket, og kunne nyte en velfortjent hvil her. Neste dag tok jeg det med ro, for å lade opp overskudd til toppstøtet. Kevin og Lars tok derimot en akklimatiseringstur til 4700 meter, dette var dag 6 og Kevin slet fortsatt med å tilvenne seg høyden oppover fra 4000 meter. Det var nå tid for å forberede alt til toppstøtet, som vi hadde fire dager til rådighet for å fullføre, og man kan dermed si at tiden var på vår side. På det tidspunktet blåste det nok nærmere 15m/s, og snøføyken rundt telte var ekstrem. Jeg fikk ringt hjem for å få den nyeste oppdateringen på været, men prognosene var ikke mye oppløftende. Vinden skulle øke med 2,5 m/s i løpet av natten og morgningen, og det blåste klart mer enn værvarslet meldte for øyeblikket. Det mest bekymringsverdige var været som var meldt de påfølgende dagene, der det var snakk om vind opp mot 30 m/s i kastene, og det var klart vi hadde kun en mulig toppdag med dette værvinduet. Det å legge seg med visshet om at kl 02.00 er det opp for å starte et toppstøt, når hele teltet rister kraftig i vinden, er nok ikke noe drømmescenario. Som jeg selv skrev denne kvelden: «Det er meldt 15 m/s på toppen i morgen og dette blir en jobb helt opp mot limiten av hva jeg vil tillate meg selv og gruppen. Jeg kjenner derfor på spenningen om vi når toppen i morgen. Jeg krysser fingre og tær også får morgendagen vise hvordan det går.» Det ble lite søvn denne natten, da jeg med forhåpninger lå og hørte etter tegn på om vinden ville løye. Til slutt ringte vekkeklokken, og jeg stakk hodet ut i håp om rolige forhold. Det var måneskinn, klarvær og helt passe med vind utenfor! Dette ga nytt håp om toppen. Havregrøten ble inntatt til kvalmen meldte seg, og det var et stort ønske om å nå toppen denne dagen. Kevin bestemte seg for å stå over toppstøtet, og heller holde teltet til vi kom tilbake. Rett etter kl 03.00 startet vi å gå med gode tendenser til overtenning. Det ble derfor besluttet å senke farten så mye vi klarte. Vi hadde tross alt nesten 400 høydemeter opp dit de fleste starter på toppstøtet. De første 400 meterne gikk unna med en vanvittig fart, vi kunne notere oss en tid på 1 time opp hit. Formen min var litt så som så etter frokosten, og jeg kunne notere hele fire brekninger den første timen. På 5000meter kunne vi endelig få kjenne solen, som varmet litt. Her føyket det bra langs bakken, og det hele var virket nesten litt trolsk. Tempoet var fortsatt høyt og pausene minimale, så vi gikk omtrent dobbelt så fort som mange av de andre gruppene med guider, og formen min var endelig på topp. På 5300meter ligger den berømte Sadelen. Her hadde vi da nesten 100 personer bak oss, og kun tre grupper igjen videre fremover. Det er lett å si at man skal gå sakte i høyden, men med konkurranseinstinktet til Lars og meg var dagens førstebestigning innenfor rekkevidde. Tempoet ble derfor satt deretter, og siste gruppe ble passert 100 meter under toppen. Gleden var dermed stor da vi endelig sto på toppen etter kun 5 timer, og med resten av køen lengre nede på fjellet. Etter en 20 minutters pause på toppen sa vi oss fornøyde, og begynte turen tilbake til teltet. De siste 300 høydemeterne fra Sadelen og opp til toppen er de bratteste på turen. Her ble det derfor en del venting i solsteiken for vår del, da det var mye kø på vei oppover. Vi hadde ingen hastverk på vei ned, og tok heller noen ekstra pauser på de sikre stedene, da mange av de som gikk var uerfarne og fort kunne sklidd ned på oss. Synet av leirplassen var et etterlengtet syn, og det var veldig deilig å kunne krype inn i teltet og soveposen. Retur var et faktum neste morgen, og vi hadde nå tre dager som skulle slås i hjel på det lille tettstedet rundt hotellet. Det var etterlengtet å kunne slappe helt av uten å måtte jage flere høydemeter, og de lokale restaurantene ble hyppig utforsket i tiden frem til avreise.

SL i motvind 👍🏻 Satt opp av ett stykk ikkeveldigerfaren frøken. Stod som en påle. Hadde 15-17 m/s senere også og teltet stod fint da også (men skal jeg kjøpe så blir det ikke SL)

Det er jo også to måter å tenke konstruksjon på. Man kan forsøke å lage noe som er så solid som mulig, enten så står det eller så blir det ødelagt. Alternativ 2 er å lage en konstruksjon som beveger seg litt mer med elementene. Det at et telt legger seg ned i et heftig vindkast for så å sprette opp igjen er nødvendigvis ikke en negativ egenskap. Jeg syntes det blir vanskelig å komme med bastante meninger om hvor mye vind enkelte tåler da det er såpass mange parametere at det fort blir mye synsing. Folk overlevde på høyfjellet for 20-30 år siden med langt dårligere telt en det vi har i dag. Har du vind med storm eller orkan i dragene så tror jeg teltet ikke nødvendigvis er det største problemet. Men SL vs extrem blir like mye en debatt om filosofi og preferanser kontra tekniske egenskaper. Jeg har flere telt og kan velge etter type tur og lokasjon. En av de største fordelene med SL er jo nettopp at du kan dra på lange turer med en god og lett sekk. Med lett utstyr generelt så kan jeg nå dra på en ukestur med sekk som veier rundt 15kg, kontra en sekk på 25kg med "normalt" utstyr. For oss som er små, tynne og spebygde så er SL produkter en redning for de lange turene 😅

Har vedlagt bilder av verdens diggeste footprint. Som demonstrert nedenunder kan det lett komprimeres ned til nesten ingenting og pakkes usynlig i sekken. For mer inspirerende bilder av footprint sjekk @rullegress på instagram

Massiv nærmer seg hjertet av Jotunheimen med stormfart, ihvertfall med mørke skyer som inneholder sporadiske regnskurer. På den trettende dagen (eller den sjette alt ettersom) gikk jeg fra Slettningsbu til Fondsbu, hvor jeg tok meg en lengre pause før jeg fortsatte videre til Sløtatjernet hvor jeg slo opp teltet. Ikke den mest spennende dagen, hvor det gikk litt tid gjennom et hyttefelt og langs Tyin på en fryktelig våt og myrete sti. Turen forbi Trollsjøen (bildet nedenfor) var dermed fin. Og nå venter Jotunheimen... På vei ned til Trollsjøen. (Massiv) Dag 13: Slettningsbu - Sløtatjernet

Tok en liten runde på Instagram under div helsporttagger med SL . Ser at flesteparten av disse teltene ikke er bardurnert riktig, mange av bardunene er opprullet som når teltet er nytt, eller ikke laget i full lengde. Tror mange misforstår begrepet selvstående. Så hva teltkonstruktørene har tenkt, blir nok ikke slik i praksis hvis bildene på Instagram er nogenlunde relevante. Tror at enn del av oss, meg selv inkludert, uten å tenke på det setter opp telt på en annen måte enn den jevne bruker. Mange tenker nok vekt før funksjon, og ser ikke helt helheten. Vi bør kanskje ha dette litt i tankene når vi anbefaler ting. Legger ved et par bilder.

Ikke jeg, i allefall ikke Ringstind SL. Det var nettopp en sånn opplevelse i Børgefjell med mitt Ringstind Pro 1 første versjon som fikk meg til å ønske meg et annet enmannstelt. Jeg fant aldri noe som overbeviste mht vekt, størrelse og styrke , så nå ser teltet sånn ut. Å få originalbardunene vinkelrett ut fra stangen forbedret komforten i vind ganske mye.

Jeg skal ikke synse noe fra eller til, men her er min erfaring. Jeg hadde med meg et Reinsfjell SL på hardangervidda august 2016. Ikke store muligheter for ly i akkurat det området. Det var visst 16-18 m/s på nærmeste værstasjon (rett borti høgget). Teltet sto, men jeg var ute flere ganger ila. natta for å sjekke bardunering etc. Enden på visa ble at teltet tåler en trøkk, men en behagelig natt var det ikke. For sjelefredens skyld telter vi nå i et Hilleberg Kaitum på litt mer utsatte turer. Reinsfjell-teltet er fortsatt i bruk, bare ikke som eneste telt til alle anledninger. Legger ved bilde: PS: Som dere ser har kompisen min satt opp sitt Fjellreven lightweight 3 på tvers (90 grader) av der jeg mener vinden kommer fra (fra venstre mot høyre i bildet)! Vinden er mao. ikke helt retningskonstant... Uenigheten var stor, men begge telta sto natta gjennom. PPS: Stoler aldri 100% på værmeldinga, selv om den gir deg en pekepinn. Er selv glad i å ha litt margin

Hadde teltet med i Jotunheimen 3 netter sist uke. Veldig god plass alene i teltet på denne turen. 👍😊 ..og måtte jo bare sjekke at der var plass til 2 stk Downmat 9 LW når jeg kom hjem, og det var det absolutt akkurat plass til! 🤣

Hei, er med på den, Nordmarka 2 er kanskje det beste teltet til nybegynnere. Det er lavt, men har da en gunstig vindprofil og som du sier en gunstig pris. Friluftsliv behøver ikke bli så dyrt. Jeg kjøpte det da jeg etter mange år skulle begynne med friluftsliv igjen. Senere har det blitt Ringstind pro 1 og Ringstind SL 1-2. På Ringstind Pro 1 har jeg nå fått satt på fem ekstra pluggfester så nå er det godt "nagla" til bakken. Lite blafring av teltduken.

@Dingsen Ja, er litt lat av meg, så jeg bruker i så å si alle tilfeller alle bardunene. Hopper heller over festene som er i enden av teltstengene. Vet aldri når vinden kommer og gidder ikke å stå opp på natta, for å sette ned plugger og bardunere gjerne i overraskende regn og blåst. Måtte lete gjennom mange bilder for jeg fant et, da var det i Nordmarka, med HS Nordmarka 2 teltet. Men der er også veldig lavt og tåler mye vind. Nordmarka 2 er vel det beste teltet du kan få kjøpt for under tusen kr nytt på tilbud. Rundt 500-800kr brukt. Men har byttet til Hilleberg barduner på det😀

Siden Reinsfjell er et hybrid (tunneltelt med stang #3 på langs over tunnelen) tenkte jeg kanskje kortenden av tunnellen burde stå mot vinden? Der er det mye kortere mellom stengene enn det er i hode/fot-enden. Ikke enig? Setter pluggene der det er jord Men ja, bardunene burde seff vært lengre. Det var et godt stykke uti kveldinga, men er helt klar på at teltplass ikke er 10000% optimal!

Trolltind Superlight 2 var med på en ukes tur– og da fant jeg dessverre ut at det superlette teltet også hadde et superglatt teltgulv. Er lenge siden jeg har sovet så dårlig og fått så dårlig hvile i et telt før. Og da var det ikke liggeunderlaget (Therm-A-Rest NeoAir Xtherm) sin feil, men det glatte teltgulvet som sendte meg og liggeunderlaget over i den ene eller den andre teltveggen ved den minste bevegelse. Man våkner av slikt, særlig når teltveggene er våte av kondens. Når jeg returnerte fra turen kontaktet jeg Helsport om dette. Fikk da bl.a. vite at dette er et problem som kan oppstå fordi duken som brukes som gulv i superlight-serien behandles med silikon både på under- og oversiden (det er RAINGUARD PRO duken, som ellers brukes som ytterduk i andre Helsport telt). Dette skjer ikke med den dedikerte bunnduken [ RAINGUARD PRO FLOOR ] som de bruker i øvrige telt i PRO og X-trem serien. Denne silikonbehandles bare på undersiden. (De har også en annen bunnduk uten silikonbehandling, mer flammesikker, til bruk i TREK serien og Lavvoer.) I svaret jeg mottok het det om silikonbehandlingen av gulvduken i superlight bl.a. at: ”Blandingen og konstruksjonen av denne silikonbehandlingen er slik at det vil variere noe hvor glatt duken blir, og den blir dermed i noen tilfeller irriterende glatt” I noen tilfeller altså, irriterende glatt. Men dette fikk/fant jeg ingen informasjon om før jeg kjøpte teltet. Hadde det skjedd ville jeg ikke valgt Trolltind SL. Mulig at ingen andre her med superlight telt fra Helsport har erfart dette, men jeg erfarte det nå og det holdt for meg. Da hjelper det ikke at teltet stod støtt i vinden og holdt regnet ute. Reklamerte derfor på teltet til XXL og fikk hevet kjøpet. For min del vil det derfor fortsatt gå i Unna og Soulo, to telt hvis kvaliteter jeg nå setter enda mere pris på.

*henter popcorn*

Rett på sak siden så mange er opptatt av detta. Det er ikke boxeren som bør ha fokus, men renhold etter en lang svett dag. Hvis ikke kan du få det som vi i forsvaret kalte Texas røde rose. Illrøde baller som svir. Håper ikke jentene våre blir skremt av dette, det er en guttegreie.

Fant turrapporten din fra denne toppen, så jo spennende ut! Men tror nok jeg sparer den til dagene blir litt lengre igjen. Det ble faktisk en tur til Botnkrona i dag. Burde vel tatt med meg Grytfoten i samme slengen, men ville rekke ferge i Bodø så jeg droppa den. Okstindene så spesielle ut, men ser ut til at det inngår brekryssing, så da utgår det. Er rett og slett for pysete til å surre rundt på bre alene. Men de linkene var kjekke! Har faktisk planlagt å ta med meg Heilhornet som siste topp på vei hjem Snedig side!

Har ikke problem med å få LW inn i soulo. Skal bruke soulo med footprint, LW med chair kit og kanskje Helsport LY gapahuk som oppsett i dagene som kommer.

Oppsett av Soulo ser litt plundrete ut om man ser youtube-videoer av slikt med klipsing og hatt som skal på kontra å skyte to teltstenger inn i Unna, men går sikkert relativt kjapt med litt øvelse. Og det framstår jo som temmelig lite med 95 cm på det høyeste, men kanskje tilstrekkelig om det ikke er der man planlegger å bruke tiden. Dedikert fortelt er jo et pluss. Hadde det veid et kilo mindre og hatt superglatt bunnduk så hadde jeg ikke vært i tvil

Helt klart, det er i allefall trivsel i å ha et tørt fortelt og da er det bare fantasien som setter grenser for hva man kan bruke 😊 Men footprint var et hyggelig bekjentskap, det blir nok med flere ganger det er sikkert. Og så er det jo en del lettere enn fjellduken min da😊

Om man er i Brønnøysundsområdet er alle de 50 pluss toppene som har vært med i fjelltrimmen, lagt ut for elektronisk registrering. Man finner kjøreanvisning og ruter til en rekket opper der.. https://fjelltrimmen.no/ https://fjelltrimmen.no/index.php?/map/ Laget av en kjenning

Helt i sør ligger jo Heilhornet, det ligger faktisk så langt sør at Nordlandstilhørigheten er truet - det kan faktisk ende opp som trøndersk etter noen tvangssammenslåinger ... Bør nok bestiges mens det ligger i Nordland, så kan man kanskje nyte opplevelsen en gang til som trøndertur senere en gang

Med dagens Insta-generasjon er det nok viktigere med et flott blide av utsikten fra teltåpningen enn å skjerme teltet mot vind. Gretne gamle gubber tenker annerledes enn den oppvoksende generasjon.

Skal du blande inn damers føleri i SL-debatten nå? Da finner jeg også frem popcornet 😂

Midlertidig konklusjon kan være at teltet holdt, men dama hadde hatt en bedre følelse i et kraftigere telt? 😉

Ulike strategier for å takle kulde/vind. Her har jeg med to hunder på tur. Begge er på bildet.

Ligger litt etter, men forrige helgs skautur sammen med @Tor-Erik-L-77 er nå ute på bloggen. Det ble en flott tur på gamle trakter med tyribål, fine topper, multer og litt tvilsom drikke. Klikk her for å lese :-)

Telting og ørretfiske på Sørøya - den grønne øya i nord Halv ni om morgenen reiste jeg til Kjevik i Kristiansand og fløy via Gardemoen (Oslo) til Alta i Finnmark. På turen var pappa og to gode turkompiser med på tur. Vi hastet oss ut av flyplassen i Alta etter å ha fått bagasjen vår, målet var å rekke en tidlig ferge fra Øksfjord til Hasvik på Sørøya. Fra Alta flyplass leide vi en bil med god bagasjeplass, den måtte ha plass til fire store tursekker pluss handbagasje. Fra Alta tok det godt over en time å kjøre til Øksfjord hvor ferga til Hasvik drar. Kjøreturen til Øksfjord var en kamp med klokka, men dessverre dro ferga ide vi ankom kaia! Da var det bare å vent i Øksfjord i 3 – 4 timer før neste ferge kommer! Etter en lang lunsj i den eneste restauranten i det lille tettstedet, gikk vi om bord på ferga. Klokka var halv ti på kvelden da vi ankom Sørøya. Utsikt mot havet! Etter en herlig fiskesuppe i Hasvik hos hyggelige bekjente (tusen takk for det, den smakte herlig), dro vi til andre siden av øya, innerst i Dønnesfjorden. Herfra startet turen, klokken halv tolv på natten. Siden det var så seint gikk vi ikke særlig langt første dagen, og endte på Krokvantnan, en distanse på to kilometer. Sekkene føltes tunge og stigningen var bratt. Vi gikk opp to hundre meter på to kilometer. Første leir Vi satt opp teltene ved Krokvatnan klokken et på natten, men det var fortsatt lyst som dagen. Jeg monterte stangen og prøvde noen få kast før jeg la meg i teltet, ingen napp. Neste dag i 10 tiden dro vi av gårde med fiskestengene i handa mot Gjertrudvatnet. På veien stoppet vi og fisket i Kristianvatnet, Jarlvatnet og Vegvatnet. Her var det fin stekefisk å få! I sørenden av Krokvatnan fikk vi rundt ti ørreter, alle litt under 5 hekto. Her har jeg på første fisken på turen! Vi stoppet ved Kristianvatnet spiste sprøstekt ørret og nudler, fin turmat! Stekt ørret er alltid godt I Jarlvatnet fikk vi også fin fisk, veldig blank ørret. I Vegvatnet var det derimot ikke noe tegn til fisk, men det skal sies at vi ikke fisket der så mye. Jeg vet at det er fin fisk der. Blank og fin Vi lagde leir i nordenden av Gjertrudvatnet, et stort vann med fin fisk i. Jeg prøvde å fiske i kulpene nord for vannet, men der fikk jeg bare småfisk på 100 gram. Utover kvelden gikk vi en tur langs østsiden av vannet og opp til Langvatnet. På veien dit, ca midt på Gjertrudvatnet hadde jeg på en ørret som helt sikkert var over kiloen, men søren, den datt av! I Langvatnet vaket det som besatt, det var fisk i alle størrelser, en helt klart flere sværinger over og rett under kiloen. Trolig på grunn av klekking av en type innsekter, var de ikke interessert i sluk eller spinner, dessverre hadde jeg ikke tatt med flue eller makk, det lå i leiren. Klokken var ti på kvelden og jeg hadde kun fått et par stekefisk, ingen av de svære. Men det var såpass langt tilbake, så jeg måtte stoppe å fiske for dagen. Etter en herlig havregrøtfrokost bestemte vi oss for å bli samme plass en dag til da det var så mange fiskevann i området som fristet. Vi pakket opp to av sekkene og dro ut på en lang dagstur. Først fisket vi oss langs Gjertrudvatnet og prøvde noen kast i Langvatnet, samme plass som dagen før. Vi dro opp et par fine stekefisk før vi bestemte oss for å bevege oss over i nabodalen mot øst. Her har det vært slåsskamp! Vi gikk over Rundhaugen og bratt ned mot det navnløse 159 vannet og videre nord mot 165 vannet. Her var størrelsen på fisken enda mindre. Hvis du er interessert i å få fisk på hvert kast, bør du besøke 165 vannet, men det var bare småfisk da. Den største jeg fikk i disse to vanna var på rett under 3 hekto. Videre fisket vi i vannene mot Jarlvatnet og krysset over på nordsiden av Middagsfjellet til Vegvatnet. Her var det ikke noe fisk å få. Vi hadde fått nok av stekefisk på turen, så det ble stekt øret og potetmos på middagsmenyen, det smakte herlig! I teltet på kvelden kjente jeg at beina trengte litt hvile før morgendagens etappe, jeg hadde faktisk gått nærmere 30 kilometer denne dagen! Midnatt på Sørøya Neste dag gikk vi nordvest over mot Jutulvatnet. Her tok vi bare noen få kast før vi gikk videre opp heia vestover mot noen navnløse vann nord for Mattisvatnet. Ved et vann på ca. 350 meters høyde sørvest for Sluskfjellet satt vi opp ny leir. Kan du se leiren og telta? Jeg vil ikke røpe nøyaktig hvor dette vannet ligger siden det er såpass lite og har stor fisk. Hvis det blir fisket for mye her vil det skade bestanden. Største på turen så langt! Etter få kast fikk kompisen min en flott ørret på nærmere 7 hekto, og like etterpå fikk faren en hakke større. Fin fisk! Disse skulle i fiskesuppa til middag! To fine fisk litt under kiloen Disse var turens største fisk til nå, og flere ville ikke bite. Jeg har snakket med en som har dratt opp ørret nærmere to kilo i dette vannet! Litt ulik farge Neste dag klatret vi ned heia sør for Sluskfjellet, en veldig bratt hei! Her fisket vi oss vestover i vannene på 184 og 174moh. Fin stekefisk i disse vannene, jeg hadde også napp av en sværing her, trolig over kiloen. Dette var siste dagen på turen og jeg hadde enda ikke fått fisk over kiloen. Veien hvor bilen som skulle ta oss med tilbake til Hasvik var kun to kilometer unna. Jeg hadde tenkt til å pakke sammen fiskestangen for turen, men lot være da vi passerte et veldig lite tjern. Jeg var veldig usikker på om det var fisk her, men etter noen kast rykket det kraftig i andre enden av snøret! Jeg kjente med en gang at denne var svær! Ut fra rykkene tippet jeg fisken ville veie over kiloen. Jeg fikk litt panikk da jeg ikke hadde håv, den hadde pappa. Jeg ropte høy og pappa kom løpende med håven. YYEEESSSS!!!! Ny rekord!! Største på turen!!! Etter ti minutter så jeg fisken inne ved land, det var den største jeg noen gang hadde hatt på! Den var skikkelig sliten, jeg dro den sakte mot håven og pappa fikk håvet den opp på land. Jeg brølte til: YYEESSSS!!!!! Den ble veid til nøyaktig 1250 gram! Yesss, over kiloen, ny rekord for meg! Tenk at jeg skulle få denne i siste vannet på hele turen! Jeg vil ikke røpe akkurat hvor dette vannet ligger, fordi det er så veldig lite. Men jeg kan si at det ligger sør for Sluskfjellet. Denne karen ville hilse på vei hjemover De siste to kilometerne gikk fort, vi snakket om alle opplevelsene vi hadde fått på turen. Vi var veldig fornøyde. Det gøyeste for meg var den store fisken, helt klart, det er alltid gøy å få ny rekord! Tilbake etter en fantastisk tur! Vi sov en natt i Hasvik før vi dro hjemover til Sørlandet tidlig dagen etter, da mener jeg skikkelig tidlig. Vekkerklokken sto på 05.00, vi måtte rekke ferga som gikk 06.00. Denne gangen rakk vi ferga og flyturen hjemover gikk fort. Jeg må tilbake til Finnmark! Sjekk ut flere slike tur-rapporter på bloggen min her! Sjekk ut videoer fra turene mine her! (Abonner gjerne på kanalen, det setter jeg stor pris på:) Følg meg på min offentlige facebookside her!

En liten oppdatering: Jeg mottok Viking 300-posen i størrelse Regular i forrige uke og har fått sett litt på den og prøvd lengden. Stoff, fyll, sømmer og detaljer virker å være av god kvalitet, glidelåsene går godt opp og ned uten å hekte seg fast, og jeg har kontrollveid posen til 685g (mot oppgitt 640g). Lengden (tilpasset kroppslengde 180cm) virker å passe relativt bra til meg, men jeg synes at hetta er litt puslete. Kanskje hadde dette ikke vært noe problem om posen hadde vært litt lengre, men jeg tror altså at det er måten hetta er designet på som gjør at den føles litt knapp. Så, i helgen som var, lanserte Hekta På Tur nyheten Solitaire - en ny serie av soveposer med 750c dun, og i følge nettsiden til HPT var Regular-størrelsen tilpasset en kroppslengde på 182cm. Jeg bestemte meg for å prøve en Solitaire 250 (T-lim +4) for å se om jeg fikk litt bedre plass i den. Det ble ingen høydare; posen var akkurat lik dimensjonert som Viking 300-posen. Den er til og med merket 180cm på innsiden. 🙄 Jeg har kontrollveid den til 585g, og det er jo litt merkelig siden HPT oppgir en vekt på 635g... Enten har jeg fått en tidlig førproduksjonsmodell av posen, eller så er nettsiden til HPT helt på viddene - i begge tilfeller er jo dette veldig sløvt av HPT. Når det er sagt - begge posene er jo gode, og jeg har ikke bestemt meg for hvilken jeg skal beholde...

Se her ja! Denne butikken var tom for disse størrelsene da jeg sjekket på mandag. Da skal jeg skynde meg å bestille før det blir tomt igjen. Mange takk for tipset!

Ikke dumt Om du kutter ut forteltet på Niak så får du jo en grei anelse på hvordan det er å bruke Unna Unna er jo 10cm smalere men 10cm lenger

Bergarten er hovedsakelig en gneiss, die grønn-blå mineralene er kyanit (også kalt disthen) og påpeker på høytrykk-metamorfose. Jeg selv fant mye disthen en gang for tusen år siden i Skibotn/Troms, i nærheten av typiske ledsagende mineraler som granat, muskovitt osv. Disthen har egenskapen at Mohs-hardheten avhenger av ritseretningen (5,5 i c-/lengderetning og 7 på tvers) - nomen est omen her. Mere kann du finne her: https://www.mindat.org/min-2303.html Hvis du sjekker „Localities for kyanite“ helt nederst på siden finner du flere referanser til Troms. Hilsen, Philipp

Resirkulert polyester og nylon er visst det mest miljøvennlige tekstilalternativet. Produksjon av bomull krever mye vann og er derfor ikke nødvendigvis et godt alternativ.

Nå har du jo levert tilbake teltet, men jeg nevner det allikevel. Om man har problemer med at underlaget sklir på bunnduken kan et par tynne lisser med Sil-net eller tilsvarende på liggeunderlaget gjøre susen.

Man er jo vanligvis i nærheten av et lavtrykkssenter når man opplever ruskevær, og der går vinden i spiralform (pga coriolis-effekten) inn mot senteret. Siden lavtrykkssenteret beveger seg over bakken, vil teltbeboeren der treffes forskjellig av vindene rundt senteret. Passerer det nøyaktig rett over, vil han kunne oppleve sterk vind i en retning like før det blir en rolig stund (i "øyet") for så å få sterk vind i stikk motsatt retning.

Vet ikke om dette er helt rett og komme med, men teltet står 90 grader feil på vinden, samt at bardunen som står mot vinden ikke er riktig plassert. Når du presser grenser er riktig oppsett mere og mere viktig.

Jeg mente da virkelig ikke å legge opp til krangling 😔

Jeg snakket før jeg tenkte nå, og plumpet på ny utti 😱 Lærer aldri, tror ikke nettforum er noe for meg egentlig 😂 Får ro meg inn med at jeg skrev at jeg ville følt meg tryggere i et kraftigere telt med slike meldinger også kanskje? 😇 Edit: Får jeg kred for at jeg framsnakket Helsport Ringstind 2 i mange år da folk mente det ikke tålte vind? Jeg hadde bortimot 10 år i dette teltet og det imponerte meg flere ganger i sterk vind.

Jeg synset ikke engang, jeg delte erfaringer jeg gjorde meg gjennom bruk av SL telt et års tid og ble stemplet som løgner nærmest 😔 Men jeg har lært, jeg skal ikke komme med erfaringer angående Helsport igjen 😜

Nord-Saulo innenfor Sulitjelma, Norges høyeste grensetopp..

Har bare denne sommerens erfaringer med Fjellheimen superlight og jeg var litt skeptisk i starten. Jeg må si at jeg blir mer og mer trygg på teltet, men jeg ville definitivt ikke dratt ut i storm (enda).

Så det er, med andre ord, Filson som egner seg best til å sitte på grünerløkka og drikke kortvokst kaffe med ironisk bart 😝 Jeg kan bidra med et lite tips når det gjelder voksing av plagg. Dersom man bruker strykejern til å smelte inn voks med, pass på å vaske strykejernet før man setter det bort. Slik unngår man lettest å stille med nyvokset skjorte på fest...

Camping with @Sovjetunionen

Første dag på turen hvor det ikke kom noe regn mens jeg brukte beina til å forflytte meg fra et sted til annet, det kom såklart om kvelden når jeg var ferdig. Ikke en dag uten regn på denne turen, men heldigvis uten noen dråper på ferden fra Nedre Skavlegiltjernet til Slettningsbu. Etter de to lange og harde dagene tidligere så jeg behovet for å roe meg ned og gikk derfor en vesentlig roligere dag denne gangen, kanskje litt for rolig. Oppholdet på Slettningsbu gjorde at jeg fikk vasket noe klær og spist yndlingsretten min av det man finner på proviantlageret på en DNT-hytte, bacalao. Flott utsikt over toppene til Jotunheimen fra passet ovenfor Øvre Årdalsvatnet, med Slettningsbu på andre sidene. Skyene kutter av toppene på fjellene i horisonten. (Massiv) Dag 12: Nedre Skavlegiltjernet - Slettningsbu

Har akkurat kommet hjem fra en super kanotur i Myklands smale og kranglete kanaler. Du kan lese om turen på bloggen og gode stikkord for innlegget er fisking, padling, blåbær, tyttebær og sopplukking.

Denne annonsen dukket opp i newsfeeden min for Fjellsport på FB Noen får slette om dette ikke er passende...

Ja, hva har jeg kjøpt nå. Fjellsport selger ut padleutstyr, rabatt på alt, så jeg hadde plutselig bestilt kniv, låsevaier, setetrekk, kasteline, lys, stativer og stormsure leak detektor spray. Sånn blir det når jeg får mail om lønning i ene øyeblikket, og oppdager prosenter i det neste...

For meg blir det feil å sammenligne så mange forskjellige telttyper, et VE25 ekspedisjonstelt mot superlight-telt. Jeg synes de enten skulle ha testet helårstelt mot helårstelt og superlight-telt mot andre telt i samme segment. Så testen får en tommel ned fra meg, men jeg er såpass storsinnet at jeg gratulerer Helsport-mafiaen med seieren 😉

For en god uke siden pakket jeg sekken og ruslet en tur på fjellet i Kvænangen. Det ble en tur med mye vind, noen regnbyger, sol, vindstille og feit og fin røye til middag. Niak teltet fikk også kjørt seg i "kuling og regn på samme tid" testen, så erfaringer med teltet etter en sommer kommer på bloggen om ikke så alt for lenge. Historien fra Kvænangen finner du her.

I sommer fortsatte jeg videre på Massiv fra Finse, første dag på denne siden av Massiv gikk til Geitryggvatnet i ett ganske så grått vær, turen var likevel fin og jeg fikk meg en liten varm pause inne i Klemsbu der en gjeng med utlendinger som jobber på Finse 1222 skulle overnatte: Utsikt fra Sankt Pål ned mot Klemsbu og videre over mot Hardangerjøkulen. (Massiv) Dag 8: Finse - Geitryggvatnet Andre dag (eller niende alt ettersom) ble en våt, sur og kald tur til Iungsdalshytta, planen var ikke å gå dit, men det dårlige været og det faktum at jeg kom tidligere til mitt planlagte teltsted ved Austre Volavatnet gjorde at det ble en overnatting på hytte istedet: Mørke skyer over Iungsdalen. (Massiv) Dag 9: Geitryggvatnet - Iungsdalshytta

Nord-Saulo passer ikke inn i det hele tatt! Med det mener jeg at når man ser denne svære granitt(?)blokka stikkende opp av et ellers rolig landskap så kan man lure på hvorfor den har havnet der? Kanskje Vårherre hadde en topp til overs etter at han så rundhåndet hadde ødslet med toppene nord og vest for disse høyslettene? Hvorom allting er: Nord-Saulo har etter som jeg har kunnet finne den ære å være den høyeste grensetoppen i Norge. En status som burde gjort den betydelig mer attraktiv etter mitt skjønn. Mitt første møte med dette fjellet var i fjor da jeg måtte gjøre vendereis på grunn av nordvest og sludd. Jeg ønsker å oppleve toppene med den utsikten de kan by på, det er ikke nok bare å ha sett toppvarden! Så i helga var det nytt forsøk. Metereolygen meldte om ypperlige værforhold, så kursen ble satt for Sulis og Balvatnet. Det er forresten ikke bare bare å finne veien innover til Balvatnet, men det gikk nå bra. Siden jeg er en gammel mann og usikker på formen så hadde jeg utrustet meg med telt og planla Basecamp ved Stjernevatna, som ligger like under fjellfoten på Nord-Saulo. Starta ved Coarvi-hytta i halvtre-tiden på fredag og ankom Stjernevatna ca 3 timer senere. Første del av turen fulgte jeg turiststien mot Mavas. Hvor man tar av fra denne må den enkelte selv vurdere: jeg har vært her to ganger og gått fire forskjellige ruter! Uansett er det snakk om rimelig lettgått terreng.. Lørdag startet jeg framstøtet mot toppen i 11-tida. Kursen ble satt opp mot skardet mellom den lille toppen Ballek som ligger like sør for selve Saulo. Etter bare en liten halvtimes marsj fra campen passeres svenskegrensen. Den gresskledte lia oppover her er ikke spesielt bratt, og rimelig lettgått. Da jeg kom opp til høydebrekket dreide jeg nordvestover opp aksla mot toppen. Her var det faktisk lett å se sti etter de som har gått her før, så det var grunn til å tro at jeg var på rett vei. Fulgte aksla opp mot toppen, og fant etter hvert et par små varder. Ny indikasjon på riktig rutevalg! Helt oppe under toppen traff jeg på en bratt snøskavl. Denne kan nok bli vanskelig å passere uten stegjern når man kommer utpå høsten, men med dagens fine vær var det forholdsvis enkelt å sparke fester i snøen. Fulgte sporene etter en som hadde kommet ned, antakelig dagen før. Her gjorde jeg min første, og forhåpentligvis eneste, brøler på turen. Fulgte sporene helt opp mot fjellet, stusset litt på at det plutselig så ut som det var to spor, men fortsatte ufortrødent opp fjellet. Ble litt klatring av det… På nedturen fant jeg forklaringen på de andre sporene: vedkommende som hadde gått før meg hadde snudd og gått ned på skavelen igjen og fulgt denne til sadelen mellom de to toppene. Derfra var det greit å gå opp til toppen.. (Det er for øvrig den sydligste toppen som er høyest). Var nå ikke verre klatring enn at jeg kom meg da greit til topps, da.. Men de tre karene som kom opp ca ti minutter etter meg stusset veeeldig på rutevalget.. Utsikten fra toppen var etter min ringe mening formidabel. I tillegg til de nærliggende toppene i Sulis var det mulig å se langt innover i Sverige, men jeg aner jo ikke hva jeg så.. Vestover dro jeg faktisk kjensel på Helgelandsbukken, og jeg tror da jeg kunne se Okstindan i sør.. Når det i tillegg var tilnærmet vindstille på toppen så var dette en av de fineste toppturer jeg noensinne har gjennomført. Det visste seg at de tre som kom etter meg, samt en mann til som ankom etter hvert, var på dagstur fra Coarvi. De hadde brukt i overkant av fem timer opp, så det er absolutt overkommelig å ta denne toppen på en dagstur. Det ble faktisk til at jeg pakket teltet og dro hjem da jeg kom ned til Basecamp..